Anarkismen

George Woodcock

Nisus Forlag

1
Originalens tittel: Anarchism; A History of
Libertarian Ideas and Movements

ISBN 9788291612843

Copyright til den norske utgaven: Nisus Forlag,

2022.

Oversatt av Atle Kultorp Hesmyr

Nisus Forlag

2
 Innhold
Forord til 1986-utgaven

Kapittel I: Prolog

Del I: Ideen

Kapittel II: Familiegreinen

Kapittel III: Fornuftens mann

Kapittel IV: Egoisten

Kapittel V: Paradoksets mann

Kapittel VI: Tilintetgjøringstrangen

Kapittel VII: Utforskeren

Kapittel VIII: Profeten

Del II: Bevegelsen

Kapittel IX: Internasjonale bestrebelser

Kapittel X: Anarkismen i Frankrike

Kapittel XI: Anarkismen i Italia

Kapittel XII: Anarkismen i Spania

Kapittel XIII: Anarkismen i Russland

3
Kapittel XIV: Ulike tradisjoner: Anarkismen i Latin-
Amerika, Nord-Europa, Storbritannia og De forente
stater

Kapittel XV: Epilog

Utvalgt bibliografi

4
 Forord til 1986-utgaven
EN serie begivenheter, som boka sjøl var en del av, har
nødvendiggjort denne nye og betydelig reviderte utgaven
av Anarkismen. Jeg skreiv den opprinnelige versjonen i
løpet av 1960 og 1961; den blei publisert i De forente
stater i 1962 og i den første britiske Penguin-utgaven i
1963; seinere hen blei den oversatt til mange språk,
inkludert italiensk, svensk, japansk, spansk og
portugisisk.

Da jeg skreiv Anarkismen hadde den mest slående nylige

begivenheten innen tradisjonens historie vært Den
spanske borgerkrigen, der anarkismen for siste gang
hadde inspirert en genuin massetilhengerskare.
Tilintetgjøringen av den spanske republikken i 1939, og
det at Francos tropper praktisk talt uten motstand rykka
inn i den tradisjonelle anarkistiske bastionen Barcelona,
syntes å markere slutten på den bevegelsen som Bakunin
hadde innvia i løpet av Den første internasjonales indre
strider i 1860-åra, for overalt ellers enn i Spania hadde
den av ulike grunner ligget brakk. 1939 syntes for meg å
være det året som markerte den klassiske anarkismens
død, og jeg valgte det som sluttpunktet på min beretning.

Det var allikevel slik at sjøl om jeg gjorde så, trakk jeg
opp et skille mellom en bevegelse og en idé, ja, jeg
påpekte at i løpet av de to århundrene før Bakunin
organiserte sine første konspiratoriske celler i det post-

5
risorgimentobaserte Italia, hadde svært liknende ideer
som hans blitt formulert av Diggers-bevegelsen i Den
engelske, og av de såkalte enragés i Den franske,
revolusjon, av Godwin og Proudhon, og at der ikke var
noen som helst grunn til å formode at denne langvarig
fornybare anarkistiske ideen ikke ville dukke opp igjen i
en ny og annerledes form endog etter at bevegelsen, slik
verden anno 1939 kjente den, hadde svunnet hen i
historia.

Men siden de svært små gruppene som i 1960-61 som

representerte restene etter tradisjonen knapt nok
representerte ideens renessanse, konsentrerte Anarkismen
seg om den historiske bevegelsen, og inntok en noe
sorgfull tone, slik at én anmelder på den tida beskreiv den
på en heller velvalgt måte som en klagesang. Den var så
visst, slik jeg tenkte den gang, en slags perikleansk tale,
ja, en ekspansjon til et helt minnebind om den gamle
italienske anarkistiske klagesangen, ”Blomster til
opprørerne som mislyktes…” Jeg avrunda med en
oppsummering som ville være upassende til å avrunde
boka slik den nå framstår i revidert utgave, men som er
en så altfor rettferdig tributt til de store anarkistene til at
den vil kunne legges til side. Da jeg satte den på papiret,
tok jeg det for gitt at bevegelsen som endte i Barcelona i
1939 måtte bli behandla som et stykke forgangen
historie, og jeg bemerka at tanken på å gjenskape
avleggse organisasjonsformer eller imitere
opprørmetoder som hadde slått feil i fortida, i framtida
6
ville være mindre viktige enn virkningen av anarkismens
mer generelle og varige leksjoner på mottakelige sinn.
Og da skreiv jeg den tributten som jeg fremdeles står
inne for og nødig vil utelate helt og holdent fra boka som
den en gang avrunda:

”Den arven som anarkismen har etterlatt til den moderne verden, er å
finne i noen få inspirerende liv bestående av sjøloppofrelse og
hengivenhet slik som de til Malatesta og Louise Michel, men først og
fremst i tilskyndelsen til å returnere til et moralsk og naturlig syn på
samfunnet som vi finner i skriftene til Godwin og Tolstoj, til
Proudhon og Kropotkin, og i den stimulansen som slike forfattere gir
til sjølve den smaken for frie valg og fri bedømmelse som det
moderne samfunn på en så gemen måte har fått flertallet av
mennesker til å bytte bort mot materielt gods og illusjonen om
sikkerhet. De store anarkistene kaller oss til å stå på våre egne
moralske bein som en generasjon av fyrster, til å bli klar over
rettferdighet som en indre ild, og til å lære at de stillferdige, små
røstene i våre hjerter snakker sannere enn propagandarefrengene som
daglig klinger i våre ytre ører. ’Se inn i dypet av deres egne vesener,’
sa Peter Arshinov, Makhnos venn. ’Søk dere fram til sannheten og
realiser den sjøl. Dere vil ikke finne den noen andre steder.’ I denne
insisteringen på at frihet og moralsk sjølrealisering er gjensidig
avhengig av hverandre, og at den ene ikke kan eksistere uten den
andre, ligger den sanne anarkismens ultimative leksjon.”

Disse orda er fremdeles sanne, men denne boka er ikke

lenger en klagesang. Siden den blei skrevet har
anarkismen dukka opp igjen i nye former, tilpassa en
verden i endring. Det er få lesere som ikke vil ha sett, ved
siden av en eller annen graffiti som utfordrer så vel vår

7
sjøltilfredshet som vårt samfunn, symbolet representert
ved en A med sirkel rundt. Det er et tegn som de
klassiske anarkistene ikke en gang kjente til. Det blei tatt
i bruk for første gang i 1964 av ei lita fransk gruppe,
Jeunesse Libertaire, adoptert av en annen
ungdomsgruppe, Circolo Sacco e Vanzetti, i Milano, og
deretter i 1968 blei det plutselig populært i Italia, hvorfra
det spredde seg over hele verden, slik at man nå til dags
har en like stor sjanse for å se det i en avsidesliggende
australsk småby eller på den canadiske prærien som i
Europas hovedsteder.

Spredningen av symbolet bestående av en A med sirkel

rundt, og av den frihetlige brorskapen som det
representerer, er ganske enkelt én manifestasjon på den
gjenoppblomstringen av anarkistiske ideer som har gjort
det nødvendig å revidere denne booka, siden man ikke
lenger på gyldig vis kan hevde at anarkismen i noen som
helst endelig forstand var ved veis ende i 1939, sjøl om
den gamle tradisjonelle anarkismen var det. Ideen har på
forbløffende vis fått nytt liv, ved å ha antatt nye
manifestasjoner i løpet av de siste to tiåra. De tidligste
klare tegnene begynte å dukke opp nettopp i det året da
den første utgaven av Anarkismen blei publisert i
Storbritannia. Den lille kjerna som hadde tiltrukket seg
enkelte av de britiske litteratene i løpet av Den andre
verdenskrig og hadde fortsatt i spredte former helt siden
den gang, begynte plutselig å utbre seg under stimulusen
fra ”the Campaign for Nuclear Disarmament,” og jeg
8
husker at jeg i 1963 med forbløffelse leste en rapport fra
London om en kontingent på fem hundre mennesker som
marsjerte side om side bak London-anarkistenes sorte
banner i en av gatedemonstrasjonene det året. ”London-
anarkistene kom krøllhåra, skjeggete og pre-
raphaelittiske,” utbrøt en reporter. ”Det var en samling av
ikke-konformister som var misunnelsesverdige for sin
ungdommelighet, lystighet og personlige frihet.” Der
hadde ikke en gang vært femti aktive anarkister i London
da jeg var involvert i redigeringen av Freedom tjue år
tidligere.

Etter hvert som tiåret gikk økte det på med nye

anarkistiske utbrudd, ikke bare i Storbritannia, men også
i De forente stater, der anarkistiske ideer spilte en viktig
rolle innen 1960-åras motkultur, i Frankrike, der det sorte
flagget var framherskende i den store revolten i mai,
1968, og i Nederland, der Provos ga en ny vri til ideen
om dådens propaganda ved med overlegg å drive
regjeringer til å vise sine mest brutale ansikter. De svake
provoserer, mens de sterke motvillig bruker opp all sin
energi.

”Gjennom provokasjon [het det i et Provo-manifest] tvinger vi

autoritetene til å kaste av seg sin maske. Uniformer, støvler, hjelmer,
sabler, klubber, skuddsikre vester, politihunder, tåregass og alle de
andre undertrykkingsmidlene de har stilt opp for oss, må produseres.
Autoritetene må tvinges til raseri, true oss fra alle kanter,
kommandere, forby, fordømme og dømme. De vil bli mer og mer

9
upopulære og den folkelige ånden vil modnes for revolusjon. En
revolusjonær følelse vil nok en gang være i vinden: Krise.

En krise som følge av provosert autoritet.

Slik er den gigantiske provokasjonen som vi tar til orde for fra Det
internasjonale provotariatet.”

Til å begynne med, da slike rapporter nådde meg fra hele

den vestlige verden, begynte jeg å tenke at jeg hadde
forhasta meg med å erklære den historiske anarkistiske
bevegelsen for død og begravd. Men det som skjedde i
1960-åra var faktisk ikke en gjenoppliving av fortidas
tradisjoner. 1960-tallets anarkister representerte ikke en
gjenoppliving av den historiske anarkistbevegelsen, nei,
de var noe helt annerledes – en serie nye manifestasjoner
av ideen. Anarkismen spredde seg inn i klasser og på
områder som aldri hadde ønska den velkommen tidligere.
Den grep fatt i datidas nye stridsspørsmål. Den
frambrakte en helt ny litteratur på egen hand, med
forfattere som Paul Goodman, Colin Ward og Murray
Bookchin som tilføyde ny innsikt til de gamle
anarkistiske argumentene. Og den blei for første gang en
interessant sak for vitenskapsfolk som befatta seg med
politikk og historie, og bøker om dens personligheter og
dens gamle og nye manifestasjoner blei spredd i det vide
og breie. Endog når den ikke var velkommen, blei
anarkismen i det minste tatt seriøst som et politisk
alternativ.

10
I det som skjedde spilte Anarkismen sjøl en rolle som det
første omfattende historieverket om frihetlige ideer og
bevegelser, og det er fremdeles det mest fullstendige. Det
har fortsatt å bli lest gjennom de to tiåra siden det først
utkom og har vært tilgjengelig på trykk gjennom den
perioden; denne vil bli den åttende utgaven bare i
Storbritannia. I 1973 bestemte jeg at noe måtte gjøres for
å anerkjenne hva som hadde funnet sted i anarkistisk
forstand siden 1939, og jeg skreiv et etterord som på en
heller generell måte skisserte nylige utviklingstrekk; det
stod på trykk i 1975-utgaven. Nå synes det for meg som
om mer omfattende endringer trengs, og jeg har følgelig
gjennomført en generell revidering og oppdatering av
boka. Dette har medført små endringer i de åtte første
kapitlene, som tar for seg anarkismens generelle idé og
bestemte bidrag fra de klassiske anarkistiske tenkerne.
Men det har innebåret betydelig revidering av og tillegg
til de neste seks kapitlene, som tar for seg anarkismen
som en bevegelse i endring og utvikling, både
internasjonalt og i ulike spesifikke land. Sist, men ikke
minst har den opprinnelige epilogen og mye av det mer
generelle materialet i etterordet fra 1975 blitt kombinert i
en ny epilog med nytt materiale for å tilby en mer
adekvat sammenlikning mellom det man vil kunne kalle
den gamle og den nye anarkismen.

Anarkismens utvida omfang etter 1939 har ført til en

endring i min relasjon til boka. Jeg er ikke lenger den
sympatisk innstilte, om enn objektive, observatøren som
11
skuer fra samtida og inn i en fortid som jeg ikke var en
del av. Jeg spilte en viss rolle i den anarkistiske
bevegelsen i løpet av 1940-åra, noe som betyr at i den
reviderte boka framstår jeg som en aktør, om enn en
mindre betydningsfull sådan, og til tider inngår et visst
element av subjektivitet i den, siden jeg ser på
begivenheter som jeg var involvert i og som jeg reagerte
på personlig. Når jeg forholder meg til meg sjøl som en
skikkelse i boka, har jeg fulgt praksisen med å snakke om
”George Woodcock” hvor enn det ganske enkelt er et
spørsmål om å nedtegne hva jeg gjorde, og å snakke om
”jeg” når jeg uttrykker et personlig syn på en situasjon
som jeg var involvert i.

2. september (Labor Day), 1985.

12
 Kapittel I

Prolog
”DEN som nå enn benekter autoritet og kjemper mot den,
er en anarkist,” sa Sébastien Faure. Definisjonen er
fristende i sin enkelhet, men enkelhet er den første tingen
man må vokte seg mot når man skriver anarkismens
historie. Få doktriner eller bevegelser har blitt forstått på
en så forvirra måte i offentligheten, og få har i sin egen
mangfoldige tilnærmelses- og handlingsmåte gitt så
mange grunner til forvirring. Dette er grunnen til at jeg,
før jeg begynner å spore anarkismens faktiske forløp,
som en teori og en bevegelse, starter med et definerende
kapittel. Hva er anarkismen? Og hva er den ikke? Disse
er spørsmåla som vi først må drøfte.

Faures utsagn markerer i det minste det området som

anarkismen eksisterer på. Alle anarkister benekter
autoritet, og mange av dem slåss mot den. Men det er på
ingen måte slik at alle som benekter autoritet og slåss
mot den, med rimelighet kan kalles anarkister. Historisk
sett er anarkismen en doktrine som målbærer en kritikk
av det bestående samfunn, et syn på et ønskverdig
framtidig samfunn, og midlene til å gli over fra det ene til
det andre. Reint ureflekterte revolter gjør ikke et
menneske til en anarkist, ei heller kan det sies om en
filosofisk eller religiøs avvisning av verdslig makt.
Historisk sett befatter anarkismen seg hovedsakelig med

13
mennesket i dets relasjon til samfunnet. Dens ultimative
mål er alltid samfunnsforandring, dens nåværende
holdning går alltid ut på å fordømme det bestående
samfunn, sjøl om den vil kunne ha sitt utspring i et
individualistisk syn på menneskets natur, og dens metode
er alltid det sosiale opprørets sådanne, enten et voldelig
sådant eller på andre måter.

Det er imidlertid slik at blant de som anerkjenner

anarkismen som en sosiopolitisk doktrine, eksisterer der
fremdeles forvirring. Anarkisme, nihilisme og terrorisme
blir ofte sidestilt med hverandre på feilaktig vis, og i de
fleste ordbøker vil man finne minst to definisjoner av
anarkisten. Den ene framstiller ham eller henne som et
menneske som tror at regjeringsmakt må dø før frihet kan
leve. Den andre avfeier vedkommende ganske enkelt som
en person som fremmer uorden uten å tilby noe som helst
i stedet for den ordenen han eller hun tilintetgjør. Innen
folkelig tenkning er den sistnevnte forestillingen langt
mer utbredt. Stereotypen på anarkisten er den der det
tegnes et bilde av vedkommende som den kaldblodige
attentatmannen som med en dolk eller ei bombe angriper
det etablerte samfunnets symbolske pilarer. Anarki, på
folkemunne, er ondsinna kaos.

Like fullt er ondsinna kaos svært fjernt fra intensjonen til

menn som Tolstoj og Godwin, Thoreau og Kropotkin,
hvis sosiale ideer alle sammen har blitt beskrevet som
anarkistiske. Der er en opplagt uoverensstemmelse

14
mellom den stereotypiske anarkisten og anarkisten slik vi
ser ham eller henne i virkeligheten, og det skillet skyldes
delvis semantisk forvirring og delvis historiske
misforståelser.

I utledningen av orda ’anarki’, ’anarkisme’ og ’anarkist’,

så vel som i historia vedrørende anvendelsen av dem,
finner vi rettferdiggjøring for begge de konfliktfulle setta
av betydninger som de har blitt gitt. Anarchos, det
opprinnelige greske ordet, betyr ganske enkelt ”uten
hersker,” og således kan anarki som sådan bli anvendt i
en generell kontekst til å bety enten den negative
tilstanden bestående av uregjerlighet eller den positive
tilstanden i form av ikke å bli herska over fordi
herredømme er unødvendig for bevaringen av orden.

Det er når vi kommer til anvendelsen av de tre orda i en

sosiopolitisk kontekst at vi støter på viktige
meningsendringer. ’Anarki’ og ’anarkist’ blei først brukt
på rundhåndet vis i politisk forstand under Den franske
revolusjon. Den gang var de termer som innebar en
negativ kritikk, og av og til anvendt som skjellsord, og
blei anvendt av ulike partier for å fordømme deres
motstandere, og vanligvis de på venstresiden.
Girondineren Brissot, for eksempel, krevde
undertrykkingen av de såkalte enragés, som han kalte
anarkister, og erklærte i 1793 at ”det er nødvendig å
definere dette anarkiet’. Han skred fram ved å gjøre så:

15
”Lover som ikke blir håndheva, autoriteter som er uten kraft og som
blir forakta, ustraffa forbrytelser, eiendom som blir angrepet,
individets sikkerhet blir krenka, folkets moralitet blir korrumpert,
ingen konstitusjon, ingen regjeringsmakt, intet rettsapparat, disse er
anarkiets trekk.”

Brissot forsøkte seg i det minste på en definisjon. Noen

få år seinere nedlot Direktoriet, ved å gå løs på
jakobinerne som det hadde tilintetgjort, seg til regelrett
utskjelling, ved å erklære at:

”Med ’anarkister’ mener Direktoriet disse mennene som har begått

forbrytelser, som er stenka i blod og som har feita seg opp gjennom
plyndring, fiender av lover som de ikke vedtar og av alle regjeringer
som de ikke styrer, som prediker frihet og praktiserer despoti,
snakker om brorskap og slakter sine brødre…; tyranner og slaver
som på servilt vis lovpriser den dyktige dominerende makta som kan
underkue dem, og som er i stand til alle slags overgrep, enhver
klanderverdighet og alle slags forbrytelser.”

Ved å bli anvendt i moderat forstand av Brissot eller på

voldsomt vis av Direktoriet var ’anarkisme’ helt klart et
ord som var ment fordømmende både under og etter Den
franske revolusjon, ja, i beste fall beskreiv det de hvis
politikk blei ansett som destruktiv og katastrofal, og i
verste fall var det en term som uten videre blei anvendt til
å sverte ens rivaler. Og slik blei de nevnte enragés, som
mistrodde overdreven makt, og Robespierre, som elska

16
den, sverta ved hjelp av den samme urettmessige
overhalingen.

Det var imidlertid slik at på linje med titler som kristen

og kveker blei ’anarkist’ til slutt på stolt vis adoptert av
en av de som det hadde blitt brukt til å fordømme. I 1840
utga Pierre-Joseph Proudhon, den stormfulle,
argumentasjonssterke individualisten som var stolt over å
være en paradoksets mann og en mann som
framprovoserte motsetninger, det verket som etablerte
ham som en pioner innen frihetlig tenkning. Det var Hva
er eiendom? der han svarte på sitt eget spørsmål med det
mye omtalte svaret: ”Eiendom er tjuveri.” I den samme
boka blei han den første mannen som på velvillig vis
gjorde krav på tittelen anarkist.

Proudhon gjorde utvilsomt dette delvis i protest og delvis

for å utnytte ordets paradoksale kvaliteter. Han hadde
erkjent tvetydigheten ved det greske anarchos, og hadde
gått tilbake til det nettopp av den grunn – for å
understreke at kritikken av autoritet som han var i ferd
med å begi seg inn på, ikke nødvendigvis innebærer at
man tar til orde for uorden. Avsnitta der han introduserer
’anarkist’ og ’anarki’ er historisk sett viktige nok til å
fortjene et sitat, siden de ikke bare viser disse orda
anvendt for første gang i en sosialt positiv forstand, men
også inneholder kimen til den rettferdiggjøringen av
naturlov som anarkister generelt sett har tillempa til sine
argumenter for et ikke-autoritært samfunn.

17
”Hva skal være framtidas regjeringsform? [spør han]. Jeg hører
enkelte av mine lesere svare at: ”Du, hvordan kan du stille et slikt
spørsmål? Du er en republikaner.’ En republikaner! Ja, men ordet
spesifiserer ingenting. Res publica, det vil si den offentlige tingen.
Det er nå slik at den som nå enn er interessert i offentlige
anliggender – uansett hvilken regjeringsform de foregår under – vil
kunne kalle seg en republikaner. Til og med konger er republikanere.
’Vel, du er en demokrat’. Nei. ’Så hva er du?’ Jeg er en anarkist!”

Proudhon fortsetter ved å antyde at de reelle lovene som

samfunnet fungerer etter ikke har noe som helst med
autoritet å gjøre, ja, de er ikke pålagt ovenfra, men
stammer fra sjølve samfunnets natur. Han ser den frie
framveksten av slike lover som de sosiale
anstrengelsenes mål.

”Akkurat slik som maktens rett og kunstferdighetens rett viker plass

til fordel for rettferdighetens fremskreden, og til slutt må utslettes i
likhet, så gir viljens suverenitet etter for fornuftens suverenitet og må
til slutt gå tapt i vitenskapelig sosialisme… Etter som mennesket
søker rettferdighet i likhet, så søker samfunnet orden i anarki. Anarki
– fraværet av en herre, ja, av en suveren – slik er den formen for
regjeringsmakt som vi nærmer oss for hver dag som går.”

Dette tilsynelatende paradokset som består i orden i

anarki – her har vi så visst nøkkelen til den endrede
betydningen i hele denne gruppa av ord. Ved å se en
naturlig balanselov som opererer innen samfunnet
avviser Proudhon autoritet som en fiende snarere enn en

18
venn av orden, og slik slynger han anklagene som blir
retta mot anarkistene tilbake på de autoritære, og i denne
prosessen adopterer han tittelen som han håper å ha rensa
for misbruk.

Som vi seinere skal se var Proudhon en frivillig eneboer i

det nittende århundres politiske verden. Han søkte ingen
tilhengere, benekta på indignert vis at han hadde skapt
noe som helst slags system, og fryda seg nesten helt
sikkert over det faktum at han i mesteparten av sitt liv
aksepterte tittelen anarkist praktisk talt i isolasjon. Til og
med hans umiddelbare tilhengere foretrakk å kalle seg
mutualister, og det var ikke før i slutten av 1870-åra, etter
splittelsen innen Den første internasjonale mellom
tilhengerne av Marx på den ene side og tilhengerne av
Bakunin på den andre side, at de sistnevnte – som også
var de indirekte tilhengerne av Proudhon – begynte, først
heller nølende, å kalle seg anarkister.

Det er den generelle ideen som Proudhon la fram i 1840

som forener ham med de seinere anarkistene, med
Bakunin og Kropotkin, og også med visse tidligere og
seinere tenkere, slik som Godwin, Stirner og Tolstoj, som
utvikla anti-regjeringsorienterte systemer uten å
akseptere navnet anarki, og det er i denne forstand at jeg
skal behandle anarkismen, til tross for dens mange
variasjoner: Som et system for sosial tenkning, som tar
sikte på grunnleggende endringer i samfunnets struktur
og spesielt – for dette er det felles elementet som forener

19
alle dens former – på det å erstatte den autoritære staten
med en eller annen form for ikke-regjeringsbasert
samarbeid mellom frie individer.

Men endog når man har etablert synet på anarkismen som

en bestemt strømning innen sosialfilosofi, som av og til
krystalliserer seg i handling, gjenstår der misforståelser
som oppstår på bakgrunn av historisk snarere enn
semantisk forvirring. For det første er der en tendens til å
identifisere anarkisme med nihilisme, og til å betrakte
den som en negativ filosofi, ja, en filosofi ganske enkelt
for destruksjon. Anarkistene sjøl er til dels ansvarlige for
misforståelsen, siden mange av dem har tendert til å
legge vekt på deres doktrines negative aspekter. Sjølve
ideen om å avskaffe autoritet innebærer å feie bordet
reint når det gjelder flesteparten av de framstående
institusjonene i et typisk moderne samfunn, og det sterke
punktet innen anarkistiske skrifter har alltid vært deres
skarpe kritikk av slike institusjoner. Til sammenlikning
har deres planer for rekonstruksjon vært overforenkla og
ikke overbevisende.

Det er allikevel slik at i sinnet til noen som helst

anarkistisk tenker har ideen om destruksjon aldri
noensinne stått aleine. Proudhon anvendte frasen
Destruam et Aedificabo som mottoet for angrepet på den
industrielle cæsarismen som blei legemliggjort i hans
Økonomiske motsetninger (1846): ”Jeg tilintetgjør og jeg
bygger opp.” Og Mikhail Bakunin avrunda sitt essay om

20
Reaksjon i Tyskland med en hylla formaning: ”La oss
sette vår lit til den evige ånd som tilintetgjør og utsletter
kun fordi den er den uutgrunnelige og evige kreative
kilden til alt liv. Lidenskapen for ødeleggelse er også en
kreativ lidenskap!”

Tradisjonen har fortsatt helt inn i vår generasjon. I 1936,

nesten hundre år etter at Bakunin utga Reaksjon i
Tyskland, skrøt den spanske anarkistlederen
Buenaventura Durruti, stående midt oppe i ødeleggelsene
som blei forårsaka av borgerkrigen, overfor Pierre van
Paassen av at:

”Vi er ikke det minste redde for ruiner. Vi skal arve jorda. Der er
ikke den minste tvil om det. Borgerskapet vil kunne sprenge og
ødelegge sin egen verden før det forlater historias scene. Vi bærer en
ny verden, her i våre hjerter. Den verdenen vokser her og nå.”

Anarkisten vil dermed kunne akseptere destruksjon, men

kun som en del av den samme evige prosessen som
bringer død og fornya liv til naturens verden, og kun
fordi vedkommende har tro på frie menneskers evne til å
bygge på ny og bygge bedre i ruinene etter den ødelagte
fortida. Det var Shelley, Godwins største disippel, som på
veltalende vis ga uttrykk for denne stadig
tilbakevendende anarkistiske drømmen om fornyelse:

”The earth’s great age begins anew,

The Golden years return,

21
 The Earth doth like a snake renew

Her winter weeds outworn;

Heaven smiles, and faiths and empires gleam

Like wrecks in a dissolving dream.”

Det er gjennom vrakene etter imperier og

trosoppfatninger at anarkistene alltid har sett de glitrende
tårna i sin egen frie verden reise seg. Den visjonen vil
kunne være naiv – vi har ennå ikke kommet til det
punktet der vi bedømmer den på en slik måte – men den
er helt klart ikke en visjon om utøyla destruksjon.

Så visst intet menneske som er i stand til en slik visjon,

kan avfeies som nihilist. Nihilisten, for å anvende termen
i generell forstand, tror ikke på noe som helst moralsk
prinsipp og ingen naturlov, mens anarkisten tror på en
moralsk trang som er kraftig nok til å overleve
tilintetgjøringen av autoritet og fremdeles holde
samfunnet sammen i brorskapens frie og naturlige bånd.
Ei heller er anarkisten en nihilist i den snevre historiske
forstand, siden den bestemte gruppa som på unøyaktig
vis blei kalt nihilister i russisk historie, var terrorister
som tilhørte Folkets vilje, en organisert konspiratorisk
bevegelse som i siste halvdel av det nittende århundre
søkte å oppnå konstitusjonell regjeringsmakt – et ikke-
anarkistisk krav – gjennom et program for organiserte

22
attentater retta mot det tsaristiske Russlands autokratiske
herskere.

Dette siste utsagnet tvinger fram et beslekta spørsmål.

Dersom anarkistene ikke er nihilister, er de så ikke
terrorister i noen som helst forstand? Assosieringen av
anarkisme med politisk terrorisme er fremdeles godt
etablert i det folkelige sinn, men det er ikke en nødvendig
assosiasjon, ei heller kan den rettferdiggjøres historisk
sett bortsett fra i en begrensa grad. Anarkister vil kunne
være substansielt enige når det gjelder deres ultimative
generelle målsettinger, men vedrørende taktikken for å nå
disse målsettingene har de vist enestående uenighet, og
dette gjelder spesielt når det gjelder vold. Tolstojanerne
gikk ikke god for vold under noen som helst
omstendighet; Godwin søkte å frambringe endring
gjennom diskusjon og Proudhon og hans tilhengere
gjennom fredelig spredning av kooperative
organisasjoner; Kropotkin aksepterte vold, men kun
motvillig og fordi han følte at den uunngåelig fant sted
under revolusjoner og at revolusjoner var uunngåelige
stadier innen menneskelig framskritt; ja, til og med
Bakunin, sjøl om han kjempa på så mange barrikader og
lovpriste blodtørstigheten i forbindelse med bondeopprør,
hadde også øyeblikk av tvil, da han i en nedtrykt
idealismes ordelag ville bemerke at:

”Blodige revolusjoner er ofte nødvendige, takket være menneskelig

stupiditet; allikevel er de alltid et onde, et monstrøst onde og en stor

23
katastrofe, ikke bare med tanke på ofrene, men også med tanke på
reinheten og perfeksjonen i formålet i hvis navn de finner sted.”

Faktum er at der hvor anarkister faktisk aksepterte old,

var det langt på vei på grunn av deres tilslutning til
tradisjoner som stammer fra Den franske, Den
amerikanske og til sjuende og sist Den engelske
revolusjon – tradisjoner prega av voldelig folkelig
agering i frihetens navn som de delte med andre
bevegelser på deres tid slik som jakobinerne, marxistene,
blanquistene og tilhengerne av Mazzini og Garibaldi.
Med tid og stunder – og spesielt etter hvert som minnet
om Pariserkommunen i 1871 begynte å svinne hen –
erverva tradisjonen en romantisk aura, ja, den blei del av
en revolusjonær myte og i mange land hadde den liten
relasjon til faktisk praksis. Der var så visst spesielle
situasjoner, spesielt i Spania, Italia og Russland, der vold
lenge hadde vært endemisk innen det politiske liv, og her
aksepterte anarkistene, i likhet med andre partier,
opprørvirksomhet nesten som en rutine, men blant
celebritetene innen anarkistisk historie har heltene som
tydde til voldelig agering alltid vært langt undertallige i
forhold til tilhengerne av ordet.

Det er like fullt slik at gjennom den skyggeaktige

forvirringen når det gjelder holdninger vedrørende vold
og ikke-vold beveger anarkismens mørke engler, de
terroristiske attentatmennene, seg. Utafor de spesielle

24
forholda i Spania og Russland var de forholdsvis få i
antall og de opererte for det meste i løpet av 1890-åra.
Distinksjonen ved deres ofre – for flere kongelige
personer så vel som presidenter i Frankrike og De forente
stater var blant de som blei henretta av disse
sjøloppnevnte dommerne over autoritetens forbrytelser –
ga sine handlinger en PR som ikke stod i noe som helst
rimelig forhold til deres antall. Men ikke på noe som
helst tidspunkt blei terrorisme adoptert av anarkister
generelt sett. Som vi skal se var terroristene for det meste
ensomme menn drevet av en underlig blanding av streng
idealisme og apokalyptisk lidenskap, det mørke aspektet
ved den samme lidenskapen som gjorde andre anarkister,
som Peter Kropotkin og Louise Michel, til sekulære
helgener.

Allikevel er der ingen som helst tvil om at attentatene

som blei utført av menn som Ravachol, Émile Henry og
Leon Czolgosz, for kun å nevne tre av de mest notoriske,
gjorde enorm skade for den anarkistiske saken ved å
innprente i det folkelige sinn en identifisering som
henger ved lenge etter at dens rettferdiggjøring har
forsvunnet. Det som synes underlig, er at andre attentater
i den samme perioden skulle ha blitt glemt så letter enn
de fra anarkistenes side. Navnet til de russiske
sosialrevolusjonære, hvis ofre var langt mer tallrike,
vekker ikke noen varig hoderysten, og få mennesker som
forbinder anarkister med dolker og infernalske maskiner
stanser opp for å huske at kun en av de fire
25
attentatmennene som tok amerikanske presidenter av
dage hevda å være anarkist; av de andre var én tilhenger
av sørstatene, den andre var en skuffa republikaner, og
den tredje var en forhenværende kommunist.

Denne vedvarende fordommen kan muligens forklares

gjennom forstyrrelsen som blir skapt i de usikres sinn
gjennom en logisk ekstrem doktrine. Anarkistene
angriper prinsippet om autoritet som er sentralt for
kontemporære sosiale former, og ved å gjøre så vekker
de en avsmak hos vanlige folk, ja, de er heller slik som
Ivan Karamazov som roper ut i rettsslokalet, ”Hvem
ønsker ikke sin fars død?” Sjølve tvetydigheten i
gjennomsnittsmenneskets holdning overfor autoritet får
ham eller henne til å mistro de som uttaler åpenlyst det
naget som vedkommende føler i all hemmelighet, og det
er således i den psykologiske tilstanden som Erich
Fromm har kalt ”frykten for friheten” at vi vil kunne
finne grunnen til at så mange folk – i strid med historias
vitnesbyrd – fremdeles identifiserer anarkisme med
utøyla destruksjon, nihilisme og politisk terror. Hva
anarkismen virkelig er, skal vi nå begynne å drøfte.

Det å beskrive anarkismens essensielle teori er snarere

som å forsøke å hanskes med Proteus, for sjølve den
frihetlige holdningens karakter – dens avvisning av
dogmer, det at den på overveid vis unngår rigid
systematisk teori, og framfor alt legger vekt på ekstrem
valgfrihet og på den individuelle bedømmelsens forrang

26
– skaper umiddelbart muligheten for et mangfold av
synspunkter som er utenkelig innen et tett dogmatisk
system. Anarkismen er så visst både mangfoldig og
foranderlig, og i det historiske perspektivet framviser den
framtoningen, ikke av en svulmende elv som renner ut i
sitt havs skjebne (et bilde som svært gjerne ville kunne
egne seg på marxismen), men snarere av vann som
sildrer gjennom porøs grunn – og på det ene stedet for en
stund danner en sterk underjordisk strøm, og på det andre
stedet samler seg til en virvlende dam, mens den filtrerer
gjennom små sprekker, forsvinner fra syne, og deretter
dukker opp på ny der hvor sprekkene i
samfunnsstrukturen vil kunne tilby den et løp. Som
doktrine endrer den seg konstant, og som bevegelse
vokser den og desintegrerer, i konstant fluktuasjon, men
den forsvinner aldri. Den har eksistert kontinuerlig i
Europa siden 1840-åra, og sjølve dens foranderlige
kvalitet har tillatt den å overleve der hvor mektigere, men
mindre tilpasningsdyktige bevegelser i århundret som har
gått, har forsvunnet fullstendig.

Anarkismens særegne flyktige karakter blir avspeila i

dens holdning overfor organisering. Det er på ingen måte
slik at anarkister avviser organisering, men ingen ønsker
å gi den en kunstig kontinuitet; den flytende overlevelsen
til sjølve den frihetlige holdningen er det som er viktig.
Faktum er at anarkismens grunnleggende ideer, med
deres vektlegging av frihet og spontanitet, forkludrer
muligheten for rigid organisering, og spesielt noe som
27
minner som et parti konstruert med det formål å gripe og
holde på makta. ”Alle partier, i den grad de søker makt,
er uten unntak ulike varianter av absolutisme,” sa
Proudhon, og ingen av hans etterfølgere har tenkt
annerledes. I stedet for ideen om en partisanorganisasjon
setter anarkismen inn sin mystikk basert på individuelle
og folkelige impulser, som i praksis har kommet til
uttrykk i en rad av løse og ikke-permanente grupper og
konføderasjoner av propagandister som ikke ser det som
sin plikt å lede folket, men å opplyse dem og være et
eksempel for dem. Til og med de anarkistiske opprørerne
i Italia og Spania utførte sine små opprør, ikke fordi de
tenkte at revolusjoner under deres kontroll ville følge,
men fordi de anså slike handlinger for å være ”dådens
propaganda,” som tok sikte på å vise folket en
handlingskurs som ville kunne føre til deres frigjøring. I
praksis har sjølsagt anarkistiske militante ofte kommet
farlig nær det autoritære ståstedet til revolusjonslederen,
men deres grunnleggende teori har alltid avvist enhver
slik posisjon, og har søkt å eliminere dens nødvendighet
ved å legge fram ideen om revolusjoners spontane
opprinnelse.

”Revolusjoner [sa Bakunin] blir ikke lagd verken av individer eller

hemmelige selskaper. De kommer til en viss grad automatisk, ja,
tingenes makt, og strømningen av begivenheter og fakta frambringer
dem. De blir over lang tid forberedt i dypet av massenes obskure
bevissthet – deretter bryter de plutselig ut, ikke sjelden uten
tilsynelatende tungtveiende årsaker.”

28
Kropotkin ga den samme tanken en ny vri i samsvar med
det seinere attenhundretallets tenkemåte:

”Evolusjon skrider aldri så langsomt og jevnt og trutt fram som det

har blitt hevda. Evolusjon og revolusjon veksler om hverandre, og
revolusjonene – det vil si tider med akselerert evolusjon – tilhører
naturens enhet i vel så stor grad som de tidene da evolusjonen finner
sted langsommere.”

Både Bakunins mystiske tro på ureflekterende

masseimpuls og Kropotkins tilpassa sosialdarwinisme
innebærer at rigid organisering og rigide teoretiske
systemer sinker framskrittet – enten der dreier seg om det
revolusjonære eller evolusjonære sådanne; samtidig
oppmuntrer de den fleksible tilnærmingen som gjør
mennesker sensitive overfor strømninger av misnøye og
aspirasjoner.

Dermed er fortolkningsfrihet og et mangfold av

tilnærminger elementer som man naturlig nok ville
forvente å finne innen anarkistenes verden.
Dogmatikkens og ortodoksiens tilstivnende elementer har
ikke vært fraværende endog i den verdenen – for disse er
spørsmål om personlighet så vel som om teori – men i det
relativt korte løp har de alltid oppløst seg i den fornya
trangen i retning av endring, en trang som er uhindra av
makta til personlige ledere eller hellige tekster. Hvor
respekterte individer som Kropotkin, Malatesta og Louise
Michel nå enn vil ha kunnet vært på sin tid, øvde ingen

29
av dem den samme innflytelsen over en hel bevegelse
som en Blanqui eller en Marx, ei heller søkte de en slik
innflytelse, og sjøl om anarkismen har produsert sin
kvote av nevneverdige bøker – Godwins Political
Justice, Kropotkins Mutual Aid og Proudhons General
Idea of Revolution – har ingen av disse blitt tilskrevet
eller syntes å kreve en fast plass i bokhylla slik som de
troende setter til side for å oppbevare marxismens tekster.

Det er allikevel slik at til tross for den tilbakevendende

impulsen i retning av en individualistisk
tilnærmelsesmåte og fortolkning har felles
omstendigheter og personlig tilhørighet innsprøyta endog
blant anarkister en modifisert tendens til gruppetenkning,
og slik er det mulig å identifisere en rekke temmelig
veldefinerte retninger innen anarkistisk tenkning.

I den ene enden av rekka – til venstre eller høyre i

henhold til ens preferanser – står den individualistiske
anarkismen. Ved å predike opprørsk sjølhevdelse og
forutse en union av egoister som blir knytta sammen
gjennom respekt for hver andres skånselløshet, bringer
Max Stirner denne trenden så langt som logisk fanatisme
vil gå, mens William Godwin, i sin visjon om et Theben
av frie menn som deler sine midler i henhold til den
abstrakte rettferdighetens diktater, tilbyr en heller kjølig
velgjørende variant av den samme visjonen.

30
Det neste punktet langs de anarkistiske holdningenes
spektrum er Proudhons mutualisme. Proudhon skiller seg
fra de sanne individualistiske anarkistene fordi han ser
historia i en sosial form, og til tross for sitt innbitte
forsvar av individuell frihet tenker han i lys av
sammenslutning. ”For at jeg skal forbli værende fri, for at
jeg ikke skal være gjenstand for noen annen lov enn min
egen, og for at jeg skal kunne styre meg sjøl,” sier han,
”må samfunnets byggverk gjenbygges på grunnlag av
ideen om kontrakt.” Han søker å gjenoppbygge
samfunnet, ikke å avskaffe det, og han ser for seg
framtidas verden som en stor føderasjon av kommuner og
arbeiderkooperativer, økonomisk sett basert på et
mønster bestående av individer og små grupper som er i
besittelse av (ikke eier) sine produksjonsmidler, og som
er bundet av kontrakter i form av utveksling og gjensidig
kreditt som vil sikre hvert enkelt individ produktet av
vedkommendes egen arbeidskraft.

Hinsides mutualisme når vi de tre mer velkjente

variantene av anarkistisk tenkning – kollektivisme,
anarko-kommunisme og anarkosyndikalisme. Disse
beholder alle sammen enkelte elementer av Proudhons
teori – spesielt hans føderalisme og vektleggingen av
arbeidersammenslutninger som fikk hans mutualistiske
tilhengere til å etablere de første franske seksjonene av
Den første internasjonale i 1865. Men ved å søke å
tilpasse anarkistiske holdninger til et samfunn bestående
av voksende industri erstatta Bakunin og kollektivistene
31
seinere i 1860-åra Proudhons insistering på individuell
besittelse med ideen om besittelse i regi av frivillige
institusjoner, samtidig som man fremdeles beholdt
forsikringen om at den individuelle arbeider skulle nyte
retten til sitt produkt eller dets ekvivalent. I løpet av de
seinere 1870-åra tok Kropotkin og hans
medsammensvorne anarko-kommunister utviklingen et
logisk skritt videre. De så ikke bare for seg den lokale
kommunen og liknende sammenslutninger som de egna
vokterne over produksjonsmidlene, nei, de angrep også
lønnssystemet i alle dets former, og vekka til live igjen
ideen – som allerede hadde blitt lagt fram av Sir Thomas
Moore – om en bokstavelig kommunisme som ville
tillate enhver å motta i henhold til sine behov fra det
felles forrådet, på grunnlag av slagordet: ”Fra enhver i
henhold til hans eller hennes midler, til enhver i henhold
til hans eller hennes behov.” Hovedforskjellen mellom
anarko-kommunistene og anarkosyndikalistene, som
dukka opp et tiår seinere innen de franske
fagforeningene, var at de sistnevnte la vekt på den
revolusjonære fagforeningen både som et organ for strid
(ved at generalstreiken er dens mest potente taktikk) og
også som et fundament som det framtidige frie samfunnet
vil kunne tuftes på.

Sist, men ikke minst, et stykke unna den kurven som

strekker seg fra anarkistisk individualisme til
anarkosyndikalisme, kommer vi til tolstojanismen og til
den pasifistiske anarkismen som dukka opp, for det meste
32
i Nederland, Storbritannia og De forente stater, før og
under Den andre verdenskrig og som har fortsatt siden
den gang i den dype anarkistiske involveringen i
protester mot atomvåpen. Tolstoj, som forbandt
anarkisme med vold, avviste navnet, men hans
fullstendige opposisjon mot staten og andre autoritære
former bringer hans ideer klart innafor den anarkistiske
tenkningens krets. Hans tilhengere og de moderne
pasifistiske anarkistene, som aksepterer merkelappen
som han avviste, har konsentrert sin oppmerksomhet for
en stor del om dannelsen av frihetlige fellesskap –
spesielt jordbruksfellesskap – innen det bestående
samfunnet, som en slags fredelig versjon av dådens
propaganda. De skiller imidlertid lag vedrørende
spørsmålet om handling. Tolstoj predika ikke-motstand
og hans største disippel, Gandhi, som av og til kalte seg
en anarkist, forsøkte å gi praktisk uttrykk for denne
doktrinen. De pasifistiske anarkistene har akseptert
prinsippet om motstand og endog revolusjonær agering,
forutsatt at den ikke medfører vold, som de ser som en
form for makt og derfor ikke-anarkistisk i sin natur.
Denne endrede holdningen har leda de pasifistiske
anarkistene til å svinge i retning av anarkosyndikalistene,
siden de sistnevntes begrep om generalstreiken som det
store revolusjonære våpenet appellerte til de pasifistene
som aksepterte behovet for fundamental
samfunnsforandring, men ikke ønska å kompromittere

33
sitt ideal gjennom bruken av negative (det vil si
voldelige) midler.

Sjøl om den ved første øyekast framstår som betydelig,

ligger forskjellen mellom de ulike anarkistiske
tankeretningene faktisk i to temmelig begrensa regioner:
Revolusjonære metoder (spesielt anvendelsen av vold) og
økonomisk organisering. Alle erkjenner at dersom
anarkistiske forhåpninger går i oppfyllelse og politisk
dominasjon blir avskaffa, vil økonomiske relasjoner bli
hovedfeltet der organisering er nødvendig, og
forskjellene som vi har støtt på mellom de ulike
tankeretningene avspeiler ulike syn på i hvilken grad
kooperativ ”administrering av ting” (for å anvende en
saint-simoniansk frase som anarkistiske forfattere har
lånt i utstrakt grad) dermed kan bli anvendt uten fare for
individuell uavhengighet. På den ene ytterkant mistror
individualistene all kooperasjon utover det ytterste
minimum for et asketisk liv, og på den andre ytterkant ser
anarko-kommunistene for seg et omfattende nettverk av
gjensidig forbundne institusjoner basert på gjensidig
hjelp som en nødvendig sikkerhetsventil for individuelle
interesser.

Til tross for disse forskjellene er de ulike anarkistiske

tankeretningene forent i ei gruppe felles formodninger
som utgjør kjerna i deres filosofi. Disse begynner med et
naturalistisk syn på samfunnet.

34
Jeg tenker at alle anarkister ville akseptere den
proposisjonen at mennesket fra naturens side bærer i seg
alle egenskapene som gjør det i stand til å leve i frihet og
sosial harmoni. De vil kanskje ikke tro at mennesket er
godt fra naturens side, men de tror på glødende vis at
mennesket er sosialt fra naturens side. Dets sosiabilitet
blir i henhold til Proudhon uttrykt i en immanent anelse
om rettferdighet, som er fullt ut menneskelig og naturlig
for ham:

”Som en integrert del av en kollektiv eksistens føler mennesket sin

verdighet på en og samme tid i seg sjøl og i andre, og således bærer
det i sitt hjerte prinsippet om en moralitet som er overordna det sjøl.
Dette prinsippet kommer ikke til det utafra, nei, det er avleira inne i
det, det er immanent. Det utgjør dets essens, ja, essensen i samfunnet
som sådan. Det er menneskeåndens sanne form, en form som vokser
i retning av perfeksjonering kun gjennom den forbindelsen at hver
eneste dag gir opphav til sosialt liv. Rettferdighet eksisterer med
andre ord i oss slik som kjærlighet gjør, og slik som forestillinger om
skjønnhet, om nytte, om sannhet, ja, slik som alle våre evner og
egenskaper gjør.”

Ikke bare er mennesket naturlig sosialt, i henhold til

anarkistene, men tendensen til å leve i samfunn oppstod
hos det etter hvert som det utvikla seg ut av
dyreverdenen. Samfunnet eksisterte før mennesket, og et
samfunn som lever og vokser fritt ville faktisk være et
naturlig samfunn, slik som Kropotkin understreker i
Modern Science and Anarchism:

35
”Anarkistene ser for seg et samfunn der alle gjensidige relasjoner
mellom dets medlemmer blir regulert, ikke gjennom lov, ikke
gjennom autoriteter, verken sjølpålagte eller valgte sådanne, men
gjennom gjensidige overenskomster mellom det samfunnets
medlemmer, og gjennom en sum av sosiale sedvaner og vaner – som
ikke er forsteina gjennom lov, rutine eller overtro, men som utvikler
seg og omjusteres kontinuerlig, i samsvar med et fritt livs stadig
økende krav, stimulert av vitenskapens framskritt, oppfinnelser og de
høyere idealenes stødige vekst. Ingen herskende autoritet, altså.
Ingen regjeringsmakt mennesker i mellom; ingen utkrystallisering og
immobilitet, men en kontinuerlig evolusjon – slik som vi ser i
Naturen.”

Dersom mennesket er naturlig kapabelt til å leve i et slikt

fritt samfunn, ja, dersom samfunnet faktisk er en naturlig
vekst, så er de som forsøker å påtvinge menneskelagde
lover, eller å skape det som Godwin kalte ”positive
institusjoner,” samfunnets virkelige fiender, og
anarkisten som gjør opprør mot dem, endog i den grad
det medfører vold og ødeleggelse, slett ikke antisosial når
alt kommer til alt, nei, i henhold til anarkistisk
resonnering er vedkommende en nyskapende aktør, ja, en
ansvarlig individuell streben etter å justere sosial balanse
i dens naturlige retning.

Vektleggingen av samfunns naturlige og pre-humane

opprinnelse har fått nesten hver eneste anarkistisk
teoretiker, fra Godwin til vår samtid, til å avvise
Rousseaus idé om en samfunnspakt. Den får dem også til

36
ikke bare å avvise Marx’ autoritære kommunisme, med
dens vektlegging av proletariatets diktatur for å påtvinge
likhet ved hjelp av ytre rå makt, men også de ulike pre-
marxistiske utopiske formene for sosialisme. Faktum er
at sjølve ideen om en utopi virker frastøtende på de fleste
anarkister, fordi det er en rigid mental konstruksjon som,
dersom den blei pålagt på vellykka vis, ville vise seg å
være like forkrøplende som den eksisterende staten for
den frie utviklingen til de som er underlagt den. Dessuten
oppfattes Utopia som et perfekt samfunn, og alt som er
perfekt, har automatisk opphørt å vokse, ja, til og med
Godwin betinga sine overilte påstander om menneskets
perfeksjoneringsevne ved å innvende at han ikke mente
at mennesker kunne gjøres perfekte, men at de var i stand
til ubestemt forbedring, en idé, som han bemerka, som
”ikke bare på langt nær innebærer kapasiteten til å
perfeksjoneres, men som står i et direkte
motsetningsforhold til den.”

Den generelle avsmaken for den utopiske tenkningens

rigiditet har ikke forhindra anarkistene fra å adoptere
enkelte ideer som er innbefatta i utopier. Vi har allerede
sett at anarko-kommunistene representerte et ekko av
forslag om kommunistisk fordeling som blei lagt fram av
More i den opprinnelige Utopia, mens visse av Fouriers
ideer om hvordan man skulle få mennesker til å arbeide
av lidenskap snarere enn for profitt har tatt en sentral
plass innen anarkistiske diskusjoner vedrørende slike
spørsmål som ”Hva skal man gjør med det late
37
mennesket?” og ”Hvem vil utføre det skitne arbeidet?”
Men den eneste komplette utopiske visjonen som
noensinne har appellert generelt sett til anarkister, er
News From Nowhere, der William Morris, som i sine
ideer nærma seg Kropotkin på bemerkelsesverdig vis,
presenterte en visjon – som var sjarmerende strippa for
enhver mistanke om tvang – om den slags verden som
ville kunne oppstå dersom alle de anarkistiske drømmene
om å bygge harmoni på autoritetens ruiner fikk sjansen til
å bli sanne.

Et av de mest interessante trekka ved Morris visjon i

News From Nowhere er den underlige følelsen den gir
leseren av å ha begitt seg inn i et kontinuum der ordinære
tidsforbindelser har opphørt, ja, Middelalderen er faktisk
mer reell for innbyggerne i Nowhere enn det kronologisk
sett mye nærmere nittende århundre. Ideen om framskritt
som et nødvendig gode har forsvunnet, og alt finner sted,
ikke i lys av perfeksjonens grelle hvite lys, som Morris
benekter, men i den fullkomne stillheten på en lang
sommerettermiddag som for den ulykksalige besøkende
fra framtida kun ender vedt at vedkommende må vende
tilbake til det viktorianske liv og London og de bitre
debattene som reiv Det sosialistiske forbund i filler.

Det gylne sollyset på den lange sommerettermiddagen da

tida stoppa opp på kanten av evigheten, hjemsøkte også
anarkistene. I likhet med de fleste mennene på det
attende århundres venstreside snakka de riktignok ofte

38
om framskritt. Godwin drømte om mennesker som
forbedra seg i det uendelige. Kropotkin knytta på iherdig
vis anarkismen til evolusjon, og Proudhon skreiv en
Philosophie du progrès. Allikevel er det kun med visse
modifikasjoner at anarkismen enten kan betraktes som
progressiv i den ordinære viktorianske forstand, eller som
evolusjonær i den alminnelig forståtte forstand som en
begjærlig utvikling i retning av mer komplekse former – i
dette tilfellet sosiale former.

Marxistene har så visst alltid benekta eksistensen av et

progressivt element innen anarkismen, og har endog
beskyldt anarkister for reaksjonære tendenser. Sett fra
deres eget ståsted tar de ikke fullstendig feil, for i sin
holdning overfor sosial utvikling synes anarkismen ofte å
flyte som et Muhammeds skrin, hengende fritt mellom
polene representert ved en idealisert fortid og en
idealisert framtid. Den fortida som anarkisten ser, vil
kanskje ikke kunne være den gylne tidsalderen til Hesiod
og Platon, men den minner om den antikke visjonen, ja,
den er en blanding av alle de samfunna som har levd –
eller formodes å ha levd – i henhold til kooperasjon
snarere enn i henhold til organisert regjeringsmakt. Dens
bestanddeler kommer fra hele verden og fra hele historia.
Bondekommunismen i den russiske mir’en,
landsbyorganiseringen til Kabylene i Atlasfjellene, de
frie byene i Middelalderens Europa, fellesskapa til
essenerne, de tidlige kristne og doukhoborene, delingen
av varer som var innbefatta i sedvanene til visse primitive
39
stammer – alle disse tiltrekker seg den anarkistiske
teoretikeren som eksempler på hva som kan gjøres uten
statsapparatet, og de trekker vedkommende på nostalgisk
vis mot en kontemplasjon over mennesket slik det vil ha
kunnet vært innen disse fragmentene av en friheltig
fortid. Nøyaktigheten ved fortolkningene som spesielt
Kropotkin gjorde av disse tidlige samfunna vil det svært
gjerne kunne stilles spørsmålstegn ved på det grunnlaget
at han tok utilstrekkelig høyde for i hvilket omfang
sedvanens tyranni blir et substitutt for likefram autoritet.
Men her er vi mindre opptatt av feilene og manglene ved
dette synet på fortida enn av holdningen som det
representerer, en holdning som ikke bare søker å etablere
en kontinuitet – nesten en tradisjon – som forener alle
ikke-autoritære samfunn, men som også betrakter livets
enkelhet og nærhet til naturen som positive dygder.

Her når vi nok en viktig forskjell mellom anarkister og

marxister. Marxisten avviser den primitive som
representant for et stadium innen sosial evolusjon som
allerede er forbi, ja, for ham tilhører stammefolk, bønder
og småhåndverkere sammen med bourgeoisiet og
aristokratiet historias skraphaug. Kommunistisk
realpolitik vil til tider kunne kreve en tilnærming til
bøndene, slik som nå i Den fjerne Østen, men målet med
en slik politikk er alltid å gjøre bøndene om til
landsbygdas proletarer. Anarkistene har på den annen
side satt store forhåpninger til bonden. Han er nærmere
jorda, nærmere naturen, og derfor mer ”anarkisk” i sine
40
reaksjoner, ja, Bakunin betrakta jacqueriene som røffe
modeller for det spontane folkelige opprøret som var
hans ideal for revolusjonen. Bonden er dessuten arving
etter en lang tradisjon med kooperasjon som har blitt
påtvunget ham av historiske omstendigheter, men ved å
gå god for denne tendensen innen bondesamfunn tenderer
de anarkistiske teoretikerne til å glemme at etter hvert
som de blir mer framgangsrike begynner bondesamfunn å
vise – i likhet med ethvert annet samfunn under utvikling
i historia – forskjeller i rikdom og status som ender i
etableringen av et klassehierarki bestående av rike
bønder, fattige bønder og landarbeidere. Det er av
betydning at anarkismen blei en mektig massebevegelse
blant de fattige bøndene i Andalusia og i Ukraina, men
mislyktes i å oppnå noen som helst anselig suksess blant
de mer framgangsrike bøndene, ja, det var kun frykt for
Durutti og hans militskolonner som tvang vinbøndene i
Aragón til å ty til den kollektivistiske organiseringen som
de spanske anarkistene foretrakk i de tidlige åra av
borgerkrigen.

