Studentmagasin for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo nr 3 2008

KRIG OG
KONFLIKT
2 ZOON POLITIKON

Krig og konflikt er blant de temaene innen stats-

vitenskapen som vekker størst interesse også uten-
for fagmiljøet. Bokhandlerne flyter hvert år over
med nye titler om 2. verdenskrig, og aviser fylles
opp med krigsjournalistikk. I så måte er ikke krig
og konflikt et veldig originalt tema for høstens
nummer, men et særdeles aktuelt fokusområde.

Selv i et såpass fredelig land som Norge er krig noe

en må ta hensyn til. Norske spesialstyrker har del-
tatt i Afghanistan, det norske forsvaret skal kjøpe
inn 48 jagerfly, Norge har sagt ja til å delta i EUs
forsvarsstyrker, og norske representanter mekler
i internasjonale konflikter. Men er krig ”på or-
dentlig” noe for nordmenn og europeere?

Robert Kagan, neokonservativ kommentator og

utenrikspolitisk rådgiver for John McCain, skrev i
Of Paradise and Power (2003) at Europa og USA
er på kollisjonskurs når det gjelder maktbruk. Han
hevder at Europa, i et forsøk på å oppnå Kants
’evige fred’, har forlatt maktbruk og gått over til
Redaksjonen et system fullt av lover, regler, forhandling og sa-
marbeid. Riktignok tror og håper nok europeere at
Redaktører: Økonomiansvarlig: verden beveger seg bort fra militær konfrontasjon
Ingrid Rædergård Ingrid Rædergård Ingrid Hjertaker
Haakon Gunnerud som løsningsmekanisme. Men sommerens hen-
Andrea Mandt
Journalister: Gunnhild Årdal delser i Georgia gjorde inntrykk på mange. Deri-
Desk og layout: Aksel Braanen Sterri Johan Christensen blant Kagan, som proklamerte at konflikten kan
Andreea Alecu Ingrid Rædergård vise seg å bli like viktig for ettertiden som Ber-
Andrea Mandt Cato von Ibsen Løwer Andre linmurens fall i 1989. Titler som ”ny kald krig?”
Haakon Gunnerud Peter Langsæther bidragsytere: var å finne på avisenes forsider. Håpet om Kants
Ingrid Rædergård Haakon Gunnerud Janne Haaland evige fred ble ikke akkurat styrket etter konflikten
Elin Maria L’Estrange Matlary i Europas bakgård. Er det europeerne som har vært
Annonseansvarlig: Gry Elisabeth Veiby Ove Bengt Berg naive, eller er det amerikanerne som er for løse på
Haakon Gunnerud Sarah F. Sinnathamby Torbjørn Gjefsen
avtrekkeren?
Ragnhild Endresen
Bli med! I denne utgaven av Zoon Politikon kan du blant
Zoon Politikon trenger nye krefter! Vil du skrive, jobbe med layout eller annet lese om Georgia-konflikten: En test av re-
fotografere, ta kontakt: zoon-politikon@stv.uio.no glene for internasjonal maktbruk - som bidro til
svekkelse av suverenitetsbegrepet? Viste den at PR-
kampanjer via Facebook har mer å si enn Kreml?
Har den klassiske stormaktspolitikken returnert,
eller var den her hele tiden? Vi tar også opp prob-
lematikken rundt Israels sikkerhetsgjerde på Gaza-
stripen: Hvor langt kan en stat gå for å bevare sin
fysiske sikkerhet?

Krig og konflikt er foreløpig noe nordmenn flest

kan følge på betryggende avstand. Mer drama-
tisk enn et guffent innslag på kveldsnytt blir det
ikke. Det er ikke vi, verken kantianske Europa
eller hobbesianske USA, som først og fremst
merker krigen på kroppen. Det er grunn nok til å
dempe språkbruken, både for hauker og duer. For
det mest naive synspunktet er kanskje det mest rik-
tige. Krig er forferdelig. Og den må unngås.¶

Adresse: Zoon Politikon v/ISV, Moltke Moes vei 31 Pb 1097 0317 Oslo E-post: zoon-politikon@stv.uio.no
Redaksjonen avsluttet: 21.04.2008. Zoon Politikon gis ut tre ganger i året. Trykkeri: Lobo Media Opplag: 900
Zoon Politikon er et uavhengig magasin som utgis av studenter ved Institutt for statsvitenskap, med støtte fra Fagutvalget på Stats-
vitenskap og Kulturstyret i SiO. Zoon Politikon redigerer etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.
 ZOON POLITIKON 3

Tema: ANALYSE: Spillet er snudd

KOMMENTAR: Skammens mur?
4
6
AKTUELT: Krigen på Facebook 9
Krig og BAKGRUNN: Kan Vesten spille sjakk?
FILMOMTALE: Motstandskampen lever
10
12

konflikt

Verden AKTUELT: Politisk teori og praksis

AKTUELT: Får eg ein dag i morgon?
14
16
KORRESPONDENTBREV: Siste reis f Tempelhof 18
BAKGRUNN: Såpe og politikk 20
AKTUELT: Den store duellen 22

Instituttet BACHELOROPPGAVEN: Sri Lanka og den norske modellen

HISTORIE: En demonstrant ser tilbake
24
27
INTERVJU: Formidleren 28
BOKANMELDELSE: Lykken med Hellevik 30
AKTUELT: Kom i form på ISV 31
FAKSIMILE: Rød 1. mai 32
PETIT: Effektivt engasjement 35
 ZOON POLITIKON
TEMA ANALYSE
Spillet er snudd
Russlands framferd i Kauka-
sus er ikke annet enn de nye
storpolitiske spillereglene tatt
i bruk.
Aksel BRAANEN Sterri
akselbst@student.sv.uio.no
Mediene er rare. Gang på gang opptrer
de som stimfisk. Senest i behandlingen
av trekantdramaet mellom Sør-Ossetia,
Georgia og Russland viste norske me-
dier få tegn på reflektert tenkning. Ser vi
tilbake på dekningen av konflikten kan en
klø seg i hodet over at de fordømmende
artiklene var forbeholdt Russland, “ag-
gressoren”. Landet som i det 21. århundre
ikke følger det internasjonale samfunns
spilleregler, for å parafrasere den britiske
utenriksministeren David Miliband. Jeg
vil nedenfor forsøke å bøte på moraliser-
ingen og de historieløse perspektivene.
For faktum er at Russlands framferd i
denne konflikten speiler, og er et svar på,
amerikansk interessehevding.
Klassisk stormaktspolitikk
Professor Janne Haaland Matlary skriver i
dette nummeret av Zoon Politikon at kon-
flikten i Georgia er en definitiv tilbake-
komst for “klassisk stormaktspolitikk”.
Spørsmålet er etter min mening om den
PÅ FRAMMARSJ: Russland viser muskler
FOTO: Wikimedia Commons
noensinne var borte. Klassisk stormakt-
spolitikk er enkel å påvise når det er to
poler som står mot hverandre, som i
denne konflikten. Det er verre når su-
permaktene ikke møter relevante mot-
stridende interesser. Etter nesten to tiår
med USA som eneste supermakt, ser det
ut til at vi til dels har glemt motivene for
staters handlinger.
Endrede spilleregler
Spillereglene for staters adferd endres i
en verden med ett maktsentrum. Og den
største endringen de siste tjue årene er
svekkelsen av FN-paktens hovedprin-
sipp: Hvert medlemslands suverenitet
over eget territorium. På 90-tallet endret

NATO sin strategi fra å være en reaktiv al-
lianse med utgangspunkt i artikkel 5, hvor
beskyttelse av mandatområde var hoved-
prioritet, til å bli en mer proaktiv allianse
med et utvidet mandat. Nato skulle nå op-
erere «out of area». En videre svekkelse
av suverenitetsforståelsen, «Responsibil-
ity to Protect» (R2P), ble vedtatt av FNs
generalforsamling i 2005. I følge dette
vedtaket har det internasjonale samfunn
et ansvar for å gripe inn hvis et land ikke
ivaretar plikten til å beskytte sine egne in-
nbyggere. Denne svekkelsen av suvereni-
tetsbegrepet er blitt en selvfølgelighet i
“Det er ikke lenger Josef Sta-
lin som tviholder på statens
suverenitet, det er de vestlige
statslederne.”
det vestlige tankesettet de siste årene (jf.
ønsket om “humanitær intervensjon” i
for eksempel Darfur). I vår tid er det et
utbredt ønske om en «moralsk bruk av
krigens midler», som forsker Henrik Syse
påpeker. Og det er nettopp denne endrin-
gen i synet på statens suverenitet som har
beredt grunnen for Russlands framferd i
Sør-Ossetia.
Amerikansk press
I tillegg til de endrede spilleregler har Na-
tos utvidelse mot øst etter Sovjetunionens
fall presset Russland ned i skyttergrav-
en. I ettertid er det lett å se at Russlands
tilbakesteg har blitt fulgt av mer og mer
amerikansk press. Allerede før Sovjetun-
ionens sammenbrudd ga den daværende
statslederen Mikhail Gorbatsjov sin ak-
sept til at et samlet Tyskland kunne bli
medlem av NATO, på én betingelse: At
Nato ikke skulle fortsette utvidelsen øs-
tover. NATOs innlemmelse av ni tidligere
medlemmer av Warzawa-pakten og det
amerikanske ønsket om å ta inn både
Georgia og Ukraina i alliansen viser at
dette løftet var uten reell betydning for
“Bombingen av Jugoslavia i
1999 og den nylige anerkjen-
nelsen av Kosovo som selvs-
tendig stat var begge i strid
med folkeretten”
den amerikanske ledelsen.
I en artikkel publisert i Klassekampen
20. september i år siterer Noam Chomsky
SPILLER SPILLET? Georgias president Mikhail Saakasjvili med Russlands statsminister
Vladimir Putin. FOTO: Wikimedia Commons
den amerikanske ambassadøren i Russ-
land fra 1987 til 1991, Jack Matlock, på
at: “[Russland kunne] ha godtatt at deres
tidligere satellittstater ble med i NATO
dersom ikke USA hadde bombet Serbia
og fortsatt sin ekspansjon. Men til sjuende
og sist var rakettforsvaret i Polen og øn-
sket om å inkludere Georgia og Ukraina
i NATO å gå for langt – på mange måter
gikk grensa egentlig ved anerkjennelsen
av et selvstendig Kosovo.”
Det er ikke vanskelig å tenke seg
at østutvidelsen har vært upopulær hos
russerne. Georgia-konflikten er en for-
sinket reaksjon på amerikansk interesse-
hevdelse i Sovjetunionens interesses-
fære. Og den russiske reaksjonen henter
sin legitimitet i de endrede spillereglene
på den storpolitiske arenaen.
Spillet er snudd
For det er nettopp de nye spillereglene
som nå blir brukt mot Vesten, og endrin-
gene er aller tydeligst i retorikken. Det
er ikke lenger Josef Stalin som tviholder
på statens suverenitet, det er de vestlige
statslederne. For det er med henvisning
til folkeretten og hver stats rett til suv-
erenitet over eget territorium at Geor-
gia nå forsvares fra vestlige statsledere.
Mens Sveriges utenriksminister Carl
Bildt skriver på sin blogg at Russlands
intervensjon i Georgia var et bevisst
brudd på folkeretten, blir Vladimir Putin
sitert på at Georgia, med inngrepet i Sør-
Ossetia, mistet retten til å styre. Altså en
klar henvisning til R2P.
ZOON POLITIKON 
Vi ser det samme mønsteret i
russernes beskyldninger om at Geor-
gia utfører folkemord i Sør-Ossetia, i et
forsøk på å legitimere den russiske in-
tervensjonen. Men når det gjelder Rus-
sland, til forskjell fra vestlige land, er det
få som tviler på at ren interessehevdelse
“Nå som ”den russiske bjørnen”
så vidt begynner å våkne fra
dvalen har de nye reglene gitt
Russland et spillerom de ikke
hadde før 1999.”
ligger bak. For eksempel fokuserte flere
på det altruistiske motivet bak NATOs
intervensjon i Jugoslavia i 1999. Det var
nødvendig å gå inn for å forhindre over-
grep mot den muslimske befolkningen.
En kan bare spekulere i hvilket men-
neskesyn og hva slags analyse av inter-
nasjonal politikk som ligger bak tanken
om at Russland er et spesielt primitivt
land som ikke følger de moderne spill-
eregler.
En slik tanke brister ikke bare logisk,
men også empirisk. Bombingen av Ju-
goslavia i 1999 og den nylige anerkjen-
nelsen av Kosovo som selvstendig stat
var begge i strid med folkeretten. Det er
nettopp dette siste åpenbare bruddet på
folkeretten som nå finner sin parallell i
Russlands anerkjennelse av Sør-Ossetia
som selvstendig stat. Med en klarsynthet
som ikke er hans kollega i Washington
forunt, sa Putin under G8-møtet rett et-
 ZOON POLITIKON

TEMA KOMMENTAR

ter Vestens anerkjennelse av Kosovo ”at

Kosovo kunne anerkjennes dersom også
andre slike områder ville bli anerkjent.”

