- Nyhetsspeilet.no - http://www.nyhetsspeilet.

no -

Ny integrert forståelse av menneskets historie

Posted By Rolf Kenneth Myhre On 03. 06. 2011 @ 22:33 In Kosmos | 9 Comments

Her gjengis innledningen i min w eb-bok Menneskets historie: integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk [1] .

Innhold

a) Perspektiver og komponenter som integreres

b) Zecharia Sitchin (1920-2010)
c) ZetaTalk
d) Immanuel Velikovsky (1895-1979)
e) Intervensjonsteorien vs. isolasjonsdogmet
f) Den sumeriske kulturen gjenoppdages
g) Hvem var Yahw eh?

a) Perspektiver og komponenter som integreres

Den skisse av menneskets historie frem til 500-tallet f.Kr. som presenteres i denne bok, er en integrasjon av mange perspektiver og
komponenter. De fem mest betydningsfulle perspektivene og komponentene er:
* Zecharia Sitchin (1920-2010) sine samlede verker.

* Immanuel Velikovsky (1895-1979) sine samlede verker.

* Web-basen ZetaTalk (1995-) sin versjon av menneskets fortid, og særlig dens klargjøring av hvor Sitchin og Velikovsky
konkluderte rett og galt.

* Den revisjon av bronsealderkulturenes kronologier som presenteres i boken Centuries of Darkness: A Challenge to the
Conventional Chronology of Old World Archaeology (1991) av historiker Peter James og hans team av historikere og arkeologer.
Egypts Annen mellomepoke (15.-17. dynasti) forlenges med 250 år, fra 1650-1550 til 1650-1300.
Egypts Det nye rike (18.-20. dynasti) forflyttes 250 år fremover i tid, fra 1550-1077 til 1300-810. Bronsealderens kollaps forflyttes
også 250 år fremover i tid, fra 1225-1175 til 975-925.
Egypts Tredje mellomepoke (21.-25. dynasti) forkortes med 250 år, fra 1077-685 til 810-656.

* Den utviklingslinje av innsikter og konklusjoner innen bibelvitenskapen som går fra Julius Wellhausen (1844-1918) til Martin
Noth (1902-1968) til Richard Elliott Friedman.

b) Zecharia Sitchin (1920-2010)

”Jeg ser som min oppgave, eller kanskje min misjon, å gjøre folk idag kjent med hva de gamle folkeslagene visste og trodde på.
Jeg gjør dette ved å gå til deres kilder, deres skrifter og avbildninger, og behandler dette materialet ikke som myte men som sann
fortelling.” [Sitchin, Intervju fra 1993 [2] ]

”Faktum er at overalt hvor lommer av primitive samfunn (som lever av jordbruk) har blitt funnet i fjerne deler av verden, har de
levd og ernært seg selv gjennom generasjoner uten astronomer og en presis kalender. Det er også et etablert faktum at
kalenderen i oldtiden ble skapt av et urbant samfunn, ikke av et jordbrukssamfunn… Likevel studerte oldtidens menneske
nattehimmelen og orienterte sine templer mot stjernene og planetene, og knyttet sin kalender og sine festivaler ikke til grunnen
han sto på men til himmelens bevegelser. Hvorfor? Fordi kalenderen ikke var skapt for jordbruksformål men for religiøse formål.
Ikke for å tjene menneskeheten, men for å ære gudene. Og gudene, ifølge den aller første religion og folket som ga oss
kalenderen, kom fra himmelen.” [Sitchin, The lost realms, s. 156].

Zecharia Sitchin ble født i 1920 i Russland. Foreldrene hans emigrerte snart til det daværende Palestina (dagens Israel), hvor han
vokste opp. Han har flere ganger fortalt om den begivenhet som ledet ham inn på hans livsbane. Som gutt i Palestina, ti eller elleve år
gammel, studerte han Det gamle testamente på originalspråket, hebraisk. Da de på skolen hadde kommet frem til kapittel 6 i Første
Mosebok, om tiden før syndfloden, leste læreren høyt om de dager da ”kjemper vandret på Jorden”. I den norske oversettelsen av GT
kan man lese (1Mos:6,4):
”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn
med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.”

Unge Sitchin løftet hånden og spurte: ”Unnskyld meg, lærer, men hvorfor kaller du (det hebraiske ordet) Nefilim for ”kjemper”, da dets
egentlige mening er ”de som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”?” Læreren ba ham om å holde munn og aldri være kritisk til
Bibelen. Dette var heller ikke Sitchins intensjon, han ville bare rydde opp i det han mente var en oversettelsesfeil. Etter denne
reprimanden ble det nærmest en besettelse for Sitchin å finne ut hvem disse Nefilim var.

