lOMoARcPSD|4390780

Fysikkk - Sammendrag Fysikk

Fysikk (Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet)

StuDocu er ikke sponset eller støttet av noen universitet eller høyskole

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)
 lOMoARcPSD|4390780

Kapittel 1
Strekning
måles i meter
Symbol s

Tid
Måles i sekunder
Symbol t

s
Gjennomsnittsfart: ῡ= t
Fartsgraf
Strekningen tilsvarer arealet mellom grafen og førsteaksen

Regner fra km/h til m/s ved å dividere på 3,6

Regner fra m/s til ved å multiplisere med 3,6

Farten ved bestemte tidspunkter kaller vi momentanfart. Momentanfarten er grenseverdier når

tiden går mot null. Da tenker vi at vi finner farten til en gjenstand som beveger seg en kort
strekning. Må la tidsintervallet være så lite som mulig.
Akselerasjon
Når farten varier med tiden, er bevegelsen akselerert. Definerer som fartsendring per tid. Når
farten øker er akselerasjonen positiv. Når farten minker, er akselerasjonen negativ. Enheten
for akselerasjon er m/s per sekund, m/s
v−v 0
Gjennomsnittsakselerasjonen a=
t
En gjenstand har konstant akselerasjon når gjennomsnittsakselerasjonen er like stor hele tiden.
Akselerasjonen ved bestemte tidspunkter kaller vi momentanakselerasjonen.

Bevegelseformlene (brukes når akselerasjonen er konstant)

v=vₒ+at
(Vₒ +v )
s= ∙t
2
1
s=vₒt+ 2 at²
v²=v²ₒ+2as

Fritt fall
En gjenstand faller fritt når den bare er påvirket av tyngdekraften. Galileis lov: Alle
gjenstander som faller fritt på samme sted, faller med samme akselerasjon.
g=9,81m/s²

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Newtons lover(2)
Masse
Tyngde og treghet er to egenskaper som alle gjenstander har. I fysikken knytter vi de to
egenskapene til en størrelse, masse. Masse er en indre egenskap ved gjenstander, uavhengig
av hvor vi er når vi måler den. Enheten for masse er kilogram, kg. Symbol m.

Massetetthet
Tetthet er det samme som forholdet mellom masse og volum. Vi sier at et stoff er homogent
når det er helt likt tvers gjennom. Massetettheten av et homogent stoff er massen dividert på
m
p=
volumet; V enheten for massetetthet er kilogram per kubikkmeter, kg/m³
Masse er en indre egenskap ved gjenstander. Massen av en gjenstand er den samme
uavhengig av hvor den befinner seg. Tyngden, derimot kan variere. Tyngden er et mål på hvor
tung en gjenstand er å løfte. På kloder som har mindre masse enn jorden vil gjenstanden bli
lettere, mens på kloder med større masse enn jorden blir gjenstanden tyngre. Det har med
krefter og gravitasjon å gjøre.
Krefter
Krefter kan ha to virkninger: De kan forandre farten eller formen til en gjenstand. Ofte skjer
begge deler samtidig. Enheten for kraft er newton, N.

Kreftene virker på et system fra omgivelsene til systemet. Avstandskrefter er for eksempel
tyngdekraften på en ball fra jorda. Tyngdekraft blir også kalt gravitasjonskraft. Kontaktkrefter
er krefter mellom gjenstander som er i kontakt med hverandre. Eksempel være kraften på en
person fra en stol. Som oftest virker det flere krefter på en gjenstand. Fordi krefter er vektorer,
er det vektorsummen av disse kreftene som avgjør hvordan gjenstanden vil bevege seg.
Newtons 1.lov
En gjenstand kan ikke forandre farten sin av seg selv. Det er det vi mener med treghet. Hvis
gjenstanden er i ro, vil den fortsette å være i ro. Hvis gjenstanden er i bevegelse vil den
fortsette å være i bevegelse med konstant fart langs en rett linje. Gjenstanden fortsetter på
grunn av en «indre» egenskap, som vi kaller treghet. Newtons 1.lov blir gjerne kalt
treghetsloven. Vær klar over at treghet ikke er en kraft!

Når en gjenstand er i ro, er vektorsummen av kreftene null. Det er ikke så lett å forestille seg
at en gjenstand kan bevege seg med konstant fart rett fram uten å være påvirket av krefter i
bevegelsesretningen. Men noen ganger er friksjonen så liten at vi kan se bort ifra den. En bil
som kjører i konstant fart eller en fallskjermhopper i toppfart er begge eksempler på dette.
2

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Newtons 2.lov
Før vi forklarer loven nærmere, minner vi at vi forholder oss til en rettlinjet bevegelse.
Dessuten er kreftene konstante.
Summen av kreftene er lik masse ganger akselerasjonen. ∑ F=ma Akselerasjonen skjer i
samme retning som summen av kreftene. Husk at loven gjelder for en sum av krefter, ikke for
en enkelt kraft! Newtons 2.lov blir ofte kalt kraftloven.
m
En newton er lik en kilogrammeter per sekund i andre: 1 N =1 kg ∙
s²

Newtons 3. lov
Newtons to første lover handler om kreftene som virker på en gjenstand. Den tredje loven
handler om kreftene på to forskjellige gjenstander. Krefter opptrer alltid parvis. Når du
svømmer skyver du vann bakover, og vannet skyver deg fremover. Når to krefter virker på
hverandre med krefter, er kreftene like store og motsatt rettet. Kreftene virker langs samme
rette linje. De virker på hver sin gjenstand. De to kreftene er motkrefter til hverandre.

Sammensatte systemer
Et fysisk system er en eller flere gjenstander som har vi har bestemt oss for å studere. Hvis vi
ser på syklisten og sykkelen er det et sammensatt system, fordi det er mer enn en gjenstand.
Ytre krefter på et system er krefter som virker på systemet fra omgivelsene.
Indre krefter i et system er krefter som virker på en del av systemet fra en annen del av
systemet. Summen av alle indre krefter i et sammensatt system er lik null.

Mekanisk energi(3)
Litt enkelt kan vi si at energi er det som får noe til å skje. Vi kan også si at vi bruker energi
når vi utfører et arbeid. Energi finnes i mange former. Mekanisk energi er stillingsenergi og
bevegelsesenergi. Mekanisk er energi og elektrisk energi er lette å utnytte. Derfor kaller vi
dem høyverdig energi. Energi kan hverken skapes eller forsvinne. Energi kan bare omformes
eller overføres. Energi måles i joule, J.

Arbeid (symbol W)
I fysikken bruker vi ordet arbeidbare når det virker krefter på gjenstander som beveger seg.
Men selv da er det ikke alltid at kreftene utfører arbeid på gjenstanden. Når en kraft virker på
en gjenstand som beveger seg i kraftretningen, utfører kraften et arbeid på gjenstanden.

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Arbeid er lik kraften multiplisert med veien, W =F ∙ s Denne definisjonen gjelder bare hvis
kraften er konstant og har samme retning som veien. Det vil si nesten aldri.

Det er ikke alltid kraften har samme retning som forflytningen. Da må vi ta hensyn til
vinkelen mellom forflytningen og kraften.
En konstant kraft F virker på en gjenstand som forflytter seg en veilengde s. Arbeidet er da lik
kraften multiplisert med veien multiplisert med cosinus til vinkelen mellom kraften og veien
W =F ⋅ s ⋅ cosφ
Det er to tilfeller der vårt strev ikke gir fysisk arbeid. Det ene er når vi bruker krefter at
gjenstanden flytter seg. Når forflytningen er lik null, er arbeidet lik null. Det andre er når
kraften står vinkelrett på forflytningen. Kraften utfører ikke noe arbeid dersom φ=90 °, for da
er cosφ=0

Effekt
I fysikken bruker vi ordet effekt for å fortelle hvor mye arbeid som blir gjort per tid. Symbolet
for effekt er P.
W
Effekt er arbeid dividert med tid, P=
t

Enheten for effekt er watt, W. En watt er lik en joule per sekund. 1 W =1 J /s

P=F ∙ v

Kinetisk energi
Kinetisk energi betyr bevegelse energi. En gjenstand som beveger seg, har kinetisk energi
1
som er lik arbeidet som må til for å sette gjenstanden i bevegelse. E= ⋅ mv ² Kinetisk energi
2
kan aldri være negativ. Men forandringen av kinetisk energi kan være positiv, negativ eller
null. Forandringen er positiv når farten øker, negativ når farten minker og null når farten er
konstant.

Potensiell energi
Til hver form av potensiell energi hører det en kraft. Når vi utfører arbeid mot denne kraften,
øker den potensielle energien. En gjenstand med masse m som er i en høyde h over et fritt
valgt nullnivå, har en potensiell energi som er E=mgh
Den potensielle energien er gitt i forhold til et nullnivå, som du kan velge fritt.

Mekanisk energi bevart

Mekanisk energi er summen av kinetisk energi og potensiell energi. I de aller fleste prosesser
er mekanisk energi ikke bevart. Hvis det virker friksjonskrefter, blir mekanisk energi
omformet til termisk energi. Når en gjenstand faller fritt, er den ikke utsatt for friksjon. Da er
det bare tyngdekraften som virker. Alt arbeidet utført av tyngdekraften blir omformet til
kinetisk energi. En gjenstand som faller fritt, har konstant mekanisk energi.
1 1
mv ²+ mgh= mvₒ ²+ mghₒ
2 2

Mekanisk energi ikke bevart

4

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Energiloven sier at energien alltid er bevart, men den mekaniske energien er nesten aldri
bevart. I alle de fleste tilfellene vi har sett på, har det både vært friksjon og luftmotstand, selv
om vi valgte å se bort i fra dem. Veldig ofte vil andre krefter enn tyngden være med og gjøre
et arbeid. Da er ikke den mekaniske energien bevart. Når en gjenstand beveger seg i
tyngdefeltet, er den mekaniske energien E til slutt lik den mekaniske energien Eₒ i starten
pluss arbeidet utført av alle andre krefter enn tyngden.
E=Eₒ+W

Friksjon
Når en gjenstand glir mot et underlag, virker friksjonen bakover. Symbol R. Målinger viser at
forholdet mellom friksjonskraften R og normalkraften N er tilnærmet konstant når en bestemt
gjenstand glir mot et bestemt underlag. Dette forholdet kaller vi friksjonstallet, μ.
R
μ=
N
Friksjonen er en komplisert kraft som skyldes elektriske krefter mellom atomene i de to
kontaktflatene og ujevnheter i kontaktflatene. Ofte bør friksjonen være så liten som mulig.
Den friksjonen som virker når en gjenstand er i ro, kalles hvilefriksjonen. Like før gjenstanden
begynner å gli, er hvilefriksjonen størst mulig. I neste øyeblikk er det glidefriksjonen som
overtar. Den virker bakover og er litt mindre enn den maksimale hvilefriksjonen.

