Professional Documents
Culture Documents
Mineralfuruskogene I Storfjorden, Møre Og Romsdal
Mineralfuruskogene I Storfjorden, Møre Og Romsdal
ABSTRACT
The sun exposed and mineral-rich pine forests in the central to inner parts of Storfjorden area
in Møre og Romsdal county, NW-Norway, have been well mapped with regard to the
occurrence of rare fungi for ten consecutively years (2000-2009).
Although it has been written several publications on single species or genera, there is yet to be
published a larger study on the forests in a wider context. It seems apparent that numbers of
species, and not at least the quantity of rare spices, are among the best known for this nature
type in Northern Europe. This is probably due to the combination of old forest parameters
such as long term continuity in terms of living, old and even semi-dead trees of pine and other
natural elements such as favourable exposure and topography, relatively warm summers and
mild winters, steadily precipitation, while gneiss bedrock must be rich in relatively easily
soluble minerals. Pine forests like these, which stretch for 25 km through steep and sunny
slopes, are very important for fungi in an international perspective, in relation to both research
and teaching.
Current classification show that over the last ten years 40 red list species of fungi associated
with pine forest (both wood inhabiting and grassland fungi) have been registered, with total
findings close to a 1000. Twelve of these species show a high accumulation, with a significant
occurrence compared in relation to a Northern European context. In addition, a number of
common pine forest species have a higher finding frequency, and several of these species
probably have important national or international populations in Storfjorden. A total of eight
species are listed as endangered (EN).
SAMMENDRAG
INNLEDNING
METODE
Kartleggingen
Den første rødlistearten (blåfotstorpigg) ble funnet i september 2000 i delområdet Lauvvikane
i Stranda kommune. Dette skjedde ved en ren tilfeldighet, da en av forfatterne var ute på
leting etter matsopp, uten noen særlig kompetanse om andre sopper enn de som kan spises.
Det gikk en tid før vi fikk svar på hva vi hadde funnet, slik at noe videre kartlegging ikke ble
gjort før i 2001 og utover. Lauvvikane ble prioritert i første omgang, men etter hvert ble
søkeområdet utvidet, samtidig som vår kompetanse gradvis økte. På denne måten ble vi klar
over stadig nye ”hotspots”, og i den grad tiden har tillatt det, er disse systematisk
gjennomsøkte årlig (fig. 1). For alt areal som er tilgjengelig til fots har vi nå betydelige data
om forekomst av sjeldne og rødlistede sopper (fig. 2). Fra 2003 er de fleste interessante funn
registrert ved hjelp av håndholdt GPS. Til sammen har det gått med et drøyt årsverk i felt og
over mikroskopet.
Figur 1. Kart over det undersøkte området, med avgrensede lokaliteter i Naturbase (http://www.naturbase.no) i
grønt. De røde prikkene er lokaliteter med nye data og store naturfaglige kvaliteter. The map is showing the
registered area with nature types in green, Naturbase (http://www.naturbase.no). The red dots indicate new
locations with high nature qualities.
Figur 2. Opphopningen av rødlistearter slik den ser ut i Gislink (http://www.gislink.no). Tallene er artspoeng
etter tabell 4. Accumulation of red list species according to Gislink (http://www.gislink.no). The figures are
”species points” in relation to table 4.
Begreper
Signalartbegrepet har blitt stadig mer brukt de senere årene, både innenfor kartlegging av
jordbrukets kulturlandskap og i skogsområder. Det brukes ofte synonymt med indikatorart.
Med en signalart forstår vi en art som signaliserer høye naturverdier (Løvdal et al. 2002,
Nitare 2005). På grunn av visse krav til miljøet finnes den helst i lokaliteter med
kombinasjoner av bestemte miljøforhold, for eksempel i forhold til berggrunn, lokalklima
eller kontinuitet. Arten gir dermed god informasjon om miljøet den forekommer i. Når det
gjelder identifisering av verdifulle naturtyper bør helst flere signalarter opptre samtidig.
