Erlend Loe

Doppler
roman
© J.W. Cappelens Forlag a.s, 2004 Omslagsdesign: Alice Lima de Faria Omslagsmotivet er gjengitt med tillatelse fra Tine Meierier ISBN 9788202327484 www.cappelen.no

The woods are lovely dark and deep.

But I have promises to keep, And miles to go before I sleep, And miles to go before I sleep.
robert frost
NOVEMBER
Min far er død. Og i går tok jeg en elg av dage. Hva kan jeg si. Det var den eller meg. Jeg var utsultet. Jeg begynner sant å si å bli mager. Natten før var
jeg nede i Maridalen og tok høy fra en av gårdene. Jeg åpnet en høyball med kniven min og fylte ryggsekken. Så sov jeg en stund, og i grålysningen tok
jeg meg ned til juvet øst for leiren og la ut høyet som åte på et sted jeg lenge har tenkt på som perfekt for et bak- hold. Deretter lå jeg på kanten av juvet
og ventet i flere ti- mer. Jeg vet at det fins elger her. Jeg har sett dem. De har til og med vaert helt oppe ved teltet. De trasker rundt her i åsen og følger
sine egne mer eller mindre rasjonelle innskytelser. Alltid på vei, elgene. De ser ut til å tro at det er bedre an- dre steder. Og kanskje har de rett. Til slutt
kom det uansett en. Med kalven diltende bak. Det satte meg litt ut at kalven var med. Jeg hadde foretrukket at den ikke var med. Men den var med. Og
vindretningen var perfekt. Jeg tok kniven

i munnen, ikke den lille, men den store, altså storkniven, og ventet. Elgene tuslet sakte mot meg. Småspiste litt i lyngen og på noen av ungbjørkene nede i
juvet. Og til slutt sto den der. Rett under meg. Stor som faen. Elger er store. Det er lett å glemme hvor store de er. Og så hoppet jeg ned på ryg- gen dens.
Jeg hadde naturligvis gjennomgått rutinen i hodet

dusinvis av ganger. Jeg hadde forutsett at den ikke kom til å like det og at den ville flykte. Og det stemte. Men før den klarte å komme opp i fart, hadde
jeg boret kniven ned i ho- det dens. I ett eneste kjempehugg var kniven kommet seg gjennom elgskallen og inn i hjernen og derfra stakk den opp som en
litt rar hatt. Jeg hoppet av og kravlet meg i sikkerhet opp på en stor stein, mens elgen så sitt liv passere revy: Al- le de gode dagene med nok mat, de
solrike late sommerda- gene, den kortvarige forelskelsen i oksen på høstparten og ensomheten etterpå. Fødselen og gleden over å føre genene videre,
men også de masete vintermånedene fra tidligere år, og rastløsheten, det hvileløse elementet som den for alt jeg vet, kanskje syntes det var en lettelse å
bli befridd fra. Den gjennomgikk det hele i løpet av noen korte sekunder før den falt. Jeg ble stående og se på den en stund, og på kalven som ikke
hadde løpt sin vei, men som nå sto ved siden av den døde moren og ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Jeg kjente et stikk av noe ubehagelig og
fremmedartet. Selv om jeg har bodd her ute en tid, er det første gang jeg dreper, og nå hadde jeg drept et svaert dyr, det største i Norge, kanskje, og
stikk i strid med min gode vilje hadde jeg beskattet na- turen på en brutal måte og sannsynligvis tatt mer ut fra den

enn jeg var i stand til å gi tilbake, i hvert fall på kort sikt, og det likte jeg dårlig. Det skal jo helst vaere en slags balanse i sakene. Men sult er sult og jeg får
heller gi noe tilbake etter hvert, tenkte jeg og hoppet ned fra steinen og jagde bort kal- ven før jeg trakk kniven opp fra skallen og åpnet magen på den
døde elgen. Mengder av innvoller veltet ut og jeg kuttet meg en bit av buken og spiste den rå. Der og da. Indianerak- tig. Deretter skar jeg det jeg klarte i
håndterlige biter og bar noen av dem opp til teltet, hvor jeg hentet øksa og gikk til- bake og hugde opp resten. Før kvelden hadde jeg fått hele dyret opp til
leiren. Jeg stekte store kjøttstykker på bålet og spiste meg mett for første gang på flere uker. Resten av kjøt- tet hengte jeg til røyking i en primitiv
røykeovn jeg hadde brukt de siste dagene til å bygge. Så sovnet jeg. Og da jeg våknet nå i dag, hørte jeg kalven utenfor teltet. Jeg hører den fortsatt. Jeg
tør ikke helt å stå opp. Jeg klarer ikke å se den i øynene.

Jeg kan heller ikke bli liggende. Jeg trenger melk. Skummet melk. Jeg fungerer dårlig når jeg ikke får melk. Jeg blir ir- ritabel og oppfarende. Og jeg vet
godt at jeg må ned blant folk for å skaffe melk. Derfor gjør jeg det ugjerne, men melk bare må jeg ha. Og det hender at jeg går ned til Ullevaal Sta-

dion som en vanlig mann. Det hendte riktignok langt ofte- re før, for ikke å si daglig, men etter at jeg, ja, hva skal jeg si, etter at jeg flyttet opp i skogen, for
det er det som har skjedd, det er det jeg gjør, jeg bor i skogen, så har jeg gått dit sjeldnere og sjeldnere. En av grunnene er at jeg ikke har penger. En
annen er at jeg ikke ønsker å treffe mennesker. De byr meg imot. Mer og mer. Men jeg må ha melk. Min far drakk også melk. Men nå er han død. Jeg kan
stadig vekk høre kalven utenfor teltet. Den bebreider meg på en aktiv

og bråkete måte. Den forsøker å psyke meg ut. Men jeg kry- per enda lenger ned i soveposen og snører igjen så det blir som et hull mellom meg og
resten av verden. Jeg kan ikke komme ut og verden kan ikke komme inn og jeg ligger der musestille som et barn og later som ingenting en god stund.
Men kalven gir seg ikke. Den står der og står der. Og så må jeg pisse. Herregud, det er bare en kalv, sier jeg til meg selv. Hvorfor skal jeg, voksne
mannen, ha dårlig samvittighet for at jeg har drept en elg? Slik er naturens gang. Det får kalven laere seg, og den kan vaere glad for at det er jeg,
Doppler, som laerer den det, og ikke en mer skruppelløs fyr som kan- skje hadde tatt kalven i samme slengen. Jeg går ut og pisser. Som alltid på
samme sted. På den flate steinen nedenfor tel-

tet. Derfra kan jeg vanligvis se hele byen og fjorden, men ikke nå, for det er tåke. Og kalven ignorerer jeg helt. Jeg la- ter simpelthen som om den ikke er
der. Den står spent og følger med mens jeg pisser. Jeg forsøker å stå med ryggen til, men den har nok fått et glimt av meg og vil se mer. Den flytter på
seg og ser fra en ny vinkel. Jeg vender meg bort, men kalven følger etter. Det er som om den vil sjekke at den har sett riktig. Som alle andre. Story of my
life. Jaja, for hel- vete, sier jeg og snur meg mot den med buksene på knaer- ne og armene i vaeret. Se da, sier jeg. Er det bra nå? Har du sett nok?
Fornøyd? Men den frekke lille tassen er ikke forn- øyd. Den stirrer. Og det fins grenser for hva jeg gidder å ta imot av dritt fra elger. Jeg triver øksa som
står i et tre innen- for rekkevidde, og slenger den med stor kraft mot kalven. Den bykser til siden og løper inn mellom traerne. Livet har laert meg at jeg
kommer dårlig ut hvis jeg forsøker å skjule sannheten, så jeg kan like gjerne fortelle det først som sist: Jeg har et stort lem. Hva kan jeg si. Jeg har et
påfallende, for ikke å si ekstremt stort, kjønnsorgan. En kjempekuk, kort sagt. Jeg har alltid hatt det. Den er stor. Det fins ikke noe bedre ord for det. Lang
og tung er den. Og tykk. Altså stor. På skolen kalte de meg Doppler med kuken. Det er heldigvis

mange år siden. Det er ikke noe jeg tenker mye på lenger. Men det var sårende. Jeg hadde jo andre egenskaper som jeg ønsket at folk skulle få øye på.
Doppler med kuken. Det er faktisk svaert irriterende å bli minnet på det. Jeg hadde ikke tenkt på det på lenge. Helvetes elg. Hvis den kommer tilba- ke,
kløyver jeg skallen dens.

Det ble ingen melk på meg i går. Jeg brukte hele dagen på å jage den fordømte kalven. Den kom naturligvis tilbake nok- så raskt etter at jeg hadde
skremt den til skogs. Og til min irritasjon sto den utenfor teltet og hang i timevis. Ikke ulikt elevene på Sogn videregående skole her nede - den som ser ut
som om den er tegnet med tanke på å kunne avlaste hvil- ket gulag som helst. Jeg har syklet forbi den i årevis. Og nå kan jeg se den gjennom kikkerten
hvis jeg gidder og det ikke er tåke. Elevene bruker å stå ved hjørnene og henge på en rørende ubekvem måte, mens de røyker det de klarer før det ringer
inn igjen. Hadde kalven hatt tilgang på røyk, ville den ikke ha tenkt seg om to ganger. Den er alene i livet og det begynner å gå opp for den at verden er
brutal, og den ser in- gen fremtid og ingen mening med noe. Det er selvfølgelig umodent av den å ta ut frustrasjonen på meg, men hva annet

er det å forvente? Den er tross alt et barn. Etter en stund var begeret allikevel fullt, barn eller ikke barn. I all stillhet kled- de jeg meg for jakt og stormet ut
av teltet med øksen hevet for hugg, men den vesle krabaten kom seg unna igjen. Og i mange timer jaget jeg den rundt i åsen her oppe. Vi var på
Vettakollen, nede ved Sognsvann og til og med nesten helt oppe ved Ullevålseter. Gps-en fortalte at vi hadde tilbakelagt nesten fem mil med en
gjennomsnittshastighet på over tolv kilometer i timen. I skog og kupert terreng. Det ble mørkt før jeg kom meg tilbake til teltet, helt utslitt. Og da kalven
dukket opp igjen kort etter, hadde jeg ikke mer å gi. Jeg ka- pitulerte. I natt sov vi sammen inne i teltet. Kalven bidro med overraskende mye varme. Jeg
brukte den som hodepute store deler av natten, og da jeg våknet i dag, ble vi liggen- de og se på hverandre på en naer og intim måte som jeg sjel- den
har opplevd med mennesker. Jeg tror ikke jeg engang har opplevd det med min kone. Selv ikke i starten av forh- oldet. Det var nesten i meste laget. Jeg
beklaget at jeg had- de tatt livet av moren dens og sa at den ikke trengte å vaere redd lenger og at den fra nå av kunne komme og gå som den ville.
Kalven sier naturligvis ingenting. Den bare ser på meg

med store, tillitsfulle øyne. Det er herlig med en som ikke kan snakke.

I går lå vi hele dagen i teltet og småpratet. Jeg ga kalven vann og hentet greiner med saftig bark til den, mens jeg stekte store kjøttbiter i glørne på bålet til
meg selv. Jeg strig- let pelsen dens med kammen min og forklarte, pedagogisk, at når mennesket har jaktet på elg i tusenvis av år, så har det ikke vaert
for moro skyld, men simpelthen fordi det har vaert livsnødvendig. Og hvis bestanden hadde fått lov til å vokse uhemmet, ville det ha ført til katastrofale
tilstander, sa jeg, uten helt å vite hva jeg snakket om, men jeg mener å ha hørt eller lest om dette, så da sa jeg det, og jeg sa at når det blir for mange
elger, så sprer det seg sykdommer, både fysiske og mentale og til slutt så har man en riktig utrivelig stem- ning i skogen. Se det for deg, sa jeg til kalven,
som for øv- rig burde hatt et navn, jeg må finne et navn til den, men jeg sa se det for deg: rekke på rad med pestbefengte og sinns- lidende elger som
slåss om maten og løper rautende i alle retninger og bryter skogens regler og elgetikette på forned- rende vis. Slik vil ingen ha det. Derfor jaktet mine
forfed-

re på elg, og derfor jakter vi på elg i dag, sa jeg. Selv om vi

i dag ikke trenger kjøttet eller skinnet for å overleve, la jeg til med lav stemme, så gjør vi det allikevel. Vi syns det er koselig å gå i skogen og skyte elg.
Det er godt kameratskap jegerne imellom, har jeg skjønt, sa jeg, og det har blitt en vane. Vi gjør det av gammel vane. Og dessuten for å hind- re
bestanden i å bli for stor, som jeg allerede har vaert inne på. Så slik er det. Men jeg drepte ikke moren din av gam- mel vane. Jeg gjorde det av behov.
Jeg hadde ikke spist på dagevis, og dessuten ikke vaert helt mett siden blåbaerseson- gen tok slutt. Og jeg beklager at jeg gjorde det med kniv, sa jeg.
Det var unødvendig brutalt, men jeg har ikke gevaer, og ikke kan jeg skyte heller. Og jeg skjønner det godt hvis du bebreider meg og slites mellom
emosjonelle ytterpunkter i ditt forhold til meg, sa jeg. Det er lov. Du må selv kjenne på disse følelsene og trekke grensen der du mener den skal vaere.
Men du skal vite at jeg er klar til å støtte deg i den- ne vanskelige tiden, sa jeg, og forresten, fortsatte jeg etter en liten pause, så hadde moren din om kort
tid kommet til å klippe båndet mellom dere brutalt av. Hun hadde kommet til å skyve deg fra seg og bedt deg om å stikke av. For slik er dere elger. Dere
ser så lune ut, men dere behandler bar- na deres som dritt. Bestialske er dere. Dere føder barn og gir

dem melk og litt veiledning og så vips, mens barna aner fred og ingen fare, bort med dem. Din mor hadde om ikke lenge, kanskje allerede i neste uke,
insistert på at du skulle gå din vei og hun sin, og det ville ha vaert en vond dag for deg, en dag som elger flest aldri kommer over, men som du nå slip- per
å oppleve fordi jeg tok henne av dage, og i stedet for å huske henne som en som talte med kløyvd tunge, kommer du nå alltid til å huske henne som en
som alltid var der for deg og som brått og meningsløst ble revet bort, sa jeg, mens jeg striglet pelsen dens med kammen min. Jeg har forres- ten også
mistet noen for ikke lenge siden, fortsatte jeg. Jeg har mistet min far. Jeg kjente ham knapt nok. Jeg forsto ald- ri hvem han var. Og nå er han borte. Så vi
er på sett og vis i samme båt. Du har mistet din mor og jeg min far. Og i ste- det for å rette sinnet ditt mot meg, bør du rette det mot herr Düsseldorf nede
i Planetveien. Jeg hadde lenge god tilgang på mat fra kjelleren hans, forklarte jeg. Hans avdøde kone rakk å sylte baer til en mannsalders forbruk, og
dessuten har han en velfylt fryseboks med bacon og annen kjøttmat, og etter å ha studert nabolaget inngående over flere uker, fant jeg ut at Düsseldorfs
hus var det enkleste å komme seg inn

i og at Düsseldorf selv hjalp til gjennom å vaere uoppmerk-

som og generelt sløv og dessuten noe drikkfeldig, så mens han om kveldene satt og bygde sine meningsløse modell- byggerier, fra krigen, alltid
kjøretøyer fra andre verdens- krig, som han gjengir i skala 1 : 20 eller hva det er, natur- ligvis overdrevent samvittighetsfullt og i korrekte farger, så tok jeg
meg inn i huset via hagedøren som i hele sommer stort sett har stått åpen, og gikk ned i kjelleren hvor jeg uten blygsel tok for meg av godsakene, opp i
sekken med dem, og ut igjen, gjennom hagen og tilbake inn i skogen. Dette var en ordning som jeg opplevde at både herr Düsseldorf og jeg var godt
fornøyd med. Han har jo det han trenger her på jord. Stort hus, et lager av mat, penger i fleng ifølge bankut- skriftene på skatollet ved kjellerdøren, og
dessuten en hobby som åpenbart fyller og beriker hans liv. Det er vanskelig å se for seg hva mer Düsseldorf kan begjaere, sa jeg til kalven. Det var
nesten så jeg hadde begynt å tro at dersom jeg ring- te på og spurte ham direkte om det var greit at jeg en gang iblant tok meg inn i huset hans og
forsynte meg av over- skuddet i kjelleren, så kom han til å smile og si ja. Men så må han ha kommet på andre tanker, for en dag nå for ikke lenge siden
var hagedøren låst, og det hadde kommet opp skilt og klistremerker om alarmer og sentraler og forbrytel-

se og straff. Slik har det blitt. Folk murer seg inne og er red- de for hverandre. Dermed sto jeg på bar bakke igjen og et- ter som dagene gikk begynte jeg,
som naturlig er, å bli sul- ten. Og jeg ble bare mer og mer sulten og til slutt så jeg in- gen annen råd enn å lokke moren din i bakhold og kjøre den store
kniven min gjennom skallen hennes. Sånn er det med den saken. Sult virker på den måten. Alt annet oppleves som uviktig. Man bare må ha mat, sa jeg til
kalven. Du kjenner kanskje til det selv, eller kanskje ikke. La oss håpe ikke.

Behovet for melk har blitt akutt og jeg stapper femtentyve kilo elgkjøtt i sekken og begir meg ned mot Ullevaal Sta- dion. Kalven dilter etter, men jeg sier
med streng røst at det ikke går. Du må vente her, sier jeg. Vente, gjentar jeg overtydelig, som om jeg snakker til et tungnemt barn. Jeg er skjeggete og
uflidd og ser påfallende nok ut på egen hånd, om jeg ikke også skal komme trekkende med en elg. Slapp av, sier jeg, jeg blir ikke lenge. Men den
slapper ikke av. Den vil ikke at jeg skal gå. Stakkars lille elg, sier jeg. Du tror jeg skal forlate deg, men det skal jeg ikke. Jeg skal bare på butikken og
skaffe melk og et par andre ting vi behøver. Det har ingen virkning. Separasjonsangsten lyser i øynene

dens, og jeg kjenner at det bekymrer meg at den er så klen- gete. Jeg trodde elger var mer selvstendige. Den er i ferd med å knytte seg til meg på en
måte som jeg ikke vet om jeg er klar for. Jeg tar meg i å bebreide den døde moren at hun tok kalven med seg på tur, midt i jaktsesongen og all- ting. Hvor
hadde hun hodet? Jeg stopper opp og tar av meg sekken og koser med kalven. Forsøker å løfte den, men den er for tung, så jeg gnir den heller på hodet
med knokene på en skøyeraktig og kameratslig måte. Jeg gir den kokos, som vi kaller det i min familie. Deretter tar jeg meg tid til å for- klare hele
situasjonen for den på skikkelig vis. Jeg er vel- dig tilhenger av å forklare ting. Det har jeg alltid også gjort for mine barn. Barn fornemmer at det er noe
muffens hvis man lyver eller holder tilbake fakta, innbiller jeg meg. Der- for forklarer og mimer jeg at jeg nå skal gå ned til mennes- kene og at det der er
altfor farlig for en liten elg. Det er bi- ler og busser der nede, og høye lyder og mange forvirren- de signaler. Det er faktisk det som kjennetegner
menneske- ne aller mest, sier jeg, de er mesterlige når det gjelder forv- irrende signaler, det er ingen som slår dem, du kan lete i tu- sen år, men du vil
aldri finne mer forvirrende signaler enn dem som kommer fra mennesker. Og når elger forviller seg

ned til menneskene, blir de skutt, sier jeg og mimer en forv- illet elg som blir skutt og dør på grimt vis. Derfor, sier jeg, er det best for deg å vente her. Om
et par timer er jeg tilbake og da kan vi vaere sammen og kanskje finne på noe hygge- lig. Jeg venter på et tegn på at den har forstått meg og at den
samtykker, men det kommer ikke. Og til tross for all forkla- ring og all god vilje, fortsetter den å følge etter meg. Til slutt tjorer jeg den til et tre. Ferdig med
det.

Butikksjefen på ICA tviler. Jeg leser ham som en bok. Tvi- len siver ut gjennom alle porer. Hjelp en stakkars jeger og sanker, sier jeg, men ser at han syns
det er rart. Vi står på lageret og han forsøker å virke stoisk, men til tross for al- le smilekursene og teoriene om at kunden er stor og viktig, utstråler han
vantro. Det jeg spør om, er naturligvis hinsi- des alle regler og prosedyrer. Jeg tilbyr ham elgkjøtt i byt- te for melk og en håndfull andre varer fra hans
rikholdige sortiment og det byr ham imot. Jeg vet at folk flest mener tiden har gått fra denne formen for økonomi, sier jeg, men nå står jeg allikevel her, og
kjøttet er godt, og det er dess- uten en fin form for økonomi, sier jeg. Man bytter. Man gjør ting for hverandre. Jeg er sikker på at det er på vei tilbake,

sier jeg. Det kommer, og hvis du går med på dette forsla- get, kan du senere smykke deg med at du var tidlig ute. Du var en trendsetter, for det er helt
klart at bytting kommer til- bake. Om ti år er det bytting som gjelder. Det er åpenbart, sier jeg. For slik som nå kan det ikke fortsette. Det går ikke. Du kan
åpne omtrent hvilken avis eller tidsskrift som helst og du vil se at det nå for tiden er få oppegående mennesker som tviler på at vi må forandre vårt
forbruksmønster hvis vi skal klare å holde det gående i mer enn noen tiår til. Og jeg legger merke til at du vurderer det, sier jeg. Du tenker. Jeg legger
merke til at du ikke har sagt nei. Han er i midten av trettiårene og egentlig godt fornøyd med seg selv. Han har sikkert en etter forholdene solid utdannelse
og syns det er spennende å vaere med på å bygge opp ICA på Ullevaal Sta- dion. Butikken er nyoppusset og det hele. Et av landets mest moderne
supermarkeder. Ferskvaredisker så langt øyet rek- ker, for øvrig med parmaskinker til tusenvis av kroner, oster så store som hus og sikkert et herlig
arbeidsmiljø hvor folk tar vare på hverandre og engasjerer seg i arbeidsplassen sin. Og han teller på knappene. Han har mye å miste, men hva er sjansen
for at noen vil finne ut av det, og dessuten liker han elg. Man diskuterer på en måte ikke med elg. Han ser

seg rundt for å forsikre seg om at ingen av hans underordne- de står naer nok til å legge seg det han nå skal si på minne. Hva er du ute etter? sier han.
Jeg sier at jeg er ute etter fle- re ting, men at det viktigste er å få etablert en melkeavtale. Melkeavtale? sier han. Jeg nikker. Jeg, altså mine organer og
celler, min kropp, kort sagt, trenger en drøy liter skum- met melk om dagen, sier jeg. Derfor ønsker jeg hver man- dag og torsdag morgen ved butikkens
åpningstid klokken syv å finne henholdsvis tre og fire kartonger med skummet melk plassert utenfor lageret her, for eksempel mellom søp- pelcontaineren
og veggen. Hvorfor akkurat skummelk melk? spør han. Min gode mann, sier jeg, skummet melk represen- terer det ypperste av hva menneskeheten så
langt har klart å oppnå. Enhver idiot har til alle tider kunnet skaffe seg vanlig kumelk, sier jeg, men skrittet over til skummet melk krever en kongstanke og
en sublim separasjonsteknikk som først

i moderne tid har latt seg realisere. Og faktisk så frykter jeg at menneskene aldri vil komme lenger. Skummet melk vil sannsynligvis alltid trone øverst.
Men den gir oss noe å strekke oss etter. Skummet melk adler mannen. I hvor man- ge uker skal dette foregå? spør han. Så mange som er nød- vendig,
sier jeg. Nødvendig for hva? spør han. Det vil vise

seg, sier jeg. Og dessuten trenger jeg batterier og noen andre småting fra butikken. Hvor mye kjøtt snakker vi om? spør han. Du får det jeg har i sekken
her i dag, kontant på labben, og hvis denne avtalen fortsetter over jul, får du mer. Avta- le, sier han og tar meg i hånden. Dette er bra. Det er en seier for
jeger- og samler-kulturen. Knivdrept elg byttes i melk og andre forbruksvarer. Dette er et gjennombrudd. Kanskje kan verden allikevel frelses.

Inne i butikken møter jeg min kone av alle mennesker. Hun bruker å vaere på jobb på denne tiden av døgnet, men det er hun tydeligvis ikke i dag. Hun har
vel sine grunner. Heisann, sier jeg. Du ser ikke ut, sier hun. Jeg tar ikke for hardt i hvis jeg sier at min kone syns det er merkelig at jeg bor oppe i skogen
for tiden. Hun skjønner ikke noe saerlig av det, vir- ker det som. Jeg klandrer henne ikke for det. Jeg vet ikke om jeg skjønner så mye av det selv. Min far
var nettopp død og begravet og min mor og mine søstre og jeg hadde ord- net med alt praktisk tjafs og jeg var ute og syklet. Det var

på vårparten. Og det var frydefullt å sykle i skogen igjen et- ter en lang vinter. Jeg sykler naturligvis hele året. Til jobb og hjem igjen. Jeg er syklist. Jeg er
kanskje først og fremst

syklist. Det er ingen føreforhold som kan stoppe meg. Om vinteren bruker jeg piggdekk. Jeg har hjelm. Sykkelhansker. Spesielt egnede bukser og jakker.
Sykkelcomputer. Lykter. Jeg sykler fire hundre mil i året. Og jeg tar ingenting for å brekke vindusviskerne på biler som ikke oppfører seg. Jeg slår i
panseret. Jeg slår i sidevinduet. Jeg roper meg hes og blir ikke redd når bilistene stopper og vil ta meg. Jeg krang- ler dem i senk og tviholder på mine
rettigheter som syklist. Og jeg kommer meg raskt frem. Langt raskere enn bilene. Det aller beste er morgenrushet. For eksempel ned Sogns- veien, over
Adamstuen og videre ned Thereses gate og Pile- stredet. Det er massevis av biler og gjerne flere trikker. Trik- ken stanser midt i Thereses gate og fordi
det omtrent alltid kommer trafikk imot, må bilene stoppe, men jeg vipper meg opp på fortauet, kjører godt til høyre for dem som skal gå på trikken, og
skyter ut i veien igjen fire-fem meter foran trik- ken og i god tid før den begynner å kjøre igjen. Fortauet er litt høyere enn vanlig akkurat der og dessuten
vinklet svakt oppover, så jeg kan satse, og jeg lander samtidig med beg- ge hjulene, midt mellom trikkeskinnene. Det er gildt, men jeg gjør ikke noe
nummer av det. De som ser det, ser det. Kanskje noen av dem blir inspirert til å skaffe seg sykkel.

Tanken på det er belønning nok. Jeg tar den med meg videre inn i dagen, mens jeg sykler mot neste hinder, som er rund- kjøringen ved Bislet, hvor jeg
også har en finslepen teknikk som yrkessjåførene misliker og som kanskje ikke helt er på riktig side av loven. Men som syklist tvinges man til å bli en
fredløs. Man tvinges til å leve på utsiden av samfunnet og på kant med det etablerte trafikksystemet som mer og mer handler om motorisert ferdsel, selv
for friske mennesker. Syklistene undertrykkes, vi er en taus minoritet, våre jakt- marker blir stadig faerre og vi tvinges inn i mønstre som ikke passer for
oss, vi får ikke snakke vårt eget språk, vi er tvun- get under jorden. Men vaer på vakt, for urimeligheten er så åpenbar, og det må ikke overraske noen at
sinne og aggre- sjon hoper seg opp i syklistene og at vi en vakker dag, når ikke-syklistene har blitt så fete at de med nød og neppe kla- rer å vralte seg
inn og ut av bilen, slår tilbake med alle mid- ler. Jeg er syklist. Og jeg er ektemann og far og sønn og ar- beidstaker. Og huseier. Og en mengde andre
ting. Man er så mye.