Når noe glir, virker friksjonen alltid mot bevegelsen. Friksjonskraften R utfører et arbeid.
Friksjonsarbeidet er negativt, som vil si at den mekaniske energien minker.
På en gjenstand som glir, er friksjonsarbeidet W =−R ⋅s der R er friksjonskraften og s er
veilengden.

Luftmotstand
Gjenstander som beveger seg gjennom luften, møter luftmotstand. Når farten er liten, er
luftmotstanden liten. Når en tung gjenstand faller et kort stykke, er luftmotstanden så liten at
vi kan se bort ifra den. Da er gjenstanden i fritt fall. L=k ⋅ v ² der v er farten og k er en
konstant som varier fra gjenstand til gjenstand. Dette gjelder ikke ved veldig stor fart.

Termofysikk(4)
Makroskopisk modell: Ser alt utenfra og tar ikke hensyn til hvordan molekylene beveger seg.
Trenger bare å vite trykk, temperatur og volum.
Mikroskopisk modell: Den forklarer egenskaper som temperatur og trykk i en gass ut fra
farten til molekylene i gassen.

Trykk

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Når en kraft virker vinkelrett og jevnt fordelt på en flate med areal A, er trykket p lik kraft
F
dividert med areal, p= Enheten for trykk er pascal, Pa. Definisjonen av trykk gjelder også i
A
væsker og gasser.
Gasstrykk: En gass er et kaos av molekyler i uopphørlig bevegelse med stor fart i alle
retninger. I en gass kolliderer molekylene stadig med hverandre og med flater som er i
kontakt med gassen. Det gjør at gassen i en beholder fyller hele beholderen og trykker på alle
flatene.

Temperatur
Termofysikkens nulte lov: En gjenstand som ikke kan regulere sin temperatur, vil etter hvert
få samme temperatur som omgivelsene.
Måle i Kelvin: Den bygger på en gassmodell der gasspartikkelene var så små og så langt fra
hverandre at man kunne se bort ifra partiklene påvirket hverandre med krefter. Den lavest
tenkelige temperaturen i denne modellen var der all bevegelse opphørte. Det ble 0 K = -273
grader celsius. Sammenhengen mellom celsiustemperatur t og absolutt temperatur T er
T =t+ Tₒ der Tₒ er 273K.
Temperaturen i gass er avhengig av den gjennomsnittlige kinetiske energien til
gassmolekylene. Den absolutte temperaturen T i en gass er bestemt av den gjennomsnittlige
3
kinetiske energien E hos molekylene i gassen, E= k ⋅T der k =1,38 ∙10 ⁻²³ J/K er
2
Boltzmanns konstant. Temperaturen i et stoff er alltid bestemt av den kinetiske energien hos
molekylene, men sammenhengen er mer komplisert for væsker og faste stoffer enn for gasser.
3
I formelen, E= k ⋅T står ikke for den kinetiske energien hos et enkelt gassmolekyl, men for
2
den gjennomsnittet av de kinetiske energiene hos en stor mengde molekyler.

Varme og indre energi

Varme er energi som blir overført fra et system med høy temperatur til et system med lavere
temperatur på grunn av temperaturforskjellen. Energi kan overføres på to måter: som arbeid
og som varme. Symbolet for varme er Q og enheten for varme er joule, J.
Den indre energien i et stoff er summen av den indre kinetiske og den indre potensielle
energien. En økning i indre energi fører til at temperaturen stiger. Det er først og fremst den
indre kinetiske energien som er knyttet til temperaturen. Denne energien kaller vi termisk
energi. Når temperaturen stiger i et stoff, øker den termiske energien i stoffet. Varme er ikke
indre energi. I et system er det indre energi. Men det går varme til eller fra systemet. Et
system kan motta eller avgi varme, men ikke inneholde varme.

Termofysikkens første lov

Ved alle prosesser i et system er forandringen av den indre energien li summen av arbeidet
som blir utført på systemet, og varm som blir tilført systemet ∆ U =W +Q Størrelsene i
formelen skal ha fortegn. Energiforandringen i ∆ U er positiv når den indre energien øker og
negativ når den minker. Arbeidet W er positivt når omgivelsene utfører et arbeid på systemet
og negativt når systemet utfører et arbeid på omgivelsene. Varmen Q er positiv når systemet
mottar varme, og negativ når systemet avgir varme.

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Adiabatiske prosesser
Hvis en gass blir presset sammen eller utvider seg uten at varme blir tilført eller avgitt, kaller
vi det en adiabatisk prosess. Det kan skje når en gass er fullstendig varmeisolert fra
omgivelsene. Prosessen er adiabatisk også hvis det skjer så fort at det ikke blir tid til varme
utveksling med omgivelsene. Termofysikkens første lov blir da forenklet til ∆ U =W fordi
Q=0. Det medfører at den indre energien øker når det blir tilført et positivt arbeid på gassen.
Temperaturen øker når gassen presses sammen. Hvis gassen utvider seg, vil temperaturen
synke.

Når varmen Q overføres massen m av et stoff fra fast form til væske med samme temperatur,
Q
er den den spesifikke smeltevarmen q for stoffet q=
m
Når varmen Q overfører massen m av et stoff fra væske til damp med samme temperatur, er
Q
den spesifikke fordampningsvarmen q for stoffet q=
m

Termofysikkens andre lov

Handler om hvilke energiomforminger som kan skje naturlig. Den kjemiske energien i ved
kan omformes til varme fra et bål, men ikke omvendt. Ingen maskiner bruker opp energi, men
de omformer energi fra en form til en annen. Termofysikkens andre lov: Når vi bruker energi,
synker den totale energikvaliteten. En energiform er høyverdig dersom en stor del av energien
kan brukes til nyttig arbeid. En energiform er lavverdig dersom bare en liten del av energien
kan brukes til nyttig arbeid. Jo lavere temperatur stoffet har, desto lavere kvalitet har den
termiske energien. Når vi omformer eller bruker energi, går alltid noe av energien over til en
mer lavverdig form. Dermed blir energikvaliteten dårligere.

Bølger, lyd og lys(5)

Svingning
Er en periodisk bevegelse mellom to ytterstillinger.
Perioden eller svingetiden T er tiden loddet bruker fra en ytterstilling og tilbake til samme
ytterstilling. Likevektsstillingen er der loddet er når det er i ro. Avstanden fra
likevektsstillingen kaller vi utslaget. Utslaget varier med tiden. Det største positive utslaget
kaller vi amplituden.

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Antall svingninger per tid kalles frekvensen f. Hvis et svingesystem gjør n svingninger i løpet
t n
av tiden t, er perioden T og frekvens f gitt som T = og f = Sammenhengen mellom
n t
1
frekvensen f og perioden T er f = Når svingningene er raske, er T liten og f stor. En høy
T
frekvens svarer til en kort periode. Enheten for frekvens er hertz, Hz. Frekvensen er lik en
Hertz når svingesystemet gjør en svingning per sekund.

Resonans
Egenfrekvensen er den frekvensen et svingesystem får når det svinger fritt. Når et
svingesystem blir påvirket av en periodisk kraft med samme frekvens som systemets
egenfrekvens, blir det resonans. Svingningene får større og større amplitude.

Bølger – svingninger som brer seg

I en tversbølge skjer svingebevegelser på tvers av fartsretningen. I en langsbølger skjer
svingebevegelsen langs fartsretningen. Lyd i luft er langsbølger. Lyden brer seg som
fortetninger og fortynninger i luften.
Bølgelengden λ er avstanden fra ett punkt i en bølge til det enste punktet som svinger i samme
fase. Avstanden mellom to nabobølgetopper er en bølgelengde.
Bølgefarten er lik frekvensen ganger bølgelengden v=f ⋅ λ

Mekaniske bølger
Noen bølger kan bre seg gjennom faste stoffer, væsker og gasser. Slike bølger kalles
mekaniske bølger. Lydbølger er et eksempel på det. Uten stoff blir det ikke lyd. I
elektromagnetiske bølger er det elektriske og magnetiske svingninger som brer seg. Slike
bølger kan også gå gjennom tomt rom. Lys er et eksempel på det.
Bølger er transport av energi. Energien kommer fra bølgekilden.

Refleksjon
En bølge som treffer en fast vegg, blir sendt tilbake akkurat som en ball fra en vegg. Vi sier at
bølgen blir reflektert. I virkeligheten kan alle slags bølger bli reflektert.

En rett linje som går vinkelrett ut fra veggen, kaller vi et innfallslodd. Vinkelen mellom
innfallsloddet og fartsretningen for de innfallende bølgene er innfallsvinkelen. Vinkelen

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

mellom innfallsloddet og fartsretningen for de reflekterte bølgene er refleksjonsvinkelen.

Forsøk viser at de to vinklene alltid er like store. Dette gjelder for alle typer bølger også lys.

Brytning av vannbølger
Når bølgene går fra dypt vann til grunt vann, skifter de retning. Vi sier at bølgene blir brutt,
og fenomenet kaller vi brytning. Brytning av bølger kommer av at bølgefarten forandrer seg,
for eksempel når bølgene går fra et stoff til et annet. Vannbølgene går saktere jo grunnere det
er. Når vanndybden minker inn mot stranden, betyr det at bølgefarten endrer seg gradvis.

Brytning av lys
Lysstråler brytes på tilsvarende måte som vannbølger. En lysstråle blir brutt mot
innfallsloddet når den går fra et tynnere til et tettere stoff. Det er fordi molekylene og lysene
påvirker hverandre mer i det stoffet enn i det tynnere stoffet. Det gjør at lyset blir forsinket.
Farten til lyset blir mindre i det tetteste stoffet.

Bøyning
Bølger som passerer en smal åpning, brer seg til sidene, kaller vi bøyning. Om bølgene blir
tydelig bøyd eller ikke, avhenger av hvor bred åpningen er i forhold til bølgelengden. Jo
mindre bredden D er i forhold til bølgelengden λ, desto tydeligere blir bøyningen.

Interferens
To bølger kan være på samme sted til samme tid. Bølgene interferer når de virker sammen og
lager et felles bølgemønster. Utslaget i hvert punkt blir summen av utslagene til hver bølge.

Når to bølger interferer, lager de et samlet utslag som er lik utslagene hos hver av bølgene,
regnet med fortegn. y ( t ) = y 1 (t)+ y 2 ( t ) der y 1 (t) og y 2 ( t ) er utslagene hos enkeltbølgene ved
tidspunktet t. Utslagene kan være positive, negative eller null. Noen steder forsterker bølgene
hverandre, andre steder svekker de hverandre. Vi kaller det konstruktiv og destruktiv
interferens.
Lyd
Periodiske lydsvingninger gir toner. Lydsvingninger som er ikke periodiske gir støy.
Vibrasjoner er raske svingninger. Høytalermembranen vibrer og skaper fortetninger og

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

fortynninger i luften. Disse trykkvariasjonene i luften brer seg som en bølge.