Navnebruk
Norske og vitenskapelige navn på sopp følger Artsdatabankens artsnavnebase
(http://www2.artsdatabanken.no/artsnavn/Contentpages/Sok.aspx). Vegetasjonstyper følger
Fremstad (1997).
UNDERSØKELSESOMRÅDET
Topografi
Topografien på landskapsnivå er stedvis dramatisk, med høye og ofte svært bratte fjellsider
som stuper rett ned i fjorden. To dype kløfter skjærer seg inn i fjellsidene, i nord ved Ådalen
og midt i undersøkelsesområdet ved Steigjelet. I en grov skala er variasjonen i topografien
likevel middels høy, eksempelvis ved en nokså ens eksponering mot sør og vest.
Berggrunn
Berggrunnen er i området som helhet oppgitt å være ikke inndelte gneiser, med mindre
kropper av andre, vanligvis harde og sure bergarter (Tveten et al. 1998). Dette er nok noe
unyansert, og mer kalkholdige bergarter er påvist gjennom både tunneldriving og observert i
felt. Også i forbindelse med boring av private brønner har det stedvis vært problemer med
løst, kalkholdig fjell (Nils E. Linge pers. medd.).
Vegetasjonsgeografi
De nordre, ytre delene av området hører etter Moen (1998) til klart oseanisk
vegetasjonsseksjon (O2), de sørlige og indre delene til svakt oseanisk (O1). Arealet under ca
300 m o.h. føres til boreonemoral vegetasjonssone (BN), og samsvarer i praksis med det
høydeintervallet vi har kartlagt i.
Naturtyper
Inndeling av naturtyper for de lokalitetene som ligger i Naturbase er gjort etter DN-håndbok
nr 13 (Direktoratet for naturforvaltning 2006). De fleste avgrensningene er ført til typen F03
kalkskog, undertype F0301 tørr kalkfuruskog. Enkelte områder er hjemmehørende i
naturtypen F01 rik edellauvskog, oftest i undertypen rikt hasselkratt F0103, mer sjelden i
F0106 gråor-almeskog. Spredt er det også innslag av F07 gammel lauvskog, undertype F0701
gammelt ospeholt. En stor lokalitet og tre mindre er i tillegg ført til F09 bekkekløft og
bergvegg.
Vegetasjonstyper
Skoghistorie
Samlet sett kan storparten av området beskrives som gammel, plukkhogstpåvirket naturskog.
De ekstensive og forsiktige hogstinngrepene ligger langt tilbake i tid, og har dessuten vært lite
intensive, slik at store deler av området har beholdt viktige egenskaper som høy tetthet og
kontinuitet i gamle trær, rot- og marksjikt, samt til en viss grad også død ved av spinklere til
middels grove dimensjoner. Det er imidlertid ikke snakk om urskogsnære miljøer, bl.a. er det
dårlig kontinuitet i grove læger, og tettheten av slike er heller ikke spesielt stor. Urskogsnær
furuskog er svært sjelden i Norge i dag, og bare kjent fra noen få steder i indre,
avsidesliggende deler av Finnmark, Troms, indre Østlandet og noen få steder i indre
fjordstrøk på Vestlandet (Tom H. Hofton, pers. medd.).
I furuskogene i Storfjorden blir man mange steder slått av det faktum at man vandrer i en skog
bestående av overveiende biologisk gamle trær (fig. 3). Gammel skog har etter hvert blitt
sjelden i Norge og Europa, og nesten 25 km med sammenhengende gammelskog er svært
uvanlig, ikke minst når det gjelder lavlandsfuruskog. En viktig grunn til at skogene har fått
lov til å bli så gamle, er at i det minste deler av området ikke ble gjenstand for en
gjennomhogst under den såkalte hollendertiden. At sunnmøringen den gangen så på
furuskogene i ”Strandasjøen” som en ressurs som kunne komme godt med i dårlige tider,
framfor det kommersielle potensialet, er en meget viktig delårsak til at man i nåtid har disse
kontinuitetsskogene over et så vidt areal. Ikke minst forteller dette oss at det måtte være gode
levevilkår i fjorden. Man trengte ikke å selge, og plukkhogde det man hadde bruk for privat.
