1 .Kva kjenneteiknar talemålet i norske byar og regionale sentra?

Peik på
eventuelle skilnader mellom hovudstaden Oslo og andre større byar.

Når det gjelder om mangfoldighet av bymålene er det jo interessant å påpeke og beskrive

dem sammenlignet med sine lingvistiske regionene de tilhører på slik at man kan observere en
spesiell oppførsel i dialektendringen.

Oslo er både hovedstaden og den største byen i Norge. Byen ligger inn Oslofjorden i det
såkalte sentrale Østlandsområdet. Den har en stor påvirkning over kommunene i nærheten slik at
det finnes omtrent 900 000 menneske. Dessuten bor omkring 30% av Norges befolkning i den stor-
Oslo-regionen. Det betyr at svært mange har en variant av sentraløstnorsk / oslmål som sitt daglig
talemål. Denne regionen har en stor innflytting både fra andre deler av landet og fra utlandet. Det
betyr at det snakkes der ulike dialekter og ulike språk.
Om dansketida ble Kristiania påvirket av dansk talemålet. Det utviklet seg i det øvre sosiale
laget i byen mens et bytalemål med mange midtøstlandske trekk var brukt i de lågere sosiale lagene.
Da skilles Oslo bymålet i to ulike varianter som heter vestkantmål og østkantmål.
Veskantmålet er en resultat av den danske påvirkning i den høyere sosialklassen. I motstand til
vestkantmål har østkantmål tjukk l både av norrønt rð og historisk l. (o:ɽ , bɽå) , bruker diftongering
(veit, røyk ) har senking av vokaler ( hæ:ɽj , trøkke ), har førsteleddstrykk i framandord ( ’bannan,
’stasjon ) og bruker /ʂl/ liksom i /Oʂʂlo/.
Man kan også legge merke til at i vestkantmål den bestemte formen i femininum singular er
-en; i plural -ene.
Mens østkantmåls bestemte femininum singular formen er -a ( jenta ); i maskulinum og nøytral
plural er -a ( husa, gutta ).
Når det gjelder om verbeformene har vestkantmål et e-mål mens østkantmål har spor av jamvekt.
Preteritum av svake verb og perfektum av sterke verb avslutter med -et i vestkantmål og -a / -i
(kommi) i østkantmål.
De to variantene har forskjellige possessivplassbruker. Førestilt i vestkantmål ( min venn ) og
etterstilt possessiv i østkantmål ( vennen min ).
Østkantmålet har altså mange likskapstrekk med andre østlandsdialekter siden det
sammenlignes vanligvis med en midtøstlandsk dialekt. Derimot flere av de tradisjonelle
østlandsmålformene er i ferd med å gå ut.
Et skille oppføres mellom generasjonene ved flere eksempler. I dag førsteleddtrykk er brukt
av eldre menn i østkanten mens de unge plasserer det på den siste stavingen. Samme tilfelle med
kløyvd infinitiv som blir mer sjelden blant ungdommen. I stede de bruker den vestkantmålsformen
ved infinitiver på -e. Også Tjukk l av norrøn rð forsvinner mer og mer. Man kan legge merke til at
flere østkantmåltrekk blir brukt vestover. Det gjelder for eksempel den bakre eller retroflekse
uttalen av sl og sel i innlyd ( varʂle, Oʂlo, fengʂl ) til tross for at navnet av byen er tydelig uttalt
sånn i både delene. Det gjelder også -a-endinger i bestemt form i hunkjønnsord som overtar den
-en-endinger i vestkantmålet. Man kan påpeke andre få trekk som konvergerer liksom
subjektsformen og objektsformen som brukes på det samme måte blant barn og unge. Det samme
med skillet mellom hunn, hu: , ho: og henne, henner. Også ubestemt artikkel ei blir ut av bruk som
betyr at språket gradvis utvikler seg til en to-genus-system sannsynligvis.
Stort sett kan vi si at det oppfører seg en gradvis utvikling og blanding prosess i språket
