Den

sosialistiske
tenkningens
historie
Bind V. Sosialismen
og fascismen
1931-39
George Douglas Howard Cole
Nisus Forlag
1

Originalens tittel: A History of Socialist Thought,

volume V; Socialism and Fascism.
Utgitt frste gang av: MacMillan and Co Ltd,
London, 1960.
Copyright til den norske utgaven: Nisus Forlag

ISBN: 9788291612300

Oversatt av Atle Hesmyr

Nisus Forlag
2

Innhold
Forord, s. 4.
Introduksjon, s. 6.
Kapittel I: Verden i 1930-ra, s. 15.
Kapittel II: Sosialismens nedgang i Tyskland, s. 66.
Kapittel III: Storbritannia i 1930-ra, s. 117.
Kapittel IV: Fransk sosialisme, s. 166.
Kapittel V: Borgerkrigen i Spania, s. 208.
Kapittel VI: Sosialismens nedgang i sterrike, s. 258.
Kapittel VII: Skandinavia og Finland, s. 291.
Kapittel VIII: Belgia, Nederland og Sveits, s. 319.
Kapittel IX: st-Europa, s. 332.
Kapittel X: De forente stater. Canada. Latin-Amerika, s.
350.
Kapittel XI: Sovjetunionen fra begynnelsen av den frste
femrsplanen, s. 387.
Kapittel XII: Kommunismen i Kina i 1930-ra, s. 444.
Kapittel XIII: Et blikk bakover og framover, s. 490.
3

Forord

G. D. H. Cole dde plutselig i januar, 1959. Utkastet til

dette siste bindet, som var planlagt for hans Den
sosialistiske tenkningens historie, hadde blitt fullendt og
skrevet ned p maskin en kort stund i forveien, men p
grunn av et uhell der han brakk armen sin var han ute av
stand til underkaste det en nrmere gjennomgang og
granskning i regi av andre autoriteter, som han hadde
anvendt nr det gjelder de tidligere publikasjonene.
Utkastet viste derfor en viss overlapping og enkelte feil
som han med visshet ville ha fjerna; dessuten var to
planlagte kapitler, om Israel og India, penbart for
ufullendte til at de kunne publiseres slik de stod. Hans
dd kom for brtt p til at den tillot endelige
instruksjoner; jeg har derfor utelatt disse (seksjonen
vedrrende bibliografien som tar for seg Kina er lagt til
som appendiks til kapittel XII), og med hjelp fra vr
snn, Humphrey Cole og fra Julius Braunthal, som har
skrevet Introduksjonen, har jeg fjerna overfldigheter og
slike mindre feil som vi kunne oppdage. Jeg har med
andre ord redigert boka i den grad jeg har vrt i stand til
det, og ber om ettergivenhet fra kritikere for de plettene
som eventuelt mtte gjenst. For vrig blir boka stende
slik som han skreiv den. P et tidspunkt, slik som
forordet til bind III indikerer, tenkte han p fre historia
fram til 1945. Dette gjorde han kun delvis; mye av
4

skildringa ender n med krigsutbruddet. Men det lange

siste kapitlet viser klart at dette var ment til vre
seriens siste, og at han hadde fullendt det han hadde si.
Av de grunnene som er oppgitt ovenfor inneholder ikke
dette forordet, slik som de i tidligere bind, ei lang liste
over navn som skulle takkes, og alle de (penbart mange)
som faktisk bidro med informasjon, spesielt vedrrende
fremmede land, mens boka var under bearbeiding m
vre s vennlige akseptere denne generaliserte
anerkjennelsen av deres tjenester. Jeg m imidlertid
spesifikt f takke noen f: Humphrey Cole, som arbeida
omhyggelig med de ndvendige revideringene; Julius
Braunthal,
som
foretok
en
gjennomgripende
korrekturlesning og kom opp med mange verdifulle
forslag; Nuffield College, som bisto med uvurderlig hjelp
i forbindelse med maskinskrivninga; og frken
Brotherhood fra Nuffield, som med bemerkelsesverdig
nyaktighet tok seg av oppgava med lese ekstremt
vanskelig hndskrift.

Margaret Cole
Kensington, 1960.

Introduksjon
Av Julius Braunthal

Jeg er svrt takknemmelig overfor fru Margaret Cole for

ha bedt meg om lese spaltekorrekturen i den avdde
G. D. H. Coles posthume bind av hans Den sosialistiske
tenkningens historie, og om skrive en kort introduksjon
til det. Denne store ra som gr ut p ha blitt invitert til
forbinde mitt navn med dette hyst viktige bidraget til
den internasjonale sosialismens historie, rrer meg dypt.
G. D. H. Coles verk er en enorm oppnelse, som aldri har
blitt forskt av noen lrd i noe land. Da han s for seg
omfanget av den studien han hadde i sinne hadde han en
intensjon om kun begrense den til en historie
vedrrende sosialistisk tenkning slik som han slo fast i
forordet til det frste bindet av sitt verk; han betrakta det
skrive en omfattende sosialismens historie som en
umulig oppgave for en enkelt forfatter. Allikevel har
han gjennomfrt det umulige. Han har gitt mer enn han
lova. Hans verk er s visst det mest fullendte
historieverket om moderne sosialisme som noen gang har
blitt skrevet p noe som helst slags sprk, like mye en
encyklopedi om den internasjonale sosialistiske
bevegelsen som om den sosialistiske tenkningens
sdanne.
6

Denne oppnelsen er desto mer bemerkelsesverdig fordi

den blei gjennomfrt under det handikappet bestende av
stadig sviktende helse. Ved i mange r ha lidd av
diabetes visste han at han etter all sannsynlighet ikke vil
n en hy alder; og fra tid til annen, slik som i forordet til
det fjerde bindet, publisert mot slutten av 1958, undra
han seg p hvorvidt han ville leve lenge nok til fullende
det. Gjennom en veritabel viljeskraft lyktes han i skrive
de halvt tusen sidene som utgjr det nrvrende bindet,
og brakte p denne mten studiet av verdenssosialismen
fram til Den andre verdenskrig og til en viss grad
hinsides den.
G. D. H. Cole ga tittelen Sosialismen og fascismen til
dette bindet. Men det omfatter faktisk mer enn det tittelen
indikerer. Den europeiske sosialismens tragiske historie
blir avdekka i sin helhet, og fascismens karakter blir
analysert p en inngende mte i en fersk tilnrming til
det fenomenet. Den amerikanske arbeiderbevegelsen,
vekka til live gjennom den store depresjonen i de tidlige
trettira, og endringene i arbeiderklassens maktposisjon i
De forente stater frambrakt av the New Deal, blir
gjennomgtt og evaluert. Den sregne karakteren til den
sosiale revolusjonen i Mexico og de sosiale bevegelsene i
andre latinamerikanske land blir beskrevet og forklart.
Allikevel beholder kommunismen den sentrale plassen i
denne studien. Ved underske de primre kreftene som
frambrakte den europeiske sosialismens nedgang og
fascismens triumf, blir den bolsjevikiske revolusjonens
7

betydning, dens ideologi, og den konomiske utviklinga i

Sovjetunionen fra begynnelsen av den frste
femrsplanen og nesten fram til det russiske
kommunistpartiets tjuende kongress, underskt p ny p
en gjennomgripende mte. Og sist men ikke minst blir
den kinesiske kommunismens filosofi og dens
maktovertakelse drfta i et fascinerende kapittel.
Dessuten avrunda G. D. H. Cole studien med et kapittel
som transcenderte bindets omfang slik som tittelen
indikerer. I Et blikk bakover og framover forskte han
sl fast sosialismens nvrende stilling og vurdere
dens framtidsutsikter. Dette bindet uttrykker sledes i
mange henseende hans siste ord om ideer og
begivenheter. Han sporer opp igjen utviklinga av
sosialistisk tenkning fra sjlve dens begynnelse p slutten
av syttenhundretallet og fram til vre dager, og viser hva
som kom ut av den i lpet av interaksjonen mellom ideer
og omstendigheter. Han gr s over til hyst stimulerende
refleksjoner vedrrende det avgjrende problemet innafor
dagens sosialisme, problemet vedrrende hvordan den
farlige klfta mellom sosialdemokrater og kommunister
muligvis kan bygges bro over. Han drfter essensen i de
verdiene som sosialdemokratiet streber etter realisere
sivile rettigheter, politiske rettigheter, og sosial og
konomisk trygghet, som vokser fram av det
grunnleggende kravet om individuell likhet og verdiene
til kommunistiske samfunn, som vokser fram av en
grunnleggende kollektivisme som benekter prioriteringa
8

av individuelle rettigheter. Som konklusjon s han ingen

mte transcendere denne fundamentale forskjellen p.
G. D. H. Cole var imidlertid verken noen kommunist
eller en sosialdemokrat, fordi han betrakta bde
kommunismen og sosialdemokratiet som budskaper om
sentralisering og byrkrati, samtidig som han flte, slik
han sa det i studiens konkluderende ord, at et sosialistisk
samfunn som skal vre tro mot sine likhetsprinsipper om
menneskelig brorskap, m hvile p den videst mulige
spredninga av makt og ansvar.
Dette begrepet om sosialisme, som blei teoretisk
formulert frste gang av G. D. H. Cole i hans skrifter om
laugsosialisme for fire tir siden, ledsaga hans kreative
arbeid gjennom hele hans liv. Det inspirerte ogs
gjennomgangen av ulike sosialistiske tankeretninger i
disse binda, spesielt drftinga av proudhonismen og visse
aspekter ved bakuninismen, Csar de Paepes versjon av
sosialismen og visse aspekter ved den franske
syndikalismen. Han var spesielt tiltrukket av to typer
samtidig sosialisme som framstod for ham som den
tetteste tilnrminga til det idealet som han stod for: Den
israelske sosialismen basert p kibbutzen og histadrut,
og den indiske savordaya-filosofien slik den blei fremma
av Vinova Bhave og Jayprakash Narayan og
legemliggjort i Bhoodan-bevegelsen.

Til tross for dets ufullendte karakter vil G. D. H. Coles

monumentale verk bli stende som standardverket om
sosialismen i mange r framover. Med dette verket har
han tilfyd til sitt renomm -- som den britiske
arbeiderklassebevegelsens historiker -- distinksjonen
bestende av den mest formidable historieforfatteren om
den internasjonale sosialistbevegelsen.
G. D. H. Cole var en stor skikkelse innen den
internasjonale sosialismen s vel som innen den britiske
sosialismen. Det er naturligvis hyst vanskelig vurdere
omfanget av, og dybden i, hans innflytelse p den
internasjonale sosialistbevegelsen. Bare det forblffende
spekteret av sprk som hans bker har blitt oversatt til
japansk, kinesisk, hebraisk, italiensk, spansk, polsk,
serbisk, og sjlsagt tysk, svensk, norsk og hollandsk
har plassert ham i frste rekke blant sosialistiske lrde
som er kjent blant sosialister over hele verden. G. D. H.
Cole er for det frste respektert innen den internasjonale
sosialistbevegelsen som sin tids mest framstende
historiker vedrrende den britiske arbeiderklassen. Hans
Short History of the British Working Class Movement,
oversatt til japansk, hebraisk og italiensk, har blitt valgt
som pensumbok av universiteter i mange land. Hans
beundringsverdige essay om Marx konomiske tenkning
som han introduserte Everymans utgaven til
Kapitalenmed, og i enda strre grad den oppklarende
utlegninga om marxismen i hans bermte bok, What
Marx Really Meant (publisert p ny i 1948 under tittelen
10

The Meaning of Marxism), utgjr hovedbidrag til

utbredelsen og forstelsen av Marxs filosofi. Men om
jeg skal snakke ut i fra min egen erfaring utvde enkelte
av hans bker en umiddelbar innflytelse p den
internasjonale sosialistiske bevegelsen. For eksempel var
hans Self-Government in Industry, utgitt i 1917 og
oversatt til tysk og svensk, en kilde til inspirasjon for
arkitektene bak sosialistisk rekonstruksjon i Tyskland og
sterrike da den revolusjonre oppblomstringa mot
slutten av Den frste verdenskrig reiste problemet
vedrrende industrienes sosialisering i disse landene.
Rudolf Hilferding, en av de framstende lederne for den
tyske
arbeiderklassen
og
et
medlem
av
nasjonaliseringskommisjonen som blei oppnevnt av den
sosialistiske tyske regjeringa, skreiv en introduksjon til
den tyske utgaven av boka, og Otto Bauers Weg zum
Sozialismus (Veien til sosialismen), utgitt i 1919, var i
stor grad influert av Coles ideer. Det samme var Otto
Neuraths nasjonaliseringsplan som han utarbeida for de
den gang sosialistiske regjeringene i Sachsen og Bayern.
Langt mer umiddelbar og s visst langt mer avgjrende
var G. D. H. Coles innflytelse som lrer. I sine frste r
som underviser ved universitetet, og innen
arbeiderbevegelsens utdanningsbevegelse, influerte han i
dyptgripende grad unge menn og kvinner som var
avgjrende i oppbygginga av etterkrigstidas verden.
Seinere, da han blei professor og via mesteparten av sin
tid til undervisning for hovedfagsstudenter, hadde han
11

mange studenter fra Amerika, fra the Commonwealth og

fra Asia. Folk som har studert sosiale bevegelser i de
asiatiske landene slik de framstod etter Den andre
verdenskrig har ofte forklart fenomenet vedrrende den
forblffende spredninga av sosialistiske aspirasjoner over
hele Asia s visst et av de mest forblffende
fenomenene ved samtidshistoria ved at sosialistiske
tanketendenser har vrt framherskende blant asiatiske
intellektuelle. Jeg opplevde at denne betraktninga blei
bekrefta i mine samtaler med intellektuelle i Tokyo og
Hong Kong, i Djakarta, Singapore, Rangoon og Delhi,
enten de var aktive innen arbeiderbevegelsen eller lrere
ved universitetet eller arbeida innen sine lands
administrasjonssystemer. For dem er navnet Cole s vel
som Laski og Tawney hverdagslige ord, og deres lre og
skrifter blir huska med takknemmelighet som deres kilde
til sosialistisk inspirasjon.
G. D. H. Cole trodde p sosialismen som et levende
budskap. For ham var den ikke bare en vakker id som
egna seg for lrdes kontemplasjon, men en sterk moralsk
utfordring som skulle mtes med det ytterste forsket p
realisere den. I sine tidlige r var han
forskningsansvarlig ved A. S. E. (seinere the
Amalgamated Engineering Union) og en av
hovedgrunnleggerne av the National Guilds League og
the Fabian (seinere Labour) Research Department; han
var ogs the Labour Party sin frste forskningssekretr
og kontinuerlig en av de viktigste lederne for the
12

Workers Educational Association. Mellom krigene var

han aktiv i mange sosialistiske organisasjoner, og han var
hovedarkitekten bak the New Fabian Research Bureau,
som ved begynnelsen av krigen ga the Fabian Society et
nytt og innflytelsesrikt liv; han var dette samfunnets
president da han dde. I sine siste r, i sitt forsk p
gjenopplive den sosialistiske bevegelsens korsfarernd,
inspirerte han dannelsen av the International Society for
Socialist Studies.
Den ideen som bevega ham i den siste av hans
oppnelser innafor den sosialistiske handlingas omrde er
et edelt testamente over den idealismen som han var
oppildna av. Desillusjonert over sosialismens blindgater,
som han bekjente i to bemerkelsesverdige artikler i New
Statesman, s han ikke noen utsikter til redde den fra
dens innestengning innafor nasjonale grenser, bortsett fra
gjenskape en internasjonal sosialistisk bevegelse, ikke
som en fderasjon av nasjonale partier, men snarere som
en hengiven minoritets korstog i hvert enkelt land. Han
foreslo etableringa av en verdensorden for sosialister som
p individuelt grunnlag skulle bekjenne seg til sette
fram sosialismen som en verdensomspennende sak som
sin frste plikt. For sosialismen, insisterte han, er i sin
essens et internasjonalt budskap om humanisme, visjonen
om en verden som er gjort levende gjennom anelsen om
medmenneskelighet, en tro p sosial likhet ikke bare for
ens egne landsmenn men for hele menneskeheten.
13

Denne vidunderlige nden basert p sosialistisk

internasjonalisme er ikke den minste delen av den rike
arven som G. D. H. Cole har etterlatt til den
internasjonale sosialistbevegelsen. Han var s visst en
stor sosialist.

Julius Braunthal
September, 1959.

14

Kapittel I

Verden i 1930-ra

Den perioden som jeg skal ta for meg i den nrvrende

seksjonen av min studie er den i 1930-ra eller mer
presist den som omhandler ra mellom den konomiske
katastrofen i 1931 og utbruddet av Den andre verdenskrig
tte r seinere. Det var en periode med sensasjonell
politisk og konomisk forandring, og ogs med hurtige
endringer innen sosiale holdninger og oppfatninger.
Innen disse tte ra blei fascismen, i dens tyske naziform, absolutt herre i Tyskland og sterrike og en mektig
innflytelse over en stor del av Europa, og utrydda de
engang
mektige
tyske
og
sterrikske
arbeiderklassebevegelsene p en enda mer ndels mte
enn den italienske fascismen allerede hadde velta
arbeiderklassebevegelsen i Italia. De forente stater
gjennomgikk en konomisk og sosial omveltning uten
sidestykke, som de kom ut av takket vre the New Deal,
med en fagforeningsbevegelse som var langt sterkere enn
tidligere og med en grad av offentlig og sosial
anerkjennelse som den aldri tidligere hadde kjent.
Sovjetunionen gjennomfrte sine suksessive stadier av
sine konomiske planer under et stadig mer diktatorisk
politisk styresystem, og til akkompagnementet av en
15

rekke sensasjonelle rettssaker der mange av de ledende

skikkelsene fra revolusjonens dager blei fjerna for
tilfredsstille
Stalins
intenst
mistenkelige
og
ekstraordinre makt- og tilbedelsesebegjr. I
Storbritannia mtte the Labour Party i 1931 et nederlag
som var s katastrofalt at det ikke har vrt i stand til
komme fullt ut tilbake fra det endog i 1939. I Frankrike,
hvor den konomiske krisa utvikla seg seinere enn andre
steder, framviste venstresida sine krefter for s, i 1936,
lansere det som kom til bli kjent som lexprience
Blum, men i mte med akutte politiske splittelser
mislyktes den i vinne fram ved valgurnene, og falt
tilbake i en forvirring som satte den ute av stand til
hndtere katastrofen i 1940. I de skandinaviske landene
opplevde de moderate sosialistene store suksesser nr det
gjaldt handskes med den store konomiske nedgangen,
som falt langt svakere p dem enn p Vest-Europa for
vrig. Sist men ikke minst; i Spania blei republikanernes
og sosialistenes seier feid vekk i blod gjennom en
borgerkrig der de fascistiske kreftene ga stor hjelp til de
revolusjonre kreftene, mens de demokratiske vestlige
maktene stod fryktsomt p sidelinja i en ensidig holdning
basert p skalt ikke-intervensjon.
Verdenssosialismens regnskap i lpet av denne trblete
perioden er slett ikke enkelt oppsummere. P den ene
sida er der den reine deleggelsen av de tyske og
sterrikske arbeiderklassebevegelsene og den tilnrma
formrkinga av arbeiderklasse- og sosialistagering i de
16

fleste delene av det srstlige Europa; den totale

formrkinga av den spanske bevegelsen etter dens
heroiske motstand under borgerkrigen; det alvorlige
tilbakeslaget for den britiske bevegelsen i og etter 1931;
og degenereringa av den russiske kommunismen til et
system basert p personlig tyranni, uinnskrenka av noen
som helst moralske skrupler men ikke desto mindre
ledsaga av vidstrakte konomiske oppnelser som la
grunnlaget for det enda mer bemerkelsesverdige
teknologiske og vitenskapelige framskrittet i de seinere
ra. Opp mot disse motsetningsfylte tendensene m man
sette fagforeningsaktivismens hurtige vekst i De forente
stater, uten ledsaging av noen som helst gjenoppliving av
sosialistisk innflytelse; framveksten av enn sm men
betydelige sosialistiske bevegelser i India og i andre
konomisk underutvikla land1; de moderate sosialistiske
regjeringenes suksess i Skandinavia; framveksten av
sosialismen som en substansiell kraft i Canada og
styrkinga av arbeiderinnflytelse i Australia og p New
Zealand; en viss vekst innen sosialismen og ogs innen
kommunismen i Latin-Amerika, spesielt i Mexico; og,
blant de intellektuelle i mange land, utviklinga av
lidenskapelige anti-fascistiske holdninger som en
motvekt til fascismens kende innflytelse innen andre
seksjoner av middelklassene. Det synes jevnt over
penbart at fram til 1939 veide de sosialistiske tapene i
overveldende grad opp for gevinstene; men gevinstene
var ikke desto mindre reelle, og deres virkninger blei i
17

stor grad forsterka gjennom krigstilstandene i hvert fall

fra 1940 av etter som det blei uunnvrlig mobilisere
den folkelige opinion bak krigsanstrengelsen og etter som
det, i hvert fall i de demokratiske landene, innebar ta
arbeiderbevegelsen med i partnerskapet, til den pris at det
kte bde dens praktiske innflytelse og dens sosiale
prestisje.
I Europa, vest for Sovjetunionen, var 1930-ra
fascismens store tidsalder; og man m frst forst
betydningen av dette for danne seg et korrekt overblikk
over hva fascismen faktisk var. Det er etter min
oppfatning svrt villedende behandle fascismen som
kapitalismens
siste
krampetrekninger
i
dens
nedgangsfase, sjl om fascismen sjlsagt mottok stor
hjelp fra kapitalister i dens vei til makta, og i dens tiltak
for delegge arbeiderklassebevegelsene. Jeg er enig i at
fascismen var kapitalismens allierte i denne striden; men
den var ikke den blotte lakeien for kapitalistiske
interesser. Dens vekst blei i stor grad influert av datidas
konomiske forhold og av den frustrerte stemninga som
konomisk motgang vekka i de unges sinn; men den var
like fullt ikke grunnleggende sett en konomisk
bevegelse, men snarere manifestasjonen p aggressiv
nasjonalisme som appellerte til underdogens voldelige
lidenskaper. Det forske karakterisere den i reint
konomiske termer innebrer g glipp av den
essensielle nkkelen til dens drivkraft, og la dens
farligste egenskap forbli ute av syne dens ukuelige driv
18

i retning av krig. Hitler ville hyst sannsynlig ikke ha

kommet til makta i Tyskland dersom det ikke hadde
funnet sted en stor depresjon som slynga millioner av
tyskere ut i arbeidsledighet og som ptvang svrt drlige
arbeidsforhold for dem som lyktes i beholde sine
arbeidsplasser. Men dette betydde ikke at Hitler, eller den
bevegelsen som han inspirerte, utelukkende eller endog
hovedsakelig var et produkt av konomiske forhold, sjl
om disse utgjorde hovedrsaken til at han kom til makta.
Nazibevegelsen var i sin essens politisk snarere enn
konomisk; den vokste fram av de forkrpla flelsene
basert p et beseira Tyskland som var oppsatt p nasjonal
sjlhevdelse og hevn. Den brukte de tyske kapitalistene,
snarere enn bli brukt av dem; og det Tyskland som den
skapte var langt mindre kapitalistisk enn militaristisk, og
drevet fram av en fanatisk tro p tyskernes overlegenhet i
forhold til resten av menneskeheten. Dens antisemittisme
og antislavisme var slett ikke manifestasjoner p
kapitalistiske holdninger og attityder; de vokste fram av
langt mer primitive psykologiske kilder. Dersom
nazismen essensielt sett var ustabil, slik den utvilsomt
var, s vokste dens ustabilitet ikke ut av de
motsetningene innen kapitalismen som den var ute av
stand til unnslippe, men ut av dens iboende
tilbyelighet til fre krig mot sine naboer med sikte p

demonstrere
Tysklands
herredmme
i
verdensmlestokk.

19

Kommunistene, hvis marxisme leda dem til fortolke alt

mulig i overveldende grad i konomiske termer, var ute
av stand til se nazismen slik den virkelig var. De
erkjente den prompte klart nok som en fiende som skulle
bekjempes med ethvert middel som de var i besittelse av,
og de gjorde sitt beste for komme overens med enhver
som var troende til forene sine krefter med dem i
enhver slags antifascistisk Forent Front. Men spesielt
de tyske kommunistene viste en fullkommen mangel p
kapasitet til forst hva de stod opp mot i lpet av de
kritiske ra da nazismen nrma seg maktovertakelsen,
og, som vi s, samarbeida endog med nazistene mot
sosialdemokratene ved visse kritiske yeblikk.2
Arbeiderklasseenhet tilbd den eneste mulige sjansen til
vellykka motstand mot nazismen i lpet av
Weimarrepublikkens siste r; men de tyske
kommunistene, ved anklage sosialdemokratene for ha
forrdd den tyske revolusjonen, var altfor bittert fiendtlig
innstilt til dem til at noen slags enhet skulle vre mulig.
Under disse omstendighetene lyktes kommunistene i
overbevise seg sjl om at en seier for nazistene ikke ville
vre s fryktelig i det hele tatt, fordi den som flge av sin
egen natur ville vre flyktig, og dmt til foreg p
bakgrunn av de kapitalistiske motsetningene som den
ville vre ute av stand til unng eller overstige; slik at
nazismen i virkeligheten ville berede grunnen for
kommunismen, mot sin egen vilje og interesse. Denne
forestillinga var utvilsomt en lindring p det davrende
20

tidspunkt; og det viste seg at nazismens seier ikke ville

vare i mer enn et dryt tir. Det som imidlertid frte til
dens undergang var ikke dens innvikling i kapitalismens
motsetninger, men dens vanvittige maktbegjr, som frte
den ut i en aggressiv krig og fikk den til skjdeslst
utvide antallet av sine fiender ved angripe
Sovjetunionen s vel som provosere De forente stater til
komme sine vesteuropeiske allierte til unnsetning. Det
var sant nok at nazismen var iboende ustabil; men
kommunistene tok helt feil vedrrende rsakene til dette,
og kunne knapt nok ha beroliga seg sjl slik de gjorde
dersom de hadde diagnostisert naziondet riktig, og
forutsett hvor mye deleggelse og elendighet det ville
medfre styrte det mest av alt for Sovjetunionens
folk.
La meg s begynne med uttrykke, s klart jeg kan, hva
jeg tror at den tyske nazismens virkelige karakter har
vrt. Det er vanlig klumpe sammen, under den hendige
merkelappen fascisme, ei rekke regimer i 1930-ra som
faktisk var av svrt forskjellig karakter sjl om jeg
ikke benekter at de ogs hadde visse ting til felles. Disse
inkluderer, ved siden av nazismen, den italienske
fascismen, Horthy-regimet i Ungarn, de ulike diktaturene
som blei etablert p Balkan, marskalkenes regime i
Polen etter Pilsudskis dd, Salazars diktatoriske styre i
Portugal, og Franco-regimet i Spania etter borgerkrigen.
Disse regimene var alle sammen i sin nd sterkt
nasjonalistiske, og de var alle sammen bitre fiender av
21

sosialismen og arbeiderklassebevegelsen. De mottok alle

sammen kapitalistisk sttte, men ikke i noen av dem var
kapitalismen hoveddrivkrafta. Ved oppst i land som
var p vidt forskjellige stadier av den konomiske
utviklinga, var de alle sammen forskjellige i sine
konomiske karakteristikker. Enkelte var essensielt sett
konservative eller reaksjonre i sin konomiske politikk,
og hvilte i stor grad p sttte fra fydale, aristokratiske
klasser som var skrekkslagne over revolusjon nedenfra,
men ikke ndvendigvis over proletr revolusjon, for i
enkelte av de berrte landene var proletariatet altfor
uutvikla til gjre revolusjon p egen hand, og den
sentrale revolusjonre krafta var den til bndene, og
foruten deres aktive deltakelse kunne en vellykka
revolusjon ganske enkelt ikke ha funnet sted. Slike
fydale, aristokratiske elementer, som overalt sttta
fascismen nr den blei aktiv, var spesielt framherskende i
Ungarn, Polen og Spania og sjlsagt ogs i det stlige
Tyskland og det srlige Italia. I disse tilfellene, slik som i
enkelte andre, var den katolske kirka ogs en mektig
aktr p den anti-sosialistiske sida. I andre var
hoveddrivkrafta ikke p noen mte fydal eller
aristokratisk; den var tvert i mot hovedsakelig plebeiisk,
og henta sin sterkeste sttte fra de lavere middelklassene
som p bittert vis beklaga seg over arbeiderklassenes
ambisjoner om likhet, og som opplevde motgang
gjennom konomisk depresjon og mangel p overordna
jobber som medfrte sosial prestisje. Dette lavere
22

middelklasseelementet var av stor betydning bde i

Tyskland og Italia, og dets innflytelse var i stor grad
annerledes enn den til de konservative elementene som
slutta opp om fascismen; for det var ikke opptatt av
beholde en eksisterende sosial orden, men av etablere
en ny orden som ville gi det muligheter til makt og
avansement som den bestende ordenen nekta dem. I
praksis allierte denne mer radikale og undergravende
typen fascisme, bde i Italia og i Tyskland, seg med
fydalismens og kapitalismens aggressive krefter, om
enn ikke uten -- i Tyskland -- et blodbad der de mest
radikale elementene blei knust med makt. Men endog nr
slike allianser hadde blitt inngtt blei ikke den tyske
nazismen, i sin essens, verken fydalaristokratisk eller
kapitalistisk;
den
forblei
grunnleggende
sett
nasjonalistisk og militaristisk, og bevega massene som
sttta den hovedsakelig gjennom sine appeller til deres
dypt rotfestede nasjonalistiske aggressivitet, snarere enn
gjennom noen som helst appeller til konomiske motiver.
Det er ingen tvil om at slike motiver spilte en stor rolle i
de mentale holdningene til mange avdens individuelle
tilhengere, som i den s utsikter til finansiell gevinst s
vel som til makt. Men nazismens konomiske
forvrengninger br ikke gjre oss blinde for dens
virkelige natur, som hvilende p en primitiv drift i
retning av grusomhet og intoleranse, som man forskte
gjre til alliert med aggressive nasjonalistiske holdninger.

23

Fr Hitler hadde Mussolini bygd den italienske fascismen

rundt nasjonskulten, forsttt som en essensielt sett
hevdende maktgruppe, aktivert gjennom en kollektiv
sosial egoisme i dens gjren og laden i forhold til
verden for vrig, og inspirert av en voldskult som
opphyde vold og grusomhet til dyder nr de blei
manifestert i favr av nasjonens sak forsttt p denne
mten. Sjl om de italienske fascistene praktiserte bllete
atferd uten skrupler og fordmte enhver form for liberal
humanisme som en foraktelig sentimental imbesilitet, var
de imidlertid i praksis langt mindre gjennomgripende i
sin atferd enn det nazistene var, og de viste langt mindre
grusom bestialitet i sin behandling av sine motstandere.
De ga seg ikke fr det endte med drap, slik som blant
andre tilfellene med Matteotti og Roselli-brdrene vitner
om; men de tydde ikke til massemord eller generelt sett
til systematisk tortur. Der var kun noen f jder i Italia,
og uten tvil delvis av denne grunn spilte aldri
antisemittismen noen viktig rolle i den italienske
fascismen, som i sin drivkraft var nasjonalistisk snarere
enn rasemessig; mens i Tyskland var fanatisk
antisemittisme et ledende trekk ved nazidoktrinen, og
opphyelsen av tyskerne til det skalte Herrenvolk var
kontinuerlig i forgrunnen av naziappellen. Nazismen var
faktisk en langt mer ondsinna bevegelse enn den
italienske fascismen, og innebar en langt mer vidtgende
tilbakevisning av hele sivilisasjonstradisjonen etter det
vesteuropeiske mnsteret, og dermed en langt mer positiv
24

framkalling
holdning.

av

underdogens

underkua

amoralske

Fascismens to hovedformer var ogs forskjellige nr det

gjaldt hvilken plass de tilskreiv lederen. Mussolini var
Il duce, og som sdan berettiga til stor makt og
rbdighet fra sine tilhengere, men han var aldri, noe i
nrheten av i det samme omfang som Hitler, den eneste
kilden til autoritet, endog i teorien. Den italienske
fascismen kombinerte i seg sjl forestillinger om
personlig lederskap og om den korporative staten, der
stor autoritet, som en rettighet, tilhrte det fascistiske
generalrdet som den representative aktren for
fascistpartiet, og en viss autoritet, om den n endog var
sekundr, blei anerkjent som tilhrende korporasjonene,
gjennom hvilke fascistene satte seg fore, for det meste
uten hell, organisere sitt samfunns hovedaktiviteter,
spesielt innafor det konomiske omrdet. De prinsippene
som autoriteten blei formoda skulle bli delt langs
mellom disse tre Duce, partiet og korporasjonene blei
aldri klarlagt; men der var i hvert fall ingen slik
kompromissls insistering som i Nazityskland p
deriveringa av all makt fra viljen til den inspirerte Fhrer.
Mussolini hadde utvilsomt sin charisma for bruke
Max Webers velkjente ord; men den karismaen som var
forbundet med ham kom svrt til kort i forhold til Hitlers
krav p legemliggjre i sin egen person hele viljen og
skjebnen til det tyske folk. Det vil kunne sies at i
virkeligheten talte de italienske korporasjonene for svrt
25

lite, og eksisterte vitterlig knapt nok i noen full forstand;

men sjl om de blir holdt utenom s var fordelinga av
makt og funksjoner mellom Il Duce og fascistpartiet
essensielt annerledes enn mellom der Fhrer og
nazipartiet i Tyskland. Denne forskjellen vokste
utvilsomt fram av en forskjell hva nasjonalt temperament
angr mellom italienere og tyskere; tyskerne var langt
mer ndelse og humrlse nr det gjaldt presse sin
doktrine til det ekstreme punktet. De likviderte Rhm og
kvitta seg med Strasserne, som stod for et langt mer
kollektivt syn p partiets funksjoner enn Hitler kunne
tolerere; mens innen den italienske bevegelsen var slike
menn som Bottai i stand til beholde sin plass og
fortsette til en viss grad med st opp for krav om
korporativt lederskap. Ei heller blei uttrykket for misnye
neonsinne undertrykt i like stor grad i Italia som i
Tyskland. Jeg hrte sjl en lokal fascistleder, p toppen
av
regimets
makt,
fortelle
en
improvisert
friluftsforsamling at han var dritt lei av embetets
ansvar, og hadde i sinne g av og trekke seg tilbake til
det private liv. Jeg vet ikke om han faktisk trakk seg,
eller hva som skjedde med ham som flge av hans tale;
men jeg er sikker p at intet slikt tilfelle kunne ha vrt
mulig i Tyskland etter at nazistene etablerte sitt
herredmme. Gleichschaltung blei praktisert i betydelig
grad i Italia s vel som i Tyskland, men det var langt
mindre fullendt, og det var langt enklere for individuelle
italienere enn for tyskere fortsette leve sine liv
26

uforstyrra s lenge de holdt seg i ro, forutsatt at de ikke

hadde noen politisk historikk som eksponerte dem for
forflgelse.
Der var s visst alltid i den italienske fascismen et
element av skuespilleri som i utprega grad var
fravrende fra nazismen. Mussolinis spydigheter overfor
pluto-demokrati hadde alltid en retorisk klangsom var
vidt forskjellig fra de som fulgte med Goebbels
fordmmelser eller de anti-jdiske utbrudda til Streicher.
Det vil kunne hevdes at dette kun viser at de tyske
nazistene har vrt mer oppriktige i sine grufulle
doktriner, og det er ingen tvil om at enkelte av dem var
det. Men forskjellen er ikke desto mindre markert. Bde
den italienske fascismen og den tyske nazismen tok i
bruk de mer brutale og voldelige elementene i den
menneskelige utrustning, men nazistene gikk mye lenger
ved med overlegg bygge opp sitt regime rundt en rein
bestialitetskult. Sjlsagt var mange av dem som skaffa
seg autoritetsposisjoner innen begge regimene enten
naturlige bller eller skruppellse egennyttige personer
med maktbegjr, uten srlig tanke p de mla som den
blei brukt til. Denne type personer blei tiltrukket p
naturlig vis av begge, og fant i begge to midlene til
tilfredsstille sine onde impulser. Men side om side med
bllene og de makthungrige var der i begge bevegelsene
genuine proselytter, og innen grensene etablert gjennom
delaktighet i begge bevegelsenes generelle mlsettinger
oppstod der blant slike personer et slags genuint
27

kameratskap nr det gjaldt gjre det onde som kunne

komme til uttrykk i personlig oppofrelse. Jeg tror at
denne nden var langt sterkere blant nazistene enn blant
de italienske fascistene, og var en viktig kilde til styrke
for naziregimet, som gjorde det mer potent og
gjennomgripende i sin avskyelige atferd for det som
blir kalt menneskelig kan vre ondt s vel som godt.
Det jeg fler meg sikker p er at verken i den italienske
fascismen eller i nazismen var hoveddrivkrafta verken
konomisk eller hovedsakelig basert p klasse-interesse
eller ditto holdninger. Begge inneholdt sjlsagt disse
elementene, og hadde som et av sine hovedtrekk
oppslutning fra de gruppene som gjorde krav p sosial og
konomisk overlegenhet, mot de likhetstendensene som
hovedsakelig
kom
til
uttrykk
gjennom
arbeiderklassebevegelsen, som begge satte seg fore
delegge. Men bde nazismen og den italienske
fascismen lyktes faktisk i skaffe seg en betydelig
samling arbeiderklassesttte, noe jeg ikke tror blei vunnet
hovedsakelig p bakgrunn av de lftene som s lettvint
blei gitt i forhold til lindring av arbeidsledighet og nd
sjl om disse utvilsomt telte til en viss grad, spesielt i de
tidlige stadiene av bevegelsenes vekst. Hovedbolken av
arbeiderklassesttte blei tiltrukket til nazismen langt mer
gjennom dens steile nasjonalisme og raseorientering enn
gjennom dens konomiske appell, eller blei i det minste
konsolidert i sin sttte til nazismen hovedsakelig som
flge av disse ikke-konomiske rsakene. Sjl om
28

kapitalistene og en stor seksjon av middelklassene s i

nazismen frst og fremst en kraft som var i stand til
imtekomme og opprettholde deres konomiske
overlegenhet over arbeiderne s kan ikke dette forklare
hvorfor s mange arbeidere vraka sosialdemokratiet eller
kommunismen og p varig basis slutta opp om nazistenes
sak. I sine siste r var ikke Weimarrepublikken bare
nedtrykt konomisk sett, men var enda mer dyptgripende
deprimerende for dem som nska vre i stand til
hevde seg som aktive mennesker, og som flte at
Tyskland led under degraderinga som flge av
Versailles-diktatet. Denne flelsen av degradering
pvirka arbeidere s vel som personer fra de overordna
klassene, og satte nazistene i stand til vinne makta i
nasjonens navn snarere enn i navnet til de klassene som
var fiendtlig innstilt til sosialistisk utjevning. Jeg gjentar
at jeg ikke sier at de konomiske trekka var uviktige,
men bare at det er en grov feil betrakte dem som
altoverskyggende, eller fortolke nazismen ganske
enkelt som kapitalismens krampetrekninger i nedgang.
Jeg tror at situasjonen var annerledes i andre land som
mellom krigene falt som ofre for regimer som vanligvis
blir kalt fascistiske. I Ungarn, for eksempel, var
Horthy-regimet, sjl om det hadde trekk til felles med
italiensk og tysk fascisme, i sin essensielle drivkraft langt
mer basert p kapitalistiske innflytelser enn begge de to
andre, og blant dets sentrale sttteelementer hadde det p
den ene side det jordbesittende aristokratiet og de som
29

var avhengige av det, som for en stor del bemanna de

sivile embetene, og p den andre side en mektig madjarsk
nasjonalisme som var oppsatt p gjenopprette og
opprettholde madjarsk overlegenhet over de slaviske
elementene som forblei vrende under, eller som igjen
kunne regnes som troende til bli underordna, madjarsk
herredmme. De konomiske elementene var mektige
innen det, spesielt etter at Bla Kun forskte komme til
makta, men de var hovedsakelig aristokratisk-fydale
snarere enn kapitalistiske, slik som de var ndt til vre
i lys av den underutvikla karakteren til mye av den
ungarske industrien og av i hvilket omfang bde
industrien og handelen var i ikke-madjarske hender. Sjl
om kapitalismen i Francos Spania var en alvorlig faktor i
Catalonia og noen f andre omrder, spilte den ikke noen
strre rolle i resten av landet; og kontrarevolusjonens
hoveddrivkraft kom fra kirka og de hyere kadrene innen
de vpna styrkene snarere enn fra konomiske kilder. I
Balkan-landene var ambisise monarker, omgitt
hovedsakelig av militre rdgivere, primrt ansvarlige
for deleggelsen av de parlamentariske regimene som
blei etablert etter 1918; og kapitalistene, som var relativt
svake, var intet mer enn deres underordna allierte,
bortsett fra den urovekkende rolla som utenlandske
kapitalistiske pvirkningskilder av og til spilte. I Polen,
hvor Pilsudski begynte som en venstresidas mann og
aldri kom overens med Dmowski og den nasjonalistiske
hyresida, var oberstregimet etter Pilsudskis dd
30

utfallet av en tilnrming mellom de militre lederne og

jordbesitterne snarere enn noen virkelig mektige eller
gjennomgripende kapitalistiske pvirkningskilder sjl
om det sjlsagt mottok kapitalistisk sttte i sin krig mot
sosialistene, fagforeningene og venstreflyen innen
bondebevegelsen. Ikke i noen av disse landene lar
framveksten av de bevegelsene som blir kalt fascistiske
seg forst ganske enkelt ut i fra en konomisk konflikt
mellom de rike og de fattige, eller mellom
arbeiderklassene og nasjonen for vrig, sjl om den i alle
sammen innebar en bitter strid mellom de overordna
klassene og den organiserte arbeiderklassebevegelsen,
som nrmest blei utsletta i hvert eneste land der noen av
disse regimene erverva makta.
Hovedrsaken til at det er s fort gjort forklare
fascismen, i alle dens ulike manifestasjoner, ut i fra
konomiske
krefter
og
klassekrig
er
at
arbeiderklassebevegelsene, nesten overalt, utgjorde
hoveddelen, om ikke den eneste delen, av de organiserte
motstandskreftene mot de nye regimene. De
liberaldemokratiske opposisjonene, i den grad de hadde
blitt representert av borgerlige partier p venstresida og i
sentrum, viste seg overalt vre ute av stand til kjempe
over tid mot de nye autoritre kreftene, som ganske
enkelt feide dem til side; og endog de sosialdemokratiske
parlamentariske partiene kom ikke stort bedre ut av det.
Det blei overlatt til kommunistene og en liten minoritet
av venstredreide fagforeninger, som hovedsakelig kom
31

under kommunistisk kontroll, spille hovedrolla i slike

undergrunnsbaserte motstandsbevegelser som var i stand
til fortsette operere under de fascistiske regimene.
Blant de sosialdemokratiske lederne tilpassa noen f, nr
de fikk sjansen til det, seg til de svrt begrensa
mulighetene til konstitusjonell opposisjon innafor de
fascistiske statene; majoriteten flykta utenlands og
forskte opprettholde skjelettpartier i eksil, som
hurtig mista kontakt med sine tidligere tilhengere og blei
redusert til representere lite annet enn seg sjl.
Faktum er at fascismen, i det ene landet etter det andre,
uansett hva dens grunnleggende karakter var, gikk til
uopphrlig
krig
mot
sosialistene
og
arbeiderklassebevegelsen og gjorde det sannsynlig
antyde at fascismen essensielt sett m vre en form for
kapitalisme, med det hovedforml knuse sin
hovedfiende, sosialismen. 1930-ras konomiske krise
blei diagnostisert, jevnt over korrekt, som ei krise i den
kapitalistiske verden, som Sovjetunionen, med sin
sosialiserte konomi, var immun mot; og det blei sett slik
at kapitalistene mislyktes i lse krisa gjennom reint
konomiske mottiltak, og i sitt dilemma tydde til voldelig
politisk agering i hp om f frie tyler til frata
arbeidernes deres makt til opponere mot dem. Der var
mye snakk om at kapitalismen nrma seg sin endelige
krise, der den ville bryte sammen for godt under byrden
av dens iboende motsetninger framfor alt dens
manglende evne til finne markeder for sin stadig
32

kende produktivitet, som var en ndvendig flge av

teknologiske framskritt. Det blei hevda at Marx hadde
rett i sin observasjon av at begrensningene p makta til
massekonsum var den endelige rsaken til kapitalismens
stadig tilbakevendende kriser; for dersom massenes
kjpekraft blei holdt nede gjennom kapitalistisk utbytting
s m den pflgende begrensninga p de totale
markedsbehova
sette
begrensninger
p
investeringsprofitabiliteten, og sledes fre til generell
depresjon og arbeidsledighet. Den konklusjon blei
trukket at pulveriseringa av arbeiderklassebevegelsen,
som villesette kapitalistene i stand til utbytte arbeiderne
enda mer, ikke kunne fre til noen lindring, fordi det
true forbrukermarkedet ytterligere ville fre til at
investeringene ville avta ytterligere, og gjre depresjonen
verre i stedet for bedre. Flgelig ville kapitalistene, ved
ty til fascisme, i virkeligheten grave sine egne graver,
uansett hvilken umiddelbar suksess de ville ha nr det
gjaldt delegge arbeiderklassens makt; for med den
ville de delegge sjlve kapitalismen og s frene til
verdensrevolusjon, som p en eller annen mte ville finne
sted som en flge av arbeidernes kende elendighet, sjl
om arbeiderklasseorganisasjonene blei brutt opp og
drevet ned i undergrunnen. Kapitalistene kunne ikke se
dette fordi de var blinde for depresjonens virkelige
rsaker og hpa lindre den ved oppn frie tyler til
hndtere arbeiderne som de ville. Derfor spilte det i
virkeligheten ingen rolle om sosialistpartiene og
33

fagforeningene blei brutt opp; ja, det ville kunne vre en

positiv fordel dersom sosialistpartier og reformistiske
fagforeninger blei fratatt sin makt til villede og forrde
arbeiderne, for s bane vei for de virkelige
revolusjonre, hvis doktrine ville sette dem i stand til
bygge opp, endog under fascistisk diktatur,
undergrunnskrefter som med tid og stunder ville sette en
stopper for en kapitalisme som ikke lenger var i stand til
organisere produksjonskreftene.
Dersom fascismen faktisk ganske enkelt hadde vrt en
manifestasjon p kapitalismen i dens siste ndedrag s
ville disse forhpningene kunne hatt et virkelig
fundament; for et kapitalistisk diktatur som helt klart
sikta mot kt utbytting av arbeiderne og mot frata dem
alle midler til kollektiv motstand ville s visst, i mte
med den kende depresjonen som den ikke kunne finne
noen vei ut av, kunne ha frt til en revolusjonr situasjon
der en fast bestemt undergrunnsmotstand ville ha vrt i
stand til profitere. Men som de nakne fakta viser var
diagnosen ytterst feilaktig. I hvert fall i Tyskland var
nazistene i stand til redusere arbeidsledigheten til
relativt mtelige dimensjoner og til ekspandere
produksjonen i en betydelig grad. Det er sant at dette blei
gjort gjennom offentlige forordninger for unntaksarbeid
p en ikke-konomisk basis og, om ikke lenge, gjennom
en maksimumskning hva utgifter til vpenproduksjon
angr en satsning p vpen p bekostning av smr.
Men sjl om lnningene var lave og kapitalismens
34

iboende motsetninger forblei grunnleggende ulste, fikk

de fleste arbeidere jobber av et eller annet slag; og stilt
overfor dette opplevde undergrunnsagitasjonen vre
helt ute av stand til oppildne til masserevolt.
Kapitalistene var i stand til utbytte arbeiderne utyla av
fagforeningsmotstand; men de var ogs gjenstand for
hye krav fra statens side i den intensive militariseringas
interesser, med sikte p bygge opp ressursene for
aggressiv krigfring. Samtidig blei hele befolkninga,
inkludert arbeiderne, overst med intens nasjonalistisk og
militaristisk propaganda, som virka inn p den p en
svrt s mektig mte etter som alle statens ressurser blei
mobilisert under nazilederskapet, og etter som ethvert
siste skrik innen psykologiske teknikker blei tatt i bruk i
dens tjeneste. Disse forholda var slett ikke hva
kapitalistene nska, i hvert fall ikke etter at de hadde
oppndd pulveriseringa av arbeiderklassebevegelsen. De
gjorde ikke kapitalismen til herre men til den tolererte
tjeneren for militarisme og nazibudskapet om vold og
sadistisk nasjonal sjlhevdelse. Hele den tyske
konomien, under nazismen, blei en vidstrakt struktur for
militr forberedelse; slik at den tyske kapitalismens
formuer blei knytta til utsiktene til seire i krig seier,
ikke primrt eller essensielt sett for kapitalistene, men
for det skalte Herrenvolk anfrt av nazipartiet og
inspirert av dets gale frer, hvis ambisjoner ikke stoppa
fr han hadde erobra og underlagt seg hele verden.

35

Kommunistene hadde sledes rett i at fascistsystemene i

1930-ra var iboende ustabile, men tok helt feil nr det
gjelder rsakene til deres ustabilitet. Det som gjorde dem
ustabile var ikke deres manglende evne til ansette
arbeiderne, men deres lederes besluttsomhet i forhold til
anvende produksjonens ressurser primrt til
krigsforberedelser og med det bestemte forml fre krig
mot sine naboer. Dersom nazismen ganske enkelt hadde
vrt kapitalismen som skte veier ut av konomisk krise
og depresjon s ville den ikke ha foretrukket gevrer
framfor smr; den ville ha skt de strst mulige
markedene for den tyske industriens utvida produksjon.
Men den makta som satt med tylene i nazityskland var
interessert i kapitalismen kun i den grad de kunne
anvende den til tjene deres egne mlsettinger basert p
nasjonalistisk aggresjon, og ville ha snudd seg mot den
umiddelbart og bestemt dersom den hadde mislyktes i
passe inn med deres planer.
I de kapitalistiske landene som unnslapp fascistisk
dominans viste dessuten 1930-ras konomisk krise seg
ikke vre kapitalismens endelige krise, slik som
kommunistene hadde hpa p. I De forente stater, hvor
dens innvirkning var strst av alt, frte president
Roosevelts New Deal med seg en substansiell, om enn
ufullendt, konomisk gjenoppblomstring, som blei
ledsaga av en virkelig endring i fordelinga av sosial
makt. Den amerikanske fagforeningsaktivismen, som
inntil da hadde vrt ineffektiv utafor et snevert spekter
36

av industrier og generelt sett hatt en lav sosial prestisje,

opplevde
en
stor
renessanse
etter
som
industriorganisasjonenes kongress lyktes i etablere sitt
grep om de store masseproduserende industriene, slik
som biler og stl, etter hvert som de utbredte
selskapsforbunda blei likvidert, og etter som
amerikanske arbeidsgivere av rein ndvendighet tilpassa
seg praksisen med kollektive forhandlinger. Amerikanske
industrirelasjoner blei essensielt sett omforma i lpet av
noen f r, og det blei en anerkjent praksis at arbeiderne
skulle vedkjennes en betydelig andel i fruktene av
teknologiske framskritt. Under disse endra betingelsene
blei den amerikanske kapitalismen rekonstruert med
bemerkelsesverdig suksess, ut i fra betingelser som var
breit akseptable for hovedbolken av amerikanske
arbeidere; slik at mens arbeidernes fagforeninger vokste
seg stadig sterkere og mer innflytelsesrike s forsvant
den amerikanske sosialismen nr sagt fullstendig.
Kapitalismen gjenvant sin makt, men den gjorde det p
den betingelse at den aksepterte fagforeningenes nye
status og i praksis anerkjente et forstrra element av
offentlig intervenering i konomiske anliggender,
inkludert bde en betydelig vekst innen offentlige
sosialtjenester og en grad av offentlig ansvar for
opprettholdelsen av sysselsettinga p et adekvat niv.
Mange amerikanske kapitalister var svrt motvillige i
forhold til akseptere disse endringene, og lengta tilbake
til de gamle forholda basert p laissez-faire og djevelen
37

ta dem som seiler akterut; men deres rop var for det
meste ineffektive nr det gjaldt avstedkomme en
gjenoppliving av de gamle forholda basert p pen
klassekrig. Samtidig eksisterte der i De forente stater
fremdeles hovedsakelig latente tendenser i retning av
nasjonalistisk intoleranse som likna p dem som l til
grunn for framveksten av fascisme i Europa; men disse
antok ikke fascistiske former i mte med den
grunnleggende sett mer demokratiske karakteren ved den
amerikanske levemten. I stedet kom de pent til
uttrykk seinere, i form av McCarthyismen og hundre
prosent amerikanismen, med deres heksejakter p
bekostning av alle slags progressive som kunne
framstilles som illojale mot det etablerte regime.
Mesteparten av dette utvikla seg i seris grad kun frst
etter den perioden som jeg n drfter; gjennom 1930-ra
virka hovedstrmmen i De forente stater flyte i retning
av en mer liberal, reformert kapitalisme som var mer rede
til komme overens med arbeiderklassekrav og til
gjre innrmmelser overfor store grupper som penbart
mottok mindre enn en rimelig andel.
I
mellomtida
hadde
virkninga
av
den
verdensomspennende krisa i Storbritannia vrt langt
mindre ekstrem enn i De forente stater; og til tross for
den nr sagt fullstendige nedgangen til the Labour Party
ved nasjonalvalget i 1931, viste fagforeningene
bemerkelsesverdig suksess i forhold til begrense
lnnskutt til tross for deres svekkelse etter
38

generalstreiken i 1926. Depresjonen var s visst svrt

alvorlig i visse omrder nrmere bestemt innafor
skipsindustrien og innen kull- og stlindustriene; og
gjenoppliving innafor disse nedsltte omrdene forblei
sakte og ufullendt helt fram til utbruddet av krigen.
Politisk sett gjenvant the Labour Party sakte sin styrke
etter sitt nederlag, men det var fremdeles altfor svakt til
komme opp med noen effektiv utfordring ved valget i
1935; slik at de konservative nt en uforstyrra termin
med politisk makt helt fram til krigsutbruddet og i lpet
av det frste ret av the phoney war. Gjenopplivinga av
arbeiderbevegelsen ville ha kunnet g raskere dersom den
ikke hadde blitt sittende fast i et alvorlig dilemma
mellom dens dypt rotfesta pasifisme og dens begjr om
spille en rolle i den kollektive motstanden mot fascismen
som en internasjonalt sett forstyrrende kraft. Dens
pasifisme, forsterka av dens dype mistro til konservative
intensjoner, holdt den tilbake fra sttte ny opprustning
under en konservativ regjering; mens det blei mer og mer
penbart at intet mindre enn massiv bevpna makt p
noe som helst vis ville kunne vre tilstrekkelig til tyle
naziaggresjonen. Tvetydigheten i Labour sin holdning
kom ogs klart til syne i forbindelse med Den spanske
borgerkrigen, da den delvis under press fra Blumregjeringa i Frankrike, som ogs var svekka av styrken i
de franske pasifistiske holdningene sttta en uvirkelig
politikk basert p ikke-intervensjon som ikke p noen
mte holdt tilbake de fascistiske maktene fra
39

intervenere p rebellenes side mot den spanske

republikanske regjeringa.
Labour-dilemmaet var s visst vanskelig lse. Nr sagt
hver eneste mned gjorde det klarere at de fascistiske
maktene framfor alt nazityskland tok sikte p krig, og
at intet annet enn en overveldende maktdemonstrasjon
ville vre tilstrekkelig til stanse dem. Det forblei
imidlertid uvisst i hvilken rekkeflge Hitler ville
bestemme seg for angripe sine fiender; og blant de
britiske konservative var der mange som inntil det siste
hpa at han ville la vesten vre i fred og dirigere sitt
angrep mot Sovjetunionen, hvis deleggelse de ville ha
nska velkommen om det s endog var ved hjelp av
Hitlers styrker. Sjl etter at det hadde akseptert ny
opprustning fortsatte the Labour Party basere sine
forhpninger om fred hovedsakelig p kollektiv sikkerhet
gjennom Folkeforbundet som faktisk allerede hadde
gtt i opplsning. Ved at det ikke hadde noen makt til
avgjre, eller endog i seris grad til influere p,
regjeringas politikk mtte det st hjelpelse p sidelinja,
om enn protesterende, under De olympiske leker i
Mnchen; og da krigen faktisk brt ut i vesten i 1939
forblei det impotent til etter at Frankrikes kollaps hadde
drevet Chamberlain fra embetet og tvunget Winston
Churchill, som ny statsminister, til spille en ledende
rolle i en regjering som trengte f hele nasjonen til
slutte opp om den tilsynelatende desperate oppgava med
kjempe praktisk talt aleine.
40

I Frankrike kom depresjonen seinere enn andre steder,

hovedsakelig fordi Poincar hadde stabilisert francen p
et lavt niv som tillot den franske konomien en god del
spillerom da valutaene var i fritt fall p alle kanter i og
etter 1931. Politisk sett hadde imidlertid franskmennene
p ingen mte kommet til hektene igjen etter deres tunge
tap av unge menn i Den frste verdenskrig; og en stor del
av det franske folket reagerte p framveksten av
nazismen i Tyskland med en engstelig stemning som
gjorde at de ikke rusta seg for en fornya konflikt, men
forberedte seg p komme overens med tyskerne for
enhver pris for unng krig. Til forskjell fra den
engelske arbeiderklassebevegelsen hadde den franske
sdanne blitt forstyrra av krangelen mellom kommunister
og demokratiske sosialister, og strstedelen av de
organiserte manuelle arbeiderne hadde gtt over til
kommunismen, noe som etterlot sosialistpartiet som en
rein restforsamling, oppbakka for en stor del av
funksjonrer og andre ikke-manuelle grupper. Dette
skillet, som strakte seg til fagforeningene, gjorde den
konomiske bevegelsen nrmest maktesls; og det blei
ogs klart at der ikke var noen utsikter til noen varig
venstreflyregjering uten kommunistisk sttte. Under
disse omstendighetene vant den Forente Front, som blei
avvist i Storbritannia, aksept i Frankrike, men den gjorde
det langt mindre av internasjonale enn av hjemlige
rsaker. Den skalte Front Populaire, anfrt av Lon
Blum, blei i langt mindre grad retta mot fascismen enn
41

mot bedre forholda for de franske arbeiderne gjennom

progressiv sosial lovgivning. Den frte med seg
gjenforeninga av fagforeningskreftene i Confderation
Gnrale du Travail, som deretter for en stor del gled
over i kommunistenes hender. Der fulgte de skalte
Matignon-avtalene,
som
innebar
bde
fullere
anerkjennelse av de kollektive forhandlingsrettighetene
og kte den statlige intervensjonen i industridisputter, og
introduksjonen av frtitimers arbeidsuke, som medfrte
et betydelig press p en konomi som p ingen mte var
oppdatert hva angr utstyr eller produksjonsmetoder.
Arbeiderne hsta inntil videre reelle konomiske
oppnelser, men den franske betalingsbalansen led. I
denne situasjonen blei arbeidsgiverklassene stadig mer
urolige, og hyreflyen tydde til kende manifestasjoner
p fascistisk eller halvfascistisk vold overfor den
regjerende venstresida. Blum flte seg for svak til gi
noen hjelp til de spanske republikanerne eller til innta
ei fast linje overfor tyskerne; og hans etterflger som
statsminister, den radikale Daladier, var en likeverdig
partner med Chamberlain i forbindelse med overgivelsen
i Mnchen. Det parlamentariske regimet blei rysta i
alvorlig grad gjennom volden til Cagoulardene og de
andre fascistiske gruppene; Pierre Laval og en
innflytelsesrik gruppe politikere insisterte p behovet for
en avtale med fascistene; og hele landet var helt i villrede
og helt klart ikke i noen stemning som ville fre til
suksess i krig. Siden framveksten av nazismen hadde den
42

franske militre strategien hvilt nrmest utelukkende p

en basis prega av stasjonrt forsvar, med Maginot-linja
som sin bastion. Men da krigen kom og det frukteslse
ved stole p denne typen forsvar blei eksponert p en
rask og katastrofal mte, kollapsa Frankrike s vel
ndelig som militrt sett, og falt som et enkelt bytte for
tysk okkupasjon og for de foraktelige pskudda til Vichyregimet, som forskte gjre marskalk Ptain til en
farsfigur for dekke over sin skam, men lyktes kun i
bringe ytterligere skam over et beseira og snderknust
folk.
Mens sosialismen gled inn i det ytterste mrke i Tyskland
og opplevde alvorlige tilbakeslag i bde Storbritannia og
Frankrike, framviste de skandinaviske landene et helt
annerledes skue i forhold til moderat sosialistisk suksess.
Skandinavia i sin helhet slapp lett unna depresjonsra,
delvis fordi dets hovedeksport var varer som det over
hele linja var hy ettersprsel etter, og delvis fordi dets
regjeringer for det meste viste storslagen sunn fornuft i
handteringa av de vanskelighetene som kom over dem.
Mens de fleste andre land som levde under kapitalistiske
regimer forskte bekjempe konomisk motgang ved
hjelp av deflatoriske tiltak som, i hvert fall midlertidig,
gjorde situasjonen verre, viste spesielt svenskene god
forstand ved begi seg inn p midlertidige
budsjettunderskudd med sikte p bekjempe
arbeidsledigheten, mens de vokta seg mot inflatoriske
finanser ved srge for gjenopprette balansen i seinere
43

r. Denne framsynte politikken blei tatt i bruk av

sosialdemokratiske regjeringer som enten fikk
oppbakking fra uavhengige parlamentariske majoriteter
eller som blei opprettholdt gjennom koalisjon med
likesinnede mindre partier. Disse regjeringene forskte s
visst ikke avstedkomme store framskritt innen
sosialiseringa av produksjonsmidlene, som de nyde seg
med for det meste overlate i kapitalistiske hender. De
bega seg snarere inn p omfattende tiltak for sosial
sikkerhet og nyde seg med utve en kende
regulerende innflytelse overfor kapitalistisk atferd.
Hjulpet av fordelaktige konomiske forhold lyktes de
generelt settforholdsvis godt, og var i stand til bli
sittende ved makta over lange perioder p grunnlag av
folkelig sttte. De blei utvilsomt hjulpet av det faktum at
forskjeller vedrrende rikdom og inntekt blant folket
allerede var betydelig mindre enn i de store kapitalistiske
landene; for denne nrere tilnrminga til likhet senka
den politiske kontroversens temperatur og forhindra
framveksten av kommunismen som en seris rival til
sosialdemokratiet. Det blei i 1930-ra vanlig referere til
Sverige som det overordna eksempelet p moderat
sosialistisk suksess og ogs, konomisk sett, som en
pioner i bruken av nye teknikker for statlig agering for
opprettholdelsen av et hyt sysselsettingsniv. Denne
hyllesten var jevnt over velfortjent, sjl om mye av
suksessen
i
stor
grad
skyldtes
fordelaktige
omstendigheter snarere enn noen spesiell sosialistisk
44

genialitet nr det gjaldt finne lsninger p virkelig

uhndterlige problemer. Den iboende svakheten ved den
skandinaviske sosialismen var at den syntes ndt til, fr
eller siden, komme til veis ende i forhold til hva som
kunne gjres for forbedre arbeiderklasseforholda
gjennom sosiallovgivning, og at den ikke viste noen tegn
til vre rede til avansere til det videre stadiet som
dreide seg om bygge en fullt ut sosialistisk konomi.
Inntil videre var det imidlertid tilstrekkelig, og
skandinavene spesielt svenskene virka komme opp
med et overbevisende eksempel p den evolusjonre
sosialismens potensial, etterstreba med den vedvarende
sttta fra folkelige og jevnt over vel tilfredse
forsamlinger av parlamentariske velgere.
I Nederland og Belgia, derimot, og ogs i Sveits, virka
det som om sosialistene hadde ndd en posisjon prega av
stillingskrig. Etter ha oppndd betydelige framskritt
umiddelbart etter Den frste verdenskrig hadde de
sosialistiske bevegelsene i disse landene sltt seg til ro
med vre representanter for store forsamlinger
bestende av minoritetsopinion, men viste ikke noe tegn
til skride fram mot vinne de majoritetene som ville
sette dem i stand til ta regjeringsmakta i sine egne
hender, endog muligens med i koalisjon med andre
partier som de ville kunne trenge behandle som
likeverdige partnere snarere enn som underordna allierte.
Bde i Nederland og Belgia var hovedhindringa for
sosialistisk framskritt tilstedevrelsen av bekjennende
45

partier i Belgia et katolsk sdant og i Nederland bde

katolsk og protestantisk som var i stand til beholde
grepet om betydelig sttte fra arbeiderklassen, men som i
siste instans ikke blei kontrollert av deres
arbeiderklassetilhengere
men
av
konservative
pvirkningskilder som var nrt forbundet med
hierarkiene innen de berrte kirkene. Fagforeningene var
ogs splitta i disse landene mellom rivaliserende
bevegelser under sosialistisk og religis kontroll, og der
virka ikke vre noen mte forene arbeiderklassen
verken politisk eller konomisk p, eller, i fravr av en
slik enhet, oppn parlamentariske flertall p.
I Spania var 1930-ra vitne til republikkens vekst og fall,
og fascistenes seier anfrt av general Franco og
falanksen. Republikken oppstod som etterflgeren til et
diktatur det til Primo de Rivera og ga plass til et som
var svrt mye strengere og mer reaksjonrt, etter ha
slitt seg sjl i stykker gjennom sine indre
uoverensstemmelser. De republikanske styrkene bestod i
begynnelsen av en hyst uhndterlig koalisjon mellom
ulike elementer fra konservative katolske
konstitusjonstilhengere, slik som president Alcal
Zamora, via borgerlige liberalere og anti-geistlige
radikalere, til et vidt mangfold av sosialister,
syndikalister, anarkister og kommunister som bekjente
seg til helt uforsonlige synspunkter vedrrende
karakteren til det nye samfunnet som de nska etablere.
Enkelte var sterke sentralister, enkelte bestemte
46

pluralister, og enkelte helhjerta motstandere av stater i

enhver form. De fleste, men ikke alle, lederne var sterkt
anti-geistlige og bega seg inn p en kamp inntil dden
mot den katolske kirkas privilegier, ei kirke som i Spania
var ytterst intolerant og monopolistisk. Mange av deres
tilhengere var naturlige opprrere mot enhver form for
autoritet mot republikansk autoritet i vel s stor grad
som mot andre former. Massestreiken hadde lenge vrt
endemisk i mange deler av Spania, og den spontane
bondereisningen i andre deler; og diktaturets og
monarkiets kollaps og lftet om en new deal tilbd en
penbar mulighet for slike manifestasjoner i en tidligere
ukjent skala. Der fantes i Spania intet disiplinert, tett
sammenvevd parti som var i stand til ri av stormen som
ledsaga den republikanske revolusjonen; og de gruppene
som hadde forent sine krefter for gjennomfre den falt
raskt fra hverandre da det blei ndvendig bestemme seg
for hvordan man skulle agere etter deres frste suksess. I
frste omgang var de disputerende elementene for det
meste i stand til komme sammen i forhold til
nedtegne den nye republikanske konstitusjonen i 1931,
som etablerte en lovgivende forsamling i et kammer, den
skalte Cortes, valgt gjennom allmenn stemmerett og
hemmelig stemmegivning; men endog p dette tidlige
stadiet trakk hyreflyrepublikanerne sin sttte da kirka
blei angrepet, og de anti-geistlige radikalerne slutta seg
snart til dem i opposisjon, mens syndikalistene og
anarkistene p den ytterste venstresida, som stilte seg p
47

sidelinja i forhold til det nye statsapparatet, ikke ga noen

som helst sttte til de etterflgende regjeringene som
forskte ri av stormen. Et forsk blei gjort p
gjenopprette republikansk enhet gjennom folkefronten i
1935, og valgmessig sett oppndde denne markert
suksess da venstreflyen i februar, 1936 vant en klar
majoritet innen Cortes over en samla hyreside og
sentrum. Innen den tid var imidlertid ingen regjering i
stand til utve noen virkelig autoritet. Streik etterfulgte
streik i endels rekkeflge, og bnder som var fortrna
over mangelen p virkelige framskritt under den nye
agrarloven, som sentrum hadde nekta iverksette med
noen som helst slags godvilje tok i stadig strre grad
sakene i sine egne hender og la beslag p jorda uten
vente p legal sanksjon. I mellomtida gjorde hyresida
sine forberedelser i forhold til kontrarevolusjon, og etter
at deres planlagte leder, Sanjurgo, hadde blitt drept i en
flystyrt p sin vei fra Portugal reiste general Fransisco
Franco den pne revoltens standard i spansk Marokko i
juni, 1936, og borgerkrigen begynte.
I Europa, utafor de landene som allerede har blitt drfta,
er det lite si om sosialismen i 1930-ra, for den
eksisterte knapt nok bortsett fra i en svrt liten skala i
undergrunnen eller blant sm grupper av eksiler som i
stadig
strre
grad
mista
kontakt
med
opinionsbevegelsene i deres respektive land; og verken
undergrunnskonspiratrene eller eksilene var i noen som
helst posisjon til gi originale bidrag til sosialistisk
48

tenkning sjl om dette ikke forhindra dem fra bli

involvert i bitre fraksjonsstrider. I Jugoslavia, for
eksempel, etter det rojalmilitaristiske kuppet i 1929, blei
bde sosialismen og kommunismen i virkeligheten
forfulgt, og kun undergrunnsaktiviteter var mulige. De
sosialdemokratiske lederne, blant hvem Topalovic var
den mest velkjente, etablerte seg utenlands, og de fleste
kommunistene flykta ogs fra landet og forskte
dirigere partiets arbeid fra Wien. Sjl da Tito hadde tatt
over lederskapet i 1937 kunne de jugoslaviske
kommunistene gjre lite inntil aksemaktenes okkupasjon
av landet i lpet av Den andre verdenskrig satte dem i
stand til stille seg i spissen for en nasjonal
motstandsbevegelse, og sledes berede grunnen for
frigjringa i 1945.
Internasjonalt sett kunne sosialismen gjre lite fra eller til
i lpet av 1930-ra. Det eneste landet der den stod sterkt
var Palestina. I det landet blei den sionistiske bevegelsen
i stor grad anfrt av sosialister, og mye av den
konomiske utviklinga antok sosialistiske former, bde
innen de kollektive jordbruksbosettingene, kibbutzene,
og innen Histadrut, fagforeningsorganisasjonen som
dreiv en god del industri langs kooperative linjer. Ellers
s
var
historia
nedslende.
Arbeiderog
sosialistinternasjonalen fortsatte mtes i periodiske
kongresser og fant rikelig med anledninger til
protestere mot de voldelige tiltaka som man tydde til
overfor sosialister i de statene som var underlagt
49

fascistisk eller andre former for diktatorisk

regjeringsmakt. Men den blei sterkt svekka gjennom
sosialismens nedgang i Tyskland og seinere i sterrike,
og blei involvert i en vedvarende strid med Komintern,
som i stadig sterkere grad hadde blitt likefram en aktr
for fremmet av russiske interesser etter at Stalin hadde
gitt opp sine forhpninger om verdensrevolusjon, og gtt
over til forsket p bygge sosialismen i et land p et
grunnlag
av
intensiv
industriplanlegging
og
jordbrukskollektivisering. Denne dreininga betydde
sjlsagt ikke at bolsjevikene ga opp sine anstrengelser for
styrke kommunistpartiene utafor Sovjetunionen, men
den betydde at de via mindre og mindre oppmerksomhet
til nre opp under revolusjon i de avanserte
kapitalistiske landene, og mer og mer til plage disse
landene ved stimulere til kommunistisk aktivitet i deres
koloniale omrder og avhengige regioner og i land som
var gjenstand for konomisk inntrenging i regi av dem
for eksempel India og andre deler av Asia, samt i LatinAmerika. I en rekke av disse omrdene utvikla
kommunistpartier seg svrt hurtig i lpet av
depresjonsra, som ramma de mindre utvikla landene
spesielt hardt ved fre til et skarpt fall i verdensprisene
p primrprodukter, og sledes i alvorlig grad forverra
deres handelsbetingelser med de avanserte landene.
Den demokratiske sosialismen, s vel
som
kommunismen, begynte under disse forholda sl rot i
enkelte underutvikla land der den knapt nok hadde
50

eksistert forutsom en organisert bevegelse for eksempel

i India, hvor dens innledende vekst fant sted innen
rammene av kongresspartiet som hovedorganet for den
nasjonale striden for uavhengighet. Der var ogs sm og
nlende steg i retning av etableringa av sosialistiske
bevegelser i enkelte arabiske land, srlig i Egypt; men
slike bevegelser var fremdeles hovedsakelig blant
intellektuelle, og hadde enn liten folkelig sttte. Der var
imidlertid en markert tendens for kommunismen til vie
strre oppmerksomhet til anti-imperialistiske tendenser
utafor Europa, og til gjre alt den kunne for gjre ting
vanskelige for imperialistmaktene, som var opptatt av
sine hjemlige problemer.
Dette gjelder spesielt for de tidlige trettira. Etter hvert
som nazitrusselen om verdenskrig blei mer ptakelig blei
russerne gradvis anspora til endre sin umiddelbare
politikk og til underordne sine aktiviteter retta mot de
store imperieherskende maktene under forsket p
bygge opp, hvor enn det var mulig, breit baserte antifascistiske bevegelser i form av folkefronter. Vi skal se
hvordan de lyktes med dette i Frankrike, ved gjenforene
fagforeningsbevegelsen og gi sin sttte til Lon Blums
venstreflyregjering sjl om de snart blei anspora til
angripe den for dens manglende evne og vilje til
komme republikanerne til unnsetning i Spania. Vi skal
ogs se hvordan bevegelsen for en folkefront i
Storbritannia mislyktes p grunn av the Labour Party sitt
totale avslag i forhold til respondere p kommunistisk
51

smiger, og hvordan folkefronten i sjlve Spania etter

ha satt venstresida i stand til vinne en framstende
valgseier i 1936, blei opplst under virkninga av opprr
og borgerkrig. Innen affrer regjeringene i mellom
gjorde Sovjetunionen, med Maxim Litvinov som
utenrikskommissr, for en stund et virkelig forsk p
komme overens med de vestlige maktene for forent
motstand mot fascistisk aggresjon, og p anvende
Folkeforbundet som et instrument for dette formlet; men
denne anstrengelsen rant ut i sanda i mte med
forsoningspolitikken som blei fulgt av Chamberlain og
Daladier og med at vesten nekta ta de militre
samtalene som til slutt blei arrangert mellom Sovjet og de
vestlige militrkommandoene alvorlig. Utfallet av disse
begivenhetene var den skarpe reverseringa av politikken i
form av Nazi-Sovjet-pakten i 1939; men denne
ekstraordinre volte-face betydde ikke at russernes
tidligere forsk p f til en felles front mot fascismen
ikke var genuine nok mens de varte, eller at hele skylda
for pakten kan legges p russerne. Det er virkelig ikke
gjenstand for tvil at holdninga til de vestlige
statsmennene som gikk s langt i blidgjre Hitler i
Mnchen inkluderte et hp om at han ville vende sine
krefter mot russerne snarere enn mot vesten, eller at de
endog var rede til oppmuntre ham nr det gjaldt en slik
politikk, som for mange av dem syntes vre det
naturlige utfallet av anti-Komintern-pakten som blei
inngtt mellom aksemaktene. Nazi-Sovjet-pakten var
52

utvilsomt et sterkt forrderi mot den anti-fascistiske

troen som hadde ligget til grunn for den kommunistiske
verdenspolitikken i lpet av de foregende ra, men den
mangla ikke unnskyldninger i mte med de vestlige
blidgjrerne, sjl om den var hard kost svelge for
mange kommunister in partibus infidelium da den kom
ytterst uventa p dem og krevde at de skulle svelge sine
ord eller gi avkall p sin dypt rotfesta tiltro til
Sovjetunionen
som
forkjemperen
for
verdenssosialismens sak. Det at de fleste vestlige
kommunister faktisk svelga dette uappetittlige mltidet
skyldtes ikke bare det enormt sterke grepet som
Sovjetunionen hadde om deres lojalitet, men ogs
velfunderte
mistanker
vedrrende
vestmaktenes
intensjoner s lenge blidgjrerne forblei sittende i
spissen for sine stater i lpet av den skalte phoney war
i 1939-40. Frankrikes fall og evakueringa av britiske
styrker fra Dunkirk vekte mange av dem opp, og da
Hitler i 1941 reiv pakten i filler og lanserte sitt angrep p
Sovjetunionen var de glade for skifte side igjen og p
ny slutte opp om det anti-fascistiske korstoget som de p
en grov mte hadde blitt avleda fra to r tidligere.
Den andre verdenskrig var imidlertid ikke, endog etter at
Sovjetunionen hadde blitt tvunget inn i den, en krig for
sosialismen. Den var en strid inntil dden mot fascistisk
aggresjon, med vestmaktene og Sovjetunionen som
motvillige og naturlig nok mistroiske partnere nr det
gjaldt st i mot en felles fare. S lenge den varte blei
53

den dypt rotfesta antagonismen mellom vesten og

Sovjetunionen
midlertidig
overskygga
av
det
maktpliggende behovet for arbeide sammen, men
forblei alltid i bakgrunnen og var helt klart forutbestemt
til komme i forgrunnen igjen s snart kamphandlingene
tok slutt.
Denne situasjonen eksisterte i begrensa grad i 1930-ra,
men den blei den gangen komplisert og splittelsen av
verden i to antagonistiske blokker forhindra gjennom
tilstedevrelsen av fascismen som en stor utfordring
bde for sosialismen og for parlamentarisk
regjeringsmakt. Dessuten var denne utfordringa den gang
s direkte og umiddelbar at den avleda oppmerksomheten
bort fra det grunnleggende motsetningsforholdet mellom
kommunismen og parlamentarisk regjeringsmakt, og til
at den satte enkelte av tilhengerne av begge disse
systemene om enn ikke alle, eller endog tilstrekkelig av
dem i en stemning til forene sine krefter mot den.
Tidligere, i slutten av 1920-ra og begynnelsen av 1930ra, hadde dette motsetningsforholdet vrt langt mer i
yenfallende. I lpet av de rablei Komintern, som med
et fast grep blei holdt under russisk kontroll, instruert til
flge en politikk, over hele verden, basert p forent front
nedenfra, eller for anvende det slagordet som overalt
blei brukt, klasse mot klasse. Dette betydde i praksis et
vedvarende forsk fra kommunistenes side p tiltrekke
seg arbeiderne til en forent front under kommunistisk
lederskap, og p trekke dem bort fra de
54

sosialdemokratiske lederne, som blei fordmt som

borgerskapets lakeier og allierte, og i kende grad som
sosialfascister; for det blei kommunismens taktikk
benekte noen som helst virkelig forskjell mellom
sosialdemokrater og fascister, og anklage
sosialdemokratene for positivt samarbeid med fascistene
mot arbeiderklassen. Gjennom den perioden da nazistene
kom til makta i Tyskland holdt kommunistene fast ved
denne holdninga, og avviste enhver forestilling om felles
agering med sosialdemokratene mot dem.
Ja, i alle landene der Kominterns partier var i stand til
influere p begivenhetenes gang blei den samme breie
politikken fulgt bde mens kapitalismen syntes
framgangsrik og fremadskridende og etter at den hadde
blitt slynga inn i trettiras store krise. Ikke fr en stund
etter at den tyske arbeiderklassebevegelsen hadde blitt
fullstendig rasert endra Komintern sin linje ved gi opp
klasse mot klasse-slagordet og sin politikk basert p
den forente front nedenfra. I Tyskland blei de lederne
som fremma en endra politikk fr Stalin var rede til det
slik som Remmele og Neumann drevet ut av
lederskapet, som blei overlatt i hendene til den alltid
imtekommende Thaelmann; og der var liknende
utrenskninger i en rekke andre land spesielt nr det
gjaldt Kilbom i Sverige og visse dissidenter i De forente
stater.
Uansett
hvilken
unnskyldning
den
sosialdemokratiske hyreflyen vil kunne ha gitt dem
fulgte kommunistene utvilsomt, i lpet av de seine
55

tjuera og tidlige trettira, en katastrofal politikk som i

stor grad var ansvarlig for Hitlers seier i Tyskland og for
svekkelsen av arbeiderklassemotstand over hele verden,
med de onde konsekvensene i form av depresjon og
framveksten av fascistisk innflytelse.
Innen sjlve Sovjetunionen er det klart at nazistenes
maktovertakelse i Tyskland og den britiske og franske
regjeringas penbare motvilje mot gjre noe effektivt
for stagge nazistenes aggresjon i Europa hadde svrt
alvorlige
innvirkninger
p
utviklinga
av
regjeringssystemet og p klimaet innen bolsjevikisk
opinion. Det er heva over tvil at de store
forrderirettssakene i slutten av trettira, der s mange
kommunistiske krumtapper falt som ofre for Stalins
absolutisme, var nrt forbundet med frykten som blei
inngytt av nazismens framvekst og av aksemaktenes
fiendtlige erklring overfor kommunismen. Det vil alltid
forbli et omstridt punkt i hvor stor gradkommunismens
degenerering i 1930-ra skyldtes Stalins personlighet,
eller i hvilken grad Stalin kun legemliggjorde en reaksjon
som ville ha manifestert seg i hans fravr under andre
ledere. Det synes imidlertid klart at Stalins
mistenksomhet og lyst til personlig makt var viktige
faktorer som influerte p metodene som faktisk blei
anvendt nr det gjaldt likvidere kritikere, eller endog
potensielle kritikere, av regimet, og at i den grad dette
var tilfelle s har det som har blitt sagt siden hans dd
vedrrende misbruket av personlighetskulten en reell
56

rot i virkeligheten. Det br imidlertid ikke glemmes at

intoleranse og utlmodighet i forhold til tradisjonelle
moralske tyler fra frste stund av var innebygde
karakteristikker ved bolsjevismen, endog p Lenins tid,
eller at de kunne finne autoritet i mange av Marx egne
ytringer, spesielt nr han skreiv penhjertig til sin venn,
Friedrich Engels. Stalin var p ingen mte oppfinneren av
disse aspektene ved kommunistisk atferd, endog nr han
gjorde mye for gjre deres manifestasjoner mer og mer
ekstreme. Ei heller var veksten innen konomisk ulikhet
som en bestanddel ved Sovjets planlegging i 1930-ra
ganske enkelt et utfall av Stalins personlige synspunkter.
Det er i det minste hyst sannsynlig at stakhanovismen
og de andre konomiske incentivene som blei holdt fram
under femrsplanene faktisk oppndde en hurtigere
produksjonskning enn hva som kunne ha blitt oppndd
uten dem, og p bakgrunn av dette kunne rettferdiggjres
av enhver som betrakta planenes suksess som frste
prioritet over alt annet. Stalins personlige temperament
gjorde det utvilsomt enklere for ham flge denne linja,
fordi den gjorde ham ubevisst p de verdiene som blei
ofra i favr av oppbygginga av Sovjetmakta i mte med
en fiendtlig verden; men endog de som verdsatte disse
verdiene hyere ville kunne innta det synet at de mtte
ofres i favr av sovjetmaktas reine overlevelse. Stalin
kunne ikke ha gtt fram p en vellykka mte, slik som
han gjorde, dersom hans gjren og laden virkelig og dypt
hadde sjokkert flesteparten av hans kolleger innen
57

kommunistpartiet. Hele vitnesbyrdet bygger opp under at

de ikke gjorde det kanskje fordi den hele og fulle
urettferdigheten ved hans metoder ikke blei forsttt, men
kanskje ogs endog om mye av den blei nettopp det.
Betingelsene som kollektiviseringa av jordbruket blei
gjennomfrt under etterlot s visst ingen tvil om
kommunismens ndelshet og menneskelige kuldei
forhold til menneskelige lidelser; og disse kvalitetene var
opplagt til stede, ikke bare hos Stalin, men ogs hos de
fleste lederne av det sovjetiske kommunistpartiet og
trolig ogs hos de fleste av dets tilhengere. Det var knapt
nok overraskende i lys av den umenneskeligheten som
kommunismen hadde arva fra den russiske fortida sjl
om den til tross for det var grusom nok. Det er imidlertid
vanskelig tro at de fleste av Stalins medarbeidere var
fullt ut klar over, eller endog i det hele tatt bevisste p, i
hvilket omfang syndebukker blei fabrikkert hva hans
motstandere angr, og den fabrikkeringa av bevis som
blei gjennomfrt i forbindelse med forrderirettssakene,
sjl om mange av dem m ha visst, eller i det minste hatt
sterke mistanker om, at en stor del som var innbefatta i
anklagene ikke p noen som helst mte kunne vre sant.
Det var svrt vanskelig for outsidere slik som meg sjl
danne seg noen overbevist bedmmelse av hva som
skjedde inne i Russland i trettira, og jeg tviler p at det
var srlig mye enklere for russerne sjl.
Det s under alle omstendigheter for de fleste sosialister i
trettira endog for de fleste som var fiendtlig innstilt til
58

kommunismen ut til at det var enormt viktig at den

russiske revolusjonen skulle overleve og at det store
eventyret vedrrende sovjetisk planlegging skulle lykkes
desto mer fordi der var s lite annet som kunne varme
vre hjerter innen begivenhetene i verden for vrig, og s
mye som kte vr frykt stilt overfor fascismens nr sagt
frie frammarsj i Europa. Uansett i hvor stor grad
sosialister blei tvunget til kritisere bde den
kommunistiske
filosofien
og
dens
faktiske
manifestasjoner inne i Sovjetunionen, var de fleste av
dem ikke rede til fre sin kritikk s vidt at de nska se
sovjetsystemet styrta gjennom de kreftene som p aktivt
vis var stilt opp mot det. Mange som var dypt fiendtlig
innstilt til kommunismen beundra like fullt
Sovjetunionens kolossale oppnelser nr det gjaldt
legge grunnlaget for en hyst avansert industriell
konomi, skaffe til veie utdanning i en skala som savna
sidestykke i noe annet land eller i hvert fall i noe land
som eksisterte i nr sagt primr fattigdom og utvikle
sosiale tjenester p et hyst avansert niv. Det blei
bemerka at disse tinga hadde blitt gjort kun p bekostning
av umiddelbart konsum og hadde innebret enorme
lidelser for folket, men mange hevda at lidelsene
hovedsakelig var en uunngelig bestanddel av konomisk
suksess og at nr den suksessen hadde blitt oppndd s
ville kompensasjon hurtig bli gitt bde nr det gjaldt
hyere levestandard og strre personlig frihet. Under
disse omstendighetene var der en utbredt tilbyelighet til
59

 vende det blinde yet til manglene ved det som fltes
vre en framvoksende sosialistisk konomi med de
strste forhpninger; og overtrampa blei unnskyldt, eller
ganske enkelt ignorert mye til steile anti-kommunisters
mishag spesielt eksiler, som uten nle benekta at
Sovjetunionens kommunister hadde noe gyldig krav p
rangere som sosialister, og var rede til gjre felles sak
med nr sagt enhver som proklamerte sin antikommunisme iherdig nok. Det var enda vanskeligere da
enn det er n styre en rimelig kurs mellom de helhjerta
forsvarerne av alt som blei gjort i Sovjetunionen og de
helhjerta fiendene av kommunismen; men vektskla i
trettira veide tungt p Sovjetunionens side som flge av
den innbittheten som fascistene fordmte den med, og de
fleste sosialister, i hvert fall p venstreflyen, flte en
genuin beundring for dens konomiske oppnelser.
Men framfor alt flte en god del sosialister som
opponerte mot kommunismen en viss genuin beundring
for kommunistpartiet og den disiplinen som den utvde
over sine medlemmer. Den hengivne tjenesten som
kommunister via til partiet blei kontrastert med den
slappheten, eller endog likegyldigheten, som den store
majoriteten av sosialdemokrater behandla sine partiers
krav med; og forskjellen blei i stor grad tilskrevet det
faktum at kommunister hadde en grunnleggende filosofi
som veileda og inspirerte deres lojalitet, mens de vestlige
sosialistpartiene ikke hadde noe slikt enhetens band i et
tvingende felles budskap. Dette var faktisk ikke helt sant;
60

for den parlamentariske sosialismen hadde i virkeligheten

sin egen filosofi, vidt forskjellig fra kommunismens
sdanne og snarere basert p en viderefring av den
vestlige liberalismens tradisjoner enn p en benekting av
dem. Det var imidlertid sant at kommunismen stilte
enormt mye strre krav til sine medlemmer enn det
sosialdemokratiet gjorde, og virka til tross for sine
utbrudd mot idealisme i praksis vre det mer
idealistiske credoet, og inspirere langt strre praktisk
hengivenhet og beredvillighet til personlige ofre.I de
landene der kommunistene ikke satt med makta, men var
en ringeakta eller endog forfulgt minoritet som skte
styrte den bestende ordenen, innebar faktisk
bekjennelsen av en kommunistisk tro ofte alvorlige
personlige ofre, som man villig utholdt for sakens
skyld; og innen sjlve Sovjetunionen var der, sjl om
kommunismen utvilsomt tiltrakk seg mange egennyttige
og folk som elska personlig makt, fremdeles en stor
mengde rein hengivenhet som lederne kunne basere seg
p, og mye genuin tjeneste blei gitt ut i fra den reine
entusiasmen for det nye samfunnet som mennesker
trodde kom til verden p en smertefull mte. Sjl om
kommunistpartiet i Sovjetunionen innen trettira hadde
blitt sterkt byrkratisert som jeg fler meg sikker p at
det hadde og hadde kvitta seg med en god del av sitt
indre demokrati under Stalins manipulative regime,
syntes behovet for bygge opp Sovjetmakta for motstand
mot fascismen for mange fremdeles vre det
61

altoverskyggende sdanne, og inspirerte genuine

holdninger basert p villig aksept av sentralisert
partikontroll.
Til tross for all urimeligheten som blei praktisert i
trettira av Stalin og hans medlpere til tross for all
ndelsheten vedrrende jordbrukskollektivisering og
benektelsen av sjlve justisens elementer overfor de
skalte kulakkene, og til tross for den ytterst amoralske
holdninga ved den prosessen som Stalin sverta sine
motstandere gjennom, om de n var reelle eller innbilte,
og til tross for i hvilken fantastisk grad fordmmelser for
trotskyisme blei frt og Trotsky sjl blei forfulgt til
tross for alle disse tinga tror jeg at de som fortsatte
slutte opp om forsvaret av Sovjetunionen mot dens
motstandere, essensielt sett hadde rett. Det er ingen tvil
om at bde Hitler og Stalin var like nr det gjaldt vre
totalitre autokrater som framfor alt var maktsjuke og
helt skruppellse nr det gjaldt midler. Ikke desto mindre
var der mellom dem den store forskjellen at de skte
makt med sikte p etterstrebelsen av ulike ml Hitler ut
i fra en aggressiv nasjonalisme som var oppsatt p
erobre verden i en psttt overlegen rases interesse (en
ambisjon som skulle virkeliggjres gjennom seier i en
aggressiv krig), og Stalin i etterstrebelsen av en
verdensomspennende revolt fra de utbyttedes og
undertryktes
side
som
stilte
Sovjetunionen
grunnleggende sett p den riktige sida i
verdensanliggendene, til tross for alle misligheter som
62

var forbundet med etterstrebelsen av den. Det vil

innvendes mot dette synet at Stalin i 1930-ra ikke
etterstreba verdensrevolusjonen men Sovjetunionens
nasjonale interesser; og dette er langt p vei sant. Ikke
desto mindreforblei Sovjetunionen, med alle dens
perverteringer, i trettira en virkelig bastion for
sosialismen mot fascismen, og langt foretrekke til tross
for dens tilbakestende karakter nr det gjaldt den
siviliserte levemtens bekvemmeligheter. Det var rimelig
forvente at dersom fascisttrusselen mot hele
Sovjetunionens eksistens kunne bli fjerna, og behovet for
ofre levestandarder med sikte p sikkerhet opphrte
vre til stede, s ville den strenge karakteren ved det
sovjetiske diktaturet gradvis bli redusert og, under
folkelig ptrykk, personlig frihet bli gradvis utvida. Dette
betydde ikke ndvendigvis at Sovjetunionen med tid og
stunder ville g over til det liberale demokratiets
institusjoner slik de blei forsttt i vesten; men det var
rimelig forvente at russerne innen rimelig tid ville
utarbeide for seg sjl en mte leve p som var mindre
uforenlig med vestlige forestillinger enn deres bestende
form for etpartidiktatur. Sovjetstaten ville utvilsomt
trenge en ukomfortabelt lang tid p svinne hen, slik
som det hadde blitt lova; men den ville helt klart begynne
svinne s snart trykket mot den definitivt hadde blitt
letta gjennom elimineringa av fascismen.
Det var i hvert fall hva jeg hadde hpa og forventa, til
felles
med
mange
andre
som
observerte
63

verdensbegivenhetene i lpet av de problemfylte

trettira; og jeg tror at det var et rimelig hp. To tir
seinere har jeg fremdeles det samme hpet, og jeg tror at
der er visse tegn til dets realisering i en i yenfallende
minskning i kontrollen over meningsytringer, s vel som
i at man legger strre vekt p forbrukerens krav. Det er
ingen tvil om at sovjetlederskapet fremdeles er temmelig
tft, og intenst mistenksomt overfor vesten; men har det
ikke rett til vre mistenksomt, i lys av den amerikanske
politikkens
historikk
og
den
vesteuropeiske
underdanigheten overfor amerikansk insistering? Etter
nrmest ha blitt ptvunget ei tff linje, har s
Sovjetunionen blitt tilbudt noen som helst tilstrekkelig
foranledning til modifisere den i de seinere r? S visst
ikke.
Jeg nsker imidlertid i dette kapitlet befatte meg
hovedsakelig med 1930-ra snarere enn med dagens
situasjon. Det jeg tar til orde for er at i trettira s var det
riktig av vestlige sosialister, til tross for Stalins onde
gjerninger, vre p Sovjetunionens side mot dens
fiender, og vre rede til gjre felles sak med den mot
fascistisk aggresjon. Dersom dette hadde blitt gjort, og
dersom Hitler fra starten av hadde blitt tvunget til
kjempe en tofrontskrig i stedet for p en front, s ville
vesten etter all sannsynlighet aldri behvd gjennomg
katastrofen i 1940, og nazienes nederlag ville helt fra
starten av ha vrt garantert. Slik sakene stod politisk sett
i vesten i 1938-39 var venstresida for svak til insistere
64

p en slik felles agering endog dersom den hadde vrt

forent til arbeide for den noe den ikke var. Der var
splitta sosialistiske rdslagninger i Vest-Europa s vel
som i Sovjetunionen, og blidgjringspolitikken brakte
Vest-Europa til sjlve randen av en ubotelig katastrofe
fr den blei gitt opp og Storbritannia, under nytt
lederskap, overlatt til kjempe for en stund nr sagt
aleine for s bli redda, skulle det vise seg, av to ting;
De forente staters inntreden i krigen og Hitlers vanvittige
angrep p Sovjetunionen. Disse to tinga til sammen var
tilstrekkelige til delegge nazismen, men ikke til
oppn, bortsett fra for det begrensa formlet, noen
tilnrming mellom Sovjetunionen og vesten; slik at
verden, nesten tjue r seinere, forblir offer for en kald
krig og blir forhindra fra en ny verdenskrig kun
gjennom den uhyre framdrifta som makta til delegge
har distansert enhver annen menneskelig oppnelse og
blitt en trussel mot sjlve menneskehetens overlevelse.

Fotnoter:
1

Kapitlene som tar for seg India, Palestina og den

arabiske sosialismen var uferdige p det tidspunktet da
forfatteren dde.
2

Se bind IV, kap. XX.

65

Kapittel II

Sosialismens nedgang i Tyskland

I det fjerde bindet av denne historiske skildringa forskte

jeg beskrive historia til Weimarrepublikken fram til den
virkelig alvorlige starten p verdensdepresjonen i 1931,
og beskrive den kontinuerlige undergravinga av
demokratiske elementer i Tyskland gjennom den kende
forrangen til militre kommandanter og den voksende
blga av nasjonalistiske flelser. Der var utvilsomt, fra
1924 av, en hurtig konomisk gjenoppliving som blei
muliggjort ved store ln av kapital, hovedsakelig fra De
forente stater. Med valutaen stabilisert under Dawesplanen og ved at de mer fantastiske krava om
krigsskadeerstatninger i praksis oppgitt, blei Tyskland for
en stund et attraktivt omrde for investering av fremmed
kapital; og s lenge kapital flomma inn i en tilstrekkelig
skala kunne de modifiserte, men enn helt urealistiske,
krava om krigsskadeerstatninger bli mtt, ikke ut i fra
noe virkelig overskudd men ut i fra de lnte pengene. I
virkeligheten blei de summene som blei utbetalt i
krigsskadeerstatninger av tyskerne betalt av amerikanske
investorer; og fortsatt betaling var helt og holdent
avhengig av fortsatt tilstrmming av utenlandske fond.
Dette var imidlertid ikke opplagt s lenge strmmen
66

fortsatte; de som mottok Dawes-lnet, og andre ln til

Tyskland, fikk sine tilbrlige renter, og avdraga p
krigsskadeerstatningene i henhold til Dawes-planen blei
betalt. Den tyske produksjonen og eksporten ekspanderte
hurtig; og lnninger, som var svrt lave i
utgangspunktet, kte gradvis under ptrykket fra
fagforeningene. Der var fortrstningsfulle forutsigelser
om at det verste var over, og at Tyskland var p god vei
til en varig konomisk gjenoppblomstring.
Denne situasjonen fortsatte til 1928, da de frste tegna p
virkelig ustabilitet blei penbare. Amerikanerne, i
etterstrebelsen av sin egne hjemlige boom, begynte
finne utenlandske investeringer mindre attraktive enn
spekulasjon p hjemmebane, og strmmen av
amerikanske fond til Tyskland slakka av og tok snart
nesten helt slutt. Innen slutten av 1928 hadde en motsatt
blge satt inn, etter som amerikanske institusjoner faktisk
begynte trekke tilbake kortsiktige fond som hadde blitt
utlnt til tyskerne, med sikte p anvende dem til
oppn spekulativ profitt hjemme. Tyskerne, som hadde
anvendt disse kortsiktige lna for en stor del til skaffe
til veie langsiktig kreditt til sine handelskunder i Europa,
befant seg sjl uten midlene til betale tilbake pengene
p kort varsel, og gjorde enhver mulig anstrengelse for
sikre seg ln andre steder for fylle tomrommet. Men
andre land led ogs under mangel p fondsmidler som
flge av eksporten av penger fra deres egne finansmenns
side, finansmenn som ivra etter ta del i profitten fra den
67

amerikanske boomen; og sjl om Tyskland faktisk sikra

seg betydelige ln fra Storbritannia og andre steder blei
summene som sledes blei lnt ogs fastfrosset og kunne
ikke betales tilbake da kreditorene begynte presse p
for tilbakebetaling. Tysklands umiddelbare problemer
vokste sledes fram, ikke ut av en depresjon i De forente
stater, men ut av en spekulativ boom der som heva
sikkerhetsprisene ut av alle proporsjoner i forhold til
veltufta forventninger til businessinntjening.
Den tyske finansielle situasjonen var allerede svrt
usikker da boomen i det amerikanske aksjemarkedet, om
hsten, 1929, tok en br slutt, og et skarpt fall i
sikkerhetsprisene satte en mengde uoppmerksomme
spekulanter i gang med strebe etter likvide fond som de
kunne mte sine tap med. Endringa fra boom til
depresjon i De forente stater, langt fra lindre
vanskelighetene til Tyskland og andre europeiske land,
kte dem i stor grad ved fre til en veritabel streben
etter kalle tilbake penger som var investert i utlandet.
For en stund, i 1930, blei en absolutt krise avverga; og i
lpet av intervallet blei krigsskadeerstatningsbetingelsene
nok en gang revidert i Haag, og et ytterligere forsk blei
gjort p stabilisere den tyske konomien ved hjelp av
lnet som utgjorde en del av Young-planen. Sjl om
Young-betingelsene skalerte ned den totale summen som
skulle innkreves fra tyskerne ytterligere, var de fremdeles
helt urealistiske bortsett fra under formodninga om
fortsatt ekspansjon, til vel opprettholdte priser, i
68

ettersprselen etter tyske eksportvarer; mens denne

ettersprselen helt klart blei tyla i alvorlig grad gjennom
vanskelighetene med betalingsbalansen i kjperlandene.
Innen
sommeren,
1931
hadde
den
store
verdensdepresjonen satt inn for fullt. Kollapsen til Credit
Anstalt i sterrike hadde gitt signalet til en forestende
katastrofe innen europeiske finanser; den britiske
Labour-regjeringa stod overfor ei finansiell krise som
dreiv den fra makta p en vanrende mte i august; og
amerikanerne sjl vkna gradvis opp til omfanget av en
konomisk katastrofe som konfronterte s mange av dem
som straffen for de spekulative utskeielsene i de
foregende ra.
I utgangspunktet falt problemene tyngst av alt p
tyskerne, fordi de ikke hadde noen reserver falle tilbake
p, og de stod overfor en akkumulasjon av krav som det
var helt umulig for dem imtekomme. Mellom 1924 og
1929 hadde den tyske industrien hurtig blitt rekonstruert
med nye produksjonsinstrumenter som kunne produsere
til bemerkelsesverdig lave kostnader s lenge de var i full
sving, men hvis produksjonskostnader steg skarpt nr
salga avtok. Dessuten var den tyske eksportindustriens
basis snever og hovedsakelig avhengig av et hyt
ettersprselsniv hva kapitalvarer angikk, spesielt stl,
ingenirkunst, samt elektriske og kjemiske produkter; og
disse var for det meste varer som kunne bli solgt kun ved
gi utvida kreditt, og var uansett blant dem som var mest
utsatt for innskrenka ettersprsel i tider med konomisk
69

depresjon. Tyskerne befant seg sjl konfrontert med

hurtig kende arbeidsledighet s vel som med en reint ut
manglende evne til betjene sin utenlandsgjeld.
Det blei under disse omstendighetene gjort forsk p
glatte over den tyske konomien gjennom etterflgende
konomiske tiltak. Om vren, 1931 utsatte the Hoover
Moratorium krigsskadeerstatningsbetalingene i et r, men
krevde fremdeles at Tyskland skulle imtekomme
rentene p Dawes- og Young-lnene. I lpet av de
pflgende mnedene tillot en rekke stillstandsavtaler et
moratorium p tilbakebetalinger av Tysklands kortsiktige
gjeld. Men disse forordningene, som mtte fornyes da de
utlp et r seinere, var fullstendig inadekvate i forhold til
handskes med situasjonen; ei heller gikk Lausanneavtalen av 1932, som skalerte ned de alliertes krav om
krigsskadeerstatninger til en brkdel av det de hadde vrt
endog i 1930, og ogs tillot et fullstendig moratorium p
betaling av krigsskadeerstatning de neste fire ra, til rota
av problemet sjl om en svrt stor mengde mennesker,
innen den tida da det blei foretatt, til slutt inns at
betaling av krigsskadeerstatninger hyst sannsynlig aldri
ville bli gjenopptatt. Ingenting av det som blei gjort
hindra det bratte fallet i den tyske eksporten, eller
forhindra arbeidsledighet inne i Tyskland fra anta
grufulle proporsjoner, eller lnningene til dem som
fremdeles var i arbeid fra bli drevet drastisk ned.