converted by Web2PDFConvert.com
Zecharia Sitchin
Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Som
ung voksen kunne Sitchin lese flytende de gamle semittiske språkene som mye av den eldste litteraturen var skrevet på. Ved å lese
de hellige skriftene på originalspråket kom han til å utvikle en unik kompetanse i ordenes valører og nyanser, og han kunne
sammenligne oversettelsene til forskjellige språk med hverandre. Han så mange eksempler på hvordan tilsynelatende uskyldige eller
trivielle oversettelsesfeil kunne resultere i alvorlige avsporinger fra originaltekstens betydning. Mye i Bibelen fant han gåtefullt og
selvmotsigende, hvilket ledet ham til å studere enda flere eldgamle språk, bl.a. egyptiske hieroglyfer og akkadisk kileskrift. Til slutt
gjensto bare den sumeriske litteraturen på originalspråket, som er verdens eldste og skrevet med kileskrift på håndstore leirtavler.
Der opplevde han at puslebitene falt på plass.
Sitchin tok sin høyere utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Han vendte så tilbake
til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økonomiske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New
York og ble amerikansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore
notatsamlinger om sivilisasjonenes begynnelse.
Etter tredve år med omfattende og intense studier opplevde Sitchin å ha gjort mange definitive gjennombrudd i sin forståelse av
menneskehetens opprinnelse og fortid. Han følte at tiden var moden for å dele disse innsiktene med verden. Den første boken i hans
syvbindsverk The Earth Chronicles kom ut i 1976: The 12th planet. Den fortid han her beskriver virker som en blanding av eventyr og
science fiction. Boken har blitt oversatt til over tyve språk.
Som verdenskjent forfatter holdt Sitchin lav profil. Han ga svært få intervjuer, og han gikk ikke til kamp mot etablissementet slik som
Däniken har gjort. Sitchin skrev sine bøker i ro og mak, og lot verden for øvrig få tro hva den ville. Han arrangerte reiser eller
”ekspedisjoner” til forskjellige kultsentre i verden som har hatt en sentral rolle i hans bøker. Hans mest personlige bok er The Earth
Chronicles Expeditions: Journeys to the Mythical Past (2004), der han omtaler de oppdagelsesmessige høydepunktene under disse
ekspedisjonene. Dette er også den første boken hans med mange og flotte fargefotografier. På sin offisielle w eb-base [3] la han av og
til ut kommentarer til relevante verdensbegivenheter.
Den 8. januar 2010 ble Sitchins fans overrasket over å finne et intervu med ham i The New York Times. Han bodde da i sin gamle
leilighet i Manhattan, New York. Hans hustru hadde dødd i 2007. Han holdt studieseminarer i New York, fra intensive helger og opp til
én uke, helt frem til det siste. Han døde den 9. oktober 2010.
Sitchin rakk å skrive 14 bøker: The Earth Chronicles som er på syv bind; tre supplementerende bøker; to bøker hvor han tar utgangs
punkt i sine ekspedisjoner verden over (som regel som reiseguide for sine fans); ett alfabetisk oppslagsverk til sine bøker; og noen
måneder før han døde fikk han ut boken There were Giants Upon the Earth (2010). Flere av hans bøker har blitt oversatt til koreansk,
hebraisk, russisk, spansk, polsk, tysk og gresk. Alle Sitchins bøker er fascinerende for den historisk interesserte, men de er såpass
akademisk tunge at han aldri kommer til å bli en bestselgende forfatter som f.eks. Däniken. Men så er jo Däniken tidenes mest solgte
non-fiction forfatter; hans 29 bøker har solgt i over 63 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 32 språk.
Sitchin hevdet aldri at han satt inne med den hele og fulle forståelse av menneskehetens opprinnelse og utvikling. Han presenterte
sine funn, tolkninger og konklusjoner; og han forankret mest mulig av det han skrev ved å referere til vitenskapelige og historiske
fakta. Det blir så opp til leseren å vurdere om den helhet Sitchin presenterer er mer overbevisende enn den helhet som de akademiske
lærebøker tilbyr. Som historikeren Martin Bernal uttrykker det: det er et spørsmål om konkurrerende plausibilitet. Sitchin poengterer at
han aldri har henvist til tvilsomt kildemateriale, f.eks. til eventuelle egne funn av leirtavler eller skrifter. I alle sine bøker dokumenterte
han sitt kildemateriale:
”En leirtavle finnes i British Museum, med katalognummer dét og dét; teksten ble første gang offentliggjort av arkeolog X, og her
er hva leirtavlen sier”.

Et unntak fra denne regelen er hans rekonstruksjon av Enkis selvbiografi, som har blitt til boken The lost book of Enki: memoirs and
prophecies of an extraterrestrial god (2001). Enki var den ene av de to lederne for Nibiru-ekspedisjonene til Jorden, og selvbiografien
hans er reell nok. Fragmenter av selvbiografien har blitt funnet i biblioteket i Nippur, en tekst som strekker seg over minst tolv
leirtavler. I rekonstruksjonen av Enkis biografi har Sitchin tatt seg visse litterære friheter. Til gjengjeld har han klart å skape et
mesterverk, noe helt unikt som ingen andre i verden kunne ha gjort. Dette er et spennende verk som kanskje kan bli døråpneren til
Sitchins verdensbilde for det brede folk.

converted by Web2PDFConvert.com
Bokomslag
Livsverket til Sitchin har vært å fremme én bestemt versjon av intervensjonsteorien. Intervensjonsteorien går ut på at mennesket har
fått genetisk og/eller kulturell bistand av utenomjordiske humanoider (ET-mennesker) i fortiden. Sitchin var verken den første eller den
mest kjente talspersonen for intervensjonsteorien på 1900-tallet. Dén æren går til Erich von Däniken, som i 1968 debuterte med
boken Tilbake til fremtiden. Problemet med Dänikens nå ca. 30 bøker, er mangelen på utvikling i dem. Det virker som om han aldri
kommer videre enn til å konstatere på sitt sjarmerende journalistiske vis at her og der er det ingen tvil om at utenomjordiske
humanoider har vært. Så spekulerer han litt rundt hva deres intensjoner og virksomhet kan ha gått ut på, og hvilken virkning de
hadde på lokalbefolkningen. Med Sitchin er det anderledes, han har gitt oss en akademisk tilfredsstillende ny versjon av menneskets
opprinnelse og av hele verdenshistorien frem til 500-tallet f.Kr.
Pr. 2011 har ingen av Sitchins bøker blitt oversatt til norsk. I Norge er det heller ingen faglig diskusjon av hans livsverk. Jeg oppdaget
Sitchins bøker høsten 2002, og høsten 2006 begynte jeg på denne boken for å gjøre ham bedre kjent blant det norske folk.

c) ZetaTalk
Sommeren 2008 kom jeg, tilsynelatende tilfeldig, over w eb-basen ZetaTalk [4] , som Nancy Lieder (USA) har drevet siden 1995. Hun
hevder å være talsperson for en zeta-gruppe som hevder å ha vært her på Jorden ca. åtte ganger lenger enn Homo sapiens. Denne
zeta-gruppen hevder å kjenne til over 120 forskjellige zeta-arter, så da gjelder det at vi greier å skjelne de forskjellige zeta-artene
som har en agenda her på Jorden fra hverandre. Disse zeta-artene skal opprinnelig ha kommet fra en nå død planet tilhørende den
usynlige delen av dobbeltstjernesystemet Zeta Reticuli. Nancy Lieder hevder å ha både telepatisk og fysisk kontakt med sin zeta-
gruppe. Deres hovedkvarter skal ligge i Gobi-ørkenen.

