Jostein Gaarder

Appelsinpiken

 2003, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.no
Tilrettelagt for eBok av Book Partner Media, Kbenhavn 2010
ISBN 978-82-03-19678-2

Bibliotekutgave - kun til utln gjennom bibliotekene

FAREN MIN DDE FOR ELLEVE R SIDEN. Da var jeg bare fire r
gammel. Jeg trodde ikke at jeg skulle hre noe mer fra ham, men n
skriver vi bok sammen.
Dette er de aller frste linjene i den boken, og de er det jeg som
skriver, men faren min skal slippe til etter hvert. Det er han som har
mest fortelle.
Jeg er ikke sikker p hvor godt jeg husker faren min. Antagelig bare
tror jeg at jeg husker ham fordi jeg har sett s mange ganger p alle
bildene av ham.
Det eneste jeg er helt overbevist om at jeg virkelig husker, er noe som
skjedde en gang vi satt sammen ute p terrassen og s p stjernene.
P et av bildene sitter faren min og jeg i den gule skinnsofaen i stuen.
Det ser ut som om han forteller meg noe hyggelig. Sofaen har vi fortsatt,
men faren min sitter ikke i den lenger.
P et annet bilde har vi sltt oss ned i den grnne gyngestolen p
glassverandaen. Det bildet har hengt her ute helt siden faren min dde.
Jeg sitter i den grnne gyngestolen n. Jeg prver ikke gynge fordi jeg
skriver i en stor kladdebok.
Senere skal jeg fre alt sammen inn p den gamle pcen til faren min.
Det er noe fortelle om denne datamaskinen ogs, men det skal jeg
komme tilbake til.
Det har alltid vrt rart ha alle de gamle bildene. De tilhrer en annen
tid enn den som er n.
P rommet mitt har jeg et helt album med fotografier av faren min.
Det kjennes nesten uhyggelig ha s mange bilder av et menneske som
ikke lever lenger. Vi har faren min p video ogs. Jeg synes det er litt
skummelt hre stemmen hans. Faren min hadde en skikkelig
buldrestemme.
Det burde kanskje ha vrt forbudt se p videoer av en som ikke
finnes mer, eller av en som ikke lenger er iblant oss, som farmor sier.

Det fles ikke riktig spionere p de dde.

P noen av videoene kan jeg hre min egen stemme ogs. Den er tynn
og pipende. Den fr meg til tenke p en fugleunge.
Snn var det den gangen: Faren min var bass, og jeg var diskanten.
P en av videoene sitter jeg p skuldrene til faren min og prver nappe
til meg stjernen fra juletreet. Jeg er ikke mer enn ett r gammel, men det
er bare s vidt jeg ikke klarer rske den til meg.
Nr mamma ser p videoer av faren min og meg, hender det at hun
lener seg tilbake og skrattler, enda det var hun som i sin tid stod bak
videokameraet og filmet. Jeg synes ikke hun skulle le nr hun ser p en
video av faren min. Det tror jeg ikke han ville ha likt tenke p. Han
ville kanskje ha sagt at det var bryte reglene.
P en annen video sitter faren min og jeg i pskesolen utenfor hytta p
Fjellstlen med hver vr halve appelsin. Jeg prver suge saften ut av
den halve appelsinen uten skrelle den. Faren min sitter kanskje og
tenker p noen helt andre appelsiner, det er jeg temmelig sikker p.
Det var like etter den psken at faren min ble syk. Han var syk i over et
halvt r og var redd for at han kom til d. Jeg tror han visste at han
kom til d.
Mamma har mange ganger fortalt at faren min var ekstra lei seg fordi
han kanskje kom til d fr han rakk bli ordentlig kjent med meg.
Farmor har sagt noe liknende, bare p en mer mystisk mte.
Farmor har alltid hatt en pussig stemme nr hun har snakket med meg
om faren min. Det er kanskje ikke s rart. Farmor og farfar mistet en
voksen snn. Hvordan det fles, vet jeg ikke. Heldigvis har de en snn
som lever ogs. Men farmor ler aldri nr hun ser p de gamle bildene av
faren min. Hun sitter helt andektig da. Det er hennes egne ord.
Faren min hadde liksom bestemt seg for at det ikke gikk an snakke
ordentlig med en gutt p tre og et halvt r. I dag skjnner jeg hva han
mente med det, og det vil du som leser denne boken ogs snart forst.
Jeg har et bilde av faren min mens han ligger i en seng p sykehuset.