Skammens
Presedens som interesse-
hevding
Men at Russland benytter seg av de nye
spillereglene til egen interessehevding
må ikke blandes sammen med hvorvidt
anerkjennelsen av Kosovo skapte en far-
lig presedens. Det er fristende å spørre
hvordan utbryterrepublikker uten en reell
stormaktsstøtte skal benytte seg av denne
presedensen. For Russlands anerkjen-
nelse av Sør-Ossetia er ikke et resultat
av en rullende snøball startet med aner-
kjennelsen av Kosovo, men en bevisst
nyttegjørelse av det nye spillets regler.
Derfor får ikke denne såkalte pre-
sedensen konsekvenser for for eksem-
pel Tsjetsjenia, men kan derimot tas
opp igjen av russiske myndigheter ved
en fortsettelse av NATOs østutvidelse,
i for eksempel Ukraina. Som Emil Rot-
tbøll i den danske avisa Information (16.
september) var inne på, er den ukrain-
ske byen Sevastopol på Krim-halvøya et
mulig konfliktpunkt. I likhet med Sør-Os-
setia ble Sevastopol gitt som gave (Sør-
Ossetia av Stalin, Sevastopol av Khrusjt-
sjov) og flertallet av befolkningen anser
seg selv som russere. Byrådsformannen
i Sevastopol, Valeri Seratov, advarer om
at “[h]vis Ukraina blir med i NATO vil
[konflikten] med 100 prosent sikkerhet
eksplodere”.
I snart seks år har Israels midlertidige forsvarsmur ruvet
Ny krig?
Vi ser altså at den unipolare verdensor- over Gazastripen . I mellomtiden strides det internasjonale
den med USA som eneste supermakt samfunnet om dens legitimitet. Vanskeliggjør muren arbeidet
endret spillereglene totalt. Nå som ”den for fred?
russiske bjørnen” så vidt begynner å
våkne fra dvalen har de nye reglene gitt cato von ibsen løwer og de konsekvensene det medfører for
Russland et spillerom de ikke hadde før den palestinske sivilbefolkningen. Er det
1999.
cato.lower@student.jus.uio.no snakk om et folkerettsstridig overgrep,
Og amerikanerne har misbrukt sitt eller en høyst nødvendig sikkerhetsmur?
eget spillerom. USA har skaffet seg trøb- peter langsæther
bel i områder der de ikke hadde inter- Rett til selvforsvar
peterla@student.sv.uio.no
esser før. Og med ønsket om å innlemme Israel framholder at muren – som de
Ukraina i NATO står USA i fare for å omtaler som Sikkerhetsgjerdet – kun har
dytte også dette landet ut i en splittende ett formål: Å forhindre terrorister i å kom-
krig. Vi får bare krysse fingrene for at den Vi sendte et brev til den israelske ambas- me inn i landet. På den måten vil jødiske
ukrainske presidenten Viktor Jusjtsjenko saden hvor vi stilte noen spørsmål om Is- og arabiske liv bli beskyttet. Israel mener
har lært av å observere det slette politiske raels begrunnelse for muren. Svarene vi at de er pliktige til å forsvare sine innbyg-
håndverket til sin georgiske kollega. ¶ fikk er grunnlaget for denne artikkelen. gere mot terrorisme. De viser til retten til
selvforsvar, som er nedfelt i internasjonal
I juni 2002 beordret den israelske regjer- lov. Israel begrunner murens eksistens
ingen byggingen av et ”sikkerhetsgjerde”. med de gjentatte terroristangrepene siden
Motstanderne av muren er hovedsakelig den palestinske intifadaen i år 2000. Den
kritiske til den delen som ikke går langs israelske regjeringens tiltak for å beg-
den internasjonalt anerkjente grensen, rense terrorvirksomheten hadde ikke de

mur?
OMSTRIDT: Israels mur på Gazastripen skaper strid
FOTO: Wikimedia Commons
ønskelige resultater, og man så seg nødt
til å bygge et sikkerhetsgjerde for fysisk å
holde terrorister utenfor Israel. Men hvor-
for er muren plassert utenfor Israels inter-
nasjonalt anerkjente grenser?
Den unge statens oppfatning er at det
verdenssamfunnet referer til som ” Israels
internasjonalt anerkjent grense” aldri har
representert en internasjonal grense. Dette
er en eksistensiell selvmotsigelse. Staten
Israels legitimitet hviler på FNs vedtak,
og da er det interessant at Israel velger å
se bort fra et vedtak av den samme organ-
isasjonen. Dersom Israel ikke anerkjen-
ner grensene FN vedtok etter våpenhvilen
i 1949, anerkjenner de i prinsippet ikke
eksistensen av sin egen stat.
Denne benektelsen vitner om Israels
mangel på respekt for internasjonale lover
og regler. Generalforsamlingen i FN ved-
tok i juli 2004 at murens berettigelse skulle
bedømmes av deres egen domstol, Den
internasjonale domstolen i Haag (ICJ).
De slo fast at muren bryter internasjonal
lov ved at den hindrer palestinernes rett til
selvstyre. Videre beskrev de muren som
tilnærmet lik annekteringsforsøk. Israel
hevder at sikkerhetsgjerdet er bygget for
å forhindre terror, og altså ikke for unilat-
eralt å fastsette en grense eller annektere
land. Det var likevel på dette grunnlag ICJ
konkluderte med at muren bør fjernes.
FN-domstolens rettsavgjørelser er ikke
bindende, kun rådgivende, og har blitt av-
vist av israelske myndigheter. Fraværet av
en overnasjonal domstol med mulighet til
å sette makt bak domsavgjørelsene er et
problem i det internasjonale samfunn.
Det israelske paradoks
Ifølge statistikken Israel viser til, har mer
enn 1100 mennesker blitt drept i palestin-
ske terroraksjoner siden den palestinske
intifadaen. Tusenvis har blitt lemlestet og
skadet for livet. Til sammenligning han
israelske sikkerhetsstyrker i samme tid-
srom tatt livet av 4754 palestinere – 2222
sivile, deriblant 949 barn ifølge B’tselem,
et israelsk senter for menneskerettigheter
i okkuperte områder. Israel godtar altså
ZOON POLITIKON 
folkerettsstridige overgrep mot den pal-
estinske sivilbefolkningen – i form av
muren – for å beskytte sine statsborgere.
Samtidig viser de liten forståelse for at
palestinere velger å ty til vold for å for-
søke å gjøre det samme for sine egne.
Statistikken viser en betydelig reduk-
sjon i antall terroraksjoner inne i Israel
siden første del av sikkerhetsgjerdet ble
fullført. Israelerne tolker dette som at
sikkerhetsgjerdet gjør jobben sin, nemlig
å gjøre det vanskelig for terrororganisas-
joner å utføre terrorhandlinger i Israel. De
har rett til å forsvare egne innbyggere, men
spørsmålet er om kollektiv avstraffelse av
et helt folk er et akseptabelt virkemiddel
for å oppnå dette.
Under planleggingen av muren har det
ifølge Israel vært viktig å balansere ønsket
om å beskytte egne innbyggere opp mot
humanitære, miljømessige og arkeolo-
giske hensyn. De framhever at sikkerhet-
sgjerdets beliggenhet har blitt fastlagt på
grunnlag av områdets topografi, befolkn-
ingstetthet og trusselbilde. De har endret
murens planlagte plassering flere ganger
etter avveining av de ulike hensyn. Muren
hadde ført til større humanitære problemer
enn den gjør i dag dersom den hadde vært
plassert langs Israels anerkjente grenser,
mener Israel.
Israels representanter i Norge synes at
de humanitære lidelsene som påføres av
gjerdets beliggenhet er høyst beklagelige.
Tiltak har blitt iverksatt og vil iverksettes
for å bedre kårene for dem som er berørt,
skriver de. Det understrekes at gjerdet ble
bygget som en midlertidig løsning. Håpet
er at terroren vil opphøre slik at gjerdet
kan fjernes. Det er imidlertid svært prob-
lematisk å betegne muren som et midler-
tidig tiltak, når forutsetningen for å fjerne
den igjen er at terroren skal opphøre.
Muren har allerede vært et faktum i over
fem år; hva legger man egentlig i begrepet
midlertidig?
Det er forståelig at Israel ønsker å
skåne innbyggerne sine mot den ekstreme
frykten og den konstante usikkerheten
de lever i hver dag. Men som tidligere
utenriksminister Jan Petersen har påpekt,
stikker muren kjepper i hjulene for arbei-
det for varig fred i Midtøsten basert på en
tostatsløsning. Spørsmålet er om Israel,
med sin lite samarbeidsvillige holdning
og manglende respekt for folkeretten, øn-
sker en slik løsning. Man skaper ikke fred
ved å bygge murer, spesielt ikke utenfor
eget territorium. ¶
 ZOON POLITIKON