Samtidig er mye av området det man i dag kaller for ”nullområder” i en kommersiell
driftssammenheng, noe som både kan tilskrives en vanskelig topografi samt at rasfaren mange
steder er stor. Større rasulykker er ikke noe ukjent fenomen i fjorden, også innenfor det
beskrevne området, og da kan kanskje skogen like godt få stå.
Figur 3. Gammel furuskog ved bygda Ovrå. Old pine forest at the village of Ovrå. Foto: Perry Larsen.
FUNGAEN I FURUSKOGENE
Figur 5. Furufiltkjuke (Onnia triquetra) har en levedyktig populasjon i Storfjorden. Onnia triquetra has a
vigorous population in Storfjord. Foto: Perry Larsen.
Figur 6. Kjempemusserong (Tricholoma colossus) er utbredt i Storfjorden, med minst 150 funn. Giant Knight is
commonly distributed in Storfjorden, with at least 150 findings. Foto: Perry Larsen.
17) Fluesopper (Amanita): En god signalart i denne slekten er utvilsomt grønn fluesopp
(A. phalloides). Vi regner med at vi i gode sesonger har minst 100 delforekomster av
denne dødelig giftige, sørlige arten, alltid voksende i tørr og rik lågurtskog.
18) Parasollsopper (Macrolepiota): Eneste interessante art i furuskogene til nå er stor
parasollsopp (M. procera), som her vokser på sin nordgrense. Riktignok vokser den
både i hasselskog, langs vegkanter og dels i hyttehager i Storfjorden, men i ren
furuskog opptrer den som oftest i tørr lågurtskog, med middels god signalverdi.
Masseforekomster, med flere hundre hatter, er kjent fra 2003 i furuskogen øst for Ovrå
i Stranda. Vanligvis er den sparsom.
Figur 7. Lakrismusserong (Tricholoma apium) er en god signalart for gammelskog. Scented Knight is an good
indicator for old forests. Foto: Perry Larsen.
20) Risker og kremler (Lactarius, Russula): Risker er vi litt usikre på om har noen egentlig
gode signalarter, men det kan se ut som om fururiske (L. musteus) har en viss
opphopning i rik lågurtskog. Kremlene er litt bedre representerte i så måte, og
eksempelvis er drueblå kremle (R. azurea)(NT) en mindre vanlig art som i hovedsak
påtreffes i rik lågurtskog, av og til også i hasselrik furuskog. Nevnes må også
pukkelkremle (R. coerulea), som er en generell karakterart for furuskogene vestpå,
men den har ingen stor signalverdi (vokser like gjerne i blåbærskog som i rik
lågurtskog). Den tidligere rødlistearten gullkremle (R. aurea) har en vid utbredelse i
flere skogtyper, men er likevel en relativt brukbar signalart. Rosenfotkremle (R.
roseipes)(NT) ser ut til å være reelt sjelden, med bare et par funn (vokser også i
olivinskog), men som kalkskogsart har den trolig god signalverdi.
Dødvedelementet på furu
Av resupinate, vedboende arter (kjuker og barksopper) må vi peke på minst 10 funn av en
sjelden art som frynsehuldrekjuke (Anomoloma myceliosa)(EN), som dermed tilhører utvalget
av arter med et viktig nasjonalt kjerneområde i Storfjorden. Andre påviste rødlistearter innen
dette elementet er flekkhvitkjuke (Antrodia albobrunnea)(NT), parasittkjuke (Antrodiella
parasitica)(DD), spindelkjuke (Byssoporia mollicula)(NT og relativt tallrik), rosettkjuke
(Postia balsamea)(EN), blomsterkjuke (P. floriformis)(EN), P. hibernicus coll. (NT, ikke
uvanlig), laterittkjuke (P. lateritia)(VU), Skeletocutis kuehneri (NT) og tyrikjuke (S.