Men jeg var altså ute og syklet. Her på vårparten. Og så falt jeg. Nokså brutalt. Det går jo som kjent unna i skogen. Og

marginene er ofte små. Jeg hadde tatt av fra en slags sti og befant meg i lyngen, på vei ned en liten skrent, da fremhjulet plutselig kom i klem mellom to
steiner. Jeg falt over sykke- len og slo hoften mot en rot og fikk i tillegg sykkelen i pan- na. Jeg ble liggende. I begynnelsen gjorde det satans vondt. Jeg
kunne ikke røre meg. Jeg lå bare helt stille og kikket opp i noen greiner som beveget seg sakte i den svake vinden. Og for første gang på flere år var det
ganske så stille. Da de ver- ste smertene ga seg noe, opplevde jeg en velsignet ro. Det var bare skog. Den vanlige blandingen av alskens sammen- satte
følelser og tanker og plikter og planer var borte. Plut- selig var alt bare skog. Og jeg hadde heller ingen av de ener- verende barnesangene på hjernen.
Jeg pleide ellers alltid

å ha det. Sangene som ledsager filmene min sønn og hans kumpaner ser på video eller dvd. De er så gjennomtrengen- de, så utspekulerte. Og de setter
seg så tungt i mitt sentral- nervestystem. Da jeg falt, hadde jeg hatt dem gående i må- nedsvis. Gjennom hele vinteren hadde de plaget meg. Gjen- nom
arbeid og fritid og gjennom min fars død. Jeg vurderte å oppsøke hjelp på grunn av det. Pingu, for eksempel. Den- ne tyskproduserte videopingvinen som
min sønn elsker. Baa, baa, bababa, baa, baa, bababa, baba, baba, baba, baba, baba,

baba, baaa, ba, ba, baa, BAAAA! Denne kunne kverne hele dager i hodet. Fra jeg slo opp øynene om morgenen til jeg sovnet om kvelden. Mens jeg
dusjet, spiste frokost, syklet til jobb, hadde møter, syklet hjem igjen, handlet middag, hen- tet i barnehagen, og så videre og så videre. Det var Pingu fra
morgen til kveld. Og andre dager var det Byggmester Bob. Herregud. Byggmester Booob, kan det fikses? Klart det kan! Baem, baem,
baembaembaemBAEAEAEM! Eller Teletubbiene. Skrekk og gru. Disse, unnskyld meg, jaevlige og kvasikose- lige figurene som etter sigende skal
vaere utviklet av britis- ke psykologer for å tilfredsstille små barns uransakelige im- pulser og nysgjerrighet. Det funker som pokker hvis man er to år, men
virker avstumpende for alle andre. Tinky Winky! Dipsy! La La! Po! Teletubbies. Teletubbies. Si HA-LLO! Man får lyst til å kjøre dem gjennom
kompostkvernen. Og Thomas-toget. Tja. Ikke så ille kanskje. I hvert fall ikke de første femti-seksti gangene. Med sin optimistiske Ta-ta-ta- ta-tatataaaaaa,
ta-ta-ta-taaa-ta, ta-ta-ta-taaaa-ta og så videre, ledsaget av pedantisk oppbygde modelljernbanelandskaper som ligner litt på England selv om alle barn
vet at det rent faktisk utspiller seg på øya Sodor hvor det vesle lokomotivet Thomas fornøyd kjører hit og dit, med sine vogner Annie og

Clarabel, og sine lokomotivkolleger Percy og Toby og Ja- mes og hva de nå kan hete, samt helikopteret Harold, bussen Bertie, bulldozeren Terrence og
kontrollsjefen, eller Mr. Hatt som vi kaller ham hjemme hos oss, som uten stans gir togene sine ros når de har gjort noe bra, og det er nokså ofte. Du er
jammen et nyttig lite lokomotiv, Thomas, kan han for eksempel si, eller han kan vaere hard, som den gangen da de store lokomotivene ble høye på paera
og nektet å trekke frem vognene sine selv. Den slags vil han ikke vite av. Men Mr. Hatt var ute av bevisstheten min der jeg nå lå i lyngen. San- gene hadde
stilnet. Og alle tankene rundt baderommet hadde også, på mirakuløst vis, tatt kvelden. Jeg kunne omtrent ikke huske sist gang jeg ikke tenkte på badet.
Men nå var badet borte fra min bevissthet. Jeg tenkte med ett ikke på om vi skulle ha italienske fliser eller spanske eller matte eller blan- ke, eller om vi
rett og slett skulle ta oss råd til glassmosaikk, noe min kone naturligvis var en varm pådriver for. For ikke å snakke om farge. Jeg tenkte overhodet ikke
på farger. Ikke på blått. Ikke på grønt. Ikke på hvitt. Det var ikke det at jeg ikke lenger brydde meg om fargen i taket eller på flisene, men tanken var
simpelthen forsvunnet. Jeg var blitt forskå- net fra å ha denne evige runddansen gående. Og blandebat-

terier tenkte jeg heller ikke på, selv om de fins i syv hund- re varianter og kan leveres i løpet av seks uker hvis de skal vaere i børstet stål, eller noe
raskere dersom man nøyer seg med den vanlige utførelsen, men hvorfor nøye seg med den vanlige, eller badekaret, som vi hadde måttet diskutere sam-
me dag som USA og England begynte sine aksjoner nede i Irak. Jeg husker jeg ble irritert da jeg skjønte at vi nå også ble nødt til å stilling til denne
krigen. Det virket svaert for- styrrende. Som om det ikke var nok å skulle velge mellom all baderekvisitaen. Nå måtte vi også velge side i Irak. Jeg mislikte
at det foregikk ting i verden som dypest sett gjor- de det jeg brukte tankekraft på, til bagateller. Ikke bare had- de jeg ikke perspektivene i orden, men jeg
ønsket ikke å få det. I ukevis irriterte det meg at de ikke hadde kunnet ven- te til vi var ferdige med å pusse opp badet med å starte bom- bingen der
nede. Jeg tenkte pokker ta dem. For skulle vi gå for det polskproduserte badekaret som var vesentlig rime- ligere enn det svenske som vi også likte
nokså godt? Eller skulle vi holde oss harde og tenke kvalitet fremfor økono- mi hele veien? Det var tross alt både godt og dårlig å si om begge karene.
Det var ikke slik at det svenske var best på al- le punkter. Vi tegnet badekarets plassering for hverandre og

satte opp lister med pluss og minus for både det polske og det svenske mens bombene suste over Eufrat, eller kanskje Tigris, eller begge, på tv-en hvor
vi hadde dempet lyden, og denne prosessen er så utmattende, så oppslukende, at der- som man med ett ikke lenger tenker at den er viktig, så fal- ler
hele prosjektet, og kanskje også ekteskapet. Og toalettet tenkte jeg heller ikke på, der jeg lå i lyngen. Om det skul- le vaere innebygd, som jo er det
lekreste for tiden, eller om vi kunne klare oss med en mer klassisk og frittstående type. Og samtalene med rørleggeren var også langt borte denne
ettermiddagen i skogen. Saerlig den opprørende samtalen da han mente at den første rørleggeren hadde gjort det umulig for baesjen å finne frem dit den
skulle der nede i betongen og at han derfor om noen sekunder kom til å gå til det skritt å brekke opp hele gulvet en gang til og legge nye rør. Alt det- te
var borte. Det var mangt jeg plutselig ikke tenkte på. Det jeg derimot tenkte på der jeg lå skadet i lyngen og lot vårso- len varme ansiktet mitt, var at min
far var borte og for alltid ville vaere borte og at jeg aldri riktig hadde kjent ham og at jeg heller ikke hadde følt noe spesielt da min mor fortalte at han var
død. Han hadde dødd i løpet av natten. Helt plutse- lig. Og helt stille. Men i lyngen seg dette innover meg med

full tyngde. Dramatikken i det. Man er her og så er man her ikke. Fra den ene dagen til den andre. Jeg tok det med ett innover meg og innså at forskjellen
er så omfattende at tan- ken må krype til korset og melde pass. Alt man kan vaere og ha, og så brått alt det man ikke kan vaere og ikke kan ha, for- di
man har vaert og hatt for siste gang. Det er en frastøtende konstruksjon. Det ene alternativet inneholder alt og det an- dre ingenting. Mattheten som fulgte
av disse tankene, kom- binert med slaget i hodet, fikk meg til å falle i søvn en kort stund. Og da jeg våknet, tenkte jeg på noe min sekstenårige datter
hadde sagt noen dager tidligere da vi satt på kafé etter å ha sett Ringenes herre - To tårn på Colosseum kino. Hun hadde sett den elleve ganger før og
nå hadde hun ment at jeg ikke lenger kunne vaere bekjent av å ikke ha sett den. I hvert fall ville ikke hun lenger akseptere at hennes far ikke tok del i det
hun opplevde som et historisk sus. Hun hadde ligget

et par uker i kø for å få billetter til premieren. Hun og kjae- resten og venninnene og deres kjaerester. Kledd i alveklaer. Vi hadde hatt noen tøffe runder
med skolen for å få dem til å akseptere at hun var borte så lenge midt i skoleåret, men hun er en mønsterelev og engelsklaereren hadde gått god for at
det ikke var noen fare, og dessuten er jo Tolkien storar-

tet når det gjelder å pirre de unges nysgjerrighet, sies det, så greit nok, og vi har en varm sovepose og alt slikt. Uan- sett. I filmen er det en sekvens hvor
den meget onde Saru- man, for øvrig helt lik den nå avdøde sjefen for Hamas, han med hvitt hår og hvitt skjegg som satt i rullestol og sa med
pipestemme at palestinerne aldri kommer til å gi seg uan- sett, får sine gruver og sitt tårn ødelagt på dramatisk vis et- ter at han i lang tid har alet opp
såkalte orker, slemme troll- aktige monstre, som han nå har sendt for å drepe alt som er godt. De som stikker kjepper i hjulene for ham er noen le- vende
traer som hobbitene har overtalt til å gå til aksjon. De ødelegger blant annet en demning slik at vannet flommer ut og gjør stor skade for Saruman. På vei
ut fra kinoen kom jeg i skade for å si noe om at det sikkert kom til å gå en stund før Saruman bygger seg et nytt tårn ved foten av en demn- ing. Datteren
min lot det passere, men var vill i blikket da

vi kom til kafeen. Jeg var spent på hva det var med henne, men jeg vil ikke si at jeg fryktet det hun eventuelt skulle si. I mine øyne var hun så uransakelig at
jeg til enhver tid var klar for alt. Tenåringsjenter har alltid fremstått som gåte- fulle for meg, ikke minst da jeg var like gammel som dem. Og siden har jo
avstanden mellom oss bare økt, som natur-

lig er, og nå har jeg altså min egen, og slik jeg så det den- ne kvelden for snart seks måneder siden, var det ingen gren- ser. Ta det mest irrasjonelle som
tenkes kan og multipliser det med det største tallet du kommer på, så bor min datter vegg i vegg, ville jeg ha sagt. Vi kom frem til kafeen og sat- te oss
ned. Hva er det? sa jeg omsider. Hun sa hun var sjok- kert over at min første kommentar etter å ha sett et epos som dette, kunne vaere så kynisk og så
upåvirket av den mektige historien jeg nettopp hadde tatt del i. Tatt del i og tatt del i, sa jeg. Vi har sett en uvanlig kostbar film om troll. Det var
spennende. Og jeg er glad jeg fikk sett den siden den betyr så mye for deg. Hun sa hun ikke kunne godta det og at det- te bekreftet at avstanden mellom
henne og meg var akku- rat så stor som hun fryktet, eller, om mulig, til og med stør- re. Hva vil du jeg skal si? spurte jeg. Vi har sett en fortelling om det
gode og det onde, sa min datter. Kjenner du ingen- ting i hjertet ditt? Jo, for all del. Jeg har jo allerede sagt at det var spennende. Jeg skjønner at den
ringen er lumsk og at mange vil ha tak i den, og det var bra laget, han, hva he- ter han, han gjennomsiktige som spiser fisk . . .? Gollum, sa hun. Akkurat,
sa jeg. Han var godt laget. Jeg skjønner ikke helt hvordan de har gjort det, men det er imponerende. Og

slagscenene var mektige og i det hele tatt. Vet du hva som er ditt problem, pappa? sa hun nå. Jeg ristet på hodet. Du li- ker ikke mennesker, sa hun. Du
er ikke glad i folk. Og der- for liker ikke jeg deg. Hun reiste seg og gikk. Hun gjorde det slutt med meg som om jeg var kjaeresten hennes. Det var
egentlig nokså imponerende. Et øyeblikk var jeg nesten stolt av henne. Der går min datter, tenkte jeg idet hun forsvant. Hun kommer til å klare seg bra.
Deretter bestilte jeg en øl og arkiverte det inntrufne i mappen for irrasjonelle opptrede- ner og tenkte at om et par dager kom hun til å vaere seg selv igjen.
Og det var hun vel også, mer eller mindre. Men da jeg lå der i lyngen noen dager senere og kjente smerter i hoften og solen i ansiktet, innså jeg at min
datter hadde rett. Jeg li- ker ikke folk. Jeg liker ikke det de gjør. Jeg liker ikke det de er. Jeg liker ikke det de sier.

Min datter hadde satt fingeren rett på såret. Hun hadde satt ord på noe som jeg i lang tid hadde forsøkt å unngå å ta kon- sekvensene av. De siste årene
hadde jeg gradvis lagt mer og mer avstand mellom meg selv og mennesker rundt meg. Jeg var uengasjert på jobben og jeg var det vel delvis også hjem-
me. Min kone hadde kommentert det flere ganger. Hun trod-

de det var henne det var noe feil med og jeg lot henne tro det, i mangel av en bedre forklaring. Det er jo helt uhold- bart å innrømme at det er en selv det
er noe i veien med. I hvert fall så lenge noen andre står klar til å ta på seg skyl- den. Jeg befant meg nesten konstant i en tilstand hvor jeg re- gistrerte at
det foregikk saker og ting i verden, helt uten å tenke at de hadde noe som helst med meg å gjøre. Og min datter, i alvedrakt, så det og skar gjennom. Jeg
ble liggende lenge i lyngen den ettermiddagen. Jeg kastet opp et par gan- ger og da jeg etter hvert ble sulten forsøkte jeg å hive ned

et ekorn med sykkelpumpen, men jeg bommet. Og så ring- te min kone og lurte på hvor jeg ble av. Jeg har falt av syk- kelen, sa jeg og forsøkte å reise
meg. Det gikk på et vis. Jeg kommer nå, sa jeg og begynte å hinke meg hjemover mens jeg støttet meg på sykkelen. Jeg hadde kraftige skrubbsår og et
blåmerke som var gult og rødlig og på størrelse med f.eks. en wienerschnitzel og dessuten antakelig en slags hjerne- rystelse. Min kone forbandt sårene
og jeg sa at det ikke var henne det var noe i veien med, men meg. Javel, sa hun. Og hva er i veien? Det er litt tidlig å si, sa jeg. Men jeg lå og tenkte litt i
skogen. Bra, sa hun. De påfølgende dagene holdt jeg meg hjemme fra jobb. Av bedriftslegen fikk jeg en syke-

melding og beskjed om å ta det med ro en ukes tid eller to. Min datter fortsatte å se Ringenes Herre om igjen og hun gjorde det klart at hun ikke ville ha
flere sarkasmer fra meg i den anledning, og min sønn, Gregus, gud alene vet hvor- for jeg gikk med på å kalle ham det, så på sine enerverende videoer til
alle døgnets tider når han ikke var i barnehagen. Gud velsigne barnehagen. En dag da sykemeldingen naermet seg slutten, begynte jeg å bla i en bunke
papirer og bilder som min mor hadde gitt meg etter min far. Det var kvitterin- ger og notater og en mengde bilder av toaletter, av alle ting. Jeg ringte min
mor som forklarte at far konsekvent hadde tatt bilder av toalettene han benyttet de siste årene han lev- de. Han hadde aldri forklart hvorfor. Han hadde tatt
bildene og holdt kjeft. Resultatet var hundrevis av bilder av toaletter samt av traer og steiner og andre steder hvor menn kan finne på å pisse når de
befinner seg utendørs. Med ett merket jeg at jeg kjente ham enda litt mindre enn jeg trodde, men jeg likte bildene og jeg likte tanken på at han hadde
fotografert alle toalettene. Det kledde ham. Min far, toalettfotografen. Som en følge av dette, eller som en følge av den stemningen alt dette skapte i meg,
eller i det minste forhåpentligvis som en følge av et eller annet som hadde med noe å gjøre, pakket

jeg sekken etter en innskytelse som føltes tilfeldig og som fortsatt føles slik, og bega meg ut i skogen. Jeg la igjen en lapp på kjøkkenbenken hvor jeg kort
og godt fortalte at jeg hadde gått en tur i skogen og ikke visste hvor lenge jeg ville bli borte, men at de ikke skulle vente meg til middag. Dette er nå
omtrent et halvt år siden og jeg har kun sett min kone en håndfull ganger siden da. Hun har vaert oppe i teltet et par ganger for å få sex og for å overtale
meg til å komme hjem, og selv om jeg begge gangene har lovet henne å gjøre det,

så har jeg ikke gjort det. Jeg sier at jeg skal komme, men jeg kommer ikke. Det naermer seg vel løgn på et vis, men hva så, det er mitt liv og jeg trenger å
vaere i skogen et stykke tid. Min kone er opptatt av hva folk skal tenke og tro, som hun sier. Det plager meg ikke lenger. Ingenting bekymrer meg mindre
enn hva folk tror. Folk kan tro hva de vil. Jeg li- ker dem uansett stort sett ikke og respekterer sjelden deres meninger. Våre såkalte venner har ikke
interessert meg på lenge. De kommer og går hos oss og vi hos dem. Det er et evig mas med middager og unger og helgeturer til hytter og til leide hus i
utlandet om sommeren. Og jeg har naturligvis alltid vaert med og er således på en motbydelig måte blitt en selvsagt del av det hele. De fikk nok noe å
tenke på da jeg

stakk til skogs. Doppler, av alle mennesker, må de ha tenkt. Med god jobb og nydelig familie og stort hus under smak- full oppussing, og hva skal jeg si til
dem som spør? har min kone flere ganger sagt med fortvilelse i stemmen. Si hva du vil, har jeg sagt. Si at jeg har blitt manisk opptatt av flora og fauna, si
at jeg har blitt gal, si hva du vil. Jeg er klar over at min oppførsel er en prøvelse for min kone og jeg har forsøkt å forklare at min vesle flukt ikke har noe
med henne å gjø- re. Det er vanskelig for henne å tro på det, har jeg lagt mer- ke til. I begynnelsen mistenkte hun at jeg hadde noe på gang med en
annen, men det tror hun ikke lenger. Nå har hun på sett og vis slått seg til ro med at jeg bor i teltet selv om hun ikke skjønner hvorfor. I gode og onde dager
ble det sagt da vi giftet oss. Problemet med det er naturligvis at en og sam- me dag kan vaere god for den ene og ond for den andre.

Jeg er gravid, sier hun nå, der vi står foran posesuppehyl- len på Norges største ICA-butikk. Himmel og hav, sier jeg. Igjen? Vi har så vidt hatt sex siden
jeg flyttet ut i teltet. Som nevnt kan det vaere snakk om to eller tre ganger. Hun har kommet på besøk om natten og gått igjen etter et kort sam- kvem hvor
hun knapt nok har tatt seg bryet med å fjerne yt-

tertøyet. Termin i mai, sier hun. Og hvis du ikke er hjemme igjen til da, kan du bare glemme alt sammen. Da er det slutt. Skjønner du? Jeg hører hva du
sier, sier jeg. Og jeg er lei av å vaere alene med ungene og av ikke lenger å ha din inntekt, sier hun. Jeg skjønner det også, sier jeg. Men jeg bor ikke i
skogen for å ha det morsomt. Jeg bor i skogen fordi jeg må vaere i skogen og du har få forutsetninger for å forstå det for- di du aldri har kjent at du har
måttet vaere i skogen. Og du fungerer alltid så bra og jeg så dårlig, og du omgås mennes- ker gjerne og med letthet mens jeg gjør det ugjerne og med
vanskelighet. Du er i ferd med å bli helt lik din far, sier hun og vender seg om for å gå. Mai, er det siste jeg hører henne si. Og hun stopper og gjentar det.
Mai.

Dette var mye på en gang. Det å gå ned til menneskene er å be om bråk. Jeg sa det til elgen, men jeg voktet meg ikke nok selv. Jeg burde naturligvis ha
forsikret meg om at min kone ikke var i butikken, før jeg selv begynte å sprade om- kring der som en vanlig mann. Men nå har skaden skjedd og sensitiv
informasjon har byttet hender og jeg skal bli far igjen. Skrekk og gru. Det betyr enda flere år med ky- nisk komponerte barnesanger fra morgen til kveld og
jeg vet

ikke om min mentale helbred er i stand til å holde det ut. Jeg skulle ønske jeg hadde et mindre kjønnsorgan. Et kjønnsor- gan som min kone ikke lengtet
etter. Et bitte lite og kraftløst organ som hun kunne klare seg uten. Men man må leve med det organet man har fått utdelt og jeg har aldri noensinne sett en
annonse eller en e-post som tilbyr reduksjon av størrel- sen på slike organer og et forsonende trekk ved barn er tross alt at de bringer med seg en
dimensjon av ynde som glimt- vis kan ha noe for seg. Men fødsel og død. Det er en frastø- tende runddans. Min far forsvinner og et nytt liv dukker opp. En
jeg aldri riktig kjente erstattes av en annen som jeg mest sannsynlig aldri helt skal kjenne. Og er det noe jeg ikke er

i ferd med å bli, så er det lik min far. Hvordan kunne hun si det? Jeg hater det når hun bare sier slike ting ut i luften. Som om hun vet saker som jeg ikke
vet. Som om hun har gått og tenkt på dette i lange tider og plutselig velger å dele litt av kunnskapen med meg, men bare litt, bare toppen av isfjellet, kun
en antydning, slik at jeg får noe å tygge på, så kan jeg selv fylle ut resten av bildet. Dette er en teknikk hun bruker ofte og neste gang jeg møter henne skal
jeg be henne stappe den opp i raeva.

Kalven skal hete Bongo etter min far, slår det meg mens jeg rusler tilbake mot skogen. Selv om min far ikke het Bongo skal kalven hete Bongo etter ham.
Noen ganger må man kla- re å åpne seg for den slags koblinger. Og i sekken har jeg melk og mel og egg og olje og andre basisvarer, men først og
fremst melk, naturligvis, samt et dyrelotto som jeg fikk byttet til meg i bokhandelen. Et knapt halvkilo kjøtt var det som skulle til. Elgen er allsidig og kan
brukes til mangt. Og apropos melk, så stopper jeg i skogbrynet og tar farvel med de siste menneskehusene og styrter en liter. Kartongen bret- ter jeg
pent sammen og tar med til opptenning. Egentlig bor jeg bare noen hundre meter inn i skogen, men det er aldri noen som kommer forbi. Folk følger
stiene. Og de går på kryss og tvers her. Hundrevis av dem. Jeg bor bare så vidt

i skogen, men allikevel helt fordi det aldri kommer noen forbi. Skogeier Løvenskiold vet ingenting. I tre døgn er det lov å ha et telt stående på samme
sted, mens mitt har stått i snart to hundre. Han ville nok ikke likt det, Løvenskiold. Og høyrevelgerne som promenerer med nikkers på søndagene og ellers
når de avspaserer eller lufter hunden, vet like lite. De ruser forbi fordypet i høyretanker knappe femti meter unna hele tiden, på vei til Vettakollen for å se
utover byen

og få bekreftet at de stadig vekk bor på et av de beste ste- dene i byen, og de aner ikke at jeg er til stede. Mens de ten- ker på om de skal plassere enda
en håndfull penger i et lav- risikorentefond eller om de ikke snart skal tvinge naboen til å beskjaere treet som om ikke lenge kommer til å ta en flik av
utsikten mot fjorden eller noe av solen fra hagene deres, så sitter jeg i teltet mitt og ikke liker dem og de vet det ikke og det liker jeg. Det får jeg noe ut av.
Merkelig nok. Jeg tror det handler om at det er godt å gjemme seg. Den gode gam- le gleden over ikke å bli sett. Vaere musestille og huke seg sammen
og tro at ingen kommer til å finne deg. Det er for- friskende. Bongo blir nesten fra seg av glede når jeg kom- mer, og resten av dagen tilbringer vi i teltet.
Vi spiller spill og koser oss og jeg fornemmer noe av den gode bestekom- pisfølelsen fra skoletiden. Man henger bare sammen. Snak- ker ikke om noe
spesielt. Men Bongo er elendig i lotto. Han må virkelig skjerpe seg hvis jeg skal gidde å spille flere gan- ger. Jeg valgte dyrelotto nettopp for å gi ham en
fair sjanse, men mens jeg fyller brett etter brett med rever og bevere og ekorn og skogsduer, så er Bongos uten et eneste kort. Han er rett og slett ute av
stand til å memorere hvor kortene ligger. Jeg peker på dem for ham og forventer at han skal gi meg

et lite vink i form av en lyd eller et nikk eller noe, men nei. Ikke en lyd. Ikke et nikk. Du Bongo, du Bongo, sier jeg. Du er ikke akkurat den skarpeste i
klassen. Men en real kamerat er du. Og en deilig hodepute.

Jeg har tjent min siste krone, det er helt sikkert, sier jeg til Bongo der jeg ligger og koser meg med seieren. Han tar ta- pet med stor ro. Det skal han ha.
Ingen prestisje eller opp- blåste selvbilder der i gården. Men fra først og fremst å vaere opptatt av penger har jeg gått til å vaere så lite opptatt av penger
som det er mulig å vaere i vår kultur. Gjennom hele studietiden tenkte jeg penger og inntjening og så på dem som studerte ikkepengefag som rene
tosker, sier jeg. Og nå oppdager jeg at intet bekymrer meg mindre enn mangelen på penger. Det er helt banalt. Som en Donaldvits. Et slag i hodet gjorde
hele forskjellen. Jeg var opptatt av penger og disponerte min tid og mine evner ut ifra ønsket om å sam-

le sammen flest mulig. Så faller jeg på sykkel og dunker ho- det litt og vips så er jeg ikke lenger opptatt av penger. Heller ikke av så mye annet, må jeg
dessverre innrømme, men jeg har håp om å kunne bli det. Og kanskje også forutsetninger. Jeg har et telt i skogen, jeg har masser av tid og kjøtt. Og jeg
har Bongo, min nye kompis. Det føles som om vi alltid har

kjent hverandre. Og min kone lever i villfarelse hvis hun tror at jeg kommer ned til henne og det nye barnet og de andre menneskene i mai. Jeg har ingen
planer om det. Jeg har tvert imot planer om ikke å gjøre det, merker jeg. Hun blir nødt til å hente meg. Baere meg. Og det vil hun ikke klare i høygra- vid
tilstand. Ikke sjangs.

Jeg har gjort så mye. Jeg har vaert så flink. Jeg har vaert så satans flink. Jeg var flink i barnehagen. Jeg var flink på barneskolen. Jeg var flink på
ungdomsskolen. På gymnaset var jeg avskyelig flink, ikke bare faglig, men også sosialt. Jeg var flink uten å vaere fagidiot, uten bare å lese pensum, jeg
var til dels opprørsk og frekk og behandlet laererne mine på kanten av det tillatte og allikevel likte de meg bedre enn de andre og for å klare det må man
vaere flink på en omtrent grenseløst frastøtende måte, slår det meg i dag. Jeg studer- te flinkt og fikk en superflink kjaereste som jeg giftet meg med på
en flink måte blant flinke venner etter at man had- de tilbudt meg en jobb som var så flink at den viste finge- ren til andre flinke jobber. Senere har vi fått
barn som vi har vaert flinke med og vi har skaffet oss hus og pusset det flinkt opp. Midt i all denne flinkheten har jeg vandret rundt i åre-

vis. Jeg har våknet i den, sovnet i den. Jeg har pustet flink- het og gradvis mistet livet. Slik er det, ser jeg nå. Gud for- by at mine barn blir like flinke som
meg. Men min datter vi- ser bekymringsfulle tegn på flinkhet og jeg tror det var på høy tid at jeg flyttet ut i skogen, også for hennes del. Mitt opphold i
skogen, som for henne oppleves som tendenser til galskap, kan kanskje gjøre henne usikker og dermed hjel- pe henne å stake ut en vei som mindre flink
og få henne til å prestere mindre og generelt legge listen lavere. Hvis det da ikke er for sent. Hvis ikke flinkheten allerede har tatt bolig

i henne og fylt henne fullt og helt. Jeg frykter at det er slik, for flinkhet er avhengighetsskapende. Har man først blitt flink, fins det ingen grenser for hva man
er i stand til å gjø- re for å fortsette å lokke ut positive tilbakemeldinger fra om- verdenen. Det er en selvforsterkende spiral som aldri tren- ger å ta slutt.
Man kan vaere flink som elev og student og se- nere kan man vaere det i arbeidslivet, i organisasjonsliv og foreninger, man kan vaere flink partner og
venn og ektefel- le, flink forelder og forbruker, det fins faktisk ingenting man ikke kan gjøre på en flinkere måte enn andre, man kan bli flink til å eldes, man
kan bli syk på en flink måte og man kan dø flinkt, noe jeg utvilsomt ville ha gjort dersom jeg

ikke hadde falt av sykkelen og slått hodet. Men nå kommer det ikke til å skje. Jeg skal dø uflinkt og jeg skal aldri forsø- ke å prestere noe igjen så lenge
jeg lever. Ingenting skal jeg prestere. Jeg har prestert for siste gang og jeg har vaert flink for siste gang. Men sønnen min har heldigvis ikke rukket å bli
flink og jeg har et håp om at han fortsatt kan reddes. Mitt fravaer kan redde ham, tenker jeg til stadighet. Savnet etter meg kan skape en uro i ham, en
lengsel, en ubalanse, ser jeg for meg, og denne ubalansen vil kunne redde ham fra flink- heten. Min kone har også godt av å bli mindre flink. Når jeg er
borte så lenge blir hun sliten og begynner sikkert å gjøre feil. Trolig blir hun trøtt og sint og urimelig i forhold til un- gene, og hun sover mindre og mangler
forhåpentligvis det vanlige overskuddet som gjør henne flink og solid på jobben og det fører uvegerlig med seg dårlig samvittighet og det er lite som gjør
henne så uflink som dårlig samvittighet. Jeg redder hele familien min ved å vaere i skogen. De tror det er en ulempe at jeg befinner meg her ute, mens
det i virkelig- heten er redningen for oss alle sammen. Vi vil ha mye å tak- ke skogen for, min familie og jeg dersom jeg en dag bestem- mer meg for å
vende tilbake. Men jeg ser ikke hva som skul- le kunne få meg til å bryte opp. Her oppe utsetter jeg meg

ikke for andre mennesker og andre mennesker utsettes ikke for meg. Andre beskyttes mot min sarkasme og hatefullhet og jeg beskyttes mot deres
flinkhet og stupiditet. Jeg opple- ver det som en god ordning. I tillegg øver jeg meg i ensom- het. Jeg øver meg i å leve med den. Som min far også gjor-
de. Kanskje uten å vite det. Han var helt alene, min far. Han hadde min mor store deler av livet, men var allikevel alene. Og i de siste førti årene av sitt liv
hadde han meg og mine søsken, men var ikke mindre alene av den grunn. Hva han tenkte når han våknet om morgenen, når han la seg eller når han gikk
på ski eller fotograferte toaletter, vet jeg ikke. Har aldri visst det. Det fins ikke lenger. Og man kan argumen- tere for at det aldri har funnes, fordi det bare
har eksistert i ham. Kanskje har det vaert noe der og kanskje ikke. Det er som med Schrödingers katt. Man plasserer en katt i en es- ke sammen med et
atom av et eller annet radioaktivt stoff som dersom det brytes ned, utløser en mekanisme som fri- gjør en dødelig syre. Men siden man ikke kan se inn i
esken, vil man ikke vite om det har skjedd eller ikke. Og derfor må man på samme tid ta for gitt at katten både lever og er død. Min far levde i en slik
eske. Kanskje har han tenkt mye og kanskje lite. Kanskje har han hatt det bra og kanskje ikke.
Han var både helt levende og helt død på samme tid. Og nå er han bare død.