innen Oslo. Det ser ut til at skillet mellom generasjonene forenkler talemålet og at østkantmålet
nærmer seg til vestkantmålet selv om flere østkantvariantene påvirker vestkantmålet også. En
utvikling som kan resultere til et generelt oslomål.
 Trondheim er den tredje største byen i Norge med omtrent 182 035 innbyggere (2014) og det
samme som andre bysamfunn er det også et skille mellom byen og landsbygda. I tillegg har det
trondheimske språklandskapet blitt mer mangfoldig ved et økt av innvandring de siste ti årene.
Omkring åtte prosent av innbyggerne har fremmedspråklig bakgrunn. Og i kommunens grunnskoler
undervises det over seksti språk. Da på et lengre hensyn det er trolig at det oppfører til forskjellige
språkformer og endringer.
Først det ser ut til å være en tendens til tiljamning. Så har det tradisjonelle bymålet en -a
ending i infinitiv og for svake substantiv av jamvekstypen ( å værra, å kåmma, ei vækka, ein
stægga ) som ser ut å påvirke det trønderske området. Endringen gjelder mer spesielt de unge
innbyggerne i Trondheim slik at de gamle jamvektsordene får den same strukturen som
overvektsordene. Så blir de blir apokoperte og får dermed en null-ending ( å væ:r, å kåmm, å kast, å
bi:t ).
I Trondheims bymålet er det noen som bruker en «slapp» e-lyd på infinitiv ( å væ:re, å
kåmme, å bi:te ). Den blir definert som «pent» eller «finere» og kommer fra en normering av
bokmål i talemålet. Det er en blanding samtidig med lokale fonologiske dialekttrekk som bevares.
Det kalles «fintrøndersk» i motsetning til «breitrøndersk» eller «skog-trøndersk» og det blir mer
brukt av de høye sosiallagene selv om det dreier ikke hovedsakelig om en sosialskille. For at det
finnes inter- eller intraindividuelle variasjoner i den samme sosialklassen.1
I trondheimske talemålene ser det ut å være en «autentisitet» blant språkbrukerne. Spesielt
blant unge det forklares med en språklig kode som viser tilhørighet til en spesiell sosialgruppe.
Sammenlignet med en «innerst» og «ekte» trøndersk kan man være en «oslo-kis» eller kategorisert
som «utlending». Denne fenomenet kommer på en måte fra Hip-Hop kulturen som utbreid seg
særlig på et urbant miljø. Idéen av tilhørighet er viktig og selv om det dreier mindre om et
afroamerikansk image i dag er det fortsatt nøyaktige karaktertrekk å følge. Liksom kroppsspråket
eller verbalt språket. Alle slag stiltrekkene skal aksentuere fysisk styrke og ”kulhet” for å nå en viss
stereotyp maskulinitet.2
Man kan da påpeke skiftende trekk i Trondheims bymålet som en variering mellom æ og jei.
Eller nektingsadverbet ikke som blir mindre brukt enn den tradisjonelle formen icc. Varierer også de
spørreordene fra ka: ; kæmm og koss til va: ; væmm og vordan / kordan. Verbformer som çæmm,
sø:v og vorre skifter til en sentraløstlandsk kåmmer, så:ver og væʈʈ. Senking av y til ø (lyst – løst )
og i til e ( fisk – fesk ) blir også mindre tatt i bruk men senking av e til æ bevares fortsatt. Den
karakteristisk palatalisering av trøndersk er i vei til å gå ut samt. Lydene er overtatt av alveolare
lyder slik at maɲɲ blir mann eller aʎʎe blir alle for eksempel. Det utvikles ellers på en retrofleks
variant slik at det faller sammen til en kompromissvariant mellom den tradisjonelle palatale uttalen
og den alveolare uttalen. Den tredje personpronomenet i flertal blir jamt over dæmm. De fleste
ubestemte flertal av substantiv taper utlydende -r ( gu:ta , dø:re )