Han er veldig tynn i ansiktet p det bildet. Selv sitter jeg p knrne
hans mens han holder meg i hendene s jeg ikke skal falle over ham.
Han prver smile til meg. Dette var bare noen uker fr han dde. Jeg
skulle nske at jeg ikke hadde det bildet, men nr jeg frst har det, kan
jeg ikke kaste det heller. Jeg kan ikke engang la vre se p det.
I dag er jeg femten r, eller femten r og tre uker for vre helt
nyaktig. Jeg heter Georg Red og bor i Humleveien i Oslo sammen
med mamma, Jrgen og Miriam. Jrgen er den nye pappaen min, men
jeg kaller ham bare Jrgen. Miriam er lillessteren min. Hun er ikke mer
enn halvannet r og er iallfall altfor liten til at det gr an snakke
ordentlig med henne.
Det finnes selvflgelig ingen gamle bilder eller videoer av Miriam og
faren min. Det er Jrgen som er faren til Miriam. Jeg var fars eneste
barn.
Helt til slutt i denne boken vil det komme fram noen
oppsiktsvekkende opplysninger om Jrgen. De kan ikke avslres n,
men den som leser, fr se.
Etter at faren min var dd, kom farmor og farfar hjem til oss og hjalp
mamma med rydde opp i alle tingene hans. Men det var noe viktig
som ingen av dem fant. Det var en lang for-telling som faren min hadde
skrevet fr han ble kjrt til sykehuset.
Den gangen var det ingen som visste at faren min hadde skrevet noen
fortelling. Historien om Appelsinpiken dukket ikke opp fr p
mandag. Da hadde farmor tatt seg inn i redskapsboden, og der fant hun
en hel fortelling stukket inn i fret p den rde sportsvognen som jeg
satt i da jeg var liten.
Hvorfor den havnet der, er et lite mysterium. Helt tilfeldig kan det
ikke ha vrt, for fortellingen faren min skrev da jeg var tre og et halvt r
gammel, hadde noe med den sportsvognen gjre. Jeg mener ikke at
selve historien er noen typisk sportsvognfortelling, det er den ikke, men
faren min hadde skrevet hele den lange fortellingen til meg. Han skrev

historien om Appelsinpiken for at jeg skulle lese den nr jeg ble stor
nok til forst den. Han skrev et brev til fremtiden.
Hvis det virkelig var faren min som en gang stakk alle arkene som den
lange fortellingen var skrevet p inn i fret p den gamle sportsvognen,
m han ha hatt stor tro p at posten alltid kommer fram. Det har sltt
meg at det for sikkerhets skyld kan vre lurt underske alle gamle ting
svrt nye fr man gir dem til et loppemarked eller bare kaster dem opp
i en container. Jeg tr nesten ikke tenke p hva man kan rote fram av
gamle brev og den slags p en sppeldynge.
Dette er noe jeg har tenkt en del p de siste dagene. Jeg synes det
burde ha vrt en mye enklere mte sende et brev til fremtiden p enn
stikke brevet inn i fret p en barnevogn.
Det hender noen sjeldne ganger at vi vil at noen skal lese det vi
skriver frst om fire timer, fjorten dager eller frti r. Fortellingen om
Appelsinpiken var et snt brev. Den var skrevet til en Georg-gutt p
tolv eller fjorten r, alts til en Georg-gutt som faren min enn ikke
hadde mtt, og som han kanskje aldri kom til oppleve heller.
Men n m denne historien snart f en ordentlig begynnelse.
For en snau uke siden kom jeg hjem fra musikkskolen, og da var farmor
og farfar hos oss p et overraskende besk. De hadde plutselig kommet
kjrende opp fra Tnsberg og skulle overnatte til neste morgen.
Mamma og Jrgen var der ogs, og alle fire s grdig
forventningsfulle ut da jeg kom inn i forstuen og begynte sparke av
meg skoene. De var bde skitne og vte, men det var det ingen som
brydde seg om. Det var noe helt annet de satt og tenkte p. Jeg flte at
det var noe som l i luften.
Mamma sa at Miriam hadde lagt seg, og det var akkurat som om det
passet ekstra bra siden farmor og farfar var der. De er jo ikke farmoren og
farfaren til Miriam. Miriam har sin egen farmor og farfar. Det er
hyggelige folk det g, og det hender at ogs de stikker innom, men det
er noe som heter at blod er tykkere enn vann.