Trykkvariasjonene treffer øret og får trommehinnen til å vibrere med samme frekvens. Du
hører lyd. Lydbølger kan gå gjennom gasser, væsker og faste stoffer. Men ikke gjennom tomt
rom.

Lys
Lysfarten er en absolutt og universell fartsgrense. For å forklare lys har vi to modeller:
Partikkelmodell og bølgemodell. Noen forsøk tyder på at bølgemodellen er riktig, mens andre
tyder på at partikkelmodellen er riktig.

Bøyning av lys
For kunne bøye lys trenger vi en smal spalte. Når vi sender laserlys mot en skjerm med en
regulerbar spalte, skjer det noe. Hvis spalten blir svært smal, blir lysflekken fra laseren
bredere enn den var før! Bølgemodellen kan forklare fenomenet som bøyning. Lys oppfører
seg på samme måte som andre bølger. To eller flere bølger interferer slik at utslaget blir lik
summen av utslagene for enkeltbølger. Når vi sender plane bølger rett inn mot en vegg med to
spalter, får vi bøyning i spaltene. Spaltene fungerer som to nye bølgekilder som svinger i takt
med samme frekvens. Slike bølgekilder sier vi er koherente. Koherente bølgekilder svinger i
takt med samme frekvens.

Vi lar to spalter S1 og S2 bli truffet samtidig av samme bølgefront fra laseren. Da vil de to
spaltene S1 og S2 virke som to koherente bølgekilder fordi de blir truffet samtidig av de
samme bølgefrontene fra laseren. I hver spalte blir lyset bøyd til siden. På skjermen ser vi et
mønster av lyse flekker med mørke mellomrom.

Vi ser hvor vi får lysmaksimum, nemlig der lysbølgene fra de to åpningene er i fase og
konstruktiv interferens. Velger vi et punkt A på det lysmaksimumet som ligger rett fram,
ligger det like mange bølgelengder fra S1 som fra S2. Forskjellen i avstand fra S1 og S2 til A er
a 1−a2=0 Vi kaller derfor lysmaksimumet rett fra for nulte ordens maksimum.

Lysmaksimum i dobbeltspalteforsøk d ⋅sinθ=n ⋅ λ der nϵ {0,1,2,3…}

1
Lysmaksimum(mørke) i dobbeltspalteforsøk d ⋅sinθ =(n− )λ der nϵ {0,1,2,3…} Vinkelen θ er
2
retningsvinkelen til lysmaksimum eller lysminimum med ordenstallet n og d er spalteavstanden.

Interferens med optisk gitter

Nå skifter vi ut dobbeltspalten med et optisk gitter. I et optisk gitter har vi tusenvis av
parallelle spalter med en konstant innbyrdes avstand d som kalles gitterkonstanten. Lyser vi
10

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

med en laser rett mot et optisk gitter med en hvit skjerm bak, ser vi en rekke lysmaksima som
er mye skarpere enn de uskarpe flekkene som vi fikk med dobbeltspalten. Alle spaltene
fungerer nå som koherente bølgekilder som virker sammen om å gi skarpe maksima på
skjermen. Det blir maksima i de retningene hvor veiforskjellen Δs for lys fra to nabospalter er
helt antall bølgelengder; 0, λ , 2 λ , 3 λ , …
Et optisk gitter gir lysmaksima i retninger gitt ved d ⋅sinθ=n ⋅ λ der nϵ {0,1,2,3…} Tallet n er
ordenstallet, og d er gitterkonstanten.

Interferens med flerfarget lys

Hva skjer hvis vi sender laserlys som inneholder to bølgelengder, rødt og grønt, mot gitteret.
Grønt lys har en kortere bølgelengde enn rødt lys. Lysflekkene til det grønne lyset kommer
tetter sammen. Sender vi grønt og rødt laserlysa mot gitteret samtidig, får vi et sentralt nulte
ordens maksimum der rødt og grønt blandes. På begge sider av nulte ordens maksimum
kommer første ordens maksimum for grønt og så for ordens maksimum for rødt.

Synlig lys varier fra fiolett lys med λ=400 nm til rødt lys med λ=750 nm

Atomfysikk(6)
Thomsons atommodell var kuleformet. Det meste av stoffet av atomet bestod av stoff som
med positiv ladning. I dette positive stoffet beveget elektronene seg i sirkelbaner. Men hva
var det positive stoffet? Thomson hadde ikke noe godt svar på det.

Rutherford antok at all positiv ladning og nesten hele massen av atomet var konsentrert i et
bitte litte område i sentrum av atomet. Det var altså når den positive alfapartikkelen kom nær
den positive kjernen at den elektriske frastøtingen fikk alfapartikkelen til å skifte retning.

Thomsons atommodell kunne ikke forklare store spredningsvinkler. Men det kunne
Rutherfords kjernemodell.

Kvantisert energi

11

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Kvantisert er motsetningen til kontinuerlig. For å forklare atomene og lyset de sender ut, må
vi kvantifisere både energinivåene i atomet og selvet strålingen. Energien til atomene er
kvantifisert – den endrer seg ikke gradvis, men i hopp.
Kvantehypotesen: Et atom kan bare sende ut eller ta imot energi i bestemte porsjoner eller
energikvanter E=h ⋅f der h=6,63 ⋅ 10−34 Js er Plancks konstant og f er strålingsfrekvensen.
Vi kaller ofte lyskvantene fotoner. Energien til et foton er ene og alene bestemt av fotonets
frekvens, E=h ⋅f . Fotoner beveger seg med lysfarten.

Bohrs postulater(et postulat er en påstand man ikke kan begrunne ut fra teorien, men som man
likevel mener er sann)
I grunntilstanden er atomene stabile og sender ikke ut lys. Bohr begynte med det enkleste at
alle atomer, hydrogenatomet, som bare har et elektron og en positiv elementærladning i
kjernen. Han forestilte seg at elektronet kan gå som en satellitt i forskjellige baner rundt
atomkjernen. Men i stedet for gravitasjon er den elektriske tiltrekningen mellom den positivt
ladde kjernen og det negativt ladde elektronet som holder elektronet i bane.
1: Et elektron i et atom kan bare være i visse energinivåer. Når elektronet er i et slikt nivå,
strålet det ikke ut energi.
2: Et elektron kan falle fra ett energinivå til et lavere energinivå. Ved overgangen blir
energiforskjellen sendt ut som et energikvant, et foton.

Et atom kan eksistere i mange forskjellige tilstander uten å sende ut energi. I hver tilstand har
atomet en bestemt energi E1 , E2 ,… , En nϵ {1,2,3 , … } Det laveste energinivået er
grunntilstanden, E1. De andre energinivåene er eksiterte tilstander.

Et atom kan gå fra en tilstand med energien En til en annen tilstand med lavere energi Em . Ved
overgangen blir energiforskjellen sendt ut som et foton med energien hf =En−E m n> m
Der h er Plancks kontant og f er strålingsfrekvensen.

Her finner vi forklaringen på spektrallinjene: Når et atom sender ut lys, fallet atomet fra et
høyt energinivå til et lavere energinivå. Når atomet absorberer lys, hopper det fra et lavt
energinivå til et høyere energinivå. Mange slike energisprang er mulige i et atom. Hvert
sprang svarer til lys med en helt bestemt frekvens. Hvis vi skal få atomer til å sende ut lys, må
vi først få dem opp i høyere energinivåer enn grunntilstanden.

Bohrs modell for hydrogenatomet

Bohrs postulater er generelle og gjelder alle slags atomer. Men Bohr laget en spesiell modell
for enkleste atomet, hydrogen. Da kombinerte han postulatene med Rutherfords kjernemodell.
12

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

−B
Energinivåene i hydrogenatomet er gitt ved En = nϵ { 1,2,3 ,… } der B er Bohrs konstant,
n2
B=2,18 ⋅ 10−18 J=2,18 aJ
I grunntilstanden er n=1, som gir hydrogenatomet energien −2,18 aJ . En joule er en stor
enhet for energinivåene i atomer. Energinivåene er negative. Det er fordi nullpunktet er valgt
lik den høyeste energien atomet kan ha. Når hydrogenatomet har energien E∞ =0, sier vi at
atomet er ionisert. Da er elektronet løsrevet fra kjernen. Når et elektron faller fra Energinivået
En til energinivået Em vil det ifølge Bohrs andre postulat sende ut et foton med energien

hf =En−E m= ( −B
n² ) −(
−B
m² ) =B ( − )
1 1
m² n²

Spektrallinjene
De mørke linjene betyr at lys med bestemte bølgelengder har blitt absorbert. Lysende gasser
ga fra seg lys med bestemte bølgelengder. Slike emisjonsspektre inneholdt en eller flere
lysende linjer. Linjemønsteret varierte fra stoff til stoff. Hvert grunnstoff har sitt
karakteristiske emisjonsspektrum, så å si grunnstoffets «fingeravtrykk». Emisjons og
absorpsjonslinjer: Et grunnstoff som kan sende ut lys med en viss bølgelengde, kan også
absorbere lys med samme bølgelengde. Et spektrum av lyse emisjonslinjer kaller vi
emisjonsspektrum. Mørke linjer i et kontinuerlig(sammenhengene) spektrum kaller vi
absorpsjonslinjer.

Emisjon av lys fra atomer og molekyler

Gasser består som oftest av molekyler, som har sitt eget spektrum. Er temperaturen høy nok
blir gassen delt opp i atomer. Ved enda høyere temperatur fører kollisjonene til at
gassatomene blir ionisert. Jo høyere temperatur, desto mer ionisert. Det betyr at gass ikke bare
forteller oss hvilke kjemiske stoffer som er til stede, men også temperaturen i gassen.

Spektrum fra molekyler

Når atomer går sammen og danner molekyler, deltar de ytterste elektronene i
molekylbindingene. Spektrene fra molekyler ser annerledes ut enn spektrene fra frie atomer.
Hvert molekyl har sitt karakteristiske fingeravtrykk. Ved hjelp av det har man indentifisert
hundrevis av forskjellige molekyler ute i verdensrommet.

Spektrum fra faste stoffer

Faste stoffer og væsker med relativt høy tetthet gir fra seg kontinuerlig spektre. I et
kontinuerlig spektrum mister stoffene sin identitet. Det betyr at alle faste stoffer gløder med
samme emisjonsspektrum ved samme temperatur, uansett hvilke materiale de er laget av.
Strålingen avhenger kun av temperaturen. Det er slik kontinuerlig stråling som sola og andre
stjerner sender ut fra overflaten. Stjerneatmosfæren setter sitt «fingeravtrykk» av
absorpsjonslinjer i det kontinuerlige spektret.