70

Disse tunge konomiske tilbakeslaga, som ramma et land

som allerede befant seg i en tilstand av stor politisk
ustabilitet, brakte om ikke lenge Weimarrepublikken til
en rels ende og frte nazistene til total makt. For en
stund forskte den reaksjonre katolske politikeren,
Brning, ri stormen av gjennom drastiske
deflasjonstiltak og importrestriksjoner, som innebar et
skarpt fall i tyske levestandarder et fall som
sosialdemokratene og fagforeningene ikke s noen vei til
motst. Den politiske konsekvensen av Brningregimet var et hurtig fall i sentrumspartienes oppslutning
blant hvem sosialdemokratene m regnes tilhre og
en hurtig vekst i sttta som blei gitt til ekstremistene
kommunistene p den ene sida og nazistene og
nasjonalistene p den andre. I nasjonalvalget i 1928
hadde nazistene kun vrt i stand til f valgt inn 12
medlemmer til riksdagen; i juli, 1932 fikk de valgt inn
230, og fikk 13 millioner stemmer. I det raskt
etterflgende valget i november, 1932 sank riktignok
deres stemmetall til 11 millioner og deres totale antall
valgte riksdagsmedlemmer til 196; og mange trodde p
den tida at nazismen hadde passert sitt hydepunkt, og at
den hurtig ville g nedenom. Men to mneder seinere, i
februar, 1933, da Hitler allerede hadde blitt kansler til
tross for tilbakeslaget i november, kte nazistenes
stemmetall til 17 millioner, og med kommunistene
allerede drevet ut av riksdagen hadde de en klar majoritet
i samspill med sine 52 nasjonalistiske allierte.
71

Koalisjonsregjeringa anfrt av sosialdemokratene hadde

mista makta i mars, 1930, da de sosialdemokratiske
partnerne i den krevde en drastisk innskrenkning i
arbeidsledighetsstnad og i sosialtjenestene. Brningregjeringa, som erstatta den, varte til juni, 1932, da den
fikk avskjed i favr av et hyrefly-nasjonalistisk
ministerium anfrt av von Papen. Von Papen beholdt s
makta, mens han blei stadig mer upopulr, inntil
desember, 1932, og blei s erstatta av von Schleicher,
ogs han et medlem av den gamle hyreflyen, som
gjorde et kortvarig forsk p forsone fagforeningene,
men blei drevet ut av president Hindenburg den
pflgende mneden, og erstatta av Hitler, som
presidenten tvang til inng i en koalisjon med
nasjonalistene og til akseptere von Papen som
visekansler. I praksis var imidlertid koalisjonen aldri
reell, og fullstendig makt falt umiddelbart i nazistenes
hender. Nasjonalistenes leder, Hugenberg, blei snart
tvunget til trekke seg, og hans nasjonalistiske parti blei
med tvang absorbert i nazipartiet. Under nazistene blei
Det sosialdemokratiske partiet fullstendig delagt, og den
frie fagforeningsbevegelsen delte dets skjebne, mens
arbeiderne blei tvunget inn i en ny arbeiderfront under
nazilederskap og kontroll. Kommunistpartiet hadde
allerede blitt bannlyst og drevet under jorda; og de
borgerlige partiene blei ogs ndelst likvidert. Nazistene
satte seg fore, med sin Gleichschaltung, bringe enhver
innflytelsesrik organisasjon innen det tyske samfunnet
72

under nazikontroll, og fjerne ethvert mulig fokuspunkt

for opposisjon. De sosialdemokratiske lederne de som
ikke blei fanga og likvidert flykta utenlands, og
forskte i Praha etablere hovedkvarterer for propaganda
i Tyskland, men var ute av stand til gjre seg gjeldende.
Tusener av sosialister og fagforeningsaktivister, og endog
borgerlige liberalere, blei drept eller banka opp og sperra
inne i konsentrasjonsleire, mens de blei behandla med
den ytterste brutalitet. Kirkene, bde protestantiske og
katolske, blei ogs angrepet p det voldsomste, bortsett
fra der hvor de vedgikk sin underdanighet. Hele Tyskland
gikk hurtig inn i et diktatur som var langt mer brutalt og
fullendt enn det i det fascistiske Italia.
Dessuten var den tyske nazismen tvers igjennom animert
av holdninger som gjorde den srdeles farlig for resten
av verden. I dens opphyelse av r makt og det tyske
folkets rasemessige overlegenhet var den helt ute av
stand til akseptere det faktum at de tyske hrstyrkene
hadde gtt p et nederlag i felten, og den tydde til myten
om at den hadde blitt dolka i ryggen, der det militre
nederlaget blei forklart som en konsekvens av at
soldatene hadde blitt forrdd av sivile som enten hadde
mista motet eller med overlegg hadde forrdd den tyske
saken. Enhver som, i nederlagets time, hadde akseptert
Versailles-freden, vanligvis kalt Versailles-diktatet, eller
seinere hadde akseptert oppfyllelsespolitikken i
henhold til Dawes-planen, blei fordmt som en forrder;
og hele Weimarrepublikken blei betrakta som
73

legemliggjre denne foraktelige underdanige holdninga

og som grunnleggende uforenlig med det tyske folkets
krav p et regime som legemliggjorde deres flelse av
nasjonal overlegenhet og sjlhevdelse. Enhver lidelse
som blei opplevd av en eller annen lojal tysker, enhver
hindring som l i veien for en slik tysk evne til oppn
en tilfredsstillende levemte, enhver frustrasjon, uansett
hva slags karakter den hadde, blei tilskrevet ageringa til
onde menn som hadde gjort seg sjl til herrer over det
tyske samfunnet og anvendte sin makt for dets
nedverdigelse eller forstyrrelse. De arbeidsledige blei
fortalt at deres mangel p midlene til tjene til sitt
daglige brd skyldtes vanskjttinga til folkets fiender,
som melte sin egen kake p dets bekostning. Bankmenn
blei fordmt for nekte kreditt i den monetre
stabilitetens navn; verkstedsinnehavere og fagforbund for
konspirere for ta seg for godt betalt av kundene; og
disse angrepa blei forsterka ved identifisere
overtrederne med fremmede elementer som hadde
tvunget seg fram inn i nkkelposisjoner innen den tyske
konomien framfor alt jdene, som blei hevda
dominere finansens og handelens hyere kretser og
anvende sin innflytelse til med overlegg ruinere og
degradere de rlige, nordiske elementene som virkelig
utgjorde det tyske folket. Svrt ofte hadde disse
fordmmelsene av personene og gruppene som
innehadde makt i Weimarrepublikken p overflata en
sterkt radikal tone, som faktisk uroa mange kapitalister
74

og mange relativt komfortabelt situerte medlemmer av

middelklassene. Men innen dette var der et rasende nag
mot arbeiderklassebevegelsen, som blei fordmt for sin
felles pasifisme og sin hengivenhet til former for
demokratisk parlamentarisme som var uforenlig med den
militante nasjonalismens krav og med hengivelsen til den
nyvunne hevdinga av tyske rettigheter. Antisemittismen
hadde dype rtter i det tyske samfunnet lenge fr
nazistene gjorde den om til et grunnleggende
ageringsprinsipp, og gjorde besittelsen av jdisk blod til
en tilstrekkelig grunn til nekte noen endog de mest
elementre krav p felles menneskelighet.
Det opprinnelige programmet til nazipartiet, trukket opp i
1920 hovedsakelig av ingeniren, Gottfried Feder, pna
som det frste av sine tjuefire punkter med kravet om
foreninga av alle tyskere i en pangermansk stat
(Grossdeutschland), i samsvar med alle folks rett til
sjlbestemmelse. Det blei ikke forklart hvorvidt dette
Grossdeutschland skulle inkludere omrder der tyskere
kun utgjorde en minoritet av befolkninga; men forslaget
om forene alle tyskere synes innebre dette, endog
sjl om referansen til sjlbestemmelse for alle folk syntes
benekte den. I praksis bekymra sjlsagt nazistene seg
aldri for rettighetene til noen som ikkevar tysk. Det andre
punktet krevde imidlertid ikke noe mer enn at det tyske
folket skulle ha like rettigheter som de i andre
nasjoner, og at Versaillestraktaten og St. Germain skulle
oppheves. Det tredje punktet krevde Lebensraum for
75

opprettholdelsen av det tyske folket og for bosettinga av

dets overskuddsbefolkning og hevda sledes p ny
Tysklands koloniale krav.
S
langt
var
programmet
ganske
enkelt
ultranasjonalistisk. Det fortsatte, i det fjerde punktet, med
sl fast at kun personer med tysk blod kunne vre
borgere av den tyske staten, eller kunne bli regna som
landsmenn, og med trekke den betydelige eksplisitte
flgen at ingen jde kan bli betrakta som landsmann.
Antisemittismen blei sledes fra starten av proklamert
som en essensiell del av nazibudskapet, ved at ingen
annen slags type ikke-tysker blei nevnt. Programmet gikk
s i mer generelle termer over til relasjonene mellom
tyskere og ikke-tyskere i det foresltte pantyske
samfunnet. Punkt fem slo fast at ikke-tyskere bare kunne
leve i denne staten som fremmede og som underordna
spesielle fremmedlover. Punkt seks innskrenka
stemmerettigheter til medborgere (det vil si tyskere), og
ekskluderte alle ikke-tyskere fra holde noe som helst
offentlig embete, om det n var sentralt, regionalt eller
kommunalt. Det erklrte ogs opposisjon mot den
demokratiserende parlamentariske administrasjonen
hvormed stillinger blir utdelt gjennom partiets gunst uten
tanke p karakter eller kapasitet.
Deretter kom, i punkt sju, kravet om at stateneskulle
pta seg sikre at enhver medborger har en rimelig
sjanse til leve anstendig og til sikre sitt livsopphold
76

med det betydelige tillegget at dersom det viser seg

umulig skaffe til veie livsopphold for hele befolkninga
s m fremmede utvises fra staten. Punkt tte fortsatte
med kreve ikke bare det hele og fulle forbudet mot
ytterligere innvandring av ikke-tyskere, men ogs
utvisninga av alle fremmede som hadde entra Tyskland
siden august, 1914. S kom, i punkt ni, kravet om at
rettigheter og plikter skal vre like for alle medborgere,
og, i punkt ti, proklamasjonen om at arbeid, fysisk eller
mentalt, er den frste plikten for enhver medborger, og
at ingen medborger skal utfre noe arbeid som er
skadelig for fellesskapet, men skal vre til gagn for alle.
Disse ti punktene danner en generell innledning til de
mer bestemte krava som fulgte. Det frste av disse, som
er innbefatta i punkt elleve, er tilstrekkelig omfattende.
Det krevde kategorisk avskaffelsen av alle ufortjente
inntekter. S kom, i punkt tolv, et krav om konfiskering
ned til den minste detalj av alle inntekter fra
krigsprofitering, kobla med erklringa om at alle
personlige vinninger som resulterte fra krigen m bli
betrakta som landsforrderi. Punkt tretten krevde at
staten skulle overta alle truster, og punkt fjorten at staten
skulle ha andel i profitten fra alle storindustriene. Punkt
femten tok til orde for svrt kte statlige pensjoner for de
eldre.
Deretter kom, i punkt seksten, et krav om dannelsen og
opprettholdelsen av en sunn middelklasse, etterfulgt av
77

et eksplisitt krav om at store lagre skulle bli

kommunalisert og leid ut hovedsakelig til smhandlere,
og at i alle kontrakter for offentlige tilfrsler s skulle
forrang bli gitt til smhandlere. Punkt sytten tok for seg
jordbruksreform og krevde ekspropriering uten
kompensasjon av enhver jord som trengtes til nasjonale
forml, avskaffelsen av grunnleie, og forebygginga mot
spekulasjon i jord. Punkt atten var svrt generelt: Det
krevde ustanselige tiltak mot alle som arbeider til skade
for det offentlige vel, og ddsstraff for alle forrdere,
gerkarler, profitrer, etc., uavhengig av rase eller
credo. Punkt nitten krevde at romersk lov, som tjener til
en materialistisk verdensorden, skal avlses av
germansk lov.
Punkt tjue tok for seg utdanning og kultur. Det slo fast at
med sikte p gjre det mulig for enhver dugelig og
iherdig tysker oppn hyere utdanning og dermed
muligheten til erverve viktige stillinger, skal staten p
gjennomgripende vis organisere hele nasjonens kulturelle
system. Pensumet p alle utdanningsinstitusjoner skal
arrangeres i samsvar med det praktiske livs krav.
Forestillinga om statsideen skulle innpodes i skolene
fra sjlve begynnelsen av. Spesielt talentfulle barn av
fattige foreldre skulle utdannes p statens bekostning.
Deretter pla punkt tjueen staten plikten til heve
nasjonens helsestandarder gjennom skaffe til veie
velferdssentre for mdre, ved forby barnearbeid, ved
innfre tvungne leker og gymnastikk, og gjennom den
78

strst mulige oppmuntringa til alle sammenslutninger

som befatta seg med de unges fysiske velferd.
Deretter kom, i punkt nummer tjueto, kravet om at den
profesjonelle hren skulle bli avskaffa og erstatta med en
nasjonal hr. Dette blei etterfulgt, i punkt nummer
tjuetre, av en rekke krav som tok for seg pressa. Det
skulle ageres mot alle som brukte pressa til fremme og
spre det de visste var politiske lgner. Alle redaktrer
og journalister i aviser publisert p tysk mtte vre tyske
statsborgere. Ikke-tyske aviser kunne bare bli publisert
med godkjenning fra staten og mtte ikke vre p tysk.
Ingen ikke-tysker skulle tillates ha noen finansiell
interesse i, eller innflytelse p, noen tysk avis.
Tidsskrifter som overskred det allmenne vel skulle
undertrykkes. Legal agering skulle foretas mot enhver
tendens innen kunst og litteratur som hadde en
forstyrrende innvirkning p folkets liv, og enhver
organisasjon som fostra slike tendenser skulle opplses.
Punkt tjuefire tok for seg religion. Det krevde frihet for
alle religise budskap innen staten, i den grad de ikke
truer dens eksistens eller strider mot den tyske rasens
moralske eller etiske sans. Det slo deretter fast at
nazipartiet representerer den positive kristendommens
ststed uten binde seg til noen bestemt bekjennelse, og
fortsatte med erklre partiets opposisjon mot den
jdiske materialistiske nd bde innenfra og utenfra, og
erklre at vedvarende gjenoppliving av nasjonen bare
79

kunne bli oppndd innenfra, basert p prinsippet om

statens gud framfor individets gud.
Sist men ikke minst, med sikte p avstedkomme det
som hadde blitt krevd i alle disse punktene, tok punkt
tjuefem til orde for dannelsen av en sterk sentral
autoritet innen staten, og for den ubetinga kontrollen i
regi av det sentrale politiske parlamentet over hele staten
og alle dens organisasjoner. Det krevde deretter
dannelsen av profesjonelle komiteer og komiteer som
representerte omrdets ulike stender, for sikre at lovene
som skulle bli promulgert av de sentrale autoritetene blir
hndhevd i forbundets individuelle stater. I programmets
avsluttende ord tok partiets ledere p seg promotere
dets hndhevelse for enhver pris, om ndvendig om det
s skulle koste dem livet.
Dette programmet, som Hitler seks r seinere i 1920
erklrte som uforanderlig sjl om det faktisk blei endra
i betydelig grad da nazistene kom til makta har fire
framstende karakteristikker. Det er pangermansk,
antisemittisk, autoritrt og smborgerlig. Negativt sett er
det som er mest nevneverdig i det fravret av noen som
helst referanse til en leder som skulle ha noen spesiell
posisjon enten i formulere det eller sette de ut i live.
Det kan faktisk dateres til en periode fr Hitler hadde
etablert seg sjl som sjlve lederen, og fr sjlve
forestillinga om en enkelt karismatisk leder hadde
kommet til bli benytta. Det var det kollektive produktet
80

av ei gruppe, og ingen andre i denne gruppa enn Hitler

skulle komme til spille en hovedrolle i den fulle
utviklinga av nazismen; og sjlve mten skrive dets
utkast p relaterer helt klart til den situasjonen som
eksisterte i Tyskland i ra umiddelbart etter 1918 r
med ekstreme konomiske og sosiale problemer, med
utbredt arbeidsledighet, og med en ustabil valuta og med
ekstravagante allierte krav om krigsskadeerstatninger
som det var helt hinsides Tysklands evne imtekomme.
Ved rota av det l aggressiv pangermansk nasjonalisme,
men det l milevis unna den gamle aristokratiske
nasjonalismen til den tidligere herskerklassen og var, i
dets sosiale og konomiske aspekter, sterkt
antikapitalistisk s vel som antisosialistisk. Dets
vektlegging av den lille butikkinnehaverens krav langt
mer definitivt enn dets fremme av bndenes sak bringer
fram dets essensielle smborgerlige karakter, og er helt
klart knytta til dets absolutte antisemittisme gjennom det
faktum bestende i jdisk forrang innen kommersielle
anliggender. Sist men ikke minst er det i sitt generelle
ststed sterkt statsorientert, sentralistisk og autoritrt, og
inneholder grunnlaget for den politikken basert p
Gleichschaltung som nazistene satte seg fore sette ut i
live da de kom til makta. Om det har noe med sosialisme
gjre s er det kun i dets anelse om den fullkomne
underordninga av individet under statens krav, og i
proklameringa av statens ansvar for ordne og planlegge
gjennomfringa av konomiske s vel som sosiale og
81

politiske anliggender. Underordna dette overordna

prinsippet ser det helt klart for seg viderefringa av
private foretak som hovedbasisen for konomisk agering,
men samtidig erklrer det krig mot truster og store
kapitalkonsentrasjoner sjl om det ikke krever
oppbrytinga av storskalaindustri, men bare offentlige
deltakelse i dens profitt. Det har brodd mot godseierne og
krever at alle former for ufortjent inntekt m fjernes, men
det tar ikke en gang spesifikt til orde for oppstykkinga av
store eiendommer, sjl om det fremmer avskaffelsen av
grunnleie. Dets mlsetting er ikke bringe tilbake det
systemet som hadde blitt styrta i 1918, men skape et
nytt Tyskland der makta ville vre i hendene p et tysk
folk inspirert av en intens nasjonalistisk gld og en ihuga
aggressivitet mot utlendinger av alle slag frst og
fremst jder og deretter alle fremmede innbyggere
hovedsakelig slavere p territorier som blei hevda
ligge inn under den stortyske statens grenser. Uansett
hva som vil kunne ha vrt dens seinere utviklingstrekk
begynte nazismen s visst ikke som en kapitalismens
siste krampetrekning mot sosialismens kende blge,
men som et forsk fra middelklassebaserte
nasjonalistiske elementer p kaste av seg flgene av
Tysklands nederlag i krig, og p gjenoppbygge den
tyske nasjonens makt p grunnlag av en sterkt sentralisert
og autoritr etpartistat.
Nazismen var imidlertid helt fra starten av den bitre
antagonisten i forhold til den sosialistiske og
82

arbeiderklassebaserte bevegelsen. Nazistene hata

sosialismen og fagforeningene som var forbundet med
den som flge av et utall tvingende grunner. En av disse
var at endog majoritetssosialistene, i nazistenes yne, var
besudla av internasjonalisme og pasifisme og avviste de
rasemessige ideene som var den mest grunnleggende
forenende krafta bak nazibevegelsen. Ikke s f jder
innehadde viktige posisjoner innen den sosialistiske
bevegelsen, og det var enkelt framstille dem som om de
hadde langt mer innflytelse i den enn det de faktisk var i
besittelse av ja, som om de endog kontrollerte den
gjennom en hemmelig konspirasjon inspirert av de mest
urovekkende hensikter.
For det andre s var den tyske kommunismen definitivt
en del av en bevegelse som var under slavisk inspirasjon
og lederskap og aksepterte ordre fra Moskva som
bestemmende for dens politikk. Disse ordrene blei
utvilsomt til slutt ikke utstedt fra sovjetregjeringa eller
Det sovjetiske kommunistpartiet men fra Komintern, som
i sin form var en overnasjonal representant for
arbeiderklassen over hele verden. Dette ville imidlertid
ikke ha gjort den noe mer akseptabel for nazistene, hvis
budskap var aggressiv tysk nasjonalisme; og som alle
visste var kontrollen over Komintern i praksis i russernes
hender og dens politikk sltt fast i samsvar med
Sovjetunionens interesser. Sant nok hadde de tyske
kommunistene og nazistene til tider samarbeida i
fiendtlighet overfor Weimarrepublikken, og hadde blitt
83

fortalt at de skulle gjre det av Komintern, som hadde

den feilsltte oppfatning at nazistene, ved styrte
republikken, uforvarende ville berede veien for den
kommunistiske revolusjon. Et slikt samarbeid kunne
imidlertid ikke p fundamentalt vis pvirke den
uforsonlige opposisjonen mellom nazismen og
kommunismen, og de tyske kommunistene tjente mindre
enn ingenting p sin beredvillighet til forene sine
krefter med nazistene mot Weimarrepublikken.
Sosialdemokratene var sjlsagt i en helt annerledes
posisjon i s henseende; de var dypt fiendtlig innstilt til
kommunistene og var republikkens fremste forsvarere,
endog nr den blei styrt av deres erklrte fiender, slik
som Bhring og von Papen. Men i Hitlers yne var de
ogs noen fordmte marxister, ja, eksponenter for
jdisk materialisme og fiender av den nasjonale nden,
og flgelig egna til bli luka vekk sammen med sine
kommunistiske opponenter. Deres strste synd var at de
var utjevnere, det vil si motstandere av krava bde fra
privateiendom og de legitime personlige ambisjonene til
gode militante tyskere om stige fram til sosialt
overlegne posisjoner, gjennom sin kvalitet, til tjeneste for
den nasjonale nden. Til tross for all sin forvirring i sitt
forsk p forsvare Weimarrepublikken var det tyske
sosialdemokratiet i nazistenes yne et parti basert p
kujoner og tilhengere av middelmdighet mot den
nordiske ndens naturlige sjlhevdelse og sjltillit, og var
sledes den strste hindringa i veien for nasjonal
84

gjenoppliving og for vellykka tross mot de kreftene som

holdt Tyskland nede. Detkunne s visst ikke bli stempla
p linje med kommunistene som en bevegelse under
fremmed kontroll, men det var ikke desto mindre utpekt
for deleggelse og, s langt som mulig, identifisert med
kommunismen som intet bedre enn en annen eksponent
for det marxistiske antinasjonale ststedet.
I sin hndtering av fagforeningene flte nazistene det
ndvendig g fram p en mer tilslrt mte, inntil den
politiske makta gled definitivt over i deres hender.
Samtidig som de ivra etter bygge opp en tilhengerskare
blant industriarbeiderne gikk ikke nazistene, gjennom de
ra som de stred for makta, s langt som til noe forsk p
etablere sine egne fagforeninger i rivalisering med de
sosialistiske frie fagforeningene eller de mindre kristne
fagforeningene som hovedsakelig var forbundet med det
katolske sentrumspartiet. I 1928 hadde de s visst etablert
en organisasjon kalt N. S. B. O. (Den
nasjonalsosialistiske industrielle celleorganisasjonen),
som skulle agere som en rekrutteringsaktr for deres parti
i fabrikkene og p arbeidsplassene; og denne
organisasjonen, som blei reorganisert i 1931 under
Reinhold Machows lederskap, hadde snart sine celler i de
fleste fabrikkene og oppndde et betydelig medlemskap,
men blei forhindra fra forske spille noen strre rolle
i lnnsforhandlinger, eller fra overta andre ordinre
fagforeningsfunksjoner. Den agerte utelukkende som en
politisk aktr for skaffe arbeiderklassesttte til
85

nazismen og for skaffe rekrutter til nazistenes private

brunskjortehr, det skalte S. A. Fagforeningene blei
sledes overlatt til gjennomfre sine kollektive
forhandlingsaktiviteter uten at nazistene, som parti, tok
stilling sjl om denne holdninga frte til betydelig
dissens blant nazilederne. Spesielt Gregor Strasser, som
innehadde et hyt embete i Bayern-omrdet, og som stod
p nazibevegelsens venstrefly nr det angikk sosial og
konomisk politikk, nska at partiet skulle innta en
definitiv antikapitalistisk linje og ville ha likt at det p
bestemt vis skulle anmode om sttte fra fagforeningene. I
de seinere mnedene av 1932 , da nazistenes innflytelse
syntes svinne hurtig hen etter deres store framskritt
tidligere det ret, nska Strasser ogs komme overens
med general von Schleicher og fagforeningene mot de
sosialt sett reaksjonre kreftene gruppert bak von Papen,
i hp om at en slik allianse ville sette nazistene i stand til
vinne en tilstrekkelig andel av makta i en koalisjon
under Schleicher som kansler, for s gjennomfre en
stor del av deres program langs antikapitalistiske linjer.
Men utfallet av Strassers revolt var at tidlig i desember,
1932 blei han tvunget til trekke seg fra alle sine
embeter innen nazipartiet i mte med Hitlers bestemte
opposisjon mot hans politikk. Dette skjedde p et
tidspunkt da Hitler, som var oppsatt p vinne makta kun
gjennom konstitusjonelle midler, holdt tilbake det sterke
presset til mange av sine tilhengere for erobre makta
gjennom et tvungent coup dtat, hvorp mange av dem
86

tenkte at han lot sin sjanse g fra seg. I juli, 1932 hadde
nazistene oppndd en valgseier som ga gjenklang og som
ga dem 230 riksdagstaburetter av det totale antallet p
607 nesten to femdeler av totalen; og der hadde vrt
forhandlinger mellom Hitler og president Hindenburg der
presidenten hadde gtt med p ta Hitler inn i regjeringa
som visekansler under von Papen et tilbud som han p
sint og foraktfullt vis avviste. Von Papen hadde holdt det
gende som kansler sjl om han befant seg i en hpls
minoritet i den nye riksdagen, der nazisten Hermann
Ghring blei president. Stilt overfor nederlag i riksdagen
brukte von Papen presidentens autoritet til opplse den,
og nye valg fant sted i november. Ved disse valgene
mista nazistene mer enn to millioner stemmer, og gikk
tilbake fra 230 til 197 taburetter, mens kommunistene
kte fra 89 til 100 og de aristokratiske nasjonalistene fra
37 til 51. Sosialdemokratene gikk tilbake fra 133 til 121,
og sentrumspartiet fra 97 til 89. Sledes gikk bde den
ekstreme hyresida og den ekstreme venstresida fram p
bekostning av begge mellompartiene og nazistene. I lpet
av de pflgende ukene gikk dessuten nazistene p et
enda tyngre nederlag i delstatenes lokalvalg, og det virka
som om de tapte sin innflytelse i et stadig kende tempo.
Det var disse omstendighetene som frte fram mot von
Papens fall, en mann som var hata av bde sentrum og av
nazistene, og til opphyelsen av general von Schleicher
til stillinga som kansler, sjl om han ikke hadde noen
mulighet til vre i stand til styre landet med mindre
87

han kunne sikre en viss grad av sttte bde fra nazistene

og fra sentrum. Der fulgte et sammensurium av intriger.
Gregor Strasser, som nska komme overens med
Schleicher, gikk p et fullstendig nederlag innen
nazipartiet og blei drevet ut av alle sine embeter. I et
forsk p finne et kompromiss for komme ut av
Tysklands konomiske vanskeligheter kom Schleicher p
kant med Hindenburg og nasjonalistene gjennom
foresl agrarreformer som innebar en viss omfordeling av
de store eiendommene i st-Tyskland; og Hindenburg
avslo hans anmodning om en ytterligere opplsning av
riksdagen, som s skulle etterflges av et nyvalg. De
ekstreme nasjonalistene nska at riksdagen skulle
opplses, men at ingen valg skulle holdes de nska med
andre ord et coup som ville etablere et presidentdiktatur
og avskaffelse av Weimarkonstitusjonen. Hindenburg,
som nret en dyp mistro til Hitler, nska bringe von
Papen tilbake som kansler, men inns at der ikke ville
vre noe tilstrekkelig grunnlag for en regjering uten
sttte fra nazistene, og forskte igjen overtale Hitler til
bli visekansler i en von Papen-regjering der han ville
st uten effektiv makt. Hitler holdt seg unna
visekanslerembetet, men nekta gjre noe forsk p
erobre makta med tvang. Ved ta til orde for behovet for
et konsentrasjonsministerium, basert p sttte fra
riksdagsmajoriteten, nekta Hindenburg akseptere Hitler
som kansler i hans kapasitet som partileder. Det syntes
som om en komplett blindgate hadde blitt ndd.
88

En utvei blei funnet da Hitler kom til en

overensstemmelse med lederen for de nasjonalistiske
partiene, sentrumspartiene og von Papen om at han burde
bli gjort til kansler og von Papen til visekansler i en
koalisjonsregjering der nazistene definitivt ville vre i en
minoritet. P disse betingelsene fikk man Hindenburg til
akseptere Hitler som kansler, ved definitivt erklre at
han utnevnte ham, ikke som leder for nazistene men som
representanten for en konsentrasjon av nasjonal opinion.
Ved gjre dette hadde bde Hindenburg og lederne for
de andre partiene det feilaktige inntrykket at de ville vre
i stand til holde nazistene under kontroll og at Hitler
sjl hadde forplikta seg til ikke anvende sitt embete til
partiforml. Nazilederen blei s visst tvunget til
akseptere von Papen som pryssisk statsminister s vel
som
visekansler;
men
nazisten
Frick
blei
innenriksminister
og
Gring
holdt
korrespondanseposisjonen i Prysen. Nasjonalisten
Hugenberg holdt to ministerier handel og jordbruk
bde innen riket og i Pryssen; den konservative baron
von Neurath blei sittende som utenriksminister, og de
andre regjeringspostene blei for det meste gitt til venner
og stttespillere for Hindenburg og von Papen. De
reaksjonre av den gamle skolen var overbevist om at de
hadde utmanvrert Hitler og konsolidert sin egen makt.
De kom raskt p andre tanker. Fra sin bastion i det
pryssiske innenriksministeriet satte Gring umiddelbart
i gang med skifte ut alle hyere polititjenestemenn som
89

ikke var troverdige sett ut i fra nazistenes ststed, og

erstatte dem med krumtapper innen partiet. Han skred
ogs fram ved supplere politistyrkene med en
masseinnrullering
av
spesialkonstabler,
henta
hovedsakelig fra S. A. og S. S., og utstede en rekke
ordre som i virkeligheten var oppfordringer til politivold,
inkludert forsikringer om at de ville motta full sttte til
de mest ndelse tiltak mot statens fiender og spesielt
mot kommunister. Polititjenestemenn som tar i bruk
skytevpen i utvelsen av sin tjeneste kan regne med
enhver form for sttte nr det gjelder flgene av sin
agering, erklrte Grings ordre av den 17. februar,
1933. Deretter var der praktisk talt ingen grenser for den
volden som kunne bli ikke bare kommunistene men ogs
sosialdemokratene og endog moderate borgerlige
motstandere av nazibudskapet til del. Politiet blei gitt
praktisk talt uinnskrenka makt til bryte opp og opplse
mter, og pressa blei underlagt streng kontroll som
forhindra mer enn den mildeste kritikk av nazistenes
politikk. Mange mennesker blei drept, og svrt mange
flere blei banka opp av bller fra S. S. eller S. A., enten
innrullert som politimenn eller uten bli hindra av
politiet. Kommunistene forskte erklre en
generalstreik, som enkelt og ndelst blei sltt ned.
Endog sentrumspartiets mter blei brutt opp etter at
Hitler hadde avvist sentrums krav om en grad av
konstitusjonell frihet.

90

Til akkompagnementet av denne systematiske

voldskampanjen blei det satt inn en enorm valgmessig
anstrengelse i hp om vinne en majoritet i den nye
riksdagen som skulle velges tidlig i mars. Da valget var
over hadde nazistene vunnet 288 av 647 taburetter, og
var sledes betydelig sterkere enn i juli, 1932 deres
forrige suksessperiode men fremdeles et stykke unna en
klar majoritet. Der var imidlertid 52 nasjonalister, og de
to partiene seg i mellom hadde en klar majoritet. Til tross
for terrorismen som de blei utsatt for var
sosialdemokratene like fullt i stand til f valgt inn 120
riksdagsmedlemmer, sammenlikna med 133 i juli og 121
i november, 1932, og kommunistene 81, sammenlikna
med 89 og 100 ved de to foregende valgene.
Sentrumspartiet hadde 73, sammenlikna med 75 og 70;
og alle de gjenvrende partiene hadde seg i mellom bare
14 taburetter. Det en gang mektige folkepartiet
Stresemanns sdanne hadde skrumpa inn til to
taburetter. Dessuten var kommunistene, til tross for sin
relative suksess stilt overfor bitter forflgelse, i
virkeligheten utestengt fra enhver andel i det nye
parlamentet. De fleste av deres representanter blei raskt
fengsla eller sendt i konsentrasjonsleire etablert under
Grings nye forordning, og et betydelig antall
sosialdemokrater
delte
deres
skjebne.
Disse
eksklusjonene ga nazistene den klare majoriteten som
valgmennene hadde nekta dem, og satte dem i stand til
overkjre sine nominelle partnere i regjeringskoalisjonen.
91

De gikk fram ved introdusere en autorisasjonsreform i

riksdagen som i virkeligheten avskaffa mesteparten av
Weimarkonstitusjonen og autoriserte regjeringa til
utstede bindende lover uten samtykke fra riksdagen, og
avskaffa sledes det som i det hele tatt likna p
parlamentarisk regjeringsmakt. Dette tiltaket gikk greit
igjennom med 441 stemmer mot de 94 fra
sosialdemokratene det vil si at sentrum og de mindre
partiene s vel som nasjonalistene stemte i favr av
nazistenes forslag.
Kommunistpartiet hadde blitt erklrt ulovlig i februar,
fr valget blei gjennomfrt, sjl om stemmegivere,
dersom de nska det, fikk tillatelse til stemme p dets
kandidater ved valget i mars. Etter at det blei ulovlig gikk
mesteparten av det som var igjen av det i undergrunnen,
enkelte av dets ledere blei arrestert og satt i
konsentrasjonsleire, mens andre flykta utenlands og noen
f blei vrende for holde ved like sitt arbeid som
rmlinger fra nazijustisen. Sosialdemokratene, bortsett
fra dem som blei arrestert eller myrda, fikk som vi s
anledning til innta sine taburetter i den nye riksdagen,
og sjl om partiet var gjenstand for voldsom forflgelse
beholdt det sin lovlige eksistens for en kort periode. Det
gjorde s visst desperate anstrengelser for tilpasse seg
nazistenes herredmme, i hp om bevare sin eiendom
og sin organisasjon. Otto Wels, dets leder, sa i fra seg sin
posisjon i Arbeider- og sosialistinternasjonalen da den
forsamlinga p det sterkeste fordmte naziregimet, og i
92

april valgte partiet en ny sentralkomit som ekskluderte

de av dets ledere som ikke allerede hadde flykta
utenlands. Denne halvveis overgivelsen var til ingen
nytte. Den 10. mai okkuperte Gring partiets
aviskontorer og konfiskerte dets fond. Til tross for dette
dukka sosialdemokratene ei uke seinere opp i riksdagen
og stemte i favr av Hitlers utenrikspolitiske erklring,
for s bli belnna, den pflgende mneden, av et
dekret fra Frick som forbd all videre aktivitet fra partiets
side, ekskluderte dets medlemmer fra alle parlamenter og
lokale regjeringsforsamlinger, og stengte til slutt alle dets
fasiliteter
og
undertrykte
dets
aviser
og
publiseringskontorer. Innen den tid hadde mange flere av
dets ledere flykta utenlands eller blitt arrestert, og Otto
Wels
og
hans
tilhengere
hadde
etablert
partihovedkvarterer i eksil i Praha.
Generelt sett var nazistene i stand til etablere sin nye
orden nr sagt uten motstand; i s stor grad var
maktmidlene i deres hender og s sknsellst blei de
anvendt, bde gjennom bruken av legalisert vold og
ulovlig vold som fikk g upakta hen. Sosialdemokratene
viste i utgangspunktet et visst personlig mot ved mte
opp i riksdagen og stemme mot autoriseringsreformen,
men de gjorde ikke noe forsk p sette makt opp mot
makt, og tillot sin partihr, Riksbanneret, bli delagt
uten noe forsk p anvende det mot nazistenes
stormtropper. Det er ingen tvil om at et slikt forsk ville
ha vrt dmt til nederlag, sjl om kommunistene og
93

sosialdemokratene
hadde
begravd
sine
uoverensstemmelser og agert sammen til forsvar for
republikken noe som ingen av partiene hadde noen som
helst tilbyelighet til gjre. Det siste yeblikket da en
slik motstand ville hatt endog den minste sjanse til
lykkes var da von Papen dreiv ut den sosialdemokratiske
regjeringa fra Prysen i juli, 1932; og endog da ville
utsiktene til seier ha vrt svrt sm. Sjl om
Riksbanneretvar temmelig tallrike hadde det nr sagt
ingen vpen, og kommunistene hadde vist seg vre
bittert
fiendtlig
innstilt
til
de
pryssiske
sosialdemokratene, som dessuten mangla et flertall innen
den pryssiske delstatsforsamlinga, og hadde sittet med
makta der kun fordi der ikke var noen majoritet som var i
stand til forene seg mot dem. S. A. og i enda strre
grad S. S. var relativt godt bevpna, og bortsett fra
dette ville det godt bevpna Reichswehr og det
nasjonalistiske Stahlhelm ha gtt i bresjen mot dem. Den
pryssiske regjeringa under Otto Braun og Karl Severing
ville nr sagt med sikkerhet ha blitt overmanna dersom
den hadde forskt seg p noen som helst kraftfull
motstand mot von Papen i stedet for gi etter under
protest overfor en maktdemonstrasjon. P det stadiet var
imidlertid motstand knapt nok fremdeles mulig, mens p
ethvert seinere stadium hadde muligheten for en sdan
praktisk talt forsvunnet. En viktig faktor som utvilsomt
vippa balansen i disfavr mot motstand overfor von
Papens coup hadde vrt holdninga til fagforeningene,
94

som under Theodor Leiparts ledelse gikk sterkt inn for

underkaste seg og opprettholdt sin unnfallenhetspolitikk i
mte med Hitlers og Grings pflgende makttiltredelse.
Denne unnfallende underdanigheten brakte ingen fordeler
for fagforeningslederne, som hadde hpa redde sine
fond og sine fasiliteter og f tillatelse til opprettholde
en skygge av en organisert eksistens. Den 1. mai, 1933
konverterte nazistene den gamle sosialistiske maidagen
til en stor nazifestival under overoppsynet til sin
nyetablerte Arbeiderfront; den pflgende dagen tok de
beslag i enhver fagforeningsbygning, arresterte hundrevis
av fagforeningsledere, og overfrte medlemmene av
fagforeningene i samla flokk til Arbeiderfronten. I denne
organisasjonen, som definitivt var underordna nazipartiet
under dr. Leys kontroll, en person som ogs var leder for
partiorganisasjonen, blei medlemmene av de tidligere
frie, kristne og andre fagforeninger med tvang
amalgamert inn i fjorten forbund som hvert og et var
forbundet med et bestemt spekter av industrier. Ley
forskte i frste omgang gi Arbeiderfronten en
korporativ karakter ved innrullere s vel arbeidsgivere
som arbeidere i den, men dette forsket mislyktes. Men
sjl om Fronten ga seg ut for representere arbeiderne
s hadde den ingen makt til agere p deres vegne. Den
19. mai utnevnte Hitlers regjering en arbeideransvarlig
for hver enkelt av de 13 regionene som han hadde inndelt
Tyskland i, og disse blei valgt i konsultasjon med den
regionale Gauleiter; og til disse ansvarlige blei det gitt
95

autoriteten til erstatte kollektive forhandlinger med

beslutninger vedrrende lnninger og arbeidsforhold.
Arbeiderfrontens funksjon var ikke drive forhandlinger
vedrrende slike sprsml eller forsvare arbeidernes
spesielle interesser, men mobilisere den nasjonale
arbeidskrafta til tjeneste for nazistaten. Den tyske
fagforeningsbevegelsen blei sledes fullstendig likvidert
nr sagt uten noen motstand, og dens ledere, Leipart og
Grossmann, blei til tross for sin underdanighet sendt i
konsentrasjonsleire.
Vi m n sprre hvilken rolle lederne av den tyske
arbeidsgiverklassen spilte i disse begivenhetene? Enkelte
store arbeidsgivere i srlig grad stlmagnaten Fritz
Thyssen hadde gtt over til nazistene en betydelig stund
fr coupet og hadde bidratt tungt til nazipartiets finanser.
Thyssen og de som fulgte hans linje nska bruke
nazistene til tjeneste for den tyske kapitalismen med sikte
p undertrykke og delegge bde sosialistene og
kommunistene og fagforeningene, og hpa vre i stand
til kontrollere nazismen og anvende den som en
troverdig stttespiller for kapitalistiske krav; og etter som
nazistenes utfordring overfor Weimarrepublikken blei
mektigere og mer voldelig gikk et kende antall
kapitalister over til dette synspunktet, og identifiserte seg
med nazismen til tross for de ugjendrivelige
antikapitalistiske elementene i naziprogrammet. Sjl etter
at Hitler blei kansler var dette like fullt ikke den
framherskende
holdninga
blant
lederne
for
96

arbeidsgiverklassen, som var politisk delt mellom

tilhengerne av de ulike borgerlige partiene spesielt
sentrumspartiet og reaksjonre former for nasjonalisme
som var langt nrmere allierte med Hugenbergs tyske
nasjonalister enn med nazistene. Hitlers embetstiltredelse
som kansler ga signalet for en rekke maktkamper innen
de sentrale representative aktrene for den tyske
kapitalismen,
inkludert
den
tyske
industriens
nasjonalforbund, der Krupp von Bohlen var president.
Det blei satt fram krav om at Krupp skulle g av, og
forbundets administrerende direktr, Kestl, blei faktisk
tvunget til fratre. Krupp var imidlertid i stand til
beholde sin posisjon, og jevnt over blei dr. Otto Wagner,
nazistenes fremste konomiske direktr, i overveldende
grad beseira i sitt forsk p f forbundet under
partikontroll. Til felles med dr. Ley hadde Wagner nska
rekonstituere forbundet som et element, sammen med
Arbeiderfronten, i en korporasjon som inkluderte ansatte
og arbeidere, men forbundet ville ikke ha noe av dette. I
stedet proklamerte det seg sjl vre den regionale
korporasjonen (Reichstand), uten noen deltakelse fra
arbeiderne; og for en stor del under dets innflytelse ga
Hitler opp sine prosjekter med korporativ organisering.
Wagner blei fjerna fra embetet og erstatta av Wilhelm
Keppler, som var akseptabel for industrialistene; og i juni
blei en annen helhjerta tilhenger av kapitalistiske
interesser utnevnt til handelsminister. De andre sentrale
kapitalistiske representative aktrene i Tyskland var
97

Bevaringa av konomiske interesser i Rhinland og

Westfalen kjent som det lange navnets forbund og
Det nordvestlige arbeidsgivernes forbund, hovedsakelig
aktivt i kull- og stldistriktene. Det frste av disse blei
anfrt av dr. Schlucher, tidligere fra Det tyske
folkepartiet, men i den seinere tida nrt forbundet med
Hugenbergs nasjonalister. Schlucher blei raskt tvunget til
trekke seg, og blei etter et kort tidsrom erstatta av
Thyssen, som ogs blei president for Det nordvestlige
forbundet og blei sledes opphyd til den hyeste
innflytelsesposisjonen innen den vesttyske industrien.
Generelt sett lyktes nazistene i oppn kontroll over den
tyske kapitalismens hovedorganisasjoner, men kun p
den betingelse at de tilpassa sin konomiske politikk til
passe med kapitalistiske interesser og gi avkall p sine
lfter om en korporativ organisasjon som oversteg
klasseforskjeller. P disse betingelsene var de store
arbeidsgiverne fullt ut rede til samarbeide med det nye
naziregimet, spesielt nr de s p hvilken rasende mte
nazistenes vendetta mot arbeiderklassebevegelsen blei
fulgt opp.
Ikke s forst at arbeidsgiverne i realiteten hadde s
store valgmuligheter. Som en flge av den alvorlige
depresjonen hadde en stor del av den tyske industrien
kommet under bankenes kontroll, som i seg sjl hadde
blitt drevet til se etter sttte fra staten. Den som n enn
kontrollerte statsapparatet var derfor i en svrt s mektig
posisjon for sikre seg deres samtykke; og nazistene var
98

ikke den slags personer som var troende til dra mindre
enn full nytte av enhver mulighet til ke sin makt.
Lenge fr 1933 hadde Hitler imidlertid i hvert fall mista
interessen for de antikapitalistiske elementene som hadde
vrt med p utgjre naziprogrammet. Disse elementene
hadde vrt nyttige nr det gjaldt tiltrekke seg rekrutter
blant de smborgerlige, som kunne bli lokka gjennom
fordmmelser av de store kommersielle og
industribaserte konsernene. Men etter hvert som
nazismens utvida sin appell og blei mer og mer et talerr
for ekstrem folkelig nasjonalisme, blei dets behov for
appellere til smborgerskapet mot de rikere elementene
mindre, og dens korstog mot arbeiderklassebevegelsen
dreiv den inn i en allianse med de store arbeidsgiverne.
Men helt fram til 1933 hadde mange smhandlere og sm
arbeidsgivere, organisert i en kamporganisasjon for de
industrielle
middelklassene,
fremdeles
fortrolige
forhpninger om at nazistene skulle gjennomfre sitt
program for bryte opp de store kommersielle
sammenslutningene og levere dem over til den lille
mann. I mars, 1933 tok kamporganisasjonen, som da
helt klart var under nazistenes kontroll, initiativet til
etablere en rikskorporasjon for tysk handel under dr. von
Rentelen; og denne organisasjonen oppndde ogs
kontroll over Den tyske industri- og handelskomiteen, det
sentrale forbundet til de lokale handelskamrene, som von
Rentelen ogs blei president for. Disse organisasjonene
befant seg imidlertid snart i skarp konflikt med dr. Ley,
99

som nska basere nazirikets nye korporative struktur p

sin Arbeiderfornt, snarere enn p smborgerskapets
organisasjoner. Det skulle vise seg at begge de stridende
partene gikk p et felles nederlag da Hitler, i stedet for
gi sttte til noen av dem, kasta vrak p hele ideen om den
korporative staten og i virkeligheten kom ned p de store
kapitalistenes side mot dem begge.
Som jeg har ppekt i mitt pningskapittel betydde
imidlertid ikke dette at nazismen ganske enkelt eller
hovedsakelig blei et instrument for den tyske
kapitalismen i dens strid mot sosialismen. I den
resulterende alliansen mellom nazismen og kapitalismen
var det nazistene, snarere enn kapitalistene, som hadde
overtaket. Den tyske kapitalismenfikk anledning til
unnslippe fra sine presserende vanskeligheter og til
gjenopplives under nazistenes herredmme, og jevnt over
ga den sterk sttte til nazismen i lpet av de pflgende
ra. Den var imidlertid hele veien den underordna
partneren i alliansen, tvunget til flge nazilederskapet
nr det gjaldt sette gevrer foran smr, og gi
prioritet til nazistenes driv etter gjenopprustning og krig
p bekostning av sin egen konomiske fordel. Faktum er
at denne tilpasninga var vel verdt kapitalistenes sdanne
fordi mens den bde fjerna trusselen fra sosialismen og
ga arbeidsgiverne en massiv fordel i handteringa av
arbeiderne s gjr den det ikke noe mindre sant at under
Det tredje rike s var det nazistene snarere enn
kapitalistene som var i en posisjon til sl an tonen og
100

underordne den tyske

nasjonalistiske forml.

industrien

under

sine

Det var lett for nazistene komme overens med de store

jordeierne, som var fiendtlig innstilt til ethvert tiltak som
tok sikte p bryte opp de store eiendommene i stTyskland. I 1933 hadde nazistene allerede bak seg en ny
bondebevegelse, organisert i nazipartiets skalte
agrarpolitiske apparat under ledelse av R. Walther Darr,
en argentinskfdt sosialkonom som raskt hadde
oppndd innflytelse innen partiet og som utmerka seg
spesielt for sin insistering p behovet for redusere reelle
renterater til 2 prosent et tiltak som mtte motstand
bde fra Hugenberg, som hovedsakelig stod for tiltak for
ke jordbruksprisene, og fra partiets ledende
finanseksperter, slik som Schmidt og Hjalmar Schacht.
Med Hitlers sttte satte Darr seg fore organisere den
tyske bondestanden i en rikskorporasjon av
matprodusenter og konsumenter under sin personlige
kontroll, og utstede lover som forhindra salget av
bondejord eller bortdrivinga av bnder p grunn av gjeld.
Bndene, kunngjorde han, var det sanne fundamentet for
nasjonal storhet og de som fremma nasjonens nd; og han
hpa vre i stand til avstedkomme store tiltak for
bondebosettinger p de store eiendommene i stTyskland. Denne politikken brakte ham imidlertid i skarp
konflikt med Hugenberg og ogs med president
Hindenburg som begge var ihuga stttespillere for
godseiernes rettigheter; og han mislyktes ogs i sikre
101

seg Hitlers sttte, som erklrte at problemet med

Lebensraum for det tyske folket ikke kunne lses
gjennom kolonialisering p hjemmebane, men at det var
maktpliggende f i gang erobringa av omrder for
bosetting utafor rikets eksisterende territorier
hovedsakelig i st-Europa. Med sikte p opprettholde
sin autoritet blei Darr tvunget til gi avkall p sitt krav
om reduksjon av renteratene til 2 prosent, og til g
sakte med sine prosjekter for bosetting i st-Tyskland.
Disse konsekvensene hjalp imidlertid ikke Hugenberg
eller hans nasjonalistiske tilhengere. I juni lanserte
nazistene et masseangrep p de nasjonalistiske klubbene
og kretsene over hele Tyskland, okkuperte deres
fasiliteter og foretok tallrike arrestasjoner. Hugenberg
kom med voldsomme og frukteslse protester i regjeringa
mot disse angrepa, og den 27. juni trakk han seg fra
embetet. Hitler svarte med opplse Det tyske
nasjonalistpartiet; og fjorten dager seinere proklamerte
regjeringa en ny dekretlov som erklrte at nazipartiet
skulle vre det eneste politiske partiet som skulle vre
autorisert til eksistere i Tyskland, og erklrte alle andre
partier for opplst.
Sledes endte den skjre koalisjonen som Tyskland p
papiret hadde blitt regjert av i det frste seks mnedene
av Hitlers kanslerembete. Maktdelinga hadde aldri vrt
reell, sjl om Hugenbergs tilstedevrelse i regjeringa i
visse henseende srlig i forbindelse med jordreformen
hadde fungert som en bremse p nazistenes intensjoner.
102

Hovedvirkninga av at Hugenberg hadde blitt fjerna fra

embetet var sette Hitler i stand til konsolidere sin
makt over Reicgswehr og, ved gjre dette, redusere sin
avhengighet av S. A., hvis leder, Rhm, nska presse
p med revolusjonr vold p en mte som var ndt til
antagonisere bde nasjonalistiske elementer og store
elementer innen kapitalistisk og borgerlig opinion. I
august, 1933 gikk Gring, i Prysen, s langt som til
avskjedige spesialkonstablene, som hovedsakelig hadde
blitt henta fra S. A. sine rekker. Scenen var satt for en
konflikt som kulminerte i 1934 i at Rhm blei styrta og
drept. Etter ha vunnet eksklusiv makt var nazismen
allerede i gang med bli omgjort fra en revolusjonr
bevegelse retta mot den bestende orden, til en forsvarer
av den nye orden som den hadde avstedkommet og, ved
tilbakevise mange av sine tidligere undergravende
konomiske doktriner, var i ferd med bli
undertrykkeren av dem som fremdeles var innstilt p
agere i denne nden. Dette betydde ikke at nazismen var i
ferd med bli i mindre grad en voldsdoktrine, men bare
at objektene som dens vold skulle rettes mot blei klarere,
og ogs snevrere, definert. Den tyla p ingen mte sin
forflgelse av jder eller kommunister eller
sosialdemokrater eller frie fagforeningsfolk; men den
opphrte rette sin vold mot kapitalister som aksepterte
den nye naziordenen og mot slike ariere som var rede til
arbeide med den, eller endog til stilltiende akseptere
dens herredmme.
103

Styrtinga av og drapet p Rhm om sommeren 1934

medfrte den endelige deleggelsen av S. A. som enmakt
som var i stand til uavhengig agering, og dermed den
endelige underordninga av nazistenes venstrefly.
Deretter var i hvert fall Hitler penlyst en nasjonalistisk
snarere enn i noen forstand en nasjonalsosialistisk leder
for det tyske folket, og en fast opprettholder av
kapitalistiske foretak mot alle som nska angripe dem,
enten i vanlige folks interesser eller i favr av de
smborgerlige elementene som i s stor grad hadde
bidratt til hans vei mot makta. Som vi har sett hadde
endringa innen nazismen begynt og gtt en lang vei mye
tidligere. Den hadde s visst begynt en god stund fr
Hitler blei kansler, s snart nazipartiet begynte motta
store tilskudd fra Thyssen og andre ledende kapitalister;
og den hadde blitt penbar bare noen f mneder etter at
Hitler aksepterte embetet, s snart han gikk i gang med
sine sjloppnevnte oppgaver med gjenopprustning og
forberedelser til krigsliknende aggresjon. Med disse
formla trengte han sttte bde fra storbusiness og fra
alle nasjonalistiske tyskere som man kunne f til
akseptere ham som lederen spesielt blant dem som
holdt innflytelsesrike posisjoner innen enhver bevegelse
som
kunne
bli
underordna
prosessen
med
Gleichschaltung. S snart muligheten for motstand fra
den opprinnelige sosialist- og fagforeningsbevegelsen
hadde blitt fjerna, gjenstod der ikke noe mulig farlig
fokuspunkt for opposisjon bortsett fra innen kirkene, som
104

nazistene flte at det var ndvendig g mer varsomt

fram mot enn overfor sine andre antagonister.
Den tyske sosialismen, med dens basis i marxistisk teori,
hadde tradisjonelt sett vrt en antireligis bevegelse,
fiendtlig innstil bde til den hovedsakelig lutheranske
protestantismen i de stlige delene av Tyskland og til den
romerske katolisismen i Rhinen-Westfalen-regionen og i
Bayern og i andre deler av det srlige Tyskland. Under
dens innflytelse hadde ikke religion noe grep om noen
svrt stor seksjon av arbeiderklassen, og de sosialistiske
og de frie fagforeningsbaserte lederne stod helt utafor
konfesjonsinnflytelse. Sjl om de var pne for
protestanter var de rivaliserende kristne fagforeningene
hovedsakelig katolske hva lederskap og holdning angr,
men representerte kun en liten minoritet innen
fagforeningsbevegelsen. Nazismen var p den annen side
fra begynnelsen av irreligis snarere enn antireligis.
Ved gjre krav p tale til alle sanne tyskere mtte den
appellere bde til protestanter og katolikker og s langt
som mulig unng stridssprsml som var troende til
splitte dem. Hitler var av oppfostring en katolikk, og
forblei s i hvert fall formelt sett, sjl om han viste liten
interesse for religise sprsml. President Hindenburg
var p den annen side en usvikelig protestant og en sterk
forkjemper for protestantiske krav p forrang og for
ideen om at protestantismen stod for ei kirke som var
nrt forbundet med staten, i hvert fall i Prysen. De
protestantiske kirkene i Tyskland var organisert, ikke p
105

en enhetlig basis for hele landet, men p en regional

basis, der hver stat innen riket hadde sin egen kirke som
var nrt knytta til den statlige regjeringa. De var sledes
til en viss grad forbundet med forestillinger om
fydalisme og om statlige rettigheter, sjl om en viss
grad av forrang i praksis var forbundet med den
pryssiske lutheranske kirka. Nazismen, som en
sentraliserende bevegelse som hvilte p en sterk
insistering p alle tyskeres nasjonale enhet, kom sledes
tidlig i en konflikt med de tyske protestantenes
regionalisme; og nazistenes hevding av riksregjeringas
absolutte autoritet innebar en definitiv underordning av
den religise under den politiske autoriteten som
kontrasterte med geistlige krav p altoverveiende
moralsk autoritet over de troende. Innen kort tid krevde
enkelte nazister at kristendommen skulle bringes p linje
med nazibudskapets nordiske pretensjoner gjennom en
definitiv aksept av det rasemessige som en trosartikkel;
og etter hvert somnaziinnflytelsen blei mer og mer
gjennomtrengende vokste der fram en bevegelse for
nordisk protestantisme som i sine mer ekstreme former
nrma seg en aktiv avvisning av kristen moralitet. Den
lutheranske pastoren, Hassenfelder, blei den ledende
eksponenten for en skalt tysk kristendom, og satte seg
fore forene kontrollen over de lutheranske kirkene ved
fjerne de etablerte lederne fra deres embeter. Til tross
for tradisjonen med kirkelig underordning under statlig
kontroll provoserte Hassenfelders angrep fram utbredt
106

opposisjon, og Hitler fjerna ham fra embetet og utnevnte

en stpryssisk Reichswehr-feltprest, Ludwig Mller,
som sjef for de tyske kristne i hans sted. Der fulgte, i mai,
1933, en formell tredagerskonferanse mellom Mller og
en rekke prominente kirkemenn, og i lpet av denne gikk
Mller med p kirkas frihet fra statlig formynderskap; og
p bakgrunn av dette valgte de berlinske
kirkeautoritetene en kjent ortodoks teolog, Freidrich von
Bohlschwingh, til Reichsbishop det vil si som leder for
den tyske lutheranske kirka. Dette var for mye for Hitler,
som avviste Bohlschwinghs nominasjon og instruerte
Ghring, som leder for den pryssiske regjeringa,
utnevne en sivil tjenestemann, ved navn Jger, som
kirkekommissr med overordna myndighet. Jger avsatte
deretter de etablerte lederne for den pryssiske kirka og
utnevnte Mller som leder for den tyske evangeliske
kirkeunion. Bolschwingh blei drevet ut, og nazistene
okkuperte de protestantiske kirkene og heiste
swastikaflagg over dem. Denne utfordringa fikk president
Hindenburg til agere. Han sendte bud p Hitler og
krevde at kirkenes frihet skulle gjenopprettes og at
stridssprsmla mellom nazistene og kirka skulle lses
gjennom vennlige forhandlinger. Hitler ga inntil videre
etter. Mllers ordre om at kirkeautoritetene i framtida
skulle utnevnes av regjeringa blei trukket tilbake; og den
skalte ariske klausulen som innskrenka medlemskap
til dem som tilhrte den ariske rasen blei droppa,
bortsett fra nr det gjaldt geistligheten. De regionale
107

statlige kirkenes uavhengige kontroll over credo og

tilbedelse blei hevda p ny, og Jger blei fjerna fra sin
posisjon som kommissr. Det blei lagd forordninger for
gjenvalg av kirkeforsamlingene, som nazistene hadde
underordna en prosess basert p Gleichschaltung utforma
for bringe dem fullstendig under nazistenes kontroll.
Hitler var ogs i stand til rapportere til presidenten at
hans ordre hadde blitt adlydt, og at det hadde kommet til
enighet mellom kirkene og staten.
S langt virka det som om nazistene hadde gtt p et
betydelig nederlag, men de hevda hurtig sine krav p ny.
Valgene til de nye kirkeforsamlingene blei utfrt under
forhold prega av utbredt intimidering, og resulterte i
omfattende seire for de tyske kristne, spesielt i Prysen.
Mller blei deretter valgt til statsbiskop i den
dominerende pryssiske statskirka, og blei litt seinere, i
september, 1933, valgt til Reichsbishop av en nasjonal
synode i Wittenberg. Disse tiltaka forrsaka sterke
protester fra de ortodokse. To tusen pastorer undertegna
Marburg-manifestet i protest, og Bonn-teologen, Karl
Barth, publiserte sin bermte pamflett, Jeg sier NEI, i
opposisjon. Men protestene var ineffektive, og
Hindenburg intervenerte ikke ytterligere. Like fullt hadde
de gjenstridige kirkemennene oppndd noe, for de tyske
kristne, advart av krisa, avstod fra bringe
Gleichschaltung ut i det ekstreme, og deres opponenter
var i stand til beholde en liten grad av makt for
opprettholde sin protestholdning.
108

I mellomtida hadde nazistene forskt komme overens

med den katolske kirka. Fr Hitler kom til makta hadde
de katolske biskopene i Tyskland kommet med flere
formelle uttalelser mot nazismen, men stilt overfor
nazistenes politiske seier skyndte de seg med
modifisere sin holdning. I mars, 1933 erklrte biskopene
at uten tilbakekalle sin fordmmelse av bestemte
religise og moralske kjetterier fremma av nazistene tror
episkopatet at det har rett i betrakte sine tidligere
generelle forbud og advarsler som ikke lenger
ndvendige, og foretok sledes et langt skritt i retning
av akseptere naziregimet. Den katolske kirka fortsatte
imidlertid med ta avstand fra nazismens mer ekstreme
rasemessige doktriner og med protestere mot de
voldelige utskeielsene praktisert av S. A. Nazistene p
sin side srga for opplsninga av det katolske
sentrumspartiet og dets motpart, Det bayerske
folkepartiet, s vel som av de kristne fagforeningene;
men Hitler sendte ogs von Papen til Roma for
forhandle fram et konkordat med Vatikanet, og i juli kom
man fram til en overenskomst og et konkordat blei
undertegna. I henhold til dets betingelser blei trosfrihet
og tilbedelsesfrihet vedkjent de tyske katolikkene, og
uavhengigheten for kirkeadministrasjonen blei garantert;
men til gjengjeld sa pavedmmet seg enig i forby
prester og munker ta del i noen som helst politiske
anliggender og ogs konsultere de sivile autoritetene
vedrrende alle utnevnelser av biskoper eller
109

erkebiskoper, og autorisere enhver biskop til sverge

en lojalitetsed bde til den bestemte staten som hans
bispedmme l i og til riket og dets regjering. Dette var
store innrmmelser, og sjl om katolikkene var i stand til

sikre
opprettholdelsen
av
sin
bestende
utdanningsmessige aktiviteter og en betydelig tolerering
av katolske sosiale og religise sammenslutninger, gikk
seieren jevnt over til nazistene og viste pavedmmets
uvilje mot ta noen effektiv stilling mot naziregimets
pretensjoner.
S vel protestanter som katolikker var i hvert fall i stand
til sikre seg fra nazistene en grad av tolerert aktivitet
forutsatt at de aksepterte den nye ordenens generelle
overlegenhet i Tyskland. For de uheldige jdene
eksisterte ingen tilsvarende mulighet; og de blei helt fra
starten av eksponert ikke bare for forkrplende legale
handikap men ogs for alvorlig personlig mishandling og
vold. Det var upraktisk umiddelbart drive ut alle de
tallrike
jdene
som
praktiserte
innafor
hovedprofesjonene, slik som medisin og jus; men
nazistene skjulte ikke sine intensjoner om arianisere
disse og andre profesjoner s snart de kunne, og nrmest
fra starten av blei antallet jder som fikk tillatelse til
fortsette sin praksis dramatisk innskrenka. Ei heller var
det praktisk mulig stenge alle jdiske forretninger
umiddelbart, eller ekskludere alle jder fra deltakelse i
en gros handel eller detaljhandel; men etter at en total
endagsboikott av alle jdiske handelsmenn blitt tvunget
110

gjennom med voldelige midler, sjl om den absolutte

boikotten ikke fortsatte, s fortsatte overtramp og vold
bli anvendt i vid utstrekning for f folk til la vre
handle med jdiske firmaer, og jder fortsatte g i
konstant fare for bli mtt med personlig vold og
konomisk ruin. Der var s visst, i 1933, ikke noe som
nrma seg den reine grufullheten ved nazistenes
antisemittisme i dens etterflgende manifestasjoner i
lpet av Den andre verdenskrig; men det som fant sted
endog i 1933 var ille nok til sikre sterk internasjonal
protest og til sende en jevn strm av tyske jder som
var i stand til rmme unna i eksil. Mange hadde hpa at
nazistene, etter ha vunnet politisk makt, ville g bort fra
mye av sin antisemittiske vold sammen med sin
antikapitalistiske radikalisme, men trenden gikk den helt
andre veien. Det rasemessige viste seg vre en langt
dypere og sterkere bestanddel av naziholdningen enn den
sosiale radikalismen som den hadde gjort bruk av i sin
makthunger, og den antisemittiske glden vokste seg
sterkere og bitrere med hvert eneste ytterligere steg langs
forflgelsens vei. I frste omgang gikk det betydelig
bedre med de velstende jdene enn med de fattigere,
men innen kort tid vendte naziregjeringa sine vpen mot
jdiske eiendomsbesittere s vel som mot de mer
hjelpelse fattige jdene. Sjl da fikk ikke s reint f
velstende jder lov til flykte utenlands til den pris
etterlate seg mye av sin eiendom; og frst etter
krigsutbruddet bega nazistene seg inn p sin kampanje
111

som var utforma for oppn den reine utryddelsen av de

tyske jdene. Men nr sagt fra begynnelsen av gikk
nazismen, nr den hadde erobra makta, mye lenger enn
den politikken som var sltt fast i dens opprinnelige
program, som hadde tillatt jdene tjene til sitt
livsopphold samtidig som den nekta dem alle politiske
rettigheter.
Utryddelsen av sosialismen i Tyskland var et langt
hardere slag for sosialismen som en verdensbevegelse
enn det dens utryddelse i Italia av den fascistiske makta
hadde vrt, ikke bare fordi Tyskland var et langt
mektigere land, i stand til utve langt strre innflytelse
p verdensbegivenhetenes gang, men ogs fordi Tyskland
hadde vrt hjemlandet til det sterkest organiserte
sosialistpartiet og hovedkilden til den sosialdemokratiske
doktrinen i vesten. Virkninga av den tyske kollapsen p
resten av verden blei utvilsomt minska av at den tyske
revolusjonen i 1918 i s penbar grad hadde mislyktes i
etablere en levedyktig ny orden i stedet for det avskjediga
Hohenzollern-regimet, og gjennom S. P. Ds penbare
nedgang i lpet av de pflgende ra. Det tyske
sosialdemokratiet hadde falt et godt stykke fra sin
framherskende posisjon i perioden forut for 1914, mange
r fr det blei delagt fullstendig av nazistene, ikke bare
fordi det hadde blitt skarpt splitta i stridende
kommunistiske og sosialdemokratiske fraksjoner, men
ogs fordi begge disse fraksjonene hadde gitt klare
indikasjoner p sin inkompetanse i forhold til hndtere
112

Tysklands
fundamentale
problemer
under
Weimarrepublikken. Kommunistene hadde blamert seg
sjl gjennom sin penbare mangel p forstelse av den
virkelige karakteren ved nazifaren, og gjennom sin
beredvillighet, ved ulike anledninger, til forene sine
krefter
med
nazistene
i
opposisjon
mot
sosialdemokratene; mens S. P. D. i sitt forsk p redde
republikken gjentatte ganger hadde gitt etter for
reaksjonens krefter og hadde tillatt sin egen posisjon bli
katastrofalt underminert ved gjentatte kompromisser og
innrmmelser. Disse tendensene hadde vrt klart
penbare endog fr den store depresjonen hadde sltt ut
landet konomisk sett og hadde satt nazistene i stand til
f oppslutning fra den enorme og heterogene massen av
misnye og desillusjonering som til slutt frte den til
makta. I tilbakeblikk var det enkelt se, etter kollapsen,
at vellykka motstand mot nazistene hadde vrt helt
utafor den tyske arbeiderklassebevegelsens makt under
forholda i 1933. Det kom ikke desto mindre som et
alvorlig sjokk for sosialister i andre land at de engang s
mektige tyske sosialistene skulle ha tillatt sin bevegelse
bli utsletta uten forsk p sl et eneste slag til sitt
forsvar.
Med Tyskland s vel som Italia satt helt ut av agering for
enhver form for sosialisme blei verdenssosialismen trengt
opp
i
et
snevert
hjrne.
Arbeiderog
sosialistinternasjonalen var, fra 1933 av, i virkeligheten
lite mer enn en ls fderasjon av det britiske og franske
113

partiet, sammen med de til visse sm stater i VestEuropa; og blant disse partiene hadde det franske mista
statusen som det fremste arbeiderklassepartiet til
kommunistene, og det britiske hadde nylig gtt p et
overveldende nederlag i nasjonalvalget i 1931.
Sosialdemokratiet hadde nrmest mtt en total nedgang i
st-Europa, og var helt forsvunnet i Sovjetunionen; og
utafor Europa hadde det nr sagt forsvunnet i De forente
stater og hadde mislyktes i sl dype rtter i noen som
helst del av det amerikanske kontinentet. Ei heller hadde
sosialistiske partier noen effektiv eksistens i noe land i
Asia eller Afrika; og til tross for at Labour var mektig
som en politisk kraft i Australasia var der svrt lite
sosialisme i dens framtoning, og ingen tilbyelighet til
gjre felles sak med sosialismen i Vest-Europa. Endog
betydelige sosialistiske framskritt i Skandinavia og den
framstende karakteren til sosialistiske elementer i den
spanske republikanske bevegelsen var en tynn
kompensasjon for den krympinga av sosialdemokratiet
som nazistenes seier i Tyskland satte i et klart relieff.
Ei heller stod det srlig mye bedre til med
kommunismen. Komintern var i virkeligheten fullstendig
dominert av russerne, og hadde gtt p det som syntes
vre totalt nederlag i Kina. Av alle kommunistpartiene
utafor Sovjetunionen var det kun det franske partiet som
var av noen som helst betydning, og dets makt til
influere p begivenhetenes gang i Frankrike syntes
vre lik null. De undergrunnsbaserte kommunistpartiene
114

i st-Europa og de gryende partiene i Latin-Amerika

gjorde seg fremdeles lite gjeldende; og i De forente stater
betydde ikke de sm innbyrdes stridende kommunistiske
fraksjonene noe mer enn det svake og diskrediterte
sosialistpartiet. Der var sjlsagt intet nytt i at sosialismen
bare var en svak minoritetsbevegelse i de fleste deler av
verden utafor Vest-Europa, men uansett hvor svak den
var hadde den hittil syntes vre fremadskridende og
skaffe seg nye tilhengere, mens innen 1933 syntes den
nrmest overalt tape terreng. Til og med i sterrike,
hvor sosialistene hadde brakt p bane sin kraftigste
motstand mot reaksjonen, blei den stadig drevet tilbake,
og blei stilt overfor en ny og desperat formidabel trussel i
og med nazismens triumf i Tyskland.
Det verdensomspennende tilbakeslaget for den
sosialistiske saken var sjlsagt fordelaktig for
kapitalismens overlevelse; men jeg m gjenta at
kapitalismen ikke var hovedaktren nr det gjaldt
avstedkomme tilbakeslaget. Ja, aldri i sin historie hadde
det kapitalistiske systemets prestisje over hele verden
vrt s lav som den var i 1933. Dette var frst og fremst
tilfelle i De forente stater, hvor ansvaret for den dype
depresjonen blei plassert direkte p skuldrene til
storbusinessen, og sosial radikalisme, om enn ikke
sosialisme, gjorde tidligere ukjente hurtige framskritt
under
de
utbredte
konkursenes
og
massearbeidsledighetens stress. I Storbritannia frte
utvilsomt Labour-regjeringas fall i 1931 med seg de
115

kapitalistiske kreftenes seier, men endog der senka

depresjonen dens prestisje. Sist men ikke minst i
Tyskland, sjl om Hitler kvitta seg med nazismens
tilsynelatende konomiske radikalisme i dens tidligere
faser og gjorde kapitalismen til sin allierte i
destruksjonen av arbeiderklassebevegelsen, gikk den
essensielle seieren ikke til kapitalistene men til den
rasemessige nasjonalismen som slynga landet ut i en
essensielt sett militaristisk strid for verdensherredmme
en strid der kapitalismen kun oppndde noe til den pris
underordne sine profittambisjoner under den rasemessige
aggresjonens framherskende krav. Kort sagt var
fascismen i 1930-ra, der den tyske nazismen hele veien
spilte den ledende rolla, definitivt ikke de siste
krampetrekningene til en kapitalisme i nedgang eller
realiseringa av kapitalistisk dominans i utforminga av
nasjonal eller internasjonal politikk, men uttrykket for
dypt rotfesta nasjonalistiske og rasemessige instinkter
heva til kokepunktet gjennom konomisk motgang, som
manifesterte seg sjl frst og fremt i drifter der
konomiske motiver kun spilte en sekundr, om enn
viktig, rolle.

116

Kapittel III

Storbritannia i 1930-ra

DA Det britiske arbeiderpartiet gikk p et knusende

nederlag i nasjonalvalget i 1931 var hovedrsaken at for
frste gang i sin historie s mtte det st overfor en
nasjonsomspennende koalisjon av motstandere. Der var i
de fleste valgkretser ganske enkelt strider mellom en
Labour- og en koalisjonskandidat, der alle flyene blant
liberalerne for en gangs skyld var forent i opposisjon mot
det. Der var ogs en betydelig desertering av
stemmegivere henta fra middelklassegruppene som hadde
slutta opp om the Labour Party i 1929. Alt i alt sank
stemmetallet til Labour med to millioner, mens
stemmetallet til toryene steg med mer enn tre millioner.
Liberalerne inkludert alle gruppene mista nrmere tre
millioner stemmer; stemmene til MacDonalds National
Labour-tilhengere, sir Oswald Mosleys New Party og til
de tjueseks kommunistene var svrt f. Det totale antall
stemmegivere var en million frre enn det hadde vrt i
1929.
P bakgrunn av antall taburetter som blei oppndd var
tapa langt mer deleggende. Det offisielle Labour sank
fra 259 i 1929 til kun en hndfull av 46 i 1931, men i
tillegg var der seks uavhengige, tre valgt under I. L. P.s
117

overoppsyn og tre andre, og to av disse var faktisk nrt

forbundet med I. L. P. National Labour oppndde 13
taburetter, med koalisjonssttte; the New Party, med kun
24 kandidater opp mot de 400 som det hadde lova stille
med i valget, og kommunistene mislyktes begge to i
oppn en eneste taburett. Blant de 46 som blei valgt
under the Labour Party sitt overoppsyn var halvparten
23 gruvearbeiderkandidater, og 9 andre offisielle
kandidater
for
fagforeningene.
Kun
13
parlamentsmedlemmer,
blant
hvem
noen
var
fagforeningsaktivister, overlevde som nominerte for
utbryterarbeiderpartier; og det kooperative partiet blei
redusert til en enkelt representant. 45 Labour-taburetter
gikk tapt i Stor-London, 39 i Lancashire og Cheshire, 34
i Scotland og 33 i Yorkshire. Wales gjorde det relativt
bra, med kun 10 tap ut av 25. Valget i 1931 etterlot the
Labour Party uten en eneste taburett i det srlige
England, utafor Stor-London, og kun med en, den til sir
Stafford Cripps, i vest. Kun en regjeringsminister fra
Labour Lansbury beholdt sin taburett; hans
hovedsamarbeidspartnere i det nye House of Commons
var Attlee og Cripps. Henderson, Clynes, Dalton,
Greenwood, Morrison, Shinwell, Susan Lawrence, Ellen
Wilkinson og Margaret Bondfield var blant de beseirede.
For I. L. P. kom Maxton og Kirkwood tilbake, men
Jowett var blant ofrene. Webb og Noel-Buxton hadde
allerede gtt over til the House of Lords.

118

Det gjenvrende Labour Party var sledes svrt svake i

antall, og dets rekker blei ytterligere tynna ut, kun noen
f mneder etter valget, ved at I. L. P. trakk seg ut. Som
allerede nevnt i et tidligere bind1 hadde I. L. P. begynt,
svrt tidlig i Labour-regjeringas liv, krangle med
partiet vedrrende politikken og partidisiplinen, og hadde
etter hvert ndd det punktet der I. L. P.
parlamentsmedlemmer nekta underordne seg
partiinstruksjonene og faktisk utvikla sin egen
seksjonsbaserte disiplin, en situasjon som var utlelig
for Labour Party-lederne. Etter valget aksentuerte
Maxtons lederskap disse tendensene, og i 1932 fant det
uunngelige bruddet sted, og I. L. P. trakk seg ut; en
minoritet var imidlertid uvillig til bryte bndene og
skte en vei til bli vrende i the Labour Party sitt skjd.
The Labour Party sin svakhet nr det gjaldt debattstyrke
var parallell med dets svakhet hva antall angr.
Henderson blei gjenvalgt som leder sjl om han ikke
hadde noen parlamentarisk taburett og for det meste var
ute
av
England,
som
presiderende
over
nedrustningskonferansen, som allerede var i ferd med
snuble seg mot sin dystre slutt. I hans fravr blei
Lansbury formann for den parlamentariske gruppa, med
Attlee som viseformann. Henderson returnerte til the
House of Commons i september, 1933, men han hadde
allerede, et r tidligere, sagt fra seg lederskapet, som falt
p Lansbury.
119

Generelt sett var den umiddelbare virkninga av

nederlaget i 1931 tvinge the Labour Party mot venstre.
Man antok i vide kretser at Labour-regjeringas fall i siste
instans hadde skyldtes en bankmannssvindel inspirert
av Montagu Norman, guvernr for the Bank of England,
og man uttrykte bestemt at the Labour Party ikke mtte
tas p samme mten igjen. Samtidig, eller i hvert fall s
snart det umiddelbare sjokket over katastrofen hadde gitt
seg noe, blei det holdt post-mortem drftinger der det
synet blei uttrykt at dens rsaker l lengre tilbake, i
fravret av noen som helst klart definert politikk og ditto
program for den andre Labour-regjeringa, og at dersom
Labour noensinne kom tilbake til makta, med eller uten
en klar majoritet, s mtte det ikke vre uten et slikt
program. En av disse drftingene frte til dannelsen av
the New Fabian Research Bureau, som er beskrevet
seinere i dette kapitlet.
Der var generell enighet om at the Bank of England
burde nasjonaliseres og plasseres trygt under
finansdepartementets kontroll, og at the Labour Party
burde starte med formuleringa av et nytt program som
ville forplikte det til definitiv sosialistisk agering, noe
som ville omfatte offentlig eierskap over brensels- og
kraftindustriene, inkludert kull og elektrisitet, og av de
essensielle transporttjenestene, og presentere rapporter
til konferansen vedrrende dette. Da den frste av disse
rapportene blei presentert overfor Leicester-konferansen i
1932 var dreininga mot venstre ptakelig. Rapporten om
120

bankvesen og finans, samtidig som den tok til orde for

nasjonaliseringa av the Bank of England, gikk ikke s
langt som til foresl nasjonalisere ogs aksjebankene,
sjl om offentlig eierskap over disse blei betrakta av
mange sosialister som en ndvendig basis for effektiv
konomisk planlegging. Et tillegg om nasjonalisere
dem blei vedtatt med en liten majoritet mot plattformen;
resultatet blei hylla som en seier for det nydanna
Sosialistiske forbund. Det andre kontroversielle
sprsmlet dreide seg om fagforeningsrepresentasjon i
styreforsamlingene til nasjonaliserte industrier og
tjenester.
Den
offisielle
rapporten
foreslo
styreforsamlinger bestende helt og fullt av
regjeringsutsendinger, og dette blei sterkt kritisert; men
ettersom fagforeningskongressen imidlertid ikke hadde
gjort seg opp noen mening enten den ene eller andre
veien blei stridssprsmlet lagt p is inntil videre ved
referere det til ytterligere drfting mellom de to
forsamlingene.
I mellomtida var der klare tegn p kende uro i landet,
spesielt i de nedtrykte omrdene og i de store byene som
led sterkt under den arbeidsledigheten som fortsatte ke
etter dannelsen av den nasjonale regjeringa. En ny
hungersmarsj, for en stor del anfrt av kommunister, blei
organisert i 1932 og fikk utbredt Labour-sttte; og der
var stor harme over nedskjringene i velferd og i
sosialtjenestene som var plagt av regjeringa. Marsjer og
protester, slik som the Black Coffin-demonstrasjonene
121

som blei organisert av Wal Hannington da

arbeidsledige arbeidere la seg ned midt over Oxford
Street i rushtida og hadde med seg ei etterlikning av ei
kista som bar pskriften Han blei nekta livsopphold om
vinteren fortsatte sporadisk i lpet av de neste par ra.
Disse manifestasjonene blei imidlertid forkludra av den
pgende krangelen mellom fagforeningene og hyresida
p den ene side og kommunistene og venstresida av
Labour p den andre. I 1933 gjorde T. U. C. til slutt et
visst forsk p innrullere de arbeidsledige i en offisiell
bevegelse under overoppsynet til de lokale
fagforeningsrdene som var rede til akseptere dets
lederskap; men forsket var halvhjerta og mtte liten
suksess mot den kommunistdominerte National
Unemployed Workers Committee Movement, som var
trygt etablert i de viktigste industrisentraene.
Leicester-konferansen hadde jevnt over vrt en seier for
venstresida. Men seieren var flyktig, for sjlve Labour
Party var for en stor del leda, utafor parlamentet, av
menn som hadde vrt nrt forbundet med den falne
regjeringa, som fr sitt fall hadde vrt rede til g en
lang vei i gjre innrmmelser overfor sine fiender; og
det tok ikke lange tida fr de hadde tatt tilbake kontrollen
over partiet. Sjl om den politiske opposisjonen var aktiv
og hylydt s var den faktisk ikke sterk; etter 1932
bestod den, bortsett fra kommunistene, hovedsakelig av
Det sosialistiske forbund og det utmeldte I. L. P.
122

Det sosialistiske forbund var i seg sjl utfallet av en slags

amalgamasjon.
Mot
slutten
av
1930,
da
verdensdepresjonen trna seg opp og Labour-regjeringa
syntes ha f ideer om hvordan den skulle hndtere den,
begynte ei gruppe sosialister etter initiativ fra meg sjl
og min kone, C. M. Lloyd fra New Statesman, H. L.
Beales, G. R. Mitchison, W. R. Blair fra the Co-operative
Wholesale Society, og enkelte andre mtes i Easton
Lodge i Essex, landstedet til hertuginna av Warwick, som
Robert Blatchford hadde konvertert i hennes ungdom til
ihuga sosialisme, og organiserte i det nye ret et nytt
Society for Socialist Inquiry and Propaganda, basert p
individuelt medlemskap. Dets klengenavn Loyal
Grousers indikerte hva den oppfatta som sin relasjon til
the Labour Party; den fikk Ernest Bevin som formann og
Attlee, Cripps og andre som medlemmer, og ga seg i kast
med et forelesnings- og pamflettprogram. Den rekrutterte
sin tidlige medlemsmasse fra mange kilder, hvorav de
meste
energiske
var
ei
gruppe
tidligere
universitetssosialister slik som Hugh Gaitskell, og noen
f av disse kom seinere til inneha posisjoner i den tredje
Labour-regjeringa.
Kort tid etterp blei der, som allerede nevnt, for en stor
del ut av de samme elementene danna en forsamling kalt
the New Fabian Research Bureau som, siden sjlve the
Fabian Society hadde begynt stagnere, hadde som
intensjon hengi seg til formlsretta granskning av det
slaget som blei etterstreba av the Fabian Society da det
123

var p hyden av sin karriere. Navnet New Fabian blei

valgt
med
overlegg
for

understreke
tradisjonskontinuiteten,
med
samtykke
fra
Fabiansamfunnets eksekutivkomit og den aktive
oppmuntringa til Henderson, Hugh Dalton, Leonard
Woolf, eksperten p internasjonale relasjoner og
kolonisprsml, W. A. Robson fra the London School of
Economics, og paret Webbs; og et omfattende
forskningsprogram i tre seksjoner internasjonal, politisk
og konomisk blei trukket opp av Woolf, Robson og
meg sjl.
Min opprinnelige id hadde vrt at N. F. R. B. og S. S. I.
P. skulle vre gjensidig avhengige av hverandre, der den
frstnevnte stod for forskninga mens den andre
populariserte resultatene; men denne planen blei aldri
virkeliggjort skikkelig, for om sommeren, 1932 kom
minoriteten innen I. L. P. anfrt av E. F. Wise, som
hadde nekta flge Maxton inn i ukjent terreng til S. S.
I. P. med forslag om en amalgamasjon, med Wise som
formann for den nye organisasjonen. Etter lange
drftinger blei dette akseptert av majoriteten, en drfting
som jeg flte var uklok, sjl om jeg p den tida gikk med
p den, og S. S. I. P. avrunda sin korte eksistens. Det
alvorligste resultatet var at Bevin trakk seg i en stemning
av stor beklagelse som deretter pvirka hans holdning
overfor intellektuelle innen den sosialistiske bevegelsen.
Den nye organisasjonen tok navnet Det sosialistiske
forbund i direkte minne om William Morris; Wise dde
124

et r etter amalgamasjonen, og hans plass som formann

blei overtatt av Stafford Cripps. Jeg hadde trukket meg
om vren, 1933, da jeg flte at den politiske linja som
forbundet, under Wises ledelse, fulgte med visshet ville
bringe det inn p en direkte og ufruktbar kollisjonskurs
med det offisielle Labour Party.
The New Fabian Research Bureau, som en separat
organisasjon, var upvirka og fortsatte med utfre sitt
eget forskningsprogram. Ved vre svrt lite til
begynne med fortsatte det, med John Parkert (valgt inn i
parlamentet i 1935) som sin generalsekretr og med meg
sjl som ressekretr, gjennom trettira og vokste hva
medlemsmasse og renomm angr inntil det ved
inngangen til krigen slo seg sammen med restene etter
Fabiansamfunnet. Navnet Fabiansamfunnet, med dets
femti r lange historie, blei beholdt, noe ogs de lokale
Fabiansamfunna blei som da var redusert til en
hndfull, men som kte til mer enn hundre i lpet av
krigsra og det samme gjaldt dets band til the Labour
Party; og en ny regel (overtatt fra N. F. R. B.) blei tilfyd
til dets konstitusjon, som slo fast at ingen politikk skulle
legges fram, enten som publikasjon eller resolusjon, i
Fabiansamfunnets navn, men bare i navnet til de
individene eller den gruppa som forberedte den. Denne
sjlfornektende ordinansen var av stor betydning; den
fjerna bde enhver risiko for at Fabiansamfunnet skulle
etablere seg som en rival eller opposisjon innafor the
Labour Party, og satte sosialister med vidt forskjellige
125

oppfatninger i stand til slutte seg sammen og arbeide

innafor det. Frukten av denne sammenslutninga, og av de
lange ra med jevnt og trutt forskningsarbeid, kan sees
ikke bare i listene over pamfletter, traktater, bker og
rapporter som frst blei lagt fram av N. F. R. B. og
seinere, etter at krigen begynte, av Fabiansamfunnet, men
ogs ved det antall fabianere som blei valgt inn i
parlamentet i 1945. Over halvparten av Labourregjeringa var fabianere. Som vi skal se var historia til
Det sosialistiske forbund svrt annerledes.
Innen the Labour Party spilte Henderson en liten rolle
etter 1931, delvis som flge av sin sviktende helse og
delvis som flge av nedrustningskonferansen. Av denne
grunn forblei Lansbury leder innen the House of
Commons, sjl om ogs han blei alvorlig sjuk mot slutten
av 1933 og ikke gjenfant sin plass fr om hsten det
pflgende ret, og Attlee i mellomtida holdt fortet med
assistanse fra Arthur Greenwood, som hadde kommet
tilbake gjennom et suppleringsvalg. Henderson dde i
1935, noen f uker etter at Brighton-konferansen, som
han hadde vrt for sjuk til delta p, hadde valgt den
konstituerte sekretren, J. S. Middleton, til etterflge
ham, p bakgrunn av den strenge forstelsen at han ikke
skulle stille som kandidat til parlamentet. Der er liten tvil
om at dette interregnumet innen ledelsen, bde innen
parlamentet og utafor det, bidro til ytterligere forvirring i
en situasjon som allerede var dyster.
126

For begivenhetene beskrevet ovenfor hadde funnet sted

mot en bakgrunn av dyp depresjon. Arbeidsledigheten
hadde vrt svrt hy i 1932 og 1933 framfor alt innen
skipsbyggingens og den tunge ingenirkunstens sentra og
i kulldistriktene og den nasjonale regjeringa hadde
ingen id om hvordan den skulle hndtere den. Den
nasjonale tariffen som den tydde til under sitt
doktormandat kunne naturligvis ikke gjre noe for
hjelpe eksporthandelen, som led mest. For dem som var i
stand til beholde sine jobber, eller til finne nye
sdanne, blei depresjonens virkninger formilda gjennom
det skarpe fallet som den forrsaka innen prisene p
primrprodukter, inkludert matvarer; og under disse
omstendighetene pna det seg en splittelse mellom
arbeiderne i de nedtrykte omrdene og industriene og
dem som var bedre stilt. Dette forhindra forent agering
fra utvikle seg slik den ellers ville ha gjort, men hjalp
de fagforeningene hvis medlemmer var mindre pvirka til
opprettholde sin posisjon, mens det forhindra dem fra
slutte fullt ut opp om sttten til de arbeidsledige. I tillegg
til kutta som den gjorde i arbeidsledighetsstnaden i 1931
oppnevnte regjeringa mot slutten av det ret en kongelig
kommisjon for underske og rapportere om hele
sprsmlet vedrrende arbeidsledighetsforsikring og
andre former for lindring; og fra kommisjonens
overveielser kom the Unemployment Insurance Act av
1934. Dette delte i virkeligheten de arbeidsledige inn i tre
kategorier de hvis behov kunne bli dekka gjennom
127

bidragsmessig forsikring, de som etter ha uttmt sine

forsikringskrav hadde behov for ytterligere assistanse fra
nasjonale fond, og de som verken var kvalifisert til disse
kategoriene eller hadde uttmt sine begrensa krav under
begge, og som kun var kvalifisert for offentlig assistanse
p en lokal basis og underordna dens svakheter og
varierende forhold fra sted til sted i henhold til de lokale
offentlige assistansekomiteenes holdning. For
administrere den andre av disse formene etablerte
reformen et National Unemployment Assistance Board,
med instruksjoner om hvordan den skulle utarbeide sin
egen lindringsskala. Rdet utstedte sin foresltte skala i
desember, 1934, mens kutta i 1931 hadde blitt
gjenoppretta tidligere det ret etter som gjenoppliving fra
den store depresjonen satte inn. Da de nye skalaene blei
publisert blei det raskt klart at under dem s ville mange
arbeidsledige f mindre enn det de hadde ftt under de
forordningene som tidligere var gjeldende. Utbredt
agitasjon fulgte, og U. A. B. blei tvunget til trekke
tilbake sin foresltte skala og tenke p ny. Resultatet, i
1936, var en ny skala, og i henhold til denne blei den
forhatte middelstesten, som hadde ligget til grunn for
problemene, betydelig modifisert. Disse endringene tok
brodden av arbeidsledighetsagitasjonen, som deretter
befatta seg mer med krav om regjeringsagering for
hjelpe de hardest ramma omrdene enn med krav om
forbedra behandling av de arbeidsledige. Hungersmarsjer
fra disse omrdene blei igjen organisert i 1936-37,
128

hovedsakelig under kommunistisk lederskap; men i mte

med forbedringa innen industrirelasjonene fikk de langt
mindre offentlig oppmerksomhet. Ja, innen denne tid
hadde interessens sentrum dreid hovedsakelig fra
hjemlige til internasjonale anliggender framfor alt til
den antifascistiske striden i forbindelse med den
italienske aggresjonen i Etiopia og borgerkrigen i Spania.
Denne interessemessige dreininga var naturlig. I 1933
kom nazistene til makta i Tyskland og dela den tyske
arbeiderklassebevegelsen. Innen slutten av det ret var
den verste delen av verdensdepresjonen over, og
Roosevelt hadde gitt seg i kast med sine drastiske
gjenopplivingstiltak som gr under navnet the New
Deal. Prisene p primre matvarer og materialer viste
tegn p stabilisere seg p et sunt niv igjen, og
begrensningene p tariffpolitikk i et land som var s
avhengig av utenrikshandel som Storbritannia blei
forsttt stadig klarere. 1934 var definitivt et r med
konomisk gjenoppblomstring, og i hvert fall i
Storbritannia med minkende konomiske og politiske
spenningsforhold. Som vi s blei kuttene i sosialvelferd
fra 1931 gjenoppretta om vren. Under valgene i marsj
oppndde the Labour Party for frste gang en klar
majoritet i byrdet i London, der det har beholdt makta
helt siden den gang.
Sett opp mot disse fordelaktige tendensene var der
enkelte hyst ufordelaktige oversjiske utviklingstrekk. I
129

sterrike kom borgerkrigen i februar, der Dolfuss

kristensosiale styrta de sterrikske sosialistene og
etablerte sitt skjre diktatur fr Dolfuss blei utsatt for et
attentat i juli og erstatta av Schuschnigg, som forskte
forhandle med Mussolini i hp om beskytte sterrike
mot Hitler. I Den fjerne sten hadde Japan innsatt en
nikkedokke av en keiser i spissen for nikkedokkestaten,
Manchukuo, og gikk i april fram ved tilbakevise
nimaktstraktaten som regulerte intervensjon i Kina. I mai
blei et diktatur innsatt gjennom et coup de main i
Bulgaria, og i juni kom Hitlers blodbad p bekostning
av Rhm og Otto Strasser. Tre mneder seinere, ved
Hindenburgs dd, blei Hitler president i Tyskland og fikk
en fullstendig fri hand innen tyske anliggender.
I mellomtida, i Frankrike, hadde starten p Staviskyskandalen velta den franske regjeringa og erstatta den
med et langt mer reaksjonrt ministerium under
Doumergue. Dette frte i juli, 1934 til at de franske
kommunistene og sosialistene danna en forent front, og i
oktober til at de franske fagforeningene blei gjenforent
med C. G. T. Fr denne sistnevnte begivenheten hadde
Den forente front spredd seg i september fra Frankrike til
Spania, hvor den i oktober blei etterfulgt av en stor
generalstreikbevegelse forspillet til borgerkrigen. I
november vant Roosevelts demokrater kongressvalget i
De forente stater; i desember blei Kirov utsatt for et
attentat under mystiske omstendigheter i Leningrad, og i
130

Den fjerne sten fordmte Japan the Washington Naval

Treaty.
Dette ret, 1934, var sledes et som var vitne til
fascistiske framstt i utlandet og en kende trussel i Den
fjerne sten, men ogs til antifascistisk konsentrering i
Frankrike og Spania. I Storbritannia grep naturlig nok
kommunistene og I. L. P. sin sjanse til presse p for en
tilsvarende forent front, men blei mtt med en skarp
avvisning fra the Labour Party, som erklrte at den
eneste sanne forente front var dem sjl,
fagforeningskongressen og Det kooperative forbund, som
allerede hadde slutta seg sammen i the National Council
of Labour, og som ved p ny hevde sin fiendtlige
innstilling til ethvert slags diktatur bekrefta sin tro p
demokratisk regjeringsmakt med et fritt valgsystem og
et aktivt og effektivt parlamentarisk apparat for n
effektive beslutninger, etter rimelig muligheter for
diskusjon og kritikk. Etter partikonferansen det ret la
the Labour Party sin eksekutivkomit fram, ved siden av
en rekke politiske tilleggsrapporter om spesielle
stridssprsml, et nytt utkast til en generell
politikkerklring, med sikte p erstatte Socialism and
the Nation og med tittelen For Socialism and Peace. Til
denne la Det sosialistiske forbund fram s mange som 75
omarbeidinger, som spente over hele den politikken som
blei lagt fram av eksekutivkomiteen; og ved sledes
utfordre helheten praktisk talt sikra at det ikke ville
lykkes i omarbeide programutkastet p et bestemt
131

punkt, ved anspore viljen til resten av konferansen til

forsvare det. Ved stake ut denne linja fler jeg meg
sikker p at Det sosialistiske forbund gjorde et stort
feiltrinn. Det hadde, nr alt kommer til alt, blitt stifta av
de venstreflyaktivistene som nska fortsette med
arbeide innafor the Labour Party snarere enn bryte ut av
det; men utfordre hele eksekutivkomiteens politikk og
samtidig akseptere en forent front sammen med
kommunistene i mte med eksekutivkomiteens
fiendtlighet ville med rimelig visshet gjre dets posisjon
innen partiet uholdbar, mens det eksisterte tilstrekkelig
med sympati for enkelte av dets forslag til at de kunne
hatt rimelige utsikter til suksess dersom de hadde blitt
stende for seg sjl, i stedet for utgjre en del av en
omfattende utfordring. For Socialism and Peace var
faktisk ikke p noen mte et reaksjonrt dokument, men
snarere et betydelig framskritt i forhold til dets forlper
som en uttalelse om sosialistiske mlsettinger. Det
begynte med sl fast fem generelle prinsipper som ville
ledsage partiet nr det gjaldt definere sine mlsettinger.
Det frste av disse forplikta partiet til ske fred
gjennom fjerne de grunnleggende rsakene til
internasjonale disputter, gjennom konsultasjon og
mekling, gjennom ta avstand fra krig som et instrument
for nasjonal politikk, gjennom nedrustning, og ved
samarbeid gjennom Folkeforbundet og med stater som
ikke enn var medlemmer av forbundet.2 Det andre
prinsippet slo fast mlsettinga med sikre ethvert
132

medlem av fellesskapet en tilfredsstillende levestandard,

med like muligheter for s vel menn som kvinner. Det
tredje ville srge for omdanne industri fra en vilkrlig
strid for personlig gevinst til en planlagt nasjonal
konomi som sikta mot og blei gjennomfrt for tjene
fellesskapet. Det fjerde tok for seg den demokratiske
ekspansjonen av utdanning, helse og andre sosiale
tjenester. Sist men ikke minst tok det femte for seg
skattlegging, som skulle bli justert p en slik mte at den
srga for opprettholdelsen og forbedringa av industriens
nasjonale apparat (det vil si for investering), og for at
overskuddet skapt gjennom sosiale anstrengelser skulle
anvendes til alles beste.
Det sosialistiske forbund begynte med utfordre disse
prinsippene, ikke fordi det var uenige i dem, men fordi de
ikke var eksplisitte nok til utgjre noen presis
forpliktelse for en nyvunnet regjeringsmakt. Dette tok de
ikke sikte p gjre, for hele erklringa var lagt fram i
form av langsiktige mlsettinger snarere enn som et
program for ei regjering som satt med makta. Det
inkluderte s visst en rekke spesifikke forslag, men det
blei med overlegg latt stende uklart hvor mange av disse
som ville bli stende i det gjeldende programmet til en
Labour-regjering i lpet av dets innledende periode ved
makta. I dets konkluderende seksjon var det definitivt
parlamentarisk og konstitusjonelt, samtidig som det
kunngjorde at man var tilhengere av avskaffe the House
of Lords og lova g fram med avskaffelse dersom
133

adelen skulle forhindre utfrelsen av programmet, og

kunngjorde ogs det ptakelige behovet for
prosedyremessige reformer av the House of Commons
som man ogs tok for seg i en spesialrapport som blei
levert inn til partikonferansen i 1934. Hva Det
sosialistiske forbund hadde sine innvendinger i mot var
for det frste fravret av et definitivt umiddelbart
program, og for det andre en utvetydig forpliktelse til
konstitusjonelle metoder, uavhengig av enhver agering
som ville kunne tas av Labour sine opponenter for
bekjempe dets tiltak. Forbundet nska en uomtvistelig
forpliktelse til et bestemt framstt innen fem r i retning
av et sosialistisk England, inkludert en avgjrende
endring i hele grunnlaget for produksjon og distribusjon
slik at den produktive makta ville kunne bli anvendt for
tilfredsstille folkets behov i samsvar med en planlagt
konomi. Sir Stafford Cripps la fram dets omarbeiding
langs disse linjene. Dalton, for eksekutivkomiteen, ba om
en tilbaketrekking av omarbeidinga, og lova en kortere
erklring som legemliggjorde Labour sitt umiddelbare
program. Forbundet nekta trekke den tilbake, og blei
sltt med mer enn ti mot en, etter at Herbert Morrison
hadde angrepet det som han hevda var det
kommunistiske motivet som l til grunn for
omarbeidinga. Ikke desto mindre fortsatte forbundet, og
gikk p tilsvarende nederlag med en rekke andre
omarbeidinger. Til slutt blei For Socialism and
Peacevedtatt nr sagt uendra av konferansen. Sammen
134

med den gikk en spesiell erklring om War and Peace,

som blei lagt fram under overoppsynet til the National
Council of Labour. Denne tok for seg et foresltt system
for kollektiv sikkerhet gjennom Folkeforbundet og I. L.
O. Den argumenterte for internasjonaliseringa av sivil
luftfart, og for bringe Sovjetunionen inn i forbundet,
samtidig som den skred fram, steg for steg, i
overensstemmelse med De forente stater. Den fremma
individuell motstand mot tjenestegjring i enhver krig
som blei frt i strid med forbundets prinsipper; men den
avviste generalstreik mot krig som upassende stilt overfor
deleggelsen av den tyske og den italienske
arbeiderbevegelsen, og begrensa sine forpliktelser til den
allerede godkjente politikken med sammenkalle en
spesiell fagforeningskongress for beslutte hva slags
agering man skulle ty til i mte med en eventuell
krigsfare. Ogs denne erklringa blei utfordra av Det
sosialistiske forbund, som betrakta Folkeforbundet som
ulselig forbundet med Versaillestraktaten og som ute av
stand til gjre noe mer enn opprettholde status quo.
Dets omarbeiding krevde de nreste relasjoner til
Sovjetunionen, og kalte p arbeidere overalt til st i mot
krig gjennom alle midlene de hadde til rdighet, inkludert
en generalstreik. Ogs vedrrende dette stridssprsmlet
blei Det sosialistiske forbund nedstemt; men 673 000 mot
1 519 000 stemmer blei avgitt mot erklringa i sin helhet
av de kombinerte gruppene p venstresida og blant
pasifistene.
135

Under disse omstendighetene representerte Det

sosialistiske forbund en intens reaksjon mot katastrofen i
1931, ikke tilstrekkelig til drive det ut av the Labour
Party sammen med I. L. P., men sterk nok til stille det i
skarp opposisjon mot konstitusjonsorienteringa og
forbundsfokuset til ledelsen innen the Labour Party. I
Leicester i 1932 hadde denne stemninga blitt utbredt nok
til tillate det f gjennomslag for resolusjonen som tok
til orde for nasjonaliseringa av aksjebankene, med
gruvearbeidernes og de jernbaneansattes sttte. Men
innen 1934 hadde en god del av denne venstredreide
reaksjonen forsvunnet, og partiets lederskap var enda
tryggere i hendene til menn som hadde vrt framstende
innen Labour-regjeringa og som hadde vrt forbundet
med dens kompromisspolitikk fram til dets endelige
brudd med MacDonald. Dette blei ikke forhindra
gjennom det faktum at flesteparten av de gamle lederne
blant dem Morrison og Dalton var ute av the House of
Commons; for de var desto bedre i stand til sette av sin
energi til gjenopplive partiet og gi det et bedre
gjennomtenkt program enn det hadde vrt i besittelse av
i 1929 eller i 1931. Leksjonene fra 1931, slik de blei lest
av slike gamle krumtapper som Morrison, Dalton og
Pethick Lawrence, var ikke at Labour skulle gi opp sin
politikk basert p gradvis konstitusjonsorientering, men
at det burde bli bedre forberedt med et praktisk
gjennomfrbart program som den neste Labourregjeringa kunne gjennomfre. De var p sken etter den
136

klare majoriteten i parlamentet, til hvis manglende

tilstedevrelse i 1929-31 de tilskreiv mesteparten av sine
problemer, og de s ikke for seg at de borgerlige partiene
raskt ville kaste av seg sin konstitusjonsorientering med
sikte p forhindre dem, eller trodde at de ville oppn et
flertall dersom de kom ut frst med en utfordring mot
parlamentarismen. Det sosialistiske forbund tilskreiv
derimot the Labour Party sin nedgang til dets
motstanderes beredvillighet til ty til ethvert grep for
beseire det, flte seg sikre p at denne politikken ville bli
gjentatt i tilfelle det skulle komme til en ny Labour-seier
ved valgurnene, og trodde at en holdning basert p
likefram utfordring ville sikre sterkere sttte enn en
basert p kompromiss. Der var sledes en skarp konflikt
mellom synspunktene til venstresida og hyresida, der
fagforeningsblokkens stemmegivning, etter 1932, gikk i
favr av hyreflyen mot de halvrevolusjonre forslaga
fra venstresida.
Straks etter the Labour Party sin konferanse i 1934
utstedte partiet en rekke spesialrepporter som tok for seg
de nedtrykte omrdene, og tok til orde for agering for
ordne opp i de stagnerende arbeidsledighetsplene som
fortsatte eksistere i dem til tross for den generelle
gjenopplivinga. Regjeringa utstedte en Special Areas Bill
som oppnevnte kommisjoner for hjelpe disse omrdene,
men utrusta dem med svrt begrensa myndighet, som det
parlamentariske Labour Party forgjeves forskte f
utvida. U. A. B. utstedte sine reguleringsutkast i
137

desember, og den generelle protesten som de frambrakte

forente de lokale arbeidsledighetskomiteene bak et nytt
korstog, som fikk utbredt sttte fra fagforeningsrdene og
fagforeningsforgreiningene. Gjennom the National
Council of Labour slutta T. U. C. seg til protestene, men
nekta anerkjenne den kommunistleda National
Unemployed Workers Movement; og the Labour Party
avviste flere henstillinger om tilslutning fra
kommunistpartiet og I. L. P. I februar, 1935 vedtok og
publiserte kommunistpartiet sin egen politikk, under den
utfordrende tittelen For Soviet Britain. Lloyd George
kom ogs p banen igjen med sitt eget program, under
slagordet Organising Prosperity, hvis utkast blei skrevet
uten forutgende konsultasjon med de andre liberale
gruppene. Han nska et overordna konomisk rd,
dirigert av et lite indre kabinett, for gjennomfre et stort
utviklingsprogram for de store industriene, som
fremdeles var i privat eie, men med finansiell bistand fra
staten der hvor det var ndvendig; og han tilbd seg
samarbeide med den nasjonale regjeringa i realiseringa
av dette programmet. Men ingenting kom ut av dette. I
stedet kvitta toryene seg til slutt med Ramsay
MacDonald og rekonstruerte regjeringa som en rein
toryadministrasjon, under Stanley Baldwin som leder.
I Storbritannia splitta stridssprsml vedrrende
internasjonal politikk s vel som hjemlige anliggender
sosialistene p en skarp mte. Som vi s gikk the Labour
Party ut med full sttte til kollektiv sikkerhet under
138

Folkeforbundet; men dette ga ikke rom for noen klar

veiledning nr det gjaldt den holdningen man skulle anta
i forhold til nedrustning. Helt fram til og inkludert the
Peace Ballot-kampanjen i 1934-35 fortsatte the Labour
Party snakke ut i fra nedrustning, til tross for
nedrustningskonferansens penbart mislykka forsk p
gjre noe som helst framskritt og ogs til tross for
nazistenes
penbare
overtramp
mot
nedrustningsforordningene
i
henhold
til
Versaillestraktaten.
I
1935
var
imidlertid
oppmerksomhetens sentrum Italia, hvor Mussolini gjorde
pne forberedelser til krig i Etiopia. P Stresakonferansen i juni, 1935, som det blei innkalt til p
bakgrunn av Tysklands gjeninnfring av militr
tvangsutskrivning, blei ikke Etiopia nevnt, sjl om Laval
hadde inngtt en pakt med Mussolini fem mneder i
forveien. Den britiske fagforeningskongressen ba om
sttte til tiltak for tyle den italienske regjeringa; men
Mussolini, uforstyrra av trusselen om sanksjoner fra
Folkeforbundet, gikk fram ved bombe sin vei inn i
Etiopia. Stilt overfor dette blei en slags konomiske
sanksjoner faktisk gjort gjeldende av forbundet i oktober,
men de var halvhjerta og forhindra ikke at det blei sendt
av grde olje som de italienske styrkene kunne anvende
under invasjonen.
I november, 1935 kom nasjonalvalget der Baldwin, i
sterk grad influert av the Peace Ballot, strevde etter
framst som forkjemperen for en forbundspolitikk for
139

kollektiv sikkerhet, og var i stand til f sitt flertall

fornya. Labour vant sjlsagt taburetter, og fikk valgt inn
154 medlemmer opp mot de kun 46 i 1931, men 134
frre enn i 1929. I det nye parlamentet var kandidater
sttta av de nasjonale fagforeningene fremdeles i flertall,
men de fleste av lederne som blei nedkjempa i 1931 vant
tilbake sine taburetter. MacDonald, nedkjempa av
Shinwell i Seaham, blei gjenvalgt for de skotske
universitetene seinere i 1935, men dde det pflgende
ret. Blant dem som trakk seg ut av regjeringa i 1931 var
det bare Thomas som blei vrende inntil han ga seg i
1936, som utfallet av en budsjettlekkasjeskandale. De
uavhengige liberalerne, som innen denne tid var ute av
regjeringa, kjempa om 161 taburetter, men vant kun 21
opp mot de 33 som blei vunnet av nasjonalliberalerne
med torysttte. Toryene hadde sledes fremdeles en
komfortabel majoritet; og da valget var over stod de fram
med et program for gjenopprustning som de ikke hadde
vga legge fram for valgmennene. The Labour Party
som til tross for sin opposisjon mot fascismen hittil
hadde stemt mot kte utgifter til gjenopprustning, mtte
n bestemme seg for om det skulle sttte regjeringas
program eller ei; det kunne ikke lenger sitte p gjerdet
ved holde sin sttte til krigsrustningene innen de
grensene som blei plagt ved summere opp alle de
nasjonale kreftene som potensielt var tilgjengelige mot en
aggressor, og nekte se for seg det mulige behovet for
unilateral britisk agering. Beslutninga var imidlertid ikke
140

enkel, i lys av mistanken om at regjeringa nska kte

styrker, ikke med det forml gjre forbundet mer
effektivt, men snarere som en basis for komme fram til
betingelsersom ville overlate aggressorene frie til snu
sine krefter mot Sovjetunionen.
Mens Mussolini fulgte opp sin aggresjon i Etiopia
uforstyrra av forbundet fortsatte Hitler med sine forsk
p forsikre vesten om at han ikke trua dens sikkerhet og
rlig og oppriktig skte fred med den, samtidig som han
fulgte opp sin kampanje med beskytte Vest-Europa mot
bolsjevismen. I mellomtida, p Labour Party-konferansen
i 1935, hadde Lansbury blitt drevet fra lederskapet etter
et utyla angrep p hans pasifisme i regi av Ernest Bevin;
og Attlee hadde erstatta ham som leder. Lansbury var s
visst hyt elska av venstreflyen, men hans pasifisme
hadde sttt bor antifascistene blant dem uten blidgjre
hans hyreflyopponenter, og han var ikke lenger i noen
posisjon til gi lederskapet det som trengtes. Den
vanrende Hoare-Laval-avtalen av desember, 1935, som
forslo etterlate Italia med besittelse over sine
erobringer, vekka s mye folkelig indignasjon at den
mtte gjendrives; men den britiske utenrikspolitikkens
vanrede stilling var ulindra. I mars, 1936 marsjerte
Hitler inn i Rhinland, og brt dermed Locarno-avtalen og
framprovoserte en ny europeisk krise; og i juni begynte
Den spanske borgerkrigen med general Francos opprr i
Nord-Afrika. Dette reiste umiddelbart sprsmlet
vedrrende den spanske republikanske regjeringas rett til
141

 kjpe vpen og motta hjelp fra utlandet; og de

fascistiske statene begynte straks yte storskala hjelp til
opprrerne. De vestlige allierte forskte kontre dette
ved hjelp av en ikke-intervensjonspakt, som de
fascistiske statene slutta seg til uten noen intensjon om
flge den. Lon Blums Front Populaire-regjering, som
hadde kommet til makta i Frankrike, var ikke rede til
agere uten full britisk sttte, stilt overfor styrken i de
franske pasifistiske holdningene og i de mektige
innflytelsene som foretrakk komme overens med
tyskerne; og den britiske regjeringa var fiendtlig innstilt
til de spanske republikanerne. De fascistiske statene var
sledes i stand til overtrede ikke-intervensjonspakten
ustraffa, mens Sovjetunionen var for langt unna til at den
kunne yte noe mer enn svrt begrensa hjelp til
republikanerne, som ikke desto mindre i kende grad
kom under dens innflytelse.
Dette var situasjonen som Labour Party-konferansen
mtte konfrontere da den kom sammen i Edinburgh i
oktober, 1936. Eksekutivkomiteen sikra seg i lpet av
konferansens tidlige dager en resolusjon som sttta ikkeintervensjon, men insisterte p at alle parter skulle flge
den; men de spanske brorskapsdelegatene var i stand til
legge fram slike sensasjonelle penbaringer vedrrende
brudda p pakten fra fascistenes side at konferansen
forandra sin oppfatning, sendte Attlee og Greenwood p
en misjon for protestere overfor regjeringa, og da de
kom tilbake hadde de med seg en ny resolusjon som var
142

til langt strre hjelp for den republikanske sida. Allerede

i mai hadde the National Council of Labour utstedt et
manifest, Socialism and the Defence of Peace, der det
erklrte at Labour m vre rede til akseptere
konsekvensene av sin politikk, og at en bevegelse som
sttter forbundssystemet ikke kan desertere det under ei
krise. Vekta blei fremdeles lagt p forbundsagering, og
det
blei
uttrykt
opposisjon
mot
unilateral
gjenopprustning; men den hadde helt klart dreid fra
ubetinga
opposisjon
til
betinga
sttte
til
gjenopprustningspolitikken, mens den fremdeles overlot
til det parlamentariske Labour Party oppgava med
beslutte nr det skulle stemme for eller i mot regjeringas
faktiske forslag. The Labour Party befant seg faktisk i et
dilemma mellom sin beslutning om organisere
opposisjon mot fascistene og sin frykt for at
vpenarsenalene i toryregjeringas hender ville bli brukt,
ikke for opprettholde kollektiv sikkerhet, men mot den.
I dette dilemmaet inntok Cripps og Det sosialistiske
forbund, s vel som I. L. P., ei definitiv linje ved nekte
sttte gjenopprustning s lenge toryene blei sittende
med makta, mens partiflertallet gradvis gikk over til
politikken basert p stemme for tyngre vpenarsenaler
til tross for sin mistro til regjeringa. Edinburghkonferansen stemte i favr av en ambisis resolusjon
gjennom en majoritet av mer enn to mot en; men den
virkelige beslutninga blei fatta av det parlamentariske
partiet. I mellomtida, vedrrende stridssprsmlet reist av
143