Nancy Lieder
Jeg ble imponert over den særdeles høye kvaliteten på den enorme mengden av informasjon som Nancy hadde lagt ut på sin w eb-
base, på vegne av zeta-gruppen sin. Jeg hadde gått i dybden av mange nok emner i løpet av mitt liv til å kunne anerkjenne umiddel
bart at denne kunnskapskilden er overlegen både den akademiske standard og alt annet jeg så langt hadde sett av ET-kanaliseringer.
Zetaene virker nærmest allvitende, og deres analyser er særdeles integrale, intelligente, skarpe, presise og treffende. Formulerings
evnen er superb. Deres sjarm, humor og tone av ”avslappet seriøsitet” er fremtredende og gir et positivt inntrykk. Zeta-gruppen
hevder ikke selv å være allvitende. De gjentar stadig at de bare tilhører ”fjerde densitet” ut av minst syv densiteter, og de avslår å
svare på mange filosofiske spørsmål hvor de sier rett ut at de ikke vet svaret ut fra egen erkjennelsesevne og forskning.
Nancys zeta-gruppe fremsetter tre fantastiske påstander, som alle angår en misjon som de hevder å ha fått aksept på fra et bestemt
trans- og interplanetarisk verdensråd (eng.: Council of Worlds):
Jorden vil undergå en meget dramatisk 90° jordskorpeforskyvning når planeten Nibiru en eller annen gang i løpet av 2011
passerer ekliptikken sørfra. All sivilisasjon vil kollapse, og over 90 % av menneskeheten vil omkomme under eller kort tid etter
hendelsen.
Etter en transformasjonsperiode på ca. 100 år vil Jorden skifte frekvens fra tredje til fjerde densitet. Jorden vil da fortsatt
representere et fysisk plan, men på en betydelig høyere frekvens slik at Jorden fra 3D-planet blir usynlig og nærmest ikke-
eksisterende.
Homo sapiens vil i løpet av transformasjonsperioden fases ut til fordel for zeta-menneske-hybrider, et gigantisk prosjekt som
zeta-gruppen har vært involvert i siden 1950-tallet (om ikke lengre). For mer informasjon om dette hybridprogrammet, se min
artikkel Zetaene: forbereder de Jordens nye æra med et hybridprogram? [5]

Jeg har valgt å investere i at informasjonen fra ZetaTalk i hovedsak er korrekt. Dette innebar naturligvis en fullstendig reorganisering
av min agenda, fremtidsplaner og deler av mitt verdensbilde. ZetaTalk bekrefter langt på vei Sitchins mange konklusjoner om planeten
Nibiru og om nibiruanerne som kom hit til Jorden og lekte guder overfor en primitiv menneskehet. Sumererne kom til å kalle de
nibiruanerne som kom til Jorden for anunnaki’er (”de som fra Himmelen til Jorden kom”). I GT er det mange henvisninger til de
kjempestore anakittene (se f.eks. Fjerde Mosebok 13:28-33), som trolig var en hybridrase av anunnakiene og jordmenneskene.
Sitchin hadde tolket de sumeriske leirtavlene dithen at en ekspedisjon fra Nibiru kom til Jorden for 445.000 år siden. For 300.000 år
siden genmodifiserte de noen villmennesker, f.eks. Homo erectus, som de oppdaget i Afrika. Formålet var å skape billige og intelligente
arbeidsslaver som kunne arbeide for dem i gullgruvene, og som ellers kunne tjene deres behov. Sitchin tolket leirtavlene dithen at
Nibiru er en planet i vårt eget solsystem som pga. en ekstrem elliptisk bane har en omløpstid rundt Solen på 3.600 år. Hvert 3.600 år
kommer Nibiru i nærheten av Jordens bane rundt Solen, hvilket gir nibiruanerne et kort tidsvindu for å reise frem og tilbake mellom de
to planetene med sine til relativt primitive romfartøyer.
ZetaTalk har imidlertid ikke støttet alle konklusjonene til Sitchin. ZetaTalk tar avstand fra noen av dem, og har kommet med mye
fascinerende tilleggsinformasjon. For Sitchin-fans er det særlig to meningsforskjeller som har en viss betydning:
a) Sitchin gikk ut fra at Nibirus gjennomsnittlige omløpstid på 3.600 år har resultert i nærkontakt med Jorden på omtrent følgende
tidspunkter:
* ca. 556 f.Kr. – 3760 f.Kr. – 7360 f.Kr. – ca. 11.000 f.Kr. …
Ifølge Sitchin vil altså vårt neste nærmøte med Nibiru være rundt år 3044. ZetaTalk opererer med en gjennomsnittlig omløpstid på
3.657 år, og hevder helt andre omtrentlige tidspunkter for nærkontakt:
* 2011 – 1628 f.Kr. – 5285 f.Kr. – 8942 f.Kr. – 12.599 f.Kr. …
Jeg kikket på ny på Sitchins argumentasjon for dateringene av Nibirus nærmøter med Jorden. Argumentene var ikke så sterke som jeg
først hadde fått inntrykk av. Sitchin refererte til den hebraiske kalenderen som setter år 1 til 3760 f.Kr. Den hebraiske kalender er
basert på den babylonske kalender, som igjen er basert på den sumeriske Umma-kalenderen til Shulgi (2029-1982). Det er Umma-
kalenderen som antagelig er kilden til å sette år 1 til 3760 f.Kr. Sitchin gikk ut fra at denne kalenderen identifiserte år 1 med en

converted by Web2PDFConvert.com
tidligere passering av Nibiru gjennom ekliptikken. Vi velger her å tro at år 1 for den sumeriske, den babylonske og den hebraiske
kalender ikke var relatert til Nibiru. [Saken stiller seg annerledes for Maya-kalenderen der år 1 ble satt til 3.114 f.Kr. 1 baktun =
144.000 dager synes å være relatert til en Nibiru-syklus på 3.600 år og et astronomisk år på 360 dager].
b) Anunnakiene lekte som sagt guder her på Jorden, og de forklarte sumererne (og sikkert mange andre folkegrupper) at de selv
hadde skapt Homo sapiens som en hybrid av dem selv og villmennesket. Sitchin tvilte ikke på at anunnakiene faktisk hadde
gjennomført dette genetiske bioingeniørarbeidet. Ifølge ZetaTalk var anunnakiene ikke i nærheten av å ha kompetanse til å
gjennomføre et slikt hybridprosjekt. Ifølge ZetaTalk er Homo sapiens et resultat av flere hybridprosjekter gjennomført av åndelige og
etisk høytstående ET-grupper.