Anarkistens kult om det naturlige, det spontane og det

individuelle setter vedkommende opp mot hele den høyst
organiserte strukturen i det moderne industrielle og
statsorienterte samfunnet, som marxisten ser på som et
forspill til sin egen Utopi. Til og med anstrengelser for å
omfavne den industrielle verden gjennom doktriner slik
som anarkosyndikalisme har blitt blanda med en motvilje
mot den verdenen, noe som har ført til en mystisk visjon
41
om arbeiderne som moralske fornyere, ja, ikke en gang
syndikalistene kunne forutse med ro i sinnet
videreføringen av noe som minner om industrisamfunnet
slik det eksisterer i dag.

Det er så visst slik at bortsett fra grupper av

industriarbeidere i Paris, Lyon-regionen, Marseilles,
Barcelona og Milano har anarkismens appell alltid vært
sterkest blant nettopp de klassene som forblir stående
utafor den generelle trenden i retning av mekanisering og
konformitet i den industrielle verden. En høy andel av de
hylla anarkistene kommer fra aristokratiet eller
lavadelen; Bakunin, Kropotkin, Cherkesov og Tolstoj i
Russland, og Malatesta og Cafiero i Italia er typiske
eksempler. Andre, slik som Godwin, Domela
Nieuwenhuis og Sébastien Faure, var forhenværende
kontorister eller seminarister. Blant de øvrige har
medlemmer av håndverksklassen – de tradisjonelle
håndverkerne – kanskje vært de viktigste, ja, anarkistiske
militante inkluderer en forbløffende andel skomakere og
trykkere. Til visse tider – i 1890-åra i Frankrike, i 1940-
åra i Storbritannia og i De forente stater, og i 1960-åra
over store deler av vestlige land – har intellektuelle og
kunstnere i opprør mot masseverdier blitt tiltrukket i
betydelige antall. Sist, men ikke minst har anarkister
tendert til å ønske velkommen som naturlige opprørere
de déclassé elementene som Marx forakta mest av alle
fordi de ikke passa inn noe sted i hans behendige sosiale
lagdelingsmønster, og som et resultat av dette har den
42
anarkistiske bevegelsen alltid hatt sine bånd til den
skyggeverdenen der opprør blander seg med kriminalitet,
verdenen til Balzacs Vuatrin og hans originaler i det
virkelige liv.

Disse elementene forener seg hovedsakelig i sin

opposisjon mot den moderne staten og den moderne
kapitalistiske eller kommunistiske økonomien. De
representerer et opprør, ikke nødvendigvis i favør av
fortida, men så visst i favør av et ideal om individuell
frihet som hører til utafor den samtida som de befinner
seg i. Dette faktumet aleine bør få oss til å betrakte
anarkistisk framskrittstro med forsiktighet. Det den
innebærer er så visst ikke framskritt i lys av samfunnet
slik det nå eksisterer. Tvert i mot ser anarkisten for seg
det som på enkelte måter er en tilbaketrekning – en
tilbaketrekning langs forenklingens linjer.

Dette framkommer sjølsagt i hans eller hennes forslag

om sosial rekonstruksjon. Vedkommende søker å bryte
ned, å nå tilbake til røttene, og å basere enhver
organisering som vil kunne være nødvendig på – for å
anvende en av anarkistenes favorittfrase –
”produksjonspunktet.” Oppløsningen av autoritet og
regjeringsmakt, desentraliseringen av ansvar, å skifte ut
stater og liknende monolittiske organisasjoner med en
føderalisme som vil kunne tillate suverenitet å vende
tilbake til samfunnets intime opphavelige enheter – dette
er hva anarkistene på deres ulike måter alle har ønska, og

43
et slikt ønske innebærer nødvendigvis en
forenklingspolitikk. Men vi ville gå glipp av essensen i
den anarkistiske holdningen dersom vi ignorerte det
faktum at trangen til sosial forenkling ikke oppstår ut i
fra noe som helst ønske om samfunnets mer effektive
virkemåte, ei heller helt og holdent ut i fra et ønske om å
eliminere autoritetsorganene som tilintetgjør individuell
frihet, men langt på vei ut i fra en moralsk overbevisning
om dygdene ved et enklere liv.

Det dypt moralistiske elementet innen anarkismen, som

gjør den til så mye mer enn en politisk doktrine, har aldri
blitt utforska på adekvat vis, og dette skyldes delvis
motvilje fra anarkistene sjøl, som har avvist
konvensjonell moralitet, mot å legge vekt på dette
aspektet ved deres egen filosofi. Like fullt er trangen til
enkelhet en del av en asketisk holdning som
gjennomsyrer anarkistisk tenkning. Anarkisten føler ikke
ganske enkelt sinne overfor de velstående, nei, han eller
hun føler sinne mot velstand som sådan, og i
vedkommendes øyne er den rike mann i vel så stor grad
et offer for sin luksus som den fattige mann er for sin
nød. Det å sette alle mennesker i stand til å leve i luksus,
den visjonen som forhekser det nordamerikanske
demokratiet, har aldri appellert til anarkistene. Deres
holdning blei uttrykt av Proudhon da han, i sin La Guerre
et la paix, påpekte skillet mellom fattigsliggjøring og
fattigdom. Fattigsliggjøring er nød; fattigdom er den
tilstanden der et menneske gjennom sitt arbeid skaffer
44
seg det det trenger, og denne tilstanden lovpriser
Proudhon i lyriske termer som den ideelle menneskelige
tilstanden, der vi er mest fri, ja, der vi ved å være herrer
over våre sanser og vår appetitt er best i stand til å
åndeliggjøre våre liv.

Den tilstrekkeligheten som vil tillate mennesker å være

frie – det er grensa for det anarkistiske kravet overfor den
materielle verden. At den ikke bare har vært en teoretisk
grense blir understreka gjennom de usedvanlige
skildringene som Franz Borkenau har gitt av de
andalusiske landsbyene som, ved å ha fordrevet autoritet
i Den spanske borgerkrigens tidlige dager, satte seg fore
å skape det anarkistiske Eden. Med fullt overlegg tok de
sikte på forenklingen av endog det fattigslige livet som
de hadde levd i den ikke regenererte fortida, ved å stenge
kantinene, og i sine planer for utveksling med
nabokommuner bestemte de at de ikke hadde noe som
helst behov for slike uskyldige luksusvarer som kaffe.
Disse mennene var ikke alle sammen fanatiske
anarkistiske apostler, nei, de fleste av dem var
alminnelige landsbyboere som i et historisk øyeblikk var
inspirert av de moralske dimensjonene ved en tro som
lenge hadde gitt dem håp.

Proudhon og landsbyasketene i Andalusia har ikke vært

isolert i bevegelsen som de tilhørte. Gjennom hele den
anarkistiske litteraturen finner man ekko etter deres
forestilling om et samfunn der mennesker, så snart deres

45
enkle behov har blitt tilfredsstilt, vil få fritid til å
kultivere sine sinn og sine holdninger. Kropotkin
inkluderer i Conquest of Bread et kapittel om ”Behovet
for luksus” som ville kunne synes å negere denne
påstanden, men når vi undersøker det finner vi at han ser
luksus, ikke som materiell nytelse, men som ”den høyere
fryden, det høyeste innen menneskets rekkevidde, ved
vitenskap, og spesielt vitenskapelig oppdagelse, og ved
kunst, spesielt kunstnerisk skapelse.” Ved å forenkle
eksistensen slik at slit blir redusert tror anarkisten at
mennesket kan vende sin oppmerksomhet mot slike edle
aktiviteter og oppnå den filosofiske likevekten der døden
opphører å vekke gru. Igjen er det Proudhon som
framstiller visjonen på den mest konsise måten når han, i
De la justice, bemerker at menneskelivet realiseres fullt
ut når det inneholder kjærlighet, arbeid og ”sosial
omgang eller rettferdighet.” ”Dersom disse betingelsene
er oppfylt,” erklærer han, ”er eksistensen full, ja, den er
en fest, en kjærlighetssang, en vedvarende entusiasme, en
endeløs hymne til lykke. Når enn signalet vil kunne gis,
er mennesket rede, for det er alltid i død, som betyr at det
er i live og i kjærlighet.”

Denne digresjonen inn i visjonen om det forenklede liv

vil ha gjort det åpenbart at anarkisten ikke ser framskritt i
lys av en stadig økning hva materiell rikdom og
komplekse levemåter angår, men snarere i lys av
moraliseringen av samfunnet gjennom avskaffelsen av
autoritet, ulikhet og økonomisk utbytting. Så snart dette
46
har blitt oppnådd, vil vi kunne vende tilbake til en
tilstand der naturlige prosesser gjenopptar sin innflytelse
over samfunns og individers liv. Og deretter kan
mennesket utvikle seg indre sett i samsvar med den
ånden som løfter ham eller henne over dyra. Og således
ser vi at Proudhon, i Philosophie du progrés, insisterer på
at tilstedeværelsen av likevekt er det uunngåelige
komplementære sidestykket til universets uendelige
bevegelse. Framskritt er uendelig, men det har ikke noen
målsettinger, ei heller synes det å ha noe som helst mål i
ordets alminnelige forstand; det er en ”ustanselig
metamorfose,” en negasjon av Det absolutte,
”bekreftelsen av universell bevegelse og, som følge av
dette, negasjonen av uforanderlige former og formularer,
av alle doktrinene om evighet, permanens eller
ufeilbarlighet, av all permanent orden, inkludert
universets sådanne, og av ethvert subjekt eller objekt,
åndelig eller transcendentalt, som ikke endrer seg.”
Formularet er nesten herakliteansk; det antyder en strøm
av ustanselig endring snarere enn den dialektiske
fremadretta bevegelsen til hegelianerne og marxistene;
det antyder en verden der historia mister all sin rigiditet i
den gjensidige strømmen av balanserende krefter; det
antyder kontradiksjon som et positivt og produktivt
element, og likevekt som en dynamisk tilstand i en
verden som endrer seg konstant og aldri når
perfeksjonens stillstand fordi det imperfekte er en årsak
til og en konsekvens av dens evigvarende bevegelse.

47
Jeg ville imidlertid framstille anarkismen på feilaktig vis
slik den har framstått i historia dersom jeg avrunda dette
introduksjonskapittelet ved å etterlate inntrykket av at der
er noe i teorien som antyder en passiv aksept av
uunngåelig prosess. Til tross for den vitenskapelige
determinismen som til tider på inkonsekvent vis har
funnet seg veg inn i anarkistens lære, er ingen spesifikk
begivenhet uunngåelig for ham eller henne, og så visst
ingen som helst begivenhet innen menneskesamfunnet.
For vedkommende beveger ikke historia seg, slik den
gjør for marxisten, langs den dialektiske nødvendighetens
stållinjer. Den framkommer ut i fra strid, og menneskelig
strid er produktet av utøvelsen av menneskelig vilje,
basert på gnisten av fri bevissthet inne i mennesket, som
responderer på hvilken som helst impuls – innen
fornuften eller innen naturen – som framprovoserer den
vedvarende trangen til frihet.

Det er bevisstheten om behovet for strid, om å foreta

praktiske steg for å oppnå frigjøringen av samfunnet, som
bringer anarkismen inn i politikkens verden. Her reiser
jeg er kontroversielt spørsmål, siden det er slik at sjøl om
anarkister er av ulike oppfatninger vedrørende taktikken
som skal anvendes for å oppnå sosial forandring, er de
forente i å betrakte seg sjøl som apolitiske eller endog
anti-politiske. De bitreste stridene mellom anarkister og
marxister blei utkjempa rundt spørsmålet om hvorvidt et
egalitært samfunn kunne bli skapt gjennom arbeidernes
politiske partier som tok sikte på å ta over statsapparatet.
48
Anarkistene har alle sammen benekta politisk agering, og
erklært at staten ikke må overtas, men bli avskaffa, ja, at
den sosiale revolusjonen ikke må føre til diktaturet i regi
av noen som helst klasse, endog proletariatet, men til
avskaffelsen av alle klasser.

En slik holdning kan så visst beskrives som anti-politisk,

men akkurat slik som anti-utopier som Brave New World
og 1984 utgjør en del av utopisk litteratur, tilhører
anarkistens anti-politikk en del av politisk historie,
betinga av nettopp de regjeringsinstitusjonene som den
kjemper mot. Uviklingen av anarkismen forløp parallelt
med utviklingen av den sentraliserte staten, og i et
århundre eller mer var anarkismen i varierende grad en
integrert del av det politiske mønsteret i Europa og
Amerika.

Den skarpe forskjellen mellom den anarkistiske

forestillingen om strategi innen en politisk dominert
verden og den til bevegelser som den har konkurrert med,
har delvis sitt opphav i frihetlig individualisme og delvis
i den overbevisningen som vi allerede har påpekt, om at
midler, i det minste i breiere forstand, i dyptgripende
grad påvirker mål. Ved å dele på metaforisk vis Kristus’
påstand om at man ikke kan fordrive djevler ved hjelp av
Beelzebub, betrakter anarkistene alle institusjoner og
partier basert på ideen om å regulere samfunnsendring
ved hjelp av regjeringsmessig agering og
menneskeskapte lover som kontrarevolusjonære. For å

49
bevise dette argumentet peker de på det faktum at alle
revolusjoner som har blitt utført ved hjelp av politiske
midler, har endt i diktaturer, ja, det at man har tydd til
tvang har omforma dem og forrådd det revolusjonære
idealet. Det er av denne grunn at anarkistene ikke bare
avviser politisk agering som sådan, men også angriper
reformisme – ideen om at samfunnet kan forandres
gjennom stykkevise tiltak – og benekter teorien om en
overgangsperiode mellom den kapitalistiske staten og det
anarkistiske samfunn. Det vil så visst kunne være umulig
for samfunnet å bevege seg med et enkelt steg til
komplett frihet, men anarkisten tror at han eller hun ikke
bør akseptere noe mindre som sitt mål, og bør fortsette å
kjempe og anvende enhver svakhet ved det ufrie
samfunnet for å nå vedkommendes ultimative mål.

Anarkistene baserer derfor sin taktikk på teorien om

”direkte aksjon,” og hevder at deres midler essensielt sett
er sosiale og økonomiske. Slike midler omfatter et helt
variert spekter av taktikk – fra generalstreiken og
motstand mot militærtjeneste til dannelsen av
kooperative fellesskap og kredittforbund – som sikter
mot å oppløse den eksisterende ordenen og enten gjøre
forberedelser for den sosiale revolusjonen eller sørge for
at så snart den har begynt vil den ikke skride fram i en
autoritær retning. Men skillet mellom sosioøkonomiske
og politiske midler er faktisk mindre klart definert enn
anarkistene vanligvis framholder, siden en generalstreik
som tar sikte på en endring i samfunnets positive struktur
50
– eller en oppløsning av den strukturen – i virkeligheten
er, som Clausewitz sa om krig, politikk utført med andre
midler, og det samme gjelder for den opprørsånden som i
ulike perioder har blitt fremma av de voldelige
anarkistene og attentatene som blei praktisert av den
terroristiske minoriteten i 1880- og 1890-åra.

Dette definisjonsspørsmålet bør imidlertid ikke tillates å

tilsløre det faktum at der virkelig eksisterer en reell
forskjell mellom anarkistenes direkte aksjon og metodene
til andre venstreorienterte bevegelser. For det som
forener og karakteriserer alle de ulike taktikkene som
anarkistene tar til orde for, uansett hvordan de vil kunne
skilles fra hverandre når det er snakk om vold og ikke-
vold, masseagering og individuell agering, er det faktum
at de er basert på direkte individuelle beslutninger.
Individet tar frivillig del i en generalstreik, og av sin egen
frie vilje blir han eller hun medlem av et fellesskap.
Ingen tvang eller delegering av ansvar finner sted;
individet kommer og går, agerer eller avslår å agere, etter
eget forgodtbefinnende. Det er sant at det anarkistiske
bildet av revolusjonen så visst hyppigst tar form av en
spontan folkereisning, men folket betraktes ikke som en
masse i ordets marxistiske forstand – det blir sett på som
en samling av suverene individer, som hvert enkelt må
foreta sin beslutning om å agere.

Midlene for revolusjonær agering, basert på individets

spontane vilje, har sjølsagt sin parallell i målet om det

51
frie samfunnet, der administreringen av sosiale og
økonomiske anliggender vil bli utført av små lokale og
funksjonelle grupper som krever av individet den
minimale ofringen av suverenitet som er nødvendig for et
liv som har blitt desentralisert, avbyråkratisert og høyst
forenkla. Individer vil faktisk føderere seg i kollektiver
og arbeidersammenslutninger, akkurat slik som disse vil
bli føderert i regionale enheter, og overstyrende
autoriteter vil bli erstatta av koordinerende sekretariater. I
dette nettverket av balanserende interesser, basert på den
naturlige trangen til gjensidig hjelp, vil tvangens kunstige
mønstre bli unødvendige.

Det ekstreme hensynet til det individuelle valgets

suverenitet dominerer ikke bare anarkistiske ideer om
revolusjonær taktikk og samfunnets framtidige struktur;
det forklarer også den anarkistiske avvisningen av så vel
demokrati som autokrati. Ingen forestilling om
anarkismen er fjernere fra sannheten enn den som
betrakter den som en ekstrem form for demokrati.
Demokrati tar til orde for folkets suverenitet. Anarkismen
tar til orde for individets suverenitet. Dette betyr at
anarkister automatisk benekter mange av demokratiets
former og synspunkter. Parlamentariske institusjoner blir
avvist fordi de betyr at individet abdiserer sin suverenitet
ved å overhende den til en representant, og så snart
vedkommende har gjort dette, vil der kunne treffes
beslutninger i hans eller hennes navn som vedkommende
ikke lenger har noen som helst kontroll over. Dette er
52
grunnen til at anarkister betrakter stemmegivning som en
handling som forråder frihet, både symbolsk og faktisk
sett. ”Universell stemmerett er kontrarevolusjonen,”
ropte Proudhon, og ingen av hans etterfølgere har
motsagt ham.

Det er imidlertid slik at den anarkistiske opposisjonen

mot demokrati går dypere enn til en disputt vedrørende
former. Den innebærer en avvisning av ideen om folket
som en enhet atskilt fra individene som utgjør det, og den
innebærer også en benektelse av folkelig regjeringsmakt.
På dette punktet talte Wilde for anarkistene da han sa at:
”Der er ingen nødvendighet av å separere monarkiet fra
mobben; all autoritet er like dårlig.” Anarkisten avviser
spesielt majoritetens rett til å påtvinge minoriteten sin
vilje. Rett ligger ikke i antall, men i fornuft; rettferdighet
er ikke å finne i tellingen av hoder, men i friheten i
menneskers hjerter. ”Der finnes kun én makt,” sa
Godwin, ”som jeg kan vise hjertelig lydighet overfor, og
det er beslutningen fra min egen forståelse, altså min
egen samvittighets diktat.” Og Proudhon tenkte på
demokratier så vel som på keiser Napoleon III da han på
stolt vis erklærte at: ”Den som nå enn legger sin hand på
meg for å styre meg, er en usurpator og en tyrann, og jeg
erklærer ham for å være min fiende!”

I virkeligheten er anarkismens ideal, langt fra å være et

demokrati brakt til sin ytterste logiske konsekvens, langt
nærmere at universalisert og reint aristokrati. Historias

53
spiral har her dreid helt rundt, og der hvor aristokratiet –
på sitt høyeste punkt i den rabelaisiske visjonen i
Abbediet i Thelème – tok til orde for adelige menneskers
frihet, har anarkismen alltid erklært frie menneskers
adelige karakter. I den ultimative anarkistiske visjonen
står disse frie menneskene som guder og konger, ja, en
generasjon av fyrster, som Shelley har beskrevet dem
som:

”The loathsome mask has fallen, the man remains

Sceptreless, free, uncircumscribed, but man

Equal, unclassed, tribeless, and nationless,

Exempt from awe, worship, degree, the king

Over himself; just, gentle, wise, but man

Passionless? – no, yet free from guilt or pain,

Which were, for his will made or suffered them,

Nor yet exempt, though ruling them like slaves,

From chance, and death, and mutability,

The clogs of that which else might oversoar

The loftiest star of unascended heaven

Pinnacled deep in the intense inane.”

54
Men det er den anarkistiske visjonen om mennesket i en
verden som fremdeles ligger utafor historia og utafor
tida. Nå vil vi vende oppmerksomheten mot det noe
annerledes bildet av anarkismen slik som historia så langt
innbefatter den.

55
 Del I

Ideen
Kapittel II

Familiegreinen

ANARKISMEN er et credo inspirert og hjemsøkt av

paradokser, og det er således slik at mens dens
talspersoner teoretisk sett avviser tradisjon, er de like
fullt svært opptatt av deres doktrines avstamning. Dette
hensynet har sitt utspring i den troen at anarkismen er en
manifestasjon på en naturlig menneskelig trang, og at det
er tendensen til å skape autoritære institusjoner som
utgjør den forbigående avsporingen. Dersom man
aksepterer dette synet, kan anarkismen ikke ganske
enkelt være et fenomen i samtida; det aspektet ved den
som vi oppfatter i historia, er ganske enkelt én
metamorfose ved et element som er konstant i samfunnet.
Det er sporingen av dette konstante, men unnvikende
elementet som anarkistiske historikere, slik som Peter
Kropotkin, Max Nettlau og Rudolf Rocker, for en stor del
har via seg til.

Den familiegreinen som disse forfatterne har kultivert på

en så omhyggelig måte, er så visst en strålende vekst, og i

56
skyggen av den støter man på noen forbløffende forfedre.
Kropotkin var kanskje den mest ekstreme av alle de
anarkistiske genealogene, for han søkte sitt credos
virkelige opprinnelse, ikke blant individuelle tenkere,
men blant de anonyme folkemassene. ”Anarkismen,”
erklærte han, ”hadde sitt opphav blant folket, og den vil
bevare sin vitalitet og kreative kraft så lenge den forblir
værende en folkebevegelse.”

I Modern Science and Anarchism blir denne troen

utarbeida i historiske termer. ”Gjennom alle tider,”
hevder Kropotkin i denne boka, ”har to tankestrømninger
vært i konflikt med hverandre midt i
menneskesamfunna.” Disse er på den ene side tendensen
til ”gjensidig hjelp,” eksemplifisert ved stammesedvaner,
landsbyfellesskap, middelalderlaug og faktisk ved alle
institusjoner som ”ikke har blitt utvikla og utarbeida
gjennom lovgivning, men gjennom massenes kreative
ånd,” og på den annen side den autoritære strømningen
som begynner med ”magien, sjamanene, trollmennene,
regnmakerne, oraklene og prestene” og fortsetter med å
inkludere de som nedtegner lover og ”sjefene for
militære gjenger.” ”Det er opplagt,” konkluderte
Kropotkin på dogmatisk vis, ”at anarki representerer den
første av disse strømningene… Vi kan derfor si at
gjennom alle tider har der vært anarkister og
statstilhengere.” Andre steder framholder Kropotkin at
anarkismens røtter er å finne i ”den fjerneste
steinalderoldtida,” og fra dette høyst personlige synet på
57
forhistoria fortsetter han med å gå gjennom hele spekteret
av opprørske bevegelser til de tidlige engelske
fagforeningene, og når i siste instans den konklusjon at
”disse er de sentrale anarkistiske strømningene som vi
kjenner til i historia.”

Parallelt med Kropotkins søken etter en ikke navngitt og

uartikulert folkets anarkisme går søkenen til andre av
bevegelsens historikere etter anarkistiske elementer i
tankene til fortidas filosofer og forfattere. Lao-Tsu,
Aristippus og Zenon, Étienne de la Boëtie, Fénelon og
Diderot blir rekruttert på denne måten, og den frydefulle
ridderlige utopien i Abbediet i Thelème slipper inn
Rabelais på bakgrunn av hans frihetlige motto, ”Gjør hva
du vil!” Religiøse bevegelser slik som anabaptistene,
husittene, doukoborene og essenerne gjør man krav på en
masse, og den franske tolstojaneren Lechartier har på
ingen måte vært aleine om å erklære at ”anarkiets sanne
grunnlegger var Jesus Kristus og… det første anarkistiske
samfunn var apostlenes sådanne.” To nylige anarkistiske
historikere, Alain Sergent og Claude Harmel, har
oppdaga den første anarkisten i Jean Meslier, det syttende
århundres sjelesørger i Étrepigny, hvis nag overfor sin
tids geistlige og sivile autoriteter blei til et stort
testamente som han overlot til sine rurale medborgere
(det blei snappa opp etter hans død av kirkeautoritetene
og nådde aldri bøndene som det var ment for) og der han
fordømte autoritet av ethvert slag og tok til orde for et
landsens samfunn basert på vennskap mellom
58
bondefellesskap. Og den amerikanske professoren James
A. Preu beviste nylig til sin egen tilfredsstillelse at
essensen i Godwins Political Justice – og dermed
implisitt all anarkistisk tenkning – er å finne i bok IV av
Gullivers reiser, ja, han er ikke den første forfatteren som
har gjenkjent i toryen Dean en av anarkismens forfedre i
forkledning.

Røttene til denne spredende genealogiske greinen er

imidlertid altfor svake for de sidegreinene som de er
forventa å bære. Til og med et overflatisk studium av de
forfatterne som man tar til inntekt for saken, viser at det
som så ofte har blitt framstilt som anarkismens
forhistorie snarere er en mytologi skapt for å gi autoritet
til en bevegelse og dens teorier mye på samme måte som
en primitiv klan eller stamme skaper sine totemiske
myter for å gi autoritet til tradisjon eller tabuer. Det blir
støtta gjennom at man ikke innser at sjøl om opprør og
ønsket om frihet begge deler er eldgamle elementer innen
menneskesamfunnet, endrer de sine former i samsvar
med historiske situasjoner i endring. Dersom vi for
eksempel tar for oss slike store typiske opprørere i den
klassiske antikken som Brutus og Spartacus, innser vi at
hver enkelt av disse mennene streba oppriktig for sin
egen idé om frihet, men allikevel ville verken Brutus,
som kjempa for interessene til et patrisisk oligarki mot
trusselen om diktatur, eller Spartacus, som søkte å
frigjøre slavene slik at de kunne gjenoppta sine avbrutte
liv i sine egne land, har delt eller forstått de spesielle
59
forestillingene om økonomisk likhet og klasseløs frihet
som det nittende århundres anarkister utvikla som en
reaksjon mot en stadig mer sentralisert og mekanisert
kapitalistisk stat.

Generelt sett har de anarkistiske historikerne forveksla

visse holdninger som ligger i anarkismens kjerne – tro på
menneskets essensielle anstendighet, et ønske om
individuell frihet, en intoleranse overfor dominasjon –
med anarkismen som en bevegelse og et credo som
dukker opp på et visst tidspunkt i historia og som har
spesifikke teorier, mål og metoder. Kjerneholdningene
kan så visst bli funnet som et ekko tilbake gjennom
historia i hvert fall til antikkens grekere. Men anarkismen
som en utvikla, artikulert og klart identifiserbar trend
dukker først opp i den moderne tidsalder prega av
bevisste sosiale og politiske revolusjoner.

Dens særegne kombinasjon av moralske visjoner og en

radikal kritikk av samfunnet begynner først å dukke opp i
en synlig form etter middelalderordenens kollaps. Denne
kollapsen skulle på den ene side komme til å føre til
framveksten av nasjonalisme og den moderne
sentraliserte staten, men på den andre side til framveksten
av en revolusjonær trend som tidlig begynte å utvikle de
autoritære og frihetlige strømningene som blei modna i
løpet av det nittende århundre i konflikten mellom
marxismen og anarkismen.

60
Akkurat slik som den store oppløsningen av
middelaldersamfunnet antok geistlige, sosiale og
politiske former, som er svært vanskelige å nøste opp,
beholdt revoltbevegelsene inntil utgangen av det syttende
århundre et liknende tredelt aspekt. Den ekstreme
kritikken av samfunnet i løpet av denne perioden kom
ikke til uttrykk fra humanister, men fra
fundamentalistiske religiøse dissentere, som angrep både
kirka og de rådende systemene for autoritet og
eiendomsbesittelse på grunnlag av en bokstavelig
fortolkning av Bibelen. Inneforstått i deres krav var en
lengten etter en tilbakevending til den naturlige
rettferdigheten i Edens hage. Hvorvidt den lyssky presten
John Ball faktisk resiterte den eller ei, er den berømte
kupletten –

”When Adam delved and Eve span

Who was then the gentleman?”

symptomatisk for en higen etter en tapt enkelhet som

fremdeles, nesten tre hundre år seinere, dukka opp som et
ekko i pamflettene under Commonwealth-perioden.

Krava fra bøndene som revolterte i England i det

fjortende århundre og i Tyskland i løpet av det tidlige
sekstende århundre, var ikke i seg sjøl revolusjonære. De
misfornøyde ønska seg en slutt på pålegga fra
geistligheten og godsherrene, ja, de ønska seg først og
61
fremst den endelige tilintetgjøringen av den avfeldige
livegenskapsinstitusjonen. Men få av dem gikk lenger
enn til slike enkle reformistiske krav, og en naiv tro på
visse aspekter ved føydalismen blei vist gjennom den
tilliten som de engelske bøndene viste overfor løftene fra
kong Richard II endog etter at kongsmakta hadde tatt
deres leder Wat Tyler av dage. Man kan sammenlikne
deres holdning med den til de analfabetiske russerne som
marsjerte bak Fader Gapon til vinterpalasset i 1905, i det
tragisk tåpelige håpet om at de ikke ville møte kulene
som faktisk venta på dem, men tsarens forståelsesfulle
medfølelse, en tsar som var en symbolsk far i deres
fremdeles halvføydale verden.

Det var allikevel slik at blant lederne for de engelske og

de tyske bøndene dukka der opp de første tegna på den
slags samfunnskritikk som skulle komme til å ende i
anarkisme. Fragmentet fra John Balls tale som Froissart
har bevart – nesten alt vi vet om meningene til den
agitatoren hvis nærvær bare halvveis viser seg i det
dunkle middelalderlyset – angriper både eiendom og
autoritet og innebærer et bindeledd mellom dem som
forespeiler argumentene som blei utvikla av det nittende
århundres anarkister.

”Ting kan ikke gå bra i England, ei heller vil de noensinne gjøre så,
før alle varer blir tilgjengelige for hele fellesskapet, og før der verken
vil være livegne eller godsherrer, og vi skal bli like. Av hvilken
grunn har de, som vi kaller godsherrer, tatt innersvingen på oss?
Hvordan gjorde de seg fortjente til dette? Hvorfor holder de oss i

62
trelldom? Dersom vi alle sammen stammer fra én far og én mor,
Adam og Eva, hvordan kan de hevde eller bevise at de er mer herrer
enn oss sjøl? Kanskje bortsett fra at de får oss til å arbeide og
produsere slik at de kan forbruke!”

Tonen i denne talen synes å være autentisk, sjøl om

kronikøren tilspissa detaljene, ja, den har den særegne
blandingen av religiøs opphøyelse og sosial fordømmelse
som vi blir kjent med etter hvert som Reformasjonen
utvikler seg til sine mer radikale former. Men sjøl om
Ball fordømmer privateiendom og krever likhet, virker
det ikke som om han foretar en spesifikk avvisning av
regjeringsmakt som sådan. Og i lang tid ser vi at krav om
egalitær kommunisme dukker opp innen det som forblir
et autoritært rammeverk. Den første litterære
presentasjonen av et ideelt egalitært samfunn, Sir
Thomas Mores Utopia (1516), blir styrt av en autoritet
som blir valgt på komplisert vis og som pålegger
usedvanlig strenge regler på individuell atferd. Og sjøl
om der har blitt gjort forsøk på å oppdage anarkistiske
elementer i det tyske bondeopprøret, anført av Thomas
Münzer, og i det anabaptistiske kollektivet i Münster,
synes disse bevegelsenes praksis i hvert enkelt tilfelle å
negere de anti-autoritære holdningene som blir antyda i
utsagna fra enkelte av deres ledere. Münzer, for
eksempel, fordømte autoritet, men kom ikke med noen
som helst konkrete forslag til en samfunnsform som ville
kunne klare seg uten den, og da han forsøkte å etablere

63
sitt ideelle samvelde i Mülhausen, var det faktisk intet
som minna om et anarkistisk samfunn som dukka opp.
Engels har oppsummert situasjonen på en sært så klar
måte i Den tyske bondekrigen:

”Kommunisme vedrørende alle besittelser, universell og lik

arbeidsplikt, og avskaffelsen av all autoritet blei proklamert. I
virkeligheten forblei Mülhausen værende en republikansk imperial
by med en noe demokratisk konstitusjon, med et senat valgt gjennom
allmenn stemmerett og under et forums kontroll, og med en
improvisert forsørgelse av de fattige i all hast. Den sosiale endringen,
som i så stor grad vakte gru hos den kontemporære protestantiske
middelklassen, gikk i virkeligheten aldri lenger enn til et svakt og
ubevisst forsøk på å etablere på prematurt vis en seinere periodes
borgerlige samfunn.”

Når det gjelder anabaptistene blei deres fordømmelser av

jordisk autoritet negert gjennom deres teokratiske
tilbøyeligheter, og der er lite som vitner om en genuin
frihetlig tendens i forsøket på å innføre kommunisme
med tvang i Münster, eller i forvisningen fra byen av de
som nekta å bli anabaptister, eller i den puritanske
ikonoklasmen som førte til ødeleggelsen av manuskripter
og musikkinstrumenter. Ei lita gruppe anabaptistiske
helgener synes å ha utøvd en heller skånselløs autoritet
under mesteparten av Münster-kollektivets stormfulle
historie, og til slutt blei Jan fra Leyden ikke bare den
åndelige lederen, men også den verdslige herskeren i
byen, ved å hevde at han var konge av Jorda,

64
forutbestemt til å lede an for Det femte monarkiet som
ville forberede Jesus’ tilbakekomst.

Det som synes å ha mangla innen disse bevegelsene, sett

fra et anarkistisk ståsted, var det elementet av
individualisme som ville ha balansert deres egalitære
holdninger. Det å riste av seg middelaldertendensen til å
se mennesket som et medlem av et fellesskap ordinert av
gud var en langsom prosess, og kanskje langsomst av alt
blant landarbeider- og håndverksklassene – som var
vandt til et fellesskapsorientert laug- og landsbyliv – og
som bondeopprøra og den anabaptistiske bevegelsen for
det meste var basert på. Her begår de anarkistiske
historiografene det feiltrinn at de formoder at det
primitive middelalderske folkefellesskapet, basert på
gjensidig hjelp og av en grovt sett egalitær karakter, også
er individualistisk, for det er sjølsagt slik at det er
omvendt, ved at det holder fast ved et tradisjonelt
mønster der konformitet blir forventa og man bærer nag
til det eksepsjonelle.

Den individualistiske tendensen i Europa etter

Middelalderen dukker først opp blant de kultiverte
klassene i de italienske byene i løpet av det såkalte
quattrocento, ja, den dukker opp som en
personlighetskult som ikke har noe som helst med ideene
om sosial reform å gjøre, og den fører like ofte til
despotens stolthet som til ønsket om den humanistiske
lærdes mangesidige sjølrealisering. Men den skaper en

65
interesse for mennesket som et individ snarere enn som et
blott medlem av samfunnsordenen, ja, fra Dantes tid
gjennomsyrer den det sørlige Europas litteratur, og fra
Chauser den i England, før den fører til slike
individualistiske litterære former som det elizabethanske
dramaet, biografien og sjølbiografien og til sjuende og
sist romanen, som alt sammen er basert på den stadig
dypere interessen for menneskets følelsesmessige og
psykologiske natur definert opp mot, snarere enn i, dets
sosiale bakgrunn.

Parallelt med denne sekulære opphøyelsen av individet

kulminerer de seinere stadiene av Reformasjonen i en
religiøs radikalisme som går lenger enn slike
tusenårsrikebevegelser som anabaptistene og som,
spesielt blant kvekerne, utvikler et personlig orientert syn
på religion, ved at man avviser organiserte former, og
baserer seg på ideen om det ”indre lyset” eller, som
George Fox kalte det, ”guds lys inne i ethvert menneske,”
en idé som minner om Tolstojs og ikke er langt fra
enkelte anarkistiske forestillinger om immanent
rettferdighet.

Disse sekulære og religiøse tendensene hjalp alle

sammen til å drive det syttende århundre i retning av en
stadig dypere bevissthet om verdien av individuell frihet.
Og det var i løpet av den engelske borgerkrigen at denne
tendensen produsert den tidligste gjenkjennelige
anarkistiske bevegelsen.

66
Mennene som utkjempa borgerkrigen var – på begge
sider – på mer gjennomgripende vis arvingene etter
renessanseindividualismen enn man vanligvis erkjenner,
ja, der finnes kanskje ikke noe mer storslagent eksempel
på den barokke personlighetskulten enn Miltons Satan. I
en annen retning viser framveksten av de uavhengige i
opposisjon mot kalvinistene den økende dreiningen i
retning av en vektlegging av personlig samvittighet som
en retningsgiver for religiøse og moralske valg, og her
igjen, i Aeropagitica, trakk Milton en konklusjon som er
mer frihetlig enn liberal. Økonomiske og sosiale
endringer, framveksten av den tidlige kapitalismen og
konsolideringen av landeierklassen pekte alt sammen i
den samme retningen, og til sammen produserte det den
tilstanden av ekstrem politisk spenning som førte
gjennom opprør til det første moderne revolusjonære
diktaturet – Cromwells prototyp på den totalitære staten –
men også til dens motsetning.

For nettopp den individualismen som slynga

middelklassene ut i en strid for dannelsen av et
klasseoligarki, tilslørt av demokratiske uttalelser,
resulterte blant de lavere klassene i framveksten av to
radikale bevegelser. Den største var den til Levellers,
chartismens forfedre og tilhengere av allmenn
stemmerett. Sjøl om enkelte av dem, slik som Walwyn,
foreslo fellesskapsbasert eiendom, dreide deres generelle
krav seg om politisk snarere enn økonomisk likhet, og
om en demokratisk konstitusjon som ville fjerne
67
privilegiene som de høyerestående offiserene innen The
New Model Army hadde tilrana seg. Som en underlig
forespeiling av det franske revolusjonære spøkelset
stigmatiserte én cromwelliansk pamflettforfatter
Levellers som ”sveitsifiserende anarkister.” Men det var
ikke Levellers som representerte den virkelig anarkistiske
fløyen av den engelske revolusjonære bevegelsen i det
syttende århundre. Det var snarere den kortvarige gruppa
hvis særegne form for sosial protest ga dem navnet
Diggers.

Levellers hadde sin opprinnelse hovedsakelig i de lavere

rekkene av The New Model Army, som ønska sin andel i
styret av landet som de hadde kjempa for å frigjøre fra
regelen om kongers guddommelige rett. Diggers var på
den annen side for det meste fattige menn, ofre for den
økonomiske resesjonen som fulgte med borgerkrigen, og
deres krav var hovedsakelig sosiale og økonomiske. De
så det slik at de hadde blitt rana av de som forblei rike,
og altså ikke bare frarøva politiske rettigheter, men endog
den elementære retten til midlene for å overleve. Deres
protest var et rop om sult, og deres ledere, Gerrard
Winstanley og William Everard, hadde begge to lidd
under datidas omstendigheter. Winstanley var en
forhenværende Lancashire-silkehandler som hadde
kommet til London, etablert seg innen
kledesvarehandelen, og hadde blitt ruinert av resesjonen.
”Jeg blei slått ut av både eiendom og yrke, og tvunget til
å akseptere velviljen fra venner som ga meg kreditt, for
68
så å leve et landsens liv.” Everard var en gammel soldat
fra borgerkrigen som hadde blitt dimittert for å ha spredd
Leveller-propaganda.

Diggers begynte med teori i 1648, og skred fram til

handling i 1649. Winstanleys tidlige pamflett, Truth
Lifting Up Its Head Above Scandals, etablerte
bevegelsens filosofiske basis som en rasjonalistisk sådan.
Etter Winstanleys oppfatning var gud intet annet enn
”den ufattelige ånd, fornuften.” Hvor er den fornuften å
finne?” spør han. ”Den holder til i enhver skapning, i
henhold til skapningens karakter og væren, men først og
fremst i mennesket. Derfor blir mennesket kalt en
rasjonell skapning… ”Dette,” fortsetter han i en
interessant forespeiling av Tolstoj, ”er guds kongedømme
inne i mennesket.”

Ut i fra denne nesten panteistiske forestillingen om gud

som immanent fornuft oppstår der en teori om framferd
som antyder at dersom mennesket agerer i samsvar med
sin egen rasjonelle natur, vil det oppfylle sin plikt som et
sosialt vesen.

”La fornuften styre mennesket og det våger ikke å forgripe seg på

sine medskapninger, men vil gjøre slik han eller hun ønsker at andre
skal gjøre mot dem. For fornuften forteller ham eller henne at
dersom din nabo er sulten og naken i dag så fø og kle vedkommende,
da det vil kunne gjelde deg i morgen og da vil han eller hun være
rede til å hjelpe deg.”

69
Dette er tett opp til bokstavelig kristendom, men det er
like tett opp til Kropotkins syn på motivasjonen til
gjensidig hjelp, og i sin mest radikale pamflett, The New
Law of Righteousness, kommer Winstanley med en rekke
proposisjoner som forsterker de anarkistiske elementene i
hans tenkning.

Ved å sidestille Kristus med ”den universelle frihet”

begynner han med et utsagn om autoritetens
korrumperende karakter, og her kritiserer han ikke bare
politisk makt, men også herrens økonomiske makt over
sin tjener og farens familiære makt over barnet og
ektemannens makt over kona.

”Enhver som får en autoritet i sine hender, tyranniserer over andre,

slik som mange ektemenn, foreldre, herrer, magistrater som lever i
henhold til kjødets lyster oppfører seg som undertrykkende herrer
over de som er under dem, uten å vite at deres koner, barn, tjenere og
undersåtter er deres medskapninger, og har det samme privilegiet til
å ta del i frihetens velsignelser.”

Men det ”samme privilegiet til å ta del i frihetens

velsignelser” er ikke et abstrakt privilegium. Det å erobre
det er knytta til et angrep på eiendomsrettigheter, og her
legger Winstanley vekt på den nære forbindelsen mellom
økonomisk og politisk makt.

”Og la mennesker si hva de vil, så lenge de som kaller landet for sitt
er herskere, ved å opprettholde denne bestemte eiendomsrelasjonen
mellom mitt og ditt, vil allmennheten aldri få sin frihet, ei heller vil

70
landet bli befridd fra problemer, undertrykkelse og klager, og av
denne grunn blir skaperen av alle ting kontinuerlig provosert.”

Om Winstanleys kritikk av samfunnet slik han ser det på

dette avgjørende tidspunktet i hans karriere ender i en
frihetlig avvisning av både autoritet og eiendom,
legemliggjør hans visjon om den type egalitært samfunn
som han ville like å skape, mange trekk ved
idealsamfunnet slik anarkistene så det for seg to
århundrer seinere.

”Når denne universelle loven om rimelighet vokser fram i hver

eneste mann og kvinne, skal ingen gjøre krav på noen som helst
skapning og si at, dette er mitt og det er ditt. Dette er mitt arbeid og
det er ditt. Men alle og enhver skal bruke sine hender til å pløye
jorda og avle kveg, og jordas velsignelse skal være felles for alle, ja,
når en mann har behov for korn eller kveg, la han hente det fra det
nærmeste lageret han kommer over. Der skal ikke være noe kjøp og
salg, ingen messer og markeder, men hele jorda skal være ethvert
menneskes felles skatt, for jorda er herrens… Når et menneske har
mat, drikke og klær, har det nok. Og alle skal på lystig vis anvende
sine hender for å lage de tingene som trengs, og den ene skal hjelpe
den andre. Der skal ikke være noen herrer over andre, men alle og
enhver skal være sin egen herre, underordna loven om rettferdighet,
fornuft og rimelighet, som skal bo og herske i ham, som er Herren.”

Arbeid utført i fellesskap og dets produkter delt likt;

ingen herskere, og mennesker som ever fredelig med
hverandre i henhold til deres egen samvittighets

71
tilskyndelser; handelsvirksomhet avskaffa og i dets sted
settes åpne lagerhus – alt sammen lyder som en primitiv
skisse av Kropotkins anarko-kommunistiske samfunn, og
skissa gis en siste finpuss som gjør den gjenkjennelig lik
når vi ser at Winstanley forespeiler hele linja av frihetlige
tenkere ved å fordømme straff og hevde at forbrytelse
oppstår som følge av økonomisk ulikhet.

”For det er sikkert at denne bestemte eiendomsretten til mitt og ditt

har påført folk all den elendigheten som finnes. For det første har
den fått folk til å stjele fra hverandre. For det andre har den lagd
lover for å henge de som stjal. Den frister folk til å begå en ond
handling og deretter dreper den dem for å ha gjort det. La alle
bedømme om dette ikke er den store djevelen.”

Winstanley insisterer på at den eneste måten å få slutt på

sosial urettferdighet på, er at folket sjøl agerer, og han
snakker med apokalyptisk glød om de fattiges rolle når
det gjelder å fornye verden. ”Faderen løfter nå et folk opp
til seg sjøl ut av det støvet som hjemsøker det laveste og
mest forakta sjikt av folket… I disse og fra disse skal vi
se at loven om rettferdighet først bryter fram.” Folket
burde agere, hevder Winstanley, ved å ta beslag i og
drive jorda, som representerer hovedkilden til rikdom.
Han tenker ikke at det er nødvendig med rå makt å
beslaglegge eiendommene til rike menn. De fattige kan
slå seg ned på allmenningene og i ødemarka (som han
anslår til å utgjøre to tredeler av landet) og drive jorda i
fellesskap. Ut i fra deres eksempel kan mennesker lære
72
dydene ved et kollektivt liv, og jorda blir en ”felles skatt”
som sørger for alles rikelige tilgang på alt man trenger.
De beste sidene av The New Law of Righteousness løfter
seg opp til et nivå prega av profetisk glød.

”Og når Herren faktisk viser meg stedet og måten, hvordan han vil
ha oss som blir kalt allmennheten til å gjødsle og bearbeide den
felles jorda, vil jeg gå fram og erklære det med min handling, å spise
mitt brød som jeg sjøl har svetta for, uten verken å hyre ut meg sjøl
eller hyre inn andre, og betrakte jorda like mye som min som en
annens.”

Herren forsinka ikke det hele. The New Law of

Righteousness utkom i januar, 1649, og tidlig i april
initierte Winstanley og hans medsammensvorne sin
direkte aksjonskampanje ved å ta seg fram til St.
George’s Hill, i nærheten av Walton-on-Thames, der de
begynte å pløye ødemarka og å så hvete, pastinakk,
gulrøtter og bønner. De talte alt i alt mellom tretti og førti
mennesker, og Winstanley inviterte de lokale
landarbeiderne til å slutte seg til dem, ved å spå at innen
kort tid ville deres antall øke til fem tusen. Men Diggers-
bevegelsen synes å ha vekka liten sympati endog blant
deres fattige naboer, og en stor del fiendtlighet blant den
lokale geistligheten og jordeierne. De blei banka opp av
innleide hooligans og bøtelagt av magistratene, deres
kveg blei drevet bort, deres spirer blei luka opp, og deres
provisoriske hytter brent ned; de blei innkalt til general
Fairfax, som ikke lyktes i å intimidere dem, og tropper av
73
soldater blei sendt for å undersøke dem, men blei trukket
tilbake da en rekke av dem viste tydelig interesse for
Diggers-doktrinen. Gjennom alle disse vanskelige
månedene nekta Winstanley og hans tilhengere å bli
provosert til den volden som de avskydde. Deres
pamfletter utkom i tur og orden i løpet av 1649, fulle av
rettskafne klagemål mot en verden som nekta å
anerkjenne dem, ja, de sendte endog ut apostler på
landsbygda, som ga støtet til okkupasjon av ødemark på
flere steder i omegnen og endog så langt borte som i
Gloucestershire.

Men ikke engang utholdenhet blant Diggers-

medlemmene kunne stå opp mot ubarmhjertig
forfølgelse. I mars, 1650 forlot bosetterne St. George’s
Hill og ga opp sitt forsøk på å vinne England over til
agrarkommunisme gjennom eksempelets makt. De andre
koloniene var heller kortlivede, og som bevegelse hadde
Diggers forsvunnet innen utgangen av 1650.

For en liten stund fortsatte Winstanley å spre sine ideer,

nå helt og holdent ved hjelp av litterære midler, og i 1652
tok han sikte på den mest usannsynlige omvendte av alle
ved å rette sitt siste og lengste verk – The Law of
Freedom in a Platform, or True Magistracy Restored –
til Cromwell. Den relative moderasjonen i denne
pamfletten antyder at Winstanley’s entusiasme og hans
ekstreme synspunkter begge deler hadde blitt tappa
gjennom erfaringen på St. George’s Hill. For sjøl om han

74
fortsetter å ta til orde for komplett kommunisme, legger
han fram en politisk plan som ikke er stort annerledes
enn den til de ekstreme Levellers, ved å ta til orde for
årlige parlamenter og ta høyde for ulike typer offiserer og
oppsynsmenn, introdusere tvungent arbeid og endog gå
inn for dødsstraff for visse forbrytelser mot fellesskapet.
The Law of Freedom vekka liten oppmerksomhet, og
etter å ha publisert den trakk Winstanley seg tilbake til en
tilstand som er så obskur at det ikke engang er kjent når
og hvor han døde.

Digger-bevegelsen etterlot ingen arv til seinere sosiale og

politiske bevegelser, sjøl om den vil ha kunnet influert
kvekerne, som enkelte av dens tilhengere blei trukket
mot. Ja, så fullstendig blei den glemt at ikke engang
William Godwin, da han skreiv sin History of the
Commonwealth, virker å ha innsett hvor lik Digger-
doktrinen var i forhold til den som han sjøl utvikla i
Political Justice. Først mot slutten av det nittende
århundre blei Winstanleys betydning som en forløper for
moderne sosiale ideologier anerkjent, og deretter forsøkte
enkelte av marxistene, på bakgrunn av hans
kommunistiske ideer, å påberope seg ham som sin
stamfar. Men der er intet marxistisk ved det
bondeparadiset som Winstanley ser for seg i The New
Law of Righteousness. Dets kommunisme er helt og
holdent frihetlig, og anstrengelsen fra Winstanley og
hans venner for å leve ut sine prinsipper på St. George’s

75
Hill står som begynnelsen på den anarkistiske tradisjonen
med direkte aksjon.

Ingen hendelse eller bevegelse verken i Den amerikanske

eller i Den franske revolusjon presenterte en så profetisk
miniatyrutgave av den anarkistiske framtida som den
Diggers-bevegelsen skapte i 1648 og 1649. Det nittende
århundre både i De forente stater og Frankrike skulle
komme til å bli rike på varieteter av anarkistisk tenkning
og gjerninger, men manifestasjoner på denne tendensen i
de store revolusjonene i det attende århundre var
impulsive og ufullstendige.

Enkelte anarkister har sett et anarkistisk element i

demokratiet til Thomas Jefferson, men samtidig som han
og mange av hans tilhengere, særlig Joel Barlow,
beundra Godwins Political Justice, er der lite i hans
skrifter som vitner om at han aksepterte Godwins
synspunkter i deres ekstremitet, eller at han noensinne
var noe mer enn en motstander av overdreven
regjeringsmakt. Da han kom med sitt berømte utsagn –
”Den regjeringa er best som regjerer minst” – avviste han
ikke autoritet. Han tenkte tvert i mot at den kunne gjøres
harmløs dersom folket samarbeida på gjennomgripende
vis i dens virkemåte.

”Innflytelsen over regjeringsmakta må deles blant folket. Dersom

hvert enkelt individ som utgjør deres masse deltar i den ultimative
autoriteten, vil regjeringsmakta vært trygg, fordi korrumperingen av
hele massen vil overstige hvilke som helst rikdomsressurser.”

76
Slike avsnitt gjør det klart at Jefferson skua etter et
system basert på universell stemmerett der folket så langt
som mulig ville være herskerne – en tilstand som står i et
like sterkt motsetningsforhold til anarkistiske ideer som
enhver annen type autoritet. Og mens han snakka om ”et
lite opprør nå og da” som ”en god ting og like nødvendig
i den politiske verden som stormer i den fysiske
sådanne,” så han åpenbart dette som et korrektiv snarere
enn som en revolusjonær kraft. ”Det forhindrer at
regjeringsmakta degenererer og gir næring til en generell
oppmerksomhet rundt offentlige anliggender.”

Det er så visst slik at hele Jeffersons karriere, som en

ekspansjonistisk president, som en slaveholdende
virginsk gentleman, og som en politisk leder som var
ekspert på kompromisser, forsterker den autoritære
undertonen i hans skrivning, og taler sterkt mot hans krav
på en plass i samlingen av anarkistiske forfedre.

Et mer genuint krav kan legges fram på vegne av Thomas

Paine, hvis liv gjorde ham til personifiseringen av de
felles idealene som forbandt de britiske, amerikanske og
franske revolusjonære bevegelsene mot slutten av det
attende århundre. Paines ekstreme mistro til
regjeringsmakt influerte utvilsomt Godwin, som hadde en
forbindelse til ham i løpet av de avgjørende åra fra 1789
til 1792, og hans drøftinger av dens feil og mangler blei
faktisk, i form av sitater, en del av det litterære
77
byggverket i Political Justice. Paine var en av dem som
tenkte at regjeringsmakt så visst var en nødvendighet,
men en høyst ubehagelig sådan, som har blitt påført oss
som følge av korrumperingen av menneskets
opprinnelige uskyldighet. Ved begynnelsen av Den
amerikanske uavhengighetskrigen, i den historiske
pamfletten Common Sense, trakk han opp et skille
mellom samfunn og regjeringsmakt som brakte ham nær
synspunktet som seinere blei etablert av Godwin.

”Enkelte forfattere har blanda sammen samfunn og regjeringsmakt i

den grad at de ikke etterlater noe som helst skille mellom dem, mens
de ikke bare er forskjellige fra hverandre, men også har ulikt opphav.
Samfunnet blir produsert av våre behov, og regjeringsmakt av vår
forskrudde karakter; det førstnevnte fremmer vår lykke på en positiv
måte ved å forene våre lidenskaper, den sistnevnte fremmer den på
en negativ måte ved å tøyle våre lyter. Det ene oppmuntrer til
samkvem, den andre skaper skillelinjer. Det første er en beskytter,
den andre er en straffer.

Samfunn i enhver tilstand er en velsignelse, men regjeringsmakt

endog i dens beste tilstand er ikke annet enn et nødvendig onde, og i
dens verste tilstand er den et utålelig sådant, for når vi lider eller blir
eksponert for den samme elendigheten i regi av en regjeringsmakt
som vi ville forvente i et land uten regjeringsmakt, blir vår ulykke
forsterka av at den avspeiler det faktum at vi sjøl stiller opp med
midlene som vi lider under. I likhet med bekledning er
regjeringsmakt merkelappen på tapt uskyld, ja, kongers palasser er
bygd på ruinene etter paradisets lysthus.”

Paines mistro til regjeringsmakt var standhaftig, ja, den

økte trolig gjennom de vanskelighetene som hans

78
ærlighet brakte ham opp i endog i forhold til
revolusjonære regjeringer. Seksten år seinere, i The
Rights of Man, satte han opp mot regjeringas krav den
velgjørende innflytelsen ved den naturlige sosiale
higenen som Kropotkin seinere gjorde til emne for
Mutual Aid.

”En stor del av den ordenen som rår blant menneskeheten er ikke
virkningen av regjeringsmakt. Den har sin opprinnelse i samfunnets
prinsipper og menneskers naturlige konstitusjon. Den eksisterte forut
for regjeringsmakt og ville eksistere dersom regjeringsmaktas
formalitet blei avskaffa. Den gjensidige avhengigheten og gjensidige
interessen mennesker i mellom, og den avhengigheten som alle
delene av et sivilisert fellesskap har av hverandre, skaper den store
forbindelseskjeden som holder den sammen. Jordbesitteren, bonden,
manufakturisten, kjøpmannen, handelsmannen og ethvert annet yrke
trives gjennom den bistanden som hver enkelt får fra den andre, og
fra helheten. Felles interesse regulerer deres hensyn og former deres
lov, og lovene som alminnelig bruk ordinerer, har en større
innflytelse enn regjeringsmaktas lover.”