Den spanske borgerkrigen, forblei ledelsens holdning

tvetydig og i virkeligheten innskrenka til forske f
ikke-intervensjonspakten til fungere. En delegasjon fra
Frankrike, anfrt av Jean Longuet, kom til London i
november, 1936 for sprre om hvorvidt britene ville
sttte Frankrike i forhold til bryte pakten med sikte p
intervenere p republikanernes side, men den fikk kun et
tkete svar stilt overfor frykten for at intervensjon ville
kunne fre til krig. Ei heller var Sovjetunionen rede til
sette alt inn p en intervensjon med mindre den kunne bli
sikra fransk og britisk sttte. Borgerkrigen trakk derfor
ut, med kt intervensjon p fascistenes side, og gikk mer
og mer mot republikanerne, sjl om Madrid makta
holde ut fram til tidlig i 1939, da slutten p
kamphandlingene blei etterfulgt av en orgie av represalier
og av den totale undertrykkelsen av den spanske
arbeiderklassebevegelsen, som kun levde videre i eksil
hovedsakelig i Mexico og Frankrike.
I juli, 1937 utstedte The National Council of Labour et
nytt manifest, International Policy and Defence, som
kom til bli betrakta som gjre en definitiv
innrmmelse i forhold til gjenopprustningspolitikken,
endog i regi av en toryregjering. Den erkjente at
Folkeforbundet i yeblikket har blitt gjort ineffektivt
og, mens den stod for dets gjenoppretting og for kollektiv
sikkerhet i prinsippet, insisterte p at en Labourregjering, dersom den kom tilbake til makta i den
bestende verdenssituasjonen, ville trenge vre i stand
144

til ikke bare forsvare landet, men ogs til spille sin
rolle i den kollektive sikkerheten og til imteg enhver
intimidering fra de fascistiske maktenes side, og ville
vre ute av stand til gi opp gjenopprustningspolitikken
inntil den hadde vrt i stand til endre
verdenssituasjonen til det bedre. Denne politikken, sjl
om den blei angrepet p det sterkeste av Aneurin Bevan,
som da kom i forgrunnen som en lederskikkelse innen
venstresida, blei omfavna av nesten 10 mot 1 p
partikonferansen i Bournemouth. Fr dette hadde
japanerne lansert sitt fullskalaangrep p Nord-Kina og
Shanghai; og konferansen utstedte ogs en resolusjon
som tok til orde for agering, i samspill med De forente
stater, for bringe den japanske aggresjonen til opphr
gjennom finansielt og konomisk press. The National
Council of Labour tok i mellomtida til orde for boikott av
Japan, men sjl om en forbundskonferanse kom sammen
i Brssel i november for drfte saken kunne man ikke
enes om noe effektivt tiltak. Mens mtet pgikk
undertegna faktisk Tyskland, Italia og Japan en antiKomintern-pakt, og fornya sitt forsk p sikre vestlig
sttte til sine planer mot Sovjetunionen. I denne
atmosfren endte 1937, og Mnchen-ret begynte.
Ved begynnelsen av Tsjekkoslovakia-krisa hadde der
ikke vrt s f endog innen the Labour Party som s en
viss kraft i Sudeten-krava, og hpa at tsjekkerne ville
vre i stand til imtekomme dem uten overgi seg helt
og fullt. Men forhandlingene i lpet av sommeren
145

overbeviste de fleste av dem om at Hitler ikke ville vre

tilfreds med noe mindre enn deleggelsen av
Tsjekkoslovakias makt til motst noen som helst
ytterligere krav som han ville kunne legge fram seinere;
og en god stund fr Mnchen-drftingene hadde
opinionen dreid nrmest helt i favr av sttte
tsjekkerne for enhver pris. Der var forsk p etablere en
felles front blant de britiske og franske arbeider- og
sosialistbevegelsene; men franskmennene, som var ofre
for sine indre splittelser og bevisste p sin svakhet, holdt
tilbake. Av tekniske grunner i forhold til en endra dato
var der ingen Labour Party-konferanse i 1938; men The
National Council of Labour forberedte og overleverte en
erklring til T. U. C. i september, Labour and the
International Situation; On the Brink of War, der det
erklrteat nazistenes krav var av en slik karakter at ingen
regjering hadde noen rett til anbefale tsjekkerne
akseptere dem, og sa at tida er inne for en positiv og
umiskjennelig ledelse for kollektivt forsvar mot
aggresjon og for sikre fred. Den britiske regjeringa,
tilfyde det, m ikke etterlate noen som helst tvil i den
tyske regjeringas sinn om at de vil bli mtt med de
franske og sovjetiske regjeringenes motstand mot ethvert
angrep p Tsjekkoslovakia. Dette blei sjlsagt skrevet
en god stund fr krisas seinere stadier, og kunne bli
fortolka som overlate beslutninga til vre betinga av
Frankrikes og Sovjetunionens deltakelse. Det hadde ikke
funnet sted noen forutgende konsultasjon med
146

sistnevnte og intet forsk p samstemt militr

planlegging; men det er klart at Sovjetregjeringa, som
ikke flte seg sterk nok til agere aleine, venta p
beslutningene fra Storbritannia og Frankrike og stod rede
til intervenere dersom de ogs kom med.
En god stund fr Mnchen hadde den endelige
tvetydigheten forsvunnet fra Labour sine uttalelser i
Storbritannia, og den hadde gjort det klart at det britiske
Labour, ved en stor majoritet, stod for forsvare
Tsjekkoslovakia, med kun ei lita gruppe av absolutte
pasifister som fremdeles opponerte. Der hadde imidlertid
vrt mange bitre interne disputter fr man kom fram til
denne tilnrma enigheten spesielt vedrrende
sprsmlet om hvorvidt the Labour Party skulle fortsette
st aleine, og forberede seg p et nasjonalvalg der det
kunne be om sin egen klare majoritet, eller om det burde
ske allierte for et umiddelbart antifascistisk korstog,
enten innen arbeiderklassebevegelsen, ved akseptere
tilnrmingene fra Kommunistpartiet, I. L. P. og Det
sosialistiske forbund for en forent arbeiderklassefront,
eller ved g videre enn dette og ta til orde for
samarbeidet mellom alle antifascister i en eller annen
slags folkefront, for en stor del modellert etter de i
Frankrike og Spania. Overfor begge disse kampanjene
bd eksekutivkomiteen i the Labour Party, sttta av
partikonferansen, p ubetinga opposisjon, og tok til orde
for at alle vennligsinna menn og kvinner burde slutte opp
om det som den eneste aktren for en alternativ politikk,
147

og stilte sprsml ved om noen som helst slags form for

forent eller folkelig front ville sikre videre, eller endog
vid, valgmessig oppbakking etter som det var the Labour
Party aleine som stod for en koherent politikk.
Som vi s hadde Det sosialistiske forbund, ved utfordre
partiledelsen hovedsakelig vedrrende sprsml om
intern politikk, gtt p kraftige nederlag ved
etterflgende partikonferanser; men fra 1936 av var
disputten hovedsakelig innskrenka til de internasjonale
affrenes felt, spesielt etter at borgerkrigen hadde brutt
ut i Spania. I mai, 1936 lanserte Victor Gollancz, hjulpet
av H. J. Laski og John Strachey, the Left Book Club, som
gjennom sine lokale grupper og sin regelmessige
spredning av bker med venstreflyappell, hovedsakelig
om internasjonale anliggender, snart begynte utve en
omfattende innflytelse, spesielt blant de yngre
medlemmene
av
arbeiderbevegelsen
og
blant
intelligentsiaen.
Blant de to teoretikerne innen the Left Book Club hadde
den yngste, John Strachey (f. 1901), opprinnelig kommet
i forgrunnen som en tilhenger av monetr reform, og
som parlamentsmedlem for the Labour Party hadde han
sttta Oswald Mosley, hvis New Party han slutta seg til
fra starten av, sjl om han forlot det nr sagt
umiddelbart. I 1931 mista han sin parlamentariske
taburett, og hans politiske holdning bevega seg lenger og
lenger mot venstre. Hans taler og skrifter hadde en svrt
148

sterk appell til de unge; spesielt gjorde hans The Coming

Struggle for Power (1932), med dens konsentrasjon om
stridssprsml vedrrende klasse og makt, ham til en av
de mest effektive apostlene i den forente fronten mot
fascismen.
Fra den sosialistiske tenkningens ststed var imidlertid
den langt viktigste av bakmennene bak the Left Book
Club Harold J. Laski (1893-1950), som var professor i
politisk teori ved the London School of Economics og
ogs fra 1937 et medlem (valgt av de lokale
arbeiderpartiene) av eksekutivkomiteen i the Labour
Party, der han generelt sett var lederen for en
dissidentminoritet. Han var ingen kommunist, til tross for
sin vilje til samarbeide med kommunistene;
eksekutivkomiteen satte ham s visst, med betydelig
behendighet, opp som talsmann ved partikonferanser mot
resolusjoner som strmma ut fra kommunistiske kilder,
og i s henseende holdt han svrt effektive taler. Han
hadde vrt velkjent som forfatter helt fra han publiserte
sin frste bok, en akademisk avhandling om politisk teori
(The Problem of Sovereignty, 1917), og hadde skaffa seg
et renomm s vel i De forente stater som i England, og
tjenestegjorde en stund som universitetslrer ved
Harvard, Yale og andre amerikanske universiteter hvor
han ved en anledning kom i alvorlige vanskeligheter ved
gi pen sttte til arbeidere i streik. Han hadde ogs spilt
en aktiv rolle i kvinnenes stemmerettighetsbevegelse, og
skreiv ledere i Lansburys Daily Herald fr Den frste
149

verdenskrig. I tjuera var han spesielt aktiv i

Fabiansamfunnet, og i 1926 etterfulgte han Graham
Wallas i hans posisjon ved School of Economics. Ved
jevnt over begynne som en moderat sosialist bevega
han seg jevnt og trutt mot venstre etter at han hadde
oppndd sitt professorembete, og blei i kende grad aktiv
innen the Labour Party. I hans stilling som lrer og
foreleser hadde han stor innflytelse over sine studenter,
som han strakte seg langt for tilfredsstille; og etter som
disse inkluderte et stort antall oversjiske sdanne, bde
fra de britiske avhengighetsomrdene og fra utlandet for
vrig, strakte hans innflytelse seg over hele verden,
spesielt i lpet av depresjonsra. I 1925 hadde han
publisert sin velkjente Grammar of Politics og i 1927 sitt
Home University Library-bindom Communism, som
markerte at han kom p banen som en tenker p
venstreflyen. Deretter blei hans bker om
samtidspolitikk i kende grad propagandistiske og
gjenstand for Karl Marx innflytelse, sjl om der i dem
alltid forblei et sterkt anstrk av utilitarisme som ikke var
forbundet med hans tilslutning til marxistiske begreper.
Han skreiv ogs en god del, p en kritisk beskrivende
mte, om De forente stater, spesielt basert p sin
personlige erfaring og delvis p kontakter med mange
amerikanske venner og disipler. Som den ledende
skikkelsen innen the Left Book Club kom han naturlig
nok til spille en framstende rolle innen bevegelsene for
en forent, eller folkelig, front; men sjl om han var en
150

alliert med kommunistene i disse kampanjene forblei han

en skarp kritiker av kommunistisk taktikk, og beholdt sin
posisjon innen the Labour Party og i eksekutivkomiteen
da hans nrmeste samarbeidspartnere, Cripps og Aneurin
Bevan, blei ekskludert fra partiet.
Mye av the Left Book Club sin suksess, i trettira,
skyldtes den ihuga sttten fra kommunistene og nestenkommunistene, som ikke bare kom opp med materialet til
mange av dens publikasjoner, men som ivrig danna
sirkler for spredninga av dens bker og dens mnedlige
tidsskrift. Men Victor Gollancz, dens grunnlegger, hadde
i likhet med mange andre ikke mage til svelge nazisovjetpakten, og etter som kommunistisk sttte svikta
svant klubben gradvis hen, til tross for en midlertidig
oppslutning da Hitlers invasjon av Russland brakte
kommunister og andre sosialister sammen igjen.
P omkring den samme tida som stiftelsen av klubben
kom Reynolds News, sndagstidsskriftet som etter en
lang historie som radikalt organ hadde kommet i den
kooperative bevegelsens eie, ut med propagandafor et
folkelig korstog mot regjeringa innen den anti-fascistiske
saken. I mellomtida var eksekutivkomiteen til the Labour
Party hovedsakelig engasjert i en kampanje mot the
Labour League of Youth, som i kraft av vre en halvt
uavhengig organisasjon krevde retten til kritisere
partiledelsen, og med utarbeidinga av et umiddelbart
program for supplere For Socialism and Peace ved
151

sette fram p en mer eksakt mte hva en innkommende

Labour-regjering, med en parlamentarisk majoritet bak
seg, ville sette seg fore gjre i lpet av sin frste
regjeringstermin. Labours Immediate Programme dukka
faktisk opp i mai, 1937, og blei ratifisert av
partikonferansen i oktober. Det hadde lite si vedrrende
sprsml om utenrikspolitikk, men ba partiet om
nasjonalisere the Bank of England (men ikke
aksjebankene),
kullindustrien,
de
strste
transportforetaka, bortsett fra shipping, og gass- og
elektrisitetsforsyninga. Det foreslo ogs tiltak for enklere
jordervervelse for offentlige forml, men ikke for
generell jordnasjonalisering, og for reorganiseringa av
det britiske jordbruket og matvaretilfrselen, lnna ferie
for alle ansatte arbeidere, ei standard arbeidsuke p 40
timer, med enkelte unntak, og hyere lnninger, som
skulle skes i samarbeid med fagforeningene og I. L. O.
Forbedra sosiale sikkerhetstiltak, inkludert pensjoner for
de eldre, blei ogs lova, sammen med forbedra
helsetjeneste og avskaffelsen av middelstesten.
Vedrrende utenriksanliggender bekrefta den bare
Folkeforbundets politikk basert p kollektiv sikkerhet,
inkludert internasjonaliseringa av luftstyrker, og forplikta
seg sjl til opprettholdelsen av adekvate vpna styrker
til forsvare vrt land og til etterkomme vre
forpliktelser som et medlem av the British
Commonwealth og Folkeforbundet, og til etablere et
forsvarsministerium. Dette var et betydelig program,
152

nesten p linje med det Labour-regjeringa i 1945 faktisk

kom til sette ut i live. Men nasjonalvalget som det sikta
seg inn mot fant ikke sted, og det ga ingen veiledning for
hndtere Labour sine umiddelbare problemer i
opposisjon.
Fr det umiddelbare programmet blei utstedt hadde
Kommunistpartiet, I. L. P. og Det sosialistiske forbund
publisert sitt Unity Manifesto av januar, 1937, signert av
blant andre Cripps og Laski, s vel som av Jack Tanner
fra the Amalgamated Engineering Union, Arthur Horner
fra gruvearbeiderne, Maxton, Jowett, Pollitt og Tom
Mann. Manifestet skilte seg fra uttalelsene fra the Labour
Party hovedsakelig i sin militante tone og den
vektlegginga det la p striden mot imperialismen i India
og i koloniene, og ogs i dets insistering p ikke vente
p nasjonalvalget, men begi seg inn p striden
umiddelbart, spesielt p hjemmefronten og ved hjelp av
en klar pakt med Frankrike og Sovjetunionen for
forsvaret av freden. Eksekutivkomiteen i the Labour
Party responderte umiddelbart p dette Unity Manifesto
ved utvise Det sosialistiske forbund fra sin
tilhrighetskrets og ved erklre medlemskap i det som
uforenlig med medlemskap i the Labour Party. Disse
beslutningene konfronterte forbundet med et alvorlig
valg; for mange av dets medlemmer var hyst uvillige til
g med p utvises fra the Labour Party. Forbundet
mtte situasjonen med opplse seg sjl, og sledes
overlate dets individuelle medlemmer til fremdeles bli
153

stende innen the Labour Party, med mindre de blei

ekskludert
p
individuelt
grunnlag.
Men
eksekutivkomiteen i partiet utstedte, i et ytterligere
manifest i mai, et opprop til sine medlemmer om avst
fra noen som helst felles aktiviteter med
Kommunistpartiet eller I. L. P. og konsentrere seg om
partiets egne forslag det vil si, om Labours Immediate
Programme, som nettopp hadde blitt utstedt.
Det sosialistiske forbund hadde blitt opplst, og
enhetskampanjen blei redusert til kommunistene og I. L.
P., der enkelt forbundsmedlemmer fremdeles deltok som
individer. Side om side med den danna disse sistnevnte
en komit av partimedlemmer som var sympatisk innstilt
til enhet, som i sin tur umiddelbart blei bannlyst av
partiets eksekutivkomit. Eksekutivkomiteen bannlyste
ogs alle resolusjonene i favr av enhet som blei sendt
inn til den rlige konferansen for tilslutta organisasjoner,
ut i fra den anmodning at stridssprsmlet allerede hadde
blitt tatt hand om og ikke kunne, under de stende
ordrene, bli debattert p ny fr det hadde gtt tre r. Dette
lot referansen g tilbake til eksekutivkomiteens rapport
som den neste mten utfordre beslutninga som var pen
for de tidligere forbundsmedlemmene p; og da
konferansen kom sammen i oktober la Cripps behrig
fram denne p deres vegne, og tok til orde for at
eksekutivkomiteens bannlysning av enhetskomiteen for
partimedlemmer var fullstendig ukonstitusjonell. Han
fikk sttte fra Laski, og blei besvart av Clynes og Herbert
154

Morrison, som sa at eksekutivkomiteen fram til det

tidspunktet hadde vrt svrt tolerant og ikke hadde noe
nske om tvinge fram uniformitet gjennom kollektiv
disiplin, men ville bli tvunget til gjre det dersom
opprrerne holdt det gende. Morrison gjorde
tilnrminger overfor opprrerne, som hadde sltt seg ls,
om droppe det og forbli stende i partiet som gode
kamerater. S kom avstemninga, frst direkte
vedrrende ekskluderinga av Det sosialistiske forbund og
s over sprsmlet vedrrende Den forente front; og i
begge tilfeller blei referansen tilbake beseira med svrt
store flertall, mot mindretall p mellom 300 000 og
400 000. Konferansen i 1937 omarbeida imidlertid
partikonstitusjonen, bde ved gi to tilleggsmedlemmer
fra eksekutivkomiteen til de lokale arbeiderpartiene og
ved srge for at disse i framtida skulle velge sine egne
medlemmer, i stedet for f dem valgt av konferansen i
sin helhet. Den frste av disse endringene gikk imidlertid
gjennom med en temmelig snever majoritet 1 408 000
mot 1 134 000, mens den andre blei godkjent med nesten
tre mot en. Datoen for framtidige konferanser blei ogs
endra fra oktober til pinse, med sikte p unng flge
s tett p den rlige fagforeningskongressen. Dette
redegjr for at det ikke var noen partikonferanse i 1938,
p den tida da Mnchen-overgivelsen fant sted.
Disse begivenhetene gjorde slutt p Den forente front,
sjl om propaganda for den fortsatte. Dens plass blei for
en stor del overtatt, i 1937-38, av folkefronten som et
155

forsk p promotere en generell oppslutning fra

antifascister, inkludert dem i Det liberale partiet og
kanskje endog noen f dissidenter blant de konservative.
Dette framsttet, som fikk sterk oppbakking fra Reynolds
News og dens redaktr, S. R. Elliott, i form av en forent
fredsallianse, sikra oppslutning fra Det kooperative
partiet, for s kun bli avvist i juni, 1938 av den
kooperative kongressen, som hadde den endelige
jurisdiksjonen hva kooperative anliggender angr.
Folkefrontbevegelsen lyktes aldri i organisere seg i en
nasjonal skala, men den tok form i en rekke lokale
bevegelser og lyktes, i november, 1938, i f
venstreflyliberaleren, Vernon Bartlett, valgt inn som
parlamentsmedlem for Bridgwater, i en pen kamp med
en tory om en torytaburett. Han inntok sin taburett som
en uavhengig progressiv. Talsmennene for Den forente
front opponerte fremdeles mot gjenopprustning mens
Chamberlain satt med makta, mens folkefrontdeltakerne
sttta den og insisterte p at en venstresideregjering ville
vre hjelpelse i forhold til motst diktatorene med
mindre de var adekvat bevpna. Bartletts seier i
Bridgwater og andre folkefrontkandidaturer kom etter
Mnchen-krisa, og for en stor del som en respons p den
forskte
Cripps,
som
forblei
medlem
av
eksekutivkomiteen i the Labour Party, n ta fringa i
den. Han sendte et rundskriv til eksekutivkomiteen der
han fremma dannelsen av en folkefront som skulle vre
pen for enhver opposisjonsgruppe, og krevde et
156

eksekutivmte for drfte sine forslag. Dette blei holdt,

og de blei avvist med 17 mot 3 stemmer; men Cripps,
som ikke aksepterte nederlaget, sendte s ut rundskrivet
til enda videre kretser, under overoppsynet til en ad hoc
nasjonal petisjonskomit. Partiets eksekutivkomit
krevde at han offentlig skulle trekke tilbake rundskrivet,
og at han skulle bekrefte sin lojalitet til
partikonstitusjonen.
Cripps
nekta
og
partiets
eksekutivkomit ekskluderte ham deretter fra partiet og,
da kampanjen fortsatte til tross for dens bannlysning,
fortsatte med ytterligere ekskluderinger, inkludert sir
Charles Trevelyan og Aneurin Bevan. Cripps kunngjorde
sin intensjon om appellere til partikonferansen
vedrrende sin ekskludering, men blei fortalt at siden han
ikke lenger var medlem s hadde han ikke rett til bli
hrt. Dette reiste slike klageml at eksekutivkomiteen
trakk seg tilbake, og gikk med p overlate det til
delegatene beslutte om hvorvidt han skulle hres eller
ei. Da konferansen kom sammen, ved pinsetider, stemte
en liten majoritet for hre Cripps, men han sttte en
god del sympati fra seg ved holde en lovorientert tale i
forsvar for hva han hadde gjort i stedet for understreke
sine alternative politiske synspunkter, og forsket p
referere tilbake eksekutivkomiteens rapport blei beseira
med fem mot en stemmer, der rett over 400 000 stemmer
gikk i Cripps favr.
Dette var i virkeligheten slutten p folkefrontbevegelsen.
Innen denne tid hadde Den spanske borgerkrigen endt
157

med Madrids fall i mars, 1939, tyskerne hadde marsjert

inn i Praha og utsletta den tsjekkoslovakiske staten, og
italienerne hadde lagt beslag p Albania. I mars hadde
Neville Chamberlain endra sin tone ved gi sin
ekstraordinre garanti til Polen og andre steuropeiske
stater ekstraordinr i den forstand at Storbritannia, etter
Tsjekkoslovakias fall, stod uten midler til komme til
deres unnsetning og fordiden blei gitt uten noen som
helst konsultasjon med Sovjetunionen. Forhandlinger i
Moskva trakk s visst ut gjennom mai, men innen den tid
er det klart at Sovjetunionen hadde gitt opp alt hp om
komme tilfredsstillende overens med vesten. Maxim
Litvinov, som hadde gjort ethvert mulig forsk p f liv i
forbundssystemet, blei drevet fra stillinga si; og Stalin
begynte vende sin oppmerksomhet mot ideen om en
pakt med nazistene som kunne bevare Sovjetunionen
samtidig som den ga Hitler ei fri hand i vesten, og ville
tillate nazistene og Sovjetunionen dele Polen mellom
seg.
Nazi-Sovjetpakten ga umiddelbart kommunistene et
svrt besynderlig problem. I mange r hadde de fremma
antifascismens sak og pkalt regjeringer og folk til yte
aktiv motstand mot den. N mtte de enten plutselig
svelge sine ord eller g eksklusjon fra den
kommunistiske skjd i mte. Noen svrt f valgte den
sistnevnte kursen, men de fleste av lederne var s
forplikta til hevde at Sovjetunionen hadde rett ved alle
anledninger at de foretrakk den frstnevnte. I
158

Storbritannia publiserte Harry Pollitt frst en pamflett

som tok til orde for sttte til en antifascistisk krig og, da
han blei sltt hnden av og drevet ut av sin stilling som
sekretr for Kommunistpartiet, byde han seg for
partidisiplinen og svelga orda sine. Et anselig antall
menige kommunister forlot imidlertid partiet; og
utmeldingsgraden var mye hyere blant de
medsammensvorne intellektuelle, som frst og fremst for
det meste var antifascister og deretter sympatisrer med
kommunismen. Utmeldingene hadde vrt langt mer
omfattende dersom det ikke raskt hadde blitt penbart at
de vestlige demokratiene sparte p kreftene i stedet for
gjre en helhjerta anstrengelse for bekjempe Hitler.
1939-40 var perioden prega av den skalte
skyggekrigen, som endte frst da Frankrike hadde blitt
sltt ut og Storbritannia blei overlatt til valget mellom
slss praktisk talt aleine og akseptere et nederlag som
ikke s f betrakta som uunngelig.
Det britiske folket valgte slss. Chamberlain blei drevet
fra makta, sjl om han fremdeles nt sttta fra et flertall
blant de konservative. Winston Churchill erstatta ham i
spissen for en koalisjon der the Labour Party
hovedsakelig befant seg med kontroll over
hjemmefronten og, gjennom Ernest Bevin som minister
for arbeids- og de nasjonale tjenestene, ogs over
mobiliseringa av nasjonal mannstyrke. Churchill satte s
visst sitt veto p fremminga av kontroversielle politiske
og industrimessige sprsml, og avviste endog Labour
159

sin driv for bli kvitt, eller i hvert fall for modifisere,
the Trade Unions Act fra 1927, som blei utstedt som en
represalie fra toryene etter generalstreiken. Men dette
forstyrra ikke alliansen eller rysta den i noen alvorlig
grad. S lenge krigen varte overlot Churchill, som
beholdt dens fring og den avgjrende stemmen i
internasjonale anliggender i sine egne hender,
mesteparten av de hjemlige anliggendene til Labourministrene, som ikke var misfornyde med maktdelinga.
De visste i hvert fall at de kunne stole p at Churchill
ikke ville gi etter for Hitler, og det var dette de, i likhet
med sine tilhengere, brydde seg mest om av alt.
I lpet av krigen kom ikke the Labour Party med noen
som helst valgmessig utfordring til de konservative; men
fra 1941 av var det aktivt opptatt med oppdatere sitt
program. Prosessen begynte med en generell
politikkerklring, The Old World and the New Society,
utstedt i 1942 og godkjent i generelle termer i en
resolusjon lagt fram av H. J. Laski ved konferansen det
ret. Denne erklringa var, i likhet med dens forlpere
fra Labour and the New Social Order til For Socialism
and Peace, ikke utforma som noe valgprogram og
indikerte ikke presist hva en Labour-regjering satte seg
fore gjre dersom den kom tilbake til makta. Den var
snarere en generell erklring om langsiktige
mlsettinger, med et vigorst utkast og definitivt
sosialistisk i sin tone. Den pna med en hevding av
behovet for en komplett seier over fascistdiktatorene og
160

for en ommodellering av verdens krefter mot aggresjon

som folkene i de beseira landene ville mtte respektere
og akseptere. Den spora bde forsoning og fascistisk
diktatur til ondene ved et uplanlagt kapitalistisk samfunn,
og krevde planlagt produksjon for fellesskapets
konsum som frihetens essensielle betingelse. Den tok til
orde for opprettholdelsen av kontroll med krig i lpet av
perioden med etterkrigstidas overgang, og for full
sysselsetting og velordna markedsfring under offentlig
eierskap og kontroll. Den understreka de fire flgende
momenter: Full sysselsetting, gjenoppbygging av
Storbritannias standarder som ville vre dets innbyggere
verdig, sterkt ekspanderte sosialtjenester, og utdanning
for et demokratisk fellesskap. Vedrrende disse
stridssprsmla begrensa den seg hovedsakelig til
generaliteter, og tok for gitt detaljene som var utarbeida i
tidligere politikkerklringer vedrrende bestemte
punkter. Den via langt strre plass enn noen tidligere
generell erklring til internasjonale anliggender, og staka
ut en demokratisk lederskapsrolle for Storbritannia i
etterkrigstidas Europa. I relasjon til India var den noe
tvetydig, ved erklre for sjlstyre men ikke for
uavhengighet; og i relasjon til koloniomrder strakk den
seg heller ikke s langt som til love likefram
uavhengighet, sjl om den fordmte alle former for
hudfargeskranker og erklrte seg i favr av et
tilsynssystem som grunnlaget for kolonialistisk styre. Sist
men ikke minst understreka den behovet for komme
161

fram til, fr krigen tok slutt, en klar forstelse med bde

De forente stater og Sovjetunionen, tilsynelatende uten
innse hvor vanskelig en slik dobbelt forstelse ville vise
seg vre. Generelt sett var det en likefram og endog
gripende erklring, sjl om den hadde alvorlige
svakheter og utelatelser.
Utelatelsene blei til en viss grad gjort opp for i den lange
rekka av spesialrapporter som blei forfatta av the Labour
Party sin rekonstruksjonskomit i lpet av de pflgende
ra. Disse skyldtes for en stor del det stdige arbeidet,
pbegynt en god stund fr krigen, til N. F. R. B. og det
rekonstruerte Fabiansamfunnet, som det allerede har blitt
referert til. Det nre bndet mellom partiet og det nevnte
samfunnet sikra at ikke bare blei rapportene og
pamflettene som blei publisert av det sistnevnte studert
av komiteens og dens underkomiteers medlemmer, men
at aktive fabianere var blant disse medlemmene og
viderefrte samfunnets tradisjonelle rolle med
rdgivning, kritikk og forfatta utkast. Innen 1944 hadde
komiteen produsert fjorten rapporter som hver enkelt
dekka et spesielt politikkomrde i betydelig detalj og
danna, sammen med tilsvarende rapporter som blei
skrevet og godkjent fr krigen, i hvert fall hva angr
hjemlige anliggender et fullt ut adekvat grunnlag for en
ny Labour-regjering. Dekninga av internasjonale
problemer var langt mindre gjennomgripende; og der var
ingenting i det hele tatt som i omfattende grad tok for seg
utenrikshandel, sjl om det var klart at hyst uhndterlige
162

problemer var ndt til oppst p dette omrdet. Der var

imidlertid fullt ut nok for eksekutivkomiteen velge fra
nr det kom til skrive utkastet til et kortereprogram for
umiddelbar agering. Dette utkom tidlig i april, 1945,
under tittelen Let Us Face the Future, og blei i
virkeligheten the Labour Party sitt valgmanifest for det
ret. Sjl om Let Us Face the Future begynte og slutta
med heller generelle paragrafer vedrrende internasjonale
aspirasjoner, hadde det hovedsakelig med hjemlige
anliggender gjre. Nasjonen sa det, nsker mat,
arbeid og hjem; og det gikk fram ved sl fast hvordan
the Labour Party ville g fram for skaffe til veie disse
tinga. En Labour-regjering, lova det, ville sikre full
sysselsetting og hy produksjon gjennom gode
lnninger, sosialtjenester og forsikring, og skattlegging
som veide mindre tungt p de lavere inntektsgruppene.
Den ville kontrollere leie og priser, og ogs lokaliseringa
av industri, og ville planlegge investeringer gjennom et
National Investment Board. Den ville gjre slutt p de
nedtrykte omrdene og nasjonalisere the Bank of
England og harmonisere virkemten til andre banker
med offentlige behov. Den ville sosialisere brensel- og
kraftindustriene, innlandstransport, og jern- og stl, og
ville forby restriktive handelspraksiser og bringe
monopoler under offentlig kontroll. Den ville sette hus
foran gods og livsndvendigheter foran luksus over hele
produksjonsfeltet, planlegge jordbruket for hyere
matvareproduksjon
av
kvalitetsprodukter,
og
163

opprettholde nye tjenester utvikla i lpet av krigen,

inkludert borgerrestauranter og kantiner og rimelig melk
for mdre og barn. Den ville holde matvarepriser stdig
opp mot inflatoriske krefter. Den ville etablere et
ministerium for husvre og planlegging dette er en av
de f tinga i dens program som Labour-regjeringa ikke
lyktes i sette ut i live skaffe til veie en nasjonal
helsetjeneste pen for alle, og innfre omfattende
lovgivning vedrrende sosialforsikring. Den ville bevirke
videre og hurtigere myndighet til jordervervelse for
offentlige forml, med en rimelig kompensasjon som var
gjenstand for en betaling for forbedring. Den ville
sette the Butler Education Act, som allerede var vedtatt,
helt ut i live.
Dette var direkte og spesifikt nok, men vedrrende
internasjonale anliggender blei ingenting spesifikt lova
bortsett fra dannelsen av en internasjonal organisasjon for
bevare freden, basert p det viderefrte samarbeidet
mellom Storbritannia, Sovjetunionen og De forente
stater, i samspill med Frankrike, Kina og andre land som
hadde bidratt til den felles seieren. Ingenting blei sagt om
relasjonene til andre arbeider- og sosialistbevegelser,
eller om demokratiets problemer i etterkrigstidas Europa
eller verden for vrig. Det var utvilsomt vanskelig vre
presis vedrrende slike saker, men den lettheten som de
blei behandla med, eller helt og holdent forbigtt i
taushet, var illevarslende. Den nakne sannheten er at the
Labour Party kom ut av krigen uten noen klart
164

gjennomtenktutenrikspolitikk, og skulle raskt komme til

lide som flge av dette da makta blei plassert i dets
hender. Det var imidlertid f som inns dette p det
tidspunktet da valget i 1945 fant sted, og i relasjon til
dette var Let Us Face the Future et svrt s
megetsigende dokument.

Fotnoter:
1

Bind IV, kapittel XXI.

Sovjetunionen slutta seg til forbundet i september,

1934, etter at utkastet til erklringa hadde blitt forfatta.

165

Kapittel IV

Fransk sosialisme i 1930-ra

DEPRESJONEN i trettira ramma Frankrike seinere enn

andre land, hovedsakelig fordi Poincars stabilisering av
francen i 1928 hadde vrt p en lav nok rate til gi
fransk eksport en betydelig fordel p verdensmarkedene.
Sett opp mot dette var fransk eksport for en stor del
luksusvarer og blei derfor spesielt pvirka av den
synkende ettersprselen, og Frankrike var ogs avhengig
av turisttrafikk, som ogs blei hemma i betydelig grad.
Ikke desto mindre ga francens lave vekslingsrate
Frankrike et visst pusterom for en stund sjl om det,
endog bortsett fra verdensdepresjonen, var betydelig
forvirring i de franske finansene, og der var mye sosial
misnye.
Valget i 1928 hadde brakt seier til Poincar og partiene i
det skalte sentrum det vil si de mer konservative
republikanerne. Etter at Poincar trakk seg fulgte en serie
kortliva regjeringer, enkelte radikale men for det meste
fra sentrum og hyresida, under Briand, Tardieu, Steeg,
Chautemps og Pierre Lavals regjeringsledelse, som satt
med makta da de neste valgene blei holdt i 1932. De
resulterte i en seier for venstresida, inkludert radikalerne,
som faktisk var skarpt splitta mellom en venstrefly
166

under Daladier og en hyrefly der Caillaux og Malvy

var ledende skikkelser. For sosialistene hadde Lon Blum
erklrt fr valget deres beredvillighet til gripe makta
dersom de framstod som det strste partiet. Men dette
skjedde ikke sjl om de fikk valgt inn 129 representanter
til det nye parlamentet, opp mot 157 for radikalerne og
ikke mer enn 14 for kommunistene, hvorav de sistnevnte
hadde bestemt seg for utkjempe valgene i isolasjon, p
bakgrunn av sitt slagord klasse mot klasse, og etter
flgelig ha gtt p et nederlag i andre valgomgang, der
sosialistene og radikalerne for det meste hadde agert
sammen mot hyresida. Disse to partiene lyktes
imidlertid ikke i enes om et felles program p hvis
betingelser sosialistene var rede til inng i regjeringa,
og radikalerne kom til makta uten sosialistisk deltakelse
bortsett fra den til Paul-Boncour, som brt ut av sitt parti
for s bli krigsminister og snart statsminister, da Herriot
trakk seg som flge av at han mislyktes i f parlamentet
til enes om fortsette betale krigsgjeld tilbake til De
forente stater, etter at krigsskadeerstatninger fra Tyskland
endelig hadde blitt avskrevet ved Lausanne-konferansen.
Paul-Boncour og hans etterflger Chron blei ikke
sittende lenge ved makta. De blei etterfulgt av Daladier,
som kom med gjentatte tilbud til sosialistene om g inn
i regjeringa, men igjen mislyktes i komme overens med
dem. Sosialistene var imidlertid skarpt splitta seg i
mellom, og en betydelig minoritet, spesielt blant
utsendingene, hevda at det var ndvendig gjenopplive
167

Cartel des Gauches med sikte p bekjempe den

voksende blgen av fascisme i landet og forsvare
republikken mot dens fiender. Framstende blant dem
som holdt fast ved dette synet var den gamle lederen for
den sosialistiske hyreflyen, Pierre Renaudel,
borgermesteren i Bordeaux, Adrian Marquet, og
apostelen for en planlagt konomi, Marcel Dat, fra
Auvergne. Disse talsmennene for republikansk enhet
mislyktes imidlertid i overbevise partiflertallet, desto
mer fordi Daladier hadde inkludert i sine tiltak for
bekjempe budsjettunderskudd et forslag om skjre ned
salrene til sivile tjenestemenn, som utgjorde et av de
sterkeste elementene innen sosialistpartiet. Dissidentene
holde like fullt fast ved sin holdning og utstedte et
manifest, som blei etterfulgt av deres eksklusjon fra
partiet. De danna deretter sitt eget parti, neo-sosialistene,
som tok bort omkring 20 000 av de 130 000
medlemmene av det gamle partiet.
I lpet av denne perioden, 1933, i kjlvannet av Hitlers
coup i Tyskland, men klarere modellert etter italiensk enn
etter tysk fascisme, antok den antirepublikanske
bevegelsen i Frankrike hurtig truende proporsjoner utafor
parlamentet, i hvert fall i Paris. I spissen for den var
framfor alt to organisasjoner Camelots de Roi, inspirert
av den rojalistiske Action Francaise, anfrt av Charles
Maurras og Lon Daudet, og Croix de Feu, opprinnelig
en eks-soldatorganisasjon, anfrt av oberst de la Rocque.
Begge disse organisasjonene, og ogs en rekke andre slik
168

som Jeunesses Patriotes, tok del i opprrske

demonstrasjoner og forstyrrelser der det blei hevda at
ogs politiet til en viss grad var involvert. Brennstoff blei
tilfrt til flammene gjennom eksponeringa av Serge
Alexandre Stavisky, en svindler som hadde vrt under
tiltale s tidlig som i 1927, men som aldri hadde blitt stilt
for retten fr affren med det bedragerske
obligasjonsstridssprsmlet kom fram i lyset i desember,
1933. Stavisky, som begikk sjlmord etter eksponeringa,
blei psttt ha mottatt beskyttelse i hye politiske
kretser, inkludert en radikal minister, Dalinier. I
parlamentet pressa hyresida p for en full etterforskning
av skandalen, som Chautemps, som da fremdeles satt
med makta som statsminister, avslo. Den offentlige
agitasjonen blei deretter temmelig voldsom og
Chautemps gikk av, for s gi plass til et nytt
ministerium under Daladier, som tilfyde ytterligere
momenter til forstyrrelsen ved avskjedige sjefen for
politiet i Paris, Jean Chiappe, fra stillingen sistnevnte
var
en
livlig
korsikaner
med
ekstreme
hyreflysynspunkter, og sosialistene insisterte p hans
avskjedigelse som en betingelse for sttte Daladierregjeringa.
Regjeringa, med sosialistisk sttte, var sikker p sin
parlamentariske majoritet; men en slik majoritet var ikke
lenger nok til beskytte den mot de fascistiske forbundas
vold. Den 6. februar, 1934, da Daladier kom med sin
offisielle erklring p vegne av regjeringa til
169

parlamentet, samla svre folkemasser seg p andre sida

av elva, p den hyre banken, og forskte krysse og
erobre parlamentet. De blei drevet tilbake, men med store
vanskeligheter, og betydelig skade blei forrsaka. Den
strste skaden var imidlertid overfor republikkens
prestisje. Daladier trakk seg, og Doumergue, en tidligere
president for republikken, tok hans posisjon i spissen for
en skalt Nasjonal Union-regjering. I virkeligheten var
hyreflyen tilbake ved makta.
Rett i kjlvannet av hyreflyuordenen den 6. februar
kom en blge av streiker korte demonstrasjonsstreiker
men ikke desto mindre bemerkelsesverdige og
vellykka. De franske arbeiderne var p denne tida splitta
opp i rivaliserende fagforeningsbevegelser der hvor de
var organisert i det hele tatt, noe flertallet av dem ikke
var det gamle C. G. T., uavhengig men i praksis alliert
med sosialistene, og C. G.T. Unitaire, styrt av
kommunistene og underordna kommunistpartiet. Men
begivenhetene den 6. februar og streikebevegelsen frte
til en bevegelse for gjenforening mellom de stridende
fraksjonene, noe som til slutt blei fullbrakt i januar, 1936
og blei ledsaga av en sensasjonell kning i
medlemsmassen til omkring fem millioner innen
utgangen av det ret. Der var en parallell bevegelse for
politisk samarbeid mellom det sosialistiske og det
kommunistiske partiet. Moskva hadde til slutt blitt leda
til endre sin linje gjennom begivenheter i Tyskland, og
Det franske kommunistpartiet, som p det voldsomste
170

hadde fordmt sosialistene i lpet av 1933 for deres sttte

til radikale regjeringer, fulgte Kominterns nye ledelse og
begynte ta hylydt til orde for enhet, ikke bare med
sosialistene men med enhver som var rede til slutte opp
om den antifascistiske saken. Et lite parti, som i frste
omgang blei kalt sosialist-kommunistisk og seinere
Partiet for proletr enhet, som hadde brutt ut av
kommunistpartiet i 1923 og seinere forent sine krefter
med andre dissidentgrupper, hadde i noen r forskt
bringe arbeiderklassepartiene sammen, men hadde ikke
oppndd noen resultater. Lederen for denne tredje gruppa
var Paul Louis, historikeren som skreiv om fransk
sosialisme; men den var aldri sterk nok til f valgt inn
mer enn en hndfull utsendinger, sjl under det
avgjrende valget i 1936. Begivenhetene i februar, 1934
fikk imidlertid sosialistpartiet til akseptere
tilnrmingene fra kommunistene om en forent front; og
p dets Boulogne-kongress la sosialistpartiet fram et
program og i henhold til dette var det rede til inng i en
antifascistisk
folkefront,
som
inkluderte
bde
kommunistene og radikalerne. Dette programmet
inkludert opplsninga ved lov av de fascistiske forbunda,
nasjonalisering av bankvesen og forsikring, og av de
store industriene som var underlagt monopolkontroll,
reduksjonen av standard arbeidsuke til frti timer, den
generelle
anerkjennelsen
av
kollektive
forhandlingsrettigheter,
og
etableringa
av
regjeringskontroll over prisene p hvete og kjtt, s vel
171

som en progressiv skatt p kapital og andre radikale

reformer.
I mellomtida hadde det i kjlvannet av Staviskyskandalen etterfulgt, den 21. februar, 1934, oppdagelsen
av den myrdete kroppen til Albert Prince, en hytstende
lovtjenestemann som befatta seg med granskningene.
Morderne blei aldri oppdaga, men det blei ansltt i vide
kretser at Prince hadde blitt drept, og vitale papirer stjlet
fra ham, med sikte p forhindre avdekking av fakta som
ville ha kriminalisert hytstende politiske skikkelser.
Der fantes ikke noe bevis p dette, men man trodde det i
vide kretser p den tida. Spesielle kommisjoner, etablert
av Doumergue for underske Stavisky-affren i dens
politiske implikasjoner, avdekte en viss mengde
korrupsjon, som innbefatta en rekke utsendinger og en
seksjon av pressa, men som frikjente de hye skikkelsene
som anklaga hadde blitt satt fram mot. Doumergue la p
sin side fram forsalg som var utforma for ke makta til
statsministeren og regjeringa p bekostning av
parlamentet. Han foreslo at utsendingene skulle overgi til
regjeringa retten til fremme prosjekter som innebar
utgifter, og at presidenten, etter rd fra statsministeren,
skulle f myndighet til opplse parlamentet uten
trenge senatets samtykke, alts fra det mektige
andrekammeret der radikalerne og deres umiddelbare
allierte holdt en komfortabel majoritet.

172

Doumergues forslag var for mye for radikalerne i hans

nasjonal foreningsregjering svelge; og i november,
1934 blei hans ministerium tvunget til trekke seg. Han
blei erstatta av sentrumspolitikeren, Pierre-tienne
Flandin, hvis oppgave det var holde sjekk p de
fascistiske forbunda og forsvare francen, som hadde
forblitt knytta opp mot gull siden Storbritannia huka seg
av gullstandarden i 1931. Dette sistnevnte var et problem
av kende vanskelighetsgrad etter som virkningene av
verdensdepresjonen gradvis kom over Frankrike, og
tvang fram en i kende grad deflatorisk politikk. Spesielt
matvarepriser sank svrt lavt p verdensmarkedet; og
franskmennene fant ut at det var en ting fastsette ved
lov en minimumspris p hvete og noe helt annet sikre at
den blei fulgt av bnder hvis korn forblei usolgt til den
offisielle prisen. For komplisere situasjonen, som
allerede var kompleks nok, vokste der fram en utbredt
bevegelse for bondemisnye, anfrt av den konservative
politikeren, Dorgres, samtidig som de la Rocques Croix
de Feu, med bistand fra Camelots de Roi og andre
fascistiske forbund, holdt en endels tumult i gang i
byene. Stavisky blei snart nesten glemt; men der utvikla
seg mye spetakkel omkring de store bankenes
overveldende makt, og spesielt makta til den privateide
franske banken, som blei betrakta som et redskap for de
to hundre familiene som blei hevda dominere
republikkens konomiske anliggender og vre
ansvarlige for den deflatoriske politikken til etterflgende
173

regjeringer som lp deres rend. Samtidig var der svrt

sterke offentlige holdninger mot ytterligere devaluering
av francen, som Poincarhadde etablert p en femdel av
frkrigstidas gullverdi s nylig som i 1928.
Franskmennene, som en nasjon av smsparere, nska
ikke se at deres sparepenger for andre gang blei frarva
sin verdi. De nska faktisk inkonsekvente ting hye
priser for bnder, lave levekostnader, og en
opprettholdelse av francen p dens 1928-verdi. Og
utsendingene var p ingen mte rede til dekke
underskuddet i de offentlige finansene ved akseptere
hyere beskatning. Regjeringa kunne ikke f endene til
mtes uten gjennom ln, som overga den i sine
kreditorers hender og brakte den i konflikt med den
franske banken, som foretrakk besparelser og deflasjon
som det alternative remediet. Flandin trakk seg i sin tur,
ute av stand til handskes med situasjonen; han blei
etterfulgt av den tidligere sosialisten, Pierre Laval, som
innen denne tid definitivt var en alliert av hyreflyen,
som byde seg for den franske banken og innvia en
gjennomgripende deflasjonspolitikk.
Dannelsen av Laval-ministeriet ga signalet til ytterligere
utbrudd av fascistisk vold, og Dorgres' bondefront
lanserte en skattestreik mot regjeringa. Venstresida tok
hylydt til orde for en opplsning av de fascistiske
forbunda, som regjeringa blei anklaga for ubetimelig
ettergivenhet overfor. Stilt overfor at radikalerne, som
han trengte for sin majoritet, lova Laval agere mot
174

forbunda. En lovreform blei utstedt som gjorde

paramilitre organisasjoner ulovlige og ga regjeringa
myndighet til opplse dem og gjre oppfordring til drap
eller vold til en straffbar forbrytelse. Den nye loven var i
stor grad effektiv. Croix de Feu blei vingeklippet, og den
opphrte vre noe mer enn en valgkampaktr for
hyreflyen. Faren for et fascistisk coup dtat var over,
om den n i virkeligheten hadde eksistert. Men Lavals
politiske stilling var knapt nok mindre prekr som flge
av dette; for han stod fremdeles overfor de kende
klagemla mot deflasjonen og den franske banken, og
den internasjonale situasjonen blei raskt farligere. Lavals
hovedid p dette stadiet var holde Tyskland og Italia
atskilt ved blidgjre italienerne, som bortsett fra sine
planer i Etiopia var sterke motstandere av Hitlers
ambisjoner i sterrike. I juli, 1934 hadde forsket p et
nazi-coup i sterrike mislyktes, sjl om det hadde
resultert i drapet p den sterrikske diktatoren, Dollfuss.
Laval satte seg fore vinne Italia over p Frankrikes side,
og det innebar gi italienerne ei fri hand i Etiopia. Inntil
videre syntes han lykkes. Under sitt besk i Roma i
januar, 1935 forhandla Laval fram betingelser med
Mussolini
vedrrende
en
rekke
framstende
stridssprsml, som i virkeligheten inkluderte la ham f
viljen sin i den etiopiske konflikten. I dette trodde han at
han kunne fle seg sikker p britisk sttte; for stilt
overfor at forbundet mislyktes i intervenere mot Japan i
Mandsjuria, regna han utsiktene for at forbundet skulle
175

agere mot italienerne som svrt sm, spesielt etter som

britene hadde opponert mot Etiopias inntreden i
Folkeforbundet og hadde forhandla med Italia i 1925
vedrrende deres innflytelsessfrer i det landet. Men i
Storbritannia, som hadde vrt alvorlig uroa over det
mislykka forsket i Mandsjuria, var 1935 ret for
fredsvalget og for nasjonalvalget der the Labour Party
gjorde et forsk p reparere katastrofen fra 1931; og
den britiske regjeringa hadde ikke rd til kaste
forbundspakten p bten fr den hadde lagt valgene trygt
bak seg. Den britiske utenriksministeren, sir Samuel
Hoare, framstod som en talsmann for sanksjoner mot
Italia, og det virka som om Frankrike mtte velge mellom
fortsette med sin tilnrmingspolitikk overfor Italia og
sikre fortsatt britisk sttte. Men sjl om den britiske
regjeringa pkalte forbundets sanksjoner mot Italia s var
den tilfreds med milde tiltak som ikke i alvorlig grad
hemma invasjonen av Etiopia og gjorde ikke noe forsk
p avskjre oljetilfrslene til Italia et tiltak som
umiddelbart ville ha vrt effektivt, og som ville ha
betydd at Mussolini enten ville ha mttet trekke seg
tilbake og innrmme nederlag, eller g til krig mot
forbundsmaktene og hengi seg helt og fullt til Tysklands
leir. I desember beskte dessuten den britiske
utenriksministeren Paris og forhandla med Laval fram
Hoare-Laval-planen, og i henhold til den fikk Italia
tillatelse til annektere en betydelig del av Etiopia og
erverve konomiske rettigheter over resten av landet.
176

Denne planen, som blei kunngjort i Paris umiddelbart

etter at de konservative hadde vunnet nasjonalvalget,
skapte et slikt ramaskrik i Storbritannia at Hoare blei
tvunget til trekke seg, og Eden tok hans plass som
utenriksminister. Milde sanksjoner fortsatte, men de
stansa ikke Mussolini i fullende sin erobring av Etiopia
til tross for dem, samtidig som Frankrikes og
Storbritannias befatning med italienske anliggender ga
Hitler mulighet til marsjere inn i det demilitariserte
Rhinland i mars, 1936, og sledes endelig rive i stykker
Versailles-traktaten og konfrontere franskmennene med
tyske styrker rett over grensa.
Hitlers marsj inni Rhinland var s visst et avgjrende steg
p veien mot verdenskrig. I kombinasjon med svakheten i
forbundets politikk overfor Italia tvang den italienerne
inn i en allianse med Tyskland, og innebar et
sammenbrudd i de franske alliansestrukturene i Europa.
Hitler fulgte opp sin nye militarisering av Rhinland ved
legge fram en fredsplan som i virkeligheten var et
forsk p separere Storbritannia fra Frankrike, og sikre
at begge to blei isolert fra Sovjetunionen. Locarnomaktene svarte med en motplan, som Hitler avviste ved
kunngjre at han ville legge fram motforslag etter ha
holdt en folkeavstemning i Tyskland som han behrig
gjorde, og sjlsagt sikra seg en overveldende sttte. Han
la deretter fram en revidert fredsplan, med mye av det
samme innholdet som den frste, men med strre
vektlegging av den revideringa som Tyskland ville
177

forvente innen de bestende traktatene dersom landet sa

seg enig i g inn i Folkeforbundet som en likeverdig
partner. Britene avviste ikke Hitlers plan tvert, men
anmoda om ytterligere forklaringer, mens franskmennene
svarte med sin egen vidtrekkende plan. I juli, 1936
inviterte den britiske regjeringa Frankrike, Belgia, Italia
og Tyskland til en London-konferanse for drfte den
tyske planen, men ingenting kom ut av initiativet; og
Italia bevega seg mer og mer over i Tysklands krets,
spesielt etter som Hitler i juli, 1936 signerte en
overenskomst med sterrike som garanterte ikke
blande seg inn i dets interne anliggender ut i fra den
forstelse at det ville betrakte seg som en tysk stat en
avtale som han ikke hadde noen strre intensjon om
holde enn noen andre av hans lfter om bevare freden.
Innen denne tid hadde en ny fare dukka opp i VestEuropa med utbruddet av borgerkrig i Spania. I juli, 1936
reiste general Franco revoltens standard i spansk
Marokko, og der var militre reisninger mot den
republikanske regjeringa i mange deler av Spania. Den
spanske regjeringa forskte kjpe vpen i utlandet for
erstatte dem som opprrerne hadde beslaglagt, og
opprrerne p sin side skte assistanse fra
fascistmaktene, som var svrt rede til komme opp med
den. Frankrike og Storbritannia vek imidlertid tilbake
som flge av faren for en europeisk krig som ville oppst
fra den spanske konflikten, og forberedte seg p
forhandle fram med Italia og Tyskland og ogs med
178

Sovjetunionen en skalt ikke-intervensjonspakt, og i

henhold til den holdt de tilbake all hjelp til den
republikanske regjeringa, mens fascistmaktene nr sagt
ikke brydde seg om sine lfter i det hele tatt og sendte
bde mannskaper og vpen til Francos hjelp, til tross for
pakten.
I Frankrike hadde i mellomtida situasjonen blitt
dramatisk endra ved dannelsen av folkefronten bestende
av sosialister, kommunister og radikalere, og gjennom
dens seier ved nasjonalvalget i april-mai, 1936. Den 14.
juli, 1935 hadde den nye alliansen p den franske
venstresida blitt forespeila av enorme demonstrasjoner,
der kommunistene, som fulgte den nye Moskva-linja,
slutta seg til p ihuga vis. Dette blei etterfulgt av formelle
forhandlinger for felles agering; og den 11. januar, 1936
publiserte partiene p venstresida det samstemte
programmet for sin Rassemblement Populaire. Dette
inkluderte enda mer stringente lover mot de fascistiske
forbunda, lover som tvang aviser til oppgi kilden til
sine finanser, et nasjonalt arbeidsledighetsfond,
reduksjon av antall arbeidstimer uten lnnsreduksjoner,
en reevaluering av jordbrukspriser uten en kning i
levekostnadene hvori mellommannen blei formoda
vre ansvarlig for gapet mellom en gros og
detaljvarepriser og en reform av skattesystemet for
forhindre at de velstende klassene unndro seg.

179

Med dette samstemte programmet gikk partiene p

venstresida inn i nasjonalvalget. Det at de ville vinne
kunne man nesten konkludere med p forhnd; men
karakteren ved deres seier betydde en stor endring i
maktforedlinga, sjl om venstresida, som hadde vunnet
det foregende valget i 1932, bare kunne oppn rundt 30
ekstra taburetter. Det som var betydelig var at mens
radikalerne mista nr sagt like mange som venstresida i
sin helhet vant s fikk kommunistene, som n fikk
bistand fra en valgpakt, dobbelt s mange stemmer som i
1932, og oppndde faktisk 72 taburetter i kontrast til bare
12 ved foregende valg. Sosialistene, med to millioner
stemmer og 146 taburetter, gikk ogs fram, men p en
langt mindre spektakulr mte. De blei imidlertid det
strste partiet, og det blei opp til deres leder, Lon Blum,
danne en ny regjering, som kommunistene gikk med p
sttte, sjl om de nekta g med i den. Blum danna
flgelig en regjering bestende av sosialistiske og
radikale ministre, og satte seg fore implementere, ikke
sosialisme, som radikalerne var bitre motstandere av,
men det samstemte programmet som de hadde gtt til
valg p. En minoritet blant sosialistene, anfrt av
Marceau Pivert og Zyromski og med oppbakking av
partiets Seine-fderasjon, opponerte mot disse
kompromissene med borgerskapet, men de blei feid til
side.
Blumregjeringas tiltredelse, akkurat da borgerkrigen brt
ut i Spania, blei i Frankrike mtt med et stort
180

streikeutbrudd, der s vel uorganiserte som organiserte

arbeidere tok del. I det ene omrdet etter det andre
okkuperte de streikende fabrikkene, for p denne mten
forhindre arbeidsgiverne fra anvende streikebrytere for
stanse streikene; men de gjorde ikke noe forsk, slik
som de italienske streikende hadde gjort i 1920, p
holde produksjonen i gang. De satt ganske enkelt i ro og
nekta bli fjerna av politiet inntil deres betingelser
kortere arbeidstid, hyere lnninger, og hele og fulle
rettigheter til kollektive forhandlinger blei betimelig
anerkjent. Blum nekta for sin del gjre noe for fjerne
dem, ved at han kjente styrken i de folkelige flelsene.
Han tilkalte arbeidsgiverne til sitt kontor i Htel
Matignon og fikk dem til undertegne Matignonavtalene, og i henhold til disse gikk de med p forhye
lnningene og g med p fulle forhandlingsrettigheter,
hvorav detaljene blei overlatt til justeres gjennom
spesialiserte avtaler for hver enkelt industri eller ditto
etablissement. Han gikk ogs fram med lovgivning for
frti timers arbeidsuke og for ferier med lnn.
Arbeidsgiverne, som var skrekkslagne over streikene og
over styrken i de folkelige flelsene, flte seg ikke i noen
som helst posisjon til st i mot. De ga etter, sjl om
fransk industri, med s mye utdatert utstyr og med
allerede hye kostnader, var drlig rusta til bre de nye
byrdene som blei plagt den. Venstresida hadde vunnet
en bermt seier, enda mer industrielt enn politisk sett, og
arbeiderne strmte til fagforeningene.
181

Matignon-avtalene og frti timers arbeidsuke var

virkelige arbeiderklasseseire, og det var i yeblikket ogs
lnnskningene p 10-15 prosent som arbeidsgiverne blei
tvunget til innvilge, og politikken basert p offentlige
arbeider som regjeringa satte i gang for skaffe til veie
ekstra sysselsetting. Men det oppstod snart problemer i
forhold til den detaljerte implementeringa av avtalene,
etter som arbeidsgiverne kom til hektene igjen, og
prisene begynte stige gjenstridig til tross for regjeringas
forbud inntil lnnskningene blei mer enn kansellert
gjennom de hyere levekostnadene. Dessuten befant
regjeringa seg fremdeles i akutte finansielle
vanskeligheter, ved vre tvunget til holde francen p
den bestende pari kurs s lenge som den hadde mulighet
til. Bndene var s visst forsona gjennom dannelsen av
en Office du Bl som hadde myndighet til stabilisere
hveteprisen ved bli den eneste oppkjperen av
bndenes avlinger; men dette kosta ogs penger og bidro
ytterligere til regjeringas finansielle vanskeligheter.
Blum-regjeringa nasjonaliserte s visst den franske bank
p en effektiv mte ved avskaffe regentrdet og ta
utnevnelsen av guvernren i egne hender, men dette ga
den ikke noen anledning til unnslippe fra sine
finansielle vanskeligheter. Til slutt, i 1936, til tross for
sine lfter, blei den tvunget til devaluere francen ved
fastsette en ny og lavere vekslingsrate etter ha sikra seg
forsikringer fra Storbritannia og De forente stater om
ikke flge etter; men den vga ikke g langt nok til
182

gi den armsving i srlig lang tid. I lpet av mindre enn et

r etter at folkefronten hadde kommet til makta
kunngjorde Blum behovet for en pause for
konsolidere gevinstene som allerede var blitt oppndd
gevinster som faktisk allerede var i ferd med glippe; og
det blei penbart s vel for hans stttespillere som for
hans motstandere at regjeringa faktisk var i full retrett.
Innen juni, 1937 blei Blum drevet til appellere til
parlamentet for plenumsmyndighet for sin regjering, etter
at de to finansielle ekspertene som han hadde utnevnt for
rdfre seg med, i hp om blidgjre de investerende
klassene, hadde trukket seg. Frankrikes store gullreserve
hadde hurtig glippet unna, og mye gull hadde blitt
hamstra av spekulanter bde hjemme og i utlandet.
Senatet, som fra frste stund av hadde vrt hyst kritisk
til regjeringas politikk og hadde akseptert den kun som
flge av styrken i folkeopinionen, s n sin sjanse og
avviste Blums krav om spesiell myndighet. Blum trakk
seg deretter, og den frste folkefrontregjeringa kom til
veis ende i juni, 1937. I dens sted blei det innsatt en
andre sdan, under radikaleren Chautemps, der Blum
gikk med p tjenestegjre; men sttet fra 1936 var over,
og intet nytt framstt var forvente fra slike som
Chautemps.
Mens Blum hadde sittet med makta hadde han klynga seg
til politikken basert p ikke-intervenering i Spania, til
tross for sterke kommunistiske protester, bde fordi han
mtte flge det britiske lederskapetog fordi alternativet
183

syntes innebre risikoen for europeisk krig, som han

var innstilt p unng nr sagt for enhver pris. Han blei
kontinuerlig fortalt at bndene ikke ville kjempe for
Spania; og det ville for den saks skyld heller ikke en stor
del av hele befolkninga. Den franske hyreflyen var i
favr av Franco ikke bare de franske fascistene, men
ogs mange av katolikkene, om enn ikke p noen mte
alle sammen; og borgerskapet brydde seg for det meste
ikke om den spanske konflikten i det hele tatt. Der var
ville historier om grusomheter fra de spanske
republikanernes side og enkelte sanne ogs s vel
som om grusomhetene til den spanske hyresida og dens
moriske leiesoldater; men framfor alt var der et nske om
fred, nr sagt for enhver pris. Pasifismen stod svrt
sterkt innen Sosialistpartiet, der bevaringa av fred var en
tradisjonell politisk artikkel, ofte bakka opp ved pkalle
det store navnet til Jaurs, som Blum var en ihuga
beundrer av. Det var i mot Blums natur vre en
krigsleder, og mot Sosialistpartiets karakter akseptere
krig bortsett fra som siste utvei, om overhodet.
Blum var trolig slett ikke lei seg for slippe unna
statsministerposten i juni, 1937, da det allerede var
opplagt at ikke bare unnlot fascistmaktene flge ikkeintervensjonsavtalen, men ogs at Hitler innen kort tid
ville legge fram ferske krav som trua freden. Chautemps
var en politiker som var godt vant til sitte i spissen for
flyktige, uvirksomme regjeringer som falt s snart
sterkere menn var tilgjengelige for erstatte dem, og det
184

var lite sannsynlig at han ville gjre noe svrt s

forferdelig mens han satt med makta. Det han, eller
snarere hans finansminister, Georges Bonnet, motvillig
gjorde var p ny devaluere francen, som denne gangen
blei overlatt til flyte omkring 130 i forhold til pund
sterling; og s drive sosialistene ut av sin regjering og
danne et reint radikalt ministerium ved begynnelsen av
1938. Mindre enn tre mneder seinere trakk Chautemps
seg, slik at da Hitler marsjerte inn i sterrike og
annekterte det landet hadde Frankrike, i en politisk
krisetilstand, ingen regjering i det hele tatt. Snart erstatta
en Blum-regjering nummer to den til Chautemps, men
innen den tid hadde skaden skjedd og sterrike var
inkorporert i Det tyske riket uten noe mer enn ineffektive
protester fra London. I Storbritannia hadde Anthony
Eden trukket seg fra utenriksministerposten i februar,
1938,
i
protest
mot
Neville
Chamberlains
forsoningspolitikk, og Lord Halifax hadde tatt hans
plass. Det var allerede opplagt at Hitler s for seg nye
krav, og at Tsjekkoslovakia sannsynligvis ville bli det
neste offeret for hans oppmerksomhet. Tsjekkoslovakia
var Frankrikes nr sagt eneste gjenvrende allierte, og
Blum-regjeringa ga flere forsikringer om at Frankrike
ville flge opp sine forsikringer om komme til dets
unnsetning dersom det skulle bli behov for det. Men
innen april hadde Blum-regjeringa mista makta og et nytt
koalisjonsministerium bestende av radikalere og
sosialister hadde blitt danna under Daladier. I mai, 1938
185

oppfordra Storbritannia og Frankrike i fellesskap

tsjekkerne til ta hyde for behovet for gjre store
innrmmelser for ivareta freden. Runciman-misjonen til
Tsjekkoslovakia fulgte i juli og det blei klart at tsjekkerne
stod i alvorlig fare for bli forsmdd av sine vestlige
allierte. Sovjetunionen lova komme til dets unnsetning
dersom Frankrike og Storbritannia gjorde det samme,
men i begge de vestlige landene hadde forsoning
definitivt overtaket.
Slik stod sakene inntil Mnchen-konferansen i
september, 1938, der Chamberlain og Daladier til slutt p
relst vis ga opp Tsjekkoslovakia til Hitler. Innen denne
tid var folkefronten i Frankrike s visst dd, sjl om dens
parlamentariske majoritet forblei intakt og en radikal
regjering satt med makta. Franskmennene kunne
argumentere med at den eneste kursen som var pen for
dem var flge den britiske linja, og at frst Runcimanmisjonen og s Chamberlains besk i Berchtesgaden og
Godesberg i september uomtvistelig hadde vist hva den
ville vre en god stund fr Mnchen-mtet. Dette var s
visst sant nok, gitt situasjonen slik som den eksisterte i
1938. Sprsmlet er hvorvidt franskmennene kunne ha
gjort mer for forhindre den situasjonen fra oppst ved
forske samarbeide tettere med Sovjetunionen etter
undertegninga av den fransk-sovjetiske pakten i 1935 og
i lys av Sovjetunionens medlemskap i Folkeforbundet i
de pflgende ra. De kunne utvilsomt ha gjort mye mer;
men det er ikke irrelevant observere at Sovjetunionen,
186

s vel som Frankrike, i mellomtida hadde gjennomgtt ei

stor indre krise i kjlvannet av drapet p S. M. Kirov i
desember, 1934. Den fransk-sovjetiske pakten ville ha
hatt rikelig med indre fiender i Frankrike uansett; men de
blei kraftig forsterka av tvil vedrrende troverdigheten til
de sovjetiske vpna styrkene og til deres ledere som
forhandlinger ville ha mttet fres med. Litvinov, ved det
sovjetiske utenrikskontoret, gjorde utvilsomt sitt ytterste
for bringe Sovjetunionen i tettere samarbeid med
forbundet i en motstandspolitikk overfor fascistisk
aggresjon; men det var tvilsomt hvor langt hans autoritet
strakk seg og hvilken linje Stalin var tilbyelig til flge.
Komintern
og,
under
dets
ledelse,
vestens
kommunistpartier hadde utvilsomt endra sin politikk.
Slagordet klasse mot klasse hadde blitt gitt opp, og i
stedet hadde der vrt en konsentrasjon om anstrengelser
for trekke enhver som var troende til kunne ta del i
antifascistiske folkefronter inn i disse. Spesielt Det
franske kommunistpartiet hadde gtt over til en patriotisk
politikk av den ekstreme sorten, og appellerte ikke bare
til de katolske fagforeningene s vel som til sosialistene,
men ogs til middelklassene som blei det kunngjort
kunne redde seg sjl gjennom en allianse med
proletariatet, dersom de bare ville forene seg med det mot
de to hundre familiene og hele gjengen av utbyttende
monopolister og mellommenn som dengte ls p dem s
vel som p arbeiderne. Ja, de franske kommunistene
overdva sosialistene med sine rop om den bredest
187

mulige anti-fascistiske alliansen. For i sin omgang med

sosialistene fant kommunistene det vanskelig slippe
unna fortolkninga av Den forente front som
ensbetydende med et enkelt, hyst disiplinert parti og
ditto bevegelse under deres egne sentraliserte kontroll
som innebar den reine absorberinga av sosialistpartiet; i
hndteringa av politiske allierte utafor arbeiderklassen la
de ikke fram noen slike pretensjoner og flte seg frie til
fremme et begrensa samarbeid som ville la slike allierte
st fritt, i hvert fall inntil videre, til flge sin egen linje.
Sledes blei de forhandlingene som pgikk ustanselig
mellom
sosialister
og
kommunister,
til
akkompagnementet av mange gjensidige beskyldninger, i
lpet av disse ra utfrt for en stor del ved at de snakka
forbi hverandre. Kommunistene nska at Sosialistpartiet
skulle amalgamere med dem, sikre p at de med sin
konsentrerte energi og besluttsomhet ville vre i stand
til etablere sin kontroll over et forent parti; mens
sosialistene, som avviste hele forestillinga om
demokratisk sentralisme og partidiktatur, men forstod
styrken i de folkelige flelsene i favr av forent agering,
foretrakk en form for samarbeid mellom de to partiene
som ville etterlate dem begge to intakte. Der var mye
uenighet over sprsmlet om hvorvidt organisatorisk
enhet eller felles umiddelbar agering burde komme frst;
og dette var i virkeligheten en disputt mellom
amalgamasjonstilhengere og tilhengere av midlertidig
fderalt samarbeid. Der var aldri i virkeligheten noen
188

sjanse for at Sosialistpartiet ville g med p enten g

opp i kommunistpartiet eller forene seg med det i et
enkelt parti som ville eksponere det for kommunistisk
gjennomtrenging, slik som hadde skjedd som en flge av
fusjonen mellom C. G. T. og C. G. T. U. p det
industrielle omrdet. Men noe mtte gjres for sikre
forent antifascistiske agering; og mens kommunistene
fortsatte presse p for fullstendig forening av
arbeiderklassekreftene, var de rede i mangel p dette
til g enda lenger enn sosialistene i presse p for en
brei folkefront som skulle vre pen for alle som var
tilbyelige til tilslutte seg den.
Motsetningsforholdet
mellom
de
rivaliserende
internasjonalene som de to franske partiene tilhrte bidro
ogs til frustrere enhetsforhandlingene da de
gjenoppstod etter dannelsen av folkefronten. Sosialistene
anklaga kommunistene for forske fremme krava fra
Komintern og insistere p lydighet overfor dens diktater,
mens kommunistene krevde garantier fra sosialistene om
deres aksept av en plikt til slutte opp om forsvaret av
Sovjetunionen. Sosialistene var fortrna over at
kommunistene nekta ta del i den frste Blumregjeringa, mens kommunistene, som hadde sagt seg
villige til sttte regjeringa men forbli stende utafor
den, var i stand til kreve kreditt for dens oppnelser
samtidig som de stod fritt til kritisere dens
utilstrekkelighet. Der fantes ingen kjrlighet mellom
Maurice Thorez, kommunistlederen, og Paul Faure, som
189

spilte hovedrolla i forhandlingene p sosialistenes side.

Relasjonene forbedra seg i lpet av de tidlige mnedene
av den frste Blum-regjeringa, men blei hurtig verre da
den kom i vanskeligheter og da Blum frst tok til orde for
en pause og deretter begynte p sin tilbaketrekking.
Blum-regjeringa blei s visst penbart pressa av
begivenhetenes gang, etter at den hadde kommet til
makta, en god del lenger enn den var troende til g for
egen regning. Den store blgen av okkupasjonsstreiker
som
umiddelbart
oppstod
da
den
inntok
regjeringskontorene, tvang den umiddelbart til
iverksette frtitimers arbeidsuke og tvinge
arbeidsgiverne til undertegne Matignon-avtalene, mens
den utvilsomt ville ha foretrukket ta i bruk en mer
elastisk struktur vedrrende arbeidstid og holde
lnnsframskritta innafor snevrere rammer; for den m ha
vrt godt klar over at den franske industrien knapt nok
kunne bre byrdene som blei plagt den, spesielt
gjennom den generelle reduksjonen av arbeidstida, og at
der ville bli enorme komplikasjoner bde vedrrende
innfringa av ny arbeidsuke og vedrrende den detaljerte
anvendelsen
av
tilrettelegginga
for
kollektive
forhandlinger som en lovbestemt rett. Kommunistene var
p den andre side ikke uroa over noen nling vedrrende
slike saker. Deres ml var oppn de maksimale
innrmmelser umiddelbart; for de var godt klar over at
arbeidsgiverne, dersom de fikk tid p seg, ville komme til
hektene igjen etter sin panikk og by p kende motstand
190

mot arbeidernes krav. Kommunistene hadde ikke bare

hovedsakelig vrt ansvarlige for avstedkomme
streikene, som i all hovedsak var et spontant utbrudd av
folkelige flelser; men de befant seg i den beste
posisjonen til dra fordel av dem, og til presse
regjeringa til gjre de strst mulige innrmmelser.
Frankrike gikk faktisk helt plutselig over i en ny struktur
for industrielle relasjoner som landet var helt uforberedt
p. Fagforeningsaktivismen hadde vrt svrt svak i lpet
av den perioden da den blei delt i to eller tre rivaliserende
og stridende bevegelser, og kollektive forhandlinger
hadde kun opptatt en liten del av oppmerksomheten.
Plutselig blei de nrmest universelle, og utallige
arbeidsgivere som aldri fr hadde hatt med en
fagforening gjre mtte gjre det for frste gang. Inntil
videre mtte de st ut med dette, og ogs g med p frti
timers arbeidsuke og lnna ferier. Men de likte det slett
ikke, og s snart de begynte komme til hektene igjen
etter sin panikk var den frste tanken til mange av dem at
de skulle ta det tapte tilbake. De hadde s visst reelle
klageml et tungt tillegg til sine produksjonskostnader
uten noen henstand for tilpasse seg til dem. Spesielt var
de sm arbeidsgiverne indignerte over det som hadde
blitt kasta p dem som utfallet av forhandlinger mellom
regjeringa, fagforeningene og de store firmaene
organisert i Den store konfderasjonen for fransk
produksjon, uten noen som helst konsultasjon med dem
sjl. Som et utfall av streikene utvida fagforeningene i
191

stor grad sin innflytelse, og comits dentreprise, som de

dominerte, blei etablert innafor de fleste substansielle
etablissementer. Men der gjenstod tallrike sm firmaer
der ingen organisasjon eksisterte; og tillempinga av
Matignon-avtalene til slike konserner var en kilde til
mange vanskeligheter fra starten av.
De betydelige lnnsinnrmmelsene som blei innvilga
som respons p streikene blei innen kort tid erodert
gjennom priskninger, som regjeringa var ute av stand til
kontrollere p en effektiv mte. Arbeiderne befant seg
s ikke noe bedre stilt hva reallnninger angr enn
tidligere, eller enda verre stilt, sjl om de fremdeles nt
fordelene av lnna ferier og den kortere arbeidsuka. Til
og begynne med reiste de ut p landsbygda for nyte
sine ferier; men innen kort tid, konfrontert med
prisstigningene, lette mange av dem etter en jobb
nummer to for plusse p sine lnninger, og
fagforeningene mtte agere for tyle denne tendensen i
lys av knappheten p jobber. I utgangspunktet forskte
regjeringa, som vi s, gi seg i kast med en ambisis
plan for offentlige arbeider med sikte p skaffe til veie
ekstra sysselsetting; men den mangla penger, og
gullreservene svant hurtig hen etter som de enten blei
eksportert eller gjemt unna i private hamstringer. Vincent
Auriol, Blums finansminister, hadde lova opprettholde
francens verdi, men da han kom for lne blei han
tvunget til tilby et ln som kunne tilbakebetales til
fastsatt gullverdi, og da han nr alt kom til alt mtte
192

devaluere francen brt hans forsk p sikre seg

profitten p det hamstra gullet sammen og de som
hamstra mtte f beholde det for seg sjl. Senatet, som
slik vi s hadde gitt etter i utgangspunktet i mte med de
folkelige flelsene, s bare tida an for vingeklippe
regjeringa; og ved nekte Blum den spesielle
myndigheten som han ba om og som den i ettertid
innvilga til radikaleren Chautemps velta det Blumregjeringa. Det var faktisk umulig for folkefronten
etterleve sine lfter, eller imtekomme arbeidernes
krav, uten store strukturelle endringer i hele konomien,
som radikalerne p ingen mte var enige i; for Det
radikale partiet, sjl om det hadde sin venstrefly, var
hovedsakelig et svrt konservativt parti det som mest
av alle var knytta til konomisk laissez-faire og den mest
solide forkjemperen for private foretak. Dets
tilhengerskare var hovedsakelig blant det lavere
borgerskapet og en seksjon blant bndene; og det syntes
slett ikke noe om innrmmelsene som i utgangspunktet
hadde blitt gitt til de urbane arbeiderklassene. Det gikk
ikke tilbake p sin allianse med sosialistene p noen
formell mte; men det var fast bestemt p ikke g noe
lenger enn det positivt sett blei drevet p det konomiske
omrdet. Radikalerne stod for laicit og var sterke
motstandere av den katolske kirkas krav; men de likte
slett ikke en situasjon som tvang dem til ta parti med
arbeiderne mot de mindre s vel som de strre
arbeidsgiverne.
193

Experience Blum var sledes dmt til frustrasjon fra

frste stund av, fordi den var et forsk p motstridende
ting p et angrep p de store finansmennene og
monopolistene, men ikke p det generelle kobbelet av
sm arbeidsgivere, og samtidig p tilfredsstille
arbeiderklassens krav. Den mtte ogs tilfredsstille
bndene, som hadde vrt svrt gjenstridige i lengre tid.
Men finne en mte ke jordbruksprisene p uten
samtidig la levekostnadene stige var hinsides dens
makt. Office de Bl og de andre institusjonene som tok
sikte p hjelpe bonden hjalp faktisk ham, men var
samtidig til skade for den konsumerende allmennheten.
Allikevel kunne ikke folkefronten unnslippe fra disse
motsetningene fordi den hadde lova komme den
alminnelige mann til unnsetning uten angripe de
kapitaltjenende klassene, bortsett fra de svrt rike; men
uten et slikt angrep var dens forsksvise reformer ndt til
sette konomien i enda strre fare.
Hva var i sannhet galt med den franske konomien, slik
at den i s liten grad kunne tle endog de mest moderate
produksjonsreformer? Den led for det frste av en
kronisk ustabilitet hva dens offentlige finanser angr, noe
som til dels skyldtes en stor grad av skatteunndragelser,
spesielt fra de rikere klassenes og bndenes side, og
delvis motvilligheten hos nasjonalforsamlinga til
plegge de ndvendige skattene for f endene til
mtes. Der hadde vrt et komfortabelt intervall i
kjlvannet av Poincars stabilisering av francen i 1928;
194

men innen den tid da verdensdepresjonen kom over

franskmennene hadde denne fordelen blitt uttmt, og
budsjettunderskudda var tilbake igjen. Dessuten mtte
Frankrike n handskes med konomiske s vel som
finansielle vanskeligheter. I stedet for investere sine
penger i oppdatere produksjonsmidlene foretrakk
kapitaleiere spekulasjon mens tidene syntes gode, og
hamstring hjemme og i utlandet nr tidene var
drlige; og sparere klynga seg til francens gullverdi nr
den hadde kommet til bli overvurdert etter devalueringa
i Storbritannia og De forente stater. Sparere fikk mer enn
fire femdeler av den nominelle verdien av sine francs feid
vekk gjennom Poincars devaluering; og de nska ikke at
det samme skulle skje igjen. Blum-regjeringa blei lst
fast mellom de konfliktfylte nskene til sine venner,
lnnsmottakerne, og konsumentenes krav, som den ogs
forskte blidgjre, om lavere eller i hvert fall ikke
stigende priser. Der var imidlertid ingen mte
tilfredsstille begge to p, spesielt for en regjering som
mtte lne og derfor blidgjre de som hadde penger
lne ut. Regjeringa klynga seg til den fastsatte francen s
lenge den kunne, til den pris at den s sine ressurser
svinne hen; og da den blei drevet til devaluering s agerte
den p en halvhjerta mte, og vga ikke devaluere
tilstrekkelig til gi seg sjl noe spillerom. I andre
nasjoner blei resultatene av Blum-eksperimentet fulgt
med interesse. Det blei uunngelig sammenlikna med
Roosevelts revolusjonre New Deal. Men den franske
195

situasjonen var svrt annerledes enn den amerikanske,

ved at rsakene til depresjonen hovedsakelig hadde
kommet fra utsida, og ikke kunne handskes med gjennom
reint hjemlige tiltak i hvert fall ikke slike som
folkefronten kunne enes om. I lpet av mindre enn et r
var folkefronten i full retrett, ute av stand til oppheve
frti timers arbeidsuke, men ogs ute av stand til
forhindre at dens lnnsinnrmmelser blei kansellert
gjennom kende priser og dens program for offentlige
arbeider fra stanse opp som flge av mangel p midler
til betale for det.
Hva skulle s gjres? Fronten hadde et klart flertall i
nasjonalforsamlinga, og dens medlemmer hadde p ingen
mte i sinne gi makta tilbake til hyresida, en makt som
den hadde vunnet under valget i 1936; for den franske
hyresida var bittert reaksjonr og fiendtlig innstilt til
republikken. De fascistiske forbunda fortsatte, endog
etter at de hadde blitt opplst ved lov, sin aktivitet under
nye navn. De la Rocques Croix de Feu nekta omdanne
seg sjl til et politisk parti eller fremme kandidater ved
valget i 1936; men den blei stende som en stor og
imponerende organisasjon av krefter som var fiendtlig
innstilt til hele forestillinga om politisk demokrati og en
potensiell, om enn ikke lenger en faktisk, fare for det
republikanske regimet. Der mtte vre en regjering som
p papiret representerte seiersherrene i 1936; og da
Blums partnere hadde blitt ustabile var den neste
muligheten som gjenstod en regjering under radikalt
196

lederskap, enten med sosialistene med p laget eller til

sttte for den fra utsida for uten stemmemessig sttte
fra begge i nasjonalforsamlinga kunne ingen regjering
overleve. Begge alternativene blei forskt: Blum
tjenestegjorde under Chautemps, og s fortsatte
Chautemps uten Blum; men sosialistene fortsatte
opprettholde regjeringa gjennom sine stemmer, sjl nr
de ikke var enige med den for ellers s ville det ikke ha
vrt noen regjering som var i stand til sikre seg en
parlamentarisk majoritet. Men sjl om folkefronten i sin
form fortsatte eksistere hadde den mista sin spirit endog
fr Blum avtrdte i 1937. Dens enhetsbasis var negativ;
den visste hva den var i mot, men ikke hva den var for.
For fre nden fra 1936 videre var en ny entusiastisk
bevegelse utafor parlamentet uunnvrlig som en
drivende kraft; men tiltaka som blei foretatt under dette
ytre presset kunne ikke gjres effektiv innen rammene av
den bestende ordenen. Mens presset varte tok Blumregjeringa for seg mye mer enn den kunne hndtere da
presset avtok; og dens etterflgere under radikalt
lederskap hadde ingen politikk bortsett fra holde ut p
en eller annen mte og hpe p det beste.
Dette var stillinga hva hjemlige anliggender angr.
Internasjonalt sett var bildet enda vanskeligere.
Folkefronten hadde blitt danna med et mandat til
bekjempe fascismen bde hjemme og i utlandet, men
ogs for bevare freden. Men konfrontert med
holdningene til bde Mussolini og Hitler var det praktisk
197

umulig bevare freden bortsett fra gjennom gjentatte

innrmmelser overfor det ene fascistiske kravet etter det
andre.
Dessuten var der gjennom disse kritiske ra det vskende
sret representert ved borgerkrigen i Spania. Det var
hyst uheldig for Blum-regjeringa at pninga av deres
strid sammenfalt med folkefrontens maktovertakelse. For
den spanske krigen vekka svrt sterke lidenskaper p
begge sider. For fascistmaktene og deres sympatisrer
var den nok et anstt mot demokratiets pretensjoner og
en mulighet til utvide fascistisk herredmme, ikke bare
til et annet land, men til et som ville fullende innsirklinga
av Frankrike og eksponere franskmennene for en krig p
tre fronter. For mange katolikker var det en kirkas krig
for gjenopprette sine privilegier, som republikanerne
hadde fjerna, og som var i stor fare for ytterligere
nedverdigelser. I kontrast til dette var den for mange
radikalere, s vel som sosialister, en kamp for laicit
for den sekulre staten mot prestene, og for
republikanismen mot monarkiet. For s vel sosialister
som for kommunister var det en arbeiderklassens krig
mot dens borgerlige og fydale fiender, en venstresidas
krig mot hyresida der en Front Populaire stod opp mot
en kombinasjon av reaksjonre krefter. For fascister var
den del av en strid mot materialismen og for hevdinga
av den nasjonale nd; mens den for kommunistene var
det nyaktig motsatte. I utgangspunktet syntes det som en
selvflge at den republikanske regjeringa, i samsvar med
198

internasjonal lov, skulle nyte full frihet til handle vpen

til sitt forsvar; men man inns raskt at dersom vpen ikke
blei tilfrt til regjeringa, endog med full betaling, s
kunne ingenting stanse fascistmaktene i bist general
Franco, til tross for hans status som opprrer, og at
dersom det blei gitt bistand fra begge sider s var der en
fare for at krigen ville spre seg inntil stormaktene
bekjempa hverandre direkte p spansk jord. Man frykta
ogs at i en fritt-fram-for-alle-situasjon s ville
fascistmaktene kaste seg desto mer intensivt inn i striden,
slik som Mussolini trua med gjre helt fra starten av.
I s vel Frankrike som Storbritannia blei historier om
grusomhet fra frste stund av spredd p en uheldig mte i
avisene, der de fleste av dem la hovedvekta p dem til
republikanerne, og spesielt p dem som var retta mot
kirka. Sjl om Franco utvilsomt var en opprrer, som
brukte sine moriske tropper mot et kristent folk, var de
fleste medlemmene av overklassene og de vre
middelklassene p hans side, og var svrt rede til tro
p grusomhetshistorier som var retta mot de
analfabetiske barbarene som blei hevda utgjre
republikkens ryggrad. Under disse omstendighetene var
det vanskelig motst de som hevda at sjl om Franco
ikke kunne f penlys oppbakking s burde det foretas
skritt for isolere konflikten og forhindre intervensjon
fra utsida som ville kunne fre til en utvidelse av den.
Sledes blei ikke-intervensjonspakten fdt, en pakt som
ville forhindre fascistmaktene fra hjelpe Franco
199

samtidig som den lot den republikanske regjeringa st

opp for seg sjl. Formodninga eller i hvert fall den
tilsynelatende formodninga var at fascistmaktene
faktisk ville flge en slik pakt dersom man fikk dem til
undertegne den; og ut i fra denne formodninga var
franskmennene og britene rede til nekte den spanske
regjeringa dens utvilsomme rett til kjpe vpen til sitt
forsvar. Sovjetunionen, som var opptatt med sine store
forrderirettssaker, sa seg ogs enig i delta, med det
forbehold at den erklrte at den ville flge ikkeintervensjonen i den grad andre ogs fulgte den, men
ikke lenger. Ut i fra denne forstelsen blei ikkeintervensjonspakten undertegna av de fem hovedsakelig
berrte maktene. Som man ville kunne forvente var dens
eneste innvirkning p fascistlandene ikke forhindre
deres intervensjon, men f den til s langt som mulig
anta former der dens eksistens kunne bli benekta.
I bde Frankrike og Storbritannia var de spanske
republikanernes hovedvenner kommunistene, som
gjennom hele striden protesterte mot
ikkeintervensjonsfarsen og tok til orde for en generell
oppslutning fra venstresida om republikkens sak. I dette
hadde de sttte fra hovedbolken av intellektuelle og
studentungdommen i begge land; og den spanske striden
blei et samlingspunkt for antifascister av nr sagt hvert
eneste slag, bortsett fra ortodokse sosialdemokrater som
s i den det prinsipielle middelet som kommunister var i
stand til forfre rekrutter med, og de forblei lunkne der
200

hvor de ikke bd p likefram motstand mot ad hoc

bevegelser etablert for sttte til Spania og rekruttering av
frivillige som skulle slss der. For franskmennene var
sjlsagt det spanske stridssprsmlet langt nrere og mer
ptvingende enn for britene; for Spania l ved Frankrikes
grense, og Frankrike hadde knapt nok rd til en
ytterligere fiende blant sine naboer. Men til og med i
Storbritannia hadde de intellektuelle og flelsesmessige
aspektene ved den spanske striden en dyp innflytelse som
overlever endog den dag i dag i sinnene til mange som
var unge og pvirkelige den gang.
I Spania, i like stor grad som i sterrike og
Tsjekkoslovakia, forrdde forsoningspolitikken den
antifascistiske saken, delvis p grunn av mangel p
sympati med republikanerne, men langt mer p grunn av
en beredvillighet til gi opp nr sagt alt i hp om
unng krig eller kanskje for overtale Hitler til snu
sine krefter mot Russland snarere enn mot vesten. Det er
en vanrende historie for enhver sosialist som var
skyldig i medvirkning til den; men det m erkjennes at
det var ekstremt vanskelig for franskmennene foreta
noen som helst agering der de ikke kunne stole p full
britisk sttte, og at hovedansvaret flgelig hviler, ikke p
de britiske sosialistene sjl om de m ta en viss del i det
klanderverdige men p Chamberlain-regjeringa.
S mye for begivenhetene i Spania, som blir drfta p en
mer fullstendig mte i et separat kapittel. Vi m n sprre
201

oss om hva som skjedde i lpet av trettira i Frankrike

med tanke p sosialistisk tenkning. Jeg er redd for at
svaret m bli svrt lite; for i de kontinuerlige brytningene
mellom sosialister og kommunister oppstod det knapt
nok noe nytt. Som i andre land led Kommunistpartiet
under gjentatte splittelser, som av og til ekskluderte en
gjenstridig gruppe og andre ganger opplevde
utmeldinger. Disse endringsprosessene hadde pgtt
gjennom hele 1920-tallet, helt siden Det franske
kommunistpartiet hadde tatt over apparatet til det gamle
Sosialistpartiet; og de franske kommunistene hadde
nrmest kontinuerlig vrt p kant med Komintern, som
krevde retten til ikke bare fastlegge politikken for dem
fra Moskva, men ogs til bestemme over deres hoder
hvem som skulle bli ekskludert eller degradert og hvem
som skulle utnevnes til autoritetsposisjoner innen partiet.
Igjen og igjen, til prisen av gjentatte utmeldinger og
eksklusjoner, hadde det franske partiet byd seg for
Kominterns ordre, for s finne at det nye lederskapet ikke
behaga Moskva noe bedre enn det gamle, og
gjennomg en ytterligere runde med Komintern-disiplin.
Det som var bemerkelsesverdig under disse
omstendighetene var at sjl om omskiftningene innen
medlemsmassen og fluktueringa hva dens antall angr
var stor s lyktes Det franske kommunistpartiet innen
kort tid fa med seg nye rekrutter til erstatte dem som
forlot det. Det kvitta seg i tur og orden med sine
syndikalister, som var skyldige i fderalisme og
202

syndikalistisk autonomi, sine trotskyister, doriotistene, og

en rekke andre grupper; men sjl om det aldri var i stand
til, fr 1936, f valgt inn mer enn ei lita gruppe
medlemmer i parlamentet delvis fordi det holdt seg
unna valgarrangementer med andre partier s var det i
stand til forbli vrende som en livlig og energisk
samling militante og hste en stor gevinst for sin
deltakelse i folkefronten av 1936. Mange av dem som
trakk seg ut av det slutta seg p ny til Sosialistpartiet, og
andre var i stand til holde sammen i et betydelig antall
r i sitt eget sosialistisk-kommunistisk parti.1 Men
gjennom alle omskiftningene holdt partiet seg samla som
en mektig, hovedsakelig proletr gruppe, med sin
hovedstyrke i Stor-Paris og i det gamle guesdistiske nord,
men med fabrikkbaserte celler i mange av de strre
industrielle etablissementene over hele Frankrike.
Innen Kommunistpartiet stod Maurice Thorez snart fram
som den framstende lederen. Han hadde vrt
gruvearbeider og var etterkommeren etter gruvearbeidere
i den sosialistiske bastionen i nord, og hadde begynt
arbeide i gruvene i tolvrsalderen. Ved trofast flge
Moskvas ledelse gjennom alle dens endringer unngikk
han etterflgende utrenskninger og forblei stende i
spissen for partiet slik som han gjr i dag, i hvert fall i
en formell forstand.
Thorez er ikke noen nevneverdig politisk tenker. Han er
en arbeiderklassemilitant som vokste opp i en av
203

Frankrikes sterkeste sosialistiske regioner og blei arving

etter tradisjonene til Jules Guesde, den ihuga tilhengeren
av sosialdemokratiske marxisme og beundreren av det
tyske sosialdemokratiet. Guesdistene i nord gikk for det
meste over til Kommunistpartiet under Tours-kongressen
i 1920, og forblei trofast mot det gjennom alle dets
pflgende omskiftninger. Thorez, som var for ung til
ha erfart Guesdes direkte innflytelse, starta sitt voksne liv
som en fullblods kommunist og utmerka seg for
lederskap gjennom sin kapasitet som taler og gjennom
sin arbeiderklasseopprinnelse; for Moskva insisterte
sterkt p at det franske partiet skulle bli leda av arbeidere
snarere enn intellektuelle, som de i Frankrike hadde dype
mistanker til som folk som nret opp under manglende
disiplin og som utilbrlige tilhengere av personlig frihet.
I mellomtida kom sosialistpartiet, slik det blei
rekonstituert etter splittelsen med sttte fra flesteparten
av de sosialistiske utsendingene, om enn ikke de menige
medlemmene av det gamle partiet, gradvis tilbake etter
sitt nederlag i Tours, men var aldri i stand til gjenvinne
sin
gamle
posisjon
som
det
virkelige
arbeiderklassepartiet. De var s visst skarpt splitta seg i
mellom og opplevde, i likhet med kommunistene, en
rekke splittelser og utmeldinger. Hovedstridssprsmlet
innen sosialistenes rekker gjaldt graden av samarbeid
som skulle praktiseres i forhold til de borgerlige partiene
p venstresida hovedsakelige radikalerne bde i
valgsammenheng og i nasjonalforsamlinga. Fram til den
204

tida da folkefronten tok form motsatte den store

majoriteten av partimedlemmer seg faktisk deltakelse i en
borgerlig regjering; men bortsett fra dette foretrakk
mange valgmessige allianser, spesielt i andre
valgomgang da den eksisterte, og sttte fra utsida
borgerlige regjeringer p venstresida.
Sosialistene i 1930-ra var sledes hovedsakelig opptatt
av tilpasse seg til forhold i stadig endring, og hadde lite
energi til overs for fundamentale sprsml vedrrende
sosialismen. Ved at kommunistene trofast fulgte de
stadig endrede linjene som blei diktert til dem fra
Moskva, snarere enn forske tenke ut sine egen
politikk, var der lite sentral sosialistisk tenkning med
mindre man regner med neo-sosialistene, som hurtig
bana seg vei rett ut av den sosialistiske bevegelsen, og
enkelte av dem gikk ikke engang s langt som til
konomisk planlegging, men andre slik som Dat
skulle komme til g over til den franske hyresida og
med tid og stunder bli tilhengere av Vichy etter
Frankrikes fall i 1940. Enkelte tidligere kommunister
gjennomgikk en tilsvarende utvikling nrmere bestemt
Doriot, som hadde spilt en ledende rolle i
enhetsforhandlingene i 1933, men som blei ekskludert fra
Kommunistpartiet det pflgende ret, og stifta sitt Parti
Populaire Francais i 1936. Han blei seinere en hyst
ihuga fascist, og hans P. P. F. overtok mange av de mest
voldelige medlemmene av Croix de Feu, s vel som
andre bller og hooligans av mange slag. I 1944 flykta
205

han til Tyskland, hvor han blei drept samme r det sies
at det var som flge av en alliert bombe. Dat, p den
andre side, overlevde inntil 1955, etter ha flykta fra
Frankrike til Tyskland ved frigjringa, og blei medlem av
Sigmaringen-regjeringa der. Etter krigen fant han
religionen og trakk seg tilbake til et kloster i Italia, hvor
han levde uforstyrra inntil sin dd. Ved framfor alt ha
vrt en planlegger i sine tidlige r blei han under Vichy
en sterk antisosialistisk fascist p den fascistiske
venstreflyen, heller i stil med Otto Strasser nr det kom
til sosialpolitikk. En annen Neo, Marquet av Bordeaux,
blei Ptains frste innenriksminister i 1940, og var en
nr venn av Pierre Laval. Blant disse tre var Doriot den
langt mest berykta, og Dat den dyktigste. Alle hadde
bevega seg langt bort fra arbeiderklassebevegelsen innen
slutten av trettitallet.
Blant de ortodokse lederne av Sosialistpartiet var der
ingen nevneverdig sosialistisk tenker. Blum var en ihuga
disippel av Jaurs. Han kom opp med noen bidrag til
fransk tenkning vedrrende regjeringsmessig og
administrativ organisering, og var i stand til sette
enkelte av sine ideer ut i live nr det gjaldt
omorganisere regjeringsdepartementene mens han var
statsminister; men dette var knapt nok noe distinkt bidrag
til sosialistisk tenkning. Blum var en hyst kultivert
jdisk intellektuell og dypt hengiven overfor den
sosialistiske saken; men han var verken noen sterk eller
noen stor mann. Mer eminent som en sosialistisk tenker
206

var den klassisk lrde, Alexandre Bracke, hvis virkelige

navn var Desrousseaux (1861-1955), som var den best
kjente franske marxistiske lrde s vel som en redaktr
av Herodot og Sofokles. Han nret ogs en dyp
beundring for Jaurs, i hvis fotspor han fulgte; men han
kan knapt nok sies ha vrt noen original sosialistisk
tenker. Marx barnebarn, Jean Longuet, lederen for den
franske minoriteten under Den frste verdenskrig, dde i
1938, men hadde vrt ute av bildet lenge fr den tid. Han
var heller aldri noen betydelig teoretiker. Pierre
Renaudel, hans store rival som endte opp med trekke
seg ut sammen med de nevnte Neos, hadde ddd en
god stund fr ham, i 1934. Yngre menn, slik som Jules
Moch og Andr Philip, som skulle komme til bli viktige
etter 1944, hadde knapt nok satt sitt preg p forholda i
1930-ra. Alt i alt var det franske bidraget til sosialistisk
tenkning i lpet av tiret fr Den andre verdenskrig
praktisk talt lik null.

Fotnoter:
1

Se bind IV, kapittel XIII.

207

Kapittel V

Borgerkrigen i Spania

I Spania trakk diktatoren Primo de Rivera seg i januar,

1930. Hans etterflger, general Damaso Berenguer satt
ved makta i et r, og ga s plassen til admiral Aznar, som
fastsatte kommunalvalg til april, 1931, for s bli
etterfulgt av et nasjonalvalg. Resultatene av
kommunalvalgene blei aldri kunngjort fullt og helt, men
de gikk tungt i favr av de republikanske partiene, som i
august, 1930 hadde inngtt San Sebastian-pakten. I
desember det ret hadde det vrt en republikansk
reisning, som hadde blitt sltt ned med makt, og lederne
stilt for retten for hyforrderi og dmt, men
umiddelbart blitt satt fri. Etter at de store byene alle
sammen hadde valgt republikanske kandidater til tross
for bruken av korrupsjon som vanligvis blei anvendt i
forbindelse med spanske valg, hadde den republikanske
komiteen, anfrt av Niceto Alcal Zamora en katolsk
konservativ som hadde krangla med autoritetene krevd
kongens abdikasjon konfrontert med de overveldende
nasjonale flelsene. Alfonso XIII nekta abdisere, men
sa seg enig i suspendere utvelsen av sin makt og
forlate Spania med sikte p avst fra enhver kurs som
ville kunne slynge mine tilhengere inn i en borgerkrig der
208

brdre ville drepe hverandre. Republikanerne blei

overlatt som herrer i landet, og la opp til valget av en
konstituerende forsamling som skulle avgjre dets
framtidige regjeringsmakt. Valget, som blei holdt i juni,
1931, resulterte i en tung majoritet for de republikanske
partiene, men deres majoritet p 315 av totalt 466
utsendinger var en svrt blanda forsamling av
konservative, liberalere, radikalere av ulike typer, og
katalonske og andre autonomitilhengere som stod for
provinsielt sjlstyre, med bare et lite innslag av
sosialister fra hyre- og venstreflyene. Anarkistene og
deres tilhengere blei rda til avst fra stemmegivningen,
men trolig stemte en god del av dem like fullt. De var
imidlertid sjlsagt uten representasjon i den
konstituerende Cortes.
Ved starten av republikken var de framstende
stridssprsmla i brei forstand tre jordreform,
svekkelsen av den overdrevne autoriteten i kirkas hender,
og Catalonias og baskernes krav om en stor grad av
regional autonomi innen den fderale spanske staten. Det
mest ptrengende av disse var sprsmlet vedrrende
kirka, der statsministeren, Alcal Zamora, var svrt s p
kant med de fleste av sine kolleger, med det resultat at
han og den konservative republikaneren, Miguel Maura,
trakk seg fra regjeringa i oktober, etter at det hadde blitt
begtt mange angrep p kirker og regjeringa hadde
bestemt seg for tiltak mot den katolske kirka. Regjeringa
blei rekonstituert under Manuel Azaa, lederen for den
209

republikanske venstreflyen; men i desember fulgte

hyreflyradikalerne, anfrt av Alexander Lerroux, de
konservative i opposisjonen mot den nye regjeringas
sosialpolitikk. I mellomtida hadde den konstituerende
nasjonalforsamlinga skrevet utkastet til den nye
republikanske konstitusjonen, som var et gjennomgende
uttrykk for parlamentarisk demokrati, kobla med et
likefram angrep p den katolske kirkas privilegier. Under
dens religise klausuler, som framprovoserte Alcal
Zamoras tilbaketrekning, blei kirka avvikla og
avlnninga av geistligheten fra offentlige fond avbrutt.
Religise ordener som krevde lydighet overfor en
autoritet bortsett fra statens legitime autoritet skulle
opplses, og deres eiendom konfiskeres, andre religise
ordener skulle registreres, og eiendommen som de ville
kunne vre i besittelse av skulle innskrenkes til deres
legitime behov; og alle religise ordener fikk forbud mot
engasjere seg i industri eller handel, eller i utdanning.
Dette var et slag srlig mot jesuittordenen, som var i
besittelse av en enormt stor eiendom og var vidt engasjert
i kommersielle foretak, og mer generelt mot kirkas
kontroll over utdanning, som var s godt som komplett.
Den nye konstitusjonens sekulre klausuler la til rette for
en lovgivende forsamling i et kammer, valgt gjennom
allmenn stemmerett og hemmelig avstemning for ikke
mer enn fire r der s vel kvinner som menn hadde rett
til stemme og til sitte som medlemmer store
innovasjoner i et dyptgripende tilbakestende land, som
210

republikanerne skulle komme til betale dyrt for under

valget i 1933. Men i utgangspunktet var dreininga mot
venstre sterk. Etter ha kvitta seg med de konservative
og hyreflyradikalerne hadde den nye Azaa-regjeringa
en markert venstredreid tendens, men fremdeles innafor
rammene av borgerlig og smborgerlig radikalisme, med
svrt f sosialister innen sine rekker, eller endog innen
nasjonalforsamlinga. I henhold til den nye konstitusjonen
skulle presidenten velges av et valgkollegium bestende
av nasjonalforsamlinga sammen med et like stort antall
personer som blei valgt ut spesielt for dette formlet; og
dette kollegiet valgte Alcal Zamora til president, for til
tross for uoverensstemmelsene med regjeringa og
nasjonalforsamlinga over religise stridssprsml var han
ansett som en god republikaner, og hans navn inngytte
stor prestisje bde hjemme og i utlandet.
Etter ha stabla konstitusjonen p beina gikk
nasjonalforsamlinga fram ved ta for seg tre store
stridssprsml. I lpet av sitt frste r utstedte den en
agrarlov (1932) for eksproprieringa, med kompensasjon,
av enkelte vidstrakte, og hovedsakelig udyrka,
eiendommer tilhrende de store adelsmennene, og for
deres distribusjon til jordhungrige bnder. Denne loven
etablerte ogs et Institutt for agrarreform som
representerte bde arbeidsgivere og landarbeidere, for
gjennomfre de planlagte endringene vedrrende
jordforpaktning
og
fordeling
av
jorda.
Nasjonalforsamlinga utstedte ogs en Katalonsk
211

autonomistatutt, og i henhold til denne ga den det

katalonske Generalidad tilbake den myndigheten som
hadde blitt fratatt det under diktaturet myndighet til
kontrollere polititjenester, utdanning og ulike andre
tjenester og gjorde katalonsk og castillansk til likestilte
offisielle sprk i den katalonske regionen.
Fra disse tiltaka gikk regjeringa det pflgende ret over
til lovgivning som iverksatte konstitusjonens religise
klausuler, som s langt hadde vrt lite annet enn
erklringsmessige. Loven om religise bekjennelser og
forsamlinger forbd all undervisning i regi av
medlemmer av religise ordener etter utgangen av ret,
og ramma sledes de religise skolene direkte, sjl om
regjeringa p ingen mte var klar med et tilstrekkelig
antall sekulre skoler og lrere som kunne erstatte dem
og for handskes med den store mengden analfabetisme
som eksisterte, spesielt i de rurale omrdene. Presidenten,
som konstitusjonen ikke ga noen annen mulighet enn til
undertegne loven, utsatte sin signatur til den sist mulige
dagen. I mellomtida, i april, hadde kommunalvalgene
gtt tungt i mot regjeringa, ved at mange konservative og
fiender av republikken hadde blitt valgt; og ved
nasjonalvalget seinere det ret gjorde de venstredreide
republikanske partiene det svrt drlig, og blei redusert
til 90 taburetter iden nye nasjonalforsamlinga,
sammenlikna med 207 for hyreflypartiene og 167 for
sentrum det vil si for den republikanske hyreflyen.
Azaa blei avsatt fra makta, og blei erstatta av en rekke
212

kortlivede ministerier under Lerroux og andre

sentrumsledere, som ikke bare satte ytterligere
venstreflylovgivning i bero men ogs gjorde sitt beste
for unng implementere de lovene som allerede hadde
blitt utstedt.
Slik var den parlamentariske situasjonen fra 1931 til
1933 og fra 1933 og framover. Men i Spania var det som
fant sted i parlamentet bare en liten del av det som faktisk
fant sted. Der var ingen tradisjon med parlamentarisk
regjeringsmakt, i noen som helst virkelig forstand, og
ingen strre tilbyelighet til adlyde nasjonalforsamlinga
under de nye forholda enn under de gamle. De kreftene
som hadde drevet bort kongen og etablert republikken
var ikke parlamentariske; de hadde sine rtter i
massemisnye og kom til uttrykk i utbredte folkelige
bevegelser, spesielt blant arbeiderne og bndene. Bortsett
fra i en stor del av Catalonia og en liten del av
Baskerland rundt Bilbao var Spania hovedsakelig et
svrt fattigslig jordbruksland dominert av store
eiendommer som tilhrte de store adelsmennene og
kirka, og for en stor del dyrka ved hjelp av de mest
primitive metoder, om de n blei dyrka i det hele tatt.
Store jordomrder l brakk fordi eierne enten nekta
plye dem eller tillate de jordlse bndene gjre det;
og andre omrder, slik som Galicia, var okkupert av ringe
bondebesittelser som de sammenstimla innbyggerne
knapt nok kunne leve av. Der var noen f relativt
velstende omrder i de baskiske provinsene eller i
213

elvedalene i st for eksempel rundt Valencia; og i

Catalonia hadde de skalte rabassaires, som holdt jorda
de dyrka under et halvfydalt forpaktningssystem hvor de
delte avlingene med sine godsherrer, blitt sterkt
organiserte under Fransisco Layret og hans etterflger
Luis Calvet i allianse med Esquerra, det katalonske
venstredreide borgerlige partiet anfrt frst av oberst
Fransisco Macia og etter hans dd av Luis Companys;
mens det rurale proletariatet i mange andre omrder,
spesielt Andalusia, for en stor del var under anarkistisk
eller halvanarkistisk innflytelse og vant til, fra tid til
annen, bryte ut i ville lokale revolter, som lett blei sltt
ned fordi hvert enkelt omrde agerte i isolasjon fra de
vrige.
I byene og hvor enn industriene, store eller sm, var
finne var der fagforeninger; men disse var splitta opp i en
rekke separate og rivaliserende bevegelser. Den langt
mest tallrike av disse var C. N. T. Confederacin
Nacional de Trabajo som for en stor del var under
anarkistisk innflytelse og lederskap og var sterkest i
Catalonia, hvor den i stor grad var overtallig i forhold til
sine rivaler. C. N. T. holdt seg unna partipolitikk og
foretrakk en form for frihetlig kommunisme som var
ytterst forskjellig fra den sentraliserende kommunismen
til kommunistpartiet. Dens ledere, om de n var fullblods
anarkister eller ei, var ens om opponere mot staten og i
fremme rekonstitueringa av samfunnet p et grunnlag
av fire lokale kollektiver, lst fdererte, men p en slik
214

mte at det overlot den fundamentale autoriteten i

hendene p de frie lokalsamfunna. C. N. T. var faktisk
splitta internt mellom anarkister og syndikalister hvor
de sistnevnte i stor grad skua til den franske C. G. T.s
store dager som sin modell, mens anarkistene fulgte etter
ideene til Bakunin og Malatesta og var i nrere kontakt,
fram til fascistenes seier, med italienske enn med franske
ideer. I 1931 var C. N. T. stor og for en stor del formls
p grunn av sin tilbakevisning av sentralisert autoritet. I
Den russiske revolusjonens tidlige dager i 1917 hadde
den sympatisert med Komintern og R. I. L. U., men
hadde siden blitt frasttt av kommunistenes insistering p
sentralisert disiplin og underordning av fagforeningene
under partiet. Dens best kjente leder var ngel Pestaa,
og etter sitt brudd med kommunistene blei den stende
svrt s fast p venstresida, som en tilhenger av
revolusjonr fagforeningsaktivisme, sjl om Pestaa og
en seksjon av den i s stor grad avvek fra dens
antipolitiske prinsipper at de etablerte et slags
syndikalistisk parti innen den. I praksis kasta den seg i
sin helhet inn i revolusjonens sak.
Mens C. N. T. var framherskende blant arbeiderne i
Catalonia og var mektige i enkelte andre omrder, var
Madrid bastionen for den fremste rivaliserende
fagforeningsbevegelsen, U. G. T. Unin General
Trabajadores som var tett forbundet med
Sosialistpartiet. Dens leder var Fransisco Largo
Caballero, som hadde akseptert en rdgivende stilling
215

under Primo de Rivera, men som bevega seg raskt mot

venstre etter revolusjonen og for en stund agerte nrt
sammen med kommunistene etter utbruddet av Francos
opprr. U. G. T. var en langt mer disiplinert organisasjon
enn C. N. T., som den for det meste stod godt til hyre
for, og nekta ofte ta del i de generalstreikene som var et
velkjent vpen for de spanske arbeiderne, sjl om den av
og til samarbeida om dem med C. N. T. I tillegg til
Madrid var U. G. T. hovedkrafta i Bilbao og blant
gruvearbeiderne i Asturia, som utgjorde dens venstrefly;
men den hadde liten styrke i Catalonia og nrmest
ingen i Barcelona sjl om den hadde en betydelig
tilhengerskare blant gruvearbeiderne i det srlige Spania
og var i stand til rekruttere en stor forsamling av nye
medlemmer etter revolusjonen, endog i deler av
Catalonia som ikke blei kontrollert av C. N. T. P dens
hyrefly stod Julian Besteiro, som blei dens president.
Den tilhengerskaren som den hadde i Catalonia bestod
hovedsakelig ikke av manuelle arbeidere, men av ansatte
innen de offentlige tjenestene og andre ikke-manuelle
ansatte.
Utafor begge disse organisasjonene var der tallrike ikketilslutta forbund, som spente fra Esquerras rabassaires i
Catalonia til skalte frie forbund som i virkeligheten
var streikebrytende organisasjoner av bller som var
etablert av arbeidsgiverne og, etter revolusjonen, til en
liten gruppe av kommunistiske forbund kalt
Confederacin General de Trabajadores Unitarios C.
216

G. T. U. som i ettertid amalgamerte med U. G. T., sjl

om enkelte av dens seksjoner brt ut og slutta seg til C.
N. T. i stedet i omrder der den sistnevnte innehadde en
framstende posisjon. Der var ogs forbund som helt og
holdent avstod fra politikk; og der var, eller kom til bli,
noen f som var forbundet med andre politiske
arbeiderklassepartier slik som P. O. U. M. Men
hovedbolken av organiserte arbeidere var hele veien delt
mellom den sosialistiske U. G. T. og den
anarkosyndikalistiske C. N. T., og ingen forent bevegelse
var mulig bortsett fra der hvor de kunne agere sammen.
I 1931, blant de politiske arbeiderklassepartiene,
innehadde Sosialistpartiet enkelt frerposisjonen.
Kommunistene var f og uviktige, og hadde splitta opp i
en rekke grupper, leninistiske, stalinistiske, trotskyistiske,
og andre; men de hadde liten innflytelse. Sosialistpartiet,
med sitt hovedsenter i Madrid, stod jevnt over for
sentralisering, sjl om det mtte gjre innrmmelser
overfor katalonsk, baskisk og andre autonomitilhengeres
krav. Det var det gamle marxistiske partiet til dets stifter
Pablo Iglesias, som hadde tilbrakt sitt liv til slss mot
anarkistene og deres frihetlige kommunisme, og som
hadde ddd i hy alder i 1925, for s etterlate Largo
Caballero i Madrid og asturieren Indalecio Prieto som de
framstende lederne. Det var ingen kjrlighet mellom
disse; Largo Caballero stod i spissen for U. G. T., men i
Bilbao hadde Prieto kommandoen over dens lokale
seksjon. Det tredje arbeiderklassepartiet av en viss
217

betydning P. O. U. M., Arbeidernes parti for marxistisk

forening oppstod ikke fr i 1935, da det blei et resultat
av en fusjon mellom Joachim Maurins Arbeider- og
bondeblokk og Andrs Nins Kommunistiske venstre.
Deretter var dets hovedstyrke i Catalonia, slik som den til
P. S. U. C. var Catalonias forente sosialistparti ogs
danna i 1935 gjennom en fusjon mellom hovedbolkene
av sosialister og kommunister i regionen.
Det spanske sosialistpartiet hadde en tradisjonell krangel
med anarkistene som strakte seg tilbake til Den frste
internasjonales dager. Den sentrale anarkistiske
organisasjonen,
F.
A.
I.