d) Immanuel Velikovsky (1895-1979)

ZetaTalk er meget positiv til den kontroversielle forskerforfatteren Immanuel Velikovsky [6] (1895-1979), og har rost ham for hans
betydningsfulle pionérinnsats på mange områder. Ifølge ZetaTalk konkluderte Velikovsky helt riktig at det var under en jordskorpe
forskyvning at Moses ledet en semittisk slavebefolkning ut av Egypt. Velikovsky konkluderte også helt riktig i at jordskorpe
forskyvningen ble utløst av et nærmøte med en annen planet, men han konkluderte feil da han hevdet at denne planeten måtte være
Venus. ZetaTalk har også bekreftet Velikovskys teori at elektromagnetisme spiller en langt større interplanetarisk og interstellar rolle,
på bekostning av tyngdekraften, enn hva dagens Big bang-kosmologer vil erkjenne. Synspunktene til Velikovsky og ZetaTalk ligger
således langt nærmere dagens plasmakosmologi enn Big bang-kosmologien. ZetaTalk har også bekreftet Velikovskys påstander om at
den akademiske oppfatningen av istider er spinngale. Den akademiske teorien om istider hviler på mange gale premisser, og den
ignorerer mange vitenskapelige funn og fakta. Jordskorpeforskyvning gir en langt mer tilfredsstillende forklaring på de fenomener og
mysterier som istidsteorien prøver å forklare.

Immanuel Velikovsky
Velikovsky erkjente at de akademiske disiplinene astronomi, geologi, evolusjonsbiologi og historie fullstendig hadde fortrengt
tilstedeværelsen og betydningen av kataklysmer i verdensrommet, i den geologiske utformningen av Jorden, for evolusjonen av
plante- og dyrearter, og i menneskets kulturhistorie. Disse disiplinene hadde i stedet blitt forankret i gradualisme-dogmet. Det ble etter
hvert klart for Velikovsky at hans livsmisjon var å gi den vestlige kulturen en slags psykoterapi der traumene (kataklysmene) skulle
bringes opp igjen til bevisstheten og akademisk erkjennes fullt ut. Velikovsky diskuterte disse emnene i sine to bøker Worlds in
Collision (1950) [på dansk: Kosmiske kollisjoner (1980)] og Earth in Upheaval (1955) [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)].
Velikovsky skrev også tre bøker der han fremmet meget drastiske revisjoner av den egyptiske kronologien i perioden ca. 1500 – 400
f.Kr.: Ages in Chaos (1953), Peoples of the Sea (1977) og Ramses II and His Time (1978). Velikovsky hadde rett i sin kritikk av de mange
og store problemer med den konvensjonelle egyptiske kronologien for denne tidsperioden, og dermed for alle de andre kulturenes
kronologier som direkte eller indirekte er basert på den egyptiske kronologi. Hans kritikk er like gyldig i dag som da han fremsatte den
for over femti år siden. Hans revisjonsforslag var imidlertid så drastiske at de faktisk skapte flere og større problemer enn de løste.
Våren 2010 leste jeg på ny boken til historikeren Peter James og hans team, Centuries of Darkness (1991). Boken presenterer en
akseptabel og tilfredsstillende løsning på de kronologiproblemer som Velikovsky påpekte.

e) Intervensjonsteorien vs. isolasjonsdogmet

Intervensjonsteorien går som nevnt ut på at mennesket har fått genetisk og/eller kulturell bistand fra en eller flere ET-grupper i
fortiden. I den vestlige kultursfære oppleves intervensjonsteorien som latterlig og absurd. Denne reaksjonen er naturlig gitt en
tusenårig kulturell indoktrinering med kristendom, etterfulgt av en hundreårig kulturell indoktrinering med det materialistisk-
naturalistiske verdensbilde og det som kan kalles isolasjonsdogmet. Det materialistisk-naturalistiske verdensbilde sier at materien
utgjør tilværelsens primære dimensjon, og at det ikke finnes noen åndelig-okkulte krefter eller tilværelsesplan i Kosmos.
Isolasjonsdogmet sier at Homo sapiens er et naturlig evolusjonsprodukt som har utviklet seg på Jorden uten hjelp eller kontakt med
ET-grupper. Dogmet sier videre at vi ikke har noe direkte evidens for eksistensen av, eller erfaring med, utenomjordisk intelligent liv.
Alle UFO-rapporter blir av myndighetene avvist med meteorologiske, astronomiske, optiske og psykologiske forklaringer. De samme
bortforklaringer får vi servert når det gjelder alt som tyder på å være artefakter på Månen og Mars.

