Internt fordrevne i det nordlige

Sri Lanka bak piggtrådgjerde og

voktet av soldater i april 2009 -
rett før borgerkrigen ble avsluttet.

Foto: Reuters

30
 RRR

TEMA:
Hjelpen skal frem
Mange på flukt er overlatt til seg selv. Årsakene til dette er mange og
komplekse – og representerer en av de største utfordringene internasjonale huma-
nitære organisasjoner står overfor i dag.

På Sri Lanka ble omlag 280 000 mennesker fordrevet av kampene sine aktiviteter i krigssoner, noe som naturlig nok har ført til at
som i mai 2009 endte med regjeringens seier over Tamil tigrene utfordringene med å nå frem har økt. Det nye er en markant og til-
etter 25 års borgerkrig. tagende forverring, særlig det siste tiåret.
I Pakistan strandet minst 300 000 fordrevne i regionene D.I. Khan Årsakene til den manglende tilgangen er mange og komplekse.
og Tank etter myndighetenes offensiv mot Taliban i Sør-Waziristan. Tidligere var for eksempel konflikter i større grad mellomstatlige,
I Somalia førte en intensivering av kamphandlingene til at et ukjent mens de i dag som oftest er interne. Før måtte hjelpeorganisasjo-
antall mennesker forlot sine hjem i hovedstaden Mogadishu og flere nene forhandle med statlige myndigheter for å slippe til. I de interne
andre områder i sørlige og sentrale deler av landet. konfliktene er det ofte en broket gruppe aktører, der mange er ikke-
Felles for alle disse konfliktområdene var at det internasjonale statlige grupper, som det er mer komplisert å forholde seg til. Krig­
hjelpeapparatet, av ulike årsaker, slet med å få tilgang til å gi sivil- ens folkerett, de internasjonale reglene som regulerer staters krig-
befolkningen assistanse og beskyttelse. føring og krever at partene sikrer et humanitært rom, blir i mindre
På Sri Lanka ble de fordrevne til å begynne med plassert bak grad tatt hensyn til av ikke-statlige grupper og utfordres også av
piggtrådgjerder i militært kontrollerte flyktningleirer, uten beve- mange stater. I mange land nekter myndighetene det internasjo-
gelsesfrihet og i strid med internasjonal nale samfunnet adgang til sivilbefolk-
rett. I praksis var de interneringsleire, ningen i visse områder, benekter beho-
og hjelpeorganisasjonene hadde «På Sri Lanka ble de fordrevne vene eller legger byråkratiske hindre i
be­grenset adgang. FN og andre hjelpe­
organisa­sjoner besluttet å be­­grense sin til å begynne med plassert bak veien – som å stoppe nødhjelpssendin-
ger i tollen eller forsinke pengeoverfø-
assistanse til livsviktig hjelp da arbeids- piggtrådgjerder i militært kon- ringer.
forholdene var uholdbare. I Pakistan
fikk ikke internasjonalt personell fra trollerte flyktningleire, uten Den nye krigføringen, med mange
aktører og fronter, skaper også et mer
hjelpeorganisasjoner slippe inn i områ- bevegelsesfrihet og i strid med uoversiktlig konfliktbilde der sikker-
det der de fordrevne fra Sør-Waziristan
oppholdt seg. I Somalia har sikkerhets- internasjonal rett.» hetssituasjonen raskt og uforutsigbart
kan bli endret til det uholdbare.
situasjonen vært så uholdbar at de fles- Sist, men ikke minst, begrenses det
te hjelpeorganisasjoner, bortsett fra Flyktninghjelpen og noen andre, humanitære rommet av at hjelpeorganisasjoner i mindre grad enn
har måttet trekke sine folk ut av landet. I et land der den humani- før oppfattes som nøytrale, upartiske og uavhengige.
tære krisen stadig blir omtalt som en av verdens verste, er det altså
bare de færreste som får hjelp. Uavhengigheten utfordres Hjelpeorganisasjonene har det siste
tiåret – i kjølvannet av «krigen mot terror» – i stadig større grad blitt
Komplekst årsaksbilde Hjelpeorganisasjonene beskriver ofte oppfattet som en del av et vestlig politisk prosjekt. Særlig i muslim-
situasjonen som at «det humanitære rommet»– deres operasjonelle ske land som Afghanistan, Sudan, Somalia og Irak, men også i et
virkeområde – har krympet. At den «humanitære tilgangen» til ofre land som Sri Lanka.
for kriger og konflikter begrenses i stadig større grad. Selv om organisasjonene arbeider ut fra de humanitære prinsip-
At fordrevne blir overlatt til seg selv, uten å få hjelp til det mest pene om ikke å ta stilling i en konflikt, yte hjelp til alle uavhengig av
grunnleggende – som tak over hodet, mat og vann eller helsehjelp deres opprinnelse, kjønn, politiske eller religiøse tilhørighet og at
– er ikke en ny utfordring. Hjelpearbeid drives per definisjon i kom- hjelpearbeidet skal være tydelig adskilt fra politiske og militære inter-
pliserte og til dels farlige områder som det kan være vanskelig å esser, er det ikke nødvendigvis slik de oppfattes av myndighetene
operere i. Siden 1990-tallet har hjelpeorganisasjoner dessuten økt i et land. Eller av deler av befolkningen selv, for den saks skyld. RRR