AKTUELT
Krigen på
Langt fra storpolitikk, diplo-
mati og gjennomtenkt re-
torikk sitter unge mennesker
med brennende engasjement
og en datamaskin
GRY ELISABETH VEIBY
gryev@student.sv.uio.no
26 år gamle Nino Vadakaria følger fortvilt
med på hva som skjer i Georgia. Tidlig i
august begynner nemlig det som mange
frykter kan bli starten på en ny kald krig.
8. august kunngjør Georgia at de har satt
i gang full militær mobilisering mot Sør-
Ossetia. Russland svarer med militært
angrep i Sør-Ossetia og i området rundt
provinsen. Hendelsen setter det internas-
jonale samfunnet på prøve, og NATO får
kritikk for unnfallenhet overfor Russland.
12.august reiser Frankrikes president
Nicolas Sarkozy til Moskva for å mekle.
Partene blir enige om en våpenhvile, men
ikke en fredsavtale. Konflikten mellom
partene setter hele Kaukasus-området på
kartet. Ringvirkningene etter oppløsnin-
gen av Sovjet er fortsatt brennbare, og det
som skjer i dagene etter 8. august engas-
jerer og provoserer mennesker over hele
verden.
Babyutstyr og melk
Nino Vadakaria befinner seg i Kosovo,
der hun jobber i en organisasjon for fly-
ktninger. Ikke lenge etter at hun begynte
i den nye jobben, kollapset alle diploma-
tiske forbindelser mellom Russland og
hennes eget hjemland. For å få utløp for
frustrasjon og fortvilelse benytter hun seg
av det hun tidligere har ansett for å være
et verktøy for å holde kontakt med venner
fra fjernt og nært: Facebook.
Undertegnede ble for alvor bevisst
Ninos engasjement etter at hun la ut føl-
gende notat på nettstedet: ”Kan alle som
tilfeldigvis akkurat nå oppholder seg i
Tblisi være så snille å sjekke om de har
flasker til babyer liggende? Aller viktigst
er det uansett å skaffe melk. Det er mange
babyer som ikke får i seg nok næring et-
ter at mødrene deres har mistet evnen til å
produsere melk på grunn av stress”.
Siden har venner og bekjente fått sta-
dige oppdateringer om problemer og frus-
trasjoner som virker fjerne når man bor i
et land der krig og uroligheter nærmest er
utenkelig.
- Facebook har vært en av hoved-
kildene for åpen diskusjon og spredning
av informasjon, forklarer Nino selv.
- Da uroligheten begynte, fikk jeg in-
vitasjoner til å bli med i støttegrupper for
Georgia daglig. Først og fremst er disse
gruppene kilder til informasjon, men også
kilder til debatt og meninger, forklarer
hun gjennom – nettopp – Facebook.
Stort engasjement
Et kjapt søk på Facebook viser at engas-
jementet er stort. Her er støttegrupper for
alle parter, og meningsutvekslingene er
tidvis sterke. Det er grupper som støtter
Putin og Russland, og det er grupper som
støtter Georgia. Argumentene er ikke all-
tid like saklige.
Russiske Sergej Dorofeev er ikke like
begeistret for engasjementet som har ut-
spilt seg på Facebook.
- Reaksjonene kom helt ut av kontroll.
Alle støttet Georgia, og de gamle stereo-
typene av et inkompetent og idiotisk styre
i Kremlin tapte over massive pr-kampan-
jer fra vesten, skriver 23 år gamle Sergey
i en facebookmelding.
- Jeg fikk mange gruppeinvitasjoner,
men den eneste jeg støttet var en som
ZOON POLITIKON 
var laget med oppfordringen om å stoppe
kampene i Georgia. Men den forlot jeg
ganske raskt, etter at diskusjonene ble
usaklige og overfølsomme, skriver han.
Man sier at det som først går tapt i
en krig er sannheten. I en kommentar i
Dagsavisen i slutten av august skriver
journalist Heidi Taksdal Skjeseth, som
dro til Kaukasus for å dekke krigen, om
alle tekstmeldingene hun får fra Geor-
gias pressekontor. Sammen med journal-
ister får hun opptil flere ganger om da-
gen meldinger med anklager om russiske
overgrep. Akkurat hvor mye av informas-
jonen som faktisk får spalteplass i vestlige
medier, er umulig å si, men at informas-
jonen som kommer er farget av geor-
giske myndigheter er sikkert. ”Georgiske
myndigheter har definitivt vunnet propa-
gandakrigen. Georgierne er proffe, de er
effektive, og de er gode i engelsk. Mens
Medvedev insisterer på å snakke russisk,
skravler Georgias president Mikheil Saa-
kashvili i vei på flytende engelsk, og er
alltid tilgjengelig”, skriver Skjeseth.
Tankevekker
Informasjonen på Facebook er ikke alltid
saklig eller riktig, men krigen vekker en-
gasjement og debatt - på tvers av grenser.
Sergej anser engasjementet for å være
usaklig:
- Facebook har blitt brukt som et
propagangaverktøy mer enn et sted for
diskusjon, argumentere han.
Uansett har Facebook fungert som en
viktig tankevekker for sånne som meg -
som tilfeldigvis har venner fra de berørte
områdene. Man kan trygt si at krigens
altoverskyggende vesen stod klarere for
meg da Nino etterlyste babyutstyr og
melk. ¶
 10 ZOON POLITIKON

TEMA BAKGRUNN

NYE REGLER: Vesten utfordres

FOTO: Wikimedia Commons

Kan Vesten spille sjakk?

Sommerens hendelser i Kaukasus har fått enkelte til å frykte en ny kald krig. Professor ved ISV Janne
Haaland Matlary diskuterer her hvorvidt de internasjonale spillereglene fremdeles står ved lag, og om
Vesten er klar for utfordringene et mer selvbevisst Russland stiller dem ovenfor. En lengre utgave av
artikkelen er å lese i Norsk Militært Tidsskrift 5/2008.

blir til gjennom militærmakt, og hvilke krigene kom maktbalansesystemet. Etter I.

janne haaland matlary
j.h.matlary@stv.uio.no
Statssystemet – altså internasjonal poli-
tikk – er i sin natur er anarkisk. Mangelen
på overstatlig styre gjør paradoksalt nok
at reglene mellom stater blir viktigere, for
de er alt man har. Men stater er blitt til og
regler som skal gjelde mellom stater er
typisk sett et direkte resultat av fredsslut-
ninger etter store kriger.
Militærmakten som basis
Etter 30-årskrigen kom Westfaler-trak-
tatene i 1648, som skapte suverenitet ut
fra territoriell makt. Etter Napoleons-
verdenskrig fratok Versailles-betingelsene
taperne så mye at de naturlig tenkte på
revansj, noe som forklarer mye av grun-
nen til at 2. verdenskrig brøt ut.
Militærmakten har alltid vært basisen
for statens eksistens og dens ytterste ga-
rant. Slik er det også i dag, i 2008. Men
etter 2. verdenskrig var erfaringen med

holocaust og total krig så overveldende at
man gjorde det forbudt å bruke militær-
makt, med unntak av selvforsvar og inter-
vensjon hvor Sikkerhetsrådet gir mandat.
FN-paktens forbud er altså ganske nytt
historisk, og helt unikt i forhold til tradis-
jonell internasjonal politikk.
Så følger 40 år kald krig, 1950-1990.
Men militærmakten ”fryses inn” i avskrek-
king på supermaktsnivå i alle disse årene,
og statssystemet holdes i sjakk av disse
to maktene. Først etter den kalde krigen,
i 1990, kommer vi til en periode i inter-
nasjonal politikk hvor vi kan få ”testet”
hvordan militærmakten ter seg i statssys-
temet. Nå er det igjen – som etter andre
store kriger – nye regler som skal gå seg
til.
Tester reglene
Vi er plutselig i den situasjon at region-
alt nivå igjen bestemmer sikkerhetspoli-
tikken, slik som i stormaktenes tid (ikke
globalt nivå som i supermaktsrivaliser-
ingen i den kalde krigen). Men bruk av
militærmakt for å ekspandere sin stat,
beholde sitt interesseområde eller bal-
ansere andre stormakter er forbudt etter
FN-pakten. Vi er nå i en test-periode med
hensyn til hvilke regler som kommer til å
gjelde mellom stater.
Historien gav ingen svar i 1990.
“Vi er plutselig i den situasjon at
regionalt nivå igjen bestemmer
sikkerhetspolitikken, slik som i
stormaktenes tid”
Mykmakts-regimet var annonsert som
”the end of history”. Reglene mellom
statene hadde sanert bort maktbalanse, re-
alpolitikk og bruk av militærmakt, trodde
man. I stedet kom liberal intervensjon-
isme i form av humanitær intervensjon,
fulgt av statsbygging, demokratisering el-
ler regimeendring, alt etter hva man ville
kalle barnet.
Militærmakt ble nå brukt igjen, men
ikke for å fremme staters realpolitiske
interesser, heller for å stoppe etnisk rens-
ing og folkemord. Medialiserte konflikter
fikk velgerne aktivisert på en helt ny måte.
Presset på regjeringer om å bruke militær-
makt kom fra egne velgere i en innenrik-
spolitisk syklus der popularitet, gjenvalg
og legitimitet spiller hovedrollen.
Men dette førte også til at man trodde
på en lineær utvikling mot demokratiser-
ing som sikkerhetspolitikk overalt, ikke
bare i Europa. Siden 1990 har vi i Vesten
hatt den hegemoniske makt, mens tradis-
jonelle stormakter som Russland og Kina
har vært svake. Nå er dette i ferd med å bli
historie. Stormaktene er igjen blitt stor-
makter, og vi kan nå for første gang etter
1945 teste hvilke regler som kommer til å
gjelde fremover for bruk av militærmakt.
Georgia som første case
Georgia var en god case for Russland:
Her er to utbryterområder som vil være
selvstendige, hvor georgiske styrker in-
tervenerte militært i ett av dem. Her
er også plenty med (nyslåtte) russiske
borgere man da skal beskytte. Her opp-
nås mye: sette seg militært i de to repub-
likkene, teste den russiske militære evne
til raske operasjoner a la tvangsdiplomati,
skremme vestlige investorer i energisek-
toren i Georgia, samt hovedsaken: stille
det store spørsmålet i form av et ultima-
tum: Grensen for NATOs utvidelse er
overskredet.
I Sikkerhetsrådet var den folkerettslige
forklaring beskyttelse av egne borgere.
Det holdt formaljuridisk. Den militære
tilstedeværelsen er fredsbevarende. Også
det holder formelt sett fordi det var freds-
bevarende styrker før georgierne invad-
erte. Dessuten er Kosovo en presedens for
Russland: En ny stat skapt gjennom krig
– slik stater oftest har blitt skapt, men ikke
av det post-nasjonale Europa på 90-tallet.
Vesten må ta tak i det store spørsmålet
som russerne nå har stilt dem: Er dere i
stand til å avskrekke og bruke militær-
makt dersom vi prøver oss på et nytt land,
eventuelt et baltisk et? Eller en provokas-
jon over energi i nord? Vil dere stoppe
oss med de virkemidler vi bruker? Eller
kan vi bruke militærmakt uten at det fører
til annet enn protester og eventuelt noen
sanksjoner her og der?
Effektiv avskrekking
Avskrekking – deterrence – har alltid
vært staters fremste bruk av militær-
makt. Poenget var selvsagt at den ikke
skulle brukes aktivt. I den kalde krigen
handlet sikkerhetspolitikken nettopp
om effektiv avskrekking, som filmen
“Dr. Strangelove” så mesterlig viser. Et-
ter den kalde krigen har vi glemt alt om
dette. Men nå er avskrekking igjen midt
i det nervespillet som internasjonal poli-
tikk er: Hvis en motstander ikke tror på
vår avskrekkende evne, er det fritt frem
for den farlige bruken av militærmakt. Og
hvis vi ikke engang vil tenke strategisk
om avskrekking, har vi avskåret oss selv
ZOON POLITIKON 11
fra det viktigste virkemiddel i sikkerhet-
spolitikken.
Som Dr. Strangelove påpekte,
avskrekking uten at motstanderen vet
om det skremmer ingen og er derfor ikke
avskrekking. Når russerne nå spiller sjakk
med oss og har tatt et trekk i Georgia,
“Hvis motstanderen spiller
sjakk, kan ikke vi andre spille
bridge med mindre vi har makt
til å bestemme spillets regler”
venter de på vårt trekk: Skal vi avskrekke
dem fra et neste trekk? I så fall, finnes det
effektiv avskrekking med økonomiske el-
ler politiske virkemidler?
I Europa spesielt har vi avskaffet mil-
itærmakten i sin tradisjonelle form. Vi
tenker ikke militær avskrekking lenger. Vi
truer heller ikke med militære konsekven-
ser for å oppnå politiske mål. Det eneste
unntaket er Kosovo, der NATO fremsatte
fem betingelser før angrepet. Men dette
angrepet var atypisk, fremtvunget av
opinion og deja vu.
Rob de Wijk, en nederlandsk kollega,
har skrevet en interessant bok med tittel
“The Art of Military Coercion: Why the
West’s Military Superiority Scarcely Mat-
ters” (Amsterdam, 2005), hvor han viser
hvordan vestlige politikere ikke lenger tør
eller kan bruke tvangsmakt, eller evner å
tenke strategisk. Det er blitt illegitimt å
bruke militærmakt utover fredsbevaring i
de fleste vestige land, sier han. Og hvis
det er tilfellet, er det jo en dårlig idé å ville
avskrekke noen med den.
Spillets regler
Men hva med ”shaming?” ”Russland
må tenke på sitt omdømme”, sier uten-
riksminister Støre. Men det er muligens
nettopp det Russland gjør. I en verden
der man spiller sjakk, er uforutsigbarhet
en ressurs. Og som Machiavelli påpekte
er det ofte bedre for statsmannen å være
fryktet enn elsket.
Hvis motstanderen spiller sjakk, kan
ikke vi andre spille bridge med mindre vi
har makt til å bestemme spillets regler. ¶
12 ZOON POLITIKON
TEMA FILMOMTALE
Motstandskampen lever
Sabotasjeaksjoner, likvider-
inger og nasjonal frigjøring.
Motstandskamp gjør seg bra
på kino.
HAAKON GUNNERUD
haakongu@student.sv.uio.no
Gå inn i en hvilken som helst bokhandel,
og du vil finne mange titler om 2. verden-
skrig. Mange av dem vil antagelig handle
om norsk motstandskamp, om Gunnar
Sønsteby, Oslo-gjengen og Milorg. I Dan-
mark tok det 50 år før dansk motstand-
skamp ble satt under lupen. En svært godt
besøkt kinofilm har bidratt ytterligere til
diskusjonen.
Flammen & Citronen
”Flammen & Citronen” hadde norsk pre-
miere 3. oktober, og den fikk gode skuss-
mål fra anmelderne. I Danmark så mer
enn 700.000 filmen på kino – et betydelig
antall.
Filmens handling finner sted i Køben-
havn i 1944. Som det heter i teksten som
kommer til syne når filmen starter, er den
”fritt fortalt etter faktiske hendelser”.
Vi følger to motstandsfolk med kallena-
vnene ”Flammen” og ”Citronen” på deres
mange oppdrag rundt om i hovedstaden.
Oppdragene går i bunn og grunn ut på å
drepe personer som selger informasjon til
eller jobber for de tyske nazistene.
I virkeligheten skal de to ha stått bak
KØBENHAVN 1944: Motstandsmannen Flammen stod sammen med sin kom-
panjong Citronen for 11 likvideringer under annen verdenskrig.
FOTO: Danmarks Radio
11 likvideringer i løpet av krigen. Etter
krigens slutt fikk de nærmest mytologisk
status. Dette skyldtes for en stor part at
danskene trengte noen helter å se opp
til. Noe som gjorde sitt til at ingen av
de som drepte i motstandskampens navn
noensinne ble juridisk forfulgt. All etter-
forskning ble besluttet innstillt.
Alt er grått
Som det kommer frem i filmen, var ikke
alt som skjedde under krigen så sort-hvitt
som en kanskje liker å tro. Det var mer
gråaktig, mer forvirrende. Riktignok hør-
er man en av de danske motstandsfolkene
uttale at det å drepe en tysker er å drepe
en nazist, ikke et menneske. Men en ser
også tyskere som fremstår som ydmyke
og innsiktsfulle medmennesker.
Samtidig blir en mer usikker på om alle
som er involvert i motstandskampen spill-
er med rene kort. Er alle likvidasjonene
nødvendige og rimelige, eller er noen av
de urimelige og feilaktige? Flammen og
Citronen begynner å tvile på ordrene de
mottar fra sine overordnede, og det blir
vanskelig å skjelne venn fra fiende.
I Danmark har tanken om motstand-
skampens ufeilbarlighet møtt motbør på
2000-tallet. Det begynte med uttalelser
i danske aviser i 2000, fra danske mot-
standsmenn som snakket om likvideringer
de hadde vært med på. I 2003 kom boken
Etter drapet av journalisten Peter Øvig
Knudsen, hvor det hevdes at 400 tystere
ble drept under krigen.
Dansk motstandskamp som tema er
blitt mer stuerent å diskutere. Det har blitt
gitt ut en rekke andre bøker, og i 2005/06
hadde Nationalmuseet i København en ut-
stilling kalt ”Spærretid”.
Norsk motstandskamp
Også i Norge er motstandskamp og lik-
videringer blitt et tema i år. Det har Olav
Njølstads biografi om Jens Christian
Hauge bidratt til. Tidligere Milorg-leder
Hauge oppga aldri navnene på de som ut-
førte likvideringer under krigen. Njølstad
fant dokumenter som omtalte dette under
arbeidet med biografien, men disse skal
nå sendes til Riksarkivet som antagelig
vil forlenge taushetsplikten.
Motstandskampen fortsetter på kino
den 19. desember. Da er det duket for pre-
miere på den norske spillefilmen ”Max
Manus”. Her er det sabotasjeaksjoner
fremfor likvideringer som står i fokus.
Aksel Hennie spiller krigshelten Max
Manus, og motstandsfolk som Gunnar
Sønsteby og Jens Christian Hauge por-
tretteres også i filmen.
Flere andre norske filmprosjekter tar
også for seg motstandskampen. Det er
planlagt film om krigsforbryteren Henry
Rinnan, og klassikeren ”Kampen om
tungtvannet” fra 1948 skal spilles inn på
nytt. Det samme vil antagelig skje med
”Ni liv”, som omhandler motstandsman-
nen Jan Baalsruds flukt fra tyskerne
under 2.verdenskrig.
Motstandskampen lever i beste
velgående – nå også på film. ¶
 ZOON POLITIKON 13