Bergens bymål er karakterisert som en dialektøy blant de lokale sørvestlandske talemålene.

Denne skilnaden har en historisk grunn. Fram til 1600-talet var Bergen den største og viktigste byen
av Norden til Kristiania tok over i 1800-talet. Som en internasjonal handels- og sjøfartsby har
Bergen knyttet tidlig forholder med flere land i Europa [og mer spesielt med Hanseatene i Tyskland
i løpet av det 1100-tallet.] Da byen utviklet ikke bare økonomiske men lingvistiske forholder
samtidig. Og som mange bysamfunn skilles dialekten fra landsbygda. I dag også.
Skillet mellom Bergen bymålet og sørvestnorsk er ganske tydelig. Én av de største forskjell
er at Bergen har e-mål i motstand til resten av Sørvestlandet som har a-mål. En annen viktig
karakteristisk trekk er at bergensk har bare to grammatiske kjønn som er hankjønn og intetkjønn.
Det ble oppført en sammenfall mellom hunkjønn og hankjønn. Dette fenomenet bare i bergensk
talemålet og ikke i noe andre dialekt. Ulik vestnorsk som har et -et-ending i preteritum og partisipp

1 Det norske dialektlandskapet : innføring i studiet av dialekter - Brit Mæhlum og Unn Røyneland – 2012 – s.83
2 Unge språkbrukere i gammel by. En sosiolingvistisk studie av ungdoms talemål i Trondheim.- Hårstad, Stian. - 2010. - Trondheim:
nTnU. - s.238 ; 318
av svake a-verb ( kastet, har kastet ) har bergensk et -a-ending ( kasta, har kasta ). I presens av
sterke verb er det ikke omlyd men er det tostavings former ( kåmmar, så:var ). I motsetning til en
god del av sørvestlandsk har bergensmålet en stående -r i ubestemt for av substantiv og i presens av
svake verb. Det oppføres en assimilasjon i talemålet ( nd og ld blir ll og nn ) men ingen
segmentering eller differensiering. Og det finnes heller ikke palataliserte velarer ( da:gen, kro:ken )
eller innskottsvokal ( fin, gutt ). Ulik de nordvestnorsk dialektene har bergensk en monoftongering
av flere ord ( he:me, ø:ge ). I forhold med de vestlandske og sørlandske dialektene har likevel
bergensk talemålet en fellestrekk. Den er skarre-r-en som finnes ikke i østnorsk. Bymålet har en
fenomenet som forandrer de trykklette -e til -a, så alle -er-endingene blir -ar ( kastar, hæstar,
jæntar ). Dette er -r-farging. Man kan legge merke til at det er en sammenfall mellom retrofleksen
/ʂ/ og den dorso-palatale frikativen /ç/ som flere andre bymål i Norge. Grunnen til dette er at /ʂ/ er
en ganske ny lyd for bergensk. I Oslo er dette fenomenet også aktuelt men på en saktere måte. I dag
kan vi se til at /ʂ/ lyden tar over /ç/ lyden spesielt blant de unge. Om pronomen av første person
ental er den tradisjonelle e:g som motsetter seg med det østnorske je eller jæi som gjennomgikk
brytingen. Den andre person flertal endrer også ved dåkkar og di i tredje person flertal. Trass i alt
disse formene er i konkurranse med et høytstatustalemål som høres østnorsk ut liksom formene jæi
eller de:re. Dette skjer også ved nekting adverbet ikkje som er den tradisjonelle formen i bergensk
mot ikke i «finbergensk». Disse ble definerte som «finere» kommer fra det danske riksspråket som
har påvirket talemålet da språket karakteriserte virkelig den sosiale statusen.
En annen uvanlig trekk i Bergensk den bestemte formen for egennavn ved hjelp av
etterhengt artikkel. Dette gjelder ikke bare i bymålet men også i nærheten av Bergen.3

Bymålet i Tromsø kan ifølge sine hovedtrekkene bli definert som troms- og finnmarksmål.
Man kan først si at bymålet er preget av et tradisjonelt e/a-mål slik at infinitivsformen ender med -e
hvorimot de svake hunkjønnsordene i ubestemt form ender på -a ( å vaske ; ei gata ). Men det finnes
også former i bymålet som er nært fra bokmål i forskjellige grad. Man sier for eksempel jemm /
jemme, ba:re, vi:te, he:te, fikk, jikk, å si i stedet for å si de mest tradisjonelle variantene heim /
heime, bærre, vette, heite, fekk, jekk, å sei. Disse eksemplene viser at det er en bortfall av senking i
og av diftongering i enkelte ord. Samme tilfelle i en inter- og intraindividuell grad med bosetting av
de nyere ikke, kåmmer, væʈʈ, væmm, va: og vorr i motstand til de tradisjonelle iççe, çæmm, vorre,
kæmm, ka: og korr. Liksom bergensk eller det vest-øst bymålet i Oslo, forklares det med et sosialt
skille mellom en «folkelig tromsøsk» og en «Fin-tromsøsk» som er en høgstatusvariant normert fra
bokmål med fortsatt nordnorsk intonasjoner eller tonem og flere lydverk.
Det finnes i tillegg en tendens for å ikke palatalisere de typiske palatalene ɲɲ og ʎʎ lenger.
Dette er en generell endring i Nord-Norge men som skjer særlig i urbane deler.4

2. Kva for rolle spelar bymåla for dialektendringsprosessar? Peik også her på
eventuelle skilnader mellom Oslo og andre større byar.