Vi blir født alene og vi dør alene. Det er bare å venne seg til det først som sist. Aleneheten er grunnleggende i hele kon- struksjonen. Den er så å si selve
baerebjelken. Man kan leve sammen med andre, men sammen betyr som regel ved si- den av. Og det er fint nok. Man lever side om side med an- dre og
i heldige glimt lever man kanskje til og med sammen med dem. Man sitter i samme bil, spiser samme middag, fei- rer samme jul. Men det er noe annet
enn å kjøre bil sammen, spise middag sammen eller feire jul sammen. Det er to yt- terligheter. To planeter. Og nå har man forresten funnet et
himmellegeme som noen sier er en ny planet og noen sier ikke er det. Vi tror vi vet så mye, men i virkeligheten vet

vi ikke engang hva som er planeter, og langt mindre hvem vår far er. Eller var. Og du vet det i hvert fall ikke, sier jeg til Bongo. Du aner ikke hvem som er
din far. Kanskje lever han også i en eske. I en eske i skogen. Det eneste du vet med sikkerhet er at han er en elg, sier jeg. Og sikkert en nokså stor elg,
siden han klarte å parre seg med din mor, som selv var nokså ferm, for ikke å si svaer. Du kommer også til å bli

stor, sier jeg og tar ham med utenfor teltet og måler ham mot en furu. Jeg sørger for at han holder hodet rett, og legger en bok på toppen av hodet og
hugger et merke i stammen og risser inn datoen. Så kan vi følge med på hvor hurtig du vok- ser, sier jeg.

Noen dager senere, om kvelden, mens bålet er i ferd med å brenne ut, slår det meg at sammenligningen mellom Schrödingers katt og min far var for flink.
Jeg forsøkte å vaere flink igjen. Til og med når jeg er alene og har bestemt meg for ikke å vaere flink, er jeg flink. Det er en sykdom.

En annen og på mange måter nokså urovekkende opplysning som min mor ga om min far, var at han på en av deres man- ge sydenturer, etter en kveld
med god mat og drikke, hvis jeg forsto det rett, hadde sagt at dersom han døde før hen- ne, måtte hun sørge for å begrave ham sammen med et ryt-
meegg. Hun skulle legge det i en av lommene på dressjak- ken hans, hadde han sagt, og så skulle hun be folkene på be- gravelsesbyrået om å ta
dressen på ham. Hun hadde opplevd det som alvorlig ment, selv om situasjonen hadde vaert sy- densk og animert. Og dette var så vidt min mor kunne
hus-

ke, den eneste gangen i sitt liv min far hadde tatt ordet ryt-

meegg i sin munn. Da han døde, diskuterte vi frem og tilba- ke om vi skulle ta dette på alvor. Søsteren min mente vi ikke skulle det, men vi endte opp
med å gjøre det. Jeg gikk til en musikkforretning og kjøpte et rødt rytmeegg. Det kostet ikke stort og jeg prøveristet det så vidt da jeg gikk fra butik- ken.
Det var effektfullt. Pirrende, på et vis. Og jeg hadde in- gen problemer med å forestille meg at det ville kunne bidra til å bygge opp en suggererende
stemning som ett av flere instrumenter. Først en grunnrytme, naturligvis. Deretter en mer kompleks beat med pikante synkoper. Og så rytmeeg- get på
toppen. Som et slags sublimt krydder. Du tenker ikke over det når det er der, men kjenner at noe mangler når det er borte. Der har du rytmeegget. Og der
har du samtidig min far. Men han har så vidt meg bekjent aldri uttrykt noen fork- jaerlighet for rytmer eller rytmeinstrumenter. Kanskje hand- let det om at
han den kvelden i syden var beruset og glad og fylt av den sydlandske musikken som utvilsomt hadde fulgt dem gjennom kvelden, og at han i et glimt, slik
man av og til gjør, tenkte at hans eget liv burde inneholde flere rytmer, mer dans og musikk og løssluppenhet og mindre av vanlige og pliktoppfyllende og
kjedelige ting, slik man jo godt kan komme til å tenke, glimtvis, det er ikke noe galt i det, så å

si alle gjør det, antar jeg, at ens eget liv er fylt av et eller an- net som det ikke burde vaere så fylt av og at det mangler noe som vi legger merke til at andre
har, f.eks. rytmer eller glede eller dybde eller barn eller annet som generelt oppleves som godt og meningsfullt. Min far kan ha hatt et slikt øyeblikk der
nede i syden. Eller det kan ha vaert et anfall av angst for det hinsidige og en tanke om at et rytmeegg på en eller an- nen måte ville kunne assistere ham
på veien, at han kunne mane seg frem med det etter døden, at det kunne følge ham og hjelpe ham forbi hindringer og utfordringer. Jeg speku- lerer,
naturligvis. Men jeg vet at han leste mye. Og det han leste holdt han stort sett for seg selv. Han leste klassisk lit- teratur. Og der er det mye død, har jeg
skjønt, og heller ikke lite om ulike dødsriker og om hva som skal til for å komme dit og så videre. Men det er sikkert få rytmeegg i den klas- siske
litteraturen. Ingen rytmeegg hos de gamle grekerne, gjetter jeg. Og knapt nok noen hos romerne. Så hvor min far hentet dette fra, er intet mindre enn en
gåte. Men nå ligger de i jorden begge to. Far. Og rytmeegget. Jeg håper de finn- er ut av det etter hvert.

Før vi tar kvelden pisser både Bongo og jeg på det vanlige stedet og skuer utover byen og fjorden. Kvelden er kald og klar og jeg legger merke til at det
lyser i noen av vinduene på Meteorologisk institutt. De driver vel med sitt både dag og natt, tenker jeg. Vaeret må sirkles inn og det skal fors- kes og
lages modeller. Det er ingen ende på det. Vaeret slut- ter ikke og tar aldri pause. Og snøen lar vente på seg. I fjor kom den tidlig og ble liggende.
Allerede i oktober ble den liggende, men i år er det ingen snø i sikte. Bare sol og lutter glede blant menneskene. Men jeg vil heller ha snø. Snøvaer er det
eneste vaeret jeg virkelig liker. Ingenting gjør meg så lite misfornøyd som at det snør. Jeg kan sitte ved et vindu i timevis og se på at den kommer.
Stillheten i et snøfall. Den kan brukes til noe. Det beste er å ha en lyskilde å se mot, f.eks. en gatelykt. Eller gå ute og bare la det lave ned. Det er rikdom.
Det er mer moro enn man lager selv. Og jeg setter

i tillegg pris på å måke snø. Får ikke nok av det. Dessuten liker jeg at andre ikke liker snø. At de blir irritable når snø- en kommer. At de selv ikke etter
hele liv i Norge har klart å akseptere snø, men stadig lar seg provosere av den. Jeg godter meg derfor litt når det snør. Det fins et element av skadefryd i
det. Men nå er de jaevlene på metereologisk in-

stitutt i ferd med å ta fra meg snøen. Den har blitt ustabil og jeg føler meg ikke engang sikker på at den noensinne kom- mer tilbake, og det er tungt å
baere. Jeg ville ha valgt snø før nesten alt annet. Før de fleste mennsker. Kanskje også før deg, Bongo, sier jeg, mens vi rister det siste pisset ut av oss.
Men det er et hypotetisk spørsmål, så ikke la oss dvele ved det, sier jeg. Ikke tenk for mye på det. Jeg liker jo deg også, Bongo. Du er grei nok. Men du
er ikke akkurat snø.

DESEMBER
Som tenåring kjente jeg at det ikke var til å leve med at mange i Afrika hadde det så dårlig, mens jeg hadde det så bra. Jeg satt mang en kveld og hørte
på The Wall og følte på dette. Det meste fremsto som dystert og urettferdig og jeg så ingen ende på det. Men så gikk det over. Like plutselig som det
hadde kommet. Og i dag ofrer jeg det knapt nok en tanke. I dag har jeg ikke mer å rutte med enn de fleste i Af- rika, antar jeg. Jeg lever fra hånd til munn.
Jeg er jeger og samler. Jeg bruker like mye tid på å hente vann som en gjen- nomsnittlig afrikaner. Hvis jeg er svaert tørst, hender det at jeg dypper flaska
i myra her oppe, men der er vannet brunt og stillestående og har sikkert vaert det i tusen år, så jeg for- etrekker å oppsøke en av bekkene i området. Men
bekke- ne er ustabile. Av og til er de for små til at jeg kan samle opp vann på en fornuftig måte. I dag er det jeg som er Af- rika, tenker jeg. Jeg er på sett
og vis underutviklet, bortsett fra kjønnsorganet som snarere er overutviklet, og omverde- nen syns nok at jeg trenger hjelp, men akkurat som Afrika er jeg
stolt og vil helst klare meg alene. Den største forskjel- len mellom Afrika og meg er nok at jeg ikke liker folk, mens

Afrika liker dem godt. Det å vaere omgitt av folk, av venner og familie syns å vaere et karaktertrekk ved Afrika, mens det å skygge unna folk og venner og
familie er et karaktertrekk ved meg. Utover det er vi like som to dråper vann, Afrika og jeg. Jeg bruker altså mye tid på å hente vann. For ikke å snakke
om melk. Men avtalen fungerer. ICA-sjefen setter ut den melken han sa han skulle sette ut. Og jeg henter den. Så vaeskebehovet er dekket. Og vitaminer
og mineraler får jeg gjennom melken, og dessuten fra Bongos mor, som jeg fort- satt har rikelig av. Men behovet for søtsaker får jeg ikke til- fredsstilt noe
sted. Ikke siden baersesongen tok slutt har jeg smakt noe søtt og det er over en måned siden. Jeg blir litt urolig av det. Jeg er jo, som alle andre, et
finslepent maski- neri som må smøres på riktig måte for å fungere. For mye av noe blir feil og for lite av noe blir like feil. Uten sukker går det nedover med
meg og jeg blir urolig når jeg merker at jeg i flere timer har gått rundt og rundt teltet som et sykt dyr og bare tenkt på sukker, og etter dager med slik uro
tar jeg med meg Bongo nedover mot Düsseldorfs hus. Av er- faring vet jeg at Düsseldorf oppbevarer sjokolade i huset. Han er en hund etter sjokolade,
den godeste Düsseldorf. Og jeg har laert Bongo å baere. Av huden til moren hans har jeg

sydd to vesker eller tasker eller hva man skal kalle det, og dem slenger jeg over ham og fester dem under buken. Det fungerer perfekt og Bongo ser ikke
ut til å ha noe imot det. Han er glad så lenge han får vaere med. Han er min pakkelg. Og han baerer ved og vann og melk som om han aldri har gjort
annet. Vi står lenge og studerer Düsseldorfs gjøren og laden fra utkanten av hagen hans. Han bygger et nytt bygge- sett. Jeg ser ikke hva det er, men han
er dypt konsentrert og jobber med pinsett og lim. Han har vaert ute og reist igjen. På kjøkkenbenken ligger den aller største Tobleronen som kan kjøpes
for penger. Den veier fire og en halv kilo, er over en meter lang og tykk som låret mitt. Jeg har ofte sett slike selv. På Kastrup og andre flyplasser som jeg
brukte å fre- kventere i jobbsammenheng før jeg flyttet ut i skogen. Men selv har jeg bare kjøpt de små. Jeg har aldri våget å ta skrit- tet ut og kjøpe den
store. Det er flinkheten som har hindret meg, tenker jeg. Alltid flink. Små Tobleroner er flinke. De viser en fars omtanke for sin familie. Han husket dem.
Han tenkte på dem. Men svaere Tobleroner er for store til å vaere flinke. De er ekstreme og forteller en uklar historie om kjø- peren. Han har et
spiseproblem. Han er ensom. Han er rar. Han kan vaere hva som helst. Jeg merker at jeg respekterer

denne siden hos Düsseldorf. Denne evnen til å tenke stort. Og i kveld lufter han. Hagedøren står på gløtt fordi han luf- ter og han lufter fordi han røyker.
Selv røykere som er alene, lufter. Slik har det blitt. Og det kan jeg utnytte. Jeg ber Bon- go stå musestille bak en busk og sniker meg bort til hagedør- en
og inn, jeg kryper langs gulvet på kjøkkenet, mot Toble- ronen, mot den enorme, for ikke å si gigantiske, Tobleronen som hele meg vil ha, det er mer enn
en lyst, jeg kjenner et krav om sukker, en drift mot sukker, og med denne sjokola- den vil jeg vaere sikret sukker i månedsvis, kanskje i et helt år, og jeg
strekker armen opp på kjøkkenbenken og trekker kolossen mot kanten, naermere og naermere kanten og etter hvert ligger den på kanten og vipper, og
jeg lager ikke en lyd, slik jegere og samlere aldri har gjort, vi har aldri laget lyder på jobb, men vaert stille i førti tusen år, og nå har jeg den nesten, og jeg
strekker meg, strekker meg, og hører ikke at Düsseldorf reiser seg, at han kommer mot kjøkkenet, jeg befinner meg i en konsentrert modus som filtrerer
ut unødig støy, og systemet definerer det at Düsseldorf kommer, som unødig, det er en fatal feilbedømmelse og jeg aner ingenting, som en tosk, før han
med ett runder hjørnet til kjøkkenet, ser hva som er i ferd med å skje, og løper bort til Tobleronen og

holder den fast og det blir et basketak mellom oss. Jeg nek- ter å slippe den svaere sjokoladen og Düsseldorf tviholder på den, det er mann mot mann på
klassisk maner, og selv om jeg på papiret sikkert er sterkere enn ham, blir jeg etter hvert et forbløffet vitne til at Düsseldorf vrir Tobleronen ut av hendene
mine og dunker meg hardt i hodet med den gjen- tatte ganger. Det svartner for meg og når jeg kommer til be- vissthet igjen, ligger jeg bastet og bundet,
som det dessverre heter, på Düsseldorfs kjøkkengulv, som for øvrig er utført i brun linoleum.

Timene går og jeg kan høre Düsseldorfs modellbyggelyder fra stuen. Han fortsetter ufortrødent med sitt og lar meg bare ligge. Det vitner om en
imponerende innesluttethet. Han er helt monoman. Hva bygger du? sier jeg omsider. Byggely- der. Hva bygger du? spør jeg igjen. Jeg går ut ifra at det er
du som har vaert nede i kjelleren og tatt syltetøy og kjøttva- rer, sier han. Jeg er redd det stemmer, sier jeg. Jeg tok noe småtteri på et tidspunkt, men jeg
har sluttet med det nå. Du sluttet fordi jeg installerte alarm, sier Düsseldorf. Det kan du vel ha rett i, sier jeg. Og nå har du begynt igjen, sier han. Jeg har et
akutt behov for sukker, sier jeg. Jeg trenger suk- ker. Han bygger litt videre. Så hører jeg at han legger noe

ned på bordet og reiser seg. Han kommer inn på kjøkke- net, åpner Tobleronen og skjaerer av en bit med kjøkken- kniven. Han gir meg biten. Rett i
munnen. Hoho! tenker kroppen. Sukker! Mitt legeme fylles av stille jubel. Det var lite som skulle til. Slik er vi konstruert. Så satans banalt. Düsseldorf går
tilbake til stuen. Så du driver og bygger? prø- ver jeg igjen etter en stund. Ja, jeg bygger, sier Düsseldorf. Jeg tenker at han kommer til å si noe mer, så
jeg ligger helt stille lenge, men han har tydeligvis sagt sitt. Hva bygger

du? spør jeg igjen. Jeg hører at han legger noe ned på bor- det og blir helt stille. Jeg fornemmer en slags irritasjon. Så fortsetter han byggingen. Jeg
bygger en German Steyr Type 1500A/01, sier han omsider inne fra stuen. Jeg venter på at han skal si noe mer, men det blir stille igjen. Javel, sier jeg.
Tyskerne gjorde det bra i første del av krigen, sier han. Og noe av grunnen til det var at de hadde godt utstyr. De had- de gode biler, gode stridsvogner og
fly og så videre. Still- het igjen. Men så vidt jeg minnes gikk det ikke like godt for dem i siste del av krigen, sier jeg og begynner å åle meg lyd- løst mot
hagedøren. Nei, sier Düsseldorf. Det gjorde ikke det. Men i starten gikk det fint. Og de hadde som sagt go-

de biler. Den jeg bygger ble fabrikkert i Østerrike og fan-

tes i fem ulike vektklasser, og dette er den som var 1,5 tonn og som ble mye brukt som stabsbil og dessuten som trekk- bil og ambulanse. En allsidig bil,
altså, sier jeg. Det stem- mer, sier Düsseldorf. Firehjulsdreven. 3,5 liters V8-motor. 85 hestekrefter. Såpass, ja, sier jeg og kommer meg akku- rat bort til
døren før jeg oppdager at Düsseldorf på foretak- somt vis har bundet foten min fast i radiatoren under kjøk- kenbenken. Jeg klarer så vidt å stikke nesen
ut og får signa- lisert til Bongo at han må komme. Han står fortsatt musestil- le bak samme busk. Han er den lydigste elgen i manns min- ne, og nå lister
han seg over plenen og kommer meg til unn- setning. Jeg stikker hendene ut og Bongo begynner å tyg-
ge og gnage på tauet som holder hendene mine sammen. In- genting er som når dyr og mennesker samarbeider mot onde krefter. Hvorfor bygger du
akkurat den? spør jeg mens jeg anstrenger meg for at ikke stemmen skal røpe at jeg har flyt- tet meg i rommet, sitter i en umulig stilling og dessuten er
helt uinteressert i hvorfor han bygger akkurat den. Han sva- rer ikke. Ikke det at det angår meg, sier jeg. Du har vel dine grunner. Ja, sier Düsseldorf. Jeg
har det. Bongo biter over den siste reptrevlen og hendene mine er fri. Jeg løsner knu- ten rundt foten og kommer meg på beina. Den første impul-

sen er naturligvis å stryke på dør for aldri å komme tilbake, men straks etter merker jeg at Tobleronen holder meg tilba- ke. Dels har jeg lyst på
sjokoladen i seg selv og dels vil jeg vise Düsseldorf hvem som er sjefen når det kommer til styk- ket. Jeg lister meg bort og griper monstertobleronen. Du
er min, tenker jeg. Og jeg har faen meg fortjent deg. Og mens jeg står der med den grotesk store sjokoladen under armen, føler jeg meg med ett ovenpå
og får lyst til å kaste et aldri

så raskt blikk rundt hjørnet inn til stuen for å se med egne øyne hvor trist det ser ut når en aldrende mann sitter og gjør noe så tamt som å bygge en
German Steyr Type 1500A/01. Dessuten har jeg aldri kikket inn i stuen før. Jeg har alltid bare gått fra hagedøren og ned i kjelleren og ut igjen. Jeg
beveger meg mot hjørnet, helt stille, på sedvanlig jegerog samler-maner, men denne gangen med alle kanaler åpne, én lyd fra stuen nå og jeg er borte før
Düsseldorf skjønner noe som helst. Jeg kikker inn og ser Düsseldorfs konsentrerte rygg foran et stort bord som flyter av modellbyggerekvisita. Jeg lar
blikket søke videre inn i rommet og synet som møter meg er overraskende og på grensen til å vaere sjokkerende. Düsseldorfs stue er en slagmark.
Bokstavelig talt. Det utspil- ler seg et slag i stuen hans. Over kanskje 50-60 kvadratme-

ter. Mitt kjennskap til krig er ikke omfattende, men allikevel fastslår jeg mer enn jeg gjetter at denne slagscenen er fra an- dre verdenskrig. Fargene og
hele ikonografien i dette tablået på Düsseldorfs stue stemmer overens med det jeg går rundt med av forestillinger om andre verdenskrig. Med en detalj-
rikdom som tangerer virkeligheten og dermed også det glade vannvidd, har Düsseldorf bygd opp et landskap i det størs- te rommet i huset sitt. Det
forestiller en liten by med omegn. Jeg ser bebyggelse, bolighus, jernbanelinjer, åpne jorder og et par bondegårder på den andre siden av en elv eller
kanal helt lengst borte ved det store stuevinduet. Og det fins traer, lyktestolper, brannhydranter, all synlig infrastruktur som

en virkelig by i verden har, har også denne uvirkelige byen i Düsseldorfs stue. Det er utvilsomt en kopi av en virkelig by, tenker jeg. Slik den var en eller
annen gang under an- dre verdenskrig. Det vrimler av soldater i byen. De står bak hushjørner og jernbanevogner og fremkomstmidler og mye annet og
skyter på hverandre. Og det er vinter. Det ligger snø overalt. Modellsnø. Men den er realistisk nok. Kjøretøy- ene har laget spor i snøen. Det ligger døde
og sårede over- alt. Dette er et frosset stykke andre verdenskrig. Og jeg vet med meg selv at alle detaljer helt sikkert stemmer overens

med den virkeligheten som en gang må ha fyllt utkanten av denne byen. Måten stridsvognene og forsyningslastebilene og soldatene og alt det andre er
malt på forteller meg det. Kjøretøyene er slitne og preget av langvarig krig. Soldate- ne er trøtte. De som betjener mitraljøsene gjør jobben sin på en
effektiv, men samtidig desillusjonert måte mens de røy- ker lidenskapsløst. Husene har skuddsår. Biter av murpussen har falt av og ligger i små hauger
langs veggene. Utbrente biler ligger veltet og fungerer som beskyttelse for grupper av soldater som lader om gevaerene eller bare sitter litt og henter seg
inn. Et lokomotiv som trekker en svaer kanon har sporet av og noen jobber med å få løftet det på plass med en kran. Jeg anslår at det er et hundretall
kjøretøyer her og sik- kert tre eller fire ganger så mange soldater. Det må ha tatt

år å bygge dette, tenker jeg. Düsseldorf har brukt år av sitt liv på å gjenskape denne vinterscenen fra andre verdens- krig og jeg tenker: respekt.
Unndskyld meg, sier jeg stille etter å ha stått og studert denne scenen i flere minutter, hva er dette? Düsseldorf snur seg mot meg. Han ser på meg og på
Tobleronen som stikker idiotisk ut under den ene armen min, og deretter ser han utover krigsscenen sin. Ardenner- offensiven, sier han. Desember 1944.
Og mer nøyaktig så

er det fra julaften det året. Byen heter Bastogne. Min far døde der den dagen. Han ble skutt mens han kjørte i en slik bil. Düsseldorf holder opp bilen han
bygger. Han ble truf- fet av en kule på venstre side av tinningen mens han kjørte for å overlevere en situasjonsrapport til general Manteuffel. Klokken var ti
på halv tre. Det hadde snødd om morgenen og det begynte visstnok å snø tett igjen en time senere. Da Ardenneroffensiven var over var det ikke lenger
noen som trodde at tyskerne kunne klare det. Utfallet av krigen var så godt som gitt. Düsseldorf setter seg igjen. Han maler vide- re på en eller annen
smådel til bilen. Jeg ser utover scenen igjen. Både urskiven i kirketårnet og den på jernbanestasjo- nen viser ganske riktig at klokken snart vil vaere ti på
halv tre i dette tablået, eller scenen, eller hva man nå skal kalle det . Düsseldorf bygger sin fars død. Det skal skje og det har skjedd og jeg merker at
akkurat dette faktumet gjør inntrykk på meg. Han rekonstruerer en hendelse som straks skal skje og som samtidig har skjedd for mange tiår siden. Jeg er
lei for å høre det, sier jeg. Det går bra, sier Düsseldorf. Det er lenge siden. Jeg møtte ham aldri. Men det er dette med tids- punktet. Jeg har snakket med
venner av ham som overlevde. De sa det skjedde ti på halv tre. Hva slags tidspunkt er det

å dø på? Hva slags forbannet tidspunkt er det? Det kan kan- skje vaere det samme, sier jeg forsiktig. Jeg tror du tar feil, sier Düsseldorf. Ok, sier jeg.
Düsseldorf maler videre og jeg føler at tidspunktet for å stryke til skogs naermer seg raskt, men i stedet for å gå overrasker jeg meg selv ved å si at min
far også er død. Min far er forresten også død, sier jeg. Han døde i vår. Det var trist å høre, sier Düsseldorf. Var han en bra mann? Jeg vet ikke, sier jeg.
Jeg kjente ham ikke så go- dt. Men han tok bilder av toaletter i de siste årene han levde. Jeg vet ikke om det er bra eller ikke. Jeg syns det høres bra ut,
sier Düsseldorf. Du skulle ikke ha latt ham dø. Nei, sier jeg. Jeg skulle ikke det.

Jeg har fått en sherry og sitter på motsatt side av Düsseldorfs modellbyggebord og ser på at han maler. Med en pinsett holder han den bitte lille
plastdelen som skal bli en del av bakakslingen, og stryker på en blek grønnfarge med en li- ten pensel. Han forteller at hans far var stasjonert i Norge i
første del av krigen. Her i Oslo. Han møtte Düsseldorfs mor og danset med henne et par ganger og gikk turer i skogen i skjul og gjorde henne med barn.
Deretter ble han beordret hjem og på senhøsten '44 videre til Belgia. Han gikk for å

vaere en god offiser og tyskerne trengte sine beste menn til Ardenneroffensiven. Det ble sett på som siste sjanse til å snu den uheldige utviklingen. Han
hadde opprinnelig kommet fra Düsseldorf og etter at den norske navneloven for noen år siden ble myket opp, valgte Düsseldorf å ta det navnet. Han er
stolt av å vaere sønn av en tysk soldat, sier han. Ikke for- di nazistene hadde noen god sak, men simpelthen fordi ting er som de er. Min far var tysk
soldat, sier han. Og det er det ingenting å gjøre med. Men jeg har ingen grunn til å tro at han var verre enn andre soldater. Jeg har tvert imot grunn til å tro
at han var en vanlig ung mann som sammen med mil- lioner av andre vanlige unge menn måtte ta konsekvensen av å vaere født på et gitt tidspunkt i
historien. Og siden jeg aldri møtte ham, vil jeg hedre ham. Jeg bygger denne scenen for

å hedre ham. Det har tatt meg seks år. Jeg har holdt på si- den min kone døde. Samme dag som hun var i jorda begyn- te jeg. Jeg kunne ikke snakke
med henne om far. Hun vil- le ikke høre snakk om det. Jeg måtte alltid late som ingen- ting. Og min mor nevnte det heller aldri. Jeg skjønner det jo på sett
og vis. Det fins ting som er mer tiltrekkende å snakke om enn det faktum at man fikk barn med en tysk soldat som okkuperte ens land. Ikke før min mor
døde, fant jeg breve-

ne fra far, og dessuten ett fra en av hans underordnede, som fortalte at han var død og hvordan det hadde skjedd. Så når min mor og min kone var døde,
kunne jeg gjøre som jeg vil- le og det jeg vil er å hedre min far. Og jeg er snart ved må- let. Ofte har jeg tenkt at når denne offisersbilen er ferdig og jeg har
fått bygget og malt min far, så skal jeg plassere dem på riktig sted i modellen og deretter skyte meg en kule for pannen. Av og til tenker jeg at jeg skal
gjøre det her hjemme og av og til heller jeg mer mot å reise til Bastogne og gjø-

re det på samme sted som min far døde. Jeg vet jo hvor det er. Düsseldorf reiser seg mens han fortsatt holder pinsetten med plastdelen og penselen og
går ut i krigscenen og peker på et sted i et gatekryss. Her var det, sier han. Og det var han her som skrev og fortalte min mor om det. Han peker på en
menig som står på kne bak en ødelagt mur. Han het Reiner. Fin fyr. Han drev med modellfly. Jeg møtte ham et par gan- ger før han døde for tre-fire år
siden. Düsseldorf setter seg og maler videre. Men det er jo noe frastøtende over hele tan- ken, sier han etter en stund. Den er patetisk og uoriginal. Så
jeg vet ikke. Jeg får se. Og selv, da? spør han. Jo, takk, sier jeg. Det går bra. Jeg bor ute i skogen sammen med en elg. Ikke langt herfra. Jeg har et telt.
Han ser på meg. Kan jeg

spørre hvorfor du bor i skogen? sier han. Jeg liker ikke folk, sier jeg. Han nikker. Det er det ingenting å si på, sier han og legger ned penselen og rekker
meg hånden. Düsseldorf, sier han. Doppler, sier jeg. Dagen før landskampen mot Spa- nia kommer min kone opp til teltet og sier at hun trenger en pause
og at hun har bestilt en langhelg i Roma sammen med en venninne. Roma, ja, sier jeg og tenker i rask rekkefølge på Pantheon og Colosseum og
kardinaler som horer rundt mens de lurer på om kvinner har sjel eller ikke, og på Nero, selvfølgelig, som drepte sine naermeste og lot byen brenne. Han
likte nok heller ikke folk. Roma i desember, sier jeg.

