HODEJEGERNE

Jo Nesbø
HODEJEGERNE © 2008, 2010 H. Aschehoug & Co.
(W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Tilrettelagt for eBok av Type-it AS, Trondheim 2010
Prolog
En kollisjon mellom to kjøretøyer er enkel fysikk.

Alt er overlatt til tilfeldighetene, men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik
masse ganger endring i hastighet.

Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene og du har en fortelling som er enkel, sann og nådeløs.

Den forteller for eksempel hva som skjer når et fullastet vogntog på tjuefem tonn og med en fart på åtti
kilometer i timen treffer en personbil på atten hundre kilo med samme fart.

Basert på tilfeldighetene som handler om treffpunkt, karosserienes beskaffenhet og legemenes vinkel i

forhold til hverandre, finnes det et utall varianter av denne fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De
er tragedier.

Og det er personbilen som er i trøbbel.

Det er merkelig stille, jeg kan høre vinden puste i trærne og elven som flytter vannet sitt.

Armen min er lammet, og jeg henger opp ned, klemt fast i kjøtt og stål.

Over meg, fra dørken, drypper det blod og bensin.

Under meg, på det sjakkmønstrede biltaket, ligger en neglesaks, en avrevet arm, to døde mennesker og
en åpen beautybag. Verden har ingen skjønnhet, bare beauty.

Den hvite dronningen er ødelagt, jeg er en drapsmann, og ingen her inne puster.

Ikke jeg heller.

Derfor skal jeg snart dø.
Lukke øynene og gi opp.
Det er deilig å gi opp.
Jeg vil ikke vente lenger nå.
Og derfor haster det med å fortelle denne fortellingen, denne varianten, denne historien om legemenes
vinkler i forhold til hverandre.

DEL I FØRSTE INTERVJU

Kapittel 1
Kandidat
Kandidaten var vettskremt.
Han var iført rustning fra Gunnar Øye; grå Ermenegildo Zegnadress, håndsydd skjorte fra Borelli og et
burgunderrødt slips med sædcellemønster, jeg tippet Cerruti 1881.

Men skoene var jeg sikker på; håndsydd Ferragamo.

Jeg hadde hatt et slikt par selv.

Papirene foran meg fortalte at kandidaten var væpnet med en eksamen fra Norges Handelshøyskole i
Bergen med snitt på nesten syv, en periode på Stortinget for Høyre og en fireårs suksesshistorie som
leder for en norsk industribedrift i klassen mellomstor.

Og likevel var Jeremias Lander vettskremt.

Overleppen var våt av svette.
Han løftet vannglasset sekretæren min hadde plassert på det lave bordet mellom oss.

«Jeg vil gjerne …,» sa jeg, smilte.

Ikke det åpne, betingelsesløse smilet som inviterer en vilt fremmed inn i varmen, ikke det useriøse.

Men det høflige, semivarme smilet som ifølge faglitteraturen signaliserer intervjuerens profesjonalitet,
objektivitet og analytiske tilnærmingsmåte.

Det er rett og slett intervjuerens fravær av følelsesmessig engasjement som får kandidaten til å stole på
hans integritet.

Og dermed vil kandidaten – ifølge faglitteraturen – også gi mer nøktern, objektiv informasjon ettersom
han er gitt en følelse av at skuespill vil bli gjennomskuet, overdrivelser avslørt, taktikkeri straffet.

Men jeg smiler ikke slik på grunn av faglitteraturen.

For jeg driter i faglitteraturen, den er bunker med ulik grad av kvalifisert bullshit, og alt jeg trenger er
Inbaud, Reid og Buckleys ni-trinns avhørsmodell.

Nei, jeg smiler slik fordi jeg er sånn; profesjonell, analytisk og uten følelsesmessig engasjement.

Jeg er hodejeger.
Det er ikke særlig vanskelig.
Men jeg er konge på haugen.
«Jeg vil gjerne,» gjentok jeg.
«At vi går videre med at du forteller litt om livet ditt utenom jobben også.»

«Finnes det?»
Latteren hans lå en halvannen tone høyere enn den burde.

Når man avleverer en såkalt tørr spøk i et jobbintervju, er det dessuten uheldig å både le av den selv og
stirre på mottageren for å se om den går hjem.

«Jeg håper da det,» sa jeg, og latteren hans gikk over i kremting.

«Jeg tror ledelsen i denne bedriften legger vekt på at den nye toppsjefen deres skal ha et balansert liv.

De er ute etter en som kan sitte noen år, en langdistansetype som kan disponere løpet sitt.

Ikke en som er utbrent etter fire år.»

Jeremias Lander nikket mens han svelget ned enda en munnfull vann.

Han var anslagsvis fjorten centimeter høyere enn meg og tre år eldre.

Altså trettiåtte.
Litt ung for jobben. Og han visste det, det var derfor han hadde farget håret nesten umerkelig grått ved
tinningene.

Jeg hadde sett det før.

Jeg har sett alt før.
Jeg hadde sett kandidaten som var plaget med svette hender komme med kalk i høyre jakkelomme og gi
meg det tørreste, hviteste håndtrykk.

Landers hals lagde en ufrivillig klukkelyd.

Jeg noterte på intervjuguiden: MOTIVERT.

LØSNINGSORIENTERT.
«Du bor altså her i Oslo?» sa jeg.
Han nikket.
«Skøyen.»
«Og gift med …»
Jeg bladde i papirene hans og satte opp det irriterte ansiktsuttrykket som får kandidatene til å skjønne at
jeg forventer at de tar initiativ.

«Camilla.
Vi har vært gift i ti år.
To barn.
De går på skolen.»
«Og hvordan vil du karakterisere ekteskapet?» spurte jeg uten å se opp.
Jeg ga ham to lange sekunder og fortsatte da han ennå ikke hadde fått samlet seg til et svar:

«Tror du dere fortsatt er gift etter at du i seks år har tilbrakt to tredjedeler av ditt våkne liv på jobben?»

Jeg så opp.

Forvirringen i blikket hans var som forventet.

Jeg hadde vært inkonsekvent.
Balansert liv.
Innsatskrav.
Det hang ikke i hop.
Det gikk fire sekunder før han svarte.
Som er minst ett for mye:
«Jeg håper da det.»
Trygt, trenet smil.
Men ikke trenet nok.
Ikke for meg.
Han hadde vendt mine egne ord mot meg, og jeg ville notert det som et pluss om det hadde vært tilsiktet
ironi.

I dette tilfellet var det dessverre bare den ubevisste etterapingen av ordene fra en man betraktet som
overlegen i status.

DÅRLIG SELVBILDE, noterte jeg.

Og han «håpet», han visste ikke, ga ikke uttrykk for visjoner, leste ikke i krystallkulen, viste ikke at han var
på det rene med at minstekravet til enhver leder er at han klarer å gi inntrykk av å være clairvoyant.

INGEN IMPROVISATOR.
IKKE KAOSPILOT.
«Jobber hun?»
«Ja. På et advokatkontor i sentrum.»
«Ni til fire hver dag?»
«Ja.»
«Og hvem blir hjemme om et av barna blir syke?»

«Hun.
Men det er heldigvis svært sjeldent Niclas og Anders er …»

«Så dere har ikke hushjelp eller andre som er hjemme på dagtid?»

Han nølte slik kandidater gjør når de er usikre på hvilket svar som er gunstigst.
Likevel lyver de skuffende sjeldent.
Jeremias Lander ristet på hodet.
«Du ser ut som du holder deg i form, Lander?»

«Ja, jeg trener jevnlig.»

Ingen nøling denne gangen.
Alle vet at bedrifter vil ha toppledere som ikke ryker på et hjerteinfarkt i første motbakke.

«Løping og langrenn, kanskje?»

«Ja visst.
Hele familien er glad i marka.

Og vi har hytte på Norefjell.»

«Nettopp.
Hund også da.»
Han ristet på hodet.
«Ikke?

Allergisk?»
Energisk risting på hodet.
Jeg noterte: MANGLER KANSKJE HUMOR.
Så lente jeg meg bakover i stolen og satte fingertuppene mot hverandre.

En overdrevent arrogant gest, selvfølgelig.

Hva kan jeg si?
Jeg er sånn.
«Hvor mye vil du si at renommeet ditt er verdt, Lander?

Og hvordan har du forsikret det?»

Han rynket den allerede svette pannen mens han anstrengte seg for å skjønne.

To sekunder, så sa han resignert: «Hva mener du?»

Jeg sukket som om det burde være opplagt.

Så meg rundt som for å lete etter en pedagogisk allegori jeg ikke hadde brukt tidligere.

Og fant den som alltid før på veggen.

«Er du interessert i kunst, Lander?»
«Litt.
Min kone er det, i alle fall.»
«Min også.
Ser du det bildet jeg har der?»
Jeg pekte på «Sara gets undressed», et over to meter høyt bilde på lateks av en kvinne i grønt skjørt som
med korslagte armer er i ferd med å dra en rød genser over hodet.

«En gave fra min kone.

Kunstneren heter Julian Opie, og bildet er verdt en kvart million kroner.

Har du noe kunstverk i den prisklassen?»

«Ja, faktisk.»
«Gratulerer.
Går det an å se på det hvor mye det er verdt?»
«Si det.»
«Ja, si det.
Det bildet som henger der består av noen få streker, kvinnens hode er en sirkel, en null uten ansikt, og
fargeleggingen er monoton og uten tekstur.

Det er da også laget på en datamaskin og kan trykkes opp i millioner ved et enkelt tastetrykk.»

«Jøss.»
«Det eneste – og da mener jeg det eneste – som gjør bildet verdt en kvart million, er kunstnerens
renommé.

Ryktet om at han er bra, markedets tillit til at mannen er genial.

For det er vanskelig å sette fingeren på det geniale, umulig å vite sikkert.

Slik er det med ledere også, Lander.»

«Jeg skjønner.
Renommé.
Det handler om tilliten lederen sprer.»

Jeg noterte: IKKE IDIOT.

«Nettopp,» fortsatte jeg.
«Alt handler om renommé.
Ikke bare lederens lønning, men til og med selskapets børsverdi.

Hva er det for slags kunstverk du er i besittelse av, og hva er det verdsatt til?»

«Det er et litografi av Edvard Munch. ’Brosjen’.

Pris vet jeg ikke, men ...»
Jeg sveivet utålmodig med hånden.

«Sist det gikk på en auksjon, var prisen rundt tre hundre og femti tusen,» sa han.

«Og hvordan har dere sikret denne verdigjenstanden mot tyveri?»

«Huset har et bra alarmsystem,» sa han.

«Tripolis.
Alle i nabolaget bruker dem.»
«Tripolis er gode, men dyre, jeg bruker dem selv,» sa jeg.
«Omtrent åtte tusen i året.
Hvor mye har du investert i sikkerheten rundt ditt personlige renommé?»

«Hva mener du?»

«Tjue tusen?
Ti tusen?
Mindre?»
Han trakk på skuldrene.
«Ikke ett rødt øre,» sa jeg.
«Du har en CV og en karriere her som er verdt ti ganger det bildet du snakker om.

I året.
Likevel har du ingen til å bevokte den, ingen vaktmester.

Fordi du tror at det ikke er nødvendig.

Du tror at dine resultater med selskapet du leder, skal tale for seg.

Ikke sant?»
Lander svarte ikke.
«Vel,» sa jeg, lente meg frem og senket stemmen som om jeg skulle fortelle ham en hemmelighet. «Slik
er det ikke.

Resultater er Opie-bilder; noen enkle streker pluss noen nuller uten ansikt.

Bilder er ingenting, renommé er alt.

Og det er det vi kan tilby.»
«Renommé?»
«Du sitter her foran meg som én av seks gode kandidater til en lederjobb.

Jeg tror ikke du vil få den.

Fordi du mangler renommé til en slik jobb.»

Munnen hans åpnet seg som til en protest.

Som aldri kom.
Jeg kastet meg tilbake i den høyryggede stolen som skrek til.

«Herregud, mann, du har søkt på denne jobben!

Det du skulle gjort, var å få en stråmann til å tipse oss om deg, og latt som du ikke visste om det når vi
hadde kontaktet deg.

En toppleder skal headhuntes, ikke komme ferdig skutt og partert.»

Jeg så det hadde den tilsiktede virkning.

Han var dypt rystet.
Dette var ikke den vanlige intervjuguiden, dette var ikke Cuté, Disc eller noen av de andre stupide,
ubrukelige spørreskjemaene klekket ut av mer eller mindre tonedøve psykologer og human resources-
spesialister som selv ikke hadde noen.

Jeg senket stemmen igjen.

«Jeg håper din kone ikke blir for skuffet når du forteller henne dette i ettermiddag.

At drømmejobben glapp.
At det blir karrieremessig stand-by i år også.

Som i fjor …» Han rykket til i stolen.

Fulltreffer.
Selvfølgelig.
For dette var Roger Brown i aksjon, den største stjernen på rekrutteringshimmelen akkurat nå.

«I … i fjor?»
«Ja, stemmer ikke det?
Du søkte sjefsjobben i Denja.
Majones og leverpostei, var det deg?»
«Jeg trodde den slags var konfidensielt,» sa Jeremias Lander spakt.

«Og det er det.

Men min jobb er å kartlegge.
Så jeg kartlegger.
Med de metoder jeg har til rådighet.

Det er dumt å søke på jobber man ikke får, særlig i din posisjon, Lander.»

«Min posisjon?»
«Papirene dine, jobbresultatene, testene og det personlige inntrykket jeg får av deg, forteller meg at du
har det som skal til.

Alt du mangler er renommé.

Og grunnpilaren når man bygger opp renommé, er eksklusivitet.

Å søke på jobber i hytt og pine undergraver eksklusiviteten.

Du er en leder som ikke ser etter utfordringer, men utfordringen.

Den ene jobben.

Og den skal du bli tilbudt.
På et sølvfat.»
«Skal jeg?» sa han og prøvde det kjekke, skjeve smilet igjen.

Det virket ikke lenger.

«Jeg vil gjerne ha deg i vår stall.
Du skal ikke søke flere jobber.
Du skal ikke takke ja når andre rekrutteringsfirmaer ringer deg med tilsynelatende fristende tilbud.

Du skal holde deg til oss.

Være eksklusiv.
La oss bygge deg et renommé.
Og vokte det.
La oss være for ditt renommé det Tripolis er for huset ditt.

Innen to år kommer du hjem til din kone med en fetere jobb enn den vi snakker om nå.

Og det er et løfte.»
Jeremias Lander strøk tommel og pekefinger langs sine omhyggelig nybarberte kjever.

«Hm.
Dette tok en noe annen retning enn jeg hadde tenkt.»

Nederlaget hadde gjort ham roligere.

Jeg lente meg frem mot ham.
Åpnet armene. Holdt håndflatene opp.
Søkte blikket hans.
Forskning har bevist at syttiåtte prosent av førsteinntrykket i en intervjusituasjon er basert på
kroppsspråket og bare åtte prosent på hva du faktisk sier.

Resten handler om klær, odør fra armhuler og munn, hva du har hengende på veggene.

Jeg hadde et fantastisk kroppsspråk.

Og akkurat nå formulerte det åpenhet og tillit.
Endelig inviterte jeg ham inn i varmen.
«Hør her, Lander.
Kundens styreformann og økonomisjef kommer hit i morgen for å treffe en av kandidatene.

Jeg vil at de skal treffe deg også.

Passer klokka tolv?»
«Utmerket.»
Han hadde svart uten å late som han måtte konferere med noen kalender.

Jeg likte ham straks bedre.

«Jeg vil at du skal høre etter hva de har å si og deretter skal du høflig redegjøre for hvorfor du ikke lenger
er interessert, forklare at dette ikke er utfordringen du ser etter og ønske dem lykke til.»

Jeremias Lander la hodet på skakke.

«Å hoppe av sånn, vil ikke det bli oppfattet som useriøst?»

«Det vil bli oppfattet som ambisiøst,» sa jeg.

«Du vil bli oppfattet som en som kjenner sin egen verdi.

En person hvis tjenester er eksklusive.

Og det er starten på den historien som vi kaller …» Jeg sveivet med hånden.

Han smilte: «Renommé?»

«Renommé.
Har vi en avtale?»

«Innen to år.»
«Jeg garanterer.»
«Og hvordan kan du garantere det?»
Jeg noterte.
KOMMER FORT PÅ OFFENSIVEN IGJEN.
«Fordi jeg kommer til å anbefale deg til en av de stillingene jeg snakker om.»

«Og hva så?

Det er ikke du som tar beslutningen.»
Jeg lukket øynene halvt igjen.
Det var et ansiktsuttrykk som fikk min kone, Diana, til å tenke på en doven løve, en mett hersker.

Jeg likte det.

«Min anbefaling er kundens beslutning, Lander.»

«Hva mener du?»

«På samme måte som du aldri mer skal søke på en jobb du ikke vet du vil få, har jeg aldri gitt en
anbefaling som kunden ikke har fulgt.»

«Virkelig?
Aldri?»
«Ikke som noen husker.
Hvis jeg ikke er hundre prosent sikker på at kunden vil følge min anbefaling, anbefaler jeg ingen og lar
heller oppdraget gå til en av konkurrentene.

Selv om jeg har tre glimrende kandidater og er nitti prosent sikker.»

«Hvorfor det?»
Jeg smilte.
«Svaret begynner på r. Hele min karriere er bygget på det.»

Lander ristet på hodet og lo.

«De sier at du er rå, Brown.
Nå skjønner jeg hva de mener.»
Jeg smilte og reiste meg.
«Og nå foreslår jeg at du går hjem og forteller din vakre kone at du vil takke nei til denne jobben fordi du
har bestemt deg for å sikte høyere.
Jeg tipper du kan se frem til en hyggelig kveld.»
«Hvorfor gjør du dette for meg, Brown?»
«Fordi provisjonen arbeidsgiveren din vil betale til oss er en tredjedel av ditt første års bruttolønn.

Visste du at Rembrandt pleide å gå på auksjoner for å by opp prisen på sine egne bilder?

Hvorfor skulle jeg selge deg for to millioner i året når vi med litt renommébygging kan selge deg for fem?

Alt vi forlanger, er at du holder deg til oss.

Har vi en avtale?»
Jeg rakte frem hånden.
Han grep den begjærlig.
«Jeg har en følelse av at dette var en lønnsom samtale, Brown.»

«Tilsluttes,» sa jeg og minnet meg selv om å gi ham et par tips om riktig håndtrykksteknikk før han møtte
kunden.

Ferdinand gled inn på kontoret mitt rett etter at Jeremias Lander hadde forlatt det.

«Argh,» sa han og skar en grimase mens han viftet med hånden.

«Eau de camouflage».
Jeg nikket mens jeg åpnet vinduet for å lufte ut.

Det Ferdinand mente, var at kandidaten hadde parfymert seg vel sterkt for å overdøve den nervøse
svettingen som fyller avhørsrommene i denne bransjen.

«Men det var i alle fall Clive Christian,» sa jeg.

«Kjøpt av kona. Akkurat som dressen, skoene, skjorta og slipset.

Og det var hennes idé å farge tinningene hans grå.»

«Hvordan vet du det?»

Ferdinand slo seg ned i stolen Lander hadde sittet i, men spratt opp igjen med vemmelse i ansiktet da
han kjente den klamme kroppsvarmen som fortsatt satt i trekket.

«Han ble hvit som et laken da jeg trykket på kone-knappen,» svarte jeg.

«Jeg fortalte hvor skuffet hun kom til å bli når han fortalte at jobben ikke ville bli hans.»

«Kone-knappen!
Hvor er det du tar det fra, Roger?»
Ferdinand hadde slått seg ned i en av de andre stolene, lagt beina på bordet, en ganske rimelig kopi av
Noguchis kaffebord, og tatt en appelsin som han skrellet mens en nesten usynlig dusj sto opp og la seg
på den nystrøkne skjorta hans.

Ferdinand var utrolig uvøren til å være homoseksuell.

Og utrolig homoseksuell til å være hodejeger.

«Inbaud, Reid og Buckley,» sa jeg.
«Du har sagt det før,» sa Ferdinand.

«Men nøyaktig hva er det?

Er det bedre enn Cuté?»
Jeg lo.
«Det er FBIs nitrinns avhørsmodell, Ferdinand.
Det er et maskingevær i en verden av spretterter, et verktøy som gjør vei i vellinga, som ikke tar fanger,
men gir raske, håndfaste resultater.» «Og akkurat hvilke resultater er det, Roger?»

Jeg visste hva Ferdinand var ute etter, og det var greit.
Han ville finne ut hvilken edge det var jeg hadde, hva som gjorde at jeg var den beste og han – foreløpig
– ikke var det.
Og jeg ga ham det han trengte for å greie det.

Fordi det er slik reglene er, man deler kunnskap.

Og fordi han aldri ville bli bedre enn meg,

fordi han for evig og alltid ville stille med skjorter som stinket citrus og lure på om noen hadde en modell,
en metode, en hemmelighet som var bedre enn hans.

«Underkastelse,» svarte jeg.

«Tilståelse.
Sannhet.
Den bygger på veldig enkle prinsipper.»
«Som hva?»
«Som at du begynner med å spørre ut den mistenkte om familien.»

«Pøh,» sa Ferdinand.
«Det gjør jeg òg.
Det får dem til å føle seg trygge når de kan snakke om noe de kjenner til, noe nært.

Pluss at det åpner dem opp.»

«Nettopp.
Men det gjør deg også i stand til å kartlegge deres svake punkter.

Deres akilleshæl.
Som du vil få bruk for senere i avhøret.»
«Æsj, for en terminologi!»
«Senere i avhøret, når dere skal snakke om det som er vondt, det som har skjedd, drapet han er mistenkt
for, det som får ham til å føle seg ensom og forlatt av alle, som får ham til å ville gjemme seg, sørger du
for å ha plassert en tørkerull på bordet akkurat så langt unna den mistenkte at han ikke når den.»

«Hvorfor det?»
«Fordi avhøret er kommet til sitt naturlige crescendo og tiden er kommet for at du skal trykke på
følelsesknappen.

Du skal spørre hva barna hans vil tenke når de får høre at far er en drapsmann.

Og så, når tårene veller opp i øynene hans, skal du rekke ham tørkerullen.

Du skal være den som skjønner, den som vil hjelpe, den han kan betro seg til om alt som er vondt.

Om det dumme, dumme drapet som bare skjedde, nærmest av seg selv.»

«Drap?
Jeg skjønner søren ikke hva du mener, jeg altså.
Vi rekrutterer folk, gjør vi ikke?
Vi prøver ikke å få dem dømt for mord.»
«Jeg gjør det,» sa jeg og grep jakka som hang over kontorstolen.

«Og det er derfor jeg er byens beste hodejeger.

Forresten setter jeg deg opp på intervjuet med Lander og kunden i morgen klokka tolv.»

«Meg?»
Jeg gikk ut gjennom døra og bortover korridoren med Ferdinand trippende etter mens vi passerte de
tjuefem andre kontorene som utgjorde Alfa, et mellomstort rekrutteringsselskap som hadde overlevd i
femten år, og leverte årsresultater mellom femten og tjue millioner, som etter en altfor beskjeden
bonusutbetaling til de beste av oss, gikk i lomma på eieren i Stockholm.

«Piece of cake.
Opplysningene ligger på filen.
OK?»
«OK,» sa Ferdinand.
«På én betingelse.»
«Betingelse?
Det er jeg som gjør deg en tjeneste.»
«Vernissasjen din kone skal ha på galleriet i kveld …» «Hva med den?»

«Kan jeg komme?»

«Er du invitert?»
«Det er akkurat det.
Er jeg?»
«Neppe.»
Ferdinand bråstoppet og forsvant ut av synsfeltet.

Jeg fortsatte og visste at han sto der med hengende armer og så etter meg mens han tenkte at han heller
ikke denne gang skulle få skåle i musserende vin med Oslos jet-settere, nattdronninger, kjendiser og
pengefolk, ikke få ta del i den smule glamour som omga Dianas vernissasjer, ikke få knytte kontakter med
potensielle kandidater til stilling, seng eller annet syndig samkvem.

Stakkar.
«Roger?»
Det var jentungen bak resepsjonsdisken.
«To telefoner.
Den ene …» «Ikke nå, Oda,» sa jeg uten å stoppe.

«Jeg blir ute tre kvarter.

Ikke ta beskjeder.»
«Men …» «De ringer tilbake hvis det er viktig.»
Pen jente, men hun trengte fortsatt litt opplæring, Oda.

Eller var det Ida?

Kapittel 2
Tertiærnæring Den friske saltsmaken av eksos i høstluften ga meg assosiasjoner til hav, oljeutvinning og
brutto nasjonalprodukt.

Det skrå sollyset blinket i glass på kontorbygningene, som kastet skarpe og rektangulære skygger på det
som en gang hadde vært en industritomt.

Nå var det en slags bydel med altfor dyre butikker, altfor dyre leiligheter og altfor dyre kontorer for altfor
dyre konsulenter.

Jeg kunne se tre treningssentra fra der jeg sto, alle fullbooket fra morgen til kveld.

En ung fyr i Corneliani-dress og nerdekule briller hilste ærbødig på meg idet vi passerte hverandre, og jeg
nikket nådig tilbake.

Jeg ante ikke hvem han var, visste bare at han nødvendigvis måtte være fra et annet rekrutteringsbyrå.

Edward W. Kelley, kanskje?

Ingen andre enn hodejegere hilser med ærbødighet på en hodejeger.
Eller for å si det kort: Ingen andre hilser, de vet ikke hvem jeg er.

For det første har jeg begrenset sosial omgang utenom med min kone Diana.

For det andre jobber jeg i et firma som – akkurat som Kelley – tilhører de eksklusive, de som unngår
medias søkelys, de du tror du aldri har hørt om før du er kvalifisert for en av toppstillingene i dette landet,
og en dag får en telefon fra oss og det ringer en klokke et sted, Alfa, hvor er det du har hørt det navnet?

Var det på et ledermøte i konsernet, i forbindelse med utnevnelsen av en ny divisjonsdirektør?

Så du har hørt om oss likevel.

Men du vet ingenting.
For diskresjon er vår viktigste dyd.
Og vår eneste.
For det meste er selvfølgelig ljug fra nederste hylle, som for eksempel når du hører meg runde av det
andre intervjuet med mitt faste mantra: «Du er mannen jeg har vært på utkikk etter til denne jobben.

En jobb som jeg ikke bare tror, men vet at du er perfekt til.

Og det betyr at jobben er perfekt til deg.

Tro meg.»

Vel. Ikke tro meg.

Jo, jeg tippet på Kelley.
Eller Amrop.
Med den dressen var han i hvert fall ikke fra en av de store, ukule, ikke-eksklusive som Manpower eller
Adecco.

Men heller ikke fra en av de mikrosmå, kule som Hopeland, da hadde jeg visst hvem han var.

Kunne selvfølgelig være fra en av de store, mellomkule som Mercuri Urval eller Delphi eller små, ukule,
navnløse, de som rekrutterer til mellomledersjiktet og bare av og til får lov til å konkurrere med oss store
gutta.

Og taper og vender tilbake til å finne butikksjefer og økonomisjefer.

Og som hilser ærbødig på sånne som meg og håper at vi en dag vil huske dem og tilby dem jobb hos
oss.

Det finnes ingen offisielle rankinglister for hodejegere, ingen omdømmeundersøkelser som i
meglerbransjen eller bransjefester med priser til årets guruer som i TV- og reklamebransjen.

Men vi vet.
Vet hvem som er konge på haugen, hvem som er utfordrere, hvem som står for fall.

Bragder skjer i det stille, begravelser i det dødsstille.

Men fyren som akkurat hadde hilst på meg, visste at jeg var Roger Brown, hodejegeren som aldri har
innstilt en kandidat til en jobb han ikke har fått, som om nødvendig manipulerer, tvinger, brekker og
stanger kandidaten inn, som har kunder som blindt stoler på hans vurderingsevne, som uten å nøle
legger selskapets skjebne i hans – og bare hans – hender.

For å si det sånn: Det var ikke Oslo Havnevesen som ansatte ny trafikksjef i fjor, det var ikke AVIS som
ansatte Skandinavia-sjefen og det var definitivt ikke kommunestyret som ansatte ledere for kraftverket i
Sirdal.

Det var meg.

Jeg bestemte meg for å notere meg fyren.
BRA DRESS.
VET HVEM HAN SKAL VISE RESPEKT.
Jeg ringte Ove fra en telefonautomat ved siden av Narvesenkiosken mens jeg sjekket mobiltelefonen.

Åtte beskjeder.
Jeg slettet dem.
«Vi har en kandidat,» sa jeg da Ove endelig svarte.
«Jeremias Lander, Monolitveien.»
«Skal jeg sjekke om vi har ham?»
«Nei, jeg vet dere har ham.
Han er innkalt til andreintervju i morgen.
Tolv til to.
Tolv null null.
Gi meg én time.
Notert?»
«Jepp.
Noe mer?»
«Nøkler.
Sushi & Coffee om tjue minutter?»
«En halv time.»
Jeg ruslet nedover den brolagte gata mot Sushi & Coffee.

Grunnen til at de har valgt et veidekke som både bråker mer, forurenser mer og dessuten er dyrere enn
vanlig asfalt, er antagelig behovet for idyll, lengselen etter noe opprinnelig, noe bestandig og ekte.

Mer ekte enn dette i alle fall, denne kulissen av en bydel hvor det en gang var blitt skapt ting i ansikts
sved, produkter født av fresende ild og tunge hammerslag.

Ekkoet var espressomaskinenes during og treningssentrenes klang av jern mot jern.

For dette var tertiærnæringens triumf over industriarbeideren, designets triumf over bolignøden,
fiksjonens triumf over virkeligheten.

Og jeg liker det.

Jeg kikket på diamantøredobbene jeg hadde sett i vinduet hos gullsmeden vis- à-vis Sushi & Coffee.

De ville være perfekte for Dianas ører.

Og de ville være katastrofe for min økonomi.
Jeg slo det fra meg, krysset gata og gikk inn gjennom døra til stedet som i navnet tilbereder sushi, men i
gavnet serverer død fisk.

Kaffen deres var det imidlertid ikke noe å si på.

Det var halvfullt der inne.
Slanke, nymosjonerte og platinablonde kvinner, fortsatt i treningstøyet fordi det ikke kunne falle dem inn å
dusje på et treningssenter i påsyn av andre.

Merkelig i grunnen siden de hadde brukt en formue på disse kroppene som også feiret fiksjonens triumf.

De tilhørte også tertiærnæringen, nærmere bestemt tjenerstaben som tjente rike ektemenn.

Hadde disse kvinnene enda vært uintelligente, men de hadde studert jus, informatikk og kunsthistorie
som en del av skjønnhetspleien, hadde latt samfunnet finansiere år på universitetet bare for å ende som
overkvalifiserte, hjemmeværende lekesaker som satt her og utvekslet betroelser om hvordan man holder
sine sugardaddies passe fornøyd, passe sjalu og passe på tuppa.

Til de endelig får lenket ham fast med barn.

Og etter barn er alt selvfølgelig forandret, maktbalansen snudd opp ned og mannen kastrert og i sjakk
matt.

Barn ...
«Dobbel cortado,» sa jeg og satte meg opp på en av stolene ved bardisken.

Jeg betraktet kvinnene fornøyd i speilet.

Jeg var en heldig mann.
Så annerledes Diana var enn disse smarte, tanketomme parasittene.

Hun hadde alt jeg ikke hadde.

Omsorg.
Empati.
Lojalitet.
Høyde.
Kort sagt; hun var en skjønn sjel i et skjønt legeme.

Men skjønnheten hennes var ikke av det perfekte slaget, til det var proporsjonene for spesielle.

Diana var tegnet i mangastil, som disse japanske, dukkeaktige tegneseriefigurene.

Hun hadde et lite ansikt med bitte liten, smal munn, liten nese og store, litt forundrede øyne som kunne
ha en tendens til å bule når hun var trett.

Men i mine øyne var det nettopp avvikene fra normen som fikk skjønnheten til å stå frem, gjorde den
slående.

Så hva var det som hadde fått henne til å velge meg?

En sjåførsønn, en litt over middels begavet økonomistudent med litt under middels utsikter og godt under
middels høyde.

For femti år siden ville ikke én sekstiåtte kvalifisert meg for betegnelsen kort, i hvert fall ikke i Europa
generelt.

Og leser en litt antropometrisk historie, vil en finne at for bare hundre år siden var nettopp én sekstiåtte
gjennomsnittshøyden i Norge.

Men utviklingen hadde gått i min disfavør.

Én ting var at hun i et øyeblikks sinnsforvirring hadde valgt meg, det ubegripelige var at en kvinne som
Diana – som kunne få absolutt hvem hun ville – hver dag våknet opp og ville ha meg en dag til.
Hva slags mystisk blindhet var det som gjorde det umulig for henne å se min ynkelighet, min svikefulle
natur, min veikhet når jeg møtte motstand, min stupide ondskap når jeg møtte stupid ondskap?

Ville hun ikke se?

Eller var det bare slu dyktighet fra min side som gjorde at mitt egentlige jeg hadde havnet i denne
kjærlighetens velsignede dødvinkel?

Og så var det selvfølgelig barnet jeg inntil videre hadde nektet henne.

Hva slags makt var det jeg egentlig hadde over denne engelen i menneskeform?

Ifølge Diana hadde jeg fortryllet henne fra første gang vi møttes med min selvmotsigende blanding av
arroganse og selvironi.

Det var under en nordisk studentaften i London, og mitt førsteinntrykk av Diana hadde vært at hun var
nettopp som en av disse som satt her; en blond, nordisk skjønnhet fra Oslo vest som studerte
kunsthistorie i en verdensmetropol, som gjorde noen modelloppdrag innimellom, var mot krig og
fattigdom, og likte fest og alt som var gøy.

Det hadde tatt tre timer og et halvt dusin Guinness før jeg skjønte at jeg hadde tatt feil.

For det første var hun oppriktig interessert i kunst, nesten inntil det nerdete.

For det andre greide hun å artikulere sin frustrasjon over å være del av et system som iverksatte kriger
mot folk som ikke ønsket å være del av den vestlige kapitalismen.

Det var Diana som hadde forklart meg det faktum at I-lands utbytting av U-land minus U-hjelp, gikk og
alltid hadde gått i pluss.

For det tredje hadde hun sans for humor, min humor, noe som er en forutsetning for at fyrer som meg
skal få seg damer på over én sytti.

Og for det fjerde – og dette var utvilsomt det som avgjorde saken for meg – hun var dårlig i språk og god i
logisk tenkning.
Hun snakket et mildt sagt klønete engelsk, og hun hadde leende fortalt at det ikke engang hadde falt
henne inn å prøve seg på fransk eller spansk.

Så jeg hadde spurt om hun kanskje hadde en maskulin hjerne og likte matte.

Hun hadde bare trukket på skuldrene, men jeg hadde ikke gitt meg og fortalt om jobbintervjutestene på
Microsoft, hvor kandidatene ble gitt en bestemt logisk problemstilling over bordet.

«Poenget er like mye å se hvordan kandidaten tar utfordringen, som å se om de greier å løse den.»

«Kom igjen,» sa hun.

«Primtall …» «
Vent!
Hva er primtall igjen?»
«Tall som ikke kan deles på andre tall enn seg selv og én.»

«Å ja.»
Hun hadde fremdeles ikke fått det fjerne blikket som kvinner gjerne får når tall introduseres i samtalen, og
jeg fortsatte: «Primtall er ofte to påfølgende oddetall.

Som elleve og tretten.

Sytten og nitten.
Tjueni og trettién.
Skjønner?»
«Skjønner.»
«Finnes det eksempler på at tre påfølgende oddetall kan være primtall?»

«Selvfølgelig ikke,» sa hun og løftet ølglasset til munnen.

«Å?
Hvorfor ikke?»
«Tror du jeg er dum?
I en tallrekke på fem påfølgende tall må nødvendigvis ett av oddetallene være delelig med tre.

Gå videre.»
«Videre?»
«Ja, hva er det logiske problemet?»
Hun hadde tatt en dyp slurk av ølglasset og sett på meg med oppriktig, forventningsfull nysgjerrighet.

På Microsoft ble kandidatene gitt tre minutter til å føre det beviset hun hadde gitt meg på tre sekunder.

I gjennomsnitt var det fem av hundre som greide det.

Og jeg tror det var akkurat da jeg ble forelsket i henne.

Jeg husker i hvert fall at jeg hadde notert på servietten min: ANSATT.

Og jeg hadde visst at jeg måtte få henne forelsket i meg nå mens vi satt der, at idet jeg reiste meg, ville
fortryllelsen være brutt.

Så jeg hadde snakket.

Og snakket.
Jeg hadde snakket meg opp til én åttifem.

Jeg kan det å snakke.

Men hun hadde avbrutt meg da jeg var på mitt beste: «Liker du fotball?»

«Gj... gjør du?» spurte jeg overrumplet.

«QPR spiller i ligacupen mot Arsenal i morgen.
Interessert?»
«Ja visst,» sa jeg.
Og mente selvfølgelig i henne, fotball er meg revnende likegyldig.

Hun hadde hatt et blåstripete skjerf på seg og skreket seg hes i den londonske

høsttåken på Loftus Road mens det lille, fattige laget hennes, Queens Park Rangers, var blitt svinebanket
av storebror Arsenal.

Jeg hadde fascinert studert det lidenskapelige ansiktet hennes og ikke fått med meg annet av kampen
enn at Arsenal hadde flotte hvite og røde drakter, mens QPR hadde blå tverrstriper på hvit bunn som fikk
spillerne til å se ut som løpende sukkerstenger.

I pausen hadde jeg spurt hvorfor hun ikke hadde valgt seg et stort vinnerlag som Arsenal i stedet for en
komisk smårolling som QPR.

«Fordi de trenger meg,» hadde hun svart.

Alvorlig.
De trenger meg.
Jeg ante en visdom jeg slett ikke fattet i de ordene.

Så hadde hun ledd den der lett gurglende latteren sin og tømt plastbegeret med øl.

«De er som en hjelpeløs baby.

Se på dem.
De er så søte.»
«I babykostymer,» sa jeg.
«Så. La de små komme til meg, det er livsmottoet ditt?»
«Hm,» hadde hun svart, lagt hodet på skakke og sett ned på meg med et bredt smil: «Det kan kanskje bli
det.»

Og vi hadde ledd.
Høyt og befriende.
Jeg husker ikke resultatet av kampen.
Eller, jo, det gjør jeg; et kyss utenfor et strengt pikepensjonat i murstein i Shepherd’s Bush.

Og en ensom, søvnløs natt med ville, våkne drømmer.

Ti dager senere så jeg ned i ansiktet hennes i det flakkende skinnet fra et stearinlys stukket ned i en
vinflaske på nattbordet hennes.

Vi elsket for første gang, og øynene hennes var lukket, blodåren i pannen sto ut og ansiktsuttrykket skiftet
mellom sinne og smerte mens hoftebeina hennes rasende slo mot mine.

Samme lidenskapen som når hun hadde sett sitt QPR ryke ut av ligacupen.

Etterpå sa hun at hun elsket håret mitt.

Det var et refreng fra livet mitt, likevel var det som jeg hørte det for første gang.

Det hadde gått seks måneder før jeg hadde fortalt henne at når faren min jobbet i diplomatiet, betydde
ikke det nødvendigvis som diplomat.

«Sjåfør,» hadde hun gjentatt, dratt hodet mitt ned og kysset det.

«Betyr det at han får låne ambassadørens limousin til å kjøre oss fra kirken?»

Jeg hadde ikke svart, men våren etter giftet vi oss med mer prakt enn pomp i St. Patrick’s Church i
Hammersmith.

Fraværet av pomp skyldtes at jeg hadde overtalt Diana til et bryllup uten slekt og venner.

Uten far.
Bare oss, rene og uskyldige.
Prakten sto Diana for, hun strålte som to soler og en måne.

Tilfeldighetene ville ha det til at QPR samme ettermiddag rykket opp, og taxien sneglet seg hjem til
hybelen hennes i Shepherd’s Bush gjennom et feirende opptog av sukkerstangmønstrede faner og flagg.

Alt var fryd og gammen.

Det var først da vi hadde flyttet tilbake til Oslo at Diana første gang hadde nevnt barn.

Jeg så på klokka.
Ove skulle være her nå.
Jeg løftet blikket mitt opp på speilet over baren og møtte en av de blonde kvinnenes.

Blikkene våre forble i den andres akkurat lenge nok til at vi kunne misforstå, om vi ville.

Pornopen, godt kirurgarbeid.

Jeg ville ikke.
Så blikket mitt gled videre.

Det var nemlig akkurat slik mitt ene, skammelige eventyr hadde begynt; med et litt for langt blikk.

Første akt hadde vært i galleriet.

Andre akt her på Sushi & Coffee.
Tredje akt i en liten leilighet i Eilert Sundts gate.
Men Lotte var nå et avsluttet kapittel, og det skulle aldri, aldri skje igjen.

Blikket mitt fortsatte rundt lokalet og stoppet.

Ove satt ved bordet rett innenfor utgangsdøra.

Tilsynelatende leste han i Dagens Næringsliv.

En komisk tanke i seg selv.

Ove Kjikerud var ikke bare totalt uinteressert i aksjekurser og det meste av hva som foregikk i det såkalte
samfunnet, han kunne knapt nok lese.

Eller skrive.
Jeg husker fremdeles søknaden hans til stillingen som vaktleder, den hadde inneholdt så mange stavefeil
at jeg hadde ledd hjertelig.

Jeg skled ned av krakken og gikk bort til bordet hans.

Han hadde brettet sammen Dagens Næringsliv, og jeg nikket mot avisa.

Han smilte kort for å vise at den var ledig.

Jeg tok avisa uten et ord og gikk tilbake til plassen min ved disken.

Ett minutt senere hørte jeg det gå i utgangsdøra, og da jeg kikket i speilet igjen, var Ove Kjikerud borte.

Jeg bladde om til sidene for aksjekurser, lukket hånda diskré om nøkkelen som lå der, og lot den gli ned i
jakkelomma.
Da jeg kom tilbake til kontoret, ventet det seks SMS-er på mobiltelefonen.

Jeg slettet fem av dem uten å lese dem og åpnet den fra Diana:

Husk vernissasjen i kveld, elskede, du er min lykkemaskot.

Hun hadde lagt inn en smiley med solbriller, en av finessene på Prada- telefonen jeg hadde gitt henne til
32-årsdagen i sommer.

«Det jeg ønsket meg aller mest!» hadde hun sagt da hun åpnet presangen.

Men vi visste begge hva hun ønsket seg aller mest.

Og som jeg altså ikke ville gi henne.

Likevel hadde hun løyet og kysset meg.
Hva mer kan man forlange av en kvinne?
Kapittel 3
Vernissasje Én sekstiåtte.
Jeg trenger ikke en hjernedød psykolog til å fortelle meg at det må kompenseres, at fysisk litenhet er en
drivkraft for å utrette ting.

En overraskende stor del av verdens store skaperverk er som kjent laget av små menn.

Vi har underlagt oss imperier, tenkt de smarteste tankene, nedlagt de vakreste kvinnene på filmlerretet,
kort sagt alltid vært på utkikk etter de største platåskoene.

Mange idioter har oppdaget at noen blinde mennesker er gode musikere og at noen autister kan regne
kvadratrøtter i hodet, og dette har ledet dem til å konkludere med at alle handikap er en skjult velsignelse.

For det første er det sprøyt.

For det andre er jeg tross alt ikke en dverg, bare litt under gjennomsnittlig høy.

For det tredje har over sytti prosent av mennesker i de høyeste sjefsstillinger en høyde på over
gjennomsnittet i sitt land.

Høyde er også positivt korrelert med intelligens, inntekt og best-likt-undersøkelser.

Når jeg innstiller noen til en toppstilling i næringslivet, er høyde et av mine viktigste kriterier.

Høyde inngir respekt, tillit og autoritet.

Høye mennesker er synlige, de kan ikke gjemme seg, de er master, blåst rene for uhumskheter, de må
stå for det de er.
Korte mennesker beveger seg i bunngrumset, de har en skjult plan, en agenda som handler om at de er
korte.

Selvfølgelig er det noe vrøvl, men når jeg innstiller en kandidat til en jobb, gjør jeg det ikke fordi
vedkommende er den som vil gjøre jobben best, men fordi han er den kunden kommer til å ansette.

Jeg bringer dem et hode som er godt nok, plassert på den kroppen de vil ha.

Det første er de ikke kvalifisert til å mene noe om, det andre kan de se med egne øyne.

Som de søkkrike, såkalte kunstkjennerne på Dianas vernissasjer; de er ikke kvalifisert til å mene noe om
portrettet, men er i stand til å lese kunstnerens signatur.

Verden er full av mennesker som betaler i dyre dommer for dårlige bilder av gode kunstnere.

Og middelmådige hoder på høye kropper.

Jeg styrte min nye Volvo S80 gjennom svingene på veien som klatret opp mot vårt vakre og litt for dyre
hjem på Voksenkollen.

Jeg kjøpte det fordi Diana fikk dette lidende ansiktsuttrykket da vi var på visningen.

Blodåren i pannen som pleide å utvide seg når vi elsket, hadde stått blå og dirrende over de
mandelformede øynene.

Hun hadde ført høyre hånd opp og lagt det korte, fine, halmfargede håret bak høyre øre som for å høre
bedre, for å lytte seg fram til om øynene hadde rett; at dette var huset hun hadde lett etter.

Og uten at hun behøvde å si ett ord, visste jeg at det var det.

Og selv da gløden sluknet i øynene hennes da megleren fortalte oss at de allerede hadde fått inn et bud
på én og en halv million over prisantydning, visste jeg at jeg måtte kjøpe det til henne.

Fordi dette var den eneste offergaven som kunne gjøre det godt igjen etter at jeg hadde snakket henne
fra å få det barnet.

Jeg husker ikke lenger nøyaktig argumentene jeg hadde brukt for abort, bare at ingen av dem hadde vært
sannheten.

Som var at selv om vi var to mennesker på tre hundre og tjue rådyre kvadratmeter, var det ikke plass til et
barn.

Det vil si; ikke plass til et barn og meg.

For jeg kjente Diana.
Hun var, i motsetning til meg, perverst monogam.
Jeg ville hatet det barnet fra dag én.
Så i stedet hadde jeg gitt henne en ny start. Et hjem. Og et galleri.

Jeg svingte inn oppkjørselen. Garasjeporten hadde for lengst gjenkjent bilen og åpnet seg automatisk.

Volvoen gled inn i det kjølige mørket, og motoren utåndet mens porten gled igjen bak meg.

Jeg gikk ut av sidedøra til garasjen og langs den hellebelagte stien som ledet opp til huset.

Det var et praktbygg fra 1937, tegnet av Ove Bang, funksjonalisten som mente kostnadene var
underordnet estetikken og som dermed var en av Dianas tvillingsjeler.

Jeg hadde ofte tenkt at vi kunne selge, flytte til noe litt mindre, litt vanligere, litt mer praktisk til og med.

Men hver gang jeg kom hjem og det var som nå, med den lave ettermiddagssola som fikk konturene til å
tre så klart frem, tegningene av lys og skygge, høstskogen bak som glødet som rødt gull, visste jeg at det
var umulig.

At jeg ikke kunne stoppe.

Ganske enkelt fordi jeg elsket henne og derfor ikke kunne annet.

Og med det fulgte alt det andre; huset, pengesluket av et galleri, de kostbare kjærlighetsbevisene hun
ikke hadde bruk for og livsstilen vi ikke hadde råd til.

Alt for å døyve lengselen hennes.

Jeg låste meg inn i huset, sparket av meg skoene og deaktiverte alarmen innenfor de tjue sekundene før
det begynte å ringe oppe hos Tripolis.

Diana og jeg hadde diskutert koden lenge før vi ble enige.

Hun hadde villet at den skulle være «DAMIEN» etter sin favorittkunstner Damien Hirst, men jeg visste det
var navnet hun hadde gitt vårt aborterte barn, og insisterte derfor på en tilfeldig sammensetning av
bokstaver og tall som ikke kunne gjettes.

Og hun hadde gitt etter.

Som alltid når jeg satte hardt mot hardt.

Eller hardt mot mykt.

For Diana var myk.
Ikke svak, men myk og fleksibel.
Som leire hvor selv det minste press satte avtrykk.

Det merkelige var at jo mer hun ga etter, desto større og sterkere ble hun.

Og svakere ble jeg.

Til hun ruvet over meg som en gigantisk engel, en himmel av skyld, gjeld og dårlig samvittighet.

Og uansett hvor hardt jeg slet, hvor mange hoder jeg brakte hjem, hvor mye av bonuspotten fra
hovedkontoret i Stockholm jeg raket til meg, var det ikke nok til avlaten.

Jeg gikk opp trappa til stua og kjøkkenet, dro av meg slipset, åpnet Sub-Zero- kjøleskapet og tok ut en
flaske San Miguel.

Ikke den vanlige Especial, men 1516, det ekstra milde ølet som Diana foretrakk fordi det er brygget på
rent bygg.

Fra stuevinduet så jeg ned på hagen, garasjen og naboene.

Oslo, fjorden, Skagerrak, Tyskland, verden.

Og oppdaget at jeg alt hadde tømt ølflaska.
Jeg hentet én til og gikk ned i første for å skifte til vernissasjen.

Da jeg passerte Det Forbudte Rommet, la jeg merke til at døra sto på klem.

Jeg skjøv den opp og så med en gang at hun hadde lagt friske blomster ved den vesle steinfiguren som
sto på det lave, alterlignende bordet under vinduet.

Bordet var det eneste møbelet i rommet og steinfiguren så ut som en barnemunk med et fornøyd
buddhasmil.

Ved siden av blomstene sto et par bitte små barnesko og en gul rangle.

Jeg gikk inn, tok en slurk av ølet, satte meg på huk, og strøk fingrene over steinfigurens glatte, nakne
isse.

Det var en mizuko jizo, en figur som ifølge japansk tradisjon beskyttet aborterte barn, eller mizuko –
vannbarn.

Det var jeg som hadde tatt med figuren hjem etter en mislykket hodejakt i Tokyo.

Det var i de første månedene etter aborten mens Diana fremdeles var nedbrutt, og jeg hadde tenkt at det
kanskje kunne være til trøst.
Selgerens engelsk hadde vært for dårlig til at jeg hadde fått med meg alle detaljene, men den japanske
ideen går visstnok ut på at når fosteret dør, går barnets sjel tilbake til sin opprinnelige flytende tilstand –
de blir vannbarn.

Som – når man blander inn litt buddhisme Japan-style – venter på å bli gjenfødt.

I mellomtiden utfører man såkalt mizuko kuyo, seremonier og enkle ofringer som beskytter det ufødte
barnets sjel og samtidig foreldrene mot vannbarnets hevn.

Den siste delen fortalte jeg aldri Diana om.

Til å begynne med hadde jeg vært glad, det syntes som om hun hadde funnet trøst i steinfiguren.

Men da hennes jizo etter hvert var blitt en besettelse og hun ville ha den inn på soverommet, var jeg blitt
nødt til å sette ned foten.

Og sagt at fra nå av skulle figuren ikke ofres eller bes til.

Skjønt akkurat i den saken hadde jeg aldri satt hardt mot mykt.

For jeg visste godt at Diana kunne mistes.

Og hun var umistelig.
Jeg gikk inn på kontoret mitt, slo på PC-en, lette på nettet til jeg fant et høyoppløselig bilde av Edvard
Munchs «Brosjen», også kalt «Eva Mudocci».

Tre hundre og femti tusen på det legale markedet.

Neppe mer enn to hundre på mitt.
Femti prosent til heler, tjue prosent til Kjikerud.

Åtti tusen til meg.

Det var det vanlige; knapt verdt bryderiet og i hvert fall ikke risikoen. Bildet var i svart- hvitt.

58 x 45 cm.

Akkurat nok til å få presset det inn på et A2-ark.

Åtti tusen.
Akkurat for lite til å betale det neste kvartalsvise avdraget på huslånet.

Og ikke i nærheten av å kunne dekke fjorårets underskudd på galleriet som jeg hadde lovet
regnskapsføreren å betale inn i løpet av november.

Av en eller annen grunn var det blitt lenger og lenger mellom hver gang det dukket opp et anstendig bilde,
også.

Det siste, «Modell i høye hæler» av Søren Onsager, var mer enn tre måneder siden, og selv det hadde
innbrakt knappe seksti tusen.

Noe måtte snart skje.

QPR måtte score et flaksemål, et sleivskudd i krysset som – fortjent eller ikke – sendte dem til Wembley.

Slikt skjedde, hadde jeg hørt.

Jeg sukket og sendte Eva Mudocci til printeren.
Det kom til å bli champagne, så jeg bestilte en drosje.

Da jeg satte meg inn, sa jeg som vanlig bare navnet på galleriet, det var en slags test på
markedsføringsjobben vi gjorde. Men – også som vanlig – så drosjesjåføren bare spørrende på meg i
speilet.

«Erling Skjalgssons gate,» sukket jeg.

Diana og jeg hadde diskutert beliggenheten lenge før hun bestemte seg for lokaler.

Jeg hadde vært mest opptatt av at det lå på aksen Skillebekk–Frogner siden det er der man finner både
de betalingsdyktige kundene og de andre galleriene med et visst nivå.

Å plassere seg utenfor klyngen kan bety en tidlig død for et nytt galleri.

Dianas forbilde hadde vært Serpentine Gallery ved Hyde Park i London, og hun hadde vært bestemt på
at galleriet ikke skulle vende mot en av de store, travle gatene som Bygdøy allé eller Gamle
Drammensvei, men ligge i en stille gate som ga rom for kontemplasjon.

Tilbaketrukket beliggenhet understreket dessuten det eksklusive, signaliserte at det var for de innvidde,
kjennerne.

Jeg hadde sagt meg enig og tenkt at husleien kanskje ikke behøvde å bli ruinerende likevel.

Helt til hun hadde føyd til at hun da kunne spandere på seg ekstra kvadratmetre til en salong hvor
nachspielene etter vernissasjene kunne foregå.

Hun hadde nemlig alt sett på et ledig lokale i Erling Skjalgssons gate som var perfekt, bare i største laget.

Det var jeg som hadde kommet opp med navnet; Galleri E. E for Erling Skjalgssons gate.

Det var dessuten samme navneform som det best drevne galleriet i byen, Galleri K, og viste
forhåpentligvis at vi henvendte oss til de pengesterke, kvalitetsbevisste og passe hippe.

Jeg hadde ikke argumentert med at uttalen av navnet også antydet at dette var galleriet.

Diana likte ikke den slags billig effektmakeri.

Leiekontrakt var blitt inngått, det omfattende oppussingsarbeidet satt i gang, og ruinen påbegynt.

Da taxien stoppet utenfor galleriet, la jeg merke til at det sto parkert flere Jaguarer og Lexuser enn vanlig
langs fortauene.

Et godt tegn, selv om det selvfølgelig kunne skyldes mottagelse i en av de omkringliggende

ambassadene, eller at Celina Midelfart hadde party i DDR-festningen sin.

Bassdominert, åttitalls ambientmusikk strømmet over høyttaleranlegget på behagelig lavt nivå da jeg steg
inn i lokalet.

Det ville bli fulgt av Goldbergvariasjoner.

Det var jeg som hadde brent CD-en for Diana.
Det var allerede halvfullt til tross for at klokka bare var halv ni.

Et godt tegn, vanligvis dukker ikke Galleri Es klientell opp før halv ti.

Diana hadde forklart meg at fullstappede vernissasjer ble ansett for vulgært, at halvfullt fremhevet det
eksklusive.

Min erfaring var nå likevel at jo mer folk, desto flere solgte bilder.

Jeg nikket til høyre og venstre uten at noen nikket tilbake og styrte mot den flyttbare baren.

Dianas faste bartender, Nick, rakte meg en champagnefløyte.

«Dyr?» spurte jeg og smakte på de bitre boblene.

«Seks hundre,» sa Nick.

«Det bør selges en del bilder,» sa jeg.
«Hvem er kunstneren?»
«Atle Nørum.»
«Jeg vet hva han heter, Nick, bare ikke hvordan han ser ut.»

«Der borte.» Nick bikket sitt store, ibenholtsorte hode mot høyre.

«Ved siden av din kone.»

Jeg rakk bare å notere meg at kunstneren var en kraftig plugg med skjegg.

For der sto hun.

Et par hvite skinnbukser som klynget seg til lange, slanke ben og som fikk henne til å virke enda høyere
enn hun var.
Håret hang rett ned på hver side av luggen, som var klippet rett, og den rettvinklede innrammingen
forsterket inntrykket av japansk tegneseriekunst.

Den løse silkeblusen skinte nesten blåhvit under spotlysene der den hvilte mot hennes smale, muskuløse
skuldrer, og brystene som i profil var to perfekt formede bølger.

Herregud, hun hadde virkelig kledd de diamantøredobbene!