Nancy Red Star [7] har i sine bøker dokumentert hvordan indianerstammer og aboriginere verden over har et erfaringsbasert reelt
forhold til en eller flere ET-grupper, og har hatt dette i årtusener. For dem er intervensjonsteorien like naturlig som isolasjonsdogmet
har blitt i den vestlige og siviliserte verden. Richard L. Thompson har i sin bok Alien identities: ancient insights into modern UFO
phenomena [8] (1993) dokumentert hvor utbredt kontakten var med ET-grupper og romskip (kalt vimana) i den vediske sivilisasjon og
litteratur.
Isolasjonsdogmet har nok vært en implisitt antagelse under den kristne æra; men siden 1947 visste den øverste makteliten i USA
bedre! Ifølge ZetaTalk ble de amerikanske myndigheter først kontaktet av en selvisk zeta-gruppe, som resulterte i et nærmere
samarbeid med mange falske løfter fra zetaene. Like etter at denne kontakten ble opprettet, skjedde den såkalte Rosw ell-hendelsen
sommeren 1947 der to romskip fløy inn i hverandre og én pilot overlevde. Ifølge ZetaTalk var kollisjonen arrangert, det var ingen
ulykke. Hendelsen resulterte i at en uselvisk zeta-gruppe via den overlevende piloten greide å etablere kontakt med de amerikanske
myndigheter.
Den 26. juli 1947, knappe tre uker etter at de to romskipene styrtet, signerte president Truman National Security Act of 1947. Denne
loven, som ble satt i kraft den 18. september 1947, resulterte i dannelsen av National Security Council (NSC) og Central Intelligence
Agency (CIA). Admiral Roscoe H. Hillenkoetter (1897-1982) ble valgt som den første sjefen for CIA. Den 24. september 1947 ble det
superhemmelige rådet Operation Majestic-12, også kjent som MJ-12, etablert som det høyeste administrative organet til å ta seg av
ET/V-saker på et overordnet plan. [Med ET/V-fenomener menes våre erfaringer med utenomjordiske intelligente vesener (ET'er: extra-
terrestrials) og deres romskip (ETV'er: extra-terrestrial vehicles) på Jorden og for øvrig i vårt solsystem]. Mandatet til MJ-12 inkluderte
å utvikle strategier for disinformasjonskampanjer som skulle lure folket til å fortsette å ta isolasjonsdogmet for gitt. President Truman
valgte CIA-sjef Hillenkoetter til også å være sjef for MJ-12.
1947 var også året da den amerikanske regjering introduserte såkalte ”Svarte budsjetter” der milliarder av dollar ble sluset unna til
hemmelige prosjekter relatert til militær forskning som ikke kunne nevnes i de offisielle budsjettene. De svarte budsjettene ble holdt

converted by Web2PDFConvert.com
hemmelige av ”nasjonale sikkerhetshensyn”, hvilket etter hvert ble standardbegrunnelsen for å holde hemmelig alt mulig som ikke
tålte offentlighetens lys.
Ifølge ZetaTalk var MJ-12 ikke underlagt presidenten, regjeringen eller kongressen. Kommunikasjonen var kun énveis, fra MJ-12 til
statsapparatet. Verken presidenten eller noen fra regjeringen eller kongressen var istand til å finne ”veien” til MJ-12; de ville bare
finne løse tråder og rykter. MJ-12 hadde visse samarbeidsprogrammer med FBI, CIA og etterretningstjenestene innen Marinen, Hæren
og Flyvåpenet. De som ble innviet i MJ-12 måtte signere en taushetserklæring som gjaldt for livet, der de aksepterte at brudd på
taushetsløftet kunne straffes med døden. Slike dødsstraffer forekom, maskert som selvmord, ulykke eller hjertesvikt. MJ-12 ble
spydspissen i en global elitisk konspirasjon som gikk ut på at myndighetene verden over skulle ha som offisiell politikk å avvise og
ignorere alle ET/V-fenomener.
Denne elitiske konspirasjonen var av selvisk karakter, men desinformasjon ble spredd at folket generelt ikke er moden for slike
sannheter. De kan få panikk, hvilket vil skape sosial uro. Eliten ønsket å holdet folket i uvitenhet, for slik å kunne beholde kontrollen
over folkets atferd og verdensbilde. Ifølge ZetaTalk valgte MJ-12, som etter hvert ble mindre selvisk i karakter, å oppløse seg selv i år
2000. Flertallet fryktet for at de kunne bli misbrukt av neocon-kabalen da Bush/Cheney-regjeringen vant valget ved fusk og skulle ta
over ledelsen av USA det neste året.
Isolasjonsdogmet kan bare overleve ved en institusjonalisert og systematisk strutsepolitikk der myndighetene, media og akademia
stikker hodet i sanden for å bli skjermet fra virkeligheten. Til slutt er det tilværelsen under sanden de insisterer på er virkeligheten, og
de setter psykiatriske diagnoser på dem som har hodet over sanden. Verdens mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter som
Nature og Science har innrømmet å ha egne tabu-lister over emner som de ikke vil publisere artikler om, uansett hvor vitenskapelig
solide artiklene måtte være. Intervensjonsteorien er vår kulturs ultimate tabu-emne. CIA har brukt enorme summer på å kontrollere
mediene og på å sponse representanter for scientisme og naturalisme.
En av disse CIA-sponsede talsmenn for det materialistisk-naturalistiske verdensbildet var den amerikanske astronomen Carl Sagan
(1934-1996). Forskerforfattere som Erich von Däniken, Richard Hoagland, Stanislav Grof og Immanuel Velikovsky har alle fortalt
morsomme historier om hvordan de ble oppsøkt av Carl Sagan. Han prøvde å belære dem hvordan de skulle tolke sine data på en
riktigere måte. Sagan dummet seg ut gang på gang i sin betalte rolle som ”debunker” og ”Mr. Science”. I USA var han med på å stifte
organisasjonen CSICOP, som nå fungerer som hovedkvarter for det globale Skepsis-nettverket. Dets misjon er å latterliggjøre
åndsvitenskap, samt dogmatisk å forsvare det politiske og vitenskapelige Establishment mot konspirasjonsanklager. Her i Norge har vi
en avlegger av CSICOP kalt Skepsis.
For dem som vil se nærmere på evidensen for intervensjonsteorien, anbefales TV-serien Ancient Aliens. TV-kanalen History sendte i
april-mai 2010 ”Sesong 1” på fem episoder, og i oktober-desember 2010 sendte de ”Sesong 2” på ti epioder. For nærmere omtale,
med linker til YouTube der alle episodene kan ses, les Ancient Aliens: sesong 1 [9] (Nyhetsspeilet, juni 2010) og Ancient Aliens: sesong
2 [10] (januar 2011).

f) Den sumeriske kulturen gjenoppdages

Helt frem til slutten av 1700-tallet betraktet Vesten Hellas som sivilisasjonens vugge. Den greske sivilisasjon oppsto på 700-tallet f.Kr.
etter mørkealderen som fulgte bronsealderkollapsen. Den greske kulturen representerte forskjellige forståelsesnivåer av verden:
en før-rasjonell, mytologisk forståelse av anunnaki-kulturen i Vest-Asia og Egypt. Denne fortolkningen kjennner vi idag som den
greske mytologi, og kan best beskrives som ”barnefortellinger”.
naturfilosofier på et rasjonelt nivå; enkle spekulasjoner om hva som var alle tings opphav (vann, ild. luft…).
en esoterisk, mystisk, transrasjonell forståelse, som uten unntak hadde sitt opphav i grekere som hadde besøkt Egypt og der
hadde blitt innviet i mysteriene.