Verden

Politisk teori i Kosovo Gaiateorien Tempelhof

Side 14 Side 16 Side 18
14 ZOON POLITIKON
VERDEN AKTUELT
Om politisk teori og praksis
Legitime styreformer og
konstitusjonell beskyttelse
av mindretallet er minst like
hete temaer på gata i Pris-
tina som på SV-fakultetet
ELIN MARIa L’ESTRANGE
elinmle@student.sv.uio.no
Tidligere i år var det oppmerksomhet (les:
en artikkel i Uniforum) om at læreboken
“Politisk tenkning” av Raino Malnes og
Knut Midgaard hadde blitt oversatt til al-
bansk. Det er allerede en vandrehistorie
på SV-fakultetet at lederen for parlamen-
tet, Kolë Berisha, satt oppe en hel natt og
leste boken fra perm til perm, for så å bes-
tille den til de fleste sentrale politikere og
ansatte i Kosovos statsadministrasjon.
Politisk tenkning i Kosovo
Boken skulle være kjent nok for de fleste
som studerer statsvitenskap. Den er en
sentral del av pensum på innføringsemnet
STV1100 – Politisk teori, og dermed noe
av det første som møter nye studenter på
statsvitenskap. Vi hadde imidlertid ikke
ventet oss at en tilfeldig kosovoalbaner vi
møtte på gata i Pristina, hadde lest boken.
24 år gamle Fahredin Majkovci studerer
statsvitenskap og diplomati ved Univer-
sitetet i Pristina. Han har lest hele Politisk
tenkning, eller “Filozofia Politike” som
den heter der, og er selverklært fan av
Knut Midgaard og Raino Malnes.
Fahredin er sterkt engasjert i hva som
skal skje med Kosovo fremover, og gjør
seg mange tanker om den nye staten.
- Det første vi må jobbe med er å
bekjempe korrupsjon. Vi har mange store
problemer å ta tak i, sier han. I tillegg
snakker han entusiastisk om forsoning
med Serbia, og er opptatt av Kosovo nå
må se fremover. For Fahredin er flere av
temaene i Politisk tenkning høyaktuelle
for hverdagslivet.

NYFØDT STAT: På gata i Pristina.
FOTO: Privat
- Vi må jobbe hardt med disse prob-
lemene for å kunne få et godt demokrati,
sier han.
- Hyggelig å høre
Forfatterne av Politisk tenkning, Raino
Malnes og Knut Midgaard, blir veldig
glade for å høre om Farhredin.
- Dette er selvfølgelig veldig hyggelig
å høre. Det er spesielt fint å høre at boken
ikke bare blir lest på høyeste nivå, men
at andre i Kosovo er interesserte og leser
den, sier en entusiastisk Midgaard.
Det første vi må jobbe med er å
bekjempe korrupsjon.
FAHREDIN MAJKOVCI
Han er den som har jobbet mest med pros-
jektet og har flere ganger reist til Balkan
ZOON POLITIKON 15
for å holde foredrag og presentere boken.
At Fahredin er opptatt av korrupsjons-
bekjempelse og forsoning med Serbia,
er helt i tråd med det man ønsker å for-
midle av synspunkter og verdier, mener
Midgaard. Han legger vekt på at dette
bokprosjektet nettopp er ment å forme
holdninger, og bidra til å skape grunnlaget
for en demokratisk kultur i en tradisjonelt
urolig region.
- Litteratur som dette var mangelvare
på Balkan. Etter kommunismen og Jugo-
slavias fall oppsto det et tomrom. Man
trenger et teoretisk grunnlag som kan
medvirke til å bygge en demokratisk kul-
tur.
Teori og praksis
Temaene i Politisk tenkning er helt
grunnleggende politisk teori. Boken tar STOLT FORFATTER: Knut Midgaard har
opp fundamentale grunnspørsmål om skrevet Politisk tenkning sammen med
kjennetegn ved godt styre – deltakelse, Raino Malnes. FOTO: Ingrid Rædergård.
minoritetsbeskyttelse, prinsipal-agent-
problemer og syn på enkeltmennesket
og samfunnet. Der den jevne statsviten-
Vi skal ikke bruke pekefingeren,
men oppfordre til selvstendig
tenkning.
KNUT MIDGAARD
skapsstudent kanskje oppfatter pensum i
politisk teori som høytsvevende teoretisk,
blir denne teorien veldig praktisk på Bal-
kan.
Temaene i boken og prosjektet er altså
spesielt interessante for Kosovos situ-
asjon i dag. Samtidig påpeker Midgaard
at det står i forordet til boken at den skal
bidra til selvstendig tenkning og analyse:
- Vi skal ikke bruke pekefingeren, men
oppfordre til selvstendig tenkning. Dette STATSVITENSKAPSSTUDENT I PRIS-
gjelder like mye for folket og politikere TINA: Fahredin Majkovci har lest Filozofia
på Balkan, som for førsteårsstudentene på Politike. FOTO: Privat
statsvitenskap.
Når jeg spør Midgaard om hva slags
rolle en slik bok kan spille, svarer han litt
forsiktig, men optimistisk:
- Hva har man å bygge på uten slik
litteratur? Når man nå har muligheten,
kan man stimulere til refleksjon rundt
demokratiets begrunnelse. Bøkene skal
brukes som et ledd i opprettelsen av et
årsstudium i demokratiteori og statsviten-
skap, som igjen kan gi grunnlag for å
jobbe politisk som borger eller som tillits-
valgt. ¶
UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I PRISTINA:
Et sted å besøke hvis en ønsker å bla litt i
Filozofia Politike. FOTO: Wikimedia Com-
mons
16 ZOON POLITIKON

VERDEN AKTUELT

Får eg ein dag i

morgon? FOR SENT?: På Påskeøya tok ressursene slutt.
FOTO: Wikimedia Commons

Slit det på samvete at du
nyttar plast i staden for alle
desse forbaska berenetta du
får utdelt i hytt og pine? Drit
i det, nokon meiner det er for
seint likevel…
INGRID HJERTAKER
ingrhj@student.sv.uio.no
Utanom dei spesielt interesserte har
mange nådd eit metningspunkt i debatt
om miljø og klimaendringar. Vitjingstala
til aktualitetssymposiet i haust, med tema
Energi og Miljø”, tyder på dette. Difor
spritar eg opp denne miljøartikkelen ved
å skrive om sivilisasjonsundergang og
dommedag.
Beyond repair?
Klimapanelet til FN har fått mykje
spalteplass. Econ-gutta i vår raudgrøne
regjering er i full sving med å finne
marknadsløysingar til marknadsskapte
problem. Samvete ordnar vi med å redde
litt regnskog i Brasil. Godt er det. Også
”dei alternative” får mykje mediemerk-
semd. Jo, du kjenner til dei; klimaskep-
tikarane. Dei dukkar opp i båe seriøse
og useriøse formar. Nokon gongar frå
universitetskorridorane på MatNat, an-
dre gongar som svenske handverkarar
på landsmøta til FrP. Men det finns også
andre alternative. Kritikk vert retta mot
IPCC også frå eit anna hald. Det er dei
som tolkar at klimaet er “beyond repair”.
Menneskeskapte klimaendringar kan
ikkje reverserast i tide. Det er for seint!
Den industrielle revolusjon og alt det har
medbrakt av goder vil verte vår under-
gang som sivilisasjon.
Gaia går til grunne
Ein frontfigur blant desse er James Love-
lock, som i fjor vitja UiO for å ta imot
eit nyoppretta æresprofessorat: The Arne
Næss Chair in Global Justice and the En-
vironment. Han hevdar at vi har for lengst
passert ”the point of no return” og at krisa
 ZOON POLITIKON 17

vil komma. Forsøk på å avgrense klima-

gassutslepp no vil faktisk gjere vondt
verre. Lovelock er mannen bak den
kjende Gaiateorien. Denne går ut på at bi-
osfæren er bunde saman med dei fysiske
komponentane på jordkloden i ein kom-
plekst samspel. Under vanlege omstende
vil dei ulike elementa balansere kvarandre
og hindre store avvik som kan truge livs-
grunnlaget her på jord. I desse krisetider
kan ein låne eit omgrep frå økonomien:
kloden driv med sjølvregulering. Diverre
er vi menneske både grådige og dumme,
og sjølvregulering fungerar like lite i
miljøspørsmål som det gjer på børsen.
I si seinaste bok ”The Revenge of Gaia”
hevdar Lovelock nettopp at menneska har
øydelagt det naturlege samspelet i så stor