Den
iberiske
anarkistfderasjonen blei ikke formelt konstituert fr i
1927, og forblei en illegal organisasjon inntil utbruddet
av opprret i 1936. Forut for 1927 hadde de spanske
anarkistene arbeida individuelt i sm grupper og for en
stor del i forbindelse med C. N. T., der de utvde en stor
innflytelse, sjl om de reine anarkistene blant dem var
mistenksomme overfor dens syndikalistiske tendenser og
i enda strre grad overfor noe som helst tegn til ville
alliere seg med noe som helst politisk parti. Som gruppe
var ikke anarkistene primrt bombekastere, sjl om
enkelte av dem kasta bomber til tider, De var en
eksepsjonelt hysinnet gruppe av frihetlige teoretikere
som trodde p massenes iboende kapasitet, og var
absolutt fiendtlige, ikke bare overfor gud og staten,
Bakunins to busemenn, men ogs overfor ethvert slags
byrkrati eller sentralisering endog overfor enhver slags
218

lnna tjenestemann eller i hvert fall overfor enhver som

mottok mer enn en arbeiders lnn og overfor enhver
form for autoritr organisasjon som var i besittelse av
tvangsmakt. Denne holdninga satte dem i skarp
opposisjon mot Sosialistpartiet og dets allierte, U. G. T.,
s vel som mot alle de borgerlige partiene og sjlsagt
ogs mot kommunistene som blei viktige frst med
utbruddet av borgerkrigen.
Vi finner s i 1931 en ekstremt forvirra og forvirrende
situasjon. Republikken blei ikke etablert av sosialister
eller kommunister, men formelt sett av en vid koalisjon
av konservative, liberalere, radikalere av mange slag og
faktisk av den formlse men formidable folkelige
bevegelsen. Kongens sterke upopularitet ga den i
utgangspunktet sttta fra en stor del av hren, inkludert
general Sanjurgo, som snart skulle komme til reise en
vpna motstand mot den. Arbeiderklassens delaktighet i
den blei primrt utspilt, ikke innen parlamentarisk
politikk, men i store streikeblger som den nye regjeringa
ikke ville ha vga undertrykke sjl om den hadde nska
gjre det; og de rurale arbeiderne slutta seg til med
store protestopptyer som i enkelte tilfeller blei ledsaga
av
faktiske
beslaglegginger
av
jord.
Disse
manifestasjonene kom hovedsakelig fra arbeidere innen
storskalaindustri i Catalonia, i Bilbao og blant
gruvearbeiderne; men de kom ogs fra en mengde
smskalaforetak innen hndverksindustri og fra mange
tjenesteytende yrkesgrupper kelnere, frisrer,
219

kontorister, og liknende. Deres lederskap var for det

meste lokalt og jevnt over spontant, der fagforeningene
fulgte, snarere enn leda, den folkelige bevegelsen. C. N.
T. blei s visst for en stor del kontrollert av anarkistene;
og C. N. T.-forbunda kasta seg energisk inn i kampen;
men ogs U. G. T.-forbunda, til tross for deres tette
forbindelse til Sosialistpartiet, blei frt inn i striden
gjennom den allmenne impulsen, som strakte seg langt ut
over de rivaliserende fagforeningsfderasjonenes rekker.
Disse profiterte p den ved innrullere nye medlemmer i
stor stil og blei drevet mye tettere sammen ved presse
fram sine felles krav; og politikerne mtte, om de n likte
det eller ei, gi etter for dem og anerkjenne dem som
representanter for folkelige krefter som var langt strre
enn deres parlamentariske styrke.
Det var en av republikkens store vanskeligheter at de
politiske kreftene som den hadde innsatt ved makta ikke
korresponderte med de folkelige flelsene. Azaa var s
visst en gjennomgripende radikaler med en sterk
venstreflysympati, men han hadde ingen klart
gjennomtenkt konomisk politikk eller holdning til
arbeiderklassebevegelsen. Han var tilfreds nok med
angripe kirka og de religise ordenene og med
gjennomfre den catalonske autonomistatutten, men flte
seg betraktelig mindre hjemme i sin hndtering av de
store jordeierne og enda mindre i hndteringa av
industrielle krav. Hans posisjon blei gjort vanskeligere
ved at hans maktovertakelse samsvarte i tid med den
220

store verdensdepresjonen, som ramma den spanske

betalingsbalansen og som raskt blei etterfulgt av Hitlers
erobring av makta i Tyskland. Store innrmmelser som
det kunne virke som den spanske konomien vanskelig
hadde rd til, mtte gjres p det mest ubekvemme
tidspunkt; og den nye regjeringa hadde ingen politikk for
tilpasse konomien til dem. Under disse
omstendighetene var den ndt til miste en god del av
sin opprinnelige popularitet. De spontane angrepa p
religion, kirkebrenningene som fant sted i mange
omrder, fremmedgjorde mange katolikker som i
utgangspunktet hadde tatt republikkens parti; og de
tilbakevendende streikene var upopulre blant mange av
dens borgerlige tilhengere. Frst hadde Alcal Zamora og
s Lerroux og hans radikalere gtt over i opposisjon mot
regjeringa fr slutten av 1931; og myndiggjringa av
kvinnene, uansett hva dens langsiktige virkninger ville
vre, var i den umiddelbare framtida troende til virke i
favr av kirka.
Dessuten var bde jordfordeling og utdanningsreform p
sekulrt grunnlag svrt komplekse saker, der man ikke
kunne lykkes hurtig, i hvert fall ikke dersom det skulle
oppns gjennom konstitusjonelle midler. Lrere mtte
trenes opp, og skoler bygges; og det var en enorm
oppgave enten bosette de jordlse bndene p de store
eiendommene eller forbedre forholda til dem som
allerede var i besittelse av noe jord vanligvis for lite til
leve av bortsett fra i rein fattigdom som forpaktere
221

eller eiere. Ting kunne skride hurtigere fram nr bndene

var i stand til legge beslag p jorda uten vente p legal
sanksjon; og slike beslaglegginger fant sted sporadisk i
en rekke omrder. Ogs kirkeskoler blei beslaglagt, og
nye skoler blei pna, uten vente p at regjeringa skulle
beslaglegge dem eller skaffe dem til veie; men ingen slik
agering kunne komme opp med det store antallet nye
lrere som trengtes.
Allerede i august, 1932 mtte republikken konfrontere
son frste hyreflybaserte militrrevolt. General
Sanjurgo reiste seg mot den i Sevilla, men blei
umiddelbart sltt ned med svrt f kamphandlinger, og
han fikk svrt liten sttte fra hovedbolken av
republikkens fiender. Hans coup var prematurt og drlig
planlagt; etter det blei han dmt til dden, men benda
etter at to millioner mennesker hadde signert en petisjon
som ba om bendning. Republikanerne konstituerte en
bevpna politistyrke, Guardias de Asalto, for forsvare
republikken, men i andre henseende gikk ting som fr.
Den gamle sivilgarden blei stende ved lag, men var ikke
til stole p, og fortsatte i stor grad med sin vanlige
brutale omgang med folket.
S kom valgene i 1933 og de venstreorienterte
republikanske partienes kraftige nederlag. I de neste to
ra gikk den ene regjeringa etter den andre s langt som
den turde for oppheve oppnelsene fra de foregende to
ra uten gjre en absolutt slutt p republikken. Gil
222

Robles organiserte sin kombinasjon av hyreflypartier,

Cedaen (Confederacin Espaola de Derechas
Autnomas) og Jos Antonio Prima de Rivera, snnen til
den avdde diktatoren, sin Falange Espaola med dens
militante hjelpetropp, Juntas Ofensivas NationalSindicalistas. Calvo Sotelos Renovacin Espaola, som
var definitivt monarkistisk, modellerte seg sjl for en stor
del etter den italienske fascismen. Alle disse og mange
andre hyreflyorganisasjoner gikk rett i strupen p
venstreflyen og ogs mot de sentrumsorienterte
regjeringene som hadde erstatta Azaa etter valgene. De
nska drive disse regjeringene lenger og lenger mot
hyre, og snart erstatte dem; men de forstod at deres tid
enn ikke var inne.
Republikken stavra videre under kende vanskeligheter.
Om hsten, 1934 brt det ut opprr i Catalonia og
Asturia. Signalet blei gitt ved Samper-ministeriets fall og
dannelsen av et nytt Lerroux-ministerium som inkluderte
hyreflyministere fra Gil Robles Ceda. I Catalonia
eksisterte det en stadig mer forvirra situasjon, med
Companys Generalidad engasjert i en bitter disputt med
Madrid-regjeringa, Madrids tropper i Barcelona, sjlve
Equerraen delt mellom Doncas separatister i Estat Catal
og tilhengerne av Companys, en arbeiderallianse mellom
sosialister, kommunister og fagforeninger stilt opp mot
Doncas, og F. A. I.-anarkistene under forflgelse bde fra
Doncas og fra Generalidads eget politi. I denne tingenes
tilstand utvikla det seg en opprrsk bevegelse, og midt
223

oppe i denne proklamerte Companys, under ptrykk fra

Doncas, Den catalonske staten innen den spanske
fderale republikken et slagord som ikke behaga noen
og satte ham under fullt press fra det militret fra slottet i
Montjuich, der arbeiderne ba om vpen for vre i stand
til motst, men for seint. Mot kun sporadisk og drlig
bevpna
motstand
okkuperte
soldatene
hovedbygningene, og Companys blei tvunget til overgi
seg. Generalidad blei frarva sin myndighet, og Catalonia
gled tilbake under det reaksjonre herredmmet til
Madrids nye hyreflyministerium.
Den catalonske revolten var en tragikomedie; det som
skjedde i Asturia var en rein tragedie. Gruvearbeiderne i
Asturia var den mest solid organiserte seksjonen av det
spanske proletariatet og, i 1934, nr sagt den eneste
seksjonen der kommunistene fremdeles holdt en sterk
posisjon og var nrt alliert med andre grupper og partier.
Under en serie lokale arbeiderallianser, av varierende
politisk sammensetning men koordinert gjennom en
regional allianse i Oviedo, reiste Asturia-arbeiderne seg i
revolt mot regjeringa og okkuperte Oviedo og andre byer.
Store militrstyrker blei umiddelbart konsentrert mot
dem; og de hadde en desperat mangel p vpen og i enda
strre grad p ammunisjon. Regjeringsstyrkene omringa
dem p uimotstelig vis og overvandt deres spredte
motstand, og slo ned revolten med en ekstrem brutalitet
som dypt sjokkerte dem som kom til hre om den.
Tusener av ofre blei drept, og tusener av andre blei sendt
224

i konsentrasjonsleire hvor de blei brutalt mishandla. Der

hadde utvilsomt vrt grusomheter p deres side fr deres
nederlag, men represaliene var i en uendelig mye strre
skala.
Etter de catalonske og asturiske opprra spredde
arrestasjoner av republikanske ledere seg til fjern og nr.
Azaa og Companys blei begge arrestert og stilt for
retten som opprrere. Hyreflyen syntes triumfere
over sine fiender p venstresida, men den var fremdeles
ute av stand til styre uten sttte fra sentrumspartiene,
som holdt maktbalansen i nasjonalforsamlinga, men som
var like ute av stand til opprettholde seg sjl uten sttte
fra Gil Robles og den ytterste hyreflyen. Det som
faktisk fant sted etter begivenhetene av 1934 var en
hurtig dreining av folkeopinionen tilbake i favr av
venstresida, sammen med venstresidas beslutning om
gjre et forsk p begrave sine interne krangler med
sikte p gjenvinne den kontrollen over
nasjonalforsamlinga som den hadde mista i 1933. Rundt
Azaa som venstresidas populre mann begynte
folkefronten danne seg for komme nasjonalvalget i
1936 i mte.
Inn i den skalte Fronte Popular som blei danna for
delta ved valgene gikk sosialister og kommunister, de
borgerlige republikanerne p venstresida, de catalonske
og baskiske autonomitilhengerne, U. G. T.s
fagforeningsaktivister, og mange mindre grupper. Den
225

antipolitiske C. N. T. slutta seg ikke til fronten, men for

frste gang utstedte den ingen instruksjon til sine
medlemmer om avst fra stemme; og endog
anarkistene i F. A. I. blei i svrt stor grad trukket inn i
bevegelsen. Da valgene blei holdt, i februar, 1936, vant
venstrepartiene en seier som ga gjenklang. Med 256
taburetter hadde de en majoritet p 39 over hyresida og
sentrum til sammen. Hyresida hadde 165 taburetter og
partiene i sentrum kun 52, opp mot de 167 i 1933.
Venstresida var sledes konstitusjonelt sett i stand til
gjennomfre den lovgivningen som den n enn syntes
passende; men de virkelige kreftene som blei satt i sving
av dens seier var i langt strre grad utafor
nasjonalforsamlinga
enn
innafor
den.
Innen
nasjonalforsamlinga brukte den nye majoriteten sin makt
til avsette Alcal Zamora fra hans posisjon som
republikkens president; og i mai, 1936 blei Azaa valgt i
hans sted. Cesares Quiroga blei statsminister, men kunne
gjre lite for pvirke begivenhetenes gang. Igjen, slik
som i 1931, var der streiker og uroligheter nr sagt
overalt, ledsaga av et stadig tilbakefallende utbrudd av
kirkebrenninger og angrep p de religise ordenene, som
i stor grad hadde reetablert seg i lpet av de to ra med
reaksjon. Der var ogs utbredte beslaglegginger av jord i
regi av bndene, og et generelt sammenbrudd innen lov
og ordenskreftene. Mange drap blei begtt p begge
sider, blant dem det mot Calvo Sotelo, den monarkistiske

226

fascistlederen som var den bitreste og mest formidable av

republikkens fiender.
Dette var stillinga da general Franco i spansk Marokko, i
juli, 1936, reiste standarden for vpna revolt og satte seg
fore invadere Spania med hjelp fra den spanske
fremmedlegionen og en hr av morer. Han hadde visse
vanskeligheter med transportere sine styrker fra Afrika,
etter som marinen for det meste hadde sttt ved
republikkens side sjl om drapene p de fleste av
offiserene satte den ute av stand til forske seg p mye
p den republikanske sida. Men der var militre
reisninger i mange deler av Spania, om enn ikke overalt;
og Franco lyktes i transportere sine styrker til Cadiz,
delvis gjennom lufta. I bde Madrid og Barcelona
mislyktes imidlertid militre reisninger da soldatene
nekta flge offiserene og fraterniserte med folket.
Det er ikke en del av min plan gjenfortelle den gamle
historien om Den spanske borgerkrigen i dens militre
aspekter. Det jeg er opptatt av her er kun dens politiske
aspekter. I utgangspunktet var der en viss tilbyelighet
fra den republikanske sida til undervurdere farens
alvorlighetsgrad, spesielt da Madrid, Barcelona og
Valencia alle hadde lyktes i holde stand mot forskene
p vpna opprr. Men innen kort tid blei opprrets
alvorlighetsgrad forsttt fullt ut, spesielt etter Toledos fall
i september og opprrstyrkenes framrykking nesten til
Madrid i de siste mnedene av det ret. Mlaga blei ogs
227

tatt i lpet av vinteren 1936-37, og s om sommeren 1937

gjorde opprrerne seg til herrer over Baskerland,
inkludert Bilbao og Santander. Det pflgende ret
avanserte opprrerne stover og trengte inn i Catalonia
og, ved n Middelhavet, delte Spania i to. I mellomtida
var Madrid under beleiring, og regjeringa trakk seg
tilbake til Valencia. Republikanerne etablerte en fast
stilling langs Ebro fra juli til november, 1938, men blei
tvunget til evakuere Catalonia i februar, 1939. Den
pflgende mneden brakte Madrids fall, etter dens lange
og heroiske motstand, borgerkrigen til en ende. Francos
seier var til slutt komplett. Azaa hadde trukket seg fra
sin stilling som president etter evakueringa fra Catalonia;
Negrin, den siste republikanske statsministeren, gikk i
eksil.
Ved utbruddet av opprret i juli, 1936 trakk Quiroga seg
fra sin stilling som statsminister og en ny regjering blei
danna under den moderate republikaneren, Martnez
Barrio, med det forml frambringe moderat sttte til
den republikanske saken. Men nasjonalforsamlinga nekta
akseptere Barrio, og Azaa blei tvunget til akseptere
Jos Giral som statsminister i en regjering som p ingen
mte var hovedsakelig sosialistisk, men som stod
betydelig
lenger
til
venstre
enn
Barrio.
Konstitusjonstilhengere eller snarere de som det passa i
yeblikket posere som slike hevda at dette dela
regjeringas
konstitusjonelle
grunnlag,
fordi
konstitusjonen ga presidenten eneretten til utnevne
228

statsministeren; men etter som Azaa fortsatte som

president synes pstanden miste sin kraft. Azaa var
imidlertid fra dette yeblikket av hovedsakelig kun en
lederfigur, mens maktas realitet hvilte hos de
etterflgende regjeringene eller hos massene, hvis
nikkedokker de praktisk talt var. Uansett s var Girals
embetsperiode kortvarig; i september blei han erstatta av
Largo Caballero, lederen for Sosialistpartiet og U. G. T.
Largo Caballero stod p denne tida til venstre for
Sosialistpartiet og foretrakk en allianse med
kommunistene, som jevnt og trutt hadde kt sin styrke
siden bistand hadde begynt ankomme fra
Sovjetunionen. Da beleiringa av Madrid begynte flytta
regjeringa sine hovedkvarterer til Valencia, og forskte
styrke seg ved gjre sin basis s brei at den inkluderte
representanter for syndikalistene, som inntil videre hadde
gitt opp sin anti-politiske holdning i mte med
krigsbehova. Dette var en stor innrmmelse fra C. N. T.ledernes side; men mange endog blant anarkistene inns
behovet for f alle tilgjengelige krefter til slutte opp
om forsvaret av republikken.
Men til tross for den tilsynelatende foreninga av
arbeiderklassekrefter bak Caballeros regjering var der
fremdeles store splittelser innen arbeiderklassens rekker.
I de tidlige mnedene av borgerkrigen hadde den
effektive makta hovedsakelig falt i hendene p lokale
arbeiderkomiteer, enten hovedsakelig under anarkistisk
kontroll eller bestende av representanter for alle de
229

lokale arbeiderorganisasjonene; og hren bestod for det

meste av arbeideres militsenheter som for en stor del
identifiserte seg med et bestemt parti eller ditto
fagforening. Republikken trengte skape en ny hr, som
var adekvat trent og disiplinert; men de ulike
forsamlingene som hadde militsstyrker under sin kontroll
var svrt motvillige til gi dem opp, til tross for sin
penbare militre ineffektivitet, eller til akseptere
behovet for et regulrt offiserskorps i stedet for de valgte
lederne for de ulike gruppene. Bde tilveiebringelsen av
vpen og opptreninga av en disiplinert hr var spesielt
vanskelige problemer. I henhold til internasjonal lov
hadde den spanske regjeringa enhver rett til kjpe
vpen i utlandet med sikte p sl ned en intern reisning,
og i Frankrikes tilfelle blei ogs dens rett til gjre dette
sikra gjennom en traktat. Frankrike hadde dessuten en
venstreflyregjering folkefrontens sdanne som
kunne forventes st helhjerta p den spanske
regjeringas side. Ikke desto mindre blei retten til kjpe
og importere vpen nekta de spanske republikanerne, og
etter en stund fikk frivillige fra Frankrike og
Storbritannia forbud mot dra til Spania for slutte seg
til den internasjonale brigaden. Vi m n underske
hvordan denne bemerkelsesverdige situasjonen oppstod.
Forklaringa er sjlsagt finne i den tilstanden europeisk
politikk befant seg i da opprret skjedde. Italia hadde
nettopp vunnet krigen i Etiopia, og Folkeforbundets
sanksjoner mot Italia var i ferd med avblses.
230

Forhandlinger var godt i gang for en virksom akse

mellom Berlin og Roma. I Frankrike hadde Blumregjeringa nettopp kommet til makta og var sterkt opptatt
av sine hjemlige anliggender. I Storbritannia satt toryene,
etter ha vunnet nasjonalvalget i 1935, trygt med makta,
og the Labour Party hadde praktisk talt gitt opp sin
motstand mot gjenopprustning. I relasjon til Spania var
der utvilsomt fra frste stund av ingen tvil om de
fascistiske landenes sttte til opprrerne, som hadde sttt
i nr forbindelse med bde Tyskland og Italia fr
reisningen. Frankrike frykta en krig langs dets grenser
der Tyskland og Italia med visshet ville intervenere p
fascistenes side, mens Sovjetunionen som innen denne
tid hadde gtt over til politikken basert p folkefronter
mot fascismen gjorde sitt beste for bist den
republikanske regjeringa. Var ikke den beste politikken
forske forhindre alt dette gjennom framforhandle en
generell avtale om la spanjolene utkjempe denne
kampen seg i mellom, uten hjelp fra utsida fra noen av
sidene? Der var noe som skulle sies om en slik politikk,
dersom den virkelig var praktisk gjennomfrbar og ville
bli etterlevd av de fascistiske maktene.
Som et frste steg appellerte Blum til den britiske
regjeringa, som erklrte seg hyst fordelaktig innstilt.
Sovjetunionen sa seg ogs enige, p den betingelse at
andre land gjorde det samme og at pakten generelt sett
blei fulgt. Italia og Tyskland sa seg ogs enige p papiret,
og mindre land fulgte beredvillig eksemplet til de
231

ledende maktene. Tjuesju land signerte pakten, inkludert

Frankrike,
Storbritannia,
Tyskland,
Italia
og
Sovjetunionen, og ogs Spanias totalitre nabo, Portugal.
De signerte alle sammen, men mens Frankrike og
Storbritannia generelt sett fulgte pakten og ptvang den
p sine underordnede s fortsatte den tyske og italienske
intervensjonen nr sagt utyla. Kun Italia sendte store
tvangsutskrevne hrstyrker til slss p spansk jord p
opprrernes side, men tyskerne pste inn vpen og
teknisk bistand og skaffa til veie krigsfly som var av
uvurderlig verdi for opprrhrstyrkene; og begge land
hjalp Franco med blokkere de republikanske havnene,
sjl om han hadde s godt som ingen egen flte, og tok
del i piratvirksomhet p det pne havet mot fartyer som
frakta vpen eller tilfrsler til det republikanske Spania.
P den annen side hjalp Sovjetunionen, da den s i hvor
liten grad pakten blei overholdt av fascistmaktene,
republikanerne med tilfrsler s langt den kunne, men
aldri i en skala som var stor nok til motvirke de
fascistiske maktenes gjren og laden.
Under disse omstendighetene var republikanernes
nederlag uunngelig i det lange lp, uansett hvor tappert
de kjempa. For en stund var de hjulpet til holde stand
av Den internasjonale brigaden, som kjempa innbitt i
forsvaret av Madrid og led svrt tunge tap. Den
internasjonale brigaden bestod av kontingenter fra mange
land, inkludert Frankrike og Storbritannia, men dens
kjerne kom fra eksilerte sosialister og kommunister fra
232

land som fascistene allerede hadde overkjrt, nrmere

bestemt Tyskland og Italia. Der var ogs russere, ikke
bare fra Kommunistpartiet, men ogs fra grupper som
hadde krangla med det og som hadde blitt Stalins mest
ilske kritikere. For Sovjetunionen, som nylig hadde
publisert utkastet til Stalins nye konstitusjon, var p den
spanske reisningas tid engasjert i dype interne problemer
framkalt gjennom de store forrderirettssakene og befant
seg i en gjring som de offisielle kommunistene gjorde
sitt beste for tone ned.
Ikke-intervensjon var fra frste stund av en farse, og nr
sagt alle visste at den var det. Men franskmennene og
britene klynga seg til den som en del av sin felles politikk
med blidgjre diktatorene, i hp om enten forhindre
krig eller snu den mot st i stedet for mot vest; og de
spanske republikanerne blei de skadelidende. For en
stund syntes det som om Largo Caballeros regjering
hadde oppndd en vid enhetsbase blant de republikanske
styrkene; men bak fasaden av enhet fortsatte hver enkelt
seksjon mele sin egen kake og der var spesielt ikke
noen effektiv koordinering av de ulike lokale
krigsfrontene. Den vedvarende manglende enheten spilte
korta over i hendene p kommunistene som innen
denne tid var en hurtig kende kraft og som stod fast opp
mot alle som forskte presse p med sosial revolusjon
fr krigen var vunnet. Kommunistene hadde s visst
definitivt blitt en hyreflyinnflytelse innen spanske
anliggender.
233

Inne i sjlve Russland hadde revolusjonen glidd over i

sitt definitive stalinistiske stadium med rigid insistering
p absolutt konformitet i forhold til den offisielle
partipolitikken, og med voldsom fordmmelse av alle
som var mistenkt for noe som helst avvik fra partilinja.
Det hadde vokst fram en praksis med fordmme nesten
alle slike avvikere som trotskyister, enten de faktisk
hadde noen som helst sympati med den eksilerte Trotsky
eller ei. I relasjon til Spania betydde dette at de offisielle
kommunistene var svrt skarpt fiendtlig innstilt til
kommunistiske dissidenter, enten de var spanjoler eller
utlendinger som hadde kommet til Spania for ta del i
forsvaret av republikken. Det stilte dem ogs i en svrt
sterk opposisjon mot de frihetlige innen C. N. T. og F.
A. I., og mot alle gruppene som var i favr av presse p
med revolusjonre endringer i disfavr, som de hevda,
av de forente krigsanstrengelsene. Over hele Spania, nr
arbeidsgivere enten blei drept eller flykta fra sin business
i store antall, hadde arbeiderne tatt over de oppgitte
fabrikkene, og bndene okkuperte jorda som blei
desertert av sine eiere. Disse tinga hadde blitt gjort p
svrt ulike mter fra sted til sted og fra fabrikk til
fabrikk. I mange tilfeller, spesielt i Catalonia, hadde
arbeiderne ganske enkelt tatt over fabrikkene, valgt
komiteer som skulle styre dem, og fortsatt produsere
som fr, for en stor del til uendra lnnsrater. I en rekke
rurale omrder hadde bndene etablert sine egne frie
kollektiver, avskaffa penger og forskte skaffe til veie
234

det de trengte fra utsida gjennom byttehandel. I andre

omrder hadde fabrikker eller fraflytta landomrder blitt
tatt over av de bykommunale eller andre lokale
autoriteter, og produksjonen hadde blitt viderefrt under
deres overoppsyn. Kommunistene inntok n en sterk
stilling mot slike fabrikker som hadde glidd under
arbeiderkontroll, hovedsakelig av arbeidere organisert
innen C. N. T., og anvendte endog sin innflytelse til
forhindre at slike fabrikker fikk tilfrsler av materialer
med sikte p tvinge dem til plassere seg sjl under
offisiell kontroll. I Catalonia, det fremste fabrikkomrdet,
hvor de manuelle arbeiderne for det meste tilhrte C. N.
T. og den anarkistiske innflytelsen var sterk blant
fabrikkarbeiderne, fulgte der en bitter strid mellom
kommunistene og C. N. T., eller snarere mellom de
sistnevnte og Catalonias forente sosialistparti, der
sosialistene og kommunistene hadde amalgamert til en
enkelt organisasjon, som kommunistene hadde lyktes i
f til fortsatt st tilslutta Komintern. Der var innen
denne tid mange russere i det republikanske Spania, ikke
som soldater men som eksperter av ulike slag og som
organisatorer p den politiske fronten. Sovjetunionen
sendte ikke kontingenter for slss i Spania; men som
hovedleverandren av vpen til republikken leveranser
som spanjolene mtte betale for oppndde dens agenter
stor og kende innflytelse over den republikanske
politikken. Helhjerta tilhengere av en folkefront,
inkludert de borgerlige republikanske partiene s vel som
235

sosialistene, sttta de i frste omgang Largo Caballeros

regjering, endog da syndikalistene hadde slutta seg til
den; men innen kort tid gled de over i opposisjon mot den
og krevde en regjering som ville etablere fullt ut forent
kontroll og f en slutt p den store autonomien som
arbeiderkomiteene og de separate partiene og gruppene
innen den felles fronten fremdeles nt godt av.
Vedrrende dette stridssprsmlet fant de det langt
enklere komme overens med de borgerlige
republikanerne og hyreflyen innen Sosialistpartiet enn
med venstreflysosialistene eller C. N. T., som Largo
Caballero forskte arbeide sammen med p vennlig fot.
De var spesielt oppsatt p drive ut representanter for C.
N. T. fra regjeringa, representanter som hadde slutta seg
til den, og p forhindre slike dissidentkommunister og
venstreflysosialister som var organisert i P. O. U. M. fra
oppn et fotfeste innen den. De var ogs svrt
omhyggelige med ikke la vpen som blei sendt inn av
russerne bli distribuert til noen av de gruppene som de
tok avstand fra; slik at Aragon-fronten, som for sine
tilfrsler var avhengig av Catalonia, blei utsulta p vpen
s lenge C. N. T. forblei den dominerende gruppa der.
Russerne mtte sl seg til tls med en god del
xenofobiske flelser blant de spanske arbeiderne, til tross
for den framstende tjenesten som Den internasjonale
brigaden ga i forsvaret av Madrid; men til tross for dette
vant de hurtig fram. Stilt overfor umiddelbart nederlag
dersom de russiske tilfrslene blei avskret hadde
236

regjeringa p ingen mte rd til krangle med dem eller

til motsi dem; og de hadde p sin side et stadig kende
antall av de yngre spanjolene i de omrdene som blei
holdt av republikanerne. I mellomtida tapte anarkistene
og C. N. T. stadig terreng etter som kommunistene og
hyreflysosialistene kte i styrke. Endog U. G. T. gikk
delvis over til deres side, sjl om dens ledere forblei
lojale overfor Largo Caballero.
I oktober, 1936 utstedte nasjonalforsamlinga den
statutten som innvilga autonomi til de tre baskiske
provinsene. Sjl om de var ihuga katolikker hadde de
baskiske nasjonalistene sttt p republikkens side mot
opprrerne; og dette var deres belnning. Opprrerne var
imidlertid rundt dem i Lon, Castilla og Navarra, den
carlistiske bastionen; og om sommeren, 1937 blei det
baskiske omrdet overvunnet. Bilbao falt i opprrernes
hender i juni, Santander i august, og Gijon i oktober.
Dette ville ha innebret en fersk offensiv mot Madrid
dersom ikke en republikansk offensiv, lansert av den
reorganiserte republikanske hren, hadde erobra Teruel, i
Aragon, i desember, 1937. Opprrernes gjenerobring av
Terueli februar, 1938 var starten p den offensiven som
satte dem i stand til invadere Catalonia og dele det
republikanske Spania i to, og dermed isolere Barcelona
fra Madrid og fra Valencia, bortsett fra via sjveien.
Men en god stund fr dette skjedde hadde Largo
Caballero, anklaga for tilta seg for mye makt i egne
237

hender og samtidig for gjre for lite for etablere en

enhetlig administrasjon og autoritet, mista makta og blitt
erstatta av den tidligere professoren Juan Negrn, med
sttte fra kommunistene som de fremste tilhengerne av
enhet og sentralisering. I mai, 1937, mens opprrangrepet
p det baskiske landomrdet var p sitt hyeste, blei den
republikanske saken i alvorlig grad skadelidende
gjennom en fornya intern strid i Barcelona.
Hva Barcelona-konflikten direkte dreide seg om er nesten
umulig si s komplekse og forvirrende var
stridssprsmla. Som vi s var det framherskende
elementet innen den lokale fagforeningsbevegelsen C. N.
T., som hadde nre forbindelser til F. A. I. Men de
rivaliserende U. G. T.-fagforeningene hadde ogs
innrullert en stor medlemsmasse, og var knytta opp til
Catalonias forente sosialistparti. Dette kombinerte partiet,
P. S. U. C., var representert i provinsregjeringa i
Generalidad, sammen med Esquerra, rabassaires og
andre grupper, inkludert C. N. T. Utafor regjeringa stod
F. A. I. og det marxistisk revolusjonre P. O. U. M.,
anfrt av Andrs Nin, og ogs av en organisasjon som
blei kalt Durrutis venner. Durruti hadde nylig blitt drept,
eller myrda, ved fronten, mens han hadde delt ut appeller
om anti-fascistisk enhet. Til tross for at de var
representert i regjeringa var C. N. T. faktisk splitta
mellom regjering og opposisjon. P. O. U. M. krevde
representasjon i den catalonske regjeringa, som den
hadde blitt holdt ute av i regi av P. S. U. C., ved at den
238

ikke stod for noen koherent styrke. Den var faktisk

tilhenger av arbeiderklassesolidaritet uten det borgerlige
venstre og av arbeiderkontroll i fabrikkene, og hadde en
minoritetstilhengerskare innen C. N. T.
Hvem som starta kampene i Barcelona er det knapt nok
mulig si. Der var utbredte rykter om at F. A. I. hadde
planlagt et coupog forskte erobre byen; men F. A. I.og C. N. T.-lederne benekta dette, og utstedte
etterflgende appeller om fred. Begynnelsen synes ha
vrt en tvist ved telefonbygningen mellom Generalidadpolitiet og arbeiderdelegatene som holdt bygningen; men
ut av denne uforstelige episoden utvikla det seg flere
dager med forvirra gatekamper mellom Generalidadstyrkene og en mobb bestende av stridende fra C. N. T.
og P. O. U. M. Dette blei s alvorlig at troppestyrker
mtte bli tilbakekalt fra fronten og ikke-catalansk politi
og militre sendt fra regjeringa i Valencia fr det dde ut
da C. N. T. insisterte p kalle sine medlemmer tilbake
til arbeid. Der fulgte arrestasjonen av P. O. U. M-lederne,
inkludert Nin som blei drept i fengselet og
rekonstruksjonen av Generalidad p en slik mte at det
styrka kontrollen over P. S. U. C. og U. G. T. og av C. N.
T.-elementene som hadde opponert mot reisninga.
Barcelona-affren var fatal for Largo
regjeringa i Valencia, som opplevde bli
med en rekke krav fra Kommunistpartiet
sentral dirigering av krigsanstrengelsene
239

Caballerokonfrontert
om forent
under et

ministerium som p en effektiv mte representerte alle

arbeiderklasse- og folkefrontpartiene, men som fjerna
den separate kontrollen til hvert enkelt over sine egne
styrker i favr av en virkelig forent organisasjon. Etter
tilsynelatende akseptere kravene stod Largo Caballero
fram med en plan for et ministerium under ham sjl
basert hovedsakelig p U. G. T. og C. N. T., til
ekskludering av de politiske partiene, som det som
utgjorde den beste basisen for enhet. Eksekutivkomiteen i
U. G. T. og hovedbolken av C. N. T.-lederne sttta ham,
men partiene stritta iherdig i mot, og han trakk seg. C. N.
T.-ministrene trakk seg ogs, og en ny regjering blei
konstituert under Negrn for gjennomfre denne
foreningsoppgava. Dens ledende ministre inkluderte
Giral, en tilhenger av Azaa, ved utenriksdepartementet,
og Prieto, en rivaliserende leder for sosialistene, med
ansvar for den militre reorganiseringa. Der var alt i alt
tre sosialister, to kommunister, to venstreradikalere, en
baskisk nasjonalist og en cataloner fra Esquerra en rein
sosialistisk-kommunistisk majoritet i et essensielt sett
folkefrontministerium, som tok sin oppgave alvorlig,
gjorde som kommunistene krevde, og gikk hurtig fram
for reorganisere anliggendene p et grunnlag av forent
og sterkt sentralisert kontroll. Men det var for seint til
gjre nederlag om til seier, spesielt etter som tyskerne
valgte anledningen til intensivere sin intervensjon
gjennom bombardementet av flten i Almera den 31.
mai.
240

Hva var det det virkelig stod om under Barcelonakampene i mai, 1937? Blant mange forvirrende disputter
var et av stridssprsmla som det utvilsomt stod om det
som gjaldt arbeiderkontroll. I det hyllede catalonske
dekretet om kollektivisering og arbeiderkontroll som blei
utstedt i oktober, 1936 og supplert med ordren den
pflgende mneden blei det sltt fast at industrien burde
deles inn i to klasser kollektivisert og privat. I de
frstnevnte l ansvaret for administreringa i hendene p
arbeiderne, representert ved et foretaksrd; i de sistnevnte
hos eieren eller administratoren, underordna godkjenning
fra en arbeiderkontrollkomit. Alle foretak som
sysselsatte mer enn 100 arbeidere, og alle foretak hvis
eiere ga dem opp eller blei erklrt som opprrere, blei
kollektivisert, og andre etablissementer kunne bli s
dersom tre femdeler av deres arbeidere nska det.
Foretaksrd blei valgt for to r av alle arbeiderne i en
generalforsamling, og kunne velges p nytt. De stod
ansvarlige bde overfor arbeiderne og de industrielle rda
som blei etablert under dekretet. De var generelt sett
ansvarlige bde for produksjonen og velferdstjenestene.
Hvert enkelt valgte en direktr som skulle sette dets
funksjoner ut i live, og hvert enkelt inkluderte en
regjeringsinspektr som skulle srge for at de var i
samsvar
med
loven.
Tilsvarende
arbeiderkontrollkomiteer blei valgt i ikke-kollektiviserte
foretak. De generelle industrirdene bestod av fire
representanter for foretaksrdene, tte representanter for
241

fagforeningene (C. N. T. og U. G. T.), og fire teknikere

utnevnt av regjeringa. Det var deres oppgave trekke
opp planer for de ulike industriene, og deres beslutninger
var bindende for foretaksrdene.
Dette var den formelle loven, men den samsvarte knapt
nok med virkeligheten. Som vi s hadde faktisk foretak
blitt kollektivisert eller overlatt til seg sjl uten noe
uniformt mnster, men i varierende grad i henhold til de
ulike holdningene og politiske planene til de berrte
arbeiderne, eller til partiene eller fagforeningene som de
tilhrte. I en ende av skalaen var syndikalistene eller
kooperasjonstilhengerne som ganske enkelt hadde tatt
etablissementer under sin kontroll; i den andre,
etablissementer eid og kontrollert av regjeringa med en
viss grad av fagforeningsdeltakelse. I desember erklrte
F. A. I. seg i favr av fullstendig sosialisering, med sikte
p forhindre at det oppstod uregelmessigheter p
bakgrunn av arbeidernes tilegning av overskudd innen
spesielle etablissementer; men verken den eller
Generalidad var i noen som helst posisjon til ptvinge
et felles mnster. C. N. T. foretrakk dekretet som et
middel til skape orden ut av kaos, mens U. G. T.
kritiserte det for dets tvetydighet nr det gjaldt finansene,
og for dets ineffektivitet, og hevda at ikke de beste
mennene til organisere produksjonen men de mest
velkjente demagogene blei valgt inn i komiteene. I
virkeligheten var dekretet et kompromiss mellom
syndikalister, som nska arbeiderkontroll og motsatte seg
242

byrkratisk sentralisering, og kommunister og

hyreflysosialister, som slett ikke brydde seg om
arbeiderkontroll men var oppsatt p forhindre den fra
degenerere til korporativ profittmaksimering p et
kooperativt fabrikkgrunnlag. I denne striden inntok P. O.
U. M., i likhet med F. A. I. den syndikalistiske sida, men
var sjlsagt ikke noe mindre motstandere enn U. G. T. og
kommunistene av kooperativ profittsken. Mange holdt
fast ved at like lnninger for alle var idealet, men f
hevda at det var umiddelbart mulig. Motstanderne av
profittsken nska at hele fortjenesten skulle leveres over
til en sentral industribank som skulle hjelpe industrier
som var ute av stand til dekke kostnadene sine eller
som hadde behov for penger til investeringer, men
dekretets finansielle implikasjoner blei vrende farlig
vage.
I praksis frte krigsanstrengelsene, bde i Catalonia og
andre steder, imidlertid i retning av sentralisering av
industriell kontroll i regjeringas hender og bort fra
etablissementenes kontroll i regi av arbeiderne. I
Catalonia, etter mai, 1937, blei arbeiderkontroll for en
stor del avlst av enmannsadministrering under
regjeringas ansvar i krigsfabrikkene, og kommunistene
og deres allierte fikk det som de ville p bekostning av C.
N. T. og syndikalistene. Anarkistene var ikke direkte
involvert, for mange av dem var nrmest like store
motstandere av at individer blei tvunget av
fabrikkomiteer som av staten. Men ogs deres innflytelse
243

svant hen under den nye ordenen basert p sentralisert

disiplin og underordninga av alt mulig under
krigsbehova.
Gjennom alle de komplekse stridene i ra etter den
republikanske valgseieren i 1936 var der bitter krigfring
p den ideologiske fronten. Som alltid innen spansk
politikk blei striden frt i mindre grad mellom hyre- og
venstreflyene
som
sdan
enn
mellomsentraliseringstilhengere p den ene side og
frihetlig orienterte p den andre. Sledes blei
kommunistene, som blei en kende kraft etter hvert som
krigen skred fram, rangert sammen med det sosialistiske
sentrum og hyreflyen under Prieto p den ene side av
forening av kontroll, mot syndikalistene innen C. N. T.
og mot P. O. U. M., som betrakta seg sjl som stende p
venstresida med en misjon om bringe revolusjonen til et
fullt proletrt stadium. Largo Caballero, som hadde blitt
betrakta som stende p sosialistpartiets venstrefly mot
Prieto, og hadde vist seg vre rede til samarbeide
med C. N. T., og med foreninga av de sosialistiske og
kommunistiske ungdomsbevegelsene, opplevde bli
avsatt da han stod opp mot tiltak for generell forening
som trua med undergrave hans personlige innflytelse.
F. A. I., som teoretisk befant seg p den ytterste
venstresida, men som var animert av en hy idealisme
som ikke visste hvordan man skulle inng kompromisser,
befant seg i enhetens navn i oppslutning om forsvaret av
sentralisert kontroll mot splittende tendenser, og mista
244

halvparten av sin innflytelse over C. N. T. De borgerlige

venstreradikalerne, tilhengerne av Azaa og Barrio,
hadde ikke noe teoretisk bidrag komme med, men slutta
opp om foreningstesen i krigseffektivitetens interesse.
Det samme gjorde for det meste Esquerra, mot sin
catalonske separatistiske fraksjon, som var forskansa i
rekkene til Estat Catal anfrt av Doncas. P. O. U. M.
hadde utvilsomt pretensjoner om bli det sanne
venstre, som talsmenn for det umiddelbare steget fra
folkefronten til arbeiderrepublikken, hvilende p reint
proletrt grunnlag; men langt fra forene arbeiderne
splitta det dem bare ytterligere. Den hadde dessuten
knapt nok noen styrke utafor Catalonia, hvor den stod i
bitter opposisjon mot nr sagt alle andre. Dens mest
effektive leder, Joachim Maurin, hadde blitt avskret og
fengsla i opprrterritorium i Galicia, hvor han hadde dratt
p et besk fr utbruddet; man hrte aldri noe mer om
ham igjen. Hans nestkommanderende, Nin, var langt
mindre effektiv som leder, og blei som vi s arrestert og
myrda etter Barcelona-reisningen i mai, 1937.
Blant sosialistene var de framstende skikkelsene Largo
Caballero, sekretr for U. G. T., inntil sitt fall, og
Indalecio
Prieto,
asturieren
som
satt
i
nasjonalforsamlinga for Bilbao, og som var den ledende
skikkelsen blant de baskiske sosialistene. Prieto var av
natur og instinkt en sentrumsorientert, om ikke en
hyreflymann, men hans organiserende kapasitet og
hans tro p sentralisering gjorde ham til en alliert med
245

kommunistene i striden mot Largo Caballero, som han

nr sagt aldri var enig med. Han var en kraftfull
personlighet, s vel som en betydelig taler, men alltid
moderat i sitt generelle ststed. Ved opprinnelig vre
en kontorist hadde han lyktes i identifisere seg med de
hardbarka arbeiderne i Bilbao, og etablere en sterk
posisjon til tross for sin psttte borgerlige opprinnelse
og den takknemmelighetsgjelda som han skyldte til den
store baskiske industrialisten, Horacio Echevarrieta.
Blant de andre sosialistiske lederne var Julian Besteiro,
presidenten for U. G. T. p svrt definitivt vis en
moderat; Luis Araquistain, partiets ledende teoretiker,
forsvant fra makta sammen med Largo Caballero;
lvarez
del
Vayo
var
en
spesialist
p
utenriksanliggender, og befant seg mye i utlandet, i Paris,
i lpet av borgerkrigen; og sist men ikke minst var Juan
Negrn en universitetsprofessor i medisin, som blei kalt
inn for lede regjeringa da Largo Caballero blei drevet
ut. Han hadde vrt finansminister i Largo Caballeroministeriet, og var litt av en ekspert p konomiske
sprsml. Blant kommunistene var ledende skikkelser
Juan Hernndez, utdanningsminister i Negrn-regjeringa,
og Vincente Uriba, jordbruksminister, sammen med
kommunistpartiets leder, Jos Daz. Germinal de Souza
var sekretr for F. A. I. og Monrico Vsquez for C. N. T.
Juan Comorera leda Det forente catalonske
sosialistpartiet og Juan Casanovas leda Estat Catal, p
papiret tilknytta Esquerra anfrt av Luis Companys.
246

Kommunistene blei anklaga for dominere den

republikanske regjeringa i stadig strre grad, og p en
mte var dette sant. Ikke bare blei Sovjetunionen, etter
sammenbruddet i ikke-intervensjonen, den eneste
regjeringa som republikanerne kunne skue i retning av
for hjelp eller sympati, bortsett fra Mexico, som l langt
unna; i tillegg gjorde borgerkrigens krav det ndvendig
sentralisere de republikanske styrkene og overkjre den
uavhengige autoriteten som en blanding av stridende
grupper gjorde krav p; og sentralisering, med rigid
disiplin,
var
den
essensielle
politikken
til
kommunistpartiet
under
Stalin.
De
offisielle
kommunistene kunne ikke se at noe skulle st i veien for
en slik sentralisering, og at det var mye som talte for den;
for deres misjon, under Kominterns nye politikk basert p
folkefronter, var etablere et forent antifascistisk
forbund med s mange deltakere som mulig, og under
dens beskyttelse kjempe for beseire fascismen, og for
intet annet. Det stred fullstendig mot deres politikk
komplisere stridssprsmlet ved kjempe for sosialismen
p bekostning av lsne p den antifascistiske enheten
eller hindre krigsanstrengelsene; de var tvers igjennom
sikre p at sosialismen og ogs kommunismen ville
etterflge et fascistisk nederlag, mens ingenting i det hele
tatt kunne bli oppndd uten overvinne fascismen. S de
hadde ikke noe nske om presse p for sine egne krav
mot de andre partiene innen folkefronten lenger enn det
som var ndvendig for etableringa av enhetlig agering.
247

Frst vinne borgerkrigen, sa de, og s vil vi tar for oss

andre ting; men det splitte folket fr krigen var vunnet
ville vre gjre seg skyldig i kriminell sektarianisme,
uansett hvor verdige mlsettingene de som gjorde seg
skyldige i den mtte vre. Enkelte av mlsettingene til
sektarianerne var imidlertid, i deres yne, p ingen mte
verdige. Kommunistene hadde ingen bruk for
arbeiderkontroll innen fabrikkene, som de betrakta som
en smborgerlig frihetsillusjon. Ei heller hadde de noen
bruk for den idealistiske individuelle frihetlige holdninga
til F. A. I, som de betrakta som i strid med klassedisiplin
og klasseenhet. De kunne smelte sammen med Azaas
venstreradikalere eller med den sosialistiske hyreflyen
langt lettere enn med syndikalistene eller P. O. U. M. De
sistnevnte var s visst deres strste fiender fordi de
kontinuerlig fordmte den byrkratiske degenereringa av
Sovjetunionen under Stalin, og fordi de hadde blant seg
kommunistiske dissidenter som hadde brutt ut av
stalinistenes rekker og glidd over i bitter opposisjon.
Nr det gjelder sosialistene s hadde den strste
konsentrasjonen av deres styrke vrt i Madrid, og
Madrid og provinsene var i stor grad naturlige fiender.
Madrid var vanligvis for s mye sentralisering som den
vga fremme, p samme mte som Catalonia p
naturlig vis var like mye for autonomi som den fant det
praktisk mulig og endog for mer da Estat Catal fikk
st i spissen for den. Esquerra var i hvert fall et
fderalistisk parti, som ikke helt nska bryte ut fra
248

resten av Spania og etablere en uavhengig catalonsk stat,

men som krevde fullt indre sjlstyre med en ls fderal
enhet, og inkluderende en betydelig seksjon som gikk
hele veien i retning av full uavhengighet. Companys, dets
leder, aksepterte med tid og stunder den spanske
regjeringas hjelp for sl ned opprrerne i Barcelona; og
hovedbolken av de catalonske republikanerne aksepterte
dets ledelse. Men sjl om Barcelona blei den siste
hovedstaden til den republikanske regjeringa var den
aldri p god fot med Madrid, som den hele veien
mistenkte for sentraliserende planer; og endog etter
nederlaget til de ytterliggende fderalistene og
separatistene i 1937 fortsatte spenningsforholdet.
Nr det gjelder Baskerland er det overraskende ved frste
yekast se at de baskiske nasjonalistene, s vel som
sosialistene, forente sine krefter med republikken, endog
til gjengjeld for lfter om baskisk autonomi, som til fulle
blei etterkommet av Prieto til tross for hans generelle
sttte til det sentraliserte systemet. Spenningsforholdet
dem i mellom skyldtes at man l s nre det carlistiske
Navarra, som tok parti med opprrerne, og s nr den
tradisjonelle fiendtligheten mellom Navarra og de
baskiske provinsene. Delvis skyldtes det sosialismens
styrke i Bilbao og innflytelsen til det tilgrensende
Asturia, som fremdeles var en venstreflybastion til tross
for dens bitre undertrykking av venstresida etter opprret
i 1934. Men de baskiske provinsene hadde knapt nok
249

erverva sin autonomistatutt fra republikken da de blei

overkjrt av opprrerne og satt ut av kampen.
Den spanske borgerkrigen, da den begynte i 1936, var
essensielt sett en krig mellom spanjoler, eller i hvert fall
mellom republikanske spanjoler og spanske opprrere
med bistand fra morer og fra den spanske
fremmedlegionen. Men etter hvert som den fortsatte blei
den mer og mer en internasjonal krig som blei utkjempa
p spansk jord og p sjen rundt Spania av fascister og
antifascister fra mange land. Frst pste italienerne og s
tyskerne inn vpen -- og i Italias tilfelle hele armeer p
opprrernes side; og Sovjetunionen svarte med tilfre
vpen, men ikke stridende menn. Menn kom imidlertid
fra mange land for slutte seg til Den internasjonale
brigaden fra Italia og Tyskland, fra Frankrike og
Storbritannia, og s visst fra nr sagt hvert eneste land.
Den internasjonale brigaden var for en stund nr sagt den
eneste effektive kampstyrken p den republikanske sida
inntil opptreninga av en forent republikansk hr til slutt
blei tatt i bruk, men for seint til f avgjrende
innvirkning. Den internasjonale brigaden spilte lederrolla
i det kritiske forsvaret av Madrid, og skilte seg ut
gjennom sin heroiske framferd konfrontert med
mangelen p ndvendige tilfrsler, til tross for de store
anstrengelsene som blei gjort fra antifascistenes side for
sende den hjelp, eller i hvert fall av seksjoner blant dem, i
Frankrike og Storbritannia. Det var en nevneverdig
oppnelse for folkefronten som en internasjonal
250

bevegelse, men den blei forkludra i Storbritannia av

avvisninga fra hovedbolken av arbeiderbevegelsens side
av folkefrontstrategien, og i Frankrike av folkefrontens
egen tilslutning til ikke-intervensjonspakten og
viderefringa av overholdelsen av den lenge etter at man
hadde vedgtt av fascistene brt den.
Under de omstendighetene som eksisterte i Storbritannia
blei spansk hjelp hovedsakelig et krav fra de britiske
kommunistene og fra slike venstreflyradikalere som
slutta
opp
om
dem,
mens
den
offisielle
fagforeningsbevegelsen og the Labour Party holdt seg p
sidelinja og vendte tommelen ned, mindre som flge av
at det dreide seg om Spania enn av deres frykt for bli
sammenblanda med kommunistene. Etter Blumregjeringas fall eksisterte en svrt liknende situasjon i
Frankrike, med kommunistene praktisk talt ute av det
som gjenstod av Front Populaire og en kende
opposisjon mot regjeringene som forskte reversere
dens virke. Sledes stod folkefronten i Spania aleine i
opprettholdelsen av en regjering sttta av radikalere,
sosialister og kommunister som agerte i en vedvarende
nr allianse helt til siste slutt. Det var delvis fordi de
ekstreme reaksjonre fra flesteparten av de spanske
partiene, inkludert Lerroux hyreflyradikalere, ikke
etterlot det radikale venstre med noen valgmulighet; men
det var ogs delvis fordi kommunistene og sosialistene
var fast bestemt p ikke krangle med sine borgerlige
allierte, for s svekke sin appell bde i utlandet og
251

hjemme. Dersom kommunistene fikk en kende kontroll

over spanske anliggender s var dette kanskje i mindre
grad p grunn av republikanernes avhengighet av
russiske tilfrsler eller p grunn av de spanske
kommunistenes nske om styre showet fordi deres
politikk passa best til situasjonens behov etter som den
blei mer og mer desperat i lys av de rivaliserende
gruppenes sekteriske holdninger. Dette er ikke det
samme som si at kommunistene gikk fram p riktig
mte i Spania, og at deres opponenter gjorde det p en
gal mte; for det hersker ikke tvil om at kommunistene
pressa sin antagonisme overfor syndikalistene og dem
som de kalte trotskyister til absurde ytterligheter, og at
de var bemerkelsesverdig brutale og dominerende i sine
metoder. Dessuten hadde Sovjetunionen, fr krigen tok
slutt, nr sagt slutta sende forsyninger, og den
kommunistiske innflytelsen hadde vist klare tegn p
vre i tilbakegang.
Det har ofte blitt sagt at spanjolene, p grunn av sin
intense individualisme og partikularisme, er ute av stand
til den forente anstrengelsen som trengs for konsolidere
en revolusjon. Deres kapasitet til gjre en har blitt vist
gjentatte ganger; men det er en ting styrte en upopulr
regjering og noe helt annet erstatte den med et
levedyktig alternativt regime. Spanjolene styrta enkelt
Alfonso III i 1931, og satte umiddelbart i gang med de
konstruktive oppgavene som l foran dem. Men i
utgangspunktet kunne deres nye regjering knapt nok styre
252

landet i strre grad enn den som den hadde erstatta; og

utallige separate grupper og fraksjoner tok autoriteten i
egne hender og mtte blidgjres av den regjeringa som ga
plass for dem. Ikke desto mindre hadde Azaa-regjeringa
i lpet av to r komet et betydelig stykke p vei, til den
pris kvitte seg med en betydelig seksjon av sin
opprinnelige sttte og lide under et kraftig nederlag i
1933. S fulgte de to ra med skalte sentrumsorienterte
regjeringer, som oppheva mye av sin forlpers arbeid
etter som de turde og ga mulighet for den ytterste
hyresida til reorganisere sine krefter i Gil Robles Ceda
og, utafor nasjonalforsamlinga, i definitivt fascistiske
organisasjoner som stod mye lengre til hyre og som
pent oppfordra sine tilhengere til vold. Inn i denne
situasjonen kom folkefrontens valgseier ved begynnelsen
av 1936, etterfulgt av en framvisning av vold fra
venstreflyens side som tevla med den til fascistene og,
etter bare noen f mneder, gjennom appellen til
borgerkrig.
S langt hadde venstreflyen vrt forent mot Ceda og
fascistene; men det var ikke s enkelt si hva de var
forent for. Det var s visst snarere en rekke pressgrupper
som hver og en pressa p for sine mlsettinger, snarere
enn en konstruktivt forent bevegelse. Det var temmelig
enkelt for politikerne komme verbalt overens
vedrrende catalonsk og baskisk autonomi, eller endog
om fagforeningenes rolle sjl om ingenting av dette
virkelig var enkelt. Det var langt vanskeligere for
253

regjeringa f sine tilhengere til stole p hverandre,

eller til samle noen som helst av de kildene til makt
som de kunne f kontrollen over. Hvert enkelt parti og
ditto gruppe hadde sine egne militsdannelser og de
fraksjonene som den kontrollerte, s vel som uavhengige
fraksjonsmessige organisasjoner som mislikte enhver
innblanding; og regjeringa forskte arbeide ved f
med seg hjelpa til de rivaliserende gruppene uten at de
stanga mot hverandre. En slik struktur gjorde det absolutt
umulig bygge opp en republikansk hr som ville vre i
stand til mte fascistene p like fot i pen kamp, eller
oppn en passende koordinering av tilfrsler, som hver
enkelt fraksjon var tilbyelig til beslaglegge for sitt eget
bruk. Sjl om syndikalistene og P. O. U. M. sledes
gjorde rett i vre mistenkelige overfor stalinistiske
sentralisering s var det gjre det under borgerkrigens
omstendigheter det samme som invitere til nederlag.
Der var i virkeligheten ingen alternativer til den; og sjl
om man vil kunne sympatisere med mange av P. O. U.
M.s aspirasjoner s var det forske oppn dem i
krigssituasjonen i 1937 i det minste srdeles tpelig og
viste en manglende evne til realistisk analyse som kun
kan fordmmes. Det blei faktisk fordmt av flertallet av
de spanske republikanerne, som s behovet for
konsentrere alle anstrengelsene om krigen og utsette
ideologiske disputter inntil de hadde vunnet den. Men
denne omvandlinga til sunn fornuft kom altfor seint.

254

Det vre enig med kommunistene vedrrende dette

avgjrende stridssprsmlet er ikke benekte at de var
underlige kompanjonger for republikanerne endog for
dem som var enige med dem vedrrende dette
stridssprsmlet. For det er en karakteristikk ved
kommunister forsvare Sovjetunionen i tykt og tynt, og
aldri innrmme at der kan vre noe galt med den eller
med dens politikk; og et slikt forsvar var spesielt
vanskelig da de store forrderirettssakene pgikk i
Sovjetunionen da Kamenev og Zinoviev og andre
tidligere bolsjevikledere blei dmt til dden, og da de
mest alvorlige anklager blei framfrt mot sovjetarmeens
mest velkjente generaler. I likhet med andre i sitt slag var
de spanske kommunistene utvilsomt sjlrettferdige og
foraktelig innstilt overfor alle andre. Ikke desto mindre
var deres hovedpolitikk utvilsomt korrekt under de
rdende omstendighetene.
Nr det gjelder Largo Caballero s var hans feiltrinn ikke
det at han tok feil, men at han mangla styrke til
implementere det han visste var rett. Han var essensielt
sett en fagforeningsleder, som hadde U. G. T. som sitt
instrument, men han s behovet for tilnrming mellom
den og C. N. T., som var langt tallrikere enn den i
Catalonia og i sr, sjl om den l langt etter i Madrid og i
nord. Han nska at U. G. T. og C. N. T. skulle arbeide
tett sammen, og var rede til foreta betydelige
innrmmelser med sikte p oppn dette ja, s mange
at de ville undergrave det formlet om enhet som han
255

hadde i sinne. Som sosialist hadde han en tendens til

foretrekke sentralisering, og syntes i frste omgang st
p hyreflyen mot C. N. T. p venstreflyen. Han
bevega seg sledes stadig mot venstre og framstod som
lederen for det sosialistiske venstre mot Prieto og
Besteiro. Han blei statsminister som venstreflyradikaler,
men mislyktes i den posisjonen fordi han var uvillig til
tvinge de ytterliggende venstreflyaktivistene som skte
opprettholde sine seksjonsbaserte krav. Til slutt blei
han drevet fra stillinga i spissen for en altoverveiende
sosialistisk-syndikalistisk regjering av sosialister som
stod godt til hyre for ham og som var imtekommende
overfor kommunistene vedrrende det altoverskyggende
stridssprsmlet om forent kontroll. Man m ogs huske
p at han var gammel og sliten 67 i 1937, da han blei
drevet fra stillinga si.
Den spanske striden blei, til tross for alle dens
usammenhengende momenter, symbolsk for kampen mot
fascismen for mange unge mennesker i slutten av
trettira.
Stilt
overfor
den
korrumperte
blidgjringspolitikken i Frankrike og Storbritannia
kasta de seg sjenerst inn for den spanske saken. Mange
mista sine liv i Madrid som medlemmer av Den
internasjonale brigaden. Enkelte, slik som George Orwell
og noen av de britiske I. L. P.-lederne, var dypt
desillusjonerte over begivenhetene i Catalonia, og stilte
seg p P. O. U. M. sin side mot kommunistene i
konflikten der. Men de fleste av de utenlandske
256

sympatisrene var ikke i noen stemning til kritisere; de

bakka ganske enkelt opp spanjolene som hadde bevpna
seg mot fascismen, mens Frankrike og Storbritannia
vingla i mte med den fascistiske faren, eller endog var
halvveis i sympati med Hitler og Mussolini som fiender
av venstresida. Spania blei hovedfokuset for
ungdommens sjenerse idealisme; og de som
gjennomgikk erfaringa som unge menn og kvinner vil
ikke s lett glemme den. I Storbritannia var dette de store
dagene til Victor Gollancz Left Book Club og til Harold
Laski og John Strachey som medredaktrer av de
venstreradikale bkene. Sjl om de mislyktes i f
hovedbolken av fagforeningene og the Labour Party med
seg, spilte de sin rolle i forberede den sosialistiske
opinionen p den krigen som brt ut midt under
blidgjringspolitikkens kollaps i 1939; og til forskjell
fra kommunistene endra ikke de fleste av dem side med
undertegninga av nazi-sovjetpakten, men fortsatte stdig
p sin antifascistiske linje gjennom katastrofene i 1940,
inntil kommunistene kom tilbake til dem etter Hitlers
angrep p Sovjetunionen i 1941. Bde den britiske og
den franske arbeiderbevegelsen feila s visst i gi de
spanske republikanerne den sttta som de hadde fortjent,
men den britiske venstresida har, i det minste i dette,
grunn til gratulere seg sjl med at den gjorde hva den
kunne.

257

Kapittel VI

Den sterrikske sosialismens nedgang

1930-RA var en periode med nedgang for den

sterrikske sosialistiske bevegelsen, ufullendt om enn
vidtrekkende under Dollfuss og Schuschnigg, og praktisk
talt komplett etter naziinvasjonen og annekteringa av
landet i 1938. Ja, som vi s i det foregende bindet av
denne studien hadde sosialistenes tilbaketrekning begynt
i det minste s tidlig som i 1927. I det ret hadde volden
til Heimwehr sine irregulre styrker, som blei tolerert og
positivt oppmuntra til av regjeringa til den urovekkende
geistlige, dr. Seipel, ndd en ny hyde; og en jury hadde
frikjent visse Heimwehr-medlemmer som var anklaga, ut
i fra ugjendrivelige bevis, for drap begtt under et
klammeri i Schattendorf, i Bugenland. Frikjennelsen
hadde vekka svrt sterke flelser blant arbeiderne, og
store forsamlinger av demonstranter hadde marsjert mot
Wiens bykjerne og, med motstand fra politiet, satt fyr p
justisbygningen. Demonstrasjonen hadde vrt uventa, og
hadde ikke blitt arrangert av sosialist- eller
fagforeningslederne; slik at arbeiderklassens paramilitre
styrke, Schutzbund, ikke hadde blitt sammenkalt for
hjelpe til med opprettholde orden. Den store
folkemengden hadde for det meste vrt ubevpna, men
258

det overmanna politiet, som fikk samla sine tropper etter

den frste overraskelsen, hadde tydd til strenge tiltak for
spre den, og i den vilkrlige skytinga som fulgte hadde
85 demonstranter, eller reine tilskuere, blitt drept og mer
enn tusen sret. Virkninga av denne manveren hadde
vrt vekke arbeiderne til enda strre indignasjon.
Kansleren, Seipel, var pent fordelaktig innstilt overfor
Heimwehr, hvis ledere kontinuerlig utstedte pne trusler
om delegge den demokratiske republikken gjennom en
vpna reisning; og Seipel, sjl om han s tida an, gjorde
ingen hemmelighet ut av sin faste beslutning om feie
den demokratiske konstitusjonen til side. Sosialistene satt
med fast forskansa kontroll i Wien og var mektige i andre
industribyer, men de hadde en svrt liten tilhengerskare i
de landlige distriktene og syntes dmt til forbli vrende
permanent i mindretall i det nasjonale parlamentet mot de
kombinerte kreftene til sin hovedrival, Det kristensosiale
partiet, dets allierte Heimwehr og Agrarforbundet, og de
pangermanske nasjonalistene. Det kristensosiale partiet
inkluderte elementer som var rede til arbeide under det
parlamentariske systemet, men gled mer og mer under
Seipels dominans, en mann som var en pen fiende av
demokrati og hadde kunngjort sin intensjon om
delegge sosialistene og ommodellere sterrikske
institusjoner etter et nytt mnster der kirkas autoritet ville
bli gjenoppretta p effektivt vis.
Etter massakren i juli, 1927 mtte sosialistene serist
drfte hva de skulle gjre. Deres ledere kunne ikke gjre
259

noe; flelsene blant deres tilhengere var altfor sterke.

Sprsmlet var hvorvidt man hadde ndd et punkt der de
i sin tur skulle appellere til r makt ved ty til
borgerkrig. Dette var de imidlertid svrt motvillige til
gjre, dersom det fantes noen annen vei til unng den
enn rein overgivelse. I republikkens tidlige dager, da
sosialistene hadde sittet med makta og deres motstandere
var i full retrett, hadde de gjort seg store anstrengelser for
skape en ny hr som ville vre lojal overfor den
republikanske konstitusjonen, og hadde for en stund
lykkes i det. Men de hadde vrt utafor den fderale
regjeringa siden 1920, sjl om de forblei sittende med
kontrollen over Wien, hvis rolle var vre en
sjlstyrende stat innen fderasjonen; og etter sitt fall fra
makta hadde de fderale regjeringene, kontrollert av de
kristensosiale, for en stor del oppheva deres arbeid i s
henseende, ved erstatte de offiserene som de hadde
utnevnt med andre som de kunne stole p. Sosialistene
flte seg temmelig sikre p at hren, slik det var i 1927,
ville ta parti med Seipel mot noen som helst forsk p en
reisning; og det republikanske Schutzbund, sjl om det
var tallrikt, var drlig bevpna og utrente i kamp, mens
de irregulre styrkene til Heimwehr var bedre bevpna
s vel som langt mer sknsellse. Under disse
omstendighetene var det stor sannsynlighet for nederlag
dersom sosialistene forskte en vpna reisning; og
lederne var p utkikk etter et alternativ som ville vise en
vilje til agere som var sterk nok til forhindre en
260

seksjon blant deres tilhengere fra ta saken i egne

hender. Lsninga som de landa p dreide seg om
erklre en generalstreik, som fikk en massiv respons.
Men det var klart at en generalstreik ikke ville vare lenge.
Enten mtte den tvinge Seipels regjering til trekke seg,
eller s mtte den bli til en revolusjonr bevegelse, eller
s mtte den sl feil. Seipel, som forstod dette godt, og
som trolig flte seg trygg p at sosialistene ikke ville ty
til en vpna reisning, tillot ganske enkelt streiken flge
sin egen retning, samtidig som han nekta enhver
innrmmelse; og de streikende vendte snart tilbake til
arbeidet uten at noe blei oppndd. Seipel, en mann med
sterke nerver og stor besluttsomhet, var i stand til styrke
sitt grep om det kristensosiale partiet og til fortsette sitt
nre
samarbeid
med
Heimwehr-lederne;
og
Sosialistpartiet bega seg inn p sin tilbakeholdende
politikk og forskte seg p et kompromiss som skulle
komme til ende i dets deleggelse, som en penlys
makt, i kamphandlingene i 1934.
Der var nok en grunn til at sosialistene vurderte det som
best i 1927 akseptere et svrt alvorlig tilbakeslag
framfor ty til vpen. Dette var sterrikes svrt
vanskelige
internasjonale
posisjon,
endog
fr
verdensdepresjonen satte inn og nazistene kom til makta i
Tyskland. Den sterrikske republikken var ikke et
konomisk levedyktig samfunn; den mtte ske hjelp, og
akseptere konomisk kontroll, fra Folkeforbundet.
Sosialistene var godt klar over at det ty til vpen fra
261

deres side ville bli mtt med mishag fra Folkeforbundets

makter, og at endog dersom de vant borgerkrigen s ville
de i ettertid bli stende overfor ekstreme vanskeligheter
med f befolkninga. De sterrikske reaksjonre hadde
blitt gjennomgripende vant til generelle fordmmelser av
de sterrikske sosialistene som marxister som var oppsatt
p fre landet inn under et kommunistisk regime; og s
mye av dette tankegodset hadde festa seg i sinnene til
utenlandske statsmenn at det garanterte at det sterriksk
sosialistisk regime ville mte deres sterke opposisjon,
spesielt dersom det oppstod ut i fra en borgerkrig.
De sterrikske sosialistene var faktisk sjlsagt p ingen
mte kommunister, eller tilhengere av kommunismen,
som hadde mislyktes i vinne noe mer enn ubetydelig
sttte blant de sterrikske arbeiderne. Det sterrikske
kommunistpartiet hadde aldri vrt sterkt nok til vinne
endog en eneste parlamentarisk taburett, eller til
forrsake noen betydelig rift innen det sterrikske
sosialdemokratiets solide rekker. Det sosialdemokratiske
partiet hadde sine hyre- og venstreflyer; og dets
venstrefly, anfrt av Otto Bauer, var jevnt over den
mektigste nr det gjaldt utforminga av dets program. Det
var imidlertid fullstendig fantasifullt betrakte enten
Bauer eller Deutsch som kryptokommunister. Som vi s
hadde det sterrikske partiet vrt en sterk tilhenger av
den to-og-en-halve internasjonale, som hadde sitt
hovedkvarter i Wien. Det hadde nekta omfavne
erklringene fra den rivaliserende andre internasjonale
262

om at demokrati, i betydningen oppnelsen av et

parlamentarisk flertall, under alle omstendigheter var
betrakte som en uunnvrlig forutsetning for framskrittet
mot sosialismen, og hadde insistert p at der ville kunne
vre, i hvert fall i visse land, forhold som ville kunne
rettferdiggjre proletrt diktatur som den eneste veien
som det stod pent for sosialister flge. Opp mot bde
Den andre internasjonale og Komintern hadde det
foretrukket en enkelt internasjonale som inkluderte bde
sosialdemokrater og kommunister, og som hadde
opprettholdt sin feilsltte strid for dens enhet s lenge der
var det minste hp om suksess. Men de sterrikske
sosialistene hadde anvendt sin kortvarige maktperiode til
etablere, ikke et Sovjetsystem i sterrike men en
fullstendig demokratisk parlamentarisk republikk,
utvilsomt i hp om at de ville vre i stand til oppn en
majoritet innen den, men ogs fordi det var det de, helt
genuint og oppriktig, tenkte var det rette. P denne mten
hadde de agert som et frent parti, med sttte fra sin
venstrefly s vel som fra sin hyrefly. De hadde s
visst insistert p at Wien, deres bastion innen
republikken, konstituert til tross for dens begrensa
strrelse og befolkningstall som en fderalstat, burde
vedkjennes statusen som en konstituerende fderal enhet,
med stor myndighet til sjlstyre innen sosiale og
industrielle anliggender; og de hadde innsett at
muligheten til holde p et sosialistisk flertall i landet i
sin helhet var ndt til avhenge av deres suksess nr det
263

gjaldt oppn en viss sttte blant bndene. Men i

republikkens tidlige r syntes dette hpet ikke ha vrt
uberettiga. Der var elementer innen Det kristensosiale
partiet, med dets store bondemedlemsmasse, som bde
aksepterte parlamentarisk demokrati i prinsippet og i
praksis var rede til samarbeide med sosialistene i
styre landet p det grunnlaget; og sosialistene hpa at den
bondepolitikken som Otto Bauer skreiv utkastet til for
dem ville vinne et anselig antall omvendte. De hadde
fremdeles disse forhpningene i 1927, sjl om bde Det
kristensosiale partiet, under Seipels innflytelse, og
Bondeforbundet innen den tid hadde blitt langt mer
reaksjonre og mer fordelaktig innstilt overfor den
katolske kirkas antidemokratiske krav. I tillegg til disse
politiske partiene mtte de konfrontere den kende
utfordringa fra Heimwehr, hovedsakelig anfrt av
medlemmer av det gamle aristokratiet og av tidligere
offiserer fra den imperialistiske hren; og fra frste stund
av hadde Heimwehr proklamert seg som en fiende av det
demokratiske systemet, som den pent trua med styrte
gjennom vpna makt. Der hadde vrt konstante
sammenstt,
mellom
Heimwehr-enheter
og
arbeiderklasseforsamlinger; og de sammenstta blei langt
mer truende da Heimwehr tok til organisere marsjer og
demonstrasjoner i byer der sosialistene var det
dominerende partiet, og da regjeringa nekta forby slike
marsjer eller beskytte arbeiderklasseomrder mot
voldshandlinger som oppstod ut i fra dem.
264

Til tross for sine gjentatte erklringer om sin intensjon

om delegge den demokratiske republikken med makt
vga Heimwehr seg aldri p en vpna reisning. Den blei
trolig avskrekka fra det til dels som flge av sin
underlegenhet hva antall angr og gjennom mangelen p
en solid kristensosial sttte, og til dels gjennom flelsen
av at republikkens hr endog etter at den hadde blitt
renska for sitt sosialistiske lederskap ville adlyde ordre
om sl dem ned dersom de tydde til noe slikt. Men etter
1927, som fr, fikk Heimwehr lov til beholde sine
vpen og skaffe seg nye sdanne, mens det sosialistiske
Schutzbund blei eksponert for konstante raid og
vpengjennomskninger, og vpen blei konfiskert i store
mengder av politiet. Til tross for disse raidene forblei
betydelige vpentilfrsler skjult i sosialistenes besittelse,
men de kende raidene hemma i alvorlig grad
Schutzbund i bygge opp ferske lagre. Seipel arbeida
hele veien tett sammen med Starhemberg og de andre
Heimwehr-lederne, og brukte dem som midler til
omvende de kristensosiale og agrarfolkene til en mer
fullstendig sttte til sin kontrarevolusjonre politikk.
P dette stadiet forskte ikke Seipel styrte den
demokratiske republikken gjennom vpna makt, men
avstedkomme en revisjon av konstitusjonen som ville
fjerne de demokratiske elementene fra den og erstatte den
med det som han ga seg ut for betrakte som sant
demokrati. Han nska seg spesielt en stor utvidelse av
presidentens myndighet, en president som hittil
265

hovedsakelig bare hadde vrt en lederfigur, for s sette

ham i stand til bli den overordna herskeren av landet,
med den eneste retten til utnevne eller avskjedige
ministre, og med makta til styre gjennom dekreter i
fravret av et parlament. Seipel foretrakk ogs en
revidering av stemmesystemet for gi representasjon,
ikke til tallmessige majoriteter, men til spesielle grupper
og interesser langs linjene til Vogelsangs prosjekter for
en korporativ stat der kirkas krav ville f stor
anerkjennelse. Mellom disse ideene og den sosialistiske
tilslutninga til parlamentarisk demokrati var der ingen
mulig bro, men bde Seipel og, i enda strre grad, hans
etterflgere i embetet forhandla kontinuerlig med enkelte
av sosialistene om et kompromiss som ville innebre
visse ofre fra sosialistenes side i den nasjonale enhetens
navn. Danneberg, sekretren for Sosialistpartiet og et
ledende medlem av dets hyrefly, var vanligvis en
hoveddeltaker i disse forhandlingene, som vanligvis blei
gjennomfrt i privat regi, men aldri med noen utsikter til
varig suksess.
Seipel forblei sittende i embetet som kansler i kun et og
et halvt r etter begivenhetene i 1927. Han trakk seg
deretter og blei etterfulgt av et noe mer imtekommende
medlem av Det kristensosiale partiet, men fortsatte
dirigere politikken direkte fra kulissene. Prosjekter for
omarbeiding av konstitusjonen blei igjen lagt fram, og
igjen blei sosialistene invitert til inng kompromiss.
Ved denne anledningen, i 1929, gjorde de faktisk det, til
266

en viss grad. Et av Seipels forslag hadde vrt at

presidenten for republikken, i stedet for bli valgt av
parlamentet, skulle bli valgt direkte av hele folket. Dette
gikk sosialistene n med p akseptere, p den
betingelse at endringa ikke skulle gjelde for det neste
valget som faktisk blei det siste men kun deretter.
Alle de andre store endringene blei droppa, fordi det var
umulig konstitusjonelt sett omarbeide konstitusjonen
bortsett fra gjennom en to tredelers majoritet i
parlamentet som var umulig uten sosialistene.
Sosialistene kom sledes godt ut av krisa i 1929, men
ytterligere vanskeligheter skulle snart komme. I 1929 blei
Schober, politipresidenten i Wien, som for en stor del
hadde vrt ansvarlig for nedskytingene i 1927, kansler
og forhandla fram et kompromiss med sosialistene
vedrrende sprsmlet om konstitusjonell reform. Etter
ha gjort dette fortsatte Schober med framforhandle en
tollunion
med
Tyskland,
som
franskmennene
umiddelbart la ned veto mot. Anschluss full forening
med det tyske riket hadde vrt en del av det
sosialistiske programmet helt siden 1919, men det hadde
vrt spesielt forbudt i henhold til fredstraktaten, som
hadde krevd at sterrike forblei uavhengig. Kontaktene
mellom den tyske og den sterrikske sosialistiske
bevegelsen var imidlertid svrt nre Kautsky sjl og
Rudolf Hilferding var begge opprinnelig sterrikere og
i det nye sterrike var nr sagt hele befolkninga tysk
bde nr det gjelder sprk og kulturell holdning.
267

Tyskland
var
p
denne
tida
fremdeles
Weimarrepublikkens land, og nazismen, sjl om den vant
terreng, var fremdeles kun en opposisjonsbevegelse; slik
at tollunion, eller Anschluss, fremdeles syntes mulig p et
grunnlag av demokratisk parlamentarisme, som det
synets ville bli styrka i sterrike dersom det inngikk i
riket som en konstituerende stat eller ditto land. Men
konfrontert med det franske vetoet, med oppbakking fra
de andre landene som hadde undertegna den sterrikske
traktaten, kunne ingenting gjres.
Straks etter dette brt Schobers regjering sammen over
en krangel mellom den og Heimwehr, som hadde forskt

fravriste
sosialistene
kontrollen
over
de
jernbaneansatte, og hadde krevd utnevnelsen av en
generaljernbaneadministrator som ville slutte seg til dem
i kampanjen. Schober nekta foreta den foresltte
utnevnelsen, p bakgrunn av visse episoder i fortida
vedrrende den foresltte personen; og han blei derfor
drevet fra embetet og erstatta av sin visekansler, Karl
Vaugoin, som var en sterk tilhenger av Heimwehr.
Schober forskte deretter danne en mellomgruppe
mellom katolikkene og sosialistene, basert p de mindre
partiene, og fikk med seg nok sttte til frarve Vaugoin
hans flertall i parlamentet, til tross for det faktum at
Seipel sjl snart gikk med p slutte seg til hans
ministerium som utenriksminister, og at to Heimwehrledere, inkludert Starhemberg, mottok embete innen den.
Regjeringa var uvillig til g valgene i mte, der den
268

ikke hadde noen utsikter til suksess mot verken Schober

eller sosialistene; men de sistnevnte trua med ty til
vpen dersom det blei gjort noe forsk p styre uten
parlamentet. Regjeringa blei tvunget til avholde et valg,
som den kom fra uten noen majoritet. Heimwehr, som
deltok som et separat parti, var kun i stand til oppn 8
taburetter, og eksponerte slik sin svakhet. Vaugoinregjeringa trakk seg, og blei erstatta av et mer moderat
kristensosialt ministerium; men det kristensosiale partiet,
som hadde lidd tunge tap ved valget, var innen denne tid
i en tilstand av desintegrering. Det hadde fremdeles en
stor mengde bondesttte, men dets ledere, inkludert
Seipel, hadde blitt s kompromittert gjennom allianser
med Heimwehr at det etterlot dem i en hplst tvetydig
posisjon, mens Schober, som hadde bedyra at han ikke
skulle etterstrebe konstitusjonelle reformer bortsett fra
gjennom konstitusjonelle midler, hadde nok sttte til
framvise en absolutt hindring for Seipels mlsetting
som framfor alt bestod i deleggelsen av sosialistene som
et middel til gjenopprette kirkas makt.
Seipel, som erkjente blindveien og som var rasende p
Schober, tok s steget med tilby seg g inn i en
koalisjonsregjering med sosialistene, som han bedyra
delegge. Seipel sjl skulle bli kansler, og Bauer
visekansler, i en slik regjering. Ingen slik koalisjon var
imidlertid i nrheten av vre mulig; og sosialistene
avviste umiddelbart tilbudet. Dette var om vren, 1931,
og den umiddelbare foranledningen til tilbudet var
269

kollapsen til Credit Anstalt, den store sterrikske banken

som blei kontrollert av Rotschildene, som hadde blitt
slynga ut i vanskeligheter ved bli tvunget til ta over
den reaksjonre Boden Credit Anstalt, som hadde
kollapsa en stund tidligere. Fallet til Credit Anstalt, som
hadde ringvirkninger langt utafor sterrike, markerte det
virkelig alvorlige anslaget av den verdenskonomiske
depresjonen. S vel i gode som i drlige tider hadde
sterrike, helt siden 1918, lidd under permanent hy
arbeidsledighet, som en flge av tapet av tidligere
markeder i suksesjonsstatene etter Det sterrikskungarske imperiet. Nr sagt den frste handlinga til
sosialistene etter etableringa av republikken hadde vrt
skaffe til veie et system for sosial- og industrilovgivning
som inkluderte offentlig opprettholdelse av de
arbeidsledige; og Wien hadde tatt i bruk sin betydelige
lovgivende myndighet for skaffe til veie nasjonale
provisjoner p ulike mter, spesielt gjennom kontrollen
med leie og bygginga av subsidierte husvre for
arbeiderklassebeboere. Disse sosiale sikkerhetstiltaka,
som fikk en viss sttte fra de mer avanserte elementene
innen Det kristensosiale partiet, hadde den
antisosialistiske majoriteten vrt ute av stand til
omgjre, sjl om den hadde gjort sitt beste for gjre
ting vanskelige finansielt sett for Wien. Men det
konomiske slaget som ramma sterrike i 1931 og
fortsatte nrmest uendra i flere r var av en tidligere helt
ukjent alvorlighetsgrad, og svekka i seris grad
270

fagforeningenes forhandlingsmakt, sjl om den ikke p

noen mte bidro til svekke deres grep om
industriarbeiderne over mesteparten av landet. Kun et
stort industrikonsern, Alpine Montan-Gesellschaft, var i
stand til dra fordel av muligheten til bryte opp de
sosialistiske fagforeningene blant dets ansatte og
omorganisere dem i selskaps-foreninger som var knytta
til Heimwehr. Dette selskapet blei i ettertid kjpt opp av
tyske kapitalister som, da Hitler kom til makta i 1933,
overfrte disse selskaps-foreningene til nazilederskap
og sledes ga de sterrikske nazistene deres frste
betydelige arbeiderklassetilhengere.
Seipels mlsetting med tilby en koalisjon til
sosialistene var implisere dem, i den nasjonale enhetens
navn, i drastiske tiltak for handskes med den
konomiske krisa lnnskutt, spesielt for offentlige
ansatte, som inkluderte de jernbaneansatte, kutt i sosiale
tjenesteytelser, spesielt for de arbeidsledige, og s videre.
Dersom sosialistene hadde gtt med p delta i
gjennomfringa av et slikt program ville de uunngelig
ha blitt anklaga for forrde arbeiderne, og ville ha mista
mye folkelig sttte. Men de hadde ingen mulighet til
gjennomfre noe alternativt program p egen hand,
endog dersom de hadde hatt et sdant; for ethvert forsk
p danne en sosialistisk minoritetsregjering ville
umiddelbart ha ftt alle de andre partiene til slutte seg
sammen for framtvinge dens nederlag. Det som skjedde
var at en rekke svake kristensosiale ministerier satt med
271

makta uten flertall, og at det sterrikske demokratiet

svant hen i denne prosessen.
Fra dette yeblikket av begynte imidlertid en ny faktor
bli av presserende betydning innen sterriksk politikk
nazismens hurtige framvekst som en folkelig
opinionsstrmning. I de regionale og kommunale valgene
som blei holdt over mesteparten av sterrike i april, 1932
dukka nazistene, som enn ikke satt med makta i
Tyskland, plutselig opp som en mektig kraft innen
sterriksk politikk. Deres store gevinster blei oppndd p
bekostning, ikke av sosialistene, men av de
kristensosiale, som i Wien mista nesten halvparten av
sine taburetter til nazistene, og en seksjon av Heimwehr
overfrte sin troskap fra den sterrikske til den tyske
fascismen. Fra det tidspunktet av var der to bittert
fiendtlige former for fascisme som kjempa om makta i
sterrike, og som var like fast bestemte p styrte den
demokratiske republikken, men den ene bedyra ville
opprettholde sterriksk uavhengighet under et
reaksjonrt regime dominert av representanter for den
gamle imperialistiske hren, de jordbesittende klassene,
og Wiens bankmenn og finansfolk, og den andre ville
avstedkomme Anschlussmed Tyskland, som i januar,
1933 kom under nazistenes kontroll. Opp mot disse to
stod sosialistene, som alltid hadde sttta Anschluss, men
som begynte oppleve det helt annerledes da det kom til
bety underordninga av sterrike i et Nazi-Tyskland, i
stedet
for
et
sjlstyrende
medlemskap
i
272

Weimarrepublikken. Tvilsomt plassert blant de

konfliktfylte kreftene var det som gjenstod av Det
kristensosiale partiet, som under Seipel hadde blitt
Heimwehrs allierte, men som for en stor del bestod av
bnder som ikke hadde noe klart syn p nasjonal politikk,
bortsett fra en systematisk innstilt skrekk for sosialistene,
som de blei fortalt at var bolsjeviker som var fast bestemt
p frata dem jorda.
P dette tidspunktet, i 1932, dde Seipel, sosialistenes
erkemotstander, og de kristensosiale mtte finne en ny
leder som kunne erstatte ham. Inn og ut av
regjeringsembetet hadde Seipel utvilsomt vrt sterrikes
sterke mann i mange r, ved flge en pinefull
intrigepolitikk som kun hadde to klare mlsettinger den
fullstendige deleggelsen av Sosialistpartiet og det
demokratiske regimet som det pfrte den sterrikske
staten, og det at den katolske kirka skulle gjenvinne makt
og innflytelse, innen politikken og innen hele det
nasjonale liv. Begge disse mlsetningene fikk full
oppslutning fra den mannen som etterfulgte ham, dr.
Engelbert Dollfuss, som blei kansler og lyktes i f satt
sammen et ministerium med et flertall basert p en enkelt
stemme i parlamentet, slik at det var helt ute av stand til
vedta noen serist kontroversiell lovgivning. Med sikte
p sikre dette grunnleggende flertallet mtte
katolikkene hvile p sttta fra hndfullen av
parlamentsmedlemmer fra Heimwehr. Men landets sttte
til Heimwehr var allerede i ferd med bli alvorlig
273

undergravd gjennom den sterrikske nazismens

framrykking; og utafor parlamentet fremmedgjorde trolig
alliansen med det som var igjen av dem, under
Starhemberg og major Frey,flere tilhengere enn den
sikra. Som en ihuga snn av den katolske kirka og en
bitter fiende av demokrati tok imidlertid Dollfuss
entusiastisk opp Seipels planer for konstitusjonell
revidering, mens han dreide dem p en mer penlys mte
enn det Seipel noensinne hadde gjort i retning av en
definitivt geistlig versjon av fascismen basert p en
stenderstruktur
i
stedet
for
parlamentarisk
representasjon. Dollfuss var et uekte barn av en bonde,
og ved ha blitt finansielt hjulpet p bakgrunn av sine
intellektuelle evner hadde han funnet sin vei til
universitetet i Wien. Ved vre uvillig til bli prest
hadde han funnet en karriere som en tjenestemann innen
katolske organisasjoner, og hadde snart blitt sekretr for
jordbruksdepartementet i det nedre sterrike og en
anerkjent kristensosial ekspert p bondesprsml. Han
hadde fra frst av befunnet seg innen den mer
demokratiske flyen av bondebevegelsen, men hadde gtt
over til hyresida, hovedsakelig under Seipels
innflytelse, og hadde blitt en gjennomgripende eksponent
for autoritre ideer. Han var kanskje ikke av instinkt
noen diktator, sjl om han kom til bli det for en stund;
men han elska makt og var fast bestemt p fre striden
mot sosialistene med alle midler som han rdde over.

274

Dollfuss hadde ikke sittet lenge med makta da det bydde

seg en uventa mulighet til bli kvitt det sterrikske
parlamentet en gang for alle. Hans regjering, som snodde
seg alle veier for skaffe penger i mte med den
konomiske krisa, bestemte seg for betale de
jernbaneansatte, som var statsansatte, deres lnninger i
tre avdrag, i stedet for i begynnelsen av mneden. De
jernbaneansatte erklrte en to timers streik som en
formell protest, og regjeringa greip sjansen til g fram
med
omfattende
oppsigelser
av
aktive
fagforeningsaktivister. Ved at sprsmlet blei brakt til
parlamentet blei regjeringa nedstemt med en stemme,
men det blei i ettertid oppdaga at en av sosialistene ikke
hadde stemt med sin egen stemmeseddel, men ved et
feiltrinn med den til sin nrmeste nabo. En stor disputt
oppstod deretter vedrrende sprsmlet om stemmen var
gyldig eller ei, og i lpet av det pflgende klammeriet
trakk den sosialistiske taleren, Karl Renner, seg fra sitt
embete, og blei etterfulgt av sin katolske kollega den
frste visepresidenten. Den andre visepresidenten, en
nasjonalist, s sin sjanse og trakk seg ogs, og etterlot
ingen som var titulert gjennom konstitusjonens
betingelser til sammenkalle parlamentet. Regjeringa,
som var glad for kunne unnslippe den parlamentariske
blindveien, framholdt det synet at nasjonalforsamlinga
ikke kunne bli sammenkalt p ny, men at den ved ikke
bli opplst eller utsatt p papiret fremdeles eksisterte.

275

Denne underlige situasjonen oppstod den 4. mars, 1933,

noen f dager etter riksdagsbrannen i Berlin og dagen fr
Hitler vant sin overveldende majoritet i det tyske
nasjonalvalget. Problemene vedrrende jernbanene hadde
allerede blitt sammenkobla med vpenaffren i
Hirtenberg, som de jernbaneansatte hadde spilt den
ledende rolla i bringe fram i lyset. Dette gjaldt en
vpenfabrikk i Hirtenberg, som blei pvist produsere
rifler for eksport til Ungarn, i strid med fredstraktatene
og med den sterrikske regjeringas offisielle politikk. Det
kom s fram i lyset at mesteparten av vpnene som det
dreide seg om ikke hadde blitt produsert i Hirtenberg,
men hadde blitt importert fra Italia og var ment sendes
til Ungarn, ikke til ungarernes bruk, men for overfres
til kroatiske opprrere som planla en reisning mot
Jugoslavia. Italienerne, som stod p svrt drlig fot med
jugoslavene, hadde sendt dem for bli justert i
Hirtenberg p sin vei til Kroatia; og Mussolini blei
fortrna over avslringa og var fra det yeblikket av fast
bestemt p yte all mulig bistand til delegge de
sterrikske sosialistene, som kanskje ville ha tenkt seg
om to ganger med fre affren fram i lyset dersom de
p forhnd hadde visst hva den innebar.
Det at Renner trakk seg, gitt yeblikkets temperatur, var
utvilsomt en svrt grov taktisk feil; for han foruts ikke
at de to visepresidentene i nasjonalforsamlinga, ved
flge hans eksempel, ville skape en konstitusjonell
blindvei der parlamentet ikke lenger ville f anledning til
276

 fungere i det hele tatt. Virkninga var s visst omdanne

Dollfuss fra kansleren i en formelt demokratisk republikk
til en diktator. Han blei en diktator langt mindre fordi han
nska det enn fordi han ikke kunne se noe alternativ. Der
var n ikke to men tre hovedkrefter i sterrike som
kjempa om den politiske makta sosialistene, som
beholdt sin styrke men som ikke gjorde noen framskritt,
Dollfuss kristensosiale-Heimwehr allianse, som tapte
kraftig terreng, og nazistene, som allerede hadde
absorbert mesteparten av nasjonalistene, eller
pangermanistene, og en del av Heimwehr og som gikk
hurtig fram over hele landet. Ingen av disse gruppene
kunne oppn et flertall under noe som helst
parlamentarisk system, men det var ogs utelukka for to
av dem sl seg sammen mot den tredje. Mellom
Dollfuss og sosialistene var spriket altfor stort; og
dessuten ville en allianse med sosialistene ha betydd
forene Italia og Tyskland i fiendskap mot vedvarende
sterriksk uavhengighet. Allianse med nazistene, som var
fast bestemt p avskaffe sterrike helt og holdent som
en uavhengig stat, var ikke mer mulig fra det yeblikket
Hitlers seier i Tyskland var et faktum. Der gjenstod kun
et kristensosialt diktatur, sjl om det hadde blitt vist at de
kristensosiale og Heimwehr sammen hadde mindre enn
en tredel av republikkens stemmestyrke.
Dollfuss diktatur var fullstendig avhengig av at
Tyskland og Italia ikke blei forent i sin sterrikske
politikk, slik som faktisk var tilfelle. Hitler hadde lenge
277

uttrykt sin intensjon om absorbere sterrike i det nye

pangermanske riket, mens Mussolini ikke hadde noe
nske om se tyske styrker med kommando over
Brenner-passet, med direkte adgang til Italia. Dollfuss
hvilte flgelig p italiensk sttte til sin egenarta form for
katolsk fascisme, som var radikalt annerledes enn bde
nazismen og den italienske fascismen ved at den ikke
hvilte p sttte fra noe masseparti. Der var ingenting som
engang minnet om den rolla som partiet eller der Fhrer
eller Il Duce spilte i Tyskland og Italia. I stedet var der en
lengten tilbake til Vogelsangs ideer om en kristen stat
som hvilte p et grunnlag av stender (Stnde), men med
den forskjell at mens Vogelsang hadde fremma sine ideer
som et middel til forhindre utviklinga av storskala
industri og finansvesen hadde hans etterflger en viktig
del av sin oppbakking blant de store industrialistene og
bankmennene, s vel som blant de overlevende
aristokratene fra det gamle imperialistiske regimet. Det
systemet som Seipel og Dollfuss fremma var s visst
radikalt uskikka for et moderne samfunns behov, der
kirka
fullstendig
hadde
mista
grepet
om
industriarbeiderne og om en betydelig seksjon av
bondestanden, og de stendene som den blei formoda
omorganisere den okkuperte befolkninga til, uavhengig
av klassebarrierer, kunne ikke ha noen rot i virkeligheten.
Dollfuss inns klart nok at han ikke kunne ha hp om
virkeliggjre sin stenderstruktur med mindre han p en
eller annen mte kunne bryte ned fagforeningenes makt
278

fullstendig, fagforeninger som utgjorde ryggraden i

Sosialistpartiet; og han satte seg flgelig fore bruke
ethvert middel til angripe dem. Han mtte imidlertid
kjempe en kontinuerlig kamp p to fronter mot
nazistene s vel som mot sosialistene; og han var godt
klar over at det kristensosiale partiet ikke p noen som
helst mte stod samla bak ham, men inkluderte en katolsk
fagforeningsbevegelse som han ogs ville trenge styrte,
s vel som mange bondepolitikere som p ingen mte
sttta helhjerta opp om hans allianse med Heimwehr.
Innen denne tid var Heimwehr, etter ha blitt et
regjeringsparti, til bryderi hovedsakelig for sosialistene
sjl om det ogs hadde sine uoverensstemmelser med
nazistene. Dollfuss gjorde betydelige anstrengelser for
blidgjre nazistene, spesielt gjennom sterke tiltak retta
mot sosialistene, men blei snart overbevist om det
frukteslse i et forsk p komme overens med et parti
som helt og fullt bekjente seg til Anschluss og til
akseptere Hitler som leder. Nazistene responderte s
visst p Dollfuss tilnrmelser med en kampanje basert
p bombekasting og vold, som tvang ham til ty til
undertrykkende tiltak overfor dem. Hans hovedangrep
fortsatte imidlertid vre retta mot sosialistene og mot
beslaglegginga av betydelige mengder vpen som
fremdeles var i hendene p Schutzbund, til tross for de
gjennomskningene og beslaga som allerede hadde blitt
foretatt. Gjennomskningene blei n intensivert, og
kulminerte i beslaglegginga av Sosialistpartiets
279

hovedkvarter i Linz i februar, 1934. Linz-sosialistene

bestemte seg for kjempe uten vente p tillatelse fra
partisenteret i Wien, og fra Linz spredde opprret seg til
andre omrder, men p ingen mte til hele landet. I Wien
bestemte den sentrale partikomiteen seg, etter ha
mottatt nyhetene, gjennom et flertall med overvekt p en
stemme for erklre en generalstreik, som p ingen mte
var noe hpefullt steg sett i lys av den rdende kraftige
arbeidsledigheten. En del av Schutzbund i Wien tok opp
kampen, men bare en del av det. Streiken mislyktes
fullstendig. Den seksjonen av Schutzbund som tok del i
reisninga kjempa en tapt kamp i fire dager, men hadde
ingen sjanse da regjeringa brakte inn artilleri i felten mot
dem. Alvorlig skade blei pfrt Karl Marx Hof og andre
store blokker av arbeiderboliger som hadde blitt bygd av
Wien kommune, og mye heroisme blei vist av dem som
kjempa. De hadde imidlertid ingen sjanse i det hele tatt,
og major Fey, som dirigerte operasjonene mot dem,
begynte skyte dem som hadde blitt tatt til fange,
inkludert i hvert fall en alvorlig skadd mann. Etter at sju
opprrere hadde blitt hengt uten videre blei denne
praksisen stansa i kjlvannet av alvorlige protester fra
utenlandske makter.
Sjl om flesteparten av sosialistene ikke hadde tatt noen
del i reisninga blei hele Sosialistpartiet og alle
fagforeningene holdt ansvarlige. Partiet blei opplst og
dets kontorer beslaglagt; og de sosialistiske
fagforeningene led samme skjebne. Hovedlederne,
280

bortsett fra dem p den ytterste hyreflyen, blei drevet

ned i undergrunnen eller i eksil. Otto Bauer unnslapp til
Tsjekkoslovakia, og slo seg ned i Brno, og fra dette
senteret forskte han viderefre sin propaganda.
Deutsch, lederen for Schutzbund, slapp ogs unna til
utlandet. Men opplsninga av partiet og fagforeningene
utrydda p ingen mte noen av dem. Partiet fant nye
ledere som viderefrte dets propaganda i undergrunnen,
og fortsatte holde p troskapen fra hovedbolken av
industriarbeiderne mot bde Dollfuss og nazistene; og de
kristensosiale fagforeningene, som blei tillatt midlertidig
overleve i pvente av deres absorpsjon i en ny
inkluderende organisasjon under regjeringskontroll, blei
et fokuspunkt for tidligere medlemmer av de sosialistiske
fagforeningene og engasjerte seg i bona fide kjpsling
vedrrende umiddelbare sprsml om lnninger og
arbeidsforhold. Ut av denne situasjonen vokste det
skalte forente forbund eller Einheitsgewerkschaft
fram, som sjl om det opprinnelig var basert p de
katolske forbunda blei mer og mer en generell
arbeiderorganisasjon underordna kende sosialistisk
ptrykk.
Mer alvorlig for sosialistene var bortdrivinga av
byadministrasjonen i Wien, som blei tatt bort fra det
valgte rdet, der sosialistene hadde et stort flertall, og
overlevert til en kommisjonr, som ga umiddelbare ordre
om at den bykommunale bygningen skulle opphre. I
visse henseende blei det gjort forsk p vinne gunst fra
281

arbeiderne i Wien, spesielt ved utnevne en progressiv

kristensosialer, dr. Ernst Winter, som viseborgermester.
Men sjl om Winters personlige synspunkter var
temmelig avanserte, innen Lueger-tradisjonen, i respekt
for de sosiale tjenestene, hadde han liten makt til agere
og blei snart skifta ut.
I de neste f mnedene etter reisninga fulgte Dolfuss,
oppegga av Heimwehr-lederne, opp sin vendetta mot
sosialistene, sjl om enkelte av hans ministre og
tilhengere ikke viste noen hug for hans mer ekstreme
tiltak. Blant hans kritikere var dr. Schmitz, den nye
borgermesteren i Wien, dr. Winter og hans justisminister,
dr. von Schusnigg, som foretrakk en mildere politikk. S,
i juli, 1934 kom forsket p et nazistisk coup detat.
Vpna bander av nazister tok beslag i rdskammeret og
den trdlse stasjonen, og det blei annonsert fra den
sistnevnte at Dollfuss hadde trukket seg og at Rintelen,
en ledende nazitilhenger, hadde tatt hans plass. I
rdskammeret fant konspiratorene Dollfuss og tok ham til
fange, og han blei ddelig sra av en av dem og holdt i
forvaring uten tilgang til verken prest eller lege. Men i
mellomtida omringa regjeringsstyrker rdskammeret, og
der var ingen som helst tegn til noen utbredt reisning til
sttte for nazistene. Major Fey, som hevda bli holdt til
fange, forhandla fram betingelsene for en overgivelse, og
rdskammeret blei gitt opp. Innen denne tid var Dollfuss
dd. Det er et omstridt punkt hvorvidt Fey lova
konspiratorene fri passasje dersom de overga seg. De
282

pstod, og han benekta, dette, men uansett blei ikke noe

slikt lfte holdt. Noen f ledende nazister blei hengt, men
der var ingen masserepresalier. I tillegg til kuppforsket i
Wien var der nazistiske reisninger i Carinthia og Styria,
som blei sltt ned etter harde kamper. Mange av
opprrerne trakk seg over grensa til Jugoslavia, som
allerede var Tysklands nre allierte.
En grunn til at nazikuppet mislyktes var at regjeringas
vpna styrker stod fast mot nazistene, og at de i Wien
hadde svrt liten folkelig sttte. En annen grunn, som
trolig var mer virksom i begrense spredninga av
revolten, var at Mussolini flytta to italienske divisjoner til
grensa av Brenner-passet. Hitler hadde bygd opp en
sterriksk legion sammensatt av naziflyktninger fra
sterrike, og denne forsamlinga blei flytta i nrheten av
den sterrikske grensa, rede til krysse over. Men da
Hitler hrte om den italienske troppebevegelsen kom han
p andre tanker. Den tyske gjenopprustninga var
fremdeles p et tidlig stadium, og han blei sterkt rda til
ikke risikere noe som helst sammenstt med Italia som
ville kunne fre til en umiddelbar europeisk krig. Han
sendte flgelig den sterrikske legionen tilbake til det
stlige Prysen, og overlot de sterrikske nazistene til
deres egen skjebne.
Dollfuss dd frte til en betydelig modifisering av den
sterrikske regjeringas politikk. Hans etterflger, von
Schuschnigg, var en laverestende tyrolsk adelsmann, en
283

svrt from kristen, en mann med temmelig opplyste

synspunkter p bondeproblemer, og i sin personlig smak
litt av en ndsaristokrat. Han hadde ingenting til felles
med slike rffinger som Starhemberg og Fey, eller med
det generelle ststedet til Heimwehr; og sjl om han
sjlsagt var antisosialist flte han ingen trang til
forflge og utslette dem som predika et sosialistisk
budskap. Sjl om han viderefrte Dollfuss diktatur og
i virkeligheten ikke hadde noe alternativ gjorde han det
derfor langt mildere og gjorde ikke noe forsk p stanse
gjenopplivinga av fagforeningene gjennom det nevnte
Einheitsgewerkschaft. Schuschnigg var faktisk en
gammeldags gentlemanaktig eksponent for det gamle
sterrike, i dens minst reaksjonre form; og det han
skte fra 1934 av var framfor alt et rolig liv. Han sa frst
opp major Fey fra sin regjering og s fyrst Starhemberg,
uten framprovosere noen alvorlige problemer. I
virkeligheten erkjente han at Heimwehr s vel som
nazistene hadde mista mye av sin appell, og at det
fornuftige mennesker n framfor alt nska var bli latt i
fred. Der var imidlertid i sterrike av 1934 ingen
moderat klasse av aristokrater som kunne utgjre
grunnlaget for en slik regjering som den Schuschnigg
ville like ha sett. Han kunne bare holde det gende som
overhodet for en liten, uavhengig kristen stat s lenge
hans to farligste naboer, Tyskland og Italia, ikke s
hverandre i ynene eller snarere s lenge Mussolini var
rede til beskytte ham mot Hitler. Men s snart de to
284

store diktatorene kom overens var sterrikes kollaps som

en uavhengig stat reint uunngelig nr enn Hitler
bestemte seg for agere.
P dette stadiet, i 1934-35, gjorde franskmennene den
strste anstrengelse for holde Nazi-Tyskland og det
fascistiske Italia fra hverandre, og endog for inkludere
Italia i en antinazistisk front basert hovedsakelig p
Frankrike og Storbritannia. Med sikte p dette var det
ndvendig blidgjre italienerne ved tillate dem fre
krig mot Etiopia og annektere det, helt eller delvis, som
et omrde for italienske kolonister. Men et angrep p
Etiopia ville vre et direkte og pent brudd p
folkeforbundspakten, spesielt etter som Etiopia hadde
blitt akseptert som et medlem av forbundet. Dette
avskrekka ikke Laval, som betrakta det se gjennom
fingrene p italiensk aggresjon som vel verdt med sikte
p sikre Italias sttte mot tyskerne. Men Hoare-Lavalpakten,
mellom
den
britiske
og
franske
utenriksministeren, forrsaka et slikt protestutbrudd i
Storbritannia at sir Samuel Hoare (seinere Lord
Templewood) blei tvunget til trekke seg, og forbundet
mtte vurdere ty til sanksjoner mot italienerne for
invadere Etiopia. Etter mye fram og tilbake blei det sltt
fast sanksjoner, men forbundsmaktene var nye med
unng anvende den ene sanksjonen som ville ha vrt
umiddelbart effektiv en embargo p tilfrselen av olje
til de italienske vpna styrkene. Sanksjonen blei holdt
285

tilbake fordi Mussolini pent erklrte at han i

virkeligheten ville betrakte den som en krigserklring.
Sjl om forbundet vingla vedrrende sanksjoner var dets
halvhjerta intervensjon i den etiopiske krigen nok til
slynge Italia over i armene p Nazi-Tyskland, og den
danna grunnlaget for Roma-Berlin-aksen og for AntiKomintern-pakten. Italia, som hadde subsidiert
Heimwehr, trakk tilbake sin hjelp; og det blei penbart at
Hitler kunne delegge den sterrikske republikken nr
enn han nska det. Han venta faktisk til mars, 1938.
Innen den tid hadde den tyske gjenopprustninga skridd
mye lenger fram, og det hadde allerede blitt klart at
Frankrike og Storbritannia var hyst motvillige til
foreta noen som helst agering for stanse
naziaggresjonen som innebar noen som helst krigsrisiko.
Hitler utarbeida allerede sin ondskapsfulle kampanje mot
Tsjekkoslovakia, som sterrike for en stund hadde sttt
p svrt god fot med. Det var faktisk bare et sprsml
om hvilket land nazistene ville angripe frst sterrike
eller Tsjekkoslovakia og Hitler bestemte seg for gjre
det av med sterrikerne frst, n som den italienske
beskyttelsen definitivt hadde blitt trukket tilbake.
Schuschnigg kunne se klart nok hva som var i ferd med
skje med landet sitt, sjl om han ikke p forhnd kunne
vite presist nr angrepet ville bli gjort. S, i februar,
1938, kalte Hitler til seg Schuschnigg i Berchtesgaden,
og beordra ham om gjre den sterrikske nazisten, von
Seiss-Inquardt, til innenriksminister, og viste ham
286

ordrene til tyske tropper om marsjere inn i sterrike

dersom han ikke adld, noe han blei tvunget til gjre.
Schuschnigg vendte s tilbake til Wien, og vurderte om
noe som helst kunne gjres for redde landet. Det kom
helt klart ikke p tale motst nazistene med sine egne
ressurser; og de eneste gjenvrende ressursene for
potensiell motstand var Heimwehr og den bannlyste og
opplste arbeiderklassebevegelsen. Heimwehr, som
Schuschnigg hadde krangla med, var helt klart et brukket
halmstr, og det eneste gjenvrende hpet l i en
tilnrming til arbeiderklassen. Der var drftinger med
fabrikkdelegatene, og noen f dager fr slutten blei det
holdt en stor arbeiderklassekonferanse med regjeringas
samtykke og den bedyra at man ville forsvare sterrike.
Sledes blei katolikkene, som i s lang tid hadde forskt
feie vekk arbeiderklassebevegelsen, som en siste utvei
tvunget til komme overens med den som den eneste
krafta som var i stand til organisere motstand i stor
skala. Schuschnigg agerte imidlertid halvhjerta og i sin
appell til arbeidernega han ingen lfter om at regjeringa
ville kjempe til siste slutt dersom de ville hjelpe den. I
lpet av de siste dagene av sterriksk uavhengighet var
gatene i Wien fylt av jublende sosialistiske
demonstranter. Schuschnigg bestemte seg for avholde
en folkeavstemning for og mot uavhengighet, og denne
beslutninga forespeila trolig coupet. Den 11. mars, 1938
marsjerte nazistene inn, og den samme kvelden fratrdte
Schuschnigg uten noe forsk p motstand. Han var sikker
287

p at der ikke var noen sjanse da Hitler, ved trosse rdet

fra sine generaler, ga ordre til marsjere. Vedrrende
dette hadde han helt klart rett, for arbeiderne hadde innen
denne tid kun en svrt begrensa tilfrsel av vpen og var
helt klart ute av stand til st opp mot et angrep fra
regulre styrker.
Den sterrikske republikken tok sledes slutt i 1938, for
s bli rekonstituert frst mot slutten av Den andre
verdenskrig, under forhold prega av felles okkupasjon
som tvang sosialistene til inng i en koalisjonsregjering,
og til forbli partnere i den helt fram til i dag da
sterrike,
som
n
har
blitt
evakuert
av
okkupasjonsstyrkene, har akseptert en nytralitetsrolle i
den europeiske striden. Men partitilhrigheten er svrt
annerledes i dag i forhold til det den var i 1930-ra. Den
voldelige antidemokratiske holdninga til Seipel og
Heimwehr har forsvunnet; sosialistene har, ved
erkjenne sin manglende evne til oppn uavhengig
flertall, sltt seg til ro med leve med et kristensosialt
parti som ikke lenger er oppsatt p delegge
parlamentarisk demokrati, men er svrt rede til
akseptere det, ut i fra omstendighetene, som det eneste
praktisk gjennomfrbare systemet. Sosialistene som, slik
vi s, aldri var de revolusjonre som deres motstandere
hevda at de var, men som alltid hadde en sterk
konstitusjonell fly anfrt av slike menn som Renner og
Danneberg, har i samla flokk gtt over til vre
konstitusjonstilhengere; forsket p finne en sterriksk288

marxistisk halvvei mellom venstre og hyre har blitt gitt

opp. Det sterrikske partiet er i dag et parti for
sosialreform, som det stort sett alltid var, men det har
opphrt hvile p noen distinkt teoretisk basis. Enkelte
av dets gamle ledere blant dem Friedrich Adler er
fremdeles i live, men ikke lenger aktiv, og blant yngre
menn som var aktive fr 1934, og som fremdeles er
aktive i dag, vil man kunne nevne Oscar Pollak fra
Arbeiterzeitung og Julius Braunthal, som nylig har
trukket seg fra sekretariatet i den sosialistiske
internasjonale. For det meste er imidlertid de gamle
lederne dde, og nye menn som er en god del mindre
teoretisk innstilte har kommet opp i deres sted. Den
sterrikske marxismen, som i s lang tid har vrt et
nedsettende begrep blant sterrikske antisosialister og
ogs blant kommunistersom fordmte den som hvilende
p den kantianske idealismens filosofiske grunnlag eller
p machiansk kritisk empiri, har svunnet hen fullstendig
som en levende doktrine som er passende for dagens
forhold. De sterrikske sosialistene har imidlertid gitt
mer enn en klar demonstrasjon p sin motstand og
stayerevne, og ikke minst i lpet av de ra med nazistisk
undertrykkelse som begynte i 1938. Jeg tror at de alltid
var noe tvisynte og intenst motvillige til tro at
anledningen hadde kommet da vpna motstand var den
eneste politikken som tilbd noen sjanse for suksess
desto mer motvillige fordi sjansen til suksess aldri var
noe annet enn elendig. Men mens den store tyske
289

bevegelsen tillot seg bli sltt ned i 1933 uten ty til et

eneste motgrep, reiste de sterrikske sosialistene eller i
hvert fall en betydelig seksjon blant dem seg i vpna
motstand i 1934, og blei i vide kretser oppfatta som, til
tross for sitt nederlag og den svrt s partielle karakteren
ved deres reisning, ha redda sosialismens re i den nr
sagt mrkeste stund.