Først og fremst må forklares forholdet mellom variasjoner i språket og en egen

endringsprosess. Variasjonene som kan være geografiske, sosiale eller stilistiske er ikke
nødvendigvis en endring. Mens en endring i språket trenger variasjoner. Disse kommer fra et
intraindividuelt endring som bosetter seg blant et interindividuelt nivå ved en tilpassing av
endringer. Det begynner først med barna men i grove trekk kommer an på sosiokulturelle,

3 Det norske dialektlandskapet : innføring i studiet av dialekter - Brit Mæhlum og Unn Røyneland – 2012 – s.98
4 Det norske dialektlandskapet : innføring i studiet av dialekter - Brit Mæhlum og Unn Røyneland – 2012 – s.117
historiske, politiske, økonomiske, demografiske vilkår. Og en viktig karakteristisk av byene er at det
finnes en stor sosialblanding slik at det er en regelmessig språk- eller dialektkontakt mellom
individer. Slik bygges en etnolekt som defineres som en variant av et majoritetsspråk. I et visst
multilingvalt klima har utviklet særtrekk som viser at en språkbruker tilhører til en spesifikk etnisk
gruppe med et annet opprinnelig morsmål enn majoritetspråket.5

Endringsprosessen i språket ser ut til bli ledd av to hovedsynspunkt. Først er det de som
mener at de viktigste endringsimpulsene kommer fra de ulike bymål rundt omkring i landet. Disse
som har oppnådd en viss posisjon som regionale senter og påvirker da dialektlandskapet. Det
gjelder særlig de største byene liksom Tromsø, Bodø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Oslo og
Kristiansand men også mindre byer. Det er som vi så med østlandsk og midlansk. Det oppfører seg
en regionalisering slik at lokale skilnader innen en region forsvinner for å bevare språktrekker med
større geografisk utbreiing. Da blir en bymål sentralt for å videreføre endringen. For at sosiale og
kulturelle impulsene av en storby gjør en standardisering av språket. I dette tilfellet dreier det om en
nasjonalspråkprestisje. Det mener at et talemål kan ha mer eller mindre påvirkning i sin region eller
landet ifølge et sosiokulturelt eller politisk bakgrunn en by nytter av. Da ifølge historiske
opprinnelser står hovedstaden regelmessig det politiske og kulturelle sentrumet. Talemålet blir
deretter assosiert med høy utdanning, status og autoritet eller sett på en stilistisk syn som «pent».
I tilfellet av Norge er det to standardiserte talemål: sentraløstlandsk som er normalisert av bokmål
og kommer fra hovedstadens påvirkningen. Og nynorsk talemålnormen. Begge to bygger opp en
viss standardideologi ved de nasjonale nyhetene ( aviser, televisjon, nettsider ). Sammenlignes til
det mangfoldige dialektlandskapet som benytter Norge av, diskuteres denne normeringen som
gradvis påvirker talemålutviklingen.6

På en annen side skjer det omvendt med for eksempel av Tromsø. Tromsø er en by som
utviklet seg veldig raskt i slutten av 1800-tallet. Fra 1200 innbyggere i 1830-talet nådde 6000
innbyggere i 1890, omtrent 48143 i 1986 og i 2014 var det 71 590 som bodde i Tromsø. Denne
kraftige utviklingen forutsetter sosiologiske og sosiolingvistiske fenomener og da språklige
konsekvenser. Den store tilflyttingen fra ulike kanter av landet har gjort Tromsø en språklig
smeltedigel. Mange ble faktisk født og har vokst opp uten å få tromsømålet som morsmål. Mange
barn levde i et dialektblandet miljø og fikk tidlig flerdialektale kompetanser.7
Dette eksemplet viser omvendt av hva som skjer i Oslo området. Vi kan legge merke til at
det er egentlig bygdemålene rundt Tromsø som har påvirket bymålet mens det er det sentrale
talemålet i Oslo som forandrer dialektlandskapet i sine omgivelsene.

For å konkludere vi har sett i det forrige delen at bymålene er preget av sine regionale
talemålstrekk men blir gradvis påvirket av en standard talemål, et slik sentraløstlandsk eller oslomål
som er definerte som «finere». Det er trolig resultatet til en normering ved skriftmålet som benytter
av en prestisjestatus sammenlignet med bygdemålene. Siden bymålene påvirker også sitt området
kan man fortolke for en generell standardisering av språket.

5 Unge språkbrukere i gammel by. En sosiolingvistisk studie av ungdoms talemål i Trondheim.- Hårstad, Stian. - 2010. -
Trondheim: nTnU. - s.223
6 Det norske dialektlandskapet : innføring i studiet av dialekter - Brit Mæhlum og Unn Røyneland – 2012 – s.133
7 Nordnorske dialektar - Ernst Håkon Jahr og Olav Skare – 1996 - s.117