lenis)(NT), men her er våre undersøkelser fortsatt mangelfulle. Vi har generelt dårlige
kunnskaper om dette elementet, og de fleste funnene er bestemte av Even Høgholen eller Leif
Ryvarden. Det er likevel grunn til å tro at elementet av dødvedsopper på furu generelt ikke
utmerker seg sammenliknet med områder i andre deler av Norge. Artene er i hovedsak knyttet
til sterkt nedbrutte læger av varierende dimensjoner, gjerne i godt soleksponerte lokaliteter.
Tabell 1. Forekomst og antall delforekomster (dels skjønnsmessig) for rødlisteartene. RL= kategori på rødlisten
(Kålås et al. 2006). DD= datamangel, NT= nær truet, VU= sårbar, EN= sterkt truet.
Vitenskapelig navn Norsk navn RL Antall
Albatrellus subrubescens furufåresopp NT 150+
Anomoloma myceliosa frynsehuldrekjuke EN 10+
Antrodia albobrunnea flekkhvitkjuke NT 1
Antrodiella parasitica parasittkjuke DD 1
Bankera fuligineoalba lurvesøtpigg NT 35+
B. violascens knippesøtpigg NT 1
Boletopsis grisea furugråkjuke VU 35+
Byssoporia mollicula spindelkjuke NT 10+
Clavariadelphus sachalinensis storsporet klubbesopp DD påvist
Cortinarius aureofulvus gullslørsopp NT 4
C. barbarorum NT 10+
C. cupreorufus kopperrød slørsopp NT 100+
C. mussivus slank bananslørsopp NT 30+
Hydnellum auratile flammebrunpigg VU 4
Hygrocybe russocoriacea russelærvokssopp NT 1
H. splendidissima rød honningvokksopp NT 1
Hygrophorus atramentosus blågrå vokssopp EN 15+
H. calophyllus fagervokssopp EN 20+
H. gliocyclus gul furuvokssopp NT 3
Leucopaxillus gentianeus bitter traktmusserong EN 2
Onnia tomentosa filtkjuke NT 15+
O. triquetra furufiltkjuke EN 12-14
Phellodon niger svartsølvpigg NT 4
Postia balsamea rosettkjuke EN 1
P. floriformis blomsterkjuke EN 1
P. hibernicus NT 2
P. lateritia laterittkjuke VU 1
Ramaria botrytis rødtuppsopp NT 100+
R. sanguinea NT 1
Russula azurea drueblå kremle NT 5+
R. roseipes rosenfotkremle NT 2
Sarcodon glaucopus blåfotstorpigg VU 1-2
S. leucopus glatt storpigg NT 150+
S. scabrosus besk storpigg VU 12
Skeletocutis kuehneri NT 1
S. lenis tyrikjuke NT 2
Tricholoma apium lakrismusserong NT 20+
T. atrosquamosum svartspettet musserong NT 1
T. batschii besk kastanjemusserong NT 1
T. joachimii sienamusserong EN 20
FUNGAEN I LAUVSKOGSMILJØENE
ARTSMANGFOLD OG VERDI
Verdisettingskriterier
Nitare (2008) har nylig satt fram et forslag til verdisetting for lokaliteter i kalkbarskog i
Sverige, ved et poengsystem for ulike karplanter og mykorrhizasopper. I Norge har man en tid
hatt et lignende system for jordbrukets kulturlandskap (Jordal & Gaarder 1993), og noe
tilsvarende ble i sin tid utviklet for sopp og lav i granskog på Østlandet av Siste Sjanse
(Bredesen et al. 1994, 1997). Dette verktøyet vil etter noen års kartlegging kunne gi
sammenlignbare resultater med hensyn til bedømming av både naturverdi og for eksempel
verneverdi. Et slikt system vil også kunne fange opp arealmessig små lokaliteter, ”hotspots”.