290

Kapittel VII

Skandinavia og Finland

PERIODEN mellom de to verdenskrigene var den der det

skandinaviske sosialdemokratiet vant sin hye status,
bde blant moderate sosialister og blant de mer moderate
typene antisosialister, for sin vellykka etterstrebelse av en
middelvei mellom sosialisme og kapitalisme. Hva dette
faktisk betydde var at sosialdemokrater i de tre
skandinaviske landene Danmark, Sverige og Norge
etter ha anvendt muligheten som krigen skapte til
sikre innfringa av allmenn stemmerett inkludert for
kvinner og institusjonaliseringa av demokratiske
reformer innen den politiske strukturen, fortsatte med
gjre disse endringene til et grunnlag for vidtrekkende
tiltak for sosial sikkerhet og progressiv skattlegging og
andre reformer; slik at fagforeningene, som i stor grad
hadde kt sin medlemsmasse og innflytelse, var godt
plassert for vellykka kollektive forhandlinger. Det var
ikke s svrt mye som faktisk hadde blitt oppndd i form
av sosialreformer innen slutten av 1920-ra; for ut
gjennom tjuera var sosialdemokratene fremdeles i en
minoritetsposisjon innen sine ulike parlamenter sjl om
de, til tross for dette, hadde danna flere kortliva
sosialdemokratiske regjeringer. Paradoksalt nok blei
291

sosialistenes hovedsuksess oppndd under den

katastrofale verdensdepresjonen som satte inn i lpet av
1931, og til akkompagnementet av nazistenes triumf i
Tyskland i begynnelsen av 1933.
Hvordan skjedde dette, ikke bare i et land men til en viss
grad i alle tre om enn frst og fremst i Sverige, hvor
sosialdemokratiske regjeringer, eller regjeringer basert
hovedsakelig p Det sosialdemokratiske partiet,
kontinuerlig satt med makta, kun med et svrt kort
avbrudd, fra 1932 og fram til krigsutbruddet i 1939? En
grunn var uten tvil at Sverige befant seg i en langt mer
fordelaktig posisjon enn de fleste av sine naboer. Sjl om
arbeidsledigheten steg svrt i Sverige og forrsaka et
svrt stort behov for tiltak for hjelpe dem som var uten
arbeid, var der ingenting i det hele tatt som nrma seg
den deleggelsen som blei forrsaka i mange andre land.
Ja, eksporten blei relativt godt opprettholdt, for den
bestod for en stor del av tremasse og papir, som det
fortsatte vre relativt hy ettersprsel etter, og andre
skogsprodukter, sammen med jernet av svrt hy kvalitet
som blei produsert nord i landet; og for dette la
gjenopprustningsprogrammene i 1930-ra, framfor alt i
Tyskland, til rette for en nr sagt uutmmelig avsetning,
til tross for vanskeligheten med f betaling fra tyskerne.
Svensk import bestod hovedsakelig av rmaterialer eller
halvfabrikata til bruk i industrien; for Sverige var kun en
liten importr av s vel matvarer som ferdiglaga
industriprodukter, som blei produsert hjemme i stort
292

mangfold. Der var s visst i de tidligere fasene av

verdensdepresjonen et skarpt fall i handelen med
Tyskland, hovedsakelig som flge av Tysklands
vanskeligheter med betalingsbalansen. Men med
framveksten av nazismen blei denne trenden reversert
gjennom det store tyske behovet for jernmalm, jern og
stlprodukter som Sverige var i stand til tilfre.
Svenskene slapp sledes billig unna i lpet av
depresjonen, og var desto bedre i stand til ty til tiltak
for bekjempe den fordi Sverige bde hadde store
gullreserver
og
en
svrt
fordelaktig
betalingsbalanseposisjon, og var sledes i stand til
bruke penger p offentlige arbeider for tilveiebringelsen
av sysselsetting uten bli drevet ut i vanskeligheter som
flge av sin betalingsbalanse. Den svenske sosialistiske
regjeringa var faktisk i stand til gi en klar
demonstrasjon p effektiviteten ved den offentlige
arbeidspolitikken som et middel for agering mot
arbeidsledighet p en tid da andre regjeringer, som var i
en mindre fordelaktig posisjon, demonstrerte sin
hjelpelshet i dette henseende, eller endog slik som i
tilfellet Storbritannia benekta at det kunne vre
effektivt, ut i fra det opplagt usanne pskuddet at ethvert
tillegg i sysselsettinga som blei skaffa til veie gjennom
offentlige aktrer ganske enkelt ville bli utviska gjennom
et like stort fall innen den sysselsettinga som blei skaffa
til veie privat, noe som ville etterlate situasjonen like
vanskelig som fr. Det vil kunne vre et omstridt punkt
293

hvorvidt svenskene ville ha vrt i stand til agere slik de

gjorde dersom deres betalingsbalanse hadde vrt mindre
fordelaktig og deres eksport hadde blitt hardere ramma
av depresjonen enn den faktisk blei; men de skal uansett
ha kreditt for ha vrt de frste til betrakte
konomiske kriser, ikke som guds handlinger som
statlig agering ikke kunne gjre noe for forbedre, men
snarere som muligheter til agering. Herr Ernst Wigforss,
deres finansminister, var i stor grad ansvarlig for den
politikken de fulgte; og han skal ha stor re som en
pioner for det som n har blitt den ortodokse mten
regjeringer
agerer
p
for

opprettholde
sysselsettingsnivet i stedet for ske en deflatorisk
utvei.
Bortsett fra dette var de svenske sosialistiske
regjeringenes hovedoppnelser innafor omrdet sosial
sikkerhet. Sverige var allerede et land der rike menn var
f og absolutt fattigdom var relativt sjeldent, bortsett fra
lengst i nord. Urbane levestandarder var hye, og en stor
del av den rurale befolkninga bestod av sm, men
temmelig velstende bnder, som i stor grad hadde felles
interesser med industriarbeiderne. Landarbeidere, som
var verre stilt, var ikke svrt tallrike. Der var en stor
middelklasse bestende av fagarbeidere og handelsmenn
som kun i liten grad stod over de faglrte arbeiderne i
levestandard og som for en stor del var organisert
sammen med dem i den mektige og altgjennomtrengende
forbrukerkooperasjonsbevegelsen, som under det
294

mesterlige lederskapet til Albin Johannsen hadde erklrt

krig mot monopolister som forskte utbytte
konsumentene, og hadde begitt seg inn i en konkurranse
med dem bde innen en gros og innen detaljvarehandel
og produksjon, spesielt p omrdene lyspreproduksjon
og i tilvirkinga av kassaapparater, men ogs over et mye
videre felt. Denne forbrukerkooperasjonsbevegelsen
opprettholdt en streng politisk nytralitet, og var p ingen
mte knytta offisielt opp til Sosialistpartiet. Men
sosialistiske husholdninger hrte vanligvis til den, og de
uformelle bnda mellom de to bevegelsene var svrt
tette. Kooperativa Forbundet, kjent som K. F., som
tjente kooperativet bde som en en gros handels- og en
produksjonsaktr og som en sentral politikkutformende
og propagandamessig organisasjon, var sterkt forskansa i
alle byene og trengte ogs ut til de rurale omrdene. Men
bndene hadde sine egne separate kooperative
organisasjoner, spesielt for markedsfringa av melk og
andre kvalitetsmatvarer; og disse virka som regel i en
tilstrekkelig harmoni med K. F.
Da sosialistene kom til makta viste de liten hug til
nasjonalisering. Der var allerede en betydelig sektor for
offentlige foretak, som ved siden av jernbanene
inkluderte jerngruvene, et betydelig antall offentlige
skoger og skogavvirkningsverker, og over to tredeler av
tilfrselen av elektrisitet basert p vannkraft for offentlig
konsum, eller godt over halvparten dersom konserner
som genererte kraft til sitt eget bruk blir inkludert i
295

totalen. Ethvert forsk p nasjonalisere jorda ville ha

mtt formidabel opposisjon fra bndenes side, sm s vel
som store; og den sterke posisjonen til den kooperative
bevegelsen utelukka i praksis enhver utvidelse av statlig
aktivitet innen s vel en gros- som detaljvarehandelen. Ei
heller var der noe sterkt ptrykk for nasjonalisering blant
industriarbeiderne som, sterkt organisert i en mektig
sentralisert fagforeningsorganisasjon, var i stand til
forhandle p like vilkr med sine arbeidsgivere. Innen
1930-ra hadde den store svenske generalstreiken i 1908
for en stor del glidd ut av minnet, og der var en lang
historie med fredelige forhandlinger vedrrende
lnninger og arbeidsforhold. P ingen mte alle var
tilfredse
med
resultatene;
den
sentraliserte
fagforeningsledelsen blei anklaga for flge en utilbrlig
imtekommende politikk og sledes for forrde
arbeidernes interesser. Men innen 1930-ra var den
venstreorienterte fagforeningsaktivismen i nedgang, sjl
om den fremdeles var av en viss betydning blant
skogsarbeiderne; innen industrien generelt sett hadde den
sentrale organisasjonen, L. O., nr sagt uomstridt
kontroll.
Lenge fr Det svenske sosialdemokratiske partiet kom til
makta hadde svenske regjeringer vrt svrt opptatt av
sosial sikkerhet. Forsikring for forpliktelse til
arbeiderkompensasjon hadde vrt tvungen for
arbeidsgivere siden 1901; tvungen sjuke- og
alderdomsforsikring for alle kom i 1913; og siden Den
296

frste verdenskrig hadde statens aktivitet innen det

sosiale tjenesteomrdet blitt nrmest kontinuerlig utvida.
I Sverige agerer imidlertid staten vanligvis ikke aleine
men i samspill med lokale autoriteter og frivillige
aktrer; og f av de tjenestene som blei skaffa til veie i
1930-ra var absolutt gratis for mottakerne, som
vanligvis blei avkrevd bre en del av kostnadene sjl
om den delen de mtte bre i mange tilfeller var liten.
Dessuten var en god del av de framskaffa tjenestene p
en frivillig basis begrensa til dem som abonnerte p dem
av egen fri vilje, vanligvis gjennom et eller annet
samfunn som helt eller delvis vil kunne vre under
offentlig kontroll, eller helt uavhengig av staten i hvert
fall bortsett fra motta subsidier fra den. S sjl om
tvungen helseforsikring blei foresltt i 1919 blei det
sledes ikke introdusert noen reform, og helseforsikring
blei
administrert
av
en
rekke
registrerte
sjukeveldedighetssamfunn som blei sponsa av statens
pensjonskasse og mottok subsidier fra staten. Innen
slutten av trettitallet tilhrte nrmere en million
personer slike samfunn, av en total befolkning i alle aldre
p litt mer enn 6 millioner. I 1931 blei planen omforma
for dekke to typer samfunn, et lokalt og et sentralt, der
hver enkelt forsikra person tilhrte et samfunn av hver
type. Det lokale samfunnet blei gjort ansvarlig for
medisinsk hjelp, sjukehusbehandling og sjukeveldedighet
for en begrensa periode, og deretter skulle det sentrale
samfunnet ta over med medisinsk veldedighet av
297

ubegrensa varighet og sjukehusbehandling, der det

trengtes, i to eller tre r. Det blei imidlertid tatt betaling
for dekke en del av utgiftene til medisinsk behandling,
og fratrekk fra mengden sjukeveldedighet kunne gjres,
innen visse grenser, for imtekomme denne betalinga.
Til forskjell fra sjukeforsikring hadde forsikring mot
ufrhet og alderdom vrt tvungen helt siden 1913, og
disse tjenestene blei administrert av og gjennom lokale
pensjonskomiteer koordinert gjennom et kongelig
pensjonsrd tilknytta sosialdepartementet. Faktiske
bidrag i 1937 rangerte fra 6s. til 20s., og bestod av 1
prosent av bidragsyterens inntekt opp til dette
maksimumet. Pensjonen, som blei utbetalt ved 67 rs
alder eller ved total ufrhet, var 70s. pluss 10 prosent av
medlemmets totale bidrag per r. Supplementre
pensjoner blei ogs utbetalt til personer hvis totale
inntekter var under visse niver. Staten og kommunen
imtekom seg i mellom den ekstra kostnaden ved denne
supplementre utbetalinga. Der var ogs en spesiell
pensjonsplan kjent som den personlige pensjonsplan
og i henhold til den bidro ikke-manuelle ansatte til et
fond, styrt av representanter for et vidt mangfold av
interesser som var underordna statlig overoppsyn. Denne
planen, som blei pbegynt i 1915, blei rekonstruert i
1929.
Den svenske arbeidsledighetsforsikringavar basert p et
frivillig
grunnlag,
gjennom statlig subsidierte
veldedighetssamfunn danna av fagforeningene. I midten
298

av trettira dekka den kun omkring 100 000 personer.

Hoveddelen av arbeidsledighetsstnaden tok form av
lindringsarbeid for en stor del under lokale autoriteters
overoppsyn, og personene som var ansatt med slike
arbeider blei betalt til rater som var godt under de til
ufaglrte arbeidere p en regulr mte. Siden 1924
hadde en statlig arbeidsledighetskommisjon vrt
ansvarlig for politikken med offentlige arbeider under
sosialdepartementet. De arbeidene som man gikk i gang
med, som mtte vre hyst arbeidsintensive og som i
praksis hovedsakelig var p veiene, var av tre slag de
som var direkte i statens hender, de som blei utfrt av
lokale autoriteter med statlig finansiell bistand, og de
som helt og holdent blei finansiert av lokale autoriteter.
Pengemessig stnad blei kun innvilga der hvor man ikke
kunne skaffe arbeid. Dette systemet fungerte snn tlelig
s lenge arbeidsledigheten ikke var alvorlig, og i 1920ra blei rundt regna en tredel av de registrerte
arbeidsledige satt til lindringsarbeid, mens kun 10
prosent eller frre mottok pengemessig stnad. Men med
starten p depresjonen falt andelen sysselsatte sterkt,
mens antallet som mottok pengemessig stnad steg svrt
raskt. Dette var situasjonen da Det sosialdemokratiske
partiet i 1932 oppndde over 40 prosent av stemmene
som blei avlagt til andrekammeret ved nasjonalvalget og
var i stand til danne regjering, om enn ikke med et klart
flertall over alle andre partier. Dette valget fant sted midt
under verdensdepresjonen, og blei for en stor del
299

utkjempa vedrrende hvilke tiltak man skulle ty til for

handskes med den. Sosialdemokratene hadde til felles
med de andre partiene motforestillinger mot gi
pengemessig stnad bortsett fra som en siste utvei, men
de motsatte seg ogs systemet med lindringsarbeid til
mindre enn fagforeningsratene og krevde i stedet en
offentlig arbeidspolitikk der sysselsettinga ville bli
skaffa til veie under standard rater og forhold, og
utgiftene skulle dekkes, s langt det var ndvendig,
gjennom ln. Dette innebar en tilbakevisning av det
ortodokse synet at budsjettet burde bli balansert fra r til
r, og satte i dens sted forestillinga om et
budsjettunderskudd i drlige r som skulle gjres opp for
gjennom et overskudd i gode r. Ved ikke ha noe klart
flertall i parlamentet var ikke sosialdemokratene i stand
til gjennomfre sin politikk fullt ut; men de var i stand
til institusjonalisere en aktiv politikk for offentlige
arbeider, og for denne blei arbeidskrafta engasjert under
standard rater og forhold, og ogs heve
betalingsstandardene for lindringsarbeid til rater som var
fulltp hyde med de ufaglrtes sdanne. Budsjettet var
ubalansert, men det blei borga for veie opp for
underskuddet i pflgende r gjennom spesielle skatter,
og dette blei faktisk gjort. Sverige mtte sledes
depresjonen, fra 1933 av, ikke gjennom monetr
deflasjon, men ved gjre opp for fallet innen private
investeringer gjennom kende investering i offentlige
foretak og sledes opprettholde sysselsettingsnivet inntil
300

depresjonens unntakstilstand tok slutt. Som vi s kunne

dette gjres desto enklere fordi den svenske eksporten
blei godt opprettholdt til tross for depresjonen og
betalingsbalansen var i en sunn tilstand; men man kunne i
stor grad takke Det sosialdemokratiske partiet og
Wigforss, dets finansminister, for deres suksess i
veilede Sverige gjennom depresjonen med mindre
uheldige virkninger enn de som blei flt av andre land
som forskte imteg den ved hjelp av de ortodokse
deflatoriske metodene. De svenske sosialistene hadde
fordelen av ha utarbeida sin politikk helt og holdent i
forveien, slik at de visste nettopp hva de gjorde og ikke
trengte improvisere metodene fra hand til munn; og
deres suksess var et tilstrekkelig svar til deres kritikere.
De erstatta faktisk i de pflgende ra pengene som de
hadde skaffa til veie gjennom ln for mte krisa, og
insisterte p opprettholde et beskatningsniv som tillot
at dette blei gjort. De tillot imidlertid ikke den offentlige
investeringa falle tilbake til sitt tidligere niv etter hvert
som private investeringer kom til hektene igjen, etter som
de nska utvide de offentlige investeringenes
rekkevidde permanent i nasjonalt nskverdige prosjekter.
De sa seg sjl tilfredse med forske bevare den totale
investeringa, offentlig og privat, p et niv som kunne bli
opprettholdt uten ytterligere ln for kapitalutgifter i gode
r.
Virkninga av denne politikken var at behovet for
pengemessig stnad til de arbeidsledige blei sterkt
301

redusert og ogs at lindringsarbeider, til forskjell fra

egentlige offentlige arbeider, blei redusert til en
sekundr betydning. I tillegg blei beskatningsnivet
holdt hyt, i stedet for bli redusert i og med at
depresjonen gled over, med sikte p skaffe til veie fond
for bedre sosialtjenester, spesielt i form av pensjonene i
1937.
Den sosialdemokratiske regjeringa av 1932 og de
pflgende ra var en minoritetsregjering som nt full
sttte fra bondepartiet. Etter nasjonalvalget i 1936, der
sosialdemokratene kte sin styrke ved f omkring 46
prosent av alle avgitte stemmer, danna den sosialistiske
statsministeren, Per Albin Hansson en ny regjering som
inkluderte bondepartiet s vel som sosialistene, og som
sledes satt med et klart flertall. Endringa til en koalisjon
hadde imidlertid ingen nevneverdig innvirkning p
politikken, og den nye regjeringa gikk fram ved gi lover
for bedre pensjoner, arbeidsledighetsforsikring, lnna
ferier, og en rekke andre sosialreformer, men gjorde ikke
noe forsk p skride fram i retning av sosialisme
gjennom noen som helst tiltak retta mot private foretak.
Da verdenskrigen brt ut i 1939 blei regjeringa
rekonstruert som en nasjonal koalisjon, med
sosialistlederen, Hansson, som statsminister. Sverige
hadde en god stund fr 1939 erklrt sin intensjon om
forbli nytrale, men hadde foretatt en rekke steg for
sette sine forsvarsverker i orden i mte med det kende
spenningsforholdet. Da krigen kom bevarte Sverige sin
302

nytralitet, men blei tvunget til gjre betydelige

innrmmelser overfor Tyskland, spesielt etter den tyske
invasjonen av Norge og Danmark. I nasjonalvalget i 1940
forbedra sosialdemokratene sin posisjon ytterligere, og
sikra seg et klart flertall av alle stemmene og en absolutt
parlamentarisk majoritet; og da krigen tok slutt blei igjen
en reint sosialdemokratisk regjering danna under
Hansson, mens Tage Erlander etterfulgte ham som
statsminister ved hans dd i 1946. Hansson hadde sittet
med makta praktisk talt kontinuerlig fra 1932 til 1946, i
spissen for enten sosialistiske eller koalisjonsbaserte
regjeringer. I sine tidlige dager som leder for den
sosialistiske ungdomsbevegelsen hadde han blitt en hyst
respektert og populr skikkelse som Brantings
etterflger og hadde blitt valgt som partileder i 1928.
Upretensis og likefram hadde han visst godt hvordan
han skulle holde partiet samla og hadde samarbeida godt
med Ernst Wigforss i gjennomfre antikrisepolitikken
av 1932, og i de pflgende sosialreformtiltaka. Han var
s visst nettopp den lederen som passa for de svenske
sosialistene, med deres programmer for avanserte
sosialreformtiltak og ved representere den generelle
bolken av fattige og middelklassebaserte konsumenter
snarere
enn
proletariatet
i
noen
eksklusiv
klassekampforstand.
Den svenske sosialismen, slik den eksisterte i 1930-ra
og s visst slik den eksisterer i dag -- er essensielt
reformistisk og uinspirert av noen som helst flelse av
303

klassemotsetninger. Det svenske samfunnets struktur

frer p naturlig vis til en allianse mellom smbnder og
industriarbeidere og ogs til et betydelig fellesskap, hva
ststed angr, mellom de faglrte arbeiderne og de lavere
gradene av yrkesaktive middelklasseborgere, som ikke
str s langt fra dem hva levestandarder angr. Der har s
visst vrt bitre industrielle konflikter i Sverige, nrmere
bestemt p den tida da generalstreiken i 1908 fant sted,
da den tett koordinerte fagforeningsbevegelsen kom i
hodestups
konflikt
med
arbeidsgivernes
sentralorganisasjon, og gikk p et alvorlig nederlag. Men
siden den gang har fagforeninger og arbeidsgivere,
bortsett fra i svrt sjeldne tilfeller, funnet ut hvordan de
skal sameksistere p fordelaktige vilkr og justere
lnninger og arbeidsforhold gjennom tett koordinerte
prosesser basert p kollektive forhandlinger. Den store
styrken til den kooperative bevegelsen, med dens
politiske nytralitet og dens generelle opptatthet av
konsumentenes interesser, pvirker den sosialistiske
politikken i stor grad; for sosialistene har p ingen mte
rd til krangle med kooperativene, som for det meste
gr god for deres sosiale reformtiltak, men som ikke fler
noen som helst entusiasme for sosialisering.
Sosialdemokratene er i teorien et marxistisk parti, men
der finnes f tegn til dette i deres holdning til
konomiske problemer, og de viser heller ikke noe nske
eller intensjon om g fram p noen mte som innebrer
et angrep p det kapitalistiske systemet. Deres holdning
304

avspeiler s visst en sosial situasjon som de fleste av dem

ikke fler er utilfredsstillende i dens generelle trekk, sjl
om den gir rom for ytterligere omarbeiding gjennom
bestemte reformer. De hadde innen de tidlige tjuera
sikra seg valgmessig sttte fra en tredel av de totale
stemmene under allmenn stemmerett, etablert i 1919, og
innen 1924 kt sin andel av det totale stemmetallet til 40
prosent, noe de deretter forblei liggende p, bortsett fra et
midlertidig tilbakeslag i 1928, da det falt til 38 prosent.
Men kun en gang, i 1940, har de ftt et absolutt flertall
over alle de andre partiene, og falt deretter tilbake til 46
prosent ved hvert etterflgende nasjonalvalg. Til venstre
for det offisielle partiet har der alltid vrt
dissidentgrupper, men disse har aldri vrt store nok til
utfordre dets innflytelse p noen grunnlegende mte.
Dersom sosialisme ikke betydde noe mer enn
velferdsstaten akkompagnert av en betydelig grad av
konomisk planlegging, s kunne det svenske
sosialdemokratiet svrt gjerne bli betrakta som modellen
for et sosialistisk parti, og mange betrakter det s visst
som et sdant. Ei heller er det enkelt se hvordan det
med fordel kunne ha agert annerledes, i essensiell
forstand, enn slik det faktisk gjorde. Den svenske
arbeiderklassens levestandard er en av de hyeste i
Europa, og i fravret av noen som helst stor klasse av
virkelig rike personer finnes det ikke noe konomisk
incentiv til radikal sosial forandring.

305

Danmark
Danmark, hvor ogs den sosiale strukturen er breit
demokratisk og levestandarden hy, hadde i sin
sosialisme mange felles trekk med den til Sverige. Fra
dens dannelse i 1920 var Danmark styrt av en koalisjon
av sosialister og liberalere helt fram til den tyske
invasjonen i 1940, under sosialisten Th. Stauning som
statsminister; og hans regjering fulgte for en stor del en
tilsvarende politikk for sosial velferdslovgivning. I
Danmark, som i Sverige, fant sosialdemokratene det etter
etableringa av allmenn stemmerett ganske enkelt
tiltrekke seg mer enn en tredel av det totale antall
stemmer, og innen 1935 hadde de kt sin andel til 46
prosent. De var imidlertid aldri i stand til oppn en
likefram majoritet over alle de andre partiene og forblei i
allianse med radikalerne, som i all hovedsak var enige
med dem vedrrende sosialpolitikk. Danmark var ulikt
Sverige ved at kooperasjon, samtidig som den var veldig
sterk i begge, i Danmark var sterkest framfor alt som en
bondebevegelse, sjl om forbrukersamvirke ogs var
sterkt forskansa, spesielt i byene. Det var imidlertid likt
Sverige i ha en hy levestandard, og det hadde en
sterkere radikal tradisjon p landsbygda; slik at alliansen
mellom sosialdemokratene og radikalerne korresponderte
med et virkelig fellesskap hva holdninger angr s vel
som interessemessig sett. De danske sosialistene var, i
likhet med svenskene, i teorien et marxistisk parti, men i
praksis var de svrt lite pvirka av de marxistiske
306

teoriene som de hadde tatt over. Ved ha et sterkt

pasifistisk ststed hadde de tydd til ekstrem nedrustning i
lpet av 1930-tallet, og da Hitler brt nytralitetspakten
som han hadde inngtt med dem bare ret i forveien og
invaderte Danmark i 1940 var de ikke i noen som helst
posisjon til st i mot og tillot tyskerne okkupere
landet uten kamp. Men fr de blei overrent hadde de
gjennomfrt et omfattende program for sosialreform. Det
viktigste enkelttiltaket
var den koordinerende
sosialforsikringsloven som blei innfrt av den
sosialistiske ministeren for sosiale anliggender, K. K.
Steincke, i 1933. Dette brakte de tallrike separate lovene
som allerede eksisterte under forent kontroll av et
offentlig rd for hvert enkelt omrde, og utvida ogs i
betydelig grad omfanget av offentlige foranstaltninger.
Ytterligere lover fulgte, inkludert en for ferier med lnn,
som blei vedtatt i 1938. Det blei ogs foretatt steg for
forbedringa av industrielle relasjoner under forsonende
kollektive forhandlinger. Systemet for offentlig forsoning
innen industrielle disputter, som opprinnelig blei
pbegynt i 1910, blei utvida i 1934, og hadde for en stor
del vrt vellykka i forhindre arbeidsstanser nr
kollektive avtaler utlper og trengs fornyes.
I land som Danmark og Sverige har det, sjl om der er
lite rom for virkelig reaksjonre partier, og partiene p
venstresida er nrmest sikra et kombinert flertall s lenge
de er i stand til arbeide sammen, blitt klart hvor
vanskelig det er for sosialistene, uansett hvor mye de
307

tilpasser sin politikk med sikte p sikre seg en utstrakt

grad av folkelig sttte, vinne en klar majoritet av alle
stemmegiverne til sttte for det sosialistiske partiet.
Sverige har oppndd dette kun en gang, i 1940, for siden
miste den igjen, om enn ikke med mye; men det virker
som om en konstitusjonell demokratisk sosialisme
temmelig enkelt kan n en proporsjon av stemmemessig
styrke som gjr det vanskelig, eller endog umulig,
skape noen som helst stabil regjering p grunnlag av
antisosialistisk koalisjon, men som ogs etterlater
Sosialistpartiet ute av stand til viderefre regjeringa
uten sttte fra i det minste et borgerlig parti, slik som
bondepartiet i Sverige eller radikalerne i Danmark. Jeg
tror at dette er i mindre grad fordi de marginale velgerne
protesterer mot noe av det sosialistene har i sine faktiske
programmer, og har som intensjon utrette i den
nrmeste framtid, enn p grunn av en uvilje mot bli
assosiert med deres langsiktige sosialistiske mlsettinger,
eller med navnet sosialisme. Spesielt bnder blir ikke s
enkelt tiltrukket av det sosialistiske partiet, sjl om det
erklrer sin intensjon om la jorda forbli i privat eie og
om beskytte jordbruket mot farene ved fluktuerende
priser p verdensmarkedet. Storbnder motsetter seg
utvilsomt vanligvis sosialistisk politikk, s vel som mer
fjerntliggende sosialistiske mlsettinger, men endog de
mindre bndene, som foretrekker sosiallovgivning, blir
ikke s enkelt trukket med i den sosialistiske leiren,
endog nr partiene som de kontrollerer er rede til agere
308

i allianse med sosialistene mot de reaksjonre partiene.

Der oppstr sledes, i slike land hvor industriproletariatet
og smbndene begge to er sterke, men ingen av dem
sterke nok til styre aleine, den slags demokratisk
politikk som konsentrerer seg om konsolideringa av
velferdsstaten og om bruken av progressiv skattlegging
som et middel til omfordele inntekt og til forhindre
store velstandsforskjeller, til eksklusjon av noe som helst
forsk p fjerne profittskende foretak eller p
overfre eierskap over industrier og tjenester til det
offentlige bortsett fra der hvor nasjonalisering, eller en
eller annen alternativ form for offentlig kontroll for
eksempel gjennom kooperative foretak synes vre
pkalt p bakgrunn av spesielle defekter vedrrende
monopol eller ineffektivitet, eller fordi det vokser
naturlig fram som en flge av offentlig planlegging for
forhindringa av arbeidsledighet. Men endog utvidelser av
offentlig eierskap fremma p dette grunnlaget er
tilbyelig til bli utsatt eller satt til side fordi det
sannsynligvis vil stte bort marginal sttte, og
proporsjonalt med at slike stater gjr seg sjl til
velferdsstater med omfattende forordninger for
offentlige sosiale tjenester blir det vanskeligere for deres
sosialistiske partier komme opp med ytterligere
reformprogrammer langs de samme linjene. Den samme
vanskeligheten vil s visst kunne konfrontere andre
velferdsstater nr deres mest vidtrekkende og
spektakulre sosialreformer har blitt satt ut i live, men
309

den har en tendens til komme tidligere der hvor

grensene for praktisk mulig agering blir satt av behovet
for at industriarbeiderne og bndene agerer sammen.

Norge
Norge har i mange henseende en svrt annerledes
arbeiderbevegelseshistorie enn bde Sverige og
Danmark. Vi s i det foregende bindet hvordan Det
norske arbeiderpartiet, under Martin Tranmls
innflytelse, frst gikk inn i Den tredje internasjonale i
1919 og s raskt trakk seg ut fra den snarere enn si seg
enig i akseptere sine marsjordre fra Moskva. Verken
Tranml eller de fleste av hans tilhengere var s visst
noensinne kommunister, slik Moskva forstod begrepet.
P den tida da de slutta seg til Komintern appellerte den
organisasjonen om sttte ikke bare fra kommunister, men
ogs eksplisitt fra industrielle fagforeningsaktivister og
venstreflyaktivister av ethvert slag, i det hp og den
forventning om at dersom man ville kunne f dem til bli
med s ville de i ettertid akseptere det lederskapet som
kommunistene mente plegge alle. Vi s at tilslutninga
til Moskva frte til en splittelse og til at kritikerne danna
et uavhengig hyreflyorientert sosialdemokratisk parti,
som blei gjenforent med majoriteten etter at bndet med
Moskva hadde blitt brutt. I kontrast til dette frte bruddet
med
dette
bndet
til
dannelsen
av
et
310

minoritetskommunistisk parti, som var direkte lojalt

overfor Komintern men uten noen betydelig
tilhengerskare. Under disse omstendighetene holdt Det
norske arbeiderpartiet seg unna den gjenoppliva andre
internasjonale og dens etterflger, Arbeider- og
sosialistinternasjonalen.
De
sosialdemokratiske
dissidentene slutta seg s visst til den sistnevnte av disse,
men tilslutninga utlp da de p ny slutta seg til Det
norske arbeiderpartiet i 1927, og den kombinerte
organisasjonen holdt seg unna L. S. I. inntil 1938, da den
til slutt knytta seg til den. I 1927 fikk det forente partiet
nesten 37 prosent av stemmene som blei avlagt ved
nasjonalvalget, og kom tilbake til parlamentet som det
strste partiet, men fremdeles en lang vei unna et absolutt
flertall. Ved bli oppfordra til danne en regjering under
sin leder, Christian Hornsrud, gikk de med p gjre det;
men i stedet for forske finne grunnlaget for et flertall
i kompromiss erklrte de sin intensjon om umiddelbart
skride fram med et gjennomgripende sosialistisk
program, og blei tvunget til trekke seg etter kun noen f
dager gjennom den stormen av opposisjon som deres
kunngjring vakte. Til tross for dette og et lite tilbakeslag
som etterfulgte nasjonalvalget i 1930, da sosialistenes
stemmetall sank til 31 prosent, kom de tilbake i 1933,
midt i verdensdepresjonens verste fase, med et
stemmetall p 40 prosent som det strste partiet og gikk
igjen med p danne regjering, denne gang under en ny
leder, Johan Nygaardsvold, som fremdeles satt med
311

makta da tyskerne invaderte Norge i 1940, og han blei s

statsminister i en koalisjonsregjering som snart forlot
landet og etablerte seg i London inntil den var i stand til
vende tilbake i 1945. Nygaardsvold forlot s stillinga og
blei etterfulgt som statsminister av den tidligere
sekretren for Arbeiderpartiet, Einar Gerhardsen, som
hadde vendt tilbake fra en tysk konsentrasjonsleir etter
nazistenes kollaps.
Fr Nygaardsvold kom til makta i 1934 hadde Det norske
arbeiderpartiet trukket opp et spesielt kriseprogram, der
det frste punktet var opprettholdelsen av full
sysselsetting. Innen den tid da arbeiderpartiregjeringa
kom til makta var det verste av verdenskrisa allerede
over, og det hadde blitt enklere finne ressurser til et
ambisist program for sossiallovgivning. Dette fulgte
mye de samme linjene som i Sverige og Danmark, men
med en strre del av administrasjonen i lokale
forsamlingers hender og en god del strre forskjell fra
sted til sted. Ved ikke ha noe uavhengig flertall var
regjeringa avhengig av sttte fra et eller flere av de
borgerlige partiene, og fikk faktisk gjennom hele
perioden fram til 1940 sttte enten av bondepartiet,
partiet til de store og mellomstore bndene, eller av
liberalerne, som hadde sine egen gode historie med
sosiallovgivning, eller av begge, med kun de
konservative i konsekvent opposisjon.

312

Gjennom hele 1920-tallet hadde Norge vrt et omrde

med nr sagt kontinuerlig industriell uro, med mange
streiker som blei utkjempa med betydelig bitterhet av
arbeidsgiversammenslutninger og fagforeninger. Men i
1934 blei denne konstante dragkampen brakt til veis ende
gjennom inngelsen av en generell avtale mellom de to
partene, som srga for regelmessige kollektive
forhandlinger og fredelig lsning av uoverensstemmelser;
og denne overenskomsten fungerte jevnt over smidig i
lpet av tirets gjenvrende r, inkludert en betydelig
endring i holdningene p begge sider og til stor nytte for
arbeiderpartiregjeringas virke p sosiallovgivningens
omrde. Norge blei i virkeligheten nrmest like rolig
som Sverige eller Danmark; og de venstreflyteoriene
som hadde vrt s innflytelsesrike i 1920-ra tapte stadig
terreng, sjl om Tranml forblei aktiv som journalist og
propagandist og beholdt mye av sin innflytelse.

Finland
I lpet av 1930-ra delte Finland p ingen mte den roen
som fantes i de tre skandinaviske statene. Etter at
Tanners sosialdemokratiske mindretallsregjering trakk
seg i 1927 kom framveksten til den formidable Lappobevegelsen, retta spesifikt mot marxismen og hengivne
overfor voldelige metoder som til tider minna om
borgerkrigens onde dager. Etter borgerkrigen hadde den
313

finske kommunistbevegelsen forblitt en forbudt

organisasjon, sjl om dens tilhengere forskte operere
under lovlige dekkpartier i opposisjon mot
sosialdemokratene, og ogs infiltrere fagforeningene,
som de i stor grad lyktes i f underlagt kommunistisk
kontroll. Tanner-regjeringa hadde lyktes i sikre
lslatelsen av dem som fremdeles satt i forvaring for
overtramp begtt under borgerkrigen, men hadde ikke
vrt i stand til f vedtatt noen betydelig bolk med
sosiallovgivning. Den antisosialistiske regjeringa som
erstatta den viste ingen hug etter undertrykke Lappobevegelsen, eller endog etter holde deres overtramp
innen visse rammer; og ting gikk fra ille til verre inntil et
forsk p coup detat fra Lappobevegelsen blei etterfulgt
av en lovmessig undertrykkelse av bevegelsen. I lpet av
verdensdepresjonens r var der bitre industristrider. Den
gamle fagforeningsbevegelsen, som hadde kommet under
kommunistisk kontroll, blei brutt opp; og en ny
fagforeningsfderasjon, stifta i 1930, bygde gradvis opp
sin styrke i de pflgende ra. Sosialdemokratene, som
hadde tapt noe terreng til kommunistene, gjorde det godt
i nasjonalvalget i 1933, og gikk fram med 12 taburetter
og kte sin totale representasjon i parlamentet til 78; og
de lyktes ogs godt i det pflgende valget i 1936. Etter
presidentvalget i 1937 gikk de, sammen med
bondepartiet, inn i koalisjonsregjeringa til A. K.
Cojander. Denne regjeringa satt med makta i 1939, da
den europeiske krigen brt ut. Finnene, som i 1932 hadde
314

inngtt en ikke-aggresjonspakt for tolv r med

Sovjetunionen,
erklrte
sin
nytralitet;
men
Sovjetunionen avkrevde dem territorielle innrmmelser
som hovedsakelig tok sikte p beskytte Leningrad mot
et tysk angrep, og da finnene nekta gi etter invaderte
landet Finland med styrker som innen kort tid viste seg
vre overveldende. Med sikte p komme Finland til
unnsetning forskte de vestlige allierte f svenskene til
la allierte styrker krysse gjennom Sverige til Finland;
men svenskene, som var fast bestemte p holde seg ute
av krigen, nekta tillatelse, og de allierte var ute av stand
til yte effektiv hjelp. Finnene mtte derfor akseptere
nederlaget, og krigen endte tidlig i 1940 med finsk
overgivelse av de delene av Karelen som russerne gjorde
krav p og av Viborg og Hango. I lpet av krigen
anerkjente russerne, og de forskte etablere, en
nikkedokkekommunistisk regjering anfrt av den gamle
kommunistiske lederen, Otto Kuusinen; men dette
forsket blei avvikla da freden blei gjenoppretta. Med
bitre flelser overfor russerne og avskret fra effektive
kontakter med vesten befant imidlertid finnene seg under
sterkt press for komme overens med Nazi-Tyskland, og
i 1941 tillot de tyskerne anvende sitt territorium som
base for et angrep p Sovjetunionen. De finske styrkene
var i stand til ta tilbake hele det territoriet som de hadde
gitt slipp p i 1940 og til trenge dypt inn i det sovjetiske
omrdet. Tyskerne forskte f marskalk Mannerheim,
som hadde gjenopptatt det nasjonale lederskapet, til
315

avansere mot Leningrad; men han nekta og holdt sine

tropper nr den gamle grensa fra ra fr 1939. Da krigen
snudde mot tyskerne avanserte de russiske styrkene p ny
og tok tilbake Viborg, og finnene blei tvunget til be om
en fornya vpenhvile, som blei inngtt i 1944. Under
denne sa Finland igjen fra seg det omdisputerte territoriet
i Karelen, Viborg og Porkkala (i stedet for Hango), og
gikk med p betale en svrt hy krigsskadeerstatning,
som gikk opp mot 10 prosent av nasjonalinntekta, over
en seksrsperiode. Etter krigen kom det nok en gang til
alvorlig dissens blant sosialistene, og deres leder, Vaino
Tanner, blei for en stund drevet ut som flge av en
anklage om at han hadde vrt ansvarlig for krigen og
om ha tatt parti med tyskerne mot Sovjetunionen. Han
beholdt sin posisjon i spissen for den kooperative
bevegelsen og blei i ettertid kalt tilbake til makta av
sosialdemokratene, som opprettholdt en sterkt fiendtlig
holdning overfor kommunistene og deres tilhengere.
Disse kranglene faller imidlertid langt utafor omfanget av
denne historia, som er ment stoppe i forkant av
krigsutbruddet i 1939.

Island
Sist men ikke minst har vi Island, der Det
sosialdemokratiske partiet blei danna i 1916 og har vrt
representert i Alltinget (parlamentet) siden 1921. Det blei
316

anfrt av Jn Baldvinsson inntil hans dd i 1928, og

deretter av Stefn Jhr Stefensson inntil 1952, og fram til
1940 blei det styrt gjennom en felles eksekutivkomit
med fagforeningene, som s etablerte sitt eget senter. I
1930 brt en seksjon ut for s danne et kommunistparti,
som ikke sikra seg srlig sttte; men i 1938 var der en
langt mer alvorlig splittelse, og i lpet av denne slutta en
venstrefly, inkludert mange av fagforeningslederne, seg
til kommunistene for s danne Det forente sosialistiske
folkepartiet (S. U. P. P.) som representanten for en forent
antifascistisk front. Dette nye partiet danna den eneste
opposisjonen da sosialdemokratene i 1939 gikk inn i en
koalisjon med de konservative og de progressive ved
utbruddet av krigen. I nasjonalvalget i 1942 fikk S. U. P.
P. flere stemmer enn sosialdemokratene og fikk valgt inn
10 medlemmer til Alltinget av en total p 52; men ved
valget i 1946 var de to sosialistiske partiene nesten like
store, ved at sosialdemokratene fikk valgt inn 9
medlemmer og S. U. P. P. nok en gang 10. Fr splittelsen
i 1934 hadde sosialdemokratene ftt over 20 prosent av
de avgitte stemmene, mens de i 1942 knapt nok fikk mer
enn 14 prosent, for s komme tilbake med nesten 18
prosent i 1946, og deretter falle tilbake igjen til omkring
16 prosent. De to sosialistiske partiene hadde sledes seg
i mellom rundt en tredel av det totale antall stemmer
tidlig i trettira. Begge ga seg ut for vre marxistiske,
men det ene fortolka sin marxisme ut i fra

317

sosialdemokrati og det andre umiddelbart ut i fra den

forente striden mot fascismen under proletrt lederskap.

318

Kapittel VIII

Belgia, Nederland og Sveits

BELGIA er et av de landene i Vest-Europa der

sosialistene i lpet av 1930-ra var i posisjon til vre
det strste partiet i parlamentet, men kom til kort i
forhold til oppn et absolutt flertall, slik at de kunne
danne regjering kun i allianse enten med de kristensosiale
eller med liberalerne, eller kunne utgjre en mektig
opposisjon nr disse to var forente mot dem. I praksis
alternerte Det belgiske arbeiderpartiet mellom opposisjon
og deltakelse i nasjonale samlingsregjeringer. I lpet av
1920-ra, fra 1925 til 1929, var de det strste partiet og
tok del i en nasjonal samlingsregjering med de
kristensosiale, og seinere ogs med andre, men i valget i
1929 tapte de terreng og vendte tilbake til opposisjon.
Verdenskrisa ramma Belgia hardt, og frte til en
ytterligere nasjonal samlingsregjering der Vandervelde,
de Man, Spaak og Arthur Wauters tok del. Alt i alt var
der mellom 1919 og 1940 intet mindre enn 19 belgiske
regjeringer, der 9 representerte alle partiene, 7
katolikkene og liberalerne, og 2 katolikkene og
sosialistene. Liberalerne, som alltid var det svakeste av
de tre partiene, var sterkt antisosialistiske, mens
katolikkene inkluderte en venstrefly, for en stor del
319

basert p de kristne fagforeningene, som sympatiserte

med mange deler av Arbeiderpartiets program, som
opprinnelig blei vedtatt p kongressen i 1894 og bekrefta
p kongressen i 1923.
I 1938, da Vandervelde til slutt dde, etter ha leda
Arbeiderpartiet i lang tid, blei han etterfulgt som
partipresident av Henri de Man, som tidligere i 1930-ra
hadde sttt fram med sin Plan de Travail, som blei
vedtatt
bde
av
Arbeiderpartiet
og
av
fagforeningskongressen. I denne planen tok de Man
utgangspunkt i et forsk p revidere partiets
framherskende marxistiske doktrine ved legge fram en
plan for den umiddelbare realiseringa av en blanda
konomi mellom sosialisme og kapitalisme der den
frstnevnte dekka kreditt og bankvesen, offentlige
tjenester og monopolistiske industrier, og den sistnevnte
andre industrier, som skulle overlates til privat eierskap
men bli brakt under offentlig planlagt kontroll og
koordinering. De Man understreka det faktum at under
moderne forhold kunne ikke proletariatet, i egentlig
forstand, bli forventa utgjre majoriteten blant hele
befolkninga; han foreslo derfor appellere om sttte,
ikke bare fra proletariatet, men ogs fra andre seksjoner
som kunne samles mot finansmennene og monopolistene
som dominerte scenen under de rdende forholda. Denne
Plan du Travail, som essensielt sett var et
antikrisedokument som var utforma for oppn
gjenoppliving fra den rdende depresjonen, vekka
320

betydelig interesse s vel utafor som innafor Belgias

grenser. Ved opprinnelig ha blitt lagt fram og vedtatt av
Det belgiske arbeiderpartiet i 1933 utgjorde den
hovedtemaet for en internasjonal konferanse som blei
holdt i Pontigny i Frankrike det pflgende ret, og blei
oversatt til engelsk og publisert av fabiansamfunnet i
1935. Den var fremdeles det vedtatte umiddelbare
programmet til Det belgiske arbeiderpartiet fram til 1940,
og hadde i lpet av ra i mellom danna grunnlaget for et
forsk fra det partiets side p komme overens med
venstreflyen av det katolske partiet, anfrt av van
Zeeland, sjl om en generalstreik som blei lansert i 1936
av partiet og fagforeningene tvang regjeringa til utstede
en lov som pna for frti timers arbeidsuke. Men da
tyskerne overkjrte Belgia i 1940 opplste de Man partiet
da han trodde at tyskerne hadde vunnet krigen, og forblei
vrende i Belgia som kongens rdgiver under nazistene,
for s miste sin innflytelse hos de belgiske sosialistene,
som var vitne til at de fleste av deres ledere flykta til
England i lpet av krigsra, for s vende tilbake og
rekonstituere partiet, som Det belgiske sosialistpartiet, i
1945, der de p ny tydde til prinsipperklringa fra 1894
uten noen som helst endringer. Belgierne vendte sledes
tilbake til sin eldre politikk basert p fullstendig
uavhengighet av andre partier, og var nok en gang i
posisjon til f mindre enn en klar majoritet av
velgermassen, for s fornye sin konflikt med det
kristensosiale partiet om hegemoniet, og der liberalerne
321

fremdeles opprettholdt sin posisjon som et tredjeparti

som holdt maktbalansen.
I lpet av de seinere trettira hadde denne
trepartifordelinga til en viss grad blitt brutt opp gjennom
framveksten til de kongevennlige under Degrelle og til en
flamsk nasjonal bevegelse. Begge disse nye
grupperingene tok en fascistisk retning og samarbeida
med tyskerne under okkupasjonsra fra 1940 til 1944. De
mista sledes mye av sine tilhengerskare, og var ikke
lenger av noen betydning i etterkrigsperioden.
Kommunistene, som hadde vrt relativt uviktige i 1930ra, var i stand til f valgt inn 23 medlemmer (som var
14 flere enn ved forrige valg) ved nasjonalvalget i 1946,
som ga katolikkene 92 taburetter, sosialistene 69 og
liberalerne 16, sammenlikna med 73 katolikker, 70
sosialister og 34 liberalere i 1919. I 1930-ra l Belgia
etter andre land spesielt Skandinavia nr det gjaldt
tilveiebringelsen av sosialtjenester og levestandard, men
betydelige forbedringer fant sted etter krigen. Kvinner
hadde ikke stemmerett fr ved valget i 1949, da det
sosialistiske stemmetallet som en konsekvens av dette
sank til mindre enn 30 prosent av totalen, for s komme
tilbake til nrmere 35 prosent det pflgende ret. I 1954
var det p nesten 39, og i 1958 sank det til litt mer enn 37
prosent.
Om man n er enig i den eller ei utgjorde de Mans Plan
du Travail et viktig bidrag til nytenkninga vedrrende
322

sosialistisk doktrine i 1930-ra. Trukket opp under

innflytelse fra den store depresjonen og i det
parlamentariske demokratiets nd utgjorde den et forsk
p finne en vei ut av den konomiske krisa og p f
de arbeidsledige tilbake i arbeid gjennom st i mot
deflasjonens negative politikk og ved drive inn en kile
mellom klassen av finansmenn og monopolister og
hovedbolken av middelklassene, inkludert de mindre
arbeidsgiverne, for s forene de sistnevnte med
sosialistene i en felles kampanje mot de strre
kapitalistene. P grunnlag av denne alliansen skulle
bank- og kredittstrukturen bringes under fullt offentlig
eierskap og ditto kontroll, som ogs skulle utvides til de
industriene og tjenestene som var under kapitalistisk
monopolkontroll. Andre industrier skulle overlates i
privat eie, og skulle administreres av deres eiere,
underordna en slik kontroll og koordinering under
offentlig overoppsyn som ville synes trengs i
allmennhetens interesse i hvert enkelt tilfelle. De Man,
som var en svrt intelligent person, med brei erfaring i
U. S. A. og Tyskland s vel som i Belgia, trodde ikke at
kapitalismens kollaps var nrt forestende eller at den
proletre revolusjonen var innen rekkevidde; ei heller
trodde han, ikke engang under allmenn stemmerett, at
proletariatet innen kort tid kunne forvente utgjre
flertallet av hele velgermassen, for s avstedkomme
sosialismen med fredelige midler. Han trodde p den
annen side at den konomiske verdenskrisa kunne
323

hndteres p en vellykka mte ved tillempe de korrekte

metodene, land for land, og at det med dette formlet i
sikte var uunnvrlig for sosialistene finne allierte. I
Belgia tenkte han at disse var finne hovedsakelig ved
tiltrekke seg venstreflyen av det katolske partiet, som
inkluderte mange katolske fagforeningsaktivister, i en
allianse med sosialistene; men han flte at man bare
kunne lykkes i dette ved at sosialistene sa seg enige i
overlate de mindre industriene og foretaka i private
hender, underlagt kontroll kun i den grad som var
ndvendig for avstedkomme koordinert planlegging og
i den grad alle foretaka var avhengige av et
gjennomgende sosialisert kredittsystem. Planens
vektlegging var hele veien p kredittens nkkelrolle
innen den nasjonale konomien og p behovet for en
ekspansjonistisk kredittpolitikk slik som bare staten
kunne skaffe til veie. Sjl der hvor industrier og tjenester
skulle overtas av det offentlige understreka han
betydningen av unng byrkratiske kontrollmetoder, og
foreslo derfor at offentlige tjenester skulle legges i
hendene p langt p vei autonome korporasjoner, som
ville administrere dem p vegne av hele fellesskapet.
Planens vekt blei lagt p betydningen av kontroll i
kontrast til eierskap, og han s det slik at de fleste
foretakas samsvar med offentlige krav kunne sikres
gjennom kontroll, endog uten offentlig eierskap.
De Man lyktes ikke i sin hovedmlsetting om vinne
omfattende middelklassesttte til Det belgiske
324

arbeiderpartiet eller i splitte det katolske partiet eller

dets fagforeningsseksjon, eller i f den over p sin side.
Ja, i lpet av resten av 1930-ra blei utsiktene til en
uavhengig sosialistisk majoritet enda mindre i mte med
framveksten av de kongevennlige og flamske nasjonale
bevegelsene, sjl om disse utgjorde en strre trussel
overfor katolikkene enn overfor sosialistene. I
mellomtida vde Plan du Travail internasjonalt sett en
betydelig innflytelse i andre land som p tilsvarende vis
var pvirka av konomisk depresjon og som s sm eller
ingen utsikter til oppn egne sosialistiske flertall. Dette
gjaldt spesielt for de hollandske og sveitsiske
sosialistpartiene, som hver for seg forberedte
antikriseplaner eller programmer for en stor del modellert
etter de Mans sdanne, sjl om de var mindre eksplisitte i
sin aksept av at blanda former for konomi tilbd det
beste hpet for konomisk gjenoppliving. I Frankrike
appellerte de Mans ideer spesielt til neo-sosialistene som
grupperte seg rundt Dat, Marquet og Renaudel, og som
snart brt ut fra Sosialistpartiet som en hyreflyorientert
avvikergruppe, men som mislyktes i bringe med seg
mer enn en liten del av dets tilhengere, hvorav de fleste
foretrakk ske en forent front sammen med
kommunistene og stilte seg med tid og stunder bak
lexprience Blum. De Man sjl var s visst aldri noen
nazist, men som vi har sett tillot han seg i 1940, i den tro
at nazistene hadde vunnet krigen, bli s dypt involvert
med sitt lands okkupanter og s fremmedgjort fra sine
325

gamle partifeller at han forsaka all sin innflytelse og blei

ute av stand til vende tilbake til sitt eget land da det blei
frigjort. I sine siste skrifter etter krigen forskte han
frigjre seg fra anklaga om kollaborasjon og skreiv
interessante ting om utfordringa mot sivilisasjonen som
blei representert ved framveksten av masseproduksjon og
den underordninga av personligheten som den innebar.
Men det var f som brydde seg om disse seinere
skriftene, p grunn av det personlige vanryet som han
hadde kommet i i lpet av krigen; og han var fremdeles i
eksil i Sveits da han omkom i ei bilulykke i 1953.

Nederland
I Nederland skjedde det ikke mye med Det
sosialdemokratiske partiet i lpet av 1930-ra, da det
oppndde mindre enn en fjerdedel av de totale stemmene
som blei avlagt ved nasjonalvalgene. Ved valget i 1937
oppndde det 23 taburetter av 100. Etter den tyske
okkupasjonen
blei
det
rekonstituert
gjennom
amalgamasjon med ulike andre grupper, slik som Det
hollandske arbeiderpartiet, i et forsk p f med seg alle
typer progressiv opinion og var i stand til oppn 29
taburetter i valget etter krigen. Det hadde allerede i 1930ra modifisert sin politikk i et forsk p oppn sttte fra
ikke-proletre elementer og ske unnslippe fra den
konomiske krisa; men stilt overfor bde katolsk og
326

protestantisk opposisjon kom det ikke noen srlig vei.

Skillet langs trosbekjennende linjer gjaldt bde for
fagforeningene og for partiet, ved at der var bde
separate
katolske
og
protestantiske
fagforeningsbevegelser. Et forsk blei gjort p forene
dem etter frigjringa i 1944-45; men det mislyktes sjl
om man kom fram til samarbeidsordninger mellom dem
og de sosialistiske og uavhengige fagforeningene, og de
varte til 1954, da katolikkene satte en stopper for dem.
Som vi s1 har den hollandske sosialismen alltid vrt en
hovedsakelig svrt s moderat bevegelse. Der har vrt
flere utbrudd fra hovedpartiet p venstresida, inkludert
det som blei anfrt av Edo Fimmen i 1932 som han i
ettertid blei tvunget til forlate med sikte p beholde
sin posisjon innen fagforeningsbevegelsen som leder for
den
mektige
internasjonale
transportarbeiderfderasjonen. Men disse utmeldingene
fra venstreflyen hadde liten innvirkning p hovedbolken
av partiet, som etter Troelstras dd i 1930 fortsatte p sin
utvetydige og jevnt over begivenhetsfattige vei, ved
befatte seg mer med umiddelbare sprsml vedrrende
sosiale reformer enn med sprsml som angikk
sosialistiske prinsipper, men konfrontert med sin
minoritetsstatus var det ute av stand til ve noen strre
innflytelse endog innafor sitt valgte omrde. De
sosialistiske fagforeningene var utvilsomt, i lpet av
1930-ra, den strste av de fire fraksjonene som den
hollandske fagforeningsbevegelsen var oppdelt i; men de
327

representerte ikke noen klar majoritet blant de organiserte

arbeiderne, og verken de eller Det sosialdemokratiske
partiet var i en posisjon der det med sjltillit kunne
snakke p vegne av en forent arbeiderklasse.

Sveits
Vi s, i det foregende bindet2 hvordan de sveitsiske
sosialistene, etter en beslutning om slutte seg til
Komintern og en revidering av sitt program for
inkorporere godkjente referanser til sovjetsystemet og
proletariatets diktatur, endra sin linje og vendte tilbake til
sin troskap overfor den demokratiske sosialismen, etter et
brudd der deres dissidentbaserte venstrefly trakk seg ut
for s slutte seg til Det sveitsiske kommunistpartiet,
som aldri oppndde tilslutning fra mer enn en liten og
svinnende seksjon av den sveitsiske arbeiderklassen. Det
sosialdemokratiske partiet i 1930-ra fikk under 30
prosent av de totale avgitte stemmene ved etterflgende
nasjonalvalg. I 1935, sterkt pvirka av framveksten av
nazismen i Tyskland, reviderte det sitt program p
drastisk vis, og erklrte sin sttte til nasjonalt forsvar og
overfringene som trengtes til det formlet, samt at det
sletta de seksjonene av sitt program som tok for seg
sovjetsystemet og diktaturet. Det begrensa ogs sine
umiddelbare ambisjoner til institueringa av en planlagt
konomi og nasjonaliseringa av industrier kontrollert av
328

kapitalistiske monopoler, samtidig som det erklrte seg i

favr av et avansert program for sosial sikkerhet. I 1943
reviderte det sitt program ytterligere, og sendte sin frste
sosialistiske minister for tilslutte seg den nasjonale
regjeringa, som det forblei en del av inntil 1953, da det
trakk seg ut i protest mot regjeringas reaksjonre
tendenser. I 1955 oppndde det 28 prosent av de avgitte
stemmene og krevde at to plasser skulle tildeles det i den
nasjonale regjeringa, men da dette kravet blei avvist av
de borgerlige partiene bestemte det seg for forbli
stende i opposisjon.
I lpet av 1930-ras depresjon var de sveitsiske
sosialistene blant de partiene som formulerte spesielle
antikriseprogrammer, og tok til orde for en nasjonal
anstrengelse for bekjempe arbeidsledigheten og for
introdusere en planlagt konomi. Sjl om Det sveitsiske
sosialistpartiet var ihuga antifascistisk avviste det alle
tilnrmelser i forhold til danne en felles front mot
fascismen med kommunistene, og foretrakk alliere seg
med antifascistiske grupper lenger til hyre, slik som de
unge bndene og organisasjonene for hvitsnipparbeidere.
Etter ha blitt medlem av Wien-forbundet slutta det seg
til Arbeider- og sosialistinternasjonalen i 1923.

329

Generelt
Disse tre sosialistpartiene har sledes ulike historier, men
med et stort sett liknende utfall, ved at alle tre endte med
bryte med sine venstreflyer, som for det meste s
slutta seg til kommunistpartiet fr mange av dem s
brt med det p et seinere stadium. Alle tre la fram
unntaksplaner p den tida da den verdenskonomiske
krisa fant sted, og ved gjre det gjorde de et forsk p
appellere til andre sosiale grupper ved siden av
proletariatet. I det sveitsiske tilfellet blei den sosialistiske
planen i ettertid henvist til en folkeavstemning, men kun
43 prosent av de som stemte var for den. Ikke i noen av
tilfellene var disse tilnrmelsene vellykka i forhold til
gi sosialistpartiene de majoritetene som de hpa p, eller
i alvorlig grad i undergrave appellene til deres
borgerlige rivaler. Alle tre kom midlertidig sterkere fra
Den andre verdenskrigs prvelser, der to av landene kom
under fascistisk okkupasjon. Men der var i ettertid en viss
tendens til falle tilbake til en posisjon hvor der, endog
om de forblei de sterkeste enkeltpartiene i sine respektive
land, syntes vre sm utsikter til at de skulle bli
absolutte majoriteter, eller vre i stand til danne
regjeringer p egen hand, uavhengig av andre partiers
sttte. Innen denne situasjonen var de utvilsomt i stand til
oppn betydelige framskritt p sosiallovgivningens
omrde og innen kt anerkjennelse av kollektive
forhandlingsrettigheter, men ikke i forske noen
vidtrekkende rekonstruksjon av det sosialkonomiske
330

systemet. Endog nr det gjaldt velferdsstaten s l de

betydelig etter oppnelsen til de skandinaviske
sosialistene, slik de gjorde i forhold til den andelen av
stemmer som de var i stand til tiltrekke seg. Dette
skyldtes i to tilfeller hovedsakelig den vedvarende
styrken til de bekjennende partiene, spesielt katolikkene,
og i det tredje det som gjaldt Sveits middelklassenes
strre strrelse og solidaritet, s vel som styrken til
katolikkene, som i 1943 valgte 43 medlemmer til det
fderale parlamentet, sammenlikna med 47 for
radikaldemokratene og de 56 for sosialdemokratene, som
sledes nok en gang var det strste partiet, men fremdeles
en lang vei unna en majoritet.

Fotnoter:
1

Se bind IV, kapittel XV.

Se bind IV, kapittel XIV.

331

Kapittel IX

st-Europa

I st-Europa var 1930-ra en periode som hovedsakelig

bestod av undergrunnsstrid og kende undertrykking. Det
ene landet etter det andre etablerte et eller annet lags
diktatur under reaksjonrt overoppsyn, og det som blei
igjen av den sosialistiske bevegelsen blei for det meste
drevet under jorda. Generelt sett kom disse forholda
venstreflyen til gode, og spesielt kommunistene, som
var langt bedre i undergrunnsaktiviteter enn
sosialdemokratene, som for det meste enten aksepterte en
svrt begrensa toleranse som blei dem til del av de
reaksjonre regimene eller overfrte sine hovedkvarterer
til utlandet og opphrte ha noen utbredt tilhengerskare i
sine egne land. Blant alle landene i st-Europa var det
bare Tsjekkoslovakia som unnslapp hyreflydiktatur
fram til 1938, for s kun bli overrent av nazistene og
deretter fikk sine demokratiske institusjoner delagt.
Andre steder blei tilstander prega av mer eller mindre
gjennomgripende diktatur etablert til ulike tidspunkt, der
hvor de ikke allerede eksisterte. Enkelte av disse
diktaturene framviste i kende grad en fascistisk
karakter, hovedsakelig under tysk innflytelse, og baserte
seg p massebevegelser av reaksjonr nasjonalisme og
332

antisemittisme, mens de i andre tilfeller ikke var virkelig

fascistiske men avhang av en allianse mellom det gamle
aristokratiet og den framvoksende kapitalistklassen, slik
som i Ungarn og i stor grad i Polen.
Landene i st-Europa var fremdeles, i 1930-ra, alle
framherskende agrare, men de kan bli inndelt i dem der
jordbesittelsen var vidt fordelt blant smbnder og dem
der store eiendommer for det meste forblei udelte i
hendene p de store godsherrene. I Balkan-landene
dominerte for det meste de sm bondeeiendommene, slik
som i Bulgaria og Serbia, eller der de i stor grad hadde
blitt etablert etter 1918, slik som i Romania. I Ungarn og
Polen var de store eiendommene p den annen side
fremdeles dominerende, og jordfordeling hadde enten
opphrt helt og fullt, slik som i Ungarn, eller blitt sakka
ned til sneglefart, slik som i Polen. I Bulgaria hadde
agrarinteressene, organisert p en massebasis av
Stambolisky, blitt knust i kampene i 1923 og var ikke i
stand til reise seg igjen p noe effektivt vis, sjl om de
forblei en undergrunnsbasert massebevegelse.
konomien til de steuropeiske landene blei ramma
svrt hardt av verdensdepresjonen, som hadde sine mest
alvorlige innvirkninger p jordbruksprisene og som ogs
ramma hykostnadsindustriene som var i ferd med
etablere seg. De reaksjonre regjeringene gjorde lite for
hjelpe de fattigere bndene i deres nd, og endog de
kooperative bevegelsene som de gjorde lite for
333

oppmuntre var hovedsakelig til fordel for de mer

velstende bndene. Generelt sett s gikk ikke
jordbruksproduktiviteten fram konfrontert med de fleste
bndenes reint manglende evne til tillempe forbedra
metoder; den blei endog til en viss grad skadelidende da
de strre eiendommene blei brutt opp. Spesielt Balkanlandene led under alvorlig rural overbefolkning sett i
forhold til deres produksjonseffektivitetsstandarder, sjl
om deres befolkninger var sm sammenlikna med dem i
Vest-Europa. Produksjonen av hvete per hektar dyrka
mark var knapt nok mer enn en tredel av Danmarks, og
der var langt flere personer som levde av jorda enn de
som kunne sysselsettes p den regelmessig med et godt
forml. Sjl om industrien hadde utvikla seg temmelig
raskt helt fram til depresjonen skaffa den ikke nok jobber
til gjre noe betydelig inntrykk p overbefolkninga i de
rurale omrdene. Dessuten forblei de mindre bndene og
de jordlse rurale arbeiderne for det meste uorganiserte;
og fagforeningene og sosialistpartiene, der hvor de fikk
lov til eksistere i det hele tatt bortsett fra i
undergrunnen, var i de fleste tilfeller s godt som
forhindra fra organisere og rekruttere i landsbyene og
eksisterte kun i byene, uten srlig eller, i de fleste
tilfeller, noe som helst grep om andre enn de urbane
hndverkerne, blant hvem de i mange tilfeller ikke kunne
undertrykkes helt og fullt. Bondepartiene, som i de
tidlige 1920-ra hadde vist markerte byrkratiske
tendenser, blei enten fortrengt eller blei i kende grad
334

reaksjonre etter som deres ledelse blei infiltrert av

andre klasser. De fleste av dem hadde fra starten av
hovedsakelig blitt anfrt av intellektuelle, snarere enn av
faktiske bnder; og etter hvert som de ulike landene i en
eller annen form gled inn under diktatorisk herredmme,
blei deres virkelighet som bondebevegelser mer og mer
undergravd. I trettira, over st-Europa i sin helhet, var
mer enn to tredeler av bndene smeiere hvis jord var
utilstrekkelig til understtte sine familier, slik at enkelte
medlemmer av deres husholdninger mtte ske
sysselsetting p de strre eiendommene eller i byene.
Denne situasjonen kunne bare ha blitt retta opp i gjennom
langsiktige tiltak for teknisk utdanning, rural kreditt som
var pen for de fattigere bndene, vei- og
jernbanekonstruksjon, og planlagt industrialisering. Men
regjeringene hadde slett ingen tilbyelighet til
etterstrebe slike tiltak, og i hvert fall for industrialiseringa
s var forholda i 1930-ra hyst ufordelaktige som flge
av at de utenlandske investeringene forsvant og de
hjemlige kapitalistenes motvilje mot pdra seg
investeringsrisiko for det snevre hjemmemarkedet som
de svrt s fattigslige befolkningene utgjorde. I stedet for
forske fostre enten jordbruksmessig eller industrielt
framskritt tydde regjeringene flgelig til stadig mer
repressive tiltak, og behandla ethvert krav om rural eller
industriell reform som en form for bolsjevisme og
forfulgte endog de kooperative samfunna som forskte
ta seg av de fattigere bndenes behov.
335

I Tsjekkoslovakia, det langt mest industrialiserte av

landene i st-Europa, hvor mindre enn halvparten av den
totale befolkninga var direkte avhengig av jorda for
overleve, blei den parlamentariske regjeringsmakta
opprettholdt inntil tyskerne dela den tsjekkoslovakiske
staten i 1938-39. Men gjennom hele trettitallet forblei
arbeiderklassen skarpt splitta i kommunistiske og
sosialdemokratiske fraksjoner, som aldri var sterke nok
til ta regjeringsmakta etter splittelsen i 1920.
Bondepartiet, enten aleine eller i koalisjon, blei derfor
stende i spissen for regjeringa gjennom hele denne
perioden. Sosialdemokratene hadde blitt kraftig sltt av
kommunistene umiddelbart etter splittelsen, men hadde
deretter oppndd relativ styrke, sjl om det aldri var nok
til at de kunne gjenvinne sitt tidligere hegemoni. Det
tsjekkiske bondepartiet var hovedsakelig fra starten av et
parti bestende av relativt velstende bnder, men det
blei innen 1930-ra for en stor del omdanna til partiet for
de tsjekkiske kapitalistklassene, ved ta Kramrs
nasjonaldemokratiske partis plass, et parti som var
utilbrlig konservativt nr det gjaldt sosiale sprsml. I
mellomtida alternerte de tsjekkiske sosialistene mellom
inng i primrt jordbruksbaserte ministerier og
opponere mot dem, men var ikke i en posisjon der de
kunne influere p den nasjonale politikken i srlig grad,
konfrontert med oppsplittinga av arbeiderklassetyrkene i
rivaliserende partier. Innen den slovakiske delen av den
tsjekkoslovakiske staten var bndene langt fattigere og
336

mer tilbakestende enn i Bhmen og Moravia, og var i

langt strre grad under den katolske kirkas innflytelse. I
all hovedsak sttta de Det slovakiske folkepartiet, anfrt
av en prest, fader Hlinka, som hadde sterke fascistiske
tendenser. I mellomtida slo de tsjekkoslovakiske
kommunistene, etter en periode med skarp indre konflikt
og gjentatt dissens i forhold til Komintern i lpet av
1920-ra, seg til ro under Komintern-lederskap, men blei
aldri sterke nok til utfordre det agrare lederskapet over
landet p noen som helst effektiv mte. De blei sjlsagt
utsletta inntil videre da nazistene tok over kontrollen i
1938-39, men lederne skte ly i Russland, hvorfra de
returnerte med de russiske styrkene mot slutten av Den
andre verdenskrig. De hadde i sitt eksil blitt ledsaga av
mye av det sosialdemokratiske lederskapet, inkludert
Zdanek Fierlinger, som s blei statsminister i en
koalisjonsregjering under russisk kontroll og blei stende
i spissen for tingenes tilstand inntil det kommunistiske
kuppet i 1948.
I mellomtida hadde Pilsudski i Polen grepet makta langt
tidligere gjennom presidentkuppet i 1926, som
sosialistene i utgangspunket inntok en ubestemt holdning
til. I ettertid samla de seg i opposisjon mot ham og i 1928
fikk de valgt inn 65 medlemmer til nasjonalforsamlinga
(Sejm), for s kun miste flesteparten av dem i valgene i
1930, da de falt til 23 i mte med de terroristiske
forholda som valgene da fant sted under. I 1933,
fremdeles konfrontert med terrorisme, lyktes de i f
337

valgt inn 41 medlemmer, men mange av deres ledere blei

arrestert og fengsla under anklager om true med stryte
regjeringa med makt. I mellomtida blei kommunistene
bannlyst, men lyktes i f valgt inn noen f medlemmer
som representanter for sin legale front, Arbeidernes og
bndenes parti. To r seinere, i 1935, blei
nasjonalforsamlinga opplst og valgene blei holdt under
en lov som forbd alle opposisjonspartier. Deretter
fortsatte
sosialistene
sin
opposisjon
utafor
nasjonalforsamlinga, men var ikke i stand til oppn
stort fr landet deres blei okkupert av tyskerne og
russerne i 1939. De tok s aktivt del i
motstandsbevegelsen under krigen, spesielt i Warszawa;
og mange tusen sosialistiske militante blei henretta av
nazistene. I mellomtida henretta russerne i 1942 to
sosialistiske ledere, Henry Ehrlich og Viktor Alter, som
hadde tatt aktivt del i motstandsbevegelsen, og likviderte
ogs ledelsen for de polske kommunistene som hadde
skt dekning i Sovjetunionen. De omdanna s Det polske
kommunistpartiet under nye ledere som var mer rede til
adlyde deres ordre, og var i stand til innsette dette nye
partiet ved makta da nazistene blei drevet ut.
I mellomtida, i Ungarn, forblei sosialistpartiet makteslst
og ineffektivt etter dets nederlag i 1919. Horthydiktaturet som da blei etablert var aldri i virkeligheten
fascistisk, ved at det ikke hvilte p sttten fra noen som
helst massebevegelse animert av en fascistisk ideologi,
men var snarere et diktatur i regi av den gamle regjerende
338

klassen, sterkt inspirert av nasjonalistiske og

antidemokratiske ideer. Det tillot sledes et moderat
sosialdemokratisk parti en s vidt tolerert eksistens,
forutsatt at det ikke forskte bringe sin propaganda ut i
de rurale omrdene. Ei heller undertrykte det helt og fullt
de urbane arbeidernes fagforeninger. Den sosialistiske
bevegelsen var imidlertid nr sagt fullstendig ineffektiv;
i 1939 var den kun i stand til f valgt inn fem
medlemmer av de 323 til underhuset i det ungarske
parlamentet. Kommunistene, som blei bannlyst,
opprettholdt sin agitasjon til tross for undertrykkinga,
men mange av deres ledere mtte sone lange
fengselsdommer. Blant disse var Mathias Rakosi, som
hadde tatt del i Bla Kuns kortlivede kommunistiske
regjering i 1919. Ved sin tilbakekomst fra Russland til
Ungarn i 1924 blei han tatt til fange og forblei sittende i
fengsel i de neste seksten ra, inntil han blei utveksla i
1940 for deretter bli en av lederne for det nye
kommunistiske Ungarn som blei etablert av de russiske
styrkene etter Den andre verdenskrig.
I Balkan-landene blei diktaturer innsatt til ulike
tidspunkt. I Romania, hvor kommunistpartiet hadde blitt
undertrykt s tidlig som i 1924, opprettholdt
sosialdemokratene en s vidt tolerert eksistens som de
fortsatte ha endog etter etableringa av kong Carols
diktatur i 1938. Deretter gjennomgikk de likvidering i
hendene p nazistene, som i 1940 tvang kong Carol til
g av og innsatte den fascistiske jerngarden ved makta,
339

for s kun la general Antonescu fjerne dem det

pflgende ret, etter at de klart hadde demonstrert sin
inkompetanse s vel som sin rskap. S lenge det varte
hadde Carols diktatur bret alle tegna p en fascistisk
bevegelse, men det mangla en massetilhengerskare og
viste seg vre fullt ut forenlige med undertrykkelsen av
jerngarden, hvis ledere han arresterte i 1938 og fikk skutt,
mens de forskte flykte, seinere samme r.
I Jugoslavia, hvor sosialdemokratene hadde blitt
undertrykt s tidlig som i 1921 og deretter blei
konsekvent forfulgt sammen med kommunistene, hadde
sosialdemokratiet opphrt vre en effektiv kraft en god
stund fr 1930-ra, og hovedbolken av arbeiderne fulgte
snarere kommunistpartiets undergrunnsledelse, som
gjennomgikk mange endringer innen ledelse og retning
fr den blei omorganisert i 1937 under ledelse av Josip
Broz Tito, som hjalp partiet til gjenvinne mye av sin
popularitet i lpet av de neste to ra og blei ledelsen og
fortroppen for jugoslavisk motstand mot tyskerne i lpet
av krigen.
P den tida da kommunistpartiet blei undertrykt i 1921
hadde dets mest velkjente leder vrt Simon Markovc,
som var en sterk kritiker av nasjonalisme og motsatte seg
krava om nasjonal autonomi for de ulike gruppene i
Jugoslavia som borgerlige og av uten betydning for
kommunistene en holdning som Komintern gikk i rette
med i 1922. Deretter blei det i noen r utkjempa en akutt
340

fraksjonsstrid innen Det jugoslaviske kommunistpartiet,

som hadde flytta sitt hovedkvarter og sin ledelse ut av
landet og holdt etterflgende konferanser i utlandet. I
1926 lanserte Stalin, gjennom Komintern, et sterkt
angrep p de jugoslaviske kommunistene for deres
holdning til det nasjonale sprsmlet, og partiet endra
deretter sin tone og kom med en erklring til sttte for
nasjonal sjlbestemmelse; men fraksjonskampene
fortsatte. Fra 1926 til 1928 var der mange streiker mot
forverra arbeidsforhold blant de jugoslaviske arbeiderne,
men disse avstedkom ingen forbedring av forholda, etter
som de blei sltt ned p sknsellst vis, og lederne i eksil
hadde i kende grad mista kontakt med arbeiderne inne i
landet. I 1928 stilet Komintern et pent brev til alle
medlemmene av det jugoslaviske partiet, vedrrende dets
fraksjonstendenser; og ved sin konferanse i Dresden det
ret kasta partiet utlederne for bde hyre- og
venstreflyene og valgte en ny leder i Djuric Djakovic,
som blei drept av politiet det pflgende ret. Fra 1929 til
1931, i kjlvannet av etableringa av det kongelige
diktaturet, var der en polititerror der mange kommunister
blei drept; og de gjenvrende lederne, anfrt av Ratko
Martinovic, flykta p ny utenlands, hvorfra de tok
initiativet til vpna reisninger inne i Jugoslavia, som blei
sltt ned p blodig vis og inntil videre resulterte i den
nrmest fullstendige desintegreringa av partiet. Det
begynte komme til hektene igjen i 1932, da et nytt
midlertidig lederskap blei innsatt av Komintern under
341

Milan Gorkic, og Martinovic og hans gruppe blei fjerna

fra ledelsen. Innen det pflgende ret blei
kommunistiske celler og endog regionale organisasjoner
gjenskapt inne i landet; og i 1934 var kommunistpartiet
sterkt nok til holde en full konferanse inne i Jugoslavia,
som bekrefta Gorkics lederskap. Men i 1936 krangla
Gorkic, som blei anklaga for inng i for nre relasjoner
med det venstredreide borgerskapet, med majoriteten
blant partiets sentralkomit. Det samme ret blei det
organisatoriske lederskapet overfrt til partiet inne i
Jugoslavia, mens den politiske ledelsen fremdeles blei
overlatt i hendene p Gorkic i utlandet; men i 1937 blei
Gorkic fjerna fra sin lederstilling, og hele kontrollen over
partiet blei reetablert p jugoslavisk jord, og med Tito
som den nye hovedlederen. Der fulgte en hurtig
likvidering av de skalte fraksjonsorienterte elementene,
inkludert dem som blei fordmt som trotskyister og
anarkister, og Tito etablerte raskt sitt hegemoni over et
nytt monolittisk parti, og fulgte Komintern-linja med
forske samle sttte for en felles antifascistisk front
under ledelse av kommunistpartiet, som kte betraktelig i
styrke etter som det tyske presset mot Jugoslavia kte.
De jugoslaviske kommunistene sendte en kontingent for
slss i Den spanske borgerkrigen og erklrte sin vilje i
1938 til sende frivillige for slss p vegne av
tsjekkerne p det tidspunktet da Mnchen-krisa fant sted.
I lpet av disse ra lyktes de jugoslaviske kommunistene
utvilsomt i etablere sitt hegemoni som landets
342

hovedopposisjonskraft. I valget i 1938 allierte Det

arbeidende folks parti i Kroatia, etablert i 1937, seg med
Den kroatiske demokratiske koalisjon mot regjeringa,
sjl om denne politikken blei fordmt av de fleste
jugoslaviske kommunistene, som ville ha foretrukket at
det fremma sine egne kandidater. Generelt sett var
kommunistene svakere i Kroatia enn i andre deler av
landet, bortsett fra Makedonia, hvor den lokale lederen,
Sarlo, blei utvist i 1941 for nekte slutte seg til Titos
partisaner i vpna motstand mot de fascistiske
invasjonsstyrkene og deres stttespillere hjemme.
Titos overtakelse av lederskapet i 1937 var s visst
utfallet av at kommunistene inne i Jugoslavia p ny tok
seg retten til bestemme politikken etter at de foregende
ledernehadde mislykkes i sitt forsk p ptvinge sitt
lederskap fra sitt hovedkvarter i eksil. I Kroatia gled
bondepartiet, som opprinnelig hadde en radikal politikk
og var rede til en allianse med de urbane arbeiderne, mer
og mer, etter drapet p Stefan Radic i 1928, over i
hendene
p
kroatiske
businessfolk
og
middelklasseintellektuelle. Macek, dets nye leder, var
advokat, og partiet utvikla en pro-fascistisk hyrefly i
opposisjon mot dets radikale venstreside, mens sentrum
opprettholdt en hrfin balanse mellom dem som den
prinsipielle eksponenten for kroatisk nasjonalisme mot
serbisk sentralisering av det jugoslaviske kongedmmet.
Venstreflyen stod p den annen side, under professor
Dragoljab Jovanonic, for en radikal politikk for
343

sosialreform og skte etter en allianse med de serbiske

bndene, for det meste forgjeves.
I Bulgaria slutta den moderate flyen blant de agrare
kreftene, anfrt av Gidev, seg til den liberale koalisjonen
under Malinov i 1931. Men da diktaturet tok over i 1934
blei alle partiene forbudt og drevet under jorda.
Kommunistene var imidlertid i stand til opprettholde
sin undergrunnsorganisasjon, spesielt i byene, og oppn
mye offentlig sympati for folkefrontpolitikken. I Bulgaria
s vel som i Jugoslavia var der i 1939 et potensielt sterkt
kommunistparti
som
gjorde
seg
klart
til
maktovertakelsen, mens sosialdemokratiet, bortsett fra
noen sm partier i eksil, praktisk talt hadde opphrt
eksistere som en organisert kraft.
I Hellas holdt kommunistpartiet, som hovedsakelig
vokste fram i industrisentraene Pireus, Saloniki og
Kavalla i 1930-ra, for en stund en nkkelposisjon
mellom de nrmest like store republikanske og
rojalistiske gruppene, sjl om det sjlsagt var mye
mindre enn begge disse. I parlamentet i 1935 holdt det 15
taburetter. Psttt frykt for kommunismen tjente som en
unnskyldning for Metaxas diktatur i 1936, og under dette
led partiet under alvorlig undertrykkelse, men det var i
stand til bevare sitt grep om de organiserte arbeiderne
og ogs bevare en viss sttte blant intellektuelle desto
mer fordi de borgerlige partiene og diktaturet hadde

344

mislyktes endog i forske lse landets presserende

sosiale problemer.
I 1930-ra var sosialdemokratiet sledes s godt som
utrydda bortsett fra i Tsjekkoslovakia, hvor det vant
tilbake noe av terrenget som det tidligere hadde tapt til
kommunistene, og til en viss grad i Polen, hvor det
fremdeles kunne by p en viss motstand utafor
parlamentet overfor diktaturet. Sjl om den var forbudt
overalt fortsatte kommunismen samle betydelig sttte
og vant faktisk terreng, til tross for at den blei undertrykt,
i lpet av ra umiddelbart fr krigsutbruddet, i hvert fall i
Balkan-landene, og over alle disse var den tradisjonelt
sterkere enn sosialdemokratene, som i flere tilfeller
hadde kompromittert seg ille med organisatorene av
diktatoriske coups. Kun i tre land Polen, Ungarn og
Romania hadde antisemittismen blitt et ledende
stridssprsml; dette gjorde sjlsagt tyskerne sitt beste
for fostre og de spilte en viktig rolle i oppbygninga av
lokale fascistiske bevegelser spesielt de som blei forma
etter den tyske modellen. For i Italia forhindra det lave
antallet vedrrende den innfdte jdiske befolkninga
antisemittismen fra spille noen strre rolle, mens den i
Polen, Ungarn og Romania hadde tradisjonelle rtter og
blussa opp gjennom den generelle depresjonen som
ramma disse landene sammen med de andre i ra etter
1930. Ved avskjre tilfrsler av utenlandsk kapital s
vel som ved redusere jordbrukspriser til et svrt lavt
niv m s visst depresjonen hovedsakelig bli holdt
345

ansvarlig for at man fullt ut tydde til diktatur og for den

kraftige undertrykkinga av arbeiderklassepartier og
fagforeninger; for tilstander prega av sult avla en
massemisnye som gjorde det umulig for borgerlige
regjeringer beholde sin makt med konstitusjonelle
midler og inviterte til at de besittende klassene tydde til
vpna makt.
Der vokste fram en tendens i lpet av de seinere trettira
til kalle alle de reaksjonre regjeringene som holdt
makta i st-Europa for fascister, mens enkelte av dem
faktisk var noe langt mer i retning av gammeldags
oligarkiske diktaturer som ikke hadde sttte fra noen slik
massebevegelse som Hitler var i stand til f med seg i
Tyskland, eller endog Mussolini i Italia. Som vi s blei
ikke de virkelige fascistene i Romania jerngarden
lfta fram til makta fr etter Carols abdikasjon, som blei
tvunget fram av tyskerne i 1940, og fikk da ikke sitte
lenge med makta fr de blei erstatta av det mindre
strenge militrdiktaturet til general Antonescu. Ei heller
kan det polske eller ungarske diktaturet med rette bli
betrakta som fascistisk i noen som helst streng forstand,
ved at de mangla enhver spesifikt fascistisk ideologi. De
var imidlertid helt bestemt antidemokratiske og s
fiendtlig innstilte til sosialisme og kommunisme som det
var mulig vre, og tilbyelige til se at kommunismen
lurte bak ethvert forsk fra arbeidernes side p
organisere seg for sin egen beskyttelse. De hadde ogs en
voldelig antisemittisme til felles med fascistene, fordi de
346

stod overfor betydelige jdiske befolkninger som

konkurrerte med dem om levnetsmidlene og, i hvert fall
nr det gjaldt handelsmennene, gjorde det med en stor
grad av suksess. Jdene holdt dessuten en betydelig
posisjon blant industriarbeiderne og innen det
sosialistiske og kommunistiske lederskapet, og det var
altfor enkelt anklage jdene for vre hovedansvarlige
for oppildne til uroligheter.
Slike forhold var bemerkelsesverdig ufordelaktige for
konstruktiv sosialistisk tenkning. Bde de sosialistiske og
kommunistiske bevegelsene var hovedsakelig opptatt av
den daglige kampen for rein overlevelse. Der var ikke
desto mindre noen f tenkere som var framstende blant
marxistiske lrde spesielt George Lukacz i Ungarn og
C. Dobrogeanu-Gherea (eller Katz, d. 1920) i Romania
sistnevnte den ideologiske stifteren av rumensk
sosialisme, slik Blagoev var av den bulgarske. Men det
var knapt nok i tingenes natur at den nye sosialistiske
tenkningen skulle framst i lpet av 1930-tallet, da
sosialdemokrater hovedsakelig var opptatt av definere
sine holdninger til diktatorer og da kommunister for det
meste blei tvunget til fre en forbudt tilvrelse under
vedvarende politiundertrykkelse. Dette forhindra ikke
kommunistene fra bli snderrevet av bitre
fraksjonsstrider som hovedsakelig oppstod ut i fra deres
relasjoner til Komintern og dens omskiftelige politikk;
men intet nytt framkom av disse stridene, som
hovedsakelig hadde med kommunismens internasjonale
347

politikk gjre snarere enn med dens interne politikk i

hvert enkelt land. Kominterns dreining over til
folkefrontpolitikken i midten av trettira var utvilsomt
en fordel for de kommunistiske partiene i st-Europa,
som ved flge den s lenge den varte var i stand til
bygge opp et videre grunnlag for nasjonal
opposisjonssttte i de ulike landene og som fremdeles
dro fordel av denne politikken da krigen brt ut i 1939.
De fleste av dem blei drevet i retrett av nazi-sovjetpakten
i 1939, men den tyske atferden ved invasjonen og
okkupasjonen av deres land ga dem tilbake det
lederskapet som enkelte av dem midlertidig hadde mista;
og motstandskampene i lpet av krigsra forberedte dem
for maktovertakelsen under russisk vpna overoppsyn,
bortsett fra i Jugoslavia, i 1944-45. De slo seg s til ro
under
sine
folkefrontregjeringer,
dominert
av
kommunistene, og var i stand til tvinge de relativt svake
sosialdemokratiske partiene til amalgamere med dem
eller underordne seg dem nr de nekta det frstnevnte.
Sledes blei Det rumenske sosialistpartiet til slutt
likvidert i 1948, etter at et konvent hadde gtt med p
amalgamasjon med kommunistpartiet og lederne som
hadde avvist den hadde blitt drevet i eksil. De
jugoslaviske sosialdemokratene blei p tilsvarende vis
likvidert eller drevet i eksil, etter ha gitt sin sttte til
Mikhailovic snarere enn Tito under motstandskampen.
Tsjekkerne, under Fierlinger, blei tvunget i armene p
kommunistpartiet, og polakkene opprettholdt kun et
348

lovformelig sosialdemokratisk parti i eksil, mens

bulgarerne viderefrte tradisjonene etter Blagoev og hans
snevre, og etter ha tatt del sammen med de agrare i
nasjonalvalget
i
1946
blei
de
bulgarske
sosialdemokratene ndelst likvidert etter at alle deres
ledere og parlamentsmedlemmer hadde blitt arrestert og
dmt til fengsel eller til konsentrasjonsleire. En av deres
ledere, Kristin Pastochov, blei drept i fengsel, og en
annen, Zvety Ivanov, dde i en konsentrasjonsleir. De
overlevende unnslapp til utlandet og etablerte seinere et
partihovedkvarter i eksil i New York. Alle politiske
partier hadde blitt undertrykt etter statskuppet til Kimon
Georgiev i 1934, og frie fagforeninger hadde ogs blitt
avskaffa i favr av en ny bevegelse under statlig kontroll.
Men den politiske aktiviteten hadde fortsatt under jorda,
og sosialdemokratene hadde umiddelbart sammenkalt sin
egen kongress i 1944, da diktaturet falt, og hadde entra
det koalisjonsministeriet som frst tok over kontrollen,
og i det var Dimitrov Neickov deres ledende representant
som minister for nasjonalkonomien, og han forblei
sittende i regjeringa da sosialdemokratene for det meste
trakk seg ut av den i 1945 og i ettertid slutta seg til
kommunistpartiet.

349

Kapittel X

De forente stater Canada LatinAmerika

I Amerikas forente stater var 1930-ra ikke sosialismens

tir, men tiret for den store depresjonen og for president
Roosevelts New Deal, som satte en stopper for
fagforeningsvirksomhetene
innen
selskapene
og
avstedkom en enormt forsterka fagforeningsbevegelse
med en ny sosial holdning og en plass innen offentlig
anerkjennelse som den amerikanske arbeiderbevegelsen
aldri hadde vrt i besittelse av tidligere. Dersom
sosialisme kunne bli identifisert med statlig intervenering
i konomiske anliggender, eller endog med virkelig store
framskritt i retning av velferdsstaten, ville trettira mtte
bli betrakta som et tir bestende av tidligere ukjente
sosialistiske framskritt; men de var ogs en periode der
den organiserte sosialistiske bevegelsen i De forente
stater ikke bare fortsatte vre i nedgang men nrmest
opphrte eksistere. Innen 1938 hadde medlemsmassen
til Det amerikanske sosialistpartiet sunket til mindre enn
7000, mot 23 000 i 1934; og et r seinere var det svrt
nr vre utrydda. Ei heller hadde de amerikanske
kommunistene, sjl om de lagde langt mer sty, noen
betydelig samling av arbeiderklassesttte, og deres
350

tilhengerskare bestod for det meste av intellektuelle, som

de var svrt dyktige til innrullere i et stort mangfold av
front-organisasjoner under navn av antifascisme og
kampanjen mot krigen. Fagforeningene som i 1935
forente sine krefter for danne Komiteen for industriell
organisasjon, og som snart brt ut av Den amerikanske
arbeiderfderasjonen og blei til the Congress of Industrial
Organisations C. I. O.), lyktes for frste gang i
innrullere
hovedbolken
av
arbeiderne
innen
masseproduksjonsindustriene stl, biler, olje og resten;
og denne nye fagforeningsaktivismen stod for en politikk
som var essensielt annerledes enn den til Den
amerikanske arbeiderfderasjonen og langt mer beslekta
med den til arbeiderbevegelsene i Vest-Europa. Men
mens fagforeningene i Europa for det meste var nrt
allierte, eller endog organisatorisk sett sammenknytta,
med sosialistpartiene, hadde C. I. O. ingen slike bnd, og
i stedet for forske etablere et uavhengig arbeidereller sosialistparti blei den, gjennom sin komit for
politisk organisering mer og mer trukket inn p
Roosevelts og demokratenes side til sttte for the New
Deal. Mens bde sosialistene og kommunistene var
travelt opptatt med fordmme the New Deal som en
konspirasjon for f det desintegrerende kapitalistiske
systemet tilbake p beina som s visst var et av dens
aspekter fant stadig flere sosialister som ogs var aktive
fagforeningsaktivister seg tvunget til velge mellom
krava fra deres fagforeninger om energisk sttte til New
351

Deal-politikken gjennom C. I. O. og former for tredje

parti-sosialistisk agitering som ikke bd p noen som
helst utsikter til suksess og som satte oppnelsene som
blei gjort gjennom samarbeid med New Deal-tilhengerne
i fare. Konfrontert med dette valget trakk slike menn som
Walter Reuther seg fra sosialistpartiet. Dets leder,
Norman Thomas, som hadde ftt 900 000 stemmer som
presidentkandidat i 1932, kunne bare oppn 107 000 da
han stilte p ny i 1936.
Verdensdepresjonen i de tidlige trettira ramma De
forente stater p en mer katastrofal mte enn i noe annet
land. Den frste opplagte advarselen om hva som var i
gjre hadde vrt aksjemarkedskollapsen i 1929, men der
var f som inns den grunnleggende usunnheten i den
rdende boomen og mange som p sjlsikkert vis spdde
en hurtig gjenoppliving og fornya framskritt. Der var
faktisk en kortvarig gjenoppblomstring etter den frste
krisa, men innen kort tid fornya nedgangen seg med langt
strre intensitet, og et kapplp om likviditet satte inn.
Produksjon og sysselsetting innen 1932 blei nrmest
halvert; lnninger sankt katastrofalt, og bank etter bank
stengte drene. Innen den tid da president Roosevelt kom
til makta tidlig om vren, 1933 l hele det konomiske
systemet i ruiner, og den amerikanske businessens
prestisje hadde blitt fullstendig rysta. Staten mtte helt
klart agere for snu situasjonen, men hva kunne den
gjre? Hele tradisjonen til den amerikanske konomien
hvilte p tilliten til businessfolks evne til hndtere sine
352

egne anliggender og p en benektelse av at staten hadde

noe ansvar for opprettholde sysselsettingsnivet. Kun
en hndfull konomiske kjettere fremma noen som helst
form for konomisk planlegging eller inns at der var
noen som helst forbindelse mellom statlig agering og
ettersprselnivet nr det gjaldt varer og tjenester. Nr
sagt ingen hadde sett for seg en situasjon der mangel p
tiltro til business ville redusere investeringa til en
brkdel, og slynge millioner av mennesker ut i
arbeidsledighet, mennesker som det ikke eksisterte noen
forordning for sosiale tjenester for. Det virker ikke som
om presidenten sjl hadde noen klar id om hva som
trengte gjres, utover erkjennelsen av at han var
imperativt kallet til p en eller annen mte lindre en
nasjons dype vanskeligheter. De midlene han tydde til
var improviseringer som tok sikte p handskes med den
sterke unntakstilstanden; de hadde ikke bak seg noen
klart uttenkte remedier basert p en reell forstelse av
situasjonen. Ja, enkelte av dem, slik som reduksjonen av
dollarens gullverdi, var ikke fornuftig sett i lys av
Amerikas internasjonale konomiske posisjon. To ting
var imidlertid helt klart pkrevd; og begge blei gjort. Det
var ndvendig at der p en eller annen mte i storstilt
grad mtte strmme ut offentlige penger for svulme opp
det totale ettersprselsnivet; og det var ndvendig
sette en stopper for de drastiske lnnsnedskjringene
som bare gjorde situasjonen verre.