I det samme verket snakker Paine, i likhet med Godwin,

om regjeringsmakt som en hindring for ”den naturlige
tilbøyeligheten til samfunnsliv,” og hevder at ”den mest
perfekte sivilisasjon er den som har minst anledning for
regjeringsmakt, fordi den i desto større grad regulerer
sine egne anliggender og styrer seg sjøl.” Her har vi det
synspunktet som vi allerede har sett at karakteriserer den
typiske anarkisten; han eller hun står i en ond,
regjeringsdominert samtid, skuer tilbake på et tapt

79
paradis basert på primitiv uskyld og fram mot en framtid
hvis siviliserte enkelhet vil gjenoppbygge frihetens gylne
tidsalder. I temperament og idealer kom Paine svært nær
anarkistene, og det var kun hans mangel på optimisme i
den umiddelbart forutsigelige framtida som forhindra
ham fra å bli en av dem.

Den amerikanske revolusjonens mangel på innfødte

uttrykk for anarkisme skyldes kanskje tilsløringen av den
slags dype sosiale skiller som skilte Diggers fra de
såkalte Grandees i Den engelske revolusjon gjennom en
felles trang til frihet fra fremmed undertrykking, og disse
skillene blei først virkelig åpenbare i løpet av det nittende
århundre.

I Den franske revolusjon var på den annen side

sammenstøtet mellom frihetlige og autoritære tendenser
opplagt og antok til tider voldelige former. Kropotkin via
en av sine mest lærde bøker, Den store franske
revolusjon, til en fortolkning av folkelige bevegelser i
løpet av de stormfulle åra fra 1789 til slutten på det
jakobinske herredømmet i 1793. Hans anarkistiske
forutinntatthet leda ham til å overdrive vektleggingen av
de frihetlige elementene, men den satte ham også i stand
til å se revolusjonens begivenheter stereoskopisk, stilt i
relieff gjennom sosiale og økonomiske årsaker, snarere
enn som blotte strider mellom politiske partier og
personligheter.

80
Vi kan så visst følge Kropotkin når han ser framveksten i
løpet av denne perioden av ideene som kom til å
utkrystallisere seg til det nittende århundres anarkisme.
Condorcet, en av tidsalderens store betydningsfulle sinn,
som trodde på menneskets ubestemte framskritt i retning
av en klasseløs frihet, la allerede mens han lå i skjul for
jakobinerne fram ideen om mutualité, som skulle komme
til å bli en av tvillingpilarene i Proudhons anarkisme, ja,
han så for seg planen om en stor sammenslutning basert
på gjensidig hjelp blant alle arbeiderne som ville redde
dem fra farene ved de økonomiske krisene der de normalt
sett blei tvunget til å selge sin arbeidskraft til sultepriser.

Den andre proudhonianske pilaren, føderalisme, var

emne for mye diskusjon og endog eksperiment i løpet av
revolusjonen. Girondinerne så den som et politisk knep.
Mens Pariserkommunen i 1871 skulle komme til å se i en
føderal republikk midlene til å redde Paris fra et
reaksjonært Frankrike, så girondinerne for seg at den
ville kunne redde Frankrike fra et jakobinsk Paris. En
mer genuin sosial føderalisme dukka opp blant de ulike
halvt spontane revolusjonære institusjonene den gangen,
først i ”distriktene” eller ”seksjonene” som hovedstaden
hadde blitt inndelt i for valgformål og som den parisiske
kommunen vokste fram av, og seinere i nettverket av
”folkelige selskaper og brorskapsselskaper, så vel som
revolusjonære komiteer,” som tenderte til å ta
seksjonenes plass etter hvert som de sistnevnte blei
underordna politiske organer, dominert av jakobinerne. I
81
denne forbindelse siterer Kropotkin et interessant avsnitt
fra Sigismond Lacroix’ Actes de la commune:

”Sinnsstemningen i distriktene… viser seg både gjennom sterke

holdninger i favør av kollektiv enhet og gjennom en ikke mindre
sterk tendens til sjølstyre. Paris ønska ikke å være en føderasjon av
seksti republikker, hver enkelt avskåret på tilfeldig vis innen sitt
territorium; Kommunen er en enhet sammensatt av dens forente
distrikter… Men side om side med dette ubestridte prinsippet
avdekkes et annet prinsipp… som er at Kommunen må gi lover og
administrere på egen hand, direkte, så mye som mulig.
Regjeringsmakt i form av representasjon må reduseres til et
minimum, ja, alt som Kommunen kan gjøre direkte, må gjøres av
den, uten noen mellomaktør, uten noen som helst delegering, ellers
vil den kunne gjøres gjennom delegater som var redusert til rolla i
form av spesialkommissærer som agerte under den uavbrutte
kontrollen til de som hadde oppnevnt dem… Den endelige retten til å
gi lover for og administrere Kommunen tilhører distriktene – ja, den
tilhører borgerne som kommer sammen i distriktenes
folkeforsamlinger.”

I en slik organisering ser Kropotkin et klart uttrykk for

”anarkismens prinsipper,” og konkluderer med at disse
prinsippene ”hadde sin opprinnelse, ikke i teoretiske
spekulasjoner, men i Den store franske revolusjonens
dåder. Men her igjen tillater han sin opptatthet av å
bevise anarkismens folkelige opprinnelse å lede ham inn
i overdrivelser. Det som går ham hus forbi er det faktum
at ”retten til å gi lover,” sjøl om den blir brakt ned på
folkeforsamlingsnivå, fremdeles eksisterer; folket

82
hersker. Og slik sett må vi betrakte de revolusjonære åra
som et forsøk på direkte demokrati snarere enn på anarki.
Men sjøl om den ikke var anarkistisk i noen som helst
ekte forstand, var kommunen – slik som dens etterfølger i
1871 – føderalistisk, og her kom den Proudhon i
forkjøpet ved å utvikle skisselinjene til det slags
rammeverk som han tenkte seg at et anarkistisk samfunn
ville kunne utvikle seg langs.

Vi må imidlertid skue hinsides Condorcets mutualisme

og Kommunens føderalisme for å finne prototypen på
Den franske revolusjonens anarkister. Kropotkin var så
opptatt av å spore folkelige manifestasjoner at han på
ubehørig vis neglisjerte de individene som kom nærmest
i å uttrykke en anarkistisk holdning overfor sin tids
begivenheter. Han via kun overflatisk oppmerksomhet til
Jacques Roux, Jean Varlet og de såkalte Enragés som
samla seg rundt dem, men det er like fullt slik at dersom
der er noen som helst anarkistiske forfedre i Den franske
revolusjon, er det blant disse modige kompromissløse
mennene vi må finne dem, uansett i hvor liten grad de
lyktes og hvor historisk obskure de var.

Enragés-bevegelsen dukka opp i løpet av 1793, og gikk

som en tungsindig undertone gjennom terrorens år. I
likhet med Digger-bevegelsen i løpet av Den engelske
borgerkrigen dukka den opp i en tid prega av økonomisk
resesjon, og den var i stor grad et svar på den økonomisk
vaskelige situasjonen til fattigfolket i Paris og Lyons,

83
men den var også en reaksjon mot de sosiale skillelinjene
som markerte den stadig hardere makta til den
oppadstigende middelklassen.

Disse enragés var ikke et parti i ordets moderne forstand.

De hadde ingen organisasjon, ei heller noen samstemt
felles politikk. De var ei løs gruppe av likesinnede
revolusjonære som samarbeida på det mest rudimentære
vis, men som like fullt var forent i avvisning av den
jakobinske forestillingen om statlig autoritet, som tok til
orde for at folket skulle agere direkte, og som så i
kommunistiske økonomiske tiltak snarere enn i politisk
agering en måte å gjøre slutt på de fattiges lidelser på.
Anklagen som jakobinerne la fram overfor Roux, om at
han fortalte folket at ”enhver form for regjeringsmakt må
avskaffes,” er således i virkeligheten sant for dem alle.

Jacques Roux, den mest hyllede blant enragés-

medlemmene, var en av revolusjonens prester, en
landsens geistlig som endog før han nådde Paris i 1790
hadde blitt anklaga for å ha oppildna bøndene i sitt
distrikt til å brenne og plyndre slotta til jordeierne som
forsøkte å tvinge gjennom sine rettigheter til
herregårdsskatt. ”Jord tilhører alle på like fot,” sies han å
ha fortalt sine sokneboere. Han forblei værende en prest
etter revolusjonen, en revolusjon som han synes å ha
oppfatta som en avspeiling av kristendommens reine ånd,
ja, han definerte en gang dens oppgave som ”det å gjøre
mennesker like seg i mellom slik de i all evighet er foran

84
gud.” Men det er vanskelig å tro at en mann med Roux’
temperament og holdninger forblei værende en ortodoks
romerskkatolikk, for hans idé om gud var trolig ikke
langt fra Gerrard Winstanleys.

Roux’ oppriktighet gjorde ham like fattig som de

strengeste kristne asketer, og hans medfølelse for
arbeiderne i Gravilliers-kvartalet der han levde synes å ha
vært en av årsakene til hans ekstreme radikalisme, men
allikevel var der en hard fanatisk brodd ved hans karakter
som leda ham til den ene handlingen som på avskyelig
vis besudler hans minne. Mens Thomas Paine tok til orde
for å spare Ludvig XVI’s liv, var Roux blant de som blei
anklaga for å være vitne til kongens henrettelse. Før han
forlot fengselet spurte Ludvig om han kunne bekjenne
sitt testamente til ham som prest. Roux svarte kaldt at:
”Jeg er her for å lede deg til skafottet.” Allikevel
protesterte den mannen som beskua tilintetgjøringen av
kongen som en levende manifestasjon på autoritet seinere
fra sin egen fengselscelle mot den brutaliteten som
terroren påførte menn og kvinner hvis eneste forbrytelse
var den rangen som de tilfeldigvis var født inn i.

Helt fra begynnelsen av var Roux aktiv innen Paris’

revolusjonære liv. Han frekventerte Cordeliers-klubben,
og i mars, 1792 skjulte han Marat i sitt eget hus, en
handling som ikke redda ham fra seinere å bli angrepet
av den sjøltitulerte ”folkets venn.” Han stilte uten hell

85
som kandidat til konventet, og til sjuende og sist blei han
et medlem av Kommunens generelle råd.

Det var ikke før mot slutten av 1792 at Roux begynte å

vise ekstremiteten ved synspunktene som han hadde
utvikla mens han arbeida blant skomakerne og snekkerne
i Gravilliers, som var hans nærmeste forbundsfeller. Det
at revolusjonen hadde mislyktes i å oppfylle krava som
han hadde stilt til den i løpet av dens første år lå ham
tungt på hjertet, og han holdt en tale på denne tida der
han ga et første hint om anarkistiske tendenser ved å
erklære at ”senatorisk despoti er like fryktelig som
kongers septer fordi det slavebinder folket uten at de vet
det og brutaliserer og underkuer dem gjennom lover som
de sjøl formodes å ha utforma.” I løpet av de urolige
ukene som fulgte, da folk la fram petisjoner ved
konventets skranke med krav om priskontroll, og
fattigfolket i Gravilliers gjorde opprør mot
profitthungrige butikkinnehavere, forsvarte Roux dem,
og vil endog ha kunnet spilt en viss rolle i å oppildne
dem.

I løpet av mars, 1793 fikk Roux tilslutning av den unge

revolusjonære taleren Jean Varlet. I likhet med Roux var
Varlet en utdanna mann. Han kom fra en god familie,
hadde studert ved Collège d’Harcourt, og på
revolusjonens tid hadde han en beskjeden privat inntekt
så vel som en stilling innen den sivile tjenesten.
Revolusjonen fylte ham med den slags entusiasme som

86
kan bli til bitterhet når den frustreres. Han blei en
populær taler, og deretter, i mars, 1793, framstod han
som en leder for de tidligste angrepa på girondinerne.
Men akkurat slik som der bak Roux’ agitasjon
vedrørende priser lå ideen om felleseie, lå der bak Varlets
angrep på den mest konservative gruppa i konventet en
generell fordømmelse av ideen om regjeringsmakt
gjennom representasjon.

Sjøl om der ikke finnes noen som helst vitnesbyrd om at

Varlet og Roux hadde samarbeida på forhånd – og endog
enkelte vitnesbyrd om gjensidig sjalusi mellom disse to
populære agitatorene – var de innen juni, 1793 sammen i
en ny agitasjon vedrørende levekostnadene, og Jacques
Roux holdt en serie taler der han ikke bare fordømte
klassetsrukturen som revolusjonen hadde tillatt å
overleve – ”Hva er frihet når en klasse av mennesker
sulter ut en annen?” – men antyda også at loven beskytter
utbytting, som trives ”i dens skygge.” Fordi han ikke
stolte på lovgivere, krevde han at fordømmelsen av
profitering blei skrevet inn i konstitusjonen på en slik
måte at den var på trygg grunn mot utidig innblanding fra
regjeringer.

Gjennom 1793 fortsatte agitasjonen fra enragès-

bevegelsen. De fikk tilslutning fra Théophile Leclerc fra
Lyon og fra den vakre og talentfulle skuespillerinna
Claire Lacombe sammen med hennes
kvinneorganisasjon, La Société des Républicans

87
Révolutionaires. Samtidig var de trua av jakobinernes
fiendtlighet, spesielt når deres røster heva seg mot den
statsopererte terroren. For Robespierre var de anti-
regjeringsorienterte implikasjonene ved talene fra
enragés-medlemmene og ved deres kortvarige tidsskrifter
(Roux’ Le Publiciste og Leclercs L’Ami du peuple) like
opplagte som de synes for oss i dag, og han hadde ingen
som helst intensjon om å tolerere deres agitasjon i det
uendelige. Roux og Varlet blei arrestert. Claire Lacombes
samfunn blei undertrykt, til tross for en
protestdemonstrasjon i regi av seks tusen sinte kvinner.
Ved å bli stilt for det revolusjonære tribunalet og innse at
hans død var uunngåelig narra Roux giljotinen ved å begå
sjølmord på smertefullt vis. ”Jeg klager ikke på
trinunalet,” sa han før han døde. ”Det har agert i henhold
til loven. Men jeg har agert i henhold til min frihet.” Det
å dø ved å sette friheten over loven er en anarkists død.

Det var allikevel reservert for Varlet, som overlevde

terroren, å uttrykke eksplisitt de anarkistiske
konklusjonene som er å hente fra enragés-bevegelsen.
Etter at Robespierre hadde falt og de overlevende enragés
hadde fryda seg over at han var borte, var Varlet vitne til
direktoriets påfølgende tyranni, og i sinne publiserte han
det vi må betrakte som det tidligste anarkistiske
manifestet i det kontinentale Europa. Det fikk på
passende vis tittelen Eksplosjonen, og tittelbladet var
pryda av en inngravering som viser røykskyer og en
flamme som blusser opp rundt en brennende klassisk
88
bygning, og over inngravering står en påskrift: ”La
revolusjonær regjeringsmakt forsvinne, snarere enn et
prinsipp.”

Ved å gå gjennom revolusjonsåra erklærer Varlet at:

”Despoti har forflytta seg fra kongers palasser til en komitékrets. Det
er verken de kongelige draktene, septeret eller krona som gjør
konger forhatte, men ambisjoner og tyranni. I mitt land har der kun
vært en endring i klesdrakt.”

Han fortsetter med å spørre hvorfor en revolusjonær

regjeringsmakt på denne måten skulle ha blitt like mye av
et tyranni som en konges herredømme? Han antyder at
det delvis skyldes den maktas beruselse som får
mennesker til å ønske å beholde den til evig tid. Men der
er mer ved saken enn menneskers blotte svakhet, for her
er der en motsetning innen sjølve regjeringsinstitusjonen.

”Hvilken sosial monstrøsitet, hvilket machiavellisk mesterverk, er

ikke denne revolusjonære regjeringa. For ethvert resonnerende vesen
er regjeringsmakt og revolusjon uforenlige, i det minste med mindre
folket ønsker å konstituere maktas organer i permanent oppstand mot
dem sjøl, noe som er for absurd til å tro.”

Her, mot sjølve slutten på deres bevegelse, slår enragés-

bevegelsens siste medlem, fast dens implikasjoner. Det er
interessant å merke seg hvor nølende disse tidlige franske
frihetlige aktivistene fikk seg til å avvise regjeringsmakt i

89
all åpenhet. Endog sammenlikna med Winstanley er
deres mangel på et utvikla program eller en ditto filosofi
bemerkelsesverdig. Men deres tid var kort – noen få
fortetta måneder med agering – og de arbeida for tett på
sentrumet av den revolusjonen som de hadde hjulpet til
med å utføre til at deres ideer utkrystalliserte seg skarpt
innen en slik periode. Winstanley hadde vært i stand til å
stå i utkanten av begivenhetene og til å formulere sine
teorier så langt hans kunnskap ville tillate, og deretter til
å skride fram ved å agere med en filosofi som kunne
inspirere ham i hans dåder.

Like fullt var ikke Den franske revolusjon så uproduktiv

når det gjelder anarkistisk tenkning som denne
skildringen vil kunne få den til å framstå som. Samme år
som Jean Varlet publisert sin Eksplosjonen, publiserte
William Godwin i England den første store avhandlingen
om regjeringsmaktas onder, Political Justice. Og det er
så visst tvilsomt om Political Justice i det hele tatt ville
ha blitt påtenkt dersom Den franske revolusjon ikke
hadde funnet sted da den gjorde så.

Kapittel III

90
 Fornuftens mann
I likhet med Tolstoj og Stirner er William Godwin en av
de store frihetlige tenkerne som står utafor den historiske
anarkistiske bevegelsen i det nittende århundre, men som
allikevel, i sjølve sin isolasjon fra den, demonstrerer i
hvilken grad den hadde sitt utspring i tidsalderens ånd.
Han hadde liten direkte innflytelse på den bevegelsen, og
mange av dens ledere, hvis teorier lå så tett opp til hans
egne sådanne, var ikke klar over i hvilken grad han hadde
kommet dem i forkjøpet. Proudhon kjente til Godwins
navn, men hans eneste referanse til ham i Økonomiske
motsetninger (1846), der han avfeide ham som en
”kommunist” av samme skole som Robert Owen, antyder
at han ikke var kjent med hans verk. Der finnes intet
vitnesbyrd om at Bakunin var bedre kjent med ham enn
det Proudhon var, og det var ikke før relativt seint i
Kropotkins liv, etter at hans egne teorier var utvikla fullt
ut, at sistnevnte kom over Political Justice og innså det
dype slektskapet mellom sin egen tenkning og Godwins
sådanne. Etter Kropotkin blei Godwin anerkjent av de
mer intellektuelle anarkistene som en av deres stamfedre,
men hans innflytelse, som var potent, har for det meste
ligget andre steder.

Godwin kalte aldri seg sjøl for en anarkist; for ham

beholdt ”anarki” den negative betydningen som
polemikerne i den franske revolusjonsperioden ga det.
Det betydde, når enn han refererte til det, den uordenen

91
som resulterer fra regjeringsmaktas sammenbrudd uten
den generelle aksepten av et ”konsekvent og fordøyd syn
på politisk rettferdighet.” I likhet med påfølgende
frihetlige tenkere så Godwin samfunnet som et fenomen i
naturlig utvikling som kan operere i komplett frihet fra
regjeringsmakt, men han delte ikke sine etterfølgeres tro
på det ulærde folkets spontane instinkter. I denne
forstand forblei han værende en Opplysningstidas mann,
ja, utdanning var hans virkelige nøkkel til frigjøring, og
han frykta at uten den ”vil menneskets ustyrte
lidenskaper ofte ikke stanse ved likhet, men få dem til å
gripe etter makta.”

Men så dypt rotfesta var hans overbevisning om

autoritetens ødeleggende tendenser for livet i sin helhet at
han ikke helt og holdent ville fordømme endog anarki
forstått i negative termer. Ekstrem uorden var, for denne
mannen som trodde fullt og fast på et velordna liv under
den upartiske fornuftens beskyttende vinger, uendelig
mer å foretrekke enn ekstrem underkastelse.

”Anarki er forbigående, men despoti tenderer i retning av

permanens. Anarki vekker sinnet, sprer energi og foretaksomhet
gjennom fellesskapet, sjøl om det ikke avstedkommer dette på den
beste måten… Men innen despotiet blir sinnet trampa ned til en
likhet av det mest avskyelige slaget. Alt som bærer i seg løfter om
storhet er forutbestemt til å falle under mistenksomhetens og
misunnelsens utslettende hand.”

I den positive forstand som man nå forstår anarkismen

står Godwin i spissen for tradisjonen, for argumentene
92
som han la fram i 1793 med publiseringen av Enquiry
Concerning Political Justice omfatta alle de essensielle
trekka ved en anarkistisk doktrine. Han avviste ethvert
samfunnssystem som hviler på regjeringsmakt. Han la
fram sin egen forestilling om et forenkla og desentralisert
samfunn med et svinnende minimum av autoritet, basert
på en frivillig deling av materielt gods. Og han foreslo
sine egne midler til å skride fram mot det ved hjelp av en
propaganda befridd for ethvert slags politisk parti eller
politisk mål. Essensielt sett var denne doktrinen, som
fjetra de romantiske poetene fra Coleridge til Shelley, og
som for en kort periode i løpet av 1790-åra blei et slags
sekulært budskap for engelske radikalere, den samme
som den som Proudhon proklamerte i løpet av de
revolusjonære 1840-åra. Godwin forespeila hele det
nittende århundres anarkisme da han på sitt klingende
latiniserte språk oppsummerte det håpet som lå i kjernen
av hans doktrine:

”Med hvilken fryd må ikke enhver velinformert venn av

menneskeheten se fram mot oppløsningen av politisk regjeringsmakt,
av det brutale apparatet som har vært den varige årsaken til
menneskehetens lyter, og som har feil av ulike slag inkorporert i sin
substans, og som ikke kan fjernes med mindre regjeringsmakt
utslettes fullstendig!”

Hos Godwin kan man se, klarere enn hos seinere

frihetlige forfattere, de ulike strømningene som kom
sammen for å produsere det anarkistiske ståstedet. Den
93
franske revolusjon ga så visst Godwin den umiddelbare
impulsen til å skrive Political Justice, og ga publikummet
som var rede til å motta den med en entusiasme som
fremdeles forbløffer oss når vi skuer tilbake på de åra da,
slik som Hazlitt sa det i sine ofte siterte erindringer,
William Godwin ”lyste opp i renommeets
himmelhvelving.” Men ideene som blei lagt fram i
Political Justice hadde blitt etablert i Godwins sinn lenge
før Den franske revolusjon.

Så tidlig som i 1783, da hans lidenskap for utdanning

gikk langs mer konvensjonelle linjer, planla han å
etablere en privatskole, og publiserte et underlig lite
prospekt med tittelen An Account of the Seminary That
Will Be Opened on Monday the Fourth of August at
Epsom in Surrey. Av grunner som er opplagte når man
leser det, tiltrakk ikke dette skoleprospektet seg en eneste
elev, men det har sin plass blant de mer underlige tidlige
eksemplene på anarkistisk litteratur. Godwin via svært
liten plass til den slags praktiske detaljer som foreldre
forventer å finne, og var langt mer opptatt av å legge
fram sine teorier vedrørende samfunnets karakter og
utdanningens generelle funksjon. Som et resultat av dette
låter An Account of the Seminary på enkelte steder som
en innledende øvelse i argumentene vedrørende
regjeringsmakt som Godwin skulle komme til å utvide i
Political Justice og forslaga vedrørende fri utdanning
som han skulle komme til å utdype i The Enquirer
(1797). Det følgende avsnittet avdekker helt klart den
94
retningen som hans tenkning hadde tatt fem år før
utbruddet av Den franske revolusjon:

”Samfunnets tilstand er uten tvil kunstig, ja, én manns makt over en

annen må alltid utledes fra konvensjoner eller fra erobring, for fra
naturens side er vi alle like. Den nødvendige konsekvensen er at
regjeringsmakt alltid må hvile på de regjertes oppfatning. La det
mest undertrykte folket under himmelen en gang endre sin
tenkemåte, og de er fri… Regjeringsmakt har en svært så begrensa
makt til å gjøre mennesker enten dydige eller lykkelige, ja, det er kun
i samfunnets spede barndom at den kan gjøre noe av betydning, og i
dets modne fase kan den kun dirigere noen få av våre ytre
handlinger. Men våre moralske tilbøyeligheter og vår karakter hviler
i svært stor grad, ja, kanskje helt og holdent, på utdanning.”

Her eksisterer allerede kimene til nøkkelideene i Political

Justice. Et naturlig, egalitært samfunn blir satt opp mot et
kunstig, regjeringsbasert samfunn. Tenkningens makt blir
understreka. Utdanning blir gitt en særegen betydning på
grunn av Godwins idé om at den menneskelige karakter
blir bestemt av miljøet snarere enn av arvelighet, og at
menneskelige feil og mangler er en følge av dårlig
trening. (Andre steder i det samme prospektet bemerker
han at: ”De unges lyter stammer ikke fra naturen, som på
like fot er den vennlige og uklanderlige mora til alle sine
barn, nei, lytene stammer fra utdanningens defekter.”) Og
samtidig som Godwin ikke ennå hadde nådd det logiske
bestemmelsesstedet der han slo fast at regjeringsmakt er

95
et positivt onde, er han allerede forberedt på å hevde at
den inneholder lite som er positivt godt.

Språket og endog utformingen av ideer i An Account of

the Seminary har en fransk klang, som minner om
forfatterne – Helvétius, d’Holbach og Rousseau – som
Godwin hadde lest siden 1781. Men det ville være galt å
formode at Godwin noensinne var en blott disippel av det
attende århundres franske sosialfilosofer, ja, opp mot
utilitarismen til Helvétius og d’Holbach (og til Bentham
sjøl, for den saks skyld) satte han synet på mennesket
som en del av et system basert på universell moralsk
orden og framholdt at uforanderlige sannheter må være
kriteriet for våre handlinger, og opp mot Rousseaus
samfunnspakt satte han ideen om et samfunn som lever i
henhold til moralsk lov, og opp mot Rousseaus idé om
utdanning som en prosess som består i å påtvinge elevens
sinn en viss form satte han det gjensidige spillet mellom
mester og student som ville oppmuntre barnets sinn til å
utvikle seg i henhold til sine naturlige tilbøyeligheter.
”Lærerens vennlige åk burde sammenblandes så mye
som mulig med naturens og nødvendighetens evige
lover.”

Faktum er at Godwin viser, kanskje mer enn noen

forfatter på hans tid, modifiseringen av fransk liberal
tenkning i det attende århundre gjennom de radikale
elementene innen engelsk dissens. Han tilhørte en familie
bestående av dissenterprester. Hans bestefar og en av

96
hans onkler hadde vært berømte predikanter, og hans far
var den lite veltalende, men strenge pastoren ved en
rekke rurale uavhengige menighetsforsamlinger. Godwin
sjøl viste tidlig en tendens til å følge familieprofesjonen.
Hans barndoms favorittlek var predikenen av
hjerteskjærende prekener som han håpa å omvende sine
skolekamerater gjennom. Seinere deltok han, i likhet med
Hazlitt, på Hoxton Academy, det beste av de collegene
som dissenterne grunnla i løpet av det attende århundre
da deres trosoppfatninger fremdeles utestengte dem fra
universitetene. Han fortsatte med sin intensjon om å følge
presteembetet uforandra, og fra 1778-93 presiderte han,
med en økende følelse av uegnethet, over en rad av små
ikke-konformistiske kapeller i East Anglia og i
hjemfylket. I Beaconsfield bestemte han seg til slutt for
at han hadde mista det yrket han nå enn hadde hatt i
begynnelsen, og la i vei til London for å leve som
forfatter. Helt til sitt siste åndedrag fortsatte han å kle seg
og se ut som en ikke-konformistisk prest.

Godwins farvel til presteembetet fulgte i kjølvannet av

hans omvendelse – gjennom argumentene til Joseph
Priestley – fra hans opprinnelige kalvinisme til Socinius’
doktriner, som benekta Kristus’ guddommelighet og
framholdt at menneskets sjel var født rein – en tro som
samsvarte med Godwins seinere idé om spedbarnet som
en slags tabula rasa som erfaringen skriver sin historie
på. Men det var ikke før i 1790, sjølve året før han
begynte å skrive Political Justice, at han til slutt vinka
97
farvel til enhver slags kristen tro, og under innflytelsen
fra sin nære venn Thomas Holcroft blei han en ihuga
ateist, en posisjon som han kun modifiserte i den grad at
han trakk seg tilbake til en vag panteisme som dominerte
hans seinere liv.

Men sjøl om 1780-åra viser at Godwin i stadig større

grad kvitta seg med de faktiske dogmene i hans
ungdomstids religion, bør vi ikke formode at han også
kvitta seg med dissentertradisjonens intellektuelle
innflytelse. Hans individualisme, hans mistro overfor
staten, og hans vektlegging av oppriktighet som en regel
for framferd innen menneskelige relasjoner, blei alt
sammen erverva i hans ungdomstid blant de uavhengige
og skulle til sjuende og sist komme til å bli de mest
framstående pilarene i den anarkistiske visjonen som han
konstruerte i Political Justice. Men der er én bestemt
innflytelse som de som studerer Godwin i fortida har via
for liten oppmerksomhet.

Da han var elleve år gammel trakk Godwins foreldre ham

ut av den siste i en rad rurale skoler og sendte ham til
Norwich for å bli den eneste eleven til Samuel Newton,
pastor for den uavhengige menighetsforsamlingen.
Newton var en av de mennene som på underlig vis
kombinerte politisk radikalisme og religiøst bigotteri, og
hvis tilstedeværelse har vært et av de distinkte trekka ved
engelske venstrefløybevegelser helt siden borgerkrigen.
Han var en tilhenger av John Wilkes, og han var også en

98
disippel av Robert Sandeman, kledesvarehandleren som
var en apostel for en liten fundamentalistisk sekt som
hadde blitt utvist av presbyterianerne for motstand mot
enhver form for kirkelig regjeringsmakt og til sjuende og
sist hadde blitt knytta til de uavhengige.
Sandemanianerne forblei innerst inne kalvinister, ja,
Godwin hevda at deres forestilling om valg var så rigorøs
at ”etter at Calvin hadde fordømt nittini av hundre
mennesker” hadde Sandeman ”klekka ut en plan for å
fordømme nittini av hundre av Calvins tilhengere.”

Dette credoet blei Godwin tidlig omvendt til, og han

forblei tro mot det fra sine tidlige tenår av og fram til han
var midt i tjueåra, for han forteller oss at han kom ut av
Hoxton i tjuetreårsalderen med sine sandemanianske
trosoppfatninger uendra og først begynte å vinke farvel
til dem en stund etterpå. Faktum er at han aldri kvitta seg
helt og holdent med innflytelsen fra denne radikale
sekten, og et blikk på enkelte av deres grunnleggende
trosoppfatninger og praksiser antyder at mange aspekter
ved Political Justice var lite annet enn en sekularisert
sandemanianisme.

Sandeman framholdt at Bibelen inneholdt alt som var

nødvendig for frelse, og her skilte Godwin sjølsagt lag
med ham, men han var enig i mange av konklusjonene
som blei trukket ut fra denne trosoppfatningen.
Sandemanianerne benekta gyldigheten av kirkelig
regjeringsmakt, mens Godwin benekta gyldigheten av all

99
regjeringsmakt. De framholdt at det religiøse menneske
ikke burde ha noe som helst med staten å gjøre, mens
Godwin framholdt det samme for det moralske
menneske. De etablerte en organisasjon bestående av
uavhengige menighetsforsamlinger, uten noen som helst
ordinerte prester, mens Godwin så for seg et nettverk av
uavhengige sokn, uten herskere, som den ideelle
grunnleggende strukturen i et frihetlig samfunn. Sist, men
ikke minst trodde sandemanianerne på felleseie som et
ønskverdig ideal og forkynte at det var syndig å spare
penger, siden et overskudd burde bli fordelt til de som
trengte det, ja, det virker å ha vært en praksis innen
sandemanianske menighetsforsamlinger at fattige
medlemmer blei støtta av deres relativt sett bedrestilte
menighetsfeller. Nok en gang er der en nær parallell til
det godwinianske systemet, som ser for seg et fellesskap
der goder deles i henhold til behov, som legger spesiell
vekt på de moralske ondene ved ”akkumulert eiendom,”
og som framholder, ikke så mye at et fattig menneske har
rett til å bli støtta av de mer heldigstilte, men snarere at
de sistnevnte har en positiv plikt til å støtte
vedkommende.

Sandemans doktrine var bare en av mange innflytelser

som bidro til at Political Justice fikk den formen den til
sjuende og sist fikk. Allikevel inneholder den helt klart
de første kildene til enkelte av de viktigste elementene i
Godwins system, og demonstrerer også at Godwin siden
gutteårene av var kjent med en eller annen form for de
100
ikke-autoritære og kommunistiske ideene som han
seinere utvikla. Han blei ikke en anarkist gjennom noen
som helst plutselig omvendelse, men gjennom en gradvis
prosess der han trakk de logiske konklusjonene fra
begreper som hans mottakelige sinn lenge hadde vært
kjent med. I denne forstand ga ikke de franske
sosialfilosofene, og endog slike menn som John Locke og
Thomas Paine, ham så mye nye ideer som de la til rette
for de rasjonelle argumentene og det logiske
rammeverket hvori han kunne utvikle den
individualismen som nådde ham via dissentertradisjonen.
Av dissensen i dens mest radikale form beholder han alt
bortsett fra det religiøse elementet – den betydningen at
alt vi gjør, er en forberedelse til et himmelsk
kongedømme.

Political Justice er faktisk knytta til religion kun

gjennom dens forlatte opphav. I seg sjøl framviser den en
karakteristisk anarkistisk kombinasjon av det politiske og
det moralske, kritiserer former for regjeringsmessig
organisering, men oppnår også en løsning basert på
endring av personlig oppfatning og reformering av
personlig fremferd. Og således framstår Godwin som den
tidligste viktige sosiale forfatteren til helt bevisst å legge
fram innen sitt eget verk de ekstreme implikasjonene ved
den etter-reformatoriske verdenen der ”den absolutte
staten for første gang stod overfor det absolutte
individet,” som F. W. Maitland sa det.

101
Ved således å ha sitt utspring i engelsk dissens, og ved å
få næring fra to tiår med iherdige studier av de greske
klassikerne og innen engelsk og fransk litteratur fra det
syttende århundre av, blei Political Justice til slutt
fullbyrda i det energibringende sollyset som Den franske
revolusjon først kasta over den vestlige verden.

I revolusjonens tidlige fase, da det var lite blodsutgytelse

og fraksjonsstriden ennå ikke hadde kulminert i
skrekkveldet, var Godwins entusiasme nesten uhemma.

”Mitt hjerte slo med svulmende følelser av frihet [erindra han

seinere, i ordelag som minna om Wordsworths bekjennelse]. Jeg
hadde med stor tilfredsstillelse lest skriftene til Rousseau, Helvétius
og andre, Frankrikes mest populære forfattere. Jeg observerte i dem
et system som var mer generelt og enkelt filosofisk enn hos flertallet
av engelske forfattere om politiske emner, og jeg kunne ikke avstå
fra å nære sangvinske forhåpninger til en revolusjon som slike
skrifter hadde vært forløperne til.”

Allikevel fortsatte han, som han bemerka, å nære mishag

overfor ”regjeringsmakt i regi av mobben og vold,” og å
ønske ”kun slike politiske endringer som kunne strømme
reint ut i fra forståelsens klare lys og hjertets rakryggede
og sjenerøse følelser.”

Det var imidlertid, som vi har sett, ikke Den franske

revolusjon som sådan som gjorde Godwin til en frihetlig
tenker; han så den ganske enkelt som en begivenhet
gjennom hvilken hans allerede utviklende ideer ville
102
kunne realiseres gjennom, og dette faktum forklarer langt
på vei den standhaftigheten som han viste, i dagene etter
1797 da den politiske reaksjonen regjerte i England og
flesteparten av revolusjonens tidligere venner blei dens
fiender, i forhold til å opprettholde sine radikale
trosoppfatninger. Hans ideer hadde blitt uttenkt
uavhengig av begivenheter i Frankrike, og da
revolusjonen sank hen i vold og diktatur tvang ikke dette
ham til å gi opp noen av sine grunnleggende
trosoppfatninger, nei, tvert i mot tilbydde det ham en
støtte til hans opprinnelige påstand om at politiske
endringer er fruktesløse med mindre de stammer fra
endringer innen moralske holdninger.

Mens Den franske revolusjon produserte et egna klima,

er der en viss tvil vedrørende den presise impulsen som
fikk Godwin til å påbegynne skrivningen av Political
Justice. Han sjøl hevda at den opprinnelige forestillingen
”skred fram fra en følelse av feilene og manglene hos
Montesquieu, og et ønske om å komme opp med et mer
feilfritt verk” enn den franske forfatterens L’Esprit des
Lois. På den annen side har man generelt sett tenkt, uten
noen faktisk bekreftelse med Godwins egne ord, at
Political Justice var ment som et omfattende svar på
Burkes Reflections on the French Revolution. Godwin
var så visst bevisst på behovet for å svare på Burkes verk,
siden han tjenestegjorde i en liten komité som la til rette
for publiseringen av Paines Rights of Man, et ihuga svar
på den nevnte Reflections. Men dette forteller oss
103
ingenting om hans egne intensjoner med å skrive
Political Justice, og det meste vi med rimelighet kan
formode er at et ønske om å tilbakevise Bruke vil ha
kunnet vært et blant mange motiver som satte Godwin i
sving.

Så snart det var påbegynt, utvikla hele konseptet i

Political Justice seg i løpet av skriveprosessen, og i
likhet med de fleste store betydningsfulle verker innen
verdenslitteraturen fikk den sitt eget liv som brakte den
langt hinsides Godwins opprinnelige intensjon. Ja, den
logisk utvikla strukturen innen anarkistisk tenkning som
nå synes å være bokas kjennemerke, dukka først opp etter
hvert som temaet gradvis blei utarbeida i
skriveprosessen. Godwin var bevisst på dette, spesielt
siden kapitlene i Political Justice blei trykt så snart de
var skrevet, en prosess som ikke tillot ham å eliminere de
uunngåelige motsetningene som dukka opp etter hvert
som hans oppfatninger blei modna.

”Forfatterens ideer blei klarere og mer fordøyde etter hvert som hans
undersøkelser skred fram [forklarte han i et unnskyldende forord].
Han bega seg ikke inn på verket uten å være klar over at
regjeringsmakt som følge av sjølve sin natur motvirker forbedringen
av det individuelle sinn, men han forstod den hele og fulle
betydningen av denne proposisjonen på en mer fullstendig måte etter
hvert som han skred fram, og skua mer distinkt inn i remediets
karakter.”

104
Political Justice utkom i februar, 1793. Den politiske
reaksjonen hadde allerede begynt, og regjeringa forfulgte
radikalere som sympatiserte med Den franske revolusjon.
Knappe to måneder tidligere hadde Thomas Paine blitt
dømt til døden for å ha publisert The Rights of Man, og
han hadde allerede kryssa over til Frankrike, takket være
William Blakes betimelige advarsel om at kronas
offiserer søkte etter ham. Godwin måtte forvente at han
også ville kunne lide for en bok som var så direkte som
Political Justice, men moralsk feighet var ikke blant hans
lyter, og hans forord legemliggjør en rolig utfordring til
den litterære frihetens fiender.

”Det må testes hvorvidt det blir danna et prosjekt for å kneble sinnets
aktivitet og sette en sluttstrek for vitenskapens avhandlinger. Når det
gjelder personlig ståsted har forfatteren bestemt seg. Uansett hvilken
framferd hans landsmenn vil følge, vil de ikke være i stand til å ryste
hans sinnsro. Den plikten som han er mest bundet til å oppfylle er å
bistå sannhetens framskritt, og dersom han lider i noe som helst
henseende for en slik framgangsmåte, finnes der så visst ingen som
helst omskiftelighet som kan hjemsøke ham som noensinne kan
bringe med seg en mer tilfredsstillende trøst.”

En slik filosofi i møte med mulig forfølgelse var kanskje

nok en gave fra hans dissenterarv, for i hvert fall enkelte
av Godwins forløpere må ha stått overfor en liknende
risiko som følge av sin ikke-konformitet. Det skulle vise
seg at Political Justice ikke blei forfulgt. Det går en
berømt historie om at da muligheten for å skride fram

105
mot boka blei drøfta i regjeringa, feide Pitt det til side
med bemerkningen om at en bok som blei solgt for tre
guineas ville ha liten innflytelse. I hvor stor grad Pitt tok
feil, skal vi se seinere.

I den skildringen av Political Justice som følger skal jeg

så langt som mulig konsentrere meg om de aspektene
som plasserer Godwin ved starten av den anarkistiske
intellektuelle tradisjonen. Den forbløffende fullendte
måten som boka forespeiler de ulike fasettene av det
frihetlige ståstedet på – slik at den fremdeles forblir en av
de mest gjennomgripende utlegningene av anarkistiske
oppfatninger – vil forklare den plassen som jeg på dette
tidspunktet vier til en enkelt minneverdig avhandling.

Det er umulig å starte en tilfredsstillende drøfting av

godwiniansk anarkisme uten å drøfte ideen om
nødvendighet som gjennomsyrer hans mesterverk.
Nødvendighet, som Godwin så den, var i virkeligheten
universets uforanderlige og upersonlige kraft som
uttrykker seg gjennom naturlover og bestemmer
menneskers handlinger. Nødvendighetsbaserte
trosoppfatninger av ulike slag har ikke vært uvanlige
blant anarkister, for mange av Godwins etterfølgere
aksepterte den vitenskapelige determinismen til det
nittende århundres evolusjonsteoretikere. Ja, den
generelle anarkistiske tendensen til å sette sin lit til
naturlov og til å se for seg en tilbakevending til en
eksistens basert på dens diktater fører gjennom en

106
paradoksal logikk i retning av deterministiske
konklusjoner som sjølsagt på en svært så opplagt måte
støter sammen med troen på den individuelle ageringens
frihet.

Det kommer klart fram av Political Justice at Godwins

egen idé om nødvendighet bar preg av komplikasjonene
ved slike motsetninger. Et nødvendighetsbasert ståsted
kom lett for en tidligere kalvinist, og var også
komfortabelt for en mann som lengta etter filosofisk
løsriving, og som foretrakk å vise medfølelse overfor folk
som ofre for omstendighetene snarere enn som
overtredere med viten og vilje. Men samtidig som hans
intellektuelle arv og hans egen karakter dreiv Godwin i
retning av en nødvendighetsorientering, var han helt
opplagt klar over vanskelighetene som hjemsøker ethvert
forsøk på å smelte sammen anarkisme og determinisme.
Dersom nødvendighet eksisterer, og er naturens lov,
hvordan skal vi så forklare at den menneskelige situasjon
kom så langt på avveie at kunstige autoritetssystemer har
erstatta naturlige sosiale organisasjoner? Og på den
annen side, dersom regjeringsmakt er uunngåelig – slik
som alle ting som eksisterer må være for en fullblods
nødvendighetsorientert tenker – hvordan kan vi
fordømme den på realistisk vis? Sist, men ikke minst,
hvordan kan personlig frihet og ansvarlige valg, som alle
anarkister, Godwin inkludert, har kjempa for, ha noen
som helst mening i en nødvendighetsorientert verden?
Kan man faktisk ha en frihetlig politisk orientering og en
107
filosofisk nødvendighetsbasert orientering på en og
samme tid?

Anarkister har forsøkt å løse dette problemet på mange

ulike måter. Få har tatt det man ville kunne tenke seg var
det logiske steget å akseptere det absurdistiske eller
eksistensialistiske synet på en ubestemt verden der
naturlov ikke eksisterer. De fleste av dem synes å ha
inntatt en holdning som henviser determinasjon til visse
begrensa aspekter ved livet. Naturlig determinasjon kan
ikke unngås. Vi blir gamle og dør, og vi må erkjenne våre
fysiske og kanskje endog våre moralske svakheter. Så
snart vi frivillig aksepterer slike begrensninger er vi frie
innafor dem, og deretter er det bare det unngåelige som
kan slavebinde oss. Det unngåeliges og det kunstferdiges
kongedømme er menneskesamfunnet, og dette er nettopp
det området der frihet er mulig, siden det er det området
der viljen kan operere fritt. Mennesker kan med andre
ord ikke benekte sin fysiske eller endog sin psykologiske
determinasjon, akkurat slik som de ikke kan benekte
naturkatastrofer, men på den annen side kan de benekte
slaveri overfor menneskelige institusjoner og overfor
andre mennesker.

I praksis presenterte Godwin, i likhet med disse seinere

anarkistene, et kompromiss mellom determinasjon og
frihet som ikke alltid er opplagt når man lytter til hans
påkallinger av nødvendighet som om den var en slags
blind, mekanisk og allmektig gudinne. Ingen har forklart

108
dette aspektet ved Godwin tenkning på en bedre måte enn
dr. F. E. L. Priestley i hans introduksjon til 1946-
faksimileutgaven av Political Justice. Priestley antyder at
Godwin legger så stor vekt på nødvendighet fordi han,
ved å følge Hume, Hartley og d’Holbach, oppfatter fri
vilje som ”fullstendig uansvarlighet hva atferd angår, ja,
som evnen ’til å ville eller velge uten motiv, eller til å
være i stand til å forhindre motiver fra å virke inn på
viljen’.” Opp mot en slik forestilling setter dr. Priestley,
som en mer ekte framstilling av ideen om frihet, Lockes
definisjon av frihet ’som determinasjon gjennom ”det
siste resultatet i våre sinn”… med dens logiske
vanskelighet i form av en fri, men determinert vilje.’ Det
Godwin er opptatt av å unngå, antyder han, er å gjøre
”viljen uavhengig av ideen om forståelse,” og der er intet
i hans anvendelse av ideen om nødvendighet som ville
motsi en begrensa, men genuin viljesfrihet slik den er
definert av Locke.

”Av de to formene for determinasjon, den der sinnet blir determinert

av tidligere erfaring, og den der det blir determinert av en
bedømmelse av framtida [fortsetter dr. Priestley] er den sistnevnte av
større fundamental betydning for Godwins plan. Samtidig leder hans
iver etter å konstruere en eksakt moralitetens vitenskap, basert på
forutsigelig atferd, oppdagelse av generelle prinsipper, og kontroll
over prosesser, ham i retning av den mer empiriske formen. Det
skillet som han trekker opp mellom frivillige og ufrivillige
handlinger antyder at ufrivillige handlinger framviser en slags
nødvendighet, den som blir diktert av tidligere erfaring, mens
frivillige handlinger alltid blir determinert av en bedømmelse, og
skrider fram ’ut i fra den oppfatta sannheten ved en eller annen

109
proposisjon.’ Denne andre typen determinisme, rasjonell og
teleologisk, er vanskelig å skjelne fra det som vanligvis blir betrakta
som fri vilje. Hele Godwins doktrine er faktisk essensielt sett den
samme som den thomistiske doktrinen om fri vilje slik den blir
skissert av professor Taylor; vi er vanligvis forutinntatt i våre valg av
handlinger gjennom de faktorene som de ulike vitenskapene legger
vekt på, men vi kan av og til eliminere denne forutinntattheten og på
upartisk vis veie alternativenes fortrinn. I vurderingen av deres ulike
fortrinn er viljen utelukkende determinert av den overlegne godheten
ved alternativet som velges. Denne evnen til å bli determinert
utelukkende av det gode er alt som talsmannen for fri vilje med
rimelighet kan gjøre krav på. Ut i fra dette synet må Godwin
klassifiseres blant de som framholder fri vilje.”

Dr. Priestleys syn blir bekrefta av Godwins seinere

skrifter, spesielt Thoughts on Man (1831), den siste
essaysamlingen som blei publisert i løpet av hans levetid.
Menneskets handlinger, hevder han der, er så visst
involvert i en nødvendig kjede av årsak og virkning, men
den menneskelige vilje framkommer fra denne prosessen
og tar dens plass i årsaksrekken, ja, menneskets
handlinger blir frivillige – og dermed frie – i den grad det
kan endre kjedens retning, sjøl om det aldri kan bryte
den.

”Vilje, og en tiltro til dens effektivitet, ’er med oss hele veien, og
forlater oss heller ikke før vi dør.’ Det er dette som inspirerer oss
med uovervinnelig standhaftighet og heroisk energi, mens vi uten
den ville være de tregeste og mest sjelløse typer, skyggene av hva
historia nedtegner og poesien udødeliggjør, og ikke mennesker.

110
Fri vilje er en integrert del av vitenskapen om mennesket og vil
kunne sies å utgjøre dens viktigste kapittel… Men sjøl om doktrinen
om nødvendigheten ved menneskelige handlinger aldri kan utgjøre
regelen for vårt samkvem med andre, vil den like fullt ha sin nytte.
Den vil moderere våre utskeielser og peke ut for oss den gylne
bedømmelsens middelvei som den sunneste filosofi inngyter… Vi
skal betrakte med medfølelse, og endog med sympati, de
menneskene hvis svakheter vi bivåner, eller som begår forbrytelser,
og slå oss til tåls med at de utgjør deler av én stor maskin, og i likhet
med oss sjøl blir drevet fram av impulser som de ikke har noen som
helst reell kontroll over.”

Godwin aksepterer med andre ord på sine eldre dager det

essensielle skillet innen den nødvendighetsorienterte
holdningen – om at sjøl om man ikke vil kunne se noe
alternativ til determinasjon, agerer man i praksis som om
mennesker var frie. Han vedgår at ”vi aldri kan riste av
oss den bedragerske anelsen om menneskelige
handlingers frihet,” og at ”det ikke er ønskelig at vi
skulle gjøre så.” Han tar med andre ord høyde for
motsetningsforholdet mellom et univers dominert av
uforanderlig lov og menneskets anelse om sin egen frihet,
og han ønsker på pragmatisk vis motsetningsforholdet
velkommen, og skaper således en av de
likevektstilstandene mellom motsetningsfylte tilstander
eller ideer som fryda så mange av hans frihetlige
etterfølgere, sjølsagt spesielt Proudhon.

111
Det er innen dette uvisshetsområdet mellom det
nødvendige og det frivillige at Godwin bygger strukturen
i Political Justice. Han tar utgangspunkt i den
formodningen at ”menneskehetens lykke er det mest
ønskverdige målet for den menneskelige vitenskap å
etterstrebe, og av alle former for lykke tildeler han
førsteplassen til det ”intellektuelle og moralske.” En slik
lykkes mest potente fiende sporer han i ”uriktig og
korrupt regjeringsmakt,” og slik har hans bok i
virkeligheten et dobbelt formål; den er en granskning av
samfunnets politiske virkemåte, men Godwin håper også
at den vil være ”et fordelaktig verktøy for moralsk
forbedring… ut i fra den omhyggelige gjennomlesningen
som intet menneske burde komme ut fra uten å bli styrka
i sine vaner basert på oppriktighet, sjelsstyrke og
rettferdighet.” Ut i fra en melankolsk drøfting av den
historiske nedtegnelsen av regjeringer, av deres endeløse
kriger i utlandet, og av den endemiske fattigdommen og
periodevise undertrykkelsen som de produserer på
hjemmebane, konkluderer Godwin med at mens ondene
ved det politiske liv kanskje aldri vil ta slutt, er det
fjerneste håpet om å erstatte den ”forbryterske historia”
med et samfunn basert på ”ekte frihet og perfekt
rettferdighet” verdt å følge. Men den tiltroen som han
viser antyder at Godwin, i det minste ved denne
middagstiden av hans karriere, langt fra trodde at han sjøl
var talsmannen for et fåfengt håp.

112
Han begynner med fire grunnleggende proposisjoner. For
det første hevder han at ”menneskers moralske karakterer
er resultatet av deres oppfattelse,” og at verken godt eller
dårlig er medfødt i oss. Dersom dette er tilfelle kan
elimineringen av skadelige eksterne faktorer også
eliminere kriminelle tendenser fra menneskers karakterer.
Men det er ikke bare et spørsmål om å innvirke på folk
ved å endre deres omgivelser. Vi må også vekke deres
sinn, for frivillige handlinger har sitt opphav i
bedømmelser av godhet eller ønskverdighet, og er derfor
fornuftshandlinger. Som sådan kan de endres gjennom
rasjonell overtalelse, og endog miljøets makt kan ofte
veies opp for gjennom den egnete influeringen på
vedkommendes oppfatning.

Dette bringer Godwin over til hans andre proposisjon. Av

alle midlene som ”innvirker på sinnet,” er den mest
potente regjeringsmakt. Her er en betydningsfull dreining
fra An Account of the Seminary, der han hadde gitt
utdanning fordelen. Han forklarer nå at ”politisk
institusjon er særdeles sterk på nettopp det punktet der
utdanningens effektivitet var mangelfull, nærmere
bestemt omfanget av dens virkemåte.” Det er kun denne
makta hos ”positive institusjoner,” hevder Godwin, som
bidrar til at feiltrinn stadig vekk begås i verden, for i
likhet med alle anarkister tror han at menneskesinnet,
overlatt til seg sjøl, på naturlig vis vil tendere til å
oppdage feiltrinn og komme stadig nærmere sannheten.

113
”Urettferdighet egner seg derfor som følge av sjølve sin natur i liten
grad for en varig eksistens. Men regjeringsmakt ’legger sin hand på
den drivkrafta som er i samfunnet og setter en stopper for dens
bevegelse.’ Den gir substans og permanens til våre feiltrinn. Den
reverserer sinnets genuine tilbøyeligheter, og i stedet for å få oss til å
se framover, lærer den oss å skue bakover etter perfeksjon. Den
tilskynder oss å søke etter det offentlige ve og vel, ikke i innovasjon
og forbedring, men i en forsiktig ærbødighet overfor våre forfedres
beslutninger, som om det var sinnets natur alltid å degenerere og
aldri å skride framover.”

Godwins tredje proposisjon henger i virkeligheten

sammen med den andre; regjeringsmakt er like dårlig i
praksis som den er i prinsippet. For å demonstrere dette
konsentrerer han seg for det meste om de store
økonomiske ulikhetene mellom klassene i hans egen
syttenhundretallsverden. Både lovgivning og lovenes
virkemåte favoriserer de rike, og det ligger i de politiske
institusjonenes natur, ved å gi makt og privilegier til
enkeltindivider, ”i stor grad å utvide rikdommens
forestilte eksellense.” Godwin var en av de første til å
beskrive klart og tydelig det tette bindeleddet mellom
eiendom og makt som har gjort anarkistene til fiender av
så vel kapitalismen som staten.

Den fjerde grunnleggende proposisjonen er det hyllede

utsagnet om menneskets perfeksjoneringsevne.
”Perfeksjonering er en av mest utvetydige
karakteristikkene ved menneskearten, slik at så vel

114
menneskets politiske som intellektuelle tilstand vil kunne
formodes å befinne seg på en kurs i retning av progressiv
forbedring.” Godwin underbygger dette modige utsagnet
ved å sammenlikne menneskets primitive og siviliserte
tilstander, og framholder, med en naivitet som er den
tidlige Ruskin verdig, at endog innen kunsten har en
konstant forbedring vært åpenbar. Seinere hen, som vi
har sett i et tidligere kapittel, skulle han komme til å
benekte enhver slik utopisk intensjon og til å framholde
at han mente ganske enkelt at mennesket var i stand til
uendelig forbedring. Og endog her skiller hans
framskrittstro seg fra den sedvanlige viktorianske typen
ved at den primært er moralsk, og ser for seg som sitt
hovedmål en indre endring i individet som vil bringe det
til tilstanden bestående av naturlig rettferdighet som dets
underkastelse overfor politiske institusjoner har avleda
det fra.

Det er rettferdighet Godwin legger vekt på etter hvert

som han begynner å utvikle fra sine fire grunnleggende
utsagn en drøfting av samfunnets prinsipper. Samfunnet,
framholder han, hadde sitt opphav i menneskers
bevissthet om behovet for gjensidig assistanse, og dets
bevegende prinsipp – et moralsk prinsipp – er
rettferdighet, som Godwin definerer som ”en leveregel
som har sitt opphav i forbindelsen mellom et
fornemmende vesen og et annet.” Rettferdighet krever at
vi gjør alt som står i vår makt for å bistå andre individer i
henhold til deres behov og verd, ja, den ser våre personer
115
og vår eiendom som ting som vi hegner om for
menneskeheten. ”Jeg er nødt,” erklærer Godwin, ”til å
anvende mine talenter, min forståelse, min styrke og min
tid til produksjonen av den største mengden generelt
gode.” Allikevel bør vi vokte oss for å sette opp det
generelle gode, eller samfunnet sjøl, som noe over og
utafor individer. Det er alltid det som er godt og
rettferdig mellom individer som er godt og rettferdig for
samfunnet. For ”samfunnet er intet mer enn en
sammenhopning av individer. Dets krav og plikter må
være deres samla krav og plikter, der den ene er mer
usikker og vilkårlig enn den andre.” Samfunnets formål
er å gjøre for sine medlemmer ”alt det kan for å bidra til
deres ve og vel.” Men deres velferds karakter blir
definert av sinnets karakter. Det vil bidra mest til den
som utvider forståelsen, gir påskudd for dygd, fyller oss
med en sjenerøs samvittighet vedrørende vår
uavhengighet og på omhyggelig vis fjerner alt som nå
enn kan hindre våre bestrebelser.