Blikket mitt slapp henne motvillig og sveipet over resten av lokalet.

Publikummet sto og konverserte høflig foran bildene.

Det var de vanlige.

Rike, vellykkede finansmenn (dress med slips) og kjendiser (dress med design-T- skjorte) av den riktige
sorten, den som faktisk har prestert noe.

Kvinnene (designerklær) var skuespillere, forfattere eller politikere.

Og så var det selvfølgelig buketten med unge, såkalt lovende og påstått ubemidlede, opprørske
kunstnere (olabukser med hull, T-skjorter med meldinger), de jeg i mitt stille sinn kalte QPR.

Da jeg i begynnelsen hadde rynket på nesen til disse elementene på invitasjonslistene, hadde Diana
argumentert med at vi trengte «krydder», liv, noe litt farligere enn kunstmesenene, de kalkulerende
investorene og de som bare var her for å pleie sitt kulturelle image.

Greit nok, men jeg visste at subben var her fordi de hadde bedt Diana pent om en innbydelse.

Og selv om også Diana skjønte at de var her for å fiske etter kjøpere til seg selv, var det en kjent sak at
Diana aldri greide å si nei hvis noen ba henne om en tjeneste.

Jeg la merke til at flere – mest menn – med jevne mellomrom kastet stjålne blikk i Dianas retning.

Skulle bare mangle.

Hun var finere enn noen de noensinne kom til å få.

Det var ikke en antagelse, men et urokkelig, logisk faktum i og med at hun var den fineste.

Og hun var min.

Hvor urokkelig det faktumet var, var en tanke jeg prøvde å ikke plage meg selv med.

Inntil videre slo jeg meg til ro med at hun syntes å være permanent blind.

Jeg telte menn med slips.

Det var som regel de som kjøpte.

Kvadratmeterprisen på Nørums verker lå for tiden på rundt femti tusen.

Med femtifem prosent kommisjon til galleriet skulle det ikke så mange salgene til før dette ble en lukrativ
aften.

Sagt på en annen måte; det burde helst bli det, det var langt mellom Nørum-ene.

Folk strømmet inn gjennom døra nå, og jeg måtte flytte meg for å gi dem adgang til champagnebrettet.

Jeg ruslet mot min kone og Nørum for å fortelle ham hvilken nesegrus beundrer jeg var.

En overdrivelse, selvfølgelig, men ikke direkte ljug, fyren var utvilsomt god.

Men idet jeg skulle til å rekke frem hånden, ble kunstneren overfalt av en spyttsprutende mann han
tydeligvis kjente fra før, og dratt bort til en knisende og åpenbart tissetrengt kvinne.

«Det ser bra ut,» sa jeg og stilte meg ved siden av Diana.

«Hei, elskling.»
Hun smilte ned til meg før hun vinket til tvillingjentene at de skulle gå en runde til med fingermaten.

Sushi var ut, men jeg hadde foreslått den nye cateringservicen til Algerie, franskinspirert nordafrikansk,
veldig hot.

I dobbel forstand. Men jeg så at hun igjen hadde bestilt fra Bagatelle.

Godt det også, bevares.

Og tre ganger så dyrt.
«Gode nyheter, kjære,» sa hun og smøg en hånd inn i min.

«Husker du jobben for det firmaet i Horten du fortalte meg om?»

«Pathfinder.
Hva med den?»
«Jeg har funnet den perfekte kandidaten.»
Jeg så mildt overrasket på henne.
Som hodejeger benyttet jeg naturligvis fra tid til annen Dianas kundeportefølje og omgangskrets som telte
mange næringslivsledere. Og uten dårlig samvittighet, det var tross alt jeg som finansierte dette
pengesluket.

Det uvanlige var at Diana selv hadde kommet med en konkret kandidat til en konkret stilling.

Diana tok meg under armen, lente seg nærmere og hvisket:

«Han heter Clas Greve.

Nederlandsk far, norsk mor.

Eller omvendt.
Uansett, han sluttet å jobbe for tre måneder siden og har akkurat flyttet til Norge for å pusse opp et hus
han har arvet.

Han var toppsjef for et av Europas største firmaer på GPS-teknologi i Rotterdam.

Han var medeier til de ble kjøpt opp av amerikanere i vår.»

«Rotterdam,» sa jeg og tok en slurk av champagnen.

«Hva heter firmaet?»

«HOTE.»
Jeg holdt på å hoste champagnen opp igjen.
«HOTE?
Er du sikker?»
«Ganske.»
«Og denne greven var toppsjef?
Som i toppsjef?» «Han heter Greve, jeg tror ikke han faktisk er …» «Ja da, ja da, har du nummeret til
fyren?»

«Nei.»
Jeg stønnet.
HOTE.
Pathfinder hadde nevnt det firmaet som deres forbilde i Europa.

Akkurat som Pathfinder var nå, hadde HOTE vært en liten teknologibedrift som spesialiserte seg på å
levere GPS-teknologi til forsvarsindustrien i Europa.

En tidligere toppsjef derfra ville rett og slett være perfekt.

Og det hastet.
Alle rekrutteringsfirmaer sier at de utelukkende tar oppdrag de får eksklusivitet på, fordi det er en
forutsetning for å kunne jobbe seriøst og systematisk.
Men om gulroten bare er stor og oransje nok, når brutto årslønn begynner å nærme seg sjusifrede beløp,
firer alle på prinsippene.

Og sjefsjobben hos Pathfinder var veldig stor, veldig oransje og veldig konkurranseutsatt.

Oppdraget var plassert hos tre rekrutteringsfirmaer; Alfa, ISCO og Korn/Ferry International.

Tre av de beste.
Derfor handlet ikke dette bare om penger.
Når vi jobber på no cure, no pay-basis, får vi først et engangsbeløp til å dekke kostnadene og så et beløp
hvis kandidaten vi presenterer oppfyller kravene vi er blitt enige med kunden om.

For å få den virkelige betalingen må kunden imidlertid faktisk ansette den vi anbefaler for dem.

Fett nok, men det dette virkelig, virkelig, dreide seg om var enkelt: Å vinne.

Kongen på haugen.
Platåsko.
Jeg lente meg mot Diana.
«Hør, kjære, dette er viktig.
Aner du i det hele tatt hvor jeg kan få tak i ham?»

Hun lo.
«Du er så søt når du blir ivrig, elskling.»
«Vet du hvor …» «Selvfølgelig.»
«Hvor, hvor?»
«Han står der borte.»
Hun pekte.
Foran et av Nørums ekspressive bilder – en blødende mann iført bondagehette – sto en slank, rak og
dresskledd skikkelse.

Spotlyset ble reflektert i den blanke, solbrune skallen hans.

Han hadde harde, knudrete blodårer i tinningen.

Dressen var skreddersydd, Savile Row, antok jeg.

Skjorte uten slips.

«Skal jeg hente ham, elskling?»
Jeg nikket og så etter henne.

Gjorde meg klar.

Noterte meg hans nådige bukk da Diana henvendte seg og pekte.
De kom mot meg.

Jeg smilte, men ikke for bredt, strakte ut hånden litt før han kom frem, men ikke for tidlig.

Hele kroppen vendt mot ham, blikket på hans.

Syttiåtte prosent.
«Roger Brown, gleder meg.»
Jeg uttalte begge navnene som engelske.
«Clas Greve, gleden er på min side.»
Bortsett fra den unorske formelle hilsningsfrasen, var norsken hans nær perfekt.

Hånden var varm, tørr, trykket fast uten å overdrive, varigheten de anbefalte tre sekundene.

Blikket var rolig, nysgjerrig, våkent, smilet utvungent vennlig.

Det eneste jeg hadde å utsette, var at han ikke var så høy som jeg hadde håpet.

I underkant av én åtti, litt skuffende med tanke på at nederlandske menn er antropometrisk

verdensmestere med en gjennomsnittlig høyde på 183,4 centimeter.

Det lød en gitarakkord.

Nærmere bestemt en G11sus4, åpningsakkorden på Beatles «A Hard Day’s Night» fra albumet med
samme navn, 1964.

Jeg visste det fordi det var jeg som hadde lagt den inn som ringetone på Prada-telefonen før Diana fikk
den.

Hun løftet den slanke, lekre saken til øret, nikket unnskyldende til oss og fjernet seg.

«Jeg skjønner at De akkurat har flyttet hit, herr Greve?»

Jeg hørte meg selv lyde som et gammelt radioteater med mine «De» og «herr», men i innsalgsfasen er
det viktig å tilpasse seg og å legge seg lavt i status.

Forvandlingen skulle fort nok komme.

«Jeg arvet min bestemors leilighet i Oscars gate.
Den har stått tom et par år og trengte oppussing.»

«Ja vel?»
Jeg hevet begge øyebryn smilende, nysgjerrig, men ikke påtrengende.
Bare nok til at hvis han kunne og fulgte de sosiale kodene, ville han nå komme med et litt mer utfyllende
svar.

«Ja,» sa Greve.
«Det er et hyggelig avbrekk etter mange års hardt arbeid.»

Jeg så ingen grunn til ikke å gå rett på sak.

«I HOTE, skjønte jeg.»

Han så mildt overrasket på meg.
«Kjenner De firmaet?»
«Rekrutteringsfirmaet jeg jobber for har konkurrenten Pathfinder som kunde.

Hørt om dem?»
«Så vidt.
Holdt til i Horten, om jeg ikke husker feil.
Lite, men dyktige, ikke sant?»
«De har nok vokst en del bare i løpet av de månedene De har vært borte fra bransjen.»

«Det går fort i GPS-bransjen,» sa Greve og dreide champagneglasset i hånden.

«Alle tenker ekspansjon,

mottoet er voks eller dø.»
«Det har jeg skjønt.
Det var kanskje derfor HOTE ble kjøpt opp?»
Greves smil fikk frem et fint nett av rynker i den brunbarkede huden rundt de blekblå øynene: «Den
raskeste måten å vokse på er som kjent å kjøpe seg opp.

Ekspertene mener at de som ikke er blant de fem største GPS-firmaene om to år, er ferdige.»

«Det høres ikke ut som De er enig?»

«Jeg mener at innovasjon og fleksibilitet er de viktigste overlevelseskriteriene.

Og at så lenge det finnes tilstrekkelig funding, er en liten enhet som kan snus fort, viktigere enn størrelse.

Så jeg må innrømme at selv om jeg ble en rik mann av oppkjøpet av HOTE, var jeg mot å selge og sa
opp rett etterpå. Jeg er visst ikke helt i synk med den rådende tenkning …»

Igjen dette forte smilet som myket opp det harde, men velpleide ansiktet.

«Men det er kan hende bare geriljakrigeren i meg.

Hva tror du?»
Skifte til «du».
Et godt tegn.
«Jeg vet bare at Pathfinder er ute etter ny sjef,» sa jeg og signaliserte til Nick at han skulle komme med
mer champagne til oss.

«En som kan stå imot oppkjøpsforsøkene fra utlandet.»

«Jaha?»
«Og for meg høres det ut som du kan være en meget interessant kandidat for dem.

Interessert?»
Greve lo.
Det var en behagelig latter.
«Beklager, Roger, jeg har en leilighet å pusse opp.»
Fornavn.

«Jeg mente ikke om du var interessert i jobben, Clas.

Bare i å snakke om den.»

«Du har ikke sett den leiligheten, Roger.
Den er gammel.
Og svær.
I går fant jeg et nytt rom bak kjøkkenet.»
Jeg så på ham.
Det var ikke bare Savile Rows skyld at dressen satt så godt på ham, han var veltrent.

Nei, ikke veltrent, gjennomtrent var ordet.

For her var ingen bulende muskler, bare den senete styrken som diskré vises i blodårene på hals og
nakke, i holdningen, i den lave pustefrekvensen, i de blå oksygenslangene av noen arterier på
håndbakene.

Men likevel kunne man ane musklenes hardhet gjennom dresstoffet.

Utholdende, tenkte jeg.

Nådeløst utholdende.
Jeg hadde allerede bestemt meg; jeg ville ha dette hodet.

«Liker du kunst, Clas?» spurte jeg og rakte ham et av glassene Nick kom med.

«Ja.
Og nei.
Jeg liker kunst som viser.
Men det meste jeg ser, påstår en skjønnhet eller en sannhet som ikke er der.

Det er kanskje tenkt, men det kommunikative talentet er fraværende.

Hvis jeg ikke ser skjønnhet eller sannhet, er det ikke der, så enkelt er det.
En kunstner som hevder å være misforstått, er nesten alltid en dårlig kunstner som dessverre er blitt
forstått.»

«Der er vi på linje,» sa jeg og løftet glasset.

«Jeg tilgir mangel på talent hos folk flest, antagelig fordi jeg har fått tildelt så lite selv,» sa Greve og fuktet
så vidt de smale leppene med champagnen.

«Men ikke hos kunstnere.

Vi talentløse jobber i vårt ansikts sved og betaler for at de skal kunne leke på våre vegne.

Fair nok, slik skal det være.

Men da skal de faen meg leke godt.»
Jeg hadde for lengst sett det og visste at testresultater og dybdeintervju bare ville bekrefte det.

Dette var mannen.

Om ISCO eller Mercuri Urval hadde fått to år på seg, ville de ikke greid å finne en så perfekt kandidat.

«Vet du hva, Clas?

Vi er nødt til å ta en prat.

Diana har nemlig forlangt det.»

Jeg rakte ham mitt visittkort.
Det hadde ingen adresser, faksnummer eller websider, bare mitt navn, mobiltelefonnummeret og Alfa
med knøttsmå bokstaver i det ene hjørnet.

«Som sagt ...,» begynte Greve og så på kortet mitt.

«Hør,» avbrøt jeg.

«Ingen som vet sitt eget beste, motsier Diana.

Jeg vet ikke hva vi skal prate om, gjerne om kunst.

Eller fremtiden.
Eller husoppussing; jeg kjenner tilfeldigvis et par av Oslos beste og rimeligste håndverkere.

Men prate skal vi.

Hva med i morgen klokken tre?»
Greve så smilende på meg en stund.
Så strøk han seg over haken med en smal hånd.
«Jeg mener at den opprinnelige ideen med visittkort var at det skulle utstyre mottageren med nok
informasjon til å avlegge en visitt.»

Jeg fisket opp Conklin-pennen min, skrev kontoradressen på baksiden av kortet og så det forsvinne ned i
Greves jakkelomme.
«Jeg ser frem til å snakke mer med deg, Roger, men nå skal jeg hjem og lade opp til å skjelle ut snekkere
på polsk.

Hils din sjarmerende kone.»

Greve gjorde et stivt, nesten militært bukk, snudde på hælen og gikk mot døra.

Diana kom opp på siden av meg mens jeg så etter ham.

«Hvordan gikk det, elskling?»

«Et fantastisk eksemplar.
Se bare på den gangen.
Som et kattedyr.
Perfekt.»
«Vil det si …» «Han greide til og med å late som han ikke er interessert i jobben.

Herregud, jeg skal ha det hodet på veggen, utstoppet og med flekkede tenner.»

Hun klappet hendene frydefullt sammen som en liten pike.

«Så jeg var til hjelp?

Jeg var virkelig til hjelp?»
Jeg strakte meg opp og la armen rundt skulderen hennes.

Lokalet var vulgært, deilig fullt.

«Du er herved sertifisert hodejeger, min lille blomst.

Hvordan går salget?»

«Vi selger ikke i kveld.
Sa jeg ikke det?»
Jeg håpet et øyeblikk jeg hadde hørt feil.
«Det er bare … en utstilling?»
«Atle ville ikke bli av med bildene.»

Hun smilte liksom unnskyldende.

«Jeg skjønner ham.
Du ville vel heller ikke mistet noe som er så vakkert?»

Jeg lukket øynene og svelget.

Tenkte mykt mot mykt.
«Synes du det var dumt, Roger?» hørte jeg Dianas bekymrede stemme si, og meg selv svare: «Nei da.»

Så kjente jeg leppene hennes mot kinnet.

«Du er så snill, elskede.
Og selge kan vi jo gjøre senere.
Dette bygger image og gjør oss eksklusive.
Du har jo selv sagt hvor viktig det er.»
Jeg tvang frem et smil.
«Ja visst, elskede.
Eksklusivt er bra.»
Hun lyste opp.
«Og vet du hva?
Jeg har bestilt DJ til nachspielet!
Han på Blå som spiller syttitalls soul som du alltid har sagt er byens beste …»

Hun klappet hendene sammen og smilet mitt kjentes som det løsnet fra ansiktet, falt og knustes mot
gulvet.

Men i speilbildet på det hevede champagneglasset hennes var det fremdeles på plass.

G11sus4-akkorden til John Lennon lød igjen og hun fomlet etter telefonen i bukselomma.

Jeg studerte henne mens hun kvitret av gårde med noen som lurte på om de kunne få komme.

«Selvfølgelig kan dere det, Mia!

Nei da, bare ta med ungen.

Du kan skifte på henne på kontoret mitt.

Ja visst vil vi ha ungeskrik, det liver opp!

Men jeg må få holde henne, du lover?»

Herregud, som jeg elsket den kvinnen.

Blikket mitt gled over forsamlingen igjen.

Og stoppet brått på et lite, blekt ansikt.

Det kunne vært henne.
Lotte.
De samme sørgmodige øynene som jeg første gang hadde sett akkurat her.

Det var ikke henne.

Et avsluttet kapittel.
Men bildet av Lotte forfulgte meg som en herreløs hund resten av kvelden.

Kapittel 4
Anneksjon «Du er sen,» sa Ferdinand da jeg kom inn på kontoret.

«Og fyllesyk.»
«Beina av bordet,» sa jeg, gikk rundt skrivebordet, slo på PC-en og trakk i persiennesnoren.

Lyset ble mindre påtrengende og jeg tok av solbrillene.

«Betyr det at vernissasjen var vellykket?»

gnålte Ferdinand i dette toneleiet som går rett til smertesenteret i hjernen.
«Det ble danset på bordene,» sa jeg og så på klokka.

Halv ti.
«Hvorfor er de beste festene alltid de du ikke var på?» sukket Ferdinand.

«Var det noen kjente der?»

«Noen du kjenner, mener du?»
«Kjendiser, din tullebukk.»
Dask i lufta med knekk i håndleddet.

Jeg hadde sluttet å irritere meg over at han insisterte på å se ut som et revynummer.

«Noen,» sa jeg.
«Ari Behn?»
«Nei.
Du skal fortsatt i møte med Lander og kunden her klokka tolv i dag, ikke sant?»

«Jo da.
Var Hank von Helvete der?
Vendela Kirsebom?»
«Kom deg ut, jeg må jobbe.»
Ferdinand satte opp et fornærmet ansiktsuttrykk, men gjorde som jeg sa.

Da døra smekket i bak ham, var jeg allerede i ferd med å google Clas Greve.

Noen minutter senere visste jeg at han hadde vært sjef og medeier i HOTE i seks år til det altså ble kjøpt
opp, at han hadde et ekteskap med en belgisk fotomodell bak seg, og at han ble nederlandsk mester i
militær femkamp i 1985.

Egentlig overrasket det meg at det ikke var mer der.

Greit nok, klokka fem ville vi være gjennom en mykversjon av Inbaud, Reid og Buckley, og da ville jeg vite
alt jeg trengte.

Før det hadde jeg en jobb å gjøre.

En aldri så liten anneksjon.
Jeg lente meg tilbake og lukket øynene.

Jeg elsket spenningen mens det pågikk, men jeg hatet ventetiden.

Allerede nå banket hjertet litt fortere enn normalt.

Tanken snek seg inn; at jeg skulle ønske det hadde vært for noe som ville fått det til å banke enda litt
fortere.

Åtti tusen.
Det er mindre enn det høres ut som.
Mindre verdt i mine lommer enn Ove Kjikeruds andel var i hans.

Det hendte at jeg kunne misunne ham hans enkle liv, et liv i ensomhet.

Det var det første jeg hadde forsikret meg om den gangen jeg intervjuet ham til vaktlederjobben; at han
ikke hadde for mange ører rundt seg.

Hvordan hadde jeg skjønt at han var min mann?

For det første var det den påfallende defensiv-aggressive holdningen hans.

Dernest at han hadde parert spørsmålene mine på en måte som om han kjente spørsmålsteknikken.

Derfor var jeg nesten blitt forbauset da jeg etterpå sjekket vandelen hans uten å finne ham i det offentlige
strafferegisteret.

Så jeg hadde ringt en kvinnelig kontakt vi har på den uoffisielle lønningslista.

Hun sitter i en stilling som gir henne adgang til SANSAK, saneringsarkivet, hvor alle anmeldte som har
gått fri, står oppført og – til tross for navnet på arkivet – aldri blir strøket.

Og hun kunne fortelle meg at jeg ikke hadde tatt feil likevel; at Ove Kjikerud hadde sittet i så mange avhør
hos politiet at han kunne ni- trinnsmodellen ut og inn.

Kjikerud var imidlertid aldri blitt dømt for noe, hvilket fortalte meg at mannen ikke var noen idiot, bare
sterkt dyslektisk.

Kjikerud var relativt kortvokst og hadde som meg mørkt, kraftig hår.

Jeg hadde fått ham til å klippe seg før han begynte som vaktleder, forklart ham at ingen fester tillit til en
fyr som ser ut som en roadie i et avdanket heavyrockband.

Men jeg kunne ikke gjøre noe med tennene som var brune av svensk snus.

Eller ansiktet, et avlangt åreblad med et fremskjøvet kjeveparti som av og til ga meg følelsen av at det
snusflekkede tannsettet når som helst kunne skyte ut og snappe ting fra lufta, omtrent som denne
vidunderlige skapningen i Alien-filmene.

Men det ville selvfølgelig være for mye forlangt av en person med Kjikeruds begrensede ambisjoner.

Han var lat.

Men interessert i å bli rik.
Og slik fortsatte krasjene mellom Ove Kjikeruds ønsker og personlige egenskaper; han var en kriminell og
voldelig anlagt våpensamler, men ønsket egentlig et liv i fred og fordragelighet.

Han ønsket, ja, nærmest tryglet om venner, men det var som om folk sanset at det var noe galt, og holdt
seg unna.

Og han var en oppriktig, uhelbredelig og skuffet romantiker som nå søkte kjærligheten hos prostituerte.

For tiden var han håpløst forelsket i en russisk, hardtarbeidende hore ved navn Natasja, som han nektet
å bedra til tross for at hun – så langt jeg kunne bringe på det rene – overhodet ikke hadde noen interesse
av ham.

Ove Kjikerud var en løs flytemine, en person uten anker, egen vilje eller drivkraft, en som lot seg drive
med strømmen mot en uavvendelig katastrofe.

En som bare kunne reddes av en annen person som fikk kastet en line rundt ham og gitt livet hans
retning og mening.

En person som meg.

En som kunne innstille en omgjengelig, hardtarbeidende ung mann uten rulleblad til jobb som vaktleder.

Resten hadde vært ukomplisert.

Jeg slo av PC-en og gikk.
«Tilbake om en time, Ida.»
Kjente i trappen at det hadde hørtes feil ut.

Det var definitivt Oda.

Klokka tolv kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran en Rimi-butikk som ifølge GPS-en min var temmelig
nøyaktig tre hundre meter fra Landers adresse.

GPS- en var en gave fra Pathfinder, en slags trøstepremie i tilfelle vi ikke kom til å vinne konkurransen
om å få ansette sjefen deres, antar jeg.

De hadde også gitt meg en rask innføring i hva GPS – eller Global Positioning System – egentlig er, og
forklart hvordan et nettverk på tjuefire satellitter i bane rundt jorda ved hjelp av radiosignaler og
atomklokker kunne plassere deg og GPS-senderen din hvor som helst på planeten innenfor en radius på
tre meter.
Ble signalet oppfanget av fire satellitter eller mer, kunne det til og med fortelle høyden, altså hvorvidt du
satt på bakken eller oppe i et tre.

Hele opplegget var – akkurat som Internett – blitt utviklet av det amerikanske forsvaret, akkurat som
Internett, blant annet for å styre Tomahawk-raketter, Pawelow-bomber og annen nedfallsfrukt man ville
skulle dette ned i hodet på rette vedkommende.

Pathfinder hadde også mer enn antydet at de hadde utviklet sendere som hadde adgang til landbaserte
GPS- stasjoner ingen visste om, et nett som virket i all slags vær, sendere som kunne forsere tjukke
husvegger.

Styrelederen i Pathfinder hadde også fortalt meg at for å få GPS til å virke måtte man legge inn i
regnestykkene at ett sekund på jorda ikke er ett sekund for en satellitt i full fres i verdensrommet, at tiden
ble bøyd, at man eldes saktere der ute.

Satellittene beviste rett og slett Einsteins relativitetsteori.

Volvoen min gled inn på geledd med biler i samme prisklasse og jeg slo av tenningen.

Ingen ville komme til å huske bilen.

Jeg tok med meg den svarte mappen og gikk oppover bakken til Landers hus.

Dressjakka lå igjen i bilen og jeg hadde trukket på meg en blå kjeledress uten noen merker eller logoer.

Capen skjulte håret, og ingen ville stusse på solbrillene siden det var enda en av disse strålende
høstdagene som Oslo er så velsignet med.

Jeg så likevel ned da jeg møtte en av de filippinske pikene som triller barnevogner for den herskende
klasse i dette nabolaget.

Men i Landers gatestubb var det folketomt.

Sola blinket i panoramavinduene.

Jeg kikket på Breitling Airwolf-uret som Diana hadde gitt meg til trettifemårsdagen.

Seks over tolv.

Det var seks minutter siden alarmen i Jeremias Landers hus var blitt deaktivert.
Det hadde i all stillhet skjedd på en PC i vaktselskapets driftsrom, via en programteknisk kjøkkenvei som
gjorde at avbruddet ikke ville registreres på datajournalen over driftsstans og strømbrudd.

Den dagen jeg ansatte vaktsjef i Tripolis, hadde i sannhet vært velsignet.

Jeg gikk opp til inngangsdøra og lyttet til fuglekvitter og fuglehunder som gjødde i det fjerne.

I intervjuet hadde Lander sagt ingen hushjelp, ingen hjemmeværende frue eller voksne barn og ingen
hund.

Men hundre prosent sikker kunne man aldri være.

Jeg pleide å gå ut fra nittini og en halv, og at den halve prosenten usikkerhet ble oppveid ved tilførselen
av adrenalin: jeg så, hørte og luktet bedre.

Jeg tok fram nøkkelen jeg hadde fått av Ove på Sushi & Coffee, reservenøkkelen som alle kunder måtte
deponere hos Tripolis i tilfelle innbrudd, brann eller feil på anlegget mens de var bortreiste.

Den gled inn i låsen og gikk rundt med en oljet lyd.

Så var jeg inne.

Det diskré alarmanlegget på veggen sov med slukkede plastøyne.

Jeg tok på meg hanskene og teipet dem fast til ermene på kjeledressen så ingen løse kroppshår skulle
falle ned på gulvet.

Dro ned badehetten fra under capen og over ørene.

Det handler om å ikke legge igjen DNA-spor.

Ove hadde en gang spurt om jeg ikke likeså godt burde raket skallen.

Jeg hadde droppet å prøve å forklare ham at nest etter Diana var håret det siste jeg var villig til å skille
meg av med.

Jeg hadde god tid, men gikk likevel fort gjennom gangen.

På veggen over trappen opp til stua hang portretter av det som måtte være Landers barn.

Jeg fatter ikke hva det er som får voksne mennesker til å bruke penger på horekunstneres pinlige
gråtende-barn-versjoner av sine yndige.

Liker de å se besøkende rødme?

Stua var kostbart, men kjedelig møblert.

Bortsett fra Pesches signalrøde stol som så ut som en brystfager, skrevende kvinne som akkurat har født
et barn; den store ballen man kan hvile føttene på.

Neppe Jeremias Landers idé.

Over stolen hang bildet. «Eva Mudocci», den britiske fiolinisten som Munch var blitt kjent med rett etter
forrige århundreskiftet, og som han hadde tegnet rett på stein da han hadde portrettert henne.

Jeg hadde sett andre eksemplarer av trykket før, men det var først nå, i dette lyset, at jeg så hvem Eva
Mudocci lignet på.

Lotte.
Lotte Madsen.
Ansiktet på bildet hadde den samme blekheten og melankolien i blikket som kvinnen jeg så ettertrykkelig
hadde strøket fra hukommelsen.

Jeg tok ned bildet og la det på bordet med baksiden opp.

Brukte stanleykniven til å skjære.

Litografiet var trykket på beige papir og rammen var moderne, altså uten stifter eller gamle nellikspikere
som måtte fjernes.

Kort sagt en jobb av enkleste sort.

Uten forvarsel ble stillheten brutt.
En alarm.
En insisterende puls som svingte i frekvens fra under tusen hertz til åtte tusen, en lyd som skjærer så
effektivt gjennom luft og bakgrunnsstøy at man kan høre den på flere hundre meters avstand.

Jeg stivnet til.

Det varte bare noen sekunder, så ble alarmen ute fra gata avbrutt.

Bileieren hadde antagelig bare vært uforsiktig.

Jeg fortsatte arbeidet.

Åpnet mappen, la litografiet nedi og tok ut A2-arket med frøken Mudocci som jeg hadde printet ut
hjemme.

I løpet av fire minutter var det på plass i rammen og hang på veggen.

Jeg la hodet på skakke og kikket på det.

Det kunne gå ukevis før ofrene våre oppdaget selv de mest komisk enkle forfalskningene.
I vår hadde jeg erstattet et oljemaleri, «Hest med liten rytter» av Knut Rose, med et bilde jeg hadde
scannet fra en kunstbok og forstørret opp.

Det gikk fire uker før det ble meldt stjålet.

Frøken Mudocci kom antagelig til å bli avslørt på grunn av hvitheten i A5-arket, men det kunne ta sin tid.

Og innen da ville tyveriet være umulig å tidfeste og huset rengjort nok ganger til at de aldri ville finne noe
DNA.

For jeg visste at de lette etter DNA.

I fjor, da Kjikerud og jeg hadde gjort fire brekk på under fire måneder, hadde denne mediakåte,
lysluggede giraffen av en politispradebasse, førstebetjent Brede Sperre, stått fram i Aftenposten og slått
fast at en gjeng profesjonelle kunsttyver var på ferde.

Og at selv om det ikke dreide seg om de store verdiene, ville Ransavsnittet – for å kvele utviklingen i
starten – ta i bruk etterforskningsmetoder som ellers var forbeholdt drap og store narkotikasaker.

Det kunne hele Oslos befolkning stole på, hadde Sperre sagt, latt den gutteaktige luggen blafre i vinden
og sett i linsen med faste, stålgrå øyne mens fotografen knipset.

Han hadde naturligvis ikke sagt det som det var; at prioriteringen var pushet på dem av folkene som
bodde i disse villastrøkene, bemidlede personer med politisk innflytelse og vilje til å trygge seg og sitt.

Og jeg måtte innrømme at jeg kvapp til da Diana tidligere i høst hadde fortalt at den kjekke politimannen
fra avisene hadde vært innom galleriet, at han ville vite om det var noen som hadde frittet henne ut om
kundene hennes, om hvem som hadde hvilke verker hjemme hos seg.

Det virket nemlig som kunsttyvene var fullt orientert om hva som hang hvor.

Da Diana hadde spurt hva min bekymrede rynke i pannen skyldtes, hadde jeg gitt henne det skjeve smilet
og svart at jeg likte dårlig å ha en rival på nærmere to meter.

Til min overraskelse hadde Diana rødmet før hun lo.

Jeg gikk raskt tilbake til utgangsdøra, tok forsiktig av badehette og hansker og tørket dørhåndtaket på
begge sider før jeg lukket meg ut.
Gata lå like formiddagsstille og sprakende høsttørr i det uforstyrrelige solskinnet.

På vei til bilen så jeg på klokka.

Tolv fjorten.
Det var rekord.
Og pulsen var høy, men under kontroll.
Om førtiseks minutter ville Ove aktivere alarmen igjen fra driftsrommet.

Og omtrent samtidig tippet jeg at Jeremias Lander ville reise seg på et av våre intervjurom, ta
styreformannen i hånden med en siste beklagelse og forlate lokalene våre og dermed være utenfor min
kontroll.

Men altså i min stall av kandidater.

Ferdinand ville – som jeg hadde instruert ham om – måtte forklare kunden at det var synd at denne glapp,
men at om de skulle få fast fisk på så gode kandidater som Lander, burde de vurdere å jekke opp
lønnstilbudet tjue prosent.

En tredjedel av mer er som kjent mer.

Og dette var bare starten.
Om to timer og førtiseks minutter skulle jeg på storviltjakt.

Grevejakt.
Jeg var underbetalt, hva så?
Føkk Stockholm og føkk Brede Sperre; jeg var konge på haugen.

Jeg plystret.
Løvet knaste under skoene mine.
Kapittel 5
Tilståelse Det er blitt sagt at da de amerikanske politietterforskerne Inbaud, Reid og Buckley i 1962 ga ut
«Criminal Interrogation and Confession» la de grunnlaget for det som siden har vært den rådende
avhørsteknikken i den vestlige verden.

Sannheten er selvfølgelig at teknikken var rådende lenge før det, at Inbaud, Reid og Buckleys ni-trinns
avhørsmodell bare sammenfattet FBIs hundreårige erfaring med å fravriste mistenkte tilståelser.

Metoden har vist seg uhyre effektiv, både på skyldige og uskyldige.

Etter at DNA-teknologien gjorde det mulig å etterprøve saker, oppdaget man på kort tid hundrevis av
uskyldig dømte bare i USA.

Rundt en fjerdedel av disse feilaktige dommene var basert på tilståelser produsert av ni-trinnsmodellen.
Det sier alt om hvilket fantastisk verktøy det er.
Mitt mål er å få kandidaten til å tilstå at han er en bløff, at han ikke er egnet til jobben.

Kommer han seg gjennom de ni trinnene uten å ha tilstått, er det grunn til å tro at kandidaten selv virkelig
mener at han er kvalifisert.

Og det er de kandidatene jeg er på utkikk etter.

Jeg sier konsekvent «han» siden ni- trinnsmodellen er mest meningsfullt å bruke på menn.

Min ikke ubetydelige erfaring er at kvinner sjelden søker på jobber de ikke er kvalifisert – og helst
overkvalifisert – til.

Og selv da er det den enkleste sak i verden å få henne til å bryte sammen og tilstå at hun ikke har det
som skal til.

Falske tilståelser forekommer selvfølgelig også hos menn, men det er greit.

De havner tross alt ikke i fengsel, de mister bare muligheten til en lederjobb hvor evnen til å stå imot
press er noe av det vi ser etter.

Jeg har overhodet ingen skrupler med å bruke Inbaud, Reid og Buckley.

Den er en skalpell i en verden av healing, urter og psykologisk tåkeprat.

Trinn én er direkte konfrontasjon og mange tilstår allerede der.

Man gjør det klinkende klart for kandidaten at man vet alt, at man sitter på bevis på at vedkommende ikke
er kvalifisert.

«Det er mulig jeg var litt kjapp med å uttrykke interessen for ditt kandidatur, Greve,» sa jeg og lente meg
bakover i stolen.

«Jeg har sjekket litt, og det viser seg at aksjeeierne i HOTE mener at du sviktet som leder.

At du var veik, manglet killerinstinkt og at det var din skyld at selskapet ble kjøpt opp.

Det er jo nettopp oppkjøp Pathfinder frykter, så du skjønner sikkert at det blir vanskelig å se deg som en
seriøs kandidat.

Men …» Jeg løftet smilende kaffekoppen, «… la oss nyte kaffen og prate litt om andre ting i stedet.

Hvordan går oppussingen?»

Clas Greve satt på den andre siden av det falske Noguchi-bordet med ryggen rak og blikket rett i mitt.
Han lo.
«Tre og en halv million,» sa han.
«Pluss aksjeopsjoner, naturligvis.»
«Hva behager?»
«Hvis styret i Pathfinder er redd for at opsjonene kan motivere meg til å pynte opp bedriften for
oppkjøpskandidater, beroliger du dem med at vi legger inn en klausul om at opsjonene faller bort i tilfelle
oppkjøp.

Ingen fallskjerm.
Dermed har jeg og styret samme incitament.
Å bygge en sterk bedrift, en bedrift som spiser i stedet for å bli spist.

Opsjonsverdien kalkuleres etter Black og Scholes og legges til fastlønnen når din tredjedel beregnes.»

Jeg smilte som best jeg kunne.

«Jeg er redd du tar ting litt vel for gitt nå, Greve.

Det er flere ting her.

Husk at du er utlending, og norske bedrifter foretrekker gjerne egne landsmenn som …» «Du bokstavelig
talt siklet på meg i din kones galleri i går, Roger.

Og det gjorde du rett i.

Etter forslaget ditt satte jeg meg litt inn i din og Pathfinders posisjon.

Og skjønte fort at selv om jeg er nederlandsk statsborger, skal dere ha problemer med å finne en mer
relevant kandidat enn meg.

Problemet da var at jeg ikke var interessert.

Men man får tenkt mye på tolv timer.

Og på den tiden kan man for eksempel komme frem til at det er begrenset hvor interessant husoppussing
er i lengden.»

Clas Greve foldet de brunbarkede hendene foran seg.

«Det er rett og slett på tide at jeg kommer meg opp igjen i salen.

Pathfinder er kanskje ikke det mest sexy selskapet jeg kunne ha funnet, men det har potensial, og en
person med visjoner og styret på sin side kan bygge det opp til noe virkelig interessant.

Det er imidlertid slett ikke sikkert at styret og jeg har en visjon vi kan dele, så din jobb er vel egentlig å
føre oss sammen så fort som mulig for å finne ut om det er noen vits i å gå videre.»
«Hør her, Greve …» «Jeg tviler ikke på at dine metoder fungerer på mange, Roger, men for min del må
du gjerne hoppe over skuespillet.

Og gå tilbake til å kalle meg Clas.

Dette skulle jo bare være en hyggelig prat, ikke sant?»

Han løftet kaffekoppen som til en skål.

Jeg grep muligheten til en time-out og løftet min egen kopp.

«Du virker litt stresset, Roger.

Har dere konkurrenter på dette oppdraget?»

Strupehoderefleksen min har en tendens til å kicke inn når jeg blir overrumplet.

Jeg måtte svelge fort for ikke å hoste kaffe på «Sara gets undressed».

«Jeg skjønner godt at du må kjøre hardt, Roger,» smilte Greve og lente seg nærmere meg.

Jeg kunne kjenne kroppsvarmen hans og en svak duft som fikk meg til å tenke på sedertre, russisk lær
og citrus.

Cartiers’ «Declaration»?
Eller noe annet i samme prisklasse.
«Jeg er overhodet ikke fornærmet, Roger.
Du er proff, og det er jeg også.
Du vil naturligvis bare gjøre en god jobb for kunden, det er tross alt det de betaler deg for.

Og jo mer interessant kandidaten er, desto viktigere er det å teste vedkommende ordentlig.

Den påstanden om at aksjeeierne i HOTE ikke var fornøyde, er ikke dum, jeg ville nok også prøvd noe
sånt om jeg var deg.»

Jeg trodde ikke mine egne ører.

Først hadde han pælmet trinn én rett tilbake i fleisen på meg ved å slå fast at jeg var avslørt, at vi skulle
hoppe over skuespillet.

Og nå kjørte han trinn to, det Inbaud, Reid og Bucley kaller «sympatisere med mistenkte gjennom å
normalisere handlingen».

Og det mest utrolige var at selv om jeg visste nøyaktig hva det var Greve gjorde, bygget den seg opp,
denne følelsen jeg hadde lest så mye om: den mistenktes trang til å kaste kortene.

Det var nesten så jeg fikk lyst til å le høyt.

«Jeg skjønner ikke helt hva du mener nå, Clas.»
Selv om jeg prøvde å virke avslappet, hørte jeg at stemmen min hadde en metallisk klang og kjente at
tankene vasset i sirup.

Jeg rakk ikke å mobilisere til motangrep før det neste spørsmålet kom: «Penger er egentlig ikke
motivasjonen min, Roger.

Men om du ønsker, kan vi godt prøve å presse opp lønnen.

En tredjedel av mer …» … er mer.

Han hadde overtatt avhøret helt nå og gått rett fra trinn to til sju: Presentere alternativ.

I dette tilfellet: gi mistenkte en alternativ motivasjon til å tilstå.

Det var perfekt utført.

Han kunne selvfølgelig ha brakt familien min på banen, sagt noe om hvor stolte mine avdøde foreldre
eller min kone ville bli når de hørte hvordan jeg hadde fått presset opp lønnen, provisjonen vår, mitt eget
bonusgrunnlag.

Men Clas Greve visste at det ville være å gå for langt, selvfølgelig visste han det.

For jeg hadde ganske enkelt møtt min overmann.

«OK, Clas,» hørte jeg meg selv si.
«Jeg gir meg.

Det er akkurat som du sier.»

Greve lente seg tilbake igjen i stolen.
Han hadde vunnet, og nå pustet han ut og smilte.
Ikke triumferende, bare fornøyd med at det var overstått.

SEIERSVANT, noterte jeg på arket som jeg alt visste jeg kom til å hive etterpå.

Det merkeligste var at det slett ikke føltes som et nederlag, men som en lettelse.

Ja, jeg følte meg rett og slett oppstemt.

«Kunden trenger likevel de faste opplysningene,» sa jeg.

«Har du noe imot at vi fortsetter?»

Clas Greve lukket øynene, satte fingertuppene mot hverandre og ristet på hodet.

«Fint,» sa jeg.
«Da vil jeg at du forteller meg om livet ditt.»
Jeg noterte mens Clas Greve fortalte.

Han hadde vokst opp som yngstemann av tre.

I Rotterdam.
Det var en røff havneby, men familien hadde tilhørt de privilegerte, faren hadde en høy stilling i Phillips.

Norsk hadde Clas og de to søstrene lært seg i løpet av de lange somrene hos besteforeldrene på hytta i
Son.

Han hadde hatt et anstrengt forhold til faren som mente at yngstemann var bortskjemt og manglet disiplin.

«Han hadde rett,» smilte Greve.

«Jeg var vant til å oppnå resultater både på skolen og idrettsbanen uten å jobbe for det.

Men da jeg var rundt seksten, kjedet alt meg og jeg begynte å oppsøke såkalt tvilsomme miljøer, de er
ikke vanskelige å finne i Rotterdam.

Jeg hadde ingen venner der, og fikk ingen nye heller.

Men jeg hadde penger.

Så jeg begynte en systematisk uttesting av alt som var forbudt; alkohol, hasj, prostitusjon, småbrekk og
etter hvert noe hardere stoffer.

Hjemme trodde far på meg, at jeg drev med boksetrening, at det var derfor jeg kom hjem med oppblåst
ansikt, rennende nese og blodskutte øyne.

Og jeg tilbrakte stadig mer tid på disse stedene hvor folk lot meg holde på, men fremfor alt lot meg være i
fred.

Jeg vet ikke om jeg likte det nye livet mitt, folk rundt meg så på meg som en særling, en ensom
sekstenåring de ikke visste hvor de hadde.

Og akkurat det likte jeg.

Etter hvert begynte livsførselen min å vises på skoleresultatene, men jeg ga blaffen.

Men far våknet omsider.

Og kanskje syntes jeg at jeg endelig fikk det jeg hadde villet ha hele tiden; min fars oppmerksomhet.

Han snakket rolig og alvorlig til meg, jeg brølte tilbake.

Noen ganger kunne jeg se at det var like før han mistet beherskelsen.

Jeg elsket det.

Han sendte meg til besteforeldrene mine i Oslo, hvor jeg tok de to siste årene på videregående.

Hvordan hadde du det med din far, Roger?»

Jeg noterte tre ord på SELV.
SELVSIKKER.
SELVUTLEVERENDE.
Og SELVINNSIKT.
«Jeg og han snakket lite sammen,» sa jeg.
«Vi var temmelig forskjellige.»
«Var?
Han er altså død?»
«Han og mor døde i en bilulykke.»
«Hva drev han med?»
«Diplomatiet.
Den britiske ambassaden.
Han traff mor i Oslo.»
Greve la hodet på skakke og studerte meg.
«Savner du ham?»
«Nei.
Lever din far?»
«Neppe.»
«Neppe?»
Clas Greve trakk pusten og presset håndflatene mot hverandre.

«Han ble borte da jeg var atten.

Han kom ikke hjem til middag.
På jobben fortalte de at han hadde forlatt arbeidet som vanlig klokken seks.

Mor ringte politiet etter bare noen timer.

De tok affære med én gang siden dette var i en tid da terrorgrupper på venstresiden kidnappet rike
forretningsfolk i Europa.

Det hadde ikke vært noen bilulykker på motorveien, ingen innbrakt på sykehus ved navn Bernhard Greve.

Han var ikke på noen passasjerlister, og bilen var ikke blitt registrert noe sted.

Han ble aldri funnet.»

«Hva tror du skjedde?»
«Jeg tror ingenting.
Han kan ha kjørt til Tyskland, tatt inn på et motell under falsk navn, ikke klart å skyte seg selv.

Så har han i stedet kjørt videre midt på natten, funnet et svart vann midt inne i en wald og kjørt uti.

Eller blitt kidnappet på parkeringsplassen utenfor Phillipskontoret, to menn med pistoler i baksetet.

Satt seg til motverge, fått en kule i nakken.

Bilen og far er blitt kjørt til et bilopphuggeri samme natt, blitt presset sammen til en pannekake av metall
og kuttet opp i passe biter.
Eller kanskje han sitter et sted med en paraplydrink i den ene hånden og en kjøpedame i andre.»

Jeg forsøkte å se noe i Greves ansikt, høre noe i stemmen.

Ingenting.
Enten hadde han tenkt tanken for ofte, eller så var han bare en steinhard satan.

Jeg visste ikke hva jeg foretrakk.

«Du er atten år og bor i Oslo,» sa jeg.

«Faren din er savnet.

Du er en ung mann med problemer.
Hva gjør man?»
«Jeg avsluttet videregående med toppkarakterer og søkte meg til Dutch Royal Marine Commandoes.»

«Commandoes.
Høres ut som en sånn macho elitegreie?»
«Definitivt.»
«En sånn hvor én av hundre kommer inn.»

«Noe sånt.
Jeg ble kalt inn til opptaksprøvene, hvor de bruker én måned på systematisk å bryte deg ned.

Og etterpå – hvis du har overlevd – fire år på å bygge deg opp.»

«Høres ut som noe jeg har sett på film.»

«Tro meg, Roger, dette har du ikke sett på film.»

Jeg så på ham.
Jeg trodde ham.
«Senere kom jeg meg inn i antiterrorgruppen BBE i Dorn.

Jeg var der i åtte år.

Fikk se hele verden.
Surinam, De nederlandske Antillene, Indonesia, Afghanistan.

Vinterøvelser i Harstad og på Voss.

Jeg ble tatt til fange og torturert under en antidopkampanje i Surinam.»

«Høres eksotisk ut.

Men du holdt tett?»
Clas Greve smilte.
«Tett?
Jeg snakket som en sladrekjerring.
Kokainbaroner leker ikke avhør.»

Jeg lente meg frem.

«Nei vel?
Hva gjorde de?»
Greve så lenge og tenksomt på meg med et hevet øyebryn før han svarte.

«Det tror jeg virkelig ikke du har lyst til å vite, Roger.»

Jeg var litt skuffet, men nikket og satte meg tilbake.

«Så kameratene dine ble plaffet ned eller noe sånt?»

«Nei.
Da de slo til mot posisjonene jeg hadde røpet, var de selvfølgelig alt flyttet.

Jeg tilbrakte to måneder i en kjeller hvor jeg levde på råtten frukt og vann fullt av moskitoegg.

Da BBE bar meg ut, veide jeg førtifem kilo.»

Jeg så på ham.
Prøvde å forestille meg hvordan de hadde torturert ham.

Hvordan han hadde tatt det.

Og hvordan førtifemkilosvarianten av Clas Greve hadde sett ut.

Annerledes, selvfølgelig.
Men ikke så veldig, ikke egentlig.
«Ikke rart du sluttet,» sa jeg.

«Det var ikke derfor.

De åtte årene i BBE var de beste i mitt liv, Roger.

For det første er det de greiene du faktisk har sett på film.

Kameratskapet og samholdet.
Men i tillegg var det der jeg lærte meg det som ble håndverket mitt.»

«Som er?»
«Å finne mennesker.
I BBE var det noe som kaltes TRACK.

En gruppe som var spesialisert i å oppspore mennesker i alle mulige situasjoner og steder i verden.

Det var de som fant meg i den kjelleren.

Så jeg søkte, ble tatt opp i TRACK, og der lærte jeg meg alt.

Fra eldgammel indiansk sportydning til avhørsmetoder av vitner og de mest moderne, elektroniske
sporingsverktøy som finnes.

Det var slik jeg kom i kontakt med HOTE.

De hadde laget en signalsender på størrelse med en skjorteknapp.

Ideen var å feste den på en person og så følge alle hans bevegelser via en mottager, en sånn man så i
spionfilmer allerede på 60-tallet, men som ingen egentlig hadde fått til å fungere tilfredsstillende.

Også HOTEs skjorteknapp viste seg å være ubrukelig; den tålte ikke kroppssvette, temperaturer under
minus ti, og signalene forserte bare de tynneste husvegger.

Men sjefen på HOTE likte meg.

Han hadde ingen sønner …» «Og du hadde ingen far.»

Greve sendte meg et overbærende smil.

«Fortsett,» sa jeg.
«Etter de åtte årene i militæret begynte jeg på ingeniørstudiene mine i Haag, betalt av HOTE.

I løpet av mitt første år hos HOTE hadde vi laget et sporingsverktøy som fungerte under ekstreme
forhold.

Etter fem år var jeg nummer to i kommandolinjen.

Etter åtte overtok jeg som sjef, og resten vet du.»

Jeg lente meg tilbake i stolen og nippet til kaffen.

Vi var allerede i mål.
Vi hadde en vinner.
Jeg hadde til og med skrevet det.
ANSATT.
Kanskje var det derfor jeg nølte med å gå videre, kanskje var det noe inni meg som sa at nok var nok.

Eller kanskje var det noe annet.

«Du ser ut som det er noe mer du vil spørre om,» sa Greve.

Jeg kom med en utflukt.

«Du har ikke snakket om ekteskapet ditt.»
«Jeg har snakket om de viktige tingene,» sa Greve.
«Vil du høre om ekteskapet?»
Jeg ristet på hodet. Og bestemte meg for å avslutte.
Men så grep skjebnen inn.
I form av Clas Greve selv.
«Fint bilde du har her,» sa han og vred hodet mot veggen over seg.

«Er det Opie?» «’Sara gets undressed’, sa jeg.

«En gave fra Diana.
Samler du på kunst?»
«Jeg har så smått begynt.»
Noe i meg sa fortsatt nei, men det var for sent; jeg hadde alt spurt: «Hva er det flotteste du har?»

«Et oljemaleri.
Jeg fant det akkurat på det skjulte rommet bak kjøkkenet.

Ingen i familien har visst at bestemor hadde det bildet.»

«Interessant,» sa jeg og kjente hjertet gjøre et merkelig hopp.

Måtte være spenningen før i dag.

«Hvilket bilde er det?»

Han så lenge på meg.
Et lite smil krøp frem på munnen hans.
Han formet leppene til et svar og jeg fikk en merkelig forutanelse.

En forutanelse som fikk magen min til å trekke seg sammen, slik en boksers magemuskler automatisk
trekker seg sammen når de forutser et kroppsslag.

Men leppene hans forandret form.

Og all verdens forutanelser hadde ikke kunnet forberede meg på det han

svarte: «’Jakten på det kalydonske villsvin’.»

«Jakten ...»
I løpet av to sekunder var munnen min blitt knusktørr.

«Den jakten?»
«Kjenner du til det?»
«Hvis du mener bildet av ... av ...»
«Peter Paul Rubens,» sa Greve.

Jeg konsentrerte meg om én eneste ting.

Å holde masken.

Men det blinket foran meg som fra en lystavle i den londonske tåken på Loftus Road: QPR hadde akkurat
satt et sleivskudd i krysset.

Livet var snudd opp ned.

Vi var på vei til Wembley.

DEL II INNSIRKLING
Kapittel 6
Rubens «Peter Paul Rubens.»
Et øyeblikk var det som om all bevegelse, alle lyder i rommet var frosset fast.

«Jakten på det kalydonske villsvin» av Peter Paul Rubens.

Det rimelige ville selvfølgelig være at jeg hadde antatt at det var snakk om en reproduksjon, en fantastisk
god og berømt forfalskning som i seg selv godt kunne være verdt en million eller to.

Men det var noe med stemmen, noe med ettertrykket, noe med denne personen Clas Greve som gjorde
at jeg ikke var i tvil.

At det var originalen, det blodige jaktmotivet fra gresk mytologi, fantasidyret som gjennombores av
Meleagers spyd, maleriet som hadde vært borte siden tyskerne plyndret galleriet i Rubens’ hjemby
Antwerpen i 1941 og som man inntil krigens slutt hadde trodd og håpet befant seg i en eller annen
bunkers i Berlin.

Jeg er ingen stor kunstkjenner, men det hendte av naturlige årsaker at jeg gikk inn på Internett og så på
listene over forsvunnet, ettersøkt kunst.

Og der hadde dette maleriet tronet blant ti-på-topp i over seksti år, etter hvert nærmest bare som en
kuriositet siden man regnet med at det hadde brent opp sammen med halve den tyske hovedstaden.

Tungen min forsøkte å hente fuktighet fra ganen: «Du bare fant et maleri av Peter Paul Rubens på et
skjult rom bak kjøkkenet hos din avdøde bestemor?»

Greve nikket leende.

«Slikt hender, har jeg hørt.
Nå er det jo ikke hans beste eller mest kjente maleri, men det er sikkert verdt noe.»

Jeg nikket taust.

Femti millioner?
Hundre?
Minst.
Et annet av Rubens gjenfunne bilder, «Massakren av de uskyldige», hadde for bare noen år siden gått på
auksjon for femti millioner.

Pund.
Over en halv milliard kroner.
Jeg trengte vann.
«Det kom forresten ikke helt ut av det blå at hun hadde bortgjemt kunst,» sa Greve.

«Du skjønner, min bestemor var svært vakker som ung, og i likhet med nær sagt hele sosieteten i Oslo,
pleiet hun omgang med de øverste tyske offiserene under okkupasjonstiden.

Spesielt med én av dem, en kunstinteressert oberst hun ofte fortalte meg om da jeg bodde her.
Hun fortalte at han hadde gitt henne kunst for at hun skulle gjemme det for ham til etter krigen.

Dessverre ble han henrettet av medlemmer av motstandsbevegelsen i krigens siste dager. Ironisk nok var
flere av hans banemenn blant dem som hadde drukket champagnen hans da tyskernes stilling så bedre
ut.

Jeg trodde riktignok bare sånn halvveis på bestemors historier.

Helt til de polske håndverkerne altså fant denne døren bak bokhyllene på pikeværelset innenfor
kjøkkenet.»

«Fantastisk,» hvisket jeg ufrivillig.

«Ikke sant?
Jeg har ikke fått sjekket om det er originalen ennå, men …» Men det er det, tenkte jeg.

Tyske oberster samlet ikke på reproduksjoner.

«Håndverkerne dine så bildet?» spurte jeg.

«Ja.
Men jeg tviler på at de skjønte hva det var.»
«Si ikke det.
Har leiligheten alarm?»
«Jeg skjønner hva du mener.

Og svaret er ja, alle leilighetene i gården har en fellesavtale.

Og ingen av håndverkerne har nøkler siden de kun jobber mellom åtte og fire slik gårdens
ordensreglement krever.

Og når de er der, er jeg stort sett sammen med dem.»

«Det tror jeg du bør fortsette med.

Vet du hvilket selskap alarmen er tilknyttet?»

«Trio-et-eller-annet.
Jeg tenkte faktisk jeg skulle spørre din kone om hun kjenner noen som kan hjelpe meg med å avgjøre om
det er en original Rubens.

Du er den første jeg snakker med dette om, jeg håper du ikke nevner det for noen.»

«Selvfølgelig ikke.
Jeg skal spørre henne og ringe deg tilbake.»
«Takk, det setter jeg pris på.
Foreløpig vet jeg bare at om det er ekte, så er det uansett ikke blant hans mest kjente bilder.»

Jeg smilte fort.

«Så synd.
Men tilbake til stillingen.
Jeg liker å jobbe fort.

Hvilken dag tror du at du kan møte Pathfinder?»

«Hvilken som helst.»
«Godt.»
Jeg tenkte mens jeg så ned i kalenderen min.

Håndverkere åtte til fire.

«Det passer nok best for Pathfinder om de kan komme inn til Oslo etter arbeidstid.

Horten er en drøy times kjøring, så hvis vi finner en dag denne uken i sekstiden, er det greit?»

Jeg sa det så lett jeg kunne, men den falske musikken skar i ørene.

