Norsktentamen 2009, oppgave 3

Maiken FO3A

Det overfladiske samfunnet

”Samfunnets støtter, de virker frie og kule, men har et kjønnsrollemønster

som tilhører steinalderen.” er det en leser når en kaster et blikk på siden i
ukebladet; det er et blikkfang, designet for å få deg til å reagere, og til å
lese artikkelen. ”Samfunnets støtter” er en tekst fra magasinet ”Henne”
fra 2007, skrevet av Shabana Rehman. Tittelen er den samme som på et
av Henrik Ibsens dramaer.

Som sagt spiller førsteinntrykket av teksten på følelsene til leseren. Det er

vel ofte sånn, men Rehman fortsetter gjennom teksten å spille på følelser;
å bruke patos. Hovedbudskapet ser ut til å være at ungdommen i dag er
håpløse, ”dødt blod.” som teksten avslutter med, eller i allefall at den
typen ungdom som samfunnet legger opp til og vil ha; ”kapitalismens
perfekte barn,” er håpløse, med et foreldet kjønnsrollemønster og verdier
som de aller fleste leserne vil se med motvilje på, et tegn på at dette ikke
blir helt sant for henne; hun hevder at denne måten å være på er den som
storsamfunnet vil ha, og hinter til at vi må forandre den, men dette er ikke
de normene som gjelder i samfunnet, noe en forstår etter å ha tenkt seg
litt om. Den umiddelbare reaksjonen er imidlertid ”uff, ungdommen i dag,
dette burde det gjøres noe med.”

Under teksten ligger et bilde av en dame, sannsynligvis Shabana Rehman,

det er i allefall nærliggende å tro det med teksten over og ved siden av
som forankring til bildet. Kvinnen har et vitende uttrykk i ansiktet og ser
rett på leseren. Dermed får en en følelse av at hun skriver dette til deg,
som leser. Dette intrykket blir forsterket av det håndskrevne navnet under
teksten, som gir den et personlig preg, og gir leseren følelsen av å kjenne
forfatteren.

Dette personlige preget forsterkes ytterligere med språket som er brukt. I

teksten finner en uttrykk som ”pulbare”, ”kikkersamfunnet”, ”sjampis-
gutta” og ”golddigger-damene”; i det hele tatt et litt muntlig språk, men
ett som passer til mediet.

Teksten åpner slik:

”Mens København brant av opprør fra protesterende ungdom hengt

ut som samfunnsfiendtlige pøbler, kunne vi i norske aviser lese om
unge mennesker som ingen har problemer med. De helt uten
aggresjon.” (Rehman 2007)

Og fortsetter med å beskrive disse ungdommene som vi kunne lese om i

norske aviser. Det er en sterk kontrast mellom de to typene ungdom
beskrevet her, men ingen av beskrivelsene er spesielt flatterende ovenfor
ungdommen. Det er lett å gjøre generaliseringer, spesielt når det gjelder
grupper som er langt borte. Jeg vet ikke om det virkelig er slik blant rik
ungdom i Stockholm, og dermed må jeg velge å tro eller ikke tro på
Shabana Rehman.

Beskrivelsen av ”de uten aggresjon,” altså Stockholms-ungdommens elite,

beskrives med korte setninger, ikke alle fullstendige. Dette gjør at leseren
oppfatter den underliggende fordømmende tonen.
Deretter kommer den åpenlyse fordømmelsen av dem, den som leseren
har ventet på; den står jo uthevet med stor skrift midt under de to første
avsnittet og var det første en så da en kastet et blikk på siden:

”De virker frie og kule, men har et kjønnsrollemønster som tilhører

steinalderen. But who fucking cares as long as you’re fucking?”
(Rehman 2007)

Og så slenger Rehman på et ordspill på engelsk som ikke ville fungert like

bra på norsk, med skråstilt skrift slik at det får en ekstra ”trøkk”. Atter en
gang er det patos som gjelder; det er vel gjerne slik det er i ukeblader, en
setter seg ned for å bli underholdt, men mangelen på logos gjør at teksten
mangler troverdighet i mine øyne.

Det neste som kommer er metaforen at denne ungdommen er ”de

lobotomerte anno 2007”. De har altså et avstumpa følelsesliv, og ikke nok
med det, en lobotomi er noe som blir gjort mot en, og dermed antydes det
at dette er noe samfunnet har gjort mot disse unge menneskene; det er
altså ikke bare deres feil, siden dette er de menneskene samfunnet vil ha
– det er slik de er oppdratt – og dermed blir dette en slags liten
moralpreken til foreldrene, det er vel gjerne de som leser ”Henne”. Ethos,
med andre ord.

Deretter kaller hun fenomenet for ”det nye Stockholmssyndromet”.

Stockholmssyndrom er jo det at en som er kidnappet får sympati med sin
kidnapper, slik at den kan finne på å forsvare vedkommende, selv om han
eller hun har gjort grusomme ting mot dem. Så her kaller hun indirekte
normgiverne i samfunnet for kidnappere. Ganske provoserende hvis en
tenker litt etter, noe men gjerne ikke gjør mens en leser ukeblad eller
magasiner, slik at den sammenhengen blir noe de fleste ikke får med seg
når de leser ukebladet. Er dette mangel på mottagerbevissthet eller en
internvits?
Før avrundingen kommer en provoserende beskrivelse av kjønnsrollene til
disse ungdommene, og hvordan samfunnet belønner dem. Og der slår hun
ihjel et av de sterkeste motargumentene, nemlig at det også er ungdom
som er politisk bevisste, som ber om frihet og protesterer. Disse er en
trussel for autoritetene, hevder hun. Hun slår det ihjel med en apell til
moralen: ”dette er jo dem som skaper vekst og forandring i samfunnet,
ting vi (folk flest), vil ha,” er budskapet, ”men det vil ikke autoritetene;
autoritetene er slemme.”

Avslutningen peker tilbake på tittelen, og understreker budskapet:

”Det er de ufarlige unge menneskene som er samfunnets støtter i

dag. Det er dødt blod.”

”Samfunnets støtter” er altså en tekst uten et eneste logos-argument,

men som er full av patos- og ethos-argumenter og virkemidler, slik som en
ukebladtekst skal være. Bildet under, samt et muntlig språk gir teksten et
personlig preg. Sjøl finner jeg meg ikke helt overbevist av Rehmans
budskap; tross alt klaget en over den håpløse ungdommen allerede i
antikkens Hellas. Jeg er enig i at det finnes mye overfladisk ungdom, men
usikker på hvor mye belønning de får av samfunnet for å være det.