Organisk kjemi

ORGANISKE MILJØGIFTER: Skadelige, tungt nedbrytbare stoffer som opphopes i næringskjeden. DDT : Insektmiddel. Brukes mot
malariamyggen. PAH: Finnes i fossilt brennstoff eller dannes ved bruk av slike. Omfatter flere hundre organiske forbindelser. Skader gener og er
kreftfremkallende. PCB: Brukt som brannhemmere i oljer og i elektriske installasjoner som transformatorer. Kreosot: Væske framstilt fra destillering
av tjære fra løvtrær. Dioksiner: biprodukter i forbrennings- og industriprossesser. 1/10 mill gram dreper et marsvin. PVC (Polyvinylklorid) klorert
plast. VCM: forløper for PVC, kan gi leverkreft, lungekreft og hjernesvulst. Biocider: Biologiske Sprøytemidler. De fleste biosidene har lav
spesifisitet, lipofile og samles i fettrike produkter. Ftalater: Mykgjørere i plast, hormonhermere.
***1) Bortsett fra hydrogen har alle atomer i et organisk molekyl åtte elektroner i ytterste skall. Hydrogen har to. 2) mellom to atomer i et organisk
molekyl kan vi ha enkelt(ett elektronpar osv.), dobbelt eller trippelbindinger 3) elektrongruppene i forskjellige bindinger frastøter hverandre slik at de
kommer lengst mulig fra hverandre. 4) fire elektroner i en dobbeltbinding har større frastøtingsevne enn to elektroner i en enkeltbinding 5)
Elektronpar som ikke deltar i en kovalent binding(ledige elektronpar) , har større frastøtningsevne enn elektroner som deltar i en binding fordi disse
elektronene ligger nærmere sentralatomet. 6) elektronpar i en binding til et svært elektronegativt atom, (feks O, N), trekkes lenger bort fra
sentralatomet og har mindre frastøtningsevne enn elektronpar i binding til et mindre elektronegativt atom. Molekylet kan illustreres ved en
strukturformel, pinnemodell eller kalottmodell.
Omdanning av alkaner (Hydrokarboner: addisjon, substitusjon, dehydrogenering)
Addisjon: En kjemisk reaksjon der to molekyler smelter sammen til ett molekyl, CH2=CH2 + H2O -> CH3-CH2-OH. Skjer når et hydrogenmolekyl
adderes til en dobbeltbinding eller ved halogenering. Aromatiske hydrokarboner deltar vanligvis ikke i addisjonsreaksjoner, men derimot gjerne i
substitusjonsreaksjoner.
Substitusjon: En kjemisk reaksjon der et atom eller en atomgruppe byttes ut med et annet atom eller gruppe. CH3-CH3 + HCl --> CH3-CH2Cl
Oksidasjonsreaksjon: Oksidasjon er avspalting av 2 H-atomer. Oksidasjon er innføring av ett O-atom. Oksidasjon er en økning i oksidasjonstallet til
et grunnstoff. CH3-CH2-OH -->(-2H) CH3-CHO -->(+O) CH3-COOH
Eliminasjon: En kjemisk reaksjon der to substituenter på naboatomer fjernes slik at det ofte dannes en dobbeltbinding., CH 3-CH3 --> CH2=CH2+H2
CH3-CH2Cl --> CH2=CH2 + HCl
Dehydrogeneringsreaksjon: Når hydrogen fjernes fra molekylet slik at det dannes en umettet forbindelse. Ved høy temp vil feks etan sammen med
krom(III)oksid gi etylen og hydrogengass. CH3-CH3 --> , CH2=CH2 + H2
Dehydratisering/dehydrering: tar bort vann. Ofte ved nærvær av sterke syrer som svovelsyre som har sterk vanntiltrekkende evne. F.eks når fett, estere
og proteiner dannes.
Kondensasjonsreaksjon: En reaksjon der to molekyler går sammen til et mer sammensatt molekyl samtidig sin en mindre sek (feks vann) avspaltes.
CH3-COOH + CH3-CH2-OH --> CH3-COO-CH2-CH3 + H20 Karboksylsyre + alkohol --> ester + vann
Navnsetting: Regler i navnsetting: 1. Grunnstammen i navnet bestemmes av den lengste karbonkjeden i molekylet 2. En substituent er et atom eller
en gruppe atomer som har erstattet et hydrogenatom på et av karbonatomene i den lengste kjeden. Substituentene må få lavest mulig tall og nevnes i
alfabetisk rekkefølge 3. Dobbelt- eller trippelbindinger må få lavest mulig nummer selv om det er substituenter. Bindingen angis med nummeret på
det karbonatomet som har lavest nummer av de to atomene som deler bindingen. 4.
Karboksylsyre>ester>amid>nitril>aldehyd>keton>alkohol>amin>eter 5. Vi velger den lengste karbonkjeden som inneholder den prioriterte gruppen,
og nummerere kjeden slik at den prioriterte gruppen får lavest mulig nummer 6. Posisjonsangivelsen, dvs. Tallet som angir plasseringen til en gruppe
eller en multippel binding, angis umiddelbart foran den delen av navnet som angi gruppen eller bindingen. 7. Hvis R i den funksjonelle gruppen –OR
er metyl-, etyl-, propyl-, butyl- eller fenyl-, forkortes navnet til met-, et-, prop-, but- eller fen-. 8. En multippelbinding skal alltid i hovedkjeden, og
nummereringen skal starte på den siden som er nærmest multippelbindingen. Det laveste tallet av de to som angir plasseringen til multippelbindingen,
skal settes foran navnet på hovedkjeden. Eks: 2-etylbut-1-en. 9.Inneholder hydrokarbonet frere multippelbindinger, velger vi som hovedkjede den
karbonkjeden med flest multippelbindinger. Har vi flere like bindinger, oppgir vi dette som -adi- (2), -atri- (3), osv. Tallen som angir bindingene skal
som vist i regel 14 være så lave som mulige.Hvis vi kan velge, lar vi dobbeltbindingen få det laveste tallet. Eks: 2,3-dimetyl-1,4-pentadien, pent-1-
en-4-yn. 10. Fjerner vi et H-atom i formelen til et alken, får vi en alkenyl-gruppe. Fjerner vi et H-atom fra et alkyn får vi en alkynyl-gruppe. Eks:
propyn blir 1-propynylgruppe 11. Når et hydrokarbon er tenkt dannet av en alifatisk gruppe og en fenyl-gruppe, bør forbindelsen få navnsom om
benzen utgjorde stammen. 12. Når vi har erstattet flere av H-atomene på benzenringens C-atomer med andre grupper, må plasseringen til disse
gruppene angis. Benzen-ringens C-atomer nummereres fortløpende fra 1 til 6, men slik at en bruker det laveste sett av tall for plasseringen. Den
gruppen som kommer først i en alfabetisk orden, får det laveste tallet hvis det er valgmulighet.
OH gruppen heter hydroksy Funksjonell Forstavelse
CH3-CH2-CH(NH2)-COOH = 2-aminobutansyre gruppe
CH3-CH2-CH(OH)COOH= 2-hydroksybutansyre -F fluor-
Funksjonelle grupper som oppgis med forstavelse: -Cl klor-
Brom: CH2-Br = brommetan -Br brom-
Fluor: CH3-CHF-CH3 = 2-fluor-propan -I jod-
Klor: CH3-CH2Cl = kloretan -N2 diazo-
Funksjonelle grupper som oppgis med endelse: -NO nitroso-
Aminer, -NH2: CH3-CH2-CH2-NH2 = propanamin -NO2 nitro-
Aldehyder, -CHO = CH3-CH2-CHO = propanal
-OR R-oksy-
Alkener, >C=C< : CH2=CH-CH3 = propen
Alkoholer, -OH : CH3-CH2-OH = etanol
Alkyner, -CΞC- : CHΞC-CH3 = propyn
Estere, -COO- : CH3-CH2-COO-CH3 = metyl propanat
Karboksylsyrer, -COOH : CH3-CH2-COOH = propansyre
Ketoner, >CO : CH3-CO-CH3 = propanon
HYDROKARBONER: Organiske forbindelser som bare består av grunnstoffene karbon og hydrogen, kalles hydrokarboner. (mettede
hydrokarboner = alkaner, umettede = alkener + alkyner). Dersom det finnes to eller flere dobbeltbindinger i karbonkjeden, kan vi angi det
ved å benytte endelser som -dien og -trien.
 Polare molekyl, større molekylmasse, mulighet for hydrogenbindinger, avlange kjeder = høyere kokepunkt
o I vann er det hydrogenbindinger, mens det bare er van der waals-krefter mellom metanmolekylene.
Strukturisomeri inntreffer når den eneste forskjellen mellom to molekyler er hvilke atomer som er bundet til hvilke. Stereoisomeri inntreffer
når to molekyler består av de samme atomslag bundet sammen på samme måte, men låst i forskjellige romslig stilling i forhold til
hverandre. Cis/trans-isomeri: et molekyl inneholder elementer som hindrer om en binding, feks en dobbeltbinding. Speilbildeisomeri: et
karbonatom er bundet til fire forskjellige atomer eller atomgrupper.(asymmetrisk sentrum)
Alkan: hydrokarboner i en kjede med bare enkeltbindinger. Formell: RH, CnH2n+2
Alken: hydrokarbon som har dobbeltbindinger. I en kjede. Formell: CnH2n
Alkyn: hydrokarbon med trippelbindinger. I en kjede. Formell: CnH2n-2
Sykloalkan: hydrokarbon m/ enkeltbindinger som er i en sirkel. CnH2n
 Aromatisk hydrokarbon: hydrokarboner som inneholder en eller flere benzenringer.
Alkoholer: inneholder en eller flere OH-grupper tilknyttet hvert sitt mettede karbonatom. Ender på –ol.
A. 1. Alifatiske: (alkylgrupper; -CH3 – CH2CH3 osv.rette/grenede HC-kjeder)
2. Aromatiske: (arylgrupper; - med benzenringer)
B. 1. Enverdige: CH3–CH2OH ; etanol
2. Toverdige: CH2OH–CH2OH; etan-1,2-diol (glykol)
3. Treverdige: CH2OH–CH2OH-CH2OH; propan-1,2,3-triol (glyserol)
C. 1. Primære R – CH2OH etan-1-ol
2. Sekundære R – CHOH –R etan-2-ol
3. Tertiære R – CROH – R 2-metyletan-2-ol
1. ENVERDIGE ALKOHOLER.
 INNEHOLDER EN OH-GRUPPE.
 HAR HØYERE SMELTE- OG KOKEPUNKT I FORHOLD TIL TILSVARENDE HC-ER. DETTE SKYLLES HYDROGENBINDINGER
MELLOM MOLEKYLENE.
 MOLEKYLER MED KORTE HC-ENDER ER HYDROFILE
 MOLEKYLER MED LANGE HC-ENDER ER HYDROFOBE
 METANOLSERIEN: (METTEDE ALKOHOLER); METANOL, ETANOL, PROPANOL
 FRAMSTILLING AV METANOL(CH3OH):
CO + 2H2 → CH3OH eller CH3Cl + OH- → CH3OH + Cl-
 ETANOL(C2H5OH):
 GJÆRING: C6H12O6 → 2CH3CH2OH + 2CO2
 ADDISJON: CH2 = CH2 + H2O → CH3CH2OH
 STRUKTURISOMERI: PROPAN-1-OL, PROPAN-2-OL, BUTAN-1-OL, 2-METYLBUTAN-2-OL
 UMETTEDE ALKOHOLER; MED EN ELLER FLERE DOBBELTBINDINGER. RETINOL = A-VITAMIN
2. FLERVERDIGE ALKOHOLER
 DIOLER; ETAN-1,2-DIOL (GLYKOL)
 TRIOL; PROPAN-1,2,3-TRIOL (GLYSEROL/GLYSERIN)
3. AROMATISKE ALKOHOLER. INNEHOLDER BENZENRINGER
 HYDROKSYBENZEN (fenol)
 KOLESTEROL
 ESTRADIOL, TESTOSTERON.
4. PRIMÆRE, SEKUNDÆRE OG TERTIÆRE ALKOHOLER
1. PRIMÆRE.
1. OH–GRUPPEN ER TILKNYTTET ET C-ATOM MED
2(TO) H–ATOMER.
2. KAN OKSIDERES TIL ALDEHYDER OG VIDERE TIL KARBOKSYLSYRER.
2. SEKUNDÆRE.
1. OH–GRUPPEN ER TILKNYTTET ET C–ATOM MED
1(ETT) H–ATOM
2. KAN OKSIDERES TIL KETONER.
3. TERTIÆRE
1. OH–GRUPPEN ER TILKNYTTET ET C–ATOM MED
0(INGEN) H–ATOM
2. OKSIDERES IKKE
Alkoholers kokepunkt: grunnet sterke hydrogenbindinger mellom H og O mellom molekylene ligger kokepunktene en god del over de tilhørende
alkanenes. Jevner seg, og mindre løselig, jo lenger C-kjeden blir.
Oksidasjon av alkoholer (primæralkohol--> aldehyd)
ALKOHOLER KAN LETT OKSIDERES OG DANNE FORBINDELSER MED NYE FUNKSJONELLE GRUPPER.

Fenoler: Kjennetegn; en OH gruppe på en benzenring, navnsetting: hydroksybenzen

ETERE (endelse –eter): Kjennetegn; to alkylgrupper bundet sammen av en -O-, navngiving: de to alkylgruppene i alfabetisk rekkefølge etterfulgt av
eter. CH3-CH2-O-CH2-CH3 = dietyleter, CH3-CH2-O-CH3 = etylmetyleter. I mer kompliserte etere anses den enkleste gruppen sammen med
oksygenatomet som en subsituent og benevnes med endelsen ”oksy” (3-metoksypropansyre)
Fremstilling: to alkoholer reagerer i en kondensasjonsreaksjon: (katalyseres av H+)
CH3-CH2-OH + HO-CH2-CH3 --> CH3-CH2-O-CH2-CH3 + H2O
ALDEHYDER(endelse –al): Aldehyder er første oksidasjonstrinn av en primær alkohol. Navnet aldehyd kommer av at alkoholen blir ”dehydrert”,
det vil si at den mister hydrogen, ved oksidasjon. Fordi hydrogenatomet i aldehydgruppen er bundet til et karbonatom, som er lite elektronegativt, vil
det ikke dannes hydrogenbindinger mellom aldehydgrupper. Kokepunktene for rettkjedede aldehyder ligger litt høyere enn kokepunktene for
tilsvarende alkaner. Det forklares med >C=O gruppens polare karakter. Tiltrekningen mellom molekylene i aldehyder blir derfor sterke enn i alkanene.
Aldehyder kan oksideres videre til karboksylsyre, og fungerer derfor som reduksjonsmidler. I et aldehyd avslutter alltid en aldehydgruppe (-CHO) en
bindingsrekke. Skrivemåten –CHO viser at både H og O må være bundet til C, fordi H er et terminalt atom og derfor ikke kan være noe bindeladd
mellom C og O. Når vi skal nummerere karbonatomene i et aldehyd, blir derfor karbonatomet i aldehydgruppen nr.1. Navnsetting: alkannavn (ALLE
C-atomer!!)+al. Finner den lengste karbonkjeden som danner grunnstammen i navnet., CH2-CHO=metanal
Eks: CH3CH2CH2CHHOH = CH3CH2CH2COH + H2 (I KROMSYRE)
BUTAN-1-OL BUTANAL
ALDEHYDER OKSIDERES LETT VIDERE TIL KARBOKSYLSYRER:
CH3CH2CH2COH + O = CH3CH2CH2COOH
BUTANAL BUTANSYRE
ALIFATISKE ALDEHYDER: Inneholder rettlinjede, grenede karbonrekker. Karbonylgruppen i aldehyder er alltid terminale.
 Metanal(formalin): H-CHO Metanal blir dannet ved oksidasjon av metanol: 2CH 3OH + O 2 → 2HCHO + 2H 2O .
 Fargeløs gass med karakteristisk lukt.
 Lettløselig i vann og en 37% løsning i vann kalles formalin.Den har sterk desinfiserende virkning og brukes til oppbevaring av biologisk materiale.
 Viktig komponent i røyking av fisk
AROMATISKE ALDEHYDER: Benzaldehyd kan ble dannet ved oksidasjon av en syre, slik som alle aldehyder kan(benzosyre). Inneholder en eller
flere benzenringer. Benzaldehyd. Fargeløs væske med lukt av bitre € mandler
KETONER(endelsen –on): Ketoner dannes ved oksidasjon av sekundære alkoholer. De er forbindelser der et karbonatom har dobbeltbinding til et
oksygenatom og enkeltbindinger til to andre karbonatomer. NAVNSETTING: Får navn ved å bruke endelsen –on på navnet til den lengste kjeden som
har karbonylgruppen (>C=O) knyttet til seg. Karbonylgruppens plassering i kjeden angis ved hjelp av nummeret på karbonylgruppens karbonatom.
Kokepunktene for ketoner er omtrent som for aldehyder, men gjerne none grader høyere. De ligger likevel lavere enn for alkoholer og andre
forbindelser som kan danne hydrogenbindinger mellom molekylene. Ketoner vil ikke kunne oksideres videre uten at molekylet spaltes. Derfor kan de
ikke brukes som reduksjonsmidler slik som aldehyder. Aldehyder og ketoner kan virke som oksidasjonsmidler ved at de selv reduseres til alkoholer.
Siden aldehyder og ketoner har en karbonylgruppe, kan de påvises ved hjelp av reagenset 2,4-dinitrofenylhydrazin. Dette stoffet gir sammen med en
karbonylgruppe en organsjefarget utfelling. Propan-2-ol(aceton): Dannes ved oksidasjon av propan-2-ol. Bitandion(dimetylglyoksal). Navnsetting:
navn på alkan (ALLE C-atomer regnes) + on. CH3-C(O)-CH3 = propanon CH3-CH(CH3)-C(O)-CH3 = 3-metyl-butan-2-on. Både aldehyder og ketoner
er polare pga O-atomets sterke elektronegativitet. Kan få dipol-dipolbindinger mellom molekylene, noe høyere kokepunkt enn for tilsvarende alkaner,
men lavere enn tilsvarende alkoholer.
ESTERE: kjennetegn: -COO-gruppen, -C(O)-O-C Fremstilling: kondensasjonsreaksjon, alkohol og karb.syre går sammen og danner ester og vann.
CH3-CH2-COOH + HO-CH2-CH3 --> CH3-CH2-C(O)-=-CH2-CH3 + H2O
Navnsetting: gruppe etter C(O)-O + gruppe før –C(O)-o (inkl. C) + at, CH3-CH2-CH2-C(O)-O-CH2-CH3 = metyl-butan-at, CH3-C(O)-O-CH2-CH2-CH3
= propyl-etan-at (det som er ”att”). Består av en organisk syre og en alkohol koblet sammen i en esterbro. Mange estere har god lukt.
KARBOKSYLSYRER: Karboksylsyrer er karakterisert ved at de inneholder et karbonatom som er dobbeltbundet til et oksygenatom og dessuten til
en hydroksylgruppe. En karboksylgruppe er terminal. (En alkohol kan opptre som en svært svak syre.) Grunnen til det er oksygenatomets
elektronegativitet. Oksygen vil trekke på elektronene både fra karbonatomet og fra hydrogenatomet. Dermed kan protonet lettere frigjøres fra
oksygenet. I karboksylsyrer er denne effekten mye sterkere enn i alkoholer fordi det karbonatomet som hydroksylgruppen sitter på, også mister
elektroner til et dobbeltbundet oksygenatom. Hydroksylgruppens oksygen har derfor lite å hente fra dette karbonatomet og trekker desto mer på
hydrogenatomets elektron. Dette bidrar sterkt til at protonet lettere kan avspaltes: RCOOH + H 2O → RCOO− + H 3O + .