“Korleis resonnerte samfunnet

rundt dei endringaene dei var
vitne til? Kva tenkte fyren som
hogg ned det siste treet?”

grad at Gaia ikkje maktar å reparere raskt

nok for å bøte på menneskeskapte klim-
aproblem. Professor Lovelock kunne i
fjor fortelje sine tilhøyrarar nede i Georg
Sverdrups hus at innan hundre år vil det
berre vere leveleg lengst nord. Dette er
kanskje positivt for Longyearbyen som
vil få drastisk auka folketal og nærast
verte for verdsmetropol å rekne, men elles
er ikkje dette det lysaste av framtidsvon.
I fylje engelskmannen vil 80 % av
befolkninga i verda omkomme i kli-
makatastrofar og ressurskamp innan den
tid. Korleis har Lovelock kome fram til
sine konklusjonar? Han hevdar å ha nytta
dei same data som klimapanelet har samla
inn. Klimapanelet har ifylgje dommedag-
sprofeten konkludert alt for optimistisk,
sjølv i sine worst-case scenario estimat.
Dette er ikkje fordi forskarane trur på det
sjølve, men fordi det låg omfattande poli-
tisk press bak konklusjonsrapporten.
Darwin i twilight-sona
Frykt likevel ikkje. Lovelock er ein glad
og munter gamal brite og har trua på Gaia.
Ho treng berre tid. Med langt færre men-
neske på jord og med 400 til 100 000 år
til hjelp (alt etter som…) vil økologien
igjen vere i balanse og det vert leveleg
for plantar, dyr og den resterande delen
av menneskerasen. No worries! Naturvi-
taren Lovelock ser til og med at dette kan
vere eit positivt steg i den menneskelege
evolusjonsprosessen. Darwin skisserte
LOVELOCK OG GAIA: James Lovelock tror ikke det nytter med bærenett. Her med en
statue av den greske gudinnen Gaia. FOTO: Wikimedia Commons
nettopp at berre dei sterkaste artar som
lukkast i å tilpasse seg endra omgivnader
vil overleve. Det ser altså mørkt ut for dei
av oss som slit med metoden…
Galskap eller gravøl?
Få tek Lovelock sine prediksjonar alvor-
leg. Men det er verdt å spørje seg, reint
hypotetisk; Kunne det ha vore tilfelle?
Sei at funna til klimapanelet faktisk hadde
peika i retning av Lovelock sine spådom-
mar. Kunne ein organisasjon som FN of-
fentleggjere funn av ein slik karakter?
Uavhengig av dine konspirasjonsteor-
etiske tilbøyligheter er det eit faktum at
sivilisasjonar har gått til grunn før.
Professor i evolusjonær biologi og
kjendisforfattar Jared Diamond skildrar
slike tilfelle i boka si Collapse. Der tar han
for seg historiske tilfelle av små og store
sivilisasjonar som forsvann. Påskeøya
er eit framragande døme på dette. Den
isolerte Stillehavsøya husa ein gong ein
liten sivilisasjon. I dag er alt som står att
kreative statuar i stein, nokon av dei så
høge som eit femetasjars hus. Folket på
Påskeøya hogg nemleg ned alle trea, slak-
ta alle sine kyllingar og enda til sist opp
med å ete kvarandre. Diamond skildrar
også nordmenn på Grønland, Mayafolket
og Anasaziane. Han finn fem faktorar til
stades i alle tilfella av sivilisasjonskol-
laps. Blant dei er endring i klima og res-
surssituasjon, følgt av ein dårleg og alt for
sein politisk respons. Høyres dette kjend
ut?
Vil vi møte same lagnad?
Diamond held seg ikkje berre i fortida.
Han ser også på moderne sivilisasjonar.
Han er ikkje like drastisk som Lovelock,
men ser fareteikn i visse samfunn som
til dømes på Haiti, i Kina og i Australia.
Ein må spørje seg om folket på Påskeøya
visste at dommedag var nært føreståande.
Eller levde dei lukkeleg uvitande? Ko-
rleis resonnerte samfunnet rundt dei en-
dringane dei var vitne til? Kva tenkte
fyren som hogg ned det aller siste treet?
Professoren gjettar seg til at det nok var
ein heil del optimistar som tenkte at, joda,
visst har vi nesten brukt opp våre ressur-
sar, men vi er smarte og vil utvikle ein
teknologi som kan erstatte ting som vi no
går tom for. Dei skulle hatt seg slike be-
renett. Då hadde alt gått bra… ¶
18 ZOON POLITIKON

VERDEN KORRESPONDENTBREV

Siste reis fra Tempelhof

60 år etter at luftbroen satte en stopper for
den sovjetiske blokkaden av Vest-Berlin er
det final call for Tempelhof, flyplassen som
siden 1923 har brakt verden inn i Berlin.

Ragnhild Endresen
ragnhend@student.uio.no

ANKO
FOTO:
 ZOON POLITIKON 19

Mellom boligblokker, handlegater og kadene. 9. september var det 60 år siden

kirker, i hjertet av Berlin, ligger flyplas-
sen som under den kalde krigen var Vest-
ens frontbase. Stalin anså Vestens tilst-
edeværelse i Vest-Berlin som en trussel
mot den østtyske økonomien, og byen som
en viktig nøkkel i sine planer under opp-
seilingen til den kalde krigen. Tempelhof
ble et frihetssymbol idet luftbroen spa-
serte over Stalins blokade av byen for 60
år siden. Fra 26. juni 1948 og 15 måneder
fremover, med mer enn hundre tusen av-
ganger, gjorde Luftbroen blokaden av
Berlin til skamme idet mat, brennstoff og
medikamenter gav berlinerne livsviktige
forsyninger. For både berlinere og allierte
står Tempelhof som symbol på innsatsen
under den kalde krigen, berlineres stand-
haftighet og alliertes unnsetning. Derfor
berører det mange hjerter 31. oktober når
Tempelhof nå legges ned, etter 85 år i
drift.
Ikke bare en flyplass
Tempelhof blir kalt alle flyplassers mor.
Det var her flytrafikken for folk flest beg-
ynte. Her har selebriteter som Marilyn
Monroe og Rolling Stones ankommet
byen, og herifra har rosinbombere tatt av -
ikke med bomber, men med søtsaker. Soft
power i bokstavelig forstand. Fra base av
strategisk betydning, til vertskap for char-
terfly i alle himmelretninger har flyplas-
sen fulgt med i overgangen fra kald krig
til gjenforening.
Nå venter et nytt liv, men som hva er
enn så lenge et stridstema. Aksjonsgrup-
pene har kampanjer klare: Med krav om
alt fra status
som verden-
sarv, til fortsatt
offentlig eier-
skap og fremfor
alt; å anlegge
Berlins svar på
Central Park.
Et areal så stort
som 500 fot-
ballbaner blir
det engasje-
ment av.
han holdt en av Tysklands viktigste taler
foran ruinene av Riksdagsbygningen.
Foran folkemassen påkalte han verdens
oppmerksomhet og minnet den om berli-
neres frihetsvilje. Budskapet var ikke til
å misforstå: Berlin har ingen prislapp og
byen er ikke et forhandlingskort. For Reu-
ter var Berlins eneste utvei gjennom den
spente situasjonen å stå samlet, ved hjelp
av luftbroen så vel som moralsk stand-
haftighet. Et viktig signal da gradestokken
krøp mot frysepunktet i spillet om Berlin.
Se på Berlin!
Symbolikken fra blokaden stod sen-
tralt under en annen stor begivenheten
denne sommeren. Under Seierssøylen
samlet den amerikanske presidentkan-
didaten Barack Obama drøye 200 000
mennesker, et steinkast fra der hvor Ernst
Reuter hadde talt til folkemengden 60 år
tidligere. I Obamas tale ble Tempelhof og
Luftbroen trukket frem som viktige ek-
sempler på utfordringene under den kalde
krigen. Et symbol på mot, forhåpninger,
ja det å gjøre det umulige mulig. Et ek-
sempel å leve opp til for dagens verden-
sutfordringer. Han begynte sin tale med
ordene: ”People of the world: Look at
Berlin.” En gjenklang i ord så vel som i
innhold av Reuters oppfordring: “Völker
der Welt, schaut auf Berlin!” ¶

Tro, håp og
kjærlighet
Blokaden satte
ikke bare fly i
lufta. Den fikk TEMPELHOF: Ankommende fly i kø på Tempelhof flyplass for avlast-
også Berlins ing av livsnødvendige forsyninger til Vest-Berlin.
borgermester, FOTO: Erinnerungsstätte Luftbrücke Berlin e.V.
OMST BERLIN: Luftens helter ønskes velkommen. Ernst Reuter,
: Erinnerungsstätte Luftbrücke Berlin e.V.
opp på barri-
20 ZOON POLITIKON

VERDEN BAKGRUNN

Politikk og såpe
I antikkens Hellas var de vise
talekunstnerne forskrekket
over såpeselgernes billige
salgstriks. Det fikk dem til å
lage regler for hvordan god
overbevisning bør foregå. Og
retorikk er fortsatt viktig for
dagens talekunstnere.

SARAH F. SINNATHAMBY
sarahfs@student.hf.uio.no

- Alle som ønsker å overbevise noen bruk-

er retorikk, derfor er det generelt viktig å
ha kjennskap til dens virkemidler, sier
Anne Krogstad, professor ved institutt for
sosiologi og samfunnsgeografi.
- For statsvitere er det klart at kunnskap
om retorikk er spesielt viktig, særlig in-
nen valgforskning. Det er jo tross alt ikke
sånn at velgere bare styres av lommeboka,
påpeker Kjell Lars Berge, professor i nor-
disk språk og litteratur.

Adlet TV- produsent

Anne Krogstad har arbeidet mye med val-
gforskning og bekrefter at populariteten
til en politiker har mye med framtoning
og retorikk å gjøre. Hun viser særlig til
britenes ”iron lady”, Margaret Thatcher.
Thatcher hevdet at en politiker som ikke
er villig til å tilpasse seg medienes prem-
isser ikke eier vilje til makt. Thatcher
hyret blant annet inn verdens største rek-
lamebyrå, samt en av de største amerikan-
ske produsentene for predikantshow til å
hjelpe henne med denne tilpasningspros-
essen. Det faktum at Thatcher senere adlet
RETORIKKENS FAR? Aristotiles brakte etterprøvbarhet på banen.
den amerikanske predikantprodusenten,
FOTO: Wikimedia Commons.
må være bevis godt nok på at hjelpen hans
var verdifull. i demokratiet. Dermed kan ikke samfunn på kronikker i avisene, og da særlig i Af-
som mangler en debattarena for vanlige tenposten. Samtidig er det tiltakende opp-
Kjernen i demokratiet folk anses som fullstendige demokratier. merksomhet rundt blogging, samt den nye
Det er ingen tilfeldighet at retorikk opp- - I Norge har vi lenge manglet debat- trenden med tenketanker. Dette er arenaer
stod nettopp i antikkens Hellas. Dette er tarenaer hvor vanlige folk kan ytre seg, som er viktige å fremme i et demokrati,
det eneste samfunnet vi kjenner fra histo- fastslår Berge. Konsekvensen mener han avslutter han.
rien med direkte demokrati. har vi fått i form av lav valgdeltakelse og
- Et så flatt politisk system setter høy oppslutning om Frp, og deres antiek- Populistisk potensial
selvfølgelig høye krav til hvilke poli- spertholdninger. Berge mener imidlertid å - Det at retorikken forholder seg til all-
tiske utspill man kan akseptere, påpeker se en positiv utvikling: mennheten leder til nettopp et av de
Berge. Han mener at retorikk er kjernen - De siste årene har vi fått økt fokus største problemene ved faget: Det kan fort
 ZOON POLITIKON 21

ende opp som populistisk, bedyrer Berge.