Impulsene som var opphavet til den greske mytologi kom sørfra (Kreta, Fønikia, Egypt og Libya), ikke fra fastlandet i nord. Historikeren
Martin Bernal har med sitt trebindsverk Black Athena (1987-2006) annullert 200 år med akademisk-rasistisk nonsens om at opphavet til
den greske kultur kom fra ”den ariske rase” som invaderte nordfra.
Da Napoleon kom til Egypt i 1798 hadde han med seg mange lærde til å studere og forklare landets monumentale arkitektur og
fremmedartete religion. Egyptiske historiske fortegnelser gjorde det klart at den egyptiske sivilisasjon med kongelige dynastier går
tilbake til ca. 3100 f.Kr.; altså ca. 2.400 år eldre enn den greske sivilisasjon! Dette var imidlertid så langt tilbake i tid at få lærde tok
dateringen alvorlig, for det passet dårlig inn med den irske erkebiskop James Ussher (1581-1656) sin datering av Guds skapelse av
Jorden: søndag den 23. oktober 4004 f.Kr.
Gjennom videre utgravninger – og ledsaget av GT-fortellinger om eldgamle byer, personligheter og begivenheter – kom arkeologene
på sporet av det assyriske og det babylonske riket. Disse sporene ledet igjen til det akkadiske språket som er moderspråket til alle de
semittiske språkene: hebraisk, arameisk, fønikisk og kanaittisk. Oppdagelsen av det akkadiske språket ledet så til oppdagelsen av det
akkadiske riket, en fullt utviklet sivilisasjon som eksisterte før Babylon og Assyria hadde dukket opp. Den akkadiske kongen het
Sargon.
I 1855 ble ikke-semittiske inskripsjoner funnet, og det ble klart at en enda eldre kultur måtte ha eksistert som trolig hadde utviklet
kileskriften. Den tysk-franske professor og assyriolog Julius Oppert (1825-1905) var den første som i 1869 kalte det ikke-semittiske
språket for sumerisk, fordi flere mesopotamske konger hadde tatt tittelen ”Konge av Sumer og Akkad”. Landet lengst sør i
Mesopotamia ble derfor kalt Sumer, og dets oldtidsfolk ble kalt sumererne. Oppert uttalte imidlertid navnet feil, som skulle ha vært
Shumer, som betyr ” Vokternes land”. Det bibelske navnet for Sumer er Sinear-landet, første gang nevnt i Første Mosebok 10:10 i
omtalen av den ikke-identifiserte kong Nimrod.
Sumer var verdens første kjente høy-sivilisasjon. Den synes å ha blomstret opp plutselig, med eventyrlig kulturell og vitenskapelig
sofistikasjon, ca. 3.800 f.Kr. Den sumeriske sivilisasjon oppsto i Mesopotamia (”landet mellom elvene”), dvs. flomsletten mellom elvene
Tigris og Eufrat i dagens sørlige Irak. De klassiske bøkene om den sumeriske kulturen ble skrevet av Samuel Noah Kramer (1897-
1990): The Sumerians: their history, culture, and character [11] (orig. 1963) og History begins at Sumer: thirty-nine ”firsts” in recorded
history [12] (3. rev. utg. 1981).

converted by Web2PDFConvert.com
Bokomslag
Sumererne hadde først billedskrift (piktografi). Senere ble denne stilisert til kileformet skrift, ved å trykke i våte leirtavler med et
spisset sivrør. Slike leirtavler har det blitt funnet mange titusener av i løpet av de siste 150 årene. Kileskriften ble så etterlignet av alle
nasjonene i det nære Østen. Det sumeriske språket [13] var særdeles komplisert med en rekke kasus som folk flest aldri har hørt om.
Dette tyder på en meget lang utviklingshistorie, og kan umulig stamme fra et folk som nylig hadde kommet ut av steinalderen.
På 1870-tallet publiserte den engelske assyriologen Georg Smith (1840-1876) tre fragmenterte og ufullstendige tekster som han
hadde bidratt til å finne og oversette: Gilgamesj-eposet, Atrahasis-eposet og Det babylonske skapelseseposet (Enuma Elish). Ingen
av tekstene, som delvis overlapper hverandre og finnes i flere semittiske oversettelser, betraktes som originaler. De springer imidlertid
ut fra en felles kilde, den sumeriske kulturarv.
Det ble klart for religionshistorikerne at det akkadiske, det babylonske, det assyriske, det hebraiske (bibelske), det egyptiske, samt en
rekke andre språks skapelseseposer, bare var redigerte og delvis gjennom oversettelsesfeil degenererte versjoner av det originale
sumeriske skapelseseposet. Den sumeriske skapelsesberetningen danner basis for alle de senere skapelsesberetninger i den gamle
verden, trolig også for noen i den nye verden. Hver av de senere skapelsesberetningene har naturligvis sitt lokalpreg og sin unike
vektlegging av hvilke guder som var viktigst. De mange redigerte versjonene har stor interesse der biter av det sumeriske original
eposet mangler.
Første Mosebok begynner med to forskjellige versjoner av skapelsesberetningen. Den første versjonen (P-kilden) er yngst og er basert
på det babylonske skapelseseposet, mens den andre versjonen (J-kilden) er eldst og er basert på de sumeriske anunnaki-sagaene.
I dag kjenner folk relativt godt til den greske mytologi. Bare eksperter kjenner til sumerernes anunnaki-sagaer, og disse sagaene gis
så en mytologisk fortolkning av våre religionsvitere. For sumererne var anunnakiene samtidige personer i kjøtt og blod. Når vil våre
barn først lære om anunnakienes tilstedeværelse her på Jorden, for så å lære om hvordan de første sagaene i Første Mosebok og det
meste av den greske mytologi bare er ”barnenivåfortellinger” om anunnakienes bedrifter, konflikter og personlige intriger?

g) Hvem var Yahweh?