Er det ikke for kaldt? Nei, sier min kone. Ok, sier jeg. God idé. Men hva med ungene? Hvem skal ta hånd om dem? Det skal du, sier hun. Og det er
foreldremøte for klassen til Nora på torsdag og Gregus må ha med frukt i barnehagen på fre- dag. Frukt, sier jeg. Hvor skal jeg få frukt fra? Det går ikke.
Jeg har et telt å passe. Og dessuten en liten elg. Ikke se på det som et spørsmål, sier min kone. Det er en beskjed. Det er noe du må gjøre uansett om
det passer deg eller ikke. Selv- følgelig heter vår datter Nora. Min kone er svak for Ibsen,

ja for teater i det hele tatt, hun er komplett ukritisk, ser alt og syns alt er like bra. Hun syns teaterstykker er bra fordi

de er teaterstykker og teater er bra i seg selv og vår datter måtte hete Nora fordi Nora representerer noe av den tidligs- te kvinnefrigjøringen vi har. For
meg kunne hun like gjerne ha hett Byggmester Solness. Men det sa jeg ikke noe om den gangen. Jeg var for flink. Vi syntes begge at Nora var per- fekt,
selv om min kone nok syntes det var noe mer perfekt enn jeg syntes. Og nå er det du som er Nora, sier jeg, uten å tenke meg om. Hvabehager? sier min
kone. Du reiser fra mann og barn, sier jeg. Det er du som er Nora. Nei, det er du som er Nora, sier min kone. Du stakk fra alt for et halvt år siden. Jeg er
ikke Nora, sier jeg. Jeg er Afrika. Du trenger hjelp, sier min kone. Hvordan går det ellers? prøver jeg meg. Spiser du nok? Er du i god form? Du trenger
hjelp, gjentar hun.

Etter at min kone har gått, furter Bongo lenge. Jeg tolker det dit hen at han er sjalu. Han ser på min kone som en ri- val, noe som i og for seg stemmer
med virkeligheten. Men en kone er noe helt annet enn en kompis, forklarer jeg. Jeg er gift med henne og må forholde meg til henne og jeg er jo også glad
i henne, sier jeg. Men du og jeg er venner og vi kommer alltid til å vaere venner og jeg kommer til å si masse

til deg som jeg aldri kommer til å si til henne. Ikke vaer redd, sier jeg og lysker ham. Du och jag, Bongo, sier jeg.

Jeg hører lydene fra landskampen mot Spania nede fra Ul- levaal Stadion. Nysgjerrigheten driver meg lenger opp i lia hvor jeg forsøker å se ned på
kampen med kikkert, men jeg ser bare ørlite av banen og fragmenter av det ene målet. Jeg ser en ball gå i mål og skjønner av lyden på brølet at det ikke
akkurat er i Norges favør. Senere hører jeg samme lyd to ganger til og forstår at spillet er over. Norge skal ikke til EM i Portugal. Greit nok. Vi hadde vel
heller ikke noe der å gjøre, eller hva tror du, Bongo, sier jeg, og det er ikke go- dt å vite hva Bongo tror, det er virkelig ikke godt å vite, han holder kortene
tett inntil brystet og røper ikke med et ord hva han egentlig mener om landslagssjef Semb. Du kan vel si om du liker ham? sier jeg. Men han er taus. Du
kan vel si om du syns han er et karismatisk sjarmtroll eller om du me- ner han bør dra til helvete? sier jeg. Niks respons. Da velger jeg å tro at du mener
han bør dra til helvete, sier jeg. Kor- riger meg hvis jeg tar feil. Men han korrigerer meg ikke og jeg tar ikke feil. Det er litt sjokkerende, sier jeg. Du virker
så trivelig og myk og god, men inni deg baerer du på mye

aggresjon. Det må du jobbe med, sier jeg. Vi har alle vårt å jobbe med. Selv jobber jeg med både det ene og det andre. Men at du går rundt og ønsker
landslagssjef Semb så vondt, overrasker meg litt. At du ikke liker ham spesielt godt, er lett å forstå, men til helvete? Jaja, hvorfor ikke, du vet vel best selv.

Jeg henter min sønn i barnehagen på det senest mulige tids- punktet. Hele dagen har jeg gått og kviet meg. Hva skal jeg si til ham? Hvordan skal jeg
forklare at jeg det siste halve året har bodd bare tre-fire kilometer unna, men aldri har tatt kontakt? Jeg har prioritert skogen. Jeg har valgt å vaere i
skogen med stillheten og elgene i stedet for å vaere hjemme med ham og søsteren og mammaen. Jeg har valgt skogen fremfor jobb og f.eks. turer til
Smart Club for å kjøpe paller med doruller og magnumflasker med Lactacyd slik at hele familiens underliv til enhver tid tåler dagens lys, og dessuten lego
til halv pris og vindusspylervaeske og høytrykksspyler og pølser på veien ut. Gregus elsker Smart Club. Men nå har nok medlemskortet mitt gått ut, og jeg
valgte å vaere i sko- gen, må jeg forklare ham når jeg om litt møter ham igjen. Jeg valgte skogen fremfor Smart Club og alle de andre ab-

surde stedene man må dra til når man har familie og bor i Norges hovedstad. Det er selvfølgelig umulig for en treåring å forstå, eller kanskje han har blitt
fire, jeg tror forsyne meg at han har blitt fire. Tiden flyr når man bor i skogen. Men han kommer ikke til å forstå det. Han som kan våkne om natten og
spørre om vi ikke snart skal dra til Smart Club, kommer ikke til å forstå noe som helst og jeg vet med meg selv at jeg har et forklaringsproblem der jeg nå
står uten- for porten til barnehagen. Alle de andre ungene er hentet og Gregus begynner å gråte når han ser meg. Barnehageper- sonen kjenner ikke
igjen meg og jeg ikke henne. Hun ber meg legitimere meg, noe jeg ikke er i stand til fordi jeg ikke lenger baerer bekreftelse på min identitet, men jeg er
jo go- de gamle Doppler, sier jeg, og jeg kan godt fortelle anek- doter fra fjorårets juleavslutning i barnehagen hvis hun vil, sier jeg, mens Gregus fortsatt
hyler og enden på visa blir at jeg trekker kniven for å skjaere av meg skjegget, men stop- pes av barnehagepersonen som ringer min kone, som jeg av
samtalen skjønner er på vei til Pantheon i buss, og mens hun kjører gjennom Romas gamle gater bekrefter hun at jeg har skjegg og ellers ser uflidd og vill
ut. Gregus roer seg og vi rusler hjemover, mens jeg forsøker å stille normale spørs-

mål om barnehagedagens mangslungne gjøremål. Han, på sin side, vil vite hvorfor jeg ser så rar ut. Jeg sier som sant er at jeg bor i et telt i skogen for
tiden og at jeg har latt skjeg- get vokse fordi det rett og slett er enklere å la det vokse enn hele tiden å hindre det. Jeg sier også at han kommer til å få
skjegg selv om noen år, men det avfeier han som sprøyt. Hjemme møter vi Nora, som også reagerer med sjokk på hvordan jeg ser ut. Jeg sier at jeg har
tenkt å ta med Gregus opp i teltet og la ham vaere der sammen med meg til deres mor kommer hjem fra Roma. Hun er naturligvis også vel- kommen til å
bli med, sier jeg, vel vitende om at det sann- synligvis er det siste i verden hun har lyst til. Og hun avslår som jeg har tenkt. Hun driver med innspurten på
en saeropp- gave om Tolkien, sier hun, og vil gjerne bruke helgen til å finpusse den. Jeg får mark av flinkheten hennes og forsø- ker å oppfordre henne til
å ha fest i stedet. Tenk på den el- leville festen du kan ha, sier jeg. Helt alene hjemme og all- ting. Du kan invitere hele skolen, sier jeg. La det ta helt av.
La folk røyke og knuse og danse og vaere glade. Man trenger noen slike fester i ungdommen, sier jeg. Man trenger fester man kan ha med seg i
bagasjen resten av livet og som defi- nerer hvem man er. Det kommer en dag hvor det er mer til-

fredsstillende å tenke tilbake på de elleville festene enn på hvor god karakter man fikk på saeroppgaven sin, sier jeg. Men det tror hun ikke noe på. En
liten fest kan du vel ha, sier jeg. Herregud, tenk deg om, jente. Du har jo huset for deg selv. Det er en gave. Og så kan du komme opp i teltet dagen etter
og sove ut rusen og få noe elgkjøtt. Hun ser bare rart på meg. Jeg håper du ikke har tenkt deg på foreldremø- tet i kveld, sier hun, men jeg sier at det er
nettopp det jeg har. Hennes mor har bedt meg stille opp og det er klart jeg stiller opp. Er det noe spesielt du vil at jeg skal nevne? spør jeg. Er du fornøyd
med laererne? Blir du nok stimulert? Slip- per du gym når du har mensen? Hun ser vantro på meg. Jeg ville satt pris på at du ikke gikk på det møtet, sier
hun.

Jeg går på møtet. Dels fordi min kone ba om det og dels for- di jeg ikke vil høre senere at Noras foreldre ikke bryr seg. Møtet er foruroligende flinkt
arrangert. Med saksliste som er skrevet på tavla og navnelapper på pultene. Jeg sitter på No- ras plass ved vinduet på første rad, og selv om det
antakelig er tiår siden det hadde noen statusmessig betydning å sitte på første rad, blir jeg litt oppgitt av det. Det aner meg nem- lig at Nora syns det er
gildt å sitte her og vaere den flinkes-

te. Klasseforstanderen, en dame i femtiårene, begynner med å si at denne klassen er noe av det mest ressurssterke hun har vaert i naerheten av i sin tid
i skolevesenet og hun refere- rer hva de jobber med, og forteller om en klassetur til Bal- tikum som snart skal gjennomføres. På tross av at klassen i mer
enn et år har solgt vafler i langfriminuttene, kreves det en egenandel på tre tusen kroner. Hun vet at det er mye å be om, sier hun, og det er da også frivillig
å vaere med, men de skal til både Tallin og Vilnius og det er ikke lite å hente i de to byene, forstår jeg. Det er rikelig med historisk stoff i re- gionen, og
mye om krigen og Sovjetunionen, og en slik tur er i det hele tatt en gullgruve for en så sterk klasse som den- ne fordi den kan jobbes med i lange tider
etterpå. Det kan skrives oppgaver og lages plansjer og collager og det kan dessuten knyttes kontakter for livet. Det blir spørsmål om alkohol. Jeg rekker
opp hånda og foreslår at elevene kanskje kan få lov til å drikke litt, men det syns ikke de andre for- eldrene. Kom igjen, sier jeg. La nå de unge få lov til å
slå seg litt løs. La dem drikke seg sanseløse og bare med nød og neppe finne hjem til hotellet på morgenkvisten. Vi gjør dem en bjørnetjeneste ved å
beskytte dem som vi gjør, men jeg møter ingen forståelse. Jeg får tvert imot inntrykk av at

de andre syns det jeg sier er uhørt og ikke av denne verden. Slik har det blitt. Det er sykkelhjelmer og forebyggende til- tak overalt. Min datter får i hvert
fall lov til å drikke så mye hun vil, sier jeg på trass, mens de andre foreldrene ser en an- nen vei. Under eventuelt sier jeg at jeg mener bytteøkonomi bør
inn i laereplanen. De unge bør oppfordres til å bytte va- rer og tjenester heller enn til å kjøpe alt mulig. Jordas frem- tid avhenger av dette, sier jeg. For
menneskene eier ikke jor- da, sier jeg. Det er jorda som eier menneskene. Blomstene er våre søstre, og hesten, den store ørnen, for ikke å snakke om
elgen, er våre brødre. Og hvordan kan man kjøpe eller selge noe som helst? For hvem eier varmen i luften eller ly- den av vinden i traerne? Og sevja i
grenene inneholder min- net av dem som har levd før oss. Og lyden av den klukken- de bekken har i seg stemmen til min far og til hans far igjen. Og vi må
laere våre barn at grunnen vi går på inneholder as- ken av våre forfedre og at alt som skjer med jorda også vil skje med oss og at hvis vi spytter på jorda
så spytter vi på oss selv, og apropos, sier jeg, mens jeg nå allikevel har or- det, er det noen av dere som er villige til å bytte bort noe frukt mot elgkjøtt?
Jeg tar to-tre kilo kjøtt opp fra sekken og klasker det i pulten. Det er godt kjøtt, sier jeg. Røkt og fint.

Og jeg vil bare ha en håndfull bananer og annen barnehage- vennlig frukt i bytte. Ingen griper sjansen før etterpå, når vi er på vei ut. Da kommer faren til
en av Noras flinkeste ven- ninner bort til meg og sier at han vil ha kjøttet. Og med bilen hans kjører vi til en bensinstasjon hvor han går inn og kjø- per en
baerepose med ulike frukter og etterpå kjører han meg hjem. Han kommenterer at jeg ser annerledes ut og spør for- siktig hva jeg driver med for tiden.
Han har nok hørt et og annet fra sin flinke datter. Jeg har flyttet ut i skogen, sier jeg. Jeg har sagt opp jobben og flyttet ut i skogen fordi det var det eneste
fornuftige å gjøre. Han nikker. Skogen er lune- full, sier han idet jeg går ut av bilen, så vaer forsiktig. Du tar feil, sier jeg. Skogen er mild og vennlig. Det er
havet som

er lunefullt. Og fjellet. Men skogen er forutsigbar og mind- re forvirrende enn nesten alle andre steder. Mens man ikke på noen som helst måte kan stole
på havet eller fjellet eller mennesker, sier jeg, så kan man uten videre legge sitt liv i skogens hender. For skogen lytter og forstår, sier jeg. Den river ikke
ned, men gjenoppretter og lar ting vokse. Skogen skjønner alt og rommer alt. Vel, vel, sier han. Du får uan- sett vaere forsiktig. Forsiktig kan du vaere
selv, sier jeg. Når jeg kommer inn, har Nora lagt Gregus og sitter og ser på tv.

Det er et dokumentarprogram om hvor sammensveiset for li- vet alle som jobbet på Ringenes herre-filmene har blitt. De savner hverandre fryktelig nå
som innspillingen er over, og noen av dem føler seg nedfor og savner motivasjon for å gå løs på nye prosjekter. Nora syns det er leit å høre, ser jeg. Men
hun smiler for seg selv når skuespillerne gjenforteller sprø og fine ting som ble gjort og sagt i sminkecampingvog- nene og på settet. Det var ikke alltid en
dans på roser. Ofte måtte de stå grytidlig opp og sitte i timevis for å få på seg
de store hobittføttene, og Peter, altså regissøren, hadde all- tid tid til alle og fikk dem til å føle seg flinke og viktige, selv om han på samme tid hadde
hodet fullt av den store fortel- lingen og av regivalgene som skulle til for å formidle den på beste måte til alle Tolkien-elskerne rundt omkring i verden. En
ekstraordinaer mann, Peter. Storvokst og bamsete og rett igjennom hyggelig og samtidig ekstremt dyktig og vanlig. Jeg er nok ikke helt som ham.
Filmregi er noe av det siste jeg bør sysle med. Jeg ser for meg at man må ha en glassklar visjon og energi for å bruke år av sitt liv på å drive den gjen-
nom alle hindringer, og man skal få et stort antall mennes- ker til å yte sitt aller beste selv om de ikke er i naerheten av å ha samme bilde av helheten som
en selv. Det er intet an-

net enn galskap. Skuespillerne ville ha hatet meg like mye som jeg ville ha hatet dem. Jeg hadde ikke klart å ta histo- rien på alvor. Slagscener mellom
mellom vesener som ikke eksisterer. Hva er det for noe? Jeg hadde skapt en mistenk- som og hatefull stemning på settet og filmen ville ha blitt en
mistenksom og hatefull film. Ingen Oscar til den. Og ingen flinke tenåringer i kø for å sikre seg premierebilletter. Det er en veldig bra ting at det ikke er jeg
som har laget Ringenes herre eller noen av de andre filmene i verden. Folk er dykti- ge, slår det meg. Folk får ting gjort. Og verden kommer til å fortsette
å vaere flink rundt meg, mens jeg har vaert flink for siste gang. Hvordan gikk det på foreldremøtet? spør Nora omsider. Det gikk helt fint. Jeg hører dere
skal på tur, sier jeg. Spennende. Hun nikker, mens Liv Tyler laerer alvisk på tv-en. Det var krevende, får vi vite. Det skulle bare mang- le. Ikke bare er det
et dødt språk, men det er et dødt språk som aldri har eksistert som noe annet enn en arbeidsom en- gelskmanns fantasi. Alvisk er et fantastisk vakkert
språk, sier Nora. Utvilsomt, sier jeg. Man kan si så mye som man ikke kan si på andre språk, sier hun. Som for eksempel? spør jeg. For eksempel jeg
elsker deg, sier hun. Det høres patetisk ut på norsk og faktisk også på engelsk etter hvert, syns hun.

Men på alvespråk høres det bare vidunderlig ut. Det kan go- dt hende, sier jeg. Men hvor ofte har folk i din alder behov for å si at de elsker noen? spør
jeg. Det vet vel ikke du noe om, sier Nora. Nei, sier jeg. Det er derfor jeg spør. Det kan vel hende at man elsker noen selv om man er ung, sier hun snurt.
Og hvem kan det hende at man elsker? spør jeg. Kjae- rester, kanskje, sier Nora. Ha! sier jeg. Eller Peter Jackson, sier hun. Raeva mi ler.

Jeg må motvillig tilbringe kvelden og natten i huset. Pla- nen var sant å si å baere Gregus opp til teltet i meis mens han sov, men flinke Nora stoppet meg.
Nå sover de begge to og jeg har hjertebank og tenker på at stakkars Bongo ikke vet hvor jeg er. Den vesle elgen løper sikkert rundt og føler seg alene.
Ikke kommer han seg inn i teltet heller. Han har jo ikke hender. Det er nokså begrenset hva elger kan få til, rent finmotorisk. Foruten de illegale besøkene
hos Düsseldorf og et par sjeldne turer til ICA på Ullevaal Stadion, er det over seks måneder siden jeg har vaert i et hus. Det gir ab- solutt ingen mersmak.
Jeg går rastløst rundt. Fyller sekken med verktøy og tørrmat jeg kan få bruk for. Ser litt på tv, hvor det som vanlig er et rikt utvalg av tennismatcher og re-

konstruerte forbrytelser og mer eller mindre fiktive fortel- linger om menneskenes tjas og mas. Det å se på tv blir for meg som et oppslagsverk over
hvorfor jeg ikke liker folk. Tv er selve konsentratet av alt som er frastøtende med oss. Det som allerede i virkeligheten er vanskelig å forsone seg med av
menneskelige egenskaper, blir direkte grelt når det kommer på tv. Folk fremstår som idioter. På tv ville selv jeg ha fremstått som en idiot. Alt menneskelig
er meg fremmed. Før fallet i skogen brukte jeg kveldene til å vaere hjemme med familien. Jeg har alltid avskydd organiserte fritidsak- tiviteter. Omtrent
alle kvelder ble derfor tilbragt hjemme. Vi spiste, så barne-tv, la Gregus og satt deretter foran tv-en og bladde i mer eller mindre stimulerende aviser til
klokken fortalte at det var på tide å betale regninger på nettet. All- tid rikelig med regninger. Strøm og kommunale avgifter, te- lefon og aviser og
rørleggere og barnehage, samt Nordberg Tennisklubb som vi til stadighet lot levere sekstifire doruller direkte på døren. Det likte vi. De gamle mennene
der oppe som lar organiseringen av tennisklubben holde dem i ånde. Når de ikke vedlikeholder eller benytter selve banen, kjører de doruller rundt i
nabolaget. Det blir som en jobb for dem. På den måten holder de seg i live og vi får papir vi kan tør-

ke oss med på do. Men nå innser jeg med et diabolsk smil at jeg har betalt min siste regning. Jeg skal aldri noensinne be- tale en regning igjen. Verken
på nettet eller på annen måte. Jeg skal leve av bytting og tyveri og av skogen. Og når jeg er borte, skal skogen få leve av meg. Det er kontrakten.

Jeg sovner på sofaen med klaerne på, men våkner etter en stund av lyder fra verandadøren. Det fikles med låsen. Fasci- nert setter jeg meg opp i sofaen
og studerer teknikken. Etter noen minutter, og uten at det har blitt laget nevneverdig lyd, kommer en mann inn i stuen. Han tenner en hodelykt og ori-
enterer seg i rommet. Det tar tid før han får øye på meg. God kveld i stuen, sier jeg. Han skvetter til, men summer seg. Greit, sier han. Du trenger ikke å
vaere redd. Jeg driver ikke med vold. Jeg skal gå igjen med det samme. Se, nå går jeg, sier han og går mot verandadøren. Kom bare inn, sier jeg og går
inn på kjøkkenet og setter over kaffevann. Kaffe? ro- per jeg. Takk som byr, sier han, men jeg vet ikke. Jeg burde kanskje komme meg videre. Sett deg
litt med meg nå, sier jeg og gir ham hånden. Navnet er Doppler, sier jeg. Andreas Doppler. Jeg ser han syns situasjonen er utfordrende, men til slutt
rekker han meg hånden. Roger, sier han. Bare Ro- ger? Etternavnet er jeg litt tilbakeholden med, sier han, men

folk kaller meg gjerne Jernroger. Jeg drev mye med jern før. Spennende, sier jeg. Du skjønner hva jeg holdt på med? spør han. Ja, sier jeg. Så du er ikke
tilbakestående på noen måte? spør han. Ikke mer enn folk flest, sier jeg. Få se på verktøyet du tok deg inn med. Han holder frem et knippe ulike dirker
festet til en litt stor nøkkelring som i sin tur igjen henger i enden av en uttrekkbar heiskortinnretning av den typen man ofte har i alpinbakker. Dette er en
kar som har vaert ute en vinternatt før, tenker jeg. Bruker du noe i kaffen? Nei takk, sier han. Kan jeg ikke friste med noe sterkt engang? spør jeg og
håper at kannen med labsprit fortsatt står i verkstedet i kjelleren. Ikke når jeg jobber, sier Jernroger. Kom igjen, sier jeg. Senk skuldrene litt, for pokker.
Det er helt rene varer. Han kikker på klokken. En liten en, da, sier han. Labspri- ten står der den alltid har stått og jeg skjenker til oss begge. Så du er ute
og røver, sier jeg. Ja, sier Roger. Jeg liker dette området. Mye verdisaker og få alarmer. Lenger oppe er det høyreland og alarmer overalt, men her nede
stemmer folk SV og tror på det gode i mennesket samtidig som de vasser

i penger. For meg er det en uslåelig kombinasjon. Og du bor her? spør han. På ingen måte, sier jeg. Neivel, sier han. Men du tilbringer natten her? Det er
akkurat det jeg gjør, sier jeg.

Jeg bodde her før. Og min kone og mine barn bor her fort- satt. Skilsmisse, sier han og nikker. Det var leit å høre. Jeg vet alt om det. Nei, sier jeg. Vi er
fortsatt like gift, men jeg har flyttet opp i skogen. Jeg bor der oppe i et telt sammen med en liten elg. Ok, sier han og ser på klokken en gang til. Jeg
skjenker mer kaffe og labsprit. Fortell meg om yr- ket ditt, sier jeg. Det er ikke så mye å si, sier han. Det tror jeg ikke på, sier jeg. Du tar deg inn hos folk
og stjeler tinge- ne deres. Det må vaere noe du kan si om det. Vel, sier han og drikker en slurk. Jeg forsøker å gjøre det skikkelig. Jeg undersøker på
forhånd og går bare inn der hvor jeg vet det er noe å hente. Rører ikke personlige ting. Ødelegger ald-

ri noe. Jeg vet hvor bittert det er når tyver har vaert hjemme hos folk og rotet alt til. Jeg kjenner jo folk som driver med det, men selv har jeg alltid tatt
avstand fra den slags opp- førsel. Er det forresten i orden om jeg tar en røyk? Røyk i vei, sier jeg. Kona er i Roma. Jeg setter på en ny kjele kaf- fe, henter
et askebeger og skal til å skjenke en runde til. Jeg vet ikke om jeg skal ha noe mer, sier han. Jeg kjører. Du kan vel ta en taxi, sier jeg. For en gangs
skyld. Så henter du bi- len i morgen. T-bane til Ullevaal Stadion og over gangbrua. Grei skuring. Jaja, sier Roger. Kom med det, da. Og penge-

ne, sier jeg. Dem bruker du på stoff, antar jeg? Nå skuffer du meg, sier Roger. Du skjaerer alle innbruddstyver over én kam. Jeg rører ikke narkotika. Jeg
har familie som deg. Men jeg er straffedømt og mangler utdannelse og alt annet som kan virke overbevisende på en cv. I tillegg har jeg proble- mer med
å underordne meg andre. Det er ikke mange job- ber jeg kan få og dem jeg kan få vil jeg ofte ikke ha. Og så forsøker jeg å holde meg utenfor de
belastede miljøene. Da er det ikke mange andre muligheter igjen enn å operere på egen hånd. Og jeg trives greit. Det blir noen slanter av det. Og folk får
stort sett igjen på forsikringen. Det viser seg at Roger er en kjempefyr. Han laerer meg litt om dirking og gir meg en håndfull andre tips om å ta seg inn i
folks hus. Jo mer vi snakker og drikker, jo bedre liker jeg ham. Labspri- ten flyter og vi oppdager at vi har flere overlappende inter- esser, saerlig når det
gjelder friluftsliv og skog og mark, og når det gjelder avdelingen for betroelser så har Roger len- ge vaert overbevist om at han kommer til å få
prostatakreft som sin far, sier han, og det liker han dårlig, men han les- te for litt siden om at hvis man har en 20-25 saedavganger i måneden så minsker
risken betraktelig. Derfor sørger han for å skaffe seg utløsninger både til høyre og venstre og han

har oppdaget at han liker saerlig godt å sprute sin saed på ting som ikke er laget for å bli sprutet saed på. Det kan vaere hva som helst, egentlig, sier
han, bøker og tidsskrifter, steintøy, hva som helst, og det beste er at kjaeresten er med på note- ne. Roger spruter rundt i leiligheten og hun er like blid.
Når det lysner av dag spør jeg hva det var han hadde sett seg ut i dette huset. Dere har et Primare-anlegg, sier han. Stemmer, sier jeg. Primare er bra
saker, sier han. Svensk hi-fi på sitt beste. Og du hadde tenkt å ta hele skiten? spør jeg. Jeg had- de det, sier han. Bilen står parkert rundt hjørnet her borte
og jeg tenkte å baere det ut i to-tre omganger. Høyttalerne også? Ja, sier han. Audiovector er også bra saker. Dansk kvalitet. Folk har mye
skandinaviskprodusert hi-fi i området her. Det betyr penger. Du kan jo selv tenke deg hva det koster å pro- dusere den slags kvalitet i vår del av verden,
med vårt lønns- nivå. Det er klart det blir dyrt. Men fint skal det vaere. For dere er det ikke nok å høre Bach eller hva faen dere nå hører på, på et anlegg
fra Asia. Det blir liksom ikke bra nok. Dere vil ha det lille ekstra. Og da sitter tusenlappene løst. Hvilken del av anlegget har du mest lyst på? spør jeg. Det
må vaere den kombinerte cd- og dvd-spilleren, sier han. Ta den, sier jeg. Jeg har jo på sett og vis ødelagt natten din. Du har tapt

arbeidsfortjeneste på grunn av meg. Så du kan bare ta den. Nei, sier han. Det er for mye. Jeg vil ikke. Jo, jo, sier jeg. Ta den bare. Min kone hører mye
på radio, så den er jeg litt motvillig til å gi fra meg, og radioen virker jo ikke uten for- sterkeren, og uten høyttalere blir det raskt absurd, men cd-/ dvd-
spilleren kan du bare ta. Og jeg vil sette stor pris på om du samtidig får med deg dvd-samlingen til sønnen min. Den er omfattende og inneholder både
Byggmester Bob, Pingu, Teletubbiene, Thomas-toget og mer til. Jeg garanterer at den vil kunne begeistre et hvilket som helst moderne barn. Du har
kanskje barn selv? Jeg har to stykker, sier Roger stolt og forteller meg hva de heter og viser meg bilder som han har

i lommeboken. Bra for deg, sier jeg og går for å finne esken til cd-/dvdspilleren, og dessuten garantiseddelen. Jeg gir Ro- ger en beskrivelse av hvor
teltet mitt står og han lover å be- søke meg der oppe, og når han går står jeg på terrassen og vinker til taxien forsvinner ut av syne. Like etterpå våkner
Gregus og kommer ned for å se på film som han ofte gjør om morgenen før han skal i barnehagen. Dessverre, Gregus, sier jeg. Det blir ingen film i dag. I
løpet av natten har det vaert en tyv her og stjålet dvd-spilleren og alle filmene dine. Han begynner selvfølgelig å gråte og han insisterer på at vi

må ringe politiet. Uten å nøle griper jeg telefonrøret og tul- leringer på en dramatisk måte til politiet og lar Gregus for- stå av samtalen at de ikke har tatt
ham, men at de har store styrker ute. Når jeg har lagt på røret, sier jeg til ham at jeg tror denne tyven var en nokså snill tyv. Litt som røverne i
Kardemomme by. God på bunnen, liksom. La ham få ha den dvd-spilleren, sier jeg. Han trengte den nok mer enn oss. Du kan jo begynne å spare til en
ny, sier jeg. Og filmene had- de du jo i alle tilfelle snart vokst fra. Ikke heng med hodet. Se heller på det som en mulighet, som en åpning. Det er den
draumen, sier jeg. At me ein morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um. Det er nå, Gregus, sier jeg. Det er i dag.