Den populistiske tendensen i retorikken,
skyldes særlig et av de viktigste retoriske
virkemidlene: kairos. Det henviser til
at alt er relativt i forhold til situasjonen
man taler i. Konkret betyr det at man ikke
er opptatt av å overprøve faktaene rundt
tema man taler om, men snarere tar ut-

“Populariteten til en politiker

har mye med framtoning og
retorikk å gjøre”

gangspunkt i faktaene man besitter i det

øyeblikket man taler. Dette leder til uetisk
overbevisning. I antikken var det særlig
såpeselgerne som gjorde de greske tenk-
erne forskrekket med sin bruk av kairos,
og sin uetiske form for overbevisning ved
salg av sine produkter.
Berge mener man kan se en aktuell
parallell til deres uetiske overbevisning
når Per Sandberg fra FrP for en stund

“For statsvitere er det klart

at kunnskap om retorikk er
spesielt viktig, særlig innen
valgforskning.”
KJELL LARS BERGE JERNKVINNEN: Margatet Thatcher ville tilpasse politikken til mediene.
FOTO: Wikimedia Commons.
siden svarte et klart ja på spørsmål om
han tror at han selv er i bedre stand til
å bestemme farten på Norges veier enn
Transportøkonomisk institutt. Det kan jo
ikke understøttes vitenskapelig at Sand- FAKTA: HVA ER RETORIKK?
berg er i bedre stand til å beslutte hva som
bringer økt trygghet til samfunnet!
I følge Kjell Lars Berge kan man definere retorikk på tre måter.
Mer enn billig reklame
Aristoteles forsøkte å løse det populistiske Retorikk kan ses som:
og uetiske problemet med retorikken, ved
å innføre en regel om at folk må tale slik 1. Bærebjelken i tekst- og kulturhistorie
at det som sies kan etterprøves. Dette et-
terprøvingsaspektet har senere fått stor
2. Læren om hvordan praktisk politikk skal foregå
betydning i retorikken. Det skiller god
retorikk fra nettopp den billige reklamen
som faget ofte, og misvisende, sammen- 3. Refleksjon over etikk. Læren om hvordan man
lignes med. Så neste gang noen diskuterer overbeviser på en etisk måte, i motsetning til en
politikeres bruk av retorikk, kan det være demagog, som er en uetisk retoriker
verdt å vie Aristoteles, og retorikkens
etiske aspekt, en tanke. ¶
22 ZOON POLITIKON
VERDEN AKTUELT
INTERVJU
Den store duellen
I høyre hjørne republikanerne og i venstre hjørnet demokratene. Hvem slår knockout på
hvem? Og hvorfor er vi så interesserte i utfallet?
ANDREA MANDT
andreman@student.sv.uio.no
Norges øyne er rettet mot USA. Aviser
og TV er fylt til randen av stoff om det
kommende presidentvalget. McCain el-
ler Obama? Diskusjonen går høylydt i de
tusen hjem. Norske kommunevalg er ikke
i nærheten av å trigge samme engasje-
ment. Hva er det som gjør Ola Nordmann
så interessert?
Elsk/hat forhold
Elsk/hat er en passende beskrivelse for
vårt forhold til USA. Dette har særlig
kommet til uttrykk etter invasjonen i Irak
i 2004 og den aggressive utenrikspolitiske
stilen til George W. Bush. Hos mange har
synet på USA blitt dratt i en negativ ret-
ning. USAs rolle i verden har også blitt
mye mer uforutsigbar. Fordi politikken
som utspiller seg i USA har innflytelse for
verdenspolitikken, vil den også i høyeste
grad påvirke oss her hjemme. Gjennom
vårt medlemskap i NATO kommer dette
enda tydeligere frem. Politikken i USA
påvirker oss direkte. Dette engasjerer.
Thriller
Valgsystemet i USA er designet slik at
valg lett kan utspille seg til en thriller. De
siste årene har valgene vært jevne. Det
hele starter som en relativt åpen kamp, før
vi får en nærkamp mellom to klart defin-
erte parter. Kanskje den klare inndelingen
i to partier gjør det lettere å sette seg inn
i og forstå politikk? I vårt flerpartisystem
er skillene mer flytende. Det har dessuten
vært en veldig jevn primærvalgkamp på
demokratenes side. Kamphanskene har
vært hevet lenge. Små marginer skaper
spenning og - ikke minst - forventninger.
Kjendiser
Amerikanske politikere har en kjendissta-
tus som setter Siv og Jens helt i skyggen.
Kjendisfaktoren er nok en viktig nøkkel
til å forstå folks interesse. For fremfor
alt har de amerikanske presidentvalgene
individfokus. Man kan spørre seg om det
egentlig spiller noen rolle hvilket parti
kandidaten kommer fra. McCain utrykte
dette tydelig i en tale:
- Jeg jobber ikke for et parti. Jeg job-
ber ikke for interessegrupper. Jeg jobber
ikke for meg selv. Jeg jobber for dere.
Sirkus
For midt oppe i sirkuset med tenårings-
graviditeter, kjoleanmeldelser, musliman-
klager, offentlig drittslenging og annet
fjaseri er det lett å miste fokus på hva som
egentlig er politikken i dette. Kanskje
er det nettopp dette kaoset som fenger?
Store ord, massemønstringer og skandaler
er underholdene. Da er det bare å lene seg
tilbake i godstolen og nyte kampen. ¶
 ZOON POLITIKON 23

Instituttet

Bacheloroppgaven Professorintervjuet Ny idrettsforening

Side 24 Side 28 Side 31
24 ZOON POLITIKON

INSTITUTTET BACHELOROPPGAVEN

Bacheloroppgaven
Hvert år skrives det mange bacheloroppgaver ved ISV som
siden bare blir liggende i en skuff. Zoon Politikon vil i tiden
framover tilby spalteplass til studenter som har skrevet
spesielt gode og interessante oppgaver.

Sri Lanka og den norske

modellen
torbjørn gjefsen
torbjogj@student.uio.no
De siste 20 årene har Norge vært involv-
ert i en rekke fredsprosesser verden over,
noe som har bidratt til å skape bildet om
”Fredsnasjonen Norge”. ”Den norske
modellen for fredsmekling” blir omtalt
som et effektivt virkemiddel for å skape
fred, og et viktig redskap for Norge i in-
ternasjonal politikk. Men hva er egentlig
den norske modellen? Og hvor effektiv
har den faktisk vært i å skape fred? Dette
var temaet for min bacheloroppgave,
våren 2008. Jeg hadde lyst til å skrive
bacheloroppgave om norsk fredsmekling
blant annet fordi jeg i noen år har fulgt
krigen og fredsprosessen på Sri Lanka,
både nært og fjernt. Jeg hadde reist dit to
ganger før, og fikk igjen muligheten til

FOTO: Privat.
besøke Sri Lanka mens jeg skulle skrive
bacheloroppgave.
På Sri Lanka har ikke Norge lykkes
i å skape fred, og har høstet uvanlig stor
kritikk for sin involvering i fredsproses-
sen. Derfor syntes jeg det var interessant
å studere hvorfor det har gått slik, og om
det har noen sammenheng med den nor-
ske modellen for fredsmekling.
Jeg bestemte meg for å skrive både
om hva den norske modellen for fred-
sarbeid er, og om hvordan den ble brukt
på Sri Lanka - for å teste dens evne til å
skape fred på et konkret tilfelle. Jeg del-
te den norske modellen inn i to: Hvilke
antakelser som ligger bak modellen, og
hvilken strategi den legger frem for norsk
fredsarbeid. Deretter undersøkte jeg i
hvilken grad strategien i den norske mod-
ellen ble fulgt på Sri Lanka, og forsøkte
å se hva avvik fra modellen kan ha hatt
å si.
Den norske modellen for freds-
abeid
Den norske modellen hviler på liberale
antakelser om at Norge er spesielt godt
egnet til å mekle og tilrettelegge for fred
rundt om i verden. Norge er en liten stat
med begrenset makt og uten de største
interessene i verdens pågående væpnede
konflikter. Tanken er at Norge kan operere
ZOON POLITIKON 25
FOTO: Privat.
som en mer nøytral og pålitelig tilretteleg-
ger enn en stormakt, som antakeligvis har
interesse av et spesielt utfall av konflikten.
Spesielt viktig er det at Norge ikke selv
har makt til å påvirke partene i en forhan-
dlingssitasjon, men kun driver tilretteleg-
ging av forhandlinger mellom partene. Da
må partene konsentrere seg om å finne en
løsning som de begge er tjent med, i ste-
det for å påvirke Norge til å støtte dem i
forhandlingene. Lykkes man med det får
man en selvhåndhevende avtale. En slik
avtale har større sjanse til å stå seg over
tid, siden det vil være i partenes interesse
å overholde den, uten hjelp av insentiver
utenfra.
26 ZOON POLITIKON
INSTITUTTET BACHELOROPPGAVEN
I ”Bridging the Gap: Building Peace
Norwegian style” beskriver Ann Kelle-
her og James Larry Taulbee et mønster i
Norges fredsarbeid, basert på en studie av
Norges fremgangsmåte i Guatemala og
Midtøsten. Det viktigste er at Norge leg-
ger stor vekt på å få partene til å forhandle
ansikt til ansikt, fordi man mener det er
avgjørende for å bygge nødvendig tillit
mellom partene. Uten dette mener de at
Norge ikke vil delta som tilrettelegger.
I tillegg finner de seks kjennetegn ved
norsk fremgangsmåte:
1. Bygge tillit på begge sider av konf-
likten, gjennom personlige kontakter som
gir legitimitet
2. Hemmelighold og konfidensialitet
3. Tid og tålmodighet
4. Statlig finansiering
5. Aktiv tilrettelegging
6. Spille på lag med andre, mer profil-
erte, fredsmeklere (som FN og USA)
Denne fremgangsmåten må ikke nød-
vendigvis følges til punkt og prikke, men
Kelleher og Taulbee mener at fraværet
av et av disse kjennetegnene vil svekke
Norges sjanse til å lykkes. Derfor kan
en studie av i hvilken grad de ble fulgt
i fredsprosessen på Sri Lanka gi en god
pekepinn på hva som eventuelt kunne
vært gjort bedre.
Fredsprosessen på Sri Lanka
Norge kom med som offisiell tilretteleg-
ger mellom den srilankiske regjeringen
og separatisthæren Liberation Tigers of
Tamil Eelam (LTTE) i 2000, men hadde
allerede drevet uoffisiell tilrettelegging
mellom partene i mange år. Sentral i
denne prosessen var Arne Fjørtoft, som
har drevet bistandsarbeid på Sri Lanka
siden 1960-tallet. Gjennom dette arbeidet
har han opparbeidet seg et enormt nett -
verk av politiske kontakter, på Sri Lanka
og i Norge. Jeg var så heldig å få intervjue
han mens jeg var på Sri Lanka. Han for-
talte at han allerede i 1990 ble bedt av Sri
Lankas utenriksminister om å få Norge
inn som tilrettelegger. Hans personlige
kontakter og tillit partene hadde til han
ble brukt for å få i stand direkte forhan-
dlinger mellom partene på Sri Lanka, med
Norge som tilrettelegger. Dette stemmer
tydelig overens med modellen.
I tillegg har Norge investert mye tid
og statlige midler, samt drevet aktiv tilret-
telegging av fredsprosessen. Kanskje var
den i overkant aktiv. Det ble veldig stor
oppmerksomhet rundt Norges rolle i fred-
sprosessen helt fra den ble gjort offentlig
kjent av den srilankiske presidenten i
2000. Offentligheten rundt Norges rolle
er i mot modellen, og kan ha skadet fred-
sprosessen. I følge modellen er det viktig
med hemmelighold rundt forhandlingene
for å unngå at partene er mer opptatt av
å tilfredsstille egne tilhengere enn i finne
en avtale. I tillegg kan åpenheten om
forhandlingene og spekulasjoner rundt
dem i singalesisk media ha skapt et bilde
av at Norge favoriserte LTTE, og dermed
skadet Norges troverdighet som nøytral
tredjepart. En viktig grunn til dette var
en uheldig rolleblanding: Norge hadde
i tillegg til tilretteleggingen også ansvar
for å etterforske og rapportere om brudd
på våpenhvilen, som var grunnlaget for
forhandlingene og tilliten mellom partene.
Manglende mulighet til å følge opp brudd
på våpenhvilen skapte et bilde av at Norge
var unnfallende overfor LTTE, ettersom
de stod bak de fleste våpenhvilebrud-
dene.
At Norge ble så aktiv kan henge
sammen med et annet problem med den
norske fredsinnsatsen, og er et avvik
fra modellen. Norge var relativt alene
som utenlandsk aktør i fredsprosessen.
Spesielt India, den regionale stormakten,
vegret seg for å bli blandet inn for dypt.
De og andre viktige aktører som USA og
EU var ikke villige til å la fredsprosessen
gå foran andre interesser på Sri Lanka, og
presset derfor ikke partene til å inngå en
avtale i stor nok grad.
Virker modellen?
Kanskje peker dette på et generelt problem
med den norske modellen. Selv om Norge
skulle bli akseptert som tilrettelegger av
begge parter, er vi avhengige av andre
aktører med mer makt til å presse for en
løsning i avgjørende faser. Disse aktørene
vil som regel ha andre interesser å ivareta,
noe som kan undergrave meklingens nøy-
tralitet og evne til å skape fred. Det kan
tyde på at modellens styrke er å få Norge
inn som tilrettelegger i en fredsprosess,
nettopp fordi det innebærer lav risiko for
partene siden Norge ikke kan presse de til
noe de ikke selv ønsker. Tilfellet med Sri
Lanka kan tyde på at den ikke lykkes like
godt i å faktisk skape fred. ¶
FOTO: Privat.