Samfunnet fungerer med andre ord best når det bistår

mennesket med å være et moralsk vesen. Men her
kommer vi til en annen relasjonsretning. Om menneskets
bindeledd til samfunnet er et slags horisontalt mønster
bestående av forsterka forbindelser mellom individer, er
dets relasjon til moralitet et vertikalt sådant. For Godwin
insisterer på at

116
”Moralitet er fastsatt og uforanderlig, dersom noe kan være så, og
der må vitterlig være et underlig bedrag som skulle gi en handling
som er evig og uforanderlig gal merkelappene rettskaffenhet, plikt og
dygd.”

Vanskeligheten oppstår når vi kommer til drøftingen av

hvordan mennesket, bundet av sine sansningers
begrensninger, skal etablere den vertikale relasjonen til
de absolutte sannhetene som utgjør ideell moralitet. Det
er klart at plikt bare kan kreve at vi tjener det generelle
gode i henhold til det fulle omfanget av våre kapasiteter.
På den annen side kan verken manglende kapasitet eller
uvitenhet gjøre en urettferdig handling rettferdig. Og slik,
mens mennesker ikke kan forvente å være absolutt
dydige, bør de forsøke å danne ”dydige disposisjoner.”
Men en dydig disposisjon kan ikke påtvinges, nei, den
kan bare kultiveres av hvert enkelt menneske inne i seg
sjøl. Den ”blir generelt sett generert av den ukontrollerte
utøvelsen av privat bedømmelse og det at hvert enkelt
menneske på rigid vis handler i samsvar med sin
samvittighets diktater.”

Dersom vi insisterer på denne autonomien ved den

individuelle bedømmelsen, så følger vi de radikale
dissenternes vei til en erklæring av menneskers moralske
likhet. Fysisk og mentalt sett vil mennesker kunne være
ulike, sjøl om Godwin tror at slike forskjeller blir
overdrevet, men moralsk sett er alle mennesker like på

117
grunn av deres essensielle uavhengighet. Rettferdighet
må vedkjennes dem i like stor målestokk, og muligheter
og oppmuntring bør gis dem uten at man skjelner mellom
dem.

Mennesket har plikter overfor sannhet og moralitet, som

er et aspekt ved sannhet. Men har det rettigheter? Intet
menneske, svarer Godwin, har retten til ӌ agere
annerledes enn på en dydig måte og til å ytre noe annet
enn sannhet.” Det mennesket strengt tatt har, er ikke
rettigheter, men krav på assistanse fra sine
medmennesker under gjensidig rettferdighet. Mange ting
som vanligvis betraktes som rettigheter, slik som
samvittighets- eller ytringsfrihet, bør ikke søkes fordi
mennesker har en rett til dem, men fordi de er essensielle
for oppnåelsen av moralsk sannhet.

Samfunn og regjeringsmakt har verken krav eller

rettigheter. De eksisterer kun for individers
bekvemmelighet. Og her kommer Godwin til den
vedvarende forvekslingen av rettferdighet og
menneskelig lov. Den første, hevder han, er basert på
uforanderlige moralske sannheter, mens den andre er
basert på politiske institusjoners feilbarlige beslutninger.
Mennesket må erkjenne det som er rett ved hjelp av sin
egen forståelse, og her er det bevis snarere enn autoritet
som bør bevege det. Det følger ut i fra denne
resonneringen at regjeringer ikke har noen rett til vår
lydighet. Fornuften, utøvd på uavhengig vis i

118
oppdagelsen av rettferdighet, er framferdens eneste sanne
rolle. Dersom hvert eneste menneske lytta til dens røst,
ville der være et samfunn prega av uinnskrenka
overenskomst.

Man vil imidlertid kunne vedgå at i den nåværende

imperfekte tilstanden hva menneskelig bedømmelse
angår, vil ikke disse prinsippene alltid kunne anvendes.
Kriminalitet finner sted, og sjøl om straff i sin karakter er
urettferdig, vil visse tøyler kunne være uunngåelige. Like
fullt er mennesker slik de er, insisterer Godwin på, på
grunn av miljøet som har forma dem, og vi må derfor
avskaffe de sosiale årsakene som har gjort tøyler
nødvendige. ”Den som vil forene en perfekt frihet i dette
henseende med helhetens interesse, burde samtidig
foreslå midlene til å luke bort egennytte og lyte.”

I sin drøfting av spørsmålet om nødvendige tøyler spør

Godwin på hvilken måte vil det å overgå privat
bedømmelse til fordel for det som er best for
allmennheten, kunne utføres, der hvor det er nødvendig.
Og dette leder ham i sin tur til ӌ finne ut av grunnlaget
for politisk regjeringsmakt.” Han begynner med tre
hypoteser som vanligvis legges fram. De første to – at
regjeringsmakt har sin opprinnelse i maktens rett og at
den har sin opprinnelse i guddommelig rett – avviser han
som fremmede for begrepet om en uforanderlig
rettferdighet. Den tredje hypotesen er den som går ut på
samfunnspakten, slik den er utleda fra Locke og

119
Rousseau og som folk vanligvis så det i det attende
århundre. Godwin skiller seg med fynd og klem fra sin
tidsalders menn på dette punktet, og kommer anarkistene
i det nittende århundre i forkjøpet ved å avvise også
samfunnspakten som en basis for politisk rettferdighet.
Den søker å binde én generasjon gjennom løftene fra en
annen. Den negerer hvert enkelt individs forpliktelse til å
utøve sin private bedømmelse vedrørende det som er rett.
Den er basert på den feilaktige ideen om at vi må
oppfylle våre løfter, mens vi ikke burde gi noen løfter i
det hele tatt, men utføre handlinger kun fordi de er
rettferdige.

Godwin skynder seg med å tilføye at en vektlegging av

plikten til privat bedømmelse ikke forkludrer felles
agering. Ja, når der må gjøres tiltak med sikte på det
generelle gode, må de overveies i fellesskap, og der er en
nær likhet mellom privat bedømmelse og felles
overveininger som blir utført på en passende måte. Begge
er ”midler til å oppdage rett og galt, og til å sammenlikne
bestemte proposisjoner med den evige sannhetens
standarder.” Men de er ikke noe mer enn dette, og verken
et individ eller en overveiende forsamling har autoritet til
å utforme lover. Den eneste rettferdige loven er
fornuftens lov: ”Hennes dekreter er ugjenkallelige og
enhetlige. Samfunnets funksjoner strekker seg ikke til å
utforme lover, men til å fortolke dem, ja, det kan ikke
dekretere dem, men kun erklære det som tingenes natur
allerede har dekretert…” Således er fellesskapets
120
autoritet strengt eksekutiv, og er innskrenka til ”den
offentlige understøttelsen av rettferdighet.” Der hvor den
sikrer dette, må ethvert fornuftig menneske samarbeide,
og der hvor den ikke gjør det, må ethvert fornuftig
menneske motstå dens beslutninger.

Med ideen om motstand kommer vi til begynnelsen av

den lange anarkistiske kontroversen vedrørende mål og
midler. Godwin står sammen med Tolstoj, og til en viss
grad sammen med Proudhon, blant de som setter moralsk
overbevisning og passiv motstand over voldelig og aktiv
motstand. Han benekter faktisk ikke aktiv motstand. Men
han råder til ekstrem forsiktighet i anvendelsen av den.
Rå makt er ikke noe substitutt for fornuft, og dens
anvendelse av folk som søker å etablere rettferdighet gjør
den ikke noe bedre. Den bør aldri anvendes uten
utsiktene til suksess, og endog da kun ”der hvor man ikke
på noen som helst måte kan vinne tid, og konsekvensene
som umiddelbart følger utvilsomt er fatale.” Vold er
dermed det siste desperate tiltaket som rettferdige
mennesker må ty til.

Den passende formen for motstand, som bør forsøkes i

hvert eneste tilfelle, er spredningen av sannhet, altså
”sensureringen av enhver framgangsmåte som jeg
oppfatter som i strid med menneskehetens sanne
interesser.” De revolusjonene som vi bør ønske
velkommen, er de som skrider fram ved å endre
menneskelige oppfatninger og tilbøyeligheter, ja, anvendt

121
med oppriktighet og standhaftighet vil fornuften oppnå
alt det som vold kun kan forsøke seg på med de mest
tvilsomme sjanser for å lykkes.

Overbevisning må imidlertid så langt som mulig være

direkte og individuell. Godwin mistror politiske
sammenslutninger, som søker å overbevise gjennom
antallas tyngde snarere enn ved å spre sannheten. De
eneste sammenslutningene han går god for er de som er
skapt i en unntakstilstand for å motstå overtramp mot
friheten, men disse bør oppløses så snart behovet for dem
ikke lenger er til stede, for at de ikke skal stivne hen til
institusjoner. Den metoden som Godwin foreslår, er
dannelsen av løse diskusjonsgrupper bestående av folk
som har blitt vekka til etterstrebelsen av sannheten; disse
vil til sjuende og sist kunne danne en universell
bevegelse som agerer på potent vis for forbedringen av
individer og ”lindringen av politiske institusjoner.” Men
ethvert forsøk på å skape en ensretta tenkning innen slike
grupper bør unngås. ”Mennesker bør komme sammen,
ikke for å tvinge gjennom noe som helst, men for å
granske. Sannheten vender tommelen ned for alliansen
mellom regimenterte antall.” Ved hjelp av slike midler
vil sosial forandring kunne være gradvis og balansert.
Men dette betyr ikke nødvendigvis at ”revolusjonen
ligger umåtelig langt unna.” ”Sannhetens kongedømme
kommer ikke med prangende framferd, og dets vekst vil
kunne produsere store resultater når disse blir minst
forventa.
122
En slik ekstrem tiltro til fornuftens egne makt er nesten
særegen for Godwins århundre. Vi finner få endog blant
anarkister i det nittende århundre som framholder den på
en så tillitsfull måte. Men i sin opposisjon mot høyst
organiserte politiske partier og sin insistering på små, løst
sammenknytta grupper, som på naturlig vis bygges opp
til en mer utstrakt bevegelse, skisserte Godwin den første
planen til alle seinere former for anarkistisk organisering.

Etter å ha lagt det moralske grunnlaget for sitt argument

skrider Godwin fram med å drøfte det han kaller ”de
politiske institusjonenes praktiske detaljer,” og her tar
han i sin tur for seg fire aspekter ved det politiske liv:
Generell administrasjon, eller regjeringsmakt; utdanning;
kriminalitet og lov; og regulering av eiendom. Hans
drøfting av regjeringsmakt begynner med et
kompromissløst utsagn i form av klar opposisjon:

”Vi bør framfor alt ikke glemme at regjeringsmakt er et onde, en

usurpasjon av menneskehetens private bedømmelse og individuelle
samvittighet, og at uansett om vi vil kunne være nødt til å vedgå at
den inntil videre er et nødvendig onde, påhviler det oss, som venner
av fornuften og menneskeheten, å vedgå så lite av den som mulig, og
omhyggelig å påpeke hvorvidt det lille, som følge av den gradvise
opplysningen av menneskesinnet, ikke heretter vil kunne minskes.

I sin undersøkelse av de ulike formene for regjeringsmakt

som han skjelner mellom – monarki, aristokrati og
demokrati – søker Godwin således ikke det største gode,

123
men det minste onde. Hans innvendinger mot monarki og
aristokrati skiller seg ikke i særlig grad fra kritikken av
disse regjeringsformene slik den kom til uttrykk blant
andre tenkere i det attende århundre. Det er i drøftingen
av demokrati at han er original og karakteristisk
anarkistisk.

Demokrati er helt klart den formen for regjeringsmakt

der vi har de beste utsiktene til å skride fram til noe
bedre, og som Godwin presenterer det i sin ideelle
definisjon har det allerede i seg kimene til et bedre
samfunn. Det er ”et system for regjeringsmakt i henhold
til hvilket hvert eneste medlem av samfunnet anses som
et menneske og intet annet. Når det gjelder positiv
regulering, dersom det så visst kan betegnes som
regulering det som er den blotte anerkjennelsen av det
enkleste av alle prinsipper, blir alle mennesker betrakta
som like.” I historia har der i beste fall kun vært
tilnærminger til dette idealet, men allikevel har endog
imperfekte og turbulente demokratier vært uendelig
overlegne i sine oppnåelser i forhold til monarkier og
aristokratier.

”Demokrati gir tilbake til mennesket en bevissthet om sin verdi,

lærer det gjennom å fjerne autoritet og undertrykkelse å lytte kun til
fornuftens diktater, gir det tillit til å behandle andre mennesker som
sine medskapninger, og får det til ikke lenger å betrakte dem som
fiender som det må være på vakt mot, men som brødre som det
påhviler det å bistå.”

124
Det er allikevel slik at så langt har demokrati aldri
produsert en tilstand bestående av ekte sosial
rettferdighet. Godwin antyder at denne mangelen delvis
stammer fra mangelen på en behørig anelse om
sannhetens makt og verdien av oppriktighet, ja, det er
dette som får demokratier til å klamre seg til støtten fra
institusjonelle former, og som gjør dem uvillige til å
akseptere med godwinsk tiltro proposisjonen om at
”striden mellom sannhet og usannhet i seg sjøl er for
ujevn til at den førstnevnte har behov for støtte fra noen
som helst politisk alliert.” Av denne grunn ser vi at ikke
bare religiøse fiksjoner, men også politiske myter står
ved lag, med alt dette innebærer innen delingen av
mennesker mellom en opplyst elite og en uvitende
underordna kaste. Her står Godwin langt fra Platon, med
hans teori om ”edel uriktighet.”

”Hvorfor inndele mennesker i to klasser [spør han], hvorav den ene

skal tenke og resonnere for helheten, og den andre skal ta sine
overordnedes konklusjoner for god fisk? Dette skillet finnes ikke i
tingenes natur, ja, der er ikke noen slik iboende forskjell mellom
menneske og menneske som det tenker at det er på sin plass å
formode. Grunnene som bør overbevise oss om at dyd er bedre enn
lyte er verken kompliserte eller vanskelige å forstå, og jo mindre de
blir forkludra av politiske institusjoners ubetenksomme innblanding,
desto mer vil de bli forstått og godkjent av hvert enkelt menneskes
bedømmelse.”

125
Ved å dreie over til den demokratiske regjeringsmaktas
virkemåte tar Godwin til orde for forenklingen og
desentraliseringen av alle former for administrasjon.
Store, komplekse og sentraliserte stater er skadelige og
unødvendige for menneskehetens beste. Etter hvert som
de går i oppløsning bør lokalsamfunnsbaserte former for
administrasjon ta deres plass, der ulempene ved
regjeringsmakt umiddelbart vil kunne mildnes gjennom
et forminska rom for ambisjoner. ”Edruelighet og
rimelighet er de opplagte karakteristikkene hos en
begrensa krets.” Godwin tenker at en opplyst
lokalsamfunnsorientering av dette slaget ikke ville føre til
lokal trangsynthet, nei, tvert i mot ville den gjøre verden
om til en enkelt stor republikk der mennesker kunne
bevege seg og diskutere fritt uten hindringen i form av
nasjonale barrierer.

I samfunnets lokale enheter – ”soknene,” som Godwin

kaller disse forløperne til seinere anarkisters
”kommuner” – ville lovgivning sjelden trengs, for hele
fellesskapet ville så langt som mulig ta del i
administrasjon, og embetsmenn – der de eksisterte – ville
befatte seg med å skaffe til veie informasjon og ta seg av
detaljerte praktiske anliggender. Den eneste formen for
sokneorganisasjon som virkelig ville være nødvendig,
ville være en slags jury som skulle hanskes med
overtramp mot rettferdigheten og mekle i kontroverser.

126
I eksepsjonelle unntakstilfeller ville det så visst kunne
være nødvendig å gå hinsides soknene og sammenkalle
en generell forsamling. Men Godwin ser en stor fare i
slike forsamlinger, og hans advarsler forespeiler den anti-
parlamentariske tonen som er karakteristisk for den
anarkistiske tradisjonen. Under de beste omstendigheter
framviser forsamlinger alvorlige ulemper. Deres
handlinger er basert på flertallbeslutningenes fiktive
enstemmighet. Enda mer urovekkende er den reelle
enstemmigheten som oppstår når delegatene sjøl danner
partier og aksepterer tøylingen av individuell tenkning.
Når det gjelder stemmepraksisen, erklærer Godwin med
stor moralsk indignasjon at ”det å avgjøre sannheten ved
å telle stemmer” er en ”utålelig forulemping av all fornuft
og rettferdighet.”Av disse ulike grunnene bør nasjonale
forsamlinger, endog mens de fremdeles er nødvendige,
anvendes ”så sparsomt som tilfellet vil gi rom for.”

Til å begynne med, i det ekstreme demokratiet som

Godwin ser for seg, vil både forsamlinger og juryer
kunne være nødt til å utstede kommandoer. Men behovet
for rå makt oppstår ikke ”ut i fra menneskets natur, men
ut fra de institusjonene gjennom hvilke det allerede har
blitt korrumpert.” Når disse institusjonene blir redusert til
en svinnende etterlevning, vil mennesker skride fram til
den tilstanden der det ganske enkelt vil være nødvendig å
invitere dem til å avstå fra å agere på en skadelig måte
overfor deres medmennesker. Og til slutt skal vi nå fram
til et samfunn der visdom kan overføres uten
127
interveneringen fra noen som helst institusjon, samfunnet
bestående av moralske mennesker som lever i rettferdige
relasjoner – eller, som vi vil kunne si med en moderne
fraseologi, samfunnet bestående av reint anarki.

Alt dette avhenger av vår holdning overfor utdanning, og

det er dette aspektet ved det politiske liv som Godwin nå
vier oppmerksomheten til. Han begynner med en drøfting
av hvordan den vitale prosessen som består i å danne
rettferdige oppfatninger vil kunne utføres. Som følge av
sjølve sin natur er samfunnet ukvalifisert for denne
funksjonen, for dets handlinger er betinga av menneskene
som utgjør det, de ondskapsfulle så vel som de dydige, de
rettferdige så vel som de urettferdige, og det har derfor
intet krav på moralsk overlegenhet. Samfunnets eneste
fordel ligger i dets autoritet. Men vi gjør ikke et
menneske dydig ved hjelp av kommando, og ved å
anvende rå makt gjør vi positiv skade ved å hemme
oppriktig menneskelig samkvem og begrense frihet.

Godwin hevder at i alle disse henseendene har den lille

sosiale gruppa fordelen over den omfattende politiske
institusjonen. Men måten han snakker om slike gruppers
virkemåte på, vekker ens dypeste tvil. I kretser av dette
slaget, sier han, ”ville opinion være fullt ut tilstrekkelig;
ethvert menneskes inspeksjon over sine naboers framferd
ville, når den er upletta av innfall, utgjøre en sensur av
den mest uimotståelige karakter. Men denne sensurens
kraft ville avhenge av dens frihet, og ikke følge lovens

128
positive diktater, men forståelsens spontane
beslutninger.” Ikke engang Godwins forsikring om at en
slik prosess ville være fri og spontan, visker fullstendig
vekk det usmakelige bildet av en framtid der gjensidig
inspeksjon og sensur vil kunne være dagens orden og den
offentlige opinion ville rå på triumferende vis. Kanskje
dette avsnittet avspeiler innflytelsen på Godwins sinn fra
en puritansk barndom, der hans egne handlinger i så stor
grad blei sensurert – uten noen som helst korporlig straff
– at han fikk en reprimande fra sin far for å ha kjælt med
katten på en søndag. Men det bildet han skaper, dukker
opp igjen og igjen med urovekkende frekvens etter hvert
som vi beveger oss gjennom anarkistisk historie.

I denne forbindelse skreiv George Orwell et essay om

Swift (en forfatter som Godwin tilfeldigvis beundra
sterkt) der han påpekte at i det anarkistiske samfunnet til
de såkalte houyhnhnms i Gullivers reiser var
”formaning” like mektig som tvang i ethvert annet
samfunn. Orwell fortsatte med å si at:

”Dette illustrerer på en svært god måte den totalitære tendensen som

er implisitt i den anarkistiske eller pasifistiske samfunnsvisjonen. I et
samfunn der det ikke finnes noen lov, og i teorien ingen tvang, er
den eneste atferdsmekleren offentlig opinion. Men på grunn av den
enorme trangen til konformitet hos selskapelige dyr er offentlig
opinion mindre tolerant enn noe som helst lovsystem. Når mennesker
blir styrt av ’du skal ikke’, kan individet praktisere en viss mengde
eksentrisitet, men når det formodentlig styres av ’kjærlighet’ og
’fornuft’, er det under et kontinuerlig press i retning av å oppføre seg
og tenke eksakt på samme måte som alle andre gjør.”

129
Der er en god del sannhet i det Orwell sier, sjøl om hans
måte å si det på er karakteristisk dogmatisk. Anarkistene
aksepterer altfor ukritisk ideen om en aktiv offentlig
opinion som en enkel vei ut av problemet vedrørende
handteringen av antisosiale tendenser. Få av dem har
tenkt tilstrekkelig over faren for at et moralsk tyranni
erstatter et fysisk sådant, og for at den morske minen fra
naboen blir like mye å frykte som dommerens dom. Og
enkelte av dem har utvilsomt vært positivt tiltrukket av
ideen om å spre moralsk autoritet, ja, anarkismen har sine
fariseere i likhet med enhver annen bevegelse for
menneskelig regenerering.

Det er imidlertid slik at mens Godwin legger en uklok

vekt på dydene ved gjensidig sensur, er hans kritikk av
statlig innblanding i kultiveringen av opinion skarpsindig
nok, og når han kommer til å drøfte anvendelsen av en
slik innblanding gjennom grunnleggelsen av statlige
utdanningssystemer, peker han på farer som bare har blitt
mer opplagte i løpet av et århundre med erfaring. Her
synes det på sin plass med et langt sitat, siden Godwin
ved å utvikle et ståsted som hans dissenterforløpere
innehadde på temmelig konsekvent vis samtidig skisserer
en holdning som dukker opp igjen blant hans anarkistiske
etterfølgere, hvorav de fleste har tatt problemene
vedrørende utdanning akkurat like seriøst. Han kommer
til problemets kjerne når han indikerer den farlige
anvendelsen som regjeringer vil kunne gjøre av
utdanning så snart dens kontroll faller i deres hender.
130
”Prosjektet i form av en nasjonal utdanning bør man jevnt over ta
avstand fra på grunnlag av dens opplagte allianse med nasjonal
regjeringsmakt. Dette er en allianse av en mer formidabel karakter
enn den gamle og svært omstridte alliansen mellom kirka og staten.
Før vi legger et så mektig apparat inn under en så tvetydig aktørs
dirigering, påligger det oss å tenke godt i gjennom hva det er vi gjør.
Regjeringsmakta vil ikke unnlate å anvende det for å styrke sine
hender og utøve sine institusjoner. Dersom vi endog kunne formode
at regjeringsmaktas aktører ikke foreslår for dem sjøl et mål som
ville være tilbøyelig til å framstå i deres øyne, ikke ganske enkelt
som uskyldig, men som prisverdig, ville ondet like fullt finne sted.
Deres synspunkter som innviere av et utdanningssystem vil ikke
unnlate å være analoge med deres synspunkter i deres politiske
kapasitet, ja, dataene som deres framferd som statsmenn
rettferdiggjøres på grunnlag av, vil være dataene som deres
instruksjoner tuftes på. Det er ikke sant at vår ungdom bør instrueres
til å vise ærbødighet overfor samveldet, uansett hvor uovertruffent
det er, nei, de bør instrueres til å vise ærbødighet overfor sannheten
og overfor konstitusjonen kun i den grad den samsvarer med deres
uavhengige deduksjoner av sannhet. Dersom planen om en nasjonal
utdanning hadde blitt adoptert da despotiet triumferte på sitt
sterkeste, er det ikke trolig at det for alltid kunne ha kvalt sannhetens
røst. Men den ville ha vært det mest formidable og dyptgripende
knepet for det formålet som imaginasjonen kan antyde. Det er like
fullt slik at i landene der frihet hovedsakelig rår, vil man med
rimelighet formode at der er viktige feil og mangler, og en nasjonal
utdanning har den mest direkte tendensen til å videreføre de feilene
og manglene og til å forme alle sinn ut i fra én modell.”

Praksisen til totalitære stater i vår egen tid gir ingen

grunn til å antyde at Godwin på noen som helst måte
overdreiv farene ved at utdanning faller i hendene på
politiske ledere. For ham forblei den lille, uavhengige

131
skolen, i likhet med den lille diskusjonsgruppa, værende
den ønskverdige enheten, og individuell instruksjon var
den beste av alle.

Den siste boka i Political Justice, der Godwin undersøker

eiendomsinstitusjonen, er den mest hylla seksjonen av
hans mesterverk, på grunn av dens formoda
forespeilinger av sosialistisk økonomi. Men det er kun i
hans eksponering av virkningene av privateiendom og i
hans insistering på den nære forbindelsen mellom
eiendom og regjeringssystemer at Godwin virkelig
forespeiler sosialismen, dersom vi anvender det ordet i
dets nåværende bibetydning statseierskap. Hans positive
forslag vedrørende endringer i eiendomssystemet er tvers
i gjennom anarkistiske.

Godwin begynner ved å bemerke at avskaffelsen av

”systemet basert på tvang og straff er intimt forbundet
med den omstendighet at eiendom blir plassert på en
rettferdig basis.” Dermed er hvert enkelt menneske ”ikke
bare berettiga, så langt det generelle forrådet tillater, til
eksistensmidlene, men også til velbefinnende.” Men dette
kravet på en rettferdig andel av den felles eiendommen
forutsetter en plikt til å påta seg en full andel av de felles
oppgavene.

”Rettferdighet tilsier at hvert enkelt menneske, kanskje med mindre

det blir sysselsatt på en mer fordelaktig måte for allmennheten, bør
bidra til kultiveringen av den felles avlingen, som hvert enkelt

132
menneske konsumerer en andel av. Denne gjensidigheten… er sjølve
rettferdighetens essens.”

I Godwins grovt skisserte bilde av et eiendomsløst

samfunns virkemåte ser man den samme agrare visjonen
som går som en rød tråd hos More, Winstanley, Morris
og Kropotkin – visjonen om mennesker som arbeider
sammen på jordene og deretter tar, i henhold til sine egne
anslag over sine rettferdige behov, fra de felles låvene og
lagerhusa, uten noen som helst valuta- eller
varebyttemekanisme, for ”av alle praksiser er varebytte
den skadeligste.” I likhet med seinere anarkistiske
forfattere ser Godwin for seg en drastisk forenkling av
livet, for luksus er en korrumperende tilstand – vi må vise
medfølelse overfor de rike vel så mye som overfor de
fattige – og arbeid er nødvendig for menneskelig lykke.
Den ideelle situasjonen er den der et menneske har
”sinnets uavhengighet, som får oss til å føle at våre
tilfredsstillelser ikke er prisgitt verken mennesker eller
skjebnen, og sinnets aktivitet, ja, den lystigheten som
oppstår ut i fra arbeidsomhet som blir anvendt på egna
vis vedrørende objekter som vår bedømmelse erkjenner
den iboende verdien av.”

”Akkumulert eiendom” – Godwins uttrykk for det vi

kaller kapitalisme – er fiendtlig overfor den kvalitative
berikelsen av livet. Gjennom dens videreføring av
økonomisk ulikhet ”tråkker den tenkningens makt ned i

133
søla, slukker genialitetens gnister, og reduserer den store
massen av menneskeheten til en sørgelig forfatning.”
Opp mot dens ondsinnede herredømme maler Godwin
det idylliske bildet av sin egen utopi. Med luksus brakt til
veis ende,

”ville nødvendigheten av brorparten av menneskehetens manuelle

arbeidsomhet opphøre, og resten, ved å bli delt på elskverdig vis
mellom alle fellesskapets aktive og vigorøse medlemmer, ville ikke
være en byrde for noen. Ethvert menneske ville ha en sparsommelig,
men allikevel sunn diett; ethvert menneske ville utøve den moderate
kroppslige mosjonen som ville opphøye ånden; ingen ville utarmes
gjennom armod og nød, men alle ville ha fritid til å kultivere sjelens
vennlige og filosofiske affeksjoner og slippe løs sine evner i søkenen
etter intellektuell forbedring… Genialitet… ville bli befridd fra de
engstelsene som til stadighet minner oss om at vi må gjøre oss
fortjente, og ville følgelig få fritt spillerom blant holdninger basert på
sjenerøsitet og omhu for allmennhetens beste.”

Godwin hevder at et slikt system også ville fjerne

hovedårsakene til kriminalitet, som hovedsakelig oppstår
ut i fra at ”et menneske besitter i overflod det som et
annet menneske er foruten.” Misunnelse og egennytte
ville forsvinne sammen med engstelse og usikkerhet, ja,
korrupsjon ville forsvinne og hovedincentivet til krig
ville bli fjerna. ”Hvert enkelt menneske ville bli forent
med sin nabo i kjærlighet og gjensidig vennlighet tusen
ganger mer enn nå, men hvert enkelt menneske ville
tenke og bedømme for sin egen del.”

134
Etter hvert som Godwin fortsetter, fyller han ut detaljene
i sitt egalitære Arcadia. Han kommer Veblen i forkjøpet
ved å bemerke at eiendom vanligvis ønskes, ikke for dens
egen skyld, men for den distinksjonen som den formidler;
i et egalitært samfunn vil imidlertid mennesker søke
distinksjon ved å tjene allmennhetens beste. Han begir
seg også inn i en lang utledning om lengden på den
ønskverdige arbeidsdagen, og presenterer det heller
overraskende estimatet at i et liv uten luksus vil den
svært gjerne kunne reduseres til en halv time!

For å nå sine konklusjoner støtter han seg på et profetisk

blikk på framtidas industrielle utviklinger, som også får
ham til å antyde en måte overdrevent samarbeid vil
kunne unngås på. For i likhet med Proudhon og Stirner,
og til forskjell fra Bakunin og Kropotkin, blei Godwin
leda av sin individualisme til en dyptgripende mistro
overfor enhver slags kollaborasjon som ville kunne stivne
hen til en institusjonell form. I denne forbindelse begir
han seg inn på enkelte frydefulle absurditeter, der han sår
tvil om hvorvidt et menneske med en uavhengig
bedømmelse kan spille i et orkester eller ta del i et
skuespill, men han kommer med et gyldig poeng som går
ut på at et fritt menneske ikke bør bindes mer enn han
kan hjelpe til i forhold til andres bekvemmelighet. Og
han ser i teknologisk framskritt et mulig middel til å gi
individet større uavhengighet.

135
”På det nåværende tidspunkt krever det å hogge et tre, grave ut en
kanal og navigere et fartøy manges arbeid. Vil det alltid kreve
manges arbeid? Når vi ser på de menneskelige oppfinnelsenes
kompliserte maskiner, ulike typer møller, vevemaskiner og
dampmaskiner, blir vi så ikke forbløffa over den mengden arbeid de
produserer? Hvem skal si hvor denne typen forbedring må stanse
opp?... Konklusjonen på det framskrittet som her har blitt skissert, er
noe i likhet med en endelig avslutning av nødvendigheten av
menneskelig arbeidskraft.”

Ved å befinne seg ved inngangen til Den industrielle

revolusjon har Godwin den samme type undrende visjon
som H. G. Wells hadde ved inngangen til den
teknologiske revolusjonen.1 Han våger endog å antyde at
vitenskapen ennå vil kunne oppdage udødelighetens
hemmelighet!

Til tross for sin mistro overfor kooperasjon ser Godwin

på langt nær den frigjorte menneskeheten som levende i
gjensidig isolasjon og mistenksomhet. Han ser tvert i mot
for seg muligheten for spesialisering innen de ulike
håndverkene, som ville få et menneske til å følge den
oppgava som han eller hun egner seg best for, og fordele
sine overskuddsprodukter til den som nå enn måtte trenge
dem, og sjøl motta det vedkommende trenger av andre
ting fra overskuddet produsert av hans eller hennes
naboer, men alltid på grunnlag av gratis distribusjon
snarere enn varehandel. Det er opplagt at til tross for hans
spekulasjoner vedrørende maskineriets framtid er

136
Godwins idealsamfunn basert på den delen av økonomien
som går ut på håndverk og jordbruk.

Framfor alt forblir imidlertid samkvemmet mellom

mennesker nødvendig for modningen av tenkning og
byggingen av karakter ved hjelp av oppriktig
konversasjon og utvekslingen av ideer. Et slikt samkvem
utelukker sjølsagt besittende personlige forbindelser, og
det er av denne grunn at Godwin kommer med sin
hyllede fordømmelse av ekteskap, som tar sikte på å gi
permanens til et tidligere valg og som dessuten er ”den
verste av eiendommer.” Menn og kvinner vil leve som
likeverdige i vennskap, og artens reproduksjon ”vil
reguleres av fornuftens og pliktens diktater.” Når det
gjelder barn, må også de frigjøres fra foreldres og læreres
dominasjon. ”Ingen skapning i menneskelig form vil
forventes å lære noe som helst bortsett fra fordi han eller
hun ønsker det og har en eller annen oppfatning av dets
nytte og verdi.”

Dette er Godwins skisse av den universelle

velgjørenhetens verden, som rettferdigheten marsjerer i
retning av, og som det påhviler ethvert klokt menneske å
fremme gjennom sin undervisning. I en majestetisk
retorisk tone og i en stemning prega av rolig tiltro til
fornuftens makt nærmer Political Justice seg slutten. I
den, som Sir Alexander Gray har sagt, ”oppsummerer
Godwin, slik som ingen andre gjør, anarkismens sum og
substans, og legemliggjør således en hel tradisjon.” Mer

137
forbløffende er det at han legemliggjør den på profetisk
vis. Political Justice skulle i mer enn et halvt århundre
komme til å forbli et isolert verk. Godwin sjøl skreiv intet
annet som den, sjøl om hans første roman, Caleb
Williams, en forfølgelseshistorie av nesten kafkask kraft,
der en uskyldig mann blir jakta på av alle samfunnets
fiendtlige krefter, kan gjøre krav på å bli regna som en
anarkistisk parabel. Men etter at Caleb Williams hadde
utkommet i 1794 begynte forfatteren å trekke seg tilbake
til skyggene av Grub Street, og hans seinere romaner,
hans omhyggelige biografier og hans dårlige skuespill
(som han på perverst vis regna som de beste av alle sine
verker) tilhører den ubetydelige engelske litteraturens
historie.

Ei heller etterlot han noen seg som helst sosial

protestbevegelse som i en gjenkjennelig form kunne
knytte ham til det som vokste fram i 1860-åra ut i fra
kimene i Proudhons tenkning. Political Justice var
enormt populær i noen få år etter dens utgivelse, inntil
den politiske himmelen blei tilslørt av krigen mellom
Storbritannia og det revolusjonære Frankrike. Året da
Godwins kortvarige og idylliske ekteskap med Mary
Wollstonecraft tok en tragisk slutt i 1797, markerte
vendepunktet. Den folkelige trenden rundt Political
Justice endte brått. Colerdige, Wordsworth og Southey,
som alle sammen var godværsgodwinianere, trakk raskt
tilbake sin hyllest, og deres forbigående oppslutning om
prinsippene i Political Justice fortjener ikke noe mer enn
138
å nevnes i forbifarta i et historieverk om anarkismen.
Kretsene av arbeidende menn, som spleisa sine
småpenger for å kjøpe eksemplarer av Political Justice
med sikte på lesning og diskusjon, forsvant sammen med
resten av den radikale bevegelsen i de mørke dagene mot
slutten av århundret. Godwin sjøl, som blei stilt helt i
skyggen gjennom bakvaskelser og blei redusert til en
livslang gjeldssituasjon, og som for det meste skreiv for å
skaffe seg et levebrød, opprettholdt sine synspunkter med
eksemplarisk standhaftighet, støtta av aktelsen fra menn
som Hazlitt, Lamb og Coleridge, som tok farvel som en
disippel og vendte tilbake som en venn. Sjøl om Godwin
to ganger reviderte Political Justice for nye utgaver,
trakk han aldri tilbake eller mildna de anarkistiske
konklusjonene som han hadde trukket i den første
utgaven, til tross for de sensasjonelle anklagene fra
forfattere som De Quincey.

Det var faktisk ikke i åra som Hazlitt på passende vis har
kalt ”en lummer og usunn popularitet” at Godwin øvde
sin viktigste innflytelse, men i perioden da hans
offentlige renommé hadde sunket til sitt laveste nivå. I
1811 var det med forbløffelse at Shelley fant ut at
forfatteren av Political Justice fremdeles var i live. Der
fulgte en relasjon som blei pletta av de sensasjonelle
faktaene vedrørende Shelleys rømning med Godwins
datter, og Godwins endeløse pengelån fra Shelley, men
også konsolideringen av en godwiniansk tone i Shelleys
vers som ikke en gang platonismen i poetens siste fase
139
utviska fullstendig. I det minste på et nivå er Queen Mab,
The Revolt of Islam og Prometheus Unbound alle
sammen omskrivninger i verseform av credoet i Political
Justice, og ikke en gang Hellas kunne ha vært det det er
uten den godwinianske innflytelsen. Andre forfattere –
spesielt H. N. Brailsford og Frank Lea – har spora
poetens intellektuelle gjeld til filosofen, som mer enn
veier opp for filosofens finansielle gjeld til poeten. Her er
det tilstrekkelig å si at gjennom Shelleys godwinianisme
dukker anarkismen for første gang opp som et tema innen
verdenslitteraturen. Og sjøl om Shelley kanskje må
overlate til Tolstoj æren av å være den største av
anarkistiske forfattere, forblir han den største av
anarkistiske poeter.

En mindre opplagt innflytelse leder fra Godwin til den

engelske arbeiderbevegelsen. Det er sannsynlig at mange
av de arbeidende mennene som hadde lest Political
Justice i 1790-åra, forblei godwinianere innerst inne,
mens minst tre innflytelsesrike sosialister kom under
Godwins påvirkning i hans seinere år. En avdem var
Robert Owen, som kjente ham personlig. Owen var ingen
anarkist, men han absorberte Godwins mistro til politiske
bevegelser, og gjennom ham blei et frihetlig element
overført til de tidlige fagforeningene og spesielt til Grand
National Consolidated. Francis Place, en annen hengiven
forkjemper for arbeidernes rett til å slå seg sammen, var
også en disippel av Godwin og påtok seg på et tidspunkt
den utakknemlige oppgava med å forsøke å nøste opp i
140
hans finansielle anliggender. William Thompson, den
tidlige sosialistiske økonomen, utvikla sine ideer om
eiendom langt på vei ut i fra bok VIII i Political Justice,
og det vil ha kunnet vært gjennom Thompson, som så
visst influerte på Karl Marx’ økonomiske teorier, at det
skrøpelige anarkistiske fantomet kjent som ”statens
bortvisning” kom til å hjemsøke imaginasjonen til den
mest autoritære av sosialister.

Da engelsk sosialisme blomstra opp igjen i løpet av1880-

åra, antok den en særegen frihetlig tone, og ekkoer etter
Godwin dukker opp i verkene til mange av dens ledende
eksponenter. Morris’ News From Nowhere låter som en
middelalderorientert adapsjon av den godwinianske
Utopi, og som Dr. F. E. L. Priestley har påpekt er Oscar
Wildes The Soul of Man Under Socialism ”en
gjennomgripende gjennomgang av hele Godwins
system.” Bernard Shaw plukka ut et godwiniansk tema i
Back to Methuselah, og i Men Like Gods brakte H. G.
Wells det ideelle godwinianske samfunnet på linje med
spekulasjonene til de edwardianske vitenskapsmennene.

Etter Den andre verdenskrig vendte engelske forfattere

tilbake til Godwin med sterkt fornya interesse. John
Middleton Murry, Herbert Read og Charles Morgan har
alle sammen påpekt hvor betimelig hans kritikk av
”positive institusjoner” framstår i en verden hjemsøkt av
staten, og kritikere som Angus Wilson, Walter Allen og
Roy Fuller har i hans pionerroman om forbrytelse og

141
forbryterjakt, Caleb Williams, sett en bemerkelsesverdig
forespeiling av engstelsene som hjemsøker en stor del
kontemporær skjønnlitteratur. Et og et halvt århundre
etter hans død i 1836 er Godwin sikrere etablert enn på
noe tidligere tidspunkt siden 1797 som et landemerke,
ikke bare innen utviklingen av politisk tenkning, men
også i den engelske litteraturhistorien.

Allikevel står den ironien ved lag at innflytelsen til

Political Justice, den mest komplette tidlige utlegningen
av anarkistiske ideer, skulle ha blitt spredd innen engelsk
litteratur og innen den engelske sosialistbevegelsen, men
skulle ha vært fraværende fra sjølve den anarkistiske
bevegelsen helt fram til seint i dens historie. For Stirner
og Proudhon tar ikke opp tråden der hvor Godwin slapp
den, nei, hver og en av dem begynner på nytt på sin egen
vei til friheten.

Fotnote
1
Fram til nå har ikke historia helt og fullt fulgt Godwins visjon.
Virkningen av industriell utvikling har hovedsakelig vært å stramme
kooperasjonsnettet gjennom økende arbeidsdeling. Dessuten
ignorerer Godwins syn det faktum at komplekst maskineri, endog når
det kan opereres av et enkelt menneske, må lages av mange
mennesker. Det er imidlertid verdt å bemerke at enkelte av de mer
fantasirike moderne forfatterne om sosiale og økonomiske relasjoner,
som for eksempel Lewis Mumford, har foreslått at resultatet av
teknologisk framskritt til sjuende og sist svært gjerne vil kunne bli at

142
den kontemporære industriens monolittiske strukturer bryter opp,
ledsaga av en geografisk desentralisering, en oppløsning av
metropolen, og en tilbakevending til en organisk sosial orden der
individet vil utvikle seg friere enn i den nylige fortida. Dersom dette
skjer, vil Godwin svært gjerne kunne få rett i sitt langvarige syn på
maskinen som en frigjører.

143
 Kapittel IV

Egoisten
DEN gjennomgripende karakteren ved anarkistiske
tenkemåter i tidsalderen som etterfulgte Den franske
revolusjon, og som etablerte både det kapitalistiske
produksjonssystemet og den moderne sentraliserte staten,
blir vist på slående vis i det mangfoldet av punkter der
forfattere i mange land starta sin uavhengige ferd mot
liknende frihetlige destinasjoner. Som vi har sett kom
Godwin fram til avvisningen av regjeringsmakt via den
engelske dissentertradisjonen, modifisert av den franske
opplysningstida. Josiah Warren i De forente stater og
Pierre-Joseph Proudhon i Frankrike nådde på uavhengig
vis fram til anarkismen i løpet av1840-åra langt på vei
gjennom å kritisere utopiske sosialistiske doktriner,
spesielt de til Charles Fourier og Robert Owen. Og i løpet
av det samme tiåret i Tyskland skred Max Stirner, i sitt
eneste viktige verk, Jeget og dets eget, fram fra
hegelianisme til dens nesten rake motsetning i en
doktrine som nekta for alle absolutter og alle
institusjoner, og baserte seg utelukkende på det
menneskelige individets ”jeg og dets eget.” Det er sant at
Stirner hadde studert Proudhons tidligere verker men – i
likhet med at Proudhon sjøl avviste Godwin – unnlot han
å se likheten mellom hans egne konklusjoner og de som
er innbefatta i den franske anarkistens skrifter. Hans

144
argumenter, og den ekstreme individualismen som de
leda ham til, kan derfor rimeligvis betraktes som den
uavhengige utveksten fra en generell tendens i den
tidsalderen.

Ved første blikk synes Stirners doktrine å være slående

annerledes enn den til andre anarkistiske tenkere. Disse
tenderer, i likhet med Godwin, til å se for seg et eller
annet absolutt moralsk kriterium som mennesket må
underordne sine ønsker i rettferdighetens og fornuftens
navn, eller i likhet med Kropotkin framvise en eller
annen iboende trang som, så snart autoritet blir brakt til
veis ende, vil få mennesker til å samarbeide på naturlig
vis i et samfunn styrt av usynlige lover basert på
gjensidig hjelp. Stirner beveger seg på den annen side i
retning av nihilisme og eksistensialisme i sin benektelse
av alle naturlover og forestillingen om en felles
menneskehet, ja, han stiller til skue egoisten som sitt
ideal, altså det mennesket som realiserer seg sjøl i
konflikt med fellesskapet og med andre individer, som
ikke viker tilbake fra anvendelsen av noe som helst
middel i ”alles krig mot alle,” som bedømmer alt
skånselløst ut i fra sitt eget velbefinnendes ståsted, og
som ved å ha proklamert sin ”rett til sitt eget” deretter vil
kunne inngå et ”forbund av egoister” med andre
likesinnede individer, uten regler eller reguleringer,
vedrørende ordningen av saker av betydning for felles
bekvemmelighet.

145
Der er ingen grunn til å påpeke likheten mellom Stirners
egoist og Nietzsches supermann, ja, Nietzsche sjøl
betrakta Stirner som en av de ikke anerkjente
betydningsfulle sinnene i det nittende århundre. Allikevel
er der elementer ved Stirners tenkning som bringer ham
helt klart inn i den anarkistiske tradisjonen og som har
gitt ham en betydelig innflytelse innen frihetlige kretser i
løpet av inneværende århundre. I vel så stor grad som
noen av de andre typiske anarkistiske tenkerne kritiserer
han det bestående samfunn for dets autoritære og anti-
individuelle karakter, ja, han stiller opp en ønskverdig
tilstand som kun kan avstedkommes med styrtingen av
regjeringsinstitusjoner og han tar til orde for likhet
mellom egoister sjøl om han ser den ut i fra det
spenningsforholdet som blir skapt gjennom en
maktbalanse, og han antyder, om enn aldri så vagt,
opprørske midler hvormed samfunnsforandringen kan
finne sted. Samtidig har der vært få anarkister som har
vært så ekstreme som Stirner i sin tilbedelse av rå makt,
eller så frydefulle i sitt syn på livet som en vedvarende og
amoralsk konflikt mellom viljer.

Det er allikevel slik at en underlig innsikt i teoretiske

ekstremisters karakter stilles til skue når man kommer til
å observere denne individualismens fanatiker, som uroa
endog enkelte av anarkistene, slik som Kropotkin,
gjennom villskapen i hans lære. For den store egoisten,
den evigvarende konfliktens poet, som lovpriste
kriminalitet og opphøyde drap, var i det virkelige livet,
146
da han publiserte Jeget og dets eget i 1845, en mildt
stemt og lenge lidende lærer ved Madame Gropius’
Berlin-akademi for unge kvinner. Han blei kalt Johann
Caspar Schmidt. Det forfatternavnet som han bytta ut
med et slikt alminnelig navn blei utleda fra den
usedvanlige utviklingen av hans panne, ja, Stirne er det
tyske ordet for panne, og Max Stirner vil rimeligvis
kunne oversettes som Max med den høye panna.

Akkurat slik som Schmidt tok til seg et nytt navn for å
publisere sin bok, virka det som om han skapte en ny
personlighet for å skrive den, eller i det minste å kalle til
live et eller annet voldelig, ukjent jeg som blei
overskygga i hans daglige eksistens. For i den ulykkelige
og uordna karrieren til den forsiktige Schmidt var der
slett ingenting av den frittstående egoisten i Max Stirners
lidenskapelige drøm, ja, kontrasten mellom mannen og
hans verk synes å gi oss et klassisk eksempel på
litteraturens makt som en kompenserende dagdrøm.

De kjente faktaene vedrørende Schmidts liv, som med

store vanskeligheter blei lappa sammen av den
individualistiske poeten John Henry Mackay i 1890-åra,
er knappe og patetiske. Han var en bayer, født i 1806 i
Bayreuth, som den gang var en obskur by som ennå ikke
var kjent gjennom den berømmelsen som Wagner og
Richter seinere skulle komme til å bringe den. Hans
foreldre var fattige, hans far døde da han var ung, og hans
mors andre ekteskap førte til en omvandrende periode i

147
det nordlige Tyskland, avbrutt av perioder med sjukdom.
Seinere, da familien vendte tilbake til Bayreuth, fulgte
Johann Caspar sine studier ved det lokale gymnaset, og
deretter bega han seg inn på en lang, uavbrutt
universitetskarriere der han ikke utmerka seg noe større.

Fra 1826 til 1828 studerte han filosofi ved universitetet i

Berlin, der han fulgte forelesningene til Hegel, den første
intellektuelle helten som han seinere skulle komme til å
opponere mot på det mest bestemte vis. Der fulgte et
enkelt semester ved Erlangen, og en registrering ved
Königsberg, der han ikke deltok på en eneste forelesning,
ved at han blei kallet tilbake til Kulm for å se til sin mor,
som nå var i ferd med å bli gal. Først tre år seinere, i
1832, kunne han vende tilbake til universitetet i Berlin,
der han til sjuende og sist så vidt bestod eksaminasjonen
for å oppnå et sertifikat til å undervise innen prøyssiske
gymnaser.

I et og et halvt år arbeida Schmidt som en ulønna

hjelpelærer ved Berlin Königliche Realschule, og ved
utgangen av denne perioden nekta den prøyssiske
regjeringa å utnevne ham til en lønna stilling. Han
protesterte ikke, nei, denne perioden i hans liv var
karakterisert ved en resignert apati som syntes å
forhindre enhver seriøs anstrengelse for å overvinne hans
uhell. Og vanskjebnen fortsatte. Til tross for sin
manglende ansettelse gifta Schmidt seg med sin huseiers
datter i 1837, men hun døde noen måneder seinere da hun

148
skulle føde. Deretter gjenopptok han oppgava med å ha
omsorgen for sin gale mor, og venta i nesten to år før han
til slutt fikk en stilling som lærer ved Madame Gropius’
skole, der han forblei værende, og underviste, i fem år.

Disse var de minst ulykkelige åra i Stirners liv, åra da

han stifta bekjentskap med enkelte av Tysklands mest
vitalt intelligente menn, og stimulert av dem klarte han å
riste av seg sitt livs stagnasjon for så å skrive Jeget og
dets eget, en bok som uansett hva dens mangler består i,
aldri kan anklages for å mangle kraft og ild.

Det miljøet som framkalte disse uventa kvalitetene fra

det hittil uproduktive sinnet til Johann Caspar Schmidt
var Hippels Weinstube i Friedrichstrasse der de unge
hegelianerne i de tidlige 1840-åra ville samles for å
diskutere, omarbeide og til sjuende og sist tilbakevise
mesterens lære. De kalte seg sjøl Die Freien – de frie –
og danna et slags irregulært debattsamfunn under
lederskapet til brødrene Bruno og Edgar Bauer. Marx og
Engels, og poetene Herwegh og Hoffman von
Fallersleben besøkte stedet av og til. Debattene var
briljante, ekstravagante og larmende. Besøkende
verdighetspersoner blei behandla på en respektløs måte,
og en kveld blei Arnold Ruge, som hadde etablert seg
som en slags yppersteprest blant venstrehegelianerne,
involvert i en bitter disputt med Berlin-gruppa, som
Engels hylla i en blyanttegning. Tegningen har overlevd.
Ruge, statelig og pompøs, roper sint mot berlinerne blant

149
kaoset bestående av velta stoler og papirer som lå strødd
utover, mens på utsida av tumultene står en ensom
skikkelse, med høy panne, briller og røykende på en
sigarett, mens han beskuer det hele på en ironisk måte.
Det er Stirner, fanga i den tause, tilbaketrukne rolla han
spilte i selskap med Die freien, ei rolle prega av den
kritiske, smilende lytter, som er på god fot med alle, men
ikke venn med noen.

Kun på en måte brøt tilbakeholdenhetens rustning i

stykker, og det var etter at ei vakker, briljant og
overflatisk sett frigjort ung kvinne ved navn Marie
Dahnhardt ankom fra Mecklenburg, som frekventerte
Hippels Weinstube og blei akseptert av Die freien som
kunne tømme sitt ølkrus og røyke sin sigar sammen med
de beste av dem. Stirner så i Marie et håp om den lykken
som han så langt hadde gått glipp av i sitt liv, og i 1843
blei de gift; seremonien fant sted i Stirners leilighet, var
bohemsk kaotisk, for pastoren fant brudgommen og
gjestene mens de spilte kort med bare skjorteermer, mens
bruden kom seint, i sine hverdagsklær, og siden ingen
hadde huska å kjøpe gifteringer blei seremonien fullendt
med kobberringene fra Bruno Bauers pengepung. Det var
to år etter giftemålet at Jeget og dets eget utkom.

Dette var ikke Stirners første utgitte verk, for Karl Marx
hadde allerede trykt i Rheinische Zeitung et essay om
utdanningsmetoder. Men det var den boka som brakte
Stirner en kortvarig og skandaløs berømmelse. På dens

150
sider tok han ikke bare til orde for en egoisme og en
amoralsk holdning som var frastøtende for de fleste sinn i
det nittende århundre, men han gikk også til angrep på
hele spekteret av kontemporær tenkning. Ikke bare
Hegel, men også Feuerbach, Marx og Proudhon – som
allerede hadde bekjent sin anarkisme – blei avvist. De
som frekventerte Hippels Weinstube – og spesielt Bruno
Bauer – blei fordømt sammen med de andre. Stirner satte
seg fore å tilintetgjøre, ikke bare alle religiøse
trosoppfatninger, men også enhver politisk, sosial eller
filosofisk doktrine som for ham syntes, ved å legge fram
noe som helst utafor individet, enten et absolutt prinsipp,
et parti eller endog en kollektiv abstraksjon som
mennesket, å starte den religiøse prosessen på nytt.
Gjennom sjølve sin ekstreme karakter provoserte hans
argumenter slike celebriteter som Feuerbach og Moses
Hess til å svare ham på trykk.

Stirners suksess var imidlertid like dårlig forankra som

flesteparten av de som har sitt opphav i vanry. Hans bok
svant raskt hen fra offentlighetens oppmerksomhet, og
det var først femti år seinere, etter at Nietzsches
popularitet hadde forberedt leserne på kulten basert på
ubegrensa egenvilje, at en folkelig gjenoppliving av Jeget
og dets eget fant sted. I løpet av 1890-åra og den
edwardianske tidsalderen blei den lest i det vide og breie,
både innen og utafor anarkistiske kretser, ja, der var noe i
bokas udisiplinerte vigør som appellerte spesielt til
datidas opprørske autodidakter, nærmere bestemt
151
krumtappene ved mekanikerinstituttene. Så seint som i
1940-åra traff jeg på ei gruppe anarkistiske arbeidere i
Glasgow for hvem den fremdeles var et forsinka
budskap.

Denne moten fant imidlertid sted lenge etter Stirners død,

og for ham blei flyktig suksess etterfulgt av en fornya
vanskjebne. Han forlot Madame Gropius’ skole; sjøl om
årsaken til hans avskjed ikke er kjent, skyldtes den trolig
oppdagelsen av at den milde Herr Schmidt hadde som sitt
alter ego den fryktelige Herr Stirner som anbefalte
opprør og fryda seg over vold. For å skaffe seg et
levebrød begynte han en serie oversettelser av franske og
engelske økonomer, og publiserte faktisk flere bind av J.-
B. Say og Adam Smith, noe som var en lite innbringende
og krevende oppgave, og i et desperat forsøk på å skaffe
seg noen lettjente penger investerte han det som var igjen
av sin kones medgift i et meieri, som i sin tur slo feil på
grunn av hans manglende businesserfaring. Innen 1847
hadde Marie Dahnhardt fått nok av Stirners ineffektive
livsførsel, og hadde først reist til England og deretter til
Australia. Lenge etterpå, i London i 1890-åra, besøkte
John Henry Mackay henne og fant at minnet om de
dagene for et halvt århundre siden fremdeles var betent,
ja, hun ville ikke snakke om Stirner bortsett fra å si at han
var ”svært slu” og så egoistisk at han var umulig å ha
med å gjøre.

152
Overlatt til seg sjøl sank Stirner gradvis ned i fattigdom
og en obskur tilstand, der han levde i en serie ringe
boliger, tjente noen usle slanter ved å ordne avtaler
mellom små businessmenn, og utgi en Reaksjonens
historie hvis hverdagslige og sløve framtoning bærer
merket av Johann Caspar Schmidt snarere enn av Max
Stirner. To ganger blei han fengsla for gjeld, og de siste
åra av hans liv, fram til han døde i 1856, blei for det
meste tilbrakt med å unngå sine tallrike kreditorer.