Absorpsjon av lys
Ved absorpsjon mottar et atom eller molekyl energi i form av et foton. Fotonet blir da borte.
Når hvitt lys går gjennom en gass, blir en del av lyset absorbert. Det lyset som har passert

13

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

gassen, gir et absorpsjonsspektrum. Absorpsjonsspektret av en gass er et kontinuerlig

spektrum avbrutt av avskiltemørke linjer. De mørke linjene ligger nøyaktig der hvor de lyse
emisjonslinjene fra den samme gassen ville ha ligget. Forklaringen følger av Bohrs postulater:
Når et «atom» faller fra energitilstanden En til Em , sender det et foton med energien
E=hf =E n−Em Når et atom i Em mottar et foton med den samme energien hf, blir energien
løftet opp til energitilstanden En . Et atom kan absorbere stråling med de samme frekvensene
som strålingen det selv kan sende ut, og bare disse frekvensene! Strålingen som blir absorbert,
har en bestemt retning. Strålingen som blir emittert, går ut i alle retninger. Dermed blir de
absorberte frekvensene svekket i den opprinnelige retningen.

Luminescens
Har du vært ute og danset i lokale belyst med «black light»? Det ser ut som lokalet er helt
mørkt bortsett fra det lyset menneskene og tingene i lokalet sender ut. I lokalet er det lamper
som lyser med høyere frekvens enn synlig lys. Høyere frekvens betyr at fotonene har mer
energi enn synlig lys. Molekyler og atomer absorberer energirike UV-fotoner, kan da gå
tilbake til grunntilstanden i flere trinn, hvor de emitterer fotoner som til sammen har like mye
energi som det absorberte UV-fotonet. En del av disse fotonene ligger i det synlig området, og
det er de vi ser. En slik trinnvis utsending av fotoner kaller vi luminescens.

Dopplereffekten og spektrallinjene
Når du hører en brannbil med sirene nærmer seg, hører du en toneforandring idet den
passerer. Lyden går fra lys til mørk tone. Det kommer av at lyden du hører er bølger som
trykkes sammen på vei mot deg og strekkes ut på vei fra deg. Tilsvarende er det for lyset. Lys
er også bølger. Frekvensen fra en bølgekilde som beveger seg mot oss, blir bølgelengden
kortere og frekvensen høyere. Omvendt når den er på vei fra oss. Hvor mye frekvensen endrer
seg, forteller oss hvor stor fart bølgekilden har i forhold til oss. Dopplerforskyvning: Når en
lyskilde er på vei mot oss, blir bølgelengden forskjøvet mot kortere bølgelengder og
frekvensen blir høyere. Lyset blir blåforskjøvet. Når lyskilden er på vei fra oss, blir
bølgelengden forskjøvet mot lengre bølgelengder, og frekvensen blir lavere. Lyset blir
rødforskjøvet. Vi kan se at en stjerne som beveger seg mot oss, blir dopplerforskjøvet mot
kortere bølgelengder; spektrallinjen blir blåforskjøvet. Hvis stjernen fjerner seg fra oss, blir
lyset forskjøvet mot lengre bølgelengder; det blir rødforskjøvet.

Det går an å finne en sammenheng mellom bølgelengdeforskyvningen og den farten lyskilden

λ−λₒ
har i forhold til oss, dopplerformelen: v= ⋅c der λ er den observerte bølgelegden til en
λₒ
spektrallinje som i labrotoriet har bølgelegden λₒ og c=3,00 ⋅108 m/s som er lysfarten. Farten
v er positiv dersom stjernen er på vei fra oss, og negativ dersom stjernen er på vei mot oss.

14

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Tenk deg en stjerne som roterer. Den ene randen av stjernen roterer da mot oss og den andre
fra oss. Lys fra den ene randen blir blåforskjøvet, og lys fra den andre randen blir
rødforskjøvet. Spektrallinjene blir dermed bredere.

Kjernefysikk(7)
Rutherford fant at nesten hele atommassen og all positiv ladning var enormt konsentrert i et
bitte lite område i atomet. Dette området var omgitt av et forholdsvis stort tomrom ut til
elektronenes «satellittbaner» i utkanten av atomet. Atomkjernen er et eget kvantesystem med
grunntilstand og eksiterte energinivåer.

Protoner og nøytroner
Tallet på protoner i kjernen kaller vi protontallet Z. Protontallet og atomnummeret som angir
hvilket grunnstoff atomkjernen tilhører, er samme tall. Antall nøytroner kaller vi nøytrontallet
N. De to kjernepartiklene protoner og nøytroner kalles med et felles navn nukleoner.
Nukleontall: Antall nukleoner i kjernen kaller vi nukleontallet A. vi har A=Z +N der Z er
protontallet og N er nøytrontallet.
Atomer av samme grunnstoff har altså samme antall protoner. Antall protoner bestemmer
antall elektroner i et nøytralt atom. Atomer fra samme grunnstoff har alltid samme
protontallet Z, nøytrontallet N kan variere. Slike atomer kaller vi isotoper.
En bestemt isotop av et bestemt grunnstoff: En atomkjerne X med Z protoner og A nukleoner
skriver vi som der X er symbolet for grunnstoffet. Et nøytralt atom har dessuten Z
elektroner rundt i kjernen. Et nøytralt atom med alle sine elektroner kaller vi en nuklide.
Vi bruker symbolet for protoner, for nøytroner og for elektronet.

Atommasseenheten og energi
Atommasser er veldig små. Derfor er det praktisk å bruke en liten enhet for atommasser. En
slik enhet er atommasseenheten, som har symbolet u. u=1,66⋅10−27 kg

Krefter i atomkjernen
Nesten all masse er samlet i det lille området i sentrum. Ettersom alle stoffer er bygget opp av
atomer som mest består av tomt rom, må det bety at massetettheten av kjernen er enorm
sammenliknet med massetettheten av atomet. Det vil si at nukleonene er tett pakket. Alle
atomkjerner har omtrent samme massetetthet. De elektriske kreftene virker frastøtende
mellom protonene med sine positive ladninger og virker ikke i det hele tatt på nøytrale
partikler. Gravitasjonen spiller ingen rolle i atomet eller atomkjernen fordi den elektriske
frastøtingen er 1036 ganger større enn gravitasjonstrekningen mellom to protoner i kjernen!
Det er på tide å presentere en tredje naturkraft.

Den sterke kjernekraften

Den sterke kjernekraften virker som et slags «superlim» mellom nukleonene i kjernen. Det er
en meget sterk kraft, men den har kort rekkevidde, rekker ikke lenger enn ca. 10−15 m. Vi kan

15

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

tenke oss at overflaten av nukleonene kleber seg til hverandre der de er i kontakt. Kraften
mellom to protoner er like sterk som kraften mellom to nøytroner eller mellom et proton og et
nøytron. Den elektriske frastøtingen derimot er en avstandskraft som virker mellom alle
protonene i kjernen, men svakere jo større avstanden er mellom dem.
Hvis vi markerer de atomkjernene i naturen i et diagram med protontallet lags førsteaksen og
nøytrontallet langs andreaksen, finner vi andelen av nøytroner blir større etter hvfert som
kjernene blir tyngre, det vil si at jo flere protoner kjernen inneholder.

Store kjerner har alltid flere nøytroner enn protoner. Nøytronene virker som et superlim som
holder kjernen sammen.

Bevaring av energi
At en størrelse er bevart, betyr at den er like stor etter en reaksjon som før reaksjonen. Masse
og energi er ekvivalente, det vil si to sider av samme sak. I kjernereaksjoner er ikke massen
den samme før og etter reaksjonen. Massedifferansen må vi ta med i energiregnskapet. For å
få det til må vi bruke sammenhengen Eₒ=m c 2 hvor Eₒ er energien som svarer til massen m, c
er lysfarten. Masseenergi: En gjenstand med masse m har masseenergien Eₒ=m c 2 hvor c er
lysfarten i vakuum. Dette betyr at makroskopiske gjenstander representerer enorme
energimengder. Det er totalenergien E som er bevart: E=Eₒ+E k + E y Her er Eₒ den samlede
masseenergien, Ek er den samlede kinetiske energien til partiklene, og E y er strålingsenergien
til eventuelle gammafotoner.

Bevaring av ladning og nukleontall

I alle kjernereaksjoner er ladning bevart. Det betyr at summen av positiv og negativ ladning
før reaksjonen er lik summen av positiv og negativ ladning etter reaksjonen. Summen av
antallet nøytroner og protoner er den samme før og etter reaksjonen.
- Ladningene er bevart i alle kjernereaksjoner
- Nukleontallet er bevart i alle kjernereaksjoner
- Totalenergien er bevart i alle kjernereaksjoner

Masse per nukleon

Forskning har vist at atomkjernene alltid har mindre masse enn nukleonene som bygger dem
opp. Hvert nukleon har altså mindre masse når det er bundet i atomkjerne, enn når det er fritt.
Nå skal vi se nærmere på forholdet mellom nuklidemassen m og nukleontallet A for et atom.
Hvis du tar massen av hele nukliden og deler på antall nukleoner, m/A får du gjennomsnittlig
masse per nukleon. Man ser at massen per nukleon minker raskt når nukleontallet øker fra 1
og oppover. Grafen har bunnpunkt i Fe= jern. Videre øker masse per nukleon langsomt når vi

16

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

nærmer oss de tunge grunnstoffene. En av de mest stabile nuklidene er jern. Ustabile nuklider,
for eksempel uran har relativt stor masse per nukleon.

X=nukleontall
Y=Masse/nukleon (gjennomsnittmasse til nukleonene som bygger opp en kjerne)
Ved hjelp av formelen Eₒ=m c 2 kan vi tolke figuren. En nuklide med liten masse per nukleon
har liten masseenergi per nukleon. En nuklide med stor masse per nukleon har stor
masseenergi per nukleon. I en kjernereaksjon der masse per nukleon minker, blir samlet
masseenergi mindre etter reaksjonen enn før. Da bli det frigjort energi i form av kinetisk
energi og strålingsenergi. Grafen viser at det to slags kjernereaksjoner som kan frigjøre
energi: fusjon og fisjon. Vi kan også ha fisjon og fusjon der massen øker. Dette kan ikke skje
spontant, for det krever energi. Vi må altså tilføre energi dersom den totale massen skal øke.
Dette skjer blant annet i supernovaeksplosjoner.

Fisjon
De radioaktive prosessene frigjør store mengder kjerneenergi ved å omforme masse til energi.
Urankjernen er så stor at det ikke skal mye til før den starter å «skulpe». Når den begynner å
skvulpe kan det hende at den elektriske frastøtingen får overtaket over kjernekraftens
tiltrekning. Når det skjer blir kjernen delt i to. Bitene, fisjonsfragmentene farer fra hverandre,
frastøtt av de elektriske kreftene. Den kinetiske energien som fisjonsfragmentene da får,
svarer til massetapet til fisjonen. Massesvinnet omformes til kinetisk energi hos fragmentene,
og strålingsenergi hvis fragmentkjernene er eksitert og faller ned i en lavere energitilstand.
Fragmentene er som oftest eksitert. De gir fra seg gammastråling når de faller ned til et lavere
energinivå. De kinetiske energien hos fragmentkjernene ender tilslutt som termisk energi i
stoffet omkring. Det er denne termiske energien som utnyttes i kjerneenergiverk.