HISTORIE
En demonstrant ser tilbake
1968 var et år med mye
dramatikk. Ove Bengt Berg
var den gang mellomfags-
student i statsvitenskap, og
husker reaksjonene på lese-
salen da Sovjet invaderte
Tsjekkoslovakia.
Ove bengt berg
ovebb@student.sv.uio.no
Tilfeldighetene ville det slik at jeg først
om morgenen 21. august 1968 fikk vite
om Sovjets invasjon av Tsjekkoslova-
kia, på lesesalsplassen for mellomfag her
på statsvitenskap. Minst fire av dem jeg
studerte sammen med, og som jeg satt
på samme lesesal med, er i dag profes-
sorer ved instituttet. Jeg har «alltid» ment
å huske at en av de nevnte professorene
om morgen på lesesalen spontant utbrøt:
”Så dumt av Sovjet da, nå som vi kunne
hatt mulighet til å gjøre noe med norsk
medlemskap i NATO.” Demonstrasjonene
mot Sovjet i Oslo ble så vidt nevnt un-
der minnemøtet på ”Frokost med Bernt”
tidligere i høst.
Det var ikke uventet strid om paro-
lene for et slikt demonstrasjonstog, for
tog måtte det bli! Jeg satt i styret for et
studentpartilag, men forhandlingene om
parolegrunnlaget foregikk på topplan
mellom partiledelser og ungdomspartiene
sentralt. Vi som var på Blindern fikk bare
rapporter om utviklingen av diskusjonene
i sentrum. Spørsmålet var, slik jeg husker
det, om demonstrasjonen ikke bare skulle
være mot Sovjets invasjon, men også ut-
trykke støtte til NATO og norsk NATO-
medlemskap. Det endte med to demon-
strasjoner, en stor og en liten seinere på
kvelden. Så seint at det var mørkt. Jeg
deltok i den lille som tok avstand både fra
Sovjets invasjon, NATO og norsk NATO-
medlemskap, og sikkert ga uttrykk for å
være «for sosialismen». Jeg husker ikke
hvor stor den største var, men den lille
hadde 732 eller 832 deltakere, og det var
ledelsen for den demonstrasjonen (og jeg),
veldig godt fornøyd med. Kanskje også
litt stolte. Det var kraftige motytringer fra
de svært mange og ganske pent kledde
ZOON POLITIKON 27
tilskuerne, på den vesle strekninga fra
Solli plass og ned Drammensveien til der
den russiske ambassaden ligger i dag.
Seinere ble det landsomfattende demon-
strasjoner i Norge hver 21. august i flere
år framover etter 1968. Noe som jeg tror
ikke var så vanlig ellers i Europa.
Demonstrasjonene i 1968 er ikke
omtalt i Ustvedts historiebok ”Det
skjedde i Norge.” Men Ustvedt viser til at
det i 1967 og 1968 var en sterk motstand
mot fortsatt norsk NATO-medlemskap.
AUF gikk inn for utmelding, og tidligere
statsminister Einar Gerhardsen slo til lyd
for en folkeavstemning om medlemskapet
i 1967. Men Sovjets invasjon la alt dette
dødt. Ustvedt skriver videre: «Opposis-
jonen mot fortsatt medlemskap i NATO
falt også delvis sammen. Bare de fær-
reste våget etter august 1968 å gå imot vår
tilknytning til forsvarspakten. Den ble da
også i 1969 vedtatt uten debatt av et en-
stemmig Storting.»
Så kanskje en av våre professorer,
hvis han sa det jeg ganske bestemt mener
å huske han sa, allerede da var en god
politisk analytiker? ¶
28 ZOON POLITIKON
INSTITUTT INTERVJU
HISTORIE
Formidleren
Bernt Hagtvet om åndelig striptease, vandalisering av
universitetene og stappfulle frokostmøter.
ANDREA MANDT
andreman@student.sv.uio.no
Bernt Hagtvet er en ivrig samfunnsdebat-
tant med mange jern i ilden. Studentene på
kurset hans har gjerne fire ganger så mye
pensum som vanlig, en ekstra forelesning
i uka og filmvisning i helgene. Liker man
ikke dette kan man like godt begynne på
en distriktshøyskole, hevder han. Bernt
krever mye av studentene. Til gjengjeld
gir han like mye, om ikke mer, tilbake.
Intellektuell frokost
Auditorium 7 er fullt til randen av folk.
Alt som kan krype og gå fra MatNat til
HF er på plass,. Det er tid for ”Frokost
med Bernt”. Frokosten drar ellers så
notorisk morgensky studenter opp hver
torsdag morgen klokken kvart over åtte
for litt intellektuelt påfyll. Temaene som
tas opp strekker seg fra AKP(ml) til klas-
sisk dannelse
- Studentene er på jakt etter intensitet
og utfordringer. Derfor kommer de på
frokost, forteller Bernt Hagtvet om suk-
sessoppskriften til frokostmøtene han ar-
FOTO: Universitas - Martin Pauline
rangerer sammen med stipendiat Anders
Ravik Jupskås. Møtene må sies å ha blitt
et fenomen, og etterligninger spretter opp
som paddehatter.
Full overhaling
Når det kommer til tilstanden på univer-
sitetene er ikke Hagtvet like fornøyd.
- Jeg mener det er helt fantastisk at
studentene har funnet seg i den vandali-
sering av universitetsstudiene som har
kommet i kjølvannet av ”Gjennomstrøm-
mingsreformen”.
De manglende reaksjonene fra studen-
 ZOON POLITIKON 29

tene forundrer han. Hagtvet er ikke i tvil

om hva han ville gjort for universitetene
dersom han var forsknings- og høyereut-
dannings minister for en dag.
- Jeg ville innført fireårig bachelor
med full restaurering av ex.phil., ikke det
regnskapskurset som er nå. Kort sagt en
college-grad for alle i bunnen, med sterkt
innslag av liberal arts. Så graduate school
etter mønster av amerikanske univer-
siteter på HF, SV og MN-fakultetene, og
programmer i retning av MA, MPhil- og
PhD. grader og profesjonsfakultetene or-
ganisert for seg selv, men under univer-
sitetene og med fullt bibehold av ex.phil.
Det er også andre sider ved universite-
tet som bør forbedres, mener Hagtvet og
fortsetter.
- Deretter ville jeg ha rustet opp bibli-
otekene, som er under enhver kritikk. Her
gjelder det i henhold til innkjøp av bøker,
jeg kritiserer ikke personalet. Til sist ville
jeg gjennomgå hele løpet, fra første år
til doktorgrad og post-doc, for å få sam-
menheng i systemet og samordning slik at
noen tør og gidder å satse på forskning.
Det kunne jo være en idé at stipendiatene
har råd til å bo i Oslo. Forholdstallet mel-
FROKOST MED BERNT: Her med Unni Wikan og justisminister Knut Storberget.
lom lærer og student må også bli bedre.
FOTO: Universitas - Martin Pauline

Virkeligheten fascinerer
Det er et annet emne som opptar mye av
Hagtvets tanker og tid, nemlig folkemord.
I våres kom boka “Folkemordenes svarte
bok. Politisk massevold og systematiske
menneskerettighetsbrudd i det 20.århun-
dret” ut. Et imponerende verk på hele 668
sider, som systematisk gjennomgår folke-
mord fra folkemord i Namibia på slutten
av 1800-tallet til Darfur på 2000-tallet.
- Boka om folkemord er gjort mulig av
alle mine utmerkede medarbeidere, særlig
redaksjonsassistenten Nikolai Brandal, og
mine stipendiater Dag Einar Thorsen og
Ellen Emilie Stensrud, forteller Hagtvet.
- Arbeidet med den har vært til dels
sjelopprivende. Men det er nødvendig å
minne folk om denne siden ved sivilisas-
jonen. Enhver som studerer politikk må
vite hvilke dybder menneskene kan falle
i og årsakene til det - og hvor livsfarlig
politikk og stat kan være. En statsviten-
skap som ikke tar høyde for dette, er og
blir antiseptisk og uhistorisk.
Hagtvet ble interessert i sitt emne
på grunn av at han er interessert i virke-
ligheten. Og denne interessen har smittet
over på studentene hans. Emnet ”Folke-
mord og politisk massevold i det 20 år-
hundrets politikk”, som han er koordina-
tor for, er meget populært.
- Kurset er bevisst lagt opp for å ut-
fordre studentene også moralsk, forteller
“Enhver som studerer politikk
må vite hvilke dybder men-
neskene kan falle i, og årsak-
ene til det.”
BERNT HAGTVET
Hagtvet.
- Har du som professor ikke noe an-
net å si på forelesning enn det som står på
pensum fra før, kan du like gjerne holde
kjeft og bli hjemme, har Hagtvet uttalt
i et intervju med Universitas tidligere.
For Hagtvet er en studentenes mann som
ikke bare beveger seg i korridorene i 7 og
8 etasje, men som også satser på formi-
dling. Han ønsker at undervisningen hans
skal forandre studentene som mennesker.
Tror ikke på mennesket
”Aldri igjen” ble det sagt etter Holocaust,
men folkemord har forekommet igjen og
igjen tross i at vi burde tatt lærdom av
historien. Rwanda, Bosnia og Darfur er
eksempler på dette. Hagtvet ramser opp
ulike måter å hindre at slike grusomheter
skjer igjen:
– Vi må bygge ut demokratiet, poli-
tisk, institusjonelt og kulturelt. Og ikke
minst gi folk håp om bedre leve- og livs-
standard. Samt forbedre det internasjonale
overvåkings- og domsapparat for påtale av
krigsforbrytere og andre folkemordere.
Bernt Hagtvet har tidligere uttalt i
Dagsavisen at vi står overfor en ny folke-
morderisk periode i verdenshistorien.
Med slike dystre spådommer levner man
ikke mye tro på mennesket. Mister man
troen på mennesket av å studere et så
mørkt emne?
- Mister troen på mennesket? Den tro
har jeg aldri hatt, i betydningen å tro at vi
ikke kan drives til omtrent hva som helst
bare ideologiene er sterke nok. Denne tro
har jeg ikke hatt. I særdeleshet ikke etter at
min historielærer på Kongsberg lot oss få
se dokumentarfilmer fra Nazi-Tyskland da
jeg var 15 år. Jeg har aldri forstått at folk i
min generasjon kunne leke så uutholdelig
lett med totalitære ideologier. At folk som
smisket ufyselig med Pol Pot på 70-tal-
let kan gå oppreist den dag i dag, er en
annen gåte. At vår fremste rikspludrer
Dag Solstad kaller seg kommunist og får
følge av Aslak Sira Myhre, må betraktes
som umorsomt, politisk klovneri. Åndelig
striptease.
Det er ingen tvil om at samfunnsde-
battanten i høyeste grad er til stede. ¶
30 ZOON POLITIKON

INSTITUTTET BOKANMELDELSE

Lykken med Hellevik

”Slik blir DU lykkelig” er en tittel som lokker mang en leser, og blir hyppig brukt av både
glossy magasiner og Dagbladet. Jakten på lykken har opptatt mennesker til alle tider, fra
Aristoteles til Ibsen, som hevdet at om man tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar
du lykken fra det med det samme.