Viktige kriterier for utarbeiding av ulik poengsum for de ulike marklevende artene i furuskog
vil være følgende (flere kriterier kan diskuteres):
Nitare (2008) dobler poengsummen for artene med høyest poengsum* ved to eller flere
delforekomster innen samme lokalitet, eller ved tre eller flere delforekomster for de med nest
høyest poengsum**. Dette virker fornuftig, og bidrar i noen grad til å vekte opphopning av de
sjeldneste artene. Vi foreslår vektingen 1, 2, 5** og 15* poeng (tabell 3). Når det gjelder
vedboende arter, strønedbrytere m.v. og grupper som kanskje har endomykhorriza
(Hygrocybe) inkluderes disse ikke her, med unntak for filtkjukene (Onnia), som vi har gode
kunnskaper om og gode data for. Enkelte arter som ikke er nevnt i kapittelet over om
artsmangfold er hentet fra Gaarder et al. (2005), dersom de er påvist i furuskog, da de har en
viss signalverdi. I tillegg tas med noen som er kjent fra mineralrik furuskog ellers i Møre og
Romsdal.
Tabell 3. Forslag til verdipoeng (signalartpoeng) for mykorrhizasopper m.v. i mineralrike furuskoger i Møre og
Romsdal.
Vitenskapelig navn Norsk navn Poeng
Albatrellus confluens franskbrødsopp 1
Cortinarius glaucopus fibret slørsopp 1
Craterellus lutescens gul trompetkantarell 1
Hydnellum ferrugineum rustbrunpigg 1
H. peckii skarp rustbrunpigg 1
Phellodon tomentosus beltesølvpigg 1
Russula coerulea pukkelkremle 1
Sarcodon squamosus 1
Albatrellus subrubescens furufåresopp 2
Amanita phalloides grønn fluesopp 2
Bankera fuligineoalba lurvesøtpigg 2
B. violascens knippesøtpigg 2
Cortinarius cumatilis praktslørsopp 2
C. elegantior gyllenbrun slørsopp 2
C. mussivus slank bananslørsopp 2
C. papulosus grynslørsopp 2
C. sulfurinus svovelslørsopp 2
Hydnellum aurantiacum oransjebrunpigg 2
H. caeruleum blå brunpigg 2
H. concrescens beltebrunpigg 2
Hygrophorus agathosmus duftvokssopp 2
H. gliocyclus gul furuvokssopp 2
H. karstenii gulskivevokssopp 2
Lactarius musteus fururiske 2
Phellodon melaleucus svarthvit sølvpigg 2
Porphyrellus porphyrosporus falsk brunskrubb 2
Ramaria botrytis rødtuppsopp 2
R. spp. (de store, gule korallsoppene) 2
Russula aurea gullkremle 2
R. azurea drueblå kremle 2
Tricholoma equestre riddermusserong 2
T. focale teglrød kragemusserong 2
T. fucatum røykmusserong 2
T. stans ustripet kastanjemusserong 2
T. sudum brunhvit musserong 2
Boletopsis grisea furugråkjuke 5
Cortinarius aureofulvus gullslørsopp 5
C. barbarorum 5
Vitenskapelig navn Norsk navn Poeng
C. caesiostramineus besk slørsopp 5
C. cupreorufus kopperrød slørsopp 5
Onnia tomentosus filtkjuke 5
Phellodon niger svart sølvpigg 5
Ramaria sanguinea 5
R. spp. (de gulrøde korallsoppene) 5
Russula roseipes rosenfotkremle 5
Sarcodon glaucopus blåfotstorpigg 5
S. leucopus glatt storpigg 5
S. scabrosus besk storpigg 5
Tricholoma apium lakrismusserong 5
T. atrosquamosum svartspettet musserong 5
T. colossus kjempemusserong 5
Hydnellum auratile ”flammebrunpigg” 15
Hygrophorus atramentosus blågrå vokssopp 15
H. calophyllus fagervokssopp 15
Onnia triqueter furufiltkjuke 15
Sarcodon fuligineoviolaceus blekkstorpigg 15
Tricholoma joachimii sienamusserong 15
Tabell 4. Signalartpoeng for kartlagte lokaliteter (se tabell 3). Antall arter i rødlistekategorien EN (sterkt truet)
er vist i kolonnen EN. Naturbasenr. refererer til lokalitetens ID-nummer i www.naturbase.no.