I en bok som denne var det umulig å unngå det vanskelige og komplekse emnet: Hvem var Yahw eh? Navneformen Yahweh er den
vokaliserte og akademiske skrivemåten av YHW H. I den engelske oversettelsen av Det gamle testamente (GT) er ” Yahw eh” oversatt
med ” The Lord”, og i den norske oversettelsen med ”Herren”. De folkelige skrivemåter er Jahve og Jehova. I GT presenteres Yahw eh
som Israels og Judeas nasjonalguddom.
I årene 2003-10 fulgte jeg lydig antagelsene til Erich von Däniken og Sitchin, at Yahw eh var en ”astronautgud” som føyk rundt i
romskip, på linje med anunnakiene. For Dänikens forståelse av Yahw eh, se kap. 1 i hans bok Gudene var astronauter (2001). For
Sitchins diskusjon og forståelse av Yahw eh, se kapitlene 12, 13 og Endpaper i hans bok Divine Encounters: A Guide to Visions, Angels
and Emissaries (1995). I 2010 kom jeg over flere bøker som fikk meg til å skifte mening. Min teori er nå at det aldri har vært et objektivt
og reelt vesen bak navnet Yahw eh. Navnet Yahw eh har bare representert forskjellige guddomsforestillinger. Her kommer et kort
sammendrag av min nåværende forståelse.

- Yahweh som animistisk vulkangud. Ifølge det kanaliserte verket The Urantia Book (1955) (W iki-artikkel: The Urantia Book [14] )
samt den tyske GT-professoren Werner H. Schmidt var Yahw eh opprinnelig navnet på en animistisk vulkangud som ble tilbedt av
hundrevis av arabiske nomadestammer lenge før Abrahams tid. Det var vulkanen på Horeb/Sinai-fjellet i det nordvestlige Arabia
som var fokus for denne tilbedelsen av Yahw eh.
- Moses transformerer Yahweh til hebreernes nasjonalgud. Ifølge The Urantia Book utnyttet Moses den eksisterende troen på
vulkanguden Yahw eh til å skape forestillingen om den antropomorfe (menneskeaktige) nasjonalguden Yahw eh. Denne
transformasjonen ble godt hjulpet av at vulkanen ved Horeb/Sinai-fjellet hadde et utbrudd da Moses og slavebefolkningen hadde
slått leir ved dens fot etter flukten fra Egypt. De færreste i slavebefolkningen var imidlertid moden for transformasjonen til en
nasjonalgud, så de fortsatte dansen rundt gullkalven, som var deres symbol på vulkanguden Yahw eh. Dette synet blir også
støttet av GT-professor Werner H. Schmidt. Ifølge ZetaTalk mottok Moses assistanse fra høyere krefter ved et par tilfeller; denne
hjelpen ble så tillagt Yahw eh.
- Ekspansjonen av Yahweh til også å være Allgud og Skapergud. Ifølge bibelvitenskapen er de fire første Mosebøkene en fusjon av
tre opprinnelig selvstendige dokumenter som trolig ble skrevet i perioden 850-687 f.Kr. [Richard Elliott Friedman: Who wrote the
Bible (2. utg. 1997)]. De tre dokumentene er kjent som J-kilden, E-kilden og Presteskriftet. Det er i J-kilden vi finner det første
forsøket på å ekspandere Moses-versjonen av Yahw eh som nasjonalgud til også å være Allgud og Skapergud. J-forfatteren
benyttet den sumeriske skapelsesberetningen og anunnaki-sagaene som basis for å skrive en slags historisk roman, der Yahw eh
for aller første gang presenteres som Skapergud. Det er J-kilden som er opphavet til den andre skapelsesberetningen i Første
Mosebok (1Mose2:4-25), der Herren (Yahw eh) først skaper Adam, deretter dyr og fugler, og til slutt Eva.
De sumeriske anunnaki-sagaene forteller om hvordan et team av ”anunnaki-guder” sto bak skapelsen av mennesket og
menneskehetens kulturelle oppdragelse. J-forfatteren brukte disse sagaene som basis, men erstattet alle anunnaki-gudene med
en eneste gud, Yahweh. Dermed forsvant anunnakiene ut av den hebraiske forståelsen av fortiden, selv om J-forfatteren lot noen
spor av dem være igjen i sin omtale av ”kjempene” (Nefilim) som giftet seg med Jordens døtre, og i sin omtale av de gjenlevende
anakittene. Erstatningen av anunnakiene med Yahw eh i anunnaki-sagaene i Første Mosebok skapte et par problemer:
a) Da Yahw eh i J-kilden ble tillagt alle rollene og bedriftene til samtlige anunnakier, kom Yahw eh til å fremstå som svært
menneskelig. Yahw eh fremstilles flere ganger som angrende, og det gis inntrykk av at menneskeheten ikke oppførte seg i
samsvar med Skaperens ønsker. Dette har jøder og kristne vært eksperter i å finne sine egne teologiske forklaringer på.
b) Da Yahw eh ble tillagt alle anunnakienes roller, ville det være naturlig at Yahw eh også ble gitt skylden for noen av
anunnakienes mange synder og innbyrdes krangler og kamper. I stedet har J-forfatteren i sin ”historiske roman” omskrevet
sagaene slik at det var menneskeheten som hver gang hadde syndet. Yahw eh straffer så menneskeheten for disse synder
med diverse katastrofer, som utkastelsen fra Edens have, Syndflommen, Babels tårn, og utslettelsen av Sodoma og Gomorra.