Gunnhild årdal
gunnhiaa@student.sv.uio.no

Ibsen var kanskje ikke så langt unna. For

som Ottar Hellevik flere ganger poengter-
er i den nylig utgitte “Jakten på den nor-
ske lykken”, er det subjektive vel så viktig
som det objektive i jakten på lykken.
Altså er det ikke nok med hvordan man
har det, men også hvordan man tar det. I
boka analyserer Hellevik resultatene fra
det store intervjuprosjektet Norsk Moni-
tor, som har intervjuet et stort utvalg av
den norske befolkningen annethvert år
siden 1985. Forfatteren prøver å finne ut
hva som gjør oss lykkelige, og ikke minst
hva som demper lykkefølelsen.
Med kurset i metode og statistikk
friskt i minne kjenner jeg skepsisen melde
seg når alle tabellene og grafene lyser mot
meg, men etter å ha begynt å lese kom-
mer jeg fort inn i det. Hellevik forklarer
det metodologiske på en forståelig måte,
og man kan ha utbytte av å lese boka selv IKKE LYKKELIGERE: Til tross for økt velstand.
om man ikke vet hva en korrelasjonsko- FOTO: Wikimedia Commons
effisient er. I tillegg kan alle finne tall som
interesserer (som da undertegnede kunne I delen om verdier nevner Hellevik og tilrettelegging for trivsel i nærmiljøet.
lese om sitt hjemfylke at det har det lav- andre forskere, blant annet Inglehart og Likevel er hovedoppfordringen å tenke
este lykkenivået av alle landets fylker…) hans teori om postmodernismen. Den går positivt. Så spørs det om det lar seg gjøre
I motsetning til alt man sier i retnin- ut på at mennesker som har hatt en trygg framover, med internasjonal økonomisk
gen ’lykke kan ikke kjøpes for penger’, økonomisk oppvekst, slik som dagens krise og klimatrusselen hengende over
viser faktisk lykkeforskningen at velstand unge, får et mindre materialistisk verdi oss. ¶
genererer lykke. Det er dette paradokset syn enn sine foreldre. Hellevik mener
Hellevik vil undersøke. Med den enorme denne teoriens holdbarhet kan diskuteres,
velstandsøkningen her til lands de siste men det er et faktum at en materialistisk
tiårene, hvorfor øker ikke lykkenivået i verdioppfatning legger en demper på
takt med denne? Lykkenivået har omtrent lykkefølelsen. Så har det også vist seg å
vært det samme siden 1985. være et lite oppsving i lykkenivået etter
Hellevik går gjennom en rekke faktor- 2003 samtidig som vi ser en svingning til
er som kan tenkes å påvirke lykken med Jakten på den
et mer idealistisk verdisyn. dfdfdfdfdf
fokus på verdier. Noen har mer signifikant Hensikten til Hellevik er ikke å glori- norske lykken
betydning enn andre. Spesielt trekker han fisere lykken, men ”å undersøke om det er
fram familiesituasjon, sosiale relasjoner Av: Ottar Hellevik
noen måter å organisere tilværelsen eller
generelt, alder, religiøsitet, tiltro til andre samfunnet på som øker sjansen vår for å
Forlag: Universitetsforlaget
mennesker og samfunnet, frykt og bekym- føle oss tilfredse med livet og lykkelige”. I Pris: 299,- på Akademika
ring. Det blir konkludert med at person- avslutningen nevner han mange konkrete
lighet og positiv innstilling har mye å si tiltak, som omorganisering av arbeidslivet
for lykkenivået.

AKTUELT
Kom i form på ISV
Etter hvert som antall studie-
poeng øker, kan den fysiske
formen ofte gå motsatt vei.
Det vil nystartede IFIS gjøre
noe med.
Ingrid RÆDERGÅRD
ingrijr@student.uio.no
Det begynte med at noen masterstudenter
stilte med laget ”The Running Rokkans”
til Holmenkollstafetten i år. En hederlig
plassering inspirerte dem til å fortsette
treningen. I hele høst har masterstuden-
tene på ISV hatt gymtime på Idrettsby-
gningen hver torsdag, hvor i overkant
av 20 studenter har møtt opp hver gang.
Aktivitetene har vært klassikere fra
grunnskolen, som kanonball, innebandy
og hjørnefotball.
- Vi gjør alle de morsomme gymtin-
gene, sier Anne Marit Olsen som går siste
semester på master. Sammen med Stine
Ellingsen Grøndahl er hun leder for den
nystartede Idrettsforeningen for Institutt
for Statsvitenskap, IFIS. De og bachelor-
student Rune Busch har planene klare for
høsten.
Løp med Rune
Første post på programmet er å utvide
tilbudet til to gymtimer i uka. I time num-
mer to skal Rune lede statsviterne i sir-
keltrening. Rune har også planer om å
organisere løpeturer hver mandag morgen
klokken ni, et konsept han håper kan bli
en institusjon à la ”Frokost med Bernt”.
- Forhåpentligvis vil turene gi resultat-
er. Til den neste Holmenkollstafetten sat-
ser foreningen på å stille med tre lag, for
masterstudenter, bachelorstudenter og de
ZOON POLITIKON 31
som måtte føle seg hjemme under mer-
kelappen ”alumni”.
Sporty
Lederne er positivt overrasket over
innsatsen i timene.
- Folk har en veldig sporty innstill-
ing, sier Anne Marit. Vi ser ganske mye
konkurranseinstinkt. Det kan gå på ak-
kord med reglene til tider.
Det er ikke alle som trives med
drikkekulturen i det norske student-
miljøet. Alkoholfrie tilbud blir ofte et-
terlyst, og lederne understreker at IFIS
er et slikt alternativ.
Høstens arrangementer er åpne for
både bachelor og masterstudenter, så
da er det bare å grave fram gymtøy og
joggesko og komme seg på trening. ¶
32 ZOON POLITIKON

INSTITUTTET FAKSIMILE

Zoon Politikon blar tilbake

Under en opprydning på kontoret dukket det opp noen utgaver av “Pampen”, en gammel
studentavis for statsvitenskap. Zoon Politikon trykker her et referat fra 1. mai. 1969.
ZOON POLITIKON 33
34 ZOON POLITIKON

INSTITUTTET

INSTITUTTET
Hørt på
forelesning
Dette nummerets “Hørt på
forelesning” blir en spe-
sial med en gjenganger
i spalten, Bent Sofus
Tranøy.
- Tjukk. Jeg mener sjuk. Tja,
hvis jeg ikke var tjukk, så hadde
jeg kanskje ikke blitt sjuk heller.
- Jeg for eksempel har lyst til
å skjære bort dobbelthaken min,
men jeg kommer aldri til å gjøre
det fordi jeg er redd for å dø.
- Da jeg var på deres alder
så tenkte jeg ofte at jeg klarte
ikke å forestille meg lungekreft i
femtiårsalderen, men etter som
årene går så klarer du fint å se
for deg det.
- Nå så jeg en som gjespet, det
betyr at jeg har lykkes i mitt for-
sett om å være mer kjedelig, det
er veldig bra.
- La oss si at det blir oljekrise.
Carl I. Hagen blir statsminister og
så skyter Magnus Marsdal ham.
Og så blir hele verden veldig
nervøs, “det fredelige demokra-
tiet Norge”, og så videre.
- Men i følge mine evolusjonære
teorier så skulle ikke de fått lov
til å formere seg, så vi kan se
fram til at om to millioner år så
er det færre av dem.
(om økonomer)
Effektivt
engasjement
JOHAN CHRISTENSEN
johanc@student.sv.uio.no
Prisen for Årets studentforening 2008 ved
UiO gikk til Fagutvalget ved Institutt for
statsvitenskap. Ikke først og fremst fordi
Fagutvalget var spesielt engasjert, dyktig,
driftig eller representativt. Nei, Fagutval-
get fikk prisen fordi det var effektivt. På
statsvitenskap har man lyktes i å ”ef-
fektivisere engasjementet”, som det sto
i Universitas. Ifølge komiteens begrun-
nelse, har kløktige organisatoriske grep
bidratt til å ”effektivisere tidsbruken til de
som er engasjert i aktivitetene”.
Kanskje er det ingen grunn til å bli
overrasket. Universitetet blir i stadig
større grad styrt som en virksomhet, og
det skulle bare mangle at ikke student-
foreningene tilpasset seg. På et moderne
universitet er ikke kvalitet og effektivitet
forbeholdt selve studiene. Disse verdi-
ene skal også prege lunsjpauser, toalet-
tbesøk og ikke minst: studentaktiviteter.
Som juryen skriver: ”En slik tilretteleg-
ging for at tiden kan brukes effektivt, er
en avgjørende faktor for at studenter et-
ter kvalitetsreformen skal fortsette med å
engasjere seg i frivillig foreningsarbeid.”
En real tankevekker for alle som tror de
engasjerer seg fordi det er givende eller
sosialt.
Det er mer forbausende at reaksjonene
fra instituttet har uteblitt. En skulle tro at
Bjørn Erik Rasch og de andre rasjonalis-
tene i staben ville glede seg. Endelig er
det noen som opptrer i henhold til deres
Zoon Politikon beklager
I forrige nummer skrev vi i en bildetekst at Hanne Mar-
the Narud var den første kvinnelige professoren på
Institutt for statsvitenskap. Dette er ikke riktig. Første
kvinnelige professor var Hege Skjeie. Vi beklager.
ZOON POLITIKON 35
forestillinger om rasjonelle aktører, og
det attpåtil på deres eget institutt! Det de
trodde var studenter, viste seg å være in-
dividuelle brukere av studie- og forening-
stjenester, motivert av snever egeninter-
esse som er mulig å manipulere ved hjelp
av rasjonelle insentiver.
Men den negative reaksjonen fra New
Public Management-kritikerne på insti-
tuttet burde vært vel så sterk. For omor-
ganiseringen av studentengasjementet er
gjennomsyret av NPM-tenkning. Med
juryens ord: ”Resultatet ble flere spesiali-
serte underforeninger som fikk spisset og
klargjort sitt mandat”. Eller horisontal
intra-organisatorisk spesialisering, som
man kaller det i litteraturen.
Motstanderne av markedsprinsip-
per i offentlig sektor ville blitt enda mer
bekymret om de hadde sett Fagutvalgets
planer for høsten. For å kunne kjempe om
prisen også neste år vil Fagutvalget øke
effektiviteten ytterligere gjennom en serie
nye tiltak: Skriving av møtereferat skal
organiseres etter en bestiller-utfører mod-
ell. Det skal utvikles målbare resultatin-
dikatorer for representasjonen i Program-
rådet. Machiavellisk Forum skal fristilles
og på lengre sikt børsnoteres. Og kanskje
viktigst: Den valgte lederen av Fagutval-
get skal i løpet av semesteret erstattes av
en eksternt tilsatt administrerende direk-
tør. ¶