«Ja visst,» sa Greve som ikke syntes å ha merket noe.

«Så lenge det ikke er i morgen, så,» la han til og reiste seg.

«Det blir nok for kort varsel for dem også,» sa jeg.
«Jeg ringer deg på nummeret jeg fikk.»
Jeg fulgte ham ut i resepsjonen.
«Kan du bestille en drosje, Da?»
Jeg prøve å lese av ansiktsuttrykket til Oda eller Ida om hun aksepterte forkortelsen, men ble avbrutt av
Greve: «Takk, jeg kjører egen bil.

Hils din kone, og så venter jeg på en telefon fra deg.»

Han rakte meg hånden, og jeg grep den bredt smilende: «Jeg skal prøve å få ringt deg i kveld, for det var
slik at du var opptatt i morgen, ikke sant?»

«Ja.»
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke stoppet der.

Rytmen i konversasjonen, følelsen med når en samtale er over tilsa at det var her jeg skulle si det
avsluttende «vi snakkes».

Kanskje var det en magefølelse, en forutanelse, kanskje var det allerede da plantet en redsel som gjorde
meg ekstra forsiktig.

«Ja, oppussing er jo en temmelig oppslukende aktivitet,» sa jeg.

«Det er ikke det,» sa han.

«Jeg skal med morgenflyet til Rotterdam i morgen.
Hente bikkja, den har sittet i karantene.
Jeg er tilbake først sent på kvelden.»
«Å ja,» sa jeg og slapp hånden hans for at han ikke skulle kjenne hvordan jeg stivnet til.

«Hva slags bikkje er det du har?»

«Nietherterrier.
Sporhund.
Men aggressiv som en kamphund.
Bra å ha i huset når man har sånne bilder hengende, synes du ikke?»

«Jo visst,» sa jeg.

«Jo visst.»
Bikkje.
Jeg hatet bikkjer.
«Ja vel,» hørte jeg Ove Kjikerud si i andre enden av telefonen.

«Clas Greve, Oscars gate tjuefem.

Jeg har nøkkelen her.
Overlevering på Sushi & Coffee om en time.
Alarmen deaktiveres klokka søtten null null i morra.

Jeg får finne et påskudd for å jobbe ettermiddag.

Hvorfor så kort varsel, forresten?»

«Fordi etter i morgen vil det være en bikkje i leiligheten.»

«OK. Men hvorfor ikke i arbeidstida slik du pleier?»

Den unge mannen i Corneliani-dress og nerdekule briller kom bortover fortauet mot telefonautomaten.

Jeg snudde ryggen mot ham for å slippe å hilse og presset munnen nærmere røret: «Jeg vil være hundre
prosent sikker på at det ikke er håndverkere der.

Og så ringer du Göteborg med en gang og ber dem skaffe en ordentlig reproduksjon av Rubens.

Det finnes mange, men si at vi må ha en bra en.

Og at de må ha den klar til deg når du kommer med Munch-trykket i natt.

Det er kort varsel, men det er viktig at jeg har den til i morgen, forstår du?»

«Ja da, ja da.»

«Og så kan du fortelle Göteborg at du kommer ned igjen i morgen natt med originalen.

Du husker navnet på bildet?»

«Ja, ja. ’Jakten på det katalonske villsvinet’.
Rubens.» «Close enough.
Du er hundre prosent sikker på at vi kan stole på denne heleren?»

«Jesus, Roger.
For hundrede gang: ja!»
«Jeg bare spør!»
«Hør på meg nå.
Fyren veit at hvis han lurer noen én eneste gang, så er han ute av gamet på livstid.

Det er ingen som straffer tjuveri hardere enn tjuver.»

«Greit.»
«Bare én ting; jeg må utsette den siste Göteborg-turen ett døgn.»

Det var ikke noe problem, vi hadde gjort det før, Rubens ville være trygg innenfor innertaket, men jeg
kjente likevel nakkehårene reise seg.

«Hvorfor det?»
«Jeg får besøk i morra kveld.
Dame.»
«Det får du utsette.»
«Sorry, går ikke.»
«Går ikke?»

«Det er Natasja.»
Jeg trodde knapt mine egne ører.
«Russerhora?»
«Ikke kall henne det.»
«Er det ikke det hun er?»
«Jeg kaller ikke kona di for silikonbabe, gjør jeg vel?»

«Sammenligner du min kone med en prostituert kvinne?»

«Jeg sa at jeg ikke kaller kona di silikonbabe.»

«Best for deg.

Diana er natural all the way.»
«Du juger.»
«Niks.»
«OK, I’m impressed.
Men jeg kommer uansett ikke før i morra natt.
Jeg har stått på ventelista til Natasja i tre uker og jeg skal filme seansen.

Få det på teip.»
«Filme?
Du kødder.»
«Jeg må ha noe å se på til neste gang.

Gudene veit når det blir.»

Jeg lo høyt.
«Du er gal.»
«Hvorfor sier du det?»
«Du elsker en hore, Ove!
Ingen virkelig mann kan elske en hore.»
«Hva veit du om det?»
Jeg stønnet.
«Og hva har du tenkt å si til din elskede når du drar fram et jævlig filmkamera da?»

«Hun veit jo ikke noe om det.»

«Skjult kamera i klesskapet?»
«Klesskapet?
Huset mitt har full kameraovervåkning, mann.»
Ingenting Ove Kjikerud fortalte om seg selv, overrasket meg lenger.

Han hadde fortalt at når han hadde fri, så han for det meste på TV i det lille huset sitt i skogkanten øverst
i Tonsenhagen.

Og at han likte å skyte på skjermen hvis det var noe han virkelig ikke likte.

Han hadde skrytt av sine østerrikske Glock- pistoler, eller «damer» som han kalte dem, fordi de ikke
hadde noen hane som løftet seg før ejakulasjonen.

Til TV-skytingen brukte Ove løspatroner, men det var en gang han hadde glemt at han hadde satt i et
magasin med skarpt, og hadde skutt i filler en splitter ny Pioneer plasmaskjerm til tretti tusen spenn.

Når han ikke skjøt på TV-en, plaffet han ut av vinduet på et fuglehus for ugler som han selv hadde satt
opp på en stamme i skogen rett bak huset.

Og en kveld han hadde sittet foran TV-en, hadde han hørt det brake i trærne utenfor, åpnet vinduet, lagt
an med en Remington-rifle og fyrt av.

Kula hadde truffet dyret midt i pannebrasken og Ove hadde måttet tømme fryseren for stablene med
Grandiosa pizza.

I de neste seks månedene hadde det vært elgbiff, elgkarbonader, elgstuing, elgkaker og elgkoteletter til
han til slutt ikke hadde orket mer, hadde tømt fryseren for andre gang og fylt den opp igjen med
Grandiosa.

Alle disse historiene fant jeg fullt ut troverdige.

Men dette … «Full kameraovervåkning?»

«Det er visse frynsegoder ved å jobbe i Tripolis også, ikke sant?»

«Og de kameraene kan du bare sette i gang uten at hun merker det?»

«Jepp.
Jeg henter henne, vi går inn i leiligheten.
Hvis det går femten sekunder uten at jeg har deaktivert alarmen med kodeordet, begynner kameraene å
gå oppe på Tripolis.»

«Og alarmen begynner å ule i leiligheten din?»

«Niks.
Stille alarm.»
Jeg kjente selvfølgelig konseptet.
Alarmen gikk bare oppe på Tripolis.
Poenget var å ikke skremme bort tyvene mens Tripolis ringte politiet og selv var på pletten i løpet av
femten minutter.

Målet var pågripelse på fersk gjerning før tyvene forsvant med tyvegodset, om ikke kunne de
forhåpentligvis identifiseres på filmopptaket.

«Jeg har sagt fra til gutta som er på vakt at de skal droppe utrykning, ikke sant?

At de bare kan benke seg til og nyte synet på monitorene der oppe.»

«Mener du at gutta skal sitte og se på deg og russ… Natasja?»

«Må jo spre gleden.

Men jeg har sørga for at kameraet ikke dekker senga, det er privat område.

Men jeg får henne til å kle av seg foran fotenden av senga, i stolen ved siden av TV-en, ikke sant?

Hu tar regi, det er det som er det fine.

Får henne til å sitte der og fingre seg sjøl.

Perfekt kameravinkel, har jobba litt med lyssettinga.

Så kan jeg runke off-camera, ikke sant?»

Grensen for hvor mye informasjon jeg ville ha, var passert.
Jeg kremtet: «Da kommer du og henter Munch i natt.

Og så Rubens i overmorgen natt, greit?»

«Klart.
Er alt OK med deg, Roger?
Du høres stressa ut.»
«Alt er OK,» sa jeg og strøk håndbaken over pannen.

«Alt er veldig OK.»

Jeg la på og gikk fra telefonautomaten.
Det var i ferd med å skye over, men jeg merket det knapt.

For alt var jo OK.

Jeg skulle bli mangemillionær.
Kjøpe meg fri, fri fra alt.
Verden og alt i den – inkludert Diana – skulle bli min.

Det buldret i det fjerne, det lød som dyp latter.

Så kom de første regndråpene, og skosålene mine klapret lystig mot brosteinene der jeg løp.

Kapittel 7 Gravid
Klokka var seks, det hadde sluttet å regne, og i vest rant det gull ned i Oslofjorden.

Jeg kjørte Volvoen inn i garasjen, slo av tenningen og ventet.

Da døra hadde glidd igjen bak meg, slo jeg på kupélyset, åpnet den svarte mappen og dro ut dagens
fangst.

«Brosjen».
Eva Mudocci.
Jeg lot blikket gli over ansiktet hennes.
Munch må ha vært forelsket i henne, han kunne ikke ha greid å tegne henne slik ellers.

Tegnet henne som Lotte, fanget den tause smerten, den stille villskapen.

Jeg bannet lavt, trakk pusten hardt og hvesende mellom tennene.

Så åpnet jeg taktrekket over hodet mitt.

Det var min egen oppfinnelse, beregnet på å gjemme bilder som skulle fraktes over landegrenser.

Jeg hadde bare løsnet himlingen – innertaket som det heter på bilspråket – der den var festet på toppen
av frontruta.

Så hadde jeg limt to bånd med borrelås på innsiden, og etter litt finskjæring rundt kupélyset i front hadde
jeg det perfekte oppbevaringsstedet.

Problemet med å frakte store bilder, særlig gamle, tørre oljemalerier, er at de bør ligge flatt og ikke rulles
sammen, for da risikerer man at malingen krakelerer og bildet ødelegges.

Frakten krever altså plass, og lasten er temmelig iøynefallende.

Men med en takflate på rundt fire kvadratmeter var det plass til selv store bilder, og de var skjult for ivrige
tollere med bikkjer som heldigvis ikke snuste etter maling og lakk.

Jeg skjøv Eva Mudocci på innsiden, festet taktrekket med borrelåsene, gikk ut av bilen og opp til huset.
På kjøleskapet hang en lapp fra Diana om at hun var ute med sin venninne Cathrine og ville være
hjemme rundt midnatt.

Det var nesten seks timer til.

Jeg åpnet en San Miguel, satte meg i stolen ved vinduet og begynte å vente på henne.

Hentet en flaske til og tenkte på noe jeg husket fra Johan Falkberget- boken Diana hadde lest for meg
den gangen jeg hadde kusma: «Vi drikker alle alt ettersom vi er tørstige til.»

Jeg hadde ligget i senga med feber og verkende kinn og ører og lignet en svettende blåsefisk mens legen
så på termometeret og sa det «ikke var så farlig».

Og det hadde ikke føltes så farlig heller.

Det var først etter påtrykk fra Diana at han motvillig hadde nevnt stygge ord som meningitis og orkitis som
han enda mer motvillig oversatte til hjernehinnebetennelse og testikkelbetennelse. Men føyde straks til at
det var «svært usannsynlig i dette tilfellet».

Diana leste for meg og la kalde omslag på pannen min.

Boken var «Den fjerde nattevakt» av Johan Falkberget, og siden jeg ikke hadde annet å beskjeftige min
betennelsestruede hjerne med, hørte jeg godt etter.

Spesielt var det to ting jeg merket meg.

For det første presten Sigismund som unnskylder en drukkenbolt med at «vi drikker alle alt ettersom vi er
tørstige til».

Kanskje fordi jeg for min egen del fant trøst i et slikt menneskesyn: Dersom det er din natur, er det greit.

Det andre var et sitat fra Pontoppidans forklaringer, hvor han slår fast at et menneske kan drepe et annet
menneskes sjel, kan smitte det, dra det med seg ned i synden slik at det unndras frelse.

Det fant jeg mindre trøst i.

Og tanken på å skulle besudle englevinger gjorde at jeg aldri hadde innviet Diana i alt hva jeg gjorde til
ekstrainntekts ervervelse.

I seks døgn pleiet hun meg, og det både behaget og plaget meg.

For jeg visste at jeg ikke ville gjort det samme for henne, i hvert fall ikke for en skarve kusma.
Så da jeg endelig spurte henne hvorfor hun gjorde det, var det med oppriktig nysgjerrighet.

Svaret hennes hadde vært enkelt: «Fordi jeg elsker deg.»

«Det er bare kusma.»

«Kanskje jeg ikke vil få sjansen til å vise det senere.
Du er så frisk.»
Det hadde lydd som en anklage.
Og dagen etter hadde jeg ganske riktig stått opp fra sengen, gått i et jobbintervju hos et rekrutteringsfirma
som het Alfa og fortalt dem at de måtte være idioter om de ikke ansatte meg.

Og jeg vet hvorfor jeg kunne fortelle dem det med en slik uovervinnelig selvsikkerhet.

Fordi det finnes ikke noe som får en mann til å vokse mer ut over sin kroppshøyde enn at en kvinne
akkurat har sagt at hun elsker ham.

Og uansett hvor dårlig hun har løyet, vil det alltid være en del av ham som er henne takknemlig for dette,
som vil elske henne litt.

Jeg hentet en av kunstbøkene til Diana og leste om Rubens og det lille som sto der om «Jakten på det
kalydonske villsvin» og studerte bildet nøye.

Så la jeg boken fra meg og prøvde å tenke igjennom morgendagens operasjon i Oscars gate trinn for
trinn.

En leilighet i en bygård betydde naturligvis at man risikerte å treffe naboer i oppgangen.

Potensielle vitner som kunne se meg på nært hold.

Men bare i noen sekunder.
Og de ville ikke fatte noen mistanke der og da, ville ikke merke seg ansiktet ettersom jeg var i kjeledress
og låste meg inn i en leilighet som var under oppussing.

Så hva var det jeg var så redd for?

Jeg visste hva jeg var redd for.
Han hadde lest meg som en åpen bok under intervjuet.

Men hvor mange av sidene?

Kunne det være at han hadde fattet mistanke?
Tull.
Han hadde kjent igjen en avhørsteknikk han selv hadde lært i militæret, det var alt.

Jeg hentet mobiltelefonen min og ringte Greves nummer for å fortelle ham at Diana var ute, at navnet på
en eventuell ekspert som kunne sjekke bildets originalitet fikk vente til han var tilbake fra Rotterdam.
Greves telefonsvarerstemme sa: «Please leave a message,» og det gjorde jeg.i

Ølflaska var tom.

Jeg vurderte en whisky, men slo det fra meg, ville ikke våkne opp med kuppelhue i morgen.

Én siste øl, greit.

Jeg var halvveis ned i den da det gikk opp for meg hva jeg gjorde. Jeg tok

mobiltelefonen ned fra øret og skyndte meg å avbryte anropet.

Jeg hadde slått nummeret til Lotte, det som sto under den diskré a-en i kontaktregisteret, en a som hadde
fått meg til å dirre de få gangene det hadde dukket opp på displayet som innkommende samtale.

Regelen vår hadde vært at jeg ringte.

Jeg gikk inn på kontaktregisteret, fant a-en og trykket «slett».

«Vil du virkelig slette?» repliserte telefonen.

Jeg stirret på alternativene.

Det feige, svikefulle «nei» og det løgnaktige «ja».
Jeg trykket «ja».
Og visste at nummeret hennes var prentet inn i hjernen min på en måte som unndro seg sletting.

Hva det betydde, verken visste eller ville jeg vite.

Men det ville blekne.

Blekne og forsvinne.
Det skulle.
Diana kom hjem fem minutter før midnatt.
«Hva har du gjort, elskling?» spurte hun, kom bort til stolen, satte seg på armlenet og ga meg en klem.

«Ikke stort,» sa jeg.

«Jeg intervjuet Clas Greve.»
«Hvordan gikk det?»
«Han er perfekt, bortsett fra at han er utlending.
Pathfinder har sagt klart fra at de vil ha en nordmann som sjef, de har til og med sagt offentlig at de
legger vekt på å være norske i alle ledd.

Så det må en overtalelsesjobb til.»

«Men det er jo det du er verdens beste på.»
Hun kysset meg på pannen.
«Jeg har til og med hørt andre snakke om rekorden din.»

«Hvilken rekord?»
«Mannen som alltid får ansatt den han innstiller, vel.»

«Å, den,» sa jeg og spilte overrasket.

«Du greier det nok denne gangen også.»
«Hvordan var det med Cathrine?»
Diana dro en hånd gjennom det tykke håret mitt.
«Fantastisk.
Som vanlig.
Eller; enda mer fantastisk enn vanlig.»
«Hun kommer til å dø av lykke en dag.»
Diana la ansiktet mot håret mitt og snakket ned i det: «Hun har akkurat fått vite at hun er gravid.»

«Så blir det kanskje ikke så fantastisk for en stund.»

«Tull,» mumlet hun.

«Har du drukket?»
«Ørlite grann.
Skal vi drikke en skål for Cathrine?»
«Jeg køyer, jeg er stuptrøtt av all lykkepraten.
Kommer du?»
Da jeg lå krumbøyd bak henne i soverommet, omsluttet henne og kjente ryggsøylen hennes mot bryst og
mage, gikk det plutselig opp for meg noe jeg skjønte jeg måtte ha tenkt helt siden intervjuet med Greve.

At nå kunne jeg gjøre henne gravid.

At jeg endelig var på land, på sikker grunn, at et barn slett ikke kunne fortrenge min plass nå.

For med Rubens ville jeg endelig være den løven, herskeren, Diana snakket om.

Den uerstattelige forsørgeren.

Det var ikke det at Diana hadde tvilt på det før, men jeg hadde tvilt.

Tvilt på at jeg kunne være den redevokteren en kvinne som Diana fortjente. Og at nettopp et barn kunne
kurert den velsignede blindheten hennes.

Men nå kunne hun gjerne få se, få se hele meg.

I hvert fall mer av meg.

Den skarpe, kalde lufta fra det åpne vinduet fikk huden over dyna til å nuppe seg og jeg kjente ereksjonen
komme.

Men pusten hennes var alt dyp og jevn.

Jeg slapp henne.
Hun gled over på ryggen, trygg og forsvarsløs som et spedbarn.

Jeg smatt ut av senga.

Mizukoalteret var tilsynelatende urørt siden i går.
Det gikk vanligvis aldri en dag uten at hun gjorde en eller annen synlig forandring: skiftet vann, satte inn
et nytt vokslys, nye blomster.

Jeg gikk opp i stua, skjenket meg en whisky.

Parketten var kald borte ved vinduet.

Whiskyen var en tretti år gammel Macallan, en gave fra en fornøyd kunde.

De var børsnotert nå.

Jeg så ned mot garasjen som var badet i måneskinn.

Ove var nok på vei.

Han ville låse seg inn i garasjen og sette seg inn i bilen som han hadde reservenøkler til.

Ta ut Eva Mudocci, legge henne i mappen og gå ned til sin egen bil som sto parkert i betryggende
avstand, langt nok unna til at ingen ville forbinde den med huset vårt.

Han ville kjøre til heleren i Göteborg, levere bildet og være tilbake utpå morgenkvisten.

Men Eva Mudocci var uinteressant nå, en irriterende fillejobb som bare måtte fås unna.

Når Ove kom tilbake fra Göteborg, ville han forhåpentligvis ha med en brukbar reproduksjon av Rubens’
villsvinjakt, som han ville plassere under innertaket i Volvoen før vi eller naboene sto opp.

Tidligere hadde Ove brukt min bil til Göteborg-turene.

Jeg hadde aldri snakket med heleren, og han kjente forhåpentligvis ikke til at noen andre enn Ove var
involvert.

Det var slik jeg ville ha det, færrest mulig kontaktpunkter, færrest mulig som på et eller annet tidspunkt
ville kunne rette fingeren mot meg.

Kriminelle ble før eller siden tatt, og da gjaldt det å ha mest mulig avstand mellom dem og meg.

Det var derfor jeg sørget for aldri å bli sett offentlig i samtale med Ove Kjikerud, og derfor jeg brukte en
automattelefon når jeg måtte kontakte ham, jeg ville ikke at noen av mine telefonnumre skulle være på
Ove Kjikeruds samtalelogg når han ble tatt.

Delingen av pengene og den mer strategiske planlegging foregikk på en avsidesliggende hytte i

Elverums- traktene.

Ove leide hytta av en eremitt av en bonde, og vi ankom alltid i hver vår bil.
Og det var på vei til denne hytta at det hadde slått meg hvilken risiko jeg løp ved at Ove brukte min bil til å
kjøre bildene til Göteborg.

Jeg hadde passert en fartskontroll, og der hadde jeg sett hans nesten tretti år gamle Mercedes, en svart
og grundig stylet 280 SE, stå parkert ved siden av en politibil.

Og det gikk opp for meg at Ove Kjikerud selvfølgelig er en av disse notoriske råkjørerne som er ute av
stand til å holde fartsgrensene.

Jeg hadde innprentet ham at han alltid skulle fjerne den automatiske betalingsbrikken fra frontruta når
han kjørte min Volvo til Göteborg siden bompasseringer med betalingsbrikke blir registrert og jeg ikke var
interessert i å forklare politiet hvorfor jeg hadde kjørt opp og ned på E6 ved nattetid flere ganger i året.

Men da jeg passerte Oves Mercedes i den fartskontrollen på vei mot Elverum, skjønte jeg at det var det
som var den største risikoen: At politiet ville stoppe råkjører og gammel kjenning Ove Kjikerud på vei til
Göteborg og lure på hva i all verden han gjorde med bilen til den respektable, nå ja, hodejegeren Roger
Brown.

Og at derfra og ut ville det bare være dårlige nyheter.

Fordi Kjikerud mot Inbaud, Reid og Buckley bare kunne ha ett utfall.

Jeg syntes jeg kunne se noe bevege seg i mørket nede ved garasjen.

I morgen var D-dag. Drømmedag.

Dommedag.
Dimmedag.
For hvis alt gikk etter planen, var dette det siste kuppet.

Jeg ville være i mål, fri, han som slapp unna med det.

Byen funklet løfterikt under oss.

Lotte svarte på femte ring.
«Roger?»
Forsiktig, skånsomt.
Som om det var hun som vekket meg og ikke omvendt.

Jeg la på.
Og tømte resten av whiskyglasset i én slurk.
Kapittel 8
G11sus4 Jeg våknet med en forferdelig hodepine.
Jeg heiste meg opp på albuene og så Dianas delikate, trusekledte bakende stikke opp i været mens hun
rotet gjennom veska og lommene på klærne hun hadde hatt på seg i går.

«Leter du etter noe?» spurte jeg.

«God morgen, elskede,» sa hun, men jeg hørte at det ikke var det.

Og jeg var enig.

Jeg karet meg ut av senga og ut på badet.
Så meg i speilet og visste at resten av dagen helst burde bli bedre.

Måtte bli bedre.

Kom til å bli bedre.
Jeg skrudde på dusjen og steg inn under de iskalde strålene idet jeg hørte Diana banne lavt inne på
soverommet.

«And it’s gonna be …,» syngegaulet jeg i ren trass: «PERFECT!»

«Jeg stikker nå,» ropte Diana.

«Jeg elsker deg.»
«Og jeg elsker deg,» ropte jeg, men vet ikke om hun rakk å høre det før døra smalt igjen bak henne.

Klokka ti satt jeg på kontoret og forsøkte å konsentrere meg.

Hodet mitt føltes som et gjennomsiktig, pulserende rumpetroll.

Jeg hadde registrert at Ferdinand i flere minutter hadde åpnet munnen og formet den til det jeg antok var
ord av varierende interesse.

Og selv om munnen fortsatt var åpen, hadde han sluttet å bevege den og stirret i stedet på meg med det
jeg tolket som en avventende mine.

«Gjenta spørsmålet,» sa jeg.

«Jeg sier at det er greit at jeg tar andreintervjuet med Greve og kunden, men da må du fortelle meg litt
om Pathfinder først.

Jeg har jo fått nåtting, jeg kommer til å fremstå som en bimbo!»

Her gikk stemmen hans opp i den skrulleobligatoriske falsetten.

Jeg sukket.
«De lager ørsmå, nesten usynlige sendere som kan festes på personer slik at man kan finne dem via en
mottager koblet til verdens mest avanserte GPS-system.

Prioritert service fra satellitter de er medeiere i og så videre.

Banebrytende teknologi, ergo oppkjøpskandidat.

Les årsrapporten.
Noe annet?»
«Jeg har lest den!
Alt om produktene er hemmeligstemplet.

Og hva med at Clas Greve er utlending, hvordan skal jeg få denne tydeligvis nasjonalistiske kunden til å
svelge det?»

«Det skal ikke du gjøre, det skal jeg.

Ikke bekymre deg sånn, Ferdy.»
«Ferdy?»
«Ja, jeg har tenkt litt på det.
Ferdinand blir for langt.
Er det greit?»
Han stirret vantro på meg.
«Ferdy?»
«Ikke med kunder til stede, naturligvis.»
Jeg smilte bredt og kjente allerede hodepinen lette.

«Er vi ferdige, Ferdy?»

Det var vi.
Frem til lunsj tygde jeg Paralgin og stirret på klokka.

I lunsjen gikk jeg til gullsmeden vis-à-vis Sushi & Coffee.

«De,» sa jeg og pekte på diamantøredobbene i vinduet.

Det var dekning på kortet.

Så vidt det var.
Og den dyprøde eskens semskete overflate var myk som valpehud.

Etter lunsj fortsatte jeg å tygge Paralgin og stirre på klokka.

Nøyaktig klokka fem parkerte jeg ved fortauet i Inkognitogata.

Det var greit å finne en plass; både de som arbeidet her og de som bodde her, befant seg tydeligvis på
vei hjem.

Det hadde akkurat regnet, og skosålene mine smattet mot asfalten.

Mappen kjentes lett.

Reproduksjonen hadde vært av middels kvalitet og selvfølgelig grovt overpriset på femten tusen svenske
kroner, men det betydde lite akkurat nå.

I den grad det finnes en fasjonabel gate i Oslo, er det Oscars gate.
Bygårdene er et virvar av arkitektoniske uttrykk, mest nyrenessanse.

Fasader med nygotiske mønstre, beplantede forhager, det var her direktørene og de høyere
funksjonærene hadde fått sine gårder på slutten av attenhundretallet.

En mann med puddel i bånd kom mot meg.

Ingen harebikkjer her nede i sentrum.

Han så gjennom meg.
Sentrum.
Jeg svingte inn til nummer 35, ifølge adressesøket på Internett en gård med «en hannoveriansk variant
av middelalderpåvirket arkitektur».

Mer interessant var det at det også sto at den spanske ambassaden ikke lenger holdt til her, ergo slapp
jeg forhåpentligvis plagsomme overvåkningskameraer.

Det var ingen å se foran gården som hilste meg taust med svarte vinduer.

Nøkkelen jeg hadde fått av Ove, skulle gå til både gårdsporten og døra til leiligheten.

Det med porten stemte i alle fall.

Jeg gikk fort i trappene.

Bestemt.
Ikke tungt, ikke lett.
En person som vet hvor han skal og ikke har noe å skjule.

Jeg hadde nøkkelen klar så jeg ikke skulle bli stående og fikle ved døra til leiligheten, sånt høres lett i en
gammel, lytt bygård.

Tredje etasje.
Ikke noe navn på døra, men jeg visste at det var her.

Dobbeltdør med ruglet glass.

Jeg var ikke så rolig som jeg hadde trodd, for hjertet mitt hamret mot innsiden av ribbeina og jeg bommet
på nøkkelhullet.

Ove hadde en gang fortalt meg at det første som forsvinner når man er redd, er finmotorikken.

Han hadde lest det i en bok om nærkamp, hvordan evnen til å lade et våpen forsvinner når man stilles
overfor et annet våpen.

Like fullt traff nøkkelen hullet på andre forsøk.

Og gikk rundt, lydløst, glatt og perfekt. Jeg
trykket ned håndtaket og dro døra til meg. Skjøv den fra meg.

Men den ville ikke opp.

Jeg dro igjen.
Faen i helvete!
Hadde Greve satt inn en ekstra lås?
Skulle alle mine drømmer og planer knuses her på grunn av en jævla ekstra lås?

Jeg dro alt jeg kunne i døra, nærmest i panikk.

Den løsnet fra karmen med et smell og glasset ble stående og dirre i karmen mens det kastet ekko
bortover oppgangen.

Jeg gled innenfor, lukket døra forsiktig bak meg og pustet ut.

Og den syntes med ett idiotisk, tanken som hadde slått meg i går kveld.

Kom jeg ikke til å savne denne spenningen som jeg var blitt så vant til?

På innpust fyltes nese, munn og lunger av løsemidler; lateksmaling, lakk og lim.

Jeg skrittet over malingsspannene og rullene med tapet i gangen og gikk innover i leiligheten.

Gråpapir på rutete eikeparkett, brystpanel, murstøv, gamle vinduer som tydeligvis skulle skiftes.

Stuer på størrelse med små ballsaler som lå på rekke og rad.

Jeg fant det halvferdige kjøkkenet på innsiden av den midterste stua.

Strenge linjer, metall og heltre, utvilsomt dyrt, jeg tippet på Poggenpohl.

Jeg gikk inn på pikeværelset, og der var døra bak bokhyllene.

Jeg hadde allerede tatt høyde for at den kunne være låst, men visste også at det i tilfelle ville være
verktøy i leiligheten som jeg kunne bryte den opp med.

Det ble ikke nødvendig.

Hengslene skrek lavt og advarende da døra svingte opp.

Jeg steg inn i et mørkt, tomt og avlangt rom, tok fram lommelykta fra innsiden av kjeledressen og førte
den blekgule lyskjeglen bortover veggene.

Det hang fire bilder der inne.

Tre av dem var for meg ukjente.
Det fjerde var det ikke.
Jeg stilte meg rett foran det og kjente den samme tørrheten i munnen som da Greve hadde sagt tittelen.

«Jakten på det kalydonske villsvin».

Lyset syntes å trenge ut fra de underliggende og nesten fire hundre år gamle lagene med maling.

Sammen med skyggene ga det jaktscenen omriss og form, det Diana hadde forklart meg kaltes clair-
obscure.

Bildet hadde en nesten fysisk virkning, en magnetisme som dro deg inn, det var som å møte en
karismatisk person man tidligere bare har kjent fra fotografier og omtale.

Jeg var ikke forberedt på all denne skjønnheten.

Jeg kjente igjen fargene fra de yngre og mer berømte jaktbildene hans i Dianas kunstbøker – «Løvejakt»,
«Flodhest- og krokodillejakt», «Tigerjakt».

I boken jeg leste i går hadde det stått at dette var Rubens’ første jaktmotiv, selve utgangspunktet for de
senere mesterverkene.

Det kalydonske villsvinet var blitt sendt ut av gudinnen Artemis for å myrde og herje i Kalydon, som hevn
for at hun som gudinne var blitt neglisjert av menneskene.

Men det var Kalydons beste jeger, mennesket Meleager, som til slutt drepte villsvinet med spydet sitt.

Jeg stirret på Meleagers nakne, muskuløse kropp, det hatefulle ansiktsuttrykket som minnet meg om
noen, på spydet som var på vei inn i beistets kropp.

Så dramatisk og likevel andaktsfullt.

Så nakent og likevel hemmelighetsfullt.
Så enkelt.
Og så verdifullt.
Jeg løftet bildet ned, bar det ut på kjøkkenet og la det på benken.

Den gamle rammen hadde som jeg regnet med, en blindramme på baksiden som lerretet var festet til.

Jeg tok fram de to eneste verktøyene jeg hadde med og trengte; en syl og en avbitertang.

Jeg klippet over de fleste nellikspikrene, dro ut de som skulle brukes igjen, løsnet blindramma og brukte
sylen til å vippe ut stiftene.
Jeg fomlet mer enn jeg pleide, kanskje Ove hadde rett om det med finmotorikken likevel.

Men tjue minutter senere var reproduksjonen endelig på plass i rammen og originalen i mappen.

Jeg hengte bildet på plass, lukket døra bak meg, sjekket at jeg ikke hadde etterlatt noen spor og gikk ut
av kjøkkenet med en svett hånd hardt rundt mappehåndtaket.

Idet jeg gikk gjennom den midterste stua, kastet jeg et blikk ut av vinduet og fikk et glimt av en halvt ribbet
trekrone.

Jeg stoppet.
De rødglødende bladene som hang igjen, fikk treet til å se ut som det brant i det skrå sollyset som lekket
ut mellom skyene.

Rubens.
Fargene.
Det hadde hans farger.
Det var et magisk øyeblikk.
Et triumfens øyeblikk.
Et forvandlingens øyeblikk.
Et slikt øyeblikk hvor man ser alt så klart at beslutninger som før hadde syntes vanskelige, plutselig
fremstår som innlysende.

Jeg ville bli far, jeg hadde planlagt å fortelle henne det først i kveld, men jeg visste plutselig at dette var
det riktige øyeblikket.

Nå, her, på selve åstedet, med Rubens under armen og dette vakre, majestetiske treet foran meg.

Dette var øyeblikket som skulle støpes i bronse, det evigvarende minnet Diana og jeg skulle ha sammen
og ta frem på regnværsdager.

Avgjørelsen som hun, ubesudlet, skulle tro var tatt i et øyeblikks klarsyn og uten annen foranledning enn
av kjærlighet til henne og vårt kommende barn.

Og bare jeg, løven, familieoverhodet, skulle kjenne den mørke hemmeligheten; at sebraens strupe var
blitt bitt over etter et bakholdsangrep, at bakken hadde vært blodig før byttet ble lagt foran dem, mine
uskyldsrene.

Ja, slik skulle vår kjærlighet nå befestes.

Jeg tok opp telefonen, dro av meg den ene hansken og slo nummeret til Prada-telefonen hennes.

Jeg prøvde å formulere setningen i hodet mens jeg ventet på å få forbindelse.

«Jeg vil gi deg et barn, min elskede.»

Eller: «Min elskede, la meg få gi deg …» John Lennons G11sus4-akkord lød.

«It’s been a hard day’s night …»

Så sant, så sant.
Jeg smilte oppspilt.
Før jeg plutselig skjønte det.
At jeg hørte det.
At noe var helt galt.
Jeg senket telefonen.
Og fjernt, men tydelig nok, hørte jeg The Beatles begynne å spille «A Hard Day’s Night».

Ringetonen hennes.
Føttene mine sto som sementert fast til gråpapiret på gulvet.

Så begynte de å bevege seg i retning av lyden mens hjertet mitt slo tunge paukeslag.

Lyden kom fra bak en dør som sto på gløtt mot korridoren på innsiden av stuene.

Jeg åpnet døra.

Det var et soverom.
Senga midt i rommet var oppredd, men hadde åpenbart vært i bruk.

Ved fotenden lå en koffert, og ved siden av den sto en stol med noen klær over ryggstøet.

En dress hang på en henger i det åpne klesskapet.

Dressen Clas Greve hadde brukt i intervjuet.

Fra et sted i rommet sang Lennon og McCartney tostemt med en energi de aldri helt skulle finne igjen på
senere plater.

Jeg så meg rundt.

Og knelte.
Bøyde meg ned.
Og der lå den.
Prada-telefonen.
Under senga.
Den må ha glidd ut av lomma på buksene hennes.
Antagelig da han rev dem av henne.
Og hun hadde ikke oppdaget at telefonen var borte før … før …

Jeg så for meg den fristende bakenden hennes i morges, den rasende letingen i klærne og i veska.

Jeg reiste meg opp igjen.

Altfor fort, antagelig, for rommet begynte å snurre.

Jeg støttet meg mot veggen.

Telefonsvareren koblet seg inn, og der var den kvitrende stemmen: «Hei, det er Diana.
Jeg har ikke telefonen tilgjengelig …» Sant nok.
«Men du vet hva du skal gjøre …»
Ja.Et sted i hjernen hadde registrert at det var den hanskeløse hånda jeg hadde støttet meg med, og at
jeg derfor måtte huske å tørke av veggen.

«Ha en fortreffelig dag!»

Kunne derimot bli vanskelig.
Pip.

DEL III ANDRE INTERVJU

Kapittel 9
Andre intervju Faren min, Ian Brown, var en ivrig, men ikke særlig god sjakkspiller.

Han hadde lært å spille av sin far da han var fem år, og han leste sjakkbøker og studerte klassiske partier.

Likevel lærte han meg ikke å spille sjakk før jeg var fjorten år, etter at mine mest lærenemme år var over.

Men jeg hadde anlegg for sjakk og da jeg var seksten, slo jeg ham for første gang.

Han smilte som om han var stolt av meg, men jeg vet at han hatet det.

Han stilte opp brikkene på nytt, og vi begynte på revansjeoppgjøret.

Jeg spilte som vanlig med de hvite brikkene, han innbilte meg at han derved ga meg en fordel.

Etter noen trekk unnskyldte han seg og gikk ut på kjøkkenet, hvor jeg visste han tok en støyt av ginflaska.

Da han kom tilbake, hadde jeg byttet om på to av brikkene, men han oppdaget det ikke.

Fire trekk senere satt han måpende og så på min hvite dronning som sto overfor hans svarte konge.

Og han så at han ville være sjakkmatt i neste trekk.

Han var så komisk å se på at jeg ikke greide holde meg, men begynte å le.

Og jeg så på ansiktsuttrykket hans at han skjønte hva som hadde skjedd.

Da reiste han seg og slo først alle brikkene av brettet.

Så slo han meg.

Knærne sviktet og jeg falt, mer av redsel enn av kraften i slaget.

Han hadde aldri slått meg før.

«Du har byttet om,» freste han.
«Min sønn jukser ikke.»
Jeg kjente blodsmaken i munnen.
Den hvite dronningen lå på gulvet rett foran meg.
Den hadde fått slått et skår av kronen.
Hatet brant som galle i hals og bryst.
Jeg plukket opp den ødelagte dronningen og satte den på brettet.

Så de andre brikkene.
Én etter én.
Stilte dem akkurat der de hadde stått.

«Ditt trekk, far.»

For det er det spilleren med det kaldeste hatet gjør, når han har vært i ferd med å vinne og motstanderen
uventet har slått ham i ansiktet, truffet et sted det gjør vondt, funnet redselen hans.

Han mister ikke oversikten over brettet, men gjemmer redselen og holder seg til planen.

Puster, rekonstruerer, fortsetter spillet, innkasserer seieren.

Går derfra uten triumferende gester.

Jeg satt ved enden av bordet og så Clas Greves munn bevege seg.

Så hvordan kinnene strammet og slakket seg og formet ord som tydeligvis var forståelige for Ferdinand
og de to representantene for Pathfinder, de nikket i alle fall synlig fornøyde alle tre.

Som jeg hatet den munnen.

Hatet de grårosa gummene, de solide gravstøttetennene, ja, selve formen på denne motbydelige
kroppsåpningen; et rett skår med to oppadpekende kroker på hver side som antydet et smil, det samme
inngraverte smilet Bjørn Borg hadde sjarmert verden med.

Og som Clas Greve nå forførte sin fremtidige arbeidsgiver Pathfinder med.

Men aller mest hatet jeg leppene hans.

Leppene som hadde berørt min kones lepper, min kones hud, sannsynligvis hennes blekrøde brystvorter
og helt sikkert hennes dyvåte, vidåpne kjønn.

Jeg innbilte meg at jeg kunne se et blondt kjønnshår i en sprekk i den kjøttfulle delen av underleppen.

Jeg hadde sittet taus i snart en halv time nå mens Ferdinand med imbesilt engasjement hadde liret av
seg idiotiske spørsmål fra intervjuguiden som om de var hans egne.
Clas Greve hadde i begynnelsen av intervjuet svart henvendt til meg.

Men etter hvert hadde han skjønt at jeg bare var der som en uanmeldt, passiv bisitter og at jobben hans i
dag var å frelse tre andre med Greves evangelium.

Men han hadde med jevne mellomrom sendt meg raske, spørrende blikk som om han ønsket et hint om
hva som var min rolle.

Etter hvert hadde de to fra Pathfinder, styreformannen og informasjonssjefen, kommet med sine spørsmål
som naturlig nok hadde dreid seg om tiden i HOTE.

Og Greve hadde redegjort for hvordan han og HOTE hadde stått i bresjen for utviklingen av TRACE, en
lakklignende væske eller gelé som inneholdt rundt hundre sendere per milliliter, og som kunne smøres på
ethvert objekt.

Fordelen var at den blanke lakken nesten var usynlig og akkurat som vanlig lakk så solid limt fast til
objektet at det var umulig å bli kvitt uten bruk av en malingsskrape.

Ulempen var at senderne var så små at de ikke greide å sende sterke nok signaler til å trenge gjennom
tettere materie enn luft hvis dette omsluttet senderne, slik som for eksempel vann, is, gjørme eller
ekstremt tykke støvlag som kjøretøyer i ørkenkriger kunne være utsatt for.

Men vegger, selv av tykk mur, var derimot sjelden noe problem.

«Vi opplevde at soldater vi hadde festet TRACE på, forsvant fra mottagerne våre når de ble skitne nok,»
sa Greve.

«Vi mangler teknologien som gjør mikroskopiske sendere sterke nok.»

«Den har vi i Pathfinder,» sa styreformannen.

Han var en tynnhåret mann i femtiårsalderen som med ujevne mellomrom vred på nakken som om han
var redd den skulle stivne, eller han hadde slukt noe stort han ikke greide å svelge.

Det ante meg at det var en ufrivillig spasme som skyldtes en muskelsykdom av den typen som bare har
én utgang.

«Men dessverre har vi ikke TRACE- teknologien.»

«Teknologisk hadde HOTE og Pathfinder vært det perfekte ektepar,» sa Greve.

«Nettopp,» sa styreformannen spisst.

«Med Pathfinder som hjemmeværende husmor og noen usle slanter fra lønningsposen.»

Greve humret.
«Helt riktig.
Dessuten vil HOTEs teknologi være lettere for Pathfinder å tilegne seg enn vice versa.

Derfor mener jeg at det er bare én farbar vei for Pathfinder.

Og den er å foreta reisen på egen hånd.»

Jeg så Pathfinders representanter veksle blikk.

«Uansett, det er en imponerende CV, Greve,» sa styreformannen uten å la seg merke ved den ufrivillige
rimingen.

«Men det vi er opptatt av i Pathfinder er at vår administrerende skal være en stayer, en … hva er det dere
kaller det på rekrutteringsspråket?»

«Bonde,» ilte Ferdinand til.

«En bonde, ja.
Et godt bilde.
Altså en som dyrker det som alt er der, som bygger videre sten på sten.

Som er seig og tålmodig.

Og du har et rulleblad som er … eh, spektakulært og dramatisk, men det viser ikke om du har den
utholdenhet og stahet som kreves av den lederen vi ser etter.»

Clas Greve hadde lyttet til styreformannen med en alvorlig mine og nå nikket han.

«For det første vil jeg si at jeg deler ditt syn på at det er en slik ledertype Pathfinder bør se etter.

For det andre ville jeg ikke vist interesse for denne utfordringen hvis jeg ikke trodde at jeg var den typen.»

«Og det er du?» ytret den andre representanten fra Pathfinder forsiktig, en tander type som jeg allerede
før han presenterte seg hadde kategorisert som informasjonssjef.

Jeg hadde ansatt en del av dem.

Clas Greve smilte.
Et hjertelig smil som ikke bare myket opp det flintharde, men forandret ansiktet totalt.
Jeg hadde sett det trikset hans noen ganger nå, det som skulle vise den skøyeraktige gutten han også
kunne være.

Det hadde samme virkning som den fysiske berøringen som Inbaud, Reid og Buckley anbefalte, den
intime handlingen, tillitserklæringen, den som sier at nå blottlegger jeg meg.

«La meg fortelle en historie,» smilte Greve.

«Den handler om noe jeg synes det er vanskelig å innrømme.

Nemlig at jeg er en elendig taper.

Jeg er av den typen som blir sur av å tape i mynt- og kronkast.»

Det ble humret i rommet.

«Men forhåpentligvis forteller den også noe om tålmodighet og utholdenhet,» fortsatte han.

«I BBE jaktet jeg en gang på en dessverre ganske ubetydelig narkotikaforbryter i Surinam ...»

Jeg så at de to fra Pathfinder ubevisst lente seg en tanke fremover.

Ferdinand skjenket mer kaffe i koppene samtidig som han sendte meg et seierssikkert smil.

Og Clas Greves munn beveget seg.

Kravlet seg fremover.
Åt seg inn der den ikke hadde rett til å gjøre det.
Hadde hun skreket?
Selvfølgelig hadde hun skreket.
Diana kunne ganske enkelt ikke hjelpe for det, et så lett bytte for sitt eget begjær.

Første gang vi hadde elsket, hadde jeg tenkt på Bernini-skulpturen i Cornaro-kapellet; «Den hellige
Teresas ekstase».

Delvis på grunn av Dianas halvåpne munn, det lidende, nesten smertefylte ansiktsuttrykket, den spente
blodåren og den konsentrerte rynken i pannen.

Og delvis fordi Diana skrek, og jeg alltid har tenkt at Berninis ekstatiske karmelitthelgen skriker idet
engelen har trukket pilen ut av hennes bryst og skal til å stikke den inn igjen.

Det er i alle fall slik det ser ut for meg, inn-ut-inn, et bilde på guddommelig penetrering, puling på sitt mest
sublime, men puling like fullt.

Men selv ikke en helgen kunne skrike som Diana.

Dianas skrik var en smertefull nytelse, en pilspiss mot trommehinnen som ga gysninger gjennom hele
kroppen.
Det var et klagende og vedvarende skrik, en tone som bare så vidt steg og sank, som et modellfly.

Så gjennomtrengende at jeg etter den første elskovsakten hadde våknet med øresus, og etter tre ukers
elsking mente jeg å merke de første symptomene på tinitus; et vedvarende fossefall, eller i hvert fall
bekkefall, akkompagnert av en pipelyd som kom og gikk.

Jeg hadde ved et tilfelle uttrykt min bekymring for hørselen, selvfølgelig som en spøk, men Diana hadde
slett ikke tatt det humoristisk.

Hun var tvert om blitt forferdet og hadde nesten begynt å gråte.

Og da vi elsket neste gang, hadde jeg kjent de myke hendene hennes rundt ørene, noe jeg først hadde
oppfattet som et litt uvanlig kjærtegn.

Men da jeg merket at de koppet seg rundt ørene og formet to varme hørselsvernklokker, skjønte jeg
hvilken kjærlighetshandling det var.

Effekten var begrenset rent sonisk – skriket boret seg fremdeles rett inn i hjernebarken – men desto
større emosjonelt.

Jeg er ikke en mann som gråter lett, men idet det gikk for meg, hadde jeg begynt å hulke som et barn.

Sannsynligvis fordi jeg visste at ingen, ingen andre ville noensinne elske meg så høyt som denne
kvinnen.

Så når jeg nå satt og så på Clas Greve i visshet om at hun hadde skreket også i hans favn, prøvde jeg å
ikke tenke på spørsmålet som fulgte.

Men akkurat som Diana kunne heller ikke jeg hjelpe for det: Hadde hun holdt for ørene hans?

«Sporet gikk for det meste gjennom tett jungel og sumplandskap,» sa Clas Greve.

«Åtte timers dagsmarsjer.

Likevel var vi alltid litt på etterskudd, alltid akkurat for sent ute.

De andre ga seg én etter én.

Feber, dysenteri, slangebitt eller ren, skjær utmattelse.

Og fyren var som sagt ganske ubetydelig.

Jungelen spiser på forstanden din.
Jeg var den yngste, likevel var det til slutt meg de overlot kommandoen til.

Og macheten.»
Diana og Greve.
Da jeg hadde parkert Volvoen i garasjen etter å ha kjørt hjem fra Greves leilighet, hadde jeg et øyeblikk
vurdert å rulle ned vinduene, bare la motoren gå og puste inn karbondioksyd, monodioksyd eller hva faen
det er man puster inn, det skal i alle fall være en behagelig død.

«Da vi hadde fulgt sporet hans i sekstitre dager gjennom tre hundre og tjue kilometer av det verste
landskapet du kan tenke deg, var jaktlaget vårt redusert til meg og en ung jypling fra Groningen som var
for dum til å bli gal.

Jeg fikk kontakt med hovedkvarteret og fikk flydd inn en nietherterrier.

Kjenner dere til rasen?

Nei vel.
Det er verdens beste sporhund.
Og grenseløst lojal, den angriper alt du peker på, uansett størrelse.

En venn for livet.

Bokstavelig talt.
Helikopteret droppet bikkja, en valp på litt over ett år, midt i jungelen i det enorme Sipaliwini-området, det
er der de dropper kokainen også.

Droppstedet viste seg imidlertid å være over ti kilometer fra der vi skjulte oss.

Det ville være et mirakel ikke bare om den greide å oppspore oss, men om den i det hele tatt overlevde
ett døgn i jungelen.

Den brukte i underkant av to timer på å finne oss.»

Greve lente seg tilbake i stolen.
Han hadde full kontroll nå.
«Jeg ga den navnet Sidewinder.
Etter den varmesøkende raketten, dere vet?

Jeg elsket den bikkja.

Det er derfor jeg har en nietherterrier den dag i dag, jeg hentet den i Nederland i går, det er faktisk
barnebarnet til Sidewinder.»

Diana hadde sittet i stua og sett på TV-nyhetene da jeg kom hjem på kvelden etter innbruddet hos Greve.

Det var fra en pressekonferanse med førstebetjent Brede Sperre bak en masse mikrofoner.

Han snakket om et drap.

Et oppklart drap.
Et drap han alene hadde oppklart, hørtes det ut som.
Sperres stemme hadde en maskulin skurring, som en radio med sfærisk støy, korn av drop-outs, en
skrivemaskin med en nedslitt bokstav som bare antydes på papiret.

«Gje- ningsmannen vil bli frems-ilt i morgen. Andre spørsmål?»

Alle spor av østkant var fjernet i språket hans nå, men han hadde ifølge Google spilt basketball for
Ammerud i åtte år.

Han hadde gått ut av Politihøyskolen som nest beste på sitt kull.

I et portrettintervju i et dameblad hadde han avslått å svare på om han hadde kjæreste på profesjonelt
grunnlag.

En eventuell kjæreste ville nemlig kunne få uønsket fokus både fra media og de elementene han jaktet
på, sa han.

Men ingenting ved pin-up-bildene i samme blad – halvt oppkneppet skjorte, halvt lukkede øyne, halvt
antydende smil – signaliserte kjæreste.

Jeg hadde stilt meg opp bak stolen til Diana.

«Han har begynt i KRIPOS nå,» sa hun.
«Drap og sånn.»
Det visste jeg selvfølgelig, jeg googlet Brede Sperre ukentlig for å se hva han gjorde, om han uttalte noe
til avisene om jakten på kunsttyvligaen.

Dessuten forhørte jeg meg om Sperre når det falt seg slik,

Oslo er ikke noen stor by.

Jeg visste ting
.«Synd for deg,» sa jeg lett.
«Da får du ikke flere besøk av ham i galleriet.»
Hun hadde ledd og sett opp på meg, og jeg hadde kikket ned på henne, smilt og ansiktene våre hadde
vært opp ned i forhold til hverandre.

Og et øyeblikk hadde jeg tenkt at det med Greve ikke hadde skjedd, at det bare hadde vært noe jeg
hadde malt for meg selv med litt for livaktige farger, slik de fleste med jevne mellomrom prøver å forestille
seg hva som er det verste som kan skje, om ikke annet så for å kjenne på hvordan det føles, om det ville
vært til å leve med.

Og som for å få bekreftet at det bare var en drøm, hadde jeg sagt at jeg hadde ombestemt meg, at hun
hadde rett, at vi virkelig burde bestille den turen til Tokyo i desember.
Men hun hadde sett overrasket på meg og sagt at hun kunne da ikke stenge galleriet rett før jul, det var jo
høysesong.

Og ingen dro til Tokyo i desember, det var iskaldt der da.

Jeg spurte bare hva med til våren, at jeg kunne bestille billetter.

Og hun hadde svart at det ble litt vel mye langtidsplanlegging, kunne vi ikke bare vente og se det an?

Jo da, hadde jeg svart og sagt at jeg gikk og la meg, at jeg var veldig trett.

Og da jeg kom nedenunder, hadde jeg gått inn på barneværelset, bort til mizuko jizo-figuren og knelt.

Alteret var fortsatt urørt.

For mye langtidsplanlegging.
Se det an.
Så hadde jeg tatt den lille, røde esken ut av lomma, strøket fingertuppene over den glatte overflaten og
plassert den ved siden av den lille steinbuddhaen som passet på vårt vannbarn.

«To dager senere hadde vi funnet narkotikasmugleren i en liten landsby.

Han ble holdt skjult av en pur ung, utenlandsk jente, som senere viste seg å være kjæresten hans.

De pleier å skaffe seg slike uskyldig utseende jenter og så bruke dem som kurerer.

Til jenta blir tatt i tollen og får livsvarig.

Det hadde gått sekstifem dager siden jakten hadde startet.»

Clas Greve trakk pusten.

«For min del kunne den gjerne vart sekstifem til.»

Til slutt var det informasjonssjefen som brøt stillheten som fulgte: «Og dere arresterte mannen?»

«Ikke bare ham.

Han og kjæresten ga oss opplysninger nok til at vi senere kunne arrestere tjuetre av kollegene hans.»

«Hvordan …,» begynte styreformannen.

«Hvordan pågriper man en slik … eh, desperado?»
«I dette tilfellet var det udramatisk,» sa Clas Greve og la hendene bak hodet.

«Likestillingen er kommet til Surinam.

Da vi stormet huset, hadde han lagt fra seg våpnene på kjøkkenbordet og sto og hjalp kjæresten sin med
en kjøttkvern.»
Styreformannen slo opp latterdøra og så bort på informasjonssjefen som lydig istemte med en støtende,
om enn mer forsiktig latter.

Koret ble trestemt da Ferdinands lyse latterkvin la seg på toppen.

Jeg studerte de fire blanke ansiktene mens jeg tenkte på hvor inderlig gjerne jeg skulle hatt en
håndgranat akkurat nå.

Etter at Ferdinand hadde avrundet intervjuet, påtok jeg meg å følge Clas Greve ut mens de tre andre tok
en pause før oppsummeringen.

Jeg tok med Greve til heisdørene og trykket.

«Overbevisende,» sa jeg, foldet hendene foran dressbuksene og så opp mot etasjedisplayet.

«Du gjør stor lykke med dine forføringskunster.»

«Forføring og forføring.
Jeg antar at du ikke oppfatter det som uredelig å selge inn seg selv, Roger.»

«Overhodet ikke.
Jeg ville gjort det på akkurat samme måte om jeg var deg.»

«Takk.
Når skriver du innstillingen?»
«I kveld.»
«Godt.»
Heisdørene åpnet seg, vi steg inn, stilte oss opp og ventet.

«Jeg bare lurte på,» sa jeg.

«Den personen dere forfulgte …» «Ja?»
«Det var ikke tilfeldigvis den samme personen som hadde torturert deg i kjelleren?»

Greve smilte.
«Hvordan skjønte du det?»
«Ren gjetning.»
Heisdørene gled igjen.
«Og du nøyde deg med å bare pågripe?»
Greve hevet et øyebryn.
«Finner du det vanskelig å tro?»
Jeg trakk på skuldrene.
Heisen satte seg i bevegelse.
«Planen var å ta livet av ham,» sa Greve.
«Hadde du så mye å hevne?»

«Ja.»
«Og hvordan svarer man for mord i det nederlandske forsvaret?»

«Man sørger for at det ikke oppdages.

Curacit.»
«Gift?
Som i giftpiler?»
«Det er det hodejegere i vår del av verden bruker.»

Jeg antok at tvetydigheten var tilsiktet.

«En curacitoppløsning i en gummiball på størrelse med en drue med en sylspiss, nesten usynlig
sprøytespiss.

Den gjemmes i madrassen til objektet.

Når han legger seg, vil sprøytespissen trenge gjennom huden samtidig som kroppstyngden presser giften
som er i gummiballen ut i objektets kropp.»

«Men han var altså hjemme,» sa jeg.

«Og hadde i tillegg et vitne i denne jenta.»
«Nettopp.»
«Så hvordan fikk du ham til å angi kompisene sine?»