Det er viktig at det er et «langsomt» nøytron som treffer urankjernen, slik at den virkelig blir
innfanget. Da blir nøytronets energi fordelt på «hele dråpen» som så deler seg. Et raskt
nøytron kan passere gjennom urankjernen uten å legge igjen nok energi til at «dråpen» blir
ustabil.

Kjedereaksjon og kritisk masse

17

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

I et lite stykke uran er det sannsynlig at de frigjorte nøytronene ikke treffer en ny urankjerne,
men slipper ut. Da skjer det ingen kjedereaksjon. For å få til en kjedereaksjon, må vi ha en
overkritisk masse, det vil si en masse av uran som er så stor at flere enn ett nøytron reagerer
med en urankjerne før det slippes ut. En overkritisk klump vil i løpet av en milliondels sekund
gi fra seg enorme mengder energi og før der som er igjen av klumpen går i stykker og blir
underkritisk. Det er dette som skjer i en atombombe.

En fisjonreaktor
En fisjonreaktor inneholder en mengde brenselelementer som er omgitt av et kjølemiddel
vanligvis vann. Brenselelemtente er staver av urandioksid, innkapslet i rustfritt stål. Fisjonen
frigjør energi og fører til temperaturen i vannet stiger. Vannet sirkulerer i en lukket
primærkrets. Det passerer en varmeveksler og avgir varme til en sekundærkrets med vann.
Vannet i sekundærkretsen fordamper, og dampen driver en turbin som driver en elektrisk
generator. De vanligste reaktorene bruker uran-235. Denne uranisotopen fisjonerer ved
innfangning til et langsomt nøytron. Men de nøytronene som oppstår i reaksjonen er raske.
Disse må derfor bremses av en moderator. Det er vannet som fungerer som en moderator.
Hvert brenselelement er underkritisk, men ved hjelp av moderatoren får vi likevel en
kjedereaksjon. Reaktoren må kunne styres slik at den ikke løper løpsk. Dette skjer ved hjelp
av kontrollstaver som er laget av et stoff som absorberer nøytroner. Kjedereaksjonen blir styrt
ved at kontrollstavene blir ført inn eller ut av reaktoren.

Fusjon
Fusjonere, betyr slå sammen, to lette atomkjerner. Da får vi en tyngre atomkjerne med mindre
masse per nukleon. Den tapte massen har blitt til energi, i tråd med bevaringsloven om
totalenergi. Å få to atomkjerner til å fusjonere er ikke lett. Det krever at kjernene kommer
tilstrekkelige nærme hverandre slik at den sterke kjernekraften får overtaket over den
elektriske frastøtingen. Men da må kjernene kollidere med en voldsom energi. Det er nettopp
det som skjer sentrum av stjernene. Da har atomkjernene så stor fart at de aller raskeste
kolliderer og fusjonerer. Det utløser enorme energimengder, slik at temperaturen blir
opprettholdt og fusjonsprosessen fortsetter. Energien består av gammastråling og kinetisk

18

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

energi hos fusjonproduktene. Den kinetiske energien blir raskt spredd som termisk energi.
Tilslutt er det nøytrinoene. En nøytrino er en liten partikkel som nesten ikke har masse, men
som stikker av med litt energi allikevel. De stikker umiddelbart av, nesten med lysets fart, og
passerer tvers gjennom sola og ut i rommet. Hvert sekund mister solen 4,3 millioner tonn
masse. Energien forsvinner ut i rommet som strålingsenergi. En brøkdel av energien gir
jorden varme.

Astrofysikk(8)
Astrofysikk er fysikk anvendt på alt utenfor jordas atmosfære. Nesten all kunnskap vi har om
universet, kommer fra observasjoner av den elektromagnetiske strålingen vi mottar.

Farge og temperatur
Alle gjenstander sender ut elektromagnetisk stråling. Hvor mye stråling de sender ut, og
hvilke bølgelengder som er dominerende avhenger av temperaturen. Derfor kaller vi denne
strålingen for termisk stråling. Termisk stråling fra en gjenstand inneholder alla bølgelengder.
Spekteret er altså kontinuerlig. Bølgelengden til den strålingen som er mest dominerende,
varierer med temperaturen. Det er overflatetemperaturen til stjernene som bestemmer hvilken
farge de får. Utstrålingstettheten U er et mål for hvor mye energi gjenstanden sender ut per
flate og tid. Utstrålingstetthet: Utstrålingstettheten U fra en gjenstand er lik utstrålt effekt per
P
flate av gjenstanden U = Enheten for utstrålingstetthet er W/m². En gjenstand som
A
absorberer mye stråling, emitterer mye stråling. En gjenstand som absorberer lite stråling,
emitterer lite stråling.
Planckkurve gjelder for svarte gjenstander. En svart gjenstand er en gjenstand som ikke
reflekterer noe stråling. Den stråler bare på grunn av sin egen temperatur. En stjerne er
tilnærmet en svart gjenstand. Vi kan lage en grafisk framstilling av solas utstrålingstetthets for
forskjellige bølgelengder som gir oss solas planckkurve. Stjerner sender ut lys med alle
bølgelengder. Den termiske strålingen gir et kontinuerlig spekter

Wiens forskyvningslov
Bølgelengde for energimaksimum i termisk stråling er omvendt proporsjonal med
temperaturen i gjenstanden som stråler, λ topp ⋅T =a der a har verdien a=2,90 ⋅10−3 km, og
temperaturen er absolutt verdi. Fordi det er strålingen fra stjernen som blir registrert, er det
også overflatetemperaturen vi finner ved å bruke Wiens forskyvningslov.

Stefan-Boltzmanns lov
Planckkurven viser utstrålingstetthet per bølgelengdeintervall. Hvis summerer for alle
bølgelengdeintervaller, får vi dermed den totale utstrålingstettheten U til stjernen. Dette
tilsvarer arealet under planckkurven. Rigel har altså høyere utstrålingstetthet enn sola, den
sender ut mer energi per flate og tid. Utstrålingstettheten fra en svart gjenstand er proporsjonal

19

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

med fjerde potens av temperaturen på overflaten av gjenstanden, U =σ T 4 der konstanten σ

har verdien σ =5,67 ⋅10−8 W/m²K^4

HR-diagrammet
HR-diagrammet er et hjelpemiddel for å forstå hvordan stjerner utvikler seg. Stjernene blir
plassert i HR-diagrammet på grunnlag av overflatetemperaturen (eller spektralklassen) og den
utstrålte effekten. Spektrene til stjernene er svært forskjellige. Det er de fysiske forholdene på
stjernene, og da særlig overflatetemperaturen som avgjør hvordan spektret ser ut. Spektre fra
forskjellige stjerner forteller både om kjemisk sammensetning og om temperatur. Hvis vi
plotter en mengde stjerner inn i HR- diagrammet, får vi en oversikt over hvor de fleste
stjernene ligger i diagrammet. Det viser seg at de fleste stjernene ligger langs et diagonalt
bånd. Denne linjen kalles hovedserien. Det er altså mest sannsynlig at stjernene har
temperatur og utstrålt effekt som tilsvarer disse posisjonene i HR-diagrammet. Dette må bety
at mesteparten av livet til stjernene foregår på hovedserien.

Kjemper og superkjemper er stjerner med relativt lav overflatetemperatur men likevel stor
utstrålt effekt. Da må de ha stor radius – derav navnene kjemper og superkjemper.
Hvite dvergene har liten utstrålt effekt til tross for at temperaturen er høy. Hvite dverger har
en radius omtrent som jorda.
HR-diagrammet er et viktig redskap når astrofysikere skal sammenlikne observasjoner av
stjernehimmelen med teoretiske studier av stjerneutvikling. Stjerneutvikling handler om hele
livsløpet til stjerner.

Stjerne
Er en samling av gass og støv som har så høy temperatur i sentralområdet at hydrogen
fusjonerer til helium. Gravitasjonskreftene innover blir balansert av gasstrykk og
strålingstrykk utover.

Stjernefødsel
Hvis all materie i universet var jevnt fordelt, ville vi ikke fått noen stjerner. Noen steder er
tettheten større enn andre steder slike steder kaller vi tåker. Dersom tettheten i en tåke er stor
nok, kan stjerner bli til. I en tåke vil det være lokale fortetninger, såkalte globuler, av gass, der
gravitasjonskreftene virker tiltrekkende og gasstrykktrykket virker frastøtende. Hvis det er
nok masse i globulen «vinner» gravitasjonen. Men masse som faller, frigjør potensiell energi,
så både trykket og temperaturen øker når globulene trekker seg sammen. I løpet av noen
millioner år vil temperaturen ha økt så mye at den termiske strålingen ligger i den synlige

20

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

delen av spekteret. Vi har fått en protonstjerne. Når temperaturen i sentralområdet av

protonstjernen er høyere ca. 5 millioner kelvin, er energien til protonene stor nok til at
hydrogen kan fusjonere til helium. Fusjonsprosessene frigir energi. Dette gir et strålingstrykk
utover i tillegg til gasstrykket. Da stander sammentrekningen. Strålingstrykket sørger for at
restene av gasskyen blir blåst vekk og stjernen blir synlig. En stjerne er født!

Livet på hovedserien
En stjerne på hovedserien produserer energi ved at hydrogen i sentralområdet fusjonerer til
helium. Dette kan skje på to måter som blir omtalt som proton-proton-kjeden(PP-kjeden) og
karbonsyklusen(CNO-syklusen). PP-kjeden krever bare hydrogen for danne helium, mens
karbonsyklusen krever karbon som katalysator. Resultatet for begge reaksjonene er at fire
hydrogenkjerner slår seg sammen til en heliumkjerne. Fordi massen er av sluttproduktene er
lavere enn den samlede massen av de fire hydrogenatomene, blir det frigjort energi. Så lenge
en stjerne befinner seg på hovedserien, fusjonerer hydrogen til helium i sentralområdene.
Stjerner med stor masse har kort levetid fordi de har høy temperatur i sentralområdet og da vil
hydrogenfusjonen foregå raskt. Stjerner med liten masse har lang levetid.

Stjernedød
Når stjerner dør, kaster de mye masse it i rommet. Den massen som er igjen, restmassen
avgjør om de ender som hvite dverger, nøytronstjerner eller svarte hull. Dersom restmassen er
under 1,4 solmasser blir stjernen til en hvit dverg. Dersom restmassen er mellom 1,4 og ca2-
2,5 solmasser blir den en nøytronstjerne. Dersom restmassen er mer enn 2-2,5 solmasser blir
den et svart hull. Det er i sluttfasen at stjerne at de tyngre grunnstoffene blir dannet. Derfor er
det stjernedød som er årsaken til at jorda kunne bli til.