NAVNSETTING: Syrene får navn ut fra den lengste karbonkjeden i grunnforbindelsen med tilnavnet ”syre”. Har vi flere syregrupper, tar vi dem med
i navnet ved å bruke di-, tri- osv. Forbindelser som har en karboksylgruppe, skal ha endelsen ”syre” uansett hvilke andre grupper som er tilstede. Da
benytter vi navn som hydroksysyrer, ketosyrer, aminosyrer osv. Når grupper som (-OH), (>C=O) eller (-NH2) er til stede. Et salt av en karboksylsyre
får endelsen –at. €
METTEDE(uforgrenede) KARBOKSYLSYRER: Kokepunkter for karboksylsyrer ligger høyere enn for aldehyder og ketoner. Årsaken er at
karboksylsyrene har evnen til å danne hydrogenbindinger seg imellom. Smeltepunktene synker jo mer molekylet blir preget av alkyldelens hydrofobe
karakter. Metansyre(maursyre): framstilles ved oksidasjon av metanol. Det er den sterkeste syren av alle ”ikke-substituerte” karboksylsyrer.
Etansyre(eddiksyre): framstilles ved oksidasjon av etanol. Butansyre(smørsyre) CH3CH2CH2COOH. Fettsyrer: karboksylsyrer med lange kjeder
kalles ofte fettsyrer, fordi disse forbindelsene er med på å danne fett og voks når de reagerer med alkoholer.
UMETTEDE(forgrenede) KARBOKSYLSYRER: Dobbeltbindinger en karbonkjede har en klar effekt på molekylets struktur fordi molekylet ikke
kan rotere om en slik binding. Det har stor betydning for molekylets egenskaper. Smeltepunktene synker når antall dobbeltbindinger øker. Stillingen
ved enkelte av dobbeltbindingene hos fettsyrene er cis. Dette fastlegger i stor grad molekylets form. Propensyre(akrylsyre CH2=CH-COOH.
Linolensyre: ved å addere hydrogen til de dobbeltbundne karbonatomene(hydrogenering) forsvinner dobbeltbindingene, og oljen blir noe fastere, det
vil si at den får høyere smeltepunkt. Det kalles herding. Når antall dobbeltbindinger reduseres, minskes mulighetene for oksidasjon av fettsyren.
HYDROKSYRER: En karboksylsyre som også inneholder en hydroksylgruppe. 2-hydroksypropansyre(melkesyre): den har et asymmetrisk sentrum
slik at det dannes to stereoisomerer(speilbildeisomerer).
KETOSYRER: Melkesyre ser vi har en sekundær alkoholgruppe ved oksidasjon vil gi et keton. Oksideres melkesyre, vil vi altså få en
ketosyre(pyrodruesyre). En ketosyre er en karboksylsyre som inneholder en ketogruppe.
DIKARBOKSYLSYRER: Når en forbindelse inneholder to karboksylgrupper, har vi en dikarboksylsyre. Etandisyre(oksalsyre): dannes ved
oksidasjon av glykol og er en av de sterke organiske syrene.
HYDROKSYDISYRER: Dette er dikarboksylsyrer som inneholder en eller flere hydroksylgrupper(-OH).
UMETTEDE DIKARBOKSYLSYRER: Disse har mulighet for stereoisomeri. På grunn av dobbeltbindingen vil vi ha to isomere former: cis og trans.
AROMATISKE KARBOKSYLSYRER(Benzosyre, salisylsyre): Salisylsyre(2-hydroksybenzosyre) er et derivat av benzosyre. Salisylsyre er en
benzosyre med en hydroksylgruppe plassert i 2-stililng.
Aminosyrer: Kjennetegn: karboksylsyrer som inneholder en NH2-gruppe
Navnsetting: vanlig syrenavnsetting, NH2,amino, regnes som en vanlig sidegruppe.
NH2-CH2-COOH = 2-amino-etansyre, NH2-CH(CH3)-COOH = 2-amino-propansyre.
AMIDER: Organisk forbindelse mellom syre og amin (eller ammoniakk)- kondensasjonsreaksjon). Har gruppen -CONH, f.eks. acetamid
CH3CONH2. Navnsettes ved å legge til endelsen –amid til karbonkjedenavnet.
 Veldig vanlige i naturen. Eksempelvis proteiner.
 Kan dannes som vist tidligere fra estere, syrehalider eller syre anhydrider. Kan også dannes ved oppvarming av ammoniumsalter fra syrer:
AMINER: Utgangspunktet er et ammoniakkmolekyl hvor man erstatter et eller flere hydrogenatomer med andre grupper. Det dannes sterke
hydrogenbindinger mellom ammoniakkmolekylene, men ikke mellom metanmolekylene.
A. Primære aminer: I primære aminer er bare en av hydrogenatomene i ammoniakkmolekylet blitt erstattet. Det betyr at formelen til primære aminer
vil bli RNH2 hvor "R" er en alkyl-gruppe.
Å navnsette aminer kan være forvirrende fordi det fines mange navnsystemer. For eksempel, den enkleste aminen, CH 3NH2, kan kalles metylamin,
metanamin eller aminometan. Det vanligste navnet er metylamin, og neste i rekken kalles da etylamin.
B. Sekundære aminer: I sekundære aminer, er to av hydrogenene i ammoniakkmolekylet
erstattet av hydrokarbongrupper.
C. Tertiare aminer: I en tertiær amin er alle hydrogenene i ammoniakk molekylet erstattet av hydrokarbon grupper.
**Påvisningsreaksjoner: Alkener: flammeprøve vil sote litt (dobbelbinding) og brom vil bli addert
CH2=CH2 + Br2 (brun)--> CH2Br-CH2Br (fargeløs)
Benzenring: flammeprøve vil sote VELDIG
Karboksylsyrer: CO2 vil utvikles dersom man tilsetter HCO3- til en karboksylsyre, og om vi tar kalkvann på en glasstav og holder over brusingen vil
det blakkes i CO2-gassen HCOOH + HCO3- --> HCOO- + H2O + CO2 ......... Ca(OH) 2 + CO2 --> CaCO3(s) + H2O (blakket av bunnfall)
Aldehyder og ketoner: Begge vil reagere med 2-4-direagens (gult bunnfall) Fremgangsmåte: 1ml 2-4-di reagens i et lite reagensglass og tilsetter en
dråpe av prøven, varmes opp i vannbad, og kjøles ned igjen. Aldehyd vil i tillegg reagere med tollens test (sølvspeil) og fehlingstest(brunrødt).
Fremgangsmåte fehlings: Vi hadde 1ml av fehlings 1, som har en lyseblå farge, i reagensrøret, og så ca 1ml av fehlings 2 til hele blandingen var
dypblå. Satte til ca 5dråper med prøven og varmet forsiktig i vannbad.
RCHO+ 2Cu 2+ + 5OH- ---> RCOO- + Cu2O(s,brunrød)+H2O (aldehyd oksidert og fehlings redusert)
Fremgangsmåte tollens: Hadde 2ml NaOH i et rent reagensrør, varmet forsiktig over gassbrenneren, helte det ut igjen, men vasket ikke reagensrøret.
Dette kalles lutkoking og gjøres for å få sølvspeilet til å feste seg. Helte så 2ml AgNO3 i reagensrøret, fjernet det brune bunnfallet ved å tilsette NH3.
AgCl + NH3 <---> Ag(NH3) 2+ + Cl- Nå var reagenset ferdig, og vi tilsatte et par dråper av prøven. Vi varmet dette forsiktig i vannbadet. Sølvspeil!
CH2O(metanal) +2[Ag(NH3)2]+ +3OH+ --> COO-(aq) + 2Ag(s) + 4 NH3 + 2H2O (aldehyd oksidert, sølv redusert)
Alkoholer: Primær og sekundær vil bli oksidert til aldehyd/karboksylsyre og keton i kromsyrereagens og gi grønt utslag, tertiæralkohol vil ikke
reagere med kromsyre. Tertiæralkohol vil øyeblikkelig gi hvitt bunnfall med lukasreagens, mens sekundær vil reagere med lukasreagens etter 5
minutter og gi hvitt bunnfall.
Påvisningsreaksjoner: Kolorimetri: Man bruker fargeintensiteten i et stoff til å bestemme konsentrasjonen. Man lager først en del løsninger med
kjent konsentrasjon, hvis disse er fargeløse må reagens tilsettes. Så heller man dem en etter en oppi en kyvette og setter den oppi et kolorimeter, et
instrument som måler absorbsjon. Man sender lys med den bølgelengden som gir størst absorbsjon gjennom hver løsning og måler absorbsjonen. Så
lager man en standardkurve med resultatene(LinReg) og leser av konsentrasjonen av en eventuell ukjent løsning.
Kromatografi: Separere, identifisere og bestemme massen av stoffer i en blanding. Stoffet sendes gjennom en lang oppkveilet kolonne, og hvert stoff
har et ”fingeravtrykk”, en særegen tid det tar å komme gjennom. Et skjema med x=tid skrives ut, og hver topp representerer en forbindelse. Arealet
under grafen forteller mengden(høy topp=mye)
Likevekter i vann – Syre + Base
Ioner uten protolyse er Br-, I-, NO-3,(liten evne til å ta opp protoner fra vann) Na+, K+, Li+, Mg2+, Ba2+ (liten evne til å frigjøre protoner fra vann).
Den endrer altså ikke pH eller surheten i vannholdige løsninger. En saltløsning er nøytral dersom ingen av ionene protolyserer.
BRUK AV SYRER OG BASER: KONSERVERING:
MAURSYRE (HCOOH) SILO
EDDIKSYRE (CH3COOH) MATVARER
BENZOSYRE (C6H6COOH) TYTTEBÆR(E210)
MAGESYRE (HCL) BAKTERIEDREPER
RENGJØRING:
NATRIUMHYDROKSID (NAOH) LUTING, LUTEFISK
KALIUMHYDROKSID (KOH) GLASSVASKING
KRYSTALLSODA [CA(OH)2] VASKING
AMMONIAKK (NH3) VASKING
FORSURING
SVOVELSYRE (H2SO4) METALLPRODUKSJON
SALPETERSYRE (HNO3) FORBRENNING
AMMONIAKK (NH3) HUSDYRGJØDSEL
KALSIUMKARBONAT (CACO3) KALKING
Sure løsninger: pH < 7 Basiske løsninger: pH > 7
Inneholder H3O+ - ioner. Inneholder OH- - ioner
Sur smak Bitter/såpeaktig smak
Nøytraliserer baser Nøytraliserer syrer
Farger lakmus rød Farger lakmus blå
Leder elektrisk strøm Leder elektrisk strøm
Reagerer med uedle metaller og gir H2
Reagerer med karbonater og gir CO2
--Syrer og baser kaller vi med et fellesnavn protolytter. En protolyse er en reaksjon der det skjer en protonovergang
Syre: stoff som kan avgi H+ (avgir protoner)
Base: stoff som kan ta opp H+ (tar opp protoner)
Syre-base par: HSO4- og SO42- , CH3COOH og CH3COO- , NH4+ og NH3
pH= -log[H3O+], pOH=-log[OH-], pH + pOH = 14
Som et mål for en løsnings surhetsgrad bruker vi begrepet pH.
pH = -lg{[H3O+]} [H3O+] = 10-pH M
Amfolytt: molekyler som kan reagere både som syre og base, vann er en amfolytt
H2O --> H3O+ + OH- der [H3O+][OH-] =konstant =1e-14
pH oppgis alltid med TO siffer!
En svak syre eller base protolyserer i meget liten grad. En syre HA har syrekonstanten Ka = [H+][A-]/[HA]. En base B har basekonstanten Kb = [BH]
[OH-]/[B] . For et korresponderende syre-basepar gjelder: Ka . Kb = Kw = 1,0 . 10-pH M2. Protolysegraden forteller hvor mange prosent av en syre
eller en base som er protolysert.
pH i sterke syrer: sterke syrer vil protolysere fullstendig i vann, og [H3O+] vil være lik konsentrasjonen av syren ved startpunktet.
Hva er pH i 0.05M HNO3? [H3O+] = 0.05 og pH er da –log(0.05) = 1.30
pH i svake syrer: man må sette konsentrasjonene inn i uttrykket for syrekonstanten og finne X.
Hva er pH i 0.1M HCOOH når Ka = 1.8e-4
HCOOH + H2O ---> HCOO- + H3O+
Før: 0.1 - -
Etter: 0.1 – X X X
Ka = (X*X)/(0.1-X) = 1.8e-4 X = [H3O+] = 4.15e-3 pH = -log(4.15e-3) = 2.40
Protolysegrad i prosent: [H3O+]/[syre]start*100, Eksempel ovenfor: 4.5e-3/0.1*100 = 4.5%
----Beregn konsentrasjonen av komponenter og pH i en løsning av en svak syre(eddiksyre) med konsentrasjon 0,50 M og Ka = 1,8 . 10-5.
€
+ -
[ H  ][C 2 H 3 O 2 ]
1. HC2H3O2 = H + C2H3O2 Ka =
HC 2 H 3 O2
2. Vi vet løsningen inneholder 0,50 M HC2H3O2. Dette tar vi som startkonsentrasjon av eddiksyra. Det eneste oppløste stoffet i løsningen(vannet) er
syra, det er ingen annen kilde for
C2H3O2- i starten. Vi antar at vi kan se bort fra H+ bidraget fra vannet da det er svært lite. Da kan også H+ bidraget settes til null i starten. Når syra
puttes i løsningsmiddelet(vannet) vil det foregå en løselighetsreaksjon, og det vil innstille seg en likevekt etter en liten stund.En del av eddiksyra vil
være dissosiert(spaltet) men vi vet ikke hvor mye. Vi setter denne minkingen til x. Siden alle koeffisientene i reaksjonslikningen er 1. (molforhold
1:1:1), vil konsentrasjonene av H+ og C2H3O2- vil derfor ha økt med x M.
For å få oversikt kan vi sette disse opplysningene opp i en tabell.
( x )( x )
3. = 1,8 . 10-5 x1 = 0,00299 og x2 = - 0,003 pH = -lg(0,003) = 2,5
(0,50 € x )
4. Prosent dissosiasjon (prosentvis protolyse):
( Molardisso siertsyre (base))
Pd = x 100% = 0,003/0,50 x 100 = 0,6%
Molarti lg jengeligsy re (base ))
Molar tilgjengelig syre er den opprinnelige konsentrasjonen av syre (base).
******** TITRERKURVE; SVAK SYRE - STERK BASE
25,0 ml eddiksyre i kolben og titrerer med 0,105 M NaOH Forbruk = 28,14 ml
A) pH ved startpunktet.
Ved start er det bare løsningen av den svake syren som er i kolben, og det er eddiksyren
x €x
som bestemmer pH-verdien. CH3COOH + H2O → H3O+ + CH3COO- = 1,8 . 10-5
0,118 € x
[H3O+] = 1,45·10-3. Altså blir pH = -lg[1,45·10-3] = 2,8. ved start.
B) pH ved halvtitrerpunktet
Etter hvert som man tilsetter lut til kolben med eddiksyre, blir det dannet acetationer og vann etter likningen:
CH3COOH + OH- → CH3COO- + H2O
I kolben får vi en blanding av CH3COOH og den korresponderende basen CH3COO-
Løsningen. Løsningen blir dermed en buffer.
Når vi har titrert halvparten av eddiksyren er ennå halvparten av syren igjen, og vi har at [CH3COOH] = [CH3COO-]. Dette setter vi inn i
likevektuttrykket :
[ syre ] 1
[H3O+] = Ka = 1,8 . 10-5 . (siden konsentrasjonene er like) = 1,8 . 10-5 M
[base] 1
pH = -log(1,8 . 10-5) = 4,7
C) pH ved ekvivalenspunktet: tilsatt stoffmengden i titrerløsningen er blitt den samme som stoffmengde i den ukjente løsningen i titrerkolben.
Nå har all eddiksyren reagert med luten, og likevekten i punkt B på kurven er forskjøvet helt over mot høyre. All syren er omdannet til acetationer.
CH3COOH + OH- → CH3COO- + H2O
Acetationene er en svak base som reagerer med vannet og påvirker pH-en
H2O + CH3COO- → CH3COOH + OH-
Vi må derfor finne konsentrasjonen av denne basen før vi kan regne ut pH i løsningen.
Stoffmengde acetat ved ekvivalenspunktet = stoffmengde eddiksyre ved start =
stoffmengde forbrukt natriumhydroksid = 0,105 mol/l . 28,14 . 10-3 l = 2,955 . 10-3 mol
2,955 €10 €3 mol
[CH3COO-] = = 5,561 . 10-2 mol/l = 0,0556 M
( 25,0  28,14) €10 €3 l
Setter dette inn i likevektsuttrykket. Vi setter [OH-] = x
x €x
[OH-] = x = = 5,56 . 10-10 M X = 5,56 . 10-6 M
5,561 €10 €2 € x
pOH = -log(5,56 . 10-6) = 5,3 pH = 14,0 -- 5,3 = 8,7
D) pH etter ekvivalenspunktet.
Hvis vi tilsetter 2,oo ml av 0,105 M NaOH etter at ekvivalenspunktet er nådd, vil OH- -ionene fra denne sterke basen dominere i løsningen og være
bestemmende for pH-verdiene.
Stoffmengde OH- tilsatt : 0,105 mol/l . 2,00 . 10-3 l = 2,10 . 10-4 mol
Volum løsning etter tilsetning: (53,14 + 2,00) ml = 55,14 ml
2,10 €10 €4 mol
[OH-] = = 3,81 . 10-3 mol
5,514 €10 €2 l
pOH = -log(3,81 . 10-3) = 2,4 pH = 14,0 - 2,4 = 11, 6
Dersom vi fortsetter å tilsette natronlut etter ekvivalenspunktet er nådd, blir altså pH-verdien i løsningen bestemt av natronluten. Den opprinnelige
syren er nøytralisert og har ikke lenger noen betydning.
Flerprotiske syrer: noen syrer kan avgi fler enn ett H-atom, de kalles flerprotiske, eksempler er H2SO4 og H2CO3. Siden Ka1 er mye større enn Ka2
og eventuelt Ka3 regner man bare ut pH som vanlig, med Ka for den opprinnelige syren og bryr seg ikke med at den er flerprotisk.
pH i sterke baser: samme prinsipp som i sterke syrer, men her må man først finne pOH og så pH
pH i svake baser: samme som svake syrer, men også her må man finne pOH, og dessuten sette alt inn i uttrykket for Kb og ikke Ka
NB: vær oppmerksom på at noen baser, som Ca(OH) 2 gir TO OH- og at [OH-] vil være dobbel så stor som kons av basen i utgangspunktet.
Regn ut pH i en 0.1M CH3NH2. Kb = 3.6e-4
CH3NH2 + H2O --> CH3NH3+ + OH-
Før: 0.1 - -
Etter: 0.1 – X X X
Kb = (X*X)/(0.1-X) = 3.6e-4 X = [OH-] = 5.8e-4 pOH = -log(5.8e-4) = 2.2 og pH = 14-2.2=11.8
Sammenhengen mellom Ka og Kb for korresponderende syre-base par er at Ka * Kb = 10e-14
[H3O+][A-] [OH-][HA] [H3O+][A-] [OH-][HA]
Ka = [HA] Kb= [A-] Ka*Kb = = [HA] [A-] =[H3O+][OH-]=1e-14
pH i saltløsninger: man ser om ionene man får når man løser opp saltet vil protolysere eller ikke, og kan derfra se om løsningen vil bli sur, basisk
eller nøytral. NaCl og KNO3 blir nøytrale, CH3COONa og K2CO3 blir basiske og NH4Cl og NH4NO3 blir sure. Regn ut som vanlig med samme
metode som svake syrer/baser.