«Jeg tilbød ham en deal.

Jeg fikk kollegaen min til å holde ham mens jeg kjørte hånda hans ned i kjøttkverna og sa at vi kom til å
male den opp og la ham se på at bikkja vår spiste opp kjøttdeigen.

Da snakket han.»

Jeg nikket mens jeg så for meg scenen.

Heisdørene gled opp, og vi gikk bort til inngangsdøra.

Jeg holdt den åpen for ham.

«Og hva med etter at han hadde snakket?»
«Hva med det?» Greve myste opp mot himmelen.
«Holdt du din del av dealen?»
«Jeg …,» sa Greve, fisket et par Maui Jim Titanium-solbriller ut av brystlomma og satte dem på.

«Holder alltid min del av dealen.»

«En skarve arrestasjon, altså? Var det verdt to måneders jakt og risikoen for å dø selv?»

Greve lo lavt.
«Du forstår ikke, Roger.
Å oppgi en jakt er aldri noen opsjon for en sånn som meg.
Jeg er som bikkja mi, et resultat av gener og dressur.

Risiko eksisterer ikke.

Når jeg først er avfyrt, er jeg en varmesøkende rakett som ikke lar seg stoppe av noe, som dypest sett
søker sin egen destruksjon.

Test grunnfaget ditt i psykologi på den.»

Han la en hånd på armen min, smilte tynt og hvisket: «Men hold diagnosen for deg selv.»

Jeg ble stående og holde i døra.

«Og jenta?
Hvordan fikk du henne til å snakke?»
«Hun var fjorten år.»
«Og?»
«Hva tror du?»
«Jeg vet ikke.»
Greve sukket dypt.
«Jeg skjønner ikke hvordan du har fått et slikt inntrykk av meg, Roger.

Jeg avhører ikke mindreårige jentunger.

Jeg tok henne personlig med til Paramaribo, kjøpte flybillett for soldatlønnen min og satte henne på første
fly hjem til foreldrene før det surinamske politiet fikk kloa i henne.»

Jeg så etter ham mens han gikk med raske skritt mot en sølvgrå Lexus GS 430 på parkeringsplassen.

Høstværet var blendende vakkert.

Det hadde regnet på bryllupsdagen min.

Kapittel 10
Hjertefeil Jeg trykket på ringeklokka til Lotte Madsen for tredje gang.

Riktignok sto ikke navnet hennes på dørklokka, men jeg hadde ringt nok ganger på døra i Eilert Sundts
gate til at jeg visste at den var hennes.

Mørket og temperaturen hadde falt tidlig og fort.

Jeg hutret der jeg stod.
Hun hadde nølt lenge da jeg ringte henne fra jobb etter lunsj og spurte om jeg kunne få besøke henne
rundt klokka åtte.

Og da hun endelig og med et enstavelsesord hadde innvilget meg audiens, skjønte jeg at hun
sannsynligvis hadde brutt et løfte hun hadde gitt seg selv: å ikke ha noe mer å gjøre med denne mannen
som hadde forlatt henne så ettertrykkelig.
Det summet i portlåsen, og jeg rev døra opp som om jeg var redd for at det var den eneste sjansen jeg
kom til å få.

Jeg gikk trappene, jeg tok ikke sjansen på å havne i heisen sammen med en eller annen nysgjerrig nabo
som fritt kunne ta seg tid til å glo, registrere, trekke slutninger.

Lotte hadde åpnet døra på klem, og jeg skimtet det bleke ansiktet hennes innenfor.

Jeg steg inn og lukket døra bak meg: «Her er jeg igjen.»

Hun svarte ikke.

Hun pleide ikke det.
«Hvordan har du hatt det?» spurte jeg.
Lotte Madsen trakk på skuldrene.
Hun så ut akkurat som hun hadde gjort den første gangen jeg så henne: en forskremt valp; liten og
pjuskete med redde, brune hundeøyne.

Fett hår hang livløst ned på begge sidene av ansiktet, holdningen var lut, og uformelige, fargeløse klær
ga inntrykk av at hun var en kvinne som brukte mer tid på å skjule enn å fremheve kroppen.

Noe hun ikke hadde noen grunn til, Lotte var slank, velformet og hadde glatt, perfekt hud.

Men hun utstrålte en underdanighet slik jeg innbiller meg man finner hos den type kvinne som alltid vil bli
slått, alltid bli forlatt, aldri få den dealen de fortjener.

Det var kanskje det som hadde vekket noe i meg som jeg til da ikke ante at jeg hadde; et
beskytterinstinkt.

I tillegg til de mindre platonske følelsene som ble utgangspunktet for vårt kortvarige forhold.

Eller affære.
Affære.
Forhold er presens, affære fortid.
Første gangen jeg så Lotte Madsen, var på en av Dianas vernissasjer i sommer.

Lotte hadde stått i den andre enden av rommet, hadde blikket festet på meg og hadde reagert litt for sent.

Å ta kvinner på fersk gjerning på denne måten er alltid smigrende, men da jeg ikke kunne se at blikket
hennes hadde tenkt å returnere til meg, tok jeg meg en sving bortom bildet hun sto og studerte og
introduserte meg selv.
Mest av nysgjerrighet, selvfølgelig, ettersom jeg alltid har vært – min natur tatt i betraktning –
oppsiktsvekkende trofast mot Diana.

Onde tunger kunne hevde at min trofasthet var mer basert på risikoanalyse enn kjærlighet.

At jeg visste at Diana spilte i en høyere liga enn meg attraksjonsmessig, og at jeg følgelig ikke kunne ta
slike sjanser med mindre jeg var villig til å spille i de lavere divisjoner herfra og ut.

Kan hende det.

Men Lotte Madsen var min divisjon.
Hun så ut som en frikete kunstner og jeg antok automatisk at det var det hun var, eventuelt kjæresten til
én.

Ikke noe annet kunne forklare at et par slappe, brune kordfløyelsjeans og en kjedelig, trang, grå genser
hadde fått adgang til vernissasjen.

Men det viste seg at hun var en kjøper.

Ikke for egen regning, naturligvis, men for et firma i Danmark som skulle innrede sine nye lokaler i
Odense.

Hun var frilans oversetter fra norsk og spansk; brosjyrer, artikler, bruksanvisninger, film og en og annen
fagbok.

Firmaet var en av de mer faste kundene hennes.

Hun snakket lavt og med et usikkert, lite smil som om hun ikke skjønte hvorfor noen ville kaste bort tid på
å snakke med henne.

Jeg var straks blitt inntatt i Lotte Madsen.

Ja, jeg tror inntatt er ordet.
Hun var søt.
Og liten.
159. Jeg behøvde ikke spørre, jeg har godt øyemål for høyder.

Da jeg gikk derfra den kvelden, hadde jeg fått telefonnummeret hennes for å sende fotografier av andre
bilder av kunstneren som stilte ut.

På det tidspunktet trodde jeg sannsynligvis selv at jeg var oppriktig.

Den andre gangen vi møttes, var over en kaffe på Sushi & Coffee.

Jeg hadde forklart henne at jeg heller ville vise henne print-outs av bildene enn å bare maile dem fordi
skjermbilder – akkurat som meg – lyver.
Etter at jeg fort hadde gått igjennom bildene, fortalte jeg henne at jeg var ulykkelig i mitt ekteskap, men at
jeg holdt ut fordi jeg følte meg forpliktet av min kones grenseløse kjærlighet til meg.

Det er verdens eldste klisjé i settingen gift- mann-sjekker-ugift-kvinne og omvendt, men det ante meg at
hun ikke hadde hørt den før.

Det hadde jo for så vidt ikke jeg heller, men jeg hadde i alle fall hørt om den og antok at den virket.

Hun hadde sett på klokka og sagt at hun måtte gå, og jeg hadde spurt om jeg kunne stikke innom en
kveld og vise henne en annen kunstner jeg mente var en mye bedre investering for hennes kunde i
Odense.

Hun hadde nølende gått med på det.

Jeg hadde tatt med noen dårlige bilder fra galleriet og en god flaske rødvin fra kjelleren.

Hun hadde sett nederlagsdømt ut fra det øyeblikket hun hadde åpnet døra for meg den varme
sommerkvelden.

Jeg fortalte henne morsomme tabbehistorier om meg selv av den typen som tilsynelatende setter deg
selv i et uheldig lys, men egentlig viser at du har selvtillit og suksess nok til å ta deg råd til selvironien.

Hun fortalte at hun var enebarn, hadde flyttet rundt om i verden med foreldrene i barndommen og
ungdommen, at faren var sjefsingeniør i et internasjonalt selskap som bygde vannverk.

At hun ikke hørte spesielt til noe sted, at Norge var like greit som noe annet.

Det var det.

Til å snakke så mange språk snakket hun lite.

Oversetter, hadde jeg tenkt.

Hun likte andres historier bedre enn sine egne.
Hun hadde spurt meg om min kone.
Din kone, sa hun, selv om hun må ha kjent Dianas navn ettersom hun hadde fått invitasjon til
vernissasjen.

Sånn sett gjorde hun det i alle fall lettere for meg.
Og for seg.
Jeg fortalte at ekteskapet hadde fått seg en knekk da «min kone» ble gravid og jeg ikke hadde villet ha
barnet.
Og ifølge henne hadde overtalt henne til å ta abort.

«Gjorde du det?» hadde Lotte spurt.

«Antagelig.»
Jeg hadde sett noe skje i ansiktet til Lotte og spurt hva det var.

«Mine foreldre overtalte meg til at få en abort.

Fordi jeg var teenager, og barnet ikke ville få en far.

Jeg hader dem stadig for det.

Dem, og mig selv.»
Jeg hadde svelget.
Svelget og forklart.
«Fosteret vårt hadde Downs syndrom.
Åttifem prosent av alle foreldre som oppdager det, velger abort.»

Jeg angret med en gang jeg hadde fortalt det.

Hva hadde jeg tenkt?
At opplysningen om Downs syndrom skulle gjøre det mer begripelig for Lotte at jeg ikke hadde villet ha et
barn med min egen kone?

«Der er stor sandsynlighed for, at din kone ville have mistet barnet helt af sig selv,» hadde Lotte sagt.

«Downs syndrom følges meget ofte af en hjertefejl.»

Hjertefeil, hadde jeg tenkt og takket henne i mitt stille sinn for å spille på lag, for igjen å gjøre ting enkelt
for meg.

For oss.
Én time senere hadde vi tatt av oss alle klærne, og jeg feiret en seier som for en mer seiersvant person
sikkert ville fortont seg lettkjøpt, men som hadde fått meg til å sveve på skyer i dagevis.

Ukevis.
Nærmere bestemt tre og en halv.
Jeg hadde rett og slett hatt en elskerinne.
Som jeg hadde forlatt etter tjuefire dager.
Da jeg så på henne nå, foran meg i entreen, fortonte det seg helt uvirkelig.

Hamsun har skrevet at vi mennesker blir mette på kjærlighet.

Det vi får servert i for store porsjoner, vil vi ikke ha.

Er vi virkelig så banale?
Åpenbart.
Men det var ikke det som hadde skjedd med meg.
Det som hadde skjedd, var at jeg hadde fått dårlig samvittighet.

Ikke fordi jeg ikke kunne gjengjelde Lottes kjærlighet, men fordi jeg elsket Diana.
Det hadde vært en uunngåelig erkjennelse, men det som hadde gitt det endelige støtet, hadde vært en litt
bisarr episode.

Det var sensommeren, den tjuefjerde dagen i synd, og vi hadde gått til sengs i Lottes trange
toromsleilighet i Eilert Sundts gate.

Før det hadde vi snakket sammen hele kvelden – eller rettere sagt; jeg hadde snakket.

Tegnet og forklart livet slik jeg ser det.

Jeg er god på det, på en Paulo Coelho-måte, altså en måte som fascinerer de intellektuelt lett
medgjørlige av oss og irriterer de mer kravstore.

Lottes melankolske, brune øyne hadde hengt ved leppene mine, slukt hvert ord, jeg kunne formelig se
hvordan hun trådte inn i min verden av hjemmesnekret tankespinn, hvordan hjernen hennes gjorde mine
resonnementer til sine, hvordan hun forelsket seg i mitt sinn.

Selv hadde jeg for lengst forelsket meg i forelskelsen hennes, de trofaste øynene, tausheten og den lave,
nesten uhørlige elskovsjamringen som var så annerledes enn Dianas hvinende sirkelsag.

Forelskelsen hadde gjort at jeg i tre og en halv uke befant meg i en tilstand av konstant kåtskap.

Så da jeg omsider stoppet monologen, hadde vi bare sett på hverandre, jeg hadde bøyd meg frem, lagt
en hånd på brystet hennes, det hadde gått en skjelving gjennom henne – eller kanskje meg – og vi hadde
stormet mot soveromsdøra og den hundre og én centimeter brede IKEA-senga med det innbydende
navnet Brekke.

Denne kvelden hadde jamringen vært noe høyere enn vanlig, og hun hadde hvisket noe på dansk i øret
mitt som jeg ikke skjønte, siden dansk helt objektivt sett er et vanskelig språk – danske barn lærer å
snakke senere enn noen andre barn i Europa – men jeg fant det uansett usedvanlig opphissende og økte
takten.

Vanligvis hadde Lotte vært litt var mot disse taktøkningene, men denne kvelden hadde hun tatt tak i
skinkene mine og dratt meg til seg, noe jeg oppfattet som et ønske om ytterligere økning i både tilslag og
frekvens.

Jeg lystret, mens jeg konsentrerte tankene om min far i den åpne kisten under begravelsen, en metode
som hadde vist seg effektiv mot tidlig sædavgang.

Eller i dette tilfellet; ingen sædavgang overhodet.

Selv om Lotte sa hun brukte P-piller, ga tanken på graviditet meg hjerteklapp.

Jeg visste ikke om Lotte pleide å oppnå orgasme når vi elsket, hennes lavmælte og beherskede
væremåte gjorde at jeg antok at en orgasme kun ville manifestere seg som små krusninger på overflaten,
noe jeg rett og slett kunne gå glipp av.

Og hun var et altfor delikat vesen til at jeg ville utsette henne for noe stress ved å spørre.

Derfor var jeg totalt uforberedt da det skjedde.

Jeg kjente jeg måtte stoppe, men bevilget meg et siste hardt jokk.

Og kjente det var som jeg traff noe dypt der inne.

Kroppen hennes stivnet til samtidig som øynene og munnen ble sperret vidt opp.

Deretter fulgte en skjelving, og et lite, vilt øyeblikk var jeg redd for at jeg hadde satt i gang et epileptisk
anfall.

Så kjente jeg noe varmt, enda varmere enn skjødet hennes, omslutte kjønnet mitt, og i neste øyeblikk
skylte en flodbølge mot magen, hoftene og ballene mine.

Jeg heiste meg opp på armene og stirret vantro og forferdet ned mot punktet der våre kropper var
sammenkoplet.

Skjødet hennes trakk seg sammen som om hun ville skyve meg ut, hun stønnet dypt, en slags rauting jeg
aldri hadde hørt før, og så kom neste bølge.

Vannet fosset ut av henne, sprutet ut mellom hoftekammene våre og rant ned i madrassen som ennå ikke
hadde rukket å suge til seg den første bølgen.

Herregud, tenkte jeg.

Jeg har stukket hull på henne.
I panikk lette hjernen etter årsakssammenhenger.

Hun er gravid, tenkte jeg.

Og jeg har akkurat stukket hull på den der posen som fosteret ligger i, og nå renner hele dritten ut i
senga.

Herregud, vi svømmer i liv og død, det er et vannbarn, enda et vannbarn!

Jeg hadde riktignok lest om såkalte våte orgasmer hos kvinner, OK, jeg hadde kanskje sett det i en og
annen pornofilm også, men jeg hadde oppfattet det som juks, påfunn, en mannlig fantasi om å ha en
likeverdig, ejakulerende partner.

Alt jeg greide å tenke der jeg lå, var at dette var gjengjeldelsen, gudenes straff for at jeg hadde overtalt
Diana til den aborten: At jeg skulle ta livet av nok et uskyldig barn med min uvørne pikk.

Jeg hadde kommet meg ut på gulvet og hadde revet dyna av senga, Lotte hadde fart sammen, men jeg
hadde ikke enset den sammenkrøpne, nakne kroppen hennes, bare stirret på den mørke sirkelen som
fortsatt bredte seg ut på lakenet.

Sakte gikk det opp for meg hva som hadde skjedd.
Eller enda viktigere; hva som heldigvis ikke hadde skjedd.

Men skaden var skjedd, det var for sent, det var ingen vei tilbake.

«Jeg må gå,» hadde jeg sagt.

«Dette kan ikke fortsette.»
«Hvad skal du?» hadde Lotte hvisket fra sin fosterstilling, knapt hørbart.

«Jeg er forferdelig lei meg,» sa jeg.

«Men jeg må gå hjem og be Diana om tilgivelse.»
«Men det kommer du slet ikke til at få,» hadde Lotte hvisket.

Jeg hadde ikke hørt en lyd fra soverommet mens jeg hadde skylt lukta hennes av hendene og munnen på
baderommet og så gått, lukket ytterdøra forsiktig igjen bak meg.

Og nå – tre måneder senere – sto jeg igjen i entréen hennes, og jeg visste at det ikke var Lotte, men jeg
som hadde hundeøyne denne gangen.

«Kan du tilgi meg?» spurte jeg.

«Kunne hun ikke?» spurte Lotte uten tonefall.

Men kanskje det bare var dansk tonefall.

«Jeg fortalte henne aldri hva som skjedde.»

«Hvorfor ikke?»
«Jeg vet ikke,» sa jeg.
«Sannsynligheten er stor for at jeg har en hjertefeil.»
Hun så lenge på meg.
Og jeg ante en skygge av et smil innerst inne i de brune, altfor melankolske øynene hennes.

«Hvorfor er du her?»
«Fordi jeg ikke greier å glemme deg.»
«Hvorfor er du her?» gjentok hun med en bestemthet jeg ikke hadde hørt før.

«Jeg synes bare vi skulle …,» begynte jeg, men ble avbrutt: «Hvorfor, Roger?»

Jeg sukket.
«Jeg skylder henne ikke noe lenger.
Hun har en elsker.»
En lang stillhet fulgte.
Hun stakk underleppen ørlite grann frem: «Har hun knust ditt hjerte?»

Jeg nikket.
«Og nu vil du have at jeg skal sætte det sammen for dig igen?»

Jeg hadde ikke hørt denne fåmælte kvinnen formulere seg så lett og uanstrengt før.

«Det klarer du ikke, Lotte.»

«Nei det gør jeg nok ikke.
Ved du hvem hennes elsker er?»
«Bare en fyr som har søkt en jobb hos oss som han ikke kommer til å få, for å si det sånn.

Kan vi snakke om noe annet?»

«Bare snakke?»
«Du bestemmer.»
«Ja, jeg gør.
Bare snakke.
Og det må du sørge for.»
«Jepp.
Jeg tok med en flaske vin.»
Hun ristet nesten umerkelig på hodet.
Så snudde hun, og jeg fulgte etter.
Jeg snakket oss gjennom vinflaska og sovnet på sofaen.

Da jeg våknet, lå jeg med hodet i fanget hennes mens hun strøk meg gjennom håret.

«Ved du, hva det første jeg lagde mærke til ved dig, var?» spurte hun da hun merket at jeg var våken
igjen.

«Håret,» sa jeg.
«Har jeg sagt det før?»

«Nei,» sa jeg og så på klokka.

Halv ti.
Det var på tide å komme seg hjem.
Nå ja, ruinene av et hjem.
Jeg grudde meg.
«Får jeg komme tilbake?» spurte jeg.
Jeg merket at hun nølte.
«Jeg trenger deg,» sa jeg.
Jeg visste at det ikke var et argument med særlig tyngde, at det var lånt fra en kvinne som foretrakk QPR
fordi klubben fikk henne til å føle seg behøvd.

Men det var det eneste argumentet jeg hadde.

«Jeg ved ikke,» sa hun.

«Jeg må tænke lidt over det.»
Diana satt i stua og leste i en stor bok da jeg kom hjem.

Van Morrison sang «… someone like you make it all worth while», og hørte meg ikke før jeg sto rett foran
henne og leste tittelen på forsiden høyt: «’Barnet blir til’?»

Hun kvapp til, men lyste opp og stakk boka skyndsomt inn i hylla bak seg.

«Du er sen, elskede.

Har du gjort noe hyggelig eller bare jobbet?»
«Begge deler,» sa jeg og gikk bort til stuevinduet.

Garasjen lå badet i hvitt månelys, men det var ennå mange timer til Ove skulle hente maleriet.

«Jeg har tatt et par telefoner og tenkt litt på innstillingen på kandidat til Pathfinder.»

Hun slo hendene begeistret sammen.

«Så spennende.
Det ble han jeg hjalp til med, han … å, hva heter han igjen?»

«Greve.»
«Clas Greve!
Så glemsk jeg er blitt.
Jeg håper han kjøper et ordentlig dyrt bilde hos meg når han får vite det, det fortjener jeg da vel?»

Hun lo lyst, strakte ut de slanke beina som hun hadde trukket innunder, seg og gjespet.

Det var som en klo grep rundt hjertet mitt og klemte det som en vannballong, og jeg måtte snu meg fort
mot stuevinduet igjen for at hun ikke skulle se smerten i ansiktet mitt.

Kvinnen jeg hadde trodd ikke hadde sviket i seg, ikke bare greide å holde masken, hun spilte rollen som
en profesjonell.

Jeg svelget og ventet til jeg var sikker på at jeg hadde kontroll over stemmen.
«Greve er ikke den rette personen,» sa jeg mens jeg studerte speilbildet hennes i stuevinduet.

«Jeg innstiller en annen.»

Semiprofesjonell.
For denne taklet hun ikke så godt, jeg så haken hennes falle

ned. «Du spøker, elskede.

Han er jo perfekt!
Du sa det selv …» «Jeg tok feil.»
«Feil?»
Jeg hørte til min tilfredshet at det hadde kommet en lav skingring inn i stemmen hennes.

«Hva i herrens navn mener du?»

«Greve er utlending.
Han er under én åtti.
Og han lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser.»
«Under én åtti?
Herregud, Roger, du er under én sytti.
Det er du som har personlighetsforstyrrelser!»
Den traff.
Ikke det med personlighetsforstyrrelser, det kunne hun naturligvis ha rett i.

Jeg tok meg sammen for å holde stemmen rolig: «Hvorfor så heftig, Diana?

Jeg hadde også forhåpninger til Clas Greve, men det at mennesker skuffer oss og ikke lever opp til
forventningene, er noe som skjer hele tiden.»

«Men … men du tar feil.

Kan du ikke se det?
Han er riktig mann!»
Jeg snudde meg mot henne med et forsøksvis overbærende smil.

«Hør, Diana, jeg er en av de aller beste på det jeg driver med.

Og det er å bedømme og å velge mennesker.

Det hender jeg bedømmer feil i privatlivet ...»

Jeg så en ørliten rykning i ansiktet hennes.

«Men aldri i jobben.
Aldri.»
Hun var taus.
«Jeg er stuptrøtt,» sa jeg.
«Jeg sov ikke stort i natt.
God natt.»
Da jeg lå i senga, hørte jeg skrittene hennes ovenpå.

Hvileløst, frem og tilbake.

Jeg hørte ingen stemmer, men visste at hun pleide å gå slik når hun snakket i mobiltelefonen.

Det slo meg at dette var et trekk ved generasjonene som hadde vokst opp uten den trådløse
kommunikasjonen, at vi beveget oss mens vi snakket i telefonen som om det fremdeles fascinerte oss at
det var mulig.

Jeg hadde lest et sted at det moderne menneske brukte seks ganger mer tid på å kommunisere enn våre
forfedre.

Vi kommuniserte altså mer, men kommuniserte vi bedre?

Hvorfor hadde jeg for eksempel ikke konfrontert Diana med at jeg visste at hun og Clas Greve hadde
vært sammen i hans leilighet?

Var det fordi jeg visste at hun ikke kunne kommunisere hvorfor, at jeg uansett ville være overlatt til mine
egne gjetninger og antagelser?

Hun kunne for eksempel fortalt meg at det var et tilfeldig møte, en glipp, men jeg ville visst at det ikke var
sånn.

Ingen kvinne prøver å manipulere sin ektemann til å gi en godt betalt jobb til en mann fordi hun har hatt
tilfeldig sex med vedkommende.

Men det var selvfølgelig andre grunner til å holde kjeft også.

Så lenge jeg lot som jeg ikke visste om Diana og Greve, kunne ingen beskylde meg for å være inhabil i
vurderingen av hans kandidatur, og i stedet for å måtte overlate Alfas innstilling til Ferdinand, kunne jeg
nå få min lille, patetiske hevn i fred og ro.

Så var det selvfølgelig hvordan jeg skulle forklare at jeg hadde fattet mistanke.

Det var tross alt utelukket å avsløre for Diana at jeg var en tyv som regelmessig brøt seg inn i andres
leiligheter.

Jeg snudde meg i senga og lyttet til stiletthælene hennes som banket sine monotone, ubegripelige
morsesignaler ned til meg.

Jeg ville sove.

Jeg ville drømme.
Jeg ville bort.
Og våkne og ha glemt alt.
For det var selvfølgelig det som var den viktigste grunnen til at jeg ikke hadde sagt noe til henne. Så
lenge det forble uuttalt, var det fortsatt en mulighet for at vi kunne glemme.

At vi kunne sovne og drømme slik at når vi våknet, var det forsvunnet, blitt noe abstrakt, scener fra noe
som bare var i hodene våre, på lik linje med de svikefulle tanker og fantasier som er den daglige utroskap
i alle – selv de mest altoppslukende – kjærlighetsforhold.

Det slo meg at hvis hun snakket i mobiltelefonen nå, måtte hun nødvendigvis ha skaffet seg en ny.

Og at synet av den nye telefonen ville være det konkrete, daglige og ugjendrivelige beviset på at det som
hadde skjedd ikke bare hadde vært en drøm.

Da hun endelig kom inn i soverommet og kledde av seg, lot jeg som jeg sov.

Men i en blek stripe av månelys som sivet inn gjennom gardinene, rakk jeg å se at hun skrudde av
mobiltelefonen før hun slapp den ned i lommen på buksene.

Og at det var den samme.

Svart Prada.
Så hadde det kanskje bare vært drøm.
Jeg kjente søvnen ta tak i meg og begynne å dra meg ned.

Eller kanskje hun hadde kjøpt en likedan.

Neddriften stoppet.
Eller kanskje han hadde funnet telefonen hennes og de hadde møttes igjen.

Jeg steg opp, brøt overflaten igjen og visste at jeg ikke kom til å få sove i natt.

Ved midnatt lå jeg fortsatt våken, og gjennom det åpne vinduet syntes jeg at jeg hørte en svak lyd nede
fra garasjen som kunne ha vært Ove som kom for å hente Rubens.

Men selv om jeg prøvde, var jeg ikke i stand til å høre at han gikk igjen.

Kanskje jeg endelig sov likevel.

Jeg drømte om en verden under havet.
Lykkelige, smilende mennesker, stumme kvinner og barn med snakkebobler som rumlende steg opp fra
munnene deres.

Ingenting som pekte frem mot det marerittet som ventet meg i den andre enden av søvnen.

Kapittel 11 Curacit
Jeg sto opp klokka åtte og spiste frokost alene.
Til å sove de skyldiges søvn sov Diana sannelig godt.

Selv hadde jeg bare fått et par timer.

Klokka kvart på ni gikk jeg ned til garasjen og låste meg inn.

Fra et åpent vindu i nabolaget gjenkjente jeg Turboneger, ikke på grunn av musikken, men
engelskuttalen.

Taklyset slo seg automatisk på og skinte på min Volvo S80 som majestetisk, men underdanig ventet på
sin herre.

Jeg grep dørhåndtaket og skvatt til i det samme.

Det satt en person i førersetet!
Da den første forskrekkelsen hadde gitt seg, så jeg at det var det avlange årebladansiktet til Ove
Kjikerud.

Nattjobbingen de siste døgnene hadde åpenbart tatt på, for han satt der med lukkede øyne og halvåpen
munn.

Og han sov tydeligvis tungt, for da jeg åpnet døra, reagerte han fortsatt ikke.

Jeg brukte stemmen fra det tre måneders sersjantkurset jeg hadde gått på mot min fars vilje: «God
morgen, Kjikerud!»

Han leet ikke på et øyelokk.

Jeg trakk pusten for å blåse en revelje da jeg oppdaget at duken på innertaket var åpnet og kanten av
Rubens-bildet stakk ut.

En plutselig kulde, som når en florlett vårsky drar forbi sola, fikk meg til å grøsse.

Og i stedet for å lage mer lyd, grep jeg tak i skulderen hans og ristet lett.

Fremdeles ingen reaksjon.

Jeg ristet hardere.
Hodet hans danset viljeløst fram og tilbake på skuldrene.

Jeg la tommel og pekefinger mot halsen der jeg mente hovedpulsåren gikk, men det var umulig å avgjøre
om pulsen jeg kjente, kom fra hans eller mitt eget plutselig vilt bankende hjerte.

Men han var kald.

Altfor kald, var han ikke det, da?
Med skjelvende fingrer trakk jeg opp øyelokkene hans.

Og det avgjorde saken.

Jeg rygget uvegerlig tilbake da de svarte pupillene stirret livløse på meg.

Jeg har alltid tenkt på meg selv som en person som klarer å tenke klart i kritiske situasjoner, en som ikke
får panikk.

Det kan selvfølgelig hende det er fordi det i mitt liv egentlig ikke har vært noen situasjoner kritiske nok til å
få panikk.

Bortsett fra den gangen Diana ble gravid, selvfølgelig, og da hadde jeg jo fint greid å få panikk.

Så kanskje var jeg en panisk person likevel.

I alle fall meldte det seg nå avgjort irrasjonelle tanker.

Som at bilen trengte en vask.

At Ove Kjikeruds skjorte – med et påsydd Dior-merke – antagelig var kjøpt på en av Thailand-feriene
hans.

Og at Turboneger egentlig var det alle trodde de ikke var; nemlig et flinkisband.

Men jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, at jeg var i ferd med å miste grepet, og lukket øynene
hardt sammen og blåste tankene ut av hodet.

Så åpnet jeg øynene igjen og måtte innrømme at det hadde rukket å snike seg inn et bitte lite håp.

Men nei, realitetene var de samme, liket av Ove Kjikerud satt fremdeles der.

Den første slutningen var enkel: Ove Kjikerud måtte vekk.

Om noen fant ham her, ville alt komme for en dag.

Jeg dyttet resolutt Kjikerud fram mot rattet, lente meg inntil ryggen hans, grep rundt brystet og halte ham
ut.

Han var tung og armene hans ble dratt opp som om han prøvde å åle seg ut av grepet mitt.

Jeg heiste ham opp igjen og fikk nytt tak, men det samme skjedde; hendene hans veivet opp i ansiktet
mitt, og en finger huket seg i munnviken min.

Jeg kjente en nedbitt negl skrape mot tungen og spyttet desperat, men smaken av bitter nikotin satt igjen.

Jeg slapp ham ned på garasjegulvet, åpnet bagasjelokket, men da jeg skulle dra ham opp, fulgte bare
jakka og kopiskjorta med, mens han selv ble sittende på sementen.

Jeg bannet, grep med den ene hånda på innsiden av buksebeltet hans, rykket til og sendte ham
hodestups inn i det fire hundre og åtti liters bagasjerommet.
Hodet hans traff dørken med et bløtt dunk.
Jeg smelte igjen bagasjelokket og børstet hendene mot hverandre slik man jo gjerne gjør etter et stykke
vel utført, manuelt arbeid.

Så gikk jeg tilbake til førersetet.

Det var ingen spor av blod på sitteunderlaget, som var en matte av trekuler av den typen taxisjåfører
verden over bruker.

Hva faen var det Ove hadde dødd av?

Hjertesvikt?
Hjernedrypp?
Overdose av et eller annet?
Jeg kom frem til at amatørdiagnostisering var spilt tid nå, satte meg inn og kjente at trekulene i
sittematten pussig nok fremdeles var kroppsvarme.

Matten var det eneste av verdi jeg hadde arvet etter far, han hadde brukt den på grunn av hemoroidene,
og jeg for å forebygge svineriet i tilfelle jeg var arvelig disponert.

En plutselig smerte i den ene skinka fikk meg til å rykke til og slå kneet hardt mot rattet.

Jeg bukserte meg ut av bilen.

Smerten var alt borte, men det hadde utvilsomt vært et stikk.

Jeg bøyde meg over setet og stirret, men kunne ikke se noe uvanlig i den dempede kupébelysningen.

Kunne det ha vært en halvdød veps som hadde krøpet bort?

Ikke så sent på høsten.

Det blinket noe mellom trekuleradene.
Jeg bøyde meg nærmere.
En tynn, nesten usynlig spiss av metall stakk opp.

Det hender at hjernen resonnerer for fort til at bevisstheten greier å holde følge.

Det er den eneste forklaringen jeg har på den vage forutanelsen som fikk hjertet mitt til å rase av gårde
allerede før jeg hadde løftet på sittematten og fått øye på den.

Den var ganske riktig på størrelse med en drue.

Og av gummi, akkurat slik Greve hadde forklart.
Ikke helt rund; bunnen var flat, åpenbart for at sprøytespissen på toppen alltid skulle peke rett opp.

Jeg holdt gummiballen opp mot øret og ristet, men hørte ingenting.
Heldigvis for meg hadde tydeligvis hele innholdet blitt presset inn i Ove Kjikerud da han satte seg på
gummiballen.

Jeg gned meg på rumpeballen og kjente etter.

Jeg var litt svimmel, men hvem ville ikke vært det etter akkurat å ha løftet på liket av en kollega og blitt
stukket i ræva av en jævla curacitnål, et mordvåpen som etter all sannsynlighet hadde vært beregnet på
meg?

Jeg kjente jeg ble lattermild, frykt har av og til den virkningen på meg.

Jeg lukket øynene og trakk pusten inn.

Dypt.
Konsentrerte
meg. Latteren forsvant, sinnet kom.
Det var faen meg ikke til å tro.
Eller var det?
Var det ikke nettopp slik en måtte forvente at en psykopatisk voldsmann som Clas Greve ville rydde en
ektemann av veien?

Jeg sparket hardt i dekket.

Én gang, to ganger.

Tuppen på min John Lobb-sko fikk en grå flekk.

Men hvordan hadde Greve skaffet seg adgang til bilen?

Hvordan i helvete hadde … Døra til garasjen gikk opp, og svaret spaserte inn.

Kapittel 12
Natasja Diana stirret på meg fra døra til garasjen.

Hun hadde tydeligvis kledd på seg i en fart og håret hennes strittet til alle kanter.

Stemmen hennes var en knapt hørbar hvisken: «Kjære, hva har skjedd?»

Jeg stirret på henne med det samme spørsmålet rasende gjennom hjernen.

Og kjente mitt allerede knuste hjerte oppløses i enda mindre biter av svarene jeg fikk.

Diana.
Min Diana.
Det kunne ikke være noen andre.
Hun hadde plassert giften under setet.

Hun og Greve hadde vært sammen om det.

«Jeg så denne nålen stikke opp fra setet da jeg skulle sette meg inn,» sa jeg og holdt fram gummiballen.

Hun gikk frem mot meg og tok forsiktig imot mordvåpenet.

Avslørende forsiktig.
«Du så denne nålen?» sa hun uten å greie å skjule skepsisen i stemmen.

«Jeg har et skarpt blikk,» sa jeg uten at jeg tror hun oppfattet eller ville brydd seg om den bitre
dobbeltbunnen.

«Heldig at du ikke satte deg på den da,» sa hun og studerte tingesten.

«Hva er det for noe, egentlig?»

Jo visst var hun profesjonell.
«Jeg vet ikke,» sa jeg lett.
«Hva skulle du her?»
Hun så på meg, munnen hennes gled opp, og et øyeblikk stirret jeg på et blankt ingenting.

«Jeg …» «Ja, kjære?»

«Jeg lå i senga og hørte at du gikk ned til garasjen, men ingen bil som startet og kjørte.

Jeg lurte naturligvis på om det hadde skjedd noe galt.

Og det hadde jeg jo for så vidt rett i.»

«Galt og galt, det er jo bare en liten nål, kjære.»

«Sånne nåler kan være farlige, elskede!»

«Kan de?»
«Vet du ikke det?
HIV, rabies, alle mulige slags virus og infeksjoner.»

Hun gikk et skritt mot meg, jeg kjente igjen bevegelsene, måten blikket myknet på, leppene som spisset
seg; hun skulle omfavne meg.

Men omfavnelsen ble avbrutt, noe hadde stoppet henne, noe i blikket mitt, kanskje.

«Å ja,» sa hun, så ned på gummiballen og la den fra seg på snekkerbenken jeg aldri kom til å bruke.

Så gikk hun et raskt skritt mot meg, la armene rundt meg, krummet seg litt for å utligne høydeforskjellen,
la haken på siden av halsen min og dro venstrehånda gjennom håret mitt.

«Jeg er litt redd for deg, vet du, skatten min.»

Det var som å bli omfavnet av en fremmed.
Alt var annerledes ved henne nå, til og med lukta.

Eller var det lukta av ham?

Det var motbydelig.
Hånda hennes gikk frem og tilbake og gjorde en masserende bevegelse som om hun sjamponerte meg,
som om hennes begeistring for håret mitt akkurat i denne stund nådde nye høyder.

Jeg hadde lyst til å slå henne, slå henne med flat hånd.

Flat, så jeg kunne kjenne kontakten, smellet av hud mot hud, fornemme smerten og sjokket.

I stedet lukket jeg øynene og lot henne gjøre det, lot henne massere meg, mykne meg, behage meg.

Jeg er muligens en svært syk mann.

«Jeg må på jobben,» sa jeg da hun ikke syntes å ville slutte.

«Jeg må ha innstillingen ferdig til klokka tolv.»

Men hun ville ikke slippe, og til slutt måtte jeg frigjøre meg fra omfavnelsen hennes.

Jeg så noe glimte i øyekroken hennes.

«Hva er det?» spurte jeg.
Men hun ville ikke svare, ristet bare på hodet.
«Diana …» «Ha en fin dag,» hvisket hun med en lett skjelving i stemmen.

«Jeg elsker deg.»

Så var hun ute av døra.
Jeg ville til å løpe etter, men ble stående.

Å trøste sin egen morderske, hva er meningen i det?

Hva var mening i noe som helst?
Så jeg satte meg inn i bilen, slapp pusten ut i et langt hves og så på meg selv i sladrespeilet.

«Overlev, Roger,» hvisket jeg.

«Ta deg sammen og overlev.»

Så skjøv jeg Rubens tilbake under innertaket, lukket, startet bilen, hørte garasjeporten heve seg bak meg,
rygget ut og kjørte langsomt nedover svingene mot byen.

Oves bil sto parkert ved fortauet fire hundre meter lenger ned.

Godt, den kunne stå der i ukevis uten at noen ville reagere, helt til snøen og brøytebilen kom.
Det bekymret meg litt mer at jeg hadde et lik i bilen som jeg måtte kvitte meg med.

Jeg tenkte igjennom problemstillingen.

Paradoksalt nok var det nå min forsiktighet i omgangen med Ove Kjikerud kunne få sin fulle belønning.

Så snart jeg hadde dumpet liket et sted, ville ingen kunne sette meg og ham i forbindelse med hverandre.

Men hvor?
Den første løsningen jeg tenkte på var søppelbrenneren på Grønmo.

Først måtte jeg finne noe å pakke inn liket i, så kunne jeg kjøre bilen helt inntil brenneren, åpne
bagasjerommet og lempe liket ned på rampa og derfra rett ned i det gnistrende flammehavet.

Ulempene var at jeg risikerte at det ville stå andre søppeltømmere rundt meg, og ikke minst ansatte som
overvåket brenneren.

Hva med å brenne det selv på et avsidesliggende sted?

Menneskekropper brenner visstnok relativt dårlig, jeg hadde lest at i India beregner de ti timer på en
gjennomsnittlig likbrenning.

Hva med å kjøre tilbake til garasjen etter at Diana hadde dratt til galleriet, og endelig ta i bruk
snekkerbenken og stikksagen som svigerfar uten synlig ironi hadde gitt meg i julepresang?

Kappe liket opp i passende biter, pakke dem inn i plast sammen med en stein eller to og så senke
pakkene rundt i noen av de hundrevis av skogsvannene i Oslos omegn?

Jeg slo meg hardt i pannen med knyttneven flere ganger.

Hva faen var det jeg tenkte på?

Kappe opp, hvorfor det?
For det første: Hadde jeg ikke sett nok episoder av CSI til å vite at det var å be om å bli avslørt?

En blodskvett her, et spor etter sagtennene som avslørte svigerfars stikksag der, og jeg ville sitte i
klisteret.

For det andre: Hvorfor anstrenge seg for å skjule liket?

Hvorfor ikke bare finne en noenlunde øde bro over vann og lempe Kjikeruds jordiske levninger over
rekkverket?

Liket ville kanskje flyte opp og bli funnet, hva så?

Det var ingenting som kunne linke meg til drapet, jeg kjente ingen Ove Kjikerud, og jeg kunne ikke
engang stave ordet curacit.

Valget falt på Maridalen.

Det var bare ti minutters kjøring fra byen, hadde et mylder av vann og elver og var mennesketomt nok på
en formiddag midt i uka.

Jeg ringte til Ida-Oda og sa at jeg kom til å bli sen i dag.

Jeg kjørte i en halv time og hadde passert noen millioner kubikk skog og to av disse Snøfte Smith-
bygdene som ligger i så sjokkerende kort avstand fra Norges hovedstad.

Men der, på en gruslagt sidevei, lå broen jeg lette etter.

Jeg stoppet bilen og ventet i fem minutter.

Verken mennesker, biler eller hus var å se eller høre, bare et og annet kaldt skrik fra en fugl.

Ravn?
Noe svart, i alle fall.
Like svart som vannet som lå stille og hemmelighetsfullt bare en meter under den lave trebroa.

Perfekt.
Jeg gikk ut og åpnet bagasjelokket.
Ove lå som jeg hadde lagt ham, med ansiktet ned, armene langs siden og en knekk i hoftene slik at
bakenden stakk opp.

Jeg kastet et siste blikk rundt meg for å forsikre meg om at jeg var alene.

Så handlet jeg.
Raskt og effektivt.
Plasket da liket traff vannflaten, var overraskende beskjedent, nærmest bare et svupp, som om innsjøen
hadde valgt å være min medsammensvorne i denne mørke handlingen.

Jeg lente meg mot rekkverket og stirret ned på det tause, lukkede vannet.

Jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle gjøre nå.

Og mens jeg gjorde det, var det som om jeg så Ove Kjikerud stige opp mot meg; et grønnblekt ansikt
med vidt oppsperrede øyne som ville til overflaten, en dauding med mudder i munnen og sjøgress i håret.

Jeg rakk å tenke at jeg trengte en whisky for å roe nervene idet ansiktet brøt vannflaten og steg videre
opp mot meg.

Jeg skrek.
Og liket skrek, en rallende lyd som syntes å tømme lufta rundt meg for oksygen.

Så var det borte igjen, igjen oppslukt av det svarte vannet.

Jeg stirret ned i mørket.

Hadde det skjedd?
Visst faen hadde det skjedd, ekkoet rullet fortsatt over tretoppene.

Jeg svingte meg over rekkverket.

Holdt pusten, ventet på at kroppen skulle omsluttes av iskaldt vann.

Et støt forplantet seg fra hælene og opp til hodet.

Og jeg oppdaget at jeg sto på fast grunn med vann til litt over livet.

Det vil si, jeg sto ikke på helt fast grunn, noe under den ene foten min beveget seg.

Jeg grep ned i det mudrete vannet, fikk tak i noe jeg først trodde var sjøgress for jeg kjente hodebunnen
under og dro det til meg.

Ove Kjikeruds ansikt kom til syne igjen, han blunket vann ut av øyevippene, og igjen var den der, den
dype rallingen fra en mann som trekker luft for bare livet.

Det var for mye.

Og et øyeblikk hadde jeg lyst til bare å slippe ham igjen og komme meg derfra.

Men jeg kunne jo ikke det, kunne jeg?

I alle fall ga jeg meg til å slepe ham mot land ved enden av broa.

Oves bevissthet tok time-out igjen, og jeg måtte kjempe for å holde hodet hans over vann.

Flere ganger holdt jeg på å miste balansen på den myke, sleipe bunnen som gynget under de nå
ødelagte John Lobb-skoene mine.

Men etter noen minutter hadde jeg fått buksert oss begge inn til bredden, og deretter inn i bilen.
Jeg la pannen mot rattet og pustet ut.
Fuglefaen skrattet hånlig idet hjulene spant mot trebrua, og vi kom oss vekk derfra.

Jeg hadde som nevnt aldri vært hjemme hos Ove, men jeg hadde adressen hans.

Jeg åpnet hanskerommet, tok frem den svarte GPS-en og tastet inn gatenavn og nummer mens jeg så
vidt unngikk en møtende bil.

GPS-en kalkulerte, resonnerte og minimerte kjørelengden.

Analytisk og uten følelsesmessig engasjement.

Til og med den milde, beherskede kvinnestemmen som begynte å guide meg, lød helt upåvirket av
omstendighetene.

Jeg måtte også bli slik nå, sa jeg til meg selv.

Handle korrekt, maskinmessig, ikke gjøre dumme feil.

En halv time senere var jeg på adressen.

Det var en smal, stille gate.
Kjikeruds knøttlille, gamle hus lå øverst mot en grønn vegg av mørk granskog.

Jeg stoppet bilen foran trappa, ga huset et overblikk og slo igjen fast at stygg arkitektur ikke er en
moderne oppfinnelse.

Ove satt i setet ved siden av meg, stygg som nøkken han også, hvitblek og så våt at det surklet i klærne
hans da jeg lette gjennom lommene og til slutt fant et sett med nøkler.

Jeg fikk ristet litt liv i ham og han stirret på meg med et sløret blikk.

«Kan du gå?» spurte jeg.

Han stirret på meg som om jeg var en fremmed skapning.

Kjevepartiet var skutt enda lenger frem enn vanlig og fikk ham til å ligne en krysning mellom steinfigurene
på Påskeøya og Bruce Springsteen.

Jeg gikk rundt bilen, slepte ham ut og støttet ham opp til døra.

Låste opp med det første nøkkelvalget, tenkte at hellet kanskje endelig var i ferd med å snu og dro ham
innenfor.

Jeg var på vei videre innover i leiligheten da jeg kom på det.

Alarmen.
Jeg ville definitivt ikke ha vakter fra Tripolis svermende inn her nå, ei heller live kameraoverføring av meg
sammen med en halvdød Ove Kjikerud.

«Hva er passordet?» skrek jeg inn i øret på Ove.

Han rykket til og holdt på å gli ut av grepet mitt.
«Ove!
Passordet?»
«Hæ?»
«Jeg må få deaktivert alarmen før den går av!»
«Natasja …,» mumlet han med lukkede øyne.
«Ove!
Ta deg sammen!»
«Natasja …» «Passordet!»
Jeg fiket hardt til ham, og brått hadde han sperret øynene opp:

«Det er jo det jeg sier, din kødd.NATASJA!»

Jeg slapp ham, hørte ham deise i gulvet mens jeg styrte mot utgangen.

Jeg fant alarmboksen gjemt bak døra, jeg hadde etter hvert lært meg hvor montørene i Tripolis liker å
sette dem opp.

Et lite, rødt lys blinket og viste at det telte ned til utløsning av alarmen.

Tastet inn navnet til russerhora.

Og kom på idet jeg skulle taste inn den siste a-en at Ove var dyslektiker.

Faen vet hvordan han stavet navnet hennes!

Men mine femten sekunder var snart ute, det var for sent å spørre ham.

Jeg trykket inn a-en og lukket øynene, stålsatte meg mot lyden.

Ventet.
Det kom ingen lyd.
Jeg åpnet øynene igjen.
Det røde lyset hadde sluttet å blinke.
Jeg pustet ut og lot være å tenke på hvor mange sekunders margin jeg hadde hatt.

Da jeg gikk innover i huset igjen, var Ove borte.

Jeg fulgte de våte sporene inn i en stue.

Det tjente tydeligvis både til opphold, arbeid, spising og soving.

I alle fall sto det en dobbeltseng under et vindu i den ene enden, en veggmontert plasma-TV i den andre
og midt mellom et salongbord med pizzarester i en kartongeske.
På langveggen var det en skrubenk med en avsagd hagle han tydeligvis jobbet med å modifisere.

Ove hadde krabbet seg opp i senga, og der lå han nå og stønnet.

Av smerte, gikk jeg ut fra.

Jeg vet ikke en døyt om hva curacit gjør med en menneskekropp, men jeg skjønner jo at det ikke er bra.

«Hvordan går det?» spurte jeg og gikk nærmere.

Jeg sparket til noe som rullet bortover den slitte parketten, kikket ned og så at gulvet rundt senga var
overstrødd med tomhylser.

«Jeg dauer,» stønnet han.

«Hva skjedde?»
«Du satte deg på en sprøyte med curacit i bilsetet.»
«CURACIT!»
Han løftet hodet og stirret på meg.
«Mener du giften curacit?
At jeg har føkkings curacit i kroppen?»
«Ja.

Men ikke nok tydeligvis.»

«Ikke nok?»
«Til å ta livet av deg.
Han må ha bommet på dosen.»
«Han?
Hvem han?»
«Clas Greve.»
Oves hode dumpet ned igjen på puta.
«Hælvete!
Ikke si at du har føkka opp!
Har du avslørt oss, Brown?»
«Slett ikke,» sa jeg og dro en stol bort til fotenden av senga.

«Den sprøyten i bilsetet handlet om … noe annet.»

«Noe annet enn at vi har rundstjært fyren?

Hva faen skulle det være?»

«Jeg vil helst ikke snakke om det.
Men det var altså meg han var ute etter.»
Ove remjet.
«Curacit!
Jeg må på sjukehus, Brown, jeg dauer!
Hvorfor i helvete tok du meg med hit?
Ring 113 nå!»
Han nikket mot noe på nattbordet som jeg først hadde trodd bare var en plastskulptur som forestilte to
nakne kvinner i den såkalte 69-stillingen, men som jeg nå skjønte også var en telefon.

Jeg svelget.
«Du kan ikke dra til sykehuset, Ove.»
«Kan ikke?
Jeg må!
Hører du ikke at jeg dauer, kjøtthue? Dør!
Kreperer!»
«Hør på meg. Når de oppdager at du har fått i deg curacit, kommer de til å ringe politiet sporenstreks.

Curacit er ikke noe du får på blå resept, vi snakker verdens dødeligste gift, i liga med blåsyre og anthrax.

Du kommer til å havne rett i avhørsstolen hos KRIPOS.»

«Hva så?
Jeg holder kjeft, jeg.»
«Og hvordan skal du forklare det, da?»
«Jeg finner på noe.»
Jeg ristet på hodet.
«Du har ikke en sjanse, Ove.
Ikke når de setter i gang med Inbaud, Reid og Buckley.»

«Hæ?»
«Du kommer til å bryte sammen.
Du må bli her, skjønner du?
Du er jo bedre allerede.»
«Hva faen veit du om det, Brown?
Er du lege, kanskje?
Nei, du er en jævla headhunter, og lungene mine holder på å brenne opp akkurat nå.

Det er høl på milten og om en time streiker nyrene.

Jeg må på et føkkings hospital NÅ!»

Han hadde reist seg halvt opp i senga, men jeg spratt opp og presset ham ned igjen.

«Hør, jeg går og finner noe melk i kjøleskapet.

Melk nøytraliserer gift.
De ville ikke kunne gjøre noe annet for deg på sykehuset.»

«Enn å helle i meg melk?»

Han prøvde å reise seg igjen, men jeg dyttet ham hardt tilbake, og plutselig var det som om pusten gikk
ut av ham.
Pupillene gled opp i skallen, munnen halvt opp og hodet ned på puta.

Jeg bøyde meg ned mot ansiktet hans og konstaterte at han pustet stinkende tobakksånde på meg.

Så begynte jeg å gå rundt i leiligheten for å lete etter noe som kunne tenkes å hjelpe ham mot smertene.

Det jeg fant var kuler og krutt.

Bokstavelig talt.
Medisinskapet, forskriftsmessig prydet med et rødt kors, var fullt av esker som ifølge deklamasjonen
inneholdt patroner med kuler av kaliber ni millimeter.

I skuffene på kjøkkenet var det flere ammunisjonsesker, noen av dem merket «blanks», det vi på
sersjantkurset hadde kalt rødfis; løspatroner.

Det måtte være disse Ove brukte til å skyte på TV-programmer han ikke likte.

Syke mannen.
Jeg åpnet kjøleskapet og der – på samme hylle som kartongen med Tine lettmelk – lå en sølvblank pistol.

Jeg løftet den ut.

Skjeftet var iskaldt.
Merket – Glock 17 – var gravert inn i stålet.
Jeg veide våpenet i hånda.

Den hadde tydeligvis ingen sikring, like fullt hadde den en kule i kammeret.

Pistolen kunne med andre ord bare gripes og avfyres med én gang, for eksempel hvis du var på
kjøkkenet og fikk uventet, uønsket besøk.

Jeg så opp på overvåkningskameraene i taket.

Det gikk opp for meg at Ove Kjikerud var langt mer paranoid enn jeg til da hadde ant, at vi kanskje
snakket diagnose.

Jeg tok med meg pistolen sammen med melkekartongen.

Om ikke annet kunne jeg bruke våpenet til å holde ham i sjakk om han ble uregjerlig igjen.

Jeg rundet hjørnet på stua og oppdaget at han hadde satt seg opp i senga.

Besvimelsen hans hadde bare vært skuespill.

I hånda holdt han en krumbøyd, slikkende kvinne i plast.
«Dere må sende en sykebil,» sa han høyt og tydelig inn i røret og stirret trassig på meg.

Det syntes han åpenbart at han kunne tillate seg siden han i den andre hånda holdt et våpen som jeg dro
kjensel på fra film.

Jeg tenkte «the hood», gjengoppgjør, black-on-black-kriminalitet.

Kort sagt: en Uzi.

En maskinpistol som er så liten og hendig, stygg og effektivt dødelig at det ikke er morsomt engang.

Og den var rettet mot meg.

«Nei!» skrek jeg.
«Ikke gjør det, Ove!
De ringer bare polit…» Han fyrte av.
Det hørtes ut som popcorn i en kasserolle.
Jeg rakk å tenke det, rakk å tenke at dette var musikken jeg skulle dø til.

Jeg kjente noe mot magen og så nedover meg selv.

Så strålen av blod som sprutet ut fra siden min og traff melkekartongen jeg holdt i hånda.

Hvitt blod?
Det gikk opp for meg at det var omvendt, at det var melkekartongen det var skutt hull i.

Automatisk og i en slags resignasjon løftet jeg pistolen, mildt forbauset over at jeg fremdeles kunne, og
trakk av.

Lyden kickstartet raseriet mitt: Smellet var i hvert fall mer potent enn den helvetes Uzien.

Og den israelske homopistolen stilnet da også brått.

Jeg senket pistolen, tidsnok til å se Ove stirre på meg med en rynke i pannen.

Og der, rett over rynken, var et fint, svart, lite hull.

Så falt hodet hans lydløst bakover og traff puta med et bløtt dunk.

Raseriet var som strøket av meg, jeg blunket og blunket, det var som å ha et rullende TV-bilde på
netthinnen.

Noe sa meg at Ove Kjikerud ikke kom til å gjøre flere comeback.

Kapittel 13
Metan Jeg kjørte på E6 med klampen i bånn, regnet hamrende på frontruta og vindusviskerne desperat
sveipende frem og tilbake på Ove Kjikeruds Mercedes 280 SE.
Klokka var kvart over ett, det var fire timer siden jeg hadde stått opp og jeg hadde allerede rukket å
komme helskinnet fra et drapsforsøk utført av min kone, lempe liket av min partner i en innsjø, redde det
samme liket, nå sprell levende partner, bare for å oppleve at den sprell levende prøvde å skyte meg.

Hvorpå jeg med et flaksetreff av et pistolskudd hadde sørget for at han igjen var lik og jeg morder.

Og jeg var bare halvveis til Elverum.

Regnspruten sto opp fra asfalten som pisket melk og jeg bøyde meg automatisk frem over rattet for å ikke
gå glipp av skiltet med avkjørselen.

For stedet jeg skulle til nå hadde ingen adresse som jeg kunne plotte inn i Pathfinders GPS.

Det eneste jeg hadde gjort før jeg dro fra Ove Kjikeruds hus var å ta på meg noen tørre klær jeg fant i et
skap, rappe bilnøklene hans og å tømme lommeboka for cash og kredittkort.

Jeg lot ham ligge som han lå på senga.

Om alarmen skulle gå av, var senga tross alt det eneste stedet i huset som ikke var overvåket av noe
kamera.