Hvite dverger
Når om lag 10% av den opprinnelige stjernemassen har fusjonert fra hydrogen til helium, er
det for lite hydrogen igjen i sentralområdet. Fusjonsprosessene stanser opp og sentralområdet
begynner å trekke seg sammen. Sammentrekningen fører til at temperaturen øker. Da vil
hydrogen begynne å fusjonere til helium i et skall utenfor sentralområdet. Sentralområdet
fortsetter å trekke seg sammen helt til temperaturen er så høy at helium fusjonerer til karbon.
Det sterke strålingstrykket fra de nye fusjonsprosessene gjør at stjernen blåser seg opp til en
rød kjempestjerne. Når gassen utvider seg mye, blir overflatetemperaturen forholdsvis lav,
men den utstrålte effekten allikevel stor. Når det blir lite helium, starter, sentralområdet igjen
å trekke seg sammen. Nok en gang vil frigjort potensiell energi føre til temperaturøkning.
Fordi stjernen er relativt lite, vil ikke temperaturen øke nok til at karbon kan fusjonere.
Dermed vil det være to skall med fusjonsprosesser. Ytterst et skall der hydrogen fusjonerer til
helium, og innenfor et skal der helium, fusjonerer til karbon. Når disse skallene nærmer seg
overflaten på stjernen, vil ikke lenger gravitasjonskreftene kunne balansere trykkreftene fra
stråling, og stjernen vil kaste fra seg de ytterste lagene. Det som blir igjen er en liten kompakt
stjerne med svært høy tetthet. De aller minste stjernene (mellom 0,08 og 0,26 solmasser)
ender direkte som hvite dverger uten å gå gjennom stadiet som kjempestjerne. De taper heller
ikke masse i form av planetariske tåker.

Nøytronstjerner og svarthull er restene etter stjerner med mye større masse en sola. Når en
stjerne kollapser på slutten av sitt liv, vil den kaste av seg mye masse enten i form av

21

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

planetarisk tåke eller ved en supernovaeksplosjon. Restmassen avgjør om massen ender so en

hvit dverg, nøytronstjerne eller svarthull.
Stjerner som er mer enn seks solmasser, utvikler seg til røde kjempestjerner med karbon i
sentralområdet. Men hos disse stjernene fortsetter utviklingen. Nye grunnstoffer blir til, først
ved fusjon av karbon. Når det er slutt på karbon i sentralområdet, vil karbon fusjonere i et
skall utenfor sentralområdet samtidig som nye grunnstoffer fusjonerer i sentralområdene.
Strålingstrykket gjør at de ytre lagene utvider seg, og vi får en superkjempe.

Hvis temperaturen i sentralområdet nærmer seg 5 milliarder kelvin kan fusjonsprosessene lage
jern. Men deretter stopper fusjonsprosessene opp. Jern og nikkel er de grunnstoffene som har
minst masse per nukleon. Videre fusjoner vil derfor ikke frigjøre energi, men kreve energi.
Dermed får gravitasjonen overtaket, og sentralområdet trekker seg sammen i en implosjon.
Stjernens sentralområde (og bare det!) bryter sammen i løpet av noe få sekunder. Enorme
mengder potensiell enger blir frigjort og tyngre grunnstoffer en jern blir dannet. Det er en
grense for hvor stor tetthet sentralområdet kan få. Når denne grensen er nådd, vil det oppstå
en kraftig sjokkbølge som tilslutt blåser store deler av stjernen ut i verdensrommet. Stjernen er
nå en supernova og kan stråle med større effekt enn en hel galakse. Grunnstoffer mellom
helium og jern blir laget i kjempestjerner. Alle grunnstoffer tyngre enn jern blir laget i
supernovaer. Supernovaene sprer tunge grunnstoffer ut i verdensrommet, der de blander seg
med gass og støv.

Nøytronstjerner
Hvis restmassen etter en supernovaeksplosjon er større en 1,4 solmasser og mindre enn 2-2,5
solmasser, ender stjernen som en nøytronstjerne. Nøytronstjerner har enda større tetthet enn
de hvit dvergene. Radiusen er bare rundt 10 km! Tettheten er derfor så stor at elektronene er
blitt presset inn i atomkjernene, slik at det blir dannet nøytroner. En sukkerbit ville ha en
masse på 1 milliard tonn!

Svarte hull
I en nøytronstjerne er det likevekt mellom gravitasjonskreftene og trykkreftene fra
nøytronene. Men hvis restmassen etter supernovaeksplosjon er stor nok, klarer ikke
trykkreftene å stå imot gravitasjonskreftene. Sammentrekningen fortsetter etter at elektronene
er presset inn i protonene, og stjernen bryter fullstendig sammen. Den blir et svart hull.
Stjerner med opprinnelig masse på over 40 solmasser er de sterkeste kandidatene til å bli et
svart hull. Svarte hull har så stor masse og liten radius at ikke engang lys slipper unna.

Avstander i universet

22

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Parallaksemetoden (brukes på de nærmeste stjernene, opptil ca. 3000 lysår). Hvis vi

observerer en nærliggende stjerne med et halvt års mellomrom, ser det ut som om stjernen har
flyttet seg litt i forhold til stjerner som ligger lenger unna. Dette skyldes at vi observerer
stjernen fra et litt annet sted. Parallaksen til stjerner er vinkelen mellom linja l(jordstjernene)
og linja m(solstjernene). Vi kan finne avstanden til stjernene når vi vet avstanden fra jorda til
sola. Vinkelen blir mindre og mindre hvor lenger unna stjernen er.
Lysstyrkemetoden; hvis vi kjenner den utstrålte effekten kan vi bruke det til å finne avstanden
til stjernen. Lyset stråler likt i alle retninger. Lyset fra stjernen går gjennom et tenkt kuleskall
med areal 4 π r 2 , der r er avstanden mellom deg og lyskilden. Lysintensiteten I fra stjernen er
P P
den strålingseffekten per flate vi mottar fra stjernen, I = , intensiteten blir da I =
A 4 π r2

Kosmologi
Kosmologi betyr orden og handler om hvordan universet ble til og hvordan det utvikler seg. I
dag er det Big Bang-modellen som står sterkest og utgjør standardmodellen for universet. Det
er tre grunner til at denne modellen har blitt stående:
- Rødforskyvning av fjerne objekter
- Bakgrunnsstråling
- Fordeling av grunnstoffer i universet

Hubbles lov og rødforskyvning

Når vi ser på stjerner som er langt unna, ser vi bakover i tid. Lyset har jo brukt en viss tid på å
nå fram til oss. Alle galakser som er langt fra oss, har spektre som er forskjøvet mot rødt.
Ifølge dopplereffekten er de på vei fra oss. Det er bare noen få galakser som er på vei mot oss
og dermed viser en blåforskyvning i spekteret.
Hubbles lov: Galaksene har en radialfart som er jo større avstanden er. Farten v er
proporsjonal med avstanden r, v=Hr. V er radialfarten til en galakse, r er avstanden fra jorda
til galaksen, H er Hubbles konstant. H=(2,17 ± 1,0)km/s per millioner lysår. Det vil si at
farten til galaksene blir ca. 22 km/s større for hver million lysår vi går utover fra jorda.
Det er egentlig ikke dopplereffekten som gjør at spektrene til de fjerne galaksene er
rødforskjøvet, i stedet er selve rommet som utvider seg og tar galaksene med seg. Galaksene
ligger i ro i forhold til rommet omkring, men selve rommet ekspanderer. Det blir som en
bolledeig.

Den kosmiske bakgrunnsstrålingen

Siden universet i et tidlig stadium var tett og varmt, kan vi observere den elektromagnetiske
strålingen fra denne epoken. Strålingen kommer fra hele universet og er termisk stråling med
en temperatur på 2,7 kelvin. De ørsmå temperaturvariasjonene i bakgrunnsstrålingen gir
informasjon om hva universet inneholder og hvor raskt det utvider seg.

Standardmodellen fra universets utvikling

Standardmodellen beskriver alt som har skjedd fra Big Bang og til i dag. Det er en grense for
hvor langt tilbake i tid vi kan gå når vi skal beskrive universet fysisk. Selve Big Bang kan
ikke beskrives. Vi har ingen observasjoner og ingen fysiske teorier som kan brukes på en slik
hendelse. Men de fleste eksperter mener at både tiden, rommet og materien ble til i Big Bang.
Det blir derfor meningsløst å snakke om tiden før Big Bang.

23

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Vakuumenergi?
Det er mye masse i universet, og masser tiltrekker hverandre med gravitasjon. Er det
tiltrekkende gravitasjon som dominerer i universet? I såfall vil det hele ende i Big Crunch – et
stort sammenbrudd! Men mye tyder på at det ikke vil skje. Det ser faktisk ut som at det
utvider seg stadig raskere. Ifølge kvanteteorien kan det oppstå antipartikkel-par ut av
ingenting, som så forsvinner igjen etter kort tid. Dette fører til at selv vakuum har masse!
Dette er ikke slik masse vi er vant med, men en masse som fører til frastøtende gravitasjon.
Vakuumenergien kan også forklare den voldsomme utvidelsen av universet rett etter Big
Bang

Mørk materie
Vi kan beregne universets totale tetthet ved hjelp av bakgrunnsstråling og observasjoner. Også
kan vi regne ut hvor mye masse dette tilsvarer. Det viser at materien vi observer bare er 4% av
den totale massen. Resten er mørke stoffer som vi ikke kan observere direkte. Men vi har
vakuumenergien som også blir kalt mørk materie. Masse og energi er to sider av samme sak.
Vakuumenergien står for 76% av universitets totale masse. De siste 20 % kaller vi mørk
materie. Ingen vet riktig hva det er. Den mørke materien har blitt observert indirekte når vi ser
på hvordan stjernene i utkanten av galakser beveger seg rundt galaksens sentrum. Farten er
nemlig alt for stor slik at den burde gå i oppløsning. Men hvis mesteparten er mørk materie,
vil den kunne holde de ytre delene av galaksen på plass. I dag henter vi all vår kunnskap fra
den elektromagnetiske strålingen.