converted by Web2PDFConvert.com
 I Presteskriftet, som ble skrevet etter J-kilden, gis en annen versjon av Yahw eh som Allgud og Skapergud. Her skaper Gud
(Elohim) dyrene før menneskeheten. Adam og Eva nevnes ikke. Det er Presteskriftet som er opphavet til den første skapelses
beretningen i Første Mosebok (1Mose1-2:3). Denne skapelsesberetningen har som basis det babylonske skapelseseposet Enuma
Elish.
- Yahweh som tilstedeværende og aktiv nasjonalgud fra Moses død og frem til Det babylonske fangenskap (587 f.Kr.). Den tyske GT-
forskeren Martin Noth fremmet på 1940-tallet den teori at én og samme forfatter sto bak de syv GT-bøkene Femte Mosebok,
Josvas bok, Dommernes bok, Samuelsbøkene 1-2 og Kongebøkene 1-2. Noths innsikt står fortsatt ved lag i dag, selv om noen
mindre nyanseringer har kommet til. GT-forskeren Richard Elliott Friedman, i sin bibelvitenskapelige bestselger Who wrote the Bible
(2. utg. 1997), identifiserer denne forfatteren med paret profeten Jeremia og hans skrivervenn Baruk. Det vil si at Jeremia & Baruk
så å si er primæransvarlig for presentasjonen av Yahw eh som en høyst tilstedeværende og aktiv nasjonalgud i det 1000-årige
historiske forløpet fra Moses død og helt frem til Det babylonske fangenskap. Da Jeremia & Baruk døde i landflyktighet i Egypt på
570-tallet f.Kr., opphørte også Yahw ehs eksistens i samtidshistorien. Fra da av ble ” Yahw eh” fortid.
- Jødenes Yahweh og Jesu allkjærlige Allgud (”Elohim”) er to vidt forskjellige guddomsforestillinger. Det vi her diskuterer er ikke det
teologiske spørsmålet om det finnes én Allgud eller ikke, heller ikke karakteregenskapene til denne eventuelle Allgud. Det vi
diskuterer her er det historiske opphav og den historiske utviklingssprosess til forskjellige guddomsforestillinger. Kan den
guddomsforestilling som Jesus presenterte, om en allkjærlig Allgud (Elohim), sies å være en transformasjon av den Yahw eh som
ble presentert i J-kilden, i Presteskriftet og av Jeremia & Baruk? Eller er det bedre å si at vi her har med to forskjellige
guddomsforestillinger å gjøre, med hvert sitt kognitive opphav og med hver sin historiske tilblivelsesprosess?
Anunnakiene Marduk og Sin/Allah ble også opphøyet til Allgud. I tiden som Babylonias nasjonalgud opphøyet Marduk seg selv til
Allgud. Profeten Muhammed hadde trolig forestillingen om Yahw eh som Allgud som modell da han valgte å opphøye Sin/Allah til kosmisk
Allgud. Dette krevde imidlertid en betydelig ”reorganisering” av folkets tradisjonelle og korrekte bilde av Sin/Allah som en anunnaki i
kjøtt og blod. Han hadde både hustru og døtre.

Anunnaki’en Sin/Allah over

tusen år før Muhammed
opphøyde ham til allkosmisk
Gud.
***
Integrasjonen av de perspektiver og kunnskapskomponenter som er presentert ovenfor, danner fundamentet for denne bok. Det tar
litt tid før man blir familiær med staben av anunnakier som presenteres utover i boken, og deres intrikate blodsbånd til hverandre. I
Vedlegg 1 [15] finner du et persongalleri over de mest omtalte anunnakiene, og et sammendrag av deres bedrifter. Bruk dette
vedlegget aktivt som en referanse under lesingen av boken. Du kan også med fordel skumme over Kilder og ressurser [16] , for å se
hvilke w eb-ressurser du har tilgjengelig.

Alexander den Store med værhorn, i håp om å

være sønn av Marduk / Amon Ra. Da Marduk
døde på 500-tallet f.Kr. avsluttet han
anunnaki-æraen.

Tw eet [17]
Share [18]
Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar [19] eller
abonner på RSS-feeden [20] .

Article printed from Nyhetsspeilet.no: http://www.nyhetsspeilet.no

URL to article: http://www.nyhetsspeilet.no/2011/06/ny-integral-forstaelse-av-menneskets-historie/
URLs in this post:
[1] Menneskets historie: integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk: http://www.rolfkenneth.no/Sit-00.html

converted by Web2PDFConvert.com
[2] Intervju fra 1993: http://www.illuminati-news.com/ufos-and-aliens/html/sitchin_interview.htm
[3] offisielle w eb-base: http://www.sitchin.com/
[4] ZetaTalk: http://www.zetatalk.com/
[5] Zetaene: forbereder de Jordens nye æra med et hybridprogram?: http://www.rolfkenneth.no/ET-V_Zeta.html
[6] Immanuel Velikovsky: http://en.wikipedia.org/wiki/Immanuel_Velikovsky
[7] Nancy Red Star: http://www.nancyredstar.com/lestan/nancy.htm
[8] Alien identities: ancient insights into modern UFO phenomena: http://www.amazon.com/Alien-Identities-Ancient-Insights-
Phenomena/dp/0963530941
[9] Ancient Aliens: sesong 1: http://www.nyhetsspeilet.no/2010/06/ancient-aliens-serien/
[10] Ancient Aliens: sesong 2: http://www.nyhetsspeilet.no/2011/01/ancient-aliens-sesong-2/
[11] The Sumerians: their history, culture, and character: http://www.amazon.com/Sumerians-History-Culture-Character-
Phoenix/dp/0226452387/sr=1-1/qid=1158059161/ref=sr_1_1/102-7584922-9778537?ie=UTF8&s=books
[12] History begins at Sumer: thirty-nine ”firsts” in recorded history: http://www.amazon.com/History-Begins-Sumer-Thirty-Nine-
Recorded/dp/0812212762/sr=1-5/qid=1158059161/ref=sr_1_5/102-7584922-9778537?ie=UTF8&s=books
[13] Det sumeriske språket: http://en.wikipedia.org/wiki/Sumerian_language
[14] The Urantia Book: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Urantia_Book
[15] Vedlegg 1: http://rolfkenneth.no/Sitchin-Persongalleri.html
[16] Kilder og ressurser: http://rolfkenneth.no/Sitchin-Kilder.html
[17] Tw eet: http://twitter.com/share
[18] Share: http://www.facebook.com/sharer.php
[19] legg igjen en kommentar: #comments
[20] abonner på RSS-feeden: http://www.nyhetsspeilet.no/feed/
Click here to print.
© 2009 Nyhetsspeilet.no. Spre informasjonen videre!

converted by Web2PDFConvert.com