353

P den tid da konomien kollapsa nekta en stor del av

industrien fremdeles anerkjenne noen kollektive
forhandlingsrettigheter for de arbeiderne som de
sysselsatte. Innen visse industrier var de fagforeningene
som var gruppert sammen i Den amerikanske
arbeiderfderasjonen trygt etablerte og hadde vunnet
retten til forhandle p kollektivt grunnlag. Men
arbeiderfderasjonen hadde kun lyktes i organisere en
minoritet blant arbeidsstyrken, hovedsakelig bestende
av faglrte arbeidere, og hadde helt og fullt mislyktes i
organisere masseproduksjonsindustriene p en effektiv
mte, industrier som enten var uten noen som helst
organisering i det hele tatt eller som blei dominert av
selskaps-foreninger under arbeidsgivernes kontroll,
arbeidsgivere som anvendte dem som midler til holde
den virkelige fagforeningsaktivismen p en armlengdes
avstand. Ved the Industrial Recovery Act som i ettertid
blei dmt til vre i strid med konstitusjonen av
hyesterett, men frst etter at den hadde gjort nytta si
etablerte the New Deal en struktur som satte en br
stopper for prosessen med industrielle lnns- og priskutt;
og under the Industrial Relations Act fikk arbeiderne den
legale retten til danne og slutte seg til fagforeninger
som var frie fra arbeidsgivernes kontroll og til tvinge
fram forhandlinger overfor arbeidsgiverne. Hele
strukturen basert p selskaps-foreninger og den skalte
pne forretning kollapsa; og for frste gang i sin
historie stod de amerikanske arbeiderklassene fritt til
354

skape sine egne fagforeninger og til organisere seg uten

frykt for at staten og loven skulle bli pkalt til
undertrykke dem i frihetens navn.
Dette var en enorm gevinst som fagforeningene var raske
til profittere p. Fordelen gjaldt de fagforeningene som
var tilknytta Den amerikanske arbeiderfderasjonen, s
vel som dem som vokste fram under beskyttelsen til den
nylig etablerte C. I. O. Den amerikanske
arbeiderfderasjonen, som kun hadde 2,3 millioner
medlemmer i 1933, steg til omkring 3,7 millioner i 1938,
da C. I. O. hadde omkring 3,5 millioner og der var nok en
million eller s som tilhrte the Railroad Brotherhoods
og andre ikke tilknytta forbund. Dessuten oppndde
fagforeningsaktivismen, som hittil hadde vrt
brennmerka som uamerikansk p en eller annen mte,
under the New Deal en anerkjent status som den aldri
hadde hatt tidligere. Man flte at dette fremdeles var
usikkert, for etter som kapitalistklassen kom over sin
frykt og forholda vendte tilbake til noe som nrma seg
normaliteten fr krisa fordmte mange arbeidsgivere
likefram betingelsene for de tiltaka som hadde avhjulpet
situasjonen, og begynte ske midler til vende tilbake
til sine gamle antifagforeningsholdninger. Innen den tid
hadde imidlertid fagforeningene forskansa seg for sterkt
til bli drevet enkelt tilbake, og de fleste av de store
fabrikantene foretrakk komme overens med dem
snarere enn lpe risikoen for en omfattende industriell
konflikt. Kapitalistklassen var i slutten av trettira
355

fremdeles akutt bevisste p sin tapte prestisje og klar over

sin avhengighet av staten for opprettholde sin posisjon,
sjl om de i sterk grad fremdeles mislikte den handa som
holdt dem i live.
Sosialistene hadde p en mte helt rett i hevde at
virkninga av president Roosevelts New Deal hadde vrt
gi amerikansk kapitalisme et nytt liv. Ja, hva ellers
kunne Roosevelt ha satt seg fore gjre, i fravret av
noen som helst akseptabel alternativ basis for samfunnets
struktur? Sjl om den sosiale misnyen hadde vrt aldri
s utbredt under depresjonen s hadde der ikke vrt noen
effektiv utfordring mot kapitalismen, og nr sagt ingen
som tok til orde for organisere nasjonens konomiske
anliggender p en annen mte. Fagforeningene s vel
C. I. O.ene som dem som tilhrte Den amerikanske
arbeiderfderasjonen fremma ikke en endring i det
konomiske systemets basis, men kun hyere lnninger
og bedre forhold under det, kobla med en strre grad av
sosial sikkerhet, som de s visst delvis skte fra staten,
men ogs i kende grad gjennom forhandlinger
industrielt sett for randfordeler som utvida de
kollektive forhandlingenes omfang. Der hadde i lpet av
depresjonen vrt en enorm spredning av prosjekter for
sosial
forbedring

planer
for
pensjoner,
fellesskapsprosjekter for kooperative levemter, og
mange andre men de fleste av disse forestillingene
svant hen etter hvert som konomien kom til hektene
igjen fra den verste depresjonen og de fleste, om enn ikke
356

alle, arbeiderne p ny var i stand til finne jobber. Slike

bevegelser som Upton Sinclairs E. P. I. C. End Poverty
in California i 1933 hadde for en kort periode vekka en
svrt stor folkelig respons, men denne hadde hurtig
svunnet hen etter som the New Deal frambrakte sine
virkninger. Det nye Amerika i slutten av trettira var i
visse vitale henseende svrt annerledes enn det gamle;
men det var ikke noe mindre kapitalistisk, sjl om dets
kapitalisme hadde blitt gjort mer ansvarlig og viste strre
respekt for den offentlige opinion.
Ved starten av depresjonen gjorde den amerikanske
sosialismen, til felles med andre misnyebevegelser,
midlertidige framskritt. Det amerikanske sosialistpartiet
(A. S. P.), som hadde krympa til mellom 7000 og 8000
medlemmer i 1928, steg til 15 000 i 1932 og 23 000 i
1934, men falt s raskt tilbake igjen etter sin splittelse i
1936. Dets framstende leder, Morris Hillquit, dde i
1933, og der fantes ingen igjen fra partiets gamle garde
til ta hans plass. Etter at han var borte blei Det
amerikanske sosialistpartiet mer enn noen gang en arena
for fraksjonsstrider mellom ubetydelige grupper. Hillquit,
som hadde et visst renomm som en marxistisk lrd, var
en jdisk advokat fra New York med en sterk lokal
tilhengerskare. Sjl om han blei bittert angrepet av
kommunistene var han, til tross for det de sa om ham, en
venstreflysosialist med avanserte synspunkter, som stod
like langt unna de parlamentariske demokratenes
sosialistiske hyrefly som fra sjlve kommunistene;
357

men han hadde ikke tilstrekkelig prestisje og innflytelse

til holde partiet samla. Da han dde mista det gamle
lederskapet eller det som var igjen av det snart
kontrollen. I 1934 erobra den ytterste venstresida A. S.
P.s partiapparat og kvitta seg med Algernon Lee fra the
Rand School og andre gamle krumtapper, inntil det i
1936 kom til en definitiv splittelse og hyreflyen til slutt
brt ut. I det ret gikk A. S. P. og kommunistene faktisk
inn i forhandlinger for felles agering, men de brt
sammen, hovedsakelig fordi kommunistpartiets linje
endra seg i retning av sttte Roosevelt, som A. S. P.
fremdeles stod i sterk opposisjon mot. I lpet av det
samme ret opplevde A. S. P. f tilslutning fra en samla
blokk av de amerikanske trotskyistene, som anfrt av
James P. Cannon og Max Schachtman hadde blitt
ekskludert fra kommunistpartiet i 1928 og siden den gang
opprettholdt sin eksistens som et separat smparti. Denne
fusjonen var kortlivet; etter ti mneder med ulykkelig
sameksistens blei trotskyistene ekskludert fra A. S. P. i
1937, og gjenopptok sin eksistens som eget parti.
Deretter var Norman Thomas nr sagt den eneste
framstende skikkelsen som var igjen innen A. S. P.; og
hans politikk gikk nrmest utelukkende ut p holde De
forente stater ute av krigen for enhver pris: slik at i ra
umiddelbart fr 1941 var A. S. P. i virkeligheten mer et
isolasjonistisk-pasifistisk parti enn et sosialistisk sdant i
noen konstruktiv betydning av ordet. Men i virkeligheten

358

spilte det ingen rolle hva slags linje A. S. P. bega seg inn
p. Det hadde mista enhver innflytelse.
Kommunistene framviste p sin side i hvert fall en langt
strre aktivitet. De hadde som vi s, i lpet av 1920-ra,
gjennomgtt splittelse etter splittelse, der hver enkelt ny
gruppe av dissidenter danna et nytt utbryterparti i bitter
fiendskap med det offisielle partiet som var anerkjent av
Komintern. Enkelte av disse utbryterpartiene hadde for
en stund en viss lokal betydning, og enkelte holdt det
gende fram til 1930-ra for eksempel John Keraches
proletre parti i Detroit, hvis ledere spilte en rolle av en
viss betydning i skape the Automobile Workers Union.
Men de fleste av dem forsvant raskt eller skrumpa inn til
nr sagt ingenting, sjl om J. P. Cannons trotskyister var
i stand til opprettholde seg sjl i en liten skala som en
plagsom gruppe, og den skalte kommunistopposisjonen,
anfrt av Jay Lovestone og Benjamin Gitlow, som blei
utvist fra kommunistpartiet i 1929, varte til 1940, hvorp
Lovestone og Gitlow gled definitivt over i antikommunistenes rekker, og Lovestone etter hvert, i 1947,
blei sekretr for en fri fagforeningskomit som blei
etablert av Den amerikanske arbeiderfderasjonen. I
lpet av 1920-ra hadde kommunistpartiet blitt delt opp i
rivaliserende fraksjoner, anfrt av W. Z. Foster og Earl
Browder p den ene side og av Charles Ruthenberg p
den andre, en mann som Komintern hadde intervenert p
vegne av i 1925, da han blei trua med eksklusjon. Men
Ruthenberg hadde ddd i 1927, og det pflgende ret
359

hadde Cannon og hans tilhengere blitt ekskludert. S, i

1929, kom eksklusjonen av Lovestone og Gitlow og
omorganiseringa av Det amerikanske kommunistpartiet
under direkte instruksjoner fra Moskva. W. Z. Foster,
som hadde hpa bli gjort til partiets generalsekretr,
blei forbigtt i favr av sin tilhenger, Earl Browder, som
deretter beholdt posisjonen inntil han blei kasta fra den i
1945; og fra 1929 av fulgte Det amerikanske
kommunistpartiet lydig enhver politisk endring som blei
diktert fra Moskva. I de neste f ra forplikta dette det til
politikken basert p den forente front nedenfra som
innebar behandle sosialistene som arbeidernes
hovedfiender og forske bryte opp deres organisasjon
ved vinne de menige medlemmene bort fra lederne.
Denne politikken varte gjennom depresjonen og
nazistenes seier i Tyskland, og tok ikke slutt fr den blei
avlst om sommeren, 1935 av den helt annerledes
politikken basert p folkefronten, organisert av Dimitrov
som Kominterns nye sekretr. Det amerikanske
kommunistpartiet endra umiddelbart front og satte i gang
med forske f det amerikanske folket til slutte opp
om et antifascistisk korstog basert p den videst mulige
sttte. Den endra linja forbedra imidlertid ikke
relasjonene til sosialistene, for den frte kommunistene
ut i samarbeid med C. I. O. og sledes indirekte til sttte
for Roosevelt og Det demokratiske partiet, som
sosialistene forblei stende i sterk opposisjon mot.
Kommunistene infiltrerte i en rekke av C. I. O.360

foreningene og lyktes i vinne over noen f av dem fr

C. I. O.-lederne inns utfordringas karakter og snudde
seg mot sine tidligere allierte og dreiv dem ut. S, i 1939,
endra partilinja seg brtt igjen da nazi-sovjet-pakten blei
undertegna, for s bli reversert nok en gang da Hitler
lansert sitt angrep p Sovjetunionen i 1941.
I lys av amerikansk politikk betydde alle disse politiske
endringene svrt lite, for alle sektene blant sosialistene
og kommunistene, samla sett, var for svake til ha noen
virkelig innflytelse p begivenhetenes gang. I den grad
arbeiderklassene talte innen amerikansk politikk gjorde
de det gjennom C. I. O. og Den amerikanske
arbeiderfderasjonen snarere enn gjennom s vel de
sosialistiske som de kommunistiske sektene; og som vi s
var C. I. O. snarere opptatt av konsolidere oppnelsene
som blei gjort under the New Deal og bygge opp sin
styrke som en kollektiv forhandlingsaktr enn av noen
mer fjerntliggende mlsettinger. C. I. O.s politiske
handlingskomit satte i gang med p det mest mulig
effektive vis mobilisere fagforeningenes medlemmer til
stemme p president Roosevelt i 1936, og vek p
tilsvarende vis unna all kokettering med forsk p
danne et tredje parti innen fderal politikk sjl om dette
ikke forhindra at det i New York blei danna et separat
amerikansk arbeiderparti i 1936, som for en stund var i
stand til ve en betydelig innflytelse innen lokal
politikk. I 1937-38 sikra trotskyistene seg utstrakt
publisitetfor de to rapportene som blei publisert av en
361

uavhengig kommisjon, som John Dewey presiderte over,

og som blei etablert for gjennomfre en upartisk
underskelse av anklagene som kommunistene la fram
mot Trotsky; men sjl om denne suksessen p
publisitetens omrde bidro til vanre Stalin og
Komintern innen amerikansk opinion, hadde den ingen
annen forbindelse med de politiske begivenhetenes gang.
De store sosiale utviklingstrekka i De forente stater i
lpet av den siste halvdelen av trettitallet gikk ganske
enkelt p sida av sosialistene; verken sosialistene eller
kommunistene hadde noen effektiv andel idem. Under
virkninga av depresjonen og the New Deal gjennomgikk
ikke desto mindre det amerikanske samfunnet en
revolusjon innen klasserelasjoner som, sjl om den
etterlot
den
generelle
konomiske
strukturen
hovedsakelig uendra i sin form, fundamentalt endra sin
virkemte i favr av de arbeidende klassene og
oppndde, ikke styrte kapitalismen som det ikke
eksisterte noe virkelig alternativ til men dens
omforming fra et ndelst utbyttingssystem gjennom
uregulert konomisk makt til et der forestillinga om
sosialt ansvar hadde oppndd en bemerkelsesverdig, om
en motvillig, anerkjennelse. Amerikas sosiale problemer
blei ikke lst, og har ikke blitt lst den dag i dag; men et
langt mer tolererbart mnster for sosiale relasjoner blei
etablert og det virka sannsynlig at det skulle vare ved s
lenge landet kunne unng en tilbakevending av
katastrofene i 1929 og de etterflgende ra.
362

I en slik situasjon ville det vre ffengt se etter noen

som helst strre utvikling p de sosialistiske ideenes
omrde. Kommunistene enten sa eller gjorde trofast det
som Moskva fortalte dem at de skulle si og gjre eller,
ved bryte ut av det stalinistiske lederskapet, spredte seg
ut blant en mengde sm fraksjoner som totalt mangla
konstruktive ideer. Sosialistene fulgte enten uten strre
forestillingsevne mnstrene innen den europeiske
sosialdemokratiske tenkning eller, nr de brt ut, blei
involvert i fraksjonsstrider der de forgjeves skte finne
en politikk som ville kunne holde dem atskilt fra
kommunistene og som samtidig ville sette dem i stand til
flge en uavhengig kurs. Deres ulykke var at der ikke
fantes noen betydelig opinionsbolk som de kunne
appellere til, fordi fagforeningenes voksende blge ikke
var interessert i slike saker og etterlot dem til fre
videre sine fraksjonsdisputter uten noe publikum som var
rede til lytte til dem. Det er sant at solidariteten innen
C. I. O.-forbunda innen kort tid begynte bryte sammen.
Etter ha beseira kommunistene som for en stund hadde
vunnet kontroll over sin mektige International Ladies
Garment Workers Union nekta David Dubinsky flge
resten av C. I. O. inn i et definitivt brudd med Den
amerikanske arbeiderfderasjonen, og vendte tilbake til
sistnevnte. John L. Lewis, den effektive stifteren av C. I.
O., krangla med den og med Roosevelt og frte sine
gruvearbeidere tilbake i en uavhengig posisjon i forhold
til begge de rivaliserende bevegelsene. C. I. O. gikk ls
363

p kommunistene innen sine rekker, og ekskluderte de

kommunistdominerte forbunda fra tilknytning til den.
Ikke desto mindre holdt hovedbolken innen C. I. O. seg
samla og var i stand til plye ny mark p det omrdet
som gjaldt vellykka kollektiv forhandling og ogs med
vre en pioner i oppbygginga av tettere relasjoner til den
internasjonale fagforeningsbevegelsen. Innen 1940 var
De forente stater et land praktisk talt uten en sosialistisk
bevegelse, men det var samtidig et der ideer og politikk
som vanligvis blir betrakta som sosialistiske hadde gjort
svrt store framskritt, og grunnen hadde blitt beredt for
langt tettere samarbeid med arbeiderklassebevegelsene i
andre land enn det som hadde syntes mulig rundt ti r
tidligere. Da de vesteuropeiske sosialistene og
fagforeningslederne mtte Walther Reuther og hans C. I.
O.-kolleger etter Den andre verdenskrig, fant de det mye
enklere snakke sammen ut i fra en gjensidig forstelse
enn det som hadde vrt tilfelle i forbindelse med
tidligere kontakter; og dette var ikke hovedsakelig fordi
europeerne hadde blitt mindre sosialistiske om de s
hadde men snarere fordi amerikanerne hadde ndd et
stadium innen sosiale og konomiske relasjoner som i
langt strre grad likna p det til sine europeiske kolleger
enn det som eksisterte fr the New Deal.
I Canada, hvor et progressivt parti danna hovedsakelig av
bndene etter Den frste verdenskrig hadde gtt i
opplsning som flge av mangel p en klar politisk
doktrine, frte den store depresjonen i de tidlige trettira
364

med seg dannelsen av et nytt parti, basert p en allianse

mellom bnder og urbane arbeidere, under navnet the
Co-operative Commonwealth Federation. Dette partiet
blei faktisk konstituert i 1933. Etter de progressives
kollaps i 1925 hadde der i det vestlige Canada oppsttt
bde et uavhengig arbeiderparti (I. L. P.) og en politisk
sammenslutning for bndene, som skulle fre videre
propagandaen til et nytt parti som opponerte bde mot
liberalere og konservative; og i juli, 1932 holdt I. L. P. et
konvent i Saskatoon og trakk opp et politisk program. P
samme tid og sted holdt the United Farmers of Canada,
som inntil da hadde vrt en ikke-politisk organisasjon,
sitt eget konvent og vedtok et politisk program. Man
oppdaga at de to programmene var nrmest identiske, og
de forente bndene foreslo at de to organisasjonene
skulle mtes for drfte felles agering. Resultatet av
dette mtet var beslutninga om danne et Farmer-Labour
Party. S langt var bevegelsen nrmest helt og fullt
innskrenka til provinsen Saskatchewan, men da den nye
organisasjonen oppstod blei det holdt en videre
konferanse, fremdeles for det meste for det vestlige
Canada, i Calgary i august, 1932 og den beslutta
lansere C. C. F. som et nasjonsomspennende parti med
breie sosialistiske mlsettinger. Dets opprinnelige
program likna s visst svrt mye p det til de
sosialdemokratiske partiene og arbeiderpartiene i VestEuropa, bortsett fra at det hadde mer si om behovet for
at staten skulle komme bndene til unnsetning gjennom
365

tiltak som tok sikte p bevare eller etablere en rimelig

ratio mellom jordbruks- og industrivarepriser. Det tok
ogs
sterkt
til
orde
for
den
sosiale
sikkerhetslovgivningens sak i favr av de mange som
depresjonen hadde slynga ut i arbeidsledighet. Det
pflgende ret, i en konferanse i Regina, utstedte C. C.
F. sitt Regina-manifest som slo fast dets politikk p en
mer detaljert mte. Som et middel til f slutt p den
katastrofen som hadde overmanna den canadiske
konomien under kapitalismen krevde det en planlagt
og sosialisert konomi der vre naturressurser og
hovedmidlene for produksjon og distribusjon blir eid,
kontrollert og administrert av folket. Mer bestemt tok
manifestet til orde for sosialiseringa av finans- og
bankvesen, transport og kommunikasjoner, elektrisk
kraft, og alle andre industrier og tjenester som er
essensielle
for
sosial
planlegging,
for
forpaktningssikkerhet for bnder, oppfordring til
produksjonsog
konsumentkooperasjon,
og
gjenopprettelsen og opprettholdelsen av et rimelig
forhold mellom jordbrukspriser og andre priser, for
regulering av utenrikshandelen gjennom import- og
eksportrd, for en arbeidskodeks som ville garantere
organisasjonsfrihet, arbeidernes effektive deltakelse i
industriadministrasjonen, og et vidt spekter av sosial
sikkerhetslovgivning, for en sosialisert helsetjeneste, for
en omarbeiding av the British North America Act som
skulle overfre mer adekvat myndighet til den canadiske
366

regjeringa, for universell tale- og forsamlingsfrihet og

avskaffelsen av rasemessig og andre former for politisk
diskriminering,
for
drastisk
omarbeiding
av
skattestrukturen, og for et unntaksprogram basert p
prinsippet om arbeid eller livsopphold for alle, offentlige
utgifter til husvre og andre nyttige arbeider, og
finansieringa av et slikt program ved hjelp av kreditt
basert p den nasjonale rikdom.
J. S. Woodsworth, som hadde blitt valgt som
parlamentsmedlem for Labour frste gang i 1921, blei
valgt som president for C. C. F., som vokste hurtig i det
vestlige Canada i lpet av de pflgende ra. Dets frste
valgsuksess kom i 1934, da det fikk valgt inn fem
medlemmer i den saskatchewanske provinsens
lovgivende forsamling. Disse kte til 11 i 1938, og i 1944
oppndde C. C. F. 47 av de 52 taburettene, og tok makta
med en overveldende majoritet under T. C. Douglas, som
fremdeles beholder den stillinga, som leder for provinsen.
Det gikk saktere med framskrittet i andre provinser, men
C. C. F. var i stand til anta posisjonen som en
tredjepartiutfordring til liberalerne og de konservative
som alternerte i maktposisjon innen riket. Det stod
fremdeles relativt svakt innen rikspolitikken; i 1940
hadde det kun 8 medlemmer innen the Canadian House
of Commons. Det vokste mye raskere under krigen,
spesielt i Ontario, hvor det i 1943 fikk valgt inn 34
medlemmer til provinsens lovgivende forsamling og blei
det nest strste partiet, med godt over en tredel av
367

taburettene. Innen den tid var C. C. F.

hovedopposisjonspartiet i fire canadiske provinser. Da
Woodsworth dde i 1942 blei han etterfulgt som leder av
den engelskfdte lreren, M. J. Coldwell, fra
Saskatchewan, som fremdeles leder partiet sjl om det
ikke lenger sitter i parlamentet, etter ha mista sin
taburett i det canadiske valgskredet i 1958. Blant de
elementene som gikk med til danne C. C. F. var der,
ved sida av arbeidere og bnder, en betydelig gruppe
akademikere gruppert rundt professor F. R. Scott, fra
McGill-universitetet, som danna Forbundet for sosial
rekonstruksjon og publiserte en viktig rapport med
tittelen Social Planning for Canada. Flesteparten av
bidragsyterne til dette bindet blei aktive tilhengere av C.
C. F. Fra starten av la den organisasjonen stor vekt p
behovet for en planlagt konomi som ndvendig for gi
en rimelig ordning for by og land og for holde de ulike
elementene innen sin tilhengerskare sammen p
harmonisk vis.
I mellomtida, i Latin-Amerika, med dets store uutvikla
ressurser og dets vedvarende strider mellom kreolske
aristokratier og et vidt mangfold av demokratiske og
folkelige bevegelser dominert av byenes innfdte
borgerskaper, var arbeiderklassebevegelsene, som
fremdeles innskrenka seg til sm minoriteter p grunn av
industriens underutvikla tilstand, kontinuerlig involvert i
fraksjonsstrider og forblei for det meste helt isolerte fra
de rurale arbeiderne, som utgjorde det store flertallet
368

blant befolkninga i nr sagt hvert eneste land p

kontinentet. Kun i Argentina, Uruguay og Costa Rica
utgjorde hvite mennesker hovedbolken av befolkninga;
ellers s var den hovedsakelig sammensatt av enten
indianere eller svarte eller personer med sammensatt
avstamning. I slutten av trettira talte indianerne og de
svarte, av en total befolkning p nesten 130 millioner,
hver seg omkring 16 millioner. Nesten en tredel av
befolkninga i Brasil var svarte; mer enn halvparten av
innbyggerne i Guatemala og Bolivia, og 40 prosent eller
mer i Peru og Equador, var indianere, og ikke s mye
mindre enn 30 prosent i Mexico var fullblods indianere.
Kun Argentina hadde en levestandard som kunne
sammenliknes med de mer avanserte landene, og endog
der l gjennomsnittstandardene langt under de til utvikla
land i Europa. Industrialiseringa var jevnt over avhengig
av tilstrmminga av utenlandsk kapital, som
hovedsakelig kom fra De forente stater, sjl om
europeiske foretak spesielt britiske var framherskende
innen de offentlige nyttetjenestene til en rekke land
framfor alt i Argentina. De forente staters
gjennomtrenging var hovedsakelig konsentrert i SentralAmerika, hvor the United Fruit Company, med sterk
oppbakking fra den amerikanske regjeringa, holdt en
svrt s mektig posisjon og vanligvis allierte seg med de
mest reaksjonre elementene de innfdte eierne av de
store eiendommene.

369

Som vi s hadde Haya de la Torre stifta sin Apristabevegelse i 1924, med dens appell til en indo-amerikansk
patriotisme som oversteg nasjonale fraksjoner og for en
forening av middelklassene, arbeiderklassene og bnder
mot utenlandsk imperialistisk gjennomtrenging.1 Denne
bevegelsen hadde vrt i skarp konflikt med
kommunistene, som var bitre motstandere av en slik
klasseforening og skte bygge opp en forent proletr
bevegelse under sin egen kontroll og bringe de rurale
arbeiderne under proletrt lederskap. Sosialistiske, til
forskjell fra kommunistiske, bevegelser hadde ingen
styrke bortsett fra i noen f land, slik som Argentina og
Chile;
men
der
var
en
betydelig
arbeiderklassetilhengerskare for ulike former for
anarkosyndikalisme basert p europeiske modeller. I
Mexico hadde revolusjonen, etter sin innledende suksess
p Den frste verdenskrigens tid, blitt bremsa opp i en
bitter strid med kirka og gjorde ikke noen ytterligere
framskritt fr president Crdenas kom til makta i 1934.
Ved gjenopplive prosessen med jordfordeling og ved
oppfordre til veksten innen arbeiderklasseorganisasjoner
ga Crdenas et kraftig stt til fagforeningsaktivismen.
Morones hadde stifta sitt arbeiderparti i 1919, og hadde
fortsatt lede det gjennom tjuera med kun moderat
suksess; men i 1936 blei venstreflyadvokaten,
Lombardo Toledano, som hadde begynt som en
medarbeider av Morones, sekretr for den nydanna
konfderasjonen av mexicanske arbeidere, og fra det
370

utgangspunktet fortsatte han med etablere sin

latinamerikanske arbeiderkonfderasjon i 1938, som for
en stund utvde en svrt utbredt innflytelse. Lombardo
Toledano
benekta
alltid
sitt
medlemskap
i
kommunistpartiet, men han nt utvilsomt dets sttte og
arbeida nrt sammen med det, ved siden av agere som
rdgiver for Crdenas innen arbeidersprsml. Det
mexicanske kommunistpartiet hadde opprinnelig blitt
etablert av den japanske Komintern-utsendingen, Sen
Katayama, i 1922, under ledelse av en amerikansk
statsborger, B. D. Wolfe, og hadde vd kun en mindre
innflytelse. Wolfe og, med ham, den bermte kunstneren
Diego Rivera blei ekskludert fra partiet i 1930; og
deretter blei det en trofast avspeiling av Kominterns
skiftende politikk, og bevega seg lydig over til fremme
en folkefront etter 1935 og gi sin sttte til Crdenas
reformer til tross for at han innvilga asyl for Trotsky i
Mexico, hvor Trotsky til slutt blei drept i et attentat
begtt av en utsending for Stalin i 1940. Men da
Crdenas opphrte vre president og blei etterfulgt av
Camacho i 1940, gikk piffen ut av den gjenoppliva
revolusjonre bevegelsen, og Mexico slo seg til ro med
utviklinga av sin konomi under borgerlig styre. Der var
en betydelig vekst innen industri og handel, og p
landsbygda fant det sted en utvikling av store og
mellomstore grdsbruk som anvendte forbedra
dyrkingsmetoder.
De
skalte
ejidos,
eller
landsbykommunene, som Crdenas hadde gjort mye for
371

utvikle, mista sin karakter som fellesskapsaktrer og blei

ganske
enkelt
bondelandsbyer
under
helt
individualistiske former for eierskap og kontroll; og
innen kort tid begynte fagforeningene bryte opp i
innbyrdes stridende fraksjoner. Lombardo Toledano
mista gradvis sin innflytelse, inntil han til slutt blei
ekskludert fra den mexicanske arbeiderkonfderasjonen i
1948, og beholdt sin posisjon i spissen for en knapt nok
mer enn nominell latinamerikansk arbeiderkonfderasjon
som hadde mista all innflytelse i det landet som den
hadde oppsttt i. Endog p hydepunktet av sin
innflytelse
hadde
den
mexicanske
fagforeningsbevegelsen beholdt sin nr sagt totale
isolasjon fra bndene, som den ikke gjorde noe for
hjelpe i deres strider mot jordeierne og kirka som var
den strste jordeieren av dem alle. For en stund, under
Crdenas presidentskap, lyktes de urbane arbeiderne i
Mexico eller i hvert fall de faglrte arbeiderne i
bygge opp en egen betydelig forbedra posisjon som et
arbeideraristokrati; men fra 1940 av tapte de stadig
terreng, sjl om forholda spesielt blant oljearbeiderne
fortsatte vre enormt mye bedre enn de hadde vrt fr
nasjonaliseringa av oljebrnnene under Crdenas i 193738.
I den andre halvdelen av 1930-ra framstod sledes den
mexicanske fagforeningsbevegelsen for en kort tid som
protagonisten i en kontinentomspennende bevegelse for
Latin-Amerikas industriarbeidere, for s falle raskt
372

tilbake da Crdenas-epoken tok slutt i 1940. Andre steder

fulgte de latinamerikanske arbeiderklassebevegelsene en
broket kurs, men tapte jevnt over terreng til diktatorer
som fjerna venstreflyen nr sagt s snart den hadde
kommet til makta. I Chile, for eksempel, i juni, 1932, da
virkningene av verdensdepresjonen hadde vekka en
mengde folkelig misnye, var der i fjorten dager en
definitivt sosialistisk republikk, anfrt av oberst
Marmaduke Grove, som dreiv ut den forhenvrende
diktatoren, Ibez, og trua med innfre vidtrekkende
reformer, men blei raskt styrta gjennom et militrkupp.
Utfallet var imidlertid ikke et fornya diktatur, men
tilbakekallinga av en tidligere liberal president,
Alessandri, til makta, og et slags konstitusjonelt styre der
det blei gjort betydelige sosiale framskritt. Den
sosialistiske revolusjonen i Chile var helt klart prematur
og dens ministres politikk var vag og tkete; men bak den
stod en stor bolk av folkelige strmninger. Til tross for at
det mislyktes hadde Chile i 1930-ra det sterkeste og
mest solide kommunistpartiet i hele Latin-Amerika, og
var ogs i stand til opprettholde en vigors
fagforeningsbevegelse
som
beredte
veien
for
folkefrontens avgjrende seier i 1938.
Utafor Mexico og Chile var det eneste latinamerikanske
landet som i de seine trettira var under herredmmet til
et regime med et visst krav p kunne kalles et
demokrati, Columbia, som nt en lang periode med
konstitusjonelt liberalt herredmme som varte til 1949.
373

Andre steder hadde en rekke diktatorer lyktes i etablere

seg med makta Trujillo i Den dominikanske
republikken og Getulio Vargas i Brasil i 1930; Jorge
Ubico i Guatemala i 1931, Tiburcio Carias i Honduras i
1933, og oberstene Toro og Busch i Bolivia i 1937. I
mellomtida i Peru oppndde Haya de la Torres
Apristabevegelse, stifta i Mexico i 1924, stor innflytelse
til tross for dens leders fravr i eksil inntil Legurias fall i
1931 satte ham i stand til vende tilbake til sitt eget land,
hvor han blei valgt til president, men blei umiddelbart
styrta gjennom et militrkupp anfrt av Sandoz Carro,
som kasta ham i fengsel. Ved bli lslatt etter attentatet
mot Carro i 1933 gjenopptok han sin aktivitet, men blei
igjen forfulgt, slik at Apristabevegelsen mtte fortsette
sitt virke under jorda, men forblei sterke nok til motst
forsk p utslette den. Til slutt, i 1946, blei en moderat
kandidat, Bustamente Rivero, valgt til president med
sttte fra Aprista, og flere medlemmer av bevegelsen
gikk inn i ministeriet, men var ikke i stand til f utretta
stort konfrontert med den sterke opposisjonen mot deres
politikk i reaksjonre kretser. Denne tingenes tilstand
varte inntil 1948, da et ytterligere coup detat blei
etterfulgt av skarpe tiltak mot Apristabevegelsen.
Som vi s i det fjerde bindet av dette verket2 syntes
apristaene for en stund troende til bli den strste
venstreflykrafta, ikke bare i Peru men over hele LatinAmerika. Men ingen steder, bortsett fra i Peru, lyktes de
imidlertid i bli en massebevegelse. De mtte bitter
374

opposisjon fra kommunistene, frst fordi de stod for en

anti-imperialistisk
koalisjon
av
middelog
arbeiderklassene og bndene for befri Latin-Amerika
fra bli underkasta utenlandsk gjennomtrenging, spesielt
i regi av De forente stater, p en tid da kommunistene
agerte under slagordet klasse mot klasse og insisterte
p behovet for proletrt lederskap i den revolusjonre
bevegelsen, og seinere fordi, da kommunistene hadde
gtt over til en folkefrontpolitikk, de to bevegelsene
rivaliserte om lederskapet for de samme elementene. Da
apristaene blei mtt med tilnrmelser fra kommunistene
med oppfordringer om at de skulle slutte seg til den
antifascistiske folkefronten, svarte de at de allerede var
en folkefrontbevegelse som de som stod utafor den burde
slutte seg til for unng oppsplitting av de folkelige
kreftene. Apristaene stod ogs i sterk opposisjon til de
separate formene for nasjonalisme innen de individuelle
latinamerikanske statene, og skte skifte dem ut med et
videre begrep om kontinental nasjonalisme som oversteg
rase- og statsbarrierer og appellerte til rurale s vel som
industrielle elementer for gjre felles sak mot yankeene
og deres reaksjonre ledere. Da president Roosevelt i
1933 reverserte den tradisjonelle politikken til De forente
stater basert p egenrdighet i sitt samkvem med LatinAmerika, og proklamerte sin gode nabo-politikk, virka
det nedtona spenningsforholdet med Nord-Amerika mot
Aprista-politikken basert p fiendtlighet til De forente
stater, og den folkelige opinionsstrmninga blei delvis
375

avleda fra anti-nordamerikanisme til statsnasjonalisme.

Utafor Peru vant apristaene utbredt sttte blant
intellektuelle, men ikke blant arbeiderklassene, til tross
for det breit sosialistiske programmet de la fram. De stod
s visst i sine essensielle doktriner langt foran noe som
helst som kunne danne grunnlaget for en masseappell; for
deres sosialiseringsprosjekter tufta p internasjonalt
offentlig eierskap hadde ndvendigvis en urealistisk
klang; og massen av fattige rurale arbeidere som de
forskte appellere til var helt ute av stand til forent
agering i en kontinental skala. Apristaene var dessuten i
sine metoder hyst autoritre og tok sikte p bygge opp
et tett sammenknytta sentralisert parti som skulle vre
underordna en sterk sentral disiplin som ikke kunne
ptvinges de vidt forskjellige elementene som de skte
innrullere til sttte for en felles politikk. Fram til 1935
var kommunistene handikappa p tilsvarende vis; men da
de det ret gikk over til folkefrontpolitikken viste de seg
vre en god del mer tilpasningsdyktige i forhold til de
varierende forholda i de ulike latinamerikanske landene,
og hadde mye lettere for komme overens med separate
nasjonalistiske trender. Apristaene tapte derfor jevnt
over terreng i konkurransen med kommunistene, bortsett
fra i Peru, hvor de lyktes i bygge opp en bevegelse som
fikk utstrakt sttte fra landsbyenes indianere, som hadde
vrt nr sagt uberrt av tidligere forsk p organisering I
sitt hat overfor A. P. R. A. viste kommunistene seg endog
rede til innimellom samarbeide med militre
376

putschister mot den, og denne rivaliseringa fortsatte med

uforminska styrke helt inn i etterkrigsra.
I visse henseende er der en god del til felles mellom den
reviderte marxistiske doktrinen som blei promotert i Kina
av Mao og ideene til enkelte av de latinamerikanske
revolusjonre, sjl om de sistnevnte ikke la den samme
vekta som Mao p skillet mellom den nye
demokratiske revolusjonen som var hans umiddelbare
ml og den sosialistiske revolusjonen som han mente
uvegerlig ville flge i kjlvannet av den. Denne likheten
er ikke det minste overraskende, for Mao la fram sin
doktrine som anvendelig ikke bare i Kina men i alle land
som led under koloniale eller halvkoloniale regimer, og
lokaliseringsproblemet i forhold til den store massen av
bnder i revolusjonen viste seg vre vel s utfordrende
i Latin-Amerika som i Kina. Den latinamerikanske
kommunismen, i dens tidligere stadier, var hovedsakelig
et brudd med urbant orienterte sosialistiske partier i
relativt avanserte land, slik som Argentina, Uruguay og
Chile, og fant det svrt vanskelig etablere noen som
helst kontakt med bndene, som disse sosialistiske
bevegelsene ikke hadde noe med gjre. Komintern
inns imidlertid snart at i de fleste delene av LatinAmerika kunne ingenting gjres uten sttte fra bndene;
og under dens ordre satte kommunistpartiene i gang med
etablere forente blokker av arbeidere og bnder under
proletrt lederskap og kontroll. P en tid da det antiimperialistiske, anti-yankee-korstoget var p sitt hyeste
377

punkt lyktes denne taktikken for en stund i skape

betydelige kommunistiske, eller kommunistleda,
bevegelser i enkelte av bondelandene. I utgangspunktet
var disse bevegelsene retta mot de innfdte kapitalistene
og middelklassene s vel som mot utlendingene; men da
kommunistene foretok sin avgjrende dreining over til
folkefronten i 1935 blei det ndvendig revidere dem
ved utvide dem til inkludere middelklassene og endog
en del av den innfdte kapitalistklassen. Dette ville i seg
sjl ha bidratt til en intensivering av den antiimperialistiske kampanjen, men samtidig gjorde
Roosevelts gode nabo-politikk mye for minske den
anti-nordamerikanske holdninga, og vektlegginga dreide
faktisk fra anti-imperialisme til anti-fascisme, spesielt
under innflytelsen til begivenhetene i Spania, som hadde
store innvirkninger med tanke p f opinionen til
slutte opp om den spanske republikanske regjeringa og
p vekke anti-nazistiske og anti-italienske holdninger. I
ra umiddelbart fr 1939 konstituerte kommunistene seg
til ledere for en kontinentomspennende antifascistisk
kampanje, for s kun skifte front brtt, slik som ellers, i
det yeblikk nazi-sovjetpakten blei undertegna i 1939, og
ty til en ny anti-krigspolitikk som mtte reverseres like
brtt da Hitler angrep Sovjetunionen i 1941. Det at disse
gjentatte
politiske
endringene
pfrte
de
latinamerikanske kommunistene s liten skade skyldtes
hovedsakelig at den europeiske striden l s fjernt unna

378

de anliggendene som deres potensielle tilhengere faktisk

hovedsakelig befatta seg med.
Som vi s blei Mao i Kina den som fremma en nasjonal
bevegelse basert p en patriotisk kombinasjon av klasser
som var fiendtlig innstilt til imperialismen og, mer
bestemt, til Japan. De latinamerikanske kommunistene
skte oppn en tilsvarende kombinasjon av klasser mot
imperialistisk gjennomtrenging, symbolisert i deres
tilfelle av yankeedominans og sttte til de mest
reaksjonre elementene innen den latinamerikanske
befolkninga. S langt var de to formene for politikk de
samme; men i Latin-Amerika blei de, i langt strre grad
enn i Kina, gjort mer kompliserte gjennom rasemessige
forskjeller, s vel som gjennom oppdelinga av omrdet i
et stort antall separate suverene stater. Den rasemessige
vanskeligheten var s visst ikke til stede i Argentina eller
i Uruguay; men den var akutt til stede i de fleste deler av
kontinentet, inkludert Mexico, hvor den etablerte skarpe
barrierer mellom de urbane arbeiderne, som for en stor
del var av europeisk opprinnelse, og hovedbolken av
folket, som for en stor del var av blanda blod og
inkluderte store blokker av reine indianerfolk eller i
altoverveiende grad svarte folk. Kommunistene gjorde
sitt ytterste for ignorere rasemessige barrierer og
proklamere sin fiendtlighet overfor alle former for
rasediskriminering; men det at de gjorde dette, sjl om
det hjalp dem i enkelte land, gikk mot dem i andre,
inkludert Mexico s vel som Uruguay og Argentina. Ikke
379

desto mindre frambrakte de en betydelig innvirkning p

opinionen, sjl om de vanligvis var i stand til omskrive
denne innflytelsen til ha med masseorganisering
gjre, og mange av fagforeningene som de stifta eller
brakte under sin kontroll hadde lite annet enn en
fantomeksistens og mangla noen som helst reell
massesttte. Deres intellektuelle innflytelse l langt foran
deres organiserte makt fordi de, i likhet med apristaene,
stod fram med et utfordrende budskap om internasjonal
fiendtlighet overfor de reaksjonre og repressive
elementene som i de fleste land fortsatte bevare nklene
til konomisk og politisk makt. Men sammenlikna med
apristaene nt de fordelen ved vre i stand til
framst som lederne for en klassebevegelse og som de
lokale lederne for en verdensomspennende opprrskraft
mot kapitalistisk og fydal undertrykking. Da de i slutten
av trettira sttta opp om president Crdenas i Mexico
og hjalp til skape, under Lombardo Toledanos ledelse,
en fagforeningsbevegelse som tok sikte p dekke hele
kontinentet fra dens mexicanske base, syntes de vre
p nippet til etablere et effektivt kontinentalt korstog
retta mot imperialismen. Men som vi har sett svant denne
bevegelsen hen da erkeimperialistene, nordamerikanerne,
blei involvert i krigen mot de fascistiske maktene; og det
var ikke fr etter 1945 at det anti-imperialistiske
korstoget kunne bli tatt opp igjen p effektivt vis.
Av alle de latinamerikanske landene var det kun
Argentina og Uruguay, med deres befolkninger nesten
380

helt og holdent av europeisk avstamning, som

kontinuerlig opprettholdt sosialistpartier som var nrt
modellert etter de i Europa eller hadde vrt formelt
forbundet med Den andre internasjonale fr 1914. Side
om side med disse partiene vokste der fram
fagforeningsbevegelser som til dels var lselig tilknytta
sosialistpartiene
og
til
dels
var
under
anarkosyndikalistisk innflytelse, slik som F. O. R. A. i
Argentina og dens sidestykke, F. O. R. U. i Uruguay var.
I Argentina i lpet av 1920-ra var F. O. R. A. og det
sosialistiske U. G. T. omtrent like store; men i 1929
absorberte en ny organisasjon, C. G. T., U. G. T. og
enkelte av F. O. R. A.-foreningene og antok en
framherskende posisjon, som den beholdt inntil etter Den
andre verdenskrig. Det sosialistiske partiet opplevde
utmeldinger fra venstreflyen i kjlvannet av Den
russiske revolusjon, og det internasjonale sosialistpartiet
som s brt med majoriteten omdanna seg snart til et
kommunistisk parti. I 1927 opplevde sosialistpartiet nye
utmeldinger, denne gang ikke fra venstresida men fra ei
gruppe anfrt av Antonio di Tomaso, som betrakta dens
politikk som ikke tilstrekkelig nasjonalistisk; og det
uavhengige sosialistpartiet som sledes blei danna gjorde
stor suksess ved valgene i 1930, da det sikra seg 109 000
stemmer og fikk valgt inn 10 utsendinger til parlamentet
opp mot 83 000 stemmer og kun en enkelt taburett for det
gamle sosialistpartiet. Dette var i det yeblikk da den
verdenskonomiske krisa var i ferd med bryte ut, ei
381

krise som ramma Argentina hardt og frte til en betydelig

streikebevegelse, som den radikale regjeringa forskte
sl ned. Denne ageringa, sammen med de store
vanskelighetene forrsaka av depresjonen, undergravde
regjeringas popularitet, og i september, 1930 avsatte og
fengsla de militre lederne president Uriburu. De
uavhengige sosialistene sttta statskuppet og stemte for
dets leder, general Justo, som kandidat for
presidentskapet, som han blei valgt til med 166 000
stemmer mot 126 000 stemmer for den demokratiskprogressive kandidaten, som fikk sttte fra det gamle
sosialistpartiet. Deretter tapte de uavhengige sosialistene
terreng og havna i innbyrdes krangel, som endte med at
partiet gikk i opplsning. I frste omgang opplevde
sosialistpartiet stor framgang, og var i stand til heve sitt
antall valgte utsendinger til 46; men i sin tur begynte det
krangle vedrrende stridssprsmlet om folkefronten,
som blei satt p dagsorden av kommunistene, og ved
valget i 1938 mista det de fleste av sine taburetter og blei
redusert til en rein restforsamling bestende av 7
utsendinger. Det opplevde ogs en ytterligere splittelse
da dets ungdomsseksjon brt ut for s danne Det
sosialistiske arbeiderpartiet, som slutta seg til
folkefronten under kommunistisk lederskap. Deretter, i
lpet av Den andre verdenskrig, gjenoppbygde det gamle
sosialistpartiet gradvis sin innflytelse, men forblei
fremdeles en minoritetsgruppe, spesielt i relasjon til den

382

argentinske nasjonalismens kende kraft, der Pern stod

fram som den framstende lederen.
I mellomtida, i Uruguay, hadde kommunistene erobra det
sosialistiske partiet i 1920, og hadde overtalt det til
tilslutte seg Komintern. Dissidentene danna et
rivaliserende sosialistparti, som i 1931 slutta seg til
Arbeider- og sosialistinternasjonalen, men hadde svrt
liten folkelig sttte. Verdenskrisa frte i Uruguay til et
coup dtat der presidenten, Gabriel Terra, beholdt sin
posisjon p ukonstitusjonelt grunnlag; Emilio Frugoni,
sosialistlederen, skte dekning i Argentina. I 1938, da
general Baldoni stilte til valget som en etterflger etter
Terra, stilte Frugoni mot ham, men gikk p et kraftig
nederlag. I stedet for flge Terras politikk basert p
underordning i forhold til amerikanske imperialistiske
interesser gikk imidlertid Baldoni fram ved reetablere
lovene som hadde blitt utstedt under president Battle tjue
r tidligere, og mottok sosialistisk sttte til sine tiltak. En
reaksjonr forskte ta Frugoni av dage i et attentat i
nasjonalforsamlinga, men lyktes ikke; og sosialistpartiet
fikk lov til fre sine aktiviteter videre p fritt grunnlag,
uten en slik undertrykking som dets sidestykker led under
andre steder.
I Brasil, hvor kommunistene hadde vrt den
framherskende arbeiderklassegruppa i 1920-ra og for
det meste operert i undergrunnen som en illegal
organisasjon, hadde et nytt arbeiderparti blitt danna i
383

1929, og oppndde det pflgende ret en medlemsmasse

p 130 000. I 1934 blei dette partiet en del av den
nasjonale frigjringsalliansen, en koalisjon som blei
danna for opponere mot den kende diktatoriske
framferden til Getulio Vargas. Om sommeren, 1935
utstedte alliansen et manifest som tok til orde for en
avansert sosialreformpolitikk, og noen f mneder
seinere erklrte den en generalstreik mot Vargasregimet. Vargas var i stand til sl ned streiken, og
svarte med proklamere opplsninga av alle politiske
partier og etableringa av en slags korporativ stat, som
beholdt sin stilling inntil Vargas trakk seg i 1945.
I lys av disse store forskjellene fra omrde til omrde er
det umulig foreta noen som helst generelle ytringer om
de sosialistiske bevegelsene i Latin-Amerika, ikke fordi
hvert enkelt land fulgte sin egen kurs uten la seg
influere av det som foregikk andre steder, men fordi
opinionsstrmninger, uansett hvor utbredte deres
innflytelse var, antok svrt forskjellige former i henhold
til det miljet som de mtte komme til uttrykk i.
Mesteparten av de utbredte doktrinestrmningene var av
europeisk snarere enn latinamerikansk opprinnelse; men i
trettira blei disse europeiske innflytelseskildene,
bortsett fra den til kommunismen, svakere spesielt den
en gang s mektige anarkosyndikalistiske innflytelsen,
som kom hovedsakelig fra Spania og Italia og til en viss
grad fra Frankrike, og blei svakere etter hvert som frre
agitatorer p dens vegne kom til Latin-Amerika fra de
384

landene og betydelige seksjoner gikk over til

kommunistenes rekker i lpet av Den spanske
borgerkrigen. Det europeiske sosialdemokratiet var ogs
en svinnende pvirkningskraft, for en stor del av de
samme grunnene; men kommunistene opplevde store
vanskeligheter med f sin forestilling om sentralisert
partidisiplin akseptert av latinamerikanerne, som hadde
blitt vant til langt lsere organisasjonsformer og spesielt
til omforme sine fagforeninger med noen f rs
mellomrom for tilpasse dem til endrede strmninger
hva folkelige holdninger angr. Den ene innfdte
bevegelsen av kontinentomspennende betydning var den
til A. P. R. A.; men denne kom p kant, ikke bare med
kommunistene men ogs med den partikularistiske
nasjonalismen som stadig kte sin styrke i en rekke land,
og spesielt i Argentina, hvor den for en tid nr sagt feide
sosialismen vekk. Crdenas, i Mexico, etterstreba ogs en
politikk basert p indre forhold, og mens han primrt var
en agrarreformator arbeida han for en stund tett sammen
med Lombardo Toledanos ambisise prosjekter for
kontinentomspennende fagforeningsorganisering. Men
Den mexicanske revolusjon, etter Crdenas, blei mer og
mer til en bevegelse for konomisk utvikling der staten
oppfordra til borgerlige former for konomisk vekst og
tillot de kooperative elementene innen bndenes ejidos
forsvinne.
Generelt sett var dermed de latinamerikanske
arbeiderklassebevegelsenes felles hovedkarakteristikker
385

teoretisk umodenhet og, i de fleste tilfeller, mislykka

forsk p skape noen som helst effektive bnd mellom
de urbane arbeiderne og bndene, som for det meste
fortsatte utholde svrt lave levestandarder
sammenlikna med folket i byene, som de i mange tilfeller
ogs var avskret fra gjennom rase- og fargebarrierer.
Disse barrierene blei gradvis brutt ned etter som
industrialiseringa skred fram, spesielt i gruvedistriktene.
Men bortsett fra i Argentina var antallet industriarbeidere
i 1930-ra fremdeles svrt lavt sammenlikna med det til
bndene, som bortsett fra der hvor de hadde blitt
tiltrukket av en eller annen form for kommunisme, eller
av Aprista-bevegelsen i Peru, fremdeles forblei
hovedsakelig uorganiserte og ofte var i klrne p de
reaksjonre lederne av den katolske kirka.

Fotnoter:
1

Se bind IV, kapittel XXIV.

Se bind IV, kapittel XXIV.

386

Kapittel XI

Sovjetunionen fra begynnelsen av den

frste femrsplanen

I det fjerde bindet av denne studien stansa skildringa av

utviklingslinjene i Sovjetunionen i forkant av
iverksettinga av den frste femrsplanen og at
landsbygda blei slynga inn i en massiv kollektivisering
av bondebesittelser. Vi s da hvordan Stalin frst lyktes i
eliminere Trotsky og s Zinoviev og Kamenev fra deres
posisjoner innen kommunistpartiet, og deretter gikk ls
p Bukharin og den tidligere hyreflyen. Vi s hvordan
Stalin lyktes i konsolidere sitt grep om partiet, for s
praktisk talt gjre seg til diktator over dets politikk,
med et underdanig politbyr og en ditto sentralkomit
som var rede til gjre det han ville. Vi s dessuten
hvordan Stalin, etter ha framsttt mot Trotsky som
opponenten mot omfattende planlegging og et hurtigere
industrialiseringstempo, plutselig snudde og blei den
fremste tilhengeren av de tiltaka som han hittil hadde
rakka ned p; og hvordan han utfrte en tilsvarende volteface innen jordbrukspolitikken ved lansere den strste
kampanjen for kollektivisering og for masseangrep p de
skalte kulakkene.

387

Vi m n drfte i en viss detalj hva denne nye politikken

faktisk innebar, og hvordan den blei gjennomfrt. Man er
generelt sett enige om at i lpet av 1920-ra, etter at
borgerkrigen hadde tatt slutt og den nye konomiske
politikken hadde blitt satt i gang, hadde der vrt en
markert nedtoning av interne spenningsforhold, og det
russiske folket, om det enn fremdeles var svrt fattig,
hadde vrt i stand til leve noe bedre og under en langt
mindre stringent regimentering enn i de tidligere ra etter
1917. Stalin hadde s visst i lpet av disse ra ikke sttt
p partiets ytterste hyrefly. Han hadde ikke gjentatt
Bukharins rd til kulakkene om dra full fordel av N. E.
P. for berike seg sjl, eller satt seg opp mot
industrialisering. Men han hadde opponert mot Trotskys
trang til sette fart p den industrielle utviklinga i fullest
mulig grad og hadde sttt opp mot Trotskys tese om at
den eneste mulige basisen for en sosialistisk konomi var
hy produksjon en hyere produksjon enn den som
kunne bli oppndd under den mest avanserte kapitalisme,
og at den eneste mten overvinne antagonismen
mellom byfolk og bnder p var produsere en sterkt kt
tilgang p industrivarer som kunne utveksles med
landsbygda. I hevde dette hadde Trotsky kobla det med
en erkjennelse av at det var ndt til ta lang tid for den
russiske produktiviteten n opp til den i de mer
avanserte kapitalistiske landene, og hadde ndd den
konklusjon at sosialismens utsikter i Sovjetunionen
forblei avhengige av at revolusjonen blei spredd til et
388

eller flere av disse landene og at sosialismen i et land

var en praktisk ugjennomfrbar og sjlmotsigende
politikk. Trotsky hadde fordmt Stalin som en forrder
mot verdensrevolusjonens sak ved erklre at
sosialismen i et land var en praktisk mulig mlsetting.
Stalin arbeida ogs for industrialisere Russland s raskt
som han anslo det for trygt; men gjennom hele sin disputt
med Trotsky hadde han anklaga ham for en
beredvillighet til stte fra seg bndene ved presse p
overfor dem med et for hyt tempo, i fravr av ln av
kapital fra utlandet. Stalin hadde klamra seg til N. E. P.
og hadde vrt uvillig til oppildne til klassekamp i
landsbyene i lys av den sovjetiske industriens svake
tilstand og byenes avhengighet av tilfrsler fra bndene,
spesielt fra de mer velstende blant dem. Under
femrsplanen vokste Sovjetunionens grunnleggende
industriproduksjon i en tidligere ukjent rate. Kull, stl,
olje og elektrisitet blei alt sammen produsert i en skala
som langt oversteg den som man s for seg i planens
tidligere utkast, som var prega av en hy konsentrasjon
om tilvirkninga av kapitalvarer, hvor kun helt underordna
oppmerksomhet blei via til konsumentvarer, til transport
eller endog til husvre, som det var en fryktelig mangel
p i de raskt voksende befolkningssentraene. Det var et
nske om g s hurtig som mulig fram innen de
grunnleggende industriene, som utgjorde det ndvendige
grunnlaget for industriell makt; nr disse hadde ndd et
tilstrekkelig niv, men frst da, ville det bli mulig
389

dekke konsumentenes behov for en hyere levestandard.

Ei heller unndro man fra beregningene at de
grunnleggende industriene ville skaffe til veie den
essensielle produksjonen for styrke i krig, eller at det
frste behovet var gjre Sovjetunionen s sterk som
mulig mot de mulige vpna anslaga fra de kapitalistiske
maktenes side, som var ndt til vre fast bestemt p
styrte den.
Situasjonen innen Sovjetunionen, fr landet blei slynga
ut i jordbruksmessig kollektivisering, var utvilsomt hyst
usikker og ustabil. Hurtig industrialisering, innen
sovjetindustriens bestende tilstand, syntes kreve
massiv import av kapitalgods, som bare kunne bli betalt
for gjennom en sterk kning innen eksporten av
primrprodukter spesielt korn. Men omfordelinga av
jordbesittelser som etterfulgte revolusjonen hadde
delagt basisen for hveteeksporten i den skalaen den
hadde hatt fr krigen. Det russiske jordbruket i tsartida
hadde hovedsakelig vrt subsistensjordbruk, og den store
eksporten hadde hovedsakelig kommet fra de store
kapitalistiske grdsbruka snarere enn fra hovedbolken av
bondekultivatorer. Revolusjonen hadde delt opp disse
store bruka; og bndene som tok over dem nska naturlig
nok konsumere en sterkt kt andel av produktet snarere
enn overhende det enten til eksport eller til forsyne
byene. Sjl nr avlingene var gode fant regjeringa det
vanskelig overtale bndene til kvitte seg med sitt
overskuddskorn; og nr de var drlige forsvant
390

eksportoverskuddet fullstendig og det var endog

ndvendig av og til bruke opp den knappe
utenlandshandelskvoten til importere korn fra utlandet.
Dersom regjeringa tydde til tvangstiltak for skvise
bndene, enten gjennom rekvireringer eller gjennom
oppkjp til utilbrlig lave priser, var dessuten bndene
tilbyelige til sl tilbake, ikke bare gjennom nekte
gi fra seg sine avlinger, men ogs ved innskrenke
kornproduksjonen og enten la jorda ligge brakk eller
avlede oppmerksomheten til industrielle avlinger, som de
fikk bedre betalt for. I 1926-27 hadde regjeringa gjort det
relativt godt, og en betydelig korneksport hadde vrt
mulig; men i 1927-28 var der et skarpt fall i den mengden
korn som den var i stand til samle inn, og dens makt til
kjpe industrigods fra utlandet blei skarpt tyla, med
alvorlige virkninger for den industrielle utviklinga.
Krisas alvorlighetsgrad blei generelt erkjent; sprsmlet
var hvordan den skulle mtes. En mulig politikk var gi
bistand til bndene, ved tilby dem betydelig hyere
priser, eller ved la dem selge sitt produkt i et kt
omfang p det frie markedet. En slik politikk ville
imidlertid vre ndt til hovedsakelig komme de mer
velstende bndene til gode, som satt p en stor del av
overskuddet, og styrke den allerede bestende
tendensen innen landsbyene i retning av veksten innen
kulakk-konomien basert p de rikere bndenes bortleie
av jorda til de fattigere bndene og den kte
sysselsettinga av innleid arbeidskraft.
391

Kulakk, i Sovjetunionen p den tida, viste seg vre et

elastisk ord. Opprinnelig syntes det ha henspeila p en
relativt velstende bonde som ansatte en viss arbeidskraft
ved sida av sin families sdanne. Han var sledes en
utbytter en faktisk gryende kapitalist fordi han
trakk ut profitt gjennom sysselsette lnnsarbeid. Han
var ogs, i de fleste tilfeller, en som dyrka noe leid jord
ved sida av den lappen som tilhrte ham vanligvis
bestende av en eller to parseller med jord som var for
sm eller for skrinne til at deres eiere kunne leve av
dyrke dem til sin egen subsistens. Han ville i tillegg
kunne vre en som dreiv handel med andre menneskers
produkter, ved kjpe opp korn som de nska gjre om
til umiddelbare kontanter, og derfor vre i stand til dra
fordel av de betydelige sesongmessige prissvingningene.
Men han kunne vre en kulakk endog uten dette, dersom
han var skyldig i ansette endog en manns hjelp til sin
egen fortjeneste i hvert fall dersom han gjorde det
regelmessig, og ikke bare ved innhstningstid. Men
definisjonen var ikke klar; der var intet som sa eksakt hva
som gjorde en mellomstor bonde til en kulakk, og det
bli kalt en kulakk kunne, som vi skal se, bli tilskrevet
flere eller frre i henhold til politikken til dem som satt
med makta og i henhold til naboer. Sovjetlederne var
ikke rede til stimulere produksjonen gjennom tillate
de mer velstende bndene komme i en posisjon som
ville sette dem i stand til diktere betingelsene overfor
byene og muligens avstedkomme en tilbakevending av
392

kapitalismen; fram til 1929 hadde Stalin fulgt en

middelvei, halvveis mellom Trotsky til venstre og
Bukharin til hyre.
S endra Stalin, etter ha gjort det av med sine kritikere,
plutselig sin linje, og erklrte seg i favr av en drastisk
oppadstigende revidering av kapitalinvesteringa som man
hadde sett for seg innen de tidligere utkasta til
femrsplanen, og ga seg i kast med den store kampanjen
for jordbruksmessig kollektivisering. I stedet for
begrense en slik kollektivisering til i hyden 20-25
prosent av bondehusholdningene i lpet av de pflgende
fem ra, utstedte han ordre om g fram med
kollektivisering i det hyest mulige tempo, og slapp en
mengde agenter ls p landsbygda med ordre om gjre
sitt ytterste for sette den ut i live umiddelbart. Det er
ingen tvil om at denne volte-face umiddelbart skyldtes et
utbrudd av hamstring blant bndene i stor stil. Bnder,
spesielt de mer bedrestilte, nekta selge kornet sitt med
mindre prisene steg betraktelig; og byene stod overfor
utsiktene til hungersnd. Et svar ville ha vrt gi de
hyere prisene som blei krevd; et annet var erklre krig
mot kulakkene og tilta seg med tvang de innhsta
lagrene. Men det var ndvendig unng en situasjon der
bndene ville vre forent i striden mot regjeringa. S
mange som mulig av de fattigere bndene mtte bringes
over til sttte den offisielle politikken. Stalin tenkte at
dette kunne gjres dersom de kunne tilbys utsiktene til
393

ta over kulakkenes jord og buskap, som ville bli fyd til

de nye kollektive grdsbruka.
Sovjetlederne hadde en dyp tiltro til den overlegne
produktiviteten innen kollektivt jordbruk, som ville
muliggjre storskala tiltak innen anvendelsen av
maskineri og det ta i bruk hyere produksjonsteknikker.
De hadde allerede forskt demonstrere dette ved
etablere, hovedsakelig p jomfruelig jord, store statsbruk,
hovedsakelig kornfabrikker; men disse hadde kun dekka
en svrt liten del av det totale dyrka omrdet.
Resultatene hadde dessuten vrt skuffende, for en stor
del fordi det hadde vrt en mangel p bnder som var
kompetente til slike store jordbruksforetak, og ogs
delvis fordi sovjetindustrien var drlig utrusta til utstyre
dem med de ndvendige maskinene. Dette hadde
imidlertid ikke delagt den dypt rotfesta marxistiske
tiltroen til storskala grdsrift; men man inns at det var
umulig utvide omfanget av statlig drift svrt hurtig,
eller omforme individuelle bondebesittelser til store
statsbruk i mte med den enorme overfloden blant
bondebefolkninga i forhold til det antallet som slike bruk
kunne sysselsette. Der hadde imidlertid allerede vrt en
svrt hurtig spredning av jordbruksmessig kooperasjon,
bde med tanke p oppkjp av grdsbruksrekvisita og p
markedsfring og tilfrselen av kreditt, om enn ikke p
faktisk kooperativ dyrking; og man s det slik at denne
erfaringa med kooperasjon hadde forberedt mange
394

bnders sinn p en utvidelse av kooperative metoder p

produksjonens omrde.
Med sikte p unng denne nye saksekrisa blei det
flgelig beslutta gi seg i kast med en stor plan for
jordbruksmessig kollektivisering p en kooperativ basis,
ved etablere kooperative bruk der bndene ville bli
invitert til sl sammen sin jord og arbeidskraft for
bringe sitt utstyr og sin budskap inn i et fellesskap, og
endog dersom de nska det g videre og etablere
kollektiver der de ville leve og spise i fellesskap sjl
om det blei forventa at de fleste av dem ikke ville
foretrekke g s langt som dette, og i stedet beholde
sine separate husholdninger og leveforordninger. De
foresltte kolkhozi tok sledes i de fleste omrder snarere
sikte p vre kooperative artels, analoge med dem
blant
hndverksprodusenter
som
allerede
var
framherskende innen smskala industri, enn fullt utvikla
kollektiver; men de skulle nyte alle fordelene ved
storskalaproduksjon, s langt som mulig bisttt av
tilfrselen av maskineri fra maskinstasjoner som skulle
etableres under statlig kontroll. I tillegg skulle de gis en
god start ved bli i stand til starte med ta over jorda,
buskapen og utstyret til kulakkene, som skulle fratas dette
med makt og bli drevet ut, og som endog skulle nektes
adgang som medlemmer av de nevnte kolhoz. Man hadde
hye forhpninger til at endringa raskt ville resultere i en
stor kning innen den totale produksjonen, og ogs at det
ville vre mulig oppn dette med en skarp nedgang
395

innen antallet sysselsatte og med en stor tilfrsel til den

arbeidskrafta som var engasjert innen industrien.
Enkelte av disse resultatene blei materialisert, andre ikke.
Der var en stor tilflytting til byene i sken p
sysselsetting innen industrien; for en stor andel av
landsbyene hadde langt mer folk enn dem som kunne
sysselsettes p heltid p jorda bortsett fra i rets travleste
sesonger, og pskyndet av femrsplanen skulle
industrialiseringa snart komme til pkalle en stor
kning innen den industrielle arbeidsstyrken. P den
andre side var der ingen rask kning innen avkastninga
per hektar dyrka mark, og der var en enorm nedgang
innen antallet husdyr. Dette skyldtes direkte de metodene
som blei tatt i bruk for kollektivisering, og den store
utvidelsen av begrepet kulakk.
Dersom kulakkene skulle fordrives fra jorda, og deres
besittelser skulle overtas av kollektivene, var fristelsen til
svulme opp deres antall, og dermed ke kollektivets
besittelser, penbar, og under ptrykket fra hordene av
ihuga unge kommunister som blei sendt ut til landsbyene
for ta til orde for kollektiviseringa er det ingen tvil
verken om at kollektiviseringa blei ptvunget mange som
ikke hadde noen entusiasme for den, eller at navnet
kulakk blei knytta til de mellomstore bndene som ikke
var skyldig i utbytting men bare i at de p individualistisk
grunnlag mislikte regimentering. Hele denne prosessen
blei utvilsomt formoda vre frivillig; men det betydde
396

ikke at noen som helst individuell bonde stod fritt til

avvise den dersom et flertall innen hans landsby, eller
gruppe av landsbyer, var for den, eller man kunne f dem
til stemme for den gjennom propagandaptrykk. En
psttt kulakk kunne helt klart ikke st opp mot
beslutninga fra sine naboer eller endog, dersom han blei
vurdert til vre en kulakk, ha noen rett til ta del i
beslutninga.
De som i kraft av vre kulakker blei fjerna fra jorda led
grusomt, noe man kjenner godt til. De blei drevet i
flokker fra sine besittelser, deres eiendom blei konfiskert
og de sjl blei eksilert til fjerntliggende tmmerleire og
byggingsprosjekter slik som de gigantiske kanalene, der
de blei tvunget til arbeide under det som i virkeligheten
var slaveforhold, og underlagt en slik umenneskelighet at
mange tusener av dem og deres familier gikk til grunne
p en miserabel mte. Ingen eller nr sagt ingen
uttrykte noen som helst sympati med dem, eller brydde
seg endog med finne ut hvordan det gikk med dem etter
at de blei drevet bort. Det syntes ikke spille noen rolle
hvor mange av dem som dde under sine prvelser og
deres familier med dem; for var de ikke klassefiender
som, dersom de hadde ftt det som de ville, ville ha frt
Sovjetunionen tilbake langs kapitalismens vei; og hadde
slike klassefiender endog de mest grunnleggende
rettigheter? Kommunistene hevda at de ikke hadde det.

397

Det umiddelbare utfallet ville ha kunnet blitt forutsett. De

stakkars ofrene drepte sin buskap i stedet for levere den
fra seg, og antallet hester, kuer, sauer, geiter og griser i
Sovjetunionen sank ptakelig, og forrsaka en generell
mangel p melk og kjtt.1 De som sknsellst blei drevet
bort inkluderte dessuten en hy andel av de mer faglrte
og progressive jordbrukerne, og dette betydde at de nye
kollektivene starta opp med en svrt alvorlig mangel p
personer som var i stand til gjre sin administrative
tjeneste p en kompetent mte, og en god del ineffektiv
administrering fulgte.
Bivirkningene av hodekulls kollektivisering var s
katastrofale at Stalin mtte utstede sitt bermte budskap
svimmelhet av suksess, ta til orde for en stans,
understreka p ny at kollektiviseringa var ment vre
frivillig, og legge skylda p de underordnedes for store
gld i forhold til utfre ordrene som de hadde mottatt.
Da man hadde tatt til orde for stansen i kollektiviseringa
trakk mange av dem som hadde flokka seg omkring
kollektivene ut igjen og gjenopptok sin individuelle
produksjon; og kollektiviseringa som sdan blei
modifisert ved tillate medlemmene beholde sm
jordlapper i sin egen besittelse og drive disse ved siden
av sitt arbeid p kollektivet, og ogs ved tillate dem
beholde et lite antall husdyr i individuelt eie forutsatt at
de ikke gikk s langt som til bli kulakker. Men etter et
kort avbrudd blei kollektiviseringsprosessen satt i gang
igjen med uforminska styrke, inntil strstedelen av
398

Sovjetunionens dyrka omrder hadde kommet inn under

kollektivenes kontroll, kollektiver som blei gitt legal
forsikring om at deres nye forpaktning ville st ved lag
uten begrensinger. Denne jorda blei sledes ikke
sovjetstatens eiendom men for all framtid besittelsen til
de tusener av separate kollektiver p grunnlag av
kooperativt eierskap; og etter som der ikke var p langt
nr nok arbeid p kollektivene til utgjre heltids
sysselsetting for hele antallet mennesker som bodde i
dem, var en god del av dem i stand til vie en god del av
sin tid til de sm jordlappene og den buskapen som de
var i stand til beholde for seg sjl, og mange flere forlot
jorda for s ske sysselsetting i byene.
Denne bevegelsen av arbeidskrafta fra landsbyene og inn
til byene, og fra jordbruket og over i industrien, var
utvilsomt en god ting for sovjetproduksjonens framskritt.
Det var heva over tvil at der var et stort
befolkningsoverskudd p landsbygda, som der trengtes
alternativ sysselsetting for; og industrien, som hadde vrt
belemra med en temmelig alvorlig arbeidsledighet fr
planen blei lansert, hadde snart behov for en stor tilgang
p dens arbeidsstyrke. Innen industrien, s vel som p
grdsbruka, var der en svrt stor mangel p faglrte
arbeidere og teknisk trente eksperter og administratorer,
for Sovjetunionen var fremdeles bare i begynnelsen av
sine utstrakte aktiviteter p den tekniske og teknologiske
utdanningas og opptreningas omrde. De som kom inn
fra landsbyene var bnder som var uvant med
399

fabrikkdisiplin og ute av stand til by p de pkrevde

ferdighetene i hvert fall inntil de hadde blitt trent opp.
Men en forblffende anstrengelse blei gjort bde for
pskynde opptreningsraten og utvide dens omfang, og
ogs for sikre at de forhenvrende bndene og deres
barn fikk en stor andel i den og blei gitt en like god
eller bedre sjanse enn noen annen klasse bortsett fra
industriproletariatet til profitere p den. I hvert fall i
denne henseende viste Sovjetunionen sin iver etter
promotere til det ytterste dannelsen av en ny dirigerende
gruppe hovedsakelig av proletr eller jordbruksbasert
opprinnelse, og foretrekke slike rekrutter framfor dem
som hadde suspekte klasseopphav.
Denne preferansen kom imidlertid sammen med en skarp
reversering av tendensen i ra fr planen til ske
begrense belnningsforskjellene og i det minste bevare
en relativ konomisk likhet som et sosialt nskbart ml.
Ogs i dette gjorde Stalin seg til den fremste eksponenten
for den nye doktrinen, som han hevda var avleda fra
Marx. I sin Kritikk av Gotha-programmet hadde Marx
sltt fast at mellom kapitalismen og kommunismen ville
der ligge en overgangsperiode der det korrekte formularet
for fordelinga av inntekt ikke ville vre fra enhver i
henhold til hans eller hennes kapasitet, til enhver i
henhold til hans eller hennes behov, men snarere fra
enhver i henhold til hans eller hennes kapasitet, til enhver
i henhold til hans eller hennes tjeneste og foreskreiv
sledes ulikhet hva belnning angr som passende for
400

overgangsstadiet. Dette formularet kunne penbart bety

svrt forskjellige ting i henhold til hvordan man mlte
tjenestene. For hvordan skulle tjenester av svrt ulike
slag bli mlt i relasjon til hverandre? Det var enkelt nok
konkludere ut i fra den at stykkpris snarere enn
timemling, hvor det enn var praktisk gjennomfrbart,
var den beste mten foreta belnninga ut i fra. Men det
bidro ikke med noe som helst i forhold til lse
problemet vedrrende relative niver for belnning for
personer som var engasjert innafor svrt forskjellige
yrker. Endog dersom det blei vurdert som mulig sl fast
relative momenter betrakta som passende for ulike slag
manuelle arbeidere, hvordan skulle s slike lnninger
relateres til teknikeres, oppsynsmenns, styreres og
administratorers inntekter? I revolusjonens tidlige r
hadde det blitt plagt svrt strenge begrensninger p hva
medlemmene av kommunistpartiet fikk lov til tjene,
uansett hvor viktige deres jobber ville kunne vre. Marx
hadde utvilsomt lovprist Pariserkommunen hyt for ikke
betale medlemmene av regjeringa mer enn en arbeiders
lnning, og sledes bryte med ideen om at regjeringer
eller administratorer utgjorde en overlegen klasse av
privilegerte personer som stod lsrevet fra sine
underordnede. Men var en slik praksis forenlig med
Sovjetunionens prekre behov for tilby den strst
mulige oppmuntringa til hyere produksjon? Var det ikke
snarere ndvendig tilby enhver mulig tilskyndelse til
hy avkastning og energisk tjeneste; og innebar ikke
401

dette ke snarere enn minske den bestende ulikheten

hva belnning angr, bde mellom menneske og
menneske og mellom gruppe og gruppe? Stalin hevda at
det gjorde det; og lenge fr Stakhanov-bevegelsen i 1935
hadde stykkpris blitt sterkt utvida og raske arbeidere blei
godt betalt for veilede sine langsommere kolleger. Ja,
det nye elementet som blei introdusert gjennom
stakhanovismen var ikke s mye stykkpris ut i fra
betingelser som var hyst fordelaktige for den raske
arbeider som en provisjon for stakhanovitten for spesiell
assistanse som tok sikte p sette ham i stand til
konsentrere hele sin anstrengelse om sin essensielle
oppgava, og sledes oppn produktive oppnelser som
ville ha vrt helt umulige uten en slik bistand. Side om
side med den overveide utvidelsen av lnnsforskjeller
kom dessuten en reversering av de snevre
begrensningene som inntil da hadde blitt plagt
inntektene til de som hadde det som blei betrakta som
overordna jobber, inntil det blei en omstridt sak hvorvidt
fordelinga av inntekt var noe mindre ulik enn innen de
mest avanserte kapitalistiske land. Der gjenstod sjlsagt
det faktum at innen Sovjetunionen kunne ingen eie
produksjonsmidlene eller tjene seg en rikdom ved hyre
inn leid arbeidskraft; men nr det gjaldt inntekter kom det
i hvert fall ikke til bli noen stor fordelingsmessig
forskjell mellom Sovjetunionen og Storbritannia, eller til
og med De forente stater.

402

Dettefant sted ikke s mye fordi Stalin hadde noen som

helst personlig preferanse for hy ulikhet som fordi
sovjetpolitikken, under hans innflytelse, kom til bli
retta nrmest utelukkende mot fremme den hyest
mulige produksjonen. Sovjetunionens oppgave, slik han
s det for seg, var frst n opp til de ledende
kapitalistiske landene i samla produksjon av avansert
kapitalgods, slik som kull, stl, olje og elektrisitet og
kanskje framfor alt kjemikalier og deretter overskride
dem i produksjon per hode. Da femrsplanen frste gang
blei lansert blei lftet framholdt, ikke bare om en stor
kning innen den totale produksjonen i hvert fall innen
tungindustriene som faktisk blei oppndd, men ogs om
et fall i prisene i kjlvannet av en reduksjon av
arbeidskostnadene som flge av hyere produktivitet
noe som p ingen mte blei oppndd i de tidlige stadiene.
Grunnen til at det ikke blei oppndd var utvilsomt til dels
at s mye arbeidskraft, som varuvant med fabrikkarbeid,
og s mye utrent oppsyn og administrering mtte tas i
bruk, og ogs til dels at de nye industriinstallasjonene
brukte betraktelig lenger tid enn forventa til bli ferdige
og begynne produsere, og at ofte nr en var klar s var
en annen, som den var avhengig av for materialer eller
komponenter, ikke det, slik at man mtte vente p den.
Dette gjelder sjlsagt hovedsakelig for den frste
femrsplanen snarere enn for dens etterflgere; for innen
den tid da disse var vel lansert var mange av
voksesmertene over og det hadde blitt mulig planlegge
403

med noe nrmere realistisk nyaktighet. I de tidlige

stadiene var imidlertid
begynnervanskelighetene
alvorlige, og kningen innen total produksjon blei kun
oppndd gjennom et svrt stort tillegg vedrrende
antallet innen den industrielle arbeidsstyrken. Det
forventa fallet innen utgiftene blei ogs forhindra av to
andre faktorer som var nrt forbundet med hverandre
en skarp kning innen lnnskostnadene, som delvis
skyldtes kende ulikhet og delvis hyere priser, og en
svrt hurtig kning innen valutasirkulasjonen. Den
sistnevnte mtte sjlsagt ke dersom en strre mengde
skulle utbetales i lnninger; men den vokste raskere enn
den ville ha gjort kun p bakgrunn av dette, etter som
oppnelsen av den hyest mulige avkastninga, nrmest
uten tanke p dens kostnader, kom til bli akseptert som
den overordna mlsettinga.
Vi har sett at femrsplanen, i dens innledende utkast, som
blei lagd fr den store endringa innen politikken, for det
meste var en svrt mild affre som forespeila kun en
svrt s mtelig kning innen industriproduksjonen.
Hver revidering av den heva imidlertid mlsettingene,
som blei heva ytterligere da det blei foresltt fullende
planene i lpet av fire i stedet for fem r. Disse frste
mlsettingene blei for det meste ikke ndd, endog innen
tungindustriene, som planen hovedsakelig konsentrerte
seg om; og innen de lettere konsumentindustriene nrma
man seg dem ikke engang. For mens planen blei lansert
under det som syntes vre hyst fordelaktige forhold,
404

bde hjemme og i utlandet, mtte den faktisk konfrontere

et utall hyst ugunstige faktorer som svrt gjerne kunne
ha kullkasta det hele. Den frste av disse var
verdensdepresjonen, som ramma verdensprisene p
matvarer og mange sentrale rmaterialer med strst kraft.
Dette
fallet
reverserte
skarpt
Sovjetunionens
handelsbetingelser som en eksportr hovedsakelig av
rvarer og et land som nska importere kapitalgods.
Den tilsikta importen mtte skjres ned for passe med
den reduserte tilfrselen av utenlandsk varebytte, og den
industrielle utviklinga mtte dreies over til en strre bruk
av materialer som blei produsert hjemme. Dette ville ha
kunnet vrt en velsignelse i det lange lp, for det tvang
Sovjetunionen til intensivere sin sken etter og tilfrsel
av hjemmeproduserte materialer, som den hadde store
uutnytta ressurser av. P kort sikt blei det ikke desto
mindre en viktig forsinkende faktor. For det andre hadde
den utvida planen vrt basert p optimistiske
formodninger om jordbruksproduksjonen. Ingen hadde
forespeila massenedslaktninga av buskap, eller den
pflgende knappheten p melk og kjtt. Men p toppen
av dette kom den katastrofale avlingssvikten i 1931-32,
som brakte hungersnd til Ukraina og til andre berrte
omrder og en alvorlig knapphet til hele landet. Det er
sant at forut for disse alvorlige problemene hadde det
vrt to r med temmelig gode avlinger, men disse hadde
blitt brukt opp, og da avlingssvikten inntraff var der
ingen akkumulasjon av lagerbeholdninger som kunne
405

mte dem. I de berrte omrdene dde svrt mange

tusen kanskje endog millioner av sult. Ei heller kunne
dette skje uten sine virkninger p byene, og p industrien;
for begrensningene p industrialiseringa blei i siste
instans satt gjennom tilgangen p jordbruksprodukter.
Det er ikke overraskende at man gjorde seg store
anstrengelser for skjerme folket og resten av verden fra
kunnskap om katastrofen, eller at man benekta p det
mest inntrengende at den hadde funnet sted, ut i fra at det
som hadde skjedd ikke var en hungersnd som skyldtes
naturlige rsaker, men hovedsakelig en utbredt knapphet
frambrakt gjennom kulakkenes overveide opposisjon og
motstanden fra andre opponenter mot kollektivisering,
som enten hadde gjort sitt beste for forhindre singa av
jordene eller etterlatt kornet for rtne uten videre p
dem. Det blei knapt nok benekta at der hvor man
formoda at dette hadde skjedd blei omrdene som man
tenkte var offer for sabotasje overlatt til lide for den
uten srlige anstrengelser for lindre folks prvelser,
endog nr disse innebar store antall ddsfall som flge av
reint sult. Paret Webbs, for eksempel, i sitt massive verk
om Sovjetkommunismen, tydde til denne forklaringa, og
benekta at der hadde forekommet en hungersnd i ordets
vanlige forstand, og hevda at en massemotstand mot
kollektivisering hadde vrt hovedrsaken til den akutte
knappheten i Ukraina og i andre regioner. De viste
bemerkelsesverdig liten sympati for de lidende, og
anklaga de nasjonalistiske lederne, slik som ukraineren
406

Mazepa, fra hans eksil i Paris, for ha gjort sitt ytterste

for avstedkomme hungersnden ut i fra politiske
motiver. Det vil svrt gjerne kunne vre sant nok at
knappheten for en stor del, eller endog hovedsakelig,
skyldtes kulakkers og andre bnders motstand mot
tvungen kollektivisering; men ikke engang det
rettferdiggjr knapt nok den kjlige holdninga, etter som
mesteparten av motstanden hadde blitt framprovosert av
framtvinginga av en prosess som i sin essens blei antatt
skulle vre frivillig.
Ikke desto mindre stod planen i mot stormen, og
Sovjetunionen oppndde en massiv produksjonskning
innen tungindustriene, delvis p bekostning av gi avkall
p mlsetningene for de lettere industriene og utsette
mesteparten av sine prosjekter for forbedringa av de
sterkt overbelasta jernbanene og for den adekvate
innlosjeringa av de store ansamlingene av nye beboere
innen byene. Femrsplanen hadde blitt utforma for
muliggjre en forbedring av levestandardene, om enn i en
saktere rate enn tungindustriene skulle ekspandere. Men
faktum er at tilgangen p mange konsumentvarer i
virkeligheten dabba av, til tross for det sterkt kte antallet
av urbane konsumenter, og det er tvilsomt hvorvidt
konsumstandardene, for hovedbolken av folket, kte i det
hele tatt. Som et grep for handskes med krisa var der
utvikla en gjennomarbeida struktur for differensialpriser
for ulike konsumentgrupper, som ga forrang for manuelle
arbeidere, som blei i stand til kjpe et minimumskvanta
407

av essensielle varer til spesielt lave priser, mens andre

konsumentgrupper enten hadde lavere tildelinger eller
blei tvunget til kjpe til mye hyere priser. Disse
differensieringene innen prisstrukturen gjorde det umulig
si hvor mye levekostnadene kte med i lpet av den
frste femrsplanen, men man kan ikke nekte for at svrt
mange konsumenter, s vel i byene som p landsbygda,
led under en stor knapphet. Nr det gjaldt mat blei det
imidlertid gjort en stor anstrengelse for pne
industrikantiner og forfriskelsesrom der arbeiderne kunne
kjpe tlelig nringsrike mltider til temmelig lave
priser; og dette tok i betydelig grad presset av
industriproletariatet, sjl om det ikke gjorde noe for
lindre forholda for landsbybeboerne og lite for resten av
den ikke-industrielle befolkninga.
Det er bemerkelsesverdig, nr man skuer tilbake etter
begivenhetene, ta i betraktning hvor sikre de fleste
konomer i de dager var p at femrsplanen ville sl feil,
og endog at hele Sovjetunionens struktur var ndt til
kollapse nr sagt umiddelbart. Jeg husker godt at jeg
leste ei bok av professor von Mises der han likefram
erklrte at ingen slik struktur p noen som helst mte
kunne eksistere og langt mindre opprettholde seg sjl
p varig vis p grunn av at den til det ytterste gikk p
tvers av alle rasjonelle konomiske prinsipper og lover.
Med rasjonelle mente professor von Mises sjlsagt det
adlyde markedets lover som jeg i hvert fall ikke
betrakter som rasjonelle i det hele tatt. Men poenget er
408

at professor von Mises betrakta dem som sdan og ikke

kunne tro p levedyktigheten til noen som helst slags
struktur som var bygd opp i strid med dem og at det var
svrt mange som delte hans oppfatning. Det at der var
enkelte markedslover som Sovjetunionen ikke kunne
unnslippe fra hadde dens egne ledere god grunn til vite.
Den kunne for eksempel ikke importere mer enn den
kunne betale for med sin eksport, med mindre den kunne
overtale utlendinger til lne den pengene og dens
forsk p friste utlendinger til gjre det ved
garantere utenlandske innrmmelser hadde vist seg
vre utprega mislykka. Jo mindre den trodde p
markedskonomiens lover, desto mer mtte den flge
dem i sine utenlandsanliggender. Fulgte det ikke at den
ville bli tvunget til flge dem ogs i sine hjemlige
anliggender, ved skjre ned p sine investeringer til det
den kunne f sine konsumenter til forsake i form av
umiddelbart konsum, og sledes gi avkall p sine
forhpninger om rask industriell utvikling? I en viss
forstand var det s, men det de fleste konomer ikke
klarte se var at det stod et alternativ pen for den,
nemlig fastsette en hy investeringsmlsetting, og
sledes tvinge sine borgere til innskrenke sitt forbruk
til det som var igjen etter at denne mlsettinga var ndd.
De som trakk opp femrsplanen i den formen som den til
slutt antok agerte i denne nden. De tildelte en
overveldende hy andel av de produktive ressursene til
utviklingsprosjekter som bare kunne gi en utsatt gevinst i
409

varer, og dmte sine borgere til leve s godt de kunne

av slike konsumentvarer som kunne tilfres i samsvar
med deres investeringsprogram. Hvor gode, eller hvor
drlige, de pflgende levestandardene ville vre ville
avhenge av hvor vellykka forsket p heve
produksjonen til det hyest mulige niv ville bli, ikke i de
seksjonene som de strste kapitalinvesteringsmidlene
skulle settes av til, men snarere i de andre seksjonene
som ville ha vrt sultefora p kapital dersom
tungindustriene skulle tilfres adekvate mengder av den.
Det mtte framfor alt vre tilstrekkelig med mat til
holde produsentene i live og i god helse; allikevel kunne
lite kapital settes av til jordbruket, til tross for dets
nkkelposisjon i striden for suksess. Hpet om kt
jordbruksproduksjon hvilte p kollektiviseringas suksess,
men kollektiviseringa i seg sjl krevde en stor investering
i grdsbruksmaskineri spesielt traktorer som storskala
jordbruk ikke kunne gjennomfres p en effektiv mte
uten. Tilstrekkelig med traktorer kunne det ikke bli inntil
videre; og den ytterste anstrengelsen mtte bli foretatt for
sikre at det som var tilgjengelig s langt som mulig
gikk til maskinstasjonene som var i stand til nyttiggjre
seg av dem i strst mulig grad.
Bolsjevikene stod faktisk overfor et stort valg mellom det
forske f bndene til produsere mer gjennom
tradisjonelle tilskyndelser som ville ha gjort en hy
grad av investering innen industrien umulig og i sterk
grad ha styrka de bedrestilte landsbybeboerne og
410

gruppere landsbybeboerne, eller flertallet av dem, i

kooperative fellesskap for arbeide sammen, med hjelp
av s mye mekanisering som kunne skaffes til veie, i hp
om at den hyere produktiviteten ved kollektivt arbeid
ville heve den totale avkastninga og samtidig frigjre
overfldig grdsarbeidskraft for industriell sysselsetting.
Den andre av disse to politiske lsningene blei valgt, med
de resultatene som vi allerede har ppekt. En god stund
fr
hungersnden
hadde
antallet
kollektive
grdshusholdninger, som hadde ndd omkring 14
millioner, blitt redusert til omkring 6 millioner etter
Stalins erklring om svimmelhet fra suksess, men
hadde raskt begynt ke igjen, og var tilbake til 14
millioner, eller 80 prosent av alle bondehusholdninger,
ved begynnelsen av 1933, da det var mer enn 200 000
kollektiver som dekte mer enn to tredeler av det totale
kornomrdet. Til disse m det tilfyes de mye strre, men
ogs langt frre statlige grdsbruka, som innen 1933
sysselsatte en million arbeidere og dekte en tiendedel av
kornomrdet. Dessuten var disse sistnevnte i besittelse av
mer enn halvparten av det totale antallet traktorer. De
statlige grdsbruka inkluderte omkring 500 gigantiske
kornfabrikker, som de blei kalt, og ogs et langt hyere
antall mindre konserner som produserte spesialiserte
avlinger, slik som te, tobakk eller sukkerbeter, eller som
engasjerte seg i husdyravl. konomisk sett var de ikke
srlig effektive, og mye kritikk blei retta mot deres
drlige administrering; men de forsterka i stor grad
411

statens kornbesittelser i en kritisk periode, sjl om det

innen 1932 blei hevda at de hadde blitt etablert i en altfor
grandios skala for effektiv administrering, og med altfor
lite hensyn til virkningene av bruke jorda til
kontinuerlig produksjon av en enkelt avling, slik som
hvete; slik at mange av dem innen kort tid blei delt opp
til mer administrerbare enheter og gjort om til vekselbruk
eller i hvert fall til en mangfoldiggjring av avlinger ved
hjelp av vekstskifte.
Den kombinerte virkninga av statlige bruk og kollektiver
var i hvert fall ke mengden av korn som var
tilgjengelig for markedet, og sledes muliggjre at en
hurtig voksende industribefolkning blei fdd. Da ra med
avlingssvikt var over kom Sovjetunionen definitivt i en
situasjon der bde et raskt voksende industriproletariat og
midlene til tilfre det grunnleggende ernring
bortsett fra melk og kjtt hadde blitt sikra. Men delvis
p grunn av modifiseringene som blei gjort innen den
frste femrsplanen i mte med de store vanskelighetene
gjorde konsumentene det langt mindre godt i andre
henseende. Produksjonen hadde blitt holdt oppe innen
tungindustriene kun p bekostning av skjre enda mer
ned p de allerede knappe tildelingene av kapital til
utviklinga av konsumentyrkene, spesielt tekstiler; og i
lpet av de kritiske ra var mangelen p klr virkelig
akutt, sjl om tilgangen p sko var vesentlig bedre. Det er
imidlertid mulig holde det gende uten akutte prvelser
med svrt f nye klr om enn ikke uten sko, spesielt
412

dersom kvaliteten var drlig og slitasjen stor. I alle fall

kom folket, enten levestandardene generelt kte eller
sank i lpet av den frste planen, gjennom dem uten
katastrofe sjlsagt bortsett fra kulakkene og
hungersndofrene, som s f sympatiserte med og med
en sterkt utvida tro p seg sjl og p de store fortrinna
ved den strukturen som de hjalp til bygge. Det praktisk
mulige ved bygge sosialismen i et land, uten hjelp fra
noen av de avanserte kapitalistiske landene, syntes
ganske enkelt ha blitt demonstrert. Den var ikke bygd
enn, men syntes vre godt p vei. Ingen
verdensrevolusjon ingen spredning av Den russiske
revolusjon til vesten syntes lenger vre en ndvendig
betingelse for suksess. Slike begivenheter ville sjlsagt
fremdeles vre velkomne dersom de fant sted, men alt
var ikke tapt sjl om de ikke gjorde det. P et tidspunkt
hadde det vrt en alminnelig trosoppfatning blant
bolsjevikene at revolusjonen ikke kunne lykkes p sikt i
det tilbakestende Russland med mindre et eller flere av
de store avanserte landene kom til dets unnsetning, og
sosialismen i et land hadde blitt avfeid som en drm
som ikke var gjennomfrbar i praksis. Men innen den tid
da den frste femrsplanen tok slutt i 1932 hadde denne
doktrinen gtt helt av moten. Den blei kun opprettholdt
av trotskyistene, som betrakta den nye ordninga som
iboende nasjonalistisk og fortsatte basere sine
forhpninger om sosialisme p et hyere teknologisk

413

grunnlag enn det som enn var innen mulig rekkevidde

for Sovjetunionen.
Den frste femrsplanen var s visst ikke fullstendig
fullendt i lpet av de fire og en halve ra som den fikk
anledning til lpe. Innen kull, stl og jernproduksjon
var produksjonen alvorlig mye mindre enn de hye
mlsetningene som man hadde satt seg. Kullavkastninga
var p nrmere 65 millioner tonn opp mot en mlsetning
p 75 millioner; stl l p 6 millioner opp mot 10, og
jernproduksjonen p 6,2 opp mot 10. Men
kapitalgodsindustriene i sin helhet kte sin produksjon to
og en halv ganger, litt mer enn det mlet som opprinnelig
blei satt for den; og blant dem viste maskineri en
firedobling betraktelig mer enn den opprinnelige
planen, og ogs olje ndde lenger enn den planlagte
avkastninga. Elektrisitet kte sin avkastning med mer enn
to og en halv ganger, sjl om den kom til kort i forhold til
den planlagte kningen.
Det at kull, stl og jern hang etter skyldtes hovedsakelig
forsinkelsen i konstruksjonen av nye fabrikker, som ikke
var ferdige til starte produksjonen til de fastsatte
datoene. Konsumentvareindustriene, bortsett fra stvler
og sko, led langt mer under dette og andre handikapp,
etter som de fikk sine tildelinger av kapital og rvarer
redusert i mte med vanskelighetene som planen stod
overfor bde hjemme og i utlandet. Men stvel- og
skoindustrien kunne tegne seg for en tredobbel kning, til
414

dels
utvilsomt
p
bekostning
av
smskala
hndverksproduksjon. Den totale avkastninga av
konsumentvarer blei sagt ha gtt fram med 87 prosent,
der hovedsakelig tekstiler l langt etter, hovedsakelig p
grunn av knapphet p bde bomull og ull.
Sjl om femrsplanen ikke blei fullendt hadde den til
tross for alle hindringene jevnt over gitt en imponerende
demonstrasjon p Sovjetunionens produktive kraft. Det er
sant at disse resultatene hadde blitt oppndd kun gjennom
en kning i arbeidsstyrken som var langt strre enn den
man hadde sett for seg i henhold til planen. Det totale
antallet lnns- og salrmottakere hadde faktisk nesten
blitt dobla, mens planen hadde sett for seg en total kning
p 40 prosent, inkludert en kning p ikke mer enn en
tredel innen industrien og 58 prosent innen industri og
byggevirksomhet samla sett. Innen byggevirksomheten
hadde faktisk arbeidsstyrken blitt firedobla en klar
indikasjon p den enormt hye konsentrasjonen av
fabrikkbygging og tilsvarende prosjekter. Lav
produktivitet fortsatte sledes til tross for en svrt hy
samla produksjon; og med lnninger som kte sterkt som
flge av knapphet p arbeidere innen de ekspanderende
omrdene var kostnadene per enhet i de fleste tilfellene
svrt hye. Ja, dette vil ha kunnet forrsake en viss
betydelig overdrivelse hva angr estimatene for de
faktiske avkastningskningene, som blei formoda
skulle mles i 1926-27-priser, bortsett fra nr det gjaldt
nye produkter, som for en stor del blei verdsatt i trd med
415

deres faktiske kostnad nr de frste gang blei lagt ut p

markedet nr deres kostnad var troende til vre hy.
Sjl om de kunngjorte talla for planens fullendelse i
betydelig grad overdreiv dens oppnelse p visse felt
forblir allikevel dens resultater imponerende, spesielt i
relasjon til det som skjedde i resten av verden. For innen
1932 hadde Sovjetunionen blitt landet uten
arbeidsledighet, mens alle andre befant seg i varierende
grad av depresjon fra ytterlighetene i De forente stater
og Tyskland til den kun relativt milde nedgangen i
Frankrike og Storbritannia. Det m vedgs at den
sovjetiske produktiviteten fremdeles var lav, etter
vestlige standarder; men Sovjetunionen demonstrerte det
feilaktige ved det man i s stor grad hadde spdd for en
sosialistisk konomi dens manglende evne til spare
og la faktisk en tidligere ukjent hy andel av sin
nasjonalinntekt i kapitalvarer som bare kunne gi en
forsinka gevinst i nytelsen av varer og tjenester. De som
motvillig mtte innrmme dette forklarte sjlsagt at det
skyldtes rein tvang overfor folket i regi av
partidiktatorene, og spdde et snarlig opprr blant dem
som led og var misfornyde. S, da det ikke kom til noe
opprr, forklarte de at tyranniet var for sterkt for det, og
fortsatte fordmme Sovjetunionen som et offer for
masseundertrykking i regi av en snever byrkratisk klikk.
Der var utvilsomt noe i alt dette. Der var utbredt misnye
blant bndene og ikke bare blant kulakkene og ofrene
for hungersnden og der var ogs industriell misnye;
416

men det synes sikkert at blant industriarbeiderne gikk den

framherskende flelsenut p stolthet i forhold til regimets
utstrakte
oppnelser
og
i
den
omfattende
byggevirksomheten som var i ferd med settes i gang, og
at denne stoltheten virka p en slik mte at den gjorde
knappheten p konsumentvarer lettere bre og
forhindre framveksten av holdninger som var fiendtlige
til masseinvestering, eller endog til dens konsentrasjon
om tungindustriene til skade for andre ting slik som
husvre. Stemninga i disse ra viste svrt klart at
mennesket ikke lever utelukkende av konsumentvarer, og
at unge menn og kvinner som over hele landet predika
hy avkastning og kollektivisering s visst for det meste
var bevega av en genuin idealisme, sjl om de ogs var
talsmenn og talskvinner for et srlig hardnakka og
sknsellst partibyrkrati og for dets leder, Stalin.
Ei heller virker det som om de fleste arbeiderne verken i
byer eller p landsbygda var bevisste p at de blei
tyrannisert over. P mange av de kollektive grdsbruka
var mange av deltakerne snarere bevisste p en utvidelse
av makt, spesielt da det hadde blitt gjort innrmmelser
overfor individuelle jordlapper og eie av buskap og fritid
fra kollektivene for arbeide for seg sjl. Der var
utvilsomt ogs mange som hata kollektivene og beklaga
seg over tapet av sine individuelle besittelser, men
bortsett fra kulakkene blei det for mange av disse pna
for utsiktene til relativt godt betalte jobber innen de
voksende industriene eller innen bygningsarbeid; slik at
417

deres opposisjon mot kollektivisering blei nytralisert

gjennom deres egneyrkesendringer. I mellomtida blei der
for de urbane arbeiderne, gamle og nye, pna for utsikter
til individuell forbedring gjennom den kende
differensieringa av inntekter og bedre utsikter til
forfremmelse; og industriarbeid frte med seg kende
prestisje s vel som sosialt anerkjente privilegier som det
var vel verdt nyte middagsbilletter til rimelige
mltider i industrikantiner og gratis eller subsidierte
ferier. Det var ganske enkelt ikke tilfelle at den sovjetiske
arbeiderklassen var et slaveproletariat blant hvem
undertrykt revolt ulma. Tvert i mot var en stor del av det
helt klart inspirert av en dyp stolthet over det de gjorde,
og fullt ut rede til g med p begrensningene p dets
ytrings- og handlingsfrihet som lederne vurderte som
ndvendig for beskytte det mot kontrarevolusjon. Det
si dette er ikke det samme som rettferdiggjre
undertrykkinga, og langt mindre den grusomheten som
ledsaga den; men det betyr generelt sett at ingen av dem
blei protestert s sterkt mot at det ville vekke til live
mektige opprrkrefter. P landsbygda, da hungersnden
var over, slo flertallet av bndene seg til ro med en
modifisert kollektivisering, som tillot et stadig kende
omfang av individuelle anstrengelser; og i byene var
sysselsettingsmulighetene gode nok til tilfredsstille
flesteparten av produsentene, noe som etterlot kun
reaksjonre grupper av nedtrykte tidligere borgerlige og

418

smborgerlige individer med noen strre grunn til

surmule.
Sovjetunionen gikk sledes fra den frste og over i den
andre femrsplanen hovedsakelig i en stemning av
sjltilfredshet vedrrende de frste suksessene som man
allerede hadde oppndd, og av besluttsomhet i forhold til
konsolidere det man hadde ndd fram til og bringe det
s langt som mulig. Mlsetningene for denne andre
planen, for ra 1933-37, blei jevnt over satt lavere enn de
i den frste planen hadde vrt, med en planlagt total
investering som sank r for r fra 24 prosent til 19
prosent av nasjonalinntekta, og med hyere relative
tildelinger av kapital til konsumindustriene. Den breie
vektlegginga av kapitalgods blei beholdt, men mer av
disse varene skulle vre instrumenter for tilvirke
konsumentvarer

spindler
og
maskinvever,
stvelmakingsmaskiner, matvareforedlingsmaskiner, og
s videre og maskiner for tilvirke maskiner eller for
bearbeide basismaterialer. Den rlige kningsraten som
endelig blei sltt fast i 1934 var, for hele industrien, 16
prosent, for kapitalgods 14 prosent og for konsumvarer
18 prosent. I det frste ret av den andre planen var
man faktisk ikke i nrheten av n mlsetningene, ved at
den samla avkastningskningen bare var p 6 prosent.
Men mye hyere kningsrater fulgte i 1934 og 1935, og
endog i 1933 kte produktiviteten raskere enn
lnningene, slik at kostnadene begynte synke.
Produktiviteten blei s visst langt viktigere etter som de
419

nye fabrikkene kom i gang, ofte forsinka. I henhold til

planen skulle fire femdeler av den totale industrielle
avkastninga, innen 1937, komme fra de nye verkene som
blei konstruert eller fra eldre verker som blei rekonstruert
under enten den frste eller den andre planen. Den andre
planen skulle komme til sette Sovjetunionen i en
posisjon til klare seg uten de fleste former for importert
maskineri og i stand til tilvirke sine egne maskiner over
det videst mulige felt, og ogs til hovedsakelig stole p
sine egne rmaterialer, der det skulle pnes for en rekke
nye felt. Naturlig gummi, som trengte bli importert,
skulle erstattes av syntetisk gummi; og det utvida
omfanget av den sovjetiske kjemiske industrien skulle
komme til frigjre Sovjetunionen fra avhengighet av
importerte gjdningsmidler.
Det som fremdeles blei tillatt henge etter i den andre
planen var transport spesielt jernbaner og veier. Disse
blei s visst i stadig strre grad flaskehalser som p
alvorlig vis begrensa mulighetene for industriell vekst,
spesielt etter som konstruksjonen av nye, fjerntliggende
industrielle sentra jevnt over forlenga avstandene som
bde materialer, matvarer og ferdigvarer mtte trekkes
over ved hjelp av jernbane for n sine destinasjoner.
Nr det gjaldt kanalutvikling hadde store prosjekter
allerede blitt pbegynt, for en stor del med tvungen
arbeidskraft som arbeida under svrt drlige forhold;
men jernbane- og veibygging blei kun lavt prioritert i den
frste og den andre planen og blei tillatt sakke mer og
420

mer akterut i forhold til oppgavene som var plagt dem.

Endog i 1939 blei utnyttinga av hver enkelt kilometer
med jernbanelinje ansltt til vre mer enn dobbelt s
hy, i lys av tonnasjen som blei frakta, i Sovjetunionen i
forhold til U. S. A. Ikke desto mindre blei godset
transportert p en eller annen mte, om enn ikke uten
alvorlige forsinkelser som reduserte fabrikkavkastninga
og frte til lokale mangler endog der hvor det samla sett
var nok tilfrsler til f det til g rundt.
Da
den
andre
planen
blei
lansert
hadde
verdensdepresjonen ndd sitt hyeste punkt og Hitler var
i ferd med ta over makta i Tyskland og delegge den
tyske arbeiderklassebevegelsen. Men planen blei sjlsagt
utarbeida fr Weimarrepublikken til slutt blei styrta og
tilsynelatende uten noe forsk p ansl virkningene av
en slik begivenhet. For som vi s misforstod
sovjetlederne fullstendig den tyske fascismens karakter
og gjorde et helt feilaktig anslag over virkningene av at
den kom til makta. Ikke fr i 1934 var de rede til ansl
fascistfaren i noe som nrma seg dens passende omfang.
Men da de inns hva den innebar endra de hurtig sin
politikk, bde i sin politiske holdning og ved omjustere
sin konomiske plan. Politisk sett gjorde de frst
forandringer ved slutte seg til Folkeforbundet i 1934,
og ved oppfordre kommunistpartiene i alle land til et
felles korstog for f med partiene p venstresida i
folkefronter mot fascismen; og konomisk sett reagerte
de ved omarbeide sin plan til srge for hyere utgifter
421

til vpenproduksjon og for utvidelsen av industrier som

raskt kunne omdirigeres til skape krigsutstyr.
Der var sledes en betydelig omdirigering til
vpenarsenal i lpet av den andre planen, som lp fram
til 1937. Da sovjetunionen kom til trekke opp en tredje
plan, som skulle starte i 1938, hadde behovet for en slik
omdirigering blitt enda mer ptakelig. Budsjettutgiftene
til forsvar dobla seg i 1938, og forsvarsbehov gjorde det
ndvendig opprettholde en hy grad av konsentrasjon
om utviklinga av tungindustriene, og spesielt om bygge
opp nye produksjonssentra i Ural og i Asia, utafor
rekkevidda til tyske bombefly. Denne forflytninga av
industrien, som sjlsagt blei frt enormt mye lenger i og
etter 1941, gjorde det mer uunnvrlig ta for seg
sprsmlet om jernbanetransport p en mer alvorlig mte
ved bygge nye linjer, doble og legge om gamle
sdanne, og ombygge fasiliteter ved terminaler og
omlastingspunkter. Disse prosessene hadde begynt under
den andre planen, men hadde ftt lov til henge etter. Ja,
problemet vedrrende jernbaneutvikling var ulselig
inntil mangelen p stl hadde blitt overvunnet; for
jernbanekonstruksjon er en grdig stlkonsument, og
frst mot slutten av den andre planen var der nok stl til
at problemet kunne takles p alvorlig vis. I lys av de
kende
forsvarsog
transportkrava
mtte
konsumentvareindustriene igjen innta en sekundr plass,
sjl om det n var lettere tilfre dem maskineri som blei
tilvirka i de nye fabrikkene. Jordbruket mtte ogs innta
422

en plass i baksetet i mte med mer ptrengende krav,

men dette syntes mindre alvorlig fordi den
grunnleggende matforsyninga, bortsett fra kjtt og melk,
allerede hadde blitt sikra og antallet traktorer hadde blitt
adekvat for behova til bde de statlige og de kollektive
grdsbruka. I 1937 syntes de verste voksesmertene hos
den nye konomiske strukturen vre over.
Dette var imidlertid p ingen mte tilfellet, helt
uavhengig av modifiseringene som forsvarsprogrammet
krevde. For utrenskningene i 1937 og 1938 falt tungt p
industriadministratorenes rekker og forrsaka i lpet av
disse ra alvorlige utilstrekkeligheter nr det gjaldt
fullendelsen av planen. Ikke fr i 1940 overvant man p
effektivt vis konsekvensene av utrenskningene, og de
hadde knapt nok blitt s da sovjetindustrien blei slynga
inn i krigskatastrofen og masseevakuering fra de vestlige
omrdene hurtig mtte settes i gang. Men jeg har ikke til
hensikt fre opptegnelsen over utviklingene i
Sovjetunionen inn i denne perioden. Den stanser opp, for
mitt forml, med gjenopplivinga i 1940-41 fra
tilbakeslaga i 1938-39, som hovedsakelig oppstod som
flge av omkalfatringene som fulgte med utrenskningene
og fra improviseringa av nye administreringskadre.
Det er s visst nrmest utrolig at Sovjetunionen skulle ha
vrt i stand til holde det gende som den gjorde i 1941,
s kort tid etter utrenskningenes store omkalfatringer.
Ingen kan si eksakt hvor mange av dem som innehadde
423

nkkelposisjoner innen Sovjetunionen, eller hvor mange

av deres underordnede, som blei pvirka av dem; men det
har blitt antyda at godt over halvparten, og kanskje to
tredeler, av det totale antallet av slike personer blei drept,
eksilert, eller i det minste drevet fra sine stillinger, slik at
enhver grein av anliggendene sivile s vel som militre
mtte utrustes med nye ledere. Blant det sovjetiske
diplomatiske korpset ambassadrer, ministre og
ambassade- og legasjonsrdgivere blei to tredeler
likvidert, ved at de enten blei henretta eller ganske enkelt
forsvant. Ledelsen innen hren blei behandla p en like
streng mte. Av de tte hytstende offiserene som var
kalt inn som ekstra dommere i rettssaka mot
Tukhachevsky i juni, 1937 var det kun en, marskalk
Budenny, som overlevde seinere utrenskninger. En av de
sju andre dde i sin seng; seks blei likvidert.
Kommunistpartiets sentralkomit som blei valgt i 1934
hadde 71 medlemmer. Ved begynnelsen av 1939 var det
kun 21 som fortsatt var aktive. 3 dde naturlig, en (Sergei
Kirov) blei drept i et attentat, en begikk sjlmord, ni blei
kunngjort som skutt, de andre 36 forsvant. I de viktigste
byene blei mer enn halvparten av kommunistpartiets
medlemmer ekskludert. I 1934 hadde partiet mer enn 2
millioner fullmedlemmer og 1 200 000 millioner
kandidatmedlemmer. Ved slutten av 1937 talte
medlemmer og kandidater til sammen kun 1 million.
Om sommeren, 1938, etter at en halv million nye

424

medlemmer og kandidater hadde blitt sluppet inn, var

totalen fremdeles under 2 millioner.
Utrenskninger i en slik skala var ndt til forrsake
ekstreme omkalfatringer, for endog blant dem som
unnslapp dem var virkninga ndt til vre svrt stor, nr
ingen mann kunne stole p sin nabo, og de villeste
fordmmelser blei foretatt overalt. Hovedansvaret hvilte
direkte p innenrikskommissariatet (N. K. V. D.), der det
skalte Ogpu hadde blitt inkorporert, frst under Yagoda
og s under Yezhov, som forblei sittende i spissen for det
inntil desember, 1938, men hadde blitt fravrista mye av
sin makt i august, da Beria blei gjort til visekommissar
under ham. Det var s visst i august, 1938 at tingene til
slutt snudde, og deretter dde utrenskningene ut, og
oppgava med gjenoppbygge sovjetsamfunnets rysta
struktur kunne pbegynnes p alvorlig vis.
Det er sjl i dag ikke enkelt vre sikker p hvor mye
substans der var bak denne omfattende deleggelsen av
dem som hadde vrt lederne bde i den store
revolusjonen i 1917 og i lpet av de tjue ra som
etterfulgte den. P den ene side tror jeg at det kan vre
liten tvil om at den psttte konspirasjonen til
Tukhachevsky og generalene var reell, og at det hadde
blitt foretatt forberedelser for et militrkupp. P den
andre ytterligheten finner jeg det helt umulig tro at
Trotsky virkelig var lederen og inspiratoren for en
deleggende bevegelse innen Sovjetunionen, eller p
425

noen som helst mte agerte i samkvem med nazistene.