Det var karrieren til en mann hvis tilbøyelighet til å

mislykkes helt klart hadde sitt utspring i noe mer
personlig enn reine uhell, ja, fra en eller annen viljesvikt
som ga hans ene betydelige bok, sett i lys av hans livs grå
bakgrunn, utseendet av et voldsomt forsøk på å bryte løs
fra en naturlig og kvelende apati. Apatien hjemsøkte nok
en gang mannen Johann Caspar Schmidt og slukte ham
til slutt, mens forfatteren Max Stirner overlevde gjennom
den reine desperasjonen som ga hans protest dens
særegne vigør.

Det som slår oss umiddelbart ved Jeget og dets eget er

dens lidenskapelige anti-intellektualisme. I kontrast til
Godwins vektlegging av fornuften snakker Stirner på
vegne av viljen og instinktene, og han forsøker å skjære
gjennom alle mytens og filosofiens strukturer, ja,
gjennom alle den menneskelige tenkningens kunstige
konstruksjoner, for å nå inn til det elementære jeg. Han
benekter virkeligheten av slike abstrakte og generaliserte

153
begreper som mennesket og menneskeheten; det
menneskelige individet er den eneste tingen som vi kan
ha viss kunnskap om, og hvert enkelt individ er unikt.
Det er denne unikheten som hvert enkelt menneske må
kultivere; jeget er den eneste loven, og der eksisterer
ingen kodeks, intet credo eller begrep utafor det.
Rettigheter eksisterer ikke; der finnes kun det stridende
jegets makt. Når det gjelder slike godwinianske begreper
som plikt og uforanderlige moralske lover, benekter
Stirner dem fullstendig. Dets egne behov og ønsker
skaffer til veie den eneste framferdsregelen for det
sjølrealiserte individet.

Til og med frihet, det store målet for de fleste anarkister,

blir etter Stirners syn overgått av unikhet eller ”egenhet.”
Han betrakter frihet som en tilstand der man blir kvitt
visse ting, men han påpeker at sjølve livets karakter gjør
absolutt frihet umulig.

”Man blir fri fra mye, men ikke fra alt. Indre sett vil man kunne være
fri til tross for slaveritilstanden, sjøl om det igjen gjelder enkelte
ting, ikke alt, men fra pisken, det dominerende temperamentet, etc.
til herren blir man som slave ikke fri. ’Frihet lever kun i drømmenes
verden!’ Egenhet er derimot hele mitt vesen og hele min eksistens,
ja, den er meg sjøl. Jeg er fri fra det jeg blir kvitt, eier av det som jeg
har i min makt eller det som jeg kontrollerer. Min egen er jeg til
enhver tid og under alle omstendigheter, dersom jeg vet hvordan jeg
skal besitte meg sjøl og ikke kaste meg bort på andre. Det å være fri
er noe som jeg ikke virkelig kan ville, fordi jeg ikke kan lage det
eller skape det, nei, jeg kan bare ønske det og aspirere mot det, for
det forblir et ideal, ja, et spøkelse. Virkelighetens lenker gnager de

154
dypeste kutt i mitt kjød hvert eneste øyeblikk. Men min egen forblir
jeg.”

Det er allikevel slik at i sin strid for ”egenhet” står Stirner

overfor den samme fienden som anarkisten i hans kamp
for frihet – staten.

”Vi to, staten og jeg, er fiender. Jeg, egoisten, har ikke i tankene
dette ’menneskesamfunnets’ ve og vel. Jeg ofrer ingenting til det. Jeg
drar kun nytte av det, men for å være i stand til å dra fullstendig nytte
av det må jeg snarere omforme det til min eiendom og min skapning
– det vil si at jeg må utslette det og sette forbundet avegoister i dets
sted.”

Staten, enten den er despotisk eller demokratisk, er

negasjonen av individuell vilje. Den er basert på
tilbedelsen av det kollektive mennesket, og dessuten
resulterer sjølve dens lovgivnings- og
lovhåndhevningssystemer i en stabilisering, ja, en
fastfrysing av handlinger og meninger, som det
mennesket som ønsker å besitte seg sjøl ikke kan
tolerere. Derfor er striden mellom egoisten og staten
uunngåelig.

”For staten er det uunnværlig at ingen har en egen vilje; dersom noen
hadde det, ville staten være nødt til å ekskludere vedkommende,
sperre ham eller henne inne eller forvise vedkommende, og dersom
alle hadde det, ville de avskaffe staten. Staten er ikke tenkelig uten
herrevelde og trelldom, for staten må ville være herren over alt den

155
omfatter, og denne viljen kalles ’statens vilje’… Den egne viljen i
meg er statens tilintetgjører, og den blir derfor stempla av staten som
’egenvilje’. Egen vilje og staten er krefter som befinner seg i et
dødelig fiendskap overfor hverandre, og mellom dem er ingen ’evig
fred’ mulig.”

I vakuumet som blir etterlatt etter den utsletta staten

oppstår egoistenes verden, en verden som Stirner på
urovekkende vis karakteriserer med den ledige bruken av
slike ord som kraft og makt, ord som de fleste anarkister
anvender i en nedsettende betydning. Som jeg allerede
har bemerka setter Stirner opp mot rett.

”Jeg gjør ikke krav på noen som helst rett, og derfor anerkjenner jeg
heller ikke noen som helst sådan. Det jeg kan oppnå med rå makt,
oppnår jeg ved rå makt, og det jeg ikke oppnår ved rå makt, har jeg
ingen som helst rett til, ei heller gjør jeg meg sjøl fornemmelser av
eller trøst med snakk om min umistelige rett… Berettiga eller
uberettiga – det bryr jeg meg ikke om; dersom jeg bare er mektig,
har jeg myndiggjort meg sjøl, og trenger ingen annen myndiggjøring
eller berettigelse.”

Hvert enkelt menneskes tilgang til sin makt, som dets

unikhet innebærer, antyder imidlertid ikke for Stirner at
universell plyndreriskhet og vedvarende nedslakting rår,
ei heller betyr det at man utøver makt over andre. Hvert
enkelt menneske forsvarer med rå makt sin egen unikhet,
men etter å ha oppnådd den sanne egoismens
sjølrealisering trenger det ikke å bli bebyrda med flere
156
besittelser enn det trenger, og det erkjenner at det å
herske over andre ville tilintetgjøre dets egen
uavhengighet.

”Den som for å holde stand må sette sin lit til fraværet av vilje hos
andre, er en ting lagd avdisse andre, slik som herren er en ting lagd
av tjeneren. Dersom underdanighet opphørte, ville det bli slutt på
herrevelde.”

I Stirners verden ville der verken være herrer eller

tjenere, men kun egoister, og nettopp det faktum at hvert
enkelt menneske trekker seg tilbake til sin unikhet vil
forhindre snarere enn fostre konflikt.

”Som unik har du ikke lenger noe som helst til felles med de andre,
og derfor heller ikke noe splittende eller fiendtlig; du søker ikke å ha
rett overfor vedkommende stilt overfor en tredjepart, og står ikke
sammen med vedkommende ’på grunnlaget av rett’ eller på noe som
helst annet felles grunnlag. Motsetningsforholdet fordufter i komplett
avsondrethet eller fristilthet. Dette vil kunne betraktes som det nye
punktet innen felles eller en ny likestilthet, men her består likestilthet
nettopp i ulikheten.”

Egoisme benekter ikke enhet mellom individer. Ja, den

vil svært gjerne kunne fostre genuin og spontan enhet.
For ”individet er unikt, ikke som et medlem av et parti.
Det forener seg fritt og separerer igjen.” Stirner, som
forakter det praktiske og alltid foretrekker aforismer
framfor argumenter, går ikke særlig detaljert til verks

157
vedrørende den formen for sosial organisering som
enheten mellom egoister ville kunne produsere. Ja, alt
som er statisk nok til å bli definert ved et ord som
”organisasjon” ligger utafor det stirnerittiske
perspektivet, og han opponerer helt klart mot samfunnet,
så vel som mot staten, fordi han ser det som en
institusjon basert på en kollektiv forestilling om
mennesket, ja, på individets underordning under
helheten. Opp mot samfunnet setter han et forbund basert
på den frie sammenkomsten av egoister som anvender
sitt ”samkvem” eller sin ”kommers” til sin egen fordel og
vinker farvel til det så snart det opphører å tjene dem.

”Du bringer inn i forbundet hele din makt, din kompetanse, og gjør
deg sjøl tellende; i et samfunn blir du sysselsatt, med din
arbeidskraft; i det førstnevnte lever du egoistisk, i det sistnevnte
lever du menneskelig, det vil si religiøst, som et ’medlem i herrens
forsamling’; til et samfunn skylder du det du har, og er bundet av
forpliktelser overfor det, ja, du har ’sosiale plikter’; et forbund
nyttiggjør du deg av, og gir det opp på pliktløst og troløst vis når du
ikke ser noen måte å bruke det videre på. Dersom et samfunn er mer
enn deg, så er det mer for deg enn du sjøl; et forbund er kun ditt
instrument, eller det sverdet som du skjerper og øker din naturlige
kraft ved hjelp av; forbundet eksisterer for deg og gjennom deg,
mens samfunnet derimot legger beslag på deg for sin egen del og
eksisterer endog uten deg; samfunnet er kort sagt hellig, mens
forbundet er ditt eget; samfunnet konsumerer deg, du konsumerer
forbundet.”

158
Dersom de stirnerittiske egoistenes verden, det frie
samkvemmet mellom unike vesener som hver enkelt er
forskansa i sin makt, noensinne kunne oppnås i det
virkelige liv, ville den anta en form som er heller lik den
undergrunnsutopien som Bulwer Lytton beskriver i The
Coming Race, der hvert enkelt individ besitter makt i
form av den dødelige energien kalt vril. En slags likevekt
basert på gjensidig respekt har blitt etablert, og brorskap
framkommer paradoksalt nok ut i fra faren for gjensidig
tilintetgjøring, slik at regjeringer har blitt gjort
unødvendige og har svunnet hen i møtet med dette
forbundet av de mektige.

Men den verdenen der forbundet av egoister vil rå, kan

ikke oppnås uten en strid. Mens staten består, hevder
Stirner, må egoisten kjempe mot den med alle midlene
han eller hun rår over, og ideen om denne konstante
striden utført utafor alle begreper om moralitet leder ham
til en rapsodisk glorifisering av kriminalitet.

”I kriminalitet har egoisten hittil hevda seg og håna det hellige, ja,
bruddet med det hellige, eller snarere i regi av det hellige, vil kunne
bli generelt. En revolusjon kommer aldri tilbake, men en mektig,
hensynsløs, skamløs og samvittighetsløs stolt forbrytelse, rumler den
ikke i den fjerne tordenen, og ser du ikke hvordan himmelen blir
stadig dunklere og dystrere?”

Stirner vil kanskje ikke ha hatt noen som helst direkte

innflytelse på de stolte og hensynsløse kriminelle hvis

159
nærvær fordunkla den anarkistiske bevegelsen i de
latinske landene i løpet av 1880- og 1890-åra, men han
kommer dem ofte i forkjøpet på bemerkelsesverdig vis,
slik som han også forespeiler den seinere anarkistiske
ideen om den spontane reisningen i regi av folket som en
samling av opprørske individer snarere enn som en
masseoppstand.

Samtidig angriper Stirner sosialistene og kommunistene

for deres tro på at eiendomsspørsmålet kan løses på
vennligstemt vis. Rå makt vil bli nødvendig. Stirner
erklærer at hvert enkelt menneske må ha og ta hva det
trenger, og dette innebærer ”alles krig mot alle,” for ”de
fattige blir frie og eiendomsbesittere først når de reiser
seg.” Her trekker Stirner opp et skille, som er
fundamentalt for hans ståsted, mellom revolusjon og
opprør. I likhet med Albert Camus i vår egen generasjon
benekter han revolusjon og opphøyer opprør, og hans
grunner er nært forbundet med hans forestilling om
individuell unikhet.

”Revolusjon og opprør må ikke ses på som synonyme. Den

førstnevnte består i en styrting av forhold, av den etablerte tilstanden
eller av status quo, samfunnets tilstand, og er følgelig en politisk
eller sosial handling. Det sistnevnte har så visst som sin uunngåelige
konsekvens en omforming av omstendigheter, men allikevel har det
ikke sitt utspring i dette, men i menneskers misnøye med seg sjøl;
det er ikke en væpna reisning, men en reisning i regi av individer, en
oppstand, uten hensyn til konsekvensene som følger av den.
Revolusjonen tar sikte på nye ordninger, mens opprør leder oss til

160
ikke lenger å bli ordna, men til å ordne for egen del, og setter ikke
noen som helst glitrende forhåpninger til ’institusjoner’. Det er ikke
en kamp mot det etablerte, siden det er slik at dersom det lykkes,
kollapser det etablerte av seg sjøl… Nå er det slik at etter som mitt
mål ikke er styrtingen av en etablert orden, men min opphøyelse over
den, er mitt formål og min agering ikke politisk og sosial, men
egoistisk. Revolusjonen kommanderer en til å foreta ordninger;
opprør krever at man reiser seg eller opphøyer seg sjøl.”

Fra Godwin, som satte sin lit til uforanderlige moralske

lover, og betrakta rasjonell diskusjon som det beste
middelet til å endre menneskets tilstand, til Stirner, som
opphøyde det amoralske individet og tok til orde for
egoistisk og sjølhevdende opprør, vil veien kunne synes å
være lang, men allikevel ender den for begge i et
samfunn bestående av stolte individer, som hver og en er
sikre på sin integritet og samarbeider med andre individer
kun i den grad det er bekvemt for den enkelte. Ved å
arbeide i isolasjon, og separert fra anarkismens historiske
hovedstrøm, utvikla den ene den logiske og den andre
den lidenskapelige konklusjonen på anarkistisk tenkning,
og det er av betydning at to slike ulike tenkere skulle
finne at deres ferder endte i den samme destinasjonen.

Det er sant at Jeget og dets eget forblir en høyst personlig

bok, ja, et produkt av Stirners misnøye, som roper ut på
ekstravagant vis mot alt som i livet brøt ned og ødela
hans vilje. Det er allikevel slik at når alt dette har blitt tatt
i betraktning og man har utholdt den urovekkende

161
ordflommen som substansen i et briljant essay er full av
slik at det er den mest langtekkelige av alle de frihetlige
klassikerne, forblir den værende uttrykket for et ståsted
som helt klart tilhører den ene enden av den anarkistiske
teoriens varierte spektrum.

Jeg sier av den anarkistiske teorien – men ikke av den

anarkistiske bevegelsen, for i likhet med Godwin blei
ikke Stirner oppdaga av frihetlige forfattere før etter at
anarkismen hadde antatt definitiv form som et av datidas
credoer. Sjøl da påvirka hans innflytelse kun få små
marginale grupper av individualister. Det er som den
passende ensomme rapsodiske forfatteren som skreiv om
ethvert menneskes unike karakter at Stirner gjør krav på
sin plass innen anarkismens historie.

162
 Kapittel V

Paradoksets mann
”MIN samvittighet er min, min rettferdighet er min, og
min frihet er en suveren frihet,” sa Pierre-Joseph
Proudhon. Ingen individualist – ikke engang Stirner – var
så ensom i sin ekstreme tenkning som denne sjøllærte
filosofen som blei sint på antydningen om at han hadde
konstruert noe som helst idésystem, som på lidenskapelig
vis unngikk å oppmuntre til noe som helst parti eller sekt
til å støtte hans synspunkter, og som på stolt vis framviste
fluktueringene og motsetningene innen sin tenkning som
vitnesbyrd om deres vitalitet. ”Slike menn,” sa hans venn
Alexander Herzen, ”står for stødig på sine egne føtter til
å bli dominert av noe som helst eller til å la seg fange i
noe som helst garn.”

Proudhon var imidlertid en kjenner av paradokset, en

aficionado av antinomisk tenkning, og blant alle
motsetningene som han fryda seg over å framvise i sin
tenkning er ingen mer slående enn den som gjorde denne
erkeindividualisten samtidig til en folkets mystagog.
Proudhon har sjølsagt ikke vært den eneste franskmannen
som har stått aleine i sin stolthet og som like fullt hevder
at han snakker for folket og for historia. Vi trenger bare å
ta i betraktning De Gaulles utsagn i vår egen generasjon
for å innse et underlig slektskap mellom den
nasjonalistiske generalpresidenten og trykkeren fra Jura

163
som blei den første av anarkistene. Der De Gaulle
identifiserer seg med Frankrike, identifiserer Proudhon
seg med revolusjonen og folket (”et kollektiv… et
ufeilbarlig og guddommelig vesen,” som han kaller det
når han ikke avviser det som en uvitende berme). ”Jeg
betrakter meg sjøl,” erklærte han på stolt vis i 1848, ”som
Revolusjonens mest komplette uttrykk.” Og i løpet av
den samme perioden bekjente han i all hemmelighet til
sin dagbok at: ”Folkets representant – det er jeg. For det
er bare jeg som har rett.”

Det doble bildet av Proudhon som kommer til oss fra

motsetningene innen hans skrifter er intet villedende tegn
verken på hans betydning innen den sosiale og politiske
tenkningens historie eller på karakteren ved hans bidrag
til den tenkningen. For Proudhon, som satte individuell
frihet så høyt at han mistrodde sjølve ordet
”sammenslutning,” blei den direkte stamfaren til den
organiserte anarkistbevegelsen, som ga hans oppfatninger
uttrykk og kraft, og den faktiske mesteren til noen av
mennene som skapte den. Fra ham skulle de franske
arbeiderne som hjalp til med å stifte Den første
internasjonale, og mange av lederne for
Pariserkommunen i 1871, og flesteparten av de
syndikalistiske militante innen de franske fagforeningene
mellom 1890 og 1910, komme til å hente flesteparten av
sine ideer, ja, som Élie Halévy en gang bemerka var han
– snarere enn Marx – ”den franske sosialismens reelle
inspirator,” eller i det minste inspiratoren bak den franske
164
sosialismen slik den eksisterte fram til 1930-åra. Han var
ikke den eneste ensomme sosialfilosofen som skulle
komme til å bli forløperen for massebevegelser som ville
reise seg etter hans død – Marx var sjølsagt en annen –
men han var nesten helt sikkert den eneste sjølerklærte
individualisten som dette har hendt med.

Proudhons post-mortem innflytelse hadde imidlertid sitt

utspring i et sosiologisk tilsnitt innen hans tenkning som
skjelna ham skarpt fra Stirner. Dersom vi definerer
Stirner som en egoistisk individualist, må vi betrakte
Proudhon som en sosial individualist. For Stirner er
individet alt, og samfunnet er dets fiende. For Proudhon
er individet både startpunktet og det ultimative målet for
våre anstrengelser, men samfunnet utgjør det nettverket –
den serieordenen, som han ville kalle det – der hvert
enkelt menneskes personlighet må finne sin funksjon og
fullendelse. I et av sine tidligere verker, De la création de
l’ordre dans l’humanité (1843) understreker han at
individuelle mennesker ikke kan leve på egen hand, og at
der ikke finnes noe slikt i naturen som et isolert vesen.
Alle ting, og alle mennesker, eksisterer innen egna
forbindelser, eller seriegrupper, og slik er samfunnet, og
alle dets sanne organer inkludert familien, del av den
naturlige og universelle orden. Forbindelsen mellom
mennesket og samfunnet er således en hårfin balanse, og
samfunnet må ikke bli en monolittisk totalitet der
individuelle forskjeller smelter bort og blir blanda
sammen til en uniformitet. Men allikevel kan det aldri
165
være ganske enkelt en samling av individer. Ut av det
framkommer en kollektiv kraft og en kollektiv karakter
som er atskilt fra dets medlemmers sådanne. Denne ideen
om den framkommende kollektive krafta eller
bevisstheten bringer Proudhon inn i anarkismens sentrale
strømning forstått som en doktrine som ser individuell
frihet dypt rotfesta i de naturlige prosessene som
samfunnet sjøl utvikler seg fra.

Proudhon var sjølsagt mer enn en anarkistisk teoretiker.

Hans vigorøse prosa vekka beundring hos Baudelaire og
Flaubert, tiltrakk seg motvillig lovprisning fra Victor
Hugo – som mislikte ham personlig – og fikk hans mest
kritiske biograf, Arthur Desjardins, til i siste instans å
vedgå at ”denne plebeieren former sine fraser på en dypt
kunstferdig måte, slik som kunsten til de store
klassisistene. Han, i vel så stor grad som Molière, burde
ha tilhørt Académie Francaise.” Kompleksiteten ved
Proudhons personlighet og ståsted frista den store
kritikeren Sainte-Beuve til å skrive hans første biografi,
og gjorde maleren Gustave Courbet til hans entusiastiske
og livslange disippel. Hans provokative drøftinger av
sosiale og filosofiske problemer strakk hans innflytelse
langt utover den anarkistiske tenkningens krets eller
Frankrikes grenser, ja, den kan ses i hele den russiske
narodnik-tradisjonen, den inspirerte den spanske
føderalistlederen Pi y Margall og den italienske
nasjonalisthelten Carlo Pisacane, og den fikk Tolstoj ikke
bare til å låne tittelen til sin største roman fra Proudhons
166
La Guerre et la paix, men også til å inkorporere i Krig og
fred mange proudhonianske synspunkter på krigens
karakter og på historia. Bredden i hans tenkning, vigøren
i hans skrivning og den gjennomtrengende innflytelsen
han øvde fra sin solitære tilstand gjør samla sett
Proudhon til en av de største europeerne i det nittende
århundre, hvis betydning sjelden har blitt verdsatt fullt ut
i engelskspråklige land. Hva rein teksturmessig storhet
angår, er det kun Tolstoj blant anarkistene som overgår
ham.

Grunnen til at Proudhon langt på vei har blitt neglisjert i

England og Nord-Amerika er kanskje den særegent
galliske karakteren ved hans genialitet, som gjør endog
hans skrivning vanskelig å oversette på en slik måte at
mer enn en antydning om dens styrke og stil blir bevart.
For denne overbeviste internasjonalisten, denne mannen
som hata stater og grenser, var også en lidenskapelig
regionalist, en ekte patriot som elska sitt land og dets
tradisjoner og aldri var lykkelig endog blant folk som,
slik som belgierne, talte hans eget tungemål. Han kunne
avvise den franske staten, i likhet med alle andre stater,
som et ”fiktivt vesen, uten intelligens, uten lidenskap og
uten moralitet,” men med like stor oppriktighet kunne
han apostrofere sjølve Frankrike i de mest lyriske termer:

Ӂ, mitt land, mitt franske land, landet til de som synger om den
evige revolusjonen! Frihetens land, for til tross for din trelldom er
sinnet, som er hele mennesket, ikke noe sted på jorda, verken i
Europa eller i Amerika, så fritt som på ditt jordsmonn! Landet som

167
jeg elsker med all den akkumulerte kjærligheten som en
oppvoksende sønn har til sin mor…”

Allikevel kunne han også si – og her er kanskje hans

oppriktighet dypest av alt – at ”dersom jeg blei tvunget til
å velge mellom de to, skulle jeg være mann nok til å ofre
mitt land i favør av rettferdighet.”

Rettferdighet var så visst Proudhons rådende lidenskap,

emnet for hans største bok, De la justice dans la
révolution et dans l’église, ja, med det ordet uttrykte og
innbefatta han alt som han streba etter å oppnå, alt han
håpa på for mennesket og for samfunnet.

”Rettferdighet er den sentrale stjerna som styrer samfunnet, polen

som den politiske verden kretser rundt, prinsippet for og regulatoren
av alle transaksjoner. Intet finner sted mellom mennesker bortsett fra
i rettens navn, intet uten at rettferdigheten påkalles.”

Ideen om en immanent rettferdighet er like sentral for

Proudhons anarkisme som den vedrørende et
uforanderlig fornuftssystem er for Godwins. Men når vi
søker etter kildene til denne lidenskapen som gjorde
Proudhon ikke bare til en søker etter rettferdighet, men
også det som er noe helt annet, et rettferdig menneske,
må vi på ny vende blikket mot hans franske opprinnelse.
For det er like umulig å se for seg Proudhon løsrevet fra
den franske revolusjonære tradisjonen som det er å tenke

168
seg Godwin løsrevet fra den engelske dissenterarven eller
Stirner fra den tyske romantiske filosofiens atmosfære.
Igjen ser vi hvordan tidsalderens felles fokus produserte
liknende resultater fra ulike utgangspunkter.

Fra fødselen av var Proudhon en mann av folket. Hans

far var en håndverker – en bøkker og seinere en høyst
mislykka brygger og krovert – og hans mor var en kokk,
men begge kom fra en bondebakgrunn i Franc-Comtois.
Proudhon var i stand til å skryte av sitt ”bondske blod”
og i seinere år til å minnes med idyllisk fryd den harde
tida da familien ville dra tilbake til landsbygda og han
ville løpe som niårig gjetergutt over Juras
kalksteinsklipper. Førti år seinere, som en byenes mann,
skreiv han med rørende enkelhet om fortrinna ved et
sparsommelig bondeliv som blei nytt i frihet.

”I min fars hus hadde vi maisgrøt til frokost, til middag spiste vi
poteter og om kvelden hadde vi baconsuppe, og det gjaldt hver
eneste dag uka i gjennom. Og til tross for økonomene som lovpriser
den engelske dietten, var vi, med den vegetariske føden, velfødde og
sterke. Vet du hvorfor? Fordi vi pusta inn lufta over våre åkre og
levde av produktene som vi hadde avla fram sjøl.”

Idealet i form av det frie bondelivet skulle komme til å

bli det formende elementet innen Proudhons sosiale og
politiske tenkning. Men sjøl om han hadde i seg den
arbeidsomheten som ville ha kunnet gjort ham til en god
bonde, forberedte omstendighetene en annerledes skjebne

169
for ham. Han blei født i 1809, og i barndommen
gjennomlevde han de vanskelighetene som hjemsøkte det
østlige Frankrike mot slutten av Napoleonskrigene.
Seinere fikk han et stipend ved colleget i Besancon, og til
tross for ydmykelsen ved å være en fattig gutt i tresko
blant kjøpmannssønner utvikla han en smak for lærdom,
men måtte gi opp sin utdanning ufullendt fordi hans fars
lidenskap for rettstvister hadde slynga familien ut i
armod.

Det yrket han valgte var trykkerivirksomhet, og slik entra

han rekkene til de håndverkerne fra hvem anarkismen
tradisjonelt sett har henta mange av sine mest dedikerte
rekrutter. Blant slike arbeidende menn fant han en følelse
av kameratskap som han aldri hadde støtt på i collegets
snobbete atmosfære, og han var stolt over å mestre sitt
fag. ”Jeg husker fremdeles med fryd,” sa han lenge etter
at han hadde forlatt trykkeriet, ”den store dagen da min
vinkelhake for meg blei symbolet på og instrumentet for
min frihet.”

Men hardt arbeid og fattigdom utgjorde ikke hele

Proudhons eksistens endog i denne perioden. Mens han
strevde med sin trykkepresse skreiv han sitt første utgitte
verk; det var et Essai de grammaire générale, en heller
naiv filosofisk brosjyre som ga ham et visst renommé
blant de intellektuelle i Franche-Comté og ga ham en
Suard-pensjon, som akademiet i Besancon hvert tredje år
tildelte en ung student som viste et framstående talent. I

170
sin henvendelse til akademikerne kom han med en hylla
dedikasjon, ja, en ed overfor sine fattige åndsfeller som
slo an tonen for resten av hans liv:

”Ved å være født og oppfostra innen arbeiderklassen, og ved

fremdeles å tilhøre den i mitt hjerte, fra naturens side og på en
vanemessig måte, og framfor alt gjennom felles interesser og ønsker,
vil kandidatens største glede, dersom han oppnår deres stemmer,
være å ha tiltrukket seg i sin egen person deres rettferdige omhu for
den interessante delen av samfunnet, å ha blitt ansett for å være
verdig som den første representanten foran dere, og heretter å være i
stand til å arbeide uten stans, gjennom filosofi og vitenskap, og med
hele sin viljes energi og alle sitt sinns krefter, for den fullstendige
frigjøringen av hans brødre og kompanjonger.”

Snart begynte han å uttrykke disse holdningene på en mer

eksplisitt og urovekkende måte. Hans lidenskap brakte
ham til Paris, og ved der å observere misnøyen blant de
parisiske arbeiderne og allerede bevege seg i utkanten av
sosialistiske og revolusjonære grupper, begynte han å
formulere ideene som allerede hadde begynt så smått å ta
form i hans sinn. De dukka først opp i en form som var
like uventa som Godwins An Account of the Seminary.
Akademiet i Besancon tilbød en pris for et essay om
søndag som helligdag. Proudhon konkurrerte, men som
Sainte-Beuve med rette bemerka var det han presenterte
en tese der emnet ”knapt nok hadde blitt mer enn et
påskudd for å introdusere hans idésystem, som fremdeles
var obskurt og halvveis tilslørt.”

171
I De la célébration du dimanche uttrykker Proudhon så
visst sitt bifall til institueringen av en hviledag, og vier
mye av sitt essay til den idylliske beskrivelsen av det
fredelige rurale liv, ja, det lyder som den nostalgiske
drømmen til en mann som allerede føler at han er eksilert
fra slike uskyldige nytelser. Men essayets virkelige
poeng framkommer når han drøfter Moses, innvieren av
en slik velgjørende sedvane, ikke bare som en religiøs
leder, men også som opphavsmannen bak sosiale
reformer. Han undersøker patriarkens lære, og ved å
bestride oversettelsen av det åttende bud, som han ikke
fortolker som ”Du skal ikke stjele,” men som ”Du skal
ikke legge til side noe for deg sjøl,” kommer han med et
klart angrep på eiendomsinstitusjonen, og underbygger
det med en kategorisk påstand om at ”likhetens tilstand…
er samfunnets mål.” Til slutt erklærer han at ”eiendom er
den siste av de falske gudene.” Han angriper ”kumulative
eiendomsbesittere” og ”de som utbytter proletariatet,” og
avrunder med den utfordrende tonen i en imaginær dialog
der de fattige roper ut i tross: ”Eiendomsbesittere, forsvar
dere!” Proudhon hadde allerede utvikla den sosiale
holdningen som han ville holde fast ved hele sitt liv, og
hadde lagt fram de røffe skissene til hovedelementene i
sin tenkning: Hans egalitære ståsted, hans teori om
ondene ved akkumulert eiendom, og hans anelse om en
naturlig, immanent rettferdighet.

Om Proudhon anvendte den indirekte tilnærmelsesmåten

i De la célébration du dimanche, gikk han over til det
172
direkte angrepet to år seinere i verket som brakte ham inn
i det grelle og plutselige rampelyset. Som den første boka
til en sjølutdanna mann var Hva er eiendom? på alle
måter bemerkelsesverdig, full av ild og paradokser, og
inneholdt så mange originale innsikter at Karl Marx, som
seinere hen blei Proudhons bitreste fiende, kalte den et
”gjennomgripende verk” da han drøfta det i Neue
Rheinische Zeitung og seinere, i Den hellige familie,
beskreiv det som ”den første, avgjørende og
vitenskapelige undersøkelsen” av eiendom.

Hva er eiendom? begynner med et avsnitt bestående av

en proudhoniansk utfordring som har lurt mang en
utålmodig leser inn i en feilaktig bedømmelse av
intensjonen med boka:

”Dersom jeg fikk spørsmålet: ’Hva er slaveri?’ og skulle svare med

et ord, ’Mord!’, ville min mening bli forstått umiddelbart. Intet
ytterligere argument ville trengs for å vise at makta til å frata et
menneske dets tenkning, dets vilje og dets personlighet er en makt
over liv og død, og at det å slavebinde et menneske er det samme
som å drepe det. Hvorfor ville jeg således, til dette andre spørsmålet:
’Hva er eiendom?’ ikke likeledes kunne svare, ’Tjuveri!’”

”Eiendom er tjuveri!” skulle komme til å bli et av de

store politiske slagorda i det nittende århundre og til å
henge som en symbolsk albatross over det folkelige
bildet av Proudhon. Men som han gjorde klart endog i sitt
første verk, mente ikke Proudhon det han sa bokstavelig.

173
Hans modige uttrykk hadde til hensikt å sjokkere, og det
han ønska at skulle bli forstått med eiendom var, som han
seinere forklarte, ”summen av dens overtramp.” Han
fordømte eiendommen til den mannen som anvender den
til å utbytte andres arbeidskraft uten å måtte anstrenge
seg sjøl. For ”besittelse,” et menneskes rett til å
kontrollere sin bopel og jorda og redskapene
vedkommende trengte for å arbeide og leve, kunne
Proudhon bare skrive under på, ja, han betrakta den
faktisk som en av frihetens nødvendige hjørnesteiner, og
hans hovedkritikk av kommunistene var at de ønska å
tilintetgjøre den.

Disse aspektene ved hans teori om eiendom blei klarere i

seinere verker, men endog i Hva er eiendom? er et skille
mellom ulike typer eiendom åpenbart. Det mennesket
som arbeider har en absolutt rett over det vedkommende
produserer, men ikke over produksjonsmidlene. ”Retten
til produkter er eksklusiv – jus in re; retten til midler er
felles – jus ad rem.” Dette er slik, ikke bare fordi
råmaterialer skaffes til veie av naturen, men også på
grunn av at arven av installasjoner og teknikker som er
den virkelige kilden til rikdom og på grunn av den
kollaborasjonen som gjør hvert enkelt menneskes bidrag
så mye mer effektivt enn dersom han eller hun arbeida
aleine.

”Nå utgjør dette reproduktive innslaget – denne evige kimen til liv,
denne forberedelsen av jorda og tilvirkningen av instrumenter med

174
sikte på produksjon – kapitalistens gjeld overfor produsenten, som
han aldri betaler, og det er denne bedragerske benektelsen som
forårsaker arbeiderens fattigdom, luksusen basert på uvirksomhet, og
ulikheten hva forhold angår. Dette er framfor alt det som med rette
har blitt betegna som utbytting mennesker i mellom.”

Dermed er eiendom uforenlig med rettferdighet, siden

den i praksis avstedkommer ekskluderingen av flertallet
av produsenter fra deres like rettigheter til fruktene av
sosialt arbeid.

Men dersom eiendomsrett til produksjonsmidlene

tilintetgjør likhet, og krenker rettferdighet, må vi drøfte et
alternativ, ikke bar til eiendom som sådan, men også til
den sosiale organiseringen som er basert på den. Vil det
være kommunisme, spør Proudhon, og tenker på de
utopiske systemene til Cabet, Owen og liknende tenkere?
Men kommunisme unnlater å erkjenne at sjøl om
mennesket er et sosialt vesen som søker likhet, elsker det
også uavhengighet. Eiendom har faktisk sitt utspring i
menneskets ønske om å befri seg fra kommunismens
slaveri, som er den primitive formen for sammenslutning.
Men eiendom beveger seg i sin tur mot det ekstreme, og
krenker likheten gjennom retten til ekskludering og
økning, og støtter ervervelsen av makt i regi av den
privilegerte minoriteten. Den fører med andre ord til
urettferdig autoritet, og dette bringer oss over til
spørsmålet om legitim autoritet dersom en slik eksisterer.

175
Her kommer Proudhon med den historiske
proklamasjonen av anarkistisk tro, som jeg allerede har
sitert på åpningssidene av denne boka. Han fortsetter med
å forklare den ved å spore autoritetens genese i tendensen
blant sosiale dyr og det primitive menneske til alltid å
søke en leder. Etter hvert som mennesket utvikler evner
til resonnering, vender det dem nesten umiddelbart mot
autoritet, og slik oppstår protest, ulydighet og til slutt
opprør. Opprør blir kanalisert gjennom at politisk
vitenskap dukker opp og at man innser at lovene som
samfunnet fungerer gjennom ikke dreier seg om
herskeres oppfatning, men eksisterer i tingenes natur. På
dette punktet dukker ideen om anarki, regjeringsmakta
som ikke er noen regjeringsmakt, opp.

Kommunismen benekter uavhengighet og eiendom

tilintetgjør likhet, men innen ”anarki” eller ”frihet” finner
Proudhon – denne gang influert av hegelianske ideer som
på imperfekt vis blei formidla gjennom artikler i franske
anmeldelser – en syntese som eliminerer manglene ved
begge og som fører til et samfunn der likhet,
rettferdighet, uavhengighet og anerkjennelsen av
individuelle meritter alle sammen kan blomstre i en
verden av produkter bundet sammen gjennom et system
basert på frie kontrakter.

Ved å avvise regjeringsmakt og den ikke-arbeidende

eiendomsbesitter, og ved å ta til orde for økonomisk
likhet og frie kontraktsbaserte forbindelser mellom

176
uavhengige arbeidere inneholder Hva er eiendom? de
grunnleggende elementene som alle seinere frihetlige og
desentralistiske doktriner har blitt bygd på. Men den
inneholder dem i en uutvikla form. Gjennom sin bok
synes Proudhon å drøfte eiendom i et samfunn bestående
av bønder og småhåndverkere, og vier liten
oppmerksomhet til industrier som ikke kan drives av
enkeltstående ”besittere.” Han argumenterer faktisk ut i
fra den verdenen han kjente – byen Besancon, som
fremdeles var urørt av jernbanene, et sted med
håndverksverksteder i et landområde prega av
fjellbønder. Svært snart, da han flytta til det industrielle
Lyon etter at hans trykkebusiness til slutt kollapsa, skulle
Proudhon komme til å utvide sitt syn på det nittende
århundres sosiale og økonomiske problemer betraktelig.

Før han forlot Besancon, dit han hadde returnert i 1841

etter at Suard-pensjonen hadde utløpt, skreiv han to andre
memoarer om eiendom som svar til kritikerne av det
første. Disse tilføyer lite til hans grunnleggende
påstander, sjøl om en betydelig ny militant tone viser seg
i det andre, med tittelen Avertissement aux propriétaires.
På ekte anarkistisk vis erklærer Proudhon her at
arbeiderne aleine kan fornye samfunnet.

”Arbeidere, menn av folket, hvem dere nå enn vil kunne være,

reforminitiativet er deres. Det er dere som vil gjennomføre den
syntesen vedrørende sosial sammensetning som vil være skapelsens
mesterverk, og dere aleine kan gjennomføre det… Og dere, maktens
menn, sinte magistrater og feige eiendomsbesittere, har dere til slutt

177
forstått meg?... Ikke framprovoser utbrudda av vår desperasjon, for
endog sjøl om deres soldater og politimenn lykkes i å undertrykke
oss, vil dere ikke være i stand til å stå opp mot vår siste ressurs. Den
er verken kongemord, attentat, forgiftning, brannstiftelse, ei heller
det å nekte å arbeide, emigrasjon, oppstand eller sjølmord, nei, den
er noe frykteligere enn alt dette, og mer effektiv, ja, noe man kan se,
men ikke snakke om.”

I et brev til Ackermann, poeten fra Alsace, betrodde

Proudhon at det han mente med denne siste trusselen var
en gjenoppliving av noe som tilsvarte den tyske
Fehmgericht, de hemmelige folkelige tribunalene som på
summarisk vis hanskes med småtyranner i
Middelalderen. Men for hans lesere forblei trusselen
desto mer sensasjonell på grunn av dens vage karakter.
Den var så visst sensasjonell nok til at Ludvig-Filips
regjering handla raskt, og Proudhon blei dømt for ulike
forbrytelser mot den offentlige sikkerhet. Han var heldig,
for en jury bestående av hans medborgere beslutta at hans
ideer var vanskelige for dem å følge, og avslo på
samvittighetsfullt vis å dømme forfatteren for ei bok som
de ikke forstod.

I Lyon blei Proudhon en kontorsjef – og tilsynelatende en

svært effektiv sådan – for et vanntransportfirma drevet av
en gammel skolekamerat, Antoine Gauthier. Hans arbeid
holdt ham i tett kontakt med det kommersielle livet i
dette voksende senteret for den franske industrielle
revolusjon, og han anvendte sin fritid til å utvide sin

178
kunnskap om de opprørske tendensene blant de franske
arbeiderne i løpet av åra fulle av gjæring som leda fram
mot revolusjonen i 1848. Lyon var en ideell by for et
slikt studium. Gjennom hele det nittende århundre var
dens fabrikkarbeidere ekstremt mottakelige for
revolusjonære doktriner. Da Proudhon ankom i 1843, var
tilhengerne av Cabet, Fourier og Saint-Simon alle
sammen svært aktive i byen, og et visst romantisk tilsnitt
blei gitt til dens radikale liv gjennom tilstedeværelsen av
den peruvianske feministiske sosialisten Flora Tristan,
som gjorde krav på å nedstamme fra Montezuma og som
faktisk blei bestemora til maleren Gauguin. Den største
gruppa blant tekstilarbeiderne var mutualistenes
hemmelige samfunn, anført av veteranopprørere som
hadde tatt del i reisningene i 1831 og 1834. Det var med
denne gruppa at Proudhon etablerte de tetteste band, ja,
det faktum at de helt og holdent bestod av
kroppsarbeidere, uten noen som helst innblanding av
middelklasseintellektuelle, appellerte til hans egen anelse
om identifisering med den fattigste klassen, og han synes
å ha sett i deres aktiviteter en rettferdiggjøring av sin idé
om at en bevegelse for å reformere samfunnet kunne
oppstå ut fra folkets rekker. Dessuten synes mutualistene
– hvis sjølve navn Proudhon seinere adopterte for å
beskrive sin egen lære om omorganiseringen av
samfunnet ved hjelp av fri kontraktsmessig
sammenslutning – å ha delt hans syn på den primære
betydningen av økonomisk forandring, i motsetning til

179
den jakobinske vektleggingen av politisk evolusjon, som
seinere blei adoptert av de autoritære sosialistene.

Proudhons samkvem med Lyon-mutualistene var den

eneste anledningen der han faktisk blei involvert i en
undergrunnsorganisasjon. Hans brev og dagbøker antyder
at han etablerte tett kontakt, ikke bare med
arbeidergrupper i Lyon, men også i ”de omkringliggende
byene og landsbyene i femti engelske mils omkrets,” og
anså seg sjøl som en mann som stod blant dem og som en
mekler mellom de ulike sosialistiske sektene.

På dette tidspunktet blei det i Lyon via en stor del

oppmerksomhet til ideen om en utbredt sammenslutning
av arbeidere, ja, Flora Tristan skreiv ei bok om emnet, og
det dukker konstant opp igjen i Proudhons tidsskrifter i
løpet av 1840-åra. Disse referansene forespeiler på en
betydningsfull måte de franske proudhonianske
delegatenes holdning overfor Den første internasjonale i
1860-åra og skuer også fram mot det seinere
anarkosyndikalistiske synet på en samfunnsforandring
oppnådd gjennom økonomisk eller industriell agering.
”Den sosiale revolusjonen,” bemerker han, ”blir i alvorlig
grad kompromittert dersom den kommer gjennom en
politisk revolusjon.” Og han tilføyer at ”den nye
sosialistiske bevegelsen vil begynne med… verkstedenes
krig.” Til forskjell fra Marx håper han at denne krigen vil
kunne utføres uten voldelig revolusjon, ”ved å invadere
alle gjennom prinsippets makt.” I likhet med Winstanley

180
og Godwin setter han sin lit til fornuftens og eksempelets
makt, og ser endog for seg at eiendomsbesitterne blir
fratatt sine eiendommer ”med deres bifall og uten
erstatning.” Vedrørende den faktiske karakteren til
arbeidersammenslutningene, som han også kaller
”progressive samfunn,” er han vag, men det virker som
han ser på dem delvis som utdanningsmessige, med den
intensjon å gi proletariatet en ekte bevissthet om de
økonomiske realitetene som ligger til grunn for den
sosiale situasjonen, og delvis som funksjonelle, ja, som
faktiske celler for den nye ordenen, organisert på en
”kollektiv og begrensa valgbar” basis, med det formål å
regulere en mutualistisk utveksling av varer og tjenester,
et nettverk som vil omfatte alle industrisentraene. Ideens
muligheter fyller ham med den slags irrasjonell
optimisme som fremdeles var mulig i den sosiologiske
terra incognita som det nittende århundres radikalere var
i ferd med å utforske. Med en overdreven tillit som var
karakteristisk for så vel tida som mannen, anslo han de
som allerede var modne for sammenslutning i Lyon-
regionen til et hundre tusen. ”Innen 1860,” tilføyde han,
”vil kloden bli overrent i hver eneste retning av
sammenslutningen.”

I denne perioden var det imidlertid ikke bare i Lyon at

Proudhon fant stimulerende kontakter. Hans arbeid ga
ham mange muligheter til å besøke Paris, der han stifta
bekjentskap med menn som skulle komme til å spille
viktige roller i hans eget liv og også i den europeiske
181
sosialismens og anarkismens framtid. Russerne
Alexander Herzen og Mikhail Bakunin blei hans nære
venner i 1844, og forblei værende så inntil slutten av
hans liv, ved at de begge kom under innflytelse fra hans
personlighet og hans ideer. I en atmosfære prega av
metafysisk diskusjon traff han også på mange av
venstrehegelianerne som hadde gått i eksil i Paris. De
inkluderte Arnold Ruge og Karl Grün, som begge to
hjalp til med å introdusere hans verker for tyske lesere,
og også Karl Marx. Møtet mellom Marx og Proudhon var
historisk viktig fordi det viste de første tegna på den
uforsonlige konflikten mellom autoritær sosialisme og
anarkisme som skulle komme til å nå sitt klimaks tjuefem
år seinere i hjertet av Den første internasjonale.

Jeg har allerede bemerka Marx’ første fordelaktige

reaksjon på Proudhons verk. Deres tidlige møter synes å
ha konsolidert et godt inntrykk, langt på vei fordi
Proudhon var den eneste blant de franske sosialistene den
gangen som var villig til å vie seriøs oppmerksomhet til
Marx og hans følgesvenner blant venstrehegelianerne.
Marx betrakta ham helt klart som en mulig konvertitt til
hans egne planer om en internasjonal revolusjonær
organisasjon, men han tok åpenbart ikke høyde for det
faktum at Proudhon slett ikke var interessert i en
sammenslutning med sikte på politisk propaganda av det
slaget som blei planlagt av de tyske sosialistene, men i
stedet så for seg en sammenslutning med sikte på
oppmuntringen av økonomisk agering og kooperasjon.
182
Det er ikke nedtegna i hvor stor grad deres ulike
målsettinger blei diskutert gjennom vinteren 1844-45.
Det vi vet er at etter at Marx blei utvist fra Frankrike til
Belgia i 1845, betrakta han fremdeles Proudhon som en
mulig samarbeidspartner, og den 5. mai, 1846 skreiv han
et brev der han ba om hans samarbeid i forbindelse med
etableringen av en ”vedvarende korrespondanse” blant
sosialister fra ulike land for å diskutere saker av felles
interesse:

”På den måten kan meningsforskjeller bringes fram i lyset, ja, man
kan oppnå en utveksling av ideer og en upartisk kritikk. Det vil være
et skritt framover for den sosialistiske bevegelsen i dens ’litterære’
uttrykksformer, et steg i retning av å riste av oss ’nasjonalitetens’
begrensninger. Og i ageringens øyeblikk er det så visst av stor
betydning at hver enkelt av oss er informert om tingenes tilstand i
utlandet så vel som på hjemmebane.”

Proudhon reagerte forsiktig. Han uttrykte sin vilje til å

delta i den korrespondansen Marx foreslo, men kom med
en rekke reservasjoner som allerede avdekker de viktige
forskjellene som skulle komme til å løsrive ham mer og
mer grunnleggende fra autoritær sosialisme.

”Det er for det første slik at sjøl om mine ideer når det gjelder
organisering og realisering i skrivende stund er mer eller mindre
fasttømra, i det minste vedrørende prinsipper, tror jeg at det er min
plikt, slik som det er alle sosialisters plikt, ennå for en stund å
opprettholde den kritiske eller tvilende formen, ja, jeg kommer kort

183
sagt med en offentlig erklæring om en nesten absolutt økonomisk
anti-dogmatisme.

Jeg applauderer av hele mitt hjerte din tanke om å bringe alle

oppfatninger fram i lyset, ja, la oss gi verden et eksempel på lærd og
framsynt toleranse, men la oss ikke, fordi vi står i spissen av
bevegelsen, gjøre oss til ledere for en ny intoleranse, la oss ikke være
apostlene for en ny religion, sjøl om det er logikkens eller fornuftens
religion. La oss komme sammen og oppmuntre alle protester, la oss
si nei til enhver eksklusivitet og enhver mystisisme, og la oss aldri
betrakte et spørsmål som uttømt, og når vi har anvendt vårt siste
argument, la oss begynne på nytt, om nødvendig, med veltalenhet og
ironi. På den betingelsen vil jeg gladelig bli med i din
sammenslutning, men ellers ikke!

Jeg har også noen kommentarer til denne frasen i ditt brev: I
ageringens øyeblikk. Kanskje du står fast ved den oppfatning at
ingen reform i skrivende stund er mulig uten et coup-de-main, ja,
uten det som tidligere blei kalt en revolusjon og i virkeligheten ikke
er noe annet enn et sjokk. Den oppfatningen, som jeg forstår, og som
jeg unnskylder og villig vekk vil diskutere, etter i lang tid å ha delt
den sjøl, har mine nyligste studier fått meg til å gå fullstendig bort
fra. Jeg tror at vi ikke har noe som helst behov for den med sikte på å
lykkes, og at vi følgelig ikke bør legge fram revolusjonær agering
som et middel til sosial reform, fordi det pretenderte middelet ganske
enkelt vil være en appell til rå makt, til vilkårlighet, ja, kort sagt en
sjølmotsigelse. Jeg legger problemet fram for meg sjøl på følgende
måte: Å avstedkomme en tilbakevending til samfunnet, gjennom en
økonomisk kombinasjon, av den rikdommen som blei trukket tilbake
fra samfunnet i regi av en annen økonomisk kombinasjon.”

184
Med dette brevet, som helt klart setter det anarkistiske
idealet om økonomisk agering opp mot den marxistiske
vektleggingen av politisk agering, tok all direkte kontakt
mellom Marx og Proudhon slutt. Marx svarte ikke, og det
sies at han blei skuffa over Proudhons holdning. Men det
var imidlertid mer enn skuffelse han viste i sin neste
referanse til Proudhon, som fant sted etter at sistnevnte
høsten 1846 publiserte sin De økonomiske
motsetningenes system, eller fattigdommens filosofi.
Marx valgte denne anledningen til å snu fullstendig om
på sin tidligere holdning overfor Proudhon ved å
publisere Filosofiens fattigdom, ja, dette var ment som en
kritikk av Proudhons bok som degenererte til et vev av
nedsettende feilframstillinger som viste en fullstendig
manglende evne til å forstå den tenkningens originalitet
og smidighet som lå til grunn for den tilsynelatende
uordenen i Proudhons argumenter. Dialogen mellom de
to forfatterne viste ikke bare en fullstendig divergens
vedrørende teoretisk ståsted, men også – og kanskje dette
var enda viktigere – et uforsonlig motsetningsforhold
mellom to vidt forskjellige personligheter.

I Økonomiske motsetninger anvendte Proudhon faktisk

det han i sitt brev til Marx hadde kalt ”den kritiske eller
tvilende formen.” Det er sant at tittelbladet bar påskriften
Destruam et Aedificabo, men Proudhon tilintetgjorde
med større virkning enn han bygde opp, og mot slutten av
boka vedgikk han mer eller mindre at den konstruktive
siden av hans tilnærming til samfunnet ville måtte drøftes
185
seinere. Han befatta seg grunnleggende sett med å
opplyse om måten alle gode muligheter snur til onde
utfall innen samfunnet slik det eksisterer.

”Den essensielle motsetningen innen våre ideer får, ved å bli realisert
gjennom arbeid og uttrykt i samfunnet med en gigantisk makt, alle
ting til å skje på en omvendt måte av det de burde, og gir samfunnet
et snev av et speilvendt billedteppe, eller en vrengt pels… Ikke-
produsenten bør adlyde, og gjennom en bitter ironi er det ikke-
produsenten som kommanderer. I henhold til etymologien
vedrørende dens navn og dens teoretiske definisjon bør kreditt skaffe
til veie arbeid; i praksis undertrykker den det og dreper det. Eiendom
er, i dens fineste forstand, det å gjøre jorda tilgjengelig, og i
utøvelsen av det samme prerogativet blir den fornektelsen av jorda.”

På samme måte ender kommunismen, som anser

brorskap som sitt prinsipp, med å ødelegge det og
etablere monopol. Ja, ubalansert monopol er faktisk det
målet som alle løsninger man fram til nå har forsøkt seg
på, har nådd. Her oppfatter man at Proudhon i
virkeligheten søker en slags likevekt der økonomiske
motsetninger ikke vil bli eliminert – for det kan de ikke
bli – men brakt inn i en dynamisk sidestilling. Denne
dynamiske sidestillingen finner han i mutualisme, et
begrep som inkluderer slike velkjente proudhonianske
elementer som oppløsningen av regjeringsmakt,
utjevningen av eiendom, og kredittfrihet.

Proudhon framkalte mye sinne ut i fra sitt system ved å

skrive Økonomiske motsetninger, og spesielt sjokkerte
186
han de respektable med en anti-religiøs erklæring som på
sin måte var like skandaløs som ”Eiendom er tjuveri!”
Han undersøkte ideen om framsynet, og kom til den
konklusjon at langt i fra at verdens tilstand bekrefta
eksistensen av en velgjørende guddom, leder den oss
uimotståelig til konklusjonen som er legemliggjort i
aforismen: ”Gud er ond.” Proudhon hevder at mennesket
blir hva det er ved å sette seg opp mot alt i universet som
er ikke-menneskelig, men dette ikke-menneskelige altet
er – i det minste etter teologenes syn – styrt av gud.
Dersom gud eksisterer, må han stå i et
motsetningsforhold til mennesket, og siden det eneste
godet vi kan kjenne til er det menneskelige godet, må
gud, i henhold til proudhoniansk logikk, være ond.

”Jeg hevder at gud, dersom der finnes en gud, ikke har noen som
helst likhet med bildene som filosofene og prestene har tegna av
ham, ja, at han verken tenker eller agerer i henhold til loven om
analyse, framsyn og framskritt, som er menneskets distinkte
karakteristikk, og at han tvert i mot synes å følge en omvendt og
bakvendt vei; at intelligens, frihet og personlighet er konstituert på
en annen måte i gud enn i oss, og at denne karaktermessige
originaliteten… gjør gud til et vesen som essensielt sett er anti-
sivilisert, anti-liberalt og anti-menneskelig.”

Dersom dette er sant ligger beseiringen av tyranni,

fattigdom og usannhet i opposisjon mot gud. ”Vi når
fram til kunnskap på tross av ham. Ethvert skritt

187
framover er en seier der vi overvinner det
guddommelige.”

Her presenterer Proudhon med like stor tyngde som noen

andre av de seinere anarkistene et opprør mot ideen om
en herskende gud som er det uunngåelige vedhenget til
kampen mot verdslig regjeringsmakt. Men avvisningen
av en transcendental guddom, og den tilhørende anti-
geistlige holdningen, forhindrer imidlertid ikke en
holdning som på enkelte måter er religiøs. Og Proudhon
var aldri en sann ateist. Han mislikte ateistens absolutte
dogmatisme like mye som prestens sådanne, og betrakta
ideen om gud – sjøl om den hadde blitt skapt av
mennesket sjøl – som eksisterende og derfor som noe
man måtte motsette seg. Gud og mennesket representerte
faktisk for Proudhon det ultimative motsetningsforholdet,
ja, de manikeiske motpolene i hans kosmos i hvis strid
hemmeligheten ved sosial frelse lå. I sin dagbok for 1846
dukker det opp to betydningsfulle notater. Det første sier
at: ”Gud og menneske, den ene er ikke noe mer enn den
andre, nei, de er to ufullstendige realiteter, som ikke har
noen komplett eksistens.” Det andre tilføyer at: ”Gud er
nødvendig for fornuften, men blir avvist av fornuften.”
Proudhon var ikke den som benekta ideen om gud, nei,
han var dens motstander. Og her er det verdt å
understreke den vedvarende tilstedeværelsen av ideen om
konflikt innen Proudhons tenkning, ja, han levde for
striden mer enn for seieren, og i dette har flesteparten av
anarkistene fulgt ham. I høyden ser han en mulig
188
våpenhvile mellom de motsetningsfylte kreftene i
universet og i samfunnet, men stress og spenning er
uunngåelige og ønskverdige. Det ville derfor være høyst
uklokt når man bedømmer et verk som Økonomiske
motsetninger å glemme at Proudhon var en bevisst anti-
systemisk tenker som mistrodde statiske konklusjoner og
endelige svar. Det dynamiske samfunnet var alltid hans
ideal, altså samfunnet som blei holdt i bevegelse gjennom
vedvarende endring og holdt i live gjennom vedvarende
kritikk.