Jeg leverer Gregus og frukten i barnehagen og småløper der- etter opp i skogen for å gi meg til kjenne overfor Bongo. Han ligger våt og forkommen
utenfor teltet, og jeg påbero- per meg force majeure og sier at det aldri skal skje igjen, men Bongo er skuffet og lei seg og forholder seg knallhard og
avvisende til meg helt til jeg i en times tid har frottert pelsen hans foran bålet og nynnet gamle stubber fra vår rike folkemusikkarv. Deretter sovner vi
begge to og når vi våk-

ner er det allerede ettermiddag og vi må løpe for å rekke barnehagen før den stenger. Jeg har verken tid eller hjerte til å tjore Bongo i skogbrynet, så han
blir med helt ned. Barne- hagepersonen himler med øynene når jeg beklager forsin- kelsen, men jeg samler raskt sammen Gregus' saker og kom- mer
meg ut av situasjonen uten større konflikt og på en nok- så elegant måte, syns jeg selv. Dette er Bongo, sier jeg til Gregus når vi har lagt litt avstand
mellom oss og barneha- gen. Han er riktignok en elg, men ikke desto mindre er han en god venn av meg og dermed også av deg, forklarer jeg. De finner
hverandre nokså raskt, Gregus og Bongo. Mentalt sett er de jevngamle og de jager hverandre ut og inn mellom traerne mens vi beveger oss oppover lia.
Når Gregus blir sli- ten, får han sitte på ryggen til Bongo, mens jeg går foran og holder Bongo i et rep. På avstand ser vi antakelig ut som en del av
bibelhistorien. Josef, et litt rart esel og en barnslig og bitte liten Maria.

Gregus er en skogens mann som sin far. Han har det i seg. Jeger- og samleinstinktene ligger dypt forankret i systemet hans på samme måte som de
ligger i mitt. Vi griller kjøtt på spyd og støtter oss bedagelig mot Bongo fra hver vår kant,

men når det naermer seg barne-tv-tid, merker jeg at det be- gynner å rykke i kroppen hans. Ikke har han klokke og ikke kan han den, men allikevel er
impulsen der, kroppslig og konkret. Han kjenner at det er noe på gang uten at han kla- rer å sette ord på hva det er. Jeg sier ingenting, og barne-tv- tiden
kommer og går uten at Gregus skjønner hva som kom- mer og går. Etter hvert forsvinner uroen hans og han løper ut og leker med Bongo utenfor teltet.
Han samler kongler der ute i mørket og jeg hører av samtalen at han føler at de samler kongler sammen, selv om Bongo ikke er i stand til å samle noe
som helst. Når det naermer seg leggetid, tar vi et slag dyrelotto. Bongo taper selvfølgelig igjen, og jeg vurde- rer en stund å la Gregus vinne, men tenker
at seier lett kan føre til flinkhet, så det blir til slutt jeg som vinner og jeg gnir det i tillegg inn ved å poengtere nokså tydelig at det var jeg som vant og han
som ikke vant. Deretter sovner han i sove- posen min ved siden av bålet. Jeg sitter en stund og ser på ham i lyset fra flammene og tenker med glede at
jeg liker da i hvert fall ham. Jeg liker min sønn og tåler hans selskap.
Neste morgen hører jeg lyder utenfor teltet. Jeg tar med meg Bongo og går ut og får se en høyrevelger med lørdagsnik-

kers og hund. Han ser provosert på teltet. Du vet at du ikke kan ha telt stående i mer enn tre netter på samme sted, sier han. Jeg vet det, sier jeg. Det
forekommer meg sannsynlig at dette teltet har stått her meget lenger, sier han. Kanskje det, sier jeg, og mens vi nå allikevel snakker sammen, så ser jeg
helst at du ikke går forbi her igjen. Du kan ikke nekte meg det, sier han. Naturligvis ikke, sier jeg. Jeg vil bare under- streke at jeg vil sette pris på om du
tar en annen vei neste gang du går tur. Vi får se, sier han. Hvem er det, pappa? ro- per Gregus fra teltet. Bare en høyremann, sier jeg. Sov vi- dere. Jeg er
ganske sikker på at jeg kommer forbi igjen, sier mannen. Og jeg noterer meg datoen i dag. Og hvilken dato er det? spør jeg. 13. desember, sier han. Og
på refleks be- gynner jeg å synge. Årevis med barnehage- og skolearrange- menter har satt så dype spor i meg at jeg begynner å synge bare datoen
nevnes. Svart senker natten seg, synger jeg stil- le, i stall og stue. Solen har gått sin vei, fortsetter jeg mens Gregus' stemme faller inn fra den andre siden
av teltduken, skyggene truer. Inn i vårt mørke hus, synger vi med økende intensitet, stiger med tente lys, Saantaaluuciia. Santa Lucia. Vi synger alle
versene, og idet sangen toner ut sier høyre- mannen at han kommer til å ringe Løvenskiold dersom teltet

fortsatt står her om to dager. Julens kjaerlighetsbudskap på- virker deg tydeligvis ikke, sier jeg. Han svarer ikke. Og Lø- venskiold er utvilsomt en kjenning
av deg, sier jeg. Ja, for tenk, sier høyremannen. Men hvem eier luften vi puster inn og traerne i skogen? spør jeg. Hvem eier vannet i bekken og fuglenes
sang? Burde ikke jeg som borger av dette landet ha rett til å bo en stund i skogen hvis jeg finner det for go- dt? Ikke i denne skogen, sier høyremannen.
Du er en sann beskytter av det bestående, sier jeg, mens jeg er en folke- fiende. Du vil bevare, mens jeg vil bryte ned. Du vil at alt som er, skal fortsette å
vaere, mens jeg vil at det skal slut- te å vaere. Du har en hund og jeg en elg. Du vil kjøpe, jeg vil bytte. Der har du noen av forskjellene mellom oss sirk- let
inn, sier jeg. Og du kan godt komme her med hunden din og lage kvalm, men du skal vite at jeg ikke liker din måte å tenke på, jeg liker ikke klaerne dine,
jeg liker ikke hunden din, og minst av alt liker jeg det selvtilfredse fliret om mun- nen din. Det er et flir som bare enorm materiell trygghet og langvarig
høyrevelging kan avstedkomme. Og ikke bare li- ker jeg det ikke, men jeg tåler det ikke, og nå kan du gå, sier jeg. Han går. Men han snur seg et par
ganger og gjør meg oppmerksom på at siste ord ikke er sagt og at han kommer

til å sjekke om teltet fortsatt står her om et par dager. Uhu, så redd jeg blir, roper jeg med barnslig hermestemme. Og det slår meg at for et halvt år siden
ville en trussel fra en slik staselig høyremann ha fått meg til å tenke grundig gjennom om feilen faktisk lå hos meg, men at nå, i dette nye skogs- livet, gjør
det meg ingenting fra eller til. Jeg føler meg uan- gripelig. Selv om høyremannen og hans krets utvilsomt ut- gjør kremen av lovgivende og -utøvende
mennesker i det-

te landet, så kan han ikke røre meg. For jeg har tatt skrittet inn i skogen og her gjelder andre regler. Her ute er det ikke Oslo eller Norge lenger, men det
er skogen. Og den er et eg- et land, med sin egen vesle logikk, og høyremannen og ven- nene kan godt styre resten av landet og selge hverandre bi- ler
og båter og eiendommer og hjelpe hverandre med juri- diske spissfindigheter i nabokrangler, de kan skyte hverand- res elgkvoter, premiere hverandres
hunder og ansette hver- andres barn som traineeer og soussjefer etter at de har stu- dert og turet i utlandet, men her ute i skogen har de ikke noe de skal
ha sagt. Skogen lar seg ikke imponere av dem. Den forholder seg ikke engang annerledes til dem enn til andre. Her ute kan de ikke røre meg. Hvorfor
bor du i dette teltet? spør Gregus mens vi spiser frokost ved bålet. Jeg vet ikke

helt, sier jeg. Men jeg kjente at jeg måtte bort. Jeg trengte å vaere litt for meg selv. Det var så lenge siden sist. Du flyt- tet når bestefar døde, sier han. Det
stemmer, sier jeg. Han var min pappa på samme måte som jeg er din pappa og jeg likte ikke at han døde, jeg ble lei meg. Pappaer må ikke dø, sier
Gregus. Du har rett, sier jeg. Ikke mammaer heller, sier han. Enig, sier jeg. Men drømmer man litt når man er død? spør han. Dessverre, sier jeg. Ingen
drømmer. Man fins rett og slett ikke mer. Gjør det vondt? Nei, sier jeg. Man kjenner ingenting. Alle dyr og mennesker og planter dør når de blir gamle. Det
er ikke farlig. Skal du og mamma dø? spør han. Ja, det skal vi, sier jeg. Skal jeg fortsette å vaere levende et- ter at dere er døde? spør han. Ja, sier jeg.
Men du, sier han, jeg håper jeg dør samtidig med dere. Det er fint at du kjen- ner det sånn, sier jeg, men jeg tror du vil få et annet syn på det når du vokser
til. Vi kan komme tilbake til saken etter hvert. Mangelen på impulser her ute har en positiv effekt på Gregus. Vi sitter lenge ved bålet og bare småprater
og gjør ingenting spesielt. Vi kan høre det svake suset fra byen og et og annet tog som fløyter i ny og ne. Det høres litt ut som de kanadiske togene jeg
har sett på tv. De er fryktelig lan- ge der borte, togene, har jeg skjønt, og de uler skjebnetungt

der de kjører hundrevis av mil gjennom ødemarken, fra kyst til kyst. Etter hvert går vi ut og forsøker å laere Bongo å hen- te pinner som vi kaster, men han
ser ikke vitsen med det, og det gjør sant å si ikke jeg heller, så da går vi tilbake til tel- tet og fortsetter å gjøre ingenting helt til vi begynner å kje- de oss.
Det ligger innbakt i oss at vi til stadighet skal gjøre ting. Finne på ting. Så lenge man er virksom, er det bra, på et vis, uansett hvor dum virksomheten
måtte vaere. Vi vil på død og liv unngå å kjede oss, men jeg har begynt å merke at jeg liker å kjede meg. Kjedsomhet er undervurdert. Jeg sier til Gregus
at planen min er å kjede meg så lenge at jeg blir glad. Jeg er ikke i tvil om at noe som kan ligne tilfredsstil- lelse fins på den andre siden av
kjedsomheten, men jeg for- langer naturligvis ikke at Gregus skal føle det samme, så et- ter ytterligere noen timers sløv døsing og grilling av kjøtt- stykker,
går vi ut for å finne oss egnede emner til piler og buer. Årstiden er kanskje ikke den gunstigste, men jeg har hørt at ask er det beste buevirket, så jeg
hugger to egnede emner av noe jeg tror er ask, men som kan hende egentlig

er et annet treslag, og siden Gregus' tålmodighet ikke tillater oss å la emnene tørke i et år, som er det ideelle, går vi rett på sak og fjerner bark og spikker
hakk på endene og fletter

sener av Bongos mor til strenger. Piler lager jeg også. Spis- se og gode. Og så skyter vi vilt rundt oss. Og oppover. Det er det vi begge liker best,
oppdager vi. Vi drar på det vi kla- rer rett opp og vokter oss slik at vi ikke får pilene i hodet når de kommer ned igjen. Det er herlig når pilene med dumpe
drønn borer seg ned i marken noen meter unna. På dette vi- set går timene helt til Gregus' kropp igjen fornemmer at det naermer seg barne-tv-tid og
rykker til. Se, pappa, sier han, det rykker i armen min. Jasåmen, sier jeg. Hvorfor tror du det gjør det? Jeg vet ikke, sier han. Jeg vet i hvert fall ikke, sier
jeg. Vi skyter litt mer, men jeg ser at Gregus helt har mistet gnisten. Blikket er glassaktig og fjernt. Han strever med seg selv og jeg får vondt av ham. Det
er barne-tv-tid, sier jeg. Det er derfor det rykker i armen din. Kroppen din forsøker å fortelle deg at du må skru på tv-en. Jeg kjente at det var noe, sier
Gregus. Men hvor er tv-en? Jeg har ingen tv, forklarer jeg. Det er ikke vanlig å ha tv i skogen. Men da kan vi vel gå et sted hvor det fins tv? sier Gregus.
Nei, sier jeg. Du får klare deg uten mens du er her hos meg. Jeg vil se barne-tv, sier han. Det går ikke, sier jeg. Men jeg vil, gjen- tar han, og jeg ser at det
ikke er lenge før han tipper over,
så uten videre diskusjon hiver jeg ham på ryggen til Bon-

go og løper ned til Düsseldorfs hus. Düsseldorf sitter som vanlig og bygger og er neppe klar over at det kun er snakk om sekunder før barne-tv feier over
vårt langstrakte land. Jeg banker på hagedøren hans og forklarer situasjonen og spør om vi kan komme inn i en tre kvarters tid for å se på tv. Düsseldorf
sier at det er greit. Bongo og Gregus skritter for- siktig over den krigsherjede belgiske modellbyen og krøl- ler seg sammen i sofaen mens den animerte
barne-tv-vig- netten ruller over skjermen. Gregus nynner med. Selv slår jeg meg ned ved bordet sammen med Düsseldorf. Han byg- ger fortsatt på sin
German Steyr Type 1500A/01 og på figu- ren som skal forestille hans far. Det ser ut til å ta sin tid, det- te, sier jeg. Problemet er snarere at det ikke tar
nok tid, sier Düsseldorf. Jeg har alltid vaert en nøyaktig modellbygger, men presisjonsnivået jeg har nådd nå, har jeg aldri før vaert i naerheten av. Jeg er
sammen med min far når jeg gjør dette. Og når jeg blir ferdig, kan jeg ikke vaere sammen med ham lenger. Jeg merker at jeg ikke egentlig ønsker å bli
ferdig. Du kan kanskje bygge mer, sier jeg. Du kan bygge andre scener fra krigen. Du kan bygge skogsturene som din far og mor tok her i Oslo. Nei, sier
Düsseldorf. Jeg kjenner at jeg aldri kommer til å bygge etter dette, og om høyst et par uker

er jeg ferdig. Antakelig er jeg ferdig til jul. Du legger kan- skje for mye i det, sier jeg. Det er tross alt plastmodeller vi snakker om. Jeg legger ikke for mye i
det, sier Düsseldorf. Jeg legger tvert imot akkurat inn den betydningen og den tyngden som det fortjener. Det er du som ikke legger nok i det. Det kan
vaere, sier jeg. Og det er ikke plastmodeller vi snakker om, sier han. Vi snakker om den største krigen ver- den har sett så langt. Vi snakker om mange
titalls millioner døde mennesker og om enda flere levende med varige sår, meg selv inkludert. Vi snakker om Europa. Stakkars Euro- pa. Og om store
deler av resten av verden. Stakkars resten av verden. Og så snakker vi om min far. Vi snakker om han her, sier Düsseldorf og peker på den vesle
plastsoldaten han har festet til et hjemmebygd stativ under en stor lupe og som han nå maler med ekstrem presisjon. Knappene på unifor- men,
skjorteermene som så vidt stikker ut fra uniformsjak- ken, fingre, negler, alt i gjennomtenkte og naturalistiske far- ger. Bare ansiktet mangler. Düsseldorfs
far har ennå ikke fått farger i ansiktet og jeg forstår at det er det som nå står for tur. Jeg har så godt som bestemt meg for at han skal smi- le, sier
Düsseldorf. Det har ikke vaert noe enkelt valg å ta, for det var temmelig sikkert flere faktorer som pekte i ret-

ning av ikke å smile den dagen, men jeg tror allikevel han skal smile der han kjører gjennom byen på vei for å avleve- re rapport til general Manteuffel, og
han skal smile fordi han tenker på sin sønn, altså på meg. Han har bare sett meg på bilde, men han vet at jeg fins, og det at jeg fins får ham til å smile litt
forsiktig for seg selv. Det er viktig at det ikke blir et stort og uforbeholdent smil, fordi det passer dårlig inn i situasjonen rundt ham. Men det skal heller ikke
vaere en uut- grunnelig Mona Lisa-aktig grimase som kan bety hva som helst. Tennene skal ikke vises, men det skal ikke vaere tvil om at han smiler, sier
Düsseldorf. Han skal tenke på at jeg er i ferd med å laere meg å gå, og føle seg sikker på at krigen snart vil vaere over. Idet snikskuddet faller skal han
sitte i bi- len og glede seg til å se meg. Alt dette sier Düsseldorf mens han maler en grunningsfarge i farens ansikt uten å se opp. Jeg skjønner, sier jeg.
Det høres ut som en fin idé. Jeg vet ikke om det er en fin idé, sier Düsseldorf, men slik blir det i hvert fall. Ja, sier jeg og legger merke til en stabel av tom-
me pizzaesker som står på kjøkkenbenken, og antar at det ikke er så bra med matstellet i det Düsseldorfske hjem om dagen. Har du forresten spist
middag? Ingen middag, sier Düsseldorf. Skal jeg lage noe? spør jeg. Takk for tilbudet,

sier han, men det eneste som smaker meg for tiden er pizza, så hvis du vil ringe etter en, er det snilt. Jeg liker ikke å av- bryte arbeidet for så lite.
Telefonnummeret henger på kjøle- skapet. Og det skal vaere den med pepperoni og hvitløk, men uten ananas. Jeg har aldri forstått hva ananas har på
pizza å gjøre. Det er en befengt kombinasjon. Og bestill gjerne en til dere også, hvis dere er interessert. Jeg gløtter bort på sofaen, hvor både Gregus og
Bongo har falt i søvn, tett sammenfil- tret, med lyset fra Dagsrevyen flimrende over seg. De fikk med seg den hyggelige delen av tv-kvelden og har sovnet
fra all elendigheten som nå strømmer mot dem. Jeg tror vi skal komme oss hjemover, sier jeg, og går ut på kjøkkenet og be- stiller Düsseldorfs pizza.
Deretter vekker jeg Bongo forsik- tig og geleider ham ut i hagen, før jeg skånsomt baerer Gre- gus ut og legger ham over Bongos rygg. Hva gjør du i ju-
len? spør Düsseldorf når jeg går inn for å takke for oss. I ju- len gjør jeg absolutt ingenting, sier jeg. Da kunne du kanskje vaere interessert i å innta en
enkel middag her hos meg på julaften, sier han. Det utelukker jeg ikke, sier jeg. Da sier vi det, sier Düsseldorf og vinker oss av gårde. Og på bibelhis-
torisk vis går vi opp mot teltet. Jeg legger jakken min over

Gregus og syns jeg klarer meg nokså bra som far til tross for den lange pausen. Jeg syns det.

Når jeg leverer Gregus neste dag, stikker Nora til meg et ark som er printet ut fra et nettsted som heter The Elvish Name Generator. Hun har skrevet inn
mitt navn, Andreas Doppler, og programmet har da, ved hjelp av Tolkiens sikkert temme- lig intrikate og treffsikre språklogikk, regnet ut at mitt alve- navn
er Valandil Tîwele. Det høres helt klart alveaktig ut, og jeg sier takk og spør om det er noe spesielt hun vil fortel- le ved å gi meg dette. Hun rister på hodet.
Hun ville bare at jeg skulle vite det, sier hun. Hun ville at jeg skulle ha i bak- hodet at jeg har et alvenavn. Greit, sier jeg. Jeg skal jammen ha det i
bakhodet. Deretter tar jeg farvel med Nora og Gre- gus og min kone, som for øvrig har hatt en strålende lang- helg i Roma. Hun har boltret seg i klassisk
kultur og shop- pet en del klaer og rekvisita som tydeligvis har gitt henne litt av livsgnisten tilbake. Det er forbløffende å legge merke til hvor mye klaer og
rekvisita kan bety. En ny rekvisitt på rik- tig tidspunkt kan utgjøre hele forskjellen. Gud velsigne tin- gene. Min kone stråler og kvitrer og det er derfor
omtrent uten dårlig samvittighet jeg går tilbake til skogen i kveldin-

gen. Gregus ville helst ha fortsatt å bo sammen med meg i teltet, skjønner jeg, men det kan han bare glemme. Skogen er min og jeg må vaere der alene
hvis jeg skal oppnå det jeg ønsker, tenker jeg, selv om jeg ikke helt vet hva jeg ønsker. Du kan vel ha ham litt i helgene, sier min kone. I skogen er det
ingen forskjell på helg og hverdag, sier jeg, så svaret er nei, eller snarere niks. Jeg kommer opp i teltet med ham, sier hun. Da må du vaere forberedt på
å få en pil gjennom halsen, sier jeg.

I noen dager strever jeg med motivasjon. Jeg sitter ørkesløs foran bålet og spikker piler og lurer på hva jeg gjør der oppe i skogen, mens jeg fra tid til
annen sakte lysker Bongo og nynner uten glød. Det å dra ned til huset og det å vaere sam- men med Gregus har forpurret noe av den gode rytmen jeg
hadde etablert. Nå er det ubalanse igjen. Jeg tenker at jeg har flyttet meg et langt stykke fra der jeg var før skogen tok meg til seg, hvis det er lov å si det
på den måten. Det er pompøst, men allikevel ganske sant. Jeg var på alle de vanlige stedene og gjorde de vanlige tingene som mennesker i Oslo gjør,
og så med ett åpnet skogen seg og tok meg til seg. Den adopter- te meg. Og det var på høy tid. Det ser jeg nå. Jeg var i ferd

med å bli hatefull og plagsom for mine omgivelser. Jeg var ikke et element som Oslo ønsket å ha i sine gater. Jeg spred- de ikke positivitet og energi.
Jeg var ikke et pre. Verken for mine naermeste, for jobben min eller for det mer diffuse stor- samfunnet og de økonomiske rammene som styrer det. Jeg
var i ferd med å bli en byrde, og da ble jeg luket ut. Natu- ren er så sinnrikt innrettet at den luket meg ut før jeg gjor- de virkelig skade. Det er et
imponerende system. Årtusener med natur og kultur har spisset mekanismen på en måte som gjør at slike som meg fjernes fra rekkene. Vi uskadeliggjø-
res. Folkefiender som er på nippet til å ta hull på den skjø- re illusjonen av fellesskap og mening, sendes bort for å ten- ke seg om. Til havs, for eksempel,
eller til fjells, eller bak en eller annen lukket dør, eller som i mitt tilfelle: ut i skogen. Det er en finurlig form for straff som samtidig føles som en slags
belønning. Dette og mer til tenker jeg ved bålet. I hvor stor grad noen av disse tankene er forankret i virkeligheten, aner jeg ikke. Ei heller om det man så
eplekjekt kaller vir- kelighet overhodet eksisterer. Det eneste jeg kan vaere noen- lunde sikker på er at bålet varmer meg og at en liten elg ved navn
Bongo ligger ved mine føtter og maler, hvis det er det det heter når elger lager koselyder.

Og det blir jul. Jeg merker det på at ettermiddagen blir stil- lere enn normalt. Menneskene nede i byen slutter å bevege seg. De har ankommet stedene
de skal tilbringe de naermeste timene og så holder de seg der. Det skjer antakelig bare den- ne ene dagen i året. Og når det skjer blir lydene som byen
sender opp mot skogen faerre. Byen blir spakere, på et vis. Den blir ufarlig og tam. Den spiser fra hånden min. Og så kommer kirkeklokkene. Asynkront.
De faller inn litt etter litt og Bongo og jeg benytter anledningen til å utveksle gaver. Han får en fin liten hatt av kreppapir som jeg har laget selv. Selve
papiret stakk opp fra en søppelkasse for noen dager siden da jeg hadde veien forbi, som det heter, og så tok jeg det med meg og har senere brukt noen
nattetimer på å bret- te en sinnrikt utført hatt. Selv får jeg ikke all verden. Jeg får faktisk ingenting, men herregud, Bongo er en elg, og jeg er ikke et
øyeblikk i tvil om at jeg ville ha fått en herlig gave dersom han hadde forstått hva julen er. Du er en gave i deg selv, du, Bongo, sier jeg. Ikke tenk mer på
det. Gaven er jo at du er her sammen med meg. Og gledelig jul.

Når Düsseldorf åpner døren for oss, legger jeg merke til at han har enorme poser under øynene og går i det samme tøy- et som da jeg så ham for to uker
siden. Å, satan, er det jul,

er det første han sier. Han har glemt hele julemiddagen, men inviterer oss allikevel inn, pinlig berørt. Han plasserer oss i sofaen og stikker ned i fryseren
og finner noen multer som han hiver inn i varmluftsovnen uten å ta dem ut av frysepo- sen. Deretter setter han seg rastløst ved pianoet og forsøker å
muntre opp både oss og seg selv med noen strofer fra Dei- lig er jorden, men det blir bare tøv. Jeg tror kanskje vi skal gå igjen så du kan bygge videre,
sier jeg etter kort tid. Tror du virkelig det? sier Düsseldorf, tydelig lettet. Ja, sier jeg. Det virker som om du var veldig inne i noe. Det er pussig at du sier
det, sier han, for det var akkurat det jeg var. Det er fars ansikt. Jeg tror jeg er inne på noe. Jeg naermer meg. Jeg har fått til smilet, og nå er det øynene.
Vi går begge bort til bordet med stativet hvor den vesle plastsoldatfaren er festet i samme stilling som sist. Et fotografi av faren ligger ved si- den av og
det er lett å se at Düsseldorf har rett når han sier at han er inne på noe. Det er en skremmende likhet mellom figuren og mannen på fotografiet. Jeg har
ikke ord, sier jeg. Nei, sier Düsseldorf. Den som hadde hatt det. Jeg beklager det med middagen, sier han. Vi kan prøve igjen på nyttårs- aften. Det er
ikke så farlig, sier jeg. Det kommer jo flere ju- ler. Det får vi håpe, sier Düsseldorf. På vei ut får jeg med

meg multene som fortsatt er mer frosne enn tint. Düsseldorf er naervaerende nok til å knyte et rødt bånd rundt fryseposen slik at det ikke blir helt ulikt en
slags gave. Takk skal du ha, sier jeg. Og gledelig jul. Takk det samme, sier Düsseldorf.

Når vi kommer opp til teltet igjen, ser jeg at Jernroger har vaert innom med en gave. Han har skrevet en lapp hvor han takker for dvd-ene og for spilleren.
Ungene hans ble vel- dig glade, skriver han. Jeg pakker opp og finner en dirk og må svelge et par ekstra ganger. Det kaller jeg kompis. Res- ten av
julekvelden går med til å slurpe halvfrosne multer. Bongo sovner tidlig og jeg sitter lenge ved bålet og tenker at Düsseldorf går foran med et godt
eksempel når det gjel- der å hedre sin far. Min far bør også hedres. Selv om jeg ikke kjente ham. Eller kanskje nettopp fordi jeg ikke kjente ham. Han gikk
gjennom livet og holdt på med sitt. På sam- me måte som jeg gjør selv. Han bare var der. Som jeg også bare er her. Hvis ikke jeg hedrer min far,
kommer ingen til å gjøre det. Jeg vil lage en totempael til hans minne. Det står med ett helt klart for meg at det kanskje er det eneste riktige å gjøre. Jeg
skal hugge den ut med mine egne hender og rei-

se den her i skogen. Jeg faller i søvn mens jeg skisserer for mitt indre øye hvordan en slik totempael bør se ut.

I romjulen holder vi oss mest inne. Det er kaldt og utrive- lig ute og snøen lar fortsatt vente på seg. Jeg sitter i hoved- sak foran bålet og spikker objekter
som jeg for femti eller hundre år siden hadde kunnet selge på markedet i byen når det ble sommer, men som i dag kan kjøpes for en tier på IKEA.
Masseproduksjonen har slått beina vekk under bytte- økomien. Den ler av slike som meg. Den spiser oss til fro- kost. Men jeg gir meg ikke. Jeg spikker
og spikker, og inn- imellom forsøker jeg å laere Bongo noen enkle ord, men inn- ser etter hvert at han er sjanseløs. En og annen vokal klarer han hvis vi
firer litt på definisjonene, men konsonanter er han ikke i naerheten av å få til. Du har en lang vei å gå, du, Bongo, sier jeg. Det er helt sikkert. Men jeg skal
gå den med deg. Vaer trygg på det. Jeg skal gå den med deg.

På nyttårsaften er Düsseldorf omtrent akkurat der han var på julaften. Forskjellen denne gangen er at han selv har inn- sett det og på trappen har han
plassert en flaske vodka med rød sløyfe rundt. Jeg naermer meg, står det på et kort fra de

munn- og fotmalende kunstnerne. Og godt nyttår. Jeg tar

hintet og banker ikke på, men griper flasken og stikker opp i teltet og drikker meg nokså dritings før jeg går ut på pisse- plassen og skuer utover Oslo og
tenker at mine forsetter i det nye året er å bygge en totempael til minne om min far og ellers gjøre så lite som overhodet mulig. Jeg skal rendyr- ke det å
gjøre ingenting til et nivå få har gjort før meg. Og jeg skal ikke ned til sivilisasjonen, samme faen. Og når jeg nå allikevel står der begynner jeg å rope. Jeg
er både kon- ge og statsminister og jeg holder tale til befolkningen. Kjae- re landsmenn, roper jeg, jeg liker dere ikke. Dere må ta dere sammen. Dere
må løfte blikket og slutte og vaere så forban- net flinke. Og dere høyrefolk må kvitte dere med de helve- tes hundene deres og tørke av dere de
selvtilfredse smile- ne, og dere må begynne å bytte. Og sykle. Vi må sykle og bytte som faen hvis vi skal ha en sjanse til å holde det gåen- de. Og hvem
eier vindens sus i traerne og blomstene på mar- ken? Og Teletubbiene må brenne i helvete, og faen, jeg går i stå, jeg er for full til å holde tråden i en
nyttårstale, men Lø- venskiold, roper jeg, du må gi skogen tilbake til folket, for du eier den ikke egentlig, ingen burde kunne eie en skog, og far, fortsetter
jeg, du er borte og jeg kjente deg ikke og jeg føler meg alene, jeg har alltid følt meg alene og jeg stø-

ter alle fra meg fordi jeg er en tosk som alle andre, og in- gen kjenner meg og jeg frykter at ingen kommer til å kjenne meg så lenge jeg lever, og jeg gir
opp og roper til slutt bare faen, faen, faen helt til jeg mister stemmen. Stakkars Bongo kjenner meg ikke igjen. Det er uansvarlig av meg å drikke så mye
med et barn som ham i naerheten. Jeg er tross alt hans foresatte og jeg setter et pinlig dårlig eksempel. Men det gjør godt å rope. Og jeg fortsetter å
drikke og rope og vaere usammenhengende og jeg tenker at for Bongo må jeg vaere som desibelskalaen akkurat nå. Ti minutter med meg i denne
tilstanden kan så vidt utholdes, men tyve minutter betyr ikke en dobling av effekten som man skulle tro, men hundre gan- ger mer, og tredve minutter er
tusen ganger mer. Slik oppfø- rer desibelene seg. Og slik oppfører jeg meg idet vi går inn i det nye året. Et nytt år med flinkhet og faenskap og tro og håp
og kjaerlighet i verden. Men størst av alt er skogen.