Jeg tok også med meg Glock-pistolen ettersom det virket fornuftig å ikke legge igjen mordvåpenet på
åstedet.

Og nøkkelknippet med nøkkelen til huset og vårt faste møtested, hytta utenfor Elverum.

Det var et sted for kontemplasjon, planlegging og visjoner.

Og det var et sted der ingen ville se etter meg, ettersom ingen visste at jeg visste at dette stedet
eksisterte.

Dessuten var det det eneste stedet jeg kunne dra til, med mindre jeg ville dra Lotte inn i saken.

Og saken, hva faen var egentlig saken?

Jo, saken var at jeg for øyeblikket ble jaktet på av en gal nederlender med nettopp menneskejakt som
profesjon.

Og etter hvert av politiet dersom de bare var litt smartere enn jeg antok.

Skulle jeg ha en sjanse, måtte jeg gjøre det vanskelig for dem.

Jeg måtte for eksempel bytte bil siden det er lite som identifiserer en person mer entydig enn et sjusifret
registreringsnummer.
Etter at jeg hadde hørt pipet av alarmen som automatisk ble aktivert da jeg hadde låst meg ut av Oves
hus, kjørte jeg tilbake i retning mitt eget.

Jeg var klar over at Greve kunne vente på meg der, så jeg parkerte i en sidevei et stykke unna.

Jeg la de våte klærne mine i bagasjerommet, tok Rubens ut av innertaket og la ham i mappen, låste bilen
og gikk derfra.

Jeg fant Oves bil der jeg hadde sett den i morges, la mappen i setet ved siden av meg og satte kursen
mot Elverum.

Der var avkjørselen.

Den kom brått på, og jeg måtte konsentrere meg om å bremse forsiktig.

Dårlig sikt, vannplaning, det var fort gjort å få en bil i hekken og jeg behøvde verken purk eller nakkesleng
akkurat nå.

Så var jeg plutselig på landet.

Tåkedotter hang over gårdene og de bølgende jordene på hver side av veien som gradvis ble smalere og
mer svingete.

Jeg lå i vannspruten fra dekkene på et vogntog som reklamerte med Sigdal kjøkken, og det var en
befrielse da den neste avkjørselen kom og jeg fikk veien for meg selv.

Hullene i asfalten ble flere og større, og gårdene færre og mindre.

En tredje avkjørsel.
Grusvei.
En fjerde.
Føkking ødemarka.
Regntunge, lavthengende greiner skrapet mot bilen som en blind manns fingrer som identifiserer en
fremmed.

Tjue minutters sneglekjøring senere stoppet jeg.

Det var like lenge siden jeg hadde sett et hus.

Jeg trakk hetta på Oves hettegenser over hodet og jogget ut i regnet, forbi låven med påbygget som lutet
så merkelig.

Ifølge Ove skyldtes det at Sindre Aa, den sure einstøingen av en bonde som bodde her, var så gjerrig at
han ikke hadde satt opp noen grunnmur for påbygget som i årenes løp hadde sunket ned i leira,
centimeter for centimeter.
Selv hadde jeg aldri snakket med bondefaen, det hadde Ove tatt seg av, men jeg hadde sett ham på
avstand et par ganger og kjente igjen den lute, magre skikkelsen som sto på trappa til våningshuset.

Gudene vet hvordan han kunne ha hørt bilen komme i dette regnværet.

En feit katt smøg seg rundt beina hans.

«God dag!» ropte jeg i god tid før jeg var fremme ved trappa.

Ikke noe svar.

«God dag, Aa!» gjentok jeg.
Fremdeles ikke noe svar.
Jeg stoppet i regnet ved foten av trappa og ventet.

Katten tasset ned trinnene til meg.

Og jeg som trodde katter hatet regn.
Den hadde mandeløyne, akkurat som Diana, og trykket seg inntil meg som om jeg var en gammel
bekjent.

Eller kanskje; som om jeg var en totalt fremmed.

Bonden senket rifla.
Ifølge Ove brukte Aa kikkertsiktet på den gamle rifla for å se hvem som kom på besøk siden han var for
gjerrig til å kjøpe seg en ordentlig kikkert.

Men av samme grunn hadde han heller aldri tatt seg råd til ammunisjon, så det var visstnok helt ufarlig.

Jeg antok at riflerutinen dessuten hadde den tilsiktede dempende virkning på antall besøk.

Aa spyttet over rekkverket.

«Hen er det Kjikerud'n er, Brown?»
Stemmen hans knirket som en usmurt dør og «Kjikerud» ble spyttet ut som om det var en besvergelse.

Hvor han hadde fått tak i navnet mitt ante jeg ikke, men det var i hvert fall ikke fra Ove.

«Han kommer senere,» sa jeg.

«Kan jeg parkere bilen min inne på låven?»
Aa spyttet igjen.
«Det er itte billig.
Og det er itte bilen din, det er Kjikerud'ns.
Åssen skal han komme seg hit?»
Jeg pustet dypt inn.
«På ski.
Hvor mye skal du ha?»
«Fem hundre døgnet.»
«Fem … hundre?»
Han flirte.
«Dere kan stå gratis nede på vegen.»
Jeg bladde opp tre av Oves tohundrelapper, gikk opp trappa hvor Aa sto klar med en beinete, utstrakt
hånd.

Han stappet pengene ned i en bulende lommebok og spyttet igjen.

«Jeg kan få igjen vekslepenger senere,» sa jeg.

Han svarte ikke, slo bare døra hardt igjen bak seg da han gikk inn.

Jeg rygget bilen inn på låven, og i mørket holdt jeg på å spidde bilen på kammen av de skarpe
ståltindene på en silosvans.

Heldigvis sto svansen, som var festet bak på Sindre Aas blå Massey Ferguson traktor, i hevet stilling.

Så i stedet for å gjennombore bakskjermene eller punktere dekkene, subbet undersiden av svansen nedi
bagasjelokket og advarte meg tidsnok til at jeg ikke fikk ti stålspyd gjennom bakruta.

Jeg parkerte ved siden av traktoren, tok med mappen og løp oppover mot hytta.

Heldigvis sto granskogen så tett at det ikke slapp gjennom mye regn, og da jeg hadde låst meg inn på
den enkle tømmerhytta, var håret mitt fortsatt overraskende tørt.

Jeg skulle til å fyre opp i peisen, men slo det fra meg.

Når jeg først hadde gått til det skritt å gjemme bilen, var det ikke noe vits i å sende opp røyksignaler om
at det var folk på hytta.

Først nå kjente jeg hvor sulten jeg var.

Jeg hengte fra meg olajakka til Ove over en stol på kjøkkenet, gikk igjennom skapene og fant til slutt en
enslig hermetikkboks med lapskaus fra sist Ove og jeg hadde vært her.

Det var verken bestikk eller boksåpner i skuffene, men jeg greide å slå hull på metallokket med løpet på
Glock-pistolen.

Jeg satte meg og brukte fingrene til å få i meg det fettete, salte innholdet.

Deretter stirret jeg ut på regnet som falt på skogen og det vesle tunet mellom hytta og utedassen.

Jeg gikk inn på soverommet, stakk mappen med Rubens under madrassen og la meg i underkøya for å
tenke.

Jeg rakk ikke å tenke stort.

Det må ha vært alt adrenalinet jeg hadde produsert den dagen, for plutselig slo jeg opp øynene og
skjønte at jeg hadde sovet.
Jeg så på klokka.
Fire på ettermiddagen.
Jeg plukket fram mobiltelefonen og så at den hadde åtte ubesvarte anrop.

Fire fra Diana som antagelig ville spille den bekymrede hustruen, og med Greve lyttende over skulderen
ville spørre hvor i himmelens navn jeg befant meg.

Tre fra Ferdinand som antagelig ventet på innstillingen eller i alle fall instrukser om hva de skulle foreta
seg videre i Pathfinder-saken.

Og en som jeg ikke kjente igjen med én gang fordi jeg hadde strøket henne fra adresselista.

Men altså ikke fra hukommelsen og hjertet.

Og mens jeg så på nummeret, gikk det opp for meg at jeg – en person som i løpet av sine over tretti år på
denne planeten hadde samlet sammen nok studiekamerater, eksdamer, kolleger og
forretningsforbindelser til et nettverk som fylte to megabytes på Outlook – bare hadde én eneste person
jeg kjente jeg kunne stole på.

En pike jeg strengt tatt bare hadde kjent i tre uker.

Nå ja, knullet i tre uker.

En brunøyd dansk pike som kledde seg som en dass, svarte med enstavelsesord og hadde et navn på
fem bokstaver.

Jeg vet ikke hvem av oss det var mest tragisk for.

Jeg ringte opplysningen og ba om et nummer i utlandet.

De fleste sentralbord i Norge er stengt klokka fire, rimeligvis fordi de fleste har gått hjem, statistisk sett til
en syk ektefelle, i landet med verdens korteste arbeidstid, romsligste helsebudsjett og største sykefravær.

Sentralbordet hos HOTE svarte som om det var den naturligste ting av verden.

Jeg hadde ikke noe navn eller avdeling, men tok en sjanse.

«Can you put me through to the new guy, dear?»

«New guy, Sir?»
«You know. Head of technical division.»
«Felsenbrink is hardly new, Sir.»
«To me he is.
So, is Felsenbrink in, dear?»
Fire sekunder senere var jeg hos en hollender som ikke bare var på jobb, men hørtes både frisk og høflig
ut til tross for at klokka altså var ett minutt over fire.

«I’m Roger Brown from Alfa Recruting.»

Sant.
«Mister Clas Greve has given us your name as a reference.»

Løgn.
«Right,» sa mannen og hørtes ikke det minste forbauset ut.

«Clas Greve is the best manager I’ve ever worked with.»

«So you …,» begynte jeg.

«Yes, Sir, my most sincere recommendations.
He is the perfect man for Pathfinder.
Or any other company for that matter.»
Jeg nølte. Men ombestemte meg.
«Thank you, Mister Fenselbrink.»
«Felsenbrink.
Any time.»
Jeg stakk telefonen i bukselomma.
Jeg visste ikke hvorfor, men noe sa meg at jeg akkurat hadde gjort en tabbe.

Ute høljet det ufortrødent ned og i mangel av noe bedre å finne på, tok jeg frem bildet av Rubens og
studerte det i lyset fra kjøkkenvinduet.

Det rasende ansiktet til jegeren Meleager idet han spiddet byttet.

Og oppdaget hvem han hadde minnet meg om da jeg først så bildet; Clas Greve.

Noe slo meg.

Et sammentreff, naturligvis, men Diana hadde en gang fortalt meg at navnet Diana var det romerske
navnet på gudinnen for jegere og barnefødsler, hun som på gresk het Artemis.

Og det var jo Artemis som hadde sendt ut jegeren Meleager, var det ikke?

Jeg gjespet og diktet meg selv inn i bildet før jeg kom på at jeg rotet.

At det var omvendt, at Artemis hadde sendt ut beistet.

Jeg gned meg i øynene, jeg var fortsatt trøtt.

Plutselig gikk det opp for meg at det hadde skjedd noe, en forandring, men at jeg hadde vært så oppslukt
av bildet at jeg ikke hadde lagt merke til det.

Jeg kikket ut av vinduet.

Det var lyden.
Det hadde sluttet å regne.
Jeg la bildet tilbake i mappen og bestemte meg for å gjemme det et sted.

Jeg måtte forlate hytta for å handle og andre gjøremål, og jeg stolte definitivt ikke på denne snoken
Sindre Aa.

Jeg så meg rundt og blikket falt ut av vinduet, på utedassen.

Himlingen besto av løse planker.

Da jeg gikk over tunet, kjente jeg at jeg burde ha tatt på jakka.

Den første frostnatta kunne komme når som helst. Utedassen var et skur med bare det aller
nødvendigste; fire vegger med sprik

mellom plankene som ga naturlig utluftning, og en trekasse hvor det var saget et sirkelrundt hull dekket
av et firkantet, grovt tilhogd lokk.

Jeg flyttet tre dopapirkjerner, et Se og Hør med bilde av Rune Rudberg med nålestikkpupiller og krabbet
opp på trekassa.

Strakte meg opp mot plankene som lå løst på tvers av bjelkene, og ønsket meg for ni millionte gang et
par centimeter mer kropp.

Men til slutt fikk jeg lirket bort en planke, dyttet mappen opp på innsiden og dratt planken på plass igjen.

Og mens jeg sto der, skrevende oppå dassen, frøs jeg til og stirret ut gjennom en glipe mellom plankene.

Det var dørgende stille ute nå, bare spredt drypping fra regntunge trær.

Likevel hadde jeg ikke hørt en lyd, ikke en eneste grein som brakk, ikke ett surklende skritt på den
gjørmete stien.

Eller så mye som et klynk fra bikkja som sto ved siden av sin herre i skogbrynet.

Hadde jeg sittet inni hytta, ville jeg ikke sett dem, de sto i en dødvinkel i forhold til vinduene.

Bikkja så ut som en ansamling muskler, kjever og tenner pakket inn i karosseriet til en bokser, bare
mindre og mye tettere.

La meg gjenta: Jeg hater bikkjer.

Clas Greve var kledd i en kamuflasjefarget poncho og grønn feltlue.

Han hadde ikke våpen i hendene, hva han hadde under ponchoen kunne jeg bare gjette på.

Det slo meg plutselig at dette var det perfekte stedet for Greve.

Øde, ingen vitner, lekende lett å skjule et lik.

Plutselig beveget herre og hund seg, synkront som på en uhørlig kommando.

Hjertet mitt hamret av redsel, likevel greide jeg ikke la være å stirre med fascinasjon på hvor hurtig og
fullstendig lydløst de forflyttet seg fra skogbrynet, bort til og langs hytteveggen og så – uten å nøle – inn
døra som de etterlot på vidt gap.

Jeg visste at jeg bare hadde noen sekunder på meg til Greve ville ha funnet ut av hytta var tom. Ha
oppdaget jakka over stolryggen som røpte at jeg var i nærheten.

Og … faen! … sett Glocken som lå igjen på kjøkkenbenken ved siden av den tomme lapskausboksen.

Hjernen min jobbet i oppoverbakke og greide bare denne ene konklusjonen: at jeg manglet alt: våpen,
retrettmuligheter, plan, tid.

At hvis jeg begynte å løpe, ville det bare ta toppen ti sekunder før jeg hadde tjue kilo nietherterrier i
hælsenene og ni millimeter bly i bakhodet.

At ting kort sagt var i ferd med å gå i dass.

Hjernen min foreslo deretter å få panikk.

Men i stedet gjorde hjernen min noe jeg ikke hadde tiltrodd den.

Den stoppet rett og slett opp og gikk ett skritt tilbake.

Til «å gå i dass».

En plan.
En desperat og på alle måter frastøtende plan.

Men like fullt en plan som hadde én ting som talte for sterkt for den: Den var den eneste.

Jeg grep en av dopapirkjernene og stakk inn i munnen.

Kjente etter hvor tett jeg kunne klemme leppene rundt den.

Så løftet jeg av dasslokket.

Stanken slo mot meg.
Det var halvannen meter ned til beholderen med en tyntflytende blanding av avføring, urin, dopapir og
regnvann som rant ned langs innsiden av veggene.

Å bære beholderen til tømmestedet inne i skogen krevde minst to mann og var et mareritt av en jobb.

Bokstavelig talt.
Ove og jeg hadde bare orket å gjøre det én gang, og de tre påfølgende nettene hadde jeg drømt om
skvalpende dritt.

Og Aa hadde tydeligvis avstått han også; den halvannen meter dype beholderen var fylt til randen.

Hvilket tilfeldigvis passet meg utmerket.

Selv ikke en nietherterrier ville kunne lukte noe annet enn møkk stilt overfor dette.

Jeg plasserte dasslokket midt på hodet slik at det balanserte, satte håndflatene på hver side av hullet og
senket meg sakte ned.

Det var en uvirkelig følelse å synke ned i dritt, å kjenne det lette presset av manneskit mot kroppen idet
jeg boret meg nedover med strake vrister.

Dasslokket ble liggende idet hodet mitt passerte kanten av hullet.

Luktesansen min var muligens alt blitt overbelastet, i alle fall hadde den rett og slett tatt ferie, og jeg
registrerte bare en forsterket aktivitet i tårekanalene.

Det øverste, mest væskefylte laget i beholderen var iskaldt, men lenger ned var det faktisk ganske varmt,
muligens på grunn av diverse kjemiske prosesser.

Hadde jeg ikke lest noe om utvikling av metangasser i sånne utedasser, at man kunne dø av forgiftning
om man inhalerte for mye av det?

Jeg hadde fått fast grunn under føttene og huket meg ned.

Tårene strømmet nedover kinnene, og det rant fra nesa.

Jeg la hodet bakover, sørget før at papirkjernen pekte rett opp, lukket øynene og prøvde å slappe av for å
overstyre brekningsrefleksene.

Så huket jeg meg forsiktig ned.

Øregangene ble fylt av dritt og stillhet.
Jeg tvang meg til å trekke pusten gjennom dopapirkjernen.

Det virket.
Ikke dypere nå.
Det ville selvfølgelig vært en riktig symboltung måte å dø på å få munn og hals fylt, å druknes i Oves og
min egen gamle møkk, men jeg følte ingen trang til noen ironisk død.

Jeg ville leve.

Liksom langt borte hørte jeg at det gikk i døra.
Nå kom det.
Jeg kjente vibrasjonene av tunge skritt.
Stamping.
Og så ble det stille.
Tassende skritt.
Bikkja.
Dasslokket ble tatt av.
Jeg visste at akkurat nå stirret Greve ned på meg.
Inn i meg.
Han så inn i åpningen av en dopapirkjerne som ledet direkte inn i mitt indre.

Jeg pustet så stille jeg kunne.

Pappen i kjernen var blitt våt og myk, jeg visste at den snart ville få bulker, bli utett, presses sammen.

Så lød et dunk.
Hva var det?
Den neste lyden var umiskjennelig.
En plutselig eksplosjon som gikk over i en fresende, klagende tarmtone som til slutt døde ut.

Punktum ble satt med et stønn av velvære.

Å faen, tenkte jeg.

Og ganske riktig.
Noen sekunder senere hørte jeg det plaske og kjente en ny tyngde mot mitt oppadvendte ansikt.

Et øyeblikk fortonte døden seg likevel som et akseptabelt alternativ, men ikke lenge.

Egentlig var det et paradoks: Jeg hadde aldri hatt mindre å leve for, og likevel aldri ønsket det sterkere.

Et mer langtrukkent stønn nå, han trykket tydeligvis på.

Han måtte ikke treffe åpningen!

Jeg kjente panikken komme, hvordan det plutselig føltes som jeg ikke fikk nok luft gjennom
dopapirkjernen.

Et nytt plask.
Jeg var svimmel, og lårmusklene mine verket allerede på grunn av den sammenkrøkte stillingen.

Jeg rettet meg ørlite grann opp.

Ansiktet brøt overflaten.
Jeg blunket og blunket.
Jeg stirret rett opp i Clas Greves hvite, hårete bakende.
Og mot den hvite huden tegnet det seg en solid, ja, mer enn solid, en rett og slett imponerende kuk.

Og siden selv ikke dødsangst kan fordrive penismisunnelsen hos en mann, tenkte jeg på Diana.

Og jeg visste der og da at om ikke Clas Greve drepte meg først, kom jeg til å drepe ham.

Greve løftet på seg, lys sivet inn gjennom hullet og jeg så at noe var galt, at noe manglet.

Jeg lukket øynene og trakk meg under igjen.

Svimmelheten var nesten overmannende.
Var jeg i ferd med å dø av metangassforgiftning?
Det var stille en lang stund.
Var det alt over?
Jeg var midt i en inhalering da jeg kjente at det plutselig ikke var noe der, at jeg sugde inn ingenting.

Lufttilførselen var blokkert.

Primærinstinktene overtok og jeg begynte å kave.

Jeg måtte opp!

Ansiktet mitt brøt overflaten samtidig som jeg hørte et dunk.

Jeg blunket og blunket.

Det var mørkt over meg.
Så hørte jeg tunge skritt, døra som gikk opp, tassende skritt og døra som gikk igjen.

Jeg spyttet ut dopapirkjernen og så hva som hadde skjedd.

Noe hvitt hadde lagt seg over åpningen; dopapiret Greve hadde tørket seg med.

Jeg heiste meg opp over beholderen og stirret ut gjennom glipene mellom plankene tidsnok til å se Greve
sende bikkja til skogs samtidig som han selv gikk inn i hytta.

Bikkja satte kurs oppover, mot fjelltoppen.

Jeg fulgte den med øynene til den var oppslukt av skogen.

Og i det samme – kanskje fordi jeg et øyeblikk lot lettelsen, håpet om frelse slippe til – unnslapp det meg
et ufrivillig hulk.

Nei, tenkte jeg.

Ikke håpe.
Ikke føle.
Uten følelsesmessig engasjement.
Analytisk.
Kom igjen, Brown.
Tenke.
Primtall.
Oversikt over brettet.
OK.
Hvordan hadde Greve funnet meg?
Hvordan i helvete kunne han vite?
Diana hadde jo aldri hørt om dette stedet.
Hvem hadde han snakket med?
Ingen svar.
Nei vel.
Hvilke muligheter hadde jeg?
Jeg måtte komme meg vekk, og jeg hadde to fordeler: Det hadde begynt å skumre. Og med en
heldekkende drakt av dritt ville lukta av meg bli kamuflert.

Men jeg hadde hodepine og svimmelheten ble bare verre, og jeg kunne ikke vente til det ble ordentlig
mørkt.

Jeg skled ned på utsiden av beholderen, og føttene mine landet i skråningen på baksiden av utedassen.

Jeg huket meg ned og tok sikte på skogbrynet.

Derfra kunne jeg ta meg ned til låven og stikke av med bilen.

For jeg hadde bilnøklene i bukselomma, hadde jeg ikke?

Jeg kjente etter.

I venstre lomme hadde jeg bare noen sedler, Oves kredittkort og mine egne og Oves husnøkler.

Høyre.
Jeg trakk et lettelsens sukk da fingrene fant bilnøklene under mobiltelefonen.

Mobiltelefonen.
Selvfølgelig.
Mobiltelefoner peiles av basestasjoner.
Riktignok bare til et område, ikke et spesifikt sted, men når en av Telenors basestasjoner hadde registrert
min telefon til akkurat her, hadde det ikke vært mange alternativer; Sindre Aas hus er det eneste i
kilometers omkrets.
Det krevde naturligvis at Clas Greve hadde en forbindelse i Telenors driftsavdeling. Men ingenting
forbauset meg lenger.

Det hadde nemlig begynt å demre for meg.

Og Felsenbrink som hadde hørtes ut som han satt og ventet på en telefon fra meg, hadde bekreftet
mistanken.

Dette handlet ikke om et trekantdrama med meg, kona mi og en kåt hollender.

Hadde jeg rett, var jeg i mer trøbbel enn jeg noensinne hadde kunnet forestille meg.

Kapittel 14
Massey Ferguson Jeg stakk hodet forsiktig frem og så mot hytta.

Rutene var svarte og avslørte ingenting.

Han hadde altså ikke skrudd på lys.

Vel.
Jeg kunne ikke bli her.
Jeg ventet til det kom et vindsus i trærne, så løp jeg.

Sju sekunder senere hadde jeg nådd skogbrynet og var i skjul bak trærne.

Men de sju sekundene hadde nesten slått meg ut, lungene verket, hodet pulserte og jeg var like svimmel
som den første og eneste gangen faren min hadde tatt meg med på tivoli.

Det var niårsdagen min, dette var presangen, og far og jeg hadde vært de eneste publikummerne bortsett
fra tre halvfulle tenåringer som delte en colaflaske med noe blankt på.

Far hadde på sitt rasende, gebrokne norsk prutet ned prisen på den eneste attraksjonen som var åpen;
en helvetesmaskin hvor poenget øyensynlig var å bli slengt rundt og rundt til du spydde opp
sukkerspinnet og foreldrene forhåpentligvis trøstet deg med å kjøpe popcorn og brus.

Jeg hadde nektet å satse livet mitt på den vaklevorne maskinen, men faren min hadde insistert og hadde
selv hjulpet til å feste remmene som skulle redde meg.

Og nå, et kvart århundre senere, var jeg altså tilbake på det samme, skitne, surrealistiske tivoliet hvor alt
stinket urin og juks og jeg var redd og kvalm hele tiden.

Det klukket i en bekk ved siden av meg.

Jeg fisket frem mobiltelefonen og slapp den uti.
Spor meg opp nå, din jævla betongindianer.
Så jogget jeg på den myke skogbunnen i retning av gården.
Mørket hadde alt falt her inne mellom furutrærne, men det fantes ikke annen vegetasjon, så det var lett å
ta seg frem.

Allerede etter et par minutter så jeg utelyset på våningshuset.

Jeg løp litt lenger ned, slik at låven kom mellom meg og våningshuset før jeg beveget meg ut av skogen.

Det var all grunn til å tro at Aa ville forlange en forklaring om han så meg i denne tilstanden, og at en
telefon til lensmannen ville være neste skritt.

Jeg snek meg fram til låvedøra og løftet av slåen.

Skjøv opp dørene og kom meg innenfor.
Hodet.
Lungene.
Jeg blunket mot mørket, klarte knapt å skjelne bilen og traktoren.

Hva var det egentlig den helvetes metangassen gjorde med en?

Ble man blind?

Metan.
Metanol.
Det var noe der.
Pesing og den lette, nesten uhørlige lyden av poter bak meg.

Så var lyden borte.

Jeg skjønte alt hva det var, men rakk ikke snu meg.

Den hadde hoppet.

Alt var stille, selv hjertet mitt hadde sluttet å slå.
I neste øyeblikk stupte jeg fremover.
Jeg vet ikke om en nietherterrier ville greid å hoppe opp og sette tennene i nakken på en gjennomsnittelig
høy basketballspiller.

Men jeg er – dette har jeg muligens nevnt – ikke akkurat noen basketballspiller. Så jeg

stupte fremover idet smerten eksploderte i hjernen min.

Klør rispet opp ryggen min, og jeg hørte lyden av kjøtt som ynkende ga etter, bein som knaste.

Mine bein.
Jeg prøvde å gripe etter dyret, men lemmene lystret ikke, det var som kjevene som var låst rundt nakken
min hadde blokkert all kommunikasjon fra hjernen, ordrene nådde simpelthen ikke frem.

Jeg lå på magen og greide ikke engang å spytte ut sagflisen jeg hadde fått i kjeften.
Presset mot hovedpulsåren.
Hjernen tømtes for oksygen.
Synsfeltet smalnet inn.
Snart ville jeg miste bevisstheten.
Så det var slik jeg skulle dø, i gapet på en stygg fettklump av en bikkje.

Det var mildt sagt forstemmende.

Ja, det var så en kunne bli rasende.
Det begynte å brenne i hodet, en iskald hete fylte kroppen, sivet ut til den ytterste fingertupp.

En bannende jubel og plutselig, dirrende kraft som ga liv og lovet død.

Jeg reiste meg med bikkja dinglende fra nakken og nedover ryggen som en levende stola.

Vaklende fektet jeg med armene, men greide fortsatt ikke å få tak.

Jeg visste at utbruddet av energi var kroppens siste, desperate forsøk, at det var siste sjanse, og at jeg
snart ville være nede for telling.

Synsfeltet mitt var nå skrumpet til starten på en James Bond-film hvor de spiller introen – eller i mitt
tilfelle; outroen – og alt er svart bortsett fra et lite rundt hull hvor du ser en fyr i smoking som sikter på deg
med en pistol.

Og gjennom det hullet så jeg en blå Massey Ferguson traktor.

Og en siste tanke nådde hjernen min: Jeg hater bikkjer.

Vaklende snudde jeg meg med ryggen mot traktoren, lot tyngden av bikkja vippe tyngden fra tåballene og
over på hælene og rygget hardt bakover.

Jeg falt.
De spisse ståltindene på silosvansen tok imot oss.

Og jeg skjønte av lyden av revnede bikkjeskinn at jeg ikke kom til å forlate denne verden alene.

Synsfeltet snurpet seg sammen, og verden gikk i svart.

Jeg må ha vært borte en stund.

Jeg lå på bakken og stirret rett opp i et åpent hundegap.

Selve hundekroppen svevet tilsynelatende i løse lufta og var krummet sammen som i fosterstilling.

To ståltinder stakk inn i bikkjeryggen.

Jeg kom meg på beina, rommet snurret og jeg måtte ta et par støtteskritt.
Jeg la den ene hånda mot nakken og kjente en frisk strøm av blod fra der bikkjetennene hadde punktert
nakken.

Og skjønte at jeg var i ferd med å bikke over i galskapen, for i stedet for å komme meg i bilen ble jeg
stående og stirre fascinert.

Det var et kunstverk jeg hadde skapt.

Kalydonsk bikkje på spidd.
Det var virkelig vakkert.
Særlig det at den i døden fortsatt gapte.

Kanskje sjokket hadde gitt den kjevelåsning, eller kanskje denne type bikkjer bare døde på den måten.

Uansett nøt jeg det på samme tid rasende og måpende uttrykket den hadde, som om den i tillegg til å ha
levd et litt for kort bikkjeliv, hadde måttet tåle denne siste fornærmelsen, denne forsmedelige døden.

Jeg ville spytte på den, men munnen var for tørr.

I stedet fikk jeg fisket bilnøklene ut av lomma og vaklet bort til Oves Mercedes, låste opp og vred
nøkkelen rundt i tenningen.

Ingen respons.
Jeg prøvde på nytt og ga gass.
Stein død.
Jeg myste ut av frontruta.
Stønnet.
Så gikk jeg ut og vippet opp panserlokket.
Det var så mørkt nå at jeg bare skimtet de avkuttede ledningene som strittet opp.

Jeg ante ikke hva de var til, bare at de sannsynligvis var vitale for det lille mirakelet som gjør at biler ruller
og går.

Faen ta den halvtyskeren!

Forhåpentligvis satt Clas Greve fortsatt i hytta og ventet på at jeg skulle komme tilbake.

Men han måtte begynne å lure på hvor det var blitt av dyret sitt.

Rolig, Brown.
OK, den eneste måten jeg kunne komme meg vekk herfra på nå, var med traktoren til Sindre Aa.

Det ville ikke gå fort, Greve ville lett ta meg igjen.

Så jeg måtte finne bilen han hadde kommet med – den sølvgrå Lexusen sto vel et sted langs veien – og
uskadeliggjøre den på samme måte som han hadde gjort med Mercedesen.
Jeg gikk med raske skritt opp til våningshuset mens jeg halvt ventet at Sindre Aa skulle komme ut på
trappa, jeg kunne se utgangsdøra stå på klem. Men han gjorde ikke det.

Jeg banket på og dyttet opp døra.

I vindfanget så jeg rifla med kikkertsiktet stå lent mot veggen ved siden av et par møkkete gummistøvler.

«Aa?»
Det hørtes ikke ut som et navn, men som jeg ba om å få fortsettelsen på en historie.

Hvilket for så vidt var tilfelle.

Så jeg fortsatte innover i huset mens jeg insisterende gjentok den idiotiske enkeltstavelsen.

Jeg syntes jeg så en bevegelse og snudde meg.

Det jeg hadde igjen av blod frøs til is.

Et svart, dyrelignende monster på to bein hadde stoppet i samme sekund som meg, og nå stirret den
tilbake med vidåpne, hvite øyne som lyste ut av alt det svarte.

Jeg løftet høyre hånd.

Den løftet venstre.
Jeg løftet venstre, den høyre.
Det var et speil.
Jeg slapp et lettelsens sukk.
Dritten hadde størknet og dekket meg alt; skoene, kroppen, ansiktet, håret.

Jeg fortsatte innover.

Dyttet opp døra til stua.
Han satt i en gyngestol og gliste.

Den feite katten lå i fanget hans og myste på meg med de horete mandeløynene til Diana.

Den reiste seg og hoppet ned.

Potene traff mykt gulvet, og den svinset mot meg med vuggende hofter før den brått stoppet.

Jeg luktet altså ikke roser og lavendel.

Men etter en kort nøling tasset den likevel bort til meg med en dyp og inviterende maling.

Tilpasningsdyktige dyr, katter, de vet når de trenger en ny matfar.

Den forrige var nemlig død.

Sindre Aas glis skyldtes at munnvikene hans hadde fått en blodkantet fortsettelse.
En blåsvart tunge stakk ut av revnen i kinnet, og jeg kunne se gummene og tennene i underkjeven.

Den gretne bonden minnet meg om en god, gammeldags Pac-Man der han satt, men det var neppe det
nye øre-til-øre-smilet som var dødsårsaken.

To tilsvarende blodkantede streker tegnet nemlig en x på halsen hans.

Kvelning bakfra med en garrotte, tynt nylontau eller ståltråd.

Jeg pustet hvesende gjennom nesa mens hjernen min rekonstruerte fort og uten å bli spurt: Clas Greve
hadde kjørt forbi gården, sett bilsporene mine som svingte opp på det gjørmete tunet.

Han hadde kanskje kjørt videre, parkert et stykke unna, gått tilbake, kikket inn på låven og fått bekreftet at
bilen min sto der.

Sindre Aa hadde sikkert alt stått på trappa.

Mistenksom og innful.
Spyttet og svart svevende da Greve spurte etter meg.

Hadde Greve tilbudt penger?

Hadde de gått inn?
I alle fall måtte Aa fremdeles ha vært på vakt, for da Clas Greve hadde lagt garrotten over hodet hans
bakfra, hadde Aa rukket å senke haken slik at garrotten ikke hadde lagt seg rundt halsen.

De hadde slåss, tråden hadde glidd inn i kjeften og Greve hadde dratt til så kinnene til Aa hadde revnet.

Men Greve var sterk, og til slutt hadde han fått de dødbringende trådene rundt halsen på den desperate
gamlingen.

Et stille vitne, et stille drap.

Men hvorfor hadde ikke Greve gjort det enkelt, brukt en pistol?

Det var tross alt kilometer til nærmeste nabo.

Kanskje for ikke å varsle meg om at han var kommet.

Det innlysende slo meg: Han hadde rett og slett ikke hadde hatt noe skytevåpen.

Jeg bannet stille.

For nå hadde han det, jeg hadde servert ham et nytt mordvåpen ved å legge igjen Glocken på
kjøkkenbordet i hytta, hvor stor idiot var det lov å være?

Jeg ble oppmerksom på lyden av drypping og katten som hadde stilt seg mellom beina mine.

Den lyserøde tungespissen skjøt ut og inn der den lepjet i seg blodet som falt fra kanten på skjorteflaket
mitt og ned på gulvet.

En bedøvende tretthet hadde begynt å sige inn over meg.

Jeg tok tre dype åndedrag.

Måtte greie å konsentrere meg.
Fortsette å tenke, handle, det var det eneste som kunne holde den lammende frykten på en armlengdes
avstand.

For det første måtte jeg finne traktornøklene.

Jeg gikk planløst fra rom til rom og rev opp skuffer.

På soverommet fant jeg en enslig, tom patroneske.

I gangen fant jeg et skjerf som jeg bandt hardt rundt nakken og det sluttet i alle fall å dryppe blod.

Men ingen traktornøkler.

Jeg så på klokka.
Greve måtte begynne å lure på bikkja.
Til slutt gikk jeg tilbake til stua, bøyde meg over liket av Aa og gjennomsøkte lommene hans.

Der!

Det sto til og med Massey Ferguson på nøkkelringen.

Jeg hadde dårlig tid, men jeg hadde ikke råd til å slurve nå, måtte gjøre alt riktig.

Altså; når de fant Aa, ville dette være et mordåsted, og de ville lete etter DNA-spor.

Jeg skyndte meg ut på kjøkkenet, vætte et håndkle og tørket opp blodet mitt fra gulvene i alle rommene
jeg hadde vært i.

Tørket vekk mulige fingeravtrykk på alle steder jeg hadde berørt.

Da jeg stod i vindfanget og skulle til å gå ut, ble jeg oppmerksom på rifla.

Hva om jeg endelig hadde litt flaks, hva om det likevel var en patron i kammeret?
Jeg grep rifla og tok det jeg mente måtte være ladegrep, røsket og dro og hørte det klikke i bolt,
sluttstykke og hva faen det heter, helt til jeg omsider fikk åpnet kammeret hvor en liten rød rustsky stod ut
av mørket.

Ingen patron.
Jeg hørte en lyd og så opp.
Katten stod på dørstokken til kjøkkenet og stirret på meg med en blanding av sorg og anklage: jeg kunne
da ikke bare forlate den her?

Jeg sparket bannende ut etter den troløse skapningen som skvatt vekk og forsvant innover mot stua.

Så tørket jeg fort av rifla, satte den tilbake, gikk ut og sparket igjen døra bak meg.

Traktoren startet med et brøl.

Og fortsatte å brøle da jeg kjørte den ut av låven.
Jeg brydde meg ikke om å lukke døra bak meg.

For jeg hørte hva traktoren brølte: «Clas Greve!

Brown prøver å komme seg unna!

Skynd deg, skynd deg!»
Jeg ga full gass.
Kjørte samme vei som jeg hadde kommet.
Det var stupmørkt nå, og lyset fra traktorens lykter danset på den humpete veien.

Jeg så forgjeves etter Lexusen, den måtte jo stå parkert her et sted!

Nei, nå tenkte jeg ikke klart, han kunne ha satt den lenger opp i veien.

Jeg slo meg selv i ansiktet med en hånd.

Blunke, puste, ikke trett, ikke sliten.
Sånn.
Full gass.
Et insisterende, vedvarende brøl.
Hvor hen?
Vekk.
Lyset fra lyktene smalnet inn, mørket rykket innpå.

Tunnelsyn igjen.
Bevisstheten ville snart svikte meg.
Jeg pustet inn så dypt jeg kunne.
Oksygen til hjernen.
Vær redd, vær våken, vær i live!
Det monotone motorbrølet hadde fått en overtone.
Jeg visste hva det var og grep hardere om rattet.

En annen motor.
Lyset traff speilet mitt.
Bilen nærmet seg bakfra uten hast.

Og hvorfor ikke?
Vi var helt alene her i ødemarka, vi hadde all verdens tid.

Mitt eneste håp var å holde ham bak meg så han ikke fikk sperret veien.

Jeg la meg midt i grusveien samtidig som jeg bøyde meg over rattet for å gjøre meg til et minst mulig mål
for Glocken.

Vi kom ut av en sving hvor veien plutselig både strakte og videt seg ut.

Og som om Greve var lommekjent, hadde han allerede gitt gass og var oppe på siden av meg.

Jeg slengte traktoren mot høyre for å sende ham i grøfta.

Men for sent, han smatt forbi.

Jeg var på vei mot grøfta, vred desperat på rattet og sladdet på grusen.

Jeg var fortsatt på veien.

Men det brant et blått lys for meg.
I hvert fall to røde.
Bremselysene på bilen foran meg viste at den hadde stoppet.

Jeg stoppet, men ble sittende med motoren i gang.

Jeg ville ikke dø her, ensom på et jævlig bondejorde, som en umælende sau.

Min eneste sjanse nå var å få ham ut av bilen og så kjøre ham ned, rett ned, ta ham med de monstrøse
bakhjula, mose ham som pepperkakedeig under det grove mønsteret.

Bildøra gikk opp på førersiden.

Jeg ga gasspedalen en liten dytt med skotuppen for å få følelse med hvor fort motoren responderte.

Ikke fort.
Det svimlet, og synet hadde begynt å svømme igjen, men jeg så en skikkelse komme ut og mot meg.

Jeg siktet mens jeg desperat tviholdt på bevisstheten.

Høy, tynn.
Høy, tynn?
Carl Greve var ikke høy og tynn.
«Sindre?»
«What?» sa jeg selv om min far hadde banket ettertrykkelig inn i meg at det het «I beg you pardon?»,
«sorry, Sir?» eller «how can I accommodate you, madame?».

Jeg skled halvveis ned i setet.

Han hadde nektet mor å ha meg på fanget.
Sa det ville gjøre guttungen bløt.
Ser du meg nå, far?
Ble jeg bløt?
Får jeg sitte på fanget ditt, nå, far?
Jeg hørte et herlig, norsk tonefall synge litt nølende i mørket: «Are you from the ... eh, asylmottaket?»

«Asylmottaket?» gjentok jeg.

Han var kommet opp på siden av traktoren, og jeg kikket sidelengs bort på ham mens jeg klamret meg til
rattet.

«Å unnskyld,» sa han.
«Du så ut som en … en sånn ...
Har du falt i møkkakjelleren?»
«Hatt en ulykke, ja.»
«Jeg ser det.
Jeg stoppa deg fordi jeg så det var Sindres traktor.

Og fordi det henger ei bikkje på svansen.»

Så konsentrasjonen hadde ikke holdt likevel.
Ha, ha.
Jeg hadde rett og slett glemt hele bikkjefaen, hører du det, far?

For lite blod til hjernen.

For mye … Jeg mistet følelsen i fingrene, så dem gli av rattet.

Så svimte jeg av.

Kapittel 15
Visittid Jeg våknet og var i himmelen.
Alt var hvitt, og en engel så mildt ned på meg der jeg lå i skyen og spurte om jeg visste hvor jeg var?

Jeg nikket, og hun fortalte at det var en som ville snakke med meg, men at det ikke hastet, han kunne
vente.

Ja, tenkte jeg, han kan vente.

For når han får høre hva jeg har gjort, kommer han til å kaste meg ut herfra sporenstreks, ut fra all denne
myke, deilige hvitheten, og jeg vil falle og falle til jeg er der nede jeg hører hjemme, i smia, i smeltehallen,
i mine synders evige syrebad.
Jeg lukket øynene og hvisket at jeg helst ikke ville bli forstyrret riktig ennå.

Engelen nikket forståelsesfullt, pakket skyen tettere rundt meg og forsvant på klaprende tresko.

Lyden av stemmer fra korridoren nådde meg før døra smekket i bak henne.

Jeg kjente på bandasjen som var surret rundt halsen min.

Noen løsrevne øyeblikk dukket opp i hukommelsen.

Den høye, tynne mannens ansikt over meg, baksetet i en bil som kjørte i stor fart på svingete veier, to
menn i hvite pleieruniformer som hjalp meg opp på en båre.

Dusjen.
Jeg hadde ligget og dusjet!
Varmt, deilig vann, så hadde jeg drevet vekk igjen.
Jeg hadde lyst til å gjøre det samme nå, men hjernen min meddelte meg at denne luksusen var svært
midlertidig, at timeglasset fortsatt rant, jordkloden fortsatt dreide, at hendelsenes gang var uunngåelig.

At de bare hadde bestemt seg for å vente litt, holde pusten et øyeblikk.

Tenke.
Ja da, det gjør vondt å tenke, lettere å la være, å resignere, å ikke gjøre opprør mot skjebnens
tyngdekraft.

Det er bare det at det er noe så irriterende ved tingenes trivielle, dumme gang, en blir rett og slett
forbannet.

Så en tenker.
At det skulle være Clas Greve som ventet utenfor var utelukket, men det kunne naturligvis være politiet.

Jeg så på klokka.
Åtte på morgenen.
Hvis politiet alt hadde oppdaget liket av Sindre Aa og mistenkte meg, var det lite sannsynlig at de bare
møtte opp med én mann og dessuten høflig ventet utenfor.

Kanskje det var en betjent som bare ville spørre om hva som hadde skjedd, kanskje det handlet om
traktoren som sto der midt i veien, kanskje … Kanskje jeg håpet at det var politiet.
Kanskje jeg hadde fått nok, kanskje det eneste som gjensto var å redde livet, kanskje jeg skulle fortelle
dem alt som det var.

Jeg lå og kjente etter.

Og kjente latteren boble opp i meg.
Ja, VELDIG!
I det samme gikk døra opp, korridorlydene nådde meg og en mann i hvit frakk strente inn.

Han myste ned på et skriveunderlag.

«Hundebitt?» spurte han, løftet hodet og så smilende på meg.

Jeg kjente ham igjen med en gang.

Døra smekket i bak ham, og vi var alene.
«Beklager at jeg ikke kunne vente lenger,» hvisket han.

Clas Greve kledde den hvite legefrakken.

Gudene vet hvor han hadde fått tak i den.
Gudene vet hvordan han hadde funnet meg, mobiltelefonen min lå så vidt jeg visste i en bekk.

Men både gudene og jeg visste hva som ventet.

Og som for å bekrefte det stakk Greve hånda i jakkelomma og trakk opp en pistol.

Min pistol.
Eller mer nøyaktig; Oves pistol.
Helt pinlig nøyaktig: en Glock 17 med ni millimeters blykuler som deformeres når de treffer vev, splintres
opp slik at den samlede mengden bly tar med seg en helt uproporsjonal mengde kjøtt, muskler, bein og
hjernemasse som den – etter å ha passert gjennom kroppen din – klistrer til veggen bak deg som noe
ikke ulikt et Barnaby Furnas-maleri.

Pistolmunningen pekte på meg.

Det påstås gjerne at kjeften din blir tørr i denne situasjonen.

Det blir den.

«Håper det er greit at jeg bruker din pistol, Roger,» sa Clas Greve.

«Jeg tok ikke med min egen til Norge.

Det er så mye trøbbel med fly og skytevåpen nå til dags, dessuten kunne jeg jo ikke ha forutsett …» Han
slo ut med armene, «... dette.

Dessuten er det jo ganske greit at kula ikke kan spores tilbake til meg, ikke sant, Roger?»

Jeg svarte ikke.

«Ikke sant?» gjentok han.
«Hvorfor …,» begynte jeg med en stemme som var hes som en ørkenvind.

Clas Greve ventet på fortsettelsen med et oppriktig nysgjerrig ansiktsuttrykk.

«Hvorfor gjør du alt dette?» hvisket jeg.

«Bare på grunn av en kvinne du akkurat har truffet?»

Han rynket pannen.

«Snakker du om Diana?
Visste du at hun og jeg har …» «Ja,» avbrøt jeg ham for å slippe å høre fortsettelsen.

Han lo kort.
«Er du en idiot, Roger?
Tror du virkelig at dette handler om henne og meg og deg?»

Jeg svarte ikke.

At jeg hadde skjønt det.
At det ikke dreide seg om trivielle ting som liv, følelser og mennesker man elsker.

«Diana var bare et middel, Roger.

Jeg måtte bruke henne for å komme meg innpå deg.

Siden du ikke bet på det første agnet.»

«Komme innpå meg?»
«Deg, ja.
Vi har planlagt dette i over fire måneder, helt siden vi visste at Pathfinder ville søke etter en ny
administrerende direktør.»

«Vi?»
«Gjett.»
«HOTE?»
«Og våre nye amerikanske eiere.
Vi var – for å si det som det var – litt økonomisk på felgen da de kom til oss i vår.

Så vi måtte godta et par betingelser for det som kanskje så ut som et oppkjøp, men i virkeligheten var en
redningsaksjon.

En av betingelsene var at vi skulle skaffe dem Pathfinder også.»

«Skaffe dem Pathfinder?

Hvordan da?»
«Du vet det jeg vet, Roger.
At selv om det formelt sett er aksjeeierne og styret som bestemmer i en bedrift, er det administrerende
direktør som styrer.

Som til syvende og sist bestemmer om og til hvem selskapet skal selges.
Jeg ledet selv HOTE ved bevisst å mate styret med akkurat så lite informasjon og så mye usikkerhet at
de til enhver tid valgte å stole på meg.

Noe de for øvrig uansett ville vært best tjent med.

Poenget er at enhver noenlunde kompetent leder med styrets tillit vil kunne manipulere og overbevise en
gjeng halvinformerte eiere til å gjøre akkurat som han vil.»

«Du overdriver.»
«Gjør jeg?
Så vidt jeg vet består ditt levebrød av nettopp å snakke disse såkalte styrene rundt.»

Han hadde selvfølgelig rett.

Og det bekreftet mistanken jeg hadde fått etter at herr Felsenbrink i HOTE så uforbeholdent hadde
anbefalt Greve som sjef for HOTEs verste konkurrent.

«Så HOTE vil …,» begynte jeg.

«Ja, HOTE vil overta Pathfinder.»
«Fordi amerikanerne har satt det som forutsetning for å redde dere ut av knipa?»

«Pengene vi som eiere av HOTE har mottatt, er sperret på konto inntil oppkjøpsbetingelsene er oppfylt.

Uten at det vi nå snakker om står noe sted i skrift, selvfølgelig.»

Jeg nikket langsomt.

«Så hele den greia med at du sa opp i protest mot de nye eierne, det var bare en iscenesettelse for å få
deg til å fremstå som en troverdig kandidat til å overta roret i Pathfinder?»

«Stemmer.»
«Og når du har fått jobben som administrerende direktør i Pathfinder, er oppdraget ditt å tvinge selskapet
over i amerikanernes hender?»

«Tvinge og tvinge.
Når Pathfinder om noen måneder vil finne ut at teknologien deres ikke lenger er noen hemmelighet for
HOTE, vil de selv innse at de er sjanseløse alene, at samarbeid er den beste løsningen.»

«Fordi du da i all hemmelighet vil ha lekket denne teknologien til HOTE?»

Greves smil var tynt og hvitt som en bendelorm: «Det er som sagt det perfekte ekteskapet.»

«Det perfekte tvangsekteskap, mener du vel?»

«Om du vil.
Men med den kombinerte teknologien til HOTE og Pathfinder vil vi dra i land alle forsvarskontrakter på
GPS på den vestlige halvkule.

Og et par på den østlige også … Det er verdt en smule manipulasjon, synes du ikke?»

«Og dere hadde altså planlagt at det var jeg som skulle skaffe deg stillingen?»

«Jeg hadde uansett vært en sterk kandidat, tror du ikke?»

Clas Greve hadde stilt seg ved fotenden av senga med pistolen i hoftehøyde og ryggen mot døra.

«Men vi ville være helt sikre.

Vi fant fort ut hvilke rekrutteringsselskaper de hadde kontaktet og undersøkte litt.

Det viste seg at du har litt av et renommé, Roger Brown.

Hvis du først anbefaler en kandidat, blir det slik, sies det.

Du har visst en eller annen rekord.

Så vi ville naturligvis gå via deg.»
«Jeg er beæret.
Men hvorfor kontaktet du ikke bare Pathfinder direkte og sa du var interessert?»

«Roger, da!
Jeg er eksdirektør hos den store, stygge oppkjøpsulven, har du glemt det?

Det ville fått alle alarmklokker til å gå av om jeg kom til dem.

Jeg måtte ’finnes’.

For eksempel av en headhunter.
Og så overtales.
Det var den eneste måten som kunne virke troverdig, at jeg kom til Pathfinder uten onde hensikter.»

«Jeg skjønner.
Men hvorfor bruke Diana, hvorfor ikke bare kontakte meg direkte?»

«Nå spiller du dum, Roger.

Du ville fått den samme mistanken om jeg hadde budt meg frem, du ville ikke tatt i meg med en ildtang.»

Han hadde rett i at jeg spilte dum.

Og at han var dum.
Dum og så stolt av de geniale, griske planene sine at han ikke kunne motstå fristelsen til å stå her og
skryte av dem helt til noen kom inn gjennom den fordømte døra.

For det måtte noen snart, jeg lå jo liksom her og var syk!
«Du tillegger meg for edle motiver i jobben min, Clas,» sa jeg og tenkte at man henretter da ikke folk man
er på fornavn med?

«Jeg innstiller kandidater jeg tror vil få jobben, og det er ikke nødvendigvis de jeg tror er til beste for
bedriften.»

«Dog,» sa Greve og rynket pannen.

«Selv en hodejeger som deg er ikke så amoralsk, er han vel?»

«Du kjenner lite til hodejegere, skjønner jeg.

Du burde holdt Diana utenfor.»
Dette syntes å more Greve.
«Burde jeg?»
«Hvordan fikk du henne på kroken?»
«Vil du virkelig vite det, Roger?»
Han hadde løftet pistolen ørlite.
Én meter.
Mellom øynene?
«Jeg dør etter å få vite det, Clas.»
«Som du vil.»
Han senket pistolen litt igjen.
«Jeg var innom galleriet hennes flere ganger.
Kjøpte et par ting.
Etter hvert på hennes anbefaling.
Inviterte henne ut på kaffe.
Vi snakket om alt mulig, om dypt personlige ting, slik bare fremmede kan gjøre.

Om ekteskapelige problemer ...»

«Dere snakket om vårt ekteskap?» glapp det ut av meg.

«Ja visst.
Jeg er jo en skilt mann, så jeg er full av forståelse.

Jeg forstår for eksempel at en vakker, fullmoden og fertil kvinne som Diana ikke kan leve med at hennes
ektemann ikke vil gi henne et barn.

Eller at han overtaler henne til å ta abort fordi ungen har Downs syndrom.»

Clas Greve gliste bredt som Aa i gyngestolen.

«Særlig siden jeg simpelthen elsker barn selv.»

Blodet og fornuften forlot hodet mitt og etterlot én eneste tanke: å drepe mannen som sto foran meg.

«Du … du sa til henne at du ønsket barn.»

«Nei,» sa Greve lavt.
«Jeg sa at jeg ønsket hennes barn.»
Jeg måtte konsentrere meg for å snakke med behersket stemme: «Diana ville

aldri forlate meg for en sjarlatan som …» «Jeg tok henne med til leiligheten og viste henne det såkalte
Rubens-bildet mitt.»

Jeg var forvirret.

«Såkalte ...?»
«Ja, bildet er naturligvis ikke ekte, bare en veldig god og gammel kopi malt på Rubens tid.

Tyskerne trodde faktisk lenge at den var ekte.

Bestemor viste meg den allerede da jeg var ung og bodde der.

Beklager at jeg måtte lyve til dere om ektheten.»

Nyheten burde kanskje gjort noe med meg, men jeg var allerede så følelsesmessig utbombet at jeg bare
registrerte den. Samtidig som det gikk opp for meg at Greve ikke hadde oppdaget at bildet var byttet ut.

«Uansett så gjorde kopien nytten,» sa Greve.

«Da Diana så det hun fortsatt tror er en ekte Rubens, konkluderte hun nok der og da med at jeg ikke bare
ville kunne gi henne et barn, men også forsørge det og henne på en svært adekvat måte.

Kort sagt; gi henne det livet hun drømmer om.»

«Og hun …» «Hun gikk selvfølgelig med på å sørge for at hennes fremtidige ektemann skulle få en
direktørstilling som ville medføre den respektabilitet som bør følge med penger.»

«Du sier … den kvelden i galleriet … det var teater fra start til mål?»

«Selvfølgelig.
Bortsett fra at vi altså ikke kom i mål så enkelt som vi hadde håpet.

Da Diana ringte og fortalte meg at du hadde bestemt deg for ikke å innstille meg …» Han himlet ironisk
teatralsk med øynene.

«Kan du tenke deg sjokket, Roger?

Skuffelsen?
Sinnet?
Jeg kunne ganske enkelt ikke skjønne hvorfor du ikke likte meg.

Hvorfor, Roger, hvorfor, hva hadde jeg gjort deg?»

Jeg svelget.
Han virket så urimelig avslappet, som om han hadde all verdens tid på å få satt den kulen i skallen,
hjertet eller hvilken del av kroppen min han nå hadde bestemt seg for.
«Du er for liten,» sa jeg.
«Hva behager?»
«Så du fikk Diana til å plante den gummiballen med curacit i bilen?

Hun skulle ta livet av meg slik at jeg ikke fikk skrevet den innstillingen hvor jeg kom til å stryke deg?»

Greve rynket pannen.

«Curacit?
Det er interessant at du er overbevist om at din kone ville vært villig til å begå mord for et barn og noen
gylden.

Og for alt jeg vet, har du rett.

Men det var altså ikke det jeg ba henne om.
Gummiballen inneholdt en blanding av Ketalar og Dormicum, en hurtigvirkende anestesi som er såpass
sterk at det riktignok ikke er helt ufarlig.

Planen var at du skulle bedøves idet du satte deg inn i bilen den morgenen, og at Diana så skulle kjøre
bilen med deg til et avtalt sted.»

«Hva slags sted?»

«En hytte jeg hadde leid.
Ikke ulik den hvor jeg hadde håpet å finne deg i går kveld, faktisk.

Dog med en mer sympatisk og mindre nysgjerrig utleier.»

«Og der skulle jeg …»

«Overtales.»
«Hvordan da?»
«Du vet.
Lokkes litt.
Småtrues, om nødvendig.»
«Tortur?»
«Tortur har sine underholdende sider, men for det første hater jeg å påføre fysisk smerte på andre enn
meg selv.

Og for det andre er det etter et visst stadium mindre effektivt enn man skulle tro.

Så, nei, ikke mye tortur.

Bare akkurat nok til at du hadde fått smaken av det, nok til å vekke den sanseløse frykten for smerte vi
alle bærer i oss.

Det er nemlig frykten, ikke smerten som gjør deg medgjørlig.