Et stort sprang i prosessen bestående av vedvarende

endring kom da det orleanistiske monarkiet blei styrta
under februarrevolusjonen i 1848. Innen denne tid hadde
Proudhon forlatt sin stilling i Lyon for å etterstrebe en
frilansforfatterkarriere i Paris. Hans renommé blant
hovedstadens radikale arbeidende menn var så høyt at
Engels i 1848 skreiv til Marx og beklaga seg over
”proudhonisteriet” som rådde blant medlemmene av Det
kommunistiske forbund i Paris, mens han i de siste
månedene av 1847 forhandla med ei gruppe sympatisører
om å ta over styringen av et tidsskrift som ville
videreføre tradisjonen etter det kortlivede Le Peuple, som
i en kort periode blei redigert av en journalist ved navn
Ribeyrolles, som i likhet med Proudhon hadde bevega
seg i ytterkanten av sosialistiske kretser uten å bli tett
involvert i noen bestemt sekt.

189
Proudhon hadde forutsett februarrevolusjonen, og han
hadde også innsett at den ville bli dominert av
sentimentale liberale og jakobinere med få tanker om den
radikale rekonstruksjonen av samfunnet. I løpet av
oppstandens dager blei han stimulert av opprørernes
eksempel og tok del i den blodløse stormingen av
Tuileries, hjalp til med å bygge barrikader og komponerte
plakater for den revolusjonære juntaen i et kommandert
trykkeri. Men da han vendte tilbake til sitt hotellrom og
begynte å skrive ned sine inntrykk til fordel for sine
venner utafor hovedstaden, kom han til den konklusjon
at, som han ordla det, ”de har gjort en revolusjon uten
ideer.” Seieren hadde kommet fra monarkiets svakhet
snarere enn fra revolusjonens styrke. ”Det er nødvendig å
gi bevegelsen en retning og jeg ser allerede at den er tapt
under bølgen av diskusjoner.”

Han satte seg fore å komme opp med ideene som syntes
så mangelfulle, og ved å gjøre så initierte han prosessen
gjennom hvilken anarkismen, i løpet av de neste to tiåra,
opphørte å være kun en teoretisk trend, løsrevet fra
umiddelbare begivenheter, og i stedet dreide i retning av
propaganda og agering som tok sikte på sosial forandring
innen en forutsebar framtid. Hans aktiviteter i løpet av
det revolusjonære året 1848 og det reaksjonære året 1849
var hovedsakelig sentrert rundt tre tiltak: Serien av
tidsskrifter som begynte ved det første nummeret av Le
Représentant du peuple den 7. februar, 1848; forsøket på
å skape en folkebank og et system basert på
190
gjensidighetsorientert vareutveksling; og det ene
desillusjonerende sidespranget som han foretok inn i
parlamentarisk aktivitet da han blei valgt inn i
konstitusjonsforsamlingen i juni, 1848.

”Hva er produsenten? Ingenting… Hva bør han eller hun

være? Alt!” Det var under denne headingen at Le
Représentant du peuple starta sitt forløp som det første
regelmessig utgitte anarkistiske tidsskriftet.1 Proudhon
framholdt og endog pralet med sin uavhengighet av
partier og klikker, og inntok sitt ståsted som en
uavhengig kritiker hvis mål var å vise revolusjonens
sanne mål og de revolusjonæres feiltrinn. Han fikk støtte
fra en liten, men hengiven gruppe av forbundsfeller,
hvorav mange var trykkere som han sjøl, og i dette
henseende satte Le Représentant du peuple litt av en
presedens, for den mest varige typen anarkistisk
organisasjon har faktisk vært den lille fungerende gruppa
som var via til en spesifikk propagandaoppgave, som ofte
befatta seg med publisering.

Det var uavhengigheten til Le Représntant du peuple,

forsterka av Proudhons stramme stil, som gjorde hans
avis til en umiddelbar suksess.

”Av alle avisene [kommenterte Comtesse d’Agoult i sin Historia om

1848] var den eneste som blei produsert med en helt ekstraordinær
originalitet og et ditto talent Le Représentant du peuple… Fra dypet
av sin tilbaketrukne posisjon agiterte [Proudhon] den offentlige
opinion sterkere og dypere enn det som blei gjort av mennene som

191
oppsøkte folkemengdene… Hans uventa og slående måte å snakke
på… vakte allmennhetens nysgjerrighet i høyeste grad.”

Et av de konstante temaene i Proudhons artikler i løpet av

1848 var at ”proletariatet må frigjøre seg uten hjelp fra
regjeringa.” Han kobla dette med en fordømmelse av
myten om allmenn stemmerett som et botemiddel for alle
sosiale onder, og påpekte at politisk demokrati uten
økonomiske endringer lett ville resultere i tilbakegang
snarere enn framskritt. Nå til dags, når vi har lært en stor
del om masseappellen til høyrefløybevegelser av den
fascistiske typen, synes ikke en slik påstand å være
ekstraordinær, men i april, 1848, på den revolusjonære
optimismens høydepunkt, var Proudhon nesten aleine om
å forespeile den situasjonen som ville følge innen et år da
demokratiet ville bli overkjørt gjennom valget av Ludvig
Napoleon som prinspresident gjennom nettopp de
midlene i form av allmenn stemmerett som republikken
hadde etablert til sitt eget forsvar.

Denne innsikten gjør det enda mer gåtefullt at Proudhon

sjøl var villig til å bli valgt inn
konstitusjonsforsamlingen. Han hadde allerede kunngjort
sitt kandidatur i april og var kun noen få stemmer unna å
bli valgt; i juni blei han valgt med støtte fra 77 000
stemmer, deriblant fra Charles Baudelaire, som den gang
var redaktør for en liten avis kalt La Tribune nationale.
Det har blitt antyda at Proudhons mål med å bli valgt inn
var håpet om at han som lovgiver ville kunne oppnå en

192
slags offisiell støtte til Folkebanken, ja, han hadde
allerede forgjeves anmoda om bistand fra den
sosialistiske ministeren Louis Blanc. Uansett hvordan
dette har seg, var hans erfaring nesten umiddelbart
desillusjonerende. Han utførte på samvittighetsfullt vis
sin oppgave som lovgiver, ved å ta del i de ulike
komiteene og byråene, endog når sjølve
nasjonalforsamlingen ikke var i sesjon, fra morgen til
kveld. Men han fant ut at dette arbeidet hadde den
virkning å isolere ham fra det virkelige livets
strømninger. ”Så snart jeg satte mine bein i det
parlamentariske Sinai,” erindra han et år seinere i Les
Confessions d’un révolutionnaire, ”opphørte jeg å være i
kontakt med massene, ja, fordi jeg var fordypa i mitt
lovgivningsarbeid mista jeg begivenhetenes gang helt og
holdent av syne.” Det blei snart klart for Proudhon at
han, med sine anarkistiske teorier, var fullstendig
malplassert i nasjonalforsamlingen. Det var så visst slik
at erfaringen forsterka hans mistro overfor politiske
metoder, og bidro til å skape den anti-parlamentarismen
som prega hans siste år og blei arva av den anarkistiske
bevegelsen generelt sett.

Det må samtidig sies at han ikke blei værende lenge i den

uvitenheten som han beklaga seg over, og at hans
posisjon innen nasjonalforsamlingen snart blei vel så
prega av den sinte uavhengigheten som han allerede
hadde gitt til kjenne innen journalistikkens verden. Da
barrikadene blei reist av de misfornøyde arbeiderne i
193
siste halvdel av juni, 1848, mistenkte Proudhon, i likhet
med hans kolleger, til å begynne med at de var verket til
bonapartistiske agitatorer som ønska å undergrave
republikken. Men han satte seg fore å finne ut av
sannheten på egen hand, og dro nytte av sine
representantsdistinksjoner til å besøke områdene der
kampene var i ferd med å begynne. Konklusjonen han
nådde fram til var at reisningen hadde vært av en
grunnleggende sosialistisk karakter, og at ”dens første og
avgjørende årsak er det sosiale spørsmålet, den sosiale
krisa, arbeid, ideer.” Han innså at et nytt element hadde
inngått i revolusjonær historie med denne første
reisningen i regi av arbeiderklassen til forskjell fra de
borgerlige revolusjonære, og han forstod nå at han og
mennene som kjempa på junibarrikadene, på sine ulike
måter, hadde bevega seg hinsides jakobinernes blotte
politiske revolusjonsorientering og søkte løsninger på
den økonomiske urettferdigheten som var opplagt i
samfunnet på deres tid.

Så snart han innså dette, nølte ikke Proudhon med å

forsvare opprørerne. Etter hvert som represjonen
fortsatte, og skytterskvadronene blei erstatta av
tribunalene med sine utallige dommer som gikk ut på
deportasjon, følte han behovet for å uttrykke sin sympati
med ofrene, og han gjorde så med karakteristisk tyngde i
Le Représentant du peuple den 6. juli:

194
”Fire måneder med arbeidsledighet blei plutselig omdanna til en
casus belli, ja, til en oppstand mot republikkens regjeringsmakt; deri
ligger hele sannheten i de sørgelige dagene… Den franske
arbeideren ber om arbeid, dere tilbyr ham almisser, og han gjør
opprør, han skyter mot dere… Jeg fryder meg over å tilhøre det
stolte folkeferdet, som ikke kan vanæres!”

Paris befant seg nå under et unntaksdiktatur administrert

av Cavaignac, generalen som hadde slått ned
junirevolten, og et slikt modig utsagn trakk hans
oppmerksomhet umiddelbart mot Proudhon. To dager
seinere blei Le Représentant du peuple suspendert for en
artikkel der Proudhon, med sikte på å lindre den
forverrende økonomiske krisa, foreslo at regjeringa i
neste kvartal burde dekretere en tredje reduksjon i alle
regninger som forfalt. Det som gjorde ting enda verre i
Cavaignacs øyne, var at Proudhon var rett i nærheten av å
oppildne til mytteri gjennom en direkte oppfordring til
nasjonalgarden om å ”be om arbeid, kreditt og brød fra
sine pretenderte beskyttere.”

Proudhon var ikke den mannen som forblei målbundet

mens der gjenstod noe som helst middel til å gjøre sin
røst hørt. Da hans avis blei knebla, gjorde han
konstitusjonsforsamlingen til sitt forum. Han kom dit
med et spesifikt framlegg om at kreditorer burde bli bedt
om å avstå fra en tredel av det folk skyldte dem i løpet av
de tre forutgående åra, at halvparten burde returneres til
forpaktere, debitorer, etc., for å reetablere deres
195
posisjoner, og resten gå til staten som et fond for å
gjenopprette den levestandarden som hadde eksistert før
revolusjonen. Det var faktisk sett, om enn ikke formelt
sett, et forslag om å sammenkoble skattlegging og
subsidier av et slag som er velkjent nok i vår egen tid,
men medlemmene av finanskomiteen som det blei lagt
fram for til undersøkelse, var fiendtlig innstilte til det,
delvis fordi endog i dets daværende form anså de det som
et angrep på eiendom, og delvis fordi de hadde mistanke
om at i Proudhons sinn hadde forslaget videre
implikasjoner enn de som kom umiddelbart til syne.

Disse implikasjonene blei åpenbare da Proudhon

offentlig forsvarte sitt forslag i nasjonalforsamlingen den
31. juli. Til tross for all sin veltalenhet på trykk, var han
ingen taler, og som den britiske ambassadøren bemerka
var hans tale ”ubehjelpelig tafatt” og svært dårlig levert.
Allikevel inneholdt den tilstrekkelig provokativt
materiale til å vekke harme hos de kollegaene som hadde
dratt dit med forestillingen om ganske enkelt å le av hans
ekstravaganser. Han definerte sitt mål som reduksjonen
av eiendom til besittelse gjennom avskaffelsen av
utbytte, og han fortsatte med å si at ”likvideringen av det
gamle samfunnet” ville bli ”stormfullt eller vennligstemt,
i henhold til lidenskapene og den gode eller dårlige troen
hos partene.” Han la fram sitt forslag som et første skritt,
og bemerka at eiendomsbesitterne burde forpliktes til ӌ
bidra, for sin del, til det revolusjonære arbeidet,

196
eiendomsbesittere som var ansvarlige for konsekvensene
av sine avslag.”

Da hans kollegaer krevde en forklaring, skred Proudhon

fram ved å legge fram enda en av sine historiske
definisjoner. ”Det betyr at i tilfelle dere avslår, skal vi
sjøl skride fram med likvideringen uten dere.” Da hans
lyttere på ny ropte, ”Hvem mener du med dere?” svarte
han at: ”Da jeg anvendte disse to pronomenene, dere og
vi, er det opplagt at jeg identifiserte meg sjøl med
proletariatet, og dere med bourgeoisklassen.” ”Det er den
sosiale krigen!” ropte de sinte konservative. De nøyde
seg ikke med å avvise Proudhons forslag. De brakte også
på bane en spesiell resolusjon som erklærte at det ”er et
avskyelig angrep på den offentlige moralitetens
prinsipper, at det krenker eiendomsretten, at den
oppmuntrer til skandale, ja, at det appellerer til de mest
avskyelige lidenskaper. 691 stemmer blei avlagt i favør
av resolusjonen og 2 – inkludert Proudhons – stemte i
mot.

Proudhon var nå praktisk talt isolert blant de

februarrevolusjonære. Han hadde ikke bare erkjent
eksistensen av en strid mellom klassene, men han hadde
også for første gang antyda at i en slik strid må
anarkistene ta parti med arbeiderne som en klasse snarere
enn ganske enkelt som en vag enhet kalt ”folket.” Det er
av betydning at da Le Représentant du peuple på ny
utkom den 31. august, stod det med feite typer i

197
headingen på førstesida: ”Hva er kapitalisten? Alt. Hva
bør han være? Ingenting!”

Proudhons tale til nasjonalforsamlingen gjorde hans navn

til et ikke-tema for overklassene, men den økte sterkt
hans renommé blant arbeiderne, og opplaget til hans avis
økte til 40 000 eksemplarer, et fenomenalt tall for det
relativt lille Paris i 1840-åra. Men autoritetene tillot ham
ikke å utnytte suksessen uforstyrra, for noen få dager
etter at den utkom på ny blei Le Représentant du peuple
knebla en gang for alle. Proudhon og hans venner hadde
forutsett muligheten. Da samla umiddelbart inn midler til
en ny avis, og i midten av november begynte Le Peuple å
utkomme.

I mellomtida var Proudhons planer for Folkebanken i

ferd med å modnes. Denne skulle være en institusjon for
å fostre utvekslingen av produkter blant arbeidere, basert
på arbeidssjekker, og for å skaffe til veie kreditt til en
nominell renterate for å dekke
administrasjonskostnadene. Proudhon trodde at det var
mulig å skape disse ved hjelp av et nettverk av
uavhengige håndverkere og bønder og av
sammenslutninger av arbeidere som ville bryte sine
kontrakter med det kapitalistiske systemet og til sjuende
og sist oppnå det Proudhon alltid håpa på – til tross for
hans stadig vekk voldsomme uttrykksmåte – en fredelig
transformasjon av samfunnet.

198
Det var imidlertid slik at sjøl om den blei inkorporert den
31. januar, 1849, og raskt fikk 27 000 medlemmer, kom
banken aldri i drift, som følge av usikkerhetsmomentene
ved Proudhons journalistiske karriere. I januar brakte Le
Peuple to artikler, den ene signert av Proudhon sjøl, som
anklaga Ludvig-Napoleon, som hadde blitt valgt til
president i desember, for å være instrumentet for og
personifiseringen av reaksjon og konspirere for å
slavebinde folket. Da anklagene om oppvigleri blei satt
fram mot Proudhon, omgikk nasjonalforsamlingen på
entusiastisk vis hans parlamentariske immunitet med et
stort flertall, og han blei dømt til tre års fengsel og en bot
på tre tusen franc. Han appellerte dommen og flykta
umiddelbart, forkledd med blå briller og et stort
halstørkle; på den andre siden av den belgiske grensa tok
han navnet Dupuis og forsøkte å gi seg ut for å være en
magistrat på ferie. I et par uker vandra han utrøstelig
rundt om på landsbygda, og deretter vendte han i all
hemmelighet tilbake til Paris, der han likviderte
Folkebanken i frykt for at den skulle komme på feil
hender, og fortsatte å redigere Le Peuple fra sitt
skjulested. Til sjuende og sist blei han observert av en
politiinformant og arrestert i det han rusla på Place de
Lafayette en junikveld.

De tre åra Proudhon tilbrakte i fengsel i Sainte-Pélagie, i

Conciergerie og i Doullens-festningen var ironisk nok
noen av de beste i hans liv. Franske politiske fanger i den
lykkelige tidsalderen gjennomgikk en mild innesperring.
199
Proudhon hadde ei helt grei celle og blei godt fødd; han
kunne skrive, studere og motta sine venner, ja, han fikk
endog tillatelse, i størsteparten av sin soningsperiode, til
å dra ut av fengselet en gang i uka for å se til sine
anliggender. I løpet av denne perioden skreiv han tre
bøker, hvorav to er blant hans beste, fortsatte å redigere
sine suksessive aviser, og var endog i stand til å gifte seg
og stifte sin egen familie. Bevegelsesbegrensningene blei
langt på vei opphøyd av mangelen på distraksjon, og der
er ingen som helst tvil om at Proudhons liv i løpet av
disse åra blei rikere og mer produktivt. Ja, han skreiv
faktisk med tilfredsstillelse, da alt var over og han var i
ferd med å vinke farvel til Sainte-Pélagie sommeren
1852, at:

”Hva har jeg mista? Dersom jeg skulle gjøre opp regnskapet på
nøyaktig vis, ville jeg si ingenting. Jeg vet ti ganger mer enn jeg
gjorde for tre år siden, og jeg vet det ti ganger bedre, ja, jeg vet helt
klart hva jeg har vunnet, og jeg vet sannelig ikke hva jeg har mista.”

Det Proudhon faktisk mista – og resten av sitt liv beklaga

han seg over det – var sitt yrke som journalist. Le Peuple
var ved veis ende i og med at oppstanden mot Ludvig-
Napoleon kollapsa den 13. juni, 1849. Proudhon støtta
ikke oppstanden, som han innså at var dårlig timet og
dårlig planlagt, men vennene som han hadde overlatt
ansvaret for Le Peuple til, blei leda av sin entusiasme til å
ta aktivt del i den, og som et resultat av dette blei avisa

200
suspendert og dens lokaler blei ramponert av
nasjonalgarden.

Proudhon var imidlertid ikke villig til å gi opp sin

journalistikk uten å gjøre et forsøk, og den 30. september
utkom hans tredje avis, La Voix du peuple, for første
gang, finansiert på sjenerøst vis av hans venn og
beundrer Alexander Herzen. La Voix du peuple var enda
mer populær enn sine forgjengere, for fengsling syntes
ganske enkelt å ha økt Proudhons renommé, ja, på de
dagene da han skreiv spesielle artikler, ville avisa selge
femti eller seksti tusen eksemplarer, og det så raskt at i
henhold til Herzen ”blei ofte eksemplarer solgt for en
franc i stedet for en sou dagen etter.”

Karrieren til La Voix du peuple var like stormfull som de

til dens forløpere. Den blei kontant suspendert og
bøtelagt, mens Proudhon sjøl blei forfulgt for en artikkel
der han på nøyaktig vis spådde Ludvig-Napoleons coup
d’état et år før det fant sted; han unnslapp en lang
fengselstraff kun på teknisk grunnlag. La Voix du peuple
blei knebla for godt i mai, 1850. Innen denne tid var
Herzens midler nesten oppbrukt, og ingen velvillig
velgjører var å finne. Like fullt begynte Proudhon snart å
utgi en fjerde avis, på ny kalt Le Peuple, som av mangel
på penger utkom kun uregelmessig. Han forsøkte å tøyle
sine indignerte utbrudd, men dette forhindra ikke det
første nummeret fra å bli beslaglagt i det det kom fra
trykkeriet, og Le Peuple blei til slutt ødelagt av en ny

201
frimerkeskatt på all politisk litteratur, som reduserte
distribusjonen sterkt og etterlot avisa uten ressurser til å
dekke en siste bot på 6000 franc, som blei ilagt den 14.
oktober, 1850 for en påstått ”provokasjon til borgerkrig.”
På denne måten var det første vedvarende eksperimentet
innen anarkistisk journalistikk ved veis ende, etter mer
enn to år.

Proudhon beklaga seg over sin tvungne tilbaketrekking

fra journalistikken, men han tillot den ikke å forhindre
ham fra å legge fram sine ideer, og den tida han sparte på
ikke å utgi tidsskrifter anvendte han til å skrive bøker. Av
de tre som han skreiv i løpet av de åra han satt i fengsel,
forblir i det minste to viktige innen anarkistisk historie.

Les Confessions d’un révolutionnaire, som utkom i 1849,

analyserer begivenhetene i 1848 sett fra et anarkistisk
ståsted, og kommer til den konklusjon at den
revolusjonære tradisjon ikke vil fullendes før
revolusjonens sanne prinsipp blir akseptert – ”ingen mer
regjeringsmakt mennesker i mellom, gjennom
akkumuleringen av kapital.” Les Confessions d’un
révolutionnaire er faktisk mest interessant på grunn av
sitt uortodokse syn på en bestemt historisk begivenhet,
sin skarpe analyse av ulike politiske trender den gangen,
og de sjølbiografiske avsnitta som, til tross for tittelen,
blir brakt på bane ganske enkelt for å forsterke
Proudhons teoretiske argumenter.

202
Den generelle ideen om revolusjon i det 19. århundre,
som fulgte i juli, 1851, er betydelig mindre briljant hva
stil angår enn Les Confessions, men er viktigere som et
stadium i den anarkistiske tenkningens framskritt, for her,
mer enn i noe annet av hans verker, presenterer Proudhon
den positive undersøkelsen av samfunnet som han hadde
lova fem år tidligere som et konstruktivt supplement til
Økonomiske motsetninger.

Den generelle ideen om revolusjonen begynner med et

studium av den revolusjonære prosessen, som Proudhon
framstiller som et nødvendig fenomen, en utvikling som i
like liten grad kan unngås som naturlige begivenheter
som død, fødsel og vekst.

”En revolusjon er en kraft som ingen makt, verken guddommelig

eller menneskelig, kan stå opp mot, og hvis natur det er å vokse
gjennom nettopp den motstanden den møter… Jo mer du
undertrykker den, desto mer øker du dens ringvirkninger og gjør
dens agering uimotståelig, slik at det er akkurat det samme for en
idés triumf om den blir forfulgt, angrepet og slått ned fra starten av,
eller om den vokser og utvikler seg uforstyrra. I likhet med den
såkalte Nemesis hos antikkens folk, som verken bønner eller trusler
kunne bevege, skrider revolusjonen fram der den trår alvorstungt og
forutbestemt over blomstene som er strødd av dens venner, gjennom
blodet til dens forsvarere og over kroppene til dens fiender.”

Et slikt syn på revolusjon passer godt med forestillingen

om samfunnet som en del av naturens verden, styrt av de
nødvendige kreftene som representerer skjebnens

203
domene, innen hvis grenser mennesker må arbeide og
oppnå sin frihet. Seinere, ved å adoptere darwinske
formularer, ville Kropotkin uttrykke ideen på en mer
vitenskapelig måte, der han presenterer revolusjoner som
sprang eller muteringer innen en evolusjonær prosess,
men den generelle oppfatningen endra seg ikke.

Ved å dreie fokuset over på sin egen tidsalder hevder

Proudhon at en revolusjon er nødvendig i det nittende
århundre fordi Den franske revolusjon i 1789 kun
fullendte sin oppgave halvveis. Mennene som
gjennomførte den befatta seg kun med politiske
endringer, og via ingen som helst oppmerksomhet til de
økonomiske endringene som føydalismens død krevde.

”Republikken burde ha etablert samfunnet; den tenkte kun på å

etablere regjeringsmakt… Det er derfor slik at mens problemet som
blei lagt fram i ’89 syntes å bli løst offisielt sett, var der fundamentalt
sett en endring kun i regjeringsmessig metafysikk, i det Napoleon
kalte ideologi… I stedet for dette regjeringsmessige, føydale og
militære herredømmet, som var en imitasjon etter det til tidligere
konger, må de industrielle institusjonenes byggverk reises.”

Det byggverket kan reises, hevder Proudhon, ved hjelp

av sammenslutning, men han er omhyggelig med å
påpeke at han med dette ikke mener en rigid eller utopisk
organisering. Sammenslutning, forstått som et mål i seg
sjøl, er farlig for friheten, men betrakta som et middel til
et større mål, frigjøringen av individuelle mennesker, kan

204
den være fordelaktig. Der er allerede en forespeiling av
den syndikalistiske holdningen i Proudhons utsagn om at
sammenslutningene bør verdsettes kun i den grad de
tenderer til å etablere ”den sosiale republikken.”

”Betydningen av deres virke ligger ikke i deres smålige

forbundsinteresser, men i deres benektelse av kapitalisters,
ågerkarlers og regjeringers herredømme, som den første
revolusjonen etterlot uforstyrra. Seinere hen, når de har overvunnet
den politiske løgnen… bør gruppene av arbeidere ta over de store
industriavdelingene som er deres naturlige arv.”

Sammenslutningenes store oppgave vil være å sette ideen

om kontrakt opp mot ideen om regjeringsmakt.

”Ideen om kontrakt utelukker den om regjeringsmakt… Mellom

partene som inngår en kontrakt er der nødvendigvis en reell
personlig interesse for begges del, ja, et menneske kjøpslår med det
mål å sikre sin frihet og sin inntekt på en og samme tid. Mellom
regjerende og regjerte er der på den annen side, uansett hvordan
regjeringsfunksjonens representasjons- eller delegeringssystem er
arrangert, nødvendigvis en fremmedgjøring av en del av borgerens
frihet og midler.”

Det er i generaliseringen av dette kontraktsprinsippet, i

dreiningen av samfunnet over i et nettverk av frivillige
forståelser mellom frie individer, at Proudhon ser den nye
ordenen bestående av økonomisk til forskjell fra politisk
organisering. Når den ordenen er oppnådd, vil der ikke

205
lenger være noe behov for regjeringsmakt, og ved å
vende tilbake til sin gamle serieorienterte doktrine
konkluderer Proudhon med at slutten på den serien som
begynner med autoritet er anarki.

Han etterlater imidlertid ikke emnet i disse generelle

termene. I stedet presenterer han det nærmeste vi
kommer en proudhoniansk utopi, ei skisse av de
samfunnsordningene som ville kunne ta form når ideen
om kontrakt har triumfert. Allerede er elementene i form
av desentralisering, føderalisme og direkte
arbeiderkontroll, som karakteriserer seinere anarkistiske
og syndikalistiske visjoner, til stede. Man ser et klart
framskritt fra den godwinske utopien, framkalt gjennom
erfaringene fra de femti åra som hadde gått siden Godwin
levde i det som for det meste var et jordbrukssamfunn,
mens Proudhon noen tiår seinere levde i en verden som
jevnt og trutt var i ferd med å bli industriell. Dette er
skissa av det frie samfunnet slik Proudhon presenterer det
for oss.

”I stedet for lover vil vi ty til kontrakter; ingen flere lover vedtatt av
flertallet eller endog enstemmig. Hver enkelt borger, hver enkelt by
og hvert enkelt industriforbund vil utforme sine egne lover. I stedet
for politiske makter vil vi sette økonomiske krefter… I stedet for
stående hærer vil vi sette industrielle sammenslutninger. I stedet for
politiet vil vi sette interessefellesskap. I stedet for politisk
sentralisering vil vi sette økonomisk sentralisering.”

206
Rettsforsamlinger vil bli erstatta av mekling, nasjonale
byråkratier vil bli erstatta av desentralisert direkte
administrasjon, og store industri- eller transportforetak
vil bli drevet av arbeidersammenslutninger; utdanning vil
bli kontrollert av foreldre og lærere, og akademisk
trening vil bli erstatta av integrert utdanning med
”instruksjon… uadskillelig fra lærlingstillinger, og
vitenskapelig utdanning… uløselig knytta til
yrkesutdanning.” På denne måten, hevder Proudhon, vil
en sosial enhet bli oppnådd, og sammenlikna med den vil
de såkalt regjeringsbaserte samfunnas orden framstå som
det den er – ”intet annet enn kaos, som tjener som
basisen for endeløst tyranni.”

Den generelle ideen om revolusjon kan betraktes som det

sentrale verket i Proudhons karriere. Her blir de
konstruktive hintene fra hans tidligere bøker brakt
sammen i noe som minner om et system, og her utvikler
også hovedideene i hans seinere verker seg. I likhet med
alle Proudhons bøker – og i likhet med skrivningen til de
fleste andre anarkister – er den sterkest på angrepssiden. I
kontrast til hans skarpe innsikt i feilene og manglene ved
autoritære revolusjonære doktriner er der en heller uklar
optimisme ved Proudhons tro på fornuftens makt og på
menneskets tilbøyelighet til å oppdage og velge det som
er best for det sjøl. Det er sant at hans hovedpoeng – at
kuren for sosiale onder ikke kan finnes på politisk nivå
og må søkes i samfunnets økonomiske røtter – historisk
sett har blitt forsterka av at politisk dominerte samfunn til
207
stadighet har mislyktes i å etablere sosial og økonomisk
rettferdighet. Men endog Proudhons anarkistiske
etterkommere opphørte snart å hevde at løsningen kunne
være en fullt så enkel sak vedrørende kontraktsmessige
ordninger som han antyder i sine mer håpefulle øyeblikk.

Etter å ha blitt løslatt fra fengsel, noe som for de fleste

mennesker betyr en utvidelse av livet, befant Proudhon
seg i en verden prega av uventa frustrasjoner. Innafor
Sainte-Pélagies murer, i et eksklusivt selskap av
opprørere, hadde han ikke innsett hvor mye atmosfæren i
Frankrike hadde endra seg siden etableringen av
imperiet. Han endte med å oppleve at han var
brennmerka som følge av sine ekstreme ideer. Han fant
det endog vanskelig å tjene til sitt daglige brød, ja, hans
navn skremte bort utgivere, redaktører, arbeidsgivere og
endog mulige utleiere. Og da en belgisk utgiver til
sjuende og sist ga ut en ufarlig pamflett kalt Philosophie
du progrès (der Proudhon utvikla sin idé om et univers ”i
uopphørlig metamorfose”) forbød politiet dens import til
Frankrike.

De harde åra syntes imidlertid å gå mot slutten i 1858, da

Proudhon lyktes i å overtale en Paris-utgiver til å
publisere hans mest massive og hans største verk, De la
justice dans la révolution et dans l’église. De la justice
hadde blitt påbegynt som et svar på et skandaløst
personlig angrep fra en tvilsom katolsk apologet som
skreiv under navnet Eugène de Mirecourt, men den

208
vokste til en svær avhandling som sammenlikna
transcendental rettferdighet, altså kirkas rettferdighet,
med immanent rettferdighet, altså den ekte
rettferdigheten som finner sitt tilholdssted i den
menneskelige samvittighet og er revolusjonens virkelige
bevegende kraft.

De la justice er en usedvanlig bok, full av storslagen

prosa og underlig lærdom, og av original spekulasjon og
fascinerende friske avsnitt omhandlende
barndomsminner. Om Den generelle ideen om
revolusjonen gir den beste oppsummeringen av
Proudhons sosiale forslag, er De la justice den beste
sammenfatningen av hans individualitet, en bok rik på
kunnskap, på argumenter og framfor alt på idiosynkrasi,
full av tilsynelatende motsetninger, men som i siste
instans viser fram et bilde av en personlighet som ingen
Proudhon-biograf har vært i stand til å måle seg med. Det
er allikevel slik at hva den anarkistiske tenkningens
historie angår, forblir den en sekundær bok, siden det den
faktisk gjør er å ta de sosiale ideene som Proudhon
allerede hadde drøfta og arrangere dem på ny innen et
større filosofisk rammeverk. For immanent rettferdighet,
omforma til menneskelig handling, er intet annet enn
likhet, og likhet må – som Proudhon allerede hadde
hevda – oppnås gjennom praktiseringen av
gjensidighetsbasert sammenslutning og den økonomiske
omorganiseringen av samfunnet.

209
Som det første verket av betydning som utkom under
Proudhons signatur siden 1852, vekka De la justice en
livlig interesse, og seks tusen eksemplarer blei solgt
nesten umiddelbart, men mindre enn ei uke etter
utgivelsen blei alle de usolgte eksemplarene beslaglagt,
og Proudhon blei stilt for retten anklaga for en
formidabel serie overtramp mot offentlig moralitet, mot
religion og mot staten. For andre gang var han uheldig
med sine dommere, og mottok en dom på tre års fengsel
og en bot på tre tusen franc. Nok en gang anka han
dommen, og etter at han på stolt vis proklamerte sin
motvilje mot å flykte, la han i vei til Belgia uten videre
forsinkelser.

Denne gangen tok han navnet Durfort og poserte som en

professor i matematikk. Det var imidlertid slik at et
betryggende avhør med politiet i Brussel fikk ham til å
anvende sitt eget navn igjen og etablere sin familie i
Belgia. Han slo seg ned for så å skrive La Guerre et la
paix, et provokativt verk om sublimeringen av krigerske
impulser til kreative sosiale tilskyndelser. Han blei også
klar over en nyvekket interesse for hans ideer blant
russiske intellektuelle og franske arbeidere. Tolstoj tok
kontakt, og en russisk offiser brakte hilsener fra Tomsk,
der Bakunin var i eksil, og deputasjoner av arbeidere
ankom fra Rouen og Paris for å spørre om hans råd i
forbindelse med deres aktiviteter. Hans venner begynte
endog å snakke om at der ville oppstå et proudhoniansk
parti. Proudhon benekta imidlertid på forsiktig vis enhver
210
slik utvikling, og et brev han skreiv til Alfred Darimon er
et underlig ekko tilbake til Godwin i dets vektlegging av
diskusjon og filosofisk undersøkelse i opposisjon mot
partisansk aktivitet, ja, det anarkistiske sinnelaget, endog
i fraværet av et opplagt historisk bindeledd, dukker på
overraskende vis stadig vekk opp i dets manifestasjoner.

”Når det gjelder vår konkludering ut i fra dette isolerte faktum med
eksistensen av et proudhoniansk parti, siden du anvender termen,
tror jeg at det ville eksponere oss for en stor illusjon [innvendte han].
Folket kan tilhøre et blanquistisk, mazzinisk eller garibaldisk parti,
det vil si et parti der man tror, der man konspirerer og der man
kjemper; de er aldri et parti der man resonnerer og tenker. Jeg har
riktignok grunn til å tro at siden statskuppet har allmennhetens
velvilje overfor meg økt snarere enn minska, ja, der går knapt nok ei
uke der jeg ikke får bevis på dette. Men den eliten av lesere utgjør
ikke et parti, nei, de er folk som spør meg om bøker, om ideer, om
diskusjon, om filosofisk undersøkelse, og som for det meste med
forakt ville vinke farvel til meg i morgen dersom jeg snakka til dem
om å danne et parti og på mitt initiativ komme sammen i et
hemmelig samfunn.”

Faktum er at Proudhon overdreiv sin posisjons

tilbaketrukkete stilling på denne tida. Langt fra å være en
blott teoretiker blei han i løpet av den siste perioden av
sitt liv mer og mer involvert i sosiale stridsspørsmål, og i
sine siste fire år skreiv han utdypende om slike spørsmål
som litterær copyright, realisme innen kunsten slik den er
eksemplifisert ved Courbets malerkunst, føderalisme,
avholdenhet fra deltakelse i valg og framfor alt

211
arbeiderklassens evne til å ta hand om sine egne
anliggender.

Der var en viss gjensidighet i situasjonen; om Proudhon

blei mer opptatt enn noensinne siden 1848 av å ta del i
samtidas begivenheter, skyldtes det langt på vei at verden
hadde blitt mer interessert i Proudhon. Tidlig i 1860-åra
begynte den politiske atmosfæren i Frankrike å endre seg
raskt, ja, for første gang siden 1848 viste arbeiderne sin
misnøye, mens Napoleon III, ved å ane sitt regimes
økende usikkerhet, forsøkte å oppnå en breiere basis for
folkelig støtte ved å komme med visse innrømmelser
overfor dem. Åpen sammenslutning blei på ny mulig, og
håndverkerne dro fordel av opphevelsen av
kontrollmekanismer til å etablere fagforeninger og
produsentkooperativer. De huska også hvordan Proudhon
nesten aleine blant de ledende sosialistene hadde forsvart
opprørerne i juni, 1848, og nettopp den isolasjonen som
han hadde levd under siden imperiets begynnelse, økte
hans prestisje. Det var således slik at om Proudhon nå
ønska det eller ei, begynte en bevegelse basert på hans
ideer om sammenslutning og gjensidig kreditt å vokse
fram. Men sjøl om der var proudhonianere, og sjøl om
der var mange nok av dem til å dominere den franske
arbeiderklassebevegelsen innen midten av 1860-tallet,
var der aldri et proudhoniansk parti. Helt fram til
marxismens framvekst mer enn tjue år seinere skulle
fransk sosialisme komme til å forbli ikke-partisansk i

212
ordets strenge forstand, og her var Proudhons innflytelse
avgjørende.

Det var allikevel slik at sjøl om Proudhon i løpet av sitt

belgiske eksil blei klar over sin økende popularitet blant
de franske arbeiderne, var det ikke før han vendte tilbake
til Frankrike høsten 1862 at problemene vedrørende
arbeiderklasseagering begynte å dominere hans sinn. I
løpet av de siste månedene av sitt eksil var han mer
opptatt av spørsmålet om nasjonalisme, som hadde fått
fornya aktualitet gjennom Italias hurtige ferd mot
samling.

Nasjonalisme var kanskje den mest dynamiske arven

etter Den franske revolusjon, og i den forstand hadde
1848 videreført tradisjonen fra 1789, ja, nasjonale
målsettinger blei sidestilt med demokratiske aspirasjoner,
og i øynene til de fleste revolusjonære, enten de var
jakobinere eller sosialister, var frigjøringen av fedreland
like viktig som frigjøringen av individer eller klasser.
Mellom 1848 og Kommunen blei Mazzini og Garibaldi
det europeiske demokratiets store helter, og endog
Bakunin, før hans endelige anarkistiske fase, var en slags
slavisk nasjonalist.

Men Proudhon var aldri en ekte nasjonalist, til tross for

sin kjærlighet til det franske folket og det franske landet.
Hans tetteste emosjonelle lojalitet var en regional sådan,
til hans hjemlige Franche-Comté, som han mer enn en

213
gang bemerka at ville være bedre stilt dersom den slutta
seg til den sveitiske konføderasjonen. For ham var
franskmenns enhet ikke en politisk sådan, og i Den
generelle ideen om revolusjonen uttrykte han klart og
tydelig sitt ønske om å få fjerna nasjonale grenser, med
all spliden som de innebærer. Han var en av de få
mennene fra 1848 som innså nasjonalismens reaksjonære
aspekter, og et tiår seinere var han enda mer mistroisk
overfor den ukritiske støtta som hans radikale kamerater
ga til nasjonalistiske bevegelser, og spesielt til de i Polen
og Italia. I La Guerre et la paix, hvis hovedtema er at
”slutten på militarismen er det nittende århundres
misjon,” kom han allerede inn på spørsmålet om
nasjonalisme, og så snart boka var ferdig påbegynte han i
brevs form en kampanje mot nasjonalistene, som
fremmedgjorde ham fra hans gamle venn Herzen, som
han klandra for å gjøre seg til redskap ”for alle disse
[nasjonalistiske] intrigene, som verken representerer
politisk frihet, økonomiske rettigheter eller sosiale
reformer.”

Det var situasjonen i Italia som leda ham til å drøfte

nasjonalismens problemer mer inngående. Mazzini,
Garibaldi og flertallet av de italienske revolusjonære
ønska å konstruere en sentralisert stat ut av den
frigjøringen som syntes å være innen deres rekkevidde,
og flesteparten på den franske venstresida støtta dem.
Med et profetisk blikk så Proudhon at en sterk italiensk
stat ville kunne føre til både en intern cæsarisme og til
214
uroligheter innen internasjonal politikk. På den annen
side syntes Italia slik det var – oppsplitta i mange små
politiske enheter – for ham å være det ideelle landet for
tillempingen av hans egen løsning i form av et føderalt
forbund bestående av autonome regioner uten noen som
helst sentral regjeringsmakt som kunne hemme sosialt
framskritt og uten noen som helst nasjonalistiske
ambisjoner som kunne sette den europeiske freden og
enheten i fare.

Artiklene som han skreiv om dette spørsmålet vekka

fiendtlighet hos belgiske patrioter, som demonstrerte
høylytt utafor huset hans, med det resultatet at han dro
fordel av et bonapartistisk politisk amnesti til å vende
tilbake til Frankrike. Så snart han var tilbake i Paris, satte
han i gang med å skrive ei bok som ville oppsummere
hans synspunkter på nasjonalisme og legge fram det
føderalistiske alternativet. Du principe fédératif, som
utkom i 1863, var et av hans mest kaotiske verker,
skrevet i all hast på et tidspunkt da hans helse allerede
var i ferd med å svikte, og mye av det var via til
temamessige tvister med nasjonalistiske kritikere, men
grunnleggende sett var hans intensjon å føre sin idé om
anarki fra feltet bestående av økonomiske og industrielle
relasjoner til verdenssamfunnet generelt sett. Han så
faktisk føderasjon som et stadium på veien mot endelig
anarki, som han på denne tida vedgikk at ville kunne
ligge århundrer fram i tid, og til grunn for begge så han
det slik at ”offentlig orden hviler direkte på borgerens
215
frihet og samvittighet.” Etter hans syn burde det føderale
prinsippet operere helt fra samfunnets enkleste nivå.
Organiseringen av administrasjonen burde begynne lokalt
og så nærme folkets direkte kontroll som mulig, og
individer burde starte prosessen med å føderere til
kollektiver og sammenslutninger. Over det primære
nivået ville den konføderale organiseringen i mindre grad
bli et administrasjonsorgan eller et koordineringsorgan
mellom lokale enheter. Således ville nasjonen bli erstatta
av en geografisk konføderasjon av regioner, og Europa
ville bli en konføderasjon av konføderasjoner, der den
minste provins ville komme like sterkt til uttrykk som
den største, og der alle anliggender ville ordnes gjennom
gjensidig overenskomst, kontrakt og mekling. Sett ut i fra
evolusjonen av anarkistiske ideer er Du principe fédératif
en av Proudhons viktigste bøker, siden den presenterer
den første intensive frihetlige utviklingen av ideen om
føderal organisering som et praktisk alternativ til politisk
nasjonalisme.

Resten av Proudhons liv var dominert av hans bevissthet

om den voksende misnøyen hos de franske arbeiderne og
av hans ønske om å gi den misnøyen et artikulert uttrykk.
Allerede da den bonapartistiske regjeringa avholdt valg i
mai, 1863, blei han det aktive sentrumet for den
bevegelsen som tok avstand fra valgdeltakelse, og om
han ennå ikke gikk til den anarkistiske ytterligheten i
form av fullstendig å avvise parlamentarisme og
stemmegivning, erklærte han at allmenn stemmerett var
216
for ”ingenting” å regne med mindre den ”hang sammen
med det føderale prinsippet.”

Ikke alle arbeiderne som fulgte Proudhon i hans generelle

føderalistiske og gjensidighetsorienterte ideer var enige i
hans råd om å avstå fra parlamentarisk agering. Tre
mutualistiske arbeidere stilte uten hell som kandidater i
1863, og resonneringen bak deres handling blei vist i
1864 da gruppa som hadde sponsa dem utstedte det
berømte De sekstis manifest, et av den franske
sosialismens nøkkeldokumenter. Bortsett fra en rektor
var de undertegnende alle sammen kroppsarbeidere,
hvorav to, Henri Tolain og Charles Limousin, skulle
komme til å bli ledere for den proudhonianske fraksjonen
innen Den første internasjonale.

I manifestet tok man til orde for at til tross for alle
franskmenns teoretiske likhet siden 1789 ville forholda i
en kapitalistisk verden konstant kollidere med
arbeidernes ve og vel. Denne situasjonen blir videreført
av det bestående parlamentariske systemet, der
utsendingene i stedet for å snakke på vegne av alle sine
velgere kun representerer interessene som de sjøl er
involvert i. Derfor er det nødvendig for arbeiderne å bli
representert av menn fra sin egen klasse som ”med
moderasjon, men med fasthet vil formulere våre
forhåpninger, ønsker og rettigheter.”

217
Sjøl om han var uenig i De sekstis manifest, erkjente
Proudhon dets betydning, ja, han diskuterte det i det vide
og breie med enkelte av de undertegnende og også med
arbeiderne som hadde spurt om hans oppfatning av det.
Til ei gruppe i Rouen erklærte han at man må finne en
måte som arbeiderne kan bli representert på, men hevda
at dette ikke kunne gjøres innen samfunnet slik det var
konstituert. Eksisterende partier og politiske institusjoner
var alle sammen designa for å tjene de
eiendomsbesittende klassene, og arbeiderne må erkjenne
denne situasjonen, ja, motvillig tok Proudhon høyde for
den uunngåelige bitre konflikten som skulle komme til å
dominere Frankrike i åra etter hans død.

”Jeg sier til dere med hele mitt hjertes energi og tristhet; separerer
dere fra de som har avskåret seg fra dere… Det er gjennom
separasjon at dere vil vinne; ingen representanter, ingen kandidater.”

Arbeidernes frelse er med andre ord oppgava til

arbeiderne sjøl. Anarkistene som fulgte Proudhon, skulle
konsekvent komme til å holde seg til dette ståstedet.

Disse diskusjonene vedrørende De sekstis manifest

foranlediga Proudhons siste bok, De la capacité politique
des classes ouvrières, som han arbeida standhaftig med
gjennom sin siste sjukdomsperiode. ”På tross av gudene,
på tross av alt,” utbasunerte han, ”vil jeg ha det siste
ordet,” ja, han anså boka for å være så viktig at han

218
dikterte de siste avsnitta på sitt dødsleie til Gustave
Chaudey. Han hadde rett i den forstand at i større grad
enn noen andre av hans bøker influerte De la capacité
utviklingen av arbeiderbevegelsen i Frankrike og
indirekte, gjennom syndikalisme, utviklingen av
anarkisme over hele Europa og på de amerikanske
kontinentene. Den ga dessuten det endelige tilsnittet til
den anarkistiske visjonen som han hadde anvendt sitt liv
til å formulere.

I denne boka utdyper Proudhon sitt eget utsagn fra 1848,

om at ”proletariatet må frigjøre seg sjøl,” ved å hylle
arbeidernes inntreden som en uavhengig kraft på
politikkens felt. ”Det å være i besittelse av politisk
kapasitet,” erklærer han, ”er å ha bevisstheten om seg sjøl
som et medlem av kollektiviteten, å bekrefte den ideen
som resulterer fra denne bevisstheten, og å etterstrebe
dens realisering. Den som nå enn forener disse tre
betingelsene er kapabel.” Han framholder at De sekstis
manifest, til tross for sine feil og mangler, viser at det
franske proletariatet begynner å oppfylle disse
betingelsene. Det er bevisst på at dets liv og behov gjør
det til ei separat gruppe med sin egen plass i samfunnet
og sin egen misjon innen sosial evolusjon. Ideen som
framkommer fra denne bevisstheten er den som dreier
seg om gjensidighet, som ved å ta sikte på organiseringen
av samfunnet på en egalitær basis gir arbeiderklassen en
progressiv karakter. Realiseringen kommer gjennom
føderalisme. Føderalisme vil garantere folket ekte
219
suverenitet, siden makt vil strømme nedenfra og hvile på
”naturlige grupper” forent i koordinerende forsamlinger
for å implementere allmennviljen. Dette systemets
sensitivitet vil sikres gjennom at enhver delegat
umiddelbart vil kunne tilbakekalles. De ”naturlige
gruppene” vil være identiske med samfunnets arbeidende
enheter, og slik vil den politiske staten forsvinne og bli
erstatta av et nettverk vedrørende sosial og økonomisk
administrasjon. Anarki i ordets positive forstand vil bli
oppnådd.

Før hans siste testamente blei publisert, døde Proudhon i

januar, 1865; han hadde levd lenge nok til å fryde seg
over stiftelsen av Den første internasjonale, langt på vei
gjennom initiativet fra hans egne tilhengere. En stor
prosesjon fulgte hans begravelse til kirkegården i Passy,
der veteraner fra ’48 stilte opp sammen med tusener av
anonyme Paris-arbeidere – mennene som noen få år
seinere ville kjempe i forsvaret av Kommunen. Det var et
symbolsk møte mellom to generasjoner av revolusjonære,
og det understreka Proudhons særegne betydning som en
overgangsskikkelse. Han demonstrerte i sitt liv og i sine
ideer den endringen innen den frihetlige holdningen fra
det tilbakeholdne og idealistiske ståstedet som Godwin
representerte, til den tette involveringen i den sosiale
striden som manifesterte seg sterkest hos Bakunin og
hans etterfølgere. Mens Proudhon sjøl utvikla seg fra en
teoretiker tilhørende den agrare verden til fortolkeren av
et industrisamfunn, gjorde det arbeidende folkets
220
erfaringer i latinske land dem i økende grad mottakelige
for en doktrine som syntes å tilby en vei ut av den
desillusjonerende blindveien i form av et politisk
demokrati styrt aveiendomsbesittere. Det var ut i fra
denne tilnærmingen mellom den revolusjonæres ideer og
de gryende ønskene til en brei seksjon av arbeiderklassen
at anarkismen som en bevegelse til slutt kom til å dukke
opp seint på 1860-tallet. Proudhon skapte ikke den
anarkistiske bevegelsen – sjøl om han deler ære med
Godwin for å ha skapt anarkismen – og han ville ha
kunnet avvist mange av dens seinere manifestasjoner,
men uten hans forberedende arbeid kunne den knapt nok
ha oppstått under lederskapet til hans mest spektakulære
og mest kjetterske disippel, Mikhail Bakunin.

Fotnote:
1
Det første anarkistiske tidsskriftet av noe som helst slag vil svært
gjerne ha kunnet vært et blad kalt El Porvenir, som Proudhons
spanske disippel Ramón de la Sagra publiserte på kortvarig basis i
Galicia i 1845.

221
 Kapittel VI

Tilintetgjøringstrangen
AV alle anarkistene var det Mikhail Bakunin som på det
mest konsekvente vis gikk opp i rolla. Hos Godwin,
Stirner og Proudhon syntes der alltid å gå ei skillelinje
mellom de logiske eller lidenskapelige ytterlighetene
innen deres tenkning og hverdagslivets realiteter. Disse
terrorens menn, som deres samtidige så dem, ville
komme ut av sine studier og bli omforma til den
pedantiske forhenværende kontoristen, den hundsede
kvinnelæreren og den forhenværende håndverkeren –
som var stolt over sin fine trykkekunst – og som ender
opp som en eksemplarisk familiefar. Dette betyr ikke at
noen av dem var grunnleggende inkonsekvente, for både
Godwin og Proudhon viste eksemplarisk mot ved å trosse
autoritet når deres samvittighet kalte dem til å gjøre så,
men deres trang til opprør syntes nesten helt og fullt
oppfylt gjennom deres litterære aktivitet, og i handling
overgikk deres ukonvensjonelle framferd sjelden de
mildere gradene av eksentrisitet.

Bakunin var på den annen side monumentalt eksentrisk,

en opprører som i nesten hver eneste handling syntes å

222
uttrykke anarkiets kraftigste aspekter. Han var den første
i ei lang rekke av aristokrater som slutta opp om den
anarkistiske saken, og han mista aldri de ærverdige
manerene som han kombinerte med en ekspansiv russisk
bonhomie og en instinktiv tross mot enhver borgerlig
konvensjon. Fysisk sett var han gigantisk, og hans
framtonings massive ufliddhet ville imponere et
publikum endog før han begynte å vinne dets sympati
med sin overbevisende talerkunst. All hans appetitt –
med det eneste unntaket i form av den seksuelle – var
enorm; han snakka hele natta gjennom, han leste en
masse, han drakk brandy som om den var vin, han røykte
1600 sigarer i løpet av en enkelt måned i et fengsel i
Sachsen, og han spiste så mye at en vennligstemt
østerriksk fengselsbestyrer følte seg forplikta til å gi ham
doble rasjoner. Han hadde praktisk talt intet fnugg av
eiendom eller materiell sikkerhet, ja, i en hel generasjon
levde han av gavene og låna fra venner og beundrere, ga
like sjenerøst som han mottok, og tenkte bokstavelig talt
ikke på morgendagen. Han var intelligent og lærd, men
allikevel naiv; spontan og vennlig, men allikevel slu;
lojal til det ytterste, men allikevel så lite framsynt at han
konstant leda sine venner ut i unødvendig fare. Som
opprører og konspiratør, organisator og propagandist var
han besatt av revolusjonær entusiasme. Han kunne
inspirere andre mennesker på en lett og ledig måte med
sine idealer og lede dem velvillig til agering på
barrikadene eller i konferansehallen.

223
Allikevel var der tider da hele hans svære og rastløse
aktivitet så ut som en stor lek fra en forlenga barndom,
og også tider da Bakunins ekstreme handlinger og tale
frambrakte avsnitt prega av rein komedie som får ham til
å framstå som karikaturen av snarere enn som eksempelet
på en anarkist. Man får et glimt av ham der han paraderer
i gatene i en sveitsisk by, på en lite overbevisende måte
forkledd som en anglikansk kontorist; et annet der han på
naivt vis poster koda brev med koden lagt ved i den
samme konvolutten; og et annet tilfelle der han på
gemyttlig vis bløffer tilfeldige bekjente med fortellinger
om enorme og totalt imaginære hemmelige hærstyrker
som stod under hans kommando. Det er vanskelig alltid å
benekte rimeligheten ved det portrettet som E. H. Carr
spora på en så ironisk måte i den eneste engelske
biografien om Bakunin.

Bakunin forblir imidlertid en for solid skikkelse til å bli

avfeid som en rein eksentriker. Om han var en dåre, var
han en av Blakes dårer som oppnår visdom ved å stå fast
på sin dårskap, og der var tilstrekkelig storhet i ham – og
også tilstrekkelig egnethet for sin tid – til å gjøre ham til
en av de mest innflytelsesrike mennene så vel innen den
generelle revolusjonære tradisjonen som innen
anarkismens partikulære historie. Han blei så like mye
gjennom sine feiltrinn som gjennom sine triumfer, og
hans feiltrinn var mange.

224
Han mislyktes for det første der hvor flesteparten av de
store anarkistene har lykkes – som forfatter. Sjøl om han
skribla i rikelig monn, etterlot han ikke en eneste fullendt
bok som kunne overbringe hans ideer til ettertida. Han
hadde, som han en gang vedgikk overfor Herzen, ingen
anelse om litterær arkitektur, og også liten standhaftighet
i sin skrivning, slik at uansett hva han skreiv mista det sin
opprinnelige retning og blei vanligvis lagt til side. Hans
beste essayer er korte stykker produsert for spesielle
anledninger, med alle svakhetene som følger med
tematisk litteratur. Ei heller er ideene som man kan spore
i hans skrifter særlig originale, bortsett fra når han
snakker om organiseringen av revolusjoner; for øvrig sier
han lite som ikke på en eller annen måte er utleda fra
Hegel eller Marx, fra Comte eller Proudhon.

Hans beundrere, som vedgår hans tynne litterære

produksjon og teoretiske bidrag, har vanligvis kontra
med den påstanden at Bakunin var virkelig
betydningsfull som en handlingens mann. Like fullt
framstår endog hans handlinger, hvor dramatiske de nå
enn var, ofte som enestående ineffektive. Han var
involvert i flere poengløse plott og flere fåfengte
forhåpninger enn de fleste andre revolusjonære i en
tidsalder som i særdeleshet var prega av slike foretak.
Han ankom for seint for den aktive fasen av den eneste
vellykka oppstanden i hans liv, Februarrevolusjonen i
Paris i 1848, og de fem andre oppstandene, spredd over
det europeiske kontinentet, der han spilte en ledende
225
rolle, var alle sammen heroiske katastrofer eller komiske
fiaskoer. De hemmelige samfunna som han elska å finne
opp, var dødfødte eller rant tidlig ut i sanda som følge av
indre dissens. Og mot slutten av alt sammen døde han
som en ensom mann, ute av den striden som han hadde
via hele sitt liv til og forlatt av sine anarkistiske
tilhengere.