JANUAR
Om januar er det ikke mye å si. Det er mørkt og det er kaldt og jeg fyrer som en vanvittig for å holde varmen. Noe av det første jeg gjør i det nye året er å
fornye melkeavtalen. Jeg pakker inn et svaert stykke kjøtt og legger det der jeg bruker å hente melken. Melken er på mange måter grunn- steinen som det
skjøre byggverket Doppler hviler på. Uten melk er han, altså jeg, så godt som ingenting. Men nå går jeg en melkerik tid i møte, og så lenge det fins
skummet melk fins det håp. Like over nyttår kommer det store mengder snø og det gjør meg mindre misfornøyd enn på lenge. Jeg hen- ter skiene mine i
garasjen hjemme og går et antall dagstu- rer på kryss og tvers i terrenget for å finne et egnet emne til en totempael. Bongo dilter etter og syns det er stas
med snø selv om det blir tyngre for ham å bevege seg. En vakker natt brekker den nesten fire meter lange teltstangen. Det er om- trent null grader ute og
det begynner å snø som faen etter

at vi har sovnet og teltet er åpenbart ikke designet for den slags. Bongo og jeg våkner av at teltduken klistrer seg tungt mot oss og jeg kaver lenge for å
finne åpningen og komme meg ut. Jeg fjerner snøen fra duken, hugger en ny stang i

småskogen og reiser teltet på ny. Etter at vi har hentet oss fra sjokket, fyrt opp bålet og pratet lenge nok til at vi føler oss debriefet og rolige, sovner vi
igjen begge to. Etter hvert finner jeg et egnet totempaelemne. Men det er et godt stykke fra teltet. Jeg hugger det ned og med Bongo som trekkelg, bruker
jeg nesten ti dager på å få det hjem til leiren. Bon- go er helt utmattet, stakkars. Han går ned mange kilo og om nettene glir jeg stille på ski ned til gårdene
i Maridalen og fyller sekken min med høy til ham. Han er umettelig. Ut ifra elgenes tidsregning er han på nippet til å bli tenåring, gjet- ter jeg. Det er en
trassig og følsom tid, og vi har mange og lange samtaler. Bongo forlater teltet i sinne et antall ganger, men heldigvis kommer han tilbake hver gang. På
en av ture- ne til Maridalen plukker jeg med meg to gode økser. Jeg har riktignok en fra før, men disse er nesten helt nye. Det er so- lide Fiskars-økser.
Og spesielt egnet for tømring, så vidt jeg er i stand til å bedømme. Den ene er stor og den andre liten, og den stakkars bondemannen har sikkert fått dem
til jul. Men slik er nå en gang livet. Man gir og man tar. Jeg uteluk- ker forresten ikke at jeg kommer til å levere dem tilbake når totempaelen er reist. På
den siste dagen i januar går det opp for meg at det er over en måned siden sist jeg snakket med

mennesker. Det fungerer utmerket. Alt det man kan si til an- dre, og så har jeg ikke sagt noe av det. Jeg er et levende be- vis på at det i grunnen ikke er
så mye å si. Jeg stolt av meg selv Det er en god start på året.

FEBRUAR
Jeg går en hel dag og nynner intenst på en sang jeg ikke kla- rer å plassere. Jeg er i strålende humør og hugger friskt vekk barken på totempaeltreet.
Barkebitene flyr gjennom skogen der jeg fotrapt jobber meg rundt treet og nynner og plystrer. Først i kveldingen dukker det opp brokker av refrenget og
jeg synger dem ukritisk lenge før jeg kaldsvettende innser at det er vignettsangen til Bananer i pyjamas jeg står og lirer av meg. Selv her ute i skogen er
jeg ikke forskånet fra barne- kulturens giftige piler. Det er som en sykdom. Den smitter gjennom hørselen. En ørliten eksponering til kilden er nok til at
viruset angriper hjernen uten skånsel. I månedsvis kan det ligge og inkubere mens man aner fred og ingen fare, og så plutselig bryter det ut og viser sitt
sanne ansikt. Resten av kvelden blir som en kamp på bare nevene mellom meg og Bananer i pyjamas. Jeg forsøker å holde sangen unna, men den
kommer stadig vekk tilbake. Med en gang jeg ikke len- ger konsentrerer meg om at jeg ikke må nynne den, nynner jeg den. Jeg er som besatt. Det er
som i en film jeg så for mange år siden hvor hovedpersonens hånd ble ond og fors- økte å drepe ham. Til slutt sagde han den av med motorsag.

Han holdt motorsagen i den friske hånden og dro i startre- pet med munnen. Av med den onde armen. Jeg bruker kull- biter til å tegne motivet på
totempaelen. Nederst vil jeg ha et fundament på et par meter som jeg senere tenker å grave ned i bakken. Opp fra jorden skal det så komme en sokkel
på en halv meter og deretter et cirka to meter høyt egg, eg- entlig et rytmeegg, men det vil man ikke kunne se med det blotte øyet med mindre man kjente
min far, og det gjorde in- gen, som jeg vel har vaert inne på. Altså vil man ikke kun- ne se det. En tilfeldig forbipasserende vil tro det er et van- lig egg og
det kan jeg leve med. På toppen av dette rytme- egget vil min far sitte med beina oppunder haken og arme- ne ut til sidene, og på min fars hode vil jeg
selv sitte. På syk- kel. Det er en idé jeg får mens jeg tegner. Spontant og her- lig dukker den opp, og jeg tenker hvorfor ikke? Jeg skal for- syne meg
hugge ut en figur som forestiller meg selv sitten- de på sykkelen min på toppen av min far. Det er da vakkert. Og på mitt hode igjen, skal en miniatyr av
Bongo stå høy- reist og skue utover byen. Det fortjener han etter å ha dratt dette monsteret av en trestamme hit til leiren. Han ville ha fortjent det uansett.
Simpelthen fordi han er Bongo. Men et- ter at han bokstavelig talt har investert kilovis av seg selv

for å få totempaelen hit, er det ikke lenger bare en mulighet å innlemme ham i selve verket, men en nødvendighet. To meter fundament pluss en halv
meter sokkel pluss to meter rytmeegg pluss fire meter far pluss to meter meg på sykkel pluss Bongo. Vi snakker om cirka elleve meter totempael, hvorav
ni over jorden. Jeg er i gang. Siden dette er min førs- te totempael, har jeg ikke noe realistisk bilde av hvor lang tid det vil ta å hugge den til. I starten
tenker jeg at det tar noen dager, høyst et par uker, men etter som tiden går, juste- rer jeg tidsestimatet trinnløst fremover og innser at det vil ta både vinter
og vår. Øksene fra Maridalen blir mine naermes- te venner i denne tiden. Den ene bruker jeg til grovarbeider og den andre til finere småhugging. Etter
hvert kommer jeg nok også til å trenge tappjern og en fil og sikkert ikke så rent små mengder sandpapir. Bongo er ubrukelig i denne proses- sen. Han
virrer rastløst rundt meg mens jeg hugger. Jeg for- søker å forklare ham at han har gjort sitt allerede. Jeg ville aldri ha fått dette treet til leiren uten deg, sier
jeg. Du er en av de viktigste brikkene i dette spillet, og det er jo ikke din feil at du er en elg og ikke kan bruke redskaper. Det toget gikk for millioner av år
siden. Det gikk da noen eksempla- rer av vårt felles opphav brøt med hverandre og gikk hver

til sitt. De som skulle bli mine forfedre gikk mot redskape- nes og finmotorikkens fascinerende verden og de som skul- le bli dine forfedre valgte
annerledes. Sånn er det med den saken. I ettertid kan man kanskje si at de burde ha tenkt seg bedre om, men det var jo ikke så greit å vite, og jeg syns
da tross alt det virker som om dere elger har det etter forholde- ne bra. Jeg syns dere får det bra til, til tross for det litt trau- rige utgangspunktet. Men
Bongo vil ikke høre på det øret. Han syns det er kjedelig at jeg står hele dagen og hugger og han vil ha oppmerksomhet. Han hopper opp på totempaelen
og hopper ned igjen på vågale og spektakulaere måter. Og han løper rett på traer og forsøker å brekke dem. Skjerp deg, Bongo, sier jeg. Jeg skjønner
at du syns dette er kjedelig, men jeg skal hedre min far og det må du godta. Du må gjer- ne hedre din egen far eller mor. Jeg kommer ikke til å hindre
deg. Og jeg advarer deg mot å drive den typen ekstremsport som jeg ser tendenser til her nå. Det ender med gråting eller kanskje med noe enda verre.
Hvor mange elger tror du ikke det er som går seg ned i myrer og faller utfor skrenter hvert år bare fordi de er skjødesløse? Du har bare denne ene sjan-
sen, sier jeg. Jeg vet ikke hva dere elger tror på, men jeg kan fortelle deg at dersom moren din rakk å plante en illusjon

om at det fins et liv i det hinsidige så kan du bare glemme det. Det er løgn. Du er her nå og aldri mer. Og det er ikke tøft å vaere død. Glem aldri det.

Etter tre uker har jeg hugd ut sokkelen og rytmeegget slik at de faktisk ligner en sokkel og et egg. Jeg er litt imponert av meg selv, hvis det er lov å si det.
Jeg er ikke den som har hugd mest med øks her i verden, men allikevel får jeg det til på et vis. Hver kveld sovner jeg utmattet i teltet etter å ha spist meg
meg mett på Bongos mor som stadig holder ko- ken ganske godt. Bongo har begynt å gå turer for seg selv. Han henger gjerne rundt leiren de første
timene etter fro- kost, men så legger han av sted og kommer sjelden tilbake før det blir mørkt. Hva han driver med vet jeg ikke, men jeg går ut ifra at det er
helt vanlige elgting og ikke noe som jeg burde bekymre meg over. Han har sikkert behov for å vaere litt for seg selv, på samme måte som jeg har det.
Han kjen- ner nok hvordan tenårenes motstridende krefter river og sli- ter i ham, det hoppes mellom ytterpunkter flere ganger dag- lig: det myke og det
harde, det poetiske og det vulgaere. Og det oppstår naturligvis spørsmål som jeg vanskelig kan hjel- pe ham med. Jeg kan gi ham en trygg base og
vissheten om

at han er elsket, men han må selv gå ut og møte verden. Så- pass brutalt er det faktisk. Selv for elger.

En kveld etter arbeid tar jeg med Bongo og går for å se hvordan Düsseldorf har det. Sant å si er jeg litt bekymret. Da jeg så ham i julen var han allerede
kommet til et punkt i sin besettelse hvor man kunne lure på hvor helsebringende det hele var for ham. Utfallet behøvde på ingen måte å bli posi- tivt. Men
når han nå åpner døren, ser jeg at mye har skjedd og at det som har skjedd har potensial til å kunne overras- ke meg. Jeg kjenner ham nesten ikke igjen.
Han er soignert og pen i tøyet og huset er strøkent. Landsbyen fra 1944 står fortsatt på stuegulvet, men bordet med all modellbyggere- kvisitaen er
ryddet. Han tar hjertelig imot oss og serverer kveldsmat på en-to-tre. Du ser godt ut, sier jeg. Takk, takk, sier Düsseldorf. Ble du ferdig med din far? spør
jeg. Med far? spør han som om det var merkelig av meg å nevne ham i det hele tatt. Du malte ansiktet hans, sier jeg. Åja, det, sier Düsseldorf. Det er
artig at du husker det. Selv har jeg lagt det bak meg for lengst. Dette svaret gjør at jeg blir litt på vakt. Jeg er ingen ekspert på menneskesinnet og dets
irrgan- ger, men nå ringer det en liten bjelle, merker jeg. Hva skjed-

de? spør jeg. Düsseldorf blir stille. Han setter seg tilbake i stresslessen sin og faller litt ut. Kanskje vi skal snakke om noe annet, sier han. Det føles så
lenge siden. Jeg vet ikke hvor relevant det er lenger. Det er relevant, sier jeg. Jaja, sier han. Hvis du sier det. Han lukker øynene og ser ut til å konsentrere
seg. Jeg malte, sier han. Jeg malte min fars an- sikt ferdig. Det tok lang tid. Men det ble helt likt ham. Det var ham, på en måte. Og da det var blitt helt
ham, plasser- te jeg ham i bilen og satte ham ut i gaten. Düsseldorf nik- ker mot den svaere modellen av landsbyen på gulvet. Jeg snur meg ut mot stuen
for å se og ser ganske riktig faren sit- te der i bilen. Han naermer seg det skjebnesvangre krysset, og klokken i rådhustårnet naermer seg ti på halv tre.
Det skal skje og det har skjedd. Det er faktisk et imponerende go-

dt og tydelig bilde. Jeg beundrer det Düsseldorf har gjort for sin far. Men det kan virke som om det har kostet ham noe av forstanden. Hva mer? spør jeg.
Hva mener du? spør Düsseldorf. Hva gjorde du mer? spør jeg. Han nøler litt før han svarer. Jeg tenkte litt frem og tilbake, sier han. Men

til slutt gikk jeg og hentet hagla. Og så ladet jeg den og la meg i sofaen og stappet enden av gevaerløpet inn i munnen, men jeg trakk ikke av. Jeg tenkte
at det ikke kunne ha noen

hast, og så slo jeg like godt på tv-en, for fjernkontrollen lå så greit til, jeg kunne skifte kanal og alt uten å ta gevaerlø- pet ut av munnen. Jeg så hele
Dagsrevyen mens jeg lå slik, og det må ha vaert fredag for rett etter Dagsrevyen fulgte Norge Rundt og det var lange tider siden jeg hadde sett Nor- ge
Rundt og jeg ble liggende og se det også. Ser du Norge Rundt? spør han meg. Det hender, sier jeg. Men det er len- ge siden nå. Man bør se Norge
Rundt, sier Düsseldorf. Jada, sier jeg. Norge Rundt er fint. Det handler om oss mennes- ker, sier Düsseldorf. Det handler om deg og meg. Det stem- mer
vel det, sier jeg. Det handler om norske mennesker. Og for så vidt også om norske dyr. Det handler kanskje saer-

lig om samspillet mellom norske mennesker og norske dyr. Men det er varmt, sier Düsseldorf. Det er et varmt program. Var det noe spesielt som gjorde
inntrykk på deg? spør jeg. Düsseldorf nikker stille. Det var to ting, sier han. Først var det om en finsk kvinne som i sin ungdom hadde jobbet som
sykepleier et sted i Sør-Finland. I sin første ferie bestemte hun seg for å haike nordover for å se på en kirke det hadde vaert bilde av i en av skolebøkene
hennes da hun var barn. Hun hadde festet seg ved denne kirken. Hun syntes den var vakker og hun ville se den, så hun haiket av gårde. Det sis-

te stykket ble hun rådet til å ta buss og hun var lenge ale- ne på bussen, men så kom det på en ung nordmann og han spurte om å få sette seg sammen
med henne. Selv om bussen var så godt som tom, spurte han om å få sette seg sammen med henne. Og de begynte å snakke og det ene tok det an- dre
og hun droppet kirkebesøket og ble med ham hjem til Finnmark hvor de giftet seg og fikk barn og alt slikt og det gikk femti år. I reportasjen reiser hun
med buss tilbake til den finske kirken. Det gjør henne utrolig glad å få komme dit. Hun har mannen sin med seg. De lever fortsatt begge to og de er glade
i hverandre og nå får hun omsider se kirken som hadde slik tiltrekningskraft på henne og som er grunnen til at livet ble som det ble. Jeg vet ikke hvorfor
det gjorde slik inntrykk, sier Düsseldorf og later litt som om det ikke renner noen små tårer nedover kinnet hans. Du hadde jobbet så mye, sier jeg. Du var
utslitt. Jo, sier Düsseldorf. Men all- ikevel. Jeg skjønner hva han mener. Det kan vaere noe fors- onende over en god Norge Rundt-reportasje. Hvis man er
i det lynnet, kan man komme til å bli glad i disse menneske- ne som baler med sitt og er søte og hjelpeløse. Og program- met forteller dessuten at det er
greit å vaere rar så lenge man samtidig er norsk. Vi er norske og rare alle sammen. Og si-

den alle er rare, er det på en måte normalt å vaere rar, så kon- klusjonen blir at ingen av oss er rare. Bare norske. Og den andre tingen? spør jeg. Det var
en ungdom fra vestlandet, sier han. Han hadde laert seg omtrent alle nasjonalsangene i verden på egen hånd. Og det var noe sårt over det hele, men
omgivelsene aksepterte ham og syntes han var flink. Klasse- kameratene hans fikk trekke lapper ut fra en kopp og på dis- se lappene sto det navn på
ulike land som han deretter frem- førte nasjonalsangen til, på originalspråket, og dessuten med en litt rar, og derfor ekstra rørende, sangstemme. Denne
gut- ten fikk meg til ta gevaerløpet ut av munnen og patronen ut av kammeret, sier Düsseldorf. Og etterpå har jeg bare sett fremover. Far kan seile sin
egen sjø. Jeg er ferdig med ham. En av dagene kommer jeg til å rydde bort hele landsbyen. Det holder nå. Og jeg går faktisk og lurer på om jeg skal rin-
ge denne gutten og spørre om han er interessert i å ta hur- tigruta med meg i sommer. Så kunne vi ha tatt dette lang- strakte landet naermere i øyesyn og
jeg kunne ha laert meg noen gode nasjonalsanger. Det føles som en mulighet jeg ikke burde la gå fra meg. Du vet hva som skjer dersom jeg ringer Norge
Rundt og forteller om deg? sier jeg. Düsseldorf rister på hodet og ser spent på meg. De kommer til å rykke

ut fortere enn de noensinne har gjort før, sier jeg. De kom- mer med blålys på taket. Det er en perfekt reportasje. Et tys- kerbarn som ikke har hatt det så
lett og som nå har brukt år av sitt liv på å bygge en tett inntil mentalsyk korrekt modell av den landsbyen og av den situasjonen i Belgia hvor hans far ble
skutt under Ardenneroffensiven i desember 1944, og som i tillegg lar en Norge Rundt-reportasje redde livet hans i en mørk stund og dessuten ender opp i
et vakkert norsk hurtigrutelandskap sammen med en forhenvaerende Norge Rundtstjerne. Det blir ikke bedre. Og hvis de får med at du av og til får besøk
av en venn som lever i skogen sammen med elgen sin så blir det priser i Montreux og på alle andre festivaler som gir priser til tv-programmer, men det
kom- mer ikke til å skje, sier jeg, for Bongo og jeg skal ikke på tv, men det kan godt hende at du skal det og hvis du vil kan jeg ringe dem. Kan du? sier
Düsseldorf. Hvis du selv vil det, sier jeg. Jeg tror kanskje jeg vil, sier han. Da ringer jeg, sier jeg og reiser meg. Jeg finner nummeret i katalogen og ber
NRKs sentralbord om å bli satt over til Norge Rundt. Der legger jeg igjen en beskjed om hvem Düsseldorf er og hva han har gjort som kan vaere av
interesse for dem og om hvor de kan kontakte ham når de kommer på jobb neste morgen.

Jeg smører ikke noe ekstra på, legger det bare frem som det er og vet med meg selv at det lille og enkle alltid vil vaere det beste når det kommer til
stykket og at de gode mennes- kene som jobber i Norge Rundt helt sikkert vet dette utmer- ket godt.

Jeg hugger videre. Nå står min far for tur. Jeg gir raskt opp å få til en billedlikhet mellom hans faktiske fremtoning og min totempaelfremstilling av ham.
Det blir en stilisert og for- enklet utgave av min far, men her er det jo symbolikken som teller. Han blir jo også vesentlig større enn han var i virke- ligheten.
Fire meter som sittende skulle vel tilsvare omtrent åtte meter stående og en slik størrelse var min far ikke i naer- heten av. Han var normalt høy og skilte
seg ikke ut fysisk

på noen måte. Jeg forstørrer ham, kan man si. Jeg gjør ham større enn han var.

En morgen mens vi spiser frokost, hører jeg lyder ved tel- tet. Jeg gløtter ut og ser en hund som jeg drar kjensel på. Det er høyremannens hund og jeg
tenker, lynraskt, at da kan ikke høyremannen selv vaere langt unna. Jeg griper buen og en god pil og setter meg på huk i teltåpningen. Etter hvert

ser jeg konturene av ham der nede i småskogen. Han går på

ski og har tatt på seg søndagsnikkersen, selv om det ikke er søndag, og han baerer en nokså omfangsrik sekk på ryggen. Stopp der, høyremann! roper
jeg og spenner buen. Han he- ver armen og sier et eller annet som jeg ikke oppfatter, men som jeg senere får vite var: Jeg kommer i fred. Men jeg opp-
fatter det altså ikke og velger derfor å tolke det som en trus- sel om at han om kort tid kommer til å ringe sin venn Lø- venskiold og varsle ham om mitt
overtramp slik at Løven- skiold kan sende sine håndlangere for å rive teltet mitt og kaste meg ut av skogen. Og det må ikke skje. Jeg kan ikke leve med
det. Jeg holder på å reise en totempael for å hedre min far og jeg må beskytte både mine egne og min fars in- teresser. Jeg strammer buen og gjentar at
han skal stoppe, men han stopper ikke. Nå skal du få se på faen, roper jeg og lar pilen fare av gårde. Dessverre, kan jeg si nå i ettertid. Det er en uheldig
ting å gjøre. For pilen står i høyremannens lår og han faller om. I etterpåklokskapens lys er det lett å si at jeg ikke burde ha gjort det, men jeg var redd og
provosert og gjorde derfor en feil. Det er ikke uvanlig blant menneskene å gjøre slikt. Det har skjedd før og det vil skje igjen. Et lite knyst til Løvenskiold og
jeg ville ha måttet forlate min els- kede skog, og Bongo, og totempaelen, for alltid, og den tan-

ken kan jeg ikke holde ut, så jeg skjøt ham i låret. Jeg had- de jo uansett aldri trodd at jeg kom til å treffe. Men jeg tref- fer så det suser. Han ligger på
snøen og vrir seg der nede i småskogen. Er det mitt problem? tenker jeg, og finner nok- så raskt ut at det er det, så jeg løper gjennom den dype snø- en
og tar kontakt. Du får ha meg unnskyldt, sier jeg. Men jeg trodde ikke jeg kom til å treffe. Han er ikke i stand til å konversere eller tilgi noe som helst. Han
ligger bare i snø- en og stønner på en overrasket og misfornøyd måte. Jeg tar av ham ryggsekken og trekker ham med meg tilbake til tel- tet og legger
ham foran bålet. Der rykker jeg pilen ut og ren- ser såret med vodka, før jeg forbinder det med en skjorte som jeg river i strimler. Høyremannen sier
ingenting og etter hvert sovner han og jeg går ut og hugger videre, mens Bon- go og høyrehunden finner tonen. Jeg liker den usentimenta- le måten jeg
takler situasjonen på. Strengt tatt burde jeg vel ha koblet inn helsevesenet, men jeg har en plan om å forsø- ke å overtale ham til å la dette bli mellom oss,
merker jeg. Det kan raskt bli komplisert hvis jeg lemper ham på ryggen til Bongo og går ned til Rikshospitalet. Der nede vil de spør- re og grave og
resultatet vil kunne bli at min anonyme skog- stilvaerelse kompromitteres. Kanskje vil også ordensmak-

ten få nyss om hendelsen og selv om dette umulig kan vaere første gang noen kommer i skade for å skyte en høyremann i låret, vet jeg med meg selv at
jeg ikke vil bli møtt med for- ståelse. Men heldigvis er vi voksne mennesker som sikkert kan komme til enighet når høyremannen bare får sovet og
summet seg litt. Sent på kvelden våkner han, rekker meg en hånd og presenterer seg som Bosse Munch. Bosse, sier jeg og smaker på ordet. Det høres
da satans hyggelig ut. Det må vaere en del av høyrekonspirasjonen, tenker jeg. Man gir de små høyrebarna koselige navn slik at det livet gjennom skal
vaere lett å like dem på tross av de bisarre holdningene og al- le pengene. Bosse får vann og elgkjøtt, mens jeg renser så- ret hans en gang til. Det er
ikke så ille som jeg først fryk- tet. Såret er ikke veldig dypt, og det virker ikke som om vi- tale nerver eller organer er berørt. Han kan fint røre alle taer og
ledd i naerheten av såret. Det var med andre ord et per- fekt skremmeskudd. Han fikk seg en kraftig støkk, men vil ikke få varige men. Jeg kom ikke for å
be deg flytte teltet, sier Bosse når han har fått spist og drukket litt. Jeg kom for- di jeg har tenkt en hel del i de par månedene som har gått si- den jeg var
her sist. Javel, sier jeg. De første dagene etter at du skjelte meg ut, var jeg forbannet og var flere ganger på

nippet til å ringe Carl-Otto og få ham til å kreve teltet ditt fjernet, sier han. Men etter hvert ble jeg mer betenkt og til slutt kjente jeg at ble mer og mer enig
med deg. Det burde vaere din og alle andres selvfølgelige rett å bosette seg i sko- gen hvis man føler behov for det i en kort eller lang periode. Jeg er
glad du ser det på den måten, sier jeg. Jeg er glad du er glad, sier Bosse. Men det stopper ikke der. Det du sa om materiell trygghet og mitt selvtilfredse
smil, fikk meg til å gå i meg selv og tenke at det var på tide å skifte kurs. Unge- ne er jo ute av redet for lengst og jeg kan uten å ta munnen for full si at
mine mange styreverv går litt på tomgang. For- slagene fra de ulike konsernsjefene går glatt gjennom og un- der styremiddagene sier vi omtrent det
samme til hverand- re som vi allerede har sagt hundrevis av ganger i ti-femten år nå. Så for å gjøre en lang historie kort, forsøkte jeg å få min kone til å gå
med på at vi solgte huset og ga bort noe av pengene og fant på noe helt nytt, men det syntes hun ikke var noe godt forslag. Hun har grodd fast, som hun
sier. Det er en flott hage der, og utsikt og det ene med det andre, så det ville hun ikke. Men etter som ukene gikk, kjente jeg at jeg ikke klarte å slå meg til
ro med dette og nå i morges fikk jeg det for meg at jeg skulle flytte ut hit for en stund. I naer-

heten av deg, tenkte jeg. Så kunne vi ha pratet litt, kanskje, og ellers støttet hverandre på forskjellige måter, så jeg for meg. Jeg vet ikke hva du tenker om
det. Tja, sier jeg. Jeg har i utgangspunktet bosatt meg her ute for å komme litt vekk fra folk, så jeg er redd kvaliteten på prosjektet forringes noe dersom vi
blir flere her ute. Men på den andre siden kan jeg jo ikke hindre deg i å vaere her. Det er din skog like mye som min. Ja, ikke sant, sier Bosse og legger
seg døsig tilba- ke på liggeunderlaget. Min skog, sier han drømmende mens han nok en gang glir inn i søvnen.

Etter at Bosse har sovnet, spenner jeg på meg skiene og går en lang runde for å bearbeide den nye situasjonen. Skal jeg ikke engang få vaere alene i
skogen? En forvirret og søken- de høyremann er det siste jeg trenger. Jeg går slik og hisser meg opp og når jeg møter den femte mosjonisten med hode-
lykt, eksploderer jeg. Jeg dytter ham ned i snøen og river

av ham hodelykten og den absurd tunge batteripakken som hører med. Han har nok strøm til å gå til Nordkapp i flom- belysning. Hva er dette for noe?
roper jeg. Hva slags sam- funn er det vi lever i når en stakkar ikke engang kan gå en kveldstur med sine egne tanker uten å bli forstyrret av men-

nesker som suser gjennom skogen med hodelykter? Selv ser jeg både løypa og traerne helt tydelig. Du må da forstå at dette baerer galt av sted, sier jeg.
Mosjonisten nikker spakt. Da forstår du sikkert også at jeg nå blir nødt til å konfiske- re denne lykten, sier jeg. Han nikker igjen. Godt, sier jeg. Og jeg vil
ikke se deg her ute med lykt en gang til. Og jeg liker heller ikke at du går så fort. Du får senke tempoet litt heretter. Har vi en avtale? Han bekrefter at vi
har det. Der- etter hjelper jeg ham på beina og børster av ham litt snø her og der, før jeg sender ham videre med et vennskapelig klaps på skulderen. Når
folk bare blir forklart på en ordentlig måte hvorfor det de gjør er feil, så tar de det til seg. Det er tross alt et forsonende trekk. Den gode samtalen er ikke
død. Og i skogen blir den på en måte ekstra god.