 Hva blir pH i 0.5M CH3COONa? CH3COONa --> CH3COO- + Na+ og CH3COO- vil reagere som base.
CH3COO- + H2O --> CH3COOH + H3O+, Kb er 5.6e-10 og [CH3COO-]start =0.5M
X*X/0.5-X = 5.6e-10, regn ut [OH-] med andregradsprogram, finn pOH og pH
Hva blir pH i 100ml vann med 3g NH4Cl? NH4Cl --> NH4+ + Cl- og det er NH4+ som vil reagere som syre.
[NH4Cl]= (3g/53.5g/mol)mol/0.1liter = 0,561M, Ka=5.6e-10=(x*x)/(0.561-x), x=[H3O+], finn pH!
Dersom saltet består av TO ioner som kan protolysere i vann, vil Ka og Kb bestemme om løsningen blir sur, basisk eller nøytral. Ka=Kb-->nøytral,
Ka>Kb -->sur :: Metallioner (unntall alkalimetaller) vil gi sur løsning!
Buffere: Løsning med slik sammensetning at pH endrer seg lite når vi tilsetter moderate mengder syre eller base
Lages ved å løse en svak syre og et lettløselig salt av syre, eller en svak base og lettløselig salt av basen.
Bufferen inneholder en basisk og sur komponent, et syre-base par.
pH i en buffer er gitt ved bufferligningen: pH=pKa + log[base]/[syre], [base]og[syre] er startkonsentrasjonene!
--Vi lager en buffer ved å løse 7g CH3COONa i 100ml 1M CH3COOH og fortynner løsningen til 0.5L. Beregn pH!
CH3COOH(syre) + H2O --> CH3COO- (base) + H3O+ (når man skriver ligning- alltid syre først!!)
Mol CH3COO- = mol CH3COONa = (7g)/(82g/mol) = 0.0853mol. [base]= 0.0853mol/0.5liter = 0,171M
Mol CH3COOH = 1M*0.1liter = 0.1mol. [syre]= 0.1mol/0.5liter = 0.2M, Ka(CH3COOH)= 1.8e-5
pH= -log(1.8e-5) + log(0.171/0.2) = 4.68
-------Vi lager en buffer ved å blande 250ml 1M NH4Cl og 450ml 0.5M NH3 og fortynner til 1liter. Beregn pH!
NH4-+(syre) + H2O --> NH3 (base) + H3O+ Ka for ammonium(NH4+) er 5.6e-10
Mol NH4+ = mol NH4Cl = 1M * 0.250liter = 0.250mol. [syre]=[NH4+]start = 0.250mol/1liter = 0.250M
Mol NH3 = 0.5M * 0.45liter = 0.225mol, [base] = [NH3]start = 0.225mol/1liter = 0.225M
pH = pKa + log([base]/[syre]) = –log 5.6e-10 + log(0.225/0.250) = 9.21
pH i en buffer tilsatt sterk syre: når man tilsetter syre finner man hvor mange mol man hadde fra før av syre og base i bufferen, plusser på ”antall
mol syre tilsatt” på syren og trekker fra ”antall mol syre tilsatt” på basen, og deler på nytt volum. Deretter setter man inn de nye tallene i
bufferligningen.
PH i en buffer tilsatt sterk base: samme prosedyre, men her legger man til på base og trekker fra på syre!
-----Vi tilsetter 5ml 1M HCl til 0.5liter av eddiksyre-acetatbufferen fra det første eksempelet med pH 4.68. Ny pH?
Mol HCl tilsatt= 1M*0.005liter = 0.005mol. HCl protolyserer fullstendig, og mol HCl = mol H3O+
[H3O+] = 0.005mol/0.505liter = 0.01M
I eddiksyre-acetatbufferen er [base] lik 0.171M og [syre] lik 0.2M (tar her IKKE hensyn til volumøkning)
CH3COOH + H2O --> CH3COO- + H3O+
Før: 0.2 0.171 0
Etter: 0.2+0.01 0.171-0.01 0
pH= -log(1.8e-5)+ log(0.161/0.210) = 4.62
Man gjør det samme med base, men legger til på base og trekker fra på syre, setter inn som vanlig i bufferligningen.
Slik virker en buffer: når vi tilsetter H3O+ vil disse reagere med basen og derfor bli ”fjernet”. Det samme vil skje med OH- , de vil reagere med
syren og bli fjernet. pH vil derfor ikke endre seg nevneverdig. Hvis vi derimot tilsetter større stoffmengde(mol) syre enn vi har base i bufferen (og
omvendt) vil bufferkapasiteten overskrides og pH vil endres kraftig. PH blir da beregnet ut fra de H3O+ eller OH- ionene vi har til overs, mol/totalt
volum. Når vi fortynner en buffer med vann blir pH uforandret, men bufferkapasiteten avtar siden konsentrasjonen til basen og syren avtar.
Lage en buffer: vi skal lage en buffer med pH 4.70, så da er pKa+ log([base]/[syre]) = 4.7
Vi må finne en pKa som er ca lik 4.7, altså en syrekonstant som er ca 1e-4.7 = 2e-5. Etansyre har Ka=1.8e-5 og er derfor godt egnet. Da vil [base]
være [CH3COO-] og [syre] være [CH3COOH]
PH= pKa + log([base]/[syre])--> 4.7=-log(1.8e-5)+log([base]/[syre])-->log([base]/[syre])=4.7 –4.74 = 0.04
Log([CH3COO-]/[CH3COOH]) = 0.04 = log10^0.04 [CH3COO-]/[CH3COOH] = 10^0.04 = 0.91 = 91/100.
For å lage en buffer med pH 4.7 tar vi 91ml CH3COONa (for å få CH3COO-) og 100ml CH3COOH.
Passer på at begge har lik konsentrasjon!
Løselighet og felling av salter
Homogene/heterogene likevekter.
Fellingsreaksjon: når det dannes et tungtløselig salt i en løsning.
FORSKJELLEN PÅ MX og MX2: MX:består av en del metalion og en del ikke-metallion (NaCl). MX2: består av en del metallion og to deler ikke-
metallion. M2X: Na2SO4. MX3: Al(OH)3. Nikkel(II)hydroksid løser seg i syre, men ikke vann fordi OH—ionene reagerer med H3O+-ionene og danner
vann slik at likevekten forskyves mot høyre og stadig mer Ni(OH)2 vil løse seg opp.
Løselighet: uttrykk for kons av en mettet løsning(mol/l og g/100ml), som er i likevekt med et fast stoff. Løselighet varierer med temperatur, blanding,
fellesioneeffekt, trykk (dersom gass), syre/base.
Lettløselig: mer enn 1gram av stoffet løses i 100ml vann, Tungtløselig: mellom 0.01 og 0.1g løses Uløselig: mindre enn 0.01gram løses i 100ml vann.
Alle nitrat, kalium og natriumsalter er lettløselige i vann!
Ksp: konstant størrelse, spesiell for hvert salt. K sp = K ⋅ [ AgCl] = [ Ag+ ][Cl− ] ; gjelder for mettede løsninger og bare for tungt/uløselige
stoffer. *** mol/dm3 ⋅g/mol = g/dm3 . 1cm 3vann = 1g ⇒ g /100gvann .*** Vi kan ikke direkte sammenlikne størrelsen av
løselighetsproduktet til salter av typen MX og M2X for å vite hvilket av dem som løses lettest. (Det stoffet med lavest Ksp begynner å felle først)
Q: Ioneproduktet: produktet av ionekonsentrasjonene i løsningen = Q. Q<Ksp : umettet, ingen felling. Q=Ksp: mettet, likevekt, ingen felling. Q>Ksp:
overmettet, felling. Alle løsninger€med natrium er lettløselige. Dobbelt volumhalvert ionekonsentrasjon. Stoffet med lavest Ksp felles først.
€ Fellesioneffekten: Når vi skal beregne
€ løseligheten til salter, må vi ta hensyn til at løsningen kanskje inneholder ett av ioneslagene allerede.
På grunn av dette fellesionet er det rimelig å vente at vi får løst mindre av saltet i denne løsningen enn vi ville fått i rent vann. Løseligheten avtar når
vi tilsetter ioner som også er i saltet, le chateliers prinsipp(må reagere mot venstre) Eks: hva er løseligheten til AgCl i 0.1M NaCl? AgCl ---> Ag + Cl.
Her er konsentrasjonen ioner x. Til Cl må vi legge til 0.1M (regner med at vi har en liter) Ksp AgCl er 1.8e-10
Ksp = [Ag][Cl] = x(x+0.1) = 1.8e-10 x=1.8e-9
PH og løselighet: Vil løseligheten endres ved tilsetting av sterk syre?
AgCl: Nei, for Cl- vil ikke reagere med H3O+ siden HCl er en sterk syre
Cu(OH)2: Ja, OH- vil reagere med H3O+ og likevekten forskyves mot høyre (mer løselig)
CaSO4: Ja, SO42- vil reagere med H3O+ og danne HSO4+ og mer CaSO4 vil løses.
+ ­
Uløselig i vann, men løselig i en sur løsning: Cr(OH)3 ↔ Cr 3+ + 3OH­ H 3O + OH → 2H 2O .
Beregn løseligheten til bariumsulfat, Mg(OH) 2, i mol/liter og gram/100ml. Ksp(Mg(OH) 2) = 1.2e-11
Mg(OH) 2 --> Mg2+ + 2OH-
Før: X - -
€
€
 Etter: - X 2X
[Mg2+]*[OH-]2 = 1.2e-11 ---- > X*2X2 = 1.2e-11 ---> 4X3 = 1.2e-11
X=1.44e-4 mol/liter. Et mol veier 58.3gram, man kan løse 0.008395g/liter og 8.395e-4g/100ml
Får vi felling av AgCl dersom vi blander 10ml 0.02M AgNO3 og 10ml 0.002M NaCl? Ksp(AgCl)=1.8e-10
Stoffmengde Ag+ = stoffmengde AgNO3 = 0.02M*0.01liter=2e-4mol. [Ag+] = 2e-4/(0.01+0.01)L=0.01M
Stoffmengde Cl- = stoffmengde NaCl = 0.002M*0.01liter = 2e-5mol. [Cl-]= 2e-5/(0.01+0.01)L = 0.001M
Q=[Ag+][Cl-]=0.01*0.001=1e-5, og Ksp(AgCl)=1.8e-10. Vi får felling siden Q>Ksp!
Salt som er uløselig i vann, men løselig i sur løsning: Krom(III)hydroksid, Cr(OH)3, har et løslighhetsprodukt på 1*10-30 M4. Hvorfor vil denne løse
seg i en sur løsning? Cr(OH)3 = Cr3+ + 3OH- H3O+ + OH- = 2H2O. Denne reaksjonen fjerner OH- fra løsningen og vil forskyve likevekten (1) mot
høyre slik at det faste krom(III)hydroksidet løser seg.
I Mohrs titrering bruker vi solvnitrat(AgNO3) som standardløsning og kaliumkromat (K2CrO4) som indikator.
***Påvisningsreaksjoner og titreringer***
Hensikten med kvalitativ analyse er å finne ut hvilket eller hvilke stoffer en prøve inneholder. Makroskala (0,5-1g stoff løst i 10-30m 3 væske)
Halvmikroskala (25-30mg stoff løst i 0,5 – 3cm3 væske) Mikroskala (mindre enn 5 mg stoff løst i 1 cm eller mindre væske) – halvmikroanalyse.
Analyseframgangsmåte: 1) forprøver 2) påvisning av negativer ioner-anioner 3) påvisning av positive ioner-kationer. Forprøver: gir en antydning via.
Farge, utseende, lukt, pH-verdi, teste saltblandingens løselighet i sur/nøytral løsning, brenne i en gassflamme, påvise eventuelle ammoniumioner.
FORPRØVER:1)Farge & lukt: fargen på saltet i fast form kan ofte si noe om hvilke salter som er til stede. Lukten på saltet kan også i noen tilfeller gi
oss noen holdepunkter. (acetat, ammonium, nitrat)
2)Flammeprøve: varm opp en magnesiastav. Fukt med en blanding av saltsyre og saltet. Tilstedeværelsen av saltsyre overfører stoffene til lettflyktige
klorider som sender ut lys med karakteristiske farger når de varmes opp.3)løselighet og pH-verdi i vann: korn + vann m/ BTB/pH-papir viser
pH.4)Reduserende evne: korn, H2SO4+kaliumpermagnanatløsning. Avfarging kan tyde på at det er reduserende ioner til stede:
MnO­4 + Fe2+ → Mn2+ + Fe 3+ , MnO­4 +Sn2+ → Mn2+ + Sn 4+ . 5)påvisning av ammoniumioner; korn + vann+NaOH, kokende
vannbad + fuktet lakmuspapir. NH + ­
4 (aq) + OH (aq) → NH 3 (g) + H2O(l) .
GRUPPE 1: AgCl og PbCl er tungtløselig i vann, så vi tilsetter HCl til sølv- og blyionene som da danner AgCl og PbCl 2 som gir et hvitt bunnfall.
(gruppefelling for gruppe 1) HCl = fellingsreagens. Løseligheten til PbCal2 i vann er mye større enn løseligheten til AgCl i vann. Så vi varmer opp
€ €
bunnfallet med vannPbCl2 løser seg + sentrifuge. Pb2+-ioner i filtratet, + KI (PbI2) eller K2CrO4(PbCrO4) gir et gult bunnfall. AgCl +
NH3Sølvionene løses(Ag(NH3)2+Cl-). + HNO3 gir et hvitt bunnfall (AgCl).
PÅVISNING AV €POSITIVE IONER – KATIONER: atskilles, påvises etter en analysetabell. (metallioner). Spesielle fellingsreagenser som påviser
hver av de fire gruppene. Gruppe I, II, III, IV.
Påvisning av Kloridioner Cl-: Vi fant en løsning som inneholdt Cl- -ioner, NH4Cl, og drypte 4 dråper av den oppi et reagesrør som fra før inneholdt
0.5cm3 2.5M HNO3 og fortynnet med vann. Så tilsatte vi noen dråper 0.1M AgNO3 og fikk et hvitt bunnfall. Ag+ + Cl- --> AgCl (s)
For å være helt sikre på at det virkelig var Cl- ioner vi hadde påvist dobbeltsjekket vi med en ny test. Vi sentrifugerte reagensrøret slik at bunnfallet
ble samlet i bunnen. Så fjernet vi den mettede løsningen, vasket bunnfallet ved å ha i vann og røre med glasstaven, fjernet vannet, og løste bunnfallet i
5M NH3. Deretter tilsatte vi 3M HNO3 og det hvite bunnfallet kom tilbake.
Cl­ :korn+vann+HNO3+AgNO3hvitt bunnfall av sølvklorid. Cl­ (aq) + Ag +(aq) → AgCl(s) . Bunnfallet løser seg i NH3 og
+ (ag) + Cl­ (ag)
danner diamminsølvion, men felles ut igjen i HNO3: AgCl(s)
+ 2NH 3(aq) → Ag(NH 3 )2 ,
+ ­ + +
Ag(NH 3 )2 (aq) + Cl (ag) + 2H (ag) → AgCl(s) + 2NH 4 (ag) .
€
2-
Påvisning av sulfationer SO4 : Vi fant en løsning som inneholdt sulfationer, COSO4, og drypte 4 dråper av den i et reagensglass som fra før
inneholdt 0.5cm3 HNO3 og fortynnet løsningen med litt vann. Så tilsatte vi 5 dråper 0.1M Ba(NO3) 2 og fikk et hvitt bunnfall. Vi prøvde å løse dette
€ da dette ikke gikk fikk vi vist at det måtte være sulfationer tilstede.
opp ved å tilsette mer salpetersyre, men
2+(aq) +SO 2­ (aq) ↔ BaSO (s) .
SO2­ : korn+vann+HNO3+Ba(NO3)2. Gir hvitt bunnfall. Ba
€ 4 4 4
Påvisning av nitrationer NO3-: Vi fant en løsning som inneholdt nitrationer, AgNO3 og drypte noen dråper av løsningen i et reagensglass som
allerede inneholdt litt vann. Så tilsatte vi 20dråper konsentrert H2SO4 og kjølte ned under springen. I et annet reagensrør blandet vi noen spatelspisser
FeSO4 med litt vann slik at løsningen ble mettet. Så sentrifugerte vi løsningen slik at uløst FeSO4 falt til bunns. Vi sugde opp den mettede løsningen
€ med en dråpeteller og lot den renne forsiktig € ned i løsningen med nitrationer uten at de to løsningene ble blandet. Etter en stund observerte vi en brun
ring der de to løsningene møttes. Dette var nitrosjern, FeNO2-
3Fe2+ + NO3- + 4H+ ---> 3Fe3+ + NO + 2H2O Fe2+ + NO ---> Fe(NO) 2+
NO ­3 :nitrat + vann + svovelsyre H2SO4, avkjøl under springen. I et annet reagensrør lages en mettet løsning av jern(II)sulfat, FeSO4, som da
tilsettes nitratløsningen. Det blir da dannet en brunring av nitrosojern(II)ion, Fe(NO)2+:
3Fe2+(aq) + NO ­3 (aq) + 4H +(aq) ↔ 3Fe 3+(aq) + NO(g) + 2H 2O(l) ,
Fe2+(aq) + NO(g) ↔ Fe(NO)2+(aq) .
€
Påvisning av fosfor: PO 3­ : korn+HNO3+vann+PHOSVER3(gir en blå farge som indikasjon på fosfationer)
4
€ Påvisning av acetationer CH3COO-: Vi hadde noen dråper av CH3COOH i en av fordypningene på dråpeplaten. Deretter tilsatte vi noen dråper 3M
€ H2SO4, rørte med en glasstav, og kjente umiddelbart lukten av eddiksyre som viste at det var acetationer tilstede. CH COO ­
3
€ CH COO ­ (aq) + H +(aq) ↔ CH COOH(aq)
:korn+vann+H2SO4, i vann bad, dannes eddiksyre som gjenkjennes via lukt:
3 3 .
Påvisning av karbonationer CO32-: Vi tok litt stoff som inneholdt karbonationer i en av fordypningene på porselensplata og tilsatte noen dråper 3M
H2SO4 Da så vi at det bruste, et bevis på at karbonationer var tilstede. For å ytterligere kontrollere€dyppet vi en glasstav i Ba(OH) 2 løsning og holdt
den over reaksjonsblandingen. Observerte at CO2 gassen blakket bariumhydroksidløsningen.