31
tema R hjelpen skal frem
I Afghanistan og flere andre land er det et dilemma at sikkerhetstiltakene bidrar til å innsnevre det humanitære
rommet de er ment å øke.
Det er lett å identifisere årsaker til at tvilen om bakenforliggende
agendaer oppstår. En rekke land fremstiller bevisst humanitære
organisasjoner som andre lands forlengede utenrikspolitiske arm.
Samtidig er det for eksempel i et land som Afghanistan ikke lett for
folk å se at det er forskjell på det mange oppfatter som vestlige okku-
pasjonsstyrker og de vestlige hjelpearbeiderne. Dette stiller huma-
nitære organisasjoner og deres evne til å operere i tråd med de huma-
nitære prinsippene under betydelig press.
Hjelpeorganisasjonene opererer ikke alene i det humanitære
rommet. For USA og deres allierte, deriblant Norge, er det en uttalt
militær strategi «å vinne hjerter og
hjerner» i Afghanistan. Det søker de
å oppnå gjennom å la militære offen- «... der hjelpearbeidere tidligere
siver og nødhjelpstiltak gå hånd i
hånd. De bringer altså militær stra- i større grad ble tilfeldige ofre
tegi inn i det humanitære rommet, for krig og konflikt, er de i dag
og leverer humanitær bistand der
det finnes humanitære aktører til å blitt et direkte angrepsmål.»
gjøre det. De militære uttrykker også
ofte ønske om at humanitære aktører skal underlegges militær koor-
dinering. Det har ført til knallhard kritikk fra hjelpeorganisasjonene.
Foruten å vanne ut prinsippet om at humanitær assistanse skal gis
på grunnlag av behov alene, og ikke styres av hvor man øyner en
mulighet til å oppnå politiske eller militære mål, mener hjelpeorga-
nisasjonene at sammenblandingen gjør jobben både farligere og
vanskeligere for dem. Og enda viktigere, den setter mottakerne av
hjelp i fare – fordi det å ta i mot hjelp kan oppfattes som å støtte
fienden.
FNs mange hatter bidrar også til å viske ut linjene. FN som orga-
nisasjon har ofte, i henhold til sitt mandat, både politiske, militære
og humanitære oppgaver i ett og samme land. Trippelrollen FN har
i Somalia har for eksempel gått ut over organisasjonens humani-
tære spillerom, særlig fordi de militære og politiske operasjonene
har vært feilslåtte og nytt liten folkelig støtte. Andre humanitære orga-
nisasjoner trekkes med i dragsuget og oppleves som å stå sammen
32
Foto: Reuters / Nibola Solic
med FN bak en skjult, vestlig, politisk agenda. Hele det humanitære
systemet opplever en troverdighetskrise i flere land.
Å skape rom I arbeidet med å utvide det humanitære rommet har
særlig sikkerhetsutfordringene hatt høy prioritet de siste årene. Det
har aldri vært trygt å være hjelpearbeider. Men der hjelpearbei-
dere tidligere i større grad ble tilfeldige ofre for krig og konflikt, er
de i dag blitt et direkte angrepsmål. I 2008 ble 260 hjelpearbeidere
drept, kidnappet eller skadet i målrettede angrep. Sudans Darfur-
region, Afghanistan og Somalia stod for 60 % av angrepene og er
blant de farligste landene i verden å
drive hjelpearbeid i. Hjelpeorganisasjo-
nene har tatt mange grep, og til dels
lykkes, med å øke sikkerheten – og der-
med kunnet yte fortsatt hjelp til men-
nesker i nød, selv i land der sikkerhets-
utfordringene er store.
Sikkerhetsutfordringene represen-
terer én av de mange ytre faktorene som
påvirker den humanitære tilgangen, og som hjelpeorganisasjonene
har liten makt til å endre på. Nå mener stadig flere i det humani-
tære miljøet at organisasjonene må rette blikket mot seg selv, mot
de indre faktorene.
Det humanitære rommet er ikke noe som er der, lagt til rette for
dem som skal hjelpe. Det er noe som i stor grad skapes, også av hjelpe­
organisasjonene. Noen mener sågar at hjelpeorganisasjonene selv
sitter med en av de viktigste nøklene til en vesentlig utvidelse av det
humanitære rommet i mange land. Nøkkelen heter aksept.
Selvinnsikt og aksept Hvordan hjelpeorganisasjonene oppfattes
på bakken, er ikke utelukkende styrt av ytre forhold. Det har mye
å si hvordan organisasjonene opererer i felt. Måten man jobber og
ter seg på, holdninger og tilnærming er viktige faktorer. Det er en
tøff, men nødvendig øvelse å ta tak i selve den humanitære organis-
men. En øvelse som inngår i den større og pågående diskusjonen om

