Sagaen om Brynhild den listige

Brynhild den listige, het en jente, hun var datter av Stein den ærefulle, sønn til
Torstein den sure. Hun var meget vakker, og populær blandt menn i Snødalen,
der hun bodde, for faren hennes var rik, og hun var eneste barn. Hun ble ofte
bedt på dans, men hadde bare øyne for en unggutt som het Leif, Leif den lille, ble
han kalt, fordi han var så lav. Leif var sønn til Olav den elskovssyke, sønn til
Torgrim langskjegg. De to hadde vært venner fra barnsben av, og når de ble
voksne, ville Leif be Stein om Brynhilds hånd.

Den kvelden Leif fortalte henne at han ville be hennes far om å få gifte seg med
henne, hadde Brynhild en drøm. Hun dro så til Karen jordmor, som var kyndig i
både seid og drømmetyding, og som ikke bodde langt fra Sandvik, farens gård.
Karen jordmor var datter til Halvard blodstemmer, sønn til Knut den usynlige.

Brynhild gav henne en mynt, og Karen bad henne sitte ned og fortelle henne
drømmen.

”Jeg sto ute på et tun, foran meg var det to hus, det ene syntes meg velkjent og
trygt, men det var lite, mens det andre var stort og gildt, men helt nybygd. Jeg
gikk inn i det lille huset, og der inne sto det to kopper på et lite bord, og det var
en grue, midt i rommet, men den hadde nettopp sloknet; det var bare røyk som
steg opp. Ned fra hullet i taket strømmet det lys.

Så gikk jeg inn i det andre huset, det gilde og nye. Da jeg kom inn, møtte det
meg en varm glød fra gruen, og det sto et fullt beger med mjød på et bord. Jeg
tok så begeret og slo ut vinen i gruen, slik at glørne sloktes helt, og løp ut fra det
huset og inn i det andre. Da jeg kom dit ble det natt, og huset helt mørkt. Så
våknet jeg.”
”Denne drømmen vil jeg ikke tyde, Brynhild Listige, men mynten beholder jeg, for
du kommer tilbake hit, skal du se.” Sa Karen jordmor, og jaget Brynhild på dør.

Sint etter denne behandlingen, dro Brynhild hjem til hennes fars gård. Vel
hjemme, hadde Stein nyheter til henne. ”Du skal festes, datter mi.” Fortalte han.
Dette gjorde humøret hennes blidere, men faren fortsatte, ”du skal festes til en
mann som heter Tormod, Tormod svarthår. Han er tredje sønn til Sigurd Brautne,
sønn til Halvtan Klegg. Jeg tenker vi holder festemål neste høst.” Det var bare
noen måneder til.

”Men far,” sa Brynhild, for hennes hug var vendt mot Leif, ”kan vi ikke utsette det
litt? Jeg vil gjerne bli litt kjent med ham først.”

”Kjent kan du bli når dere er gift.” Sa faren kort, og mente de var ferdig med den
saken. Brynhild brast i så i gråt, og store krokodilletårer rant nedover kinnene
hennes, ”men,” forstatte han hastig, for det var ikke ofte han nektet sin datter
noe, ”det kan ikke skade å utsette det litt. Jeg tenker vi venter et år eller to.”

Noen dager senere fridde også Leif, men da var det for sent, for Stein hadde
allerede sagt at han ville gi Brynhild til Tormod, og han var en mann som holdt
sitt ord, og nødig gikk tilbake på det.

Ett år gikk, og Brynhild og Tormod ble kjent, Tormod var svært betatt av Brynhild,
men Brynhild syntes ikke om ham, for hun hadde bare øyne for Leif, som hun
møtte i smug bak fjøset. En dag oppdaget Brynhild at hun var med barn, og det
var ikke med Tormod. Brynhild dro da til Karen jordmor igjen, for å få råd.

”Gift deg så fort du kan, eller få din festemann i seng.” Var hennes råd.
Men Brynhild var lite lysten på å gifte seg med Tormod, og heller ikke ville hun ha
ham i seng. ”Seid ulykke på ham, slik at han dør, så kan jeg si at barnet er hans,
og så gifte meg med Leif.”

Karen jordmor gikk med på dette, for hun hadde allerede fått betaling av
Brynhild. Senere den kvelden falt Tormod ned en skrent, og brakk armen, men da
fikk Brynhild dårlig samvittighet, og hun ba straks Karen om å stoppe seiden.

En måned senere ble det umulig å holde barnet hemmelig lengre, og Brynhild
fortalte sin far hva som hadde skjedd, og hvem som var faren til barnet. Stein ble
rasende, og i sinne kvad han:

Min datter, Brynhild

Stor skam bringer du meg
Men Tormod du festes skal
For så har jeg sagt.

Vinteren kom, og uti andre vintermåneden kom barnet, fødselen var hard, og
Karen jordmor tok imot barnet. Da barnet var vasket og tullet inn, og lå i armene
hennes, ba Brynhild Karen jordmor om å gi henne noe som lot henne slippe å
gifte seg med Tormod. Karen gav henne da en liten flaske og ba henne helle det
Tormods mjød hver dag i tre uker, så skulle hugen hun slippe. Dette syntes
Brynhild virket tungvint så hun helte bare innholdet i flasken i mjødet hans, neste
morgen.

Tormod kom bort til henne senere den dagen, han virket omtåket, og hun spurte
hva som var i veien. Da kvad Tormod:

Brynhild, min kjære, jeg har blitt stukket

Med slangens spyd.
 Jeg står ved Hels dørstokk
Og hjertehammeren stopper snart.

Men dette skal du vite; den har bare

banket for deg, Brynhild

Så falt han om, og var død.

Ved neste anledning, dro Brynhild på nytt til Karen jormor, og raste mot henne
for at hun hadde gitt henne gift til å gi Tormod.

”Kjære Brynhild, jeg gjorde som du ba om, men du gjorde ikke slik jeg ba deg. Nå
har du fått det som du ville, så får du leve med det.” Var seidkvinnens svar. Etter
denne dagen ble ikke Karen jordmor sett i dalen flere ganger.

To år senere ble Brynhild festet til Leif, og et halvt år senere giftet de seg, men
seieren smakte surt for Brynhild, og hun og Leif hadde ikke et lykkelig ekteskap.
Hvem som hadde drept Tormod var det aldri noen som fant ut, Brynhild tok med
seg den hemmeligheten i graven.