Trotsky var utvilsomt fullt ut i stand til konspirere med
opposisjonselementer inne i Sovjetunionen for styrte
Stalin, men knapt nok til promotere eller identifisere
seg med de sanselse sabotasjehandlingene som de
psttte konspiratrene blei anklaga for inne i
Sovjetunionen, og han var s visst helt ute av stand til
hengi seg til nazistenes plott, som han var like bittert
fiendtlig innstilt til som det Stalin og hans flgesvenner
var. Mellom disse to setta med pstander mot
Tukhachevsky og mot Trotsky ligger et vidstrakt
mellomfelt som det er langt vanskeligere si noe sikkert
om. Var der vitterlig en sivil s vel som en militr
konspirasjon? Var Zinoviev og Kamenev, var Bukharin
og Radek, var Sokolnikov og resten av den likviderte
opposisjonen, virkelig forrdere som arbeida sammen
med nazistene, eller ganske enkelt rlige kritikere og
motstandere av Stalins politikk, drevet i undergrunnen og
tvunget til konspiratoriske aktiviteter gjennom
undertrykkelsen av retten til kritisere penlyst, men
uskyldige i enhver kollaborasjon med ytre fiender av
Sovjetunionen? Det at de fleste av dem faktisk var
konspiratorer, rede til g til betydelige skritt i
opposisjon mot Stalin, synes umulig nekte for; det at de
var agenter, eller endog bevisste medskyldige med
nazistene synes det ikke vre en tddel av bevis for.
Det si dette er ikke det samme som benekte, eller
endog s tvil om, at nazistene hadde mange betalte
426

agenter i Russland som gjorde sitt beste for forstyrre

sovjetkonomien og s indre dissens hvor enn de kunne;
og det m innrmmes at enkelte av de dmte mennene vil
ha kunnet blitt ubevisste ofre for naziagentene og ha
arbeida sammen med dem uten at de kjente dem for det
de var.
Hva s med innrmmelsene som blei gjort under
rettssakene? Jeg er av den oppfatning at ingen n tror at
disse blei oppndd gjennom bruken av mystiske
narkotiske stoffer, eller endog ved tortur i ordets
ekstreme forstand. Frykt p vegne av deres venner og
familier vil ha kunnet spillet en rolle i framskaffe disse
ekstraordinre demonstrasjonene p sjlnedrakking; men
det virker usannsynlig at endog dette var en hovedfaktor.
Jeg tror at innrmmelsene m tas for ha vrt for en stor
del genuine, i den forstand at de som begikk dem hadde
blitt overbevist om sin egen skyld, endog vedrrende ting
de faktisk ikke hadde gjort eller hatt noen intensjon om
gjre. Dersom det faktisk eksisterte bde en militr
konspirasjon som jeg tror at det gjorde og en
konspirasjon blant sivile der naziagenter vil ha kunnet
tatt del som medhjelperne for og oppviglerne til de
hjemlige konspiratrene, hovedsakelig uten de
sistnevntes viten, blir det forstelig at konspiratrer som
var helt uskyldige i bevisst samarbeid med nazistene
burde ha blitt leda mye lenger enn det de hadde intensjon
om g, og burde ha blitt sltt av anger da de fant ut hvor
langt de hadde blitt leda og skte redde sine sjeler
427

gjennom en likefram tilstelse. Dette kunne ikke ha

skjedd i et land der endog en modifisert frihet til ytring
og kritikk hadde eksistert, men i Sovjetunionen i trettira
eksisterte ingen slik frihet, ei heller var der noen som
helst tradisjon for det fra fortida. Endog om s forblir
innrmmelsene ekstraordinre, men det er undvendig
forske forklare dem ved trekke inn forklaringer i
form av en sregen russisk sjel, bortsett fra i den
forstand der ordet sjel ikke er noe mer enn en referanse
til den sregne tradisjonen og rdende atmosfren innen
russisk politikk.
Det er f som n tviler p at en stor del av ofrene for den
store utrenskninga i 1936-38 var absolutt uskyldige i
anklagene som blei lagt fram overfor dem og som i
hyden blei dmt som skyldige i tilslutning eller endog
ikke p noe annet grunnlag enn at noen s seg tjent med
utlevere dem. Men det ville ikke vre riktig konkludere
med at hele utrenskninga ikke var noe mer enn en
fabrikasjon, uten noen realitet bak seg. Der var i det
minste en svrt stor bolk hjemlig misnye, som Trotsky
gjorde sitt beste for organisere og stimulere fra
utlandet; og denne massen av misnye var trolig stor nok
til utgjre en virkelig fare for regimet. Utrenskninga
gjorde en god del for snu opinionen mot Russland i
vesten, oppmuntre til en tro p at regimet snart ville
kunne kollapse, og forrsake en grov underestimering
av Den rde hrs styrke og troskap. Denne innvirkninga
p opinionen i utlandet, som Stalin synes enten ikke ha
428

forespeila eller ha brydd seg om, hadde utvilsomt en

stor innflytelse p britiske og franske holdninger i
forhold til komme overens med russerne i forbindelse
med samstemt motstand mot nazistene, og bidro til
redegjre for den fullstendige ignoreringa av russerne i
drftingene vedrrende Tsjekkoslovakia i 1938. Men i
kontrast til dette lyktes Stalin utvilsomt i sin essensielle
mlsetning hele elimineringa av opposisjonen mot ham
eller mot hans regime inne i Sovjetunionen, og
konsolideringa av hans eget diktatoriske herredmme.
Opposisjonen inne i Sovjetunionen blei ikke bare knust;
den blei eliminert p en slik mte at den avskar
trotskyistene og andre kritikere fra all kontakt med
krefter inne i landet. Ei heller blei Sovjetunionens
befolkning redusert gjennom den til en tilstand av
motvillig underdanighet som paralyserte dens aktivitet.
Som begivenheten viste etterlot den tvert i mot Stalin, da
de umiddelbare omkalfatringene hadde blitt overvunnet,
som den ubestridte farsfiguren til et folk som var fullt ut
oppsatt p en svrt s intens anstrengelse for kollektivt
forsvar og ditto organisering; slik at mengden
entusiastisk tjeneste til Stalins disposisjon etter 1941
trolig var strre enn i noe annet land. Dette rettferdiggjr
ikke utrenskninga og langt mindre overtrampa som blei
begtt under den, spesielt i de siste stadiene; men det
betyr at dersom ingenting annet enn makt teller, og
idealer ikke spiller noen rolle, s m utrenskninga bli

429

betrakta som en suksess, om enn en suksess som blei

frambrakt til en overveldende hy pris.
I mellomtida gikk den andre femrsplanen sin gang. Ved
bli revidert fr den faktisk tok til i 1934, for legge
strre vekt p forsvarskrava bde ved pskynde
utviklinga av tungindustriene og ved plassere s mange
som mulig av de nye installasjonene utafor de tyske
bombeflyenes rekkevidde led planen uunngelig under
visse forstyrrelser som flge av at en hy andel av dens
eksekutivmedlemmer blei fjerna i lpet av utrenskninga,
men den var like fullt vellykka sett i forhold til dens
mlsetninger. Det var heldig for russerne at
traktorfabrikkene, som trengtes i store antall for at det
kollektiviserte jordbruket skulle lykkes, ogs var i stand
til ved behov gjres hurtig om til produksjonen av tanks
og annet vpenarsenal, og at de kjemiske fabrikkene for
gjdningsmidler for det meste p tilsvarende vis kunne
omdannes til krigsforml. Det var ogs mulig
konstruere et militrt forsvarssystem i betydelig grad i
forbindelse med jordbruksbosettinga. Sledes blei skaden
som blei pfrt produksjonen for konsumentenes bruk
holdt nede p et minimum.
Den andre femrsplanen, som lp fra 1933 til 1937, men
som i betydelig grad blei modifisert i sitt lp gjennom
den kende oppmerksomheten som blei via til forsvar,
ndde ikke i alle henseende de foreskrevne
mlsetningene, sjl om de p visse omrder blei
430

overskredet i nevneverdig grad. Avkastninga av kull blei

mer enn fordobla mellom 1932 og 1937, men
avkastninga i 1937 var bare p 128 millioner tonn i
forhold til en planlagt avkastning p 152 millioner.
Jernavkastninga blei ogs fordobla uten helt n den
planlagte totalen. Stlavkastninga, p den annen side,
som kte fra 6 millioner tonn i 1932 til 17, 6 millioner i
1937,
overskred
sin
mlsetning,
mens
maskintilvirkningsindustrien tredobla sin produksjon,
opp mot en planlagt fordobling. Olje, med en avkastning
p kun 30 millioner tonn i kontrast til en planlagt
avkastning p nesten 47 millioner var den som l mest
etter blant de grunnleggende industriene; men fra offisielt
hold regna man med at disse industriene, sett under ett,
hadde ndd sin planlagte avkastning, mens
konsumentindustriene samla sett hadde mislyktes i n
sin mlsetning. Avkastninga av bomullsvarer hadde blitt
planlagt fordobles, men hadde kun kt med 42 prosent;
og den vedrrende ullvarer, som ogs var planlagt
fordobles, kte ikke med mer enn 22 prosent. For den
lette industrien i sin helhet blei avkastninga fordobla
mellom 1932 og 1937, mens den hadde blitt planlagt
ke 2 ganger. I lpet av den andre planen var der en
nevneverdig utvikling av nye industrier, framfor alt innen
tunge kjemikalier, utvidelsen av ikke-jernholdige
metaller, og tilvirkninga av fly, biler og grdstraktorer og
andre maskiner. De nye kollektive grdsbruka blei gitt
adekvate tilfrsler av maskineri; antallet traktorer blei
431

fordobla og bilparken kte tte ganger. Av den totale

avkastninga kom fire femdeler innen 1937 fra nybygde
installasjoner eller installasjoner som hadde blitt radikalt
omstrukturert siden 1928.
La oss n sprre oss hva utrenskninga betydde i lys av
sosialistisk, eller kommunistisk, tenkning. For det frste
betydde den at begrepet om en enkelt revolusjon i regi av
verdensproletariatet blei avfeid, det vil si en revolusjon
der Russland kun utgjorde en del. For trotskyistene var
denne forestillinga av vital betydning, fordi i henhold til
dem kunne sosialismen bare kunne bygges p grunnlag
av de hyeste produksjonsteknikkene som hadde blitt
oppndd under kapitalismen, og som et framskritt i
forhold til dem, noe som ville fre med seg overflod. Det
tilbakestende Russland syntes for dem helt klart vre
ute av stand til bane vei for sosialismen, sjl om det
gjorde sitt ytterste for industrialiseres raskt; for det
kunne ikke hpe i lengre tid, om overhodet, holde tritt
med produktiviteten i de mest avanserte kapitalistiske
landene, for s nyte den overfloden som aleine kunne
gjre slutt p kampen mellom de stridende klassene. I
henhold til Trotsky var hele ideen om sosialisme i et
enkelt land uholdbar; og den var frst og fremst det
dersom det aktuelle landet l etter i forhold til
anvendelsen av moderne teknikker. Men s betydde
sosialismen for Trotsky folkelig velferd s vel som makt,
mens den for Stalin kun betydde makt, eller i hyden kun
makt som blei utvd i proletariatets navn; og han skulle
432

komme til vise at makt, uten velferd eller likhet, kunne

bli oppndd av et tilbakestende land som var i besittelse
av store naturressurser og som var organisert p en slik
mte at det brukte opp tidligere ukjente proporsjoner av
sine produktive kapasitet til ke sine investeringer,
endog p bekostning av et fall innen sine levestandarder.
Det spilte ingen rolle for Stalin om hele folket forblei
fattige s lenge Sovjetunionen blei stor innen
verdensanliggendene for det frste i stand til forsvare
seg mot sine fiender og deretter til ptvinge andre mer
og mer av sin vilje. Han ga ikke opp sine forhpninger
om verdensrevolusjon; den flte han seg sikker p at ville
komme nr tida var inne med kapitalismens kollaps, som
han betrakta som sikker i det lange lp. Han ga imidlertid
opp sitt begjr etter anspore til verdensrevolusjon
umiddelbart, som et middel til styrke den revolusjonen
som allerede hadde blitt gjennomfrt i Russland. Han
trodde at han kunne klare seg uten en slik forsterkning,
og i mellomtida foreslo han gjre konsolideringa inne i
Sovjetunionen til politikkens overordna kriterium. Det
spilte ingen rolle for ham dersom dette innebar en
utvidelse snarere enn en innsnevring av konomiske
ulikheter, eller framveksten av en ny herskerkaste som i
mange henseende minna om en ny klasse, forutsatt at han
kunne vre sikker p at denne nye herskerkasten ikke
ville reise seg mot ham. Det spilte heller ingen rolle for
ham dersom hovedbolken av folket var i desperat mangel
p midlene til en tilfredsstillende levemte, forutsatt at
433

deres prvelser ikke fant utlp i bevegelser for misnye

som frte til mulig revolt. Etter som han var godt klar
over at folket, gitt frihet til uttrykke sine preferanser,
ville g inn for bedre leveforhold sett opp mot en hy
kapitalakkumulasjonsrate, var det ndvendig for ham
eliminere ethvert opposisjonsfokus, og likvidere alle
mulige kritikere av hans politikk. Men han vek ikke
tilbake fra dette, uansett hva det innebar. Dessuten var
det ogs slik at i likhet med de fleste mennesker som
tenker ut i fra makt s elska han makt og akkumulere
den i sine egne hender, og blei mer og mer besatt av
personlig makt som en mlsetning.
Dette betyr ikke at Stalin tok helt feil, og at Trotsky
hadde rett, i den store kontroversen mellom dem bde fr
og etter at Stalin hadde drevet Trotsky fra lederskapet.
For det frste var Trotsky ogs en hyst farlig tenker, like
besatt av sitt syn p verdensrevolusjonen som det Stalin
var av sin faste besluttsomhet i forhold til bygge opp en
enormt mektig Sovjetunionen underordna sitt personlige
herredmme. Der hvor trotskyistene framstod som
organiserte minoritetsgrupper var de for det meste
uhndterlige doktrinre, hengivne til revolusjonen helt
uavhengig av dens sjanser til lykkes og de insisterte
rigid p dens proletre basis uansett i hvor liten grad
proletariatet viste seg vre i en revolusjonr stemning.
Det vil kunne vre slik at der alltid, i alle situasjoner,
finnes sm grupper av dette slaget naturlige rebeller og
dogmatiske idealister som ikke bryr seg om mennesker
434

nr de bestemmer seg for sine mlsetninger, og nekter

inng kompromisser med sine idealer ved justere sin
agering i forhold til omstendighetene; og det vil kunne
vre slik at slike personer p naturlig vis graviterte inn i
den trotskyistiske leiren. Det forandrer ikke det faktum at
det trotskyistiske budskapet var, eller blei, et som gikk ut
p at den verdensomspennende proletre revolusjonen
skulle etterstrebes under alle forhold, og at det innebar
spesielt en fordmmelse av Stalin fordi han hadde
forrdd revolusjonen ved avlede den fra sin
opprinnelige etterstrebelse av ideologiske, sosialistiske
mlsetninger til en rein kamp om makta, uavhengig av de
formla som denne makta skulle anvendes for. Men jeg
tenker at de som inntok dette synet p Stalin i 1930-ra til
en viss grad misforstod ham, for Stalin etterstreba ikke
makt kun for dens egen skyld. Han trodde genuint at det
var viktig at Sovjetunionen skulle etablere seg som et
land som var regne med innen verdensanliggendene, og
at det spilte en rolle at samfunnet i Sovjetunionen hvilte
p et grunnlag av kollektivt eierskap der privat
profittakkumulasjon hadde blitt eliminert som en kilde til
ufortjent inntekt; slik at forskjeller i inntekt og status,
store eller sm, hvilte p et grunnlag av personlig tjeneste
snarere enn p utbytting i noen som helst kapitalistisk
forstand. Det vil for mange av oss synes uviktig hvorvidt
inntekter og overlegen status hviler p en ting og ikke p
en annen, dersom de faktisk eksisterer; men for Stalin
tror jeg at forskjellen genuint spilte en rolle. I kontrast til
435

dette var personlig frihet uten betydning for Stalin; for i

sin vurdering av menneskelige verdier var det hans
holdning at klasse snarere enn individer hadde
rettigheter, og endog i relasjon til klassesprsmlet tenkte
han snarere i lys av klassen i sin helhet enn p individene
som utgjorde den, og trodde at dens interesser krevde
formulering og framtvingelse gjennom en forsamling av
ledere snarere enn av alle dens medlemmer. Han var en
sentralist snarere enn en demokrat, men hans sentralisme
var en reell trosoppfatning, og ikke et reint vedheng til
hans kamp om makta som sdan. Dette ville ha kunnet
opphre vre tilfelle da han for en stund hadde nytt
godt av p effektivt vis utve absolutt makt p vegne av
hele samfunnet, men uansett hva han blei i sine seinere r
tror jeg at han i 1930-ra, i henhold til sin overbevisning,
var en ihuga tilhenger av misjonen til Russland og de
folkene som han forskte forene under den nye
konstitusjonen av 1936. Den konstitusjonen spilte i hvert
fall en nevneverdig rolle i forene de tallrike
nasjonalistiske, lingvistiske og kulturelle gruppene i
Sovjetunionen rundt ideen om en enkelt storrussisk stat,
der de alle var like til tross for rasemessige og kulturelle
forskjeller og i stand til nyte sine ulike kulturer ut i fra
betingelser som var forenlige med den enheten. Enheten
blei ogs uttrykt i kommunistpartiets enhetlige struktur,
et kommunistparti som adld en felles doktrine og som
ikke var splitta opp i separate partier for de ulike
konstituerende republikkene eller for de nasjonale og
436

kulturelle gruppene som utgjorde sovjetbefolkninga i sin

helhet. Men i anliggender utafor politikken stod partiet
for et mangfold innen enheten, og det kan knapt nok bli
benekta at ved gjre det oppndde det en
bemerkelsesverdig grad av suksess.
Det er imidlertid ikke irrelevant at Stalin, med alle hans
kvaliteter som leder og administrator, ogs var en
srdeles motbydelig mann slu, hevngjerrig, og ytterst
skruppells hva midler angr, grusom, kanskje endog
sadistisk, og s visst mer og mer intolerant i forhold til
enhver som han tenkte at muligens ville kunne by p en
utfordring overfor hans autoritet. Flgelig blei den
sosialismen som han s for seg at han sjl skulle
avstedkomme ribba for flesteparten av kvalitetene som
har blitt hyt verdsatt av de fleste apostlene for
sosialismen, som for det meste har vrt vennligsinna
mennesker, inspirert av en sterk lidenskap for sosial
likhet og frihet, og mot lidelse og urettferdighet. Stalin
brydde seg slett ikke om likhet eller frihet og var helt
uberrt av lidelse eller hat overfor urettferdighet, med
mindre det var klasseurettferdighet i en form som var
velkjent for ham. Sosialisme innebar for ham
elimineringa av klasser i den formen der han kunne
gjenkjenne deres eksistens; men han brydde seg ikke om
hvor mye folkets fiender led da de blei fjerna, ei heller
betrakta han det som urettferdighet at det fantes ekstreme
forskjeller i status eller inntekt som ville kunne bidra til
at det nye samfunnet kte sin kollektive makt. Ettertidas
437

bedmmelse av ham tror jeg er ndt til vre en

blanding av lovprisning og klander. Uten hans lederskap
er det tvilsomt om Sovjetunionen ville ha kunnet
overvinne de vanskelighetene som konfronterte dens
vedvarende eksistens, men det nye Russland som han
hadde en s stor andel i forme framstod fra hans hender
som skada i alvorlig grad, i en menneskelig forstand, av
hans handlingsmetoder og ute av stand til gjre den
beste bruken av den store makta som han hadde hjulpet
den med oppn. Hvorvidt Stalin var eller ikke var en
stor, eller endog god, militr leder er jeg ikke i stand til
bedmme, men jeg tror at denne dommen blir stende
som i brei forstand gyldig uavhengig av det bestemte
sprsmlet. Jeg tror at det er heva over tvil at han var en
stor mann, men storhet og godhet blir ikke ndvendigvis
funnet sammen verken i det private eller i det offentlige
liv.
Sammenlikna med Stalin er Trotsky en menneskelig sett
tiltrekkende skikkelse, og jeg tror at ogs han m kalles
stor. Han var s visst en stor organisator, s vel som en
superb taler, men hans defekter ligger knapt nok lenger
under overflata enn hans kvaliteter. Ingen mann kunne
gjerne ha begtt flere feiltrinn enn han gjorde i sin lange
strid mot Stalin, og kanskje det strste feiltrinnet i hans
liv var at han ikke dukka opp, sjl om han var sjuk, i
Lenins begravelse, noe han s visst kunne ha ftt til
dersom han hadde brydd seg med det. Ved denne
anledningen, som ved andre, synes han ha latt sin
438

framferd styres av sin stemning i yeblikket, og ha

antatt at han hadde rd til, som flge av sin personlighet,
klare seg uten innrmmelser. I den pflgende
maktkampen tillot han utvilsomt Stalin sirkle ham inn
gjennom nekte mte sin motstander p ei slagmark
basert p intriger p bakrommet, og han var for stolt,
inntil det var for seint, til gjre noen anstrengelse for
bygge opp en personlig tilhengerskare. Han var myndig
og sterk i handling, og altfor tilbyelig til ringeakte
samarbeidspartnere som han flte seg intellektuelt sett
overlegen i forhold til. Han kunne s visst frambringe
dyp hengivenhet, men han var aldri god til samarbeide
med andre menn p like betingelser. Hengiven overfor
sin forestilling om sosialismen som et stadium innen den
sosiale evolusjon der kampen om andeler i en utilbrlig
liten kake allerede ville ha forsvunnet, s han for seg en
permanent revolusjon som p ingen mte burde stanses
fr den hadde kommet s langt; og ute av stand til se
for seg utsiktene til fullende en slik revolusjon i det
tilbakestende Russland aleine blei han erkeapostelen for
verdensrevolusjonen nettopp p den tida da andre
mennesker innrmte at tida for den, i hvert fall i den
umiddelbare framtid, var pass. Han kunne ikke, som en
av dem som hadde sttt i spissen for revolusjonen i 1917,
si at revolusjonen hadde vrt et feiltrinn, eller innrmme
at der ikke eksisterte noen reell sjanse for at den raskt
kunne utvides til de avanserte landene i den kapitalistiske
verden. I stedet mtte han fortsette etterstrebe sin
439

mlsetning, sjl om der ikke eksisterte noen sjanse til

suksess, og han mtte fortsette klandre Stalin for ikke
etterstrebe den og for ved st fast ved sitt forsk p
bygge en slags sosialisme som mangla sosialismens
virkelige nd i et enkelt tilbakestende land. Han sa mye
som var hyst relevant nr det gjaldt kritikk av det
stalinistiske Russland framfor alt vedrrende dets
byrkrati og Stalins rolle i skape det. Men Stalin hadde
for en stor del lnt Trotskys faktiske politikk, samtidig
som han tilpassa den til et annerledes forml; og Trotsky
hadde ikke s mye by p i form av et alternativ.
Avskret fra direkte kontakt med Sovjetunionen forstod
han mindre og mindre av det som skjedde der, og etter
den store utrenskninga mista han de kontaktene som han
hadde opprettholdt forut for den. At han noensinne
samarbeida bevisst med nazistene er en latterlig
formodning, som det ikke finnes en tddel av bevis for.
Men at han anvendte de mulighetene han hadde til
skape trbbel for Stalin inne i Sovjetunionen er i like stor
grad heva over tvil. Stalin var derfor i stand til bygge
ham opp som en symbolsk ondskapens figur; slik at det
endog den dag i dag er umulig nevne hans navn uten
fordmmelse, og hans enorme andel i revolusjonen og
borgerkrigen har nr sagt blitt viska ut av minnet
gjennom en overveid historieforfalskning som i denne
forbindelse fremdeles blir opprettholdt. Trotsky hadde en
sterk egenvilje og var personlig forfengelig med hensyn
til sin makt, men det forhindrer ikke at han ogs hadde
440

vrt en stor mann. Jeg skulle nle med kalle ham ogs
en god mann, men han er i hvert fall ikke personlig
frasttende slik som Stalin er, og jeg fler meg sikker p
at hans Den russiske revolusjonens historie er en stor bok
sjl om jeg ikke er rede til si det samme om hans
andre skrifter, ja, ikke en gang om de beundringsverdige
pamflettene Leksjonene fra oktober og Den nye kurs. Han
hadde ogs, i langt strre grad enn Stalin eller Lenin, en
forstelse av vesten og av vestlige ideer, sjl om han
tilbakeviste dem. Sist men ikke minst var han i sine
mellommenneskelige anliggender av natur en mekler, til
tross for sitt hovmod og sin fremfusenhet; for han s
generelt sett forskjeller som ting som kunne overvinnes
gjennom rasjonell argumentasjon snarere enn forsterka til
prinsippkonflikter som det ikke kunne bygges bro over.
Dette var en av hans strste synder i henhold til de gamle
bolsjevikene, som han ikke tilhrte; men det var i
virkeligheten snarere et av hans store fortrinn, sjl om det
blei brukt som et middel til hans undergang. Dersom
Trotsky snarere enn Stalin hadde blitt erkemakeren av det
nye Russland er det svrt tvilsomt om det ville ha
kommet gjennom sine strider til dens nvrende posisjon
som verdensmakt, men jeg fler meg sikker p at dersom
den hadde overlevd s ville den ha gjort det med mye
reinere hender. For til tross for alle sine feil mislikte
Trotsky undig grusomhet og undertrykkelse, og han
trodde p sosial likhet som en uunnvrlig sosialistisk
mlsetning.
441

Nr det gjelder Bukharin, det fremste offeret i 1938, vil

man huske at Lenin, i sitt bermte testamente, bde
hadde hylla Bukharin som et medlem av sentralkomiteen
og samtidig sdd tvil om hans forstelse av marxismen.
Men jeg tror at dette betydde at Bukharins fortolkning av
marxismen ikke var hans egen, ved at den tilskreiv en
mindre rolle til industriproletariatet og insisterte p en
rimeligere behandling av bndene, og nska skyve Den
nye konomiske politikken enda lenger framover.
Gjennom tjuera og trettira forblei Bukharin stende
p bevegelsens ytterste hyre fly, men vek ikke langt
unna den etter nazistenes framvekst, da han blei
forbundet med Zinoviev og Kamenev, og seinere til en
viss grad med Trotsky p bakgrunn av kende
fiendtlighet overfor Stalin. Men det er rein nonsens
betrakte ham som en betalt medlper for enten nazistene
eller den britiske imperialismen. Han vil kunne ha vrt
udiskret; men hva ellers kunne han ha vrt med mindre
han var rede til gi fullstendig etter noe han ikke var?
Nr det gjelder de mange mindre viktige bolsjevikiske
opponentene som blei likvidert sammen med ham hadde
de fleste av dem etter all sannsynlighet ikke gjort noe
som helst i hvert fall ikke utover udiskret snakk, om i
det hele tatt det. Man kvitta seg med dem fordi de, rett
eller galt, var mistenkt for vre mindre enn 100 prosent
lojale overfor Stalins Russland og for intet annet.

442

Fotnoter:
1

Nr det gjelder kornhungersnden som fulgte i 1931-32,

se seinere i dette kapittelet.

443

Kapittel XII

Kommunismen i Kina i 1930-ra

I det fjerde bindet av denne historia frte jeg

nedtegnelsen over kinesisk kommunisme, i reine
hovedtrekk, helt fram til den lange marsjen, hvormed
Mao tse-tung drevet ut av sin base i det srlige Kina
overfrte sitt hovedkvarter til nordvest og etablerte sin
nye sovjetregjering med dets senter i Yenan, i Shensi. Jeg
m n imidlertid gjenta noe av dette, med sikte p
forbinde det med utviklingslinjene i Yenan i lpet av de
seinere trettira. Som vi s hadde den kinesiske
kommunismen i 1927-28 blitt s godt som delagt
gjennom kampanjene som Chiang Kai-shek og hans
Kuomintang-tilhengere frte mot den; og i 1928, ved en
kongress holdt langt unna i Moskva under Kominterns
rvkne ye, hadde Det kinesiske kommunistpartiet
forskt utarbeide en ny politikk som var egna for de
endra forholda, og hadde lagt hele skylda for katastrofen
bortsett fra i den grad den hvilte p Chiang og
hyreflyen innen Kuomintang p feilene til den
kinesiske kommunistledelsen, til tross for det faktum at
det den hadde forskt gjre i alle henseender hadde blitt
autorisert og endog initiert av Komintern. Det var ikke
lenger mulig st fast ved alliansepolitikken med, og
444

infiltrasjonen inn i, Kuomintang, som p sknsellst vis

hadde ekskludert kommunistene fra sine rekker og brutt
opp arbeidsorganisasjonene, slik som fagforeningene,
som var under kommunistisk innflytelse, og henretta i
hopetall de kommunistiske og nesten-kommunistiske
lederne som den var i stand til gripe fatt i. Etter 1927
hadde kommunistene i byene blitt drevet i undergrunnen
og nrmest blitt utsletta som en organisert kraft; og C. C.
P. hadde mista nesten hele sin medlemsmasse blant
industriarbeiderne. Forsk p snu situasjonen gjennom
sporadiske reisninger i en rekke byer hadde kun tjent til
fullende nedgangen; og alt som gjenstod av den engang
mektige kommunistbevegelsen var noen f sentra med
bonderevolt p landsbygda og sm undergrunnsgrupper i
byene som for en stor del bestod av intellektuelle, med
liten kontakt med folkemassen. Under disse
omstendighetene hadde Moskva-kongressen blitt drevet
til erkjenne nkkelbetydningen av det rurale problemet
og jordreform; men de hadde i alvorlig grad blitt hemma
i sin sken etter lsninger gjennom sin dogmatiske tro p
at det revolusjonre lederskapet mtte hentes fra
industriproletariatet, og at uten dette s ville bndene
vre ute av stand til noen som helst konstruktive
revolusjonre anstrengelser, og gjennom sin dypt rotfesta
fiendtlighet overfor bondejordbruk og overfor tendensen
til bevegelser blant de fattigere bndene til sette lik
omfordeling av jorda blant bondefamilier som sin
mlsetting. Ved hevde, som de gjorde, at Kina enn
445

ikke var modent for en sosialistisk revolusjon, og at det

umiddelbare mlet mtte vre avstedkomme en
revolusjon som inntil videre ville stanse opp p et
borgerlig-demokratisk
stadium,
kunne
ikke
kommunistene presse p for umiddelbar nasjonalisering
eller endog for umiddelbar kollektivisering slik som
russerne nettopp bega seg inn p; for begge deler ville
vre et tiltak som egna seg for den sosialistiske snarere
enn for den borgerlig-demokratiske revolusjonen. Ei
heller kunne de ta utvetydig parti med de fattigere
bndene mot de bedrestilte; for dette ville, i hvert fall i
mange omrder, p katastrofalt vis bryte opp enheten
blant de revolterende bondebevegelsene. Moskvakongressen var flgelig ikke i stand til gi noen som
helst klar veiledning vedrrende agrare sprsml, og
fortsatte i teorien insisterte p industriproletariatets
primre betydning og benekte bondestandens
konstruktive rolle.
De faktiske forholda var imidlertid snart for sterke til at
de kunne motsts p grunnlag av ortodoks marxistisk
teori. Ved bli drevet ut av de strre byene mtte
kommunistene gi opp helt og holdent eller gjre det beste
ut av slike muligheter som fremdeles stod pne for dem
p landsbygda, og spesielt i de rurale omrdene hvor der
eksisterte bde mektige bevegelser for rural misnye og
vanskelig tilgjengelig terreng for de vpna styrkene til
Kuomintang og krigsherrene som hadde kommet overens
med den. Under disse omstendighetene utvikla det seg
446

inne i Kina en rekke omrder, store eller sm, der

bndene, etter ha reist seg mot sine lokale
undertrykkere, nekta betale leie og renter p ln,
konfiskerte og omfordelte jorda som blei eid av
upopulre godsherrer, eller endog av godsherrer generelt
sett, og i mange tilfeller pla bter og ydmykelser p
godsherrer og gerkarler, og i enkelte tilfeller kappa av
hodene deres. I enkelte omrder tydde man til tilsvarende
agering mot de mer velstende bndene, som sysselsatte
arbeidskraft p jorda som de eide eller leide, mens
bndene i andre tilfeller i samla flokk agerte mot
godsherrene og gerkarlene som klasse. For det meste
hadde bndene kun improviserte vpen og intet militrt
utstyr; men der var en god del irregulre kamper mellom
geriljabaserte bondebander og de vpna vaktene som
godsherrene og de lokale styresmaktene holdt seg med,
og mer eller mindre organiserte styrker av rdegarder
dukka opp i mange omrder. De fleste av disse
bondereisningene oppndde kun en kortvarig suksess;
men i noen f tilfeller, i fordelaktig terreng, vokste der ut
av dem definitivt lokale sovjetadministrasjoner som
fullstendig
fortrengte
de
foregende
regjeringsautoritetene. Slike reisninger hadde funnet sted
gjennom hele 1920-ra endog i lpet av ra med
kommunistisk samarbeid med Kuomintang; men etter
1927 antok de en ny betydning og kom p en mer
bestemt mte under kommunistisk kontroll.

447

Det langt viktigste av disse sovjetomrdene var omrdet i

Kiangsu, Hunan og de omkringliggende provinsene i det
srlige Kina, som kom under kontrollen til styrkene
anfrt av Mao Tse-tung. Der, i fjellbasert og vanskelig
territorium, var Mao i stand til etablere kontroll over et
temmelig omfattende og folkerikt omrde der
godsherrene blei drevet bort, leie avskaffa eller sterkt
redusert, og kjerna i en regulr rd hr skapt ut av og
side om side med de irregulre bondestyrkene. Denne
rde hren satte i gang med ikke bare trene opp
offiserer for hengiven revolusjonr tjeneste, men ogs
indoktrinere sine menige medlemmer i revolusjonre
prinsipper. Sterkt animert av likhetsideer og ved leve
under forhold prega av akutt knapphet p nr sagt alle
slags tilfrsler, insisterte Den rde hr p en
kombinasjon av streng militrdisiplin og en sterk
vektlegging av sosial likhet og en lik fordeling av
prvelser for mannskap og offiserer, s vel som for dem
som innehadde sivile stillinger.
Etter ha konsolidert sitt grep om de viktigste byene
vendte Chiang Kai-shek i 1930 sin oppmerksomhet mot
et besluttsomt forsk p eliminere disse
opprrsomrdene. I mange tilfeller lyktes han uten store
vanskeligheter i undertrykke de lokale sovjetene, sjl
om han som regel ikke klarte delegge
undergrunnsmotstanden; men nr det gjaldt KiangsuHunan-omrdet, hvor Mao hadde kontrollen, blei den ene
militre ekspedisjonen etter den andre sltt tilbake og
448

jagd p flukt av Maos styrker, som tok beslag i store

kvanta med krigsmateriell og innrullerte store antall
desertrer i Den rde hr. Maos strategi i disse
kampanjene dreide seg om organisert tilbaketrekking fr
angrepet og at man gradvis slo seg til ro i forberedte
stillinger godt inne p sovjetomrdet. S, etter som
fiendens kommunikasjonslinjer blei strukket og
vanskelighetene med operere i fiendeland kte, ville
Den rde hr, etter ha venta p sin sjanse, lansere en
motoffensiv, drive fienden tilbake og gjenvinne tapt
territorium, og under fordelaktige forhold forflge de
tilbaketrekkende styrkene inn i omrder som tidligere
ikke hadde vrt under sovjetkontroll i mindre grad med
den mlsetning holde p slike omrder p permanent
vis enn etablere geriljaorganisasjoner i dem og sledes
gjre dem mindre brukbare som baser for et fornya
angrep. Denne tilbaketrekkingspolitikken etterfulgt av
motangrep som ikke blei dratt for langt var i
overveldende grad vellykka; og i 1930-32 lyktes Den
rde hr i sl tilbake store kampanjer lansert av Chiang
Kai-shek i en stadig strre skala, med angrepsstyrker som
varierte fra 200 000 til en halv million eller flere. I lpet
av sin motoffensiv gjorde ikke Mao noe forsk p
erobre, eller i hvert fall p holde p, store byer, ved
vurdere det dit hen at hans styrker var inadekvate for
slike operasjoner og at de bare kunne st seg dersom
terrenget helt klart var fordelaktig for deres
forsvarsstrategi. Der var alltid opposisjon mot denne
449

politikken fra kommunister som, ved fortsette tro at

den revolusjonre drivkrafta trengte rettledes av
industriarbeiderne, ivra etter ta beslag i de store byene;
men Mao motsto stdig en slik politikk. Der var ogs
kommunister som var motstandere av hans politikk basert
p innledende tilbaketrekking p grunn av den
midlertidige ofringa av territorium som den innebar, og
hevda at Den rde hr skulle st fast ved holde det den
hadde vunnet, sjl nr den mtte konfrontere styrker som
i stor grad var overlegne dens egne hva antall angr. Mao
stod opp mot dette, og insisterte p behovet for dra
veksler p fiendens styrker inntil de kunne bli separert i
grupper som stod langt nok fra hverandre til at Den rde
hr i sin tur kunne konsentrere sin overlegne styrke mot
hver av dem.
Til slutt, i Chiangs femte storoffensiv i 1933, blei Mao
overrent, og det blei gjort et forsk p motst angrepet
uten gi avkall p terreng til det opprinnelige framsttet
fra Chiangs side. Flgen var at Den rde hr like fullt
blei drevet tilbake, og var ute av stand til konsolidere
sine styrker for en vellykka motoffensiv; slik at sjl om
angrepet blei motsttt klarte man ikke ta tilbake det
tapte terrenget, og Den rde hr led alvorlige tap. Under
disse omstendighetene lyktes Chiangs sjette offensiv, i
1934, i gjre sovjetomrdets hovedbaser uholdbare; og
det blei beslutta evakuere hele regionen. Chiang
mislyktes imidlertid i sirkle inn og utslette Den rde
hr, som var i stand til begi seg ut p den lange
450

marsjen og, ved overvinne nesten utrolige

vanskeligheter, reetablere seg i det nordvestlige Kina,
hvor den konsoliderte et bestende geriljaregime til en
regulr sovjetrepublikk, som snart satte opp sitt
hovedkvarter i Yenan, i provinsen Shensi, tidlig i 1937,
og var i stand til opprettholde seg sjl til tross for alle
Chiangs anstrengelser for fordrive den.
To r fr dette, tidlig i 1935, hadde Mao blitt formann for
C. C. P.s sentralkomit, der hans ubestridte hegemoni
stammer fra det tidspunktet. Han hadde blitt valgt som
medlem av sentralkomiteen ved partiets Moskvakongress i 1928, men hadde fram til 1935 kun vrt en av
dets ledere, og ikke den mest innflytelsesrike innen dets
generalrdsforsamlinger. Han hadde s visst kommet p
kant med sine lederkolleger ved mer enn en anledning,
som en kritiker av bde hyre- og venstreavvik fra det
han betrakta som den korrekte politikken for den
kinesiske marxismen, som han fra frste stund av
betrakta som ndvendig differensieres i visse vitale
henseende fra det som hadde vrt passende i
Sovjetunionen eller i andre land. Mest av alt hadde han
tatt dissens, etter katastrofen i 1927, fra det synet at det
under omstendighetene var formlstjenlig framfor alt
rekonstituere den kinesiske kommunismen som en i all
hovedsak urban bevegelse, som skulle hvile p sttte fra
hovedbolken av det urbane proletariatet og, med sikte p
gjre dette, foreta angrep p de store byene og
forske erobre dem og holde p dem mot Kuomintang.
451

Slike forsk hadde for ham ikke syntes ha noen utsikter

til suksess under de rdende forholda; og han hadde
fordmt dem som eventyr eller putschisme. Han
hadde kommet p kant med Li Li-san i lpet av sin
hegemoniske periode innen partiets rd p bakgrunn av
dette. Sjl da Li Li-san blei drevet til trekke seg fra
politbyret i november, 1930, etter ha blitt sensurert for
sine avvik av Komintern, og hadde gtt tilbake p dem
og blitt sendt til Moskva tidlig det pflgende ret, og da
C. C. P.s generalsekretr, Hsiang Chung-fa, hadde blitt
tatt til fange og henretta av K. M. T. i Shanghai i juni,
1931, var Mao fremdeles kun en leder blant mange, inntil
han i november 1931 blei valgt til presidere over den
frste allkinesiske sovjetkongressen i Juichin og der
spilte en ledende rolle i proklameringa av den kinesiske
sovjetrepublikken og i vedta dens konstitusjon og
grunnleggende lover. Deretter, som formann for den nye
republikkens sentrale eksekutivkomit, holdt han en mer
autoritativ posisjon. I 1932, da Chen Shao-g opphrte
vre generalsekretr for C. C. P. og dro til Moskva, var
hans etterflger ikke Mao, men Chin Pang-hsein. Da den
andre allkinesiske sovjetkongressen kom sammen i
Juichin i januar, 1934 blei Mao igjen valgt som formann,
men Chang Wan-tien blei generalsekretr etter Chin.
Frst i januar, 1935 blei Mao formann for bde C. C. P.
og for politbyret det vil si etter evakueringa av
Kiangsu-omrdet, som hadde starta i oktober, 1934.

452

Mao hadde ikke bare kommet p kant med Li Li-san og

de skalte eventyrerne innen C. C. P.s venstrefly,
men ogs med visse hyreflyavvikere som ved
argumentere med ham i at tida for eventyrhandlinger ikke
var inne, hadde gtt til den andre ytterligheten og hadde
nska ligge lavt og vente p en mer fordelaktig korsvei
for presentere seg sjl. For Mao betydde det avst fra
eventyr som med visshet ville kulminere i nederlag, p
ingen mte at man ikke skulle forske p noe som helst.
Han flte seg sikker p at ingenting kunne forhindre K.
M. T. og dets allierte fra sitte med de strre byene; men
det var helt utafor deres makt vokte effektivt over hele
den vidstrakte kinesiske landsbygda, som gjra av lokal
misnye med godsherrer, gerkarler, skatteinnkrevere og
lokale krigsherrer, og med alle former for utenlandsk
imperialistisk utbytting som han tenkte at han s overalt
i dens onde virke. Han trodde p muligheten for bruke
denne altoverveiende bondebaserte uroen, ikke bare til
oppvigle til lokale revolter som raskt ville bli sltt ned,
men i visse omrder til drive bort godsherrer og
gerkarler og etablere lokale sovjeter som ville vre i
stand til opprettholde seg sjl i betydelige perioder i
fordelaktig terreng, og som ved spre seg over et kende
omrde p landsbygda ville kunne undergrave Chiang
Kai-sheks autoritet og berede grunnen for en reisning
som med tid og stunder ville bli sterk nok til gjenoppta
sitt angrep p byene og vinne tilbake
industriproletariatet for revolusjonen. Med sikte p
453

oppn dette var det sjlsagt ndvendig gjre som

bndene nska drive bort godsherrene og dele opp
jorda i bondebesittelser, og inntil videre og i en
betydelig tid framover gi avkall p alle forsk p
organisere bndene i kollektive grdsbruk eller fre
jorda inn under offentlig eierskap. Men dette var Mao
fullt ut rede til gjre dersom han kunne sette inn et
avgjrende stt mot revolusjonens fiender. Det agere p
denne mten var etter hans syn ikke p noen som helst
mte vre falsk overfor marxismen eller
kommunismen; for utgangspunktet i hans tenkning
vedrrende den umiddelbare politikken var at Kina
fremdeles var umodent for den sosialistiske revolusjonen,
og at det var ndvendig frst fullende den borgerligdemokratiske revolusjonen, der middelklassene og de
intellektuelle ville bli stilt side om side med arbeiderne
og bndene mot de fydale og militaristiske elementene
innen det bestende samfunn. Han gikk derfor i gang,
sammen med en rekke av de andre lederne deriblant
Peng Pai og Chu Teh med etablere, hovedsakelig i
fjellbasert terreng og vanskelig tilgjengelige omrder for
vrig, uavhengige omrder under lokale eller regionale
sovjeters herredmme, hovedsakelig anfrt av bnder, og
som henga seg til reformeringa av jordsystemet og
skattene og til bygge opp, ikke bare rde militser
geriljastyrker men ogs s hurtig som mulig en
disiplinert og opptrent rd hr som var gjennomgripende
indoktrinert med kommunisme og som forma kadre som
454

framfor alt kunne bli forsterka av desertrer fra K. M. T.styrkene.

Ved beskrive hva han hadde i sinne insisterte Mao sant
nok p at bndene ville agere under den doktrinemessige
inspirasjonen fra industriproletariatet, og at kun de
sistnevnte ville kunne tjene som fortropp for den
sosialistiske revolusjonen. Han insisterte ogs p at sjl
om den umiddelbare oppgava var fullendelsen av den
demokratiske revolusjonen, snarere enn fullbyrde en
sosialistisk revolusjon, s mtte man alltid vre klar over
at den sistnevnte var den langsiktige mlsetninga og at
kommunistpartiet mtte opprettholde sin uavhengighet
med sikte p forberede for den, og p ingen mte la seg
g opp i en enhet med sine allierte til sttte for den
demokratiske revolusjonen som et ml i seg sjl. Det er
imidlertid vanskelig vre helt sikker p i hvilken
forstand
Mao
tilskreiv
denne
ndvendige
ledelsesposisjonen til industriproletariatet i noen virkelig
form; for han var tilbyelig til omtale
industriproletariatet og C. C. P. i samme ndedrag, som
om de i virkeligheten var identiske, sjl p en tid da
hoveddelen av C. C. P.s medlemsmasse, og av dets
ledelse, s visst ikke bestod av industriarbeidere, som det
i lang tid etter 1927-katastrofen var svrt f av innen dets
rekker. I Maos yne var C. C. P., uansett hvilke
elementer som faktisk utgjorde det, forestillingsmessig
og definisjonsmessig i det minste fortroppen for
industriproletariatet,
som
den
mest
avanserte
455

sosialkonomiske klassen. Ved at de godt kunne vre i

sterkt undertall, ikke bare i forhold til bndene men ogs
i forhold til hndverkere som var sysselsatt innen
smskalayrker, var industriarbeiderne ikke desto mindre
den klassen i hvis ideologis navn den sosialistiske
revolusjonen ville mtte bli vunnet, og C. C. P. var
fortroppen for denne klassen sjl om svrt f av dets
medlemmer tilhrte den.
Jeg tror at man med rimelig god grunn kan hevde at Mao,
ved fremme denne doktrinen, gjorde seg skyldig i uklar
tenkning og anvendte ord i en illegitim og villedende
forstand. Men det hersker ingen tvil om at han faktisk
betrakta et uavhengig C. C. P. som den uunnvrlige
lederen for revolusjonen bde i dens borgerligdemokratiske fase og i dens forutbestemte utvikling til en
sosialistisk revolusjon; og at sovjetene, som han og andre
ledere etablerte, frst i Kiangsu og Hunan og deretter i
Shensi og nordvest, etter hans syn ikke var noe mer enn
provinsielle og forberedende organisasjoner, som var
ndt til miste sin lederrolle nr kommunistene hadde
blitt sterke nok til gjenoppta sin kontroll over de strre
byene og til nok en gang fre hovedbolken av
industriarbeiderne inn i sine rekker eller inn i
hjelpeorganisasjoner, slik som fagforeningene, der
kommunistene kunne utve effektiv kontroll. Inntil
videre hvilte imidlertid revolusjonens hovedrolle hos
bndene, og det var ndvendig dra den strst mulige
fordel av muligheten som de landlige omrdene bd p
456

for

hjelpe
revolusjonen
gjennom
dens
motgangsperiode. Ved begynnelsen av 1935 hadde
ledelsen innen C. C. P. p gjennomgripende vis blitt
konvertert i det minste til dette ststedet; og deretter holdt
Mao nr sagt ubestridelig stand som bde den
ideologiske og praktiske lederen for den kinesiske
kommunismen.
Dypt rotfesta i Maos tenkning var den essensielle
forskjellen som den slo fast om at Kina verken var et
konomisk avansert eller politisk uavhengig land, men
var offer for utenlandsk imperialisme. Dette forklarte
delvis dets tilbakestende karakter og det grepet som de
fydale elementene innen det hadde; for de fydale
elementene var imperialistenes underordna allierte og
medhjelpere, og uten deres hjelp kunne ikke de
frstnevnte ha noe hp om opprettholde sitt
herredmme over det kinesiske folket. De fydale var
flgelig til alle tider rede til forrde folket i favr av
imperialistene, og til lpe imperialistenes rend. Der
var imidlertid, heldigvis for Kina, dissens innen
imperialistenes rekker. I hvert fall fra 1931 av utgjorde
den japanske imperialismen den mest umiddelbare og
presserende faren, og var til tider i klammeri med britisk
og amerikansk imperialisme; og endog de to sistnevnte
kom til tider p kant med hverandre. Det var ndvendig
bekjempe alle imperialistene, men det var ogs
ndvendig, hvor enn det var mulig, dra fordel av deres
uoverensstemmelser, og endog ved anledning bruke
457

den mindre umiddelbart farlige til bekjempe dem som

var farligere. Blant de ulike formene for imperialisme var
den farligste gjennom hele 1930-tallet utvilsomt den
japanske, for Japan hadde lansert sitt angrep i Mandsjuria
i 1931 og hadde deretter gtt fram ved spre sin makt
srover og inn i det egentlige Kina, inntil dets aggresjon i
1937 hadde utvikla seg til en fullskalakrig som strakte
seg over alle hovedomrdene i Kina. Det at
Folkeforbundet fra 1931 av svikta i forhold til foreta
effektive tiltak for tyle den japanske aggresjonen
hadde blitt betrakta som en klar illustrasjon p
imperialismens grunnleggende enhet som det kinesiske
folkets fiende, og britiske og amerikanske imperialister
hadde blitt tildelt sin andel av skylda; men det kinesiske
folkets sentrale aversjon og sinne hadde naturlig nok blitt
retta mot japanerne, hvis ml og intensjon om
underlegge seg hele landet blei stadig mer opplagt. Den
nylig etablerte kinesiske sovjetrepublikken erklrte
faktisk krig mot Japan s tidlig som i februar, 1932, og
pkalte alle grupper og klasser i Kina til slutte seg til
motstandstiltak mot japansk aggresjon; men s lenge
sovjethovedkvarteret forblei vrende i Kiangsu var
sovjetrepublikken avskret fra direkte kontakt med
japanerne, og kun smskala geriljatiltak kunne foretas
mot dem i de japanskokkuperte omrdene i nord. Frst da
sovjethovedkvarteret blei flytta til nordvest i 1935, etter
den lange marsjen, kom sovjetstyrkene i regulr
konflikt med de invaderende japanske styrkene og
458

begynte spille en ledende rolle i den anti-japanske

striden. Det var i desember, 1935 at C. C. P.s
sentralkomit utstedte sitt frste opprop for en nasjonal
forent front mot Japan og pkalte K. M. T. til
samarbeide med det i organiseringa av en nasjonal
motstandsbevegelse.
Dette oppropet for forent agering, som blei gjentatt i
lpet av de pflgende ra, innebar grunnleggende
endringer innen C. C. P.s politikk og innen Maos
presentasjon av den kommunistiske saken. Etter at det
tidligere samarbeidet med K. M. T. hadde brutt helt
sammen i 1927-28 hadde kommunistene fordmt
borgerskapet for ha forrdd revolusjonen, og hadde
skte rekonstruere sin bevegelse som en allianse
mellom bnder, intellektuelle og smborgerskap under
industriproletariatets ledelse eller snarere under ledelse
av sjlve C. C. P. som dets fortropp. Men innen midten
av trettira hadde det blitt penbart at opposisjonen mot
japansk imperialistisk inntrening ikke bare gjaldt for
disse klassene, men ogs for en stor seksjon av det
nasjonale borgerskapet. Under disse omstendighetene
blei C. C. P. villige til anerkjenne det de kalte for det
nasjonale borgerskapet, med sikte p skjelne dem fra
enda mer reaksjonre elementer, som mulige
samarbeidspartnere i den anti-japanske striden, og ta til
orde for dannelsen av en forent anti-japansk front som
var brei nok til inkludere dem s vel som de andre
459

klassene som de hadde appellert til i sine opprop om

forent agering.
Det blei sagt en god del i Kina i form av en
rettferdiggjring av denne penbare tilbakevendinga til
klassesamarbeidspolitikken som hadde brutt sammen p
en s katastrofal mte i 1927. Denne gangen sammenfalt
sjlsagt fremminga av en forent front med Kominterns
nye politikk for forente fronter mot fascismen i Europa;
og om sommeren, 1935 tok Kominterns sjuende
verdenskongress spesifikt til orde for en slik front i Kina
mot Japan. Sprsmlet var hvor langt mot hyre fronten
skulle strekke seg og hva som skulle utgjre dens
organisatoriske basis. Som vi har sett er kommunismen i
en viss forstand alltid i favr av den forente front, men
begrepets betydning kan strekke seg fra den forente
front nedenfra, som i virkeligheten er et opprop fra
kommunistpartiene til massene om desertere sine
reformistiske ledere og samle seg under kommunistisk
lederskap, til den forente front ovenfra, som innebrer
samarbeid med disse samme lederne i en felles kampanje
for en bestemt mlsetning. Innen 1935 hadde Komintern,
ved ha blitt klar over den fascistiske faren, som den
tidligere hadde undervurdert p det groveste, spesielt i
Tyskland, glidd over fra den frste av disse holdningene
Klasse mot klasse til den andre, og foretok opprop
til enhver gruppe som den kunne hpe tiltrekke seg til
et antifascistisk korstog. Som et halvkolonialt land var
imidlertid Kina annerledes situert enn landene i vesten;
460

og i Kina syntes den korrekte ekvivalenten til den forente

fronten mot fascismen vre den forente fronten mot
Japan, som den farligste representanten for imperialismen
og den samtidige fienden av det kinesiske folkets
nasjonale uavhengighet. I lys av de sterke flelsene som
blei vekka av japansk aggresjon var det penbart mulig
reise en massebevegelse for motstand, og fordmme og
isolere Chiang Kai-shek og de av hans tilhengere som i
stedet for sette inn sin hovedanstrengelse mot Japan, i
stedet hadde vist seg vre fast bestemte p fre
borgerkrigen videre i hp om delegge den kinesiske
sovjetrepublikken. Industriarbeiderne, bndene
velstende s vel som fattige de intellektuelle og
smborgerskapet var alle sammen utvilsomt i stemning
for respondere p en slik appell; men hva med
storborgerskapet, som hadde slutta seg til Chiang i
nedkjempinga av revolusjonen i 1927? Mange av disse
var ogs sterkt i mot Japan og led under virkningene av
den japanske imperialismen; og det var derfor mulig
appellere til dem ogs om slutte seg til den
antifascistiske fronten, spesielt dersom den antok formen
av en generell, patriotisk kinesisk front mot de
forskrudde utlendingene. Mao og hans aktivistflge la
flgelig fram en ny analyse av den kinesiske
klassestrukturen, der det nasjonale borgerskapet
framstod som en av de patriotiske klassene som skulle
inkluderes i den anti-japanske fronten, og som sledes
utelot fra fronten kun de seksjonene av borgerskapet og
461

de fydale klassene som helt klart hadde vist sin

beredvillighet til samarbeide med japanerne, eller i
hvert fall til underordne striden mot Japan under
borgerkrigen mot de kinesiske sovjetene. I denne
forstand innebar den forente front en betinga
beredvillighet til samarbeide med K. M. T. og med
Chiang sjl, og betingelsene var at borgerkrigen skulle
gis opp med sikte p konsentrere alle mulige krefter
mot japanerne, og at K. M. T. skulle g med p
gjeninnfre en eller annen form for demokrati og ta del i
sammenkalle en nasjonalforsamling som skulle
utarbeide et samstemt program for framtida; og ogs at
det skulle gjres innrmmelser overfor arbeiderne og
bndene gjennom umiddelbare forbedringer hva
levestandarden angikk. Gitt aksepten av disse
betingelsene erklrte C. C. P. seg rede til stanse
konfiskeringa av jord fra godsherrene, blande Den rde
hr sammen med K. M. T.-styrkene, og avbryte bruken
av navnet sovjet og akseptere opplsninga av de
uavhengige regimene i sovjetomrdene og inkluderinga
av disse omrdene i en allkinesisk demokratisk struktur.
Til manifestet fra C. C. P. som la fram dette
handlingsprogrammet og pkalte K. M. T. til akseptere
det, leverte K. M. T. ikke noe svar. Borgerkrigen
fortsatte, men etter ha etablert sin sovjetregjering i
Shensi-Kansu-Ninghsia i mars, 1937, med sitt
hovedkvarter i Yenan, gikk kommunistene mer og mer til
pen krig mot japanerne i de nordvestlige provinsene og
462

intensiverte sin kampanje for den forente fronten. I

august, 1937 utstedte C. C. P. sine Ti store politiske
programposter for motstand mot Japan og for nasjonal
frelse, og i september blei dets Manifest for K. M. T.C. C. P.-samarbeid, som hadde blitt oversendt til K. M.
T. i juli, offentliggjort av den sentrale regjeringa. I
september gikk ogs Den rde hr, som var omdpt til
Den ttende rute armeen, inn i det nordlige Hopei og
Shensi for plage japanerne med geriljakrigfring, og
navnet Shensi-Kansu-Ninngshia-sovjetregjeringa blei
endra til grenseregion-regjeringa, og man droppa
sledes navnet sovjet. I desember blei en ny
grenseregion-regjering etablert i Shensi-Hopei-Chaharregionen, og fr den tid hadde en ny fjerde arm blitt
organisert ut av kommunistiske og andre elementer i
Kiangsi og Fukien og hadde bevega seg inn i Kiangsu og
Anwhei for plage de japanske baktroppene.
Holdninga til C. C. P. konfrontert med den pne krigen
mellom Kina og Japan som begynte i 1937 kan ses best i
de Ti store politiske programpostene fra den
pflgende mneden. Disse var: (1) styrte den japanske
imperialismen. (2) Total militr mobilisering av
nasjonen. (3) Total mobilisering av hele nasjonen. (4)
Reform av den politiske mekanismen (gjennom
sammenkalle en nasjonalforsamling for forfatte utkastet
til en demokratisk konstitusjon og ved etablere en
nasjonal
forsvarsregjering
som
inneholdt
de
revolusjonre elementene fra alle partier og grupper,
463

men som utelukka pro-japanske fraksjoner). (5) Sttte til

fredsleiren, og opposisjon mot aggressorleiren til Japan,
Tyskland og Italia. (6) Reform av skattesystemet,
konfiskering av forrdernes eiendom, ekspansjon av
produksjonen, og eliminering av japanske varer fra
markedet. (7) Forbedring av konomiske forhold for
arbeidere, bnder, sivile tjenestemenn, lrere, og antijapanske soldater, reduksjon av leie og renterater,
arbeidsledighetsstnad. (8) Et nytt utdanningssystem,
generelt, tvungent og gratis, og et nytt pensum for
redde landet og bekjempe japanerne. (9) Utslettelse av
forrdere, nikkedokker og pro-japanske grupper. (10)
Vedrrende sprsmlet om et helhjerta samarbeid
mellom K. M. T. og C. C. P., oppbygninga av en antijapansk nasjonalt forent front for alle partier, grupper,
klasser og hrstyrker for lede an i kampen mot Japan
og handskes med den nasjonale krisa gjennom oppriktig
enhet.
Ved legge fram dette programmet understreka C. C. P.
p det sterkeste sin forenlighet med de tre prinsippene
som blei sltt fast av Sun Yat-sen nasjonalisme, folkets
rettigheter og folkets levekr som nominelt sett blei
akseptert av K. M. T. Samtidig blei de tre prinsippene
erklrt vre fullt ut forenlige med kommunismens
standpunkt og legemliggjre kommunistiske krav p
den borgerlig-demokratiske revolusjonens stadium.
Kommunistene gjorde ikke noe forsk p skjule sin
intensjon om, nr tida var inne, skride fram hinsides
464

dette stadiet til den sosialistiske revolusjonens sdanne

eller om opprettholde uavhengigheten til sin egen
organisasjon med sikte p stille den fritt til arbeide for
dette ytterligere framskrittet nr tida kom; men de
understreka det poenget at de umiddelbart arbeida, ikke
for sosialismen, men kun for et demokratisk stadium som
representerte en overgang til den, som ndvendigvis ville
utvikle seg i retning av sosialismen.
Dette var budskapet som Mao la fram i sitt verk, Om det
nye demokratiet, utgitt i 1941, men som for en stor del
hadde blitt forespeila i hans verker fra de foregende ra.
Om det nye demokratiet blei lagt fram ikke bare som en
forsterkning av erklringene og manifestene som
gjennom den forente fronts politikk hadde blitt lagt fram i
fra 1935 av, men ogs som et nytt bidrag til
kommunistisk teori, utarbeida i Kina og i
overensstemmelse med kinesiske forhold. Fram til 1935
hadde Komintern lagt fram en rekke politiske planer for
tillempe sin generelle politikk til kinesiske
omstendigheter, som man erkjente at hadde sine egne
spesielle historiske karakteristikker. Men fra 1935 av
opphrte Komintern, etter ha omfavna politikken til den
forente front i Kina s vel som andre steder, fremme sin
egen politikk for at den skulle aksepteres av C. C. P., som
blei overlatt til utarbeide sin egen linje i samsvar med
det generelle forente frontdirektivet. Det var dette Mao
essensielt sett forskte gjre.
465

Om det nye demokratiet begynner med en vektlegging av

Kinas status som et halvkolonialt land, som har levd
under fydale forhold i omkring tre tusen r. Den slr s
fast det som hans ideal for Kina er, det vil si revolusjon
inndelt i to stadier, demokratisk og sosialistisk, som er av
ulik karakter. Men den demokratiske revolusjonen, som
er det frste av disse stadiene, skal etablere et nytt
demokrati, som er essensielt sett forskjellig fra det gamle
demokratiet s vel som fra fydalismen. Den kinesiske
demokratiske revolusjonen, blir det sagt, kan spores
tilbake til sin begynnelse under opiumskrigen i 1839-42;
men p det tidspunktet og helt fram til Den russiske
revolusjon i 1917 forblei den innafor sfren til den gamle
borgerlig-demokratiske verdensrevolusjonen, som den
var en del av. Fra 1917 avkom imidlertid den kinesiske
demokratiske revolusjonen innen sfren av den nye
borgerlig-demokratiske revolusjonen, og blei en del av
den proletrsosialistiske verdensrevolusjonen. Det dette
betyr er at sjl om revolusjonens umiddelbare mlsetning
fortsetter vre borgerlig-demokratisk s er
revolusjonen, endog p dette stadiet, ikke lenger av den
gamle typen, under borgerlig lederskap for bygginga av
et kapitalistisk samfunn under borgerlig diktatur, men er
en ny slags revolusjon som helt eller delvis blir anfrt av
proletariatet, med den umiddelbare mlsetninga om
etablere en ny stat basert p det felles diktaturet til alle
revolusjonre klasser. Med andre ord s har
verdensrevolusjonen siden 1917 gtt inn i en ny fase; den
466

har blitt den proletrsosialistiske verdensrevolusjonen,

der proletariatet innen de kapitalistiske landene utgjr
hovedkrafta, og de undertrykte innfdte i koloniene og
halvkoloniene er deres allierte. I de sistnevnte blir alle
revolusjonre klasser, om de n er bevisste p det eller
ei,
en
del
av
den
proletrsosialistiske
verdensrevolusjonen og proletariatets allierte til dens
fremme. Flgelig blir den borgerlige revolusjonen i slike
land en borgerlig-demokratisk revolusjon av en ny type,
essensielt sett annerledes enn den gamle. Dersom det
kinesiske borgerskapet er ute av stand til lede en slik
revolusjon mot fydalismen og imperialismen, tilhrer
ansvaret for gjre det det kinesiske proletariatet,
bndene og de intellektuelle, og andre smborgerlige
elementer. Disse klassene, sies det, har vkna eller er i
ferd med vkne, og er ndt til bli de grunnleggende
delene av det statlige og regjeringsbaserte rammeverket i
Kinas demokratiske republikk, som kun kan vre et
diktatur bestende av alle anti-imperialistiske og antifydale folk. Den nye demokratiske republikken skiller
seg sledes i sin essens fra den gamle, svakere typen som
befinner seg under borgerskapets diktatur. Tre slags
stater anerkjennes under den generelle kategorien
republikker: De som befinner seg under borgerlig
diktatur, de som befinner seg under proletrt diktatur, og
de som befinner seg under et felles diktatur i regi av
sosialrevolusjonre klasser; og det tredje av disse er
overgangsformen innen koloniale og halvkoloniale
467

omrder. I en slik republikk vil der vre en konomisk

politikk som samsvarer med den politiske strukturen.
Banker, storindustri og andre former for storbusiness,
inkludert tidligere utenlandskeide foretak, vil bli eid og
omorganisert av staten; men andre former for foretak vil
tillates eksistere der hvor de ikke kan manipulere
folkets levekr. De som plyer jorda vil eie den; jorda til
de store godsherrene vil bli konfiskert og omfordelt blant
bndene; men rike bnder vil f anledning til
opprettholde sine besittelser.
Mao fortsetter med snakke om bndenes rolle i den
kinesiske demokratiske revolusjonen.Den kinesiske
revolusjonen er i sin essens en bndenes revolusjon,
bndenes motstandskrig er i sin essens en bondestandens
motstandskrig. Det nye demokratiets politikk er i sin
essens overfringa av makt til bondestanden. De nye,
genuine tre prinsippene allianse med Sovjetunionen,
allianse med kommunistene og sttte til bndene og
arbeiderne er i sin essens prinsippene til en
bonderevolusjon Den anti-japanske krigen er i sin
essens en bondekrig Alt vi gjr er for bondestanden.
Men Mao legger til at dette ikke innebrer overse
andre klasser, sjl om mer enn 80 prosent av befolkninga
i Kina tilhrer bondestanden. Bondestandens styrke
utgjr hovedkrafta til den kinesiske revolusjonen. Men
der finnes ogs flere millioner industriarbeidere, som er
essensielle for folkets liv; og uten dem kunne ikke
revolusjonen lykkes, for det er dem som er lederne for
468

revolusjonen og har den hyeste revolusjonre nden.

Etter at det har virka som om Mao hevder bndenes
framstende rolle kommer han sledes tilbake til
forestillinga om industriarbeiderne som i en dyp forstand
revolusjonens ndvendige ledere; men mener han med
industriproletariatet
virkelig
arbeiderne
innen
industrien eller kommunistpartiet betrakta som deres
ndvendige fortropp? Jeg tror at det er en viss forvirring
her, men i hans sinn blir de to helt klart identifisert med
hverandre.
Mao fortsetter s med snakke om kulturrevolusjonen
som avspeiler og tjener formlet til den politiske og
konomiske revolusjonen. En sosialistisk kultur, sier han,
er inntil videre umulig, fordi den m avspeile en
sosialistisk politikk og en sosialistisk konomi, som ikke
eksisterer og ikke kan eksistere enn. Det er imidlertid en
uunnvrlig oppgave ekspandere den kommunistiske
tenkningens propaganda og studien av marxist-leninistisk
lre, fordi uten denne er det ikke bare den sosialistiske
men heller ikke en gang den demokratiske revolusjonen
som kan lykkes. Kommunistene m forberede folket p
revolusjonens kommende sosialistiske stadium, men de
m holde denne forberedelsen atskilt fra oppbygginga av
en ny folkelig kultur som egner seg for det demokratiske
stadium. Det sistnevntes essens er dens nasjonale
karakter; den tilhrer vr nasjon og brer vr egen
nasjons karakteristikker. Den nye kulturen m absorbere
en god del fra andre nasjoners kulturer, men m unng
469

absorbere dem fullt ut. Tesen om fullstendig

vestliggjring er et misforsttt ststed. Akkurat som
kroppen inntar fde, og skiller mellom det som den tar
inn og kan absorbere fra det vrige, og stter fra seg det
sistnevnte, slik m Kina handskes med utenlandsk
kulturmateriale. Formell marxisme er ikke til noen som
helst nytte for Kina inntil den har blitt tilpassa til den
nasjonale formen som egner seg for den kinesiske
kulturen. Den nye kulturen m ogs vre altoverveiende
vitenskapelig, og avvise alle former for fydal og
overtroisk tenkning og ske sannheten gjennom studiet
av konkrete fakta. Den m anerkjenne storheten ved
Kinas kulturtradisjon og ta fra den hva som enn er mer
eller mindre demokratisk eller revolusjonr i sin
karakter, men br aldri absorbere det p kritikklst vis.
Sist men ikke minst m den nye kulturen vre folkelig;
den m appellere direkte til folket og aldri isolere seg sjl
fra dem i et elfenbenstrn; og med sikte p dette er det
ndvendig reformere og forenkle sprket og bruke
enkle ord. Kombinasjonen av en ny demokratisk
politikk, en ny demokratisk konomi og en ny
demokratisk kultur utgjr det nye demokratiets
republikk.
Dette er uten tvil en inadekvat oppsummering av Maos
argumentasjon, som p ingen mte er klar p alle
punkter; men jeg tror at den presenterer essensen
temmelig godt. Den viktigste nye faktoren i den er at han
hevder muligheten, og ndvendigheten for Kinas del, av
470

et felles diktatur mellom flere klasser. Ingen mulighet til

noe annet enn et diktatur av et eller annet slag blir
anerkjent i det hele tatt, ved at demokratiene i den
vestlige verden ganske enkelt blir behandla som former
for borgerlig diktatur. Men mens kommunister hadde
blitt vant til argumentere med at enhver form for stat
m hvile p diktaturet til en bestemt klasse, borgerlig
eller proletr, fremma Mao teorien om et diktatur som
blei delt mellom de klassene som tok del i revolusjonen
og som sledes gjaldt for alle bortsett fra de fydale
elementenes og imperialistenes allierte. Han betrakta
imidlertid et slikt diktatur ikke som hvilende p hele
folket, uavhengig av klasse, men p en deling av makta
klassene i mellom. Dette var s visst den grunnleggende
karakteren ved hans nye demokrati, ikke som anvendelig
for hele verden, men for land som enn ikke var rede for
sosialismen
og
spesielt
for
fydale
og
imperialistdominerte land som Kina. Det var essensielt
sett en forestilling om overgang; for slike land var
forutbestemt til presse p fra den demokratiske til den
sosialistiske revolusjonen, og i
dem
hadde
kommunistpartiene den todelte funksjonen som gikk ut
p spille sin rolle i den frstnevnte og samtidig
forberede menneskers sinn p den sistnevnte; slik at i
arbeidet i en forent front med andre elementer mtte de
ikke under noen omstendigheter gi opp sin uavhengighet
eller la seg g opp i den til skade for sin langsiktige
oppgave. Mao angrep som hyreflydissidenter de som
471

agerte p en slik mte at de fostra en slik absorpsjon,

mens han p like gldende vis angrep ekstremister p
venstresida som benekta legitimiteten ved samarbeide
med andre klasser i den umiddelbare oppgava med
gjennomfre den demokratiske revolusjonen og i denne
sammenheng angrep han spesielt de kinesiske
trotskyistene, som hadde etablert sin egen organisasjon,
med Chen Tu-hsin (1880-1942) i spissen, p en
konferanse som blei holdt i Shanghai i 1931, men hvis
ledere hadde blitt arrestert og fengsla av K. M. T. det
pflgende ret. Mao hadde sidestilt trotskyistene med
imperialistene som revolusjonens hovedfiender i sin
rapport til C. C. P. i november, 1938, da han fordmte
Han Lin-fus tredje front p en spesielt innbitt mte. De
kinesiske trotskyistene, som kontinuerlig skua tilbake til
1927-katastrofen som utfallet av alliansen med K. M. T.,
var de sterkeste kritikerne av den forente front og av
Maos nye demokrati, og blei fordmt p en like bitter
mte som tilhengerne og de psttte tilhengerne av
Trotsky i Europa.
Som vi s hadde kommunistene i 1937 p visse
betingelser tilbudt seg gi opp sine uavhengige
sovjetregjeringer, avskaffe bruken av ordet sovjet,
smelte sammen Den rde hr i en forent anti-japansk
nasjonal hr, og stoppe konfiskeringa og omfordelinga
av jord i omrdene under deres kontroll, som en del av en
generell overenskomst med K. M. T. for felles agering
mot Japan. I hvor stor grad blei disse betingelsene
472

virkeliggjort? En viss endring i relasjonene til K. M. T.

hadde begynt etter Sian-hendelsen i desember, 1936,
da Chiang Kai-shek, etter ha blitt kidnappa av Chang
Hsueh-liang, blei lslatt etter rd fra C. C. P. K. M. T.
kom ikke med noe offisielt svar til C. C. P.s forslag i
1937 om en forent front, men ulike forhandlinger fant
sted mellom de to partene, og for en stund blei
borgerkrigen dem i mellom faktisk avblst og begges
hrstyrker arbeida sammen i motstanden mot Japan. I
1937 og 1938 forbedra relasjonene mellom dem seg i
betydelig grad, i hvert fall p overflata. S, etter
Hankows fall i oktober, 1938 var der en gradvis
forverring, og det kom igjen til pen konflikt etter K. M.
T.s angrep p den fjerde armeen i januar, 1941. Vi har
sett at kommunistene, i lpet av perioden med forbedra
relasjoner, faktisk endra den offisielle benevnelsen av
sovjetomrdene; og i juli, 1938 mtte ei gruppe C. C. P.delegater, anfrt av Chou En-lai, K. M. T.-lederne til
forhandlinger i Chungking. Men innen sommeren 1939
hadde Chiang Kai-shek beordra en fullstendig blokade av
de kommunistkontrollerte omrdene i Shensi og Kansu.
Like fullt opprettholdt kommunistene sine anstrengelser
for forent agering, og introduserte i juli, 1940 i
omrdene under sin kontroll systemet kalt tre
tredeler, i form av koalisjonsregjeringer bestende av et
like stort antall kommunister, K. M. T.-medlemmer og
ikke-partirepresentanter. Denne politikken blei fortsatt til
og med etter at K. M. T.-generalen Ku Chu-tung i
473

januar, 1941 hadde angrepet den fjerde armeen, tatt til

fange dens kommandant og drept dens visekommandant i
slag, og brutt opp hele styrken, blant hvem restene
unnslapp for s slutte seg til kommunistene i Kiangsu
og Shantung. Slik fortsatte tingenes tilstand, med en
blanding av samarbeid i enkelte omrder og faktiske
kamper mellom rivalene i andre, helt fram til slutten p
krigen i Europa. S i april, 1945 kom den sjuende C. C.
P.-kongressen i Yenan, som reviderte partikonstitusjonen
og mottok en rapport fra Mao vedrrende sprsmlet om
koalisjonsregjering. I sin revidering av konstitusjonen
tilfyde kongressen en innledning, som er nevneverdig
ved at den beskreiv Mao Tse-tungs ideer som de
veiledende prinsippene for hele partiets virke, og ved
ta dem, sammenmed det grunnleggende innen
marxistleninismen, som grunnleggende i definere
revolusjonens retning i Kina. C. C. P. beskriver seg sjl
som en forent, kompakt organisasjon, bygd p den
demokratiske sentralismens prinsipper, og holdt sammen
gjennom den disiplinen som alle partimedlemmene m
flge bevisst og frivillig.
Ved sledes stille opp Mao Tse-tung til en posisjon p
linje med eller nesten p linje med Marx og Lenin, og
plassere ham, i hvert fall implisitt, godt over bde Engels
og Stalin, gjorde C. C. P. sin leder en stor re, om ikke
nettopp som en original teoretiker, s i hvert fall som en
mester hva taktikk og strategi angr som hadde sett klart
hvordan man tilpassa Marx og Lenins budskap til Kinas
474

omstendigheter som et fydalt og halvkolonialt land og

kanskje til omstendighetene i andre slike land. Men var
ikke Maos doktrine i virkeligheten mer enn en tilpasning
av det marxistleninistiske budskapet? Mao mente sjl at
den ikke var det, for i vel s stor grad som Marx og Lenin
ga han seg ut for betrakte industriproletariatet som den
klassen som var forutbestemt til lede an i revolusjonen,
ikke bare p det sosialistiske stadiet som han skua fram
til som sikkert, men ogs i stor grad innen den
foregende nye demokratiske fasen. Dersom hans ord
skulle tas bokstavelig kunne revolusjonen p begge
stadier kun lykkes under proletrt lederskap. Han hadde
sant nok ogs sagt at i det nye demokratiske stadiet var
den ndt til hovedsakelig vre en bonderevolusjon, og
hadde gjennom sin karriere hovedsakelig vrt en leder
og organisator for bonderevolt. Der var ikke desto mindre
i hans sinn en flelse av at bndene, sjl om de ville
kunne gjre revolusjonen p dens tidligere stadium, ikke
kunne lede den bortsett fra under veiledning, s vel som
en dyp tro p at de ikke p noen som helst mte kunne
gjre revolusjonen i dens andre, sosialistiske stadium.
Det han kalte proletrt lederskap var derfor ndvendig
p begge stadier, og ndvendig p det frste stadium med
sikte p sikre at tilbrlig forberedelse skulle bli gjort
umiddelbart for bringe den over i det andre, og at
partiet ikke burde f degenerere til et reint bondeparti,
eller bli blanda sammen med de andre kreftene som det
inntil videre trengte agere i allianse med. P dette
475

grunnlaget insisterte Mao med all sin kraft og gjennom

hele sin karriere p at feilene fra tjuetallet ikke skulle bli
gjentatt at C. C. P. ikke skulle infiltrere K. M. T. eller
miste sin makt til uavhengig agering og
politikkutforming gjennom samarbeid med den, eller med
de klassene som det forskte tale p vegne av. Mao s
det umulige i effektivt arbeiderklasselederskap i
betydningen faktisk lederskap i regi av et masseparti
basert p industriarbeiderne samtidig som K. M. T. hadde
kontroll over de strre byene eller s visst endog inntil
industriproletariatet hadde blitt betydelig strre og mer
konsentrert gjennom industrialiseringas framskritt. Men
til sin egen tilfredsstillelse var han i stand til forsone
bndenes faktisk preeminens innen den revolusjonre
striden og fravret av noen strre innflytelse fra C. C. P.
blant industriarbeiderne gjennom sin tro p at C. C. P. var
den naturlige, den uunngelige, ja, den eneste mulige
lederen og fortroppen for industriproletariatet, sjl om
kun f av dem tilhrte det eller var i stand til oppfylle
de ndvendige betingelsene for gjre det ved spille en
aktiv rolle i dets virke. For Mao var sjlve ideene om
kommunistpartiet og industriproletariatet ulselig
sammenbundet, slik at det var umulig tenke seg det ene
uten det andre eller se for seg muligheten av en
splittelse mellom dem. Dette var sjlve basisen for hans
marxistleninistiske filosofi, og ingenting han sa hadde
som intensjon vike fra den. Inntil videre var det
ndvendig samle mot imperialismen og framfor alt mot
476

japanerne enhver klasse og gruppe som man kunne f til

spille sin rolle i den forente fronten og i avstedkomme
det nye demokratiet. Men det nye demokratiet var kun
en overgang p veien til den sosialistiske revolusjon, og
nr tida var moden for sosialistisk revolusjon ville
lederskapet vre ndt til bero hos C. C. P. aleine, som
fortroppen og den representative talsmannen for
industriarbeiderne. Et felles diktatur p vegne av flere
klasser blei framholdt som mulig og ndvendig p den
demokratiske revolusjonens stadium, men Mao sa aldri,
og jeg tror heller ikke at han formoda, at det kunne vare
ved inn i det etterflgende sosialistiske stadium.
Hvordan formoda s Mao at det, dersom bndene i
revolusjonens frste, demokratiske stadium ville f
individuell eller familiebasert besittelse over jorda, ville
vre mulig for den presse p videre til dens
etterflgende sosialistiske stadium? Han trodde s visst
ikke at individuell bondekultivering i seg sjl kunne
utgjre en basis for sosialismen, eller endog vre
forenlig med et sosialistisk samfunns virkemte. Men han
snakka knapt nok i det hele tatt om betingelsene for
overgangen fra det nye demokratiet til sosialismen,
bortsett fra i sin forespeiling av at den ndvendigvis ville
flge nr tida var inne. Han synes faktisk i like
gjennomgripende grad som Marx og Lenin ha trodd p
storskalaforetakas overlegenhet og p den ulselige
forbindelsen mellom den og sosialismen, i den grad at
han framholdt det som en grunnleggende trosartikkel at
477

den sosialistiske revolusjonen, forsttt i lys av den,

ndvendigvis ville triumfere nr det imperialistiske
marerittet hadde blitt fjerna. Han var en sterk tilhenger av
industriell utvikling, noe som blei klarere enn noensinne
da C. C. P. lanserte sin kampanje for kt produksjon i
februar, 1943, men hadde vrt tilstrekkelig penbart
lenge fr den tid. Men hvordan bondejordbruket ville bli
omforma til kollektivisert eller nasjonalisert jordbruk
flte han seg aldri kallet til forklare, ved at hans
hovedanliggende alltid var de to flgende ting den
umiddelbare revolusjonre strategiens krav og C. C. P.s
opprettholdelse av sine essensielle doktriner upletta av
kompromissets hensiktsmessighet inntil videre.
Vedrrende dette sistnevnte punktet insisterte han alltid,
som vi har sett, med den ytterste innstendighet. Ved
fremme allianser med alle anti-imperialistiske grupper
skjulte han aldri, eller nska ikke at C. C. P. skulle
skjule, sine videre sosialistiske mlsetninger. Han
betrakta tvert i mot C. C. P. som en skole for sosialisme
og kommunisme, i vel s stor grad som en ledende kraft
innen umiddelbare anliggender, og la til enhver tid stor
vekt p dets utdanningsmessige rolle og p plikten hos
alle dets medlemmer til gjre seg bevandra innen
marxistleninistiske doktriner. Han insisterte ogs sterkt
p betydningen av det han kalte demokratisk
sentralisme som den uunnvrlige metoden for
partiorganisering og kontroll. Mao insisterte p at C. C.
P.s politikk burde bli utfrt p en disiplinert mte av alle
478

medlemmene, og at denne politikken burde strmme ut

fra partiets sentralorganisasjoner snarere enn bli
overfrt til dem fra lenger nede i dets rekker. Dermed
understreka han behovet for de fullest mulige diskusjoner
blant alle medlemmene og forgreiningene vedrrende
politiske stridssprsml som man enn ikke hadde
kommet fram til noen offisielt bindende beslutninger om;
men han understreka ogs at slike diskusjoner kun skulle
finne sted innen partiet og blant dets medlemmer og at
der ikke var noen tilsvarende rett til fri
meningsutveksling som strakte seg utover partiet. Denne
restriksjonen var av spesiell betydning nr partiet blei
pkalt til agere i samarbeid med andre elementer i en
forent front, for den utelukka enhver rett til fri diskusjon i
de felles organisasjonene som strakte seg utover partiet.
Foranstaltninger langs disse linjene blei inkludert i
partikonstitusjonen som blei vedtatt i 1945, slik
flesteparten av dem hadde blitt i den som blei trukket opp
p Moskva-kongressen i 1928. Den nye konstitusjonen la
imidlertid kt vekt bde p den sentrale bestemmelsen av
politikken og p disiplinen som innskrenka diskusjon og
fri ytring av meninger vedrrende partisprsml til
partimedlemmer innen intern debatt. Artikkel 25 slr fast
at forut for deres bestemmelse av sentralkomiteen skal
de lokale og andre partiorganisasjoner eller deres
ansvarlige tjenestemenn drfte sprsml av nasjonal
karakter kun seg i mellom, eller viderebringe sine forslag
vedrrende slike sprsml til sentralkomiteen. Ikke i noe
479

tilfelle skal de foreta en offentlig kunngjring av sine

synspunkter eller beslutninger. Dette gjelder s visst
bare for saker av nasjonal karakter, men der finnes
tilsvarende forordninger vedrrende det indre
partidemokratiet i de klausulene som tar for seg regional
og lokal organisasjon. Kapitlet som tar for seg
partiorganisasjonsstrukturen
pner
med
orda
partistrukturen er organisert langs prinsippet
demokratisk sentralisme, og slr fast et utarbeida
hierarki som bestemmer den relative presedensen til de
ulike
forsamlingene
innen
partiet,
opp
til
nasjonalkongressen som den hyeste autoriteten. Det blir
ogs sltt fast at, i hver enkelt forsamlings tilfelle, nr
disse ikke er i sesjon er komiteene som er valgt av dem
de overordna autoritetene p de ulike nivene av
partiorganisasjonen.
Dette
etablerer
klart
sentralkomiteens overordna autoritet bortsett fra under
nasjonalkongressens faktiske sesjoner. En regional
kongress har for eksempel ingen rettigheter opp mot
sentralkomiteen. Lokale partiorganisasjoner vedkjennes
en rett til fatte beslutninger vedrrende sprsml av
lokal karakter, men disse m ikke vre uforenlige med
beslutningene til sentralkomiteen eller til hyere
organisasjoner. Particeller blir erklrt vre partiets
grunnleggende organer, og partikjerner skal etableres
innen
regjeringsorganisasjoner,
fagforeninger,
bondesammenslutninger,
kooperativer
og
andre
masseorganisasjoner der tre eller flere partimedlemmer
480

innehar ansvarlige posisjoner, men disse kjernene blir

satt under direksjonen til de korresponderende
partikomiteene p de ulike nivene, og har ingen
uavhengig autoritet. Sist men ikke minst finnes det
forordninger for disiplinere medlemmer som begr
overtramp mot partidisiplinen, opp til den sanksjonen
som bestr i eksklusjon fra partiet; men der er stringente
prosedyrer for appell enten fra partiorganisasjoner eller
individuelle medlemmer mot enhver dom som blir avsagt
mot dem, og det blir sltt fast at formlet med disiplinre
tiltak er av utdanningsmessig karakter, og at det p
ingen mte er tilsikta framtvinge noe prinsipp om
masseavstraffing innen partiet. Partiorganisasjonene blir
definitivt frardet fra innta en ubetimelig rigid
holdning; generelt sett synes advarsel eller rd snarere
enn eksklusjon bli betrakta som en passende metode for
handskes med frstegangs, eller temmelig milde,
overtredere. Der er imidlertid ingen tvil vedrrende
plikten til streng konformitet blant alle medlemmene
overfor beslutninger som sentralkomiteen eller, underlagt
denne, lavere partiorganisasjoner kommer fram til, eller
vedrrende politikk som framkommer fra det verste
niv og dens overfring nedover snarere enn motsatt vei,
fra medlemmene og forgreiningene til sentrum.
Vi har sett at C. C. P., ved legge fram sitt program for
den forente front, erklrte sin beredvillighet til stanse
konfiskeringa av jord for omfordeling til bndene. Dette
blei faktisk gjort under og etter Den sino-japanske krigen
481

som begynte i 1937, men det betydde ikke at C. C. P.

avstod fra sin hovedappell til bndene. Det forblei
stende fritt, mens det overlot de gjenvrende
godsherrene til bevare sine besittelser, bortsett fra der
hvor de kunne bli drevet bort som definitive forrdere
mot den nasjonale saken, til agere for reduksjonen av
leie og renterater p ln og for reverseringa eller
reduksjonen av undertrykkende skatter som blei plagt
bndene. I en politisk beslutning som blei utstedt i
januar, 1942 slo sentralkomiteen til C. C. P. i detalj fast
sin jordpolitikk i de grunnleggende omrdene som befant
seg under kommunistisk kontroll. Under denne politikken
skulle leie bli kraftig redusert og renterater senkes; men
godseiere som aksepterte reduserte renterater, og endog
fydal lavadel som gjorde det, blei forsikra om motta
de reduserte summene som tilkom dem og besittelsen
over sin jord og kapital. C. C. P. oppfordra sine
medlemmer til erkjenne at de fleste av godseierne er
anti-japanske, og at enkelte av de opplyste adelsmennene
ogs er for demokratisk reform. Flgelig er C. C. P.s
politikk bare hjelpe bndene i redusere fydal
utbytting, men ikke fjerne fydal utbytting helt og fullt,
langt mindre angripe de opplyste adelsmennene som
sttter demokratisk reform. Etter at leie og renterater har
blitt redusert skal derfor innsamlinga av leie og renter bli
sikra, og det blir sltt fast at i tillegg til beskytte de
sivile rettighetene, bndenes politiske rettigheter,
jordrettigheter og konomiske rettigheter, m vi
482

garantere godseierne deres sivile rettigheter, politiske

rettigheter, jordrettigheter og konomiske rettigheter,
med sikte p alliere godseierklassen med oss i striden
mot japanerne. Politikken med fjerne fydal utbytting
br kun anvendes mot gjenstridige, ikke-angrende
forrdere. Hvor enn det er mulig skal disputter mellom
godseiere og forpaktere lses gjennom mekling; og tre
tredelssystemet hva regjeringsmakt angr skal
gjennomfres resolutt, strengt og ekstensivt i rd og
regjeringer p ulike niver. Regjeringsreguleringer m
ikke vre partielle, men br binde bnder s vel som
godseiere.
Det er ingen tvil om at p grunnlag av denne svrt s
moderate jordpolitikken var C. C. P. fortsatt i stand til
appellere p effektivt vis om bondesttte. Ved gjre det
hvilte det til dels p de faktiske oppnelsene som man
sikra seg under denne, men ogs i svrt stor grad p en
direkte appell til nasjonalistiske flelser. Fra det
yeblikket av da C. C. P. begynte ta til orde for en antijapansk forent front var tonen i dets appeller sterkt
nasjonalistiske, og internasjonalisme, som hadde vrt en
sterk karakteristikk ved dets tidligere holdning, forsvant
mer og mer i bakgrunnen. Hele virkninga av Maos
doktrine var differensiere tilfellet Kina og ogs andre
land som var underlagt imperialistisk dominasjon
skarpt fra det til andre land, og flgelig fra det til
Sovjetunionen; slik at Sovjetunionens eksempel opphrte
vre noe som man p overveid vis skulle imitere, og
483

behovet for at Kina skulle utarbeide en egna politikk for

seg sjl blei understreka p det sterkeste. Grunnleggende
sett var doktrinen ikke nasjonalistisk, siden den blei
regna som anvendelig for alle koloniale og halvkoloniale
land, snarere enn bare for Kina aleine; men ettersom
sprsmlet hovedsakelig dreide seg om hvordan
kineserne kunne agere p mest mulig effektivt vis under
forholda i sitt eget land, blei det hovedsakelig snakk om
utarbeide en handlingsstrategi som egna seg for Kina. Da
denne hadde blitt definert p en slik mte at den satte en
samling av alle mulige krefter inne i Kina mot japansk
imperialisme i frersetet, opphrte det vre noen som
helst umiddelbar forskjell mellom den kinesiske
kommunistiske politikken og den kinesiske demokratiske
nasjonalismen; og en slik nasjonalisme blei mer og mer
en del av C. C. P.s offisielle politikk. Dette
fremmedgjorde C. C. P. fra Komintern, til tross for den
sistnevntes ihuga appeller om den forente front mot
fascismen; og i praksis opphrte Komintern nrmest
intervenere i kinesiske anliggender lenge fr Stalin
avskaffe den i 1943. Mao fortsatte hevde allianse med
Sovjetunionen, og det betrakte den kinesiske revolusjon
i begge dens stadier essensielt sett som del av den
verdensproletre revolusjonen, som handlingsprinsipper;
men dette betydde ikke at han var rede til akseptere noe
diktat fra Moskva i forhold til kinesisk politikk, eller til
bevege seg i retning av verdensrevolusjon mens den
nasjonale nye demokratiske revolusjon i Kina
484

fremdeles hadde til gode bli oppndd fullt ut. Ved

anta en langt mer nasjonalistisk tone, og vre mer rede til
pkalle hederen ved fortidas kinesiske historie og
kultur, fulgte C. C. P. en kurs som hovedsakelig var
parallell med den til Sovjetunionen, i hvert fall etter
1941, og til andre kommunistpartier, slik som det
franske, i slutten av trettira; men den kursen som det
fulgte var dets egen og blei ikke ptvunget det fra
Sovjetunionen.
Det som i brei forstand framkom i Kina i lpet av 1930ra, hovedsakelig under Mao Tse-tungs innflytelse og
inspirasjon, var en distinkt kinesisk kommunisme der en
langt strre rolle blei tilskrevet bndene enn innen
kommunismen i de fleste andre land; for sjl om
industriproletariatets ledelse fortsatte bli hevda i
prinsippet blei det anerkjent at revolusjonen i praksis var,
og mtte vre, hovedsakelig en bonderevolusjon bde
umiddelbart sett og i betydelig tid framover, og
industriproletariatets nominelle lederskap betydde lite,
om noe, annet enn C. C. P.s lederskap over bndene.
Bndene ville, etter Maos syn, ndvendigvis vre
hovedaktrene nr det gjaldt avstedkomme den nye
demokratiske revolusjonen, der C. C. P. ikke bare ville
vre i gang med assistere dens fullendelse, men ogs i
forberede menneskers sinn for den sosialistiske
revolusjonen som var forutbestemt til flge i dens
kjlvann. I lys av Kinas halvfydale, halvkoloniale status
var det dessuten uunnvrlig samle p revolusjonens
485

side ethvert element blant folket som man kunne f til

ta del i det anti-imperialistiske korstoget og til
akseptere behovet for en demokratisk politisk og sosial
struktur; og dette innebar en sterk insistering p nasjonal
solidaritet som et middel til samle sttte. I hvor stor
grad C. C. P. blei omvendt til nasjonalisme i teorien er
ikke enkelt si; det blei i alle fall hyst nasjonalistisk i
praksis, og man m huske p at enheten mellom teori og
praksis var blant de marxistiske prinsippene som Mao
sjl hevda p det sterkeste. I 1937 leverte Mao en
forelesning Om praksis, som i ettertid blei publisert, der
han hevda p det sterkeste at marxismen ikke er et
dogme, men en handlingsveiledning, og hele hans
bidrag til den sosialistiske tenkning er i samsvar med
denne pstanden.
Jeg har i dette kapitlet kun befatta meg med den
kinesiske kommunismen, og ikke sagt noe som helst om
utviklinga av andre former for sosialisme i 1930-tallets
Kina. Der er s visst lite si om utviklingslinjer utafor
kommunistpartiet, som s snart det begynte komme til
hektene igjen etter katastrofen i 1927 nesten sagt hadde
monopol p fremme sosialismen og stod aleine om
arbeide for den p en praktisk mte. Utafor C. C. P. var
der til alle tider grupper som opponerte mot den forente
front-strategien og tok til orde for en mer avgrensa
proletr politikk basert p en allianse mellom kun
arbeidere og bnder og for en nrmere identifisering
med verdensrevolusjonens sak, til forskjell fra den reint
486

kinesiske sdanne. Disse var gruppene som Mao

fordmte som trotskyister, som noen av dem hevda at
de var, men andre ikke. Til disse gruppene tilhrte de
som tok del i Shanghai-konferansen i 1931 og etablerte
en rivaliserende sentralkomit anfrt av Chen Tu-hsin
som generalsekretr, Han Lin-fus tredje front og Liu
Jen-chings Lenin front som blei fordmt av Mao i
1938, og en rekke andre opposisjons-bevegelser. Mao
fordmte ogs som putschister og eventyrere de som
fulgte Li Li-sans lederskap i 1930, forut for hans
tilbakekalling og forflytning til Moskva det pflgende
ret. Der var ogs hyreflydissidenter, fordmt som
opportunister, slik som Tan Ping-shan, som blei
ekskludert fra partiet mot slutten av 1927 for ha fortsatt
samarbeide med K. M. T. og i ettertid ha organisert et
tredje parti, og Ku Shan-chung, som gikk over til K.
M. T. etter sin arrestasjon i 1932.
Bortsett fra disse avvikerne var der i Kina en god del
intellektuelle som sympatiserte med sosialismen, men
som stod uten forbindelse med C. C. P. eller med dens
dissidentiske avleggere. Politikken basert p en forent
front appellerte sterkt til de fleste av disse og, uten ta til
orde for kommunismen, var de rede til samarbeide med
C. C. P. og i stor grad til akseptere dets lederskap hva
umiddelbar politikk angr. Inntil framveksten av Det
demokratiske forbund etter 1945 mangla disse
elementene en sentral organisasjon som de kunne samle
seg om, og de fleste av dem arbeida innen den forente
487

fronten eller blei aktive i slike ikke-politiske

organisasjoner som Det kooperative forbund eller
sjlsagt i begge. Disse ikke-kommunistiske intellektuelle
var imidlertid ikke p noe tidspunkt i besittelse av en
massetilhengerskare eller var i stand til utve noen som
helst betydelig innflytelse. Ei heller virker de ha vrt
fruktbare p den sosialistiske tenkningens omrde, sjl
om enkelte av dem gjorde et visst forsk p tilpasse den
europeiske sosialistiske pluralismen til kinesiske forhold,
og deres innflytelse innen den kooperative bevegelsen
fortsatte vre betydelig helt fram til 1949
hovedsakelig utafor de omrdene som var under
kommunistisk kontroll.
Mao Tse-tung er imidlertid den eneste skikkelsen med
reell sosialistisk status som dukka opp i Kina mellom
krigene, som predikeren og den praktiske utveren av en
nevneverdig variant av den kommunistiske holdningen,
som i langt strre grad enn kommunister andre steder var
rede til tilskrive bde bondestanden og de
nasjonalistiske implikasjonene ved den forente front i et
halvfydalt, halvkolonialt land en plass, et land som han
skte gjre bde til en alliert med Sovjetunionen og de
demokratiske nasjonalistiske bevegelsene i andre land
som var gjenstand for imperialistisk inntrenging.
Hvordan hans politikk utvikla seg etter at kommunistene
hadde kommet til makta i 1949 er et sprsml som ligger
langt utafor omfanget av dette bindet.
488

Litteraturreferanser:
En utmerket samling av oversatt kildemateriale er C.
Brandt, B. I. Schwartz og J. K. Fairbanks A Documentary
History of Chinese Communism (Harvard, 1952). Se ogs
P. H. Clydes The Far East (New York, 1948); J. K.
Fairbanks The United States and China (Harvard, 1948);
H. Feis The Chines Tangle (Princeton, 1953); H. R.
Isaacs The Tragedy of the Chinese Revolution (Stanford,
1938); Mao Tse-tungs Chinas New Democracy (1941,
engelsk oversettelse, New York, 1945); og Selected
Works (bind I, 1954); R. C. Norths Moscow and the
Chinese Communists (Stanford, 1953); D. B. Roses
China among the Powers (New York, 1945); B. I.
Schwartz Chinese Communism and the Rise of Mao
(Harvard, 1951); R. H. Tawneys Land and Labour in
China (1932); J. Stalins Stalin on China (Bombay, 1951);
H. A. Steiners Maoism (Los Angeles, 1952); Hu Chiaomus Thirty Years of the Communist Party of China
(Peking, 1951); R. C. Norths The Kuomintang and the
Chinese Communist Elites (Stanford, 1952); Edgar
Snows Red Star over China (1938); P. Thurbers
American-Russian Relations in the Far East (New York,
1949); F. Moraes Report on Maos China (New York,
1953); W. W. Rostows The Prospects for Communist
China (1954).