MARS
Det begynner å bli folksomt i skogen. Utviklingen er mildt sagt uheldig. Jeg kastet ut høyremannen etter noen dager og trodde han ville karre seg
hjemover, men jeg tok feil. I noen uker nå har han bodd i et lite fjelltelt bare et par hundre me- ter unna. Han har slått seg ned der og det er lite jeg kan gjø-
re med det. Jeg har bestemt meg for å fortsette med å tenke på ham som høyremannen og ikke som Bosse. Jeg liker av- standen det skaper. Den
trengs. Såret hans er dessverre så- pass leget at han hele tiden kommer på besøk. Intet påskudd er for lite til at han gjør seg en tur over til meg. Det skal
lå- nes salt og kniv og alskens småting i ett kjør. Men jeg har satt ned foten og sagt at han kan få komme innom et par-tre ganger i uken. Mer enn det
gidder jeg ikke. Han er tross alt ikke så stimulerende å vaere sammen med. Men han adly- der ikke. Han kommer innom flere ganger om dagen og har et
stort behov for å snakke. Saerlig om at han med ett ser med all mulig klarhet at han har kastet bort mye av livet sitt på uvesentligheter og at han nå legger
planer for å rette på det. Blant annet planlegger han en forsoningsfestival, som han kaller det. Jeg vet ikke helt hva det går ut på, men det

virker som om han vil invitere representanter for ulike reli- gioner til en slags fest i forbrødringens tegn. Da han spur- te om jeg var interessert i å vaere
med sa jeg glem det. Det har blitt langt vanskeligere å gjøre ting, og det har blitt umu- lig å gjøre ingenting. Det krever sin mann å gjøre ingenting når
andre henger over deg. Plutselig må jeg forklare meg. Jeg må forholde meg til en annens ønsker. Jeg må forkla-

re at jeg ikke ønsker besøk. Jeg må forklare at jeg ikke li- ker ham og helst hadde sett at han flyttet hjem igjen. Det tar på. Det blir tydelig hvor mye lettere
det er ikke å forklare noe, ikke å si noe, bare holde på med sitt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. En mulighet er naturligvis å flytte lenger inn i skogen. Ta
med teltet og det hele en stille natt og forsvin- ne inn mot den virkelig dype skogen. Det vil antakelig vaere det rette å gjøre, men jeg håper fortsatt at
høyremannen skal gi opp og dra hjem. Jeg forsøker så godt jeg kan å fryse ham ut gjennom å vaere enda mer usympatisk overfor ham enn jeg normalt
ville ha vaert. Det er jo i utgangspunktet ikke slik at jeg liker ham dårligere enn andre folk jeg ikke liker. Jeg misliker ham bare på en helt generell og
lunken måte. Det er ingenting spesielt med ham. Men nå konsentrerer jeg meg om ikke å like ham, slik at det skal bli tydelig selv for

ham, som, slik jeg oppfatter det, ikke har tilbragt mye tid i miljøer hvor man har blikk for andre menneskers signaler i saerlig grad. Men selv om jeg
behandler ham slemt, kom- mer han hele tiden tilbake. Han vil spille lotto. Det vil han hver kveld. Han sier det har vaert altfor lite spill og moro i li- vet hans.
Da han selv var liten, handlet alt om å bli stor, og da barna hans var små, var han alle mulige andre steder og skapte seg et navn og en formue og alt slikt.
Nå kan du ang- re, sier jeg. Han opplever at vi er venner og ser opp til meg på en foruroligende måte. Jeg sanser en forventning om at jeg skal vaere en
slags veiviser for ham. Det er ingenting jeg er mindre i stand til å vaere. Jeg kan ikke vise vei for noen. Ikke engang meg selv. At jeg klarte å komme meg
ut i sko- gen, var på mange måter mer et lykketreff enn årvåkenhet fra min side. Jeg falt på sykkel på riktig sted og til riktig tid. Men høyremannen ser på
meg som en slags sannsiger. Han merker ikke at jeg egentlig forsøker å få ham til å dra hjem. Jeg er for bløthjertet. En typisk samtale med høyremannen
forløper gjerne over flere dager og kan arte seg som følger: Dag 1: Jeg står for eksempel og jobber med totempaelen når han kommer ruslende og stiller
seg ved siden av meg. Jeg sier ingenting. Hugger bare videre. Han følger arbeidet mitt

en stund før han sier noe. Du, Doppler, sier han omsider, hvilke positive egenskaper ser du ved meg? Hvis du måtte nevne noen, for eksempel til en prest
som skulle si noe i be- gravelsen min, eller noe? Jeg tar en ørliten pause i arbeidet, mens jeg dels tenker på hva jeg skal svare og dels på hvor- dan jeg
kan få ham til å fjerne seg raskest mulig. Jeg kjen- ner deg ikke, sier jeg. Men ut i fra det lille jeg har sett, kan jeg ikke se noen positive sider ved deg.
Ingen? spør høyre- mannen. Tja, sier jeg. Det måtte vaere at du tok det nokså kaldt da jeg skjøt deg i låret, og dessuten er det at du søker mot skogen
muligens en positiv egenskap i seg selv, men det trekker ned at du har valgt å vaere i akkurat denne delen av skogen, så alt i alt kommer du dårlig ut der
også. Han står og tenker litt på dette og går så bort til teltet sitt. Dag 2: Samme situasjon. Jeg hugger og han kommer. Jeg har tenkt en del på det du sa i
går, sier han. Det om at jeg ikke har noen po- sitive egenskaper. Og jeg tror du har rett. Jeg har ingen po- sitive egenskaper. Jeg er ingenting. Jeg har
kastet bort livet mitt. Slapp nå av, sier jeg. Du er litt nede for tiden. Det er alt. Du har sikkert massevis av unike egenskaper og talen- ter og alt mulig. Men
det er ikke sikkert det er her i skogen du kan få best utløp for alt det fine du baerer inni deg. Han

går mot teltet sitt. Dag 3: Jeg spiser frokost og han kommer bortover tidligere enn vanlig, smørblid. Jeg har tenkt på det du sa i går, sier han. Det om at
jeg sikkert er unik og har ta- lenter og slikt. Du har rett. Jeg er unik og har talenter. Og du er også unik. Vi er unike begge to. Alle er unike. Mer eller
mindre, sier jeg. Men unik betyr jo bare unik. Det be- tyr ikke bra. Dag 4: Han kommer mens jeg pisser. Jeg har tenkt på det du sa om at unik ikke
nødvendigvis betyr bra, sier han. Jeg pisser videre. Du har rett, sier han. Det hjel- per ikke å vaere unik hvis man ikke gjør det rette. Det fins ikke noe som
er rett og galt i utgangspunktet, sier jeg. Det kommer an på hvem du er og når du er. Han går, men kom- mer tilbake etter en time. Jeg har tenkt på det du
sa om at det ikke fins noe som er rett og galt, sier han. Og jeg tror du har rett. Jeg tror det kommer an på situasjonen. Slik hol- der han på. Stakkaren er
helt nedkjørt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe ham. Han distraherer meg på en ytterst irri- terende måte. Samtidig har jeg vondt av ham. Her har den
stakkars høyrevelgeren gått og samlet seg jordisk gods og beskyttet det bestående hele livet og så bryter han plutse- lig sammen uten at noen i hans
flokk fanger det opp og hjel- per ham. Det blir som å havne i tenårene igjen etter et langt

liv. Plutselig kjenner man ikke igjen seg selv. Kroppen føles fremmed og skremmende. Det man er vant til å vaere og ha virker med ett frastøtende på en
og man kan ikke bare knip- se og bli noe annet, for bordet fanger mer enn man tror. Det satans bordet fanger. Og jeg er i samme båt selv, selv om jeg
kanskje ikke fremstår som like ynkelig som høyremannen. Men hvem vet? Det kan forresten også vaere det samme. Men høyremannen er dessverre ikke
det eneste forstyrrende elementet. Gregus er tilbake. Han har vaert her et par uker. Han rømte fra barnehagen og ble observert av noen idet han naermet
seg skogbrynet. Da hadde han først tatt seg gjennom over en kilometer med villabebyggelse. Politiet fikk stop- pet ham og kjørt ham hjem. Men han var
krakilsk og min kone, nå med stor mage, fikk sin bror, altså min svoger, for øvrig en mann jeg misliker mer aktivt enn de fleste, til å gå på ski med pulk
opp hit for å avlevere Gregus til meg. Han vil på død og liv vaere i skogen med Bongo og meg og nå er han her og han har det strålende. Han har aldri
hatt det bed- re. Han hjelper meg med totempaelen på en rørende tålmodig måte. Vi har i fellesskap bestemt at han skal vaere en del av motivkretsen.
Han skal trone aller øverst. Sittende på Bon- go. Jeg har allerede tegnet ham inn. Jeg tror det kan bli fint.

Gregus vil utvilsomt utgjøre et meningsfullt supplement til helheten. Tre generasjoner Doppler. Pluss Bongo. Totempae- len vil komme til å inneholde
elementer av storhet. Våre et- terkommere vil gå forbi den og nikke aerbødig. Det var den gang Doppler var Doppler, vil de tenke. Og saerlig hvis se-
nere generasjoner Doppler degenererer slik jeg mistenker at de kommer til å gjøre. Jeg vil representere et høydepunkt i produksjonen av Dopplere. Lille
meg. Som ikke en gang li- ker folk. Men selv om deler av meg syns det er fint at Gre- gus er her, fins det fortsatt en nokså stor del som vil vaere alene i
skogen og som sliter kapitalt med den nye situasjo- nen. Som om ikke høyremannen allerede gjorde det kom- plisert nok. På toppen av det hele har
Düsseldorf meldt sin entré. Han går på ski ut hit flere ganger i uken og det hen- der han blir over til neste dag. Etter at Norge Rundt send-

te reportasjen om ham, har han gått på en liten smell. Han føler at han solgte seg billig. Han føler at hans liv innehol- der en større kompleksitet enn det
Norge Rundt klarte å for- midle på fem minutter. De maktet ikke å lodde den virkeli- ge dybden i hans faderløse tilvaerelse. Det ble en reportasje om
modellbygging. Som en hvilken som helst annen Norge Rundt-reportasje om modellbygging. Han ble en mann med

en hobby litt utenom det vanlige. Stakkars Düsseldorf. Jeg har oppriktig vondt av ham. Jeg klarer ikke å si at jeg helst vil vaere alene. Jeg låner ham et
liggeunderlag og et ulltep- pe og sitter i sene nattetimer og lytter når han snakker. Selv snakker jeg også. Vi utveksler erfaringer, kan man si. Om det å
vaere oss. Kanskje han er det naermeste jeg kommer en slags venn, selv om jeg altså hadde foretrukket at han ikke var her. De kveldene hvor
høyremannen også er til stede, blir riktig merkelige. Han snakker om sin forbrødringsfesti- val og både Düsseldorf og jeg signaliserer at få ting kunne ha
engasjert oss mindre. Toget har gått, sier jeg. La folk fra de ulike religionene mistro hverandre og sprenge hverand- re og holde på. Senk skuldrene og
tenk på noe annet. Men høyremannen tenker på dette med en iver som tangerer min datters hengivenhet overfor Tolkien. Han er besatt av tan- ken på å
gjøre opp for seg. Han har vaert en overfladisk tosk og nå må han gå i kjelleren dersom han skal kunne gjøre det godt igjen. Og så spiller vi lotto. Gregus
sover i en utkant av lavvoen, Bongo og høyrehunden ligger sammenflettet ved inngangen, mens høyremannen, Düsseldorf og jeg sitter i ly- set fra bålet og
spiller dyrelotto. Jeg føler meg som en leir- skolelaerer.

Bongo og høyrehunden tror forresten at de er kjaerester. De henger hele tiden sammen og jeg får inntrykk av at de plan- legger barn. Bongo virker
forelsket og fjern og jeg har så langt ikke hatt hjerte til å forklare ham at høyrehunden er en hund og ikke en elg.

Og midt i alt dette tar totempaelen form. Vi holder på med fars armer. De må hugges for seg og felles inn på siden av kroppen hans. Dette er en teknikk
jeg overhodet ikke be- hersker og jeg gjør feil flere ganger før jeg omsider får det sånn noenlunde til. Min totemfar får noen korte, fuglevinge- aktige armer
som vil vaere ubrukelige i alle andre sammen- henger enn på en totempael. Men på en måte var livet hans også slik, tenker jeg. Han var ubrukelig på
samme måte som de fleste av oss er det, og han vil på mange måter komme bedre til sin rett i en totempael. Det er egentlig ubrukelig- heten hans som
hedres. Det er den jeg bygger et monument over.

Düsseldorf, som allerede var temmelig langt nede, når bunnen etter at faren til ungdommen med nasjonalsange- ne ringer og sier han vil melde
Düsseldorf til politiet der-

som han tar kontakt med sønnen hans igjen. Og hurtigrute-

turen kan han bare glemme. Det kommer ikke på tale. Men det hadde du nok likt, din gamle gris, sier den opprørte fa- ren. Min sønn og du i en trang lugar
mellom høye fjell og dype fjorder. Düsseldorf kommer overhodet ikke til orde, og han er helt knust når han kommer opp til teltet etter denne
telefonsamtalen. Det er en ond, ond verden, sier jeg, når ens motiver mistenkeliggjøres uten at man får forsvare seg. Og når et oppriktig ønske om
vennskap forveksles med nedri- ge planer. Slik skal det ikke vaere. Men slik er det altså, sier Düsseldorf. Ja, sier jeg. Man spiser hverandre og så ferdig
med det. Hvorfor sier du det? spør Düsseldorf. Jeg vet ikke helt, sier jeg. Men det føltes som om det passet i sammen- hengen. Düsseldorf nikker og
gjentar det litt stille for seg selv. Du har rett, sier han. Det passer.

Høyremannen vil vaere helt som meg. Han ser det nok ikke selv, men det er sterke krefter i ham som rett og slett vil vaere meg. Det er komplett absurd,
men han har faktisk be- gynt å hugge seg en egen totempael. Det gode med det er at jeg ser mindre til ham. Jeg hører bare huggingen hans. Jeg tror han
har vaert hjemme og hentet seg verktøy og jeg fryk- ter at jeg kommer til å ende opp med å låne verktøy av ham

fordi det er mindre energikrevende enn å luske omkring i høyreland nattestid og dirke seg inn i garasjer og redskaps- boder. Det dårlige med det er
naturligvis at det er patetisk. Du er patetisk, sier jeg. Skogen er for alle, sier han. Det er vi ikke uenige om, sier jeg, men måten du hermer etter meg på er
patetisk. Jeg skjønner ikke at du ikke skjemmes. Du tror vel ikke på ramme alvor at det er du selv som uavhengig av meg har funnet på at du skal bygge
en totempael? Så vidt jeg har skjønt reiser du en totempael over minnet om din far, sier han, mens dette skal skal bli en fredstotempael og det er noe
ganske annet. Den skal vitne om hvor viktig det er at folk fra ulike religioner begynner å snakke sammen. Velbekom- me, sier jeg. Høyremannen har også
ymtet frempå om at han ønsker seg en elg. Helst en kalv. Og helst en som ligner på Bongo. Han har til og med spurt om å få kjøpe Bongo. Det kommer
naturligvis ikke på tale. Slike som Bongo kan ikke kjøpes for penger, og jeg har sagt til ham han skal beholde de skitne pengene sine, men da doblet og
triplet han prisen for å teste meg. Til slutt var han oppe i sytti tusen kroner. Det mente han at Bongo var verdt. Jeg avslo selvfølgelig

og siden har han vaert ganske kort mot meg. Han føler seg nok litt såret. Han er vant til at pengene hans åpner dører, så

når han opplever at de lukker dem, syns han verden går ham imot på en måte som er vanskelig å takle.

Dette er ikke et blivende sted lenger. Jeg må videre. Men jeg vil ferdigstille totempaelen før jeg beveger meg. Man kan ikke la vaere å hedre sin far bare
fordi det ryr inn med søken- de høyrefolk og andre forstyrrende elementer. Jeg skal bite tennene sammen og gjøre meg ferdig. Deretter skal jeg pak- ke
sakene mine og forsvinne før noen vet ordet av det. Jeg øker tempoet. Jobber doble skift. Gregus forsøker å følge med, men alderen hans krever at han
sover dobbelt så mye som meg. Og jeg får gjort mest i de timene hvor han sover. Men når han er våken, har vi det tross alt ganske fint sam- men. Vi
snakker om mange ting og han er ikke tapt bak en vogn, når sant skal sies, verken når det gjelder konversasjon eller tømring. Han er flink, for å si det rett
ut, men jeg gir ham ingen direkte komplimenter. Han får et klaps på skulde- ren i ny og ne, samt en og annen dempet oppmuntring. Jeg lar ham bare taust
forstå at jeg er fornøyd med ham. Og det er jeg virkelig. Han er det klart beste jeg har vaert med på å lage, og dersom flinkheten ikke innhenter ham, har
han et godt utgangspunkt for å klare seg bra. Egentlig burde jeg be-

holde ham her oppe, for nede blant moren og søsteren og andre folk, vil han uvilkårlig slå inn på den flinke sti. Han trenger min motvekt. Han trenger den
sårt. Dette går jeg og tenker mye på for meg selv. Veier for og imot. Behovet for å vaere alene er stort, men omtanken for Gregus veier også tungt. Jeg
kommer ikke frem til noe klart svar. Og dagene går. Det er ikke få kilo tre vi hugger bort. Flisene flyr i al- le retninger og legger seg som et teppe over
snøen som al- lerede ligger som et teppe over bakken. Teppe på teppe. Jeg burde begynne å skrive dikt.

En dag som jeg etter hvert skjønner er en søndag, kommer svogeren min forbi på ski. Han kommer mens både Gregus og jeg og Düsseldorf driver på
med totempaelen. Jeg hugger og de to andre filer og pusser med sandpapir. Og fra den an- dre siden av en treklynge kan vi høre høyremannens taktfas-
te øksehugg. Svogeren min kommenterer at det virker som om vi er en fin gjeng og han sier han syns det er godt å se

at jeg ikke lenger er så alene. Selv har han gått en lang tur og vaert innom flere hytter og kan fortelle at utfarten i mar- ka er stor. Og for øvrig, sier han,
skulle han si fra min kone at hun forventer Gregus og meg ned til midten av mai og

det betyr den 15. Da er det termin og da har denne spøken pågått lenge nok, sier han. Søsteren hans er ikke noen man bare kan gifte seg med og så
stikke av når det passer en. An- dres søstre, kanskje, men ikke hans. Jeg nikker. Og hvis du ikke er der, kommer jeg og henter deg, sier han. Grei sku-
ring, sier jeg. Svogeren min er lettet, kan jeg se. Han had- de nok forventet seg mer motstand. Kanskje han hadde gru- et seg litt, men så ble det gemyttlig
og nesten trivelig i ste- det. Grunnen til det er at jeg lyver. Men det vet ikke han. Løgn er et herlig virkemiddel som mange bruker for sjel- den. Det er
utrolig effektivt. Man sier en ting og mener noe ganske annet. Fantastisk. Når svogeren min går videre står jeg på totemstammen og vinker
svogerhyggelig til ham, men med en gang han snur seg bort, gjør jeg noen ørsmå hån- lige grimaser med ansiktet og Gregus ser det selvfølgelig. Hvorfor
gjorde du det, pappa? spør han. Gjorde hva da? sier jeg. Du gjorde sånn med ansiktet, sier han og hermer meg. Düsseldorf følger samtalen uten å si
noe, men det aner meg at han er spent på hvordan jeg skal takle det. Jeg har flere ganger snakket om hvor intenst negativt mitt forhold til svo- geren min
er og fortalt anekdoter fra vår håpløse svogerkon- takt gjennom årene. Jeg fikk en mygg i øyet, sier jeg, men

ser at Düsseldorf rister forsiktig på hodet. Det holder ikke. Det er ingen mygg her, sier Gregus. Like satans logisk som alltid. Ok, sier jeg. Jeg gjorde det
fordi jeg syns onkel Tom er, jeg nøler, en litt slitsom type. Vi er veldig forskjellige. Vi snakker ikke helt samme språk. Noen ganger kan han vaere nokså
grei, som f.eks. den gangen han hjalp meg med å byg- ge garasjen, mens andre ganger er han dum i hodet, for å si det rett ut. Og nå for tiden tenderer
jeg mot å syns det siste. Düsseldorf nikker forsiktig for å applaudere min direkthet. Men han har en fin hytte, sier Gregus. Visst har onkel Tom en fin hytte,
sier jeg.

APRIL OG MAI
Nå går det jevnt nedover her. Düsseldorf har begynt å drik- ke nokså tett. Han går i skytteltrafikk mellom polet og tel- tet. Han har skaffet seg truger. Mat
har han også med seg, saerlig take away-pizza, og det hjelper litt på humøret. Det er ikke mye igjen av Bongos mor og av hensyn til til Bongo fø- ler jeg
ikke at jeg kan drepe en ny elg med det første. Et rå- dyr kunne jeg kanskje ha tatt av dage, men de er så forban- net sky. Og bjørn eller ulv fins det jo ikke
her oppe. De har myndighetene internert østpå for lettere å la urbefolkningen utrydde dem i skjul. Det har vaert en snørik vinter, men nå smelter det
mengder fra dag til dag. Når snøen er borte, stik- ker jeg. Da klarer ingen å følge sporene. Da er jeg fri. Gre- gus har gått lei av totempaelen og holder
seg mest inne i tel- tet. Ved hjelp av en bunke aviser som ligger der til oppten- ningsbruk, og med noen små hint fra en forfyllet Düsseldorf, har Gregus
forsyne meg laert å lese. Det er skremmende hvordan flinkheten ligger i genene. Den kan ikke stoppes. Den finner sin egen vei. Som vann uthuler den
hindringer

i sin vei og kommer seg frem dit den vil. For meg er dette dråpen i begeret. Hvis han leser som fireåring, kommer han

til å drive med andre- og tredjegradsligninger før jeg vet or- det av det. Han må stoppes. Flinkheten hans må kuttes ved roten. Gregus skal ikke ned til
sivilisasjonen. Han skal vaere i skogen med meg. Og jeg skal begynne å tenne opp med ne- ver. Avisene skal brennes rett opp, så hvis Gregus vil lese
videre, må han skrive tekster selv. Han må risse dem inn i bark eller bruke blod. Det vil nok stagge leselysten, tenker jeg. Høyremannen ser vi lite til. Han
er allerede ferdig med totempaelen sin. Den ble fryktelig stygg og kan neppe bru- kes til å skape fred noe sted på jord. Vi hjalp ham med å set- te den
opp for noen dager siden. Vi måtte brenne bål for å tine opp jorden under snøen, men vi fikk da reist den på et vis. Den står der og lyser som en bauta
over høyremannens mislykkede botsgang og trøstesløse søken. Nå har han gått ned til menneskene for å sette opp lapper på butikkenes opp-
slagstavler, samt på vegetarrestauranter og lyktestolper, med invitasjoner til forbrødringsfestivalen som skal holdes her ute den 16. og 17. mai. Da er
heldigvis ikke Gregus og jeg her lenger. Da er vi over alle hauger. Så de får forbrødre seg som best de kan på egen hånd. Hvorfor han har valgt å leg- ge
festivalen til nasjonaldagen, aner jeg ikke. Kombinasjo- nen religion og grunnlovens fødselsdag er naturligvis ekstra

frastøtende, men jeg tenker at han får bare holde på. Jeg skal i hvert fall ikke forbrødres med noen. Det er forbannet sik- kert.

For å gjøre kaoset her oppe komplett, dukker også Jernroger opp. Han har blitt kastet ut hjemmefra. Kjaeresten fikk nok av at han sprutet saed på alt
mulig. Han kom i skade for å sprute på en bok fra bokklubben som kjaeresten nettopp had- de pakket ut og gledet seg til å lese. Det var én sprut for mye
og nå sitter han her ved bålet og drikker med Düsseldorf. De har blitt kompiser og Roger klager over at kjaeresten var for utydelig. Han hadde begynt å
fornemme at hun kanskje ikke syntes all sprutingen var like spennende lenger, men han fikk ikke de klare signalene som var nødvendig for å slutte. Det er
for eksempel bare noen dager siden han sprutet saed på en regning fra Norsk Automobilforbund og det lo de godt av begge to. Så hvorfor ikke en bok
fra bokklubben? Det er det som er med jenter, sier Roger. Det er umulig å vite hvor du har dem. Plutselig blir noe som lenge har vaert i orden, helt feil.
Fra det ene sekundet til det neste.

Mens de andre drikker eller sover, hugger jeg totempael for harde livet og tenker at jeg ikke kjenner igjen min eg-

en skog. Den som var så fredelig og stille. Her var Bongo og jeg i en slags balanse fra morgen til kveld og gjorde oss ikke til for noen. Vi gjorde tvert imot
akkurat som vi ville. Og jeg sirklet meg sakte inn mot målet som var å gjøre in- genting. Men det var før. Nå er det lite igjen av den skogen jeg en gang
kjente. Vi må vaere kommet til feil skog, sier jeg til Bongo. Her er så underlig. Et problem med folk er at med en gang de fyller et rom, er det folkene man
ser og ikke rommet. Store, øde landskaper slutter å vaere store, øde land- skaper hvis de har ett eller flere mennesker i seg. Mennes- ket definerer hvor
blikket skal ligge. Og menneskets blikk

er nesten alltid rettet mot andre mennesker. På den måten er det skapt en illusjon om at mennesket er viktigere enn det på jorden som ikke er menneske.
Det er en befengt illusjon. Kanskje elgene er viktigst når det kommer til stykket, sier jeg til Bongo. Kanskje dere vet best, men er ekstremt tålmo- dige.
Jeg tviler naturligvis på det, men hvem vet. Det kan i hvert fall ikke vaere menneskene. Det nekter jeg å tro.

Dagene går sin uvante gang og snøen forsvinner. Gregus le- ser, Roger og Düsseldorf drikker seg fra sans og samling, høyremannen henger opp
forbrødringslapper på vegetarres-

tauranter og jeg legger siste hånd på min etter hvert nok- så forseggjorte totempael. Detaljene begynner å tre frem og jeg ser at det er et godt stykke
arbeid jeg har gjort. Dette er noe jeg kan vaere stolt av. Enhver idiot vil kunne se at totem- paelen forestiller en mann sittende på et egg, med en annen
mann med sykkel på hodet og denne andre mannen har en årsgammel elg på hodet og på elgen sitter det en liten gutt. Det er figurativt så det holder,
men samtidig stilisert nok til at den ikke røper vår faktiske identitet. Nå må den pusses med sandpapir og males i sterke farger. Jeg vil unngå å gjø- re
samme tabbe som de nordamerikanske vestkystindianerne alltid gjorde. De hugde sine fantastiske totempaeler og satte dem rett opp uten å behandle
dem på noe vis. Derfor sto de bare i noen tiår før naturen tok dem tilbake. De falt rett og slett ned og råtnet. Det var helt i tråd med indianernes følel- se
for helhet og kretsløp og alt slikt. Fra jord til jord, etc. Jeg tenker nok litt annerledes enn indianerne på dette punktet. Jeg er tross alt ikke indianer, men en
mann av min tid. En mislykket mann av min tid. Eller bare en mann av en mis- lykket tid. Alt etter som. Jeg vil uansett gjøre dette grundig. Jeg vil sette inn
hele faenskapet med flere impregnerende lag av olje og beis og deretter male med sterke farger som

kan klare det norske vaeret. Tusen år bør den i hvert fall stå. Det er et minimum. Jeg liker tusen. Det er det beste tallet.

En stille vårnatt tar jeg meg ned til Ullevaal Stadion og knu- ser vinduet på jernvarehandelen der nede. Jeg kunne sikkert ha fått penger av Düsseldorf,
men han er konstant beruset og faderløs for tiden, og dessuten liker jeg tanken på at to- tempaelen lages uten et budsjett. Jeg liker alt som ikke har
budsjett. Prosjekter som har budsjett er jeg med en gang mer skeptisk til. Slik har det blitt. Jeg har forandret meg. Jeg har snart vaert i skogen i et helt år
og jeg er ikke lenger den sam- me som jeg var. Når forandringen inntraff, er ikke greit å si. Den har sikkert kommet gradvis som forandringer flest, men at
noe har skjedd er hevet over all tvil. Skogen gir og tar. Og den former dem som oppsøker den i sitt bilde. Jeg er i ferd med å bli skog selv. Skogen, det er
meg, tenker jeg mens jeg løper inn i den infernalske alarmlyden og kaldt kalkulerer at jeg har omtrent fem minutter på meg. Jeg baerer ut spann på spann
med maling og lakk og beis og det jeg klarer. Jeg lø- per det jeg makter og etter fem minutter har jeg klart å skju- le en konsiderabel mengde
maleprodukter bak den samme containeren som ICA-sjefen har satt melken min bak i noen

måneder nå. Når jeg tror jeg har det jeg trenger, huker jeg meg ned på toppen av alle spannene og venter på at Secu- ritas skal komme. Det kommer en
vekter etter hvert, men langt senere enn jeg hadde trodd. Og politiet dukker opp og det noteres og ringes en del, og til slutt kommer butikkinne- haveren
selv. Jeg kjenner ham igjen fra utallige småkjøp jeg har gjort i forbindelse med vår endeløse opppussing. En pensel her og litt teip der og solsikkefrø til
fuglene. Jeg har alltid vaert en fuglenes mann. De har mye å takke meg for, fuglene, og jeg har vaert på nikk med denne innehaveren i årevis, men nå har
jeg altså gått til det skritt å knuse vinduet i butikken hans og hente ut det jeg trenger. Slikt må han reg- ne med. Det er en del av det å ha butikk. Han
lapper vinduet med noe plexiglassaktig materiale og forsvinner etter hvert. Jeg har et par timer på meg før menneskene våkner, og jeg henter Bongo i
skogbrynet og laster på ham umenneskelig mye beis og maling, og vi går tre runder opp til teltet før alle varene er hentet hjem.