Naturbasenr. Lokalitetsnavn Poeng Kommentar EN
BN00008315 Ansok 271 Skal utvides mot vest, meget godt undersøkt 4
BN00008316 Lauvvikane – Ovrå 174 Skal utvides mot vest, middels godt undersøkt 3
BN00008393 Lauvvikane 162 Utvides mot øst, mye lauvskog, godt undersøkt 3
BN00008410 Linge 171 Utvides mot øst, mye lauvskog, godt undersøkt 5
BN00038813 Liabygda 124 Middels godt undersøkt, svært bratt 2
BN00038814 Fjørå: Vikane 112 Middels godt undersøkt, skal utvides mot nord 1
BN00038815 Vika: Ytterli 160 Godt undersøkt, god avgrensning 3
BN00038816 Fjørå: Nerhus 170 Godt undersøkt, god avgrensning 6
BN00038817 Lingåsen 151 Godt undersøkt, mange lauvskogskvaliteter 2
Liabygda: Brauta 61 Bare ett besøk i 2009, liten lokalitet 1
Ovråneset 83 Bare ett besøk i 2009, liten lokalitet 2
DISKUSJON
Nedenfor drøftes hvordan det store artsmangfoldet av sjeldne sopper i Storfjorden kan
forklares.
Skoghistorie
I en biologisk sammenheng er det selvsagt viktig med lang kontinuitet for tresjiktet, men i
forhold til forekomst av gammelskogsarter er kontinuitet i rotsjiktet for de respektive
vertstrærne vel så viktig. Kontinuitet i rotsjiktet er trolig en viktig delårsak til det brede
utvalget og den sterke konsentrasjonen for en del arter. Fordi ett og samme mycel ofte kan ha
mykorrhiza med flere trær samtidig vil forsiktig hogst (plukkhogst) i noen tilfeller kunne være
akseptabelt, og nesten samme hvor utilgjengelige lokaliteter man ferdes i, ser man også at det
opp gjennom århundrene har vært foretatt plukkhogst. Disse har primært blitt brukt til eget
formål (bygging av hus m.v.). Innenfor området er det få og små eksempler på flatehogster,
det samme gjelder for granplantasjer. Gran viser heller ingen tegn til spredning i tørrere
partier. Som følge av kontinuiteten er det stedvis brukbart utviklet element når det gjelder
sjeldne, vedboende arter, selv om det ikke finnes like mye død ved (liggende og stående)
overalt. Det er nok generelt svak dødvedkontinuitet de siste 3-400 år. Det er fullt mulig at
mange av de marklevende soppene innvandret sammen med furua (og hasselen) etter siste
istid, altså for 8000 år eller lenger siden. Samtidig er det overveiende sannsynlig at mycelene
for flere soppforekomster er vesentlig eldre enn alderen for de eldste trærne, da mycel i
prinsippet kan ha ubegrenset alder (jf. Nitare 2006).
Figur 9. Delområdet mellom Liabygda og ferjeleiet ved Grovaneset, med kompakt, gammel furuskog. Old pine
forests in the subarea between Liabygda and the ferry pier at Gravaneset. Foto: Perry Larsen.