Jeg gikk inn i stuen og satte meg p gulvteppet, og n ble alle s

hytidelige i ansiktet at jeg trodde det hadde skjedd noe alvorlig. Jeg
kunne ikke komme p at jeg hadde gjort noe galt p skolen de siste
dagene, jeg hadde kommet hjem fra pianotimen til vanlig tid, og det var
mange mneder siden sist jeg hadde knabbet en tikrone fra
kjkkenbenken. Derfor sa jeg: Har det hendt noe?
N begynte farmor legge ut om at de hadde funnet et brev som faren
min hadde skrevet til meg like fr han dde. Jeg kjente et sug i magen.
Det var elleve r siden han dde. Jeg var ikke engang sikker p om jeg
kunne huske ham. Et brev fra faren min hrtes skrekkelig hytidelig ut,
nesten som et testamente.
Jeg oppdaget at farmor satt med en stor konvolutt i fanget, og n rakte
hun den til meg. Den var klistret igjen, og utenp konvolutten stod det
bare Til Georg. Det var ikke farmors hndskrift, det var ikke mammas
eller Jrgens skrift heller. Jeg rev opp konvolutten og trakk ut en stiv
bunke med ark. Da skvatt jeg skikkelig, for verst p det frste arket
stod det:
Sitter du godt, Georg? Det er litt viktig at du iallfall sitter
sttt, for n skal jeg fortelle deg en nervepirrende historie
Jeg flte meg svimmel. Hva var dette for noe? Et brev fra faren min.
Men var det ekte?
Sitter du godt, Georg? Jeg syntes jeg kunne hre buldrestemmen
hans, og n var den ikke bare p video, n hrte jeg stemmen til faren
min som om han plutselig var blitt levende igjen og satt sammen med
oss her i rommet.
Selv om konvolutten hadde vrt klistret igjen fr jeg pnet den,
mtte jeg sprre om de voksne allerede hadde lest det lange brevet, men
alle ristet p hodet og sa at de ikke hadde lest s mye som en setning.
Ikke en tddel, sa Jrgen, han var litt sjenert i stemmen, og det er

ikke akkurat s typisk for den karen. Men kanskje de fikk lov til lese
brevet fra faren min etter at jeg hadde lest det selv, sa han. Jeg tror han
var svrt nysgjerrig p hva som stod i det brevet. Jeg fikk en flelse av
at han hadde drlig samvittighet for noe.
Farmor fortalte hvorfor de hadde satt seg i bilen og kjrt til Oslo
denne ettermiddagen. Det var fordi hun mente at hun kanskje hadde lst
en gammel gte, sa hun. Dette hrtes passe mystisk ut, og mystisk var
det.
Da faren min var syk, fortalte han til mamma at han holdt p skrive
noe til meg. Det var et brev som jeg skulle lese nr jeg ble stor. Men
noe slikt brev dukket aldri opp, og n var jeg femten r.
Det nye var at farmor plutselig hadde kommet p noe helt annet som
faren min ogs hadde snakket om. Han hadde forlangt at ingen mtte
finne p kaste den rde sportsvognen. Farmor mente huske nesten
ordrett hva han hadde sagt, det var mens han l p sykehuset. Dere
kvitter dere vel aldri med sportsvognen, sa han. Ikke gjr det, er dere
snille. Den har betydd s mye for Georg og meg disse mnedene. Jeg vil
at Georg skal ha den vognen. Fortell ham det en gang. Si nr han er
voksen nok til forst det, at jeg s inderlig gjerne ville ta vare p den
for ham.
Derfor ble den gamle sportsvognen heller aldri kastet eller gitt til noe
loppemarked. Selv Jrgen var instruert om det. Helt fra han flyttet inn i
Humleveien hadde han visst at det var n ting han ikke fikk lov til
rre, og det var den rde sportsvognen. Han har hatt s stor respekt for
den at han insisterte p kjpe en splitter ny sportsvogn til Miriam.
Kanskje likte han ikke tanken p trille sin egen datter i den samme
vognen som faren min en gang for mange r siden hadde trillet meg i.
Men det kan ogs tenkes at han bare ville ha en ny og mer moderne
vogn. Han er temmelig motebevisst, for ikke si jlete.
Et brev og en sportsvogn, alts. Men det tok farmor elleve r lse
den rebusen. Frst n hadde det gtt opp for henne at noen kanskje
skulle driste seg til g ut i redskapsboden og underske den gamle
sportsvognen litt nrmere. Og farmor hadde hatt helt rett i sine

antagelser. Vognen var ikke bare en vogn. Den var en postkasse.

Jeg visste ikke helt om jeg kunne tro p denne historien. Det er aldri
mulig si om foreldre og besteforeldre snakker sant, iallfall ikke nr det
gjelder flsomme sprsml, som farmor gjerne kaller det.
I dag synes jeg at den strste av alle gter var at ingen hadde hatt vett
til f fart p den gamle datamaskinen til faren min den gangen for
elleve r siden. Det var jo den han hadde skrevet brevet p! De hadde
forskt f den i gang naturligvis, men de hadde ikke hatt fantasi nok til
gjette seg fram til den personlige koden. Den var p maksimalt tte
bokstaver, snn var datamaskiner den gangen. Men selv mamma klarte
aldri knekke koden. Det er helt utrolig. S bare satte de maskinen opp
p loftet!
Men dette med fars pc er alts noe jeg kommer tilbake til.
N er det p tide at faren min fr ordet. Men jeg skal flette inn en del
kommentarer underveis. Jeg kommer dessuten til skrive et etterord. Jeg
er ndt til det, for i det lange brevet stiller faren min meg et alvorlig
sprsml. Det betyr svrt mye for ham hva jeg kommer til svare p
det sprsmlet.
Jeg fikk en flaske cola og tok med meg bunken med ark inn p
rommet mitt. Da jeg for en gangs skyld lste dren fra innsiden,
protesterte mamma, men hun skjnte at det ikke nyttet.
Det var s hytidelig lese et brev fra en som ikke lever lenger at jeg
ikke orket tanken p ha hele slekten svinsende omkring meg. Brevet
var tross alt fra min egen far, og n hadde han vrt borte i elleve r. Da
trengte jeg ro.
Det var rart st med den lange utskriften mellom hendene, det fltes
omtrent som oppdage et helt nytt fotoalbum med flunkende nye bilder
av faren min og meg. Ute sndde det tett. Det hadde begynt sn
allerede mens jeg var p vei hjem fra musikkskolen. Jeg trodde ikke at
snen kom til bli liggende. Dette var i begynnelsen av november.
Jeg satte meg i sengen og begynte lese.