489

Kapittel XIII

Et blikk bakover og framover

JEG bringer denne studien av sosialistisk tenkning til

ende i 1939, med utbruddet av Den andre verdenskrig;
for utviklingene som kom etter krigen er fremdeles for
ferske til at historikeren kan evaluere dem med noen som
helst sikkerhet. Men jeg kan ikke avslutte min
oppsummering uten et visst forsk p estimere hvor
sosialismen som en verdensbevegelse stod i 1939, eller
hva som den gang syntes vre dens utsikter. I mer enn
tjue r hadde den vrt skarpt splitta i to stridende
bevegelser kommunismen og sosialdemokratiet
hvorav den frstnevnte hadde absolutt makt i
Sovjetunionen og den sistnevnte utgjorde den
konstitusjonelle regjeringsmakta i de tre ledende
skandinaviske landene, om enn uten sttte fra en klar
majoritet av valgmennene i noen av de tre. Bde
kommunismen og sosialdemokratiet hadde blitt utsletta,
bortsett fra visse undergrunnaktiviteter, i Italia, Tyskland
og Spania, og i de fleste av statene i st-Europa. Der var
en mektig kommunistisk, s vel som sosialdemokratisk,
minoritet i Frankrike; og i Storbritannia, hvor
kommunismen hadde f tilhengere, hadde the Labour
Party sakte kommet til hektene igjen etter katastrofen i
490

1931, og utfordra det konservative hegemoniet som

fremdeles eksisterte etter valget i 1935. I De forente
stater var Det amerikanske sosialistpartiet, som aldri
utgjorde noen reell kraft etter 1914, langt p vei
desintegrert, mens fagforeningene hadde i stor grad
hadde kt sin styrke under the New Deal. I LatinAmerika var kommunismen credoet til aktive, men ikke
svrt store minoriteter i de fleste av republikkene, mens
sosialdemokratiet ikke var noen framherskende kraft
noen steder; og begge var p kant med Apristabevegelsen, som var mektig i Peru, og i Mexico hadde
president Crdenas gjort mye for heve og viderefre
tradisjonen fra den primrt agrare revolusjonen.
Australia og New Zealand hadde Labour-regjeringer; og
det sistnevnte hadde gjort nevneverdige framskritt i
retning av velferdsstaten. I Canada var de tradisjonelle
partiene
fremdeles
framherskende,
men
den
sosialdemokratiske
kooperative
Commonwealthfderasjonen hadde begynt utfordre deres autoritet,
spesielt
i
Saskatchewan.
I
Sr-Afrika
var
arbeiderbevegelsen fremdeles i en opplsningstilstand,
og en rasemessig intolerant nasjonalisme var en kende
kraft. I India hadde et kongressosialistisk parti blitt
oppretta, men opererte fremdeles innafor rammene av
kongresspartiet, og i en rivalisering som var i ferd med
utvikle seg med kommunistpartiet. I Japan hadde
sosialisme av alle slag for en stund gtt nedenom
gjennom utviklinga av nasjonalistisk militarisme. I Kina
491

hadde Mao Tse-tung etablert sin forrang innen

kommunistpartiets rdslagninger, og hadde satt seg i
spissen for en folkefront for st i mot japansk
imperialistisk inntrenging; men sentralregjeringa i Kina
var fremdeles i hendene p Chiang Kai-shek og
Kuomintang. Der var gryende kommunistiske og
sosialistiske bevegelser i en rekke land i Midtsten, men
de var fremdeles sm og ineffektive. Sist men ikke minst,
blant de mindre europeiske landene, var Belgia,
Nederland og Sveits i besittelse av store
sosialdemokratiske minoriteter som ikke viste noen tegn
til bli majoriteter, Portugal satt helt fast i dr. Salazars
diktatoriske styre, Tsjekkoslovakia hadde mektige
kommunistiske og sosialdemokratiske minoriteter,
hvorav ingen av dem var sterke nok til regjere landet;
Polen hadde glidd inn under halvdiktaturet til oberstene
som hadde etterfulgt Pilsudski, og i Finland hadde
sosialistene nylig mista makta.
Alt sett under et var dette en skuffende situasjon for
sosialismen som en verdenskraft. Den kommunistiske
verdensrevolusjonen, som man med s stor sikkerhet
forespeila i de tidlige tjuera, hadde ikke bare unnlatt
inntreffe, men hadde inntil videre helt forlatt bevisstheten
til dens russiske forkjempere, som under Stalin via sin
energi til bygge opp sosialismen i et enkelt land og
anvendte sin innflytelse i favr av de antifascistiske
folkefrontene som tok sikte p beskytte Sovjetunionen
mot farene for naziaggresjon. I mellomtida hadde
492

sosialdemokratiet, sjl om dets tilhengere i noen f land

hadde vrt i stand til oppn betydelige framskritt i
retning av velferdsstaten, vist en markert tendens til sl
seg til ro som en permanent stor minoritet i de fleste av
de konstitusjonelt styrte landene i vesten og, endog nr
det satt p regjeringsmakta, viste liten hug etter et hurtig
framskritt i retning av sosialismen som en alternativ basis
til kapitalismen for den konomiske ordninga av
samfunnet.
Sjl om de stod i skarpt motsetningsforhold til hverandre
ga de sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsene
av 1939 seg ut for hente sin inspirasjon hovedsakelig
fra en felles opprinnelse. Bortsett fra i noen f land, der
det viktigste var Storbritannia, hvor marxistiske doktriner
kun hadde et svrt lite fotfeste, ga bde kommunistene
og sosialdemokratene uttrykk for at de var tilhengere av
Marx, hvis essensielle doktriner de fortolka p essensielt
sett ulike mter. Begge retningene uttrykte sin tro p de
marxistiske teoriene om verdi og merverdi, og sa seg
enige i hevde at de eiendomsbesittende klassene utbytta
proletariatet ved kjpe varen, arbeidskraft, for mindre
enn verdien av dens produkt. Begge trodde p en
konomisk fortolkning av historia som holdt fram for
proletariatet utsiktene til bli herskerklassen i samfunnet
og anvende sin makt til avskaffe seg sjl, s vel som
andre klasser, i det kommende klasselse samfunnet.
Begge trodde at kapitalismen, som en gang var pioneren
for avanserte produksjonsmetoder, var forutbestemt til
493

bli avlst av et system basert p offentlig eie av

produksjonsmidlene, og der utbytting mennesker i
mellom ville forsvinne og gi plass for produksjon for
nytte i stedet for profitt. De skilte lag ved at mens
kommunistene proklamerte behovet for revolusjon og for
proletariatets diktatur i hendene p en essensielt sett ny
type stat som deretter ville g fram med avskaffe seg
sjl og erstatte styringa over mennesker med
administrasjonen av ting, framholdt sosialdemokratene at
den bestende staten gradvis kunne bli omforma til et
demokratisk instrument for sosialistisk konstruksjon og
flgelig ikke trengte bli styrta men bli erobra ved
vinne flertallet av valgmennene over p den sosialistiske
sida. Sosialdemokratene, som hovedsakelig var
organisert i land som, i hvert fall etter 1918, var i
besittelse av universell eller i alle fall allmenn stemmerett
for det sentrale lovgivende kammeret, proklamerte
parlamentarisk demokrati og flertallsstyre som
uunnvrlig basis for sosialismen; mens kommunistene,
hovedsakelig organisert i land der parlamentarisk
demokrati ikke eksisterte, ikke tenkte i lys av individuelle
velgere eller majoriteter men ut i fra organiserte klasser
som besittere av makt og var fullt ut rede til nekte
stemmerettigheter for medlemmer av de opponerende
klassene og basere sine utsikter p et diktatur som ville
ekskludere alle klassefiender fra enhver andel i den
politiske innflytelsen. Det diktaturet som kommunistene
s for seg var imidlertid alltid det som vedkom en klasse,
494

proletariatet, eller en kombinasjon av klasser av arbeidere

og bnder som agerte under proletrt lederskap.
Klassens diktatur blei til et klassepartis diktatur kun fordi
det sistnevnte blei betrakta som den essensielle
representanten for en klassefortropp, som legemliggjorde
aspirasjonene til klassen i sin helhet og derfor var
berettiga til styre i dens navn. Sosialdemokrater benekta
p den annen side at Marx noen gang hadde tatt til orde
for diktatur i den forstand som blei tilskrevet det av
kommunistene. Marx, sa de, hadde kun kontrastert
proletariatets diktatur med det til borgerskapet i den
forstand at det stod for majoritets- opp mot
minoritetsstyre og betrakta proletariatet som bestende av
det store flertallet blant hele folket, inkludert de utbytta
landsens menn s vel som byens folk som var engasjert i
den moderne industrien. Kommunistene anvendte p sin
side ordet proletariatet p to ulike mter, en som
omfavna de utbytta klassene i sin helhet og den andre
som kun innbefatta de industrielle lnnsarbeiderne, eller
endog kun dem som var engasjert i storskalaindustri; og
deres holdninger overfor bondestanden spente fra
betrakte den store massen av fattige bnder og jordlse
landarbeidere som proletariatets naturlige allierte mot de
mer velstende klassene, til se ned p bndene som
personer som var engasjert i avleggse former for
smskalaproduksjon, som skulle bringes ut av sin
primitive tilstand gjennom industrialiseringa av

495

jordbruksmetodene under strengt proletrt lederskap og

ditto kontroll.
Fra begynnelsen av den kommunistiske bevegelsen
manifesterte dens krangel med sosialdemokratiet seg i
akutt form i relasjon til behandlinga av koloniale
territorier under imperialistmaktenes herredmme. I slike
territorier tok sosialdemokratene for det meste til orde for
behovet for bedre behandling av de innfdte folkene og
for en gradvis utvikling av sjlstyreinstitusjoner i retning
av full autonomi tendenser som harmonerte med deres
egen gradvis orienterte hjemlige politikk; mens
kommunistene, som de erklrte fiendene av imperialisme
og kolonialisme, gikk helhjerta inn for nre opp under
kolonial revolt og en fullstendig fjerning av imperialistisk
herredmme. Reformistisk og revolusjonr politikk kom
sledes i sterk opposisjon til hverandre i ethvert kolonialt
omrde der den kommunistiske bevegelsen var i stand til
sl rot.
Dersom man ser p saken fra et omfattende
verdensststed er det lett se at verken kommunismen
eller sosialdemokratiet i virkeligheten hadde et praktisk
budskap for alle land. P den ene side var der aldri noen
reelle utsikter til at visse land for eksempel Skandinavia
eller Storbritannia ville nske gi seg i kast med
kommunistiske revolusjoner med sikte p styrte sine
bestende systemer, som i hvert fall kunne bli omarbeida
i betydelig grad dersom en majoritet blant deres folk var
496

rede til stemme inn sine reformerende partier ved

makta. P den annen side, i Russland fr 1917, var det
ikke noen annen vei enn revolusjon som stod pen,
primrt fordi majoritetens vilje til reformere ikke var
anerkjent og der ikke var noen konstitusjonell metode for
fremme demokratisk framskritt. Enkelte land, i srlig
grad Tyskland, befant seg i en mellomposisjon mellom
disse kontrastfylte situasjonene ved at de var i besittelse
av parlamenter, valgt p bakgrunn av en vid stemmerett
og med betydelig makt, men disse parlamentene hadde
ikke noen kontroll over den utvende regjeringa, som
forblei vrende i uansvarlige hender; slik at en vital strid
mellom den folkelige forsamlinga og den utvende
regjeringa enten ville ha mttet bli inngtt kompromiss
med eller bli lst gjennom en appell til makt. Av andre
grunner befant ogs Frankrike seg et sted mellom
ytterlighetene, fordi det hadde en tradisjon med
revolusjon som strakk seg tilbake til 1789 og fordi det
inneholdt store elementer som aldri hadde akseptert den
parlamentariske republikkens institusjoner. Ogs Italia,
p grunn av svakheten ved dets parlamentariske tradisjon
og den langvarige striden mellom kirka og staten, befant
seg i en tvetydig posisjon mellom de parlamentariske
demokratiene og landene som var underordna autoritrt
styre; mens i Japan hadde de parlamentariske partiene
aldri etablert seg p en slik mte at de var i posisjon til
utstede ordre til det militre eller til redusere den

497

guddommelige herskeren til en konstitusjonell monarks

status.
Sett fra et verdensststed hadde manifestet som blei
utstedt fra Bern i 1919 av den gjenopplivede andre
internasjonale en distinkt sneversynt klang. Det hadde
ikke noe budskap i det hele tatt til russerne, kineserne
eller japanerne, og heller ikke mye til tyskerne eller
italienerne, bortsett fra i lys av de enn ikke utprvde
institusjonene til den nye Weimarrepublikken. Men det
nrmest simultane manifestet til den nystifta Komintern,
utstedt fra Moskva en mned eller s seinere, var minst
like trangsynt, ved at det hvilte p en dogmatisk pstand
om at proletariatet i alle land hadde foran seg en likefram
plikt til i alle henseender bevege seg langs den veien
Moskva gjorde som faktisk var helt urealistisk i
relasjon til Storbritannia, Skandinavia eller De forente
stater, og enda mindre realistisk i relasjon til Frankrike
og Italia, eller, som begivenhetene viste, i
Weimarrepublikkens Tyskland for ikke nevne
Australia og New Zealand, Canada og Mexico, eller s
visst India og Sri Lanka. Kun den sentrumsorienterte i
den to-og-en-halve-internasjonalen i Wien var i stand
til se hvor absurd det var sl fast en enkelt metode
som skulle gjelde for alle land, uavhengig av deres
omstendigheter og tradisjoner eller av mulighetene som
stod pne for deres folk; og forsket fra Wien p
forsone de stridende partene ved anerkjenne begge
498

disse synspunktene som av begrensa anvendelighet blei

feid til side av de rivaliserende tilhengerne av intoleranse.
La oss n for en stund skue mye lenger tilbake, og
forske se hvordan sosialistisk tenkning hadde utvikla
seg fra sin frste begynnelse mot slutten av det attende
rhundre til bevegelsene i ra fr Den andre verdenskrig.
I dette tilbakeblikket var den tidligste sosialistiske
planleggeren som vi trenger befatte oss med Gracchus
Babeuf og hans de likes konspirasjon fra 1796. For sjl
om ordet sosialisme enn ikke var fdt er Babeuf
berettiga til bli betrakta som den frste sosialistiske
tenkeren som satte seg i spissen for en bevegelse med
breit sosialistiske intensjoner; og det er av betydning at
han begynte som en revolusjonr konspirator som skte
fre Den store franske revolusjon videre til et
ytterligere, likhetsbasert stadium. Ut av Babeuf og hans
konspirasjon kommer en lang rekke sosialistiske
konspiratorer Blanqui og Barbes, den ytterste
venstreflyen
blant
de
britiske
chartistene,
Pariserkommunen og, i visse aspekter, lederne for sjlve
den bolsjevikiske revolusjonen i 1917, sjl om anklaga
om at Lenin var blanquist ofte har blitt benekta p det
sterkeste. En tradisjon blant mange innen den
sosialistiske historia er utvilsomt den vedrrende en
omveltende reisning i regi av en lite, av en hengiven
forsamling av revolusjonre som sikta mot trekke den
mindre aktive massen med seg inn i det nye samfunnet
gjennom s vel eksemplets makt som gjennom
499

rettesnorer. Til alle tider og i mange land har der vrt

grupper av personer hvis instinktive forestilling om
sosialistisk revolusjon har vrt i form av en slik reisning;
og trolig vil dette alltid forbli s, endog i land der slike
omveltningsforsk ikke har den minste sjanse til
lykkes. For en slik omveltningsvirksomhet er
hovedsakelig et sprsml om temperament og om en
konstitusjonelt sett manglende evne til tenke i andre
baner, sjl om der sjlsagt er tider og steder der mange
personer, som temperamentsmessig sett ikke er stemt for
det, som flge av bestemte omstendigheter lar seg
overtale til ty til oppstand som et politisk vpen.
Den andre strmmen av den sosialistiske tradisjon er
essensielt sett annerledes. Den oppstr ut i fra de tidlige
fellesskapsplanleggerne Robert Owen og Charles
Fourier, med deres planer om smfellesskap,
tilbaketrukket fra konkurransen rundt dem for
etterstrebe det gode liv i sm og for det meste
sjlforsynte grupper av produsenter og konsumenter, som
samarbeider i stedet for konkurrerer om levnetsmidlene,
og animert av sosiale filosofier og gjensidig godvilje.
Fouriers appell til naturlige menneskelige tilbyeligheter
og Owens til fellesskapssolidaritetens moralske prinsipp
var utvilsomt vidt forskjellige og appellerte til
forskjellige sosiale grupper; og Owen hadde, hva Fourier
mangla,
en
nr
forbindelse
med
arbeiderklassebevegelsen i en viss fase av dens utvikling.
Men de var begge to utopister som skte omforme de
500

bestende samfunna p et grunnlag av ansikt-til-ansiktsammenslutning i sm fellesskap, som begge hpa med

tid og stunder dekke hele jorda med, ved at relasjonene
disse fellesskapa i mellom hvilte p en breit fderal basis,
og hele sprsmlet om makt blei irrelevant og
meningslst i mte med hele den friheten som hver
enkelt fellesskapsbestanddel nt. Deres etterflger,
Cabet, skilte seg fra dem begge ved at han skte stifte
et strre fellesskap som var bundet sammen gjennom en
mye strengere likhetsdisiplin, der den ansikt-til-ansiktbaserte frivilligheten hos Owen og Fourier vek plass, i
hvert fall intensjonelt sett, i favr av en videre
sammenslutning. Men ogs Cabet tilhrer utopistenes
leir, som forstod det nye samfunnet slik at det oppstod
gjennom en frivillig tilbaketrekking fra det Owen kalte
den gamle, umoralske verden bestende av
konkurransebasert uorden til en harmoni bestende av
nasjonal sammenslutning som hvilte p en appell til
menneskenaturens bedre kvaliteter.
Den tredje tidlige retningen var essensielt sett annerledes
enn begge de andre. Henri Saint-Simon var verken en
opprrsorientert likhetstilhenger eller en utopisk
visjonr, men en planlegger med en overveid doktrine
om historisk utvikling. Han s det nittende rhundrets
misjon i frigjringa av menneskeheten fra herredmmet
til les oisifs kongene, aristokratene og militaristene
som dominerte tingenes tilstand bde fr og etter den
store revolusjonen og at disse blei erstatta av les
501

savants mennene med vitenskapelig kunnskap som

ville reetablere samfunnets tapte enhet og orden ved
utvikle produksjonsmidlene til tjeneste for alle og
framfor alt av la classe la plus mombreuse et la plus
pauvre. Det som skulle komme var, i Saint-Simons
yne, ikke en klassekonflikt mellom arbeidsgivere og
arbeidere men et samarbeid mellom begge for f slutt
p bde krig og utbytting og skape en planlagt konomi
der produksjonen av rikdom ville avansere med
stormskritt. Under deres fordelaktige herredmme ville
det vokse fram en ny kristendom som alle teologiske
dogmer ville bli raffinert bort fra og kun vitenskapelig
sannhet ville bli ret. Saint-Simons disipler tilfyde til
mesterens doktrine en erklring om det illegitime ved
all arva rikdom og om behovet for tildele alle sosiale og
konomiske funksjoner i strengt samsvar med
menneskers kapasitet til gjre god bruk av dem i
fellesskapets interesse. Enkelte av dem, spesielt Enfantin,
bega seg inn p underlige mystiske fortolkninger av
mesterens religise doktrine, som stilte bevegelsen i
vanry og bidro til delegge dens sosiale betydning.
Men man m spore tilbake til Saint-Simon og hans
tilhengere den forgreininga innen sosialistisk tenkning
som stiller sosialismen p linje med tilhengerne av en
planlagt konomi, og ogs den tendensen som plasserer
den
p
den
teknologiske
utviklingas
og
storskalaindustrialismens side som det ndvendige
grunnlaget for en sosialistisk orden.
502

Den fjerde store utviklingsretninga innen sosialistisk

tenkning kom fra verket til Louis Blanc, som i ettertid
blei utvikla i enkelte av sine aspekter av Ferdinand
Lassalle. Louis Blancs strste bidrag var ideen om retten
til arbeid om den forpliktelsen som staten hadde til
skaffe til veie sysselsetting for alle villige arbeidere, slik
den kom til uttrykk i hans Arbeidets organisering, utgitt
frste gang i 1839. Blanc stod for et system basert p
sjlstyrte nasjonale verksteder, som skulle bli etablert og
finansiert av en reformert demokratisk stat, men som
skulle st fritt til styre sine egne anliggender, kun
underlagt en generell koordinerende og planleggende
kontroll i regi av representantene for hele folket. I 1860ra tok Lassalle over denne forestillinga og anvendte den
p forholda i Prysen, der han krevde at den pryssiske
staten skulle skaffe til veie kapital for utviklinga av
sjlstyrte produsentkooperativsamfunn som opererte
under et politisk regime basert p universell stemmerett,
og som ville omdanne staten fra en fiende av folket til et
essensielt instrument for deres frigjring.
Louis Blanc og Lassalle hadde seg i mellom mye gjre
med framveksten av ideen om at sosialismen krevde
statlig intervensjon, ikke bare for regulere sosiale og
industrielle forhold, men for gjre staten faktisk
ansvarlig
for
industriens
virkemte
gjennom
sammenslutninger av arbeidere danna og oppmuntra
under dens overoppsyn. Denne forestillinga om
sosialisme gikk imidlertid direkte p tvers av bde den
503

nye vitenskapelige sosialismen som blei proklamert av

Marx og Engels i 1840-ra og den radikalt annerledes
doktrinen som blei utarbeida av P.-J. Proudhon p
omtrent samme tid. For Marx og Engels, i deres versjon
av den materialistiske historieoppfatning, fremma en
doktrine der de summerte opp menneskehetens historie
som nedtegnelsen av en rekke klassestrider, og i det siste
stadiet av disse hadde de sentrale stridende klassene blitt
redusert til kun to kapitalistene og proletarene og
mellom dem ville striden fortsette med kende styrke
inntil de borgerlige, kapitalistene, til slutt ville
overvinnes gjennom deres utbytta proletarer, og
samfunnet skulle organiseres p et grunnlag som var fritt
for alle klasser og for konomiske og sosiale
motsetninger. Marx betrakta alle andre enn disse klassene
som i ferd med forsvinne under virkninga av det
teknologiske framskrittet fydalister etter hvert som
kapitalister mer og mer erstatta dem i maktposisjoner, og
smborgerlige, smskalahndverkere og bnder etter
hvert som storskalaproduksjon fordreiv dem fra markedet
gjennom sin overlegne konomiske effektivitet.
Storskalakapitalisme var sledes, etter Marx syn,
essensielt sett opp til et visst punkt en kraft som virka for
framskritt; men den inneholdt motsetninger som p fatalt
vis hindra den i skride fram utover dette punktet og
brakte proletariatet, oppsvulma gjennom dens vekst, p
banen mot den som en mer og mer truende kraft. Marx
hevda at utfallet kunne forutses med vitenskapelig visshet
504

i form av at kapitalismen ville bli styrta og at

produksjonsmidlene ville bli sosialisert under
proletariatets kontroll.
Marx forventa utvilsomt at denne dnoument skulle
komme svrt snart, som utfallet av en av de stadig
tilbakevendende krisene som kapitalismen i hans tid var
gjenstand for. Han undervurderte bde kapitalismens
motstandskraft og de kapitalistkontrollerte statenes evne
til komme den trua kapitalistklassen til unnsetning, og
overvurderte styrken i den proletre solidariteten og
mulighetene for innlemme under det proletre banneret
de gruppene som blei slynga inn under det gjennom
storskalakapitalismens framskritt og bndene som blei
fattigsliggjort gjennom den progressive industrialiseringa
av jordbruket. Men han hadde rett i forutse striden
mellom arbeiderne og kapitalistene som den framstende
konflikten i siste halvdel av det nittende rhundre i de
avanserte kapitalistiske landene og ogs i sp et
framskritt innen trenden i retning av produksjon i en
strre og strre skala. Den marxistiske sosialismen gjorde
sin frste store innvirkning p arbeiderne i de avanserte
landene i Den frste internasjonales dager i 1860-ra.
Han publiserte det frste bindet av sitt store verk, Das
Kapital, i 1867, og under hans innflytelse stifta hans
tilhengere Tysklands sosialdemokratiske parti i Eisenach
det samme ret, i skarp opposisjon mot Lassalles
universelle tyske arbeidersammenslutning, som hadde
blitt etablert noen f r tidligere. De store stridssprsmla
505

mellom marxister og lassallianere i lpet av konfliktens

frste r dreide seg frst om lnningenes jernlov, som
lassallianerne holdt fast ved men som Marx benekta og,
av strre umiddelbar betydning, den holdninga som
sosialister skulle innta i sin relasjon til staten. Mens
lassallianerne vedrrende dette stridssprsmlet skua mot
staten, omforma p grunnlag av universell stemmerett,
for at den skulle agere som promotren av arbeidernes
produktive foretak i opposisjon mot kapitalistene,
proklamerte marxistene behovet for delegge den
kapitalistiske staten helt og fullt og bygge opp p dens
ruiner en ny stat basert stdig p arbeidernes makt.
Dette var en skarp doktrinemessig konflikt, men den var
ikke tilstrekkelig til forhindre en sammensling av de
tyske marxistiske og lassalianske partiene under Gothakongressen i 1875, p grunnlag av et samstemt program
som Marx fordmte i harde ordelag fordi det gjorde for
store innrmmelser overfor det lassallianske ststedet,
spesielt i relasjon til staten. Hans tyske tilhengere
ignorerte like fullt hans protest, og gikk videre med
sammenslinga, som de betrakta som essensiell for den at
striden mot Bismarcks antisosialistiske korstog skulle
lykkes. Det forente tyske sosialdemokratiske partiet, som
lyktes i oppst fra denne striden, blei deretter en modell
for sosialistpartier over mesteparten av Europa, bortsett
fra i Storbritannia, hvor H. M. Hyndmans S. D. F. aldri
oppndde noe mer enn svrt liten sttte og snart blei
redusert til det ubetydelige gjennom framveksten av ikke506

marxistiske partier, frst Keir Hardies I. L. P. i 1893 og

s L. R. C. i 1900, som blei til the Labour Party i 1906.
Men i flesteparten av landene i Vest-Europa blant dem
Skandinavia, Nederland, Belgia, Spania, Italia og
sterrike kom marxistiske sosialdemokratiske partier i
1880- og 1890-ra til spille en framherskende rolle
innen arbeiderklassepolitikk, mens i Frankrike og
Russland var feltet delt mellom marxistiske og ikkemarxistiske partier av ulike slag.
Marxismen, i den formen den blei gitt av Det tyske
sosialdemokratiske partiet, kom sledes til bli den
framherskende
innflytelsen
innen
Den
andre
internasjonale, stifta i Paris i 1889, og fortsatte vre det
fram til Den andre internasjonales sammenbrudd i 1914.
Denne marxistiske innflytelsen gikk imidlertid ikke p
noe tidspunkt hen uten bli utfordra, sjl om den igjen
og igjen viste seg st i mot de kreftene som stod i
opposisjon mot den. Den fundamentale utfordringa
overfor marxismen hadde s visst blitt fremma i 1860ra, innen sjlve Den frste internasjonale, da Marx
mtte kjempe mot Proudhons disipler og s mot den
formidable motstanden fra russeren Mikhail Bakunin,
hvis grep om visse seksjoner innen internasjonalen var s
sterk at den bidro til at Marx dmte den til dden ved
flytte dens hovedkvarter til De forente stater i stedet for
risikere at den falt i bakuninistenes hender.

507

Proudhon og Bakunin har ofte blitt gruppert sammen

fordi deres tilhengere var like store motstandere av Marx,
men de hadde faktisk vidt forskjellige ststeder, sjl om
de hadde til felles en bitter fiendtlighet overfor
sentralisering og overfor staten som en aktr for
byrkratisk kontroll. Proudhon hadde faktisk en sterk
tiltro til en uavhengig bondestands dyder, en bondestand
som bestod av sm produsenter som driv sin egen jord,
og dydene til smskala hndverkere som p tilsvarende
vis produserte varer p individuelt grunnlag eller i
samarbeid direkte for forbrukermarkedet. Han nska at
slike produsenter skulle tilfres gratis kreditt gjennom en
folkebank som ville sikre dem sysselsettingsmidlene; og
han nska at hver enkelt produsent skulle motta en
belnning, p grunnlag av frie kontrakter, som samsvarte
med suksessen til hans, eller hans families, anstrengelser.
Proudhonistene innen Den frste internasjonale
opponerte flgelig mot offentlig eierskap over
produksjonsmidlene, inkludert jord, og var tilhengere av
frie kooperative foretak bisttt, ikke av staten, men av
kredittbanker under deres egen kontroll. De var i
virkeligheten anarkister snarere enn sosialister, dersom
sosialismen blir forsttt som innbefatte statlig eierskap;
og deres nederlag innen Den frste internasjonale i
striden med tilhengerne av offentlig eierskap var i
virkeligheten den frste klare identifiseringa av den
marxistiske sosialismen med et slikt eierskap. Men ikke
fr hadde proudhonistene blitt beseira fr tilhengerne av
508

Bakunin framstod som en ny opposisjon mot Marx,

bakka av hovedbolken av internasjonalens spanske og
italienske tilhengerskare og av en stor seksjon blant de
sveitsiske, sentrert i urmakerdistriktet i Juraprovinsen
rundt Le Locle og La Chaux-de-fonds. Denne nye
opposisjonen konfronterte marxistene med en
fundamental utfordring, ved benekte retten hos
generalrdsforsamlinga i London, som Marx kontrollerte,
og s visst hos enhver autoritativ forsamling, til sl fast
en politikk eller et program som var bindende for de
nasjonale og lokale seksjonene som internasjonalen var
lselig bygd opp av. I sin generelle sosialfilosofi la
Bakunin vekt p den primre uavhengigheten til den
lokale ansikt-til-ansikt-gruppa og p dens rett til
bestemme sin egen politikk uten bli underlagt noen som
helst autoritr kontroll fra utsida. Han nska redusere
internasjonalen til statusen av en reint konsulterende
organisasjon, uten noen som helst makt til binde de
nasjonale og lokale seksjonene, og han erklrte likefram
krig mot stater i alle deres former som organer for
byrkratisk autoritet over folket. Bakunin framholdt at
der fantes en naturlig solidaritet innen den lokale gruppa,
som kunne styre sine lokale anliggender p grunnlag av
fritt samarbeid mennesker i mellom, mens strre politiske
enheter, slik som nasjonalstater, ndvendigvis bestod av
herskere og understter, som der ikke kunne eksistere
noen som helst solidaritet mellom. Der var ogs en splid
mellom bakuninister og marxister vedrrende
509

stridssprsmlet om eiendomskrav. Bakuninistene nska

konsentrere seg om en kampanje for avskaffelsen av
arv, mens Marx hevda at arv kun var et symptom p det
sjukelige ved privat eiendom som sdan, og framholdt at
angrepet burde bli retta mot sjukdommen snarere enn
mot symptomet. Sjl om den trna seg opp i den faktiske
konflikten mellom Marx og Bakunin var denne disputten
faktisk overflatisk sammenlikna med deres store strid
vedrrende sprsmlet om autoritet og sentralisering. For
mens Marx betrakta etableringa av sentraliserte politiske
arbeiderklassepartier som det essensielle neste steget i
retning av den sosialistiske revolusjon, s Bakunin i dem
snarere instrumenter for forrde arbeidernes interesser
ved at det innen dem uunngelig vokste fram
byrkratiske tendenser og tilbyeligheter til komme
overens med den autoritre staten i stedet for gjre
dens hele og fulle utslettelse til sosialpolitikkens
grunnleggende mlsetning.
P Haag-kongressen i 1872 lyktes Marx, i fravret av
italienerne, som hadde nekta delta, i avstedkomme
Bakunins ekskludering fra internasjonalen, og flytta
deretter hovedkvarteret til De forente stater, hvor den rant
ut i sanda noen f r seinere etter en periode med laber
inaktivitet. Men hans motstandere frte videre en
restinternasjonale i Europa i noen r, hovedsakelig under
anarkistisk og syndikalistisk overoppsyn, inntil den ogs
svant hen i lpet av et fornya forsk p forene kreftene
p enhetskongressen i Ghent i 1877. Et skjelett av en
510

reint anarkistisk internasjonale blei konstituert p en

hemmelig kongress i 1881, men bortsett fra denne var der
deretter ingen formell internasjonal link, bortsett fra noen
f tilfeldige kongresser, inntil stiftelsen av Den andre
internasjonale i 1889. Deri blei striden mellom
sosialistene og anarkistene umiddelbart fornya, med en
solid vekt av Det tyske sosialdemokratiske partiet i
opposisjon mot anarkistene, som gjentatte ganger blei
ekskludert fra internasjonalens kongresser, for s kun
dukke opp igjen med en fornya utfordring ved hvert
enkelt etterflgende mte. Innen Den andre
internasjonale blei eksistensen av et regulrt konstituert
sosialistparti, som stilte til parlamentariske valg der hvor
slike fantes, kriteriet for at man kunne bli medlem, noe
som blei innskrenka til sosialistpartier som frte videre
sitt arbeid p grunnlag av klassekamp. Dette var p ingen
mter alltid lett fortolke for eksempel ga ikke det
britiske Labour Party noen signaler om klassekamp i sine
politiske erklringer, men blei sluppet inn som et parti
som faktisk var engasjert i klassekamp om man enn sa s
eller ei, mens anarkistiske grupper som p stolt vis
erklrte sine klasseprinsipper med fast hand blei
ekskludert dersom de nekta ta del i parlamentarisk
agering. I land som Russland, hvor det inntil etter 1905revolusjonen ikke fantes noe parlament med taburetter
strides om, blei viljen tatt for vre dden, og de
russiske sosialdemokratene mensjeviker s vel som
bolsjeviker,
og
ogs
de
ikke-marxistiske
511

sosialrevolusjonre fikk anledning til tilknytte seg,

noe som ogs gjaldt for de bittert fiendtlige partiene
basert p de breie og snevre sosialistene i Bulgaria.
Innen Den andre internasjonale framstod de tyske
sosialdemokratene som et samla og forent parti. Det
gjorde ikke franskmennene, inntil de blei tvunget til
enhet gjennom hardt press fra internasjonalen i 1904. For
i Frankrike var sosialistene skarpt splitta i flere stridende
grupper. Jules Guesde anfrte det eldste av dem, Parti
Ouvrier, i streng konformitet med marxistiske
lresetninger og i nr allianse hva de fleste saker angr
med tyskerne; mens Jean Jaurs, fra den uavhengige
sosialistiske gruppa, samla en stor tilhengerskare rundt
seg som via seg til forsvaret av den borgerlige
republikken mot dens antidemokratiske og antisemittiske
fiender, og forberedte seg ved behov p samarbeide
med det radikale borgerskapet i et slikt forsvar, som
guesdistene stempla som i strid med sosialistiske
uavhengighetsprinsipper. Et tredje parti, anfrt av
douard Vaillant, viderefrte den gjenstridige tradisjonen
etter blanquistene, og nok en fjerde, under Paul Brousse,
proklamerte seg som possibilistisk og konsentrerte seg
hovedsakelig om tiltak for sosial reform og kommunal
aktivitet. Dessuten blei situasjonen i Frankrike gjort
ytterligere komplisert gjennom holdningen til
fagforeningene som var organisert i C. G. T., som
erklrte seg i favr av avst fra enhver befatning med
politiske partier samtidig som de lot sine medlemmer
512

st fritt til tilslutte seg dem dersom de nska det og

favoriserte en syndikalistisk variant av anarkismen som
bevisst henta sin inspirasjon tilbake i tid fra Proudhon
snarere enn fra Marx.
Ja, syndikalismen, som slo rtter i Italia og Spania s vel
som i Frankrike, og i visse henseende, om enn ikke alle,
hadde sine paralleller i I. W. W.-bevegelsene i Amerika
og Australasia, var i de tidlige ra av det innevrende
rhundre den nye utfordringa overfor den marxistiske
sosialismen, bde i dens revolusjonre og dens
reformistiske aspekter. Europeisk, til forskjell fra
amerikansk, syndikalisme var den direkte etterflgeren til
anarkismen, og leverte sine angrep p de tradisjonelle
sosialistene fra det samme lokalsamfunnsorienterte og
fderalistiske ststedet. Det blei hevda at politiske partier
uunngelig frte sine tilhengere inn i oligarkiets onder og
dela den spontane solidariteten som vokste fram lokalt
ut av felles hverdagslige erfaringer i verkstedene. La
lutte de classe ne peut tre mene que sur le terrain de
classe det vil si p det industrielle omrdet hevda de.
Politikk frte ikke bare til byrkrati og oligarkisk
kontroll, men ogs til kompromisser med sikte p
blidgjre marginale grupper av valgmenn. Politisk
agering tilslrte sledes klassekampen og var fatal for
arbeiderklassens revolusjonre lan. Lenin inntok s
visst et motsatt ststed, ved betrakte politikk som den
revolusjonre aktivitetens hovedomrde, og krevde
politisk kontroll over fagforeningene, som i dens fravr
513

var tilbyelige til si seg tilfreds med reint reformistiske

aktiviteter. Men Lenin tenkte p Russland, hvor politisk
agering nr sagt ndvendigvis hadde en revolusjonr
karakter, mens syndikalistene tenkte p parlamentarisk
politikk av den vestlige typen. Syndikalistene motsatte
seg imidlertid Lenins type politisk parti s vel som partier
av en parlamentarisk type. For de var fiendtlig innstilt til
alle former for sentralisert kontroll som undergravde
arbeidernes spontane solidaritet i den lokale industrielle
konflikten, og ville ikke ha noe som helst med den
demokratiske sentralismen gjre, en form for
organisering som var en essensiell karakteristikk ved
bolsjevismen. P den tida da den blei danna i 1919
utstedte Komintern utvilsomt sin appell til revolusjonre
verkstedsansatte og andre elementer p venstresida som
delte syndikalistenes fiendtlighet overfor sentralisert
disiplin og tildelte partiet og eksekutivkomiteen innen
Komintern retten til dirigere s vel fagforeningene som
de politiske planene. De syndikalistene, eller ikkesyndikalistene, som slutta opp om Komintern i startfasen
kom snart p kant med dens lederskap i Moskva. Slike
menn som Rosmer og Monatte i Frankrike og ngel
Pestaa i Spania befant seg raskt utafor Komintern og
blant dens sterkeste opponenter; og den samme skjebnen
ramma nordmennene under Martin Tranml og den
seksjonen blant italienerne som fulgte Bordiga inn i
kommunistpartiet.

514

Tilfellet med de amerikanske syndikalistene innen I. W.

W. var noe annerledes, for I. W. W. stod ikke s mye for
lokal autonomi som for industriell fagforeningsaktivisme
i en nasjonal skala, i samsvar med den amerikanske
storbusinessens strre integrering. Men amerikanerne,
eller i hvert fall enkelte av deres hovedledere, slik som
W. D. Haywood, blei ogs frasttt av den hyst
sentraliserte disiplinen til Sovjetunionen, og reagerte
sterkt mot den; for i praksis hadde I. W. W. i Amerika
vrt en hyst lokalsamfunnsorientert organisasjon, som
slynga
sine
egne
lokale
ledere
inn
i
lokalsamfunnsorienterte industristrider, slik som den
store tekstilstreiken i Lawrence, og med tjenestemenn i
stor grad bestende av immigranter fra Europa som
hadde brakt sitt syndikalistiske ststed dit og befunnet
seg p kant med det hyst organiserte byrkratiet til
forbunda som var tilknytta Den amerikanske
arbeiderfderasjonen. Mange av disse I. W. W.tilhengerne fant sin vei inn i kommunistenes rekker i
1919, men blei raskt desillusjonerte og enten droppa ut
eller blei tilknytta en eller annen av det nrmest
uendelige antallet av utbryterbevegelser som dukka opp
p den amerikanske venstresida.
Syndikalistene, spesielt i Frankrike, kom med en
ytterligere
kritikk
overfor
de
politiske
arbeiderklassepartiene. De sa at disse, i stedet for
forene arbeiderne p et klassegrunnlag, splitta dem opp i
tilhengere av rivaliserende ideologier og dela sledes
515

naturlig solidaritet. Denne kritikken kom lett i Frankrike,

i lys av den franske erfaringa med tallrike stridende
politiske sekter, mens der i de fleste land var et klart
framstende sosialistisk parti, sjl om der var sm
dissidentgrupper utafor dets rekker. Grunnene til denne
forskjellen mellom Frankrike og andre land var
hovedsakelig av historisk karakter. Rivaliseringene
mellom de franske sosialistiske seksjonene strakte seg
lang tilbake i tid, og ingen enkeltgruppe hadde noensinne
lyktes i etablere seg i en framherskende posisjon; mens
i Tyskland hadde marxistene og lassallianerne forent seg
for s danne et enkelt parti, og i mange andre land
hadde den framherskende posisjonen gtt til partier som
hovedsakelig var stifta etter den tyske modellen. Der var
s visst ingen slik sosialistisk enhet i Spania; men ogs
der var fagforeningene splitta mellom rivaliserende
bevegelser av s godt som lik styrke, mens i Frankrike
hadde C. G. T. ingen effektiv rival i lpet av perioden
med syndikalistisk aktivitet i de tidlige ra av det tjuende
rhundre.
Syndikalismen hadde ikke noe sterkt grep i Europa utafor
de latinske landene, sjl om den for en stund utvde en
betydelig innflytelse i Nederland og i etterkrigstidas
Norge. I Storbritannia utvikla den en viss aktivitet i lpet
av ra med industriell uro fr 1914, men blei henvist til
en posisjon av sekundr betydning gjennom framveksten
av laugsosialismen i lpet av Den frste verdenskrig.
Laugsosialistene gjentok mange av de syndikalistiske
516

argumentene, uten g s langt i sin opposisjon mot

staten, som de fleste av dem nska beholde, i en
demokratisert form, som en aktr for generell
regjeringsmakt side om side med laugene. Men samtidig
som laugsosialistene var hyst kritiske overfor the
Labour Party for dets reformisme, omfavna de aldri fullt
ut den essensielle lokalsamfunnsorienteringa til den
kontinentale syndikalistiske bevegelsen. Dette var for en
stor del fordi fagforeningene i Storbritannia var fast
organisert p en nasjonal basis, og nasjonale
forhandlinger
erstatta
hurtig
lokale
sdanne.
Laugsosialistene tok som regel denne industrielle
sentraliseringa for gitt, og sikta mot etablere nasjonale
laug basert p de nasjonale fagforeningene snarere enn p
lokale kollektiver slik som de franske, italienske og
spanske syndikalistene hovedsakelig hadde i sinne. Til
tross for tilstedevrelsen av ei lita gruppe rundt fyrst
Peter Kropotkin, som levde i England, var den britiske
anarkismen svrt svak og utvde ingen innflytelse i det
hele tatt innen fagforeningskretser, og tradisjonen med
parlamentarisk regjeringsmakt var sterkt forskansa.
Laugsosialistene var flgelig heller kritiske til dem som
var definitivt fiendtlig innstilte til det parlamentariske
demokratiets institusjoner, og konsentrerte sin
propaganda om behovet for utvide demokratiet til
omfatte ogs den industrielle sfre.
De europeiske syndikalistenes lokalsamfunnsorientering
reproduserte i en seinere form den fderalismen som
517

hadde vrt den opponerende trenden overfor marxismen

i tenkninga til Proudhon og Bakunin. Dette var en kilde
bde til styrke og svakhet til styrke fordi framveksten
av storskalaorganisering og sentralisert byrkrati med
den hadde etablert i mange menneskers sinn en reaksjon
mot den moderne verdens upersonlighetsgjrende
tendenser og hadde tilskyndet en stemning som var
fordelaktig
for
det
amerikanerne
kaller
grasrotsdemokrati,
og
til
svakhet
fordi
arbeiderklassebevegelsen sjl ndvendigvis hadde blitt
sterkt pvirka av den kende skalaen og hadde en tendens
til betrakte storskalaorganisering, uansett hva dens
menneskelige ulemper innebar, som ndvendig av
kamphensyn og som derfor mtte aksepteres som en
betingelse for striden mot storskalakapitalismen. Det var
ingen tilfeldighet at det syndikalistiske budskapet fant
sine hovedtilhengere i land, slik som Frankrike, Italia og
Spania, hvor storskala kapitalistiske foretak, sjl om de
eksisterte, var mindre framskredne og langt mindre
gjennomtrengende enn i de fremste kapitalistiske
landene, slik som De forente stater, Storbritannia og
Tyskland. De latinske landene hadde fremdeles jevnt
over i de tidlige ra av det tjuende rhundre
arbeiderklassebevegelser der den lokale solidaritetens
bnd var sterkere enn dem innen hver enkelt separat
industri som en nasjonal enhet; slik at det franske,
italienske eller spanske syndikat fremdeles var en lokal
organisasjon, og den nasjonale organiseringa innen hver
518

enkelt industri vanligvis ofte bare var en fderasjon av

lokale forsamlinger som flte at deres tilknytning til
lokale arbeiderrd som
fdererte de
lokale
fagforeningene var minst like sterke som til de nasjonale
industrisentraene. Syndikalismen som bevegelse hadde
en tendens til svinne hen etter som den nasjonale
foreninga utvikla seg, og ogs etter som sprsmlet om
nasjonalisering kom i forgrunnen innen offentlige
nyttetjenester og innen grunnleggende industrier slik som
kullgruvevirksomhet. Det var penbart mye enklere f
til realistiske prosjekter med lokal arbeiderkontroll for
foretak som var lokale enn for reint lokale seksjoner av
nasjonalt organiserte konserner. Sjl da man tok til orde
for at en hy grad av desentralisering burde siktes mot
innen industrier som var gjenstand for storskala nasjonal
organisering, var dette forsket tilbyelig til mte
fiendtlighet fra nasjonale fagforeningsledere, som frykta
tap av autoritet dersom ansvar og makt blei spredd vidt
utover.
Fram til 1914, i de tilbakevendende aktivitetene innen
arbeiderklassebevegelsene mellom sentralister og
fderalister, hadde de sistnevnte vanligvis kommet
drligst ut i striden, fordi bde de konomiske og
politiske faktorene gikk i favr av sentralisering. Jo mer
fagforeningene vokste, og fikk anerkjennelse som
forhandlingsaktrer, desto mer blei de tvunget til ske
kollektive forhandlinger som strakte seg over vide
omrder og til erstatte lokale forhandlinger med
519

nasjonale sdanne; mens framveksten av hyst

organiserte sosialistpartier, som skte representasjon
innen nasjonale parlamenter, bevega seg i den samme
retningen og gjorde det vanskeligere for seksjonsmessige
grupper eller sekter opprettholde uavhengige
posisjoner. Vektlegginga innen bde fagforeningene og
de politiske partiene gikk mer og mer i retning av enhet,
og dissens fra majoritetsopinionen blei mer og mer
betrakta som en forbrytelse fordi den brt bevegelsens
solidaritet. Dette forhindra ikke at utbrytergrupper dukka
opp; men det gjorde deres posisjon vanskeligere og
erstatta i kende grad lokal agering med nasjonal sdan.
Dette var tilfellet enten de nasjonale organisasjonene
tenderte mot venstre eller mot hyre, sjl om det gjaldt
mer opplagt nr de bevega seg mot hyre, slik som de
fleste av dem gjorde; for i hvert fall i Vest-Europa gikk
tendensen definitivt mot hyre etter som de voksende
parlamentariske sosialistiske partiene blei vant til
forholda prega av daglig parlamentarisk agering og
massevalgkamper. Den samme tendensen kunne
imidlertid manifestere seg endog nr trenden gikk mot
venstre. I Russland, for eksempel, hvor 1905revolusjonens nederlag hadde etterlatt veien pen for et
fornya revolusjonrt framstt, tok den bolsjevikiske
seksjonen av det sosialdemokratiske partiet, som arbeida
i undergrunnen som en revolusjonr konspirasjon,
nrmest ndvendigvis i bruk en ekstrem form for
sentralisert disiplin og utvikla denne til et prinsipp
520

gjennom teorien om demokratisk sentralisme som den

hevda stamme fra Marx. Mensjevikene gikk p langt
nr s langt i retning av rigid sentral disiplin, men ogs
de var sentralister sammenlikna med de langt mer lst
organiserte sosialrevolusjonre, hvis bevegelse, som
spente over hele opinionsspekteret fra hyre til den
ytterste venstresida, ga rom for store lokale forskjeller og
ikke pla noen enhetlig doktrine p sine individuelle
medlemmer eller p gruppene som den bestod av. De
sosialrevolusjonre kan s visst knapt nok sies ha vrt
i besittelse av en felles doktrine utover en brei sttte til
revolusjonr agering p jordreformens omrde og
styrtinga av autokratiet som opprettholdt de befesta
rettighetene til de jordbesittende klassene. Men bortsett
fra en svrt kort periode i 1905-06, da den revolusjonre
bevegelsen i Russland var p sitt hydepunkt, talte de
sosialrevolusjonre knapt nok i Den andre
internasjonales anliggender, der tyskerne, som nrmest
var samstemte i sin sentraliseringsiver, hele veien var den
framherskende innflytelseskrafta.
Tyskerne var p sin side sentralister hovedsakelig fordi
de stod opp i mot Prysens hyst sentraliserte autokrati,
som det ledende elementet innen det tyske riket. Om de
n enn var enige med Kautsky eller med Bernstein i den
store revisjonistiske kontroversen var de samstemte i
ske bygge opp et sterkt og tett sammenknytta
sosialistparti, som de hpa samle majoriteten av de
tyske valgmennene bak, med sikte p styrte det
521

autokratiske regimet. S oppsatt var de p opprettholde

partiets enhet at nesten ingen nska drive Bernstein og
hans tilhengere ut av partiet, for s tvinge fram en
splittelse. Det var s visst desto mindre vanskelig
opprettholde partienheten fordi sjl om forskjellene
mellom Kautsky og Bernstein i teorien var vide, hadde de
svrt liten innvirkning p partiets faktiske atferd innen
den rdende situasjonen. For sjl om Kautsky og den
majoriteten som sttta ham talte og tenkte i lys av det de
kalte et revolusjonrt brudd med det bestende regimet,
mens Bernstein understreka sannsynligheten for et
gradvis framskritt i retning av sosialismen, hadde ingen
av fraksjonene noen intensjon om en tidlig agering av
noe revolusjonrt slag, og kautskyistene i vel s stor grad
som revisjonistene s p partiets oppgave som det vinne
et valgmessig flertall og betrakta derfor enhet som en
uunnvrlig betingelse for suksess. Fagforeningenes
kende vekt innen partianliggender bidro ogs til kende
sentralisering, for fagforeningene kunne bare hpe p
etablere seg som effektive aktrer for kollektive
forhandlinger p grunnlag av industriell agering over et
videre og videre felt, og suksess innen industrielle
forhandlinger krevde penbart en beredvillighet fra
minoritetenes side til g god for flertallets beslutninger
sjl nr de var uenige i dem. Fagforeningenes insistering
p krava om at minoritetene skulle akseptere denne
formen for flertallsstyre blei lett frt over p politikkens
omrde, hvor fagforeninger tok del i politisk agering som
522

sosialistpartiets allierte en trend som manifesterte seg

p en enda klarere mte i Storbritannia enn i Tyskland,
fordi det britiske Labour Party, til forskjell fra S. P. D.,
var bygd opp hovedsakelig p fagforeningsbasis og dets
politiske beslutninger i siste instans blei foretatt gjennom
fagforeningsblokkavstemning p konferansene til the
Labour Party.
Fram til 1917 var sosialistene alltid og overalt i
mindretall, uten penbare utsikter til noen som helst tidlig
erobring av den politiske makta. Splittelser og
fraksjonsmessige bevegelser ville for partilederne kunne
virke som hindringer for partienes framskritt langs veien
til makt, men endog i deres fravr var der sm utsikter til
at makta skulle oppns i den nre framtid. Situasjonen
blei radikalt annerledes etter 1917, da en regjering som
ga uttrykk for sosialistiske mlsetninger faktisk hadde
blitt den herskende makta i en stor stat og mtte
konfrontere ansvaret som var forbundet med sin nye
autoritet. For der vokste for frste gang fram som et
praktisk stridssprsml hvorvidt den sentraliserte
disiplinen som hadde karakterisert det seirende partiet p
dets vei til makta skulle overfres til den nye statens
institusjoner, og om opposisjonspartier skulle tolereres og
aksepteres som ndvendige elementer ved den nye
ordenen. Dette sprsmlet var faktisk todelt; for det
vokste fram i forbindelse bde med sosialistiske grupper
og partier som tok dissens fra det seirende partiet og med
ikke-sosialistiske grupper og partier som representerte
523

krefter som var grunnleggende fiendtlig innstilt til

revolusjonen. Bolsjevikene nlte ikke med besvare
begge delene av sprsmlet p negativt vis. De vurderte
ikke en gang anerkjenne noen som helst
opposisjonsrettigheter
tilhrende
pent
kontrarevolusjonre elementer, og sjl om de for en kort
stund delte regjeringsmakta innen den nye staten med de
venstredreide sosialrevolusjonre og tillot mensjevikene
eksistere som et organisert parti, blei det snart klart at
der ikke var noen plass for sosialistiske dissentere, i
strre grad enn det var for en ikke-sosialistisk opposisjon,
under
det
nye
regimet.
De
hyredreide
sosialrevolusjonre, blant hvem mange blei hyst
impliserte i borgerkrigen i vpna opposisjon mot
bolsjevikene, blei brutt opp umiddelbart da den
konstituerende forsamlinga blei opplst. Kun noen svrt
f mensjeviker tydde til vpen mot bolsjevikene i
borgerkrigen, mens mange gjorde sitt beste for
samarbeide med det bolsjevikiske regimet. Men sjl om
bolsjevikene gjorde bruk av mange mensjeviker, spesielt
innen diplomatiske stillinger og innen den nye statens
konomiske institusjoner, blei det snart klart at det
mensjevikiske partiet skulle fratas all makt til uavhengig
agering og at dets talsmenn skulle drives fra de
posisjonene som mange av dem holdt innen mange lokale
sovjeter og innen mange av fagforeningene, og at det
ikke blei gitt noe rom for noe som helst sosialistparti som
ikke var rede til identifisere seg fullstendig med det
524

bolsjevikiske
ststedet.
Nr
det
gjelder
de
venstreorienterte sosialrevolusjonre satte bolsjevikene i
gang med bringe deres menige medlemmer over en
masse til det bolsjevikiske partiet, men tillot ikke dets
ledere noen som helst mulighet til fremme sine egne
synspunkter gjennom noen som helst kollektiv agering.
Det som dermed oppstod i Russland med den
bolsjevikiske revolusjonen var en ettpartistat som ikke
var rede til tolerere noe mulig opposisjonsfokus, eller
til akseptere samarbeidet med noe som helst organisert
parti utafor seg sjl. Nei, mer enn som s; for det
framkom snart at fraksjoner innen partiet skulle
undertrykkes like fullstendig som fraksjoner utafor det,
og
arbeideropposisjonen
og
snart
andre
dissidentfraksjoner, eller psttte fraksjoner, blei
skruppellst
brutt
opp.
Den
demokratiske
sentralismens doktrine, som hadde oppsttt som en
ndvendig betingelse for en vellykka viderefring av
konspiratorisk opposisjon mot det gamle regimet, blei et
dogme for de nye herskerne, frst som ndvendig for
beseire de utenlandske intervensjonsaktrene og de
kontrarevolusjonre elementene inne i Russland, men
snart ogs som sjlve basisen for det nye proletre
demokratiet som var ment til utgjre drivkrafta i
verdensrevolusjonen. I denne nden satte Komintern i
gang med etablere sin disiplinre kontroll over
kommunistpartiene i alle land, endog i den grad at den
beordra dem ta i bruk den politikken og ansette de
525

lederne som den gikk god for. Mens den demokratiske

sentralismen
i
teorien
hadde
tillatt
fulle
diskusjonsrettigheter fram til det yeblikket da en
bindende beslutning hadde blitt fatta, blei dessuten
omfanget av slike diskusjoner mer og mer innskrenka
ved fordmme som fraksjonsmessige alle forsk p
organisere grupper til sttte for enhver politikk som
partilederne ikke gikk god for, og det blei gjort klarere og
klarere at diskusjonsretten var strengt innskrenka til
samlinger innad i partiet og ikke medfrte noen rett til
publisere eller drive propaganda for seksjonsmessige syn
som avvek fra dem til partilederne, og videre at de
politiske planene var ment framkomme fra ledelsen og
bli overfrt nedover til de menige medlemmene,
snarere enn g oppover fra partiets lavere til hyere
niver.
I virkeligheten blei demokratisk sentralisme til
sentralisme uten demokrati. Det blei formoda vre et
korrekt partisvar til alle mulige sprsml, et vitenskapelig
korrekt klassesvar som partiledelsen, som fortroppens
fortropp, hadde nkkelen til; og absolutt konformitet i
forhold til ledelsens synspunkter blei lakmustesten for
partilojalitet. Sjl om der i Russland i teorien ikke var
noen Fhrer eller Duce som innehadde en posisjon som
tilsvarte den til Hitler og Mussolini, var den autoriteten
som man gjorde krav p for det kollektive lederskapet
intet mindre absolutt enn deres, og bolsjevismens struktur
kom snart til bre nre analogier med totalitarismen til
526

de fascistiske statene i s stor grad at mange av

kritikerne av dem begge behandla dem som reine
varianter av en enkelt type, og totalt ignorerte de
elementene som gjorde dem ulike toto caelo.
Framstende blant disse kritikerne var mange av
sosialdemokratene innen de vestlige landene, som hadde
som sine gjester eksilerte sosialister fra Russland og dets
grensestater og slapp til slike gjester i Arbeider- og
sosialistinternasjonalens
rdslagninger
som
representanter for sosialistpartier i eksil. Disse eksilene
var naturlig nok for det meste ihuga i sine fordmmelser
av det bolsjevikiske regimet, og deres tilstedevrelse
forverra uunngelig relasjonene mellom de vestlige
sosialdemokratene og Sovjetunionen, inntil det av og til
syntes som om sosialdemokratene verdsatte sin
forestilling om demokrati hyere enn sosialismens sak
en holdning som kommunistene ikke gjorde noe for
tone ned inntil deres forsinka konvertering til
folkefrontpolitikk i mte med fascismens truende
framskritt. Ikke engang denne endra fronten, ved at den
falt sammen med den store stalinistiske utrenskninga
innen Sovjetunionen, blei ledsaga av noen som helst
modifisering av de ekstreme bolsjevikiske doktrinene
vedrrende etpartimonopol og rigid partidisiplin, slik at
der var enorme hindringer i veien for aksepten av og den
harmoniske fungeringa til noen som helst folkefront der
kommunistene spilte en rolle. For de sosialdemokratiske
lederne kunne ikke forventes glemme for et eneste
527

yeblikk hva kommunistene hadde sagt om dem, eller

fle noen som helst tiltro til at partipolitikken innen kort
tid ikke ville vende tilbake til en tilsvarende fordmmelse
av hyreflyorienterte og sentrumsorienterte ledere
som den s visst gjorde mellom 1939 og 1941.
Et slende tilbakeslag var nazi-sovjet-pakten i 1939, da
Sovjetunionen snudde seg brtt fra sine r med
anstrengelse for bygge opp antifascistiske folkefronter
for tyle Hitlers og Mussolinis gjentatte aggresjon og
mangel p tro, og gikk inn i en overenskomst med NaziTyskland p betingelser som var helt uforenlige med
disse anstrengelsene og sledes stilte tyskerne fritt til
lansere sine angrep p vesten uten umiddelbar fare for
bli eksponert for et angrep stfra. I tilbakeblikk er det
ikke vanskelig forst Stalins grunner til denne ageringa.
I det minste vant han tid, og etter rokkinga vedrrende de
sovjetiske styrkene som flge av fordmmelsen av
Tukhachevsky og hans medsvorne kommandanter og s
mange av de laverestende offiserene, og urolighetene
som flge av de sivile utrenskningene som fulgte med
dem, var tid av stor betydning for omorganiseringa og
revideringa av bde militr og konomisk makt.
Dessuten tilbd pakten en mulighet til dele Polen og
sledes dekke Sovjetunionen mot en direkte framrykking
fra vest, og ogs til tvinge Finland nr vesten ville bli
ute av stand til p effektivt vis komme til dets
unnsetning.
Dessuten
hadde
erfaringene
med
forhandlinger med de vestlige maktene helt klart vist
528

bde hvor lite de var rede til stole p sovjetisk militr

bistand og hvor annerledes deres ststed var fra det til
Sovjetunionen. Det at vesten nekta bist
Tsjekkoslovakia p Mnchen-krisas tid tjente til vise,
om ikke at de med overlegg oppfordra Hitler til vende
nesa stover med deres stilltiende velsignelse, i det
minste at de ikke ville gjre noe for stoppe ham.
Ikke desto mindre kom nazi-sovjet-pakten som et alvorlig
slag for mange kommunister som fremdeles var travelt
opptatt med de antifascistiske frontene som de hadde
vrt i ferd med bygge opp i mange land, og befant seg
sjl tvunget enten til reversere sin politikk midt i dens
lp eller gi avkall p sin kommunistiske troskap.
Mange av dem hadde blitt s stdig tilskyndet til
betrakte forsvaret av Sovjetunionen som den permanente
plikten til enhver kommunist at de fleste av dem fulgte
den frstnevnte kursen, i enkelte tilfeller etter en periode
med uvisshet som, i hvert fall for en periode, kosta dem
deres plass innen det kommunistiske hierarkiet. Ved
gjre dette var det ndvendig for dem, ikke bare
opponere mot den skalte phoney war i 1939-40, men
ogs flge Molotov i en holdning prega av uttalt
fiendtlighet overfor de vestlige maktene, og fordmme
krigen som en strid mellom rivaliserende former for
imperialisme, som Sovjetunionen ikke ville ha noe som
helst med gjre. Dette var i det minste skarpt uforenlig
med den linja som Sovjetunionen hadde inntatt i sin
antifascistiske fase, og s visst med den likeframme
529

sannheten; for sjl om de vestlige maktene var

framherskende kapitalistiske i sitt ststed s var de i hvert
fall langt mindre antisosialistiske enn det fascistene var.
Men dette avskrekka ikke bolsjevikene, som hadde blitt
s vant til fordmme sosialdemokratene som
sosialismens fiender, og til betrakte Sovjetunionen
aleine som legemliggjringa av sann sosialisme at de
uten nle tydde til sin tidligere holdning, og la av seg
sin folkelige front uten noen anelse om mer enn en
forbigende inkonsekvens.
Jeg kan se hvorfor Sovjetunionen, under Stalins
herredmme, undertegna nazi-sovjet-pakten, men jeg kan
ikke tro at han hadde rett, endog under omstendighetene i
1939; for jeg tror at fascismen og nazismen var bestialske
kulter som mtte motsts og styrtes for enhver pris. Sjl
om Sovjetunionen var rettferdiggjort i forhold til ikke
entre krigen i 1939, flger det ikke at den var
rettferdiggjort i forhold til dele Polen med nazistene
eller i angripe Finland, eller s visst at den var
rettferdiggjort i forhold til holde seg ute av krigen i
vestens mrkeste yeblikk, etter Frankrikes fall. Den
kunne dessuten, sjl i 1939, ha inntatt en langt mer
nytral holdning enn den faktisk gjorde og ptvang de
kommunistiske partiene i de delaktige og nytrale
landene helt fram til 1941, da dens og deres holdninger
brtt blei endra gjennom nazistenes angrep p
Sovjetunionen. Deretter var kommunistpartiene i de ulike
landene utvilsomt blant de mest bestemte antifascistiske
530

kjemperne, men sjl da var deres lojalitet i strre grad

retta mot Sovjetunionen enn mot de kombinerte kreftene
som den deretter utgjorde en del av.
Det er p sin plass sprre hva kildene til denne dype og
vedvarende lojaliteten overfor Sovjetunionen som
verdenssosialismens sentrum bestod i en lojalitet som
stod fast mot enhver avdekning av den diktatoriske
ndelsheten til det stalinistiske regimet og som for en
stor del bestr den dag i dag, nr det regimet fremdeles
sitter med makta, sjl om det i stor grad er modifisert i
sitt daglige virke. Hovedkilden var en flelse av at
kommunistene i hvert fall i mange r praktisk talt hadde
kjempa aleine mot de verdenskreftene som bidro til krig
og til opprettholdelsen av kapitalismen, mens
sosialdemokratene ikke hadde bydd p noe annet enn fine
ord og, i Italia, Tyskland og endog i sterrike, hadde
overgitt seg uten et eneste sverdslag til forsvar for
arbeiderklassebevegelsen. Der var en stor mengde
godvilje overfor Den russiske revolusjon, om ikke
overfor kommunismen som ideologi; og det la
Sovjetunionen i stikken virka faktisk som et forrderi for
mange som slett ikke var rede til understtte dens
faktiske atferd spesielt overfor avvikende sosialister
hjemme eller ute. Der hadde vrt en utbredt folkelig
respons overfor bevegelsen for folkelige fronter mot
fascismen, blant menige militante, om enn i mindre grad
blant sosialdemokratiske ledere. Men endog i sin mest
imtekommende stemning hadde kommunistene vist seg
531

 vre vanskelige samarbeide med fordi de forente

frontene som de skte alltid i bunn og grunn var fronter
som kommunistene ville lede og kontrollere, snarere enn
genuine allianser med ikke-kommunistiske elementer
innen arbeiderklassen, som i henhold til kommunistisk
teori bare kunne ha en genuin og forenende politikk
den til kommunistene sjl.
Der fantes ingen praktisk bro mellom kommunismen og
sosialdemokratiet slik de eksisterte i 1930-ra. Hvor
penbart behovet for arbeiderklasseenhet i striden mot
nazismen n enn var, kunne bare Hitler, ved p
hemningslst vis invadere Sovjetunionen i 1941, bringe
de vestlige demokratiene og Sovjetunionen inn i et
ptvunget partnerskap i Den andre verdenskrig; og sjl
da, etter som samarbeidet var mellom regjeringer snarere
enn mellom folk, og etter som sosialdemokratene ikke
kontrollerte regjeringene innen de vestlige landene sjl
der hvor de tok del i dem, blei ingenting effektivt
oppndd i retning av bygge bro over klfta som l
mellom sosialdemokratene og kommunistene; med den
flge at det var altfor enkelt for de gamle
motsetningsforholda bryte ut p nytt da krigen var over
og den felles fienden hadde gtt p et avgjrende
nederlag. Dette er s visst den situasjonen som verden
fremdeles str i den dag i dag, der vestlige
sosialdemokrater str i allianse med De forente stater mot
Sovjetunionen i en kald krig som, dersom den blir
varm, truer menneskeheten med absolutt utslettelse.
532

Kan s ingenting i det hele tatt bli gjort for bygge bro
over denne bedrvelige klfta? Til tross for Stalins dd
og den delvise tilbakevisninga av stalinismen i regi av
Sovjetunionens nvrende ledere, er det svrt lite utover
en enighet om leve og la leve og en gjensidig frasigelse
av krig som et ikke lenger egna politisk instrument, men
heretter en form for gjensidig sjlmord som er fatalt for
alle de involverte, som materialiserer seg; slik at ingen
som er ved sine fulle fem kan skue fram mot den med
noe annet en skrekk og gru og en beslutning om unng
den nr sagt for enhver pris. Jeg sier nr sagt enhver,
for der er fremdeles altfor mange personer som, ved
erklre at de foretrekker dd framfor slaveri og som
anklager Sovjetunionen for illevarslende planer om
slavebinde hele Europa, ikke ser noe alternativ til
fortsette hope opp vpenlagre som avskrekkingsmidler
mot et slikt angrep, sjl om de innrmmer at dersom
disse vpenarsenalene noensinne kom til bli brukt s er
det ingenting som kunne avverge en gjensidig
nedslaktning som det er gruoppvekkende se for seg.
Under disse omstendighetene har samstemt nedrustning
og det totale forbudet mot atomvpen kommet til f
frsteprioritet p agendaen til de forskansa nasjonene;
men endog det at krigsfaren har glidd over og frigjringa
av menneskeheten fra den frykten som den vekker ville i
seg sjl ikke gjre noe for innsnevre klfta mellom
kommunistiske og sosialdemokratiske ststeder. Det ville
imidlertid indirekte kunne gjre mye; for det fjerne
533

krigsfaren ville f en slutt p en stor kraft som bidrar til

totalitre styreformer og ville svrt gjerne kunne pne
veien for en gradvis liberalisering av regimene som per i
dag er dominerende i verdens Sovjetbaserte omrde.
Det er imidlertid helt urimelig forvente at en slik
liberalisering skal ta form av at de kommunistkontrollerte
omrdene skal ta i bruk institusjoner modellert etter de
parlamentariske systemene i Vest-Europa eller den
president-parlamentariske strukturen i De forente stater;
for det kan p ingen mte tas for gitt at slike institusjoner,
sjl i deres moderne nesten demokratiske former er
eksportartikler som kan bli reprodusert i land som er s
vidt forskjellige i sine tradisjoner og sosiale strukturer
som Russland og Kina. Vi m derfor sprre oss sjl, ikke
hvorvidt man kan f Russland eller Kina til imitere eller
reprodusere vestlige politiske institusjoner, eller til
styre seg sjl i nrmere samsvar med det som utgjr god
regjeringsmakt for oss sjl, men snarere hva som p
passende vis kan bli betrakta som universelt, snarere enn
bare partikulrt, i de politiske verdiene som har blitt
etablert blant oss som utfallet av en forlenga evolusjonr
strid, og flgelig som ndvendig for det demokratiske
sameksistensregimet som m oppst dersom ikke hele
menneskeheten skal forsvinne i lpet av kort tid i en
ytterst deleggende krigfring. Er vi for eksempel s
fullstendig tilfredse med systemet basert p to- eller
flerpartiregjeringer gjennom nasjonalt valgte parlamenter
med deres regjeringer, eller gjennom presidenter som
534

deler makta med kongressen, slik som i De forente stater,

at vi insisterer p at disse utgjr den eneste basisen som
demokrati kan bygges p? Eller vedgr vi at demokrati
kan anta alternative former som p linje med vre kan
gjre krav p uttrykke samfunnets opphavelige verdier?
S i stedet for oppfordre russerne og kineserne om
tilpasse sine institusjoner til vre, la oss snarere forske
uttrykke hva som utgjr de essensielle verdiene som vi
forsker realisere i vre politiske strukturer, og s
forske oppdage i hvilke alternative institusjonelle
former det er mulig for disse verdiene bli legemliggjort.
Og la oss videre, i den grad vi er bevisste p reelle
verdier som vre institusjoner s langt har mislyktes i
legemliggjre, vre p utkikk etter slike verdier og etter
ethvert tegn p deres legemliggjring, faktisk eller
potensielt sett, i de institusjonelle strukturene til de
kommunistiske landene eller til andre som ikke bekjenner
seg til de vestlige formene for politisk organisering.
Den verdien som den vestlige verdens strid har blitt
utkjempa om har framfor alt vrt politisk frihet. Dette
blei frst hevda som et aristokratisk krav, p vegne av de
som tilhrte en overordna klasse som gjorde krav p
maktmonopol, og strakte seg ikke til noe tilsvarende krav
p vegne av den store majoriteten av innbyggere i de
territoriene som det blei lagt fram i. Dets utvidelse til
disse andre fant tidligst sted i den spesielle sfren basert
p likhet for loven, som en utfordring til det eksklusive
535

kravet fra en minoritet p en privilegert legal status.

Denne anvendelsen av den gjorde slutt p slaveri og
livegenskap og brakte alle mennesker til formell likhet
hva legal status angr, mens den ikke rrte ved
ulikhetene vedrrende bde politiske rettigheter og sosial
og konomisk stilling. Med en viss overlapping blei
anerkjennelsen av lik legal status etterfulgt av kravet om
politisk likhet, i betydningen en lik menneskelig rett til
delta i avgjre regjeringsmakta, i hvert fall i den grad
det dreide seg om retten til stemme for velge dem
som skulle sitte med lovgivende og indirekte sett
utvende autoritet. Men dette kravet om likt politisk
medborgerskap blei innvilga, ikke som en menneskerett
men snarere gjennom en gradvis utvidelse av
borgerrettigheter til en kende andel av hele folket.
Utvidelsen av dette kravet fra menn til kvinner blei i de
fleste tilfeller svrt forsinka; og endog da retten til
stemme blei utvida i utstrakt grad var der i mange tilfeller
en forsinkelse fr den blei akseptert som gjelde ikke
bare for den sentrale lovgivende forsamlinga, men ogs
for den utvende autoriteten som tidligere hadde vrt i
kronas hender. I Storbritannia fant den avgjrende fasen i
overgangen sted da kronas makt til utnevne og
avskjedige den utvende regjeringsmakta blei tatt over av
den valgte lovgivende forsamlinga, slik at de som inntil
da hadde vrt kronas tjenere i virkeligheten blei
representantene for en parlamentarisk majoritet og kom
til hvile p et folkelig mandat hva deres autoritet angr.
536

Dette skjedde i Storbritannia lenge fr valgapparatet

hadde blitt omarbeida slik at det gjorde den lovgivende
autoriteten i enhver forstand representativ for hele folket,
mens i enkelte andre land spesielt Tyskland blei en
velgermasse for den lovgivende forsamlinga oppndd
lenge fr anerkjennelsen av den lovgivende forsamlingas
rett til velge eller kontrollere den utvende forsamlinga.
P den ene eller den andre mten kom imidlertid det
parlamentariske demokratiet til bli betrakta slik at det
innebar bde valget av den ansvarlige lovgivende
forsamlinga i regi av hele folket og valget av den
utvende regjeringa enten p en tilsvarende mte, slik
som i U. S. A., eller gjennom dommen fra hele folket gitt
i et parlamentarisk valg, slik som i det britiske systemet.
I teorien kunne utvidelsen av politiske rettigheter til hele
folket, slik at det gir dem makt til velge bde den
lovgivende
forsamlinga
og
den
utvende
regjeringsmakta, finne sted uten noen som helst parallell
anerkjennelse av sosiale og konomiske rettigheter. I
praksis kunne imidlertid de reint politiske rettighetene for
alle knapt nok bli innrmt uten store ringvirkninger for
den konomiske og sosiale strukturen; for en
velgermasse
som
kontrollerer
den
utvende
regjeringsmakta s vel som den lovgivende forsamlinga
kunne knapt nok forventes avst fra bruke sin makt
for konomiske og sosiale forml. Med utvidelsen av
stemmerettigheter fulgte flgelig en kende tendens til
anvende statens makt til influere p fordelinga av
537

rikdom bde gjennom mer progressiv skattlegging og ved

bruke produktet av en slik skattlegging til fremme en
mindre ulik fordeling av kjpekraft. Denne prosessen
frte gjennom gradvise stadier i retning av utviklinga av
ideen om et konomisk minimum, som staten burde sikre
for alle sine innbyggere i form av sosiale
sikkerhetstjenester, slik som den effektive garantien om
full sysselsetting og tilveiebringelsen av sosiale tjenester
for de sjuke og ufre, for de eldre og for barn, spesielt i
store familier. Ut av det politiske demokratiets
institusjoner vokste sledes velferdsstaten fram, der en
minimumsstandard for sosial sikkerhet kom til bli
anvendt for alle innbyggerne. Men det tilhrer sjlve
karakteren til en slik sikkerhet at den vil kunne bli
innrmt p et hvert niv som et bestemt samfunn har rd
til, slik at den ikke blir innrmt p absolutt grunnlag eller
i det hele tatt, men kun s langt det har rd til den, og at
kravet om mer av den er umettelig s lenge noen som
helst betydelig konomisk ulikhet fortsetter eksistere.
I vestens samfunn har der sledes jevnt over vrt tre
stadier innen utviklinga og utvidelsen av sosiale
rettigheter. I det frste stadiet har oppnelsen
hovedsakelig gjeldt for sivile rettigheter for alle, og
dermed i retning av utslettelsen av krav om
minoritetsprivilegier p den sosiale statusens omrde i
relasjon til legale rettigheter. I det andre stadiet har
kravet om politiske rettigheter gradvis blitt bekrefta og
utvida bde gjennom innrmmelsen av stemmerettigheter
538

til flere blant folket, og til syvende og sist til alle, og

gjennom overfringa av utvende makt fra krona til
forsamlinger av personer som skylder sin posisjon til
folkelig samtykke og som str ansvarlige overfor den
folkelige opinion nr det gjelder bruk av makt. I det
tredje stadiet har denne politiske makta blitt brukt til
plegge en innrmmelse av sosiale og konomiske
rettigheter gjennom institusjonaliseringa av en eller
annen slags velferdsstat som garanterer en grad av sosial
sikkerhet til alle borgerne.
I disse samfunna, med eller uten bistand fra revolusjon,
har der vrt en gradvis breiere og mer utvida tendens p
rettighetenes omrde der flere og flere sosiale rettigheter
p effektivt vis har blitt utvida til flere og flere folk. De
verdiene som, i hvert fall delvis, har blitt oppndd bestr
i disse rettighetene; og den striden som fremdeles ligger
foran oss synes sentrere rundt deres videre utvikling til
et klasselst samfunns forhold. Der finnes opposisjon
mot denne prosessen, slik som det har vrt p hvert
eneste tidligere stadium; men det synes rimelig forvente
at den fortsetter i lys av drivkreftene for ytterligere
forandring som er legemliggjort i moderne institusjoner
og i den bestende fordelinga av grunnleggende sosial
makt. Vi har utvilsomt god grunn til vite at prosessen
ikke skrider fram uten avbrudd og at der kan vre
urovekkende tilbakeslag, slik som der var i Italia og
Tyskland i vr egen tid. Men endog etter som man har
lyktes i fjerne disse kan vi i god tro forvente at liknende
539

tendenser vil bli fjerna dersom de dukker opp p ny s

visst ikke som en ting som er viss og uimotstelig, men
som et sannsynlig utfall av den menige mann og kvinnes
besluttsomhet i forhold til holde fast ved det som har
blitt oppndd og anvende det som et stigbrett til
ytterligere framskritt.
Det vi har oppndd i varierende grad i ulike deler av
vesten kan summeres opp p flgende mte frst en
temmelig generell anerkjennelse av at alle menn og
kvinner har visse grunnleggende like rettigheter til bli
betrakta som personer i sin egen rett, og dermed en
negasjon av enkelte menneskers krav p bli behandla
som overordna i forhold til resten nr det gjelder disse
rettighetene; for det andre en temmelig generell
anerkjennelse av at blant disse universelle rettighetene er
en rett til grunnleggende lik deltakelse i beslutninga om
hva slags regjering hvert enkelt samfunn skal ha, og
dermed en rett til skifte ut regjeringa gjennom
flertallsavstemning noe som innebrer tilstedevrelsen
av en mulig alternativ regjering; og for det tredje en viss
garanti overfor hver enkelt medborger om en grad av
sosial sikkerhet, som ndvendigvis er innskrenka til hva
samfunnet har rd til p ethvert stadium av sin utvikling,
men som har en tendens til vokse med hver enkelt
kning nr det gjelder midlene til effektuere den.
Generelt sett har anerkjennelsen av disse tre rettighetene
blitt til gjennom etterflgende men overlappende stadier,
og striden for fullt ut effektuere de tidligere sdanne har
540

fortsatt etter at hovedstriden har blitt overfrt til den

sistnevnte. I Storbritannia, for eksempel, er det, sjl om
likhet for loven lenge har vrt anerkjent i prinsippet,
fremdeles ndvendig ty til ytterligere tiltak for
effektuere den fullt ut i mte med de hye kostnadene for
legale midler og den fordelen som disse gir til de
velstende i deres strider med de fattige; og i den andre
av disse tre sfrene overlever grunnleggende
udemokratiske institusjoner slik som the House of Lords
og monarkiet fremdeles, om enn med svrt svekka
myndighet, sjl om universell stemmerett har blitt
anerkjent, og hele den sosiale strukturen er fortsatt
dominert av klasseskiller, sjl om disse har blitt langt
mindre rigide og undertrykkende enn tidligere.
Nr vi, fra vrt eget ststed, tar en titt p de institusjonene
som har blitt etablert i de kommunistiske landene blir vi
umiddelbart klar over at disse i mange vitale henseende
kommer til kort i forhold til tilfredsstille vre
oppnelsesstandarder. For det frste er det i disse landene
ingen grunnleggende likhet for alle menn og kvinner med
hensyn til sivile rettigheter fordi regimet er et diktatorisk
sdan, kontrollert av et enkelt parti som representanten
for en enkelt klasse, og likhet hva grunnleggende
rettigheter angr blir eksplisitt nekta for alle som ikke
tilhrer, eller som lykkes i identifisere seg med, denne
herskende klassen. Endog blant medlemmene av
herskerklassen blir dessuten anerkjennelsen av en
rettighet ikke tilskrevet individet som sdan, men klassen
541

i sin helhet; og ethvert individ som blir betrakta som

agere i strid med kollektive klasseinteresser blir behandla
som om vedkommende forsaker sin andel i den
kollektive rettigheten. Grunnlaget for disse nye samfunna
er faktisk klasserettighet snarere enn individuell rettighet.
Det blir utvilsomt forventa og tilsikta at med tid og
stunder s vil klassedistinksjoner forsvinne og alle
medborgere vil bli medlemmer av en enkelt klasse ved at
andre klasser smelter sammen med proletariatet; slik at
enhver forestilling om klasse vil bli avleggs og ingen vil
bli ekskludert p klassegrunnlag fra den grunnleggende
likheten i det klasselse samfunn. Men sjl om og nr
dette skjer vil den anerkjente grunnleggende rettigheten, i
henhold til kommunistisk filosofi, bli den til hele
samfunnet snarere enn den til individene som det bestr
av; slik at der fremdeles ikke vil bli noen anerkjennelse
av individets grunnleggende rettigheter.
For det andre, med hensyn til deltakelse i regjeringas
virke og beslutninga om hva regjeringa skal vre,
anerkjenner s visst kommunistiske samfunn hvert enkelt
individs rett til stemme og majoritetens rett til velge
regjeringa, men i praksis frarver fravret av noen som
helst alternativ potensiell regjering retten til stemme
dens virkelige verdi og reduserer den til en rein
omfavnelse av en regjering som faktisk blir valgt, ikke av
valgmennene, men av et enkelt dominerende parti som
tildeler seg den eksklusive retten til avgjre hva
regjeringa skal vre, og endog krever retten til utve
542

regjeringshandlinger etter sitt eget forgodtbefinnende;

slik at lovgivning kan utstedes av partiet sjl p linje med
sovjetene som utgjr den formelle regjeringsstrukturen.
Man hevder at denne doble tilraninga av autoritet fra
partiets side blir rettferdiggjort fordi partiet p en mte
representerer proletariatet, som den er fortroppen til, og
flgelig blir autorisert til styre hele samfunnet p dets
vegne. Sjl om partiet har en medlemsmasse forsts
dessuten dannelsen av politikk innen det langs den linja
som blir betegna som demokratisk sentralisme, der
initiativet innen denne formasjonen hviler hos den
sentrale ledelsen snarere enn hos den breie massen av
partimedlemmer, som gjennom rigid partidisiplin tvinges
til adlyde ordrene som strmmer ut fra den sentrale
ledelsen og fr forbud mot danne fraksjoner for
fremme avvikende synspunkter. Dette nrmer seg en rein
benektelse av demokrati slik det blir forsttt i vesten, og
innebrer en fullstendig ekskludering ikke bare av
personer som ikke tilhrer partiet, men endog av den
store majoriteten av partimedlemmer fra enhver andel i
bestemme hvem som skal utgjre regjeringa eller hva
slags politikk man skal etterstrebe. Ved rota av dette
oligarkiske systemet ligger nok en gang troen p at det
som teller er klassen snarere enn individet, og at det
sanne demokratiet ikke bestr i hvert enkelt individs
deltakelse i den demokratiske prosessen men i et enkelt
organs overordna posisjon i forhold til representere den
dominerende klassen i sin helhet og som sjl er dominert
543

av en sentral ledelse som blir vurdert dit hen at den

uttrykker det korrekte kollektive klassesynspunktet.
Nr vi beveger oss til den tredje gruppa av rettigheter
de som er av en sosiokonomisk karakter framstr det
samme manglende samsvaret. Disse rettighetene er s
visst garantert i mer fullstendig grad enn i vesten, i
relasjon til de kommunistiske samfunnas evne til
innrmme dem; men de blir igjen ikke innrmt overfor
individene som sdan, men snarere i relasjon til deres
evne til tjene samfunnets kollektive interesser. Sledes
har forbrukernes behov systematisk blitt utsatt i favr av
de som dreier seg om konomisk utvikling, med sikte p
bygge opp samfunnets kollektive styrke; og p
utdanningas omrde, hvor Sovjetunionens oppnelse har
vrt hyst imponerende, har vekta blitt lagt p det
bidraget som et hyt utdanna folk kan yte til samfunnets
kollektive tjeneste snarere enn p utdanningas virkninger
i forhold til fremme individuell karakter og oppnelse.
Det sovjetiske utdanningssystemet er grunnleggende
utilitaristisk; det er en del av sovjetsamfunnets kollektive
anstrengelse for oppn den hyest mulige
produktiviteten, og kulturelle verdier blir systematisk
underordna dette grunnleggende formlet. Ogs innen
andre sosiale tjenester blir hovedvekta lagt p det
bidraget som disse kan yte til samfunnets overveidende
effektivitet, snarere enn p de fordelene som de formidler
til individet.
544

I alle tre handlingssfrene er kort sagt kontrasten mellom

vestlige og kommunistiske samfunn den som bestr
mellom en grunnleggende individualisme som bekrefter,
og en grunnleggende kollektivisme som benekter,
prioriteten til individuelle verdier. Der verken er eller kan
vre noen mte transcendere denne fundamentale
forskjellen p; det eneste sprsmlet som teller er
hvorvidt, i dagens og morgendagens verden, det er mulig
for samfunn som hviler p disse konfliktfylte prinsippene
sameksistere og samarbeide til tross for de
grunnleggende forskjellene hva deres verdimnstre
angr.
I de mer avanserte vestlige samfunna har denne
grunnleggende individualismen til en viss grad vist seg
vre forenlig med en tilnrming til demokratisk
utjevning. I slike samfunn har alle tre gruppene med
individuelle rettigheter blitt utvida, i en betydelig og reell
grad, til hele folket, slik at der for nesten alle eksisterer
visse grunnleggende friheter, en viss rett til delta i den
politiske beslutningsprosessen, og visse garantier om
sosial sikkerhet sjl om disse rettighetene kommer til
kort i forhold til fullstendig anerkjennelse, og oppnelsen
av sosiale og konomiske rettigheter fremdeles er spesielt
ufullstendig og usikker. Men i de fleste av de mindre
utvikla landene eksisterer ingen av disse rettighetene i
betydelig grad verken de grunnleggende sivile
rettighetene eller de politiske, ei heller de sosiale og
konomiske. Disse landene tar sikte p etablere for sin
545

egen del nye institusjoner som trenger legemliggjre

deres aspirasjoner i retning av en levemte som vil
frigjre dem fra deres lange stagnasjon og i mange
tilfeller fra en lang underordning under kolonialt
herredmme. De opplever bli konfrontert i brei forstand
med to alternative modeller for konstruksjonen av disse
nye institusjonene, den ene som tilhrer vesten og den
andre som tilhrer kommunismen. Dersom de flger den
vestlige modellen er de ikke bare ndt til konstruere
visse bestemte former for regjeringsmakt, imitert
hovedsakelig etter de til vesten, men p langt mer
formidabelt vis utvikle tenke- og atferdsmter som vil
tillate slike regjeringsformer fungere med suksess
nrmere bestemt tlelig effektive og ukorrupte
administreringssystemer og en hy grad av lese- og
skrivedyktighet for fremme den frie utvekslinga av
meninger. Dersom de p den annen side tyr til den
kommunistiske modellen kan de hpe p, med mindre de
vestlige maktene forhindrer dem, oppn et mye raskere
tempo med tanke p kollektivt sosialt og konomisk
framskritt og en form for regjeringsmakt som krever
langt mindre nr det gjelder utbredt deltakelse i den
faktiske gjennomfringa av regjeringsmessige prosesser.
Man kan ikke forvente, blant folk der den store
majoriteten ikke har erfart fordelene ved fordelene ved
individuell frihet og deltakelse i regjeringsmakta, at disse
tingene vil ha noen overordna appell. Ei heller er det i
disse dager noen mulighet for en gradvis evolusjon
546

gjennom hvilken en tradisjon med personlig frihet og

politisk deltakelse kunne bli bygd opp blant strre og
strre seksjoner av folket. Det er reint ndvendig foreta
et langt hurtigere sprang innen innrmmelsen overfor
folkelige krav, og gi en hy umiddelbar anerkjennelse
til allmennhetens konomiske og sosiale rettigheter, s
vel som til dens politiske krav. Det vil kunne vre mulig,
under spesielt fordelaktige forhold, for territorier
komme ut av den koloniale statusen og etablere sine egne
former for sjlstyre uten sosial revolusjon slik som
allerede har funnet sted i Ghana og Malay-Sambandet og,
i mer innskrenka grad, i Tunis og Marokko, s vel som i
India, Pakistan og Burma; men sjansene for dette er
drlige i omrder der det eksisterer noen som helst
betydelig befolkning av europeiske bosettere som lever
med en standard som er svrt mye hyere enn den til de
innfdte innbyggerne, slik som i Algerie, Kenya og
Sentral-Afrika, og i de sistnevnte synes veien til sjlstyre
vre revolusjonens sdanne snarere enn en som gr ut
p fredelig forandring. I slike omrder synes den sterke
sttta som kommunistene gir til kolonial nasjonalisme
ndt til framkalle en livlig respons i mte med
bosetterminoritetenes gjenstridige holdninger, minoriteter
som kun kan hpe p beholde sine privilegier gjennom
rein maktbruk. For der hvor framskritt kun kan oppns
gjennom kjempe for det i form av vpna konflikt,
finnes det sm utsikter til framveksten av en tradisjon
som minner om den i vesten, og det er sannsynlig at
547

vekta blir lagt p kollektive snarere enn individuelle

framskritt. Liknende vurderinger gjelder for andre
underutvikla land som beveger seg bort, ikke fra
kolonialt herredmme men fra innfdte herskeres fydale
despotier. For de herskende klassene i slike land kan
forventes st gjenstridig i veien for utviklingslinjer som
truer deres makt og privilegerte status, p en slik mte at
de driver deres folk til masseopprr som frer til
etableringa av en eller annen form for diktatur snarere
enn til demokrati i dets vestlige form. Kommunistisk
diktatur, snarere enn vestlig demokrati, etablerte seg i
Kina under Mao Tse-tung, og den bolsjevikiske
revolusjonen i Russland frte med seg seieren til et
enkelt, hyst disiplinert parti som viste seg ikke bry seg
noe mer om individuelle rettigheter enn det tsaristiske
autokratiet som det erstatta.
Hvor stor ringeakt de kommunistiske statene n enn viser
overfor individets krav som sdan m man like fullt ta
hyde for at innen de kollektive rettighetenes og
oppnelsenes omrde s har de frt med seg en svrt stor
tilfredsstillelse for svrt mange individer. Sjl om
hovedmotivet bak den usedvanlig hurtige utviklinga av
utdanning i Sovjetunionen vil ha kunnet vre det som
bestr i forbedringa av medborgernes kapasitet til tjene
staten, s er utdanning like fullt en utvilsom oppnelse
som et stort antall individer har profitert p; og p
tilsvarende vis har de nye sosiale sikkerhetstjenestene,
hvilke motiver som n enn har ligget til grunn for dem,
548

bidratt til omforme samfunnets sosiale tekstur og frt

med seg en stor utvidelse av reell frihet. Sjl om
individet blir overlatt hjelpelst i dets samkvem med
staten, er det antallet individer som faktisk lider under,
eller er fullt klar over sin undertrykking, langt mindre
enn det antallet som drar fordel av fortrinna som det nye
samfunnet gir med sikte p sine egne forml. Nr der
ikke finnes noen folkelig tradisjon med individuell frihet
eller politisk deltakelse, vil fravret av dem ikke kunne
fles i vid forstand, og de fleste folk vil kunne vre langt
mer bevisste p fordelene som de fleste av dem skaffer
seg fra de nye institusjonene enn p den undertrykkelsen
som de, som individer, blir eksponert for. De fleste av
dem er dessuten langt mer klar over de appellene som
gjres overfor dem om spille en rolle i det store verket
med sosial konstruksjon, enn i hvilket omfang deres
underordning under en liten regjerende elite i besittelse
av eksklusiv autoritet arter seg.
Fram til framveksten av bolsjevismen i Russland var
sosialismen nrmest utelukkende en opinionsstrmning
innen det vestlige samfunn, og hadde hovedsakelig sitt
hjem i Vest-Europa. I nr sagt alle dens former var den
en del av den radikale tradisjonen i Vest-Europa som
gikk ut p ske bringe videre allmennhetens seire
over de herskende klassene, og gi uttrykk for sin protest
mot laissez faire-kapitalismen som hadde etablert seg i
de ledende landene i vest. Denne kapitalismen var dens
fiende, men blei ikke desto mindre betrakta som stende
549

hyere i den sosiale evolusjonens lp enn de

samfunnsformene som hadde vrt forut for den og som
ha utgjort et ndvendig stadium innen den sosiale
evolusjonens prosess som skulle kulminere i etableringa
av en klassels sosialistisk struktur. Den revolusjonre i
vel s stor grad som den gradvis orienterte sosialismen
holdt seg til denne teorien om evolusjonr forandring fra
lavere til hyere former. Der var flgelig en sterk tendens
til tenke p kapitalismen slik at den forberedte veien for
sosialismen, og p veksten hva skala og konsentrasjon
vedrrende konomiske foretak angr som et bidrag til
klargjre grunnen for sosialismen. Jo frre hender som
kontrollen over kapitalistiske foretak blei konsentrert i,
desto nrmere kom den til bli tatt over p vegne av
hele folket. Mens kapitalistisk konsentrasjon ville kunne
ke kapitalistenes makt til utbytte arbeiderne, kunne
kapitalismen sledes ikke unng avstedkomme en
masserevolt fra den klassen som den underordna en
klasse som innen kort tid ville bli sterk nok til frarve
kapitalistene denne kontrollen og ta den i sine egne
hender.
Den frste effektive utfordringa overfor dette synet p
sosialismen som den ndvendige etterflgeren til
kapitalismen kom fra de russiske narodnikene, som ved
st overfor en innfdt kapitalisme som var langt mindre
mektig og gjennomtrengende enn den i Vest-Europa
reiste sprsmlet om hvorvidt det var ndvendig i
Russland g gjennom et stadium med utvikla
550

kapitalisme fr man skred fram til sosialismen, eller om

det ikke ville vre mulig i Russland grunnlegge et
sosialistisk samfunn direkte p ruinene av det tsaristiske
autokratiet. Hvorfor, spurte narodnikene, burde vi styrte
tsaren kun med sikte p erstatte hans autoritet med en
annen og kanskje mer formidabel fiende av folket, i form
av kapitalismen? Kan vi ikke, ved anvende det store
kollektive elementet innen det russiske samfunn,
umiddelbart skride fram til konstrueringa av sosialismen
uten utholde kapitalismens smerter? Marx, den vestlige
sosialismens erkeprofet, viste seg i sine seinere r ikke
vre uvennlig innstilt til denne forestillinga, sjl om han
aldri ga fullt uttrykk for den. Hans tilhengere i Russland
brt imidlertid sterkt med den, og insisterte p at de
hurtig voksende kreftene hos den russiske kapitalismen
m f flge sin retning, og at Russland m g gjennom
sin fase med kapitalistisk dominans, fr sosialismen
kunne vre rede til ta dens plass. De russiske
mensjevikene blei de fremste talsmennene for denne
doktrinen, og s for seg en temmelig utstrakt periode
etter styrtinga av tsarveldet der sosialistene ville utgjre
hovedopposisjonen mot et altoverveiende kapitalistisk
russisk samfunn; mens bolsjevikene, som var mer klar
over den russiske kapitalismens svakhet og dens
innbefatning med tsarveldet, s for seg en langt kortere
overgangsperiode eller endog en svrt hurtig overgang
innen revolusjonen fra dens borgerlige til dens
sosialistiske stadium. Lenin insisterte imidlertid alltid p
551

sterkt p den fundamentale forskjellen mellom de to

revolusjonene den borgerlige og den sosialistiske og
p behovet for at den ene kom forut for den andre; mens
Trotsky framholdt at den kapitalistiske klassen ville vre
ute av stand til etablere seg som den effektive herskeren
over Russland, slik at den frste revolusjonen ville mtte
avstedkommes hovedsakelig under proletrt lederskap
og ville derfor mtte utvikle seg direkte til den andre et
syn som nrma seg en benektelse av at der ville mtte
vre en kapitalistisk fase fr den proletre revolusjonen
kunne komme. Det var Lenin som forskte lse gten
ved legge fram alternativet bestende av en borgerlig
revolusjon under proletr kontroll, som skulle resultere i
etableringa av statskapitalisme som overgangsformen fra
tsarveldet til sosialismen, og sledes la fram en doktrine
som krevde et kapitalistisk stadium innen evolusjonen,
uten ndvendigheten av et kapitalistisk statlig regime.
Dersom kontrollen over statsapparatet imidlertid skulle
gli direkte eller gjennom noe knapt nok merkbart
intervall over i hendene p proletariatet, s kunne dette
knapt nok gjres bortsett fra under et diktatorisk regime;
for ved ikke utgjre mer enn en liten minoritet av hele
folket kunne ikke industriproletariatet hpe etablere sitt
herredmme p noe flertallsavstemningsgrunnlag. Det
ville utvilsomt trenge komme overens med bndene, og
inng de innrmmelsene som ville kunne trengs med
sikte p f med seg bondesttte; men det ville trenge
vokte seg mot faren for bli nedstemt av den store
552

bondemajoriteten og beholde herskermakta fast i sine

egne hender. Derav flger p den ene side den motvillige
henfallinga til en brei politikk som tillot bndene bli
individuelle eiere av jorda, og p den annen side
avfeiinga av den konstituerende forsamlinga der bndene
utgjorde det framherskende elementet.
Den russiske revolusjon i 1917 kunne i hvert fall ikke
primrt ha vrt en antikapitalistisk revolusjon; for den
russiske kapitalismen var altfor svak til vre de
revolusjonres hovedmotstander. Av de to revolusjonene
i 1917 var den frste mot tsarveldet og gjorde slutt p
tsarenes langvarige autokrati uten sette noen levedyktig
alternativ struktur i dets sted. Tsarens fall frte med seg
makttapet til det jordbesittende aristokratiet og
byrkratiet som tsarene hadde styrt gjennom, og etterlot
seg et tomrom som inntil videre blei fylt opp av lokale
bonderevolter og av at arbeidersovjetene i byene tok
autoriteten i egne hender. De etterflgende provisoriske
regjeringene under Lvov og Kerensky var helt ute av
stand til styre, og kende desintegrering satte inn i lpet
av sommermnedene. Dette beredte veien for den
bolsjevikiske revolusjonen, der makta blei erobra av
lederne
for
bolsjevikpartiet,
alliert
med
de
venstreorienterte sosialrevolusjonre, mot de andre
sosialistiske partiene mensjevikene og de
hyreorienterte sosialrevolusjonre og uten sttte fra
hovedbolken av folket, om enn trolig med sttte fra en
majoritet av industriarbeiderne. Denne nr sagt ublodige
553

seieren blei vunnet fordi kreftene som var stilt opp mot
bolsjevikene var hplst splitta og ute av stand til
utgjre noen som helst form for regjering som ville vre
i stand til holde landet samla. Dets hovedmotstandere
var s visst ikke kapitalistene, som knapt nok spilte noen
rolle i begivenhetene i 1917, men blei ganske enkelt feid
til side av begivenhetenes gang. Det resulterte utvilsomt i
at de vitterlig forsvant fra scenen; men den doble
revolusjonens hovedoppnelse var ikke beseiringa og
likvideringa av kapitalistklassen, men den endelige
tilintetgjringa av det gamle og i all hovedsak fydale og
agrare samfunnet og at det blei erstatta av et enkelt partis
herredmme

for
de
venstreorienterte
sosialrevolusjonre forsvant raskt fra bildet etter kuppet.
Sosialistisk kontroll blei sledes etablert i Sovjetunionen,
ikke som etterflgeren av kapitalisme men av autokratisk
og fydalt herredmme, og i opposisjon mot en stor
sosialistisk opinionsbolk. Bolsjevikene satte seg deretter
fore bygge opp det nye Russland p ruinene av et
hovedsakelig prekapitalistisk samfunn, men med et
arsenal av ideer der sosialismen essensielt sett blei
betrakta som etterflgeren til kapitalismen og hvilte p
grunnlaget til det relativt uutvikla industriproletariatet.
Ved umiddelbart bli slynga ut i borgerkrig, og innen
kort tid bli involvert i en lang strid mot utenlandsk
intervensjon, mtte bolsjevikene anvende de knappe
kreftene som de hadde i disse stridene. En hy andel av
industriarbeiderne mtte mobiliseres til de vpna
554

styrkene, og mange av dem blei drept i

kamphandlingene. I mellomtida mtte industrien
gjenoppbygges nrmest fra ingenting, med en for en stor
del improvisert ufaglrt arbeidskraft henta hovedsakelig
fra bndenes rekker, og administrasjonsapparatet mtte
improviseres fra bunnen av gjennom en vidstrakt
rekruttering av nye elementer som man i liten grad kunne
stole p at var hengivne. Den rde hr mtte bli skapt
gjennom en enorm rekrutteringsanstrengelse, som
Trotsky hadde hovedansvaret for. Under alle disse
pvirkningene framstod der en ny type sosialisme, som i
liten grad baserte seg p de europeiske sosialistiske
tradisjonene og som for en stor del hvilte p initiativet og
drivkrafta til en mann Lenin.
Den europeiske sosialistiske tradisjonen kunne s visst
vre til liten hjelp for bolsjevikene under det nye
regimets kritiske r; for den situasjonen som de mtte
konfrontere var en som aldri hadde blitt forespeila verken
av Marx eller hans etterflgere innen den europeiske
sosialistiske bevegelsen. De tyske sosialistene og framfor
alt deres ledende teoretiker, Karl Kautsky, hadde alltid
sett for seg at sosialismen ville komme til makta ved
erobre og ta over de konomiske institusjonene til en fullt
utvikla kapitalisme, slik at endringa hovedsakelig ville
best i opprettelsen av en ny hykommando, som heretter
ville utfre disse foretaka til tjeneste for hele folket.
Spekulasjon omkring den formen som den nye kontrollen
var forutbestemt til anta hadde blitt avfeid som utopisk,
555

og sprsmlet henvist til etter at makta hadde blitt

vunnet, desto mer beredvillig fordi det hadde blitt
stilltiende formoda at den kapitalistiske strukturen kunne
bli tatt over, og endringer innen den deretter bli
introdusert, etter eget forgodtbefinnende og i samsvar
med demokratiske betingelser. Det hadde blitt antatt at
sosialismen ville komme, med eller uten voldelig
revolusjon, som svar p et manifestert begjr hos
flertallet av folket, hvis samarbeid med den nye ordenen
derfor ville vre sikra. Demokrati, i formen universell
stemmerett og at politikken bestemmes gjennom folkets
generelle avstemning, hadde blitt tatt for gitt.
Dette var en situasjon som var totalt annerledes enn den
der bolsjevikene tok makta; og den europeiske
sosialistiske tradisjonen ga dem ingen ledesnorer for
hvordan de skulle g fram. Universell, lik stemmerett
ville rett og slett ikke tjene deres ml; for det ville legge
makta i bondemajoritetens hender, som i stor grad var
upvirka av sosialismen og framfor alt var innstilt p
oppn individuell eller familiebasert besittelse over jorda,
og kun lite interessert i regjeringsformene eller i finne
midler til holde det vidstrakte landet samla. En eller
annen form for diktatur var det eneste praktisk mulige
alternativet til Russlands opplsning i et stort antall
bonderepublikker, eller til at deler av landet blei
gjenerobra av kontrarevolusjonre elementer. Da den
bolsjevikiske revolusjonen fant sted var sprsmlet
flgelig ikke hvorvidt der skulle vr et diktatur eller ei,
556

men snarere hva slags diktatur det skulle vre. Dette

sprsmlet blei imidlertid i virkeligheten besvart
gjennom karakteren til det partiet som hadde vrt
hoveddrivkrafta i makterobringa; for dette partiet var i
besittelse bde av en hyst sentralisert disiplin og en
doktrine om demokratisk sentralisme og en hy
intoleranse overfor alle som ikke var enige med det og
aksepterte dets lederskap. Sjl om revolusjonen hadde
blitt gjort i sovjetenes navn, som sjl om de var dominert
av bolsjevikene i de viktigste byene ogs inkluderte
representanter for andre partier, gled flgelig den reelle
dirigeringa av politikken over i partiets hender, et parti
som gjorde krav p retten til utve den som den sanne
representanten for industriarbeiderklassen og den eneste
passende autoriserte framleggeren av et proletrt ststed.
Fra det yeblikket av da de venstreorienterte
sosialrevolusjonre trakk seg fra regjeringa i opposisjon
mot Brest-Litovsk-traktaten, utgjorde det bolsjevikiske
partiet
i
virkeligheten
regjeringa,
og
opposisjonselementene innen sovjetene blei raskt luka
bort, slik at sovjetene opphrte vre forsamlinger
rekruttert gjennom frie folkelige valg, endog blant
industriarbeiderne, og kom til strmme rett ut av
partiet, for s uten videre akseptere dets lederskap i
politiske sprsml og i virkeligheten var tvunget til
gjre det fordi i kontrast til deres lselige fderale
struktur s utgjorde partiet en tett forent enhet og en
disiplinert kraft som opererte over hele det russiske
557

imperiets territorium. Denne enhetlige strukturen til

partiet over hele staten var essensiell for partiets autoritet,
og tjente som hovedbasisen for dets diktatur.
Omstendighetene rundt borgerkrigen hjemme og striden
mot utenlandsk intervensjon tvang partiet til ty til en
sterkere og sterkere sentralisering og byrkratisk kontroll.
S lenge Lenin effektivt sett forblei stende i spissen for
anliggendene, forblei denne sentraliseringa forenlig med
en viss grad av fri diskusjon innen partieliten; men da
han blei fjerna som flge av sjukdom kom Stalins sjanse.
Trotsky fordmte den hurtige framveksten av byrkrati
innen partiet, for s kun bli feid til side og drevet ut i
impotent opposisjon og, innen kort tid, i eksil. Stalin
anvendte sin posisjon som partisekretr til gjre seg til
full herre over byrkratiet og snart til opphye seg til en
posisjon prega av personlig diktatur. Proletariatets
kollektive diktatur hadde aldri vrt noen realitet; for fra
frste stund av hadde partiet, snarere enn klassen, sittet
med diktatorisk makt. Men partiets diktatur gled over i
hendene p en enda mindre forsamling av partiledere, og
deretter over i hendene p et enkelt individ, som gikk
fram ved bruke sin makt p skruppellst vis i
likvideringa av sine forhenvrende kamerater. Frst etter
Stalins dd var der en fordmmelse av den skalte
personlighetskulten, og dermed et visst forsk p
vende tilbake til en tilstand prega av kollektivt lederskap;
men endog deretter fortsatte maktas realiteter vre
innskrenka til en liten forsamling av ledere, som det
558

oppstod interne kamper om makt og innflytelse mellom,

om enn i mindre ekstreme former enn de i den
stalinistiske epoken.
Gjennom
alle
disse
endringene
forblei
hovedmlsetningene for den sovjetiske politikken for en
stor del de samme. I de tidlige ra etter revolusjonen tok
bolsjevikene det for visst at deres revolusjon ikke kunne
overleve med mindre man kunne f de avanserte
kapitalistiske landene til flge deres eksempel, og
sledes forvandle den russiske revolusjonen til en
verdensrevolusjon etter den russiske modellen. Den
tredje internasjonale blei stifta i 1919 med dette mlet for
yet, og fortsatte etterstrebe dette mlet inntil man
mtte erkjenne at det ikke var praktisk mulig. S tok
Stalin i bruk slagordet sosialismen i et land og
omvandla internasjonalen til en aktr, ikke lenger for
verdensrevolusjon, men for universelt problemmakeri for
de ikke-kommunistiske landene og for appell til arbeidere
overalt om underordne sine egne umiddelbare interesser
under Sovjetunionens krav som forkjemperen for
sosialisme i en fiendtlig verden. Nazismens seier i
Tyskland frte med seg, p forsinka vis, en endra front,
og tvang kommunistene inn i et forsk p skape
antifascistiske fronter, men konfrontert med at disse
mislyktes endra Stalin igjen kurs og kom overens med
nazistene, for s ndvendigvis endre front igjen da
Hitler lanserte sitt angrep p Sovjetunionen i 1941.
559

I dette ene henseende gjennomgikk sovjetpolitikken

drastiske endringer, sjl om mlsetninga om
verdensrevolusjon aldri blei gitt avkall p, men kun blei
utsatt. I andre henseende forblei politikkens mlsetninger
hovedsakelig de samme gjennom alle endringene.
Bolsjevikenes oppgave, slik de s det, var heve
Russland s hurtig som mulig fra dens konomisk og
sosialt sett tilbakestende karakter til den fremste plassen
blant avanserte industrisamfunn, for s sl kapitalistene
i deres eget spill. Grunnlaget for denne holdninga hadde
blitt lagt i Lenins dager, gjennom hans grandiose plan for
elektrifisering, men Lenin hadde vist at han tok hyde for
behovet for g fram p forsiktig vis gjennom ty til
Den nye konomiske politikken i 1921 og gjennom sin
atferd overfor prosjektene til planleggerne av grandiose
planer for industriell utvikling. Frst etter at Stalin hadde
lyktes i likvidere flesteparten av de gjenvrende
lederne for 1917-revolusjonen, eller i hvert fall i ha
drevet dem fra makta, kom den skarpe politiske endringa
som blei legemliggjort i den frste femrsplanen og i den
framtvungne kollektiviseringa av jordbruket, til tross for
utbredt motstand fra bndene. Disse enorme konomiske
endringene innebar imidlertid ingen endring i den
konomiske utviklingas grunnleggende mlsetning, men
kun en intensivering. Etter det innledende tilbakeslaget i
form av hungersnd gikk Sovjetunionen hurtigere fram
enn noensinne med utviklinga av tungindustrien, som
framskrittet innen de lettere industriene som direkte tok
560

sikte p dekke forbrukernes behov, definitivt blei utsatt

i forhold til og fortsatte bli det gjennom ytterligere
etterflgende femrsplaner. I mellomtida var der, etter
hungersnden, et framskritt nr det gjaldt totalt
produksjonsareal, men den store nedslaktninga av buskap
som hadde ledsaga kollektiviseringa kunne ikke p noen
som helst mte gjres opp for. Ja, en rekke av dens
virkninger gjelder endog den dag i dag; og veksten innen
jordbruksavkastninga i sin helhet har ligget ille tilbake i
forhold til industriproduksjonen, til tross for en stor
kning i det dyrka omrdet gjennom nyryddinga av
jomfruelig jord, hovedsakelig gjennom spredninga av
statlige grdsbruk.
Endringene som blei foretatt mot slutten av tjuera
innebar utvilsomt en stor kning innen strengheten
vedrrende statlig plagt konomisk disiplin og et tilbud
om finansielle tilskyndelser til hy individuell avkastning
som stred mot de foregende tendensene i retning av
minske konomisk ulikhet. Stalin satte seg i spissen for
denne bevegelsen og etablerte i lpet av 1930-ra sitt
diktatoriske herredmme p et personlig grunnlag,
gjennom ytterligere likvidering av sine kritikere og ved
omdanne det store kommunistiske partiapparatet til et
tjenlig instrument for sitt personlige herredmme. Dette
var det systemet som tok slutt med Stalins dd i 1953 og
i ettertid blei fordmt av Krushchev p partikongressen i
1956. Men sjl om Beria med tid og stunder blei avskaffa
og disiplinen noe avslakka etter Stalins dd, var der
561

ingen grunnleggende endring i mlsetning eller endog i

metode. En kollektiv kontroll av politikken skulle til en
viss grad komme til bli satt i stedet for Stalins
personlige herredmme, men mlsetningene og for en
stor del metodene forblei som fr, sjl om de sistnevnte
til en viss grad blei avslakka. Der var ingen endring i
sovjetsamfunnets ettpartistruktur, og partiets makt blei i
enkelte henseende enda strre. Molotov og Malenkov
blei s visst drevet ut av ledelsen uten bli likvidert
noe som syntes indikere en viss oppmykning av
regimet; men Sovjetunionens knusing av det ungarske
opprret i 1956, endog uten den etterflgende
henrettelsen av Nagy og Maleter i juni, 1958, viste at der
ikke hadde vrt noen grunnleggende endring, og det
fornya angrepet mot titoismen i 1958, etter forsoninga
med jugoslavene i 1956, indikerte beintfram at
sovjetlederne ikke var rede til slakke av p sitt grep om
satellittstatene, til tross for innrmmelsene som de hadde
blitt tvunget til gjre overfor Polen i 1956.
Sjl i 1958 forblei kort sagt Sovjetunionen essensielt sett
en ettpartistat, helt og fullt kontrollert ovenfra av
kommunistpartiledelsen og tillot nr sagt ikke noe rom
for uttrykke dissens eller endog avvikende opinion. I
dette henseende fulgte det kommunistiske Kina i dets
kjlvann, etter at store forhpninger hadde blitt reist
gjennom Maos tilsynelatende oppmuntring til la de
hundre blomster blomstre i den ideologiske hagen. Mao
tok parti med Sovjetunionen i den ungarske affren, og
562

gikk enda lenger enn Moskva i angrepa p titoismen i

1958; og bortsett fra i Polen var der sm eller ingen tegn
til avslakking i satellittlandene.
I lpet av den samme perioden gjorde imidlertid
Sovjetunionen sitt ytterste for framst som den fremste
tilhengeren av fred og sameksistens i opposisjon mot den
psttte krigshissende politikken til De forente stater og
de vestlige landene generelt sett. Jeg fler meg sikker p
at det kan tas for sant at sovjetlederne og minst i like
stor grad sovjetfolkene oppriktig nsker unng en
krig der deleggelsen p begge sider ndvendigvis ville
bli usedvanlig stor, og i stor grad ville foretrekke bli
overlatt til etterstrebe sine mlsetninger med andre
midler. Men uheldigvis flger det ikke at de er rede til
reversere, eller endog modifisere, sine mlsetninger eller
akseptere noen som helst betingelser som de hevder
ville sette dem i en ufordelaktig posisjon i relasjon til De
forente stater. Nr det gjelder sistnevnte, sjl om de fleste
folk og de fleste ledere i U. S. A. ogs utvilsomt hper at
krig kan unngs, er mange av dem slett ikke rede til si
seg fornyd med en posisjon som kommer til kort i
forhold til en klar militr overlegenhet eller til gi opp
hpet om ikke bare tyle men faktisk bekjempe
kommunismen og bidra til avstedkomme styrtinga av i
hvert fall noen av de bestende kommunistiske regimene.
Under disse omstendighetene fortsetter striden om
militr overlegenhet, spesielt hva atomvpen angr, med
uforminska styrke, og deleggelsesinstrumentene lagres
563

opp p begge sider i et omfang som har blitt reint absurd,

s vel som konomisk katastrofalt for ethvert mindre
land, slik som Storbritannia, som forsker holde tritt
med dem. Ja, de eneste betingelsene som noe reelt
framskritt kan gjres p innebrer at begge parter gir
avkall p hpet om vre i stand til beseire hverandre i
krig og overleve. Dette betyr en reell vilje til
sameksistere i fred til tross for de akutte forskjellene som
skiller dem. Det innebrer at Sovjetunionen skal gi opp
hpet, om den noensinne har hatt det, om gjennom vpna
makt avstedkomme kommunismens triumf som et
verdenssystem; men det innebrer ogs at amerikanerne
skal gi opp sine forhpninger om militr overlegenhet og
skal reversere sine ambisjoner om styrte kommunismen
i ethvert land gjennom vpna makt som de for tida
synes svrt motvillige til gjre.
Vi m dermed forlate den verdenssosialistiske
bevegelsen i en tilstand prega av stor svakhet, inntil
videre fordunkla i Italia, Tyskland, sterrike, Spania og i
mesteparten av det stlige Europa og Sentral-Europa, og
knapt nok noe mindre i De forente stater, hvor
oppblomstringa av arbeiderklassebevissthet i forbindelse
med Roosevelts New Deal har mislyktes i anta en
sosialistisk form, mens kommunismen har utarma seg
sjl i en serie fraksjonsstrider med svrt liten innvirkning
p hovedbolken av arbeiderklassen. Jeg forlater historia
der p halvveien fordi de seinere fasene, etter mitt syn,
ikke enn er ferdige eller modne for historikerens penn.
564

Jeg har s visst ikke vrt i stand til unng bringe

historia, p visse punkter, et godt stykke lenger enn 1939,
men jeg pretenderer ikke i disse tilfeldige glimta
vedrrende seinere utviklingstrekk fortelle noen som
helst komplett eller omfattende historie, eller endog gi
en samtidig teoretisk skildring. Jeg tror at mitt eget
standpunkt i tilstrekkelig grad har framkommet gjennom
disse binda. Jeg er verken en kommunist eller en
sosialdemokrat, fordi jeg betrakter begge som credoer for
sentralisering og byrkrati, mens jeg fler meg sikker p
at et sosialistisk samfunn som skal vre tro mot sine
likhetsprinsipper vedrrende menneskelig brorskap m
hvile p den videst mulige spredninga av makt og ansvar,
for p den mten involvere den aktive deltakelsen fra s
mange som mulig av sine medborgere i det demokratiske
sjlstyrets oppgaver.

565

566

567

568