Men som kompensasjon for sine svakheter hadde

Bakunin dydene i form av dedikasjon og innsikt, og disse
førte til hans viktige oppnåelser. Han så, enda klarere enn
Proudhon, at innen 1860-åra hadde tida kommet da
anarkistiske teorier kunne anvendes som midlene til å
aktivisere misnøyen blant arbeidere og bønder i de
latinske landene. Denne erkjennelsen leda ham inn i Den
første internasjonale, og der oppfatta han klart de
autoritære implikasjonene ved den marxistiske
sosialismen. Det var i konflikten mellom Bakunin og
Marx innen Den første internasjonale at de uforsonlige
forskjellene mellom den frihetlige og den autoritære
oppfatningen av sosialisme først blei utvikla, og i denne
striden utkrystalliserte den fraksjonen som Bakunin leda
seg gradvis til kjernen i den historiske
anarkistbevegelsen. Åra prega av hans forbindelse med
Den første internasjonale er de som Bakunin kan takke
for sin varige innflytelse, ja, uten dem ville han ganske
enkelt ha vært den mest fargerike blant en mengde
eksentriske revolusjonære som fylte eksilsentraene i

226
Sveits og England i løpet av tiåra midt på
attenhundretallet.

I likhet med så mange av anarkistene var Bakunin fra

fødselen og oppveksten av en landsens mann. Han var
født i 1814 på eiendommen Premukhino i den russiske
provinsen Tver, der hans far, Alexander Bakunin, var en
forsiktig liberaler tilhørende den liberalistiske
tankeretningen i det attende århundre, en lærd mann og
en amatørpoet; han hadde vært i Paris under Den franske
revolusjon, og hadde tatt sin professorgrad i filosofi i
Padova. Hans kone, Varvara, var et medlem av den
innflytelsesrike Muraviev-familien; tre av hennes
søskenbarn, som Mikhail Bakunin kjente som gutt, var
involvert i den tidligste av de russiske revolusjonene,
desembrist-mytteriet til konstitusjonstilhengerne i 1825.
Familien var stor; de ti barna utgjorde en tett
sammenvevd og hengiven gruppe, slik at i sine år i eksil
ville Bakunin se tilbake på sin barndoms lykke med den
slags nostalgi som man så ofte finner i memoarene til
russiske aristokrater som var født tidlig i det nittende
århundre.

Livet på Premukhino var nesten spartansk enkelt, men

siden Alexander Bakunin var en disippel av Rousseau,
sørga han omhyggelig for sine barns utdanning, og i de
tidlige åra lærte Mikhail språkene – fransk og tysk,
engelsk og italiensk – som seinere var så nyttige i hans
karriere som en internasjonal revolusjonær. På den tida

227
var det nesten obligatorisk for en russisk adelsmann å
tilbringe i det minste en del av sitt liv enten innen hæren
eller i byråkratiet, og som eldste sønn blei Mikhail sendt
til artilleriskolen i St. Petersburg. Han var en motvillig
student, men han mottok til slutt sin kommisjon og blei
sendt for å tjenestegjøre i en garnison på den
fjerntliggende litauiske landsbygda. Kjedsomhet, nag
overfor disiplinen og en plutselig vekka kjærlighet til
bøker gjorde ham utilfreds med militærlivet, og året etter
dro han hjem, spilte sjuk på vellykka vis, og lyktes i å bli
dimittert. Et par måneder seinere var han i Moskva, der
han møtte Nicholas Stankevich, den første mannen som
skulle komme til å hjelpe ham inn på veien mot
revolusjon.

Det var den perioden da Russlands unge intellektuelle var

i ferd med å begynne å respondere på innflytelsene som
sivet gjennom sensurens barrierer fra Vest-Europa.
Litterær romantisisme, tysk metafysikk, fransk sosial
tenkning – alt sammen fant sine omvendte tilhengere i de
boklærdes kretser i Moskva og St. Petersburg. Rundt
Stankevich samla Hegels disipler seg, og rundt Herzen
samla de seg som var fascinert av de sosialistiske
doktrinene til Fourier, Saint-Simon og Proudhon.
Bakunin fulgte Stankevich, og da sistnevnte forlot
Russland blei han som følge av sin personlighets kraft
lederen for Moskva-hegelianerne. I Russland forblei
hegelianismen ortodoks og autoritær, og til tross for sitt
stadig tilbakevendende opprør mot familieautoritet
228
forblei han overraskende lojal overfor det tsaristiske
regimet. Han stod allerede på vennlig fot med Herzen og
lånte midler fra ham, men der finnes intet vitnesbyrd om
at han på denne tida på noen som helst måte var influert
av de sosialistiske ideene til den framtidige redaktøren av
Kolokol (Klokka).

Det er denne likegyldigheten overfor radikale ideer i

løpet av hans år i Moskva som gir Bakunins endrede
holdning etter at han forlot Russland i 1840 den
dramatiske kvaliteten av en emosjonell omvendelse. Han
hadde allerede erfart et intenst romantisk ubehag, en
anelse om åndelig klaustrofobi som hjemsøkte mange
russere på hans tid, og innen 1839 følte han at sjølve hans
eksistens som et tenkende vesen hvilte på at han
oppnådde tilgang til kinnskapskilder som han var
avskåret fra under det tsaristiske samfunnets
omstendigheter. ”Jeg kan ikke forbli værende et øyeblikk
lenger,” ropte han ut i frustrasjon til sine søstre, og i hans
imaginasjon blei Berlin et filosofisk Mekka. I det første
av mange slike brev spurte han Herzen om et betydelig
lån for å finansiere sin flukt. ”Jeg forventer av denne
reisen en gjenfødsel og en åndelig dåp,” fortalte han ham.
”Jeg aner så mange dype og store muligheter hos meg
sjøl og fram til nå har jeg realisert så lite.” Herzen kom
opp med lånet og ledsaga låntakeren til havna langs Neva
som han seilte fra.

229
I nesten to år i Tyskland forblei Bakunin den entusiastisk
søkende studenten ved å utforske Berlins intellektuelle
kretser og bohemske samfunn, og hans nærmeste
kompanjong var Ivan Turgenjev, som seinere
udødeliggjorde ham innen litteraturen som modellen for
Rudin, helten i hans første roman. Bakunin hadde
fremdeles akademiske ambisjoner og han så for seg en
framtid som filosofiprofessor ved universitetet i Moskva.

Det var imidlertid slik at den endringen som bar bud om

hans forventa gjenfødsel allerede fant sted inne i ham.
Han bevega seg urolig fra filosof til filosof. Han tenkte
med økende motvilje på å forlate Europas mentale frihet
til fordel for Russlands intellektuelle mørke. Han begynte
endog å finne Berlin tyngende, og mot slutten av 1841
foretok han en reise til Dresden som på uventa vis blei et
vendepunkt i hans liv, for der møtte han den
usannsynlige mannen som starta hans omvendelse.

Arnold Ruge har allerede dukka opp som en heller

pompøs mindre aktør i livene til Proudhon og Stirner.
Han var en av de ledende unge hegelianerne, som hadde
snudd Hegels doktrine mot mesteren gjennom sine
påstander om at den dialektiske metoden kunne anvendes
til å bevise at alt er i bevegelse og at revolusjon derfor er
mer reell enn reaksjon. Bakunin fordypa seg umiddelbart
i skriftene til disse uortodokse filosofene, og fullendte sin
omvendelse til det sosialrevolusjonære idealet ved å lese
Lorenz von Steins Sosialisme og kommunisme i det

230
kontemporære Frankrike, som utkom i 1841. Doktrinene
til Fourier og Proudhon, som Bakunin hadde ignorert da
Herzen spredde dem i Moskva, syntes nå å tilby ”en ny
verden som jeg kasta meg inn i med den største glød,”
slik han erindra i seinere år.

Han feira sin omvendelse ved å skrive og publisere i

Ruges Deutsche Jahrbücher, under det såkalte nom de
plume Jules Elysard, sitt første og et av sine viktigste
essayer, Reaksjon i Tyskland. For det første er det et
typisk ung-hegeliansk forsøk på å presentere Hegels
doktrine som grunnleggende revolusjonær, men der er en
ekte bakuninistisk følelse i den apokalyptiske tonen og
vektleggingen av destruksjon som den nødvendige
innledningen til skapelse. Revolusjon i samtida er
negativ, hevder Bakunin, men når den triumferer vil den
automatisk bli positiv, ja, en tone prega av religiøs
opphøyelse entrer hans røst, etter hvert som han beskriver
den, den revolusjonære prosessens ønskede mål. ”Der vil
bli en kvalitativ transformasjon, et nytt liv, livgivende
åpenbaring, en ny himmel og en ny jord, en ung og
mektig verden der alle våre nåværende dissonanser vil
løses i en harmonisk helhet.” Han avrunder med det
svulstige utsagnet som har blitt det mest velkjente av
Bakunin-sitater:

”La oss sette vår lit til den evige ånden som tilintetgjør og utsletter
kun fordi den er den uransakelige og evig kreative kilden til alt liv.
Trangen til å tilintetgjøre er også en kreativ trang.”

231
Bakunin framstår ennå ikke som en anarkist, for han har
ingen utvikla sosial visjon til å støtte sitt instinktive
opprør mot det som nå enn er etablert og synes å være
permanent. Men i Reaksjon i Tyskland kommer han like
fullt med sitt første utsagn om vedvarende revolt, og
legger vekt på det destruktive elementet innen den
revolusjonære prosessen som vil farge alle hans endrende
synspunkter inntil det blir et av de ledende elementene
innen hans egen versjon av anarkismen.

Dette var en tid prega av suksessive innflytelseskilder. I

Zürich et år seinere møtte Bakunin den tyske
kommunisten Wilhelm Weitling. I likhet med Proudhon
var Weitling en sjøllært arbeider, en skredder som hadde
vært involvert i en av Blanquis parisiske oppstander i
løpet av 1830-åra, og som nå var i ferd med å danne
hemmelige samfunn blant sveitsiske arbeidere som ville
lytte til hans prediken om en revolusjon som blei utført
med nådeløs vold og som på paradoksalt vis ville lede til
en idyllisk utopisk verden. Weitling var den første
militante revolusjonære som Bakunin hadde truffet, og
det var hans eksempel som gjorde den unge russeren om
fra en teoretisk til en praktisk opprører. Ja, mer enn som
så; Weitling hadde en frase som syntes å svare på det
sosiale problemet på en så enkelt måte at den slo rot i
Bakunins sinn som et potent frø. ”Det perfekte samfunn
hadde ingen regjeringsmakt, men kun en administrasjon,

232
ingen lover, men kun forpliktelser, ingen straff, men kun
korreksjonsmidler.” Weitling var på sin egen måte en
primitiv anarkist, som på inkonsekvent vis blanda
proudhonisme med en sans for konspiratorisk
organisering som han hadde erverva fra Blanqui. Det var
en kombinasjon som Bakunin sjøl skulle komme til å
gjenta i en langt mer dramatisk skala enn Weitling
noensinne oppnådde.

Til en viss grad synes Bakunin å ha blitt involvert i

Weitlings hemmelige aktiviteter, og denne innvielsen i
praktisk revolusjonær virksomhet blei også en initiering i
eksil. Da Weitling blei arrestert og utvist fra Sveits,
dukka Bakunins navn opp på kompromitterende vis i
hans papirer, og det blei nevnt offentlig i en rapport om
kommunistiske aktiviteter utstedt av de kantonale
autoritetene i Zürich. Den russiske ambassaden
rapporterte til St. Petersburg, og Bakunin blei kalt hjem
for å forklare sin framferd. Han nekta, og blei dømt in
abstentia til eksil på ubestemt tid, inkludert straffarbeid i
Sibir.

Hans vei leda nå nesten uunngåelig til Paris, som til tross
for Orléans-regimet fremdeles var de revolusjonære
idealistenes Roma. Der møtte han mange hylla opprørere;
Marx og Lelewel, George Sand og Pierre Leroux, Cabet
og Lamennais, og viktigst og mest vennligstemt av alle,
Proudhon. Med Proudhon, som skilte seg fra andre
franske sosialister i sin jurassiske likeframhet og åpne

233
sinn, snakka Bakunin hele nettene i gjennom, og de to
nøsta opp de intrikate momentene ved Hegels tenkning
over endeløse tekopper, og i disse diskusjonene som
varte til morgengry fikk hans revolusjonære innstilling
sin første form. ”Proudhon er mesteren blant oss alle,”
skulle han komme til å erklære lenge etterpå da
renommeet som ledende anarkist hadde blitt forbundet
med ham sjøl, og til tross for det faktum at han var uenig
med Proudhon vedrørende vitale punkter som dreide seg
om revolusjonær agering og avviste både hans forsvar av
individuell besittelse og hans ideer om gjensidig
bankvirksomhet, opphørte han aldri å betrakte ham som
en autentisk revolusjonær og den beste av alle
sosialistiske filosofer.

Det var allikevel slik at i åra umiddelbart etterpå var det

ikke den proudhonianske doktrinen, eller endog
sosialisme i generell forstand, som dominerte Bakunins
aktiviteter. Det var snarere en bekymring for skjebnen til
hans slaviske brødre og søstre, som fremdeles var
underlagt autokratene i Russland, Østerrike og Tyrkia.
Hans oppmerksomhet dreide seg først mot polakkene,
som midt på attenhundretallet spesielt symboliserte for
Vest-Europas demokrater lidelsene til underkua
nasjonaliteter – og dette til tross for det faktum at de
polske nasjonalistenes tilslutning til demokratiske
prinsipper mildt sagt var tvilsom. I 1846 var der små
reisninger i de delene av Polen som var okkupert av
Prøysen og Østerrike, og det at de blei slått ned forårsaka
234
en bølge av sympati som Bakunin blei revet med av. I
november, 1847 holdt han sin første offentlige tale på en
bankett i Paris der 1500 polske flyktninger deltok. Han
valgte som sitt tema alliansen mellom Polen og det
”virkelige” Russland, til forskjell fra det ”offisielle”
Russland, og for første gang la han fram nøkkeltemaet i
den midtre perioden av hans liv – enheten i opprør for de
slaviske folkenes del og den påfølgende regenereringen
av Europa.

”Forsoningen mellom Russland og Polen er en stor sak [erklærte

han]. Den betyr frigjøringen av seksti millioner sjeler, frigjøringen
av alle de slaviske folkene som knuges under et fremmed åk. Den
betyr med andre ord despotiets ugjenkallelige fall i Europa.”

Noen få dager seinere, etter klager fra den russiske

ambassadøren, blei Bakunin deportert til Belgia. Men litt
mer enn to måneder seinere vendte han tilbake, etter som
borgerkongen flykta motsatt vei fra Februarrevolusjonen.
Bakunin vandra over grensa og nådde Paris så snart det
forkludra jernbanesystemet ville la ham gjøre så. Han
bodde blant den arbeiderklassebaserte nasjonalgarden
som okkuperte brakkene i Tournon-gata, og tilbrakte sine
dager og en stor del av sine netter i en feberhet
opprømthet og aktivitet.

”Jeg pusta gjennom alle mine sanser og gjennom alle mine porer
beruselsen i form av den revolusjonære atmosfæren [erindra han
seinere i fengselscellas påtvungne ro]. Det var en helligdag uten

235
begynnelse og uten slutt. Jeg så alle og enhver og jeg så ingen, for
hvert enkelt individ gikk opp i den samme utallige og omvandrende
folkemengden. Jeg snakka med alle jeg møtte uten å huske mine
egne ord eller andres sådanne, for min oppmerksomhet var ved hvert
eneste steg absorbert av nye begivenheter og mål, og av uventa
nyheter.”

Bakunins opprømthet var imidlertid en som fikk næring

fra agering – og der var ingen agering. I Paris var den
revolusjonære bølgen allerede i ferd med å legge seg.
Like fullt var der håp i den generelle europeiske lufta. Et
kongedømme hadde falt; de øvrige var trua. Kun det
russiske imperiet regjerte fremdeles uforstyrra, og det var
naturlig at Bakunin skulle tenke på å bringe den hellige
ilden til sitt eget land. Russlands svake punkt var Polen,
og det var her at Bakunin bestemte seg for å starte sine
aktiviteter. Han lånte 2000 franc av den franske
provisoriske regjeringa, og la i vei på det som skulle
komme til å bli en sensasjonell odyssé.

Hans første destinasjon var storhertugdømmet Posen, i

den prøyssiskdominerte sektoren av Polen. Det
prøyssiske politiet anholdt ham i Berlin, og antyda på
poengtert vis at han ville gjøre det bedre i Breslau, der de
polske flyktningene samla seg i håp om å framprovosere
reisninger i det østerrikske og russiske Polen. Men
Breslau var en skuffelse. Polakkene var desorganiserte og
splitta, ja, den eneste følelsen som syntes å forene dem
var en mistro overfor Bakunin, om hvem de tsaristiske
236
agentene spredde et rykte om at han var en av deres egne
spioner. Deretter nådde nyheten ham om at den
tsjekkiske nasjonalkomiteen samla en slavisk kongress. I
det han la i vei med kurs for Praha, vokste hans
forhåpninger om en revolusjonær enhet blant de
undertrykte slaviske folkene på ny, for så kun å bli kvalt i
den aktuelle forsamlingens intriger. De sørlige slaverne
skua mot det tsaristiske Russland som sin frelser fra
tyrkerne, mens mange av tsjekkerne og kroatene nærte
forhåpninger om å erstatte tyskerne som Det habsburgske
imperiets herrerase. Kun en ørliten gruppe av delegater
viste noen som helst sympati for Bakunins panslaviske
revolusjonsorientering; ved å imitere Weitling forsøkte
han å få dem til å danne et hemmelig samfunn.

Men om Bakunin fant få kamerater innen kongressen,

fant han mange i opprøret som brøt ut på dens siste dag,
da enkelte studenter og arbeidere reiste barrikader i den
tsjekkiske frihetens navn. Bakunin-legenden krediterer
ham – utvilsomt apokryfisk – for å ha starta reisningen
ved å ha skutt mot østerrikske tropper fra vinduene i
hotellet Blue Star, ja, han var så visst i sitt rette element
da kamphandlingene begynte, ved å gi militære råd til
opprørerne og kjempe i rekkene på barrikadene.
Opprørerne holdt ut i fem dager, og til slutt smatt
Bakunin gjennom de østerrikske rekkene og fant sin vei
til hertugdømmet Anhalt, en øy av liberalisme i et
Tyskland som raskt trakk seg tilbake til reaksjon etter den
første entusiasmen i 1848.
237
I Anhalt skreiv Bakunin sin Appell til slaverne,
hoveddokumentet i hans nasjonalistiske periode. Han tok
til orde for tilintetgjøringen av det østerrikske imperiet i
favør av en stor føderasjon av alle slavere. Han spådde en
messiansk rolle for det russiske folket, og så sitt
fedreland som nøkkelen til den verdensomspennende
tilintetgjøringen av undertrykking. Nå ser man så visst en
bitter ironi i hans halvveis oppfylte profeti om at
”revolusjonens stjerne vil stige opp høyt og uavhengig
over Moskva fra et hav av blod og ild, og vil bli til
ledestjerna som vil lede en frigjort menneskehet.”

For Bakunin hadde nasjonalistiske revolusjoner allerede

hatt internasjonalistiske implikasjoner, og han fortsatte
videre på veien mot anarkisme ved å erklære at slike
bevegelser bare kunne lykkes dersom de inkorporerte den
sosiale revolusjonen. I det mest betydningsfulle avsnittet
av Appellen finner vi en sterk innflytelse fra Proudhon,
men det er en proudhonianisme som er prega av
Bakunins personlige destruksjonsmystikk.

”To store spørsmål blei stilt fra de første dagene av våren [1848] av;
det sosiale spørsmålet og spørsmålet om alle nasjoners uavhengighet,
altså frigjøringen av folk internt og eksternt på en og samme tid. Det
var ikke noen få individer, ei heller var det et parti, men det
beundringsverdige instinktet til massene som løfta disse to spørsmåla
over alle andre og krevde deres snarlige løsning. Hele verden forstod
at frihet kun var en løgn der hvor det store flertallet av befolkningen
er dømt til å føre en fattigdomsramma eksistens og der hvor det ved
å være frarøva utdanning, fritid og brød er forutbestemt til å tjene
som et springbrett for de mektige og de rike. Således presenterte den

238
sosiale revolusjonen seg som en naturlig og nødvendig konsekvens
av den politiske revolusjonen. Samtidig blei det følt at mens der er
en eneste forfulgt nasjon i Europa, vil ikke demokratiets fullstendige
og avgjørende triumf være mulig noe sted… Vi må først av alt rense
vår atmosfære og omforme fullstendig de omgivelsene som vi lever
i, for de korrumperer våre instinkter og våre viljer, de forkrøpler vår
hjerter og vår intelligens. Derfor framstår det sosiale spørsmålet først
og fremst som styrtingen av samfunnet.”

Slike ideer om den sosiale revolusjonens forrang,

frihetens udelelighet (med dens underforståtte avvisning
av Stirners individualisme), og behovet for samfunnets
fullstendige sammenbrudd med sikte på å starte på nytt,
skulle komme til å bli inkorporert i Bakunins seinere
anarkistiske doktrine fra 1860-åra, slik som visse andre
aspekter ved Appellen til slaverne, slik som
vektleggingen av bøndenes revolusjonære rolle og
avvisningen av parlamentarisk demokrati. Her når vi
imidlertid tvilsom grunn, siden Bakunin i 1848 ikke
hadde utvikla sine seinere forestillinger om frihetlig
organisering; hans avvisning av den borgerlige staten på
denne tida var ikke uforenlig med visjonen om et
revolusjonært diktatur som hjemsøker hele hans
panslaviske periode. Som han bekjente seinere hen tenkte
han i løpet av 1848 på en hemmelig organisasjon av
konspiratører som ville fortsette etter revolusjonen og
ville konstituere ”det revolusjonære hierarkiet,” ja, så

239
seint som i 1860 snakka han fremdeles til Herzen om ”et
jerndiktatur som tok sikte på frigjøringen av slaverne.”

Det var imidlertid ikke frigjøringen av slaverne som

framprovoserte det mest episke avsnittet i Bakunins
tidlige manndom; det var ironisk nok forsvaret av
tyskerne, som han betrakta som konservatorene av
reaksjonens ånd. I mars, 1849 reiste folket i Dresden seg
i støtte til Frankfurt-konstitusjonen for et føderert
demokratisk Tyskland, som hadde blitt avvist av kongen
av Sachsen. Bakunin var tilfeldigvis i byen, engasjert i
forsøk på å oppildne til uro i Böhmen. Han hadde ingen
som helst sympati med de sachsiske opprørernes
borgerligdemokratiske mål; de var verken slavere eller
sosialrevolusjonære. Men deres fiender, kongene av
Sachsen og Prøysen, var også hans fiender, og da Richard
Wagner overtalte ham til å besøke opprørernes
hovedkvarter, kunne han ikke motstå impulsen til å ta del
i striden, nettopp fordi den var en strid. Han kjempa og
organiserte med en desinteressert entusiasme, og han blei
tatt til fange etter revolusjonens nederlag da han var i
ferd med å trekke seg tilbake sammen med noen få andre
overlevende til Chemnitz, der han håpa å føre opprøret
videre.

Nå begynte en lang og smertefull pilegrimsvandring.

Sachserne holdt ham i fengsel i et år og dømte ham til
døden. Etter en nølende benådning overlot de ham til
østerrikerne, som holdt ham innesperra i ytterligere

240
elleve måneder, for det meste lenka fast til muren i et
fangehull i Olmütz-festningen; nok en gang blei han
dømt til døden, benåda og overlevert, denne gang til
russerne. I hans eget land var der ikke engang noe som
kunne minne om en rettssak; han hadde blitt dømt for en
årrekke siden, og han forsvant uten videre formaliteter
inn i Peter-og-Paul-festningen.

I seks år forblei Bakunin værende i fengsel. Hans tenner

falt ut som følge av skjørbuk, og han este ut og blei
uflidd. Han eneste kontakt med omverdenen fant sted ved
sjeldne anledninger når medlemmer av hans familie fikk
tillatelse til å besøke ham; ensomhet og inaktivitet tæret
sterkt på ånden til denne aktive og selskapelige mannen,
men det knekte verken hans vilje eller ødela hans sinn.

”Fengsel har vært godt for meg [sa han i en notis som han i all
hemmelighet overleverte til sin søster, Tatiana]. Det har gitt meg
fritid og vanen med å reflektere, ja, det har så å si konsolidert min
ånd. Men det har ikke endra noen av mine gamle holdninger, nei, det
har tvert i mot gjort dem mer ihuga, mer absolutte enn noensinne, og
heretter kan alt som gjenstår for meg i livet oppsummeres med et
ord: Frihet.”

Det er holdningen i dette hemmelige brevet, der han helt

klart skriver rett fra hjertet, som vi må huske når vi
drøfter det ene skriftet som han fikk tillatelse til å
produsere i løpet av sin fengsling, den mye omtalte
Bekjennelse som han skreiv på tsarens anmodning og

241
som blei funnet i arkivene til det politiske politiet etter
Den russiske revolusjon. En bekjennelse fra Bakunin til
tsaren, som på ydmykt vis ber om tilgivelse for hans
synder mot autokratiet! Det blei lest med fryd av
Bakunins fiender, og vekka bestyrtelse blant hans
beundrere.

Det er allikevel slik at et blikk på omstendighetene og på

Bekjennelsen sjøl langt på vei unnskylder Bakunin. Man
må huske at til forskjell fra de russiske revolusjonære i
seinere generasjoner som utførte heroiske
motstandshandlinger i Russlands fengsler og festninger,
hadde Bakunin ingen anelse om å tilhøre en bevegelse
som han ikke måtte forråde. Så langt han visste, stod han
aleine, som den eneste revolusjonære som eksisterte i
Russland – og som dessuten var ukjent for alle bortsett
fra for sine fangevoktere og deres sjefer. Når det gjelder
Bekjennelsen er det på ingen som helst måte det
underdanige dokumentet som tsaren utvilsomt forventa
og som Bakunin kanskje hadde til hensikt å skrive som et
slu bedrageri som tok sikte på å sikre ham overføringen
til Sibir som han ønska. Mye av den er en livlig
beskrivelse av hans aktiviteter, inntrykk og planer i løpet
av de revolusjonære åra 1848 og 1849. Han ber om å bli
unnskyldt for disse, men han negerer sine unnskyldninger
gjennom avsnitt der han framholder at Russland er et
land med større undertrykkelse enn noe annet land i
Europa og der han på trossende vis nekter å navngi sine
medsammensvorne i revolusjonær aktivitet. Nicholas
242
leste Bekjennelsen med stor interesse og sendte den
videre til tsarevitchen med den bemerkning at den var
verdt å lese og ”svært underlig og instruktiv.” Men han
forstod, klarere enn de som på sjølrettferdig vis dømte
Bakunin, de trossende avsnitta som avdekka at synderen
ikke angra innerst inne. Han bestemte seg for å la
Bakunin råtne i sin celle, og det var ikke før i 1857, etter
ekstraordinære anstrengelser fra fangens høytstående
slektninger, at Alexander II til slutt gikk med på å tilby
ham alternativet i form av eksil.

De fire åra i Sibir var nesten lykkelige sammenlikna med

de i fengsel. Bakunin blei beredvillig akseptert i
samfunna i Tomsk og Irkutsk, der politiske eksiler
utgjorde et uoffisielt intellektuelt aristokrati. Han gifta
seg med ei tomsete polsk jente; han forsøkte å overtale
guvernøren, hans fetter Muraviev-Amurski, til å bli
diktatoren for et revolusjonært Russland, og ikke en
eneste dag lot han ideen forsvinne fra bevisstheten. Med
dette formålet i sikte skaffa han seg en ansettelse som
kjøpmannsagent; dette tillot ham å reise, og til slutt, i
1861, da guvernøren som erstatta Muraviev viste seg å
være nok en familieforbindelse, fikk han tillatelse til å
foreta en reise ned langs Amur. En serie heldige
omstendigheter og dyktige narrespill satte ham i stand til
å gå om bord i et amerikansk skip utafor Nikolaievsk, og
fra det tidspunktet av var han fri, for så å returnere via
Japan, San Francisco og New York til London, og
komme tumlende inn i Herzens hjem full av entusiasme
243
for den revolusjonære saken. Mens kroppen hans hadde
elda i urovekkende grad, hadde fengsel og eksil bevart
hans ånd slik den sibirske frosten bevarer mammutens
kjøtt, ja, han hadde levd i en mental tilstand prega av et
liv som var satt på vent, immun mot desillusjonerte
holdninger som frie mennesker hadde blitt hjemsøkt av i
mellomtida.

”Den europeiske reaksjonen [sa Herzen] eksisterte ikke for Bakunin,

nei, de bitre åra fra 1848 til 1858 eksisterte heller ikke for ham, for
om dem hadde han bare en kortvarig, distansert og fjern kunnskap…
Begivenhetene i 1848 dreide seg derimot langt på vei om ham, og de
lå hans hjerte nær… de ringte fremdeles i hans ører og han så dem
fremdeles for seg.”

Sjølve teoriene hans hadde stått stille i de tolv åra på

sidelinja, og han kom tilbake like glødende for den
polske saken som den dagen han blei arrestert, og
fødereringen av alle slavere, og den sosiale revolusjonen
som ville være betingelsen for og kroningen av dem
begge. I første omgang syntes det naturlig at han skulle
innta sin plass ved siden av Herzen i dirigeringen av
propagandaen for et liberalt Russland som blei ført
gjennom Kolokol. Men forskjeller vedrørende
personlighet og oppfatninger kom snart til å splitte dem.
Herzen stod på sin egen måte nærmere den anarkismen
som Bakunin nå var i ferd med å nærme seg; han
avskydde staten, forakta vestlige demokratier og så
Europas frelse i den russiske bonden og hans kollektive
244
levemåte. Men han hadde ikke Bakunins brennende tro
på vold og ødeleggelse, og temperamentsmessig sett var
han for pessimistisk til å forvente noe som helst mer
revolusjonært i Russland enn en konstitusjonell
regjeringsmakt. Han mistrodde også polakkene og deres
spesielle form for ekspansiv nasjonalisme. Følgelig varte
partnerskapet på skjørt grunnlag i noen får måneder, og
deretter trakk Bakunin seg tilbake for å konsentrere seg
om sine egne grandiose planer.

”Jeg er kun opptatt av den polske, russiske og

panslaviske saken,” fortalte han en av sine
korrespondenter. Han blei klar over at i 1860-åra, til
forskjell fra 1840-åra, var der faktisk revolusjonære inne
i sjølve Russland. De mest aktive hadde danna
hemmelige samfunn slik som Jord og frihet, og han
etablerte heller løse kontakter med deres representanter.
Men hans anstrengelser for å forene alle elementene ved
det slaviske opprøret i en enkelt panslavisk bevegelse var
mislykka, og blei avbrutt av den polske oppstanden i
1863.

Som gammel helt fra barrikadene følte Bakunin at han

ikke kunne være fraværende fra handlingens scene, og
han hadde utvilsomt Garibaldis vellykka invasjon av
Sicilia i tankene da han bestemte seg for å slutte seg til en
ekspedisjon bestående av to hundre polakker som hadde
chartra et britisk skip som skulle bringe dem fra
Stockholm til Litauen, der de håpa å oppildne folket og

245
danne en opprørstyrke for å angripe den russiske hæren
på flanken. Planen var uansett virkelighetsfjern nok, ja,
gitt personlighetene og de monstrøse taktløshetene til
Bakunin og hans medsammensvorne blei den en latterlig
fiasko som endte da den britiske kapteinen, i frykt for
russiske cruisere, førte den gjensidig klandrende legionen
tilbake til Sverige. Den satte sluttstrek for Bakunins
illusjoner om de polske nasjonalistene og førte til at hans
panslaviske entusiasme hurtig svant hen. Mot slutten av
1863 forlot han London med kurs for Italia og den siste
fasen av sin karriere.

I Italia fant Bakunin sitt andre hjem. Det omgjengelige,

livlige italienske temperamentet appellerte til ham, og
han bevega seg inn i et samfunn der regional lojalitet og
en kjærlighet til konspirasjon blomstra for fullt. Vannet
som han forberedte seg på å fiske i var opprørt av økende
misnøye, ikke bare med det savoiiske monarkiet, men
også med den republikanske nasjonalistiske bevegelsen
som sentrerte rundt Mazzini. Misnøyen var mest i
øyenfallende blant de intellektuelle, men den avspeila det
varige, uartikulerte naget hos de italienske fattige, for
hvem politisk frigjøring hadde brakt svært liten lindring.
Tida hadde kommet da en sosialrevolusjonær appell ville
kunne møte en utbredt respons fra nesten hver eneste
klasse i Italia, og i løpet av de gjenværende åra av 1860-
tallet skulle Bakunin komme til å utnytte disse
mulighetene, og til å grunnlegge i Italia de tidlige

246
organisasjonene som den anarkistiske bevegelsen utvikla
seg fra.

Han slo seg først ned i Firenze, der anbefalingsbrev fra

Garibaldi ga ham adgang til republikanske kretser. Hans
hus blei raskt et samlingssted for revolusjonære fra alle
land, og blant dem grunnla han sin første hemmelige
brorskap, som har forblitt en historisk tåkelagt
organisasjon. Bakunin oppfatta den tilsynelatende som en
orden bestående av disiplinerte militante som via seg til å
spre den sosiale revolusjonen, og en italiensk lærer ved
navn Gubernatis, som tilhørte den en kort periode, anslo
medlemstallet til tretti. Endog på denne tida synes
Bakunin å ha hatt ambisjoner om å skape en internasjonal
bevegelse, for den store franske geografen Élisée Reclus
deltok på et av møtene i Firenze og hevda seinere at så
tidlig som høsten 1864 la han og Bakunin planer for en
internasjonal brorskap.

Hva som skjedde med brorskapen i Firenze vites ikke

sikkert, sjøl om Gubernatis hevda at den blei oppløst før
Bakunin forlot byen med kurs for Napoli på
forsommeren 1865. I sør fant han et mer responderende
miljø, og flere av italienerne som han blei kjent med der
på denne tida – Giuseppe Fanelli, Saverio Friscia og
Alberto Tucci – skulle til sjuende og sist komme til å bli
hengivne bakuninistiske propagandister. Her blei hans
internasjonale brorskap grunnlagt, og innen sommeren
1866 hadde den rekruttert en tilhengerskare og oppnådd

247
en viss organisasjonsmessig kompleksitet, i det minste på
papiret. Dens ulike dokumenter, spesielt den
Revolusjonære katekismen som Bakunin skreiv for dens
medlemmer, antyder at han og hans tilhengere foretok de
endelige stega i retning av et anarkistisk ståsted.
Brorskapen opponerte mot autoritet, staten og religion;
den stod for føderalisme og kommunal autonomi; den
aksepterte sosialisme på det grunnlaget at arbeidskraft
”må være den unike basisen for menneskerettigheter og
statens økonomiske organisering; den erklærte at den
sosiale revolusjonen ikke kunne oppnås ved hjelp av
fredelige midler.

I sin organisasjon planla imidlertid Den internasjonale

brorskapen en hierarkisk struktur og la en høyst uliberal
vekt på indre disiplin. På toppen av hierarkiet ville den
internasjonale familie stå, et aristokrati bestående av
erfarne militante fra alle land som ville legge planer for
revolusjonen. Brorskapens menige medlemmer ville
tilhøre de nasjonale familiene, hvis medlemmer ville
måtte framvise ubetinga lydighet overfor de nasjonale
juntaene.

For å fastslå brorskapens faktiske omfang må man

balansere Bakunins optimisme og kjærlighet til
mystifisering med eksterne bevis. Da han skreiv til
Herzen i 1866, skrøt Bakunin av at:

”På det nåværende tidspunkt har vi tilhengere i Sverige, Norge,

Danmark, England, Belgia, Frankrike, Spania og Italia. Vi har også

248
enkelte polske venner og vi teller endog enkelte russere blant oss.
Flertallet innen de mazzininistiske organisasjonene i det sørlige
Italia, fra Falanga Sacra, har kommet over til oss. Spesielt i det
sørlige Italia kommer de lavere klassene til oss en masse, og det er
ikke råmaterialet vi mangler, men de utdanna og intelligente
mennene som agerer på ærlig vis og som er i stand til å gi en form til
dette råmaterialet.”

Faktum er at mesteparten av den støtta som Bakunin

hevda å ha, synes å ha vært imaginær. Man finner ingen
vitnesbyrd andre steder om massedeserteringer fra de
mazzinistiske rekkene, og de eneste aktive seksjonene av
Den internasjonale brorskapen som kan identifiseres, er
to små sicilianske grupper og sentralkomiteen til Bakunin
og hans venner i Napoli. Når det gjelder de ikke-
italienske tilhengerne, bortsett fra noen få russiske og
polske flyktninger i Napoli, gjenstår Élisée Reclus som
den eneste som kan identifiseres med en viss sikkerhet i
1866, sjøl om Emil Vogt og Caesar de Paepe blei
rekruttert i 1867.

Seinere hen har jeg til hensikt å drøfte hvordan denne

spede starten til Den internasjonale brorskapen førte til
den vigorøse italienske anarkistiske bevegelsen i 1870-
åra. Her og nå befatter jeg meg med Bakunins egen
karriere og i den forbindelse er Den internasjonale
brorskapen viktig fordi den tilskyndet ham, gjennom
skrivningen av slike dokumenter som Den revolusjonære
katekismen, til å klargjøre de endelige stadiene av hans

249
ferd mot genuin anarkisme, ja, den ga ham også praktisk
erfaring med å bygge en organisasjon, og brakte ham i
kontakt med enkelte av mennene som blei hans aktive
forbundsfeller innen Den første internasjonale.

Det var imidlertid ikke Den første internasjonale som

deretter tiltrakk seg Bakunins oppmerksomhet, men en
kongress som skulle avholdes i Genève i løpet av
september, 1867 under overoppsynet til en internasjonal
komité bestående av liberalere, for å diskutere
”opprettholdelsen av frihet, rettferdighet og fred” i et
Europa trua av konflikten mellom Prøysen og det
imperiale Frankrike. Foretakets ikke-revolusjonære
karakter blei antyda gjennom navnene til dets sponsorer,
som inkluderte John Bright og John Stuart Mill, men for
Bakunin syntes det å gi en utmerket sjanse til å bringe
hans kampanje ut av undergrunnsmørket prega av
konspiratoriske grupper og inn på den offentlige
diskusjonens åpne arena.

Bakunins bedrifter i 1848, hans fengsling, og hans

rømning fra Sibir hadde gjort ham til en legendarisk
skikkelse i Vest-Europa, og det at han dukka opp på
Kongressen for fred og frihet – hans første offentlige
opptreden siden Praha-konferansen atten år tidligere –
vekka en høyst aktiv interesse. Han blei valgt inn i
eksekutivkomiteen, og i det han gikk opp for å finne sin
plass i panelet – en skjelvende, prematurt elda mann,
skjødesløst kledd og ikke altfor rein – gikk Garibaldi

250
fram for å omfavne ham, og de seks tusen delegatene,
som ropte hans navn fra rad til rad, reiste seg spontant for
å applaudere denne erfarne helten for frihetens sak.

Hans varme velkomst kjølna snart, siden Bakunins

synspunkter på nesten hvert eneste emne var for ekstreme
for kongressens liberale majoritet. Han utvikla det
føderalistiske synspunktet på en nesten ortodoks
proudhoniansk måte, men vekka betydelig motstand fordi
han ikke kunne motstå en destruksjonsorientert tone.

”Universell fred vil være umulig [erklærte han] så lenge de

nåværende sentraliserte statene eksisterer. Vi må ønske deres
tilintetgjøring slik at der, på ruinene av disse påtvungne enhetene
organisert ovenfra gjennom autoritetens og erobringens rett, vil
kunne vokse fram frie enheter organisert nedenfra gjennom den frie
fødereringen av kommuner til provinser, av provinser til nasjoner, og
av nasjoner til Europas forente stater.”

Der gjenstod imidlertid tilstrekkelig av den første dagens

glamour i delegatenes sinn til at Bakunin blei valgt inn i
sentralkomiteen til det forbundet som kongressen stifta,
og han dominerte denne mindre forsamlingen etter hvert
som den forberedte sine rapporter for en kongress
nummer to i 1868. Til fordel for sine kolleger
komponerte han en svær tese, som seinere blei publisert
under tittelen Føderalisme, sosialisme og anti-
teologisme. Seksjonen som tok for seg føderalisme var på
ny basert på Proudhons ideer, og Proudhon dominerte

251
også delvis seksjonen om sosialisme, som understreka
det kontemporære samfunnets klassestruktur og
kapitalistenes og arbeidernes uforsonlige interesser.
Bakunin definerte sin sosialistiske holdning på følgende
måte:

”Det vi krever er den fornya proklameringen av dette store prinsippet

ved Den franske revolusjon: At hvert enkelt menneske må ha de
materielle og moralske midlene til å utvikle hele sin menneskelighet,
et prinsipp som, i henhold til oss, skal oversettes til det følgende
problemet: Å organisere samfunnet på en slik måte at hvert enkelt
individ, mann eller kvinne, ved å entre dette livet i så stor grad som
mulig skal finne like midler for utviklingen av hans eller hennes
evner og for nyttiggjøringen av hans eller hennes arbeidskraft, ja, å
organisere et samfunn som, ved å umuliggjøre utbyttingen av noe
som helst individ, hvem han eller hun nå enn vil kunne være, og som
tillater alle og enhver å ta del i sosial velstand – som i virkeligheten
aldri blir produsert på noen annen måte enn gjennom arbeid – kun i
den grad vedkommende har bidratt til å produsere den gjennom sitt
eget arbeid.”

Den endelige klausulen, som jeg har satt i kursiv,

indikerer at også her stiller Bakunin seg på linje med
Proudhon. Til forskjell fra anarko-kommunistene i 1880-
åra trodde han ikke på maksimen ”Fra enhver i henhold
til hans eller hennes midler, til enhver i henhold til
vedkommendes behov,” men på det radikalt annerledes
formularet ”Fra enhver i henhold til hans eller hennes
midler, til enhver i henhold til vedkommendes dåder.”
Adams eldgamle forbannelse – ”I ditt ansikts sved skal

252
du spise brød” – lå fremdeles over den verdenen Bakunin
så for seg, og Kropotkin og Malatestas helgenaktige
optimisme trengtes for å fjerne den.

Allikevel var ikke Bakunin i kropotkiniansk forstand en

kommunist, han avvek fra Proudhon når det gjaldt å ta
sammenslutning, som Proudhon hadde akseptert
motvillig som et middel til å hanskes med
storskalaindustri, og gjorde den om til et sentralt prinsipp
innen økonomisk organisering. Gruppa av arbeidere,
kollektiviteten, tar den individuelle arbeiderens plass som
den sosiale organiseringens grunnleggende enhet. Med
Bakunin skiller anarkismens hovedstrøm lag med
individualismen, endog i dens avdempa proudhonianske
form, og seinere, i løpet av Den første internasjonales
sesjoner, skulle Bakunins kollektivistiske tilhengere
komme til å opponere mot Proudhons mutualistiske
tilhengere – anarkiets andre arvinger – vedrørende
spørsmålet om eiendom og besittelse.

Bakunin omvendte ikke forbundets sentralkomité til sitt

fulle program, men han overtalte dem til å akseptere en
bemerkelsesverdig radikal anbefalning til Bern-
kongressen i september, 1868, der man krevde
økonomisk likhet og implisitt angrep autoritet innen både
kirke og stat. Men et flertall på sjølve kongressen avviste
anbefalningen, og denne majoriteten gjorde det klart at
Bakunin kunne oppnå fint lite gjennom forbundet i
retning av å promotere sosial revolusjon. Mot slutten av

253
kongressen trakk han og sytten av hans forbundsfeller
seg fra organisasjonen, ja, sammen med hans tre nære
italienske støttespillere, Fanelli, Tucci og Friscia,
inkluderte de flere andre menn som seinere hen spilte
viktige roller innen anarkistisk historie, nærmere bestemt
Élisée Reclus, russeren Zhukovsky og Lyon-veveren
Albert Richard. De utgjorde en substansiell andel av de
hundre delegatene som representerte det allerede døende
forbundet, og med utgangspunkt i dem rekrutterte
Bakunin kjerna i sin neste organisasjon.

Dette var den hylla Internasjonale alliansen for

sosialdemokrati. Alliansen avløste ikke umiddelbart Den
internasjonale brorskapen, som overlevde som en slags
skyggeorganisasjon bestående av Bakunins
forbundsfeller inntil den blei oppløst i 1869, men den tok
over i en internasjonal skala funksjonen til en åpen
propagandaorganisasjon tilskrevet De nasjonale
familiene innen brorskapens opprinnelige plan. En
avslakking av det hierarkiske prinsippet kom til syne i
organisasjonens plan, ja, i likhet med seinere anarkistiske
føderasjoner skulle alliansen komme til å bestå av mer
eller mindre autonome grupper forent i hvert enkelt land
gjennom nasjonale byråer. Programmet var også mer
eksplisitt anarkistisk enn det til Den internasjonale
brorskapen, og i enkelte henseender viste det innflytelsen
fra The International Workingmen’s Association, som
Bakunin hadde blitt et individuelt medlem av to måneder
før han forlot Forbundet for fred og frihet. Føderalisme
254
blei understreka sterkere enn tidligere – programmet tok
til orde for den fullstendige avskaffelsen av nasjonalstater
og at disse skulle bli erstatta av et verdensomspennende
”forbund av frie sammenslutninger, så vel
jordbruksmessige som industrielle” – og alliansens
økonomiske og sosiale målsettinger blir oppsummert på
konsist vis i den følgende paragrafen:

”Den [alliansen] ønsker seg framfor alt den definitive og fullstendige

avskaffelsen av klasser og den politiske, økonomiske og sosiale
likestillingen mellom de to kjønn, og for å nå dette målet krever den
først av alt avskaffelsen av arveretten, slik at i framtida skal hvert
enkelt menneskes goder samsvare med vedkommendes produksjon,
og slik at i samsvar med beslutningen som har blitt fatta av den
nyligste arbeiderkongressen i Brussel, vil jorda og
arbeidsinstrumentene, i likhet med all annen kapital, bare kunne
nyttiggjøres av jordbruks- og industriarbeidere.”

Fram til anarko-kommunistene dukka opp skulle dette i

brei forstand komme til å forbli den anarkistiske
bevegelsens program.

I hvilken grad Bakunin tenkte at Den sosialdemokratiske

alliansen ville kunne ha et eget liv, og i hvilken grad han
planla den som en trojansk hest som ville tillate ham å
lede en hær av anarkister inn i hjertet av Den første
internasjonale, er nå vanskelig å slå fast. Men i lys av
anstrengelsene som blei foretatt for å etablere alliansens
organer i ulike land, syntes det svært usannsynlig at han

255
anså den kun som en midlertidig frontorganisasjon.
Fanelli dro av sted til Spania i november, 1868 og stifta
forgreininger i Barcelona og Madrid. Andre seksjoner
blei danna i Lyon, Marseilles, Napoli og på Sicilia.
Hovedseksjonen var imidlertid i Genève, der
sentralbyrået også opererte, under Bakunins personlige
lederskap. Således var alliansen tynt spredd ut over de
latinske landene, men til forskjell fra brorskapene hadde
den faktisk et virkelig liv utover Bakunins umiddelbare
personlige krets. Alle vitnesbyrda antyder at dens
dannelse blei tatt svært seriøst av Bakunin og hans
viktigste forbundsfeller, og at de håpa at den skulle
fortsette sin eksistens som en anarkistisk forsamling som
nøt en viss autonomi innen Den første internasjonale, og
agere som en slags radikal energisk gruppe, en dedikert
legion bestående av ”propagandister, apostler og, til slutt,
organisatorer,” som Bakunin kalte dem.

Det var med dette i tankene at alliansen, formelt sett som

en forsamling, søkte om å bli tatt opp i Den første
internasjonale. John Becker, en tysk sosialist som hadde
vært en garibaldisk oberst, blei valgt til å viderebringe
anmodningen, kanskje fordi man visste at Marx, som
innen denne tid hadde etablert kontroll over Den første
internasjonales generalråd i London, respekterte ham. I
det heller naive håpet om at personlig kontakt skulle
virke gunstig inn sendte Bakunin – som hadde diskutert
utsiktene til Den første internasjonale med Marx i
London så tidlig som i 1864 – ham et underlig brev der
256
en opplagt hengivenhet overfor arbeiderklassens sak blei
kombinert med heller klumsete smiger.

”Siden jeg tok høytidelig og offentlig farvel med de borgerlige på

Bern-kongressen [sa han], har jeg ikke kjent til noe annet selskap,
noen annen verden, enn arbeidernes sådanne. Mitt land er nå Den
første internasjonale, som du er en av hovedgrunnleggerne av. Du ser
dermed, kjære venn, at jeg er din disippel og stolt av å være så.”

Marx blei verken imponert eller overbevist. Som en

forhenværende panslavist, som en beundrer av Proudhon,
og som en som tok til orde for en teori om spontan
revolusjon langt på vei basert på bøndene og det urbane
samfunns déclassé elementer, var Bakunin tredobbelt
mistenkelig for ham, sjøl om de sentrale marxist-
bakuninistiske konfliktene vedrørende politisk agering og
staten ennå ikke hadde blitt definert. Og en mann som var
mindre oppsatt på personlig makt enn Marx ville ha
kunnet blitt uroa over den slags organisatorisk
overformynderi innen Den første internasjonale som
alliansen krevde. Lokale forgreininger av alliansen skulle
bli forgreininger av Den første internasjonale, men også
beholde sine bindeledd til Bakunins sentralbyrå i Genève,
og alliansens delegater til Den første internasjonale skulle
holde sine egne separate samlinger på samme tid og sted
som den større forsamlingen.

Stilt overfor slike utsikter slutta de tyske marxistene, de

franske blanquistene og de engelske

257
fagforeningsaktivistene innen generalrådet sine rekker,
og anmodningen fra alliansen blei avvist på det
grunnlaget at en internasjonal organisasjon nummer to,
enten innafor eller utafor The International
Workingmen’s Association, bare kunne oppmuntre til
fraksjonering og intriger. Beslutningen var rimelig nok,
ja, den eneste ironien var at den skulle være inspirert av
den ene mannen innen den internasjonale
sosialistbevegelsen som gikk Bakunin en høy gang når
det gjaldt å egge opp til fraksjonering og intriger.

Bakunin bøyde seg for generalrådets beslutning.

Alliansen blei offentlig oppløst (sjøl om i hvilken grad
den fortsatte å eksistere i all hemmelighet, fremdeles er et
ubesvart spørsmål), og absorberingen av dens
forgreininger, overført til seksjoner av Den første
internasjonale, fulgte utpå vårparten 1869. Kun Genève-
seksjonen beholdt tittelen Den sosialdemokratiske
alliansen, som den seinere endra til seksjonen for
propaganda, ja, den entra Den første internasjonale med
et hundre og fire medlemmer, og forblei værende separat
fra den eksisterende Genève-seksjonen av Den første
internasjonale.

Oppløsningen av alliansen gjorde liten reell forskjell for

den innflytelsen som Bakunin var i stand til å øve så snart
han hadde etablert et fotfeste innen den større
organisasjonen. De spanske og italienske seksjonene
endra ikke sine holdninger sammen med sine titler, for

258
innen Den første internasjonale forblei de hengivne
overfor Bakunin og hans anti-politiske, kollektivistiske
anarkisme. Bakunins innflytelse var også sterk i det
sørlige Frankrike og i Belgia, og i 1869 vant han en
betydelig tilhengerskare innen Féderation Romande,
gruppa bestående av tretti seksjoner som gjorde det
fransktalende Sveits til en av de mest fruktbare regionene
når det gjaldt internasjonalistisk aktivitet.

Innen Féderation Romande var hans mest trofaste

tilhengere urmakerne i Jura-landsbyene, som kombinerte
sitt håndverk med jordbruk og kom fra den samme
fjellbondeslekta som Proudhon. De var langt på vei
inspirert av en ung skolemester, James Guillaume, som
Bakunin hadde møtt på den første kongressen til
Forbundet for fred og frihet i 1867. Innen Féderation
Romande utvikla der seg raskt en splittelse mellom
Genèves arbeidere, som hadde blitt leda inn i den
marxistiske leiren av en russisk flyktning, Nicholas Utin,
og mennene fra Jura. De bakuninistiske fjellfolkene brøt
til sjuende og sist ut og danna en separat Fédération
Jurasienne, som gjennom 1870-åra blei et sentrum for
frihetlig tenkning og det virkelige hjertet av den
anarkistiske bevegelsen i løpet av dens tidlige år.

Endog før stiftelsen av Jura-føderasjonen hadde det første

slaget blitt utkjempa mellom Bakunin og marxistene på
Den første internasjonales Basel-kongress i september,
1869. Denne kongressen markerte en endring i

259
maktbalansen innen Den første internasjonale. I de første
fire åra av organisasjonens liv hadde den sentrale
konflikten stått mellom de proudhonistiske mutualistene
på den ene side og den heterogene forsamlingen av deres
oppononenter – kommunister, blanquister og engelske
fagforeningsaktivister – som Marx hadde konsolidert sin
innflytelse over gjennom generalrådet, på den andre side.
Mutualistene var en slags anarkister, som stod i
opposisjon til en politisk revolusjonsorientering, og de
kombinerte et ønske om å holde alle borgerlige elementer
ute av Den første internasjonale med en innstendig
propaganda i favør av gjensidig bankvirksomhet og
kooperative samfunn som grunnlaget for sosial
omorganisering, ja, der var proudhonisme uten Proudhon,
for ingen av de mutualistiske lederne – Tolain, Fribourg
eller Limousin – hadde arva den revolusjonære visjonen
eller den personlige dynamismen til sin mester. Allerede
på Brussel-kongressen i 1868 hadde mutualistene blitt
nedkjempa da de opponerte mot kollektivisering, og på
Basel-kongressen var de i klart mindretall, siden endog
enkelte av de franske delegatene nå opponerte mot deres
idé om individuell ”besittelse.” Marx’ strid mot
mutualistene var praktisk talt ved veis ende innen 1869,
men han fryda seg over dette for så kun umiddelbart å stå
overfor de mer formidable av de proteusaktige formene
for anarkisme.

De overbeviste bakuninistene var kun en relativt liten

gruppe blant de syttifem delegatene som deltok på Basel-
260
kongressen. Bakunin sjøl representerte Napoli, og han
fikk støtte fra sju sveitsere, to lyonere, to spanjoler og en
italiener, mens Paris-bokbinderen Eugène Varlin,
belgieren de Paepe og noen få andre delegater var
vennlig stemte overfor ham uten å være hans faktiske
disipler. Det var i kraft av hans personlighet og styrken i
hans talerkunst, snarere enn som følge av antall
tilhengere, at Bakunin dominerte konferansen og lyktes i
å nedkjempe marxistenes planer. Som så ofte hender
hadde det bestemte stridsspørsmålet som nederlaget
inntraff over, liten eller ingen innvirkning på de
fundamentale forskjellene mellom de frihetlige og de
autoritære sosialistene. Det var et spørsmål om
avskaffelse av arveretten, som Bakunin krevde som et
første skritt på veien mot sosial og økonomisk utjevning,
der holdningen til Marx, som ikke deltok på konferansen,
syntes å være mer revolusjonær, men faktisk var mer
reformistisk enn Bakunins, siden han ønska seg intet
mindre enn den fullstendige sosialiseringen av
produksjonsmidlene – men var villig til å akseptere
høyere arveavgift som et overgangstiltak. Bakunin vant
en tilsynelatende seier, siden hans forslag oppnådde
trettito stemmer mot tjuetre, mens Marx’ bare oppnådde
seksten mot trettisju, men i praksis var resultatet
uavgjort, siden de som avstod fra å stemme blei talt som
negative stemmer og således makta ikke Bakunins
forslag, der tretten delegater avstod fra å stemme, å
oppnå det absolutte flertallet som var nødvendig for at

261
forslaget skulle inkluderes i Den første internasjonales
program.

Fra dette tidspunktet av blei striden mellom Bakunin og

Marx stadig skarpere. Til dels var det en strid om
organisatorisk kontroll, der Bakunin stod i spissen for
internasjonalistene i de latinske landene mot Marx og
generalrådet og søkte å bryte ned deres makt. Men det
var også en konflikt mellom personligheter og om
prinsipper.