Elektrisitet(9)
Ladning
Symbolet Q for elektrisk ladning og enheten for landing er coloumb, C. Elektriske ladninger
påvirker hverandre med krefter. Gjenstander med samme slags ladning frastøter hverandre, og
gjenstander med forskjellig slags ladning tiltrekker hverandre. Det finnes to typer elektrisk
ladning. Positiv ladning er knyttet til protonet og negativ ladning er knyttet til elektronet. Vi
vet ikke hva ladning egentlig er. Men vi kan beskrive noen av egenskapene til elektrisk
ladning. Hva er det som gjør at en gjenstander kan bli elektrisk ladd når vi gnir dem?
Atomene har en kjerne med positive og negative elektroner. Vanligvis er elektronet elektrisk
nøytralt. Da er det like mange elektroner utenfor kjernen som protoner inn i kjernen. Men
atomer kan gi fra seg eller ta til seg elektroner, for eksempel når en gjenstand blir gnidd. Hvis
atomene gir fra seg elektroner, får de overskudd av positiv ladning. Hvis atomene tar til seg
elektroner, får de et overskudd av negativ ladning.
Elektronladningen er: −e=−1,60 ⋅ 10−19 C
Protoner har da ladningen: e=1,60 ⋅10−19 C
Ladningen e kaller vi den elektriske elementærladningen.
Den totale ladningen vi starter med, er alltid lik den totale ladningen vi har tilslutt.
Bevaringsloven for elektrisk ladning: Elektrisk ladning kan hverken skapes eller forsvinne.
Summen av ladningen er bevart i alle fysiske prosesser.

Strøm
Når elektriske ladninger beveger seg, sier vi at det går en elektrisk strøm. Når en ladning Q
passerer gjennom en ledning i tiden t, er strømmen I gjennom ledningen definert som

24

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Q
ladningen delt på tiden, I = Enheten for strøm er ampere, A. Elektrisk strøm er altså
t
transportert ladning per tid. Hvis strømmen har samme retning hele tiden, sier vi at vi har
likestrøm, mens strøm som skifter retning periodisk, kaller vi vekselstrøm. Vi definerer
strømretningen som den retningen en positiv ladning ville beveget seg. Elektronene i en
metalltråd beveger seg altså mot strømretningen.

Spenning
Det er en elektrisk kraft som driver ladningen fra A til B. Denne kraften utfører arbeid W på
ladningen. Dette arbeidet avhenger av hvor stor ladningen er. Men arbeid per ladning viser
seg å være like stort for alle ladninger som går fra A til B. Arbeidet per ladning kaller vi
spenningen mellom A og B. En elektrisk kraft utfører et arbeid W på en ladning Q som går fra
et punk til et annet. Spenningen U mellom punktene er definert som arbeidet delt på
W
ladningen, U = Enheten for spenning er volt, V. Vi er avhengig av en spenningskilde for at
Q
det skal gå strøm gjennom en ledning. Spenningskilden har to poler, og mellom polene er det
en elektrisk spenning. Når vi kobler sammen polene, med en ledning, begynner det å gå en
elektrisk strøm.
Måling av strøm og spenning: Når vi skal måle strømmen gjennom en komponent, kobler vi
et amperemeter i serie med komponenten. Et godt amperemeter har liten resistans
sammenliknet med komponenten. Når vi skal måle spenningen over en komponent, kobler vi
et voltmeter i parallell med komponenten. Et godt voltmeter har stor resistans sammenliknet
med komponenten.

Resistans
Som mål for motstanden i en komponent bruker vi størrelsen resistans. Når vi legger en
spenning over en komponent, er det resistansen som i komponenten som bestemmer hvor stor
strømmen blir. Resistans R i en komponent er forholdet mellom spenningen U over
U
komponenten og strømmen I gjennom komponenten. R= Enheten for resistans er ohm, Ω.
I
Målinger viser at resistansen er proporsjonal med lengden av tråden og omvendt proporsjonal
med tverrsnittet av arealet.

Ohms lov
For en metallisk motstand med konstant temperatur er strømmen I gjennom motstanden
proporsjonal med spenningen U over motstanden, U =RI Poenget med Ohms lov er at
resistansen er konstant for en metallisk motstand ved konstant temperatur.

Forsøk viser at resistansen i de fleste metalliske ledere øker når temperaturen øker. Det
kommer av jo høyere temperaturen er, desto sterkere svinger metallatomene om
likevektsstillingene sine. Dermed blir det vanskeligere for elektorene å passere gjennom
lederen uten å kollidere med et atom, resistansen øker.

25

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Seriekobling
Vi måler spenningen over og strømmen gjennom en seriekobling av motstandere. Fra
målingene finner vi at resultantresistansen R i seriekoblingen er lik summen av de to
enkelresistansene R1 og R2. Tilsvarende får vi også hvis vi seriekobler flere enn to
motstander. Resultantresistansen i en seriekobling er lik summen av enkeltresistansene,
R=R 1+ R 2+ … R n Formelen viser at resultantresistansen alltid er større enn den største av
enkeltresistansene i en seriekobling.

Parallellkobling
Strømmen gjennom hver greinstrøm og strømmen til og fra forgreningspunktene kaller vi
hovedstrømmen i kretsen. Siden vi ikke kan ha opphoping av ladning noe sted i kretsen, må
den totale strømmen inn mot et forgreiningspunkt være lik den totale strømmen ut fra punktet.
Det betyr at I =I 1+ I 2. Resultantresistansen i parallellkobling er gitt ved formelen

R= ( 1 1
+ + …+
R 1 R2 Rn)
1 −1
Formelen viser at resultantresistansen alltid er mindre enn den minste

av enkeltresistansene i parallellkobling. Lettere å forstå hvis man tenker på en elv som renner
mellom to punkter. Dersom det på strekningen åpner seg et nytt bekkefar, vil vannet renne
raskere mellom punktene selv om det nye bekkefaret aldri er så lite.

Kirchhoffs lover
Første lov: Summen av alle strømmene inn til et forgreiningspunkt er lik summen av alle
strømmene ut fra et forgreiningspunkt.
Andre lov(bevaringsloven): En elektrisk ladning som går rundt i en lukket krets, har samme
energi etter rundturen som den hadde til å begynne med. Vi kan sammenlikne andre loven
med en skibakke. Skiheisen trekker alpinistene oppover, slik at den potensielle energien øker.
Deretter kjører de ned bakken, og den potensielle energien minker. Når de er tilbake igjen
nederst i bakken, er energien den samme som da de startet.

Joules lov
En elektrisk kraft gjør et arbeid på ladningen Q som beveger seg gjennom en leder. Hele dette
arbeidet blir omformet til termisk energi i lederen. Det kommer av at elektronene stadig
kolliderer med metallionene i lederen. Den termiske energien kan overføres til omgivelsene
som varme. Den elektriske energien som blir tilført en leder, er gitt ved W =UIt der U er
spenningen over lederen, I er strømmen gjennom lederen og t er tiden. Arbeidet W fører altså
ikke til at elektorene i lederen får høyere kinetisk energi. Alt arbeidet omformes til varme når
elektorene kolliderer med atomene i lederen.

Elektrisk effekt
Med effekt mener vi arbeid per tid. Den elektriske effekten i en motstand er lik spenningen
over motstanden multiplisert med strømmen gjennom motstanden, P=UI Enheten for effekt
U2
er watt, W. To andre formler for den elektriske effekten: P=R I 2 og P=
R
Fysikk og teknologi(10)
Energinivåer hos faste stoffer

26

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

I kapittel 6 lærte du om energinivåene til hydrogenatomet. Atomer med flere enn ett elektron
har også energinivåer på tilsvarende måte. I et fast stoff er det mange atomer nær hverandre.
Atomene vil da påvirke hverandre, og energinivåene endres. Faste stoffer og hydrogenatomet
skiller seg på to viktige områder. For det første ligger de energinivåene som atomene kan ha,
tett i tett i en spesiell båndstruktur. Disse båndene kaller vi for energibånd. Mellom båndene
er det «forbudte» områder, det vil si energier som ingen atomer kan ha. For det andre viser det
seg at noen av elektronene ikke lenger er bundet til bestemte atomer. De er bare i de nederste
energibåndene at elektronene fortsatt er bundet til bestemte atomer. I de øveste båndene kan
elektorene lett flytte seg rundt fra atom til atom. Det er disse mobile elektronene som gjør at
det kan gå strøm.

Atomene i faste stoffer har energier som er ordnet i energibånd. I noen av energibåndene er
elektronene bundet til bestemte atomer. Det øverste av disse båndene kaller vi valensbåndet. I
andre energibånd kan elektronene lett bevege seg fra atom til atom. Det nederste av disse
båndene kaller vi ledningsbåndet. Det kan gå strøm gjennom det faste stoffet bare hvis
elektroner blir eksitert til ledningsbåndet.

Ledere, halvledere og isolatorer

Det er energidifferansen mellom valensbåndet og ledningsbåndet som bestemmer hvor mange
ledningselektroner det er i et stoff, og dermed om stoffet er en leder eller isolator. I en isolator
er energigapet ganske stort og resistansen høy. Jo mindre energigapet mellom valensbåndet og
ledningsbåndet er, desto flere elektroner vil det være i ledningsbåndet ved den samme
temperaturen. Dermed øker strømmen ved bruk av den samme spenningen, og resistansen blir
mindre. I en leder er mange elektroner som kan gi strøm. I en halvleder er det færre
elektroner, og i en isolator er det nesten ingen.

Temperatur og resistans
Den gjennomsnittlige kinetiske energien til atomene i ledere, halvledere og isolatorer er
avhengige av temperaturen. Dette fører til at resistansen er temperaturavhengig.
I halvledere og isolatorer er det et energigap mellom valensbåndet og ledningsbåndet. Vi kan
eksitere elektroner til ledningsbåndet ved å tilføre elektronene termisk energi. Når
temperaturen øker, vil stadig flere elektroner ha høy nok energi til å bli eksitert. Resistansen i
isolatorer og halvledere minker når temperaturen øker.
I en leder overlapper valensbåndet og ledningsbåndet, og den den termiske energien til
elektronene har derfor liten betydning. Men atomene i lederen har også termisk energi. Når
temperaturen øker vil atomene starte å vibrere kraftigere. Det fører til at det blir flere
kollisjoner mellom de frie ledningselektronene og atomene i lederen. Resistansen i ledere øker
når temperaturen øker.

Strøm i halvledere

27

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Silisium er en halvleder. Når et valenselektron eksiteres til ledningsbåndet og begynner å

bevege seg rundt i halvlederen, blir atomet som elektronet forlater, stående igjen med positiv
landing. Atomet har nemlig fått færre elektroner enn protoner. Men atomet kan stjele et
valenselektron fra et naboatom. Denne prosessen kan gjenta seg, slik at det er stadig nye
atomer som får den positive ladningen. Vi kaller denne positive ladningen for et «hull».
Hullet har positiv ladning og beveger seg i strømretningen. Vi sier at hullet er en positiv
ladningsbærer. Det er viktig å huske at det bare er elektroner som beveger seg i halvlederen.
De positive atomkjernene er alltid i ro.