1. mai kommer høyremannen tilbake. Og for å provosere meg har han tatt med en søppelsekk med gammelt løv som han brenner utenfor teltet sitt, samt
en rake som han kan stå og smårake med mens bålet brenner. Jeg lar det passere. Jeg

har ikke tid til annet. Jeg tar meg ikke engang tid til å mar- kere arbeidernes kampdag selv. Jeg har viktigere ting å gjø- re. Og hvem er forresten
arbeidere i Norge i dag? Ikke vet jeg. Så jeg maler. Rytmeegget blir brannbilrødt og far får ulike farger på under- og overkropp. Det syns jeg han for-
tjener. Selv blir jeg grønn, som skogen, og sykkelen maler jeg i helt realistiske farger, etter modell av min egen sykkel. Bongo blir gul og Gregus en slags
turkis. Ansiktene får de- taljer som øyne og munn og nese malt i kontrasterende far- ger. Sokkelen setter jeg inn med alt som blir til overs. Den får sikkert
tyve lag med alt mulig rart og jeg tenker at tusen års fukt knapt nok vil merkes.
Mens jeg maler, irriterer Gregus meg med å stave seg gjen- nom gamle aviskronikker om alt mulig tullball. Politikk og vitenskap og kunst og kultur. Og
ikke bare bokstaverer han seg møysommelig gjennom dem, men han forsøker etter rin- ge evne å analysere innholdet og vil gjerne diskutere hva det
betyr. Glem det, sier jeg. Det betyr ingenting. Det er bare ord. Det betyr vel noe, sier Gregus. Niks, sier jeg. Folk sitter bare og skriver for å vise hvor flinke
de er og det er det siste verden trenger. Det er ord, ord, ord. Kanskje en liten prosent

av dem er noe mer enn ord, men for å vite hvilke det gjel- der, må du vaere flinkere enn de fleste og det forbyr jeg deg å sikte mot på et så tidlig tidspunkt
i livet. Jeg tror ikke på at det ikke betyr noe, sier Gregus. Hva du gjør når du blir myn- dig er ikke min sak, sier jeg. Da lover jeg å slippe grepet om deg.
Men det er mange år til. Og det som betyr noe akkurat nå er denne totempaelen. Den skal stå i tusen år og vitne om at du og jeg og bestefar og Bongo
har vaert her. Vi har vaert på jorden. Vi har hatt vår tid og gjort vårt beste og allikevel vaert ubrukelige på en ubrukelig måte, og når den er ferdig skal du
og jeg stikke, sier jeg. Og aviskronikkene blir ikke med. Du kan bare glemme hele leseprosjektet. Og det sam- me gjelder skolegang. Du kommer ikke til
å se snurten av en skole før du blir atten. Vi skal vaere i skogen, sier jeg. Med Bongo. Du får venne deg til tanken først som sist. Jeg må vel få ta egne
valg, sier han. Glem det, sier jeg. Men det sto noe her om en skole som heter London School of et eller an- net, jo her er det, School of Economics, sier
Gregus. Er det ikke der Peter Pan kommer fra? Det stemmer, sier jeg. Det er sikkert fint å gå på skole der, sier han. Du bør ha i bak- hodet at dersom du
noensinne begynner på den skolen, vil jeg bosette meg i skogen utenfor London og grisebanke deg

hver eneste dag. Men jeg kan vel få bo i London, sier Gre- gus. Klart det, sier jeg. Det er en stimulerende by. Men du kan vel bare henge litt rundt der.
Eller gå på en skole som ikke er så flink. Kanskje noe kunstaktig. En skole som gjør deg i stand til å flytte grensene i stedet for å opprettholde dem. Jeg
skjønner ikke hva du snakker om, sier Gregus. Bra for deg, sier jeg. Og på grunn av denne meningsløse samta- len går jeg lenge og synger på jeg-kan-
fly-sangen fra Peter Pan-filmen. Mens jeg maler nynner jeg melodien og synger refrenget og jeg gjør det hundrevis av ganger og etter noen dager er jeg i
ferd med å bli oppriktig lei meg for at jeg ikke kan fly.

Totempaelen er ferdig. I innspurten bruker jeg den konfisker- te hodelykten og jobber dag og natt. Det aller siste jeg gjør er å male et stort kjønnsorgan på
min far. Jeg setter Dopp- lerfamiliens stempel på ham. Deretter tar jeg noen skritt til- bake og ser at resultatet er fantastisk. Det har blitt en totem- pael
verden ikke har sett maken til. Den er dypt meningsfull og personlig, og den er fargerik, for ikke å si grell. Den lyser opp. Og det er jeg, Doppler, som har
laget den. Med mine egne hender. Jeg har hedret min far på et vis han aldri had-

de kunnet forestille seg, og jeg har følt meg naer ham. Med en gang den er ferdig, begynner jeg å grave et hull i bakken. Jeg velger et sted nede ved
pisseplassen. Derfra kan man, som jeg allerede har vaert inne på, se store deler av Oslo, og litt piss vil ikke skade, tenker jeg. Tvert imot. Det er, slik jeg
ser det, en anerkjennelse av at min far tok bilder av toaletter i senere år. Han pisset riktignok aldri her. Men han ville ga- rantert ha gjort det hvis han
hadde vaert her. Det å pisse mot totempaelen blir å fullbyrde familiebåndet, tenker jeg. Dopp- lerpiss er omtrent like tykt som blod og det sveiser oss
sam- men. Senere Dopplere vil valfarte hit opp for å hedre tidli- gere Dopplere ved å pisse på familietotempaelen. Men etter en halv meters graving,
støter jeg på grunnfjellet. Dette sa- tans fedrelandet er så fullt av grunnfjell at jeg ikke engang gidder å slå vitser om det. Jeg nøyer meg med å fastslå at

det er grunnfjell nok til alle og at nettopp dette naermest lek- sikalske stykke fakta sprenger tidsrammen min hinsides al- le estimater. Jeg hadde sett for
meg at Gregus og Bongo og jeg skulle vaere over alle hauger i midten av mai, og at min svoger ville måtte snu med uforrettet sak når han kom for å hente
meg, men nå er jeg ikke lenger så sikker. Det er mu- lig jeg må bli her og kjempe. I så fall blir jeg nødt til å skyte

ham, som jeg skjøt høyremannen. Han vil utvilsomt ha godt av det, men det vil sette fluktplanen min i fare og det vil jeg helst unngå. I to uker brenner jeg
konstant bål nede i hullet og tømmer vann på for å få berget til å sprekke. Bål på bål. Dagene går med til å hugge ved og baere vann. Gregus hjel- per
meg, men de andre drikker og er ubrukelige. Greit nok. Jeg har ingen planer om å få dem på bedre tanker. Hvis de vil drikke så vaer så god. Jeg har
levd lenge nok til å innse at det fins et utall grunner for å drikke seg fra sans og sam- ling og hver og en må gjøre som han selv finner det for godt.
Høyremannen drikker ikke. Det må nevnes. Han jobber iher- dig borte i skogen. Han tar forbrødringsfestivalen på alvor. Ingen tvil om det. Han tilvirker
benker og bord og en liten scene hvor jeg antar han skal stå og snakke om fred på jord og forsoning mellom folkeslag. Det er vanskelig å si hvor det ene
bålet slutter og det andre starter, men etter kanskje førti-femti bål, har jeg kommet meg en meter eller så ned

i berget, og etter enda et like stort antall, naermer jeg meg to meter. Det holder. Men det har blitt mai og det har til alt overmål omtrent blitt midten av mai.
Snøen er borte og det er tørt i skogen. Hvitveis og blåveis blomstrer overalt og en ny generasjon elger er på god vei rundt omkring i den gans-

ke skog. Du er ikke den yngste lenger, sier jeg til Bongo, og du tror kanskje det forplikter deg til å bli voksen raskt, men det skal du ikke tenke. Jeg syns
du skal tviholde på din frie ungdom. Gjør sprø ting. Ta deg en fest. Lag kvalm og lag faen. Det er Doppler som sier det, sier jeg. Og Doppler var kanskje
en av de flinkeste i landet i sin tid. Nå har han truk- ket seg tilbake og jobber mer frilansaktig. Som konsulent, kan man kanskje kalle det. For seg selv og
for dem som gid- der å høre på. Det er ikke så mange, viser det seg.

Vi får ikke opp totempaelen. Selv med høyremannen som motvillig medhjelper er vi sjanseløse. Det helvetes treet vei- er for mye. Bongo og jeg klarte å
trekke det gjennom snøen, men fire mann, et barn og en elg makter ikke å løfte det ned i hullet. Hvor mange tror du det kommer til forbrødrings- festivalen
din? spør jeg høyremannen. Kanskje tretti-førti stykker, sier han. Er du villig til å la meg bruke dem? spør jeg. Det kan jeg vel vaere, sier han. Det kan
virke forenende. Nettopp, sier jeg. Det er lite som sveiser folk sammen like effektivt som tunge fysiske og symbolsk ladede oppgaver.

Midten av mai kommer og går. Hele dagen sitter jeg med

buen spent og lytter etter min svogers fotrappe gange, men

han uteblir og den eneste grunnen til at han uteblir må vaere at fødselen lar vente på seg. Det er perfekt. Naturkreftene er på min side, men jeg legger
ingen skjebne inn i det. Det er rett og slett flaks. Tilfeldighetene er mine venner den-

ne dagen og jeg benytter sjansen til å ta meg et ørlite glass med Düsseldorf og Roger. Om natten sover jeg med bue og pil under hodeputen, men ser
heldigvis ikke snurten av min svoger, verken i drømme eller i den såkalte virkeligheten. Neste morgen begynner forbrødringsfestivalen. Høyreman- nen
har pyntet seg med noe så lite høyreaktig som en busse- rull. Kanskje føler han at den gjør det lettere for ham å tre inn i en annen sfaere, en høyere
åndelighet, hva vet jeg, han står uansett klar til å ta imot gode mennesker fra alle verdens religioner, men de strømmer ikke akkurat på. Fire-fem timer
etter at festivalen skulle ha startet, tvinges han til å innse at det bare kommer fire stykker. En muslim har dukket opp, og dessuten en jøde, en kristen samt
en journalist fra Aftenpos- tens aftennummer. Alle fire sitter på en trestamme og ven- ter på at høyremannen skal si noe. Omsider trer han frem og
erklaerer festivalen for åpnet. Han klarer ikke å legge skjul på at han er skuffet, men lirer allikevel av seg noen nokså troverdige fraser om at i en så urolig
tid som denne må hver

enkelt gå i seg selv og undersøke hvor dypt toleransen stik- ker, etc. Vi må forstå hverandre, og nøkkelen til forståelse ligger i å kjenne hverandre. Vi må
rett og slett laere mer om hverandre. Vi må vite hva de andre tenker og tror og frykter, men også mer banale ting som når de står opp om morgenen og
hva de spiser til middag. Alt er nyttig. Vi kan simpelthen ikke laere for mye om hverandre. Og det er det disse to da- gene skal brukes til. Det skal
utveksles informasjon om stort og smått. De tre troende nikker og journalisten noterer. Førs- te øvelse er å la seg falle bakover og å våge og stole på at

de andre tar imot. Vi er så få at det byr på noen problemer. Den storvokste muslimen går i bakken et par ganger, men er raskt frempå og bedyrer at det
er hans egen feil. Alle vi an- dre lander trygt i de andres utstrakte armer. Jeg har en viss glede av det, faktisk. Jeg lar meg falle, jeg mister kontrollen og
befinner meg i et lite sekund mellom himmel og jord, og så i stedet for å møte bakken på en ublid måte, blir jeg mykt og kjaerlig fanget opp av
medmenneskers armer. Neste punkt på programmet er å danne par og knyte bind for øynene på den ene og deretter geleide vedkommende rundt i
naermil- jøet. Den blinde skal laere å stole på den seende. Det er en vakker liten øvelse som vi alle laerer noe av, selv om Bon-

go, som jeg går sammen med, nok en gang demonstrerer for all verden at han henger litt etter oss andre når det gjelder å få med seg essensen i en
nokså klar beskjed. Idet vi passe- rer jøden og aftenpostenjournalisten, legger jeg merke til at journalisten gråter der han går med bind for øynene. Det blir
vel litt mye for ham, tenker jeg. Han er vant til å sitte der og knote med ord og her er det plutselig det kroppslige som tar over, og det er naerhet og andre
fremmede ting. Det kan fort bli mye. Og det kan jo også tenkes at de riktige ringrevene

i redaksjonen har sørget for å vri seg unna et oppdrag som dette og i stedet blitt enige om å sende den unge praktikan- ten med de frynsete nervene.
Tredje øvelse er, etter press fra meg, å heve en totempael. Alt er tilrettelagt på forhånd og med forente krefter tvinger vi totempaelen på plass. Det går
omtrent som en lek. Den svaere tingesten løftes bort til hullet og skyves og trekkes deretter sakte opp i stående stilling ved hjelp av et sinnrikt system av
rep. Etterpå fortsetter festiva- len uten meg. Mens Gregus og jeg banker kiler ned i jorden rundt totempaelen, kan jeg høre at forbrødringen intensiveres
borte i skogen. Det er en eller annen form for gruppearbeid der borte. Høyremannens stemme skjaerer irritert gjennom fra tid til annen, men jeg føler ikke
at det angår meg. En slik

festival er naturligvis et prisverdig tiltak og det er helt rik- tig sett: Verdens folkeslag og religioner behøver en hånds- rekning hvis vi skal komme oss over
kneika. Ingen vil vaere gladere enn meg dersom det lykkes. Men jeg må innrømme at jeg ikke har noen tro på at det kan gå. Jeg tror toget har gått. Jeg
tror vi som lever nå må forsvinne og at det må opp- stå en ny menneskeart. Med blanke ark og et mindre antall aggressive egenskaper. En mindre
eiegod menneskeart. En variant som har evnen til å se litt stort på tingene.

Etter hvert står totempaelen slik jeg vil ha den. Den er kilt på plass og jeg har fylt rundt kilene med småstein og jord og torv. Den rager høyt til vaers og
sprer farge og Dopplerstem- ning i skogen. Det ser faktisk riktig bra ut, om jeg selv skal si det. Mitt mellomvaerende med min far er oppgjort, kjenner jeg.
Nå kan han hvile i fred, som det heter. Og jeg kan gå i fred fordi jeg vet at han hviler i fred. Noen har tenkt på ham. En av hans naermeste har tenkt på
ham og utført et stykke ar- beid til hans aere. Det må da varme den gamle luringen. Han som klarte å leve et helt liv uten å gi seg til kjenne. Jeg har hedret
ham og kan nå rette blikket mot nye horisonter. Jeg samler mine naermeste, altså Gregus og Bongo, rundt meg

og sier at tiden nå har kommet for å bryte opp. Forholde- ne her i skogen er ikke lenger av en slik karakter at vi kan blomstre i dem, sier jeg. Vi trenger
luft til å puste i og rom til å tenke stort i. Verden ligger og venter på oss, sier jeg. Vi skal ta fatt på en reise som kan bli lang. Jeg vet ikke helt hvor dette
kommer fra, men jeg føler at det presser på, så da sier jeg det bare, selv om jeg egentlig hadde sett for meg at jeg ikke skulle gjøre noe etter at
totempaelen var ferdig. Jeg skulle tvert imot gjøre mindre enn noe menneske har gjort før meg. Jeg skulle naerme meg den magiske nullgrensen. Men nå
står jeg med mine to disipler, for jeg merker at jeg har begynt å se litt på dem som disipler, og forespeiler dem en reise som kan bli lang. Er dere klare
for en reise? spør jeg dem. Gregus nikker og Bongo ser like uutgrunnelig på meg som han alltid gjør, men jeg kjenner ham jo ut og inn og vet at han, som
alle andre tenåringer, er klar for alt som er moro. Men det er ikke sikkert det blir så moro, sier jeg. Vi får se. Men alt kan heller ikke vaere moro. Det er
utrolig at jeg sier dette. Det er som om noen andre snakker gjennom meg. Og noen ganger må man gjøre ting selv om de ikke er moro, sier jeg. Man må
våge seg ut på grenen man sitter på og av og til må man også sage den av. Ellers er man bare en liten dritt,

sier Gregus. Der sa du det, sier jeg. Ellers er man bare en li- ten dritt. Men hvor skal vi? spør Gregus. Vi skal fra skog til skog, sier jeg. Vi skal inn til
midten av denne skogen og kanskje etter hvert ut på den andre siden. Og inn i neste. Og slik kan vi holde på helt til vi kjenner at det er nok. Men det blir
neppe nok med det første. Det fins alltid flere skoger. Jeg sier at nå skal vi alle tre pisse mot totempaelen og der- etter gjøre oss klare slik at vi i stillhet
kan ta ned teltet i lø- pet av natten og vaere over alle hauger før de andre våkner i morgen. Vi pisser i kors, til aere for vår far og bestefar som skal stå her
i tusen år. Nedtellingen har begynt.

Mens vi pakker, utvikler forbrødringsfestivalen seg til en fest. Det synges og hoies der borte og det er lett å høre at Düsseldorf og Roger har tilført
festivalen alkohol. Det var neppe dette høyremannen hadde i tankene, men hvorfor ikke, tenker jeg, mens jeg løsner teltpluggene. Alkoholen vil nok løse
litt opp i stivheten og det kan tenkes at de kommer naermere hverandre på denne måten enn de ellers ville ha gjort. Etter som stemningen stiger i
naboleiren, skjønner jeg at det ikke lenger er så farlig med å vente med å ta ned teltet. De har allerede nådd et punkt hvor oppmerksomheten i forh-

old til omverdenen er så lav at jeg kan operere uten frykt for å bli forstyrret. Av to bjørketraer lager jeg et slep som Bon- go kan trekke. På det fester jeg
teltet og verktøyet og egent- lig det meste jeg eier og har i skogen. Øksene tar jeg med meg. Bonden blir nødt til å skaffe seg nye. Det er kan hen- de få
økser dit vi skal. Jeg pakker hele natten, mens Bongo og Gregus ligger inntil hverandre og sover. Utpå morgen- kvisten gjør jeg meg en tur over til
festivaldeltakerne for å ta farvel. Den kristne har sovnet i en merkelig, dritings stil- ling og representantene fra de to andre verdensreligionene er i ferd
med å presse tannkrem under forhuden hans. De skog- gerler og morer seg fyrstelig. Høyremannen sitter ved et bål og sier til aftenpostenjournalisten,
som om mulig er fullere enn noen av de andre, at han skulle ønske hans kones brys- ter var mer som båter. Journalisten klarer bare så vidt å hol- de
pennen han noterer med. Hva betyr det? spør han. Båtak- tige, sier høyremannen. Mer som båter. Düsseldorf og Roger har mest øvelse i å drikke og er
dermed også de mest oppe- gående på dette tidspunktet. Jeg tar dem i hånden og sier at jeg er glad for å ha blitt kjent med dem, men at jeg nå legger ut
på en reise som kan bli lang. Dere får ta vare på dere selv, sier jeg. Du også, sier de og legger seg tilbake i lyngen og

fortsetter på en samtale jeg ikke vet hva handler om. I likhet med de fleste andre samtaler på jorden. Det er kun et fåtall jeg deltar i selv. Alle de andre
milliardene av samtaler aner jeg ikke hva handler om. Og godt er det.

Nasjonaldagen er allerede godt i gang når vi omsider er kla- re til å begi oss av sted. Vi kan høre et surr av ulike mu- sikkorps nede fra menneskene. De
får bare holde på, ten- ker jeg og fester slepet over nakken til Bongo. Da kommer svogeren. Selvfølgelig gjør han det. På sitt fotrappe og irri- terende vis
kommer han trippende med børsa over skulde- ren. Han har tenkt å skyte meg. Himmel og hav. Jeg løper inn mellom traerne og fikler med å få lagt en pil
på buestren- gen. Stopp! hører jeg svogeren rope, og jeg sender av går- de en pil i den retningen lyden kommer fra. Jeg løper i sikk- sakk hit og dit, men
svogeren er uthvilt og frisk og tar meg ganske raskt igjen. Han gjør kort prosess og skyter meg i beinet med en bedøvelsespil. Jeg kan se at pilen står i
leggen min. Den ligner helt på andre slike piler jeg har sett på tv når zoologer skal bedøve dyr på steppene i Afrika eller ulv i de norsk-svenske
grensetraktene. Jeg blir med en gang tung i kroppen og jeg faller sakte ned i lyngen. Det er en fantastisk

fin dag, rekker jeg å tenke. Bjørka står grønn og nyutsprun- get og det er nasjonaldag i skogen. Alt er rent. Alt er norsk.

Jeg er halvvåken på en merkelig ubekvem måte mens svo- geren min baerer meg i brannmannsgrep ned mot Rikshospi- talet. Gregus og Bongo følger
like bak. Overalt er det fest- kledde mennesker. Jeg avskyr 17. mai, tenker jeg på en be- døvet måte. Jeg har aldri før definert for meg selv at jeg av- skyr
denne dagen, men nå gjør jeg det. Jeg avskyr denne måten å feire det norske på. Og jeg avskyr de mange bu- nadene. Den ene styggere enn den andre.
Og akkurat når jeg tror jeg har sett den styggeste, kommer det forsyne meg noen med en som er enda styggere. Inn på Rikshospitalet baerer svogeren
meg. Inn i heisen. Og opp. Og inn på et rom hvor min kone ligger med en liten gutt på magen. Min gutt. Eller vår, som det heter nå for tiden. Selvfølgelig
heter det vår. Fin gutt, sier jeg og holder ham litt. På litt vaklende føt- ter baerer jeg ham bort til vinduet og hvisker ham stille i øret at jeg skal ta med
broren hans på en reise som kan bli lang, men at vi ses etter hvert. Om noen år, kanskje. Og at han får ha det bra i mellomtiden. Ikke bli for flink, sier jeg.
Du må gjerne late som om du hører på det som moren din sier, men

gjør det motsatte. Hvis du alltid gjør det motsatte, vil det gå deg vel. Lov meg det. Gjør hva du vil, men hold deg unna flinkheten. Mens min kone snakker
med Gregus og Nora, som også har kommet, kjenner jeg at kreftene vender tilba- ke og med dem en god del aggresjon, og jeg tvinger svoge- ren min i
gulvet og binder ham fast til vasken med et laken. Nå er du ikke like tøff, sier jeg. Du er bundet fast i vasken. Du kommer deg ingen vei. Hva syns du om
det? Han rykker i lakenet som et tirret rovdyr. Og jeg er ikke en du kan sky- te med bedøvelsespil for å undersøke eller for å få din vil- je med. Jeg lar meg
ikke undersøke og jeg kan ikke under- kastes noens vilje. Skjønner du det? Han nikker. Og skyter du meg en gang til, er det det siste du gjør. Han nikker
igjen. Jeg klapper den lille og sier til min kone at det var hygge- lig å se ham. Var det en grei fødsel? spør jeg. Det gikk fint, sier hun. Den beste hittil. Jeg
tenkte han skulle hete Bjørn- stjerne, sier hun. Siden han ble født i dag, mener jeg. Selv- følgelig, tenker jeg og smiler varmt på en anstrengt måte. Min
kones flinkhet kjenner ingen grenser. Det er frastøten- de at vi skal fylle denne vesle gutten med så mye norskhet allerede den første dagen i hans liv, men
på den andre siden er jo det meste vi driver med frastøtende, så jeg gidder ikke

å henge meg opp i dette akkurat nå. Jeg vil forresten ha enda flere barn, sier min kone. Rolig nå, sier jeg. Det er mulig vi skal ha flere barn, men jeg har
fortsatt mye ugjort i skogen. Både i denne skogen og i andre, og jeg skal bevege meg litt i verden og kommer ikke tilbake på en god stund. Og det gjør
ikke Gregus heller. Min kone ser på Gregus, som nik- ker. Vi skal på reise, sier jeg. Og den kan bli lang. Hvor skal dere? spør min kone. Fra skog til
skog, sier jeg. Vi er på en måte kallet. Det skjer ting der ute og vi trengs. Min kone ser undrende på meg. Det er noe vi må gjøre, sier jeg. Noe vik- tig.
Kan du vaere mer presis? sier min kone. Nei, sier jeg. Jeg kan vaere mindre presis. Men ikke mer. Det eneste jeg vet er at vi må sette oss i bevegelse
fordi skogen roper på oss. Roper den på dere? sier min kone. Det er nettopp det den gjør, sier jeg. For det fins andre liv enn det livet vi har levd i mange
år nå, sier jeg. Det fins noe annet enn Smart Club og barnebursdager og middager med såkalte venner

og denne frastøtende norske kosen som på samme tid tilla- ter oss å vaere det triveligste og det mest egoistiske folke- slaget i verden. Hvilket annet liv?
spør min kone. Det er det jeg skal finne ut, sier jeg. Og når jeg finner svaret, skal jeg fortelle deg det. Vil du dette, Gregus? spør min kone. Gre-

gus nikker. Gjør som dere vil, sier min kone. Jeg skjønner ikke noe av det, men er man kallet så er man kallet. Såpass forstår jeg. Jeg tenker at det er de
smertestillende medika- mentene fra fødselen som gjør henne romslig og storsinnet, og vi benytter sjansen til å stryke på dør. På vei ut tar vi et raskt
farvel med Bjørnstjerne og min kone og hennes bror som fortsatt er forbundet med vasken på en for ham uløse- lig måte. Når jeg skal si adjø til Nora, tar
hun meg høytide- lig i hånden og mumler noe jeg antar må vaere alvisk. Anta- kelig er hun så langt inne i Tolkiens verden at hun instinktivt begynner å
tenke stort når folk skal dra på lange reiser. Jeg er svak i alvisk, men det aner meg at hun overøser oss med lykkeønskninger og håper at vi til slutt vil
klare å kaste den lumske ringen eller hva det nå er vi sliter med, i en eller an- nen vulkan.

Bak sykehuset finner vi Bongo gressende, og side om side vasser vi alle tre over Sognsvannsbekken og lar oss opp- sluke av skogen. De første timene
går vi nordover og drei- er deretter i mer østlig retning. Vi går uten å si noe. Stopper bare en gang iblant for å dele en bit av Düsseldorfs Toblero- ne, som
det fortsatt fins to-tre kilo av og som for øvrig er det

eneste vi har som ligner på mat. Frem mot kvelden sovner Gregus og får ligge på Bongos slep, og etter hvert som vi kommer lenger inn i skogen, puster
jeg lettere. Her ute er det ikke bunader og nasjonaldag. Det er bare skog. På samme måte som det bare var skog den gangen jeg falt av sykke- len, og
på samme måte som det var det helt til høyremannen dukket opp med sin søkende forvirring og trusler om Løven- skiold. Fuck Løvenskiold, forresten.
Om noen timer er vi ute av hans jurisdiksjon. Han kan ha den sure skogen sin for seg selv. Dit vi skal vil han ikke kunne nå oss samme hvor mye han
prøver. Vi skal til større skoger enn han noensinne har hørt om. Og best av alt er at jeg er alene igjen. Med to di- sipler, riktignok, men allikevel alene.
Alltid alene. Som el- gene. Som min far. Jeg går og tenker på to ting. Den første er dette med at jeg ikke liker folk. Det står fast. Men jeg har begynt å
forstå at jeg må vaere romslig nok til å innrømme
at dette er basert på mitt kjennskap til dem som omgir meg, altså norske mennesker, eller nordmenn, som de også kalles. Jeg har trukket min temmelig
dramatiske slutning på grunn- lag av dem. Og det holder naturligvis ikke. Jeg må treffe an- dre. Jeg må åpne meg for at det der ute et sted kan fins intel-
ligent liv som representerer noe annet. Jeg vil vandre til jeg

møter dette andre. Eller til jeg har slått fast med ugjendrive- lig sikkerhet at det ikke fins. Det andre jeg tenker er at det- te er et felttog. Vi skal i felten. Det
holder ikke lenger å sul- le rundt i den trygge norske skogen. Jeg har gjort meg ferdig med min far og må rette blikket opp og ut hvis jeg ikke skal gå til
grunne i min egen tomhet. Utenfor dette landet ligger en hel verden jeg ikke kjenner. Og den trenger hjelp. Den trenger hjelp fra en jeger og sanker som
meg, fra Doppler med kuken, for å si det som det er. Og fra en elg som Bon- go. Og kanskje også fra en gutt som Gregus. Det å opphol- de seg i Norge
gir ikke et riktig bilde av forholdene, tenker jeg. Norge har tusen milliarder kroner i banken. Det høres ut som et leketall. Som et tall man tilfeldig vil velge
for å illus- trere noe det er veldig mye av. Men det er et reelt tall. Nor- ge er god for tusen milliarder kroner. Oljen har gitt oss dis- se pengene. Hver gang
konflikter i verden presser oljepri- sen i vaeret, håver vi inn. Og vi er nesten ingen blant men- neskene. Og hvem eier oljen i havbunnen og vannkraften i
elvene? kan man spørre seg, hvis man er i det hjørnet. Og hvordan kan man kjøpe eller selge noe som helst? For Nor- ge er en ubetydelig forstad til den
virkelige verden. Og vi er i ferd med å fjerne oss mer og mer fra den. Og disse tanke-

ne er flinke, tenker jeg, men hva faen. La dem vaere det hvis de samtidig er nyttige. Og vår lille karavane er på vei ut av Norge og inn i resten av verden.
Østover går vi. Vi skal jage og samle oss mot de andre menneskene. Som jeg kanskje eller kanskje ikke liker bedre enn dem som bor her. Det vil vise
seg. Og dette er et felttog. Vi er soldater som skal kjem- pe til siste mann. Mot flinkheten. Mot dumheten. For det er krig der ute. Det er krig.

To be continued
(Inshallah)
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller

avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk. Kopie- ring i strid med lover eller avtaler

kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med

bøter eller fengsel.