I enkelte henseender var Marx og Bakunin like. Begge

hadde drukket dypt av hegelianismens tunge kilde, og
deres beruselse var livslang. Begge var autokratiske av
natur, og begge elska intriger. Til tross for sine feil og
mangler var begge oppriktig via til frigjøringen av de
undertrykte og de fattige. Men på andre måter var de vidt
forskjellige. Bakunin hadde en ekspansiv åndelig
sjenerøsitet og et åpent sinn som begge deler mangla hos
Marx, som var forfengelig, hevngjerrig og ulidelig
pedantisk. I sitt daglige liv var Bakunin en blanding av
bohemen og aristokraten, hvis omgjengelige framferd
satte ham i stand til å krysse alle klassebarrierer, mens
Marx forblei værende den uforbederlige borgerlige, som
var ute av stand til å etablere genuin personlig kontakt
med faktiske eksempler på det proletariatet som han håpa
å omvende. Som menneske var Bakunin utvilsomt den
mer beundringsverdige, ja, hans personlighets attraktive
karakter og hans evne til intuitiv innsikt ga ham ofte

262
fordelen over Marx, til tross for det faktum at hva
lærdom og intellektuell evne angår var sistnevnte ham
overlegen.

Forskjellene hva personlighet angår blei projisert over på

forskjeller hva prinsipper angår. Marx var en
autoritarianer, Bakunin var frihetlig; Marx var en
sentralist; Bakunin en føderalist; Marx tok til orde for
politisk agering for arbeiderne og planla å erobre staten;
Bakunin opponerte mot politisk agering og søkte å
tilintetgjøre staten. Marx stod for det vi nå kaller
nasjonalisering av produksjonsmidlene; Bakunin stod for
arbeiderkontroll. Konflikten sentrerte virkelig, slik den
har gjort helt siden den gang mellom anarkister og
marxister, rundt spørsmålet om overgangsperioden
mellom eksisterende og framtidige sosiale ordener.
Marxistene viste tributt til det anarkistiske idealet ved å si
seg enige i at sosialismens og kommunismens ultimative
mål måtte være at staten visna bort, men de hevda at i
løpet av overgangsperioden måtte staten forbli værende i
form av proletariatets diktatur. Bakunin, som nå hadde
gått bort fra sine ideer om revolusjonært diktatur, krevde
avskaffelsen av staten på det tidligst mulige tidspunkt,
endog med risikoen for midlertidig kaos, som han anså
som mindre farlig enn ondene som ingen form for
regjeringsmakt kunne unnslippe fra.

Der hvor slike divergenser når det gjelder målsettinger og

prinsipper er forent med slike forskjeller hva personlighet

263
angår, er konflikter uunngåelige, og det tok ikke lang tid
før rivalisering innen Den første internasjonale utvikla
seg til en nådeløs organisasjonsmessig strid. Men før vi
kommer til de endelige slagene, må vi dreie blikket til
siden for å drøfte to betydningsfulle episoder i Bakunins
liv en kort stund etter hans moralske triumf på Basel-
kongressen. Hver enkelt var på sin måte et moralsk
nederlag.

Den første begynte med ankomsten i Genève tidlig på

vårparten 1869 av Sergej Nechayev, en student fra
Moskva-universitetet som hadde danna en revolusjonær
krets, snakka om blod og ild, og flykta da han hørte at
politiet var på sporet etter ham. Seinere hen skulle
Nechayev komme til å entre verdenslitteraturen som den
originale Peter Verkhovensky i De besatte, og sjøl om
Dostojevskis portrett er en karikatur som ikke yter
rettferdighet til Nechayevs genuine mot, fanger det
temmelig presist den unge revolusjonæres mest opplagte
karakteristikker – hans nihilistiske fanatisme, hans
mangel på enhver personlig varme eller medfølelse, hans
kalkulerte amoralske holdning, og hans tendens til å se på
alle menn og kvinner som redskaper som skulle brukes i
revolusjonens sak, som sjølsagt på magisk vis blei
identifisert med ham sjøl. Nechayev var ingen anarkist,
nei, han var snarere en som trodde på revolusjonært
diktatur og som brakte nihilismen til den frastøtende
ytterligheten der målet rettferdiggjør ethvert middel, der
individet blir negert sammen med alt annet i samfunnet,
264
og der terroristens autoritære vilje blir den eneste
rettferdiggjøringen av hans handlinger. Dette var
dessuten ingen reint teoretisk posisjon, for Nechayev
anvendte faktisk sine teorier til å rettferdiggjøre drapet,
tjuveriet og utpressingen som han sjøl praktiserte. Han
dukker opp i anarkismens historie kun på grunn av sin
ondsinna innflytelse på Bakunin.

Den fascinasjonen som Nechayev øvde på Bakunin

minner en om andre katastrofale forbindelser mellom
menn av vidt forskjellig alder: Rimbaud og Verlaine,
eller Lord Alfred Douglas og Oscar Wilde. Der synes så
visst å ha vært et snev av fortrengt homoseksualitet, ja,
det er så visst vanskelig å finne noen som helst annen
forklaring på den midlertidige underdanigheten til den
vanligvis autokratiske Bakunin overfor denne suspekte
ungdommen. På overflata var vennskapen imidlertid
mellom to svært så sjølbevisste revolusjonære, som hver
og en forsøkte å utvide sin betydning gjennom
ekstravagant bløffing. Nechayev fortalte Bakunin – og
synes å ha overbevist denne veteranen fra russiske
fengsler – at han hadde rømt fra Peter-og-Paul-festningen
og var delegaten til en revolusjonær komité som
kontrollerte et konspiratorisk nettverk som strakte seg
over hele Russland. Bakunin aksepterte i sin tur
Nechayev inn i Den verdensomspennende revolusjonære
alliansen (et fantasifoster av en organisasjon som der
ikke finnes noen annen referanse til) som agent nr. 2771
av den russiske seksjonen. Etter å ha danna en stilltiende
265
allianse bestående av to svære, men uekte apparater
inngikk Bakunin og Nechayev et partnerskap for å
forberede litteratur for distribusjon i Russland. Nechayev
var trolig den mest aktive av de to, men minst én av de
sju pamflettene som blei trykt var påført Bakunins
signatur; den hadde tittelen Noen ord til våre unge brødre
i Russland. De mer sensasjonelle pamflettene, Hvordan
det revolusjonære spørsmålet presenterer seg og
Revolusjonsprinsipper, var ikke signert i det hele tatt;
begge løfta fram vilkårlig ødeleggelse i revolusjonens
navn og predika at målet helliggjør midlene. ”Vi
anerkjenner ingen annen aktivitet enn utryddelsesverket,”
heter det i Revolusjonsprinsipper, ”men vi vedgår at de
formene som denne aktiviteten vil vise seg i, vil være
ekstremt varierte – gift, dolken, repet, etc.”

Enda mer ekstremt var et koda manuskript, med tittelen

Revolusjonær katekisme, som blei funnet i Nechayevs
besittelse da han til slutt blei arrestert av de sveitsiske
autoritetene i 1870. Det la fram pliktene til den ideelle
revolusjonære, som må miste sin individualitet og bli en
slags munk for rettskaffen utryddelse, en etterkommer i
det nittende århundre etter Hashishim.

”Den revolusjonære er en mann under ed [sier Katekismen]. Han

burde helt og holdent befatte seg utelukkende med én interesse, med
én tanke og én lidenskap: Revolusjonen… Han har kun et mål, én
vitenskap: Destruksjon… Mellom ham og samfunnet er der en krig
inntil døden, uopphørlig og uforsonlig… Han må føre opp ei liste

266
over de som er dømt til døden, og eksekvere deres dommer i henhold
til deres relative urettferdighets orden.”

Den revolusjonære katekismen og dens relaterte

pamfletter innehar en like kontroversiell posisjon innen
Bakunins seinere liv som Bekjennelsen hadde i hans
tidligere liv. Marxistene har gjort sitt beste for å tilskrive
ham alle disse blodtørstige dokumentene, mens
anarkistene har gjort sitt beste for å dreie skylda over på
Nechayev. Og mangelen på direkte vitnesbyrd gjør det
umulig endog nå å løse problemet. Bakunin hjalp trolig
til med å skrive i det minste enkelte av de usignerte
pamflettene, som inneholder lovtaler over banditter som
Stenka Razin som lyder bemerkelsesverdig som avsnitt i
hans tidligere skrifter. På den annen side antyder
referansene til ”gift, dolken og repet” i
Revolusjonsprinsipper et mer smålig sinn enn hans, som
fryda seg over å se for seg destruksjon i dens mer
omveltende former. Den revolusjonære katekismen faller
i en helt annerledes kategori, siden den aldri blei trykt og
svært gjerne vil ha kunnet blitt komponert av Nechayev
sjøl da han vendte tilbake til Russland i august, 1869 for
å etablere sin nye revolusjonære organisasjon, Folkets
rettferdighet. Tittelen er den samme som den på
dokumentet som Bakunin skreiv for Den internasjonale
brorskapen i 1865, men dette er ikke noe bevis på at han
var forfatteren.

267
Allikevel tillot Bakunin at Revolusjonsprinsipper blei
trykt uten noen som helst protest, noe som antyder i det
minste hans stilltiende samtykke. Vi har allerede
observert hans forkjærlighet for de mer gotiske aspektene
ved konspirasjon. Samtidig som alt vi vet om hans liv
antyder at han i handling var den vennligste blant
mennesker, var hans imaginasjon – forma av
romantisismen i Russland i 1840-åra – alltid rede til å bli
egga av melodramatiske dramaer bestående av blod og
ild, og i likhet med de fleste profesjonelle revolusjonære
var han besatt av fristelsen til å se sitt oppdrag som en
hellig krig der det onde måtte tilintetgjøres for å rense
verden og bane vei for det himmelske kongedømme. At
han ikke helt og holdent blei omvendt til Nechayevs
taktikk, kommer til syne gjennom den avskyen han
framviste da Nechayev begynte å sette den ut i live.
Bakunin vil ha kunnet vært like strippa for
middelklassemoralitet som det Alfred Doolittle var, men
han beholdt et aristokratisk fokus på gode manerer, ja,
han ville irettesette de unge mennene i Jura-landsbyene
for å anvende et nedrig språk i kvinners nærvær, og der
synes ikke å være noen som helst tvil om at mens han i
teorien vil ha kunnet finne Nechayevs forslag frydefullt
grufulle, så han dem i praksis ganske enkelt som
tarvelige.

Nechayev hadde imidlertid egenrådigheten til den

oppriktige fanatikeren, og for ham var der intet skille
mellom idé og konsekvens. Etter å ha returnert til
268
Russland og etablert sitt hemmelige samfunn skred han
fram på kaldblodig vis ved å drepe en student ved navn
Ivanov, som han mistenkte for å ha angitt ham, og på like
kaldblodig vis etterlot han sine medsammensvorne til å
møte konsekvensene av forbrytelsen. Tilbake i Sveits
kompromitterte han Bakunin ytterligere gjennom en
stupid utpressingshandling. Med sikte på å lindre sin
fattigdom hadde Bakunin foretatt en av sine sjeldne
beslutninger om å tjene penger gjennom faktisk arbeid,
men han valgte en enestående utakknemlig oppgave,
nemlig oversettelsen av Das Kapital for en russisk
utgiver. Han mottok et forskudd på tre hundre rubler,
men fant Marx’ svulstige språk tyngre enn han hadde sett
for seg, og på ubetenksomt vis gikk han med på at
Nechayev skulle ordne det slik at han blei fritatt fra
kontrakten. Tilsynelatende uten Bakunins kjennskap
skreiv Nechayev et brev til Lyubavin, utgiverens agent i
Sveits, der han trua ham med hevn fra Folkets
rettferdighet dersom han lagde ytterligere bry for
Bakunin. Brevet fant sin vei til Marx’ hender, som til
sjuende og sist anvendte det til sine egne formål. I
mellomtida, etter å ha melka russerne i Sveits for enhver
franc han kunne oppdrive, flykta Nechayev til London
med en koffert som inneholdt konfidensielle dokumenter
stjålet fra Bakunin. Ved til slutt å bli desillusjonert tok
Bakunin avstand fra ham, og tilbrakte flere dager med å
skrive advarende brev til sine venner.

269
Gjennom Bakunins karriere går ideen om handling som
en rød tråd – og det gjaldt spesielt revolusjonær handling
– som en rensende og regenererende kraft. Det er slik for
samfunnet og for individet; i mange variasjoner lyder
Bakunin som et ekko etter Proudhons opprop: ”Morbleu,
la oss revolusjonere! Det er den eneste gode tingen, ja,
den eneste virkeligheten i livet!” Revolusjonene som han
tok del i, inspirerte ham med en nesten mystisk
opprømthet, slik som hans bemerkninger i Bekjennelsen
vedrørende hans sinnsstemning i løpet av 1848 vitner om,
ja, mellomspilla mellom handlingene som stykka opp
hans seinere liv synes å ha blitt søkt, ikke bare som et
middel til å nå ulike mål, men også som erfaringer i seg
sjøl, som var i stand til å løfte ham opp fra hverdagslivet,
som ”korrumperer vårt instinkt og vår vilje, og
innskrenker vårt hjerte og vår intelligens.” Revolusjonær
handling var med andre ord en personlig frigjøring, og
endog en slags katarsis, en moralsk renselse. Det er i
dette lyset at vi må påpeke de siste revolusjonære
handlingene i hans liv. Hans egne utsagn på det
tidspunktet da han deltok i Bologna-reisningen i 1873
etterlater ingen som helst tvil om at han betrakta denne
som et middel til å bøte på feiltrinna som han hadde
begått, og sjøl om vi ikke har noe direkte vitnesbyrd her
synes det sannsynlig at han ønska Lyon-reisningen i
september, 1870 velkommen som et middel til å kvitte
seg med den anelsen om ydmykelse som han hadde blitt
sittende igjen med etter sitt møte med Nechayev. Han

270
hadde begått et feiltrinn. Nå ville han rette det opp
gjennom handling.

Den fransk-prøyssiske krigen hadde allerede vekka hans

følelser dypt. Hans tilfredsstillelse over nederlaga som
blei påført Napoleon III blei balansert av hans frykt for et
imperialt Tyskland, men han så også en annen mulighet –
at den nasjonale krigen blei omforma til en revolusjonær
krig mellom det franske folket og både de invaderende
prøysserne og dets egne vanæra herskere. Den ville
endog kunne starte verdensrevolusjonen. For å klarlegge
sine ideer skreiv han et brev på 30 000 ord til en ukjent
franskmann (som etter sigende var Gaspard Blanc, en av
hans tilhengere i Lyon); James Guillaume trykte det
under tittelen Brev til en franskmann etter at han hadde
delt det opp i seks seksjoner og redigert det på en så
effektiv måte at det blei det klareste og mest konsekvente
av Bakunins verker.

”Frankrike som stat er en saga blott [erklærte Bakunin]. Hun kan

ikke lenger redde seg ved hjelp av administrative midler. Nå må det
naturlige Frankrike, folkets Frankrike, entre historias scene, må
redde sin egen og hele Europas frihet gjennom en enorm, spontan og
helt og holdent folkelig reisning, utafor all offisiell organisering og
all regjeringsmessig sentralisering. Ved å feie vekk hærstyrkene til
kongen av Prøysen fra sine egne territorier vil Frankrike samtidig
sette fri alle Europas folk og gjennomføre den sosiale revolusjonen.”

271
Bakunin nøyde seg imidlertid ikke med ganske enkelt å
oppfordre det franske folket på en generell måte til å sette
i gang det han kalte ”en elementær, mektig lidenskapelig,
energisk, anarkistisk, destruktiv og utøyla reisning.” Han
bestemte seg for å gjøre sitt beste for å oppildne den i
byene i Rhône-dalen, den regionen som ennå ikke var
trua av de prøyssiske armeene, og han skreiv til sine
tilhengere i Lyon, og oppfordra dem til å agere for å
redde den europeiske sosialismen. Da de inviterte ham til
å slutte seg til dem, aksepterte han invitasjonen
umiddelbart. ”Jeg har bestemt meg for å forflytte mine
gamle bein dit, for å spille det som trolig vil bli mitt siste
spill,” fortalte han en venn som han spurte om et lån med
sikte på reisen.

I Lyon hadde republikken blitt proklamert umiddelbart

etter nederlaget i Sedan. En Komité for offentlig
sikkerhet blei etablert, og en rekke fabrikker blei gjort
om til nasjonale verksteder, som en imitasjon av den
katastrofale presedensen i 1848. Det var en parodisk
rekapitulasjon av fransk revolusjonær historie, og det var
så lite overbevisende at innen den tid da Bakunin ankom
den 15. september hadde Komiteen for offentlig
sikkerhet allerede avhenda sin myndighet til et valgt
kommunalråd.

Bakunin og hans tilhengere satte seg fore å gi situasjonen

en mer genuint revolusjonær dreining. De begynte ved å
danne en Komité for Frankrikes frelse, og bortsett fra

272
Bakunin, Ozerof og Lankiewicz, som hadde ledsaga ham,
inkluderte den en sterk lokal anarkistisk kontingent
(Richard, Blanc og Pallix fra Lyon, og Bastelica fra
Marseilles), men flertallet av dens medlemmer var
moderate som vek tilbake fra Bakunins snakk om
voldelig oppstand.

Bakuninistene fikk imidlertid uventa støtte som følge av

kortsiktigheten til medlemmene av det kommunale rådet,
som bestemte seg for å redusere lønningene til de ansatte
innen de nasjonale verkstedene fra tre til to og en halv
franc per dag. På et stort indignasjonsmøte den 24.
september, der en murer ved navn Eugène Saignes
presiderte, blei der utstedt resolusjoner som tok til orde
for tvungne innkrevinger fra de rike og demokratisering
av hæren gjennom valg av offiserer. Bakunin og hans
komité ønska umiddelbart en andel i makta og fulgte opp
møtet med en proklamasjon som erklærte avskaffelsen av
staten og at den skulle erstattes av en føderasjon av
kommuner, etableringen av ”folkets rettferdighet” i stedet
for de eksisterende rettsforsamlingene, og suspensjonen
av skatter og pantelån. Den avrunda med å oppfordre
andre franske byer til å sende sine delegater til Lyon med
sikte på et umiddelbart revolusjonært konvent for å redde
Frankrike.

Det er en målestokk på den faktiske støtta som Bakunin

nøt i Lyon at autoritetene ikke anså en slik åpenbart
oppviglersk handling som agering verdig. Da vold brøt

273
ut, var det fordi rådets medlemmer, ved at de følte seg
overdrevent trygge på sin sikkerhet, faktisk gjennomførte
sin plan om å redusere lønningene. Arbeiderne
demonstrerte den 28. september, og medlemmene av
Komiteen for Frankrikes frelse, som Bakunin forgjeves
hadde forsøkt å overtale til væpna agering, tok del i
manifestasjonen. Det kommunale rådet var diskret
fraværende, og komiteen brøt seg inn i Hôtel de Ville
med bistand fra folkemengden og danna en provisorisk
administrasjon. Til slutt syntes Lyon å være i Bakunin og
hans tilhengeres makt, og lettere forfjamsa etablerte de
seg for å avgjøre hva de skulle gjøre med byen.

Før de hadde kommet fram til noen som helst beslutning,

rykka nasjonalgarden fram fra de borgerlige kvartalene
mot Hôtel de Ville, fordreiv folkemengden fra stedet, og
gjenerobra bygningen. Komiteen flykta, med unntak av
Bakunin, som blei fengsla i kjelleren på Hôtel de Ville,
og til slutt blei redda av de lokale anarkistene. Han
unnslapp til Marseilles, der han tilbrakte tre uker i skjul
sammen med Bastelica inntil et vennligstemt italiensk
skip smugla ham over til Genova.

Det foretaket som hadde starta med så store forhåpninger,

endte for Bakunin i avsky og desperasjon. Den 19.
september hadde han skrevet fra Lyon for å si at han
forventa ”en tidlig triumf” for revolusjonen. Mot slutten
av det hele, mens han lå i skjul i Marseilles, slo han fast
at Frankrike var tapt og at alliansen mellom Prøysen og

274
Russland ville råde i Europa i flere tiår. ”Farvel til alle
våre drømmer om at frigjøringen nærmer seg.”

Den første internasjonales årlige kongress hadde ikke

funnet sted i 1870 som følge av utbruddet av
Pariserkommunen, og i 1871 innkalte generalrådet kun til
en spesialkonferanse i London. Én delegat var i stand til å
delta fra Spania og ingen fra Italia, mens en teknisk
unnskyldning – at de hadde skilt lag med Fédération
Romande – blei anvendt for å unngå å invitere Bakunins
sveitsiske tilhengere. Således var der kun en ørliten
minoritet av anarkister til stede, og generalrådets
resolusjoner blei vedtatt nesten enstemmig. Flesteparten
av dem var helt klart retta mot Bakunin og hans
tilhengere. Arbeidernes behov for å danne politiske
partier blei slått fast på provokativt vis. En urovekkende
resolusjon advarte seksjoner eller forgreininger mot å
”betegne seg sjøl med separate navn… eller mot å danne
separatistiske forsamlinger.” Og som et sleivspark mot
Bakunin vendte konferansen i all offentlighet tommelen
ned for Nechayevs aktiviteter.

Marxistenes intensjoner var så opplagte at de sveitsiske

bakuninistene umiddelbart innkalte til en
spesialkonferanse i den lille byen Sonvillier i Jura. De
eneste delegatene som ikke tilhørte Jura-føderasjonen,
var to utenlandske flyktinger fra Genève, russeren
Nicholas Zhukovsky og franskmannen Jules Guesde, som
seinere skulle komme til å bli en av den franske

275
sosialismens ledere, men som på denne tida var en ihuga
anarkist. Bakunin var ikke til stede. Hovedutfallet av
denne konferansen var det berømte Sonvillier-
rundskrivet, som krevde en slutt på sentralisering innen
Den første internasjonale og dens rekonstituering som en
”fri føderasjon av autonome grupper.” Således blei den
sentrale konflikten mellom autoritære og frihetlige innen
Den første internasjonale klart definert på det
organisatoriske nivået, og rundskrivet fikk støtte, ikke
bare i Italia og Spania, men også i Belgia blant de
frihetlige tilhengerne av Caesar de Paepe.

Et av krava som blei lagt fram på Sonvillier-møtet var at

en plenumskongress for Den første internasjonale
umiddelbart skulle avholdes. Sentralrådet fant det umulig
å benekte dette, men ved å velge en annen nordlig by,
Haag, som møtested, skapte den på ny vanskeligheter for
de latinske representantene og forhindra Bakunin fra å
delta, siden han verken våga å krysse tysk eller fransk
territorium.

Haag-kongressen fant sted i september, 1872. Marx

deltok ikke bare i egen person, men gjorde sitt ytterste for
å fylle samlingen med sine tilhengere, ja, som G. D. H.
Cole har påpekt, representerte minst fem av delegatene
som utgjorde den marxistiske majoriteten ”ikke-
eksisterende eller så godt som ikke-eksisterende
bevegelser.” Allikevel stod han overfor en formidabel
opposisjon, ikke bare fra de sveitsiske og spanske

276
bakuninistene og de hollandske og belgiske frihetlige
sosialistene, men også fra de britiske
fagforeningsaktivistene, som samtidig som de ikke støtta
Bakunin i noe som helst annet, var uroa over den
overdrevne tendensen til sentralisering innen Den første
internasjonale og gikk med på at generalrådets myndighet
burde bli tøyla. Ja, Marx’ seier ville ha vært høyst
tvilsom dersom de italienske seksjonene av Den første
internasjonale, som trådte sammen i Rimini en kort stund
i forveien, ikke hadde bestemt seg for å boikotte
kongressen og umiddelbart avbryte relasjonene til
generalrådet. Dette etterlot Marx med rundt førti
tilhengere, inkludert de franske blanquistiske
flyktningene, mot mindre enn tretti motstandere av ulike
slag.

Kongressen blei innleda med det som nå hadde blitt en

rutineavstemning i favør av politisk agering fra
arbeidernes side, og med å stemme ned et bakuninistisk
forslag om å omdanne generalrådet til et
korrespondansebyrå. Den nedsatte deretter en komité for
å undersøke Marx’ påstander om at den bakuninistiske
alliansen fremdeles var aktiv i all hemmelighet. Det var
på dette punktet at Marx forbløffa endog sine egne
tilhengere ved å legge fram et sensasjonelt forslag om at
generalrådet burde flyttes fra London til New York, der
det ville være på trygg avstand fra bakuninistene og
blanquistene, som han i beste fall anså som farlige
allierte. Forslaget blei vedtatt – hovedsakelig fordi
277
bakuninistene, som ikke lenger var interessert i
generalrådet, avstod fra å stemme, ja, det skulle vise seg
at Marx hadde drept Den første internasjonale med sikte
på å holde den ute av andres hender, for i New York
vansmektes generalrådet og døde raskt som følge av rein
inaktivitet.

De mest skandaløse prosedyrene under Haag-kongressen

blei etterlatt til sluttfasen. Marx hadde overfor
undersøkelseskomiteen ikke bare lagt fram bevis som
blei samla inn av hans svigersønn, Paul Lafargue,
vedrørende alliansens vedvarende virksomhet i Spania
under Bakunins instruksjoner, men også Nechayevs brev
til Lyubavin vedrørende oversettelsen av Das Kapital.
Komiteen la fram en vag rapport vedrørende spørsmålet
om alliansen, som den ikke kunne bevise at fremdeles
eksisterte, men fant at ”Bakunin hadde anvendt
bedragerske metoder med det formål å tilegne seg hele
eller en del av en annen manns rikdom – som utgjør
bedrageri – og at han videre, med sikte på å unngå å
oppfylle sine forpliktelser, sjøl eller gjennom sine agenter
hadde tydd til trusler.” Til slutt anbefalte den
utvisningen, ikke bare av Bakunin, men også av hans
sveitsiske tilhengere, James Guillaume og Adhemar
Schwitzguébel, do to sistnevnte på det grunnlaget at de
fremdeles tilhørte alliansen, hvis vedvarende eksistens
den allerede hadde erklært seg som ute av stand til å
bevise. Forvirringen innen rapporten uroa ikke den
marxistiske majoriteten. De stemte med stor tyngde for å
278
utvise Bakunin og Guillaume, mens Schwitzguébel så
vidt slapp unna. Med dette uverdige vedtaket endte
kongressen, og Den første internasjonale trådte aldri
sammen igjen i sin helhet.

I hvilken grad alliansen faktisk fortsatte å eksistere er like

vanskelig å slå fast nå som det var for Haag-kongressens
undersøkelseskomité. Som vi skal se synes en spansk
Allianse for sosialdemokrati å ha blitt danna i 1869 eller
1870, mens så seint som i 1877 fant et av alliansens
møter sted i Jura, der Kropotkin, Malatesta og Paul
Brousse deltok. Siden organisasjonen knapt nok ville ha
blitt lagt på is og deretter starta opp på ny, synes det ikke
trolig at Bakunin faktisk opprettholdt en hemmelig
organisasjon bestående av nære tilhengere etter at den
åpne alliansen hadde blitt oppløst. Like fullt blei ikke
eksistensen av en slik forsamling bevist på Haag-
kongressen, og utvisningen av Bakunin var basert på rein
gjetning. Når det gjaldt spørsmålet om Das Kapital,
representerer kongressens beslutning på dette punktet et
usedvanlig innslag av borgerlig moralitet i en
organisasjon som i all åpenhet opponerte mot eiendom i
alle dens former, og siden komiteen ikke en gang
forsøkte å slå fast at Bakunin var klar over Nechayevs
brev, fordømte de ham dessuten for den hyppige
småforseelsen hos forfattere – det å dra fordel av verker
som de ikke fullender.

279
På Haag-kongressens tid befant Bakunin seg i Zürich, der
han forsøkte å vinne støtte blant de russiske flyktningene
i rivalisering mot den populistiske lederen, Peter Lavrov.
De spanske delegatene fra Haag og ei gruppe italienere
fra Rimini slutta seg til ham der, og etter noen få dager
med diskusjon dro de alle sammen til Saint-Imier i Jura,
der de i samspill med sveitsiske og franske delegater
avholdt en kongress for det som var igjen av Den første
internasjonales anarkister. Beslutningene som man kom
fram til på Haag-kongressen blei tilbakevist, og et fritt
forbund av føderasjoner innen Den første internasjonale
blei proklamert.

Bakunin hadde ingen direkte forbindelse til den anti-

autoritære internasjonale som stamma fra dette møtet. Ja,
fra 1872 av snevra hans aktivitet seg inn i tråd med at
hans helse raskt blei forverra. Han opprettholdt en viss
interesse for aktivitetene til de russiske revolusjonære i
eksil, og etter å ha slått seg ned i Ticino i 1873 reetablerte
han sine bånd til den italienske bevegelsen og spesielt til
Carlo Cafiero, en velstående ung aristokrat som nylig
hadde gitt avkall på sin rikdom i favør av revolusjonens
sak. Der var så visst tider da Bakunins gamle ild blussa
opp i nag eller entusiasme, men generelt sett var hans syn
på sitt eget liv og på verden pessimistisk. Han så enorme
vanskeligheter for den revolusjonære bevegelsen som et
resultat av Pariserkommunens nederlag og Prøysens
vekst, og han følte seg for gammel og for sjuk til å
imøtegå dem. Dessuten hadde Marx’ bakvaskelser såra
280
ham dypt, og der er ingen som helst tvil om
oppriktigheten i hans ord til Journal de Genève den 26.
september, 1873, der han protesterte mot de ”marxistiske
falskneriene” og kunngjorde at han sjøl ville trekke seg
tilbake fra det revolusjonære liv.

”La andre og yngre menn ta opp arbeidet. For min egen del føler jeg
verken styrken eller kanskje den sjøltilliten som er påkrevd for å
fortsette med å rulle Sisyphos’ stein opp mot reaksjonens
triumferende krefter… Heretter skal jeg ikke være til bry for noen,
og jeg ber til gjengjeld om å få være i fred.”

Men i myten kunne ikke Sisyphos forlate sin stein, og i

livet kunne ikke Bakunin forlate sin fortid. Den
revolusjonære saken satt fremdeles fast i ham, men uten
glorie – ja, tvert i mot kun tilføyd skam og bitterhet.
Mens den unge anarkistiske bevegelsen begynte å vokse
seg sterk på en viss avstand fra hans overoppsyn, blei han
sjøl involvert i bitre finansielle tvister vedrørende hans
uansvarlige vanskjøtsel av den formuen som Carlo
Cafiero hadde betrodd til ham med sikte på den
revolusjonære saken. Krangelen vedrørende villaen i
Ticino som han kjøpte med disse pengene for å ha et ly i
sin alderdom og et sentrum for italienske konspiratører,
forårsaka et nesten fullstendig brudd med hans sveitsiske
og italienske tilhengere. Den leda ham også, i håp om å
lindre sin dårlige samvittighet, til å slutte seg til den
anarkistiske oppstanden i Bologna i august, 1874. På sin

281
vei inn i Italia skreiv han et avskjedsbrev fra Splügen-
passet til sine dømmesjuke venner, som fordømte ham
for hans svakhet. ”Og nå, mine venner,” avrunda han,
”gjenstår det bare for meg å dø.”

Men endog glorien ved å dø på idealistisk vis blei nekta

ham. Bologna-reisningen slo ikke feil, nei, den begynte
aldri. De omfattende planene for å storme byens porter
og barrikadere gatene mislyktes, de få opprørerne som
nådde samlingspunktene utafor byen fordufta i frykt for
det årvåkne politiet, og inne i byen venta Bakunin
forgjeves på å ta del i anslaget mot arsenalet. Hans
venner talte ham bort fra sjølmord, og etter å ha barbert
vekk hans lange skjegg, forkledde de ham som en
aldrende prest og sendte ham av gårde med en eggekurv i
handa til Verona, hvorfra han til sjuende og sist nådde
Sveits.

Det var det siste og høyst fruktesløse eventyret til den

barrikadenes veteran. Etter ytterligere to år med fysisk
forfall og sviktende vennskap døde Bakunin den 1. juli,
1876, på sjukehuset i Bern. Mennene som samla seg
rundt grava hans, Reclus og Guillaume, Schwitzguébel
og Zhukovsky, var allerede i ferd med å gjøre den
anarkistiske bevegelsen – hans siste og eneste vellykka
skapelse – om til et nettverk som innen et tiår ville ha
spredd seg over hele verden og ville bringe skrekk inn i
sinnene til herskere som ville ha kunnet fryda det
sjenerøse og gotiske sinnet til Mikhail Bakunin, den mest

282
dramatiske og kanskje den største av de forgagne
uroksene fra den politiske fortida, de romantiske
revolusjonære.

Kapittel VII

Utforskeren
UTPÅ vårparten 1872, da Bakunin befant seg i Locarno
og slikka såra etter ydmykelsen i forbindelse med sine
mislykka framstøt i Lyon, reiste en annen vonbroten
aristokrat omkring i Sveits. Han var en ung, men
distingvert geograf med vagt liberale tilbøyeligheter, ja,
han var også en arvelig fyrste og hans navn var Peter

283
Kropotkin. Kropotkin tilbrakte mye av sitt besøk blant de
russiske flyktningene i Zürich og Genève, der han lytta til
argumentene fra de ulike revolusjonære sektene. Deretter
dro han for en kort periode inn i Jura, der han møtte
James Guillaume og slutta seg til den ennå usplitta første
internasjonale som en tilhenger av den bakuninistiske
fraksjonen. Det var allikevel slik at sjøl om han befant
seg ikke så langt unna Locarno, møtte Kropotkin ikke
Bakunin. Grunnene til denne utelatelsen er obskure, men
det synes som om det hele skyldtes Bakunin, da han
svært gjerne ville ha kunnet frykta fra denne ukjente
russeren nok en erfaring lik den han nylig hadde opplevd
med Nechayev. Sommeren samme år reiste Kropotkin
tilbake til Russland. Han returnerte til Sveits i 1877, som
en erfaren revolusjonær propagandist som hadde sona sin
straff i Peter-og-Paul-festningen og hadde blitt en helt
som følge av sin sensasjonelle rømning. Innen denne tid
var Bakunin død, og Kropotkin tok raskt hans plass som
den ledende eksponenten for anarkismen.

Det er noe passende ved det faktum at Bakunin og

Kropotkin aldri møttes, for til tross for deres åpenbart
like bakgrunn og oppfatninger var de svært ulike når det
gjelder karakter og oppnåelser. Kropotkin trodde hele
livet på revolusjonens uunngåelighet og ønskverdighet,
men allikevel var han aldri en praktiserende revolusjonær
i samme forstand som Bakunin. Han kjempa ikke på en
eneste barrikade, han foretrakk det åpne
diskusjonsforumet framfor konspirasjonens romantiske
284
mørke, og sjøl om han ville kunne gå god for
nødvendigheten av vold, opponerte han
temperamentsmessig mot bruk av vold. Den destruktive
visjonen prega av blod og ild som på så glødende vis
opplyste Bakunins tanker, tiltrakk ham ikke, nei, det var
anarkismens positive, konstruktive aspekt,
krystallvisjonen om et tilbakevunnet jordisk paradis, som
appellerte til ham, og til dens utarbeiding brakte han en
vitenskapelig trening og en ukuelig optimisme.

I kontrast til Bakunins bohemske energi viste Kropotkin

en usedvanlig mildhet hva karakter og ståsted angår.
Ingen har noensinne tenkt på å beskrive Bakunin som en
helgen, men de som kjente Kropotkin har ofte omtalt
ham som en helgenaktig skikkelse, på linje med det som i
vår tid har vært reservert for menn som Gandhi og
Schweitzer. ”Personlig var Kropotkin elskverdig på
grensa til det helgenaktige,” skreiv Bernard Shaw en
gang til meg, ”og med sitt rødlige fullskjegg og
elskverdige uttrykksformer ville han ha kunnet vært en
gjeter fra eventyrfjellene.” Så varierte forfattere som
Oscar Wilde, Ford Madox Ford og Herbert Read har gitt
liknende beskrivelser av Kropotkin.

Til sin sekulære helgenaktige karakter tilføyde han en

evne til original tenkning som gjorde ham respektert over
hele den vestlige verden som vitenskapsmann og
sosialfilosof, og samtidig som han, i likhet med Bakunin,
levde de beste tiåra av sitt liv i eksil, var det en ærverdig

285
snarere enn en nedrig forvisning. I engelskmennenes
øyne, folk som var hans velvillige verter i mer enn tretti
år, representerte han alt som var godt i den russiske
striden for frihet fra tsaristisk autokrati, og i den grad
anarkismen kom til å bli betrakta som en seriøs og
idealistisk teori om samfunnsforandring snarere enn som
et credo for klassekrig og vilkårlig ødeleggelse, var
Kropotkin hovedsakelig ansvarlig for endringen.

Det var allikevel slik at sjøl om Bakunin og Kropotkin

var så forskjellige hva karakter angår og representerte så
ulike aspekter ved anarkismen, var forskjellene mellom
dem ikke fundamentale. Tilintetgjøringen av den
urettferdige verdenen bestående av ulikhet og
regjeringsmakt var implisitt i begges holdninger, og det
samme gjaldt visjonen om en ny, fredelig og brorskapelig
verden som stiger fram som en fugl føniks fra asken etter
den gamle. Forskjellene dreide seg om ulike
vektlegginger, diktert vel så mye av historiske
omstendigheter som av personlighet. Bakunin var en
mann av det tidlige nittende århundre, en konspiratorisk
romantiker influert av carbonariske tradisjoner og av tysk
idealistisk filosofi, og uansett hvor sterkt han ville kunne
legge vekt på å erklære seg som en materialist og forsøke
å tilpasse sine ideer til den vitenskapelige
framtidsoptimismen i den darwinske tidsalder, var det
like fullt en halvt mystisk visjon om frelse gjennom
destruksjon fra de hegelianske 1840-åra som dominerte
hans utvikling fra å være en revolusjonær nasjonalist til å
286
bli en anarkistisk internasjonalist. Kropotkin var på den
annen side født inn i midten av det nittende århundre og
absorberte dets mangesidige evolusjonisme inn i sjølve
sin tenknings byggverk, slik at for ham var begrepet om
revolusjon som en naturlig prosess uunngåelig mer
tiltalende enn den bakuninistiske forestillingen om
revolusjon som apokalypse.

De to mennenes visjoner, som vi således må betrakte som

komplementære snarere enn som motsetningsfylte,
avspeiler endringen i historiske omstendigheter fra
Bakunins siste fase, da den anarkistiske bevegelsen
nettopp kom ut av gråsonen prega av hemmelige
samfunn og ørsmå oppstander, til Kropotkins dager, da
den spredde seg til nesten hvert eneste land i Den gamle
og Den nye verden og for en stund blei den mest
innflytelsesrike bevegelsen i den latinske verden.
Kropotkin spilte en nevneverdig rolle i den ekspansjonen,
men det var en annerledes rolle enn Bakunins. Til
forskjell fra Bakunin hadde han ingen som helst
lidenskap for å skape organisasjoner, og andre anarkister
på hans tid, slik som Errico Malatesta og Fernand
Pelloutier, var langt mer aktive når det gjaldt å mobilisere
massetilhengere og skape en anarkistisk elite bestående
av dedikerte militante og propagandister. Kropotkin var
viktigst, endog for den frihetlige saken, som en
personlighet og en forfatter, ja, alt som var edelt, alt som
var ”søtt og lyst” innen anarkismen syntes å bli projisert i
hans karakters opplagte godhet, mens han i sin skrivning
287
definerte idealet og relaterte det til sin tidsalders
vitenskapelige kunnskap med en enkel klarhet som endog
overgikk Godwin. En slik edelhet og en slik enkelhet
hadde, om ikke sine feil og mangler, så i det minste sine
begrensninger når Kropotkin kom til å se på den virkelige
verden gjennom sine briller prega av universell
velgjørenhet, ja, Bakunins innsikter, sjøl når de ikke var
basert på god vitenskapelig resonnering, var ofte mer
skarpsindig realistiske enn Kropotkins optimistiske
rasjonaliseringer.

Kropotkin blei født i løpet av 1840-åra, da menn fra den

forutgående generasjonen – Herzen, Turgenjev og
Bakunin – allerede opplevde den beruselsen ved vestlige
ideer som til slutt løsreiv dem fra deres hjemland. I
herregården i Moskva og i det store landstedshuset i
Kaluga der han tilbrakte sin barndom fantes der kun små
dråper av den turbulensen som forstyrra sinnene. Hans
familie var rik og mektig, og dessuten eldgammel, ja,
hans forfedre hadde vært fyrster av Smolensk og hevda å
stamme fra det eldgamle kongehuset til Rurik som herska
over Muscovy før romanovene. Hans far var en
pensjonert general, en militær hustyrann etter den
regjerende tsar Nicholas I sitt hjerte.

I lys av Alexander Kropotkins karakter var det kanskje

heldig at han neglisjerte sine barn og for det meste
overlot dem til hustjenernes og seinere til en rad av
læreres oppmerksomhet. Det var på bakgrunn av sin

288
kontakt med de livegne i barndommen, livegne som led
på samme måte som han sjøl under det lunefulle tyranniet
til hans foreldre, at Kropotkin, i likhet med Turgenjev før
ham, først oppfatta en felles menneskelighet hos de rike
og de fattige, og lærte, som han sjøl bemerka, ”hvilke
skatter av godhet som er å finne i hjertene til de russiske
bøndene.” En fransk lærer som hadde tjenestegjort i
Napoleons store hær introduserte ham for den galliske
oppfatningen av likhet, og en russisk lærer – en av de
omvandrende studentene som dukker opp så ofte i
russiske attenhundretallsromaner – skaffa ham bøker som
ga næring til hans stadig åpnere sinn, slik som Gogols
fortellinger, Pusjkin og Nekrasovs dikt, og
Chernyshevksys radikale journalistikk. Det var under
innflyelsen fra sin lærer, N. P. Smirnov, at Kropotkin
først ga seg i kast med skrivning, ved at han i
tolvårsalderen redigerte et håndskrevet litterært
tilbakeblikk som han og hans bror Alexander var de
eneste bidragsyterne til.

I mellomtida var Kropotkin, som sønn av en høytstående

offiser, forventa å gjøre karriere i tjeneste for keiseren.
Som barn tiltrakk han seg tilfeldigvis oppmerksomheten
til Nicholas I ved en mottakelse som blei gitt av Moskva-
adelen til den besøkende tsaren. Nicholas beordra at
gutten skulle innrulleres i pagekorpset, den mest
eksklusive militære skolen i det tsaristiske Russland,
hvorfra man valgte ut studenter som skulle være den
imperiale familiens personlige tjenere. Kropotkin blei
289
skolens mest briljante student, og til sjuende og sist
sersjant for korpset, som betydde at han i et års tid var
den personlige pagen til den nye tsaren Alexander II.
Med en slik posisjon syntes hans framtid å være sikra, ja,
han kunne forvente å bli en ung general, og innen han
nådde 30-40-årsalderen kunne han forvente å bli
guvernør for en provins.

Det var imidlertid slik at da han forlot korpset i 1862

hadde Kropotkins ideer gjennomgått en serie endringer
som gjorde det umulig for ham å akseptere den karrieren
som hans lærere og foreldre forventa av ham. Hans
holdning overfor hoffet og tsaren hadde alltid vært
ambivalent. Overflatisk sett var han fascinert av
elegansen og forfinelsen ved den settingen som han
bevega seg i som page. ”Det å være en aktør innen
hoffseremonier,” kommenterte han lenge etterpå, ”i
nærvær av de viktigste personlighetene, tilbydde noe mer
enn å tilfredsstille den blotte nysgjerrigheten til en gutt på
min alder.” På den annen side var der en iboende
puritanisme i Kropotkins karakter som fikk ham til å vike
tilbake fra hofflivets utsvevelser, samtidig som han følte
avsky overfor makt- og posisjonsintrigene som han var
vitne til fra sin posisjon så nære keiseren. Hans holdning
overfor tsaren var like delt. For å ha befridd de livegne i
1861 betrakta han Alexander som en helt, og han beundra
ham også for hans hengivenhet overfor hans
embetsplikter, men samtidig var han skuffa over den
bakstreverske tendensen som blei åpenbar innen hans
290
politikk en kort stund etter frigjøringen av bøndene og
som skulle komme til å ende med den brutale
undertrykkelsen av den polske reisningen i 1863.

Dessuten var der to sterke positive innflytelseskilder som

trakk Kropotkin bort fra enhver tanke på en offisiell
karriere. Hans liberale instinkter hadde modna, delvis
gjennom hans introduksjon til Herzens første tidsskrift,
Polarstjerna, og delvis i motstand mot det smålige
tyranniet til offiserene innen pagekorpset. Samtidig var
hans interesse for vitenskapene i ferd med å utvikle seg
til en ekte lidenskap.

Det var privilegiet til medlemmer av pagekorpset å velge

sine egne regimenter, ja, man ville finne kommisjoner til
dem uavhengig av hvorvidt der var ledige stillinger eller
ei. Flesteparten av guttene valgte garden, men Kropotkin
bestemte seg for at han ønska tre ting mer enn ære og
prestisje: Å unnslippe fra den giftige atmosfæren i St.
Petersburg, å følge opp sine vitenskapelige studier, og å
spille sin rolle i de store reformene som han fremdeles
håpa ville følge med frigjøringen av de livegne. Han kom
til den konklusjon at den ene plassen som kunne gi ham
alle disse tingene, var Sibir. De østlige regionene som
hadde blitt annektert av Bakunins fetter, Muraviev-
Amurski, var fremdeles langt på vei uutforska, og
tilbydde rikelig med muligheter for en vitenskapslærling.

”Dessuten tenkte jeg at der i Sibir er et enormt felt for tillempingen

av de store reformene som har blitt gjennomført eller som er i vente,

291
ja, arbeiderne må være fåtallige der, og jeg skal finne et handlingsfelt
etter min smak.”

Han anmoda følgelig om en kommisjon i det nye og

forakta kosakkrytterregimentet ved Amur. Autoritetene
blei overraska, og hans familie var indignert, men hellet i
form av å tiltrekke seg storhertug Mikhails
oppmerksomhet gjennom sin sterke innsats for å stanse
en brann som trua pagekorpset rekrutterte denne mannen
over på hans side og satte ham i stand til å overvinne
motstanden mot hans valg. ”Dra – man kan være til nytte
hvor som helst,” sa Alexander II til ham, ja, det var det
siste Kropotkin noensinne så til denne tragiske
monarken, som allerede hadde starta på den fatale veien
mot reaksjon som ville føre til hans død i regi av Folkets
vilje i 1881.

I Sibir fant Kropotkin atmosfæren langt mer håpefull enn

i St. Petersburg. Reform blei fremdeles tatt seriøst der, og
generalguvernøren, Korsakov, som hadde ignorert
Bakunins rømningsforberedelser, ønska Kropotkin
velkommen med den bemerkning at han likte svært godt
å ha menn med liberale meninger rundt seg. Han
utnevnte ham til aide-de-camp for guvernøren av
Transbaikalia, general Kukel, og Kukel ga ham i sin tur
oppgava med å undersøke straffesystemet i Sibir.
Kropotkin gikk løs på denne oppgava med energi og
entusiasme, ja, han bivåna lenkegjengene bestående av

292
straffedømte som trampa over steppene og inspiserte de
råtnende skura der de sov på sine lange marsjer fra det
europeiske Russland; han besøkte straffarbeidsfengslene,
som ”alle sammen svarte helt bokstavelig til Dostojevskis
velkjente beskrivelse i hans Begravd levende,” og
gullgruvene, der de straffedømte arbeida i iskaldt vann
opp til midjen og, frykteligst av alt, saltgruvene der de
polske opprørerne døde av tuberkulose og skjørbuk.

Mer enn noe annet som han hadde opplevd tidligere

vekka disse inspeksjonene i Kropotkin en gru for
virkningene av autokratisk regjeringsmakt, men han håpa
fremdeles at reformbølgen virkelig hadde satt inn, og
fortsatte sitt arbeid med fengselsrapporten og med andre
prosjekter av liknende slag. Men han blei desillusjonert
da han innen kort tid innså hvordan likegyldighet i St.
Petersburg og korrupsjon i Sibir konspirerte for å
frustrere hans anstrengelser. Samtidig var han allikevel
imponert over det han så av suksessen til kooperativ
kolonisering i regi av doukhoborene og andre grupper
bestående av bondeeksiler i Sibir.

”Jeg begynte [sier han] å fatte forskjellen mellom å agere ut i fra

prinsippet om kommando og disiplin og å agere ut i fra prinsippet
om felles forståelse… Sjøl om jeg den gang ikke formulerte mine
observasjoner ut i fra partistrider, vil jeg nå kunne si at jeg i Sibir
mista enhver tiltro til statlig disiplin som jeg hadde avholdt tidligere,
ja, jeg var forberedt på å bli en anarkist.”

293
Flere år skulle imidlertid gå før Kropotkins latente
anarkisme åpenbarte seg. Etter hvert som han blei stadig
mer fortvilet vedrørende mulighetene for å oppnå
reformer, vendte han først blikket mot vitenskap og
ønska sjansen til å foreta en serie utforskningsreiser
velkommen, der han ville reise gjennom det østlige Sibir
og grenseregionene til Mandsjuria. Her fant han, i
selskap med kosakksoldater og innfødte jegere, et enkelt,
ukorrumpert liv hvis sjarme utvilsomt influerte dyrkingen
av det primitive som går som en rød tråd gjennom hans
seinere livs skrifter. Han gikk vanligvis ubevæpna, ved å
sette sin lit til enkle folks naturlige fredelige sinnelag, og
han var aldri i fare for menneskelig fiendtlighet, ja, han
reiste også uten omfattende utstyr, og lærte raskt hvor lite
man trenger i livet ”utafor den konvensjonelle
sivilisasjonens fortrylla krets.”

Det er den femti tusen engelske mil lange reisa i Den

fjerne Østen som Kropotkin gjennomførte i løpet av sin
tjeneste i Sibir at hans renommé som geograf for det
meste er basert på. Professor Avakumovic og jeg har
allerede beskrevet reisene som sådan.1 Her er det
tilstrekkelig å si at ved siden av å utforske store områder
av det sibirske høylandet som inntil da ikke hadde blitt
gjennomreist av siviliserte reisende, utarbeida Kropotkin
også – på grunnlaget av sine observasjoner – en teori om
strukturen til de østasiatiske fjellkjedene og platåene som
revolusjonerte geografers forestillinger om eurasisk
orografi. Han ytte også betydelige bidrag til vår kunnskap
294
om istida og om den store uttørkningen av Øst-Asia som
førte til de vestlige vandringene til steppenes folk og,
som en kjedereaksjon, til de barbariske invasjonene av
Europa og det samme fra oldtidas kongedømmer i Østen.
Blant geografer blir Kropotkin fremdeles huska som en
vitenskapsmann som bidro mye til vår kunnskap om
jordas struktur og dens historie.

Men i likhet med alt annet som skjedde med ham på

denne tida, brakte Kropotkins utforskninger, ved å gi
ham lange perioder med tenkning i ensomhet, ham
nærmere det punktet der han ville ofre endog sitt
vitenskapelige arbeid til fordel for det som syntes å være
en høyere sak. Mange innflytelseskilder hadde styrka
hans tendens til sosialt opprør siden han nådde Sibir. Han
hadde hatt kontakt med de beste av de politiske eksilene,
og hadde spesielt blitt influert av poeten M. L.
Mikhailov, som blei sendt til Sibir i 1861 på grunn av
sine populistiske skrifter og døde der av tæring i 1865.
Det var Mikhailov som introduserte Kropotkin for
anarkistiske ideer ved å oppmuntre ham til å lese
Proudhon, ja, ved å studere poetens kommenterte
eksemplar av Økonomiske motsetninger, som han kjøpte
etter Mikhailovs død, begynte Kropotkin sjøl å betrakte
seg som en sosialist. Han hadde tatt det første steget på
veien mot Jura-fjellene.

I 1866 fant en hendelse sted som krystalliserte hele

Kropotkins halvveis formulerte indignasjon overfor det

295
autokratiet som han fremdeles tjente. Et opprør brøt ut
blant de polske eksilene som var i ferd med å anlegge en
vei rundt Baikalsjøen; de avvæpna sine vakter og la i vei
sørover med den virkelighetsfjerne planen om å krysse
fjellene inn i Mongolia og til sjuende og sist nå den
kinesiske kysten, der de håpa å finne transport til Vest-
Europa. De blei snappa opp av kosakkene, og fem av
dem blei til sjuende og sist henretta. I avsky trakk
Kropotkin og hans bror Alexander seg fra den tsaristiske
hæren. De returnerte til St. Petersburg, der Peter lot seg
innrullere som student ved universitetet, og siden hans far
nekta å sende ham noen som helst penger, tjente han
tilstrekkelig på tilfeldig sekretærarbeid for Det russiske
geografiske selskap til å leve på den spartanske måten
som han hadde lært seg å sette pris på i løpet av sine
utforskninger. En venn som kjente ham i denne perioden
beskriver ham som etablert i ”en enkel arbeiderbolig, et
rom der fire mennesker knapt nok kunne finne plass…
utrusta med en bord av hvitt tre, en lenestol og et stort
skrivebord der han utforma kartbladene over elvene og
fjellene på våre sibirske stepper.”

I flere år opptok Kropotkins akademiske studier og

geografiske oppgaver mesteparten av hans
oppmerksomhet, men skyldfølelse over de fattiges kår
gnagde på hans samvittighet, inntil i 1871 da han, mens
han undersøkte isbreavleiringene i Finland, mottok et
telegram som inviterte ham til å begynne som sekretær
for Det russiske geografiske selskap. Det var den slags
296
mulighet som han kun noen få måneder tidligere ville ha
akseptert gladelig. Nå følte han at tilbudet tvang ham til å
foreta et valg som han altfor lenge hadde nølt med å
forholde seg til. Til tross for all dens fjernere fordeler for
menneskeheten syntes vitenskapen nesten å være en
luksus på en tid da han var så bevisst på det påtrengende
behovet for å hjelpe sine medmennesker.

”Hvilken rett hadde jeg til disse høyere gledene når alt rundt meg
ikke var noe annet enn elendighet og kamp for en muggen brødbit,
ja, når det jeg nå enn skulle komme til å bruke for å sette meg i stand
til å leve i den verdenen prega av høyere følelser, nødvendigvis
måtte tas fra munnene til de som dyrker hveten og ikke hadde brød
nok til sine barn?”

Det er utbruddet man hører fra mang en skyldig

adelsmann tilhørende Kropotkins generasjon, og det fikk
ham til å bestemme seg for at hans plikt, i hvert fall inntil
videre, lå annetsteds enn i vitenskapelig forskning. Hans
brudd med vitenskapen var faktisk ikke så fullstendig
som det syntes å være på denne tida, men fra nå av kom
sosial idealisme til å være den dominerende faktoren i
hans liv, og vitenskapen skulle komme til å bli tjeneren
for hans revolusjonære mål snarere enn deres likeverdige.

I første omgang visste han ikke hvordan hans beslutning

ville lede ham til å agere. I utgangspunktet var han
bevega av en heller vag trang til å ”oppsøke folket,” slik
som så mange unge russere gjorde i løpet av 1870-åra, og
forsøke å utdanne dem som det første steget mot et bedre

297
liv. Allerede som ungdom i pagekorpset hadde han tatt
del i en plan for å skaffe til veie skoler bemanna av
frivillige lærere for de nylig frigjorte livegne, men hans
og hans venners anstrengelser hadde blitt satt en stopper
for gjennom den mistanken som de tsaristiske
autoritetene nærte overfor ethvert forsøk på å opplyse
folket. Nå innså han at noe så offentlig som stiftelsen av
en skole ganske enkelt ville framkalle undertrykking,
men han dro like fullt til familieeiendommen i Tambov, i
ekte populistisk ånd rede til å gjøre alt mulig ”uansett
hvor ubetydelig det måtte være, dersom det bare ville
bidra til å høyne bøndenes intellektuelle nivå og
velbefinnende.” På en mindre smertefull måte enn de
andre narodnikene som blei angrepet og endog overlevert
til politiet av landsbyboerne som de hadde dratt for å
hjelpe, fant han ut at tida for en tilnærming mellom de
russiske bøndene og intellektuelle ennå ikke hadde
kommet. Han bestemte seg derfor for å besøke Vest-
Europa, der han i en atmosfære prega av intellektuell
frihet ville kunne være i stand til å få orden på sine ideer
og se klarere den kursen han burde følge.

Det var naturlig at han først skulle dra til Sveits, som
hadde blitt et Mekka for radikale russere på samme måte
som feriestedene og byene fulle av spillebuler hadde
tiltrukket seg deres mer konvensjonelle landsmenn.
Kropotkin slo seg først ned i Zürich, der flere hundre
russere, både menn og kvinner, studerte ved universitetet
eller via seg til politikk i landflyktighet på Bakunins side
298
eller i sympati med hans populistiske rival, Peter Lavrov.
Alexander Kropotkin var en venn og tilhenger av Lavrov,
men dette påvirka ikke Peters intensjon om på
omhyggelig vis å ta i betraktning de mange sosialistiske
og revolusjonære trendene som han støtte på i løpet av de
spennende ukene spekka med diskusjoner blant russerne i
Zürich. Han møtte Bakunins disippel Michael Sazhin,
bedre kjent som