En interessant kommentar fra Johan Nitare under besøket hans i Storfjorden 22. og 23.
september 2009 var for øvrig en umiddelbar sammenlikning med deler av artsinventaret i
kalkfuruskogene på Gotland. I Sverige er dette kjerneområdet for glatt storpigg, samtidig som
Sveriges eneste kjente forekomst av sienamusserong er på øya. Disse to artene er nå godt
dokumenterte fra Storfjorden, slik at man nå må overveie om de må regnes som vestlige arter,
og ikke østlige, slik som tidligere antatt. Nitare hadde heller aldri sett disse to artene voksende
sammen med furufåresopp, furugråkjuke og lakrismusserong, og disse vasser jo vi bokstavlig
talt i i Storfjorden. Nevner man i tillegg de tette konsentrasjonene av sjeldenheter som
furufiltkjuke, blågrå vokssopp, fagervokssopp, mengdene av kjempemusserong og Ramaria-
arter, samt et stedvis godt utviklet mangfold for og mengde av vedboende resupinate arter,
synes det mer og mer klart at Storfjorden har unike kvaliteter også i en internasjonal
sammenheng både hva gjelder arter, arealstørrelse og kontinuitet (fig. 10). I alle fall er
storområdet beskrevet over foreløpig den mest verdifulle, kalkrike furuskogen som hittil er
dokumentert på Vestlandet, sammen med Rottåsberga i Tingvoll. I tillegg er den utvilsomt
også av de mest verdifulle både nasjonalt og i Norden/Europa. Johan Nitare (pers. medd.)
mener ”att tallskogarna i Storfjorden med inslag av hassel på tunn och mineralrik rasmark
representerar en mycket gammal och ursprunglig skogstyp (ekosystem) som numera inte
återfinns på andra håll i Nordeuropa. Tall-hasselskogarna var en vanlig skogstyp under så
kallat Boreal och Atlantisk tid (ca 7 500-3 000 år f.Kr). De mykorrhizasvampar som följde
med tallen och hasseln i expansionen norrut under denna tid kan ha överlevt i dessa rasmarker
under årtusenden och då utgöra så kallade relikter. Kontinuitetsskogar av denna typ med en
ansamlig av hotade arter är därför av högsta skyddsvärde i ett internationellt perspektiv” (jf.
Berglund 1968).
Figur 10. Gammel, tørr og rik lågurtskog ved bygda Liabygda. Old, dry and rich low herb forest in the village of
Liabygda. Foto: Perry Larsen.
TAKK
Geir Gaarder, Tom Hellik Hofton, John Bjarne Jordal og Johan Nitare takkes for
kommentarer til manuskriptet samt gode innspill. Vi må også rette en takk til de fagfolkene
som i alle disse årene tålmodig har hjulpet oss med å artsbestemme, konfirmere eller
ombestemme mange av funnene våre. Dette gjelder Tor Erik Brandrud, Gro Gulden, Even W.
Hanssen, Even Høgholen og Leif Ryvarden. En særlig takk må vi til sist rette til Geir Gaarder,
som stadig har dyttet på oss for å gå videre i arbeidet, og som har gitt gode råd underveis.
REFERANSER
Berglund BE. 1968. Vegetationsutvecklingen i Norden efter istiden. Sveriges natur. Svenska
naturskyddsföreningens Årsbok 1968: 31-52.
Bredesen B., Røsok Ø., Aanderaa R., Gaarder G., Økland R. & Haugan R. 1994. Vurdering av indikatorarter for
kontinuitet, granskog i Øst-Norge. NOA-rapport 1994-1. 123s.
Bredesen B., Haugan R., Aanderaa R., Lindblad I., Økland B. & Røsok Ø. 1997. Vedlevende sopp som
indikatorarter på kontinuitet i østnorske granskoger. Blyttia 54: 131-140.
Direktoratet for naturforvaltning (DN). 2006. Kartlevving av naturtyper – Verdisetting av biologisk mangfold.
DN-håndbok 13 2. utgave 2006 (oppdatert 2007).
Fægri K. 1960. The coast plants. Fægri, K. et al. (eds.): Maps of distribution of Norwegian plants. I. Univ. i
Bergen skr. nr. 26. 134 s. + 54 pl.