Å nå frem med humanitær assistanse til internt fordrevne i den krigsherjede somaliske hovedstaden Mogadishu,
er en krevende oppgave.
behovet for å reformere det internasjonale humanitære systemet.
Hvordan oppnår man så aksept på bakken? Først og fremst må
hjelpen som tilbys være relevant, av god kvalitet og til rett tid – og
selvsagt tilbudt på rent humanitært grunnlag. Det er grunnfjellet.
Bedre behovsanalyser kan derfor bidra til økt tilgang.
Forøvrig kan organisasjonene jobbe langs en rekke mulige spor.
Det er for eksempel et dilemma at sikkerhetstiltakene bidrar til å
innsnevre det humanitære rommet de er ment å øke. Sikkerhetstil-
tak er selvsagt tvingende nødvendige i mange situasjoner, men til-
takene må gjennomføres på bakgrunn av en grunnleggende forstå-
else av mulig negativ effekt. Når hjelpearbeidere kjører rundt med
væpnet eskorte i pansrede biler og omgir seg med høye murer og
overvåkningskameraer, øker avstanden til samfunnene man jobber i.
Hvite, vestlige hjelpearbeidere, som bor i fine hus, kjører dyre
biler og bidrar til en dollarøkonomi, stiller i utgangspunktet med et
handicap. Flyktninghjelpen har en bevisst strategi om å bruke lokalt
ansatte i så stor grad som mulig, også i lederposisjoner, for å øke
lokal aksept og organisasjonens evne til å forstå konteksten.
For organisasjoner med mange internasjonalt ansatte, som blir
trukket ut av sikkerhetsgrunner, kan det imidlertid bli problematisk
å la lokalt ansatte steppe inn. Det kan oppfattes som utilbørlig over-
føring av risiko og forringe aksepten. Fjernstyring av hjelpeopera-
sjoner slik som i Somalia, der brorparten av hjelpeinnsatsen koordi-
neres fra Kenyas hovedstad Nairobi, kan være fremmedgjørende.
Nye allianser? En årsak til at hjelpearbeidet oppleves som del av
et vestlig prosjekt, kan være at donorene i stor grad også er vestlige
– og ofte statlige. Det finnes en rekke mulige samarbeidspartnere uten-
for det etablerte humanitære systemet, i blant annet Gulf-statene og
Sørøst-Asia, som kan åpne nye dører og skape humanitære allianser
på tvers av kontinenter.
Dialog er en annen, viktig akseptstrategi. Flyktninghjelpen var
for eksempel tidligere forhindret fra å bistå urbefolkningen i Colom-
bia, fordi gruppens ledere ikke følte seg sikre på organisasjonens moti-
ver og plass i det særdeles kompliserte konfliktbildet. Etter hvert,
RRR
Foto: Reuters / Feisel Omar
gjennom dialog og tillitsbygging, kunne organisasjonen innlede sam-
arbeid med et utvalg urfolkorganisasjoner og bidra med rådgivning
og støtte til utdannings- og fri rettshjelpsprosjekter rettet mot den-
ne gruppen internt fordrevne.
Å gå i partnerskap med lokale organisasjoner, som nyter folkelig
respekt og aksept, er også en mulig akseptstrategi i enkelte land.
Dilemmaet blir da at man som operasjonell humanitær organisa-
sjon blir redusert til en pengedonor med en begrenset nytteverdi.
På sikt kan man utspille sin operasjonelle rolle fullstendig.
For å slippe til i områder utenfor myndighetenes kontroll, kan
ytterligere en strategi være å gå i dialog med ikke-statlige grupper.
Men denne fremgangsmåten er både kontroversiell og problematisk
i mange land, og må i så fall skje i full forståelse av risikoen. Slik
dialog kan nemlig bidra til økt tilgang, men kan også oppleves som
anerkjennelse av disse gruppene. I et land som Somalia kjemper
nettopp de ulike opprørsfraksjonene om å være dem som kan ska-
pe sikkerhet og livsgrunnlag for folket. Gjennom det forsøker også
de å vinne folkets aksept.
Dette er bare noen smakebiter på mulige strategier for å oppnå
økt aksept – og dilemmaene de skaper. Selve begrepet «humanitært
rom» er i seg selv problematisk når det defineres som organisasjo-
nenes manøvreringsrom. Stadig flere tar til orde for å angripe pro-
blematikken fra motsatt kant – som de nødstiltes manglende mulig-
het til å få hjelp. Nyansen er viktig når utfordringene skal møtes og
særlig når man streber etter aksept.
Av Marianne Alfsen
Kildeliste: UNHCR: Creating Humanitarian space: a case study of Somalia
(2009), av Erik Abild, Safeguarding humanitarian space: a review of key challen-
ges for UNHCR (Februar 2010), Providing aid in insecure enfironments: 2009
Update (Humanitarian Policy Group, April 2009), An Unlikely Securitising Actor?
UNHCR, the securitisation of forced migration and its impact on the international
refugee regime, Anne Hammerstad, i Gil Loescher og Alex Betts, red., Refugees
in International Relations (Oxford University Press, 2010), diverse interne doku-
menter i Flyktninghjelpen, samtaler med Eric Sevrin (Flyktninghjelpen).
33