CO32- + 2H+ ---> H2O + CO2 (g) CO32- + Ba(OH) 2 ---> BaCO3 (s) + H2O
CO 2­ 2­ € +
3 :korn+vann+HClutvikling av CO2 gass: CO 3 (aq) + 2H (aq) ↔ CO 2 (g) + H 2O
Påvise NH4+ ioner: Vi rørte saltet ut i destvann, satt det på vannbad, tilsatte noen dråper NaOH. Så fuktet vi et rødt lakmuspapir og la det over
toppen av glasset. NaOH som er en sterk base, vil drive NH3 – gass ut av løsningen, og ammoniakken vil reagere med vannet i lakmuspapiret og
danne basisk løsning.I reagensglasset skjedde dette:
€ NH4+ + OH- ---> NH3 + H2O NH3€gassen(basisk)steg opp og farget lakmuspapiret blått:
NH3 + H2O ---> NH4+ + OH- OH- ionene farget lakmus blått, NH4+ påvist
Påvise Pb2+ og Ag+ ioner (gruppe 1 av kationene): Rørte saltet ut i destvann, dryppet oppi HCl, hvitt bunnfall (AgCl/PbCl2) Så sentrifugerte vi
løsningen, kastet den mettede løsningen, tilsatte destvann til bunnfallet, varmet på vannbad, sentrifugerte, og skilte bunnfall og filtrat.
Filtrat: PbCl2 har større løselighet enn AgCl og vil ha løst seg i varmen fra vannbadet. Delte filtratet i 2 glass, i det ene tilsatte vi noen dråper KI,
Pb2+ + 2I- ---> PbI2(s,gult) og i det andre tilsatte vi noen dråper K2CrO4, Pb2+ + CrO42- ---> PbCrO4 (s, gult)
Bunnfall: teste for AgCl; Løste bunnfallet(AgCl) i noen dråper NH3 og surgjorde med noen dråper HNO 3, fikk bunnfallet tilbake, Ag+ ioner påvist.
Utelukking av anionene: Cl- og CO32- siden deres salter med Pb og Ag er lettløselige, testet og fant at ikke CH 3COO-, SO32- og NO3 var der.
Påvisning av Jern: Først kan vi skrape av litt metall fra den gjenstanden vi vil teste ut.. Deretter må vi oksidere jernet til Fe3+. Oksidasjonen skjer
ved å utsettet metallet for salpetersyre (HNO3). Nå har vi metallet i ioneform, og kan utføre div. kationprøver. En mulig påvisning kan være å tilsette
SCN-, og få en blodrød løsning. Får vi det, inneholder gjenstanden jern.
Sur løsning hvis: NH4+ - eller Fe3+-ioner. Basisk løsning hvis: Acetat-, hydroksider og basiske oksider.
Addering av kaliumpermanganat: Avfarging kan tyde på at det er reduserende ioner til stede: MnO4- + Fe2+ → Mn2+ + Fe3+
MnO4- + Sn2+ → Mn2+ + Sn4 MnO4- + Me2+ → Mn2+ + Me3+ OSV..
Fellingstitrering:
1)finn Ksp til BaF2. Løseligheten er 1,2g/dm3.BaF2=175,3g/mol. 1,2g/dm3 / 175,3g/mol = 0,006845M. 4X3=4(0,006845)3=1,3x10-6M3.
2)Hvor mye vann trengs for å løse opp 0,005g AgCl?
PbCl2=2,3x10-4 mol/dm3. 4x3=2,3x10-4. X=0,038597M. 0,005g/278,2g/mol=1,797x10-5mol. 1,797x10-5/0,38597=4,67x10-5dm3=0,46ml
3)Hvor mange gram PCl2 kan løses i 0,1M NaCl? (Cl-)=0,1M, (X)(0,1+2x)2=2,3x10-4M3, X=0,014026M, PbCl2=278,1g/mol,
0,5dm3x0,014026M=0,007013mol, 0,007013molx278.1g/mol=1,95g
------Kan bestemme kons av et ion i et salt ved titrering, man tilsetter f.eks AgNO3 til en løsning med NaCl, og får felt AgCl. Kons bestemmes ved å
finne molforhold mellom Ag+ og Cl-, finne mol Ag+ tilsatt og tilsvarende Cl- i løsningen. Så dele mol Cl- på OPPRINNELIG volum i løsningen.
Indikator: man må som regel bruke indikator for å kunne avgjøre når det slutter å felles ut bunnfall. CrO42- brukes, gir rødt bunnfall, kan kun brukes i
nøytrale og basiske løsninger, i sur blir den til dikromationer.
2CrO42-(gul) + 2H3O+ ------> Cr2O72- (oransj) + 3H2O
Eksempel: analyseløsning er 25ml PbCl2 og standardløsning er 16,9ml 0.099M AgNO3. Bruker indikator, kromationer, men når Pb2+ ioner er tilstede
vil disse danne bunnfall med indikatoren, og vi vil ikke kunne se når løsningen er mettet. Må derfor FØRST tilsette SO 42- ioner så Pb2+ danner
bunnfall med disse. Så tilsetter vi indikatoren, og begynner å titrere. Mol Ag+ tilsatt er 0.099*0.0169=0.00167. Disse har reagert med like mange mol
Cl-,[Cl-]=0.00167/0.025=0.067M. [Pb2+]=0.067/2=0.034M. Ksp(PbCl2)=[Pb2+][Cl-]2 =0.034*0.0045=1.5e-4
----Oppgave: bestemme løselighetsproduktet til blyklorid. Vi pipetterte 25ml av en mettet blykloridløsning over i en erlenmeyerkolbe og tilsatte ca
10ml 0.2M natriumsulfatløsning. Så titrerte vi denne løsningen med en standardløsning av 0.1M sølvnitrat, forbruket var 8.55ml
-Indikator: CrO4 2- kan brukes, vil danne rødt bunnfall, Ag2CrO4
-Natriumsulfatløsning ble tilsatt før indikatoren for å danne bunnfall med blyionene, og forhindre at bly dannet bunnfall med indikatoren, PbCrO4,
slike at vi ikke ville kunne se når det sluttet å felles ut AgCl
-Vi kunne ikke gjort samme forsøk med saltsyre siden indikatoren kun virker i nøytrale eller svakt basiske løsninger, i sur løsning vil den danne
dikromat(likning lenger oppe). PbCl2 --> Pb2+ + 2Cl-
[PbCl2]*0.025liter = 0.1M*0.00855liter*0.5 (ganger med 0.5 siden det er 2Cl-ioner for hvert Ag-ion)
[PbCl2] = 0.171M [Pb2+]= 0.0171 og [Cl-]= 0.0342
Ksp(PbCl2)= [Pb2+]*[Cl-]2 = 0.0171 * 0.0342 2 = 2e-5, Løselighetsproduktet til blyklorid er 2e-5
Redokstitrering: Når et av stoffene blir redusert og et blir oksidert. En økning eller minskning i oksidasjonstall skyldes delvis eller fullstendig
overføring mellom stoffene som reagerer. Oksidasjonstallet til et grunnstoff i fri tilstand er null. Oksidasjonstall til et ion er lik ioneladningen.
Summen av oksidasjonstallene til atomene i et molekyl er null. Summen av oksidasjonstallene tila tomene i et sammensatt ion er lik ioneladningen.
Oksidasjonstallet til oksygen er vanligvis –II. Unntaket er peroksidene, feks H2O2, der oksidasjonstallet til oksygen er –I. Hydrogen er +1. Unntak er
hydridene, feks NaH, der oksidasjonstallet er -1. Oksidasjonstallet til alkalimetallene og jordalkalimetallene er henholdsvis +1 og +11.
Oksidasjon: bruker KmnO4 som standardløsning, denne er svakt rosa og trenger derfor IKKE tilsette indikator. Regn oksidasjonstall og elektroner,
gang oppe eller nede slik at man får likt antall elektroner, sett sammen hs og vs i en reaksjonsligning, molforhold viktig, regn ut som vanlig.
Eksempel: vi skal bestemme innholdet av jern i 50ml av en løsning. Surgjør med svovelsyre og titrerer med 0.02M KmnO4. Det går med 17.71ml av
permanganatløsningen før løsningen blir svakt rosa (endepunktet)
Fe2++ ---> Fe3+ + e- (må gange alt med 5 her får å få likt antall elektroner)
MnO4- + 8H+ + 5e- ----> Mn2+ + 4 H2O
Fe2++ + MnO4- + 8H+ ----> Mn2+ + 4 H2O + Fe3+
Mol KMnO4 brukt: 0.07117L * 0.02M =3.542e-4mol
Mol Fe2++ = mol Mol KmnO4 *5 = 0.001771mol
[Fe2++]=0.001771mol/0.05liter=0.0354M
Reduksjon: tiosulfatløsningen reduserer løsningen med ukjent konsentrasjon i titrerkolben. Tiosulfationene S2O2-3 blir i kolben oksidert til
tetrationationer, S4O2-6. De fire svovelatomene i tetrationationene har forskjellige (hele) oksidasjonstall. Derfor er det gjennomsnittlige
oksidasjonstallet, som er +X/IV, satt over S i delreaksjonen. I denne reaksjonen bruker vi stivelsesløsning som indikator. Stilvelse og jod reagerer med
hverandre og gir en løsning med blå farger. Vi stopper tilsettingen av tiosulfatløsningen i det øyeblikket blåfargen forsvinner.
NOEN VANLIGE REDOKSMIDLER:
A. KRAFTIGE OKSIDASJONSMIDLER:
Permanganat, MnO4- a) I sterk sur løsning: MnO4- (fiolett) + 8H+ 5e- = 2Mn2+ (blank) + 4H2O
b) I basisk/nøytral løsning: MnO4- (fiolett) + OH- = MnO2 (uløselig) + H2O
Kromat, 2CrO42- (gult) + 2H+ = Cr2O72- (rødoransje) + H2O ved surgjøring
b) I basisk løsning: CrO42- (gult) + 4H2O + 3e- = Cr(OH)3(s) + 5OH-
c) I sterk base: CrO42- (gult) ) + 2H2O + 3e- = CrO2- + 5OH-
Dikromat, Cr2O72- (rødoransje) + 2OH- = 2CrO42- (gult) + 2H2O
a) I sur løsning: Cr2O72- (rødoransje) + 14H+ + 6e- = 2Cr3+(grønn) + 7H2O
Klorgass, Cl2 er uegnet pga giftighet og flyktighet.
B. KRAFTIGE REDUKSJONSMIDLER:
Tiosulfat, S2O32-: a) Med sterkt oks-middel: 4 Cl2 + S2O32- + 5H2O = 8Cl- + 2SO42- + 10H+
b) Svakere oks-middel: I2 + S2O32- = 2I- + S4O62-
Bisulfitt, HSO3-: a) I sur løsning: HSO3- + H2O = SO42- + 3H+ + 2e-
Sulfitt, SO32-: a) I basisk løsning: SO32- + OH- = SO42- + H2O + 2e-
Skjer lettere enn bisulfitt I sur løsning og er derfor et bedre oksidasjons-middel enn bisulfitt
Mange metaller reagerer med syrer og danner hydrogengass. Vi kaller slike metaller for hydrogenutdrivende metaller, og de står over hydrogen i
spenningsrekken. (motsatte er ikke-hydrogenutdrivende metaller). Vi kaller syrer ser det negative ionet har oksiderende egenskaper, for oksiderende
syrer. Syre-basetitrering: Man tilsetter syre /base til base/syre med indikator i, og ser på fargeendring når endepunktet er nådd.
Startpunkt: ingenting av analyseløsningen har reagert
Halvtitrerpunkt: halvparten av analyseløsning har reagert
Ekvivalenspunkt: all analyseløsning har reagert
pH ved sterk syre og sterk base titrering:
Startpunkt: finn kons av enten H3O- eller OH- i analyseløsning og finn pH eller pOH
Halvtitrerpunkt: finn opprinnelig kons H3O+ eller OH- i analyseløsninga, del på 2, del på nytt volum (volum analyseløsning + halve volumet til
standardløsningen). Finn så pH eller pOH
Ekvivalenspunkt: alltid 7 ved sterk syre og sterk base.
PH ved svak syre og sterk base: CH3COOH + OH- ---> CH3COO- + H2O, eddiksyra er 0.1M
Start: CH3COOH + OH- ---> CH3COO- + H2O x*x
Før: 0.1 - - Ka = 0.1-x = 1.8e-5
etter: 0.1 – X x x x = 0.0013 pH = 2.89
Halvtitrerpunkt: pH = pKa+log[base]/[syre] = pKa = -log(1.8e-5) = 4.7
Ekvivalenspunkt: mol CH3COO- = mol CH3COOHstart , kons: mol CH3COOHstart/nytt volum i kolben.
Kb = (x*x)/( [CH3COO-] – x) = 5.6e-10, finn x og finn pH, 14 – -log(x)
Etter ekvivalenspunktet: finn mol tilsatt/nytt volum og ta pH eller pOH av dette
Eksempel: vi titrerer 50ml 0.2M NaOH med 0.1M HCl (sterk syre + sterk base)
pH start: 14 – (-log[OH-]) = 14 – (-log0.2) = 13.3
pH halvtitrerpunkt: mol OH- opprinnelig : 0.01mol, mol OH- ved HTP: 0.01/2 = 0.005, nytt volum = 50+HCl tilsatt = 50 + (100/2) = 100ml= 0.1l,
[OH- ] = 0.005mol/0.1liter = 0.05. pH = 14 – (-log0.05) = 12.7
pH ekvivalens: 7 siden det er sterk syre og sterk base
1ml syre tilsatt etter ekvivalenspunkt: mol HCl = 0.1*1/1000 = 0.0001mol. [H3O+ ]= 0.0001mol/0.151liter
pH = -log(6.6e-4) = 3.2
Eksempler: 50ml 0.1M HCl + 10ml 0.5M NaOH, like stoffmengder sterk syre og sterk base, pH er 7
50ml 0.1M HCl + 10ml 0.2M NaOH, overskudd av HCl på 0.003mol, [H3O+]=0.003mol/0.06liter pH= 1.3
50ml 0.1M CH3COOH + 10ml 0.5M NaOH = like stoffmengder, men svak syre, vi er ved ekvivalenspunkt, [CH3COO- ] = [CH3COOH]start,
0.005mol/0.06liter= 0.083M, Kb(CH3COO-)=5.6e-10=x*x/(0.083-x)
x=6.8e-6 og pH = 14-(-log6.8e-6) = 8.8
50ml 0.1M CH3COOH + 50ml 0.5M NaOH: overskudd på 0.02mol OH- , [OH-]=0.02mol/0.1liter=0.2. pH=13.3
50ml 0.1M CH3COOH + 5ml 0.5M NaOH: vi har tilsatt halvparten så mange mol NaOh som CH3COOH. Vi er ved halvtitrerpunktet, vi har buffer. pH
= -log(1.8e-5) = 4.7
SYRE-BASE-TITRERING EKSEMPEL: En prøve av smertestillende medisin ble i en titrering med en base analysert for å bestemme mengden av
den enprotiske syren aspirin, HC9H7O4. Under titreringen var det behov for 21,50 ml 0,100 M NaOH for å få fullstendig nøytralisert 0,500 g av
prøven. Hva er vektprosenten av aspirin i prøven? Løsning: HC9H7O4 + NaOH = NaC9H7O4 + H2O
n = V.c = 21,50 ml x ( 0,100 mol NaOH / 1000 ml løsn) = 0,00215 mol NaOH
Koeffisientene for HC9H7O4 og NaOH er like, slik at det er likt antall mol av hver som reagerer. Derfor er antall mol aspirin i prøven 0,00215 mol.
Molekylvekten til aspirin er 180,2 slik at antall gram aspirin i prøven var:
m = n . Mm = 0,00215 mol x 180,2 g/mol = 0,387 g
Prosentdel aspirin = (masse aspirin/masse av prøven) = 0,387 g / 0,500 g x 100 % = 77,5 %
Indikatorer syrebasetitrering: svak syre + sterk base: fenolftalin, sterk syre + sterk base: BTB, svak base + sterk syre: metylrødt, viktig å finne en
som slår om i den bratte delen av titreringskurven.
Oppgave: Vi titrerer 20ml eddiksyre med en standardløsning av 0.1M NaOH.
-Regn ut konsentrasjonen til eddiksyren når pH i starten av titreringen er 2.8
Når pH i starten av titreringen, altså når ingen H3O+ioner har reagert, er 2.8 er kons av H3O+ =0.00158
CH3COOH + H2O --> CH3COO- + H3O+
Før: X - -
Etter: X-0.00158 0.00158 0.00158
Ka(CH3COOH) = 1.8e-5 =(0.00158*0.00158)/(X-0.00158)
X=0.14 og da er også [CH3COOH]start lik 0.14M
-regn ut kons. når man ved titrering til ekvivalenspunktet har brukt 25ml NaOH[CH3COOH]*0.02 = 0.1M*0.025. [CH3COOH] = 0.13M
VASKEMIDLER: Såpe fremstilles av fett(triglyserid) i flere trinn
Syrekatalysert hydrolyse; fettet reagerer med vann i surt miljø og spaltes til fettsyrer og glyserol. Man tilsetter NaOH til fettsyren og får fast såpe.
Eksempel med stearinsyre; C17H35COOH(l) + NaOH(aq) --> C17H35COO- + Na+ (såpeløsning) --> C17H35COONa(s)
Basisk hydrolyse; tradisjonell såpekoking, man koker fettet, triglyseridene, med NaOH og får dannet natriumsalter og glyserol. Denne såpen blir hard,
myk såpe fås ved koking med KOH isteden.
Forskjeller mellom syrekatalysert og basisk: ved basisk dannes såpe direkte, ved syrekatalysert dannes fettsyrer som må omdannes til salt med lut.
Likheter; man benytter triglyserid og lut. Det er kjedelengden som avgjør om såpen er fast eller myk.
Såpeanion; når en fast såpe løses i vann får vi natriumioner og negative fettsyreioner. Disse kalles såpeanioner og har en lang hydrokarbonkjede som
er upolar, hydrofob, og en polar ende som er hydrofil, altså vannløselig. Vann er polart, kan ikke løse opp upolare stoffer, og det er derfor vi bruker
såpe med den lange upolare delen. Vaskeevnen til en såpe øker med lengden av hydrokarbonkjeden, den må være minst 10 C-atomer lang, men blir
den for lang vil den ikke løse seg i lunkent vann. Overflatespenningen i vann er høy pga hydrogenbindinger, men såpeanionene minker denne og gjør
at tøyet lettere fuktes. Dette fordi såpeanionenes hydrofobe del søker bort fra vannet og legger seg i vannoverflaten, kiler seg inn mellom
vannatomene og minker spenningen. Såpeanionene som er til overs samler seg ca 100 stk i ”blomster”, miceller, sirkler der streken(hydrofob del)
peker innover og rundingen utover.
Oppløsning av smuss; såpeanionenes hydrofobe del, hydrokarbonkjeden, søker vekk fra vannet og trenger inn i og mellom smusset og tøyfibrene slik
at fettflekken løsner. Såpeanionene danner en film og gjør at smusset ikke fester seg til noe igjen.
Ulemper med såpe; såpe danner basisk vaskevann som kan skade proteinene i ull og silke, og øke pHen i huden vår som fører til at skadelige
mikroorganismer får bedre vekstvilkår. Dessuten fungerer såpe dårlig i surt vann fordi såpeanionene reagerer med H3O+-ionene og danner
fettsyremolekyler (olje, klumper)
CH3 – [CH2] 14 – COO- (aq)(palmitat) + H3O++(aq) --> CH3 – [CH2] 14 –COOH(s)(palmitinsyre) + H2O
Såpe i hardt vann og sjøvann som er rikt på kalsium- og magnesiumioner vil felle ut kalksåpe som gir belegg på tøy og hår. 2CH 3-[CH2] 14 – COO-
(aq)(palmitat) + Ca2+(aq) --> (CH3-[CH2] 14 –COO-)2Ca2+ (s)(kalksåpe)
Syntetiske Vaskemidler; laget uten såpens bivirkninger, før ble soda (Na2CO3) tilsatt for å felle ut kalsium/mg-ioner som karbonater men nå lages de
syntetiske. Syntetiske tensider skal ha en lang fettløselig hydrokarbonkjede, en vannløselig polar del og bør ikke danne uløselige salter med
metallioner eller påvirkes av pH. Dessuten bør de være miljøvennlige og billige å lage.
Detergenter: Er salter av modifiserte fettsyrer
Såper: består av saltet (vanligvis Na eller K) til en fettsyre . Saltenden er ladd/polar og løses i vann (hydrifil = vannelskende) mens karbonhalen er
uladd/upolar og løses i fett (lipofil = fettelskende).
Tensider: organisk forbindelse som minker vannets overflatespenning
Anioniske tensider: mest vanlig i vaskemidler, såpe er et eksempel og natriumpalmitat et annet, den hydrofile delen, COO-, er negativt ladd. Ofte har
syntetiske anioniske tensider opphav i svovelsyre, i natriumalkylsulfater er den polare delen et sulfation og den hydrofobe en
alkylgruppe;natriumlaurylsulfat;
CH3 – [CH2] 10–O-SO3—Na+. Na-ionet har ingen vaskeeffekt, SO3 kommer fra en sterk syre og vil derfor ikke ta opp H atomer lett, praktisk talt
nøytral løsning, og det vil ikke felles ut kalsium/magnesiumsalter av laurylsulfatet.
Kationiske tensider: i skyllemidler siden de binder seg til negative ladde partikler som hår og rester av anioniske tensider. Har ofte en lang upolar
hydrokarbonkjede og et kation som er et slags NH3 der H er byttet ut med CH3. N-atomet er positivt ladd.
Amfotære tensider; har både positiv og negativ gruppe, er positivt ladde i surt miljø og både basisk og surt i basisk miljø.mer skånsomme mot øyne og
hud enn anioniske -->basnesåpe.
Ikke-ioniske eller nonioniske tensider: polare molekylforbindelser uten ladning, mindre løselige i vann og mindre vaskeevne, polare grupper er –OH
og etylenoksid (-CH3 -CH2-O-). Vannløseligheten øker med antall etylenoksidgrupper.
Eksempel; man har en grønnsåpeløsning, hva skjer om man tilsetter
NaCl: utfelling av natriumsaltet til fettsyren, økt ionestyrke gjør såpen mindre løselig, saltes ut
MgSO4 : felling av det tungt løselige magnesiumsaltet til fettsyren
Eddik: det dannes fettsyre som sees som olje i vannoverflaten.
****Næringsmidler
Næringsmiddel: mat eller drikkevare som er bestemt for å spises
Næringsstoff: fast, flytende eller gassaktig stoff som kroppen tar opp og gjør seg nytte av
Karbohydrater: Navn; fordi man trodde de var hydrater av karbon og kunne skrives Cx(H2O)y
Form: ringform, 1 ring=monosakkarid, 2ringer=disakkarid, 3 ringer= polysakkarid (mono&di=sukkerarter)
Glukose: C6H12O6, druesukker, i bær, frukt og honning, seksring med 5 karbonatomer og 1 oksygenatom, sidegruppe med C i. Kan være både ring og
kjede, åpnes til ”høyre” for O-atomet, ved C1, man får en CHOgruppe her da en H hopper opp på O-atomet, aldehydegenskaper i vann. Den C’en som
får CHO gruppe i kjede kalles C1 og C’en i sidekjeden er C6. Glukose ring-kjede er en dynamisk likevekt og når den går sammen til ring igjen er det
to muligheter for plassering av OH-gruppen på C1. Dersom denne vender nedover har vi alfa-glukose, vender den oppover har vi beta-glukose.
-----Glukose som kjede har 6Catomer og er en heksose. Et kiralt atom er bundet til fire ulike grupper, og av strukturformelen for glukose som åpen
kjede ser vi at både C2, C3, C4, og C5 er kirale.
Monosakkarider som aldoser og ketoser: H og OH kan bytte plass på de kirale C-atomene og det finnes 16 forskjellige stereoisomere heksoser av
glukose og I åpen kjede har disse en CHO gruppe på C1, de er aldoser.
Fruktose som danner en 5-ring av 4 C-atomer og et O-atom med 2 sidegrupper med C, vil i åpen kjede få en CO-gruppe på C2 slik som ketonene,
fruktose er en ketose
Et disakkarid blir dannet av to monsakkarider ved at en OH gruppe på hver ring reagerer med hverandre i en kondensasjonsreaksjon. Et O-atom
binder dermed ringene sammen. Maltose blir dannet når to glukosemolekyler reagerer. OHgruppen på C1 i den ene alfaglukosen reagerer med
OHgruppen på C4 i det andre og man får en alfa1-->4 binding. Det motsatte kalles en hydrolyse. Det er hydrolyse som skjer i tarmene før
monosakkarider kan tas opp i fordøyelsen.
Alle monosakkarider og noen av disakkaridene (maltose, laktose ikke sukrose) men ingen polysakkarider kan redusere fehlingsvæske. Både
aldoser(aldehydgruppen på C1 --> COOH) og ketoser (etter omgruppering av atomer) virker reduserende. Cu2+ --> Cu2O(rød)
Fordøyelige Polysakkarider: bygd opp av mange enheter, i stivelse, glykogen og cellulose er de bygd opp av glukose, cellulose er ikke fordøyelig. Et
ukjent antall glukose går sammen i alfa1-->4 bindinger, og spalter av vann. nC6H12O6 --> (C6H10O5)n + nH2O (amylose spesielt, uløselig i vann, 50-
300enheter) Amylose er et polysakkarid, formet som en spiral med ca 6 enheter i hver omdreining, når jod danner blåfarge med stivelse er d fordi det
legger seg inni hulrommene. Når man koker amylose retter den seg ut og blåfargen forsvinner.
Kostfiber: polysakkarider som er unedbrytbare. Cellulose er et eksempel, bundet sammen av betaglukose, beta1-->4 bindinger (heller oppover). Ikke
grenet, kan pakkes sammen, ikke brytes ned av mageenzymer,
Pektin er også kostfiber selv om det kan løses i vann (seigt) lange grenede kjeder, danner hydrogenbindinger med vann derfor løselig.
Fettstoffer: Fettstoffer tilhører lipider, løser seg ikke i vann men i etanol, bensin og etere, løser opp vitaminer og smaksstoffer. Triglyserider(fett),
forsolipider og steroider er de tre hovedgruppene av fett.
Mettede og umettede: mettet fett har ingen dobbeltbindinger, umettet har en eller flere. C18:2 betyr at et fett har 18 C’atomer og 2 dobbeltbindinger.
Navnsetting på umettede fettsyrer: systematisk navn; man gir C i COOH nummer 1, og så oppgi dobbeltbindingene med plassnummer i navnet. C18:2
vil da for eksempel kunne hete oktadeka-9,12,diensyre dersom dobbeltbindingene kom mellom C nr 9-10 og 12-13. Alternativt starter man å telle
bakfra og nummererer den første dobbeltbindingen med et omega nummer, kommer dobbeltbindingen på nr 4 bakfra har vi en omega 4 fettsyre.
Triglyserider: den vanligste matfettypen, estere dannet av den treverdige alkoholen glyserol(propan 1,2,3 triol) og fettsyrer, de tre OHgruppene i
alkoholene kan være forestret med ulik eller samme fettsyre. I fordøyelsen blir to av fettysrene spaltet av og monoglyseridet tas opp i fordøyelsen. Jo
kortere fettsyrer jo lavere smeltepunkt, antall dobbeltbindinger har også noe å si, naturlig vil fettsyrene være cis-isomere, og ha ”knekk” der
dobbeltbindingen er, dette gjør det vanskeligere å pakke molekylene sammen, og kokepunktet lavere enn ved trans-bindinger. Fett er som regel en
blanding av mange ulike typer triglyseriger med ulike smeltepunkter.
Harskning: umettet fett blir oksidert, det harskner, når det blir stående. Dette skjer ved en fri radikal-reaksjon, og kan motvirkes ved at antioksidanter
tilsettes. ***Herding: umettet fett er som regel flytende, og for å få det i fast form må det herdes, man må lage dobbeltbindinger ved addisjon av
hydrogenatomer med nikkel som katalysator. Dobbeltbindingene lages en om gangen. Noen ganger omdannes en cis-binding til en trans som fører til
at knekken blir borte, fettet kan pakkes hardere sammen og får høyere smeltepunkt.
Fosfolipider: den ene fettsyren i triglyseridet er skiftet ut med en organisk fosfatforbindelse med en positiv og en negativ del som gjør den polar. De to
fettsyremolekylene er upolare, og denne egenskapen gjør at lecitin(et fosfolipid) kan fungere som en emulgator mellom fett og vann, finnes i
eggeplomme. Emulsjon: monoglyserider har bare en lang feettsyrekjede, og to OH-grupper i glyseroldelen av molekylet. Monoglyseridene kan derfor
danne hydrogenbindinger med vann, og er litt vannløselige. Pga den lange fettsyrekjeden er de også løselige i olje og dette gjør dem til en brobygger
mellom vann og olje, en emulgator.
Vann i olje, v/o-emulsjon; dråper av vann i olje, smør og margarin
Olje i vann, o/v-emulsjon; dråper av olje i vann, melk, fløte og majones
Steroider: kolesterol, gallesyrer, kjønnshormoner og vitamin D2. Kolesterol finnes i cellemembraner og er et forstadium til syntesen av andre stoffer,
samt nødvendig for transport av fett i blodet. Ikke nødvendig å tilføre kroppen, produseres. Bygd opp av grunnskjelett på 17 C-atomer fordelt på 4
ringer som er bundet sammen, har en OH-gruppe og en lang grenet hydrokarbonkjede.
Proteiner: Bygd opp av aminosyrer, brytes ned i fordøyelsen og bygges til aminosyrer eller andre nitrogenforbindelser igjen i tarmene.
Aminosyrer: omtrent 20 forskjellige, har NH2 og COOH bundet til samme karbonatom, til C-atomet er det også bundet en H samt en varierende og
karakteristisk gruppe. Hos glysin er dette en H og hos alanin er det CH3. Aminosyrene tegnes ofte på ioneform fordi Hatomet(svitterion) i COOH-
gruppen lett flyttes til det ledige elektronparet i NH2-gruppen(aminogruppen). Mellom aminosyremolekylene er bindingene sterke(ionekarakter) og
aminosyrer er faste stoffer, løselige i vann og kan transporteres med blodet. Amfotær.
Peptidbinding: to aminosyrer binder seg sammen og spalter av vann(kondensasjonsreaksjon) og danner et dipeptid. Bindingen kalles peptidbinding.
Proteiner: naturlige polypeptider der antallet aminosyrer varierer fra 100 til 70 000
Påvisning: forbindelser med peptidbindinger vil gi blålilla kompleks med kobberIIioner i basisk miljø, fungerer best med vannløselige proteiner.
Primærstruktur: rekkefølgen på aminosyreneSekundærstruktur: deler av en polypeptidkjede binder seg sammen med hydrogenbindinger til et flatt
område eller spiral, H-binding mellom H i NH2 og O i >CO et annet sted på kjeden.
Tertiærstruktur: polypeptidkjedene slynger seg og gir bestemte tredimensjonale former, de kveiles opp og det dannes bindinger (kovalente, ione og
hydrogen) mellom ulike sidegrupper.
Glubulære proteiner: form som kule med små polare R-grupper stikkende ut, vannløselige, finnes i melk, egg og blod, kan ødelegges ved pH-endring,
varme, pisking, salting, disse river opp de små proteinkulene slik at de kan de klumper seg. Ved pH-endring vil en R-gruppe med COO- endres til
COOH og ikke kunne danne ionebindinger.
Elektrokjemi: Når et metall står i vann vil vannmolekyler bombandere det slik at metallioner løsner og metallstaven blir negativt ladd. Hvor ladd
metallet blir avhenger av hvor langt ned det står i tabellen for reduksjonspotensiale . Man kan måle spenning mellom to metaller i vannløsning, men
det vil ikke gå strøm mellom disse. For at strøm skal kunne gå må det gå kontinuerlig elektroner mellom metallene i en ytre krets. Det må hele tiden
løsne nye metallioner fra det mest elektronegative stoffet, og stadig reduseres ioner fra det minst elektronegative metallet. Har man f.eks sink og
kobber, det sink er mest elektronegativt, må sinkmetallstaven settes i en løsning av sinkioner (halvcelle), og kobberstaven i en løsning av
kobberioner(halvcelle) (tilsammen;galvanisk celle, man omdanner kjemisk energi til elektrisk energi v.h.a en ytre krets). Begge kan ikke stå i
kobberløsninga for da vil elektronene på sinkstaven reagere direkte med kobberionene i løsningen og ikke gå gjennom ledningen som man kobler de
to stavene sammen med. Spenningen måles med voltmeter. De to løsningene er bundet sammen med en saltbro som ofte inneholder K2SO24(aq).
Denne deltar ikke i reaksjonene men nøytraliserer ladningsforskjellene i cellene. I halvcellen med sink vil sinkioner bli dannet hele tiden og gi positiv
ladning, da vil SO42- gå ut i sinkcellen for å oppveie den positive ladningen og omvendt.
DEN ELEKTROMOTORISKE SPENNINGEN AVHENGER AV REDOKS-PARRENE SOM BRUKES.
EKS: - Pb / Pb2+(aq) 1,0 M // Cu2+(aq) 1,0M / Cu +
-0,13 V 0,34 V
E0celle = E0red + E0oks = 0,34 V + 0,13 V = 0,47 V (E0oks = -E0red)
Eks: For en sink-kobbercelle der [Zn2+] = 1,00 M og [Cu2+ = 0,01M blir den elektromotoriske spenningen:
E = (1,10 - 0,0592/2 . log(1,00/0,01)V = (1,10 – 0,06)V = 1,04V
Standard reduksjonspotensial for halvcelle: Måles i forhold til en hydrogenelektrode, denne verdien er satt til 0, kan være både positivt og negativt.
Hydrogenelektrode: lages ved å la hydrogengass boble rundt en plate av metallet platina i saltsyre. Platina er en elektronfornidler. H 2 molekyler
adsorberes på overflaten av platinaplaten kan spaltes i H atomer og disse gir fra seg elektroner til platinaplaten og bli H+-ioner. Platina kan også
overføre elektroner til H+-ioner fra saltsyren og man vil få en likevekt; 2H-+(aq) + 2e- --> H 2 . Standard reduksjonspotelsial for denne reaksjonen er 0
i standardtilstanden, altså når den er 1M og trykket 1atm
Cellediagram; Størst reduksjonspotensiale = reduksjon , Minst reduksjonspotensiale = oksidasjon (størst reduksjonspotensiale = høyeste E0 verdi)
måten man beskriver cellen på. | viser en fasegrense, og metallet skrives alltid ytterst, || symboliserer saltbroen, i halvcellen med det mest
elektronegative metallet får man en oksidasjon, halvcellen blir negativ og skal til venstre i diagrammet, i halvcellen med den minst elektronegative
metallet får man en oksidasjon, denne blir positiv og skrives til høyre. Eksempel:
- +
Zn(s) | Zn2+(aq) || Cu2+(aq) | Cu(s)
Galvanisk celle/Daniellcelle:: Når vi setter en metallstav ned i vann, blir metallet bombardert av vannmolekyler slik at noen metallioner løsner og går
ut i løsningen. Elektronene blir igjen i metallet som får negativ ladning. Dette vil ikke skje i det uendelige, for etter hvert som metallstaven blir
negativ, trekker den til seg noen av de positive metallionene. Etter en stund innstiller det seg en likevekt. M(s) = M2+(aq) + 2e-
For å få ioner til å strømme gjennom en ledning kan ikke sink og kobberstaven stå i sammen i et kar. Da ville i så fall få et belegg av kobber og
reaksjonen ville stoppe opp.
Dette kan løses ved at en setter sinkstaven ned i en sinkløsning, og forbinder løsningene med en saltbro slik at man får en sluttet krets. Saltbroen
inneholder en gele med en saltløsning av ioner som verken deltar i redoksreaksjonene eller reagerer med andre ioner i beholderen. Sulfationer i broen
vandrer ut i sinkløsningen og nøytraliserer sinkioner som løses ut av staven. I den andre halvcellen vil kaliumioner vandre ut av broen og kompensere
for de stadig utladde kobberionene. Metaller har ulik tendens til å avgi metallioner til vann og selv bli negativt ladd. Sink har større tendens enn
kobber. Når en sinkstav og en kobberstav står i samme vannløsning, får derfor sinkstaven større negativ ladning enn kobberstaven.
 Cellespenning; man regner ut spenningen mellom to halvceller, man bytter fortegn på standard reduksjonspotensial til det mest elektronegative
metallet (det som står nederst av de to og det ”laveste” tallet) og så adderer man standard red.potensial for det mest elektropositive metallet. I sink og
kobbers tilfelle er standard red.potensiale for sink –0.76V og for kobber 0.34V. Man legger da sammen –(-0.76) og 0.34 og får at cellespenningen er
1.1V. Når cellespenningen er positiv er reaksjonen spontan, skjer av seg selv.
Eksempel; Skriv reaksjonen der jern ruster i fuktig luft og jernhydroksid dannes. Hva er cellespenningen her?
Først finner vi halvreaksjonen med jern i kjemitabellen side 9 og 10
Fe2++(aq) + 2e- --> Fe(s) Standard reduksjonspotensial er –0.44V
Så finner vi en halvreaksjon der oksygen og vann inngår og danner hydroksid
O2 (aq) + H2 O(l) + 4e- --> 4OH- Cellespenningen her er 0.4V
Vi ser at halvreaksjonen med luft og vann har størst reduksjonspotensial og kan derfor skrive den på opprinnelig form i likningen. Den med lavest
red.potensial, her jern, må man snu likningen slik at man får en oksidasjon. Da bytter man også fortegn på reduksjonspotensialet slik at man får 0.44V
og ikke –0.44V. Man må også balansere likningen med hensyn til elektroner, altså gange med 2 i likningen med jern.
2Fe2++(aq) + 4e- --> 2Fe(s) Eo = -0.44V
O2 (aq) + H2 O(l) + 4e+ --> 4OH+ Eo = 0.4V
2Fe2++(aq) + O2 (aq) + H2 O(l) --> 2Fe(s) + 4OH+ Ecelle = 0.44 + 0.4 = 0.84V (positivt resultat=spontan)
Oksiderende Syrer; fordi syrer avgir H+ ioner vil de oksidere alle metaller som står under hydrogen i tabellen for standard reduksjonspotensial, for
eksempel sink og jern, og disse metallene kalles hydrogenutdrivende metaller, og også uedle metaller. Hydrogenionene blir redusert til hydrogengass
mens man får metallioner. Man har også såkalte oksiderende syrer, der anionene virker oksiderende. Eksempler er salpetersyre, HNO 3, der NO2 - står
ganske høyt oppe i tabellen for standard reduksjonspotensial, og vil oksidere alle metaller under seg, deriblant kobber og sølv.
***Batterier: TØRRELEMENTER
Negative pol:
Zn2+ + 2e- = Zn(l)
Positive pol:
2MnO2 + 2H2O + 2e- = 2MnO(OH) + 2OH-
Cellereaksjon:
Zn2+ + 2MnO2 + 2H2O = Zn(l) + 2MnO(OH) + 2OH-
ALKALISK :
Negative pol:
Zn2+ + 2e- = Zn(l)
Positive pol:
2MnO2 + 2H2O + 2e- = 2MnO(OH) + 2OH-
Cellereaksjon:
Zn2+ + 2MnO2 + 2H2O = Zn(l) + 2MnO(OH) + 2OH-
KNAPPCELLE:
Negative elektrode:
Zn(S) + 2 OH-(s) = ZnO(s) + H2O(l) + 2e-
Positive elektrode:
Ag2O(s) + H2O(l) + 2e- = 2Ag(s) + 2OH-(aq)
Cellereaksjon:
Zn(S) + Ag2O(s) = ZnO(s) + 2Ag(s)
Knappcellebatteri: flere typer, sølvoksidbatteri mest vanlig.
Positiv elektrode er Ag2 O(s) som er blandet med grafitt
og leder strøm,negativ elektrode er av sink.
Mellom dem er absorberende materiale satt inn
med KOH(aq). Reduksjonspotensialene for Ag+ og Zn2+
iflg. tabellen er henholdsvis 0.8V og –0.76V, og da Ag+
har høyest standard red.potensial er det sink som blir
oksidert, og reaksjonslikning snus.
Reduksjon: Ag+ + e- --> Ag(s) Eo = 0.8V
Oksidasjon: Zn --> Zn2+ + 2e- Eo= 0.76V
Cellereaksjon: Ag+ + Zn --> Ag + Zn2+ Ecelle= 1.56V
EGENTLIG cellereaksjon når man tar hensyn til at man har sølvoksid: Ag2 O(s) + Zn ---> 2Ag + ZnO
Akkumulatorer: oppladbare batterier
Blybatteri / blyakkumulator: I oppladd form består batteriet av seks galvaniske celler med negative elektroder av bly og positive av blyoksid, disse
står i svovelsyre, H2 SO4.
Beregne spenning i en enkelt oppladd celle: først finner vi st.red.potensiale for en halvreaksjon der bly og blysulfat inngår (PbSO4(s) + 2e- --> Pb(s) +
SO4 2-(aq) Eo =-0.36V) Videre finner vi en halvreaksjon der blyoksid og blysulfat inngår (PbO2(s) + SO4 2-(aq) + 4H+(aq) + 2e- --> PbSO4 (s) +
2H2O(l) Eo=1.69V)
Red.potensiale for blyoksid/blysulfat er størst, denne blir redusert, den andre oksidert og vi snur ligningen.
Reduksjon; PbO2(s) + SO4 2-(aq) + 4H+(aq) + 2e- --> PbSO4 (s) + 2H2O(l) Eo=1.69V
Oksidasjon: Pb(s) + SO4 2-(aq) --> PbSO4 (s) + 2e- Eo = 0.36V
Cellereaksjon: PbO2(s) + SO4 2-(aq) + 4H+(aq) + Pb(s) + SO4 2-(aq) --> PbSO4 (s) + 2H 2O(l) + PbSO4 (s)
Ecelle er 1,69 + 0,36 = 2.05V
Når blyakkumulatoren er utladd er det blysulfat på begge elektrodene. Det er dannet vann så kons. av svovelsyren er lavere enn ved starten, man kan
altså sjekke tilstanden ved å måle tettheten. Når man setter spenning(litt mer enn d som egentlig kreves) på blyakkumulatoren går reaksjonene motsatt
vei. Dersom man lader for lenge eller ved for høy spenning blir vann spaltet til oksygen- og hydrogengass, eksplosiv!
Indre Motstand: når batterier brukes dannes varme, det viser at de har indre motstand. Når de brukes/lades forflyttes ionene, og noe av energien går til
bev.energi for ionene, noe som lager varme. Når vi tapper masse strøm av et batteri på kort tid får vi en opphopning/underskudd av elektroner ved
elektrodene og batteriet må hvile litt for å jevne ut kons.forskjeller og øke spenningen.
Brenselsceller: Et batteri der man etterfyller stoffer/brensel til halvcellene der reaksjonene foregår, og fjerner reaksjonsproduktene. Dette er egentlig
knallgass, men de to gassene kommer ikke i kontakt med hverandre, kontrollert, og energien som frigis brukes til nyttig arbeid. Fordelen med
brenselscelle er at energiutbyttet er høyere enn ved vanlig forbrenning, ulempen at sikre brenselsceller er vanskelige å lage. Metanol er også aktuelt i
brenselsceller. Vanligst er hydrogengass-oksygengass-cellen der oksygen- og hydrogengass tilføres hver sin elektrode. Gassene spaltes i atomer. Ved
den neg.elektroden vil H-atomer avgi elektroner når cellen leverer strøm. Ved den positive elektroden tar oksygenatomer opp elektroner når strøm går
og O2- blir avgitt til KOH-løsningen, reagerer med vann og gir hydroksidioner.
Oksidasjon: H2(g) + 2OH-(aq)(fra KOH mellom cellene) --> 2H2O(l) + 2e- Eo = 0.83V
Reduksjon: O2 (g) + 2H2O(l) +4e- --> 4OH- Eo = 0.4V
Cellereaksjon: 2H2 (g) + O2 (g) --> 2H2O(l) Ecelle= 1.23V
Elektrolyse: fremstilling av alkalimetaller, fra elektrisk energi til kjemisk energi. Alkalimetaller finnes aldri fritt i naturen, det finnes ingen stoffer
som kan redusere dem, og man må derfor tvinge dem til å reduseres. Man tilfører elektrisk energi slik at f.eks Na+ blir redusert til natriummetall.
Ikkespontan reaksjon v.h.a strømkilde.
-----Av NaCl-smelte:når en smelte av NaCl blir elektrolysert vil de positive ionene, Na+, gå til den negative elektroden(anoden) og ta imot elektroner,
slikat man får dannet natriummetall ved en reduksjon. De negative ionene, Cl-, vil gå til den positive elektroden(katoden) og gi fra seg elektron,
oksideres til klorgass, Cl2.
Reduksjon: Na+(l) + e- --> Na(s) Oksidasjon: 2Cl-(l) --> Cl2 (g) + 2e-
Cellereaksjon: 2Na+(l) + 2Cl-(l) --> Na(s) + Cl2 (g)
Å smelte/elektrolysere et salt krever masse energi, og kan gjøres lettere ved å tilsette en annen forbindelse.
---Av vannløsning med NaCl: Når man elektrolyserer en løsning av NaCl i H2O vil klorgass dannes, men
istedenfor natriummetall vil hydrogengass dannes og vannet bli basisk. I forhold til elektrolyse av NaCl-smelte
har vi nå konkurrerende H2O-molekyler i løsningen, disse kan og gi fra seg og ta opp elektroner, og man må se på st.red.potensiale hvem som vil
vinne ved de ulike elektrodene.
Ved den neg.elektroden er dette mulig:
Na+(aq) + e- --> Na(s) Eo = -2.71V
2H2O(l) + 2e- --> H2 (g) + 2OH-(aq) Eo = -0.83V
Her vinner vannmolekylene siden de har høyest st.red.potensial.
Mulighetene for oksidering ved den positive elektroden er:
2Cl-(aq) --> Cl2 (aq) + 2e- Eo = -1.36V
2H2O(l) --> O2 (g) + 4H+(aq) + 4e- Eo = -1.23V
Selv om vann har høyest st.red.potensial gjør spesielle forhold for
gassdanning på en elektrode, samt overflatematerialet, at klor vinner.
Cellereaksjon: 2H2O + 2Cl- --> H2 + OH- + Cl2
Ecelle er –2.19V, og det betyr at man må minst ha en spenning på
2.19V for at reaksjonen skal gå.
-----Av vannløsning med natriumsulfat: når man elektrolyserer en vannløsning av natriumsulfat blir det dannet hydrogengass ved den negative
elektroden, og oksygengass ved den positive, samtidig som løsningen er nøytral. Før elektrolysen har man partiklene Na+, SO2 4- og H 2O i løsningen.
Ved den negative elektroden er det mulighet for reduksjon av natrium og vannmolekylene, men vann har høyest st.red.potensiale, så dette er
reaksjonen som skjer. Ved den positive elektroden vil det skje en oksidasjon, men da svovel i SO2 4- allerede har oks.tall VI, som er maks, vil det
være vann som vinner her også.
Red ved –elektrode: 4H2O(l) + 4e- --> 2H2 (g) + 4OH-(aq) (multipliseres med 2) Eo=-0.83V
Oks. Ved +elektrode: 2H2O(l) --> O2 (g) + 4H+(aq) + 4e- -Eo=-1.23V
Cellereaksjon: 4H2O + 2H2O --> 2H2 + 4OH- + O2 + 4H+
I virkeligheten reagerer OH- med H+ og danner vann,
reaksjonen blir derfor egentlig: 2H2O(l) --> 2H2 (g) + O2 (g)
Ecelle= -2.06V og man må derfor ha større spenning enn
2.06V for at reaksjonen skal gå.
Dette er egentlig bare en spalting av vann, men de andre
ionene er nødv. For at strøm skal gå i løsningen.
Forsølving:en gjenstand som skal metalliseres plasseres
som negativ elektrode i et elektrolysebad. Ved forsølving
er den positive elektroden av rent sølv. Sølvioner forlater
elektroden, går ut i løsningen, og reduseres ved den
negative elektroden, som får et sølvbelegg.
Stoffer i kretsløp
Atmosfæren: det tynne laget av gasser som dekker jordas overflate
Geosfæren: det faste området av jorda som skaffer oss brensel, mineraler og mat, inngår i miljøprosesser.
Hydrosfæren: først og fremst havet, men også vann, elver, isbreer, vanndamp, og grunnvann
Biosfæren: alt levende på jorda
Rensing av avløpsvann: avløpsvann er rikt på organiske stoffer som NH4 + og PO4 3-. Problemet er at når dette kommer ut i naturen vil
plantenæringsstoffene først føre til økt algevekst og gjengroing av f.eks. innsjøer, deretter vil nedbrytingen av det biologiske materialet kreve masse
av oksygenet i vannet, og føre til oksygenmangel som igjen ødelegger leveforholdene for fisk og andre organismer. Dessuten kan den giftige og
illeluktende gassen dihydrogensulfid dannes.
-----Ved rensing av avløpsvann skiller man mellom mekanisk, kjemisk, og biologisk rensing.
Mekanisk: en rist fjerner først store gjenstander, og små partikler får tid til å falle til bunns og sedimenteres.
Kjemisk: man tilsetter aluminium eller jern(III)forbindelser ved en pH på 5-6. Da danner disse bunnfall med forfater, PO4 3-, og ”fnokker” felles
ut.tilsetning av et polymer øker størrelsen på fnokkene, og slammet man får er rikt på fosfater og annet organisk materiale som blir revet med.
Biologisk: man fjerner organisk stoff, nitrater og fosfater ved hjelp av bakterier og andre mikroorganismer. Tilførsel av oksygen gjør at bakteriene
formerer seg. De bruker organiske forb. i avløpsvannet som energikilde, fosfater og nitrater til å lage proteiner og andre nødvendige stoffer, og
avfallstoffene blir karbondioksid, vann og slam.
Biologisk rensing med nitrogenfjerning: Det meste av nitrogenet i avløpsvann foreligger som NH4 +-ioner, og i oksygenrikt miljø oksiderer en
spesiell type bakterier ammonium via nitritt til nitrat (som nitrifikasjon i naturen)
-III O2 (g) +III O2 (g) +V
NH4 + (aq) --------> NO2 –(aq) ----------> NO3 –(aq)
I et annet basseng omdannes nitrat til nitrogengass i oksygenfattig miljø. I denne denitrifikasjonen bruker bakteriene oksygenet fra nitratet til å
oksidere organisk materiale:
+V 0 0 +IV
NO3 –(aq) + CH2O(organisk materiale)(aq) + H+(aq) --> N2 (g) + CO2 (g) + H2O(l)
Hvis man har fjernet det organiske materialet tidligere, tilsettes nytt(ofte metanol)
----Bruk av slammet fra et renseanlegg: dette er rikt på fosfater, nitrogenforbindelser, organiske stoffer og bakterier, og brukes til mye nyttig. Det kan
overføres til biogasstanker der bakterier omdanner organiske stoffer til biogass (CH 2O --> CH24(g) + CO2 (g)). Biogassen brukes som energikilde ved
oppvarming av hus, produksjon av el.strøm eller som drivstoff i busser. Restavfallet kan brukes som jordforbedringsmiddel. Slammet kan også beh.
med kalk rett fra renseanlegget og brukes som jordforbedringsmiddel.
Svovelets Kretsløp: Svovel finnes først og fremst i jordskorpen og havet, og både i fri tilstand og i forbindelser. I jordskorpen finnes den som
sulfider(pyritt FeS2, kobberkis CuFeS2, blyglans PbS) og sulfater(for eksempel gips CaSO4*2H2O). Flere steder finnes underjordiske forekomster av
rent svovel, olje, kull og gass er rikt på svovel, og havet er rikt på sulfationer, SO4 2-. I atmosfæren finnes få svovelforbindelser,SO2 og SO3 er de
viktigste, og i organismer inngår svovel i proteiner. Når organisk materiale blir brutt ned dannes H2S. Denne gassen blir i luften oksidert til
svoveldioksid, og videre til svoveltrioksid som løses i vanndråper og gir sulfationer.

+II O2 +IV O2 +VI H2O +VI

H2S ---> SO2 ---> SO3 ---> SO4 2-
Dihydrogensulfid Svoveldioksid Svoveltrioksid Sulfat
---Sulfatet i atmosfæren bringes tilbake til jorda med nedbøren, plantene tar opp sulfatet og bruker det til å danne blant annet proteiner, plantene
spises av dyr, og når planter og dyr nedbrytes blir svovelet i svovelbroene i proteinene omdannet til H2S. I sedimentene på havbunnen der det er lite
oksygen tar bakteriene oksygenatome fra sulfat for å kunne oksidere organisk materiale. Dette fører til at sulfat reduseres til sulfid.
0 +VI -II +IV
CH2O + SO4 2- --> H2S(dihydrogensulfid) + CO2 + H2O
--Det dannes også noe dimetylsulfid på havbunnen, antakeligvis når proteiner nedbrytes, sulfidgassene er illeluktende.
--Vulkanutbrudd gir utslipp av både H2S(g) og SO2 (g). Disse kan reagere med hverandre og gi gule skyer av svovel etter utbruddet. 2H2S + SO2 -->
3S + 2H2O
**De siste hundre år har mennesker påvirket svovelkretsløpet ved utslipp av SO2 (g), blant annet ved stasjonær forbrenning av fossilt brensel som
kull og olje, mobil forbrenning av eksos fra biler, skip og fly. Industriell fremstilling av f.eks sink gir utslipp av SO2. Sink forekommer i malm som
sinksulfid, og ved å ”røste” malmen får man svoveldioksid og sinkoksid. ZnS(s) + O2 (g) --> ZnO(s) + SO2 (g)
Tiltak for å redusere utslipp av SO2:Utslipp av svoveldioksid fører til sur nedbør som forsurer vann og jord, og påvirker livet der. Bygninger og
statuer av marmor skades, og metallkonstruksjoner og transportmidler korroderes. Man kan midlertidig løse forsuringsproblemet i jord og vann med å
kalke, men det er bedre langsiktig å redusere utslippene av SO2. Det finnes tre måter å gjøre dette på
- Fjerne svoveldioksid fra røykgasser i kull- og oljefyrte anlegg: i kullfyrte anlegg fjernes svoveldioksiden under selve forbrenningen, ovnen
bygges i flere etasjer med mange hull som både gasser og faste stoffer kan passere. Brenselet, knust kull, blandes med knust
kalsiumkarbonat,CaCO3(s). Blandingen blåses inn i ovnen, og en kraftig luftstrøm nedenfra sørger for både forbrenningen og at CaSO4(s) som blir
dannet blåses videre og faller ned i en beholder mens CO2, som også dannes, fritt får slippe ut. I oljefyrte anlegg fjerner man svoveldioksidet etter
forbrenningen, men før røykgassene slippes ut. Røykgassen med SO2 mmøter en dusj av kalsiumhydroksid, Ca(OH) 2 og vann. Svoveldioksid
reagerer med Ca(OH) 2 og danner kalsiumsulfitt,CaSO3(s). Dette faller ned, og oksideres videre til kalsiumsulfat. Sluttproduktetfor begge disse
prosessene er gips, som i noen tilfeller kan brukes i bygningsmaterialer.
- Fjerne svovelforbindelser fra brenselet: det finnes tre måter å fjerne svovel fra brenselet på. Den vanligste svovelforbindelsen i kull er pyritt,
FeS2, og for å fjerne dette knuses kullet og røres ut i vann. Pyritt har størst tetthet og synker til bunns først.
For å fjerne svovelforbindelser fra råolje varmes oljen opp med kalsiumoksid, og man får dannet CaS og SO2, og man får svovelfri olje. CaS reagerer
videre med oksygen til kalsiumoksid og svoveldioksid. CaO kan brukes på nytt.
Olje-S + CaO(s) --> CaS(s) + SO2 + olje ______og så-->_______ CaS + O2 --> CaO + SO2
Svoveldioksidet som blir dannet kan lett oksideres til svoveltrioksid som med vann danner svovelsyre, et viktig råstoff i industrien. Svovel i råolje kan
også fjernes ved reduksjon med hydrogengass, da dannes H2S og når denne reagerer med SO2 får vi svovel i fri tilstand.
Olje-s + H2 ---> H2S + olje H2S + SO2 --> H2O + S(s)
- Eller alternativt bruke brensel som ikke inneholder svovel i det hele tatt.
Prosesser i jord: jord er for det meste grus og sand dannet ved forvitring, men også gasser, vann med oppløste stoffer, levende organismer, og rester
av de i form av organisk materiale.
Leire: består av mindre partikler enn sand og grus, bygd opp av SiO4-enheter, der hver enhet har form som et tetraeder(sjokoladepudding) med Si i
midten og O i alle hjørnene. Disse setter seg sammen til flak ved at O-atomet i et hjørne er felles med den i hjørnet til neste. Mellom partiklene er det
vann. Hvis Si i tetraederet byttes ut med Al-ion, Fe-ion eller Mg-ion vil vi få et negativt ladd tetraeder, men siden den er omgitt av mange metallioner
er den nøytral. Humus/humussyrer: de organiske stoffene i jord stammer fra døde dyr og planter, restene etter nedbrytingen kalles humus. Pga
oksidasjon har man humus-COOH og humus-OH. Disse fungerer som ionebyttere
Ionebytter: stoff som ikke er vannløselig, men har evnen til å bytte ioner med en løsning, mange typer jord har denne egenskapen. Leire er negative
partikler med metallioner bundet til overflaten, disse kan byttes ut med andre positive ioner, og leire er en kationebytter. Også humus er ionebytter, og
det er H i humusgruppene COOH og OH som byttes ut med metallioner. Plantene tar opp metallioner som stammer fra leire og humussyrer, og bytter
metallionene ut med H+-ioner. Hvis man stadig fjerner avlingen fra en åker vil jorda etterhvert bli mettet av H+ ioner og den er utarmet. Da må man
gjødsle og tilføre nye metallioner. Sur nedbør tilfører H+-ioner til jordvannet, disse erstatter metallioner i jorda, og i første omgang nøytraliserer dette
den sure nedbøren, men med store mengder kan metallionene bli vasket ut fra jorda og ut i vassdrag der det skader fisker.
Fosforkretsløpet: knyttet til fosforholdige mineraler(kalsiumfosfat og apatitt), forbindelser i organismene (forsolipider og DNA) og til ioner i
havet(hydrogenfosfat, HPO4 2-) De ulike forbindelsene som inngår i kretsløpet til fosfor er fosfater i organiske og uorganiske forbindelser med
oksidasjonstall til P som er V. Når berggrunnen forvitrer kan fosfatholdige mineraler frigjøres, og det som løses i vann tas opp av plantene. Kons av
fosfor i vann og sjø er lav. Fra plantene går fosfatforbindelsene oppover næringskjeden, Fisk spises av fugl, og fuglebæsj har ofte vært en god kilde til
fosfatgjødsel. Når planter og dyr dør brytes fosfat fra organisk til uorganisk. Fosfat er en begrensende faktor for plantevekst i jord og ferskvann, og
når vi fjerner planter kan fosfatgjødsel være nødvendig. Fosfatforurensing i vassdrag kommer av overdreven gjødsling samt rester av avføring og urin.
Vaskemidler er i dag fosfatfrie. For mye fosfat kan føre til algevekst i innsjøer og deretter oksygenmangel og fiskedød. Mineraler i jord (geosfæren)
som kalsiumfosfat Ca(PO4)2 og apatitt, CaX(PO4)3, hvor X kan være F, Cl eller OH. I hav og vann (hydrosfæren)som salter av fosforsyre; H3PO4,
H2PO4-, HPO42-. I organismer (biosfæren) som skjelett og tenner og skall, fosfolipider, DNA og ATP. I luft (atmosfæren) er det minimalt.
Nitrogenkretsløpet: Atmosfæren er N-kilden. 78,1vol%N2 (g). I organismene (biosfæren) finnes de N-forbindelser i proteiner, DNA, ATP og en
rekke andre nitrogenforbindelser. I jord (geosfæren) finnes det lite N-forbindelser. I vann (hydrosfæren) finnes det lite N-forbindelser.
bakterier vann surt miljø
N2(g) → NH3(g) → NH3(aq) → NH4+(aq)
Nitrogenfiksering - Nitrogen er essensielt grunnstoff for alle levende organismer. Nitrogengass fra atmosfæren kan ikke plantene bruke direkte, de må
omdannes til vannløselige nitrogenforbindelser. Dette kalles nitrogenfiksering. Trippelbindingen som holder de to N-atomene i N2-molekylet sammen
brytes. Krever 950kJ/mol.
- Noen bakterier kan bryte bindingene i N2-molekylene og danne ammoniakk. Disse er frittlevende i jorda, eller på røttene til or og erteplanter.
- Skjer også når det lyner. N2 + O2 à 2NO(g) --og så--- NO +O2--> NO2 + H2O --> HNO3. Også i bilmotorer.
- Industrielt: N2 +3H2 à 2NH3 (Haber-Bosch-prosess.) Amoniakken er vannløselig, brukes i prod av nitrogengjødsel.
Nitrifikasjon: -Nitrat er den vannløselige nitrogenforbindelsen de fleste planter kan ta opp gjennom røttene. Omdannelse av N2-gass fra luft til
vannløselige N-forbindelser. Skjer hos blågrønne alger/bakterier, hos erteplanter og noen trær. ----I en nitrifikasjon oksideres ammonium via nitritt til
nitrat (vha bakterier)
2NH4+(aq) + 3O2(aq) → 4H+(aq) + 2NO2-(aq) + 2H2O(l)
2NO2-(aq) + O2(aq) → 2NO3-(aq)
Denitrifikasjon - I en denitrifikasjon reduseres nitrat til nitrogengass. Det dannes også noe dinitrogenoksid.
- Skjer når lavt oksygeninnhold i jorda. Da benytter oksygenatomer i nitrat til sin forbrenning av organisk materiale. Bakteriene bruker
oksygenatomene i nitrat til sin forbrenning av organisk materiale CH2O.
NO3-(aq) + CH2O(aq) + H+(aq) = N2(g) + CO2(g) + H2O(l)
Industrigjødsel - Når planter høstes fjernes nitrogenforbindelser med dem, jorda må tilføres nytt.
Utgangspunkt: Ammoniakk fra Haber-Bosch-prosess (se over). Den blir oksidert til nitrogenmonoksid, videre til nitrogendioksid og salpetersyre. Av
salpetersyren lages ulike typer nitrogengjødsel, eks: ammoniakkàNH4NO4, ammoniumnitrat. KalksteinàCa(NO3) 2, kalsiumnitrat. (NH4) 2SO4,
ammoniumsulfat. Fullgjødsel: nitrogen, kalium og fosforforbindelser.
Materialer : Materiale: fast stoff som skal brukes til noe nyttig, oftest en blanding, blandingen gir ulike egenskaper, ulike typer materiale: polymerer,
metaller og keramer. Herding vil si at man fjerner dobbeltbindingene ved å addere hydrogen.
Kompositt: sammensatt av flere materialer for bedre egenskaper, (betong=sement+sand/stein, laminat=lag av plastfolie og treplater presset sammen
under trykk)
Krystallinitet: et stoff som består av en eller flere krystaller er krystallinsk, i en krystall er partiklene ordnet i et mønster som går igjen gjennom hele
krystallen(diamant og istapp). Stoffer uten krystaller kalles amorfe, partikler kan være ordnet i mønster, men dette gjentas ikke systematisk(glass).
Stor krystallinitet=hardt, ugjennomsiktig(hvitt), liten krystallinitet=mykt, gjennomsiktig. Noen stoffer har både krystallinske og amorfe områder og
egenskapene til materialet avhenger av krystalliniteten. Jo større krystallinitet et materiale har, jo høyere tetthet har det.
Valg av materiale: forhold som må vurderes er styrke, tetthet, brennbarhet og holdbarhet, utseende og formbarhet, miljøhensyn,
produksjonskostnader og tilgjengelighet.
Organiske polymerer: oppstår ved at mange monomermolekyler binder seg sammen i en lang kjede, det er én atomgruppe som gjentas flere ganger,
opptil mange 100 000, og dette er den repeterende enheten, kalles også makromolekyler. Noen kjeder er lange og ugrenete, mens andre har sidekjeder,
eller er tverrbundne(ligger alngs hverandre og går i hverandre noen steder). Fremstilles ved addisjon eller kondensasjonsreaksjoner. Kloreten
polymeriseres til polyvinylklorid(PVC), en addisjonsreaksjon med dobbelbindingen.
Navnsetting polymerer: de som er laget ved addisjon av en monomer setter man poly- foran navnet(eventuelt trivialnavnet) på monomeren(polyeten),
 ved kondensasjon bruker man stoffgruppenavn som polyester og polyamid, eventuelt handelsnavn som nylon.
Naturlige og syntetiske polymerer: polypeptider(proteiner, ull, silke), polysakkarider (cellulose-->bomull, hamp, trær) og naturgummi er eksempler på
naturlige polymerer. Modifiserte naturlige polymerere lages ved å bearbeide den naturlige polymeren kjemisk. Plast er usyntetisk polymer, og vi
skiller mellom herdeplast og termoplast. Termoplast mykner og kan formes på nytt ved oppvarming, dette pga svake bindinger mellom polymer-
kjedene, mens herdeplast stivner i en viss form og er uformelig etter det, pga kovalente tverrbindinger mellom kjedene. Noen polymerer er elastiske,
gummi, og vi har både naturlig og syntetisk gummi.
Polymere laget ved addisjonsreaksjoner: hvis det er en dobbeltbinding i monomermolekylene kan de danne en polymerkjede ved addisjonsreaksjon,
dobbeltbindingen blir brutt og enhetene binder seg til hverandre. Polyeten har enklest struktur av polymerene, og lages på to forskjellige måter. Enten
ved en lavtrykksreaksjon v.h.a en katalysator(katalysatoren hjelper å bryte dobbelbindingene, og monomermolekylene binder seg sammen i lange
kjeder uten sidegrupper, kan pakkes tett sammen, PE-HD, brukes i bensintanker, rør, miniski), eller i en høytrykksreaksjon( med 1000atm. trykk, og
en friradikalreaksjon. I høytykksreaksjonen tilsettes et stoff til eten for å få reaksjonen i gang(initiator/startstoff). Dette stoffet er ustabilt og danner
frie radikaler, som har et uparet elektron og er svært reaktivt. Det knytter seg til dobbeltbindingen i et etenmolekyl og danner et nytt radikal på andre
siden av etenmolekylet. Det nye radikalet adderes til et nytt etenmolekyl, og slik er kjedereaksjonen i gang, kjeden blir avsluttet når det frie radikalet
reagerer med et annet fritt radikal. Friradikalreaksjon gir ikke bare lange kjeder, men også sidekjeder. Dette er fordi en kjede er mer eller mindre
oppkveilet, og det uparede elektronet i enden av kjeden kan ta et Hatom fra et annet sted på kjeden, man har da ikke et fritt radikal på enden av
kjeden, og veksten her vil slutte, men vil fortsette i d nye frie radikale der Hatomet ble tatt fra. Kjedene gjør at polyetenmolekylene ikke kan pakkes
tett sammen,de har lav tetthet og kalles PE-LD, brukes i bæreposer, båter, tyggegummi.)
Isotaktisk og ataktisk, Polypropen: kan sees på som eten med en –CH3 sidegruppe (CH2=CH(CH3)), og når propen blir polymerisert får vi en lang
kjede med sidegrupper. Ved bruk av katalysator får vi en kjede der alle sidegruppene ligger likt, på samme side av planet, isotaktisk polypropen, mens
hvis vi ikke bruker katalysator vil sidegruppene komme hulter til bulter, ataktisk polypropen. Isotaktisk kan pakkes tett sammen og blir hard, sterk og
tett, mens ataktiske bindes svakere og blir mykere. Alle polymerer laget ved addisjon av monomermolekyler av typen (CH 2=CH(x)) kan få en
isotaktisk og ataktisk form.
Tilsattstoffer: stoff som tilsettes for å endre et materiales egenskaper, for eksempel en mykner som gjør stoffet mykere og mer formbart, brukes på
PVC, i søkelyset fordi man tror den kan være en hormonhermer, og farlig når den slippes ut i naturen etterhvert.
Polymere laget ved kondensasjonsreaksjon: polymerer kan være dannet av monomerer med andre funksjonelle grupper enn en dobbeltbinding, i
kondensasjonsreaksjoner binder monomerene seg til hverandre og små molekyler blir spaltet av. Hvert monomer må ha to funksjonelle grupper, ett i
hver ende av molekylet. Polyestere og polyamider dannes ved kondensasjonsreaksjoner. Polyester kan lages av en dialkohol og en dikarboksyksyre
som reagerer og spalter av vann, for eksempel polymeren PET(termoplast)(PET tåler ikke alt, så for å forsterke kan man skifte ut noen av
benzenringene med naftalenringer tåler den høyere temperaturer)
------Polyamider inneholder gruppen –CO-NH- som også finnes i peptider, og kan bli dannet i en kondensasjonsreaksjon mellom en karboksylsyre og
et amin(med –NH2). Et polyamid kan da fremstilles fra en blanding der en ene momomeren er en dikarboksylsyre og den andre en diamin, det første
polyamidet som ble laget var nylon.
Egenskapene til et materiale er bestemt av tre hovedfaktorer: partikkeltype, bindingstype og struktur.
Type partikkel: kan være atomer, ioner eller molekyler. NaCl leder strøm i flytende (smeltet) tilstand. Stoffer som er bygd opp av molekyler, for
eksempel vann, leder strøm dårlig i alle aggregattilstander. Et materiale som er bygd opp av ioner eller polare molekyler, vil være løselige i vann og
andre polare løsemidler.
Bindingstype: ionebinding, kovalent binding og metallbinding. Ved hjelp av grunnstoffenes elektronegativitetsverdier kan vi forutsi hovedtype av
kjemiske bindinger som finnes mellom to tenkte atomer A og B.
- Hvis både A og B har høye elektronegativitetsverdier er bindingene overveiende kovalent.
- Hvis både A og B har lave elektronegativitetsverdier er bindingene overveiende metallisk.
- Hvis A har høy og B har lav elektronegativitetsverdi (eller omvendt) er bindingene overveiende ionisk.
Bindingstypen og molekylgeometrien vil blant annet bestemme om molekylene er dipoler eller ikke dipoler. Styrken på bindingene vil avgjøre om
stoffet er stabilt eller om det spaltes lett ved oppvarming.
Struktur: med struktur mener vi hvordan atomene, ionene eller molekylene er ordnet i forhold til hverandre. I de fleste rene, faste stoffer er partiklene
ordnet på en regelmessig måte som gjentas gjennom hele stoffet. Vi sier at stoffet er krystallisk og at partiklene danner en krystallstruktur. Karbon kan
for eksempel både ha diamant-, grafitt- og buckminsterfulleren-struktur. De tre strukturene gir opphav til svært forskjellige egenskaper. I noen få
materialer er det ikke en slik regelmessighet, og vi kaller dem amorfe materialer. Vanlig glass og smykkesteinen opal er slike amorfe materialer. Noen
materialer kan både ha områder som er krystalliske og områder som er amorfe slik som noen polymerer.
Fire hovedtyper av materialer: Molekylforbindelser som er bygd opp av små, upolare molekyler, har for eksempel lavt smelte- og kokepunkt fordi
det er svake van der Waals-bindinger som holder dem på plass i forhold til hverandre. Vann har derimot et høyere smelte- og kokepunkt fordi det er
relativt sterke hydrogenbindinger som holder molekylene sammen.
Nettverksstoffer som diamant og kvarts, SiO2, har mye høyere smelte- og kokepunkt enn molekylforbindelser, og de er ofte meget harde. Det skyldes
den tredimensjonale krystallstrukturen der det er sterke kovalente bindinger mellom alle atomene. I kvarts, som først smelter ved 1610 °C, finner vi
sterke polarkovalente bindinger mellom alle silisium- og oksygenatomene. Derfor kan vi se på hele krystallen som et kjempemolekyl der hvert Si-
atom er bundet til fire oksygenatomer. Ioneforbindelser har også høyt smelte- og kokepunkt. Det skyldes de sterke ionebindingene som holder ionene
fast i krystallstrukturen. De er imidlertid sprø og går lett i stykker dersom de blir belastet. En forskyvning av ionene i krystallstrukturen får nemlig
ioner med like ladninger til å komme nær hverandre, og det fører til frastøtning.
Metaller er generelt gode ledere for elektrisk strøm og varme, de har en blank overflate, og de er bøyelige og kan valses ut til tynne plater og trekkes
ut til tråder. Det skyldes at atomene i metaller er pakket sammen i en tett krystallstruktur og holdt sammen av metallbindinger vi kan forestille oss at
de består av metallioner omgitt av en ”sky” av elektroner.
Avfall og håndtering: Utgjør stor trussel mot miljøet. I Norge oppstår det 5 mill tonn avfall per år. Redusere avfallsproblemet ved å produsere mindre
avfall. Mange materialer egner seg godt til gjenvinning. I Norge samles det inn papir men blir sendt til utlandet for gjenvinning eller brent i
forbrenningsovner. I Norge blir 80 % av alt glass resirkulert. Også metaller og plast kan resirkuleres. Man kan også benytte avfall som plast, spillolje
og organiske løsemidler til energiformål. Norsk avfallshåndtering A/S på langøya utenfor Holmestrand driver et behandlings- og deponeringsanlegg
for uorganisk spesialavfall som maling, løsemidler. olje, blybatterier og PCB.
Metaller og legeringer: Metaller brukes sjelden i ren form, men oftest i blandinger med andre metaller. Slike blandinger av to eller flere metaller
kaller vi legeringer, og de setter oss i stand til å dra nytte av egenskapene til flere metaller på samme tid. Selv om nesten 80 % av grunnstoffene er
metaller er det bare et fåtall som finnes i frie tilstander i naturen. Det skyldes at de fleste metallene er mer stabile i forbindelser med andre
grunnstoffer som oksygen. Endring av metallets egenskaper: 1. Varmeherding: Hurtig avkjøling gjør metallene hardere og sprøere. Fordi atomene
ikke rekker å ordne seg på en like ordnet måte som ved sakte avkjøling. Antall defekter i metall-gitteret blir større. Disse defektene gjør at to lag ikke
”sklir” så lett i forhold til hverandre. 2. Hamring: Gjør metallet hardere og stivere fordi antall defekter i metallgitteret øker. 3. Legering: Kan gjøre
metallet hardere og stivere. Fordi at de forskjellige atomene øker antall defekter i metall-gitteret og atomene sklir ikke så lett i forhold til hverandre.
Aluminium : Brukes til for eksempel fly, biler terrengsykler, folier og kokekar som helt eller delvis er laget av aluminium. I dag er aluminium et
billig metall. Massetetthet på 2,3 g/cm3, ett av lettmetallene. Leder strøm og varme, men ikke så godt som kobber eller sølv. Bearbeides også lett til
folier og tråder. Godt egnet til høyspentledninger, med en kjerne av galvanisert stål, brukes ledningene til å transportere strøm over store avstander.
 For at aluminium skal bli et sterkt konstruksjonsmateriale, må det blandes med små mengder av andre metaller. Duralumin er en legering som
inneholder 95 % Al, 4 % Cu og resten Mg og Mn. Duralumin er nesten like strekt som stål, men mye lettere. Aluminium er også motstandsdyktig mot
korrosjon. Det reagerer med oksygenet i luften og danner et lag Al2O3. Laget er så tynt at det er gjennomsiktig. Laget beskytter mot videre korrosjon.
Ved eloksering kan man øke tykkelsen på laget noe som fører til økt korrosjonsmotstand. Aluminium er imidlertid et hydrogenutdrivende metall som
reagerer med syrer under hydrogengassutvikling. Aluminium angripes også av basiske løsninger og bør derfor ikke vaskes med basiske løsninger.
Fremstilling ag resirkulering av Al: Norge er verdens femte største produsent. 80-90 % eksporteres. Aluminiumverk på Årdal, Sunndal, Høyanger,
Mosjøen og Husnes og på Karmøy og Lista. De fleste i nærheten av store fjorder. Det er om lag 8,1 % aluminium i jordskorpen. Vanskelig å utvinne.
Fremstilles av mineralet Bauxitt, som inneholder ca. 50 % aluminiumoksidhydrat,
Al2O3 · nH2O, 28 % jernoksid, og resten er silikater. Største forekomster av Bauxitt finnes på Jamaica, i Guinea og i Australia. Fremstillingsprosessen
kalles smelteelektrolyse. Norges unike posisjon som aluminiumsprodusent skyldes tilgangen på billig elektrisk energi. For å framstille 1 kg Al bruker
en 60-90MJ elektrisk energi. Med en total produksjon på 900 000 tonn Al utgjør det over en femtedel av Norges totale elektriske energiforbruk. De
eldre aluminiumsverkene slipper ut fluorider som fører til skader på både skog og planter, og plantene kan få så stort innhold av fluor av melk og kjøtt
fra husdyr som har beitet i områdene rundt aluminiumsverkene ikke kan spises. De slipper også ut kreftfremkallende PAH (polyaromatiske
hydrokarboner) i avløpsvann. Aluminium kan resirkuleres, det krever bare 5 % av den energien som er nødvendig for å fremstille Al ved
smelteelektrolyse. Dessuten er miljøpåvirkningene langt mindre. At Al er så mye i bruk, gir god økonomisk gevinst ved resirkulering. I land som
USA, der aluminiumsbokser har utkonkurrert både glass- og plastflasker som emballasje for mineralvann og øl, er innsamling og gjenvinning ”god
butikk”. I Norge er det stort sett bildeler av Al som blir resirkulert.
Polymerer er en gruppe organiske forbindelser som stadig finner nye anvendelser. Felles er at de består av lange molekyler som er satt sammen av
svært mange like enheter. Tallet på enheter kan variere fra ti til flere tusen. Vi kaler reaksjon der like molekyler reagerer med hverandre og danner
større molekyler for en polymerisasjon. Utgangstoffet er en monomer og sluttproduktet er en polymer. Vi finner mange polymerer i naturen, slike som
cellulose, stivelse, proteiner og naturgummi, og kaller dem derfor for naturlige polymerer. Syntetiske polymerer er polymerer som er laget i et
laboratorium eller i industrien. Polyeten og polyvinylklorid (PVC) er eksempler på syntetiske polymerer. Naturlige polymerer: Proteiner,
Polysakkarider, Naturgummi. Syntetiske: Termoplaster (kan smeltes om, PVC, polyeten), herdeplaster.
De fysiske egenskapene til polymerer, slik som styrke, fleksibilitet og varmeegenskaper, bestemmes i hovedsak av de karakteristiske egenskapene til
molekylkjeden. De viktigste faktorene for polymerer er:
1. Lengden på molekylkjeden: generelt vil lange molekylkjeder gi opphav til sterke polymerer. Det skyldes at lange molekylkjeder lettere blir filtret
sammen enn korte, og at de har flere muligheter til å danne svake bindinger mellom dem (se punkt 4)
2. Egenskaper til sidegrupper på molekylkjeden: polare sidegrupper vil gi opphav til sterke bindinger mellom to kjeder og gi slike polymerer stor styrke.
3. Antall sidegrupper på molekylkjeden: Molekylkjeder uten sidegrupper vil pakkes tettere sammen og gi sterke polymerer.
4. Bindinger mellom molekyler: Jo flere sterke bindinger mellom to molekylkjeder, desto hardere og mer motstandsdyktig mot smelting er polymeren.
Egenskapene til polymerer varierer mye. Polymerer som er myke og elastiske, og som kan strekkes og bendes uten å bli permanent deformert, kalles
for elastomerer, for eksempel gummi. Sammenliknet med gummi er polyeten og PVC ikke elastiske. De skal ikke strekkes mye før de deformeres og
gjennomgår permanente endringer. Slike polymerer kaller vi plast.
Noen polymerer lar seg trekke ut til tynne tråder eller fibrer. Sterke fibrer, som vanskelig deformeres, brukes ofte som materialer i klær og tauverk.
Kevlar er en syntetisk fiber med helt uvanlige egenskaper.
Komposittmaterialer er en heterogen blanding av to eller flere meget ulike materialer, for eksempel glassfiberarmert plast. Brukes når
konstruksjonsmaterialet må tilfredsstille mange ulike krav.
Termiske egenskaper: Skiller mellom to hovedtyper: termoplast (polypropen, polystyren, PVC) og herdeplast (bakelitt). Hvis vi varmer opp
termoplast, blir den myk og kan lett formes. Den får igjen sine opprinnelige egenskaper his den avkjøles til normal temperatur. Herdeplasten vil
derimot ikke mykne opp ved oppvarming, men spaltes hvis den varmes opp over en bestemt temperatur. Mens termoplastene gjerne er løselige i
organiske løsemidler, er herdeplastene uløselige i alle løsemidler.
Termoplastens og herdeplastens forskjellige egenskaper skyldes i hovedsak at de har ulik styrke på bindingene mellom molekylkjedene.
Termoplasten består av langstrakte molekylkjeder som blir holdt sammen av svake bindinger. En forsiktig oppvarming er tilstrekkelig til å bryte opp
de svake bindingene. Molekylene kan derfor bevege seg fritt i forhold til hverandre bare temperaturen er høy nok, vi sier at materialet er plastisk ved
slike temperaturer.
Molekylene i herdeplasten bindes derimot sammen av flere sterke tverrbindinger. Disse bindingene har samme styrke som bindingene inne i selve
molekylkjeden, slik at det danes et tredimensjonalt nettverk. Molekylene holder derfor sammen selv om temperaturen stiger, men blir temperaturen
høy nok vil molekylene spaltes istedenfor at bindingene mellom molekylkjedene brytes.
Plast: Oppstår om lag 100 000 tonn plastavfall per år. Mens en stor del av plastavfallet fra industrien gjenvinnes, enten til nye plastprodukter eller til
energiformål, er det bare en liten del av plastavfallet fra husholdningene som blir gjenvunnet. Grunnen er at i industrien produseres det få plasttyper i
store mengder, mens det omvendte er tilfellet i husholdningsavfallet. De fleste termoplastene kan gjenvinnes. For eksempel blir polyeten, polypropen
og polystyren gjenvunnet til sorte plastsekker, hagemøbler og paller. Tungt nedbrytbare materialer er et miljøproblem. Biopolymerer er naturlige
polymerer som blir dannet i noen bakterier. Biopolymerer kan vi også lage industrielt og de er mye mer naturvennlige. For eksempel BHB
(polyhydroksybutanoat) brytes ned på kun 9 måneder i naturen, men er mye dyrere å fremstille enn vanlig plast. Det finnes også plastmaterialer som
brytes ned av sollyset, løser seg i vann eller deles opp i små deler i mikroorganismer. Herdeplast er en syntetisk framstilling av et organisk polymer.
Polymermassen tilsettes en herder, som gjør at massen stivner i den formen den skal være. Herdeplast kan kun ødelegges, og ikke omformes, ved høy
temperatur. Noen typer herdeplast er Bakelitt, Epoksy, Polyamider.I herdeplasten dannes det sterke (kovalente) tverrbindinger mellom
polymerkjedene. Dette begrunner hvorfor herdeplasten er såpass ikke-omformelig, og hvorfor den er ypperlig til sykkelbruken. Polyamider er et
eksempel på polymerer som er dannet ved kondensreaksjoner. Monomerer binder seg til hverandre, og små molekyler (ofte H2O) spaltes av. For at en
kjede skal dannes, må hvert monomermolekyl ha en funksjonell gruppe i hver ende. Den karakteristiske gruppen i et polyamid er >CO-NH-
Glass er et amorft materiale. Består av SiO2. ikke regelmessig struktur pga. fremstillingsmetoden (stoffet blir avkjølt og rekker ikke ordne seg).
Natrium- og kalsiumoksid blir tilsatt for å senke smeltepunktet til glass og er dermed lettere å forme. Vanlig glass (sodaglass) er laget av SiO 2, Na2O,
og CaO i forholdet 7:1:1. man tilsetter PbO for å gjøre glasset klarere og mer skinnende (krystallglass). Glass kan trekkes ut til tråder. Slike glassfibrer
er sterke og brukes blant annet i komposittmaterialer som glassfiberarmert plast. Det er både holdbart og sterkt, men altså tyngre enn for eksempel
kevlarfiberarmert plast. Glass egner seg godt til både gjenbruk og resirkulering. Det er retur på de fleste flasker av glass, og overalt rundt om i Norge
er det mottak for glassavfall. I 1996 ble om lag 80 % av alt glass resirkulert og brukt til nye produkter. Omsmelting av glass krever bare 70 % av den
energien som skal til for å fremstille nytt glass. I likhet med glass er silisiumoksider en viktig bestanddel i mange keramer
Keramer: Leire finnes overalt i jorda, og menneskene har funnet ut at den kan brukes til å lage bruksgjenstander og kunst av. I våt tilstand er den lett
å forme. Når den blir utsatt for høye temperaturer, blir den hard og kan ikke lenger formes. De eldste gjenstandene av leire som er funnet i Europa, er
figurer av svulmende kvinnelige former. Fra om lag 6000 år før vår tidsregning var framstillingen av kokekar og krukker kjent. Etter det greske ordet
for leire ”keramnon” blir leirprodukter kalt keramikk. I Kina ble denne teknologien videreforedler til det vi i dag. Både keramikk og porselen hører til
en gruppe som kalles for keramer. Keramikk lages av fuktig leir som lufttørkes og siden varmes opp til en bestemt temp. Resultatet er et hardt,
bestandig, men sprøtt materiale. Kvaliteten på produktet er dels avhengig av hva slags leire som blir benyttet, dels av temp som den brennes i. Leire
består av en blanding av hydratisert silisiumoksid, og aluminiumsoksid, Al2O3. I et aluminiumsoksid er det ionebindinger, i silisiumoksid er det
kovalente bindinger. Når leiren varmes kraftig opp, skjer det en sammenblanding av ionebindingene og de kovalente bindingene. Resultatet er en
tredimensjonal SiO2-Al2O3-krystallstruktur, der hovedbindingstypen er kovalent, mens aluminiumet eksisterer som Al3 -ioner og noe av oksygenet
eksisterer som O2- ioner. Keramikk er altså en blanding av en nettverks- og en ioneforbindelse. Det som er kombinasjonen. Det er kombinasjonen av
kovalente bindinger og ionebinding som gir keramikken de karakteristiske egenskapene av hardhet, sprøhet og varmebestandighet.
I dag spiller keramer fremdeles en viktig rolle fordi de har vist seg nyttige i mange sammenhenger. Keramer er både hardere, lettere og stivere enn
metaller som jern og aluminium, og de er mye mer motstandsdyktig mot korrosjon høye temperaturer. Selv om de fleste keramer er sprø og derfor
knuses lett, gjør de andre egenskapene dem til verdifulle konstruksjonsmaterialer i alt fra hofte-, kne- og albuproteser til elektriske isolerer. Keramer
brukes også der ekstremt høye temperaturer er en nødvendighet, slik som i høytemperatursovner, som i varmeskjold på romskip og deler i motorer.
Det er knyttet store forventinger til å lage hele motorer av keramer for å kunne oppnå både bedre forbrenning og lavere vekt. I Norge framstilles det i
første rekke keramer som porselen og såkalte ”lecablokker”, men også mer avanserte keramer.
** OPG: Gruppe 14 har store variasjoner i egenskaper fordi de kan danne flere forbindelser enn feks gruppene 1, 2 og 17. Grafitt og
silisium er begge relativt sprøe, mens både Ge, Sn, Pb er bøyelige og valsbare. Oksidene går fra å være sure til å bli basiske. Økende
metallisk karakter nedover. (Og mot venstre i hver periode) * Enkeltmolekyler har som regel lavere smeltepunkt enn andre materialtyper
fordi: 1) styrken på bindingene mellom molekylene og massen til de enkelte molekylene, Det skal liten energi til før bevegelsene til
enkeltmolekylene blir så store at de svake bindingene mellom molekylene brytes. Bevegelsene til molekyler med liten masse blir også større
enn bevegelsene til molekyler med stor masse. H2O > NH3 > CH4 > N2 > O2, Der H20 har de sterkeste bindingene. *Ioneforbindelser fører
til sprøhet fordi: en forskyvning av ionene i en ionestruktur får ionene med like ladninger til å komme ved siden av hverandre, og det fører
til frastøtning. Når en ioneforbindelse ikke er løselig i vann, betyr det at vannmolekylene ikke klarer å oppveie ionebindingene mellom
ionene i det faste stoffet. Ionebindingene mellom ionene i ioneforbindelser som er uløselige i vann, er derfor sterkere enn ioneforbindelser
som er løselige i vann. * Redusere avfallsproblemer: produsere mindre avfall, øke gjenvinning i form av gjenbruk av materialene og til
energiformål * Hvorfor har silsiumoksid, SiO2 så forskjellige egenskaper fra CO2 når de ligger så nær hverandre i periodesystemet? Det er
nettverksstrukturen til SiO2 som gjør at det likner svært lite på CO2. I SiO2 finner vi sterke polar-kovalente bindinger mellom alle Si- og O-
atomene. CO2 er derimot enkeltmolekyler. I CO2-molekylet er C-atomet bare bundet til to oksygenatomer. Mellom to CO2-molekyler
finner vi bare meget svake van der Waals-bindinger. *Ioneforbindelser leder ikke elektrisk strøm i fast form, men det gjør metaller. – Ionene
i ioneforbindelser holdes på plass av ionegitteret og kan derfor ikke transportere elektrisk ladning, elektronskyen i metaller kan derimot
transportere ladning. - Ioneforbindelser leder elektrisk strøm i smeltet form (væskeform) * I væskeform kan ionene bevege seg fritt: De
negative ionene vandere mot den positive polen der de avgir elektroner, mens de positive ionene vandrer mot den negative polen der de tar
opp elektroner. Ioneforbindelsen blir derfor elektrolysert. * Nettverksstoffer er uløselige i alle løsemidler * Tiltrekningskraften mellom
løsemidlet og atomene i nettverksstoffene er for svak til å kunne bryte de sterke kovalente bindingene. - Stoffer som er gasser ved
romtemperatur, består alltid av enkeltatomer eller – molekyler. * Bare enkeltmolekyler/atomer har så svake bindinger mellom seg at de
gasser ved romtemperatur. * Jern kontra Aluminium: Høyspentledninger: aluminium har 4,5 så god ledningsevne og bare 1/3 av vekten.
Kjeler: Aluminium leder varme fire ganger så godt som jern, men krever dobbelt så mye energi for å bli varmet opp. Bruddskader:
Aluminium kan bare strekkes/bøyes 1/3 av hva jern kan før det oppstår permanente endringer/skader. Mer kostbart å smelte om jern: Kreves
tre ganger så mye energi - Hvorfor legeringer er sterkere og hardere, men ikke leder strøm like godt? De ”fremmede” atomene legger seg
mellom atomene i metallet og gjør at atomlagene ikke lenger sklir så godt over hverandre. I tillegg hindrer de bevegelsen til den frie
”elektronskyen”. *Legeringer øker korrosjonsmotstanden noen ganger: Noen metaller, feks krom, danner et ekstra beskyttende oksidlag som
er motstandsdyktig i svære mange korrosive miljøer. * Hurtig avkjøling av metaller fører til at metallatomene ikke når å ordne seg på en like
regelmessig måte. Antall defekter vil derfor øke dersom metallstykket avkjøles hurtig. Det kalles gjerne varmeherdig av metaller. Ekstremt
hurtig avkjøling kan føre til at metaller blir amorfe. Forsiktig oppvarming gjør at metallstrukturen blir mer ordnet og antall defekter vil
synke. Forurensinger fører il at antall defekter øker. *Hva gjør at metaller egner seg til alt fra store bygningskonstruksjoner til elektriske
ledninger og folier? Gode ledere for elektrisk strøm og varme, blank overflate, bøyelige og kan valses ut til tynne plater og trekkes ut til
tråder. Antall elektroner i elektronskyen varierer fra metall til metall. Det er også flere måter metallatomer kan være pakket sammen. Dette
gir dem forskjellige egenskaper og dermed forskjellige bruksområder. Kan blandes med flere andre metaller til legeringer der man kan ta
nytte av egenskapene til flere forskjellige metaller. Det er lønnsomt å gjenvinne metaller som aluminium fordi man bare bruker 5 % av den
energien det tar å lage det, som å gjenvinne det. Det skyldes at framstilling av aluminium fra bauxitt er meget energikrevende.
*Egenskapene til polymerer varierer mer enn noen annen materialtype. Det skyldes bl.a. det store antallet av forskjellige monomerer som
kan settes sammen. PVC har et høyere smeltepunkt enn polyeten (PE) fordi PVC i motsetning til PE har polare sidegrupper som danner
sterke bindinger mellom to molekylkjeder. *PE-HD har høyere massetetthet enn PE-LD fordi molekylkjeder uten sidegrupper kan pakkes
tettere sammen enn de med sidegrupper. Som alle polymerer vil begge ha områder som er krystallinske og områder som er amorfe. Men PE-
HD vil ha flere krystallinske områder enn PE-LD fordi molekylkjeder uten sidegrupper lettere ordner seg op en regelmessig måte. *Hvorfor
utgjør plast et problemavfall? Lang holdbarhet, lav massetetthet, store variasjoner i oppbygning og sammensetning. Lang holdbarhet betyr at
plastavfallet bruker lang tid på å brytes ned i naturen. Lav massetetthet betyr at plastavfallet ”fyller” mye både i søppelbiler/containere og på
avfallsfyllinger. Stor variasjon i oppbygning og sammensetning gjør det vaskelig å gjenvinne plastavfallet fordi det ofte er så sammensatt.
Tilsetningsstoffer som tungmetaller utgjør også et problem. *Plastmyknere endrer egenskapene til plasttyper fordi de går inn og legger seg
mellom molekylkjedene slik at de kan bevege seg lettere i forhold til hverandre (ftalater). Både uorganiske og organiske metallforbindelser
blir for eksempel brukt som tilsetningsstoffer i plastmaterialer fordi de virker som stabilisatorer mot nedbrytning pga lys og varme, og for å
gi dem farge. *Plast: strukturen gjør at molekylkjeden kan strekkes som en bølgeformet streng. Molekylkjeder uten sidegrupper vil kunne
pakkes tatt sammen. I kombinasjon med sterke bindinger i lengderetningen i molekylet gjør det polyester til et av de mest brukte fibrene.
Egenskapene til polymerer er bestemt ut fra: lengden på molekylkjeden, egenskaper til sidegrupper, antall sidegrupper, bindinger mellom
molekylkjeder. Termoplast kan lett formes når den er varm fordi den består av langstrakte molekylkjeder som blir holdt sammen av svake
bindinger. I herdeplasten bindes derimot molekylene sammen av flere sterke tverrbindinger. (Kan også være amorft med enkelte
krystallinske områder) Termoplaster kan smeltes om uten å miste egenskapene sine, og dessuten er de meget energirike. Industrien har
gjerne store mengder av et lite antall plasttyper, noe som muliggjør effektiv kildesortering. Det er ikke tilfelle i husholdningene.
- TYPER: RENT SILISIUMGLASS: VED TILSETTING AV Na- ELLER CaO SENKES SMELTEPUNKTET OG GLASSET BLIR
LETTERE Å FORME. SODAGLASS: BRUKES TIL VINDUER, FLASKER OG PIPETTER KRYSTALLGLASS/BLYGLASS :
GLASSET BLIR KLARERE, MER SKINNENDE OG TYNGERE. PYNTEGJENSTANDER. BORSILIKATGLASS: TÅLER STERK
OPPVARMING; REAGENSRØR ALUMINIUMSILIKATGLASS: Reagensrør CERAN: KERAMTOPPER I KOMFYRER.
GLASSFIBER: TYNNE TRÅDER AV GLASS. BRUKES I KOMPOSITTMATERIALER SOM GLASSFIBERARMERT PLAST OG TIL
FIBEROPTIKK. *Glass har ikke noe spesiell smeltetemperatur fordi det er amorft (mykningstemp.)
Tilsettingsstoffene er oksider de positive ionene går inn og bryter opp strukturen i silisiumoksid. Det dannes derfor silikatgrupper med
negativ ladning, og pakket rundt disse silikatgruppene finner vi de positive ionene. *Sukker blir amorft når det avkjøles hurtig og blir derfor
gjennomsiktig. Amorft materiale er ofte gjennomsiktig. *Keramer er generelt harde sprøe, lite reaktive i de fleste miljøer og tåler høy varme.
Det skyldes at keramer gjerne er en blanding av molekyl- og ioneforbindelser med overveiende krystallinsk struktur, men med amorfe
områder. Tannmaljer og bein tåler store belastninger, men er skjøre for slag og knekk fordi de er sprøe. Brytes langsomt ned i naturen.
*Glass er et amorft materiale som består av SiO2. SiO2 har sterke kovalente bindinger mellom partiklene. Dette fører til et meget høyt
smeltepunkt og stor hardhet. Egner seg godt til gjenvinning fordi man bare trenger 70 % av energien det tar å fremstille det til å gjenvinnes.
*Keramer er meget lite reaktivt, har stor korrosjonsmotstand og er både slitesterke og lette.