Fægri K. & Danielsen A. 1996. Maps of distribution of Norwegian vascular plants. Volume III. The southeastern
element. Fagbokforlaget, Bergen. 129 pp. + maps.
Gaarder G., Hofton TH. & Blindheim T. 2008. Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Hedmark, Oppland
og Sør-Trøndelag i 2007. Biofokus-rapport 2008-31.
Gaarder G., Holtan D. & Larsen P. 2007. Slekten skogvokssopper Hygrophorus på Nord-Vestlandet. Agarica 27:
47-57.
Gaarder G., Holtan D., Jordal JB., Larsen P. & Oldervik F. 2005. Marklevende sopper i hasselrike skoger og
mineralrike furuskoger i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, areal- og miljøvernavdelinga.
Rapport 3 – 2005. 101 s. inkl. kart og bilder.
Haugset T., Alfredsen G. og Lie MH. 1996. Nøkkelbiotoper og artsmangfold i skog. Siste Sjanse, Oslo.
Hofton TH. & Blindheim T. (red.), Klepsland J., Reiso S., Heggland A., Abel K., Brandrud TE. & Fjeldstad H.
2007. Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SFs eiendommer. Del 3 Årsrapport
for registreringer i HE og Midt-Norge sør for Saltfjellet 2006. – NINA Rapport 268. 185 s inkl. vedlegg.
Holtan D (red). 2006. Unike skoger. Forslag til vern. Norges Naturvernforbund. Rapport nr 5/2006. 1-154.
Holtan D. 2008. Olivinskogene i Norge – en oppsummering av status og verdi. Rapport 2008:06. Møre og
Romsdal fylke, areal- og miljøvernavdelinga. 54 s. ISBN 978-82-7430-161-0.
Holtan D. 2009a. Kartlegging og verdisetting av naturtypar i Kvam. Kvam herad og Fylkesmannen i Hordaland,
Miljøvernavdelinga. MVA- rapport 1/2009. 1-106. ISBN 978-82-8060-065-3.
Holtan, D. 2010b. Supplerande kartlegging av naturtypar i Ulvik herad. – Fylkesmannen i Hordaland, MVA-
rapport 3/2010. 87 s. ISBN: 978-82-8060-075-2.
Holtan D. & Gaarder, G. 2006. Sjeldne storpiggsopper (Sarcodon) på Vestlandet. Agarica 26: 105-117.
Holtan D. & Larsen, P. 2008. Furuharekjuke Onnia triqueter (Fr.) P. Karst. – en ny vestlending. Sopp- og
nyttevekster 4(3): 30-33.
Jordal JB. & Gaarder G. 1993. Soppfloraen i en del ugjødsla beitemarker og naturenger i Møre og Romsdal og
Trøndelag. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, miljøvernavdelinga. Rapport nr 9 1993.
Kålås JA., Viken Å. & Bakken T. (red.) 2006. Norsk Rødliste 2006 – 2006 Norwegian Red List.
Artsdatabanken, Norway.
Løvdal I., Heggland A., Gaarder G., Røsok Ø., Hjermann D. & Blindheim T. 2002. Siste Sjanse metoden: en
systematisk gjennomgang av prinsipper og faglig begrunnelse. Siste Sjanse rapport 2002-11.
Naturbase: http://www.naturbase.no
Nitare J. 2005. Signalarter. Indikatorer på skyddsvärd skog. Flora över kryptogamer. Skogsstyrelsen forlag. 2.
Utgave.
Nitare J. 2006. Åtgärdsprogram för bevarande av rödlistende fjälltaggsvampar (Sarcodon). Rapport 5609.
Naturvårdsverket.
Nitare J. 2008. Gräddfingersvamp (Ramaria lacteobrunnescens) funnen för första gången i Nordeuropa i en
uppländsk kalkbarrskog. Svensk Mykologisk Tidsskrift 29: 16-25.
Tveten E., Lutro O. & Thorsnes T. 1998. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart ÅLESUND, M 1:250 000.
Norges geologiske undersøking.