Doping av halvledere
Ved å erstatte enkelte atomer kan de få helt spesielle egenskaper. Vi sier at vi doper
halvlederen.
I en silisium halvleder dopet med fosfor er det ekstra elektroner som er lett å eksitere til
ledningsbåndet. Det ekstra elektronet er løsere bundet og trenger bare litt energi for å bli
eksitert til ledningsbåndet. Når fosforatomet gir fra seg et elektron, står det igjen med positiv
ladning. Men dette er ikke et hull som lett kan bevege seg rundt i halvlederen. Det krever for
mye energi og blir liggende i ro. Ladningsbærene i halvlederen består nesten utelukkende av
de negative elektronene fra fosforatomene. Vi sier derfor at vi har en n-halvleder.

Hvis halvlederen blir dopet med bor, er det i stedet ekstra hull som lett kan ta elektroner fra et
naboatom. I dette naboatomet får vi dannet et positivt, bevegelig hull, mens elektronet som
gikk inn i bindingen blir liggende fast. Vi har nesten utelukkende positive ladningsbærere, og
vi kaller derfor halvlederen for en p-halvleder.

Diode
Vi lager en diode ved å sette sammen en n-halvleder og en p-halvleder. I n-området er det
overskudd av ledningselektroner, og i p-området er det overskudd av hull. I grenseområdet
mellom halvlederne vil elektroner fra n-området «vandre» over til p-området. Det skjer en
diffusjon. Disse elektronene vil fylle opp ledige hull i p-halvlederen. Dermed får p-
halvlederen negativ ladning, mens n-halvlederen får positiv ladning. Ladningen fører til en
spenningsbarriere mellom de to halvlederne.
Når dioden er koblet i sperreretning, blir spenningsbarrieren høyere. Grenseområdet mellom
halvlederne blir fritt for ladningsbærere og det går ingen strøm gjennom dioden.

28

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

Når dioden er koblet i lederretning, blir ladningsbærerne trukket inn mot grenseområdet. Hvis
spenningen er tilstrekkelig høy. Forsvinner spenningsbarrieren og dioden leder strøm.
Spenningsbarrieren er vanligvis mellom 0,2V og 0,7V avhengig av halvledermateriale.

Lysdioder
Det viser seg at en LED ikke er noe annet enn en diode som sender ut lys. I grenseområdet
mellom n- og p-halvlederne i en diode er det elektroner fra n-området som «faller» ned i et
hull fra p-området når det går strøm. Hvis denne overgangen skjer i ett sprang, mister
elektronene en energi som er omtrent lik energigapet mellom valensbåndet og ledningsbåndet
i halvlederen. Fotoner med frekvens f har energien E=hf , der h er Plancks konstant. En diode
E
med energigap E g sender derfor ut fotoner med frekvens f = g der E g er energigapet mellom
h
ledningsbåndet og valensbåndet i halvlederen. Avhengig av energigapet kan dette gi enten
infrarød stråling, synlig lys eller ultrafiolett stråling. Frekvensen i den utsendte strålingen
avhenger bare av størrelsen på energigapet. Dersom vi øker strømmen gjennom dioden, øker
intensiteten av strålingen. Men frekvensen og dermed fargen er uendret.

Solceller
Det motsatte av lysdioder er solceller. En diode kan absorbere elektromagnetisk stråling
dersom fotonenergien E=hf er minst like stor som energigapet E g i halvlederen. Over til
solceller. Når strålingen treffer atomer i p-halvlederen, blir det eksitert elektroner til
ledningsbåndet, samtidig som det dannes positive hull. Spenningen i grenseområdet vil sende
elektronene over til n-halvlederen før de rekker å falle ned igjen i hullene. Men når
elektronene har kommet til n-området, hindrer den samme spenningen dem i å komme tilbake
til p-området. Det vil derfor bygge seg opp en negativ ladning i n-området og en positiv
ladning i p-området. Hvis vi kobler til en ytre krets, kan elektronene returnere til p-området
gjennom den ytre kretsen. Solcellen virker derfor som en spenningskilde, der n-halvlederen er
minuspol og p-halvlederen er pluss pol. Frekvensen til lyset må minst være lik energigapet i
E
halvlederen delt på Plancks konstant f ≥ g Solceller blir også kalt fotodioder.
h

Transistor
Prinsipper for en transistor er enten at en p-halvleder legger mellom to n-halvledere(en npn-
transistor) eller at en n-halvleder legges mellom to p-halvleder(pnp-transistor). Ved å variere
spenningen på midtdelen i transistoren kan vi regulere strømmen som går gjennom den.
Transistoren har tre uttak eller terminaler. Den tynne midtterminalen heter base(B) og de to
andre terminalene heter emitter(E) og kollektor(K). Ved å koble transistoren i inn i en krets
går det en base strøm I B og en kollektorstrøm I K inn transistoren og en emitterstrøm I E ut av
transistoren. Kirchhofs første lov gir I E =I K +I B Basestrømmen er mye mindre enn
kollektorstrømmen og vi kan i praksis sette I E ≈ I K . Når vi snakker om strømmen gjennom en
transistor, mener vi strømmen fra kollektor til emitter. En npn-transistor leder strøm bare når
det er stor nok positiv spenning mellom baser og emitter. Når basen leder strøm sier vi at den

29

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

er åpen. Når passer ikke leder strøm, sier vi at den er lukket. Vi kan åpne og lukke transistoren
ved å regulere spenningen på overgangen mellom base og emitter. Transistoren virker som en
bryter. Små variasjoner i basestrømmen fører til store variasjoner i kollektorstrømmen. Når vi
forandrer spenningen over base-emitter, fører dette altså til en stor forandring i strømmen
gjennom transistoren. Transistoren virker altså som en forsterker. Da er de to grunnleggende
virkemåtene til transistoren en bryter og en forsterker.

Vi kan forklare virkemåten til transistoren ved å se nærmere på ladningsbærerne i de

forskjellige halvlederne. Dioden som svarer til overgangen base-kollektor, er koblet i
sperreretning. Derfor går det ingen strøm gjennom transistoren så lenge basespenningen er
lav. I begge grenseområdene mellom n- og p-halvlederne er det spenningsbarrieren akkurat
som en diode. Når base-emitter-dioden kobler i lederretningen, vil elektroner strømme fra
emitter til basen. Frie elektroner som er i basen, hopper uten hindring over til kollektor. Fra
kollektor kan elektronene deretter fortsette gjennom kretsen som transistoren er koblet til.
Resultatet er at det går strøm gjennom transistoren. Noen får elektroner fortsetter ikke til
kollektor, men faller ned i hull i basen. Her skjer ladningstransporten i valensbåndet som hull-
transport, og vi får en svak basestrøm i kretsen mellom base og emitter.
Når basespenningen er høy nok til å overvinne spenningsbarriren mellom base og emitter,
begynner det å strømme elektroner fra emitter til base. De fleste elektronene blir «fanget» av
spenningsbarriren mellom base og kollektor, og sendt videre til kollektor før de rekker seg et
hull i basen. Det forklarer både hvordan transistoren virker som en bryter og hvorfor
kollektorstrømmen er mye større enn basestrømmen.

Integrerte kretser
Den viktigste grunnen til at transistoren har revolusjonert elektronikken, er at de kan lages
ekstremt små. I en integrert krets er et stort antall transistorer, dioder og motstander brent
direkte inn i overflaten på enkelt krystall av halvledermateriale, vanligvis Silisium.

Ladningskoblet element
Lysdetektoren som blir brukt i de fleste digitalkameraer, er et ladningskoblet element. En
CCD- brikke er en integrert krets som inneholder et rutenett av ørsmå fotodioder. Når vi
eksponerer fotodiodene for lys, blir det eksitert elektroner til ledningsbåndet i halvlederen
som diodene er laget av. Ladningen som samler seg i hver fotodiode er tilnærmet proporsjonal
med intensiteten som faller inn på den aktuelle dioden. Denne ladningen lar seg avlese, og de
avleste verdiene blir digitalisert og lagret i en minnebrikke. Resultatet er et rutenett med
tallverdier som representerer lysintensiteten i hvert billedpunkt, altså et digitalt bilde.
I fargekamera er det en CCD-brikke som registrerer de tre grunnfargene rødt, grønt og blått.
Øyet vårt er følsomt for grønt lys, derfor er det flest detektorer for grønt lys i digitalkameraer.

Oppløsning
Et piksel er et punkt på bildet, altså signalet som kommer fra en enkelt fotodiode i CCD-
brikken. Punktene ligger i et rektangelformet rutenett. Når vi tar bilder av samme motiv med
kameraer med forskjellig antall piksler, vil kameraet med flest piksler registrere flest detaljer i
bildet. Vi sier at kameraene gir forskjellig oppløsing. Hvis et bilde skal forstørres bør det ha
høyest mulig oppløsning, mens på en dataskjerm kan vi klare oss med lavere oppløsing. I
tillegg til at et digitalt bilde består av et begrenset antall piksler, kan hver enkelt piksel også
registrere et begrenset antall verdier. Når ladningene i CCD- brikken avlest og digitalisert, blir
30

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)

 lOMoARcPSD|4390780

verdien på ladningen oversatt til heltall innenfor et bestemt intervall. Vanligvis er

fargedybden i et digitalt kamera 24 biter, som er fordelt på 8 biter for hver av de tre
grunnfargene. Fargedybden forteller oss hvor mange forskjellige farger bildet kan inneholde.

Elektroniske sensorer
Felles for alle elektriske sensorer er at når de blir utsatt for en eller annen ytre påvirkning
frambringer de et elektrisk signal som er bestemt av den ytre påvirkningen. Den ytre
påvirkningen kan for eksempel være temperatur, lys, lyd eller trykk. Det elektriske signalet vi
får ut, er enten en spenning eller en strøm. Vi kaller den ytre stimuleringen for inn-signalet og
det elektriske for ut-signalet. I alle sensorer skjer det en energioverføring fra systemet vi
måler på, til elektrisk energi i sensoren. En sensor kan være enten passiv eller aktiv. Passive
sensorer trenger ikke noe ekstra energikilde fordi den ytre stimuleringen frambringer det
elektrisk signalet direkte. Aktive sensorer er for eksempel avhengig av et batteri. Hvis det
elektriske signalet oppstår direkte må vi gå veien gjennom en transduser som skaper et signal
som ikke er elektrisk strøm eller spenning.

Karakteristikk
Sammenhengen mellom inn-signalet og ut-signalet til en sensor kaller vi karakteristikken til
sensoren. En solcelle er ikke noe annet enn sensorer som reagerer på lys. Grafen vis er
karakteristikken til solcellen. Sensoren er lineær som lenge lys intensiteten er lav. Hvis
kommer utenfor det lineære området til en sensor, er det ofte tegn på at vi er i ferd med å
overbelaste den. Gyldighetsområdet regner vi som det området hvor karakteristikken er
tilnærmet lineær.

Usikkerhet
Står i boken

31

Lastet ned av Ayesha Ishaq (ayesha.s.ishaq@gmail.com)