Derfor går ikke den målrettede, profesjonelle avhøreren videre fra den lette, assosiative torturen ...»

Han gliste. «… i hvert fall ifølge CIAs manualer.

Bedre enn FBI-modellen du bruker, eller hva, Roger?»
Jeg kjente det hadde dannet seg svette under halsbandasjen.

«Og hva var det du ville oppnå?»

«At du skrev og undertegnet en innstilling slik vi ville ha den.

Vi ville til og med frankert og postlagt den for deg.»

«Og om jeg nektet?

Mer tortur?»
«Vi er ikke umennesker, Roger.
Om du nektet, ville vi bare holdt deg der.

Til Alfa hadde overlatt jobben med å skrive innstillingen til noen av dine kolleger.

Som antagelig ville blitt din kollega. Ferdinand, er det ikke det han heter?»

«Ferdy,» sa jeg bistert.

«Nettopp.
Og han virket jo ganske positiv.
Og det samme gjorde styrelederen og informasjonsdirektøren.

Stemmer ikke det med ditt inntrykk også, Roger?

Er du ikke enig i at det eneste som i grunnen kunne stoppet meg var en negativ innstilling, og da kun en
fra selveste Roger Brown?

Som du skjønner hadde vi ikke behøvd å skade deg.»

«Du lyver,» sa jeg.

«Gjør jeg?»

«Du hadde ingen planer om å la meg leve.

Hvorfor skulle du slippe meg fri etterpå og ta sjansen på at jeg skulle avsløre deg?»

«Jeg kunne gitt deg et godt tilbud.

Evig liv mot evig taushet.»
«Forsmådde ektemenn er ikke tilregnelige forretningsfolk, Greve.

Og det vet du.»

Greve strøk pistolløpet over haken.
«Sant nok.
Jo, du har rett.
Vi ville nok ha drept deg.
Men dette var i hvert fall planen slik jeg fortalte den til Diana.

Og hun trodde meg.»

«Fordi hun ville tro det.»
«Østrogen gjør blind, Roger.»
Jeg kom ikke på noe mer å si.
Hvorfor i helvete kom ikke …?
«Jeg fant et IKKE FORSTYRR-skilt i samme garderobeskap som jeg fant denne frakken,» sa Greve som
om han hadde lest tankene mine.

«Jeg tror de henger opp skiltet på utsiden når pasientene bruker bekkenet.»

Løpet pekte rett på meg nå, og jeg så fingeren hans krumme seg rundt avtrekkeren.

Han hadde ikke løftet pistolen, han skulle tydeligvis skyte fra hoften slik James Cagney med urealistisk
treffsikkerhet hadde gjort i gangsterfilmene på 40- og 50-tallet.

Dessverre var det noe som sa meg at også Clas Greve tilhørte de urealistisk skuddsikre.

«Jeg synes dette kvalifiserte,» sa Greve som alt hadde knepet øynene litt sammen i påvente av smellet.

«Døden er tross alt en privatsak, eller hva?»

Jeg lukket øynene.
Jeg hadde hatt rett hele tiden: Jeg var i himmelen.

«Beklager, doktor!»
Stemmen gjallet i rommet.
Jeg åpnet øynene.
Og så at det sto tre menn bak Greve, rett innenfor døra som var i ferd med å gli igjen bak dem.

«Vi kommer fra politiet,» sa stemmen som tilhørte den sivilkledde av dem.

«Det gjelder en drapssak, så vi måtte dessverre ignorere skiltet på døra.»

Jeg så at min reddende engel faktisk hadde en viss likhet med nevnte James Cagney.

Men kanskje skyldtes det bare den grå støvfrakken.

Eller medisinen de hadde gitt meg, for de to kollegene hans i politiets svarte uniformer med
sjakkrutemønstrede refleksbånd (som brakte tankene hen på parkdresser) så minst like usannsynlige ut:
Like som to dråper vann, feite som griser, høye som tårn.

Greve hadde stivnet til og stirret rasende på meg uten å snu seg.

Pistolen, som var skjult for politimennene, pekte fortsatt rett på meg.
«Håper vi ikke forstyrrer med dette lille drapet, doktor?» sa den sivilkledde uten å skjule irritasjonen over
at den hvitkledde syntes å ignorere ham fullstendig.

«Nei da,» sa Greve, fortsatt med ryggen mot dem.

«Pasienten og jeg var akkurat ferdige.»
Han dro legefrakken til side og stakk pistolen ned i bukselinningen foran.

«Jeg … jeg …,» begynte jeg, men ble avbrutt av Greve: «Ta det med ro nå.

Jeg vil holde din kone Diana informert om tilstanden.

Så henne kan du trygt overlate til oss.
Skjønner?»
Jeg blunket og blunket.
Greve bøyde seg fram over senga og klappet kneet mitt utenpå dyna.

«Vi skal gjøre det varsomt.

Skjønner?»

Jeg nikket stumt.

Det måtte definitivt være medisinen, dette skjedde bare ikke.

Greve rettet seg opp og smilte: «Diana har forresten rett.

Du har virkelig flott hår.»

Greve snudde seg, senket hodet med blikket festet på arket på skriveunderlaget og sa lavt idet han
passerte politimennene: «Han er deres.

Inntil videre.»
Da døra var glidd igjen bak Greve, trådte James Cagney frem: «Jeg er Sunded.»

Jeg nikket langsomt og kjente bandasjen skjære seg inn i halshuden: «Dere kom i grevens tid, Sundet.»

«Sunded,» gjentok han alvorlig. «’Ded’ på slutten.

Jeg er drapsetterforsker og er hentet hit fra KRIPOS i Oslo.

KRIPOS er …» «Jeg vet hva KRIPOS er,» sa jeg.

«Godt.
Dette er Endride og Eskild Monsen fra Elverum-politiet.»

Jeg mønstret dem imponert.

To tvillinghvalrosser iført identiske uniformer og identiske snurrebarter.

Det var rett og slett mye politi for pengene.

«Jeg vil først forklare deg hvilke rettigheter du har,» begynte Sunded.

«Vent!» utbrøt jeg.

«Hva vil dette si?»
Sunded smilte trett.
«Dette, herr Kjikerud, vil si at du er arrestert.»
«Kji...» Jeg bet meg i tunga.
Sunded viftet med noe jeg gjenkjente som et kredittkort.

Et blått kredittkort.
Oves kort.
Fra min lomme.
Sunded løftet et spørrende øyebryn.
«Kjipt,» sa jeg.
«Hva arresterer dere meg for?»
«For drapet på Sindre Aa.»
Jeg stirret på Sunded mens han med dagligdagse og selvvalgte ord – i stedet for den fadervår-aktige
Miranda-leksen fra amerikanske filmer – forklarte meg om retten til advokat og å holde kjeft.

Han avsluttet med å forklare at overlegen hadde gitt grønt lys for å ta meg med så snart jeg våknet.

Jeg hadde tross alt bare sydd noen sting i nakken.

«Det er greit,» sa jeg før han var ferdig med å forklare.

«Jeg blir mer enn gjerne med.»

Kapittel 16
Bil null én Sykehuset lå i landlige omgivelser et stykke utenfor Elverum, viste det seg.

Jeg var lettet da jeg så de madrasslignende, hvite bygningene forsvinne bak oss.

Enda mer fordi jeg ikke kunne se noen sølvgrå Lexus.

Bilen vi satt i var en gammel, men velholdt Volvo med såpass grom motorlyd at jeg mistenkte den for å ha
vært rånebil før den ble lakket om til politibil.

«Hvor er vi?» spurte jeg fra baksetet der jeg satt klemt mellom de imponerende korpusene Endride og
Eskild Monsen.

Klærne mine, det vil si Oves, var sendt til renseri, men en sykepleier hadde kommet med et par tennissko
og en grønn joggedress med sykehusets initialer og gitt streng beskjed om at den skulle leveres tilbake
nyvasket.
Dessuten hadde jeg fått alle nøklene og Oves lommebok.

«Hedmark,» sa Sunded fra det man i afroamerikanske gjengmiljøer visstnok kaller the gunshot seat ;
passasjersetet.

«Og hvor skal vi?»

«Det ha’kke du noe med,» freste den unge, kvisete sjåføren og så iskaldt på meg i sladrespeilet.

Bad cop.
Svart jakke i bevernylon med gule bokstaver på ryggen. «Elverum Ko-daw-ying-klubb».

Jeg gikk ut fra at det var en svært mystisk og splitter ny, men likevel eldgammel kampsport.

Og at det var hans frenetiske tyggegummitygging som hadde utviklet kjevemuskulaturen som var så
overdimensjonert i forhold til resten av kroppen.

Kvisegutt var så spinkel og smalskuldret at armene hans dannet en V når han holdt hendene på rattet
som nå.

«Hold øynene på veien,» sa Sunded lavt.

Kvisegutt mumlet noe og stirret olmt på den snorrette stripen av asfalt som skar gjennom det paddeflate
kulturlandskapet.

«Vi skal til politistasjonen i Elverum, Kjikerud,» sa Sunded.

«Jeg har kommet opp fra Oslo og skal avhøre deg i dag og om nødvendig i morgen.

Og i overmorgen.
Jeg håper du er grei, jeg liker nemlig ikke Hedmark.»

Han trommet med fingrene på en liten, beautybag-lignende reisekoffert som Endride hadde måttet sende
fram til ham fordi det ganske enkelt ikke var plass med oss tre i baksetet.

«Jeg er grei,» sa jeg og kjente at begge armene mine var i ferd med å sovne.

Monsen-tvillingene pustet i takt, hvilket betydde at jeg ble klemt som en majonestube hvert fjerde sekund.

Jeg vurderte å be en av dem skifte pustefrekvens, men lot være.

Etter å ha stått overfor Greves pistol kjentes dette på sett og vis trygt.
Det brakte meg tilbake til da jeg var liten og hadde fått bli med far på jobb fordi mor var syk, og jeg satt
mellom to alvorlige, men snille voksne i baksetet på ambassadens limousin.

Og alle hadde vært fint kledd, men ingen så fine som far, som hadde sjåførlue og styrte bilen så elegant
og rolig.

Og etterpå hadde far kjøpt is til meg og sagt at jeg hadde oppført meg som en ekte gentleman.

Det spraket i radioen.

«Hysj,» brøt kvisegutt tausheten i bilen.
«Melding til alle patruljebiler,» knitret en nasal kvinnestemme.

«Begge patruljebiler,» mumlet kvisegutt og skrudde opp volumet.

«Egmon Karlsen har meldt traileren stjålet …» Resten av meldingen druknet i latter fra kvisegutt og
Monsen-tvillingene.

Kroppene deres ristet, skalv og ga meg en på alle måter behagelig massasje.

Jeg tror medisinene fortsatt virket.

Kvisegutt løftet mikrofonen, og snakket inn i den: «Hørtes Karlsen edru ut?

Over.»
«Ikke helt, nei,» svarte kvinnestemmen.
«Da har’n vært ute og kjørt i fylla igjen og glemt det.

Ring Bamse Pub, den står helt sikkert parkert utenfor der.

Attenhjuler med Sigdal Kjøkken på sia.

Over og ut.»
Han hengte opp igjen mikrofonen og jeg syntes stemningen i bilen var blitt merkbart lystigere, så jeg
benyttet anledningen: «Jeg fikk med meg at en eller annen er myrdet, men er det lov å spørre hva det
egentlig har med meg å gjøre?»

Spørsmålet ble møtt med taushet, men jeg kunne se på Sunded at han tenkte.

Og plutselig snudde han seg mot baksetet og satte blikket i meg.

«Greit, vi kan like godt få dette overstått med én gang.

Vi vet det er du som har gjort det, herr Kjikerud, og du har ikke en sjanse til å slippe unna.

Vi har nemlig et lik og et åsted og beviser som knytter deg til begge deler.»
Jeg burde vært sjokkert, forferdet, kjent hjertet hoppe, synke eller hva det gjør når du hører en
triumferende politimann si at de har bevis som vil sende deg i fengsel på livstid.

Men jeg var ikke det.

For jeg hørte ikke en triumferende politimann, jeg hørte Inbaud, Reid og Buckley.

Første trinn.
Direkte konfrontasjon.
Eller som det heter i manualen: Etterforskeren skal ved avhørets innledning gjøre det klinkende klart at
politiet vet alt.

Bruk «vi» og «politiet», aldri «jeg».

Og «vet», ikke «tror».

Fordrei den avhørtes selvbilde, tiltal lavstatuspersoner med «herr» og høystatuspersoner med fornavn.

«Og mellom oss sagt,» fortsatte Sunded og senket stemmen på en måte som tydeligvis skulle signalisere
fortrolighet: «Etter hva jeg hører, var Sindre Aa intet tap.

Om ikke du hadde tatt reper’n på den grinebiteren, hadde noen andre forhåpentligvis gjort det.»

Jeg kvalte en gjesp.

Trinn to.
Sympatisere med mistenkte gjennom å normalisere handlingen.

Sunded fortsatte da jeg ikke svarte.

«De gode nyhetene er at med en rask tilståelse vil jeg kunne gi deg en strafferabatt.»

Oj sann, Det Konkrete Løftet!

Det var en taktikk som Inbaud, Reid og Buckley absolutt forbød, en juridisk felle som bare de mest
desperate benyttet seg av.

Denne mannen hadde virkelig lyst til å komme seg fort hjem fra Hedmark.

«Så hvorfor gjorde du det, Kjikerud?»

Jeg kikket ut av sidevinduet.
Åker.
Gård.
Åker.
Gård.
Åker.
Bekk.
Åker.
Deilig søvndyssende.
«Nå, Kjikerud?»
Jeg hørte Sundeds fingrer tromme på beautybagen.

«Du lyver,» sa jeg.

Trommingen stoppet.
«Gjenta.»
«Du lyver, Sunded.
Jeg aner ikke hvem Sindre Aa er, og dere har ingenting på meg.»

Sunded lo en kort gressklipperlatter.

«Nei vel?
Så fortell meg hvor du har vært de siste tjuefire timene.

Vil du gjøre oss den tjenesten, Kjikerud?»

«Kanskje,» sa jeg.
«Hvis dere forteller meg hva denne saken dreier seg om.»

«Lapp tel’n!» spyttet kvisegutt.

«Endride, lapp …» «Hold kjeft,» sa Sunded rolig og snudde seg mot meg.

«Og hvorfor skulle vi fortelle deg det, Kjikerud?»

«Fordi jeg da kanskje vil snakke med dere.

Om ikke, holder jeg kjeft til advokaten min har kommet.

Fra Oslo.»
Jeg så Sundeds munn strammes og pøste på: «En gang i morgen om vi er heldige …» Sunded la hodet
på skakke og studerte meg som om jeg var et insekt han vurderte om han skulle innlemme i samlingen
sin eller bare knuse.

«Greit, Kjikerud.
Det startet med at sidekameraten din der fikk telefon om en forlatt traktor som sto midt i veien.

De fant traktoren og kråkeflokken som hadde lunsjmøte på svansen.

Da hadde de alt satt til livs de bløte delene på ei bikkje.

Traktoren tilhørte Sindre Aa, men han svarte av naturlige grunner ikke da han ble ringt opp, så noen dro
opp dit og fant ham i gyngestolen hvor du hadde plassert ham.

Vi fant en Mercedes på låven som sto der med paja motor og registreringsskilter som sier at den er din,
Kjikerud.
Omsider koblet politikammeret på Elverum den døde bikkja med en rutinerapport fra sykehuset om at en
halvt bevisstløs mann dekket i møkk var blitt brakt inn med et stygt hundebitt.

De ringte, og vakthavende sykepleier kunne fortelle at mannen hadde vært bevisstløs, men at i lomma
hans hadde de funnet et kredittkort med navnet Ove Kjikerud.

Og vips – her er vi.»

Jeg nikket.
Da visste jeg hvordan de hadde funnet meg.
Men hvordan i all verden hadde Greve greid det?
Spørsmålet hadde uten resultat kvernet rundt i min riktignok sløvede hjerne, så sløvet at det var først nå
den uhyggelige tanken slo meg: Kunne Greve ha kontakter innenfor det lokale politiet også?

Noen som hadde sørget for at han hadde kunnet komme seg til sykehuset før dem?

Nei!
De hadde jo spasert rett inn på rommet og reddet meg.

Feil!
Det var Sunded som hadde gjort det, den uinnvidde fra KRIPOS i Oslo.

Jeg kjente en gryende hodepine idet neste tanke meldte seg:

Sett at det var slik jeg fryktet, hvilken trygghet hadde jeg da i en varetektcelle?

Plutselig kjentes ikke Monsen- tvillingenes synkroniserte pusting lenger så betryggende.

Ingenting var betryggende, det føltes som det ikke lenger fantes noen i denne verden jeg kunne stole på.

Ingen.
Bortsett fra kanskje én.
Den uinnvidde.
Mannen med beautybagen.
Jeg måtte legge kortene på bordet, fortelle Sunded alt, sørge for at han brakte meg til en annen
politistasjon, Elverum var utvilsomt korrupt, sannsynligvis satt minst én muldvarp her i denne politibilen.

Radioen spraket igjen.

«Bil null én, kom inn.»
Kvisegutt grep mikrofonen.
«Ja, Lise?»
«Det står ikke noen trailer utenfor Bamsepuben.
Over.»
Å fortelle alt til Sunded innebar selvfølgelig at jeg måtte avsløre meg som kunsttyv.

Og hvordan skulle jeg overbevise dem om at jeg hadde skutt Ove i selvforsvar, ja, nærmest ved et uhell?

En mann som var så neddopet på Greves bedøvelsesmiddel at han må ha sett i kryss.

«Skjerp deg ’a, Lise.

Spør rundt.
Ingen greier å gjemme atten meter bil i denne bygda, OK?»

Stemmen som kom tilbake, lød snurt: «Karlsen sier at du bruker å finne riggen for’n, du som er politi og
svoger’n hans.

Over.»
«Ikke faen!
Glem det, Lise.»
«Han sier at det ække mye forlangt, du fikk den minst støgge søstera hans.»

Jeg ble ristet av Monsen-tvillingenes rungende latter.

«Fortell den tullingen at i dag har vi for en gangs skyld ordentlig politiarbeid å gjørra,» freste kvisegutt.

«Over og ut.»
Jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle spille dette spillet.

Det var bare et tidsspørsmål før det ville bli avslørt at identiteten min var en annen.

Skulle jeg fortelle dem dette med en gang, eller var det et forhandlingskort jeg kunne bruke til noe?

«Så var det din tur, Kjikerud,» sa Sunded.

«Jeg har sjekket deg litt.
Du er en gammel kjenning.
Og ifølge våre papirer er du ugift.
Så hva mente legen med at han skulle ta seg av kona di.

Diana, var det ikke det?»

Der røk det kortet.
Jeg sukket og så ut av sidevinduet.
Ødemark, dyrka mark.

Ingen møtende biler, ingen hus, bare en støvsky fra en traktor eller en bil langt ute på jordet.

«Jeg vet ikke,» svarte jeg.

Jeg måtte tenke klarere.
Klarere.
Måtte se brettet.
«Hva var ditt forhold til Sindre Aa, Kjikerud?»

Det begynte å føles trettende å bli tiltalt med dette fremmede navnet.

Og jeg skulle til å svare da det gikk opp for meg at jeg hadde tatt feil.

Igjen.
Politiet trodde jo at jeg var Ove Kjikerud!

Det var navnet de hadde fått beskjed om at befant seg på sykehuset.

Men hvis de hadde gitt beskjeden videre til Clas Greve, hvorfor hadde Greve oppsøkt denne Kjikerud-
personen på sykehuset?

Han hadde aldri hørt om noen Kjikerud, ingen i hele verden visste at Ove Kjikerud hadde noe som helst
med meg – Roger Brown – å gjøre!

Det rimte rett og slett ikke.

Han måtte ha funnet meg på en annen måte.
Jeg så støvskyen ute på jordet komme nærmere.
«Hørte du spørsmålet mitt, Kjikerud?»
Først hadde Greve funnet meg på hytta.
Så på sykehuset.
Selv om jeg ikke hadde med meg mobiltelefonen.
Greve hadde ingen kontakter, verken i Telenor eller i politiet.

Men hvordan var det da mulig?

«Kjikerud!
Hallo?»
Støvskyen på sideveien hadde større fart enn det hadde sett ut på avstand.

Jeg så veikrysset lenger fremme og fikk det plutselig for meg at den var peilet inn på oss, at vi var på
kollisjonskurs.

Forhåpentligvis var den andre bilen klar over at vi var på forkjørsveien.

Men kanskje burde kvisegutt gi ham et hint og bruke hornet.

Gi ham et hint.
Bruke hornet.
Hva var det Greve hadde sagt på sykehuset?
«Diana har rett.
Du har virkelig flott hår.»
Jeg lukket øynene og kjente hendene hennes gjennom håret der nede i garasjen.

Lukta.
Hun hadde luktet annerledes.
Hun hadde luktet av ham, av Greve.
Nei, ikke Greve.
Av HOTE.
Peilet inn på oss.
Og som i sakte kino falt alt på plass.

Hvorfor hadde jeg ikke skjønt det før?

Jeg åpnet øynene: «Vi er i livsfare, Sunded.»
«Den eneste som er i fare her er deg, Kjikerud.

Eller hva du heter.»

«Hva?»
Sunded kikket i speilet og løftet kredittkortet han hadde vist meg på sykehuset.

«Du ligner ikke fyren som heter Kjikerud på dette bildet.

Og da jeg sjekket opp Kjikerud i Saneringsarkivet, sto det at han er én syttitre.

Og du er … hva?
Én sekstifem?»
Det var blitt stille i bilen.
Jeg stirret mot støvskyen som raskt nærmet seg.

Det var ingen bil.

Det var en trailer med tilhenger.
Den var så nær nå at jeg kunne lese bokstavene på siden.

SIGDAL KJØKKEN.
«Én sekstiåtte,» sa jeg.
«Så hvem i helvete er du?» brummet Sunded.
«Jeg er Roger Brown.
Og til venstre er den stjålne traileren til Karlsen.»
Alles hoder dreide mot venstre.
«Hva i helvete er det som foregår?» brummet Sunded.

«Det som foregår,» sa jeg. «Er at den traileren kjøres av en fyr som heter Clas Greve.

Og han vet at jeg sitter i denne bilen og har til hensikt å ta livet av meg.»

«Hvordan ...»
«Han har en GPS-tracker som gjør at han kan finne meg uansett hvor jeg er.

Og han har gjort det helt siden min kone strøk meg gjennom håret i garasjen i dag morges.

Med en hånd full av en gelé som inneholder mikroskopiske sendere og som fester seg til håret slik at det
er umulig å vaske ut igjen.»

«Kutt ut det sprøytet!» snerret KRIPOS-etterforskeren.

«Sunded …,» begynte kvisegutt.

«Det er traileren til Karlsen.»
«Vi må stoppe denne bilen nå og snu,» sa jeg.

«Ellers vil han drepe oss alle.

Stopp!»
«Kjør,» sa Sunded.
«Skjønner du ikke hva som er i ferd med å skje!» ropte jeg.

«Du er snart død, Sunded.»

Sunded begynte på gressklipperlatteren, men det virket som om gresset var for høyt.

For han så det han, også, nå.

At det alt var for sent.
Kapittel 17
Sigdal kjøkken En kollisjon mellom to kjøretøyer er enkel fysikk.

Alt er overlatt til tilfeldighetene, men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik
masse ganger endring i hastighet.

Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene, og du har en fortelling som er enkel, sann og nådeløs.

Den forteller for eksempel hva som skjer når et fullastet vogntog på tjuefem tonn og med en fart på åtti
kilometer i timen treffer en personbil på atten hundre kilo (medregnet Monsen-tvillingene) med samme
fart.

Basert på tilfeldighetene som handler om treffpunkt, karosserienes beskaffenhet og legemenes vinkel i

forhold til hverandre, finnes det et utall varianter av denne fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De
er tragedier.

Og det er personbilen som er i trøbbel.

Da vogntoget ført av Clas Greve klokka ti tretten rammet politibil null én, en Volvo 740 årsmodell 1989, litt
foran førersetet, ble motorblokka, begge forhjulene og kvisegutts legger skjøvet sidelengs ut gjennom
karosseriet samtidig som bilen ble kastet opp i lufta.

Ingen kollisjonsputer ble utløst siden disse ikke var på plass i Volvoer før 1990.

Politibilen – som allerede var totalvark – seilte over veien, høyt over autovernet og falt ned mot
grantrærne som sto tett langs elva i bunnen av skråningen.

Før politibil null én braste gjennom de første tretoppene, hadde den fullført to og en halv molberger med
én og en halv skru.
Det var ingen vitner til stede som kan bekrefte det jeg her sier, men at det var akkurat det som skjedde, er
et faktum.

Det er – som sagt – enkel fysikk.

Akkurat som det faktum at vogntoget uten større skader fortsatte rett over det øde veikrysset hvor det
bremset så det skrek i nakent metall.

Det prustet som en drage da bremsene endelig slapp, men lukta av svidd gummi og brent belegg fra
skivebremsene ble hengende over landskapet i flere minutter etterpå.

Klokka ti fjorten hadde grantrærne sluttet å vaie, støvet lagt seg, vogntoget sto med motoren i gang mens
sola skinte ufortrødent videre på de hedmarkske jordene.

Klokka ti femten passerte den første bilen åstedet, sannsynligvis uten at føreren la merke til annet enn at
det sto et vogntog på den gruslagte sideveien og at noe som kunne være glassbiter knaspret under
dekkene.

Den så for eksempel ingen indikasjon på at det skulle ligge en politibil på taket skjult der nede under
trærne langs elva.

Alt dette vet jeg fordi jeg lå i en stilling som gjorde at jeg kunne slå fast at vi lå på taket og var skjult fra
veien av trærne langs elva. Klokkeslettene er oppgitt

med forbehold om at Sundeds klokke, som lå og tikket rett foran meg, gikk riktig.

Jeg tror i hvert fall det var hans, den hang rundt håndleddet på en avrevet arm som stakk ut av et stykke
grå støvfrakk.

Et vindpust kom med harpikslukta av bremsebelegg og lyden av dieselmotor på tomgang.

Solskinnet flimret ned mellom trærne fra en skyfri himmel, men rundt meg regnet det.

Bensin, olje og blod.

Dryppet og rant vekk.
Alle var døde.
Kvisegutt hadde ikke lenger kviser.
Eller noe ansikt, for den saks skyld.
Det som var igjen av Sunded var brettet sammen som en pappfigur, jeg kunne se ham titte ut mellom sine
egne bein.

Tvillingene virket noenlunde hele, men hadde sluttet å puste.

At jeg selv levde, skyldtes ene og alene familien Monsens anlegg for å oppta kroppsmasse og forme dem
til perfekte kollisjonsputer.

Men de samme kroppene som hadde reddet mitt liv, var nå i ferd med å ta det fra meg igjen.

Hele karosseriet var trykket sammen og jeg hang opp ned fra setet.

Den ene armen min var fri, men jeg var klemt så hardt mellom de to politimennene at jeg verken klarte å
røre meg eller puste.

Foreløpig fungerte dessverre sansene mine utmerket.

Slik at jeg kunne se bensinen piple ut, kjenne den renne inn i buksebeina, langs kroppen min og ut av
halslinningen.

Høre vogntoget som sto der oppe på veien, høre den pruste og harke og hakke mens den ventet.

Og jeg skjønte at han satt der, Clas Greve, og tenkte, vurderte.

Så på GPS-trackeren at jeg ikke beveget meg.

Han tenkte at han likevel burde gå ned og forsikre seg om at alle var døde.

På den annen side var det vanskelig å ta seg ned skråningen og enda vanskeligere å komme seg opp
igjen.

Og ingen kunne da ha overlevd det krasjet?

Men man sov jo så mye bedre når man visste, når man hadde sett det med egne øyne ...

Kjør, ba jeg.
Kjør.
For det verste med å være ved full bevissthet var at jeg kunne forestille meg hva som ville skje når han
fant meg dynket i bensin.

Kjør.
Kjør!
Trailerens dieselmotor kaklet som om den førte en diskusjon med seg selv.

Alt som hadde skjedd sto klart for meg nå.

Greve hadde ikke gått bort til Sindre Aa på trappa for å spørre om hvor jeg var, det kunne han se på
meteren på GPS-trackeren sin.

Aa måtte ryddes av veien ganske enkelt fordi han hadde sett Greve og bilen hans.

Men mens Greve hadde gått stien opp til hytta, hadde jeg forflyttet meg til utedassen, og da han ikke
hadde funnet meg inne på hytta, hadde han sjekket GPS-trackeren på nytt.
Og oppdaget til sin forbauselse at signalet fra meg var borte.

Fordi senderne i håret mitt på det tidspunktet var nedsenket i dritt, noe HOTEs sendere som kjent ikke
har kraftige nok signaler til å trenge gjennom.

Jeg, idioten, hadde hatt mer flaks enn jeg hadde fortjent.

Greve hadde så sendt ut bikkja for å finne meg, mens han selv ventet.

Fortsatt uten signaler.

For dritten som hadde størknet rundt senderne, fortsatte å blokkere signalene mens jeg besøkte låven,
liket av Sindre Aa og flyktet med traktoren.

Først midt på natten hadde Greves GPS-tracker plutselig igjen begynt

å motta signaler. På det tidspunktet lå jeg på en båre i en dusj på sykehuset og fikk dritten vasket ut av
håret mitt.

Og Greve hadde satt seg i bilen og vært på plass på sykehuset ved morgengry.

Gudene vet hvordan han hadde stjålet vogntoget, men han hadde i hvert fall ikke hatt problemer med å
finne meg igjen, den åndssvake, lallende Brown som formelig tryglet om å bli tatt.

Fingrene på Sundeds avrevne arm holdt fremdeles rundt håndtaket på beautybagen.

Klokka på håndleddet hans tikket.

Ti seksten.
Om ett minutt kom jeg til å ha mistet bevisstheten.
Om to til å være kvalt.
Bestem deg, Greve.
Og så gjorde han det.
Jeg hørte traileren rape.
Turtallet sank.

Han hadde skrudd av tenningen, han var på vei hit!

Eller … hadde han satt den i gir?
En lav brumming.
Sprakingen av grus under dekk som bærer tjuefem tonn.

Brummingen steg.
Og steg. Og ble lavere.
Forsvant innover i landskapet.
Døde bort.
Jeg lukket øynene og takket.
For at jeg ikke skulle brennes, men bare dø av mangel på oksygen.
For det er slett ikke den verste måten å dø på.
Hjernen stenger av rommene ett etter ett, man blir døsig, bedøves, slutter å tenke, og dermed forsvinner
problemene.

Det minner på sett og vis om å ta seg noen stive drinker.

Jo, tenkte jeg: Jeg kan leve med å dø slik.

Tanken fikk meg nesten til å le.
Jeg, som hadde brukt hele mitt liv på å bli min fars motstykke, skulle altså som ham ende mitt liv i et
bilvrak.

Og hvor annerledes enn ham hadde jeg egentlig vært?

Da jeg var blitt for gammel til at den jævla drukkenbolten kunne slå meg, hadde jeg begynt å slå ham.

På samme måte som han hadde slått mor; uten at det satte synlige merker.

Jeg hadde for eksempel takket høflig nei da han tilbød meg kjøretrening, og meddelt ham at jeg ikke var
interessert i å ta førerkortet.

Jeg hadde sjekket opp den stygge, bortskjemte ambassadørdatteren som far kjørte til skolen hver dag,
bare så jeg kunne ta henne med meg hjem til middag og ydmyke ham.

Og hadde angret da jeg oppdaget at mor sto og gråt på kjøkkenet mellom hovedretten og desserten. Jeg
hadde søkt meg inn på en skole i London som jeg hadde hørt far si var en fordømt sosseskole for
samfunnssnyltere.

Men han hadde ikke tatt seg så nær av det som jeg hadde håpet.

Han hadde til og med greid å smile tilsynelatende stolt da jeg fortalte det, den utspekulerte satan.

Så da han senere den høsten hadde spurt om han og mor kunne ta turen fra Norge og besøke meg på
campus, hadde jeg avslått med den begrunnelsen at jeg ikke ville at mine medstudenter skulle oppdage
at min far slett ikke var en person høyt oppe i diplomatiet, men en simpel sjåfør.

Jeg mente å merke at det hadde truffet noe ømt hos ham.

Ikke som i ømhet, selvfølgelig, men i vondt.

Jeg hadde ringt mor fjorten dager før vielsen og sagt at jeg skulle gifte meg med en jente jeg hadde
truffet, forklart at det ville bli en enkel sak, bare oss og to forlovere.

Men at mor var velkommen hvis hun kom uten far.

Mor var blitt sint, hadde sagt at hun naturligvis ikke ville komme uten ham.

Edle, trofaste sjeler er ofte handikappet med lojalitet til selv de nedrigste mennesker.

Ja, helst til de nedrige.

Diana skulle egentlig hilst på foreldrene mine etter semesterslutt den sommeren, men tre uker før vi dro
fra London, fikk jeg beskjeden om bilulykken.

På vei hjem fra hytta, hadde politimannen sagt på den sprakende telefonlinjen.

Kveld, regn, bilen hadde holdt for stort fart.

Gamleveien hadde vært lagt om midlertidig, motorveiutbygging.

En ny, kanskje litt ulogisk sving, men markert med fareskilt.

Den nylagte asfalten slukte lys, det var klart.

En parkert anleggsmaskin.
Jeg hadde avbrutt politimannen og sagt at de burde ta en promilletest av faren min.

Bare så de fikk bekreftet det jeg alt visste: at han hadde tatt livet av mor.

Den kvelden, alene på en pub i Baron’s Court, var første gangen jeg smakte alkohol.

Og gråt offentlig.
Kvelden da jeg vasket bort tårene på det stinkende pissoaret, så jeg min fars slappe, fordrukne ansikt i
det sprukne speilet.

Og husket den oppmerksomme, rolige gløden i øynene hans da han hadde slått mot sjakkbrikkene, slått
dronningen som hadde virvlet gjennom lufta – to og en halv molberger – før hun hadde truffet gulvet.

Så hadde han slått meg.

Bare denne ene gangen, men han hadde slått.
Med flat hånd, under øret mitt.
Og jeg hadde sett det da, i blikket hans; det mor kalte Sykdommen.

Og den var et heslig, grasiøst og blodtørstig monster som bodde bak øynene hans.

Men den var også ham; min far, mitt eget kjøtt og blod.

Blod.
Noe som lå dypt nede, noe som lenge hadde ligget under alle lagene av benektelser, steg opp mot
overflaten.

Et utflytende minne av en tenkt tanke som ikke ville la seg holde nede lenger.

Den tok fastere form.

Ble smertefullt artikulert.
Ble sannhet.
Sannheten jeg til nå hadde greid å holde på en armlengdes avstand ved å lyve for meg selv.

For det var ikke frykten for å bli fortrengt av et barn som gjorde at jeg ikke ville ha barn.

Det var frykten for Sykdommen.

Frykten for at jeg, sønnen, også hadde den.
At den var der, bak øynene mine.
Jeg hadde løyet for alle.
Til Lotte hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha barnet fordi det hadde en mangel, et syndrom, en
kromosomfeil.

Mens sannheten var at det var meg det var feil på.
Alt fløt nå.
Mitt liv hadde vært et dødsbo, og nå hadde hjernen drapert møblene, lukket dørene, gjort seg klar til å
stenge strømmen.

Det dryppet og rant, flommet fra øynene mine, over pannen, inn i hårfestet.

Å kveles av to menneskelige ballonger.

Jeg tenkte på Lotte.
Og der på terskelen demret noe for meg.
Jeg så lys.
Jeg så … Diana?
Hva gjorde den forrædersken her nå?
Ballonger ...
Den frie, dinglende hånda mi beveget seg bort til beautybagen.

Mine valne fingrer løsnet Sundeds fra håndtaket og åpnet.

Det dryppet bensin fra meg og ned i bagen mens jeg rotet rundt, dro opp en skjorte, et par sokker, en
truse og en toalettveske.

Det var alt.

Jeg åpnet toalettveska med den frie hånda og tømte innholdet ned på innertaket.

Tannkrem, en barbermaskin, plaster, sjampo, en gjennomsiktig plastpose han utvilsomt brukte i

sikkerhetskontrollen på flyplasser, vaselin … der!

En saks, en sånn spiss, liten sak som er litt bøyd opp i tuppen, og som noen av en eller annen grunn
foretrekker fremfor moderne negleklippere.

Jeg famlet med hånda oppover en av tvillingene, over vommen, over brystet, prøvde å finne en glidelås
eller knapper.

Men jeg var i ferd med å miste følelsen og fingrene ville verken lystre ordre fra eller sende informasjon til
hjernen.
Så jeg grep saksen og kjørte spissen i vommen til … tja, la oss si det var Endride.

Nylonstoffet ga etter med en sprakende, befridd lyd, gled tilbake og blottet en struttende mage stappet inn
i politiets lyseblå skjortestoff.

Jeg klippet raskt opp skjorta og flesk dekket av hårete, blåhvit hud presset seg frem.

Nå var jeg kommet til det jeg grudde meg til.

Men tanken på den mulige belønningen – å få leve, å få puste – fortrengte alle andre, og jeg svingte
saksen med full kraft og rente den inn i magen hans rett over navlen.

Trakk den ut igjen.

Det skjedde ingenting.
Merkelig.
Det var et tydelig hull i magen, men det kom ingenting ut av det, ingenting som jeg hadde håpet skulle
lette trykket på meg.

Ballongen var like tett.

Jeg stakk igjen.
Et nytt hull.
En ny, tørr brønn.
Jeg svingte saksen som rasende.
Svupp, svupp.
Ingenting.
Hva faen var disse tvillingene egentlig laget av?
Var det fett tvers igjennom?
Skulle fedmebølgen ta livet av meg også?

En ny bil kjørte forbi oppe på veien.

Jeg prøvde å skrike, men hadde ikke luft.
Med mine siste krefter kjørte jeg saksen inn i vommen, men denne gangen trakk jeg den ikke ut igjen, jeg
orket simpelthen ikke.

Etter en stund begynte jeg å bevege den.

Spredte tommel og pekefinger og førte dem sammen igjen.

Klippet meg innover.

Det gikk overraskende lett.
Og der skjedde det noe.
En strime av blod løp ut av hullet, nedover magen, forsvant under klærne, dukket opp igjen på den
skjeggete halsen, løp over haken, over leppene og forsvant inn i det ene neseboret.

Jeg fortsatte å klippe.

Frenetisk nå.
Og oppdaget at mennesket i sannhet er et skrøpelig vesen, for det åpnet seg, gled opp slik jeg hadde sett
det gjøre når de parterte hval på TV.

Og det bare med en liten saks!

Jeg stoppet ikke før magen hadde en revne som gikk fra livet til ribbeina.

Men mengdene med blod og innvoller som jeg hadde forventet skulle velte ut, uteble.

Og armen min dovnet brått bort, jeg mistet saksen og en gammel kjenning, tunnelsynet, var tilbake.

Gjennom åpningen så jeg innertaket.

Det hadde et sjakkmønster i gråtoner.

De ødelagte brikkene lå strødd rundt meg.

Jeg ga opp.
Lukket øynene.
Det var deilig å ha gitt opp.
Jeg kjente tyngdekraften dra meg nedover mot jordas indre, hodet først, som et barn på vei ut av sin
mors kuvøse, jeg skulle klemmes ut, døden var en ny fødsel.

Jeg kjente til og med riene nå, skjelvende rier som masserte meg.

Så den hvite dronningen.

Hørte lyden og fostervannet som plasket mot gulvet.

Og lukta.
Herregud, lukta!
Jeg ble født, og mitt nye liv startet med et fall, et slag mot hodet og så fullstendig mørke.

Fullstendig mørke.
Mørke.
Oksygen?
Lysning.
Jeg åpnet øynene.
Jeg lå på ryggen og over meg så jeg baksetet hvor jeg og tvillingene akkurat hadde sittet fastklemt.

Jeg lå altså på innsiden av biltaket, på sjakkbrettet.

Og jeg pustet.
Det stinket av død, av menneskers innsider.
Jeg så meg rundt.
Det så ut som et slakteri, et pølsemakeri.

Men det merkelige var at i stedet for å gjøre det som ligger til min natur; å fortrenge, å fornekte, å flykte,
var det som om hjernen min utvidet seg for å ta inn selve omfanget av sanseinntrykkene.

Jeg bestemte meg for å være her.

Jeg trakk inn lukta.
Jeg så.
Jeg lyttet.
Plukket opp brikkene fra gulvet.
Satte dem på plass på brettet; én etter én.
Til slutt løftet jeg den ødelagte, hvite dronningen.
Studerte henne.
Så satte jeg henne rett overfor den svarte kongen.

DEL IV UTVELGELSEN
Kapittel 18
Hvit dronning Jeg satt i bilvraket og stirret på barbermaskinen.

Vi tenker underlige ting.

Den hvite dronningen var ødelagt.
Hun som jeg hadde brukt til å sette min far, min bakgrunn, ja, hele mitt tidligere liv i sjakk matt.

Hun som hadde sagt at hun elsket meg, og som jeg hadde sverget at uansett om det var løgn, kom alltid
en del av meg til å elske henne bare for å ha sagt det.

Hun som jeg hadde kalt min bedre halvdel fordi jeg virkelig hadde trodd hun var mitt janusansikt; den
gode delen.

Men jeg hadde tatt feil.

Og jeg hatet henne.
Nei, ikke det engang; Diana Strom-Eliassen eksisterte ikke lenger for meg.

Likevel satt jeg her inne i et bilvrak med fire lik rundt meg, en barbermaskin i hånda og en eneste tanke i
hodet: Ville Diana kunne elsket meg uten håret mitt?

Vi tenker – som sagt – underlige ting.

Så jeg skjøv tanken vekk og on-knappen ned.

Maskinen – som hadde tilhørt mannen med det profetiske navnet Sunded – vibrerte i hånda.

Jeg skulle forandres.

Jeg ville forandres.
Den gamle Roger Brown eksisterte heller ikke lenger.

Jeg satte i gang.

Et kvarter senere så jeg på meg selv i biten som var igjen av sladrespeilet.

Det var – som jeg hadde fryktet – ikke noe vakkert syn.

Hodet mitt så ut som en peanøtt med skallet på, avlangt og litt innsvinget på midten.
Den glattbarberte skallen lyste blek og hvit over den brunere ansiktshuden.

Men jeg var meg; den nye Roger Brown.

Mellom beina mine lå hårlokkene.
Jeg dyttet dem ned i den gjennomsiktige plastposen som jeg igjen stappet inn i baklomma på
uniformsbuksene til Eskild Monsen.

Der fant jeg også en lommebok.

Den inneholdt noen penger og et kredittkort.
Og siden jeg ikke hadde planer om å la meg spores opp ved å bruke kredittkortet til Ove Kjikerud,
besluttet jeg å ta lommeboka med meg.

Jeg hadde allerede funnet en lighter i lomma på den svarte bevernylonjakka til kvisegutt og jeg vurderte
nok en gang om jeg skulle tenne på det allerede bensinmarinerte bilvraket.

Det ville sinke arbeidet med å identifisere likene og kanskje gi meg et døgns arbeidsro.

På den annen side ville røyken gjøre at alarmen gikk før jeg hadde kommet meg ut av området, mens
uten røyk og med litt flaks kunne det gå mange timer før noen fant vraket.

Jeg så på den kjøttmønstrede overflaten hvor kvisegutts ansikt en gang hadde vært og bestemte meg.

Jeg brukte nesten tjue minutter på å få av ham buksene og jakka og så få kledd på ham min grønne
joggedress.

Og det er merkelig hvor fort man venner seg til å klippe og skjære i folk.

Da jeg hadde klippet huden av begge pekefingrene (jeg husket ikke om fingeravtrykk avgis med høyre
eller venstre hånd) til kvisegutt, var det med en kirurgs konsentrerte effektivitet.

Til slutt klippet jeg litt i tommelen også for at skadene på hendene hans skulle se litt mer tilfeldige ut.

Da jeg var ferdig, gikk jeg to skritt tilbake fra vraket og studerte resultatet.

Blod, død, stillhet.

Selv den brune elva ved siden av skogholtet virket frosset fast i stum ubevegelighet.

Det var en installasjon Morten Viskum verdig, hadde jeg hatt et kamera, skulle jeg tatt et bilde og sendt
det til Diana, foreslå at hun hengte det opp i galleriet.

Som et varsel om det som skulle komme.

For hva var det Greve hadde sagt?
Det er frykten, ikke smerten som gjør deg medgjørlig.

Jeg gikk langs hovedveien.

Jeg risikerte selvfølgelig at Clas Greve kom kjørende akkurat denne veien og så meg.

Men det bekymret meg ikke.

For det første ville han ikke ha kjent igjen den flintskallede fyren i svart bevernylonjakke med Elverum Ko-
daw-ying-klubb på ryggen.

For det andre gikk denne personen annerledes enn den Roger Brown han hadde møtt; rakere og
langsommere.

For det tredje viste GPS-trackeren hans med all tydelighet at jeg fortsatt befant meg i bilvraket og ikke
hadde rørt meg en meter.

Rimeligvis.
Jeg var tross alt død.
Jeg passerte en gård, men fortsatte å gå.

En bil passerte meg, bremset litt ned, lurte kanskje på hvem jeg var, men ga gass og forsvant i det skarpe
høstlyset.

Det luktet godt her ute.

Jord og gress, barskog og kumøkk.
Sårene i nakken verket litt, men stølheten i kroppen var jeg i ferd med å gå av meg.

Jeg langet ut og pustet, dypt og livgivende.

Etter en halv times gange befant jeg meg fortsatt på det samme endeløse jordet, men jeg så et blått skilt
og et skur i det fjerne.

Et busstopp.
Et kvarter senere gikk jeg på en grå Nettbuss, betalte med kontanter fra lommeboka til Eskild Monsen og
fikk vite at bussen gikk til Elverum hvorfra det var togforbindelse til Oslo.

Jeg satte meg i et sete vis-à-vis to platinablonde damer i trettiårene.

Ingen av dem verdiget meg et blikk.

Jeg døste av, men våknet da jeg hørte en sirene og bussen sakket og kjørte inntil veien.

En politibil med blålyset på passerte oss.

Politibil null to, tenkte jeg og merket at den ene av blondinene så på meg.

Da jeg møtte blikket hennes, merket jeg at hun instinktivt ville se bort, at det ble for direkte, at hun syntes
jeg var stygg.

Men hun klarte ikke.

Jeg smilte skjevt til henne og snudde meg mot vinduet.

Sola skinte også på den gamle Roger Browns hjemby da den nye steg av toget klokka femten ti.

Men det blåste en iskald vind inn i de snerrende gapene på de skamferte tigerskulpturene foran Oslo
Sentralbanestasjon da jeg skrådde over plassen og fortsatte opp mot Skippergata.

Dopselgerne og horene i Tollbugata så på meg, men ropte ikke sine tilbud etter meg slik de hadde gjort
etter den gamle Roger Brown.

Foran inngangen til hotell Leon stoppet jeg og så oppover fasaden hvor murpussen hadde falt av og
etterlatt hvite sår.

Under et av vinduene hang en plakat som lovet rom for fire hundre kroner natta.

Jeg steg inn og gikk bort til resepsjonen.

Eller RESPESJON som det sto på skiltet som hang over mannen bak skranken.

«Ja?» sa han i stedet for det standard «velkommen» jeg er vant til fra de hotellene den gamle Roger
Brown frekventerte.

Resepsjonistens ansikt hadde en ferniss av svette som om han hadde jobbet hardt.

Drukket for mye kaffe.

Eller bare var nervøs av natur.
Det flakkende blikket tydet på det siste.
«Har du et enkeltrom?» spurte jeg.
«Ja.
Hvor lenge?»
«Ett døgn.»

«Et helt?»
Jeg hadde aldri vært inne på hotell Leon før, men jeg hadde kjørt forbi noen ganger, og det ante meg at
de tilbød rom på timebasis for dem som elsket på profesjonell basis.

Altså slike kvinner som ikke hadde skjønnhet eller vett nok til å bruke kroppen til å skaffe seg et hus
tegnet av Ove Bang og eget galleri på Frogner.

Jeg nikket.
«Fire hundre,» sa mannen.
«Forhåndsbetaling.»
Han hadde en slags svensk aksent, en slik dansebandvokalister og predikanter av en eller annen grunn
foretrekker.
Jeg slengte det kombinerte bank- og kredittkortet til Eskild Monsen på bordet.

Jeg vet av erfaring at hotellene gir blaffen i om underskriften ligner, men jeg hadde for sikkerhets skyld
øvd inn en brukbar etterligning på toget.

Problemet var bildet.

Det viste en rundkjaket fyr med langt, krøllete hår og svart skjegg.

Selv ikke undereksponeringen kunne skjule at det overhodet ikke hadde noen likhet med mannen som
sto foran ham med smalt ansikt og nybarbert skalle.

Resepsjonisten studerte kortet.

«Du ligner ikke fyren på bildet,» sa han uten å se opp fra kortet.

Jeg ventet.
Til han måtte løfte blikket og møte mitt.

«Kreft,» sa jeg.
«Hva?»
«Cellegift.»
Han blunket tre ganger.
«Tre behandlinger,» sa jeg.
Adamseplet hans hoppet da han svelget.

Jeg kunne se han vaklet i troen.

Kom igjen!
Jeg måtte snart legge meg i en seng, nakken verket som helvete.

Jeg slapp ikke blikket hans.

Men han slapp mitt.
«Sorry,» sa han og holdt kredittkortet frem mot meg.

«Jeg har ikke råd til å havne i trøbbel, de har meg under oppsikt.

Har du cash?»
Jeg ristet på hodet.
En tohundrelapp og en tikroning var alt jeg hadde igjen etter togbilletten.

«Sorry,» gjentok han og strakte armen helt ut – liksom bedende – slik at kortet berørte brystet mitt.

Jeg grep det og marsjerte ut.

Det var ingen vits i å prøve andre hoteller, tok de ikke kortet på Leon, ville de ikke gjøre det andre steder
heller.

Og i verste fall ville de slå alarm.

Jeg gikk over til plan B. Jeg var en ny, en fremmed i byen.

Uten penger, uten venner, uten fortid eller identitet.

Fasadene, gatene og menneskene som gikk i dem, fortonte seg annerledes for meg enn de hadde gjort
for Roger Brown.

Et tynt lag med skyer hadde glidd foran sola og temperaturen sunket enda noen grader.

Ved sentralbanestasjonen måtte jeg spørre meg for for å få vite hvilken buss som tok meg til
Tonsenhagen, og da jeg gikk på bussen, snakket sjåføren av en eller annen grunn engelsk til meg.

Fra busstoppet i Tonsenhagen til Oves hus var det et par drøye oppoverbakker, likevel frøs jeg da jeg
endelig passerte Oves hus.

Jeg sirklet rundt i området noen minutter for å forsikre meg om at politiet ikke var i nærheten.

Så gikk jeg fort opp til døra og låste meg inn.

Det var varmt der inne.
Termostat- og tidsstyrte ovner.
Jeg tastet inn «Natasja» for å deaktivere alarmen og gikk inn i den kombinerte stua og soverommet.

Det luktet som det hadde gjort sist.

Gammel oppvask, uvasket sengetøy, våpenolje og svovel.

Ove lå på senga slik jeg hadde forlatt ham dagen før.

Det føltes som om det var en uke siden.

Jeg fant fjernkontrollen, la meg i senga ved siden av Ove og slo på TV-en.

Bladde igjennom tekst-TV, men det var ingenting om forsvunne politibiler eller døde politifolk.

Selvfølgelig ante politiet i Elverum for lengst uråd og hadde satt i gang leting, men de ville vel vente i det
lengste med å offentliggjøre at en politibil var savnet i tilfelle det hele skyldtes en banal misforståelse.

Men før eller siden kom de til å finne den.

Hvor lang tid fra da og til de fant ut at liket i den grønne joggedressen uten fingertupper likevel ikke var
arrestanten Ove Kjikerud?

Ett døgn, minimum.

To døgn, maks.
Dette var ting jeg naturligvis ikke hadde forutsetninger for å vite en døyt om.
Og det var ikke det at den nye Roger Brown visste noe mer om politiprosedyrer, men han skjønte i alle
fall at situasjonen krevde faste beslutninger basert på usikker informasjon, å handle med risiko i stedet for
å nøle til det var for sent, å slippe til nok frykt til at man ble skjerpet, men ikke så mye at man ble lammet.

Derfor lukket jeg øynene og sov.

Da jeg våknet igjen, viste klokka på tekst-TV tjuenulltre.

Og under det; en linje om at minst fire personer, hvorav tre politimenn, var omkommet i en trafikkulykke
utenfor Elverum.

Vraket av politibilen var blitt meldt savnet i formiddag og ble funnet i ettermiddag i et skogholt ved
Trekkelva.

En femte person, også han politimann, var savnet.

Politiet trodde han kunne ha blitt slengt ut av bilen og havnet i elva hvor det var innledet søk.

Politiet ba publikum om tips om føreren av et stjålet vogntog merket Sigdal Kjøkken som var blitt funnet
parkert på en skogsvei to mil unna ulykkesstedet.

Når de skjønte at det var arrestanten Kjikerud som var borte, ville de før eller siden komme hit.

Jeg måtte skaffe meg et annet sted å sove til natta.

Jeg trakk pusten.
Så bøyde jeg meg over liket av Ove, plukket opp telefonen på nattbordet og slo det eneste
telefonnummeret jeg kunne utenat.

Hun tok telefonen på tredje ring.

I stedet for sitt vanlige sjenerte, men varme «hei», svarte Lotte med et nesten uhørbart «ja?».

Jeg la straks på.

Alt jeg ville vite, var at hun var hjemme.
Forhåpentligvis kom hun til å være det senere i kveld også.

Jeg slo av TV-en og sto opp.

Etter to minutters leting hadde jeg funnet to pistoler; én i baderomsskapet og én klemt bak TV-en.

Jeg valgte den lille, svarte fra bak TV-en og gikk til kjøkkenskuffen, tok ut to esker, en med skarp
ammunisjon og en merket blanks, fylte magasinet med skarpe patroner, ladet pistolen og sikret den.

Så stakk jeg pistolen i bukselinningen slik jeg hadde sett Clas Greve gjøre.
Jeg gikk inn på badet og la den første pistolen tilbake.

Etter å ha lukket skapdøra ble jeg stående og studere meg selv i speilet.

Ansiktets fine form og markerte linjer, hodets brutale nakenhet, blikkets intense, nesten feberaktige skinn
og munnen; avslappet og bestemt, taus og talende.

Uansett hvor jeg våknet opp i morgen tidlig, ville det være med drap på samvittigheten.

Overlagt drap.
Kapittel 19
Overlagt drap Du går i din egen gate.

Du står i kveldsmørket under en treklynge og ser opp mot ditt eget hus, på lysene i vinduet, på en
bevegelse ved gardinene som kanskje er din hustru.

En nabo på aftentur med sin engelske setter går forbi og ser på deg, ser en fremmed i en gate hvor de
fleste kjenner hverandre.

Mannen er mistenksom, og setteren knurrer lavt, de lukter begge at du hater bikkjer.

For dyr, som mennesker, holder sammen mot inntrengere og uvedkommende her oppe i lia hvor de har
forskanset seg, høyt hevet over byens forvirring og kaotiske sammenblanding av interesser og agendaer.

Her oppe vil de bare at ting skal fortsette som de er, for ting er bra, det går godt, kortene bør ikke deles ut
på nytt.

Nei, la essene og kongene få være på de hender de er, usikkerhet er skadelig for investeringsviljen, faste
rammebetingelser sikrer produktivitet som igjen tjener fellesskapet.

Man må skape noe før man kan fordele.

Det er merkelig å tenke på at det politisk mest konservative mennesket jeg noensinne har møtt, var en
sjåfør som kjørte mennesker som tjente fire ganger så mye som ham selv og tiltalte ham med den
nedlatenhet som bare den mest pinlig korrekte høflighet kan uttrykke.

Far sa en gang at om jeg ble sosialist, var jeg ikke lenger velkommen i hans hus, og at det samme gjaldt
for min mor.

Han var riktignok ikke edru da han sa det, men desto større grunn til å anta at han mente det helt
bokstavelig.
Han mente at kastesystemet i India hadde mye for seg, at vi etter Guds vilje var født inn i vår stand og at
det var vår fordømte plikt å tilbringe vårt elendige liv der.

Eller som klokkeren svarer når presten Sigismund foreslår at de skal si du til hverandre: «Klokker er
klokker.

Og prest er prest.»
Mitt, sjåførsønnens opprør, var derfor blitt utdannelse, en rikmannsdatter, dresser fra Ferner Jacobsen og
hus på Voksenkollen.

Det hadde slått feil.

Far hadde nemlig den frekkhet å tilgi meg, hadde til og med vært så utspekulert at han spilte stolt.

Og jeg visste, da jeg hulket som et barn i begravelsen, at det ikke var i sorg over min mor, men i raseri
mot min far.

Setteren og naboen (merkelig, jeg husket ikke lenger hva han het) ble oppslukt av mørket og jeg krysset
veien.

Det hadde ikke stått noen fremmede biler i gata, og da jeg presset ansiktet mot garasjeruta, så jeg at den
også var tom.

Jeg snek meg hurtig inn i hagens rå, nesten stofflige svarthet og stilte meg under epletrærne der jeg
visste det var umulig å se noen fra stua.

Men jeg kunne se henne.

Diana gikk frem og tilbake på gulvet.
De utålmodige bevegelsene kombinert med Prada-telefonen som var presset mot øret hennes, fikk meg
til å anta at hun prøvde å ringe noen som ikke svarte.

Hun hadde på seg olabukser.

Ingen kunne bære et par olabukser som Diana.
Til tross for den hvite ullgenseren gikk hun med den ledige armen over brystet som om hun frøs.

Store hus bygget på trettitallet bruker tid på å varmes opp ved brå temperaturfall, uansett hvor mange
ovner du setter opp.

Jeg ventet til jeg var helt sikker på at hun var alene.
Kjente etter at pistolen satt i linningen.
Pustet dypt inn.
Dette ville bli det vanskeligste jeg noen gang hadde gjort.

Men jeg visste jeg ville greie det.

Den nye ville greie det.
Det var kanskje derfor gråten kom, fordi utfallet var gitt allerede.

Jeg lot tårene komme.

De rant som varme kjærtegn nedover kinnene mens jeg konsentrerte meg om å være stille, ikke trekke
lufta ukontrollert, ikke hulke.

Etter fem minutter var jeg tom og tørket kinnene.

Så gikk jeg fort opp til inngangsdøra og låste meg inn så stille jeg kunne.

Innenfor, i gangen, ble jeg stående og lytte.

Det var som huset holdt pusten, det eneste som brøt stillheten var smellene fra skrittene hennes mot
parkettgulvet oppe i stua.

Og snart skulle de også stoppe.

Klokka var ti på kvelden, og bak døra som sto på klem, skimtet jeg et blekt ansikt og et par brune øyne.

«Kan jeg få sove her?» spurte jeg.

Lotte svarte ikke.
Hun pleide ikke å gjøre det.
Men hun stirret som om jeg skulle være et spøkelse.

Hun pleide ikke å stirre eller se forskrekket ut heller.

Jeg smilte skjevt og trakk hånda over den glatte skallen.

«Jeg har kvittet meg med …» Jeg lette etter ordet, «… alt.»

Hun blunket to ganger.

Så åpnet hun døra, og jeg smatt inn.
Kapittel 20
Gjenoppstandelse Jeg våknet og så på klokka.
Åtte.
Det var på tide å begynne.
Jeg hadde det de kaller en stor dag foran meg.
Lotte lå på siden med ryggen mot meg, tullet inn i lakenene hun foretrakk fremfor dyne.

Jeg gled ut på min side av senga og kledde fort på meg.

Det var bikkjekaldt, og jeg var gjennomfrossen.

Jeg listet meg ut i gangen, dro på meg jakka, lua og hanskene og gikk ut på kjøkkenet.

I en av skuffene fant jeg en plastpose som jeg stappet ned i bukselomma.

Så åpnet jeg kjøleskapet og tenkte at det var den første dagen jeg våknet opp som morder.

En mann som hadde skutt en kvinne.

Det hørtes ut som noe i en avis, en slik sak jeg bladde forbi fordi de sakene alltid bare var vonde og
banale.

Jeg tok ut en kartong med rosa grapefruktjuice og skulle til å sette den mot kjeften.
Men ombestemte meg og hentet et glass ut av overskapet.

Man behøver ikke la alt forfalle bare fordi man var blitt morder.

Etter å ha drukket ut, skylt glasset og satt juicen på plass, gikk jeg ut i stua og satte meg i sofaen.

Den lille, svarte pistolen som lå i jakkelomma stakk meg i magen og jeg tok den ut.

Den luktet fremdeles, og jeg visste at den lukta for alltid ville komme til å minne meg om drapet.

Henrettelsen.
Ett skudd hadde vært nok.
På kloss hold, idet hun skulle til å omfavne meg.
Jeg hadde skutt inn i den favnen og truffet henne i det venstre øyet.

Var det bevisst?

Kanskje.
Kanskje hadde jeg villet ta fra henne noe, slik hun hadde prøvd å ta fra meg alt.

Og den svikefulle løgnersken hadde omfavnet blyet, den fallosformede kulen hadde trengt inn i henne slik
jeg en gang hadde gjort.

Aldri igjen.
Nå var hun død.
Tankene kom slik, i korte setninger som konstaterte faktiske ting.

Bra, jeg måtte fortsette å tenke slik, holde på kulda, ikke la følelsene slippe til.

Jeg hadde fortsatt noe å tape.

Jeg løftet fjernkontrollen og skrudde på TV-en.
Det var ikke noe nytt på tekst- TV, redaksjonen var vel ikke på plass så tidlig.

Det sto fremdeles at de fire likene ville bli identifisert i løpet av morgendagen, altså i dag, og at én person
fremdeles var savnet.

Én person.
De hadde forandret det fra «en politimann», hadde de ikke?

Betydde det i så fall at de nå visste at den savnede var arrestanten?

Kanskje, kanskje ikke, det var ingen ettersøkning.

Jeg bøyde meg over armlenet og grep røret på den gule fasttelefonen hennes, den jeg alltid så for meg
like ved Lottes røde lepper når jeg ringte.

Tungespissen hennes like ved mitt øre når hun vætet dem.
Jeg slo 1881, ba om to numre og avbrøt henne da hun sa at jeg ville få det opplest: «Jeg vil gjerne høre
det fra deg personlig i tilfelle jeg skulle ha noen

innvendinger mot taletydeligheten,» sa jeg.

Jeg fikk de to numrene, memorerte dem og ba henne sette meg over til det første.

Sentralbordet hos KRIPOS svarte på andre ring.

Jeg presenterte meg som Runar Bratli og sa at jeg var en slektning av Endride og Eskild Monsen, at jeg
var blitt bedt av familien om å hente klærne deres. Men ingen hadde altså sagt hvor jeg skulle møte opp
og hvem jeg skulle spørre etter.

«Et øyeblikk,» sa sentralborddamen og satte meg på vent.

Jeg lyttet til en overraskende fin panfløyteversjon av «Wonderwall» og tenkte på Runar Bratli.

Han var en kandidat jeg en gang hadde latt være å innstille til en lederjobb selv om han hadde vært den
klart best kvalifiserte.

Og høy.
Så høy at han under det siste intervjuet hadde klagd over at han måtte sitte krumbøyd i Ferrarien sin, en
investering han med et guttaktig smil hadde innrømt hadde vært et barnslig påfunn, at det sikkert handlet
om førtiårskrise og sånn.

Og jeg hadde notert: ÅPEN, SELVTILLIT NOK TIL Å EKSPONERE DÅRSKAP.

Alt hadde med andre ord vært etter boka.

Bare ikke kommentaren han hadde fulgt opp med: «Når jeg stanger hodet i taket på bilen, er det nesten
så jeg misunn…» Han hadde klippet av setningen der, flyttet blikket fra meg og bort på en av kundens
representanter og fortsatt med noe om at Ferrarien nå skulle byttes inn i en SUV, en slik som man tør å la
kona kjøre.

Alle rundt bordet hadde ledd.

Jeg også.
Og ikke med så mye som en trekning røpet at jeg hadde fullført setningen for ham: «… misunner deg
som er så liten.»

Og at jeg akkurat hadde strøket ham fra innstillingen.

Dessverre eide han ikke noe interessant kunst.

«De ligger på Rettsmedisinsk.»
Det var resepsjonsdamens stemme igjen.
«Altså på Rikshospitalet i Oslo.»
«Å?» sa jeg og prøvde å ikke overdrive enfoldigheten.

«Hvorfor det?»
«Det er fast rutine når det er mistanke om noe kriminelt.

Det ser ut som bilen er blitt påkjørt av denne traileren.»

«Jeg skjønner,» sa jeg.

«Det var vel derfor de ba meg om å hjelpe dem.
Jeg bor i Oslo, skjønner du.»
Damen svarte ikke.
Jeg kunne se for meg hennes himlende øyne og lange, nøye malte negler tromme utålmodig mot
bordplaten.

Men jeg kunne selvfølgelig ta feil.

Å være hodejeger betyr ikke nødvendigvis at man er menneskekjenner eller spesielt empatisk.

Om man skal til topps i denne bransjen, tror jeg tvert om at det kan være en ulempe.

«Kan du få meldt ifra til rette vedkommende på Rettsmedisinsk at jeg er på vei opp til dem nå?» spurte
jeg.

«Navnet var altså Runar Bratli.»

Jeg kunne høre henne nøle.
Oppgaven hørte åpenbart ikke inn under hennes stillingsbeskrivelser.

Stillingsbeskrivelser i det offentlige er som regel makkverk, tro meg, jeg leser dem stadig vekk.

«Jeg har ikke noe med dette å gjøre, jeg bare hjelper til,» sa jeg.

«Så jeg forventer at jeg blir tatt imot av noen og kan få det fort overstått.»

«Jeg skal forsøke,» sa hun.

Jeg la på og slo det andre nummeret.
Han svarte på femte ring.
«Ja?»
Stemmen hans lød utålmodig, nesten irritert.
Jeg prøvde å høre på bakgrunnslydene hvor han var.

I mitt hus eller i sin egen leilighet.

«Bøh,» sa jeg og la på.
Dermed var Clas Greve alarmert.
Jeg visste ikke hva han kom til å gjøre, men han kom i hvert fall til å skru på GPS-en og sjekke hvor
gjenferdet var.

Jeg gikk tilbake til døråpningen.

I soveromsmørket kunne jeg bare skimte konturene av kroppen hennes under lakenet.
Jeg motsto en plutselig impuls; å kle av meg, gli under lakenene igjen, legge meg inntil henne.

I stedet kjente jeg på en merkelig følelse om at alt som hadde skjedd ikke hadde handlet om Diana, men
om meg.

Jeg lukket soveromsdøra stille igjen og gikk.

Akkurat som da jeg hadde kommet, traff jeg ingen i oppgangen som jeg kunne si et «godmorgen» eller et
«god kveld» til.

Heller ikke da jeg kom ut på gata, var det noen som besvarte mine vennlige nikk, ingen som så på meg
eller på annen måte bekreftet min eksistens.

For det hadde gått opp for meg at det var det som var følelsen: Jeg fantes ikke.

Det var på tide å finnes igjen.

Rikshospitalet ligger i en av Oslos mange slake åser, hevet over byen.

Før det ble bygget, lå det bare et lite sinnssykehus her.

Et navn som ble byttet til anstalt for gale mennesker.

Så til asyl, deretter til psykiatrisk avdeling.

Og så videre etter hvert som allmuen forsto at det nye ordet betydde helt alminnelig galskap, det også.

Jeg har personlig aldri skjønt denne ordleken, bortsett fra at de som bestemmer det, må være av den
oppfatning at folk generelt er en gjeng fordomsfulle idioter som i størst mulig grad må føres bak lyset.

Ikke at de ikke kan ha rett i det, men det var uansett befriende å høre kvinnen bak glassveggen si: «Du
skal ned i likkjelleren, Bratli.»

Å være lik er åpenbart greit.

Ingen påpeker det opprørende i å bli kalt lik, at det tross alt er flere kvaliteter ved et dødt menneske enn
at det er dødt, at ordet lik reduserer dem til et stykke kjøtt hvor hjertet tilfeldigvis ikke banker lenger, og
hva så?

Eller kanskje det skyldes at likene ikke kan påberope seg minoritetsstatus, de er jo i sørgelig flertall.

«Ned trappen der borte,» sa hun og pekte.

«Jeg ringer ned og sier at du er på vei.»

Jeg gjorde som hun hadde sagt.
Skrittene mine gjallet mellom de hvite, tomme veggene, det var ellers svært stille her.
Langt inne i en lang, smal og hvit korridor i etasjen under, med den ene foten innenfor en åpen dør, sto en
mann kledd i grønne sykehusklær.

Han kunne vært en kirurg, men noe med den overdrevent avslappede holdningen hans, eller kanskje det
var barten, fortalte meg at han holdt til lenger ned i hierarkiet.

«Bratli?» ropte han så høyt at det virket som en bevisst fornærmelse mot de sovende i etasjen.

Ekkoet rullet faretruende frem og tilbake i korridoren.

«Ja,» sa jeg og skyndte meg bort til ham så vi ikke skulle behøve mer av denne ropingen.

Han holdt døra oppe for meg, og jeg steg inn.

Det var en slags garderobe.
Mannen gikk foran meg bort til et skap som han åpnet.

«De ringte fra KRIPOS og sa du skulle hente tingene til Monsen-gutta,» sa han, fremdeles med denne
overdrevent kraftige stemmebruken.

Jeg nikket.
Pulsen min slo hardere enn jeg hadde håpet.

Men ikke så hardt som jeg hadde fryktet.

Dette var tross alt en kritisk fase, planens svake punkt.

«Og hvem er så du?»

«Firmenning,» sa jeg lett.
«De pårørende ba meg hente klærne deres.

Bare klærne, ikke verdisaker.»

Jeg hadde med omhu bestemt meg for «pårørende».
Det kunne riktignok høres påfallende formelt ut, men ettersom jeg ikke visste om Monsen-tvillingene
hadde vært gift eller hadde foreldre i live, måtte jeg bruke ord som dekket alle muligheter.

«Hvorfor vil ikke fru Monsen ta dem med selv?» sa portøren.

«Hun kommer jo hit i tolvtida.»

Jeg svelget.
«Hun orker vel ikke tanken på alt blodet.»

Han flirte: «Men det gjør du?»

«Ja,» sa jeg enkelt og håpet intenst at det ikke skulle komme flere spørsmål.

Portøren trakk på skuldrene og rakte frem et ark festet til et skriveunderlag.

«Signer for utleveringen her.»

Jeg skriblet ned en R med en bølgelinje bak etterfulgt av en B og tilsvarende bølge og en avsluttende
prikk over i-en.
Portøren så tenksomt ned på signaturen.
«Har du et ID-kort også, Bratli?»
Jeg hadde fryktet dette.
Planen knaket i sammenføyningene.

Jeg slo meg på bukselommene og satte opp et beklagende smil: «La visst igjen lommeboka i bilen nede
på parkeringsplassen.»

«Oppe på parkeringsplassen, mener du?»

«Nei, nede.
Jeg står i Forskningsparken.»
«Helt der nede?»
Jeg så nølingen hans.
Jeg hadde naturligvis tenkt igjennom dette scenariet på forhånd.

Dersom jeg ble sendt av gårde etter ID, ville jeg bare gå derfra uten å returnere.

Ingen katastrofe, men jeg ville heller ikke ha oppnådd det jeg hadde kommet for.

Jeg ventet.
Og hørte på de to første ordene at beslutningen hadde gått i min disfavør.

«Sorry, Bratli, men vi må være på den sikre siden.

Ikke ta det ille opp, men drapssaker tiltrekker seg veldig mange underlige individer.

Med svært underlige interesser.»

Jeg spilte forbløffet.
«Mener du at … at folk samler på klærne til drepte mennesker?»

«Du vil ikke tro hva noen finner på,» sa han.

«For alt jeg veit har du aldri truffet Monsen-gutta, bare lest om saken i avisa.

Sorry, men sånn er det blitt.»

«Greit, jeg er snart tilbake,» sa jeg og gikk mot døra.

Hvor jeg stanset som om jeg hadde kommet på noe og spilte det siste kortet mitt.

Nærmere bestemt: kredittkortet.

«Mens jeg husker det,» sa jeg og grep ned i baklomma. «Sist Endride var hos meg, la han igjen
kredittkortet sitt.

Du kunne kanskje få gitt det til moren hans når hun kommer …»

Jeg rakte det til portøren som tok imot og kikket på navnet og bildet av den skjeggete unge mannen.

Jeg tok min tid, men var allerede halvveis ute av døra da jeg endelig hørte stemmen hans bak meg:
«Det er godt nok for meg, Bratli.

Her, ta med deg greiene.»

Jeg snudde meg lettet.
Trakk opp plastposen jeg hadde stappet ned i bukselomma og dyttet klærne nedi.

«Fått med deg alt?»

Jeg kjente etter utenpå baklommene på Endrides uniformsbukse.

Kjente at den var der fortsatt, plastposen med mitt avklippede hår.

Jeg nikket.
Jeg måtte beherske meg for ikke å løpe da jeg forlot ham.

Jeg hadde allerede gjenoppstått, jeg fantes igjen, og det skapte en merkelig, indre jubel.

Hjulene snurret igjen, hjertet slo, blodet og skjebnen var i omløp.

Jeg tok trappa i lange byks, passerte kvinnen bak glassveggen med lette trinn og hadde lagt hånda på
dørhåndtaket da jeg hørte en kjent stemme bak meg.

«Hei, der, mister!

Vent.»
Selvfølgelig.
Det hadde vært for lett.
Jeg snudde meg langsomt.
En mann, også han kjent, kom mot meg.
Han holdt opp et ID-kort.
Dianas hemmelige forelskelse.
Og jeg tenkte den kjetterske tanken: Jeg er ferdig.

«KRIPOS,» sa mannen med dyp flykapteinstemme.

Sfærisk støy, korn av drop- outs.

«Kan jeg få snakke litt med Dem, mis-er?»
Som en skrivemaskin med en slitt bokstav.
Det sies at vi ubevisst skaper oss et bilde av mennesker vi ser på film eller TV som større enn de er i
virkeligheten.

Dette var ikke tilfelle med Brede Sperre.

Han var enda større enn jeg hadde trodd.
Jeg tvang meg til å stå stille mens han kom mot meg.

Så tårnet han over meg.

Fra høyt der oppe, under en lys, gutteaktig lugg, klippet og temmet så den skulle virke tilforlatelig vilter, så
et par stålgrå øyne ned på meg.

En av tingene jeg hadde plukket opp om Sperre, var at han skulle ha hatt et forhold til en veldig kjent og
veldig mannlig, norsk politiker.

Nå er selvfølgelig homserykter det endelige beviset på at en er blitt kjendis, selve adelsmerket, så å si.

Det var bare det at personen som hadde fortalt meg dette – en av baron von Bulldogs guttemodeller som
hadde tigget seg inn på Dianas vernissasjer – påsto at han selv hadde latt seg sodomiseres av
«politiguden» som han med ærefrykt hadde kalt ham.

«Det er bare å snakke det,» sa jeg med et stivt smil og håpet penetrasjonsangsten ikke syntes i øynene
mine.

«Fint, mister.
Jeg hør-e akkurat at De var firmenningen til Monsen-gutta og kjenner dem godt.

De kan kanskje hjelpe oss å iden-ifisere likene?»

Jeg svelget.
Høflighetsformen «Dem» og den halve frekkheten «mister» i samme setning.

Men Sperres blikk var nøytralt.

Lekte han statusleken eller gjorde han det bare automatisk, nærmest som en yrkesrefleks?

Jeg hørte meg selv stammende gjenta «identifisere?» som om begrepet var totalt ukjent for meg.

«Moren deres er her om noen timer,» sa Sperre.

«Men all tid vi kan spare … Vi ville sette p-is på det, det er unnagjort på noen seku-der.»

Jeg ville ikke.

Kroppen min strittet imot og hjernen min forlangte at jeg skulle avslå og komme meg til helvete bort
derfra.

For jeg var altså vekket til live.

Jeg – det vil si plastposen med hår jeg bar på – var nå en person som igjen var i bevegelse på Clas
Greves GPS-mottager.

Det var bare et spørsmål om tid før han ville gjenoppta jakten, jeg kunne allerede være lukta av bikkje i
lufta, kjenne panikken stå og trippe.

Men en annen del av hjernen, den som hadde den nyes stemme, sa at jeg ikke kunne nekte.
At det ville vekke mistenksomhet.
At det bare ville ta noen sekunder.
«Selvfølgelig,» sa jeg og holdt på å smile før jeg kom på at det ville oppfattes som en upassende
reaksjon på å skulle identifisere likene av sine egne slektninger.

Vi gikk tilbake samme vei som jeg hadde kommet.

Portøren nikket flirende til meg da vi gikk gjennom garderoben.

«De bør være forberedt på at avdøde er ille tilredt,» sa Sperre og åpnet en tung metalldør.

Vi steg inn i liksalen.

Jeg grøsset.
Alt ved rommet brakte assosiasjoner til innsiden av et kjøleskap: hvite vegger, tak og gulv, noen få
plussgrader og kjøtt som var gått ut på dato.

De fire likene lå på rekke og rad på hver sin metallbenk.

Føttene stakk ut under hvite lakener og jeg slo fast at filmkonvensjonen hadde rot i virkeligheten; de
hadde faktisk hver sin metallbrikke knyttet fast til stortåen.

«Klar?» sa Sperre.
Jeg nikket.
Han nappet av to lakener, fort og elegant som en tryllekunstner.

«Trafikkulykker,» sa politimannen og vippet på hælene.

«Det verste.
Vanskelig å identifisere, som du ser.»
Det foresvevde meg plutselig at Sperre snakket unormalt langsomt.

«Det skulle vært fem i bilen, men vi fant bare disse fire kroppene.

Sannsynligvis havnet den femte i elva og fløt vekk.»

Jeg stirret, svelget og pustet tungt gjennom nesa.

Påtatt, selvfølgelig. For selv nakne så Monsen-tvillingene bedre ut nå enn de hadde gjort i bilvraket.

Dessuten luktet det ikke her inne.

Ingen gassfylt avføring, ingen duft av blod og bensin eller stanken av et menneskes indre.

Det hadde gått opp for meg at synsinntrykk er overvurdert, at lyd og lukt terroriserer sanseapparatet på
en mye mer effektiv måte.

Som den knasende lyden når bakhodet på en død kvinne,

akkurat skutt gjennom øyet, treffer parketten.
«Det er Monsen-tvillingene,» hvisket jeg.
«Ja, så langt har vi greid å resonnere også.
Spørsmålet er bare …» Sperre gjorde en lang – en virkelig lang – kunstpause.

Herregud.
«Hvem av dem er Endride og hvem er Eskild?»
Til tross for vintertemperaturen i rommet var jeg våt av svette under klærne.

Snakket han så langsomt med vilje?

Var det en ny avhørsmetode jeg ikke kjente til?

Blikket mitt gled over de nakne kroppene og fant merket jeg hadde satt.

Såret som gikk fra ribbeina og over magen var fremdeles åpent og hadde svarte blodskorper langs
kantene.

«Det er Endride,» slo jeg fast og pekte.

«Den andre er Eskild.»
«Hm,» sa Sperre fornøyd og noterte.
«De må ha kjent tvillingene svært godt.
Ikke engang kollegene deres som har vært her, har greid å se forskjell.»

Jeg svarte med et sørgmodig nikk.

«Tvillingene og jeg var hverandre veldig nære.
Særlig den siste tiden.
Kan jeg gå nå?»
«Ja visst,» sa Sperre, men fortsatte å notere på en måte som ikke innbød til at jeg bare kunne forlate
ham.

Jeg så på klokka bak hodet hans.

«Eneggede tvillinger,» sa Sperre og skrev og skrev.
«Ironisk, eller hva?»
Hva i helvete skrev han?
Den ene var Endride, den andre Eskild, hvor mange ord var det egentlig bruk for?

Jeg visste jeg burde la være, men jeg greide ikke.

«Hva er ironisk?»
Sperre sluttet å skrive og så opp.
«Født i samme sekund fra samme egg.
Død i samme sekund i samme bil.»
«Det var vel ingen ironi i det.»
«Ikke?»
«Overhodet ingen jeg kan se.»
«Mm.
Du har rett. Paradoks er vel ordet jeg leter etter.»

Sperre smilte.
Jeg kjente blodet begynne å boble.
«Det er ikke noe paradoks heller.»
«Men det er i alle fall rart.
Det har en slags kosmisk logikk, synes du ikke?»

Jeg mistet kontrollen, så knokene hvitne da jeg klemte rundt posen og hørte stemmen min dirre: «Ingen
ironi, ingen parodi, ingen kosmisk logikk.»

Volumet steg.
«Bare en tilfeldig symmetri av liv og død som ikke engang er så tilfeldig siden de som mange andre
eneggede tvillinger valgte å tilbringe mye tid i umiddelbar nærhet av hverandre.

Lynet slo ned, de var sammen.

End of story.»
Det siste hadde jeg nesten ropt.
Sperre så på meg med et tenksomt blikk.
Han hadde satt pekefinger og tommel mot hver sin munnvik og nå dro han dem nedover haken.

Jeg kjente det blikket.

Han var en av de få.
Han hadde avhørerblikket, blikket som kunne avsløre løgn.

«Nå, Bratli,» sa han. «Er det noe som plager deg?»

«Beklager,» sa jeg, smilte vissent og visste at jeg måtte si noe sant nå, noe som ikke slo ut på
løgndetektoren som stirret på meg.

«Jeg hadde et oppgjør med min kone i går kveld, og nå denne ulykken.

Jeg er litt ute av meg.

Beklager så mye.
Jeg skal komme meg ut herfra nå.»
Jeg snudde på hælen og gikk.

Sperre sa noe, kanskje en avskjedshilsen, men det ble overdøvet av metalldøra som slo igjen bak meg
og sendte en drønnende basstone gjennom rommet.

Kapittel 21
Invitasjon Jeg gikk på trikken på stoppestedet utenfor Rikshospitalet, betalte konduktøren i kontanter og
sa «til sentrum».

Han smilte skjevt mens han vekslet, antagelig var prisen den samme uansett hvor langt jeg skulle.

Jeg hadde selvfølgelig tatt trikk før, som liten, men jeg husket ikke rutinene så godt.

Gå ut døra bak, ha billetten klar for kontroll, trykk på stopp-knappen i god tid, forstyrr ikkje føraren.

Mye hadde forandret seg.

Skinnestøyen var mindre øredøvende, reklametekstene på veggene mer øredøvende og utadvendte.

Menneskene på setene mer innadvendte.

I sentrum skiftet jeg transportmiddel, til en buss som tok meg med nordøstover.

Fikk beskjed om at jeg kunne reise på trikkebilletten.

Fantastisk.
For en slikk og ingenting navigerte jeg meg gjennom byen på en måte jeg ikke hadde visst var mulig.

Jeg var i bevegelse.

En blinkende dott på Clas Greves GPS-dings, jeg syntes jeg kunne føle forvirringen hans: Hva faen er det
som skjer, flytter de på liket?

Jeg gikk av bussen på Årvoll og begynte å gå oppover bakkene mot Tonsenhagen.

Jeg kunne ha gått av nærmere Oves leilighet, men alt jeg gjorde nå hadde en hensikt.

Det var formiddagsstille i disse boligstrøkene.

En krokrygget gammel dame stavret seg frem langs fortauet med en trillebag med skrikende, usmurte hjul
bak seg.

Like fullt smilte hun til meg som om det var en herlig dag, en flott verden, et deilig liv.

Hva tenkte Clas Greve nå?

At det måtte være en likbil som kjørte Brown til barndomshjemmet eller noe sånn, men at det var da faen
så sakte det plutselig gikk, var det kø?

To tyggegummityggende, tungt sminkede fjortisjenter med skolesekker og tettsittende bukser som presset
fedmeproblemet opp og fram, kom mot meg.

De skulte kort, men sluttet ikke å snakke høyt om noe som tydeligvis opprørte dem.

Idet vi passerte hverandre, fikk jeg med meg et: «… urettferdig, assa!»

Jeg tippet at de skulket, var på vei ned til et konditori på Årvoll, og at urettferdigheten ikke gjaldt det
faktum at åtti prosent av jordas fjortiser ikke hadde råd til solskinnsbollene de snart skulle sette til livs.

Og det gikk opp for meg at om Diana og jeg hadde fått det barnet den gangen, ville hun – jeg var
overbevist om at det var en jente selv om Diana alt hadde kalt det Eyolf – en dag sett på meg med
nettopp slike maskaratunge øyne og ropt at det var urettferdig, assa, hun og venninnen ville til Ibiza og de
gikk tross alt på videregående!
Og at jeg … jeg kunne levd med det, tror jeg.
Veien passerte en park med en stor dam midt i og jeg tok en av de brune stiene som førte mot en
treklynge på den andre siden.

Ikke fordi det var en snarvei, men for å få dotten på Greves GPS til å bevege seg utenfor veiene på
kartet.

Lik kan kanskje flyttes rundt i en bil, men de beveger seg ikke i terrenget.

Det var bekreftelsen på mistanken som min wake-up-call fra Lotte i morges hadde plantet i den
nederlandske hodejegerens hode: at Roger Brown hadde gjenoppstått fra de døde.

At Brown ikke hadde ligget i likkjelleren på Rikshospitalet slik det hadde sett ut på GPS-en, men antagelig
i en sykeseng i det samme bygget.

Men de hadde jo meldt på nyhetene at alle i bilen var døde, hvordan …?

Jeg er kanskje ikke spesielt empatisk, men jeg er en god bedømmer av intelligens, så god at jeg brukes
til å ansette ledere for Norges største bedrifter.

Så mens jeg travet rundt dammen, gikk jeg igjen igjennom Clas Greves sannsynlige resonnement akkurat
nå.

Som var enkelt.

Han måtte komme etter meg, måtte ekspedere meg, selv om det nå innebar mye mer risiko enn før.

For jeg var ikke lenger bare en som kunne stoppe HOTEs planer om å overta Pathfinder, jeg var et vitne
som kunne få ham i heisen for drapet på Sindre Aa.

Om jeg altså fikk leve lenge nok til at saken kom for retten.

Jeg hadde kort sagt sendt ham en invitasjon han ikke kunne takke nei til.

Jeg var kommet til den andre siden av parken, og idet jeg passerte klyngen av bjørketrær, strøk jeg
fingrene langs den tynne, hvite, flassende barken, presset dem lett mot stammens hardhet, bøyde
fingrene så neglene skrapet over overflaten.

Snuste på fingertuppene, stoppet, lukket øynene og trakk inn duften mens minner om barndom, lek,
latter, forundring, frydefull redsel og oppdagelse strømmet på.

Alle de bitte små tingene jeg trodde jeg hadde mistet, men som selvfølgelig var der, innkapslet, de
forsvant ikke, de var vannbarn.
Den gamle Roger Brown hadde ikke vært i stand til å finne dem igjen, men den nye kunne.

Hvor lenge kom den nye til å leve?

Ikke mye lenger nå.
Men det gjorde ikke noe, han skulle leve sine siste timer mer intenst enn den gamle hadde levd alle sine
trettifem år.

Jeg var varm da jeg endelig så huset til Ove Kjikerud.

Jeg gikk opp i skogbrynet og satte meg på en stubbe hvor jeg hadde god oversikt over veien med
rekkehusene og blokkene.

Og slo fast at folk på østkanten ikke har så forskjellig utsikt som folk fra vestkanten.

Vi så alle Postgirobygget og Plaza Hotel.

Byen fremsto verken som styggere eller penere.

Eneste forskjellen var i grunnen at herfra så man vestkanten.

Som fikk meg til å tenke på at da Gustave Eiffel hadde bygget sitt berømte tårn til verdensutstillingen i
Paris i 1889, sa kritikerne at den fineste utsikten i Paris var fra Eiffeltårnet fordi det var det eneste stedet i
Paris hvor man ikke så Eiffeltårnet.

Og jeg tenkte at slik var det kanskje å være Clas Greve; at verden for ham måtte fortone seg som et litt
mindre heslig sted.

Fordi han ikke kunne se seg selv gjennom andres øyne.

Mine for eksempel.

Jeg så ham.
Og jeg hatet ham.
Hatet ham med en slik overrumplende styrke og intensitet at det nesten skremte meg.

Men det var ikke et grumsete hat, tvert om, det var et purt, oppriktig, nesten uskyldig hat, slik jeg innbiller
meg at korstogfareren måtte ha hatet gudsbespotterne.

Og derfor kunne jeg idømme Greve dødsstraffen med samme avmålte, naive hat som den overbevist
kristne amerikaneren sender sine drapsdømte nester til slaktebenken.

Og dette hatet var på mange måter en klargjørende følelse.

Det fikk meg for eksempel til å skjønne at det jeg hadde følt for far, ikke var hat.

Sinne?
Ja.
Forakt?
Kanskje.
Medlidenhet?
Definitivt.
Og hvorfor?
Mange grunner, sikkert.
Men jeg så nå at raseriet mitt skyldtes at jeg innerst inne hadde følt at jeg var som ham, at jeg hadde det i
meg å bli akkurat som ham: en drikkfeldig, pengelens konebanker som mente øst var øst og aldri kunne
bli vest.

Og nå var jeg altså blitt ham, endelig og fullt ut.

Latteren boblet opp i meg, og jeg gjorde ikke noe for å stanse den.

Ikke før den gjallet mellom trestammene, en fugl lettet fra en grein over meg og jeg så en bil komme nede
i veien.

En sølvgrå Lexus GS 430.

Han hadde kommet raskere enn jeg hadde forventet.
Jeg reiste meg fort opp og gikk ned til Ove Kjikeruds hus.

Da jeg sto på trappa og skulle føre nøkkelen inn i låsen, så jeg på hånda mi.

Vibrasjonen var nesten umerkelig, men jeg så den.

Det var instinktene, urfrykten.
Clas Greve var den type dyr som gjør andre dyr redde.

Jeg traff nøkkelhullet på første forsøk.

Vred om, åpnet døra og gikk fort inn i leiligheten.
Fremdeles ingen lukt.
Satte meg opp i senga, skjøv meg bakover til jeg satt med ryggen mot hodegjerdet og vinduet.

Sjekket at dyna dekket Ove som lå ved siden av meg. Ventet.

Sekundene tikket av gårde.

Og hjertet.
To hjerteslag i sekundet.
Clas Greve var naturligvis forsiktig.
Han ville forsikre seg om at jeg var alene.
Og selv om jeg var alene, visste han nå at jeg ikke var så ufarlig som han først hadde trodd.

For det første hadde jeg sannsynligvis noe å gjøre med at bikkja hans var borte.

For det andre hadde han antagelig vært der, sett liket av henne, og visste at jeg var i stand til å drepe.

Jeg hørte ikke at det gikk i døra.

Hørte ikke skrittene hans.
Så bare at han plutselig sto der foran meg.
Stemmen hans var myk og smilet oppriktig beklagende: «Unnskyld at jeg buser inn igjen på denne
måten, Roger.»

Clas Greve var kledd i svart.

Svarte slacks, svarte sko, høyhalset, svart genser, svarte hansker.

På hodet en svart ullue.

Det eneste som ikke var svart, var den sølvskimrende Glocken.

«Det er greit,» sa jeg.

«Det er visittid.»
Kapittel 22
Stumfilm Det hevdes at fluens tidsoppfattelse, grunnen til at de opplever en håndflate som farer mot dem
som gjespende langsomt, er at informasjonen den får gjennom fasettøynene mater den med en så stor
datamengde at naturen har måttet utstyre fluen med en ekstra rask prosessor for å kunne behandle alt
fortløpende.

I flere sekunder hersket total stillhet i stua.

Hvor mange vet jeg ikke.

Jeg var en flue og håndflaten var på vei.
Ove Kjikeruds Glock-pistol var rettet mot mitt bryst. Clas Greves blikk mot min blanke skalle.

«A-ha,» sa han endelig.

Dette ene ordet rommet alt.
Alt om hvordan vi mennesker har kunnet underlegge oss jorden, kunnet herske over elementene, kunnet
drepe vesener som er oss overlegne i hurtighet og styrke.

Prosessorkapasitet.
Clas Greves «a- ha» kom i enden av et ras av tanker, søk på og siling av hypoteser, ubønnhørlig
deduksjon som til sammen ledet frem til en uunngåelig konklusjon: «Du klippet av deg håret, Roger.»

Clas Greve var – som tidligere antydet – en intelligent person.

Han hadde selvfølgelig gjort mer enn å slå fast det banale faktum at håret mitt var fjernet, men også når,
hvor og hvorfor det hadde skjedd.

Fordi det fjernet all forvirring, besvarte alle spørsmål.

Derfor la han til, mer som en slutning enn et spørsmål: «I bilvraket.»

Jeg nikket.
Han satte seg i stolen foran fotenden av senga, vippet den mot veggen bak uten at pistolløpet vek en
tomme fra meg.
«Og så?
Plantet du håret på et av likene?»
Jeg stakk venstre hånd i jakkelomma.
«Hold an!» skrek han, og jeg så fingeren presse inn avtrekkeren.

Ingen erigert hane.

Glock 17.
En dame.
«Det er venstre hånd,» sa jeg.
«OK.
Langsomt.»
Jeg tok hånda langsomt ut og slengte plastposen med hår på bordet.

Greve nikket sakte uten å ta blikket fra meg.

«Så du skjønte det,» sa han.
«At senderne satt i ditt eget hår.
Og at det var hun som hadde plassert dem der for meg.

Det var derfor du drepte henne, ikke sant?»

«Føltes det som et tap, Clas?» spurte jeg og lente meg tilbake.

Hjertet mitt hamret, likevel følte jeg meg merkelig avslappet i denne avskjedsstunden.

Kjødets dødsangst og åndens sinnsro.

Han svarte ikke.
«Eller var hun bare – hva kalte du det – et middel til å nå målet?

En utgift til inntekts ervervelse?»

«Hvorfor vil du vite dette, Roger?»
«Fordi jeg vil vite om slike som du virkelig finnes eller bare er fiksjon.»

«Slike som meg?»

«Mennesker som ikke er i stand til å elske.»
Greve lo.
«Ville du ha svar på det, kunne du jo bare sett deg selv i speilet, Roger.»

«Jeg elsket noen,» sa jeg.

«Du imiterte kanskje kjærlighet,» sa Clas.
«Men elsket du virkelig?
Har du beviser for det?
Jeg ser nemlig bare beviser for det motsatte, at du nektet Diana det eneste hun ville ha ved siden av deg;
et barn.»

«Jeg ville gitt henne det.»

Han lo igjen.
«Så du ombestemte deg?
Når skjedde det?
Når ble du den botferdige ektemannen?
Da du oppdaget at hun knullet en annen mann?»
«Jeg tror på bot,» sa jeg stille. «På bot.
Og på tilgivelse.»
«Og nå er det altså for sent,» sa han.
«Diana fikk verken din tilgivelse eller dine barn.»
«Ikke dine heller.»
«Det var aldri min hensikt å gi henne noe barn, Roger.»

«Nei, men om du hadde ønsket det, ville du likevel ikke vært i stand til det, ville du vel?»

«Selvfølgelig ville jeg det.

Trodde du at jeg var impotent?»
Han sa det fort.
Så fort at bare en flue oppfattet nanosekundet med nøling.

Jeg pustet inn.

«Jeg har sett deg, Clas Greve.
Jeg har sett deg i … froskeperspektiv.»
«Hva faen er det du rører om nå, Brown?»
«Jeg har sett dine organer for reproduksjon på nærere hold enn jeg frivillig ville valgt.»

Jeg så munnen hans langsomt åpne seg, og fortsatte: «På en utedass utenfor Elverum.»

Greves munn så ut til å formulere noe, men det kom ingenting ut.

«Var det slik de fikk deg til å snakke når du satt i kjelleren i Surinam?

Vold mot testiklene?

Slag? Kniv?

De tok ikke lysten, bare forplantningsevnen, ikke sant?

Det som var igjen av ballene, så ut som var sydd igjen med grov tråd.»

Greves munn var lukket nå.

En rett strek i et forstenet ansikt.
«Det forklarer den fanatiske jakten på det du selv fortalte var en ganske betydningsløs dopsmugler i
jungelen, Clas.

Sekstifem dager, var det ikke?

For det var han, ikke sant?
Det var han som hadde skjært i manndommen din.
Tatt fra deg evnen til å lage kopier av deg selv.
Han hadde tatt fra deg alt.
Nesten.
Så du tok livet hans.
Og det forstår jeg.»
Jo da, det var Inbaud, Reid og Buckleys underpunkt tre i trinn to: Foreslå et moralsk akseptabelt motiv for
forbrytelsen.
Men jeg trengte ikke lenger hans tilståelse.
I stedet fikk han min.
På forhånd: «Jeg forstår, Clas, fordi jeg har tenkt å drepe deg av samme grunn.

Du tok fra meg alt.

Nesten.»
Greves munn lagde en lyd som jeg skjønte skulle være en latter.

«Hvem er det som sitter med pistolen her, Roger?»

«Jeg skal drepe deg slik jeg drepte den fordømte bikkja di.»

Jeg så kjevemusklene hans strammes da han bet sammen, så knokene hvitne.

«Du fikk aldri sett den, gjorde du vel?

Den endte sine dager som kråkemat.
Spiddet på svansen av Aas traktor.»
«Du gjør meg kvalm, Roger Brown.
Du sitter der og moraliserer mens du selv er en dyredreper og barnemorder.»

«Du har rett.

Men feil i det du sa til meg på sykehuset.
At barnet vårt hadde Downs syndrom.
Tvert om, alle prøver viste at det var friskt.

Jeg overtalte Diana til abort rett og slett fordi jeg ikke ville dele henne med noen.

Har du hørt noe så barnslig?

Ren, skjær sjalusi mot et ufødt barn.

Jeg antar at jeg ikke fikk nok kjærlighet i oppveksten, hva tror du?

Du hadde det kanskje på samme måte, Clas?

Eller var du ond fra fødselen av?»
Jeg tror ikke Clas fikk med seg spørsmålene for han stirret på meg med dette måpende uttrykket som
viste at hjernen igjen jobbet på spreng.

Rekonstruerte, fulgte beslutningstreets forgreininger baklengs mot stammen, mot sannheten, mot dit det
hele hadde startet.

Og fant det.
En enkelt setning på sykehuset.
Noe han selv hadde sagt: «… ta abort fordi ungen har Downs syndrom.»

«Så fortell meg,» sa jeg da jeg så at han forsto.

«Har du elsket noen andre enn bikkja di?»

Han løftet pistolen.

Det var bare sekunder igjen av den nye Roger Browns korte liv.
Det funklet i Greves isblå øyne og den myke stemmen var bare en hvisken nå: «Jeg hadde tenkt å gi deg
et enkelt hodeskudd i respekt for at du har vært et bytte en jeger verdig, Roger.

Men jeg tror jeg går tilbake til den opprinnelige planen likevel.

Å skyte deg i magen.

Har jeg fortalt deg om mageskudd?
Kulen som gjennomborer milten og får magesyren til å renne ut og brenne seg gjennom resten av
innvollene?

Så skal jeg vente med å drepe deg til du trygler meg om det.

Og det kommer du til å gjøre, Roger.»

«Kanskje du burde kutte ut pratingen og skyte, Clas.

Kanskje ikke vente så lenge som du gjorde på sykehuset?»

Greve lo igjen.
«Å, jeg tror ikke du har invitert politiet hit, Roger.

Du har drept en kvinne.

Du er en morder som meg.
Dette er mellom oss.»
«Tenk deg om, Clas.
Hvorfor tror du jeg tok sjansen på å dra opp til Rettsmedisinsk og lure dem til å utlevere meg den posen
der med hår?»

Greve trakk på skuldrene.

«Enkelt.
Det er DNA-bevis.
Sannsynligvis det eneste de hadde som kunne vært brukt mot deg.

De tror jo navnet på den de leter etter er Ove Kjikerud.

Med mindre du ville ha igjen den flotte manken din da.

Lage parykk av den kanskje?

Diana fortalte meg at håret ditt var veldig viktig for deg.

At du brukte det til å kompensere for høyden.

Eller skal vi heller si litenheten?»
«Riktig,» sa jeg.
«Men feil.
Det hender at hodejegeren glemmer at hodet han jakter på kan tenke.

Jeg vet ikke om det tenker bedre eller dårligere uten hår, men i dette tilfellet har det lokket jegeren inn i en
felle.»
Greve blunket langsomt, samtidig som jeg så at kroppen hans spente seg, at han ante uråd.

«Jeg ser ikke noen felle, Roger.»

«Den er her,» sa jeg og hev dyna ved siden av meg til side.

Jeg så at blikket hans falt på liket av Ove Kjikerud.

Og på Uzi maskinpistolen som lå på brystet hans.
Han reagerte lynraskt, rettet pistolen mot meg.

«Ikke prøv deg, Brown.»

Jeg førte hendene mot maskinpistolen.
«Ikke!» skrek Greve.
Jeg løftet våpenet.
Greve fyrte av.
Smellet fylte rommet.
Jeg rettet løpet mot Greve.
Han hadde reist seg halvveis opp i stolen og fyrte av en gang til.

Jeg trykket inn avtrekkeren.

Trykket den helt tilbake.
Det lød et hest brøl av bly som flerret opp lufta, Oves vegger, stolen, Clas Greves svarte bukser, den
perfekte lårmuskulaturen under, flerret opp skrittet og forhåpentligvis kjønnet som hadde vært inne i
Diana, puklene av magemuskler og organene de skulle beskytte.

Han falt ned igjen i stolen, og pistolen dunket i gulvet.

Det var brått blitt stille igjen, bare lyden av en tomhylse som rullet over parketten nå.

Jeg la hodet på skakke og så på ham.

Han stirret tilbake med øyne svarte av sjokk.
«Nå kommer du ikke til å passere legetesten hos Pathfinder, Greve.

Sorry.
Du vil aldri få stjålet den teknologien. Uansett hvor grundig du er.

Faktisk var det den jævla grundigheten din som felte deg.»

Greve stønnet noe knapt hørbart og nederlandsk.

«Det var grundigheten som lokket deg hit,» sa jeg.
«Til det siste intervjuet.
For vet du hva?
Du er mannen jeg har vært på utkikk etter til denne jobben.

En jobb som jeg ikke bare tror, men vet at du er perfekt til.

Og det betyr at jobben er perfekt til deg.

Tro meg, herr Greve.»
Greve svarte ikke, stirret bare nedover seg.

Blodet hadde gjort den svarte genseren enda svartere.

Så jeg fortsatte: «De er herved ansatt som syndebukk, herr Greve.

Som han som drepte Ove Kjikerud, altså han som ved min side ligger.»

Jeg klappet Ove på magen.

Greve stønnet og løftet på hodet.
«Hva faen er det du babler om?»
Stemmen hans lød desperat og samtidig sløvet, søvnig.

«Ring etter en sykebil før du har gjort deg selv til drapsmann en gang til, Brown.

Tenk deg om, du er amatør, du kommer aldri til å slippe unna politiet.

Ring nå, og jeg skal spare deg, jeg også.»

Jeg så ned på Ove.
Han så så fredelig ut der han lå.
«Men det er ikke jeg som dreper deg, Greve.
Det er Kjikerund her, skjønner du ikke det?»

«Nei.
Men herregud, ring nå etter en jævla ambulanse, ser du ikke at jeg blør i hjel her!»

«Beklager, det er for sent.»

«For sent?
Har du tenkt å la meg dø?»
Noe annet hadde krøpet inn i stemmen hans.
Kunne det være gråt?
«Vær så snill, Brown.
Ikke her, ikke sånn!
Jeg trygler deg, jeg ber deg.»
Visst var det gråt.
Tårene rant nedover kinnene hans.
Ikke så rart kanskje, hvis det han hadde sagt om mageskudd var riktig.

Jeg kunne se det dryppet blod fra innsiden av buksebeina hans og ned på de blankpussede Prada-
skoene.

Han hadde tryglet.

Hadde ikke klart å beholde verdigheten i døden, Greve eller ikke.

Jeg har hørt sagt at ingen klarer det, at de som tilsynelatende klarer det, bare er apatiske av sjokk.

Det mest nedverdigende for Greve var selvfølgelig at det var så mange vitner til hans sammenbrudd.

Og at det kom til å bli flere.

Femten sekunder etter at jeg hadde låst meg inn døra hos Ove Kjikerud og gått inn på stua uten å taste
inn «Natasja» på alarmen, hadde overvåkningskameraene begynt å ta opp samtidig som alarmen hadde
gått oppe hos Tripolis.

Jeg så for meg hvordan de hadde stimlet sammen rundt monitoren, hvordan de vantro hadde stirret på
stumfilmen med Greve som eneste synlige skuespiller, sett ham åpne munnen, men ikke høre hva han
sa.

Sett ham skyte, sett ham bli truffet, og de hadde forbannet Ove for at han ikke hadde noe kamera som
viste den som satt i senga.

Jeg kikket på klokka.

Det var nå gått fire minutter siden alarmen hadde gått, og sannsynligvis tre minutter siden de hadde ringt
politiet.

De hadde i sin tur ringt Deltagruppa som var de som ble brukt ved væpnede aksjoner.

Og som det tok en viss tid å samle.

Tonsenhagen lå også et stykke unna sentrum.
Antagelser selvfølgelig, men de første politibilene ville neppe være her før om minimum ett kvarter.

På den annen side; det var ingen grunn til å la det trekke i langdrag.

Greve hadde avfyrt to skudd av magasinets i alt sytten.

«La gå, Clas,» sa jeg og åpnet vinduet rett bak hodeenden.

«Du skal få en siste sjanse.

Plukk opp pistolen.
Om du greier å skyte meg, greier du vel å ringe etter en ambulanse selv også.»

Han stirret på meg med et tomt blikk.

En iskald vind feide inn i rommet.
Vinteren var definitivt kommet.
«Kom igjen,» sa jeg.
«Hva har du egentlig å tape?»
Det virket som logikken i dette trengte inn i den sjokkforvirrede hjernen hans.

Og med en rask bevegelse, mye raskere enn jeg hadde trodd var mulig med de skadene han hadde,
hadde han kastet seg sidelengs ned på gulvet og grepet pistolen.

Kulene fra maskinpistolen, plumbum, det myke, tunge, giftige metallet, grov opp fliser fra parketten
mellom beina hans.
Men før kulespruten nådde ham igjen, før den feide over brystet hans, trengte gjennom hjertet og
punkterte begge lungene som hvesende utåndet, rakk han å løsne et skudd.

Ett enkelt skudd.

Lyden dirret mellom veggene.
Så ble det igjen stille.
Dødsstille.
Bare vinden som sang lavt.
Stumfilmen var blitt et stillbilde, frosset fast i kuldegradene som krøp inn i rommet.

Det var fullendt.

DEL V ÉN MÅNED SENERE.

SISTE INTERVJU
Kapittel 23
Kveldsredaksjonen Kjenningsmelodien til aktualitetsprogrammet «Kveldsredaksjonen» var et enkelt
gitarriff som brakte seeres tanker hen på bossanova, vuggende hofter og fargesterke drinker, ikke
beinharde fakta, politikk og traurig samfunnsproblematikk.

Eller som i kveld; kriminalitet.

Kjenningsmelodien var kort for å signalisere at «Kveldsredaksjonen» var et program uten unødvendig
fjas, hvor det handlet om innhold og å komme til poenget.

Det var antagelig derfor programmet startet med at kameraet som hang på kran i Studio 3, viste
deltakerne i panelet rett ovenfra og så ble senket i en sveipende bevegelse som endte med et såkalt
hodeskudd av programlederen Odd G. Dybwad.

Og som vanlig så han i dette øyeblikk opp fra papirene og tok av seg lesebrillene.

Det hadde kanskje vært produsentens idé, kanskje hun eller han mente det ga inntrykk av at nyhetssaken
de skulle snakke om var rykende fersk, at G. Dybwad bare så vidt hadde rukket å lese den selv.

Odd G. Dybwad hadde tett, kortklipt hår som var grått i tinningen, og et av disse ansiktene som er førti år.

Han hadde sett ut som førti da han ble tretti og førti nå da han var femti.

Odd G. Dybwad hadde hovedfag i samfunnsvitenskap, var analytisk, verbal intelligent og oppriktig tabloid
av legning.
Det var sannsynligvis ikke det som hadde vært avgjørende for at kanalledelsen hadde gitt ham eget
debattprogram, men jobben Odd G. Dybwad hadde gjort som nyhetsanker i en halv mannsalder.

Jobben handlet stort sett om å lese ferdigskrevet tekst med den riktige intonasjonen og ansiktsuttrykket
iført den riktige dressen og det riktige slipset, men i G. Dybwads tilfelle hadde intonasjon, ansiktsuttrykk
og slips vært så riktige at det hadde gitt ham mer kredibilitet enn noen annen nålevende person i Norge.

Og det var kredibilitet som trengtes for å bære et program som «Kveldsredaksjonen».

Det syntes merkelig nok bare å styrke Odd G. Dybwads uangripelighet at han flere ganger hadde uttalt at
han elsket seertallene sine og at det på redaksjonsmøtene var ham, og ikke kanalledelsen, som var
pådriveren for å velge de mest kommersielle sakene.

Odd G. Dybwad ville ha vinklingene med potensial for temperatur og følelser, ikke tvil, tvisyn og
resonnementer, slikt egnet seg best som aviskronikker.

Refrenget når han ble spurt om dette i media var: «Hvorfor overlate debattene om kongefamilien,
homoseksuelle adoptivforeldre og trygdemisbruk til useriøse aktører når den kan tas hos oss i
Kveldsredaksjonen?»

«Kveldsredaksjonen» var en ubetinget suksess og Odd G. Dybwad en stjerne.

Såpass stjerne at han etter en veldig opprivende og veldig offentlig skilsmisse hadde kunnet gifte seg
med en av kanalens yngre, kvinnelige stjerner.

«Vi skal i kveld ha to saker,» sa han med en stemme som allerede skalv lett av undertrykt engasjement
mens han stirret inntrengende ut av TV-ruta.

«I den første skal vi oppsummere en av norgeshistoriens mest dramatiske drapssaker.

Etter én måned med intens etterforskning mener politiet at de nå endelig har fått samlet alle trådene i den
såkalte Greve-saken.

Denne involverer i alt åtte drap.

En mann som ble kvalt på gården sin utenfor Elverum.

Fire politimenn som ble påkjørt av en stjålet trailer.

En kvinne som ble skutt i sitt hjem i Oslo.
Før altså de to hovedpersonene skjøt hverandre i hjel i et hus på Tonsenhagen her i Oslo.

Det siste dramaet ble som kjent festet på film i og med at huset hadde alarm med kameraovervåkning, og
kopier av disse opptakene har allerede lekket ut og versert på Internett de siste ukene.»

G. Dybwad økte patosdoseringen: «Og som om dette ikke er nok; i sentrum av denne bisarre saken står
et verdensberømt maleri.

Peter Paul Rubens’ ’Jakten på det kalydonske villsvin’ har vært savnet og fryktet tapt siden siste
verdenskrig.

Inntil det for fire uker siden ble funnet på en …» Her ble G. Dybwad så ivrig at han stammet lett. «… en –
en norsk utedass!»

Etter denne innledningen måtte Odd G. Dybwad foreta en liten mellomlanding før han fløy videre.

«Vi har med oss en gjest som skal hjelpe oss å oppsummere Greve-saken.

Brede Sperre …» G. Dybwad gjorde en bitte liten pause siden dette var cuet til produsenten i
kontrollrommet for å skifte til kamera 2.

Produsenten valgte et halvskudd av den eneste gjesten i studio, en høy, lyshåret og pen mann.

Dyr dress til offentlig tjenestemann å være, åpen skjorte, perlemorknapper, antagelig komponert av
ELLE-stylisten han knullet i all – eller nesten all – hemmelighet.

Ingen av de kvinnelige seerne kom til å skifte kanal med det første.

«Du har ledet etterforskningen for KRIPOS i denne drapssaken.

Du har nesten femten års erfaring fra politiet.

Har du noen gang vært borti noe lignende?»
«Alle saker er forskjellige,» sa Brede Sperre. Uanstrengt selvsikker.

Man trengte ikke være spåmann for å vite at mobiltelefonen hans kom til å være fullstappet med SMS-er
etterpå.

En kvinne som lurte på om han var singel og hadde lyst på en kaffe med en interessant person,
alenemor, bosatt litt utenfor Oslo, egen bil og masse ledig tid neste uke.
En ung gutt som likte eldre, bestemte menn.

Noen hoppet over forpostfektningene og sendte bilde først som sist.

Et de var fornøyd med; pent smil, rett fra frisøren, pene klær, passe utringning.

Eller uten ansikt.

Eller klær.
«Men det er klart, åtte drepte personer er ikke hverda-skost,» sa Sperre.

Og la til da han selv hørte at understatementet låt i overkant nonchalant: «Verken her eller i land det er
na-urlig å sammenligne seg med.»

«Brede Sperre,» sa G. Dybwad som alltid passet på å gjenta gjestenes navn et par ganger innledningsvis
for at det skulle feste seg hos seerne. «Dette er en

sak som har vakt internasjonal oppsikt. Og til tross for at åtte mennesker er døde, skyldes vel denne
oppmerksomheten først og fremst at et verdensberømt maleri har spilt en nøkkelrolle?»

«Nå ja, det er i hvert fall et bilde som er kjent blant kunstkjennere.»

«Nå tror jeg trygt vi kan si at det er verdensberømt!» utbrøt Odd G. Dybwad og prøvde å fange blikket til
Sperre, kanskje for å minne ham om det de hadde snakket om før programmet, at de var et team, to som
skulle samarbeide om å fortelle en fantastisk historie.

Å nedvurdere bildets berømmelse var å gjøre historien mindre fantastisk.

«Uansett har vel Rubens’ bilde vært sentralt når KRIPOS uten overlevende eller andre vitner selv har
måttet sette sammen dette puslespillet.

Er ikke det riktig, Sperre?»

«Det er riktig.»
«Dere legger frem den endelige etterforskningsrapporten først i morgen, men du kan allerede nå legge
frem for våre seere hva som egentlig skjedde i Greve- saken, hele hendelsesforløpet fra start til mål.»

Brede Sperre nikket.

Men i stedet for å begynne å snakke løftet han vannglasset og tok en liten slurk.

G. Dybwad smilte bredt i høyre billedkant.

Kan hende hadde de to avtalt dette lille kunstgrepet, denne pausen som fikk seerne til å ake seg ytterst ut
på sofakantene med oppsperrede øyne og ører.

Eller kanskje hadde Sperre overtatt regien.

Politimannen satte ned glasset og trakk pusten.

«Før jeg begynte i KRIPOS, var jeg som du vet i Ransavsnittet og hadde spesielt etterfo-sket de mange
kunsttyveriene i Oslo de siste to årene.

Likhetstrekkene tydet på at det var en liga som sto bak.

Allerede den gang hadde vi fokus på vaktselskapet Tripolis ettersom de fleste boligene det ble stjålet fra
hadde innbruddsalarmer derfra.

Og nå vet vi at den ene personen som sto bak tyveriene, jobbet i nettopp Tripolis.

Ove Kjikerud hadde adgang til Tripolis’ nøkler til boligene og kunne altså også slå av alarmene.

Og tydeligvis har Kjikerud også funnet ut en måte å slette avbruddsrapportene i anleggenes

datajournaler.

Vi antar at det er Kjikerud som selv har utført de fleste innb- uddene.

Men han trengte en person som hadde innsikt i kunstverdenen, som snakket med andre
kunstinteresserte i Oslo og som kunne skaffe oversikt over hvilke bilder som hang hvor.»

«Og det er der Clas Greve kommer inn?»

«Ja.
Han hadde selv en pen samling kunstverk i leiligheten sin i Oscars gate og vanket blant kunstkjennere,
særlig i miljøet rundt Galleri E, hvor flere har observert ham.

Der har han snakket med mennesker som selv hadde kostbare malerier eller kunne fortelle ham hvem
som hadde det.

Dette var infor-asjon som Greve i sin tur videreformidlet til Kjikerud.»

«Hva gjorde Kjikerud med bildene etter at han hadde stjålet dem?»

«Vi har på et anonymt tips greid å spore opp en heler i Göteborg, en gammel kjenning av politiet som
allerede har tilstått sin kontakt med Kjikerud.
I avhør har denne heleren fortalt våre svenske politikolleger at det siste han hørte fra Kjikerud var da
Kjikerud ringte og varslet at han var på vei med bildet av Rubens.

Heleren hadde vanskelig for å tro at det var sant, sa han.

Og verken bildet eller Kjikerud dukket da heller opp i Göteborg …» «Nei,» buldret G. Dybwad med tragisk
tyngde: «For hva skjedde?»

Sperre smilte skjevt før han fortsatte, som om han fant programlederens melodramatikk litt komisk: «Det
ser ut til at Kjikerud og Greve bestemte seg for å droppe heleren.

Kanskje bestemte de seg for å selge bildet selv.

Husk at heleren stikker av med femti prosent av salgssummen, og denne gangen dreide det seg om helt
andre beløp enn med de andre bildene.

Som leder for en nederlandsk teknologibedrift som handlet med blant annet Russland og flere tidligere
østblokkland, hadde Greve en haug med kon-akter, ikke alle nødvendigvis like legitime.

Og dette var Greve og Kjikeruds sjanse til å leve økonomisk uavhengige resten av livet.»

«Men Greve virket jo utad som en person som hadde nok penger.»

«Bedriften han var deleier i slet økonomisk, og han hadde nettopp mistet sjefsstillingen der.

Han hadde åpenbart en livsstil som krevde inntekter.

Vi vet blant annet at han akkurat hadde søkt om jobb i en norsk bedrift i Horten.»

«Kjikerud møtte altså ikke opp til avtalen hos heleren fordi han og Greve ville selge bildet selv.

Hva skjedde så?»

«Inntil de fant en kjøper, måtte de gjemme bildet på et sikkert sted.

Så de dro til en hytte som Kjikerud hadde leid av Sindre Aa i flere år.»

«Utenfor Elverum.»
«Ja.
Naboer sier at hytta ble lite brukt, men at det fra tid til annen var to menn innom der, men at ingen
noensinne hadde hilst på dem, at det virket som de nærmest holdt seg i skjul.»

«Og dere tror at det var Greve og Kjikerud?»

«De var uhyre profesjonelle og ekstremt forsik-ige i omgangen med hverandre, de ville ikke etterlate noen
spor som knyttet dem sammen.
Vi har ingen vitner som noensinne har sett dem sammen, og ingen telefonutskrifter som viser at de har
snakket sammen.»

«Men så skjedde noe uforutsett?»

«Ja.
Akkurat hva vet vi ikke.
De hadde dratt dit sammen for å gjemme bildet.
Ikke så unaturlig, når beløpene blir store nok, har mistroen til partnere en før stolte på en tendens til å
snike seg inn … Kanskje begynte de å krangle.

Og de var antagelig ruset, vi fant spor av narkotika i begges blodprøver.»

«Narkotika?»
«En blanding av Ketalar og Dormicum.
Sterke saker og svært uvanlig blant narkomane i Oslo, så vi tipper det er noe Greve har hatt med fra
Amsterdam.

Kombinasjonen gjorde kanskje at de både ble uforsiktige og til slutt mistet kontrollen fullstendig.

Som altså endte med at de tok livet av Sindre Aa.

Etterpå …» «Et øyeblikk,» avbrøt G. Dybwad.
«Kan du forklare seerne akkurat hva som skjedde i forbindelse med dette første drapet?»

Sperre hevet et øyebryn, som for å uttrykke en viss misnøye med programlederens åpenlyse blodtørst.

Før han ga etter: «Nei, vi kan bare gjette.

Kanskje har Kjikerud og Greve tatt festen ned til Sindre Aa og der har de skrytt av det berømte maleriet
de har stjålet.

Og Aa har reage-t med å forsøke eller true med å alarmere politiet.

Hvorpå Clas Greve har drept ham med en garrotte.»

«Og en garrotte er?»
«En tynn snor av metall eller nylon som strammes rundt offerets hals slik at oksygentilførselen til hjernen
stoppes.»

«Og han dør?»

«Eh … ja.»
En knapp ble trykket ned i kontrollrommet og i utgangen – skjermen som viste hva som ble sendt ut til de
tusen TV-ruter – nikket Odd G. Dybwad langsomt mens han stirret på Sperre med en innstudert blanding
av vemmelse og alvor.

Lot det synke inn.

Ett, to, tre sekunder.
Tre TV-år.
Produsenten svettet antagelig nå.
Og så brøt Odd G. Dybwad stillheten: «Hvordan vet dere at det var Greve som drepte?»
«Tekniske bevis.
Vi fant senere garrotten i jakkelomma på liket av Greve.

På det fant vi blod fra Sindre Aa og hudrester fra Greve.»

«Og dere vet altså at både Greve og Kjikerud befant seg inne i stua til Sindre Aa rundt drapstidspunktet?»

«Ja.»
«Hvordan vet dere det?
Flere tekniske bevis?»
Sperre vred på seg.
«Ja.»
«Hvilke?»
Brede Sperre kremtet og så fort bort på G. Dybwad.
De hadde kanskje hatt diskusjoner om dette punktet.

Sperre hadde kanskje bedt om at de hoppet over enkeltdetaljene, men G. Dybwad hadde insistert på at
de var viktige for å gi historien «mat».

Sperre tok sats.

«Vi fant spor på og rundt liket av Sindre Aa.
Spor av ekskrementer.»
«Ekskrementer?» avbrøt G. Dybwad.
«Fra mennesker?»
«Ja.
Vi sendte det til DNA-analyse.
Det meste matchet DNA-profilen til Ove Kjikerud.
Men noe kom også fra Clas Greve.»
G. Dybwad slo ut med hendene.
«Hva i all verden er det som har foregått her, Sperre?»

«Det er naturligvis vanskelig å vite i detalj, men det kan se ut som Greve og Kjikerud har …» Ny sats. «…
smurt seg inn i sin egen avføring.

Noen mennesker gjør jo det.»

«Vi snakker med andre ord om meget syke personer her?»

«De hadde som sagt tatt narkotika.

Men, ja, de er utvilsomt … eh, avvikende.»

«Ja, for det stopper jo ikke her?»

«Nei.»
Sperre holdt inne da G. Dybwad løftet pekefingeren, det avtalte signalet som sa at Sperre skulle ta en
bitte liten pause.

Bare nok til at seerne skulle rekke å fordøye informasjonen og skutte seg mot det som skulle komme.
Så fortsatte etterforskeren: «Ove Kjikerud har i narkotikarusen funnet ut at han skal leke en sadistisk lek
med hunden som Clas Greve har med seg.

Han spidder den på tindene på en silosvans.

Men dette er en kamphund og i kampens hete blir Kjikerud påført dype bitt i nakken.

Deretter kjører Kjikerud traktoren med svansen og hunden rundt i området.

Han er tydeligvis så ruset at han knapt klarer å holde traktoren på veien og blir stoppet av en bilist.

Bilisten aner ikke hva han har havnet oppi og gjør bare det enhver samvittighetsfull borger ville følt seg
forpliktet til – han får den skadde Kjikerud inn i bilen sin og kjører ham til sykehuset.»

«For en kontrast i … i menneskelig kvalitet,» utbryter G. Dybwad.

«Det kan man si.

Det var denne bilisten som kunne fortelle oss at Kjikerud var smurt inn i sin egen avføring da han fant
ham.

Han trodde Kjikerud hadde falt i møkkakjelleren, men sykehuspersonellet som vasket Kjikerud, kunne
fortelle oss at det var a-føring fra mennesker, ikke dyr.

De har en viss erfaring med … med …» «Hva gjorde man med Kjikerud på sykehuset?»

«Kjikerud var halvt bevisstløs, men de dusjet ham, forbandt såret og fikk lagt ham i en seng.»

«Og det var på sykehuset de fant spor etter narkotika i blodet hans?»

«Nei.
De tok riktignok blodprøver, men de var alt rutinemessig blitt destruert da etterforskningen hadde kommet
så langt.

Vi fant narkotikasporene i blodet under obduksjonen.»

«Fint, men la oss gå tilbake.

Vi er altså i en situasjon hvor Kjikerud er på sykehus, og Greve fortsatt er på gården.

Hva skjer så?»

«Clas Greve aner naturligvis uråd da Kjikerud ikke kommer tilbake.

Han oppdager at traktoren er borte, henter sin egen bil og begynner å kjøre rundt i området og lete etter
kompanjongen.
Vi antar at Greve har hatt en politiradio i bilen sin og at han gjennom den får vite at politiet har funnet
traktoren og – utpå morgenkvisten – liket av Sindre Aa.»

«Akkurat, så nå er Greve i trøbbel.

Han vet ikke hvor kompanjongen er, politiet har oppdaget liket av Aa, gården er et åsted og på sin leting
etter mordvåpen er det naturligvis fare for at politiet kan finne Rubens-bildet.

Hva tenker Greve?»

Sperre nølte.
Hvorfor?
I politirapporter unngår man alltid å beskrive hva man tror folk tenker, men holder seg til hva de involverte
beviselig har gjort eller sagt.

Man refererer i høyden hva de har sagt de har tenkt.

Men i denne saken hadde ingen sagt noe som helst.

På den annen side visste Sperre at han måtte by på noe, måtte hjelpe til å levendegjøre historien, for at
… for at … Han hadde kanskje aldri tillatt seg å tenke den tanken helt ut, for han ante hva som lå i enden
av den.

At han likte å være den media ringte, den de ville ha i tale når noe skulle kommenteres eller forklares, de
gjenkjennende nikkene på gaten, MMS- bildene på mobiltelefonen.

Men om han sluttet å levere, ville media slutte å ringe.

Så hva kokte det ned til?

Et spørsmål om integritet kontra oppmerksomhet, respekt fra kolleger kontra popularitet hos allmuen?

«Greve tenker …,» sa Brede Sperre, «… at situasjonen er vanskelig.

Han kjører rundt og leter, og det er blitt morgen.

Da hører han på politiradioen at Ove Kjikerud skal arresteres, hentes av politiet på sykehuset og kjøres til
avhør.

Og nå vet Greve at situasjonen har gått fra vanskelig til desperat.

Han vet nemlig at Kjikerud ikke er noen hardbarket tøffing, at politiet vil kjøre ham hardt, at Kjikerud
kanskje kommer til å bli tilbudt strafferabatt for å angi partneren sin, at Kjikerud selvfølgelig ikke vil ta på
seg skylden for drapet på Sindre Aa.»
«Logisk,» nikket G. Dybwad, fremoverlent og ansporende.

«Så Greve skjønner at den eneste utveien er å befri Ove Kjikerud fra politiet før avhøret starter.

Eller …» Sperre behøvde ikke G. Dybwads diskré pekefinger for å vite at dette var det riktige stedet for
enda en liten pause.

«Eller å ta livet av ham i forsøket på befrielse.» Det var som om TV-signalene knitret i studiolufta, som var
så uttørket av lyskastere at den kunne ta fyr når som helst.

Sperre fortsatte: «Så Greve begynner å lete etter en bil han kan låne.

Og på en parkeringsplass kommer han over et forlatt vogntog.

Med sin bakgrunn fra en nederlandsk eliteavdeling vet han hvordan man får start på en bilmotor.

Han har fortsatt med seg politiradioen og har tydeligvis sett nøye nok på kartet til å skjønne hvilken rute
politibilen med Kjikerud i vil ta fra sykehuset inn til Elve- -um.

Han venter på dem i vogntoget ved en sidevei ...»

G. Dybwad kastet seg inn med et dramatisk frempek.

«Og deretter skjer den største tragedien i denne saken.»

«Ja,» sa Sperre og så ned.

«Jeg vet at akkurat dette er vondt for deg, Brede» sa G. Dybwad.

Brede.
Fornavn.
Det var stikkordet.
«Tett på Sperre nå,» sa produsenten i øreproppen til kamera én.

Sperre trakk pusten dypt.

«Fire gode politimenn ble drept i påkjørselen som fulgte, deriblant en nær kollega av meg i KRIPOS, Joar
Sunded.»

De hadde zoomet så forsiktig inn at den jevne seer ikke hadde lagt merke til at Sperres ansikt gradvis
hadde fylt en litt større del av TV-ruta, de merket det bare som en fortettet stemning, intimitet, en følelse
av å komme under huden på denne staute, bevegede politimannen.

«Politibilen kastes over et autovern og forsvinner under trærne like ved elven,» overtok G. Dybwad.

«Men mirakuløst så overlever Ove Kjikerud.»

«Ja.»
Sperre er klar igjen.
«Han kommer seg ut av vraket, enten ved egen eller Greves hjelp.

Og blir med i Greves bil tilbake til Oslo etter at de har satt fra seg vogntoget.

Når politiet senere finner politibilen og det mangler et lik, tror de det har havnet i elven.

Kjikerud har dessuten kledd ut liket av den ene politimannen som seg, og dette skaper en stund forvirring
om hvem som er borte.»

«Men selv om Greve og Kjikerud i øyeblikket er i sikkerhet, har paranoiaen slått ut i full blomst hos de
to?»

«Ja.
Kjikerud er klar over at da Greve kjørte vogntoget inn i politibilen, var han nødvendigvis likegyldig til om
Kjikerud overlevde eller ikke.

Og det har gått opp for Kjikerud at han er i livsfare, at Greve har minst to gode grunner til å kvitte seg
med ham.

For det første fordi han var vitne til drapet på Aa, for det andre fordi Greve da slipper å dele utbyttet fra
Rubens-bildet.

Han vet at Greve vil slå til når sjansen byr seg igjen.»

G. Dybwad lente seg ivrig frem.

«Og dermed går vi inn i siste akt av dette dramaet.
De er kommet til Oslo, og Kjikerud har dratt hjem til leiligheten sin.

Men ikke for å slappe av.

Han vet at han må handle først, å spise eller å bli spist.

Så fra sitt rike våpenarsenal henter han en liten svart pistol, en … en …» «Rohrbaugh R9,» sa Sperre.

«Ni millimeter, semiautomatisk, seks kuler i magas…» «Og den,» avbrøt G. Dybwad, «tar han med dit
hvor han tror Clas Greve befinner seg.

Nemlig hos sin elskerinne.

Ikke sant?»
«Vi er ikke sikre på forholdet Greve har hatt til denne kvinnen. Men vi vet at de har hatt jevnlig kontakt, at
de har truffet hverandre og at Greves fingeravtrykk er funnet blant annet på soverommet hennes.»

«Kjikerud drar altså til elskerinnens adresse og står klar med skytevåpenet da hun åpner,» sa G. Dybwad.

«Hun slipper ham inn i gangen hvor Kjikerud skyter henne.

Så leter han gjennom leiligheten etter Clas Greve, men han er ikke der.

Kjikerud legger liket av kvinnen i senga og drar hjem til sin egen leilighet.

Han sørger for å ha våpen i nærheten uansett hvor han er, selv i senga.

Og så dukker Clas Greve opp …» «Ja.

Vi vet ikke hvordan han kommer seg inn, muligens dirker han opp låsen.

I alle fall er han ikke klar over at han aktiviserer den lydløse alarmen idet han kommer seg inn.

Men det setter i gang overvåkningskameraene i huset.»

«Som betyr at politiet har bilder av det som videre skjer, det siste oppgjøret mellom disse to forbryterne.

Og for dem som ikke har hatt mage til å søke det opp på Internett, kan du kort fortelle hva som skjer?»

«De begynner å skyte på hverandre.

Greve avfyrer først to skudd med sin Glock 17.
Han bommer utrolig nok med begge.»
«Utrolig?»
«På så nært hold, ja.
Greve var tross alt en trenet kommandosoldat.»
«Så han treffer veggen i stedet?»
«Nei.»
«Nei?»
«Nei, det var ingen kuler i veggen ved hodeenden av senga.

Han treffer vin-

uet. Det vil si, han treffer ikke vinduet heller, for det står på vidt gap.

Han skyter ut.»

«Ut.
Hvordan vet dere det?»
«Fordi vi har funnet prosjektiler fra pistolen utenfor.»
«Å?»
«I skogen bak huset.
I et fuglehus for ugler som henger på en trestamme der.»

Sperre smilte skjevt slik menn gjerne smiler når de selv synes de underspiller en suksesshistorie.

«Jeg skjønner.
Og så?»
«Kjikerud begynner å skyte tilbake med en Uzi maskinpistol som han har i senga.

Som vi ser på filmen, treffer kulene Greve i skrittet og i magen.

Han mister pistolen, men tar den opp igjen og rekker å avfyre et tredje og siste skudd.
Skuddet treffer Kjikerud rett i pannen over høyre øye.

Kula medfører massive hjerneskader.

Men det er ikke slik folk lærer fra film – at ethvert hodeskudd medfører øyeblikkelig død.

Kjikerud rekker nemlig å avfyre en siste salve før han dør.

Og denne tar livet av Clas Greve.»

En lang stillhet fulgte.
Innspillingslederen viste antagelig én finger til Odd G. Dybwad, signalet om at det var ett minutt igjen på
kjøreplanen og på tide å sammenfatte og avrunde.

Odd G. Dybwad lente seg bakover i stolen, mer avslappet nå.

«Så KRIPOS har aldri vært i tvil om at dette er hvordan det hele foregikk?»

«Nei,» sa Sperre og så fast på G. Dybwad.

Så slo han ut med armene.

«Men det er klart, det vil alltid være tvil om detaljene.

Og litt forvirring.
Bare som et eksempel, så mente rettsmedisineren som kom til åstedet at temperaturen på liket av
Kjikerud hadde falt merkelig fort, at etter de vanlige tabellene ville han fastslått dødstidspunktet til nesten
et døgn tidligere.

Men så kom politifolkene på at vinduet bak senga hadde stått åpent da de kom.

Og dette var jo den første dagen med frost i Oslo.

Sånne uklarheter oppstår hele tiden, det ligger i vårt arbeids natur.»

«Ja, for selv om man ikke kan se Kjikerud på filmopptakene, er jo kula i Kjikeruds hode …» «Kommet fra
Glock-pistolen Greve skjøt med, ja.»

Sperre smilte igjen.

«De tekniske bevisene er det dere i pressen liker å beskrive som ’overveldende’.»

G. Dybwad smilte passe bredt mens han dyttet papirene foran seg sammen, signalet om avrunding.

Han skulle nå bare takke Brede Sperre, sette blikket rett i linsa på kamera én og tease kveldens andre
sak; en ny runde om subsidiene til jordbruket.

Men han stoppet med halvåpen munn, fikk innoverblikk.

En melding på øret?
Noe han hadde glemt?
«Helt til slutt, Sperre,» sa G. Dybwad, rolig, behendig, rutinert.

«Hva vet dere egentlig om kvinnen som ble skutt?»

Sperre trakk på skuldrene.
«Ikke mye.
Som sagt tror vi at hun har vært Greves elskerinne.

En av naboene sier at han har sett Greve komme og gå hos henne.

Hun har ikke noe rulleblad, men vi har fått vite gjennom Interpol at hun var innblandet i en narkotikasak
mange år tilbake, da hun og forel-rene bodde i Surinam.

Hun var kjæresten til en av narkobaronene der, men da han ble drept av de nederlandske
spesialtroppene, hjalp hun dem med å rulle opp resten av ligaen.»

«Men hun ble altså ikke dømt?»

«Hun var under den kriminelle lavalder.
Og gravid.
Myndighetene sendte familien tilbake til hjemlandet deres.»

«Altså til ...?»

«Ja, til Danmark.
Hun bodde der siden, levde så vidt vi vet et rolig liv.
Til hun kom til Oslo for tre måneder siden. Og et tragisk endelikt.»

«Apropos endelikt, så sier vi nå takk til deg, Brede Sperre.»

Brillene av, blikket i kamera én.

«Skal Norge for enhver pris dyrke sine egne tomater?

I Kveldsredaksjonen skal vi etterpå møte …»

TV-bildet imploderte da jeg trykket på fjernkontrollens off-knapp med venstre tommel.

Jeg ville vanligvis gjort det med høyre, men den armen var opptatt.

Og selv om den var i ferd med å sovne av mangel på blodomløp, ville jeg ikke for alt i verden flytte den.

Den ga nemlig støtte til det vakreste hodet jeg visste om.

Hodet vred seg mot meg, og hånden hennes skjøv bort dynen for å se meg ordentlig: «Sov du virkelig i
sengen hennes etter at du hadde skutt henne den natten?

Ved siden av henne?

Hvor bred var det du sa den var?»
«Hundreogén centimeter,» sa jeg.
«Ifølge IKEA-katalogen.»
Dianas store, blå øyne stirret på meg med forferdelse.

Men – om jeg ikke tok feil – var det en viss beundring der, også.

Hun hadde på seg en flortynn neglisjé, en Yves Saint Lauren-sak, som var kjølig når den strøk mot huden
min som nå, men brennhet når min kropp presset den mot hennes.

Hun heiste seg opp på armene.

«Hvordan skjøt du henne?»
Jeg lukket øynene og stønnet.
«Diana!
Dette er vi blitt enige om at vi ikke snakker om.»
«Jo, men jeg er klar for det nå, Roger. Jeg lover.»
«Kjære deg, hør nå …» «Nei!
I morgen kommer politirapporten, og da får jeg vite detaljene uansett.

Jeg vil heller høre det fra deg.»

Jeg sukket.
«Sikker?»
«Helt sikker.»
«I øyet.»
«Hvilket?»
«Dette.»
Jeg satte pekefingeren mot hennes fint formede, venstre øyebryn.

Hun lukket øynene og pustet dypt og langsomt.

Inn og så ut.
«Hva skjøt du henne med?»
«En liten, svart pistol.»
«Hvor …?»
«Jeg fant den i huset til Ove.»
Jeg dro fingeren langs øyebrynet til siden av ansiktet, strøk den langs de høye kinnbeina.

«Og der endte den opp også.

Uten mine fingeravtrykk, naturligvis.»
«Hvor var dere da du skjøt henne?»
«I gangen.»
Dianas pust gikk alt merkbart fortere.
«Sa hun noe?
Var hun redd?
Skjønte hun hva som skjedde?»
«Jeg vet ikke.
Jeg skjøt med én gang jeg kom inn.»
«Hva følte du?»
«Sorg.»
Hun smilte svakt.
«Sorg?
Virkelig?»
«Ja.»
«Selv om hun prøvde å lure deg i Clas’ felle?»
Fingeren min stoppet.
Selv ikke nå, en måned etter at det hele var over, likte jeg at hun brukte fornavnet hans.

Men hun hadde naturligvis rett.

Lottes oppgave hadde vært å bli min elskerinne, det var hun som skulle introdusere meg for Clas Greve
og overtale meg til å innkalle ham til jobbintervjuet hos Pathfinder for deretter å kontrollere at jeg innstilte
ham.

Hvor lang tid hadde hun brukt på å få meg på kroken?

Tre sekunder?
Og jeg hadde sprellet hjelpeløs mens hun hadde sveivet meg inn.

Men så hadde noe forbausende skjedd.

Jeg hadde droppet henne.
En mann hadde elsket sin kone så høyt at han frivillig hadde gitt avkall på en oppofrende og totalt
fordringsløs elskerinne.

Veldig forbausende.
Og de hadde måttet endre planene.
«Jeg syntes vel synd på henne,» sa jeg.
«Jeg tror jeg bare var den siste i rekken av menn som hadde sveket Lotte gjennom livet hennes.»

Jeg kjente Diana rykke litt til da jeg uttalte navnet.

Godt.
«Skal vi snakke om noe annet?» foreslo jeg.
«Nei, jeg vil snakke om dette nå.»
«OK.
La oss snakke om hvordan Greve forførte deg og overtalte deg til å overta rollen som den som skulle
manipulere meg.»

Hun lo lavt.
«Greit for meg.»
«Elsket du ham?»
Hun snudde seg mot meg og så lenge på meg.
Jeg gjentok spørsmålet.
Hun sukket og krøp inntil meg.
«Jeg var forelsket.»

«Forelsket?»
«Han ville gi meg et barn.
Så jeg ble forelsket.»
«Så enkelt?»
«Ja.
Men det er ikke enkelt, Roger.»
Hun hadde selvfølgelig rett.
Det er ikke enkelt.
«Og du var villig til å ofre alt for å få dette barnet?
Selv meg.»
«Ja.
Selv deg.»
«Selv om det betydde at jeg måtte bøte med livet?»
Hun dunket tinningen lett mot skulderen min.
«Nei, ikke det.
Du vet godt at jeg trodde han bare skulle overtale deg til å skrive den innstillingen.»

«Trodde du virkelig på det, Diana?»

Hun svarte ikke.
«Virkelig, Diana?»
«Ja. Jeg tror i hvert fall det.
Du må forstå at jeg ville tro det.»
«Nok til at du gikk med på å plassere gummiballen med Dormicum i bilsetet?»

«Ja.»
«Og da du kom ned i garasjen, var det for å kjøre meg til stedet hvor han skulle overtale meg, ikke sant?»

«Dette har vi vært igjennom alt, Roger.

Han sa det var den minst risikable måten for alle parter.

Jeg burde selvfølgelig skjønt at det var galskap.

Og kanskje gjorde jeg det også.
Jeg vet ikke hva mer jeg kan fortelle deg.»
Vi ble liggende og tenke hver våre tanker mens vi lyttet til stillheten.

Om sommeren kunne vi høre regnet og vinden i løvet i trærne i hagen utenfor, men ikke nå.

Nå var alt ribbet.

Og stille.
Den eneste trøsten var at det kom til å bli vår igjen.
Kanskje.
«Og hvor lenge var du forelsket?» spurte jeg.
«Til det gikk opp for meg hva jeg holdt på med.
Den natten du ikke kom hjem …» «Ja?»
«Jeg hadde bare lyst til å dø.»
«Jeg mente ikke i ham,» sa jeg.
«Jeg mente i meg.»
Hun lo lavt.
«Det kan jeg jo ikke vite før jeg har sluttet å være det.»

Diana løy nesten aldri.

Ikke fordi hun ikke kunne, Diana var en vidunderlig løgner, men fordi hun ikke gadd.
Vakre mennesker behøver ikke skall, trenger ikke lære alle de forsvarsmekanismer vi andre utvikler for å
beskytte oss mot avvisninger og skuffelser.

Men når kvinner som Diana først bestemmer seg for å lyve, skjer det kontant og effektivt.

Ikke fordi de er mindre moralske enn menn, men fordi de behersker denne delen av forræderiet bedre.

Og det var nettopp derfor jeg hadde dratt opp til Diana den siste kvelden.

Fordi jeg visste hun var den perfekte kandidaten for jobben.

Etter at jeg hadde låst meg inn, stått i gangen og lyttet til skrittene hennes mot parketten en stund, hadde
jeg gått opp trappa til stua.

Jeg hadde hørt skrittene hennes stoppe, telefonen som falt ned på salongbordet, det hviskende,
gråtkvalte «Roger …», sett tårene velle opp i øynene hennes.

Og jeg hadde ikke gjort noe for å stanse henne da hun hadde kastet seg rundt halsen min.

«Takk Gud at du lever!

Jeg har prøvd å ringe deg i hele går og i hele dag ...

Hvor har du vært?»

Og Diana løy ikke.
Hun gråt fordi hun trodde at hun hadde mistet meg.
Fordi hun hadde sendt meg og min kjærlighet ut av sitt liv som en hund til veterinæren for avliving.

Nei, hun løy ikke.

Sa magefølelsen min. Men jeg er som sagt ingen
stor menneskekjenner, og Diana en vidunderlig løgner.

Så da hun hadde gått for å tørke vekk tårene på badet, plukket jeg opp telefonen hennes og sjekket at
det faktisk var mitt nummer hun hadde forsøkt å ringe.

For sikkerhets skyld.

Da hun kom tilbake, hadde jeg fortalt henne alt.
Absolutt alt.
Hvor jeg hadde vært, hvem jeg hadde vært, hva som hadde skjedd.

Om kunsttyveriene, om telefonen hennes under senga i Clas Greves leilighet, om danske Lotte som
hadde fått meg på limpinnen.

Om samtalen med Greve på sykehuset.

Den som hadde fått meg til å forstå at han kjente Lotte, at det var hun som var hans nærmeste allierte, at
den som hadde gnidd gelé med sendere inn i håret mitt ikke var Diana, men den brunøyde, bleke piken
med de magiske fingrene, oversetteren som snakket spansk og likte andres historier bedre enn sin egen.

At jeg hadde hatt geléen i håret alt fra kvelden før jeg hadde funnet Kjikerud i bilen.

Diana hadde stirret storøyet, men taus på meg mens jeg hadde fortalt.

«Greve sa til meg på sykehuset at jeg hadde overtalt deg til å ta abort fordi barnet hadde Downs
syndrom.»

«Downs?»
Det var det første Diana hadde sagt på flere minutter.

«Hvor hadde han den forestillingen fra?

Jeg har ikke sagt …» «Jeg vet det.
Det var noe jeg fant på da jeg fortalte Lotte om aborten.

Hun fortalte meg at foreldrene hennes hadde tvunget henne til abort da hun var tenåring.

Så jeg fant på det om Downs fordi jeg trodde det kanskje ville sette meg selv i et bedre lys.»

«Så hun … hun …» «Ja,» sa jeg.

«Hun er den eneste som kunne ha fortalt det til Clas Greve.»

Jeg hadde ventet. Latt det synke inn.

Så hadde jeg fortalt Diana hva som skulle skje nå.
Hun hadde stirret forskrekket på meg og ropt ut: «Jeg kan ikke gjøre det, Roger!»

«Jo,» hadde jeg sagt.

«Du kan og du skal, kjære.»

Hadde den nye Roger Brown sagt.

«Men … men …» «Han løy for deg, Diana.
Han kan ikke gi deg noe barn.
Han er steril.»
«Steril?»
«Jeg skal gi deg det barnet.
Jeg lover.
Bare du gjør dette for meg.»
Hun hadde nektet.
Grått. Bedt.
Og så hadde hun lovet.
Da jeg dro ned til Lotte for å bli morder senere den kvelden, hadde jeg instruert Diana og visste at hun
kom til å greie oppgaven.
Jeg så for meg hvordan hun hadde tatt imot Greve da han kom, det blendende, løgnaktige smilet,
konjakken allerede i glasset som hun hadde rakt ham, skålt for seieren, framtiden, det ennå ikke
unnfangede barnet.

Som hun insisterte på at skulle unnfanges så fort som mulig, i natt, nå!

Jeg rykket til da Diana kløp meg i den ene brystvorten.

«Hva tenker du sånn på?»

Jeg dro dynen opp.
«Den natten. At Greve kom hit.
At han lå sammen med deg her jeg ligger nå.»
«Hva så?
Du lå sammen med et lik den natten.»
Jeg hadde unngått å spørre om det, men nå greide jeg ikke lenger: «Hadde dere sex?»

Hun lo lavt.
«Du holdt deg ganske lenge, kjære.»
«Hadde dere?»
«La meg si det slik; de dråpene med Dormicum som var igjen i gummiballen og som jeg fikk klemt ned i
velkomstdrinken hans, virket fortere enn jeg hadde trodd.

Da jeg hadde dollet meg opp og kom inn hit, sov han allerede som et barn.

Neste morgen derimot …» «Jeg trekker spørsmålet tilbake,» sa jeg fort.

Diana strøk hånden nedover magen min og lo igjen.

«Neste morgen var han veldig våken.

Ikke på grunn av meg, men på grunn av en telefon som hadde vekket ham.»

«Advarselen fra meg.»

«Ja.
Han fikk i hvert fall på seg klærne og dro med én gang.»

«Hvor hadde han pistolen?»

«I jakkelomma.»
«Sjekket han pistolen før han stakk?»
«Jeg vet ikke.
Han ville ikke ha merket forskjell likevel, vekten var omtrent den samme.

Jeg byttet jo bare ut de tre øverste patronene i magasinet.»

«Ja, men løspatronene jeg ga deg har en rød B på enden.»

«Hvis han sjekket, trodde han vel det sto for ’bak’.»

Latter fra to mennesker fylte soverommet.

Jeg nøt lyden.
Om alt gikk bra og lakmustesten på papirstrimlene stemte, skulle rommet om ikke lenge fylles av latter fra
tre.

Og fortrenge den andre lyden, ekkoet jeg fremdeles kunne våkne til på nattestid.

Smellene da Greve trakk av, ilden fra pistolmunningen, brøkdelen av et sekund da jeg tenkte at Diana
likevel ikke hadde skiftet ut patronene, at hun hadde byttet lag igjen.

Og så; ekkoet, klirringen av tomhylsene som landet på parketten som fra før var bestrødd med gamle
tomhylser, skarpe og løse, gamle og nye, så mange at politiet ikke ville kunne skille dem fra hverandre
uansett om de hadde hatt mistanke om at filmopptaket fortalte en løgnaktig historie.

«Var du redd?» spurte hun.

«Redd?»
«Ja, du fortalte meg aldri hvordan det føltes.
Og du synes jo ikke på bildene
...»
«Bild…» Jeg skjøv meg litt unna så jeg fikk sett på ansiktet hennes: «Mener du at du har vært inne på
nettet og sett på filmopptaket?»

Hun svarte ikke.

Og jeg tenkte at det fremdeles var mye jeg ikke visste om denne kvinnen.

At det kanskje var mysterier der for et helt liv.

«Ja,» sa jeg.
«Jeg var redd.»
«For hva da?
Du visste at pistolen hans ikke hadde …»
«Det var bare de tre øverste patronene som ikke var skarpe.

Jeg måtte sørge for at han avfyrte dem alle slik at politiet ikke fant ubrukte løspatroner i magasinet og
skjønte opplegget, ikke sant?

Men han kunne ha rukket å avfyre noen av de skarpe også.

Og han kunne ha skiftet magasin før han kom.

Og han kunne jo også ha hatt med seg en medskyldig som jeg ikke visste om.»

Det ble stille.

Før hun lavt spurte: «Så det var ikke noe annet du var redd for?»

Jeg visste at hun tenkte det jeg tenkte.

«Jo,» sa jeg og snudde meg mot henne.

«Jeg var redd for én ting til.»

Pusten hennes gikk fort og varm mot ansiktet mitt.
«At han kunne ha drept deg i løpet av natten,» sa jeg.

«Greve hadde ingen planer om å stifte familie med deg, og du var et farlig vitne.

Jeg visste at jeg satte deg i livsfare da jeg spurte om du ville være lokkedue den natten.»

«Jeg visste at jeg var i fare hele tiden, elskede,» hvisket hun.

«Det var derfor jeg ga ham velkomstdrinken med én gang han kom innenfor døren.

Og ikke vekket ham før du ringte på telefonen hans.

Jeg visste at han ville få det travelt etter å ha hørt gjenferdets stemme.

Og dessuten hadde jeg jo skiftet ut de tre første kulene i pistolen, ikke sant?»

«Sant,» sa jeg.
Diana er som sagt en kvinne med et uanstrengt forhold til primtall og logikk.

Hun strøk hånden over magen min.

«Dessuten setter jeg pris på at du med viten og vilje satte meg i livsfare …» «Å?»

Hun førte hånden videre nedover, over kjønnsorganet.

La dem rundt ballene mine.
Veide dem, klemte forsiktig på de to sædsekkene.
«Balanse er helt essensielt,» sa hun.
«Det gjelder i alle gode, harmoniske forhold.
Balanse i skyld, balanse i skam og i dårlig samvittighet.»

Jeg tygde på det, prøvde å fordøye, å la hjernen assimilere dette nokså drøye tankegodset.

«Du mener …,» begynte jeg, ga opp og begynte på nytt.

«Du mener det at du satte deg i livsfare for min skyld … at det ...» «… var en riktig pris å betale for det
jeg hadde gjort mot deg, ja.

Slik Galleri E har vært en riktig pris for deg å betale for aborten.»

«Og dette har du tenkt lenge?»

«Selvfølgelig.
Det har du også.»
«Akkurat,» sa jeg.
«Bot …» «Bot, ja.
Det er et sterkt undervurdert middel for sinnsro.»

Hun klemte testiklene mine litt hardere, og jeg prøvde å slappe av, å nyte smerten.

Jeg trakk inn duften av henne.

Den var deilig, men kom jeg noen gang til å lukte noe som kunne overdøve stanken av
menneskeekskrementer?

Kom jeg noensinne til å høre noe som kunne overdøve lyden av Greves punkterte lunger?

Etterpå hadde det sett ut som han stirret på meg med brustne, forurettede øyne mens jeg trykket Oves
kalde fingrer mot skjeftet og avtrekkeren både på Uzi-en og den lille, svarte Rohrbaugh-pistolen jeg
hadde skutt Lotte med.

Kom jeg noensinne til å spise noe som kunne døyve smaken av Oves døde kjøtt?

Jeg hadde bøyd meg over ham der i senga og latt hjørnetennene mine synke inn i hans nakke.

Presset kjevene sammen til huden ble punktert og liksmaken fylte munnhulen.

Det hadde nesten ikke kommet blod, og da jeg hadde kvalt brekningene og tørket bort spyttet mitt, hadde
jeg betraktet resultatet.

Det ville antagelig kunne passere som et hundebitt for en etterforsker som så etter akkurat det.

Så hadde jeg krabbet ut av det åpne vinduet bak hodegjerdet på Oves seng for ikke å komme med på
filmen.

Gått fort innover i skogen, funnet stier, veier.

Hilst vennlig på turgåere.

Luften som ble kaldere jo høyere jeg kom, hadde holdt meg kjølig helt til jeg kom til Grefsentoppen.

Og der hadde jeg satt meg ned og sett på høstfargene som vinteren alt hadde begynt å suge ut av
skogen under meg, på byen, fjorden og lyset.

Lyset som alltid varsler mørket som skal komme.

Jeg kjente blodet strømme ut i pikken, banke i skaftet.

«Kom,» hvisket hun tett inntil øret mitt.

Jeg tok henne.
Systematisk og grundig, som en mann som har en jobb å gjøre.

Som liker jobben sin, men like fullt ser det som en jobb.

Og han jobber til sirenen går.

Sirenen går, og hun legger hendene sine varsomt og beskyttende rundt ørene hans, og han får fri og
spruter henne full av varm, livgivende sæd selv om plassen alt er opptatt.

Og etterpå sover hun, og han ligger og lytter til pusten hennes og kjenner tilfredsheten ved en jobb vel
utført.
Og vet at det aldri kan bli det samme som det en gang var.

Men at det kan ligne.

At det kan bli et liv.
At han kan ta vare på henne.
Ta vare på dem.
At han kan elske noen.
Og som om ikke det i seg selv var overveldende nok, finner han til og med en mening ved å elske, et
fordi, et ekko av en begrunnelse fra en fotballkamp i londonsk tåke: «Fordi de trenger meg.»

Epilog Den første snøen hadde kommet og gått igjen.

Jeg hadde lest på nettet at en kjøpsopsjon og visningsretten til «Det kalydonske villsvinet» var blitt solgt
på auksjon i Paris.

Kjøperen var Getty- galleriet i Los Angeles, som nå altså kunne stille ut bildet og – med mindre det i
opsjonsperioden på to år dukket opp en hittil ukjent eier som gjorde krav på maleriet – kunne benytte seg
av opsjonen og få bildet i permanent eie.

Det sto noen korte setninger om bildets opphav, at man i mange år hadde kranglet om hvorvidt bildet var
en kopi eller en original av en annen maler siden det ikke fantes noen kilder som viste at Rubens
noensinne hadde malt noe kalydonsk villsvin.

Men ekspertene var nå enige om at det var Rubens som var maleren.

Det sto ingenting om hvor bildet hadde kommet fra, at det var den norske stat som var selger, eller prisen.

Diana hadde innsett at det ville bli vanskelig å drive galleriet alene nå som hun skulle bli mor, og hun
hadde derfor – etter å ha rådført seg med meg – besluttet å få inn en partner som kunne ta seg av de mer
praktiske sidene – sånn som økonomistyring – slik at hun kunne konsentrere seg mer om kunsten og
kunstnerne.

Huset vårt var dessuten lagt ut for salg.

Vi var blitt enige om at et litt mindre rekkehus i mer landlige omgivelser ville være et bedre sted for et
barn å vokse opp.

Og jeg hadde allerede fått et svært høyt bud.

Det var fra en person som hadde ringt med én gang han hadde sett annonsen i avisa og bedt om en
privat visning samme kveld.

Jeg hadde kjent ham igjen med én gang jeg åpnet døra.

Corneliani-dress og nerdekule briller.

«Ikke Ole Bangs aller beste, kanskje,» kommenterte han etter å ha rast fra rom til rom med meg på slep.

«Men jeg tar det.

Hva skal du ha?»
Jeg nevnte prisantydningen i visningsannonsen.
«Pluss en million,» sa han.
«Frist til i overmorgen.»
Jeg sa at vi skulle overveie det og fulgte ham til døra.

Han rakte meg visittkortet.

Ingen tittel, bare navn og et mobilnummer.

Rekrutteringsfirmaets navn var skrevet med så små bokstaver at det var praktisk talt uleselig.

«Si meg,» sa han på dørterskelen.

«Pleide ikke du å være konge på haugen?»

Og, før jeg rakk å svare: «Vi lurer på å utvide.

Kanskje vi ringer deg.»

Vi.
Små bokstaver.
Jeg lot fristen løpe ut uten å nevne budet verken for eiendomsmegleren eller Diana.

Jeg hørte heller ikke noe fra vi.

Siden jeg har som prinsipp å aldri begynne å jobbe før det er lyst, var jeg akkurat denne dagen – som de
fleste andre dager – sistemann da jeg ankom parkeringsplassen utenfor Alfa.

«De første skal få være de siste.»

Det er et privilegium jeg selv har formulert og implementert, et privilegium som kun innvilges firmaets
beste hodejeger.

Posisjonen innebærer også at ingen prøver seg på parkeringsplassen din selv om den på papiret er
underlagt samme førstemann-til-mølla-regelen som de andre firmaplassene.

Men denne dagen sto det likevel en bil der.

En ukjent Passat, sikkert en av våre kunder som trodde det var greit å parkere der bare fordi det hang et
skilt med Alfa på kjettingen bak plassen, en halvtomsing som ikke evnet å lese det store skiltet ved
inngangen hvor det sto KUNDEPARKERING.

Likevel kjente jeg en liten usikkerhet.

Kunne det være at noen i Alfa også var kommet til den konklusjon at jeg ikke lenger var ...

Jeg fullførte ikke tanken.

Mens jeg irritert så meg om etter en annen plass, kom en mann strenende ut av kontorbygningen og
fortsatte i omtrentlig kurs av Passaten.

Det så ut som ganglaget til en Passateier, avgjorde jeg, og pustet lettet ut.

For det der var definitivt ikke en konkurrent til plassen, men en kunde.

Jeg stilte bilen min demonstrativt foran Passaten, ventet og håpet.

Kanskje kunne det bli en fin start på dagen likevel, kanskje kunne jeg få skjelle ut en idiot.

Og ganske riktig; mannen kakket på sidevinduet mitt, og jeg så rett inn i en frakk i magehøyde.

Jeg ventet litt før jeg trykket på vindusåpneren og glasset gled sakte – men likevel litt fortere enn jeg
ideelt sett kunne ønsket meg – ned.

«Hør …,» begynte han, før han ble avbrutt av mitt innstudert langsomme: «Nååå, hva kan jeg hjelpe Dem
med i dag, min herre?»

Uten at jeg verdiget ham et blikk og gjorde meg klar for en forfriskende lese-skilt-leksjon.

«Hvis du kan flytte bilen din litt, du s-errer meg inne.»

«Det er vel nærmest du som sperrer meg ute, min her...»

Så nådde endelig de sfæriske forstyrrelsene hjernen min.

Jeg så ut av vinduet og opp.

Hjertet mitt stoppet nesten.
«Selvfølgelig,» sa jeg.
«Et øyeblikk bare.»
Jeg famlet vilt etter knappen som skulle få vinduet opp igjen.

Men finmotorikken min var som forduftet.

«Vent,» sa Brede Sperre.
«Har ikke vi møttes før?»
«Det tviler jeg på,» sa jeg og prøvde å gi stemmen en rolig, avslappet bass.

«Er du sikker?
Jeg mener bestemt at vi har møttes.»
Faen, hvordan kunne han dra kjensel på den påståtte firmenningen til Monsen- brødrene på
Rettsmedisinsk?
Den utgaven hadde vært skallet og kledd som en råner.

Denne hadde kraftig hår, Ermenegildo Zegnadress og nystrøket skjorte fra Borelli.

Men jeg visste at jeg ikke måtte nekte for iherdig, sette Sperre i forsvarsposisjon, få ham til å skjerpe seg
så mye at han husket.

Jeg pustet dypt inn.

Jeg var trøtt, trøttere enn jeg burde vært i dag.

Dette var en dag jeg måtte levere godene.

Vise at jeg levde opp til ryktet jeg en gang hadde hatt.

«Hvem vet?» sa jeg.

«Det er sant å si noe kjent ved deg også …» Han så først litt perpleks ut over denne motoffensiven.

Så satte han opp det

gutteaktige, sjarmerende smilet, det som gjorde Sperre så velegnet for billedmedia: «Du har nok bare sett
meg på TV.

Jeg hører det der stadig vekk …» «Akkurat, det er nok der du har sett meg òg,» sa jeg.

«Å?» sa han nysgjerrig.

«Hvilket program da?»
«Må jo ha vært ditt program det da.
Siden du mener vi har møttes.
For TV- ruta er jo ikke egentlig en rute, en slik hvor vi ser hverandre, er den vel?

På din side av kameraet er den nærmest … et speil, kanskje?»

Sperre så lettere forvirret ut.

«Jeg spøker,» sa jeg.
«Jeg skal flytte meg.
Ha en god dag.»

Jeg lot bilvinduet gli opp og rygget.

Det gikk rykter om at Sperre knullet den nye kona til Odd G. Dybwad.

Rykter om at han hadde knullet den gamle også.

Og – for så vidt – at han knullet Dybwad.

Da Sperre kjørte ut fra plassen, stoppet han før han svingte, slik at vi i to sekunder ble stående front mot
front inne i hver vår bil.

Jeg så blikket hans.

Han så på meg som en som nettopp var blitt lurt og først nå skjønte det.

Jeg nikket vennlig.

Så ga han gass og var borte.
Og jeg så i sladrespeilet og hvisket: «Hei der, Roger.»

Jeg gikk inn døra til Alfa og ropte ut et øredøvende «godmorgen, Oda!» og så Ferdinand komme ilende
mot meg.

«Nå?» sa jeg.
«Har de kommet?»
«Ja, de er klare,» sa Ferdinand og trippet etter meg bortover korridoren.

«Det var forresten en politimann innom her.

Høy, lys og ganske ... eh, flott.»
«Hva ville han?»
«Vite hva Clas Greve fortalte om seg selv i intervjuene han hadde vært i her.»

«Han er jo død for lengst,» sa jeg.

«Etterforsker de den saken fremdeles?»
«Ikke drapssaken.
Det gjelder det Rubens-bildet, de finner ikke ut hvem han har stjålet det fra, ingen har meldt seg.

Nå prøver de å kartlegge hvem han har vært i kontakt med.»

«Leste du ikke avisa i dag?

Nå har de begynt å tvile igjen på om det er en original Rubens.

Kanskje han ikke har stjålet det, kanskje han arvet det.»

«Særlig.»
«Hva sa du til politimannen?»
«Jeg ga ham intervjurapporten vår, naturligvis.
Det så ikke ut som han fant noe av interesse der.
Han sa han ville ta kontakt igjen om det var noe.»

«Og det håper du kanskje at han gjør?»

Ferdinand lo den hvinende latteren sin.
«Uansett,» sa jeg. «Du tar deg av det, Ferdy.

Jeg stoler på deg.»

Jeg kunne se hvordan han steg og sank, hvordan ansvaret fikk ham til å vokse og økenavnet til å krympe.

Balanse er alt.
Så var vi kommet til enden av korridoren.
Jeg stoppet foran døra og sjekket slipsknuten.
Der på innsiden satt de, klare for det siste intervjuet.
Sandpåstrøingen.
For kandidaten var allerede innstilt, allerede ansatt, det var bare kunden som ikke var helt klar over det
ennå, som trodde at de hadde noe de skulle ha sagt.

«Da sender du inn kandidaten om nøyaktig to minutter fra nå,» sa jeg.

«Hundre og tjue sekunder.»

Ferdinand nikket og så på klokken sin.
«Bare en liten ting,» sa han.
«Hun heter faktisk Ida.»
Jeg åpnet døra og steg inn.
Det skrapet i stoler da de reiste seg.
«Beklager forsinkelsen, mine herrer,» sa jeg og trykket de tre hendene som ble rakt mot meg.

«Men noen hadde tatt parkeringsplassen min.»

«Er ikke sånt fortærende?» sa styreformannen i Pathfinder og snudde seg til informasjonssjefen sin som
nikket, iherdig istemmende.

Tillitsmannen for de ansatte var der også, en fyr i rød V-genser med en billig, hvit skjorte under, utvilsomt
en ingeniør av traurigste sort.

«Kandidaten har et styremøte klokka tolv, så kanskje vi skal komme i gang?» sa jeg og satte meg ved
enden av bordet.

Den andre enden var alt gjort klar for mannen de om halvannen time kom til å være skjønt enige om
måtte bli Pathfinders nye sjef.

Lyset var satt på en slik måte at han kom til å ta seg best mulig ut, stolen var av samme slag som våre,
men hadde litt lengre stolbein, og jeg hadde lagt frem skinnmappen jeg hadde kjøpt til ham, en med
initialene hans og en Montblanc-penn i gull.

«Selvfølgelig,» sa styreformannen.
«Jeg har forresten en innrømmelse å komme med.
Vi likte jo som du vet Clas Greve veldig godt etter det intervjuet.»

«Ja,» sa informasjonssjefen.
«Vi tenkte at der har dere funnet den perfekte kandidaten.»

«Visst var han utlending,» sa styreformannen mens nakken hans kveilet seg som på en slange. «Men
mannen snakket jo norsk som en innfødt.

Og vi sa det mens du fulgte ham ut, at når alt kommer til alt har hollendere alltid hatt bedre grep på
eksportmarkedene enn oss her hjemme.»
«Og at vi kanskje kunne lære av en med en mer internasjonal lederstil,» supplerte informasjonssjefen.

«Så da du kom tilbake igjen og sa at du ikke var så sikker på at han var den rette mannen likevel, ja, da
ble vi veldig overrasket, Roger.»

«Jaså?»
«Ja, vi mente rett og slett at du manglet vurderingsevne.

Dette har jeg ikke sagt før, men vi vurderte å ta fra dere oppdraget og kontakte Greve direkte.»

«Så det gjorde dere?» sa jeg med et skjevt smil.

«Det vi lurer på,» sa informasjonssjefen, vekslet blikk med styreformannen og smilte fort, «er hvordan du
kunne merke at det var noe galt der?»

«Hvordan visste du instinktivt det vi var helt blinde for?» sa styrelederen og kremtet kraftig.

«Hvordan kan noen være så gode menneskekjennere?»

Jeg nikket langsomt.

Skjøv papirene mine fem centimeter lenger inn på bordet.

Og lente meg tilbake i den høyryggede stolen.

Den vippet – ikke for mye, bare litt – bakover.
Jeg så ut av vinduet.
På lyset.
På mørket som skulle komme.
Hundre sekunder.
Det var helt stille i rommet nå.
«Det er bare jobben min,» sa jeg.
Ut av øyekroken så jeg de tre nikke megetsigende til hverandre.

Og la til: «Dessuten hadde jeg allerede da begynt å tenke på en kandidat som var enda bedre.»

De tre snudde seg mot meg.

Og jeg var klar.
Jeg innbiller meg at det er slik det må føles å være dirigent i sekundene før konserten starter, å kjenne
blikkene fra alle i symfoniorkesteret limt fast til taktstokken din, å høre mumlingen fra det forventningsfulle
publikummet bak deg langsomt stilne.

«Det er derfor jeg har fått dere hit i dag,» sa jeg.

«Mannen dere skal hilse på i dag, er det nye stjerneskuddet ikke bare på Norges, men på den
internasjonale lederhimmelen.
I forrige runde regnet jeg det som helt urealistisk å få ham løs fra jobben han sitter i, han er tross alt
bedriftens Jesus, Gud og Hellige Ånd.»

Jeg flyttet blikket fra ansikt til ansikt.

«Men uten at jeg nå vil love for mye, tror jeg at jeg kan si så mye som at jeg muligens har fått ham på
glid. Og hvis vi skulle få ham …»

Jeg himlet med øynene for å antyde en våt drøm, utopi, men likevel … Og styreformannen og
informasjonssjefen hadde forutsigbart og uvegerlig rykket nærmere.

Selv tillitsmannen som hadde sittet med armene i kors, hadde lagt dem på bordet og lente seg fremover.

«Hvem?
Hvem?» hvisket informasjonssjefen.
Hundre og tjue.
Døra gikk opp.
Og der sto han, en mann på trettini i en dress fra Kamikaze i Bogstadveien hvor Alfa får femten prosent
rabatt.

Ferdinand hadde rett før han sendte ham inn, dynket høyrehånden hans med hudfarget kalk siden han
som vi vet sliter med svette håndflater.

Men kandidaten visste hva han skulle gjøre, for jeg hadde instruert ham, regissert forestillingen ned til
minste detalj.

Han hadde farget håret nesten umerkelig grått ved tinningen og hadde en gang eid et litografi av Edvard
Munch kalt «Brosjen».

«Hils på Jeremias Lander,» sa jeg.

Jeg er hodejeger.
Det er ikke særlig vanskelig.
Men jeg er konge på haugen.
Tidligere utgitt
(Jo Nesbø)
Flaggermusmannen 1997 Kakerlakkene 1998 Stemmer fra Balkan (med Espen Søbye) 1999 Rødstrupe
2000 Karusellmusikk 2001 Sorgenfri 2002 Marekors 2003 Frelseren 2005 Snømannen 2007 Doktor
Proktors prompepulver 2007 (barnebok) Doktor Proktors tidsbadekar 2008 (barnebok) Hodejegerne 2008
Panserhjerte 2009