Det gamle ordtaket “Taushet er gull”, er sett på som kloke ord og brukes ofte for i sammenhenger

hvor man protesterer mot det som blir oppfattet som verdiløs tullprat, i hvert fall det er sånn jeg
forsto det. Men det er ikke sikkert at folka oppfattet det på samme måten da ordtaket først ble brukt
i gamledager, for tenkemåten og samfunnet på datiden var ikke det samme som i dag. Når vi leser i
historie bøkene om de gamle samfunnene og folkets leve og tenke måten, vi får vell ikke inntrykket
av et utopisk samfunn hvor frihet og menneskerettigheter dominerte. Men et brutalt, religionradikalt
og undertrykkende samfunn ledet av en eller annen tyrann som tar for seg jobben å terrorisere folket
sitt og sørge for at alle holdte skjeft. Det gamle samfunnet er sikkert ikke så glad i ytringsfrihet, den
tillater ikke prat i det hele tatt, for å ikke snakke om “verdiløs” tullprat. Disse historiske faktaene får
meg til å være skeptisk over betydningen av det ordtaket, kanskje de er ikke ment å være kloke ord
likevel. Jeg ville helst tro at den ekte betydningen av ordtaket er: “ hvis du setter pris på livet ditt, vær
stille” for jeg tror ikke at moralske verdier og etikk hadde noe større verdighet hos det gamle
menneske enn gull og livet sitt(bortsett fra den tenkende eliten, og det var få av dem). Dette har
kanskje vært en trussel fra høyere autoriteter til enkle samfunns individer, det forundrer meg ikke
hvis dette ordtaket var en gang skrevet på plakater og delt rundt i et eller annet by i fortiden, kanskje
det er derfor den har klart å overlever til nå.

“Taushet er gull?”, taushet er det perfekte miljøet for tyrannis, korrupsjons og urettferdighets
svulster å vokse og multiplisere, og hvis den er tillatt til å spre seg og smitte samfunnets hoved
organer, ender vi til slutt med et sykt og mutert samfunn. Tausheten i dette tilfelle blir til en from av
lydighet og aksept av dette samfunnet. Nesten alt utvikling i menneskets historie, har vært først og
fremst en brydd ut av tausheten, høye skrik av endring. Den franske, amerikanske og russiske
revolusjonene, de var alle i prinsippet, tippet i overgangen fra et forstummet samfunn til et samfunn
som uttrykker sine meninger, ergo et fritt samfunn. I det momentet hvor folket sluttet å være stille,
det er der revolusjonen begynte. Disse revolusjonene var revolusjoner mot tausheten før
undertrykkende autoriteter.

Denne tolkningen er kanskje mer historisk og samfunnsrettet. Men hva med å prøve å tolke det
ordtaket i et mindre komplisert vesen enn samfunnet? Hva med enkelte forhold mellom individer?
Blir tausheten mer “golden” i denne sammenhengen?

Taushet mellom venner, taushet i et forhold, det er det vi mest kjenner til i våre hverdager. For noen
måneder siden, hadde jeg lest en artikkel om en kvinne som fikk diagnosen MS, istedenfor å prate
om det med legen hadde hun nektet å ta medisinen, fortalte ikke familien hennes og fortsatt å leve
uten å si noe, helt til hun kollapset på jobben og endte med psykisk sykdom i tillegg til MS. Det jeg
reagerte mest i denne artikkelen var måten tausheten formidlet fra en tilsynelatende selvforsvarets
mekanisme til en ødeleggende masse av deprimerende følelser som endte med å paralysere livet
hennes. Det denne kvinnen trengte for å unngå dette har kanskje vært dialog, noen å snakke med for
hjelpe henne å takle problemet sitt. Taushet i sine forskjellige from har vært mer av et verktøy for
ondskapen enn for det gode.

Tausheten er kanskje nyttig når du forbereder til en bursdagsfest, men i et forhold (mellom to
individer eller flere) -og når den er brukt for å skjule hemmeligheter - så er den det ultimate
ødeleggende faktor som kan bringe hele relasjonen til ask.

Andre sitater nedstammet fra det ordtaket for eksempel: “ det er ingen bedre måte å svare en
uvitende enn taushet”… sånne sitater er ofte brukt for å vise nedverdigheten av en uvitende deltaker
i en debatt eller diskusjon, dette kan virke klokt for noen, men er det ikke mer egoistisk og
nedtrekkene? hvorfor skal ikke man prøve å vise det gale i andres tenkemåter og opplyse dem ved
bruke av resonnabelt dialog? Er ikke taushet her mer av tull enn gull?