‘Hya med Hippokrates
Iva med Hippokrates ~ sier Finn Carling
i sin bok om legerollen og det hele men-
nesket; en bok som taler til meg bade som
pasient og behandler.
For jeg kienner den ydmykende opple-
vvelsen av & vere pasient, som Carling ski
ver om. Men som behandler er jeg ogsi
copptatt av A vare ydmyk overfor oppga-
ven. Noe som etter min mening er den
storste forpliktelsen vi har nar vi str over-
for mennesker i nod. Det & vare ydmyk
overfor oppgaven, inneberer at vi ~ all
var kunnskap til tcoss — alld vil sta a
sikt ti ansikt med vire begrensninger. Og
ni vi som behandlere er nadt til & erkjen-
ne vare begrensninger, ex vi ogs8 i kontakt
‘med vir bjelpeloshet. Og vi har ikke noe
godt forhold til det 4 vere hjelpelose, Vi
{tor at det & erkjenne hjelpelashet vil gje-
+2 055 til ditligere behandlere,
Men det er ikke slik det er. Nir vi inn
rommer vir hjelpeloshet og viger & vere
passive, gir vi rom for pasientens egen
selvhelende kraft. Sik som jeg opplevde
det da jeg tllot passivitet 4 bli en ressurs, i
stedet for noe usnsket
Det samme gjelder det & innramme at vi
ikke forstir. I filmen Hiroshima, min els
kede fortelles det om en fransk Journalist
som forelsker seg ien japansk mann. Hun
‘tor hun forstar alt det som er & forsta om
Hiroshima, men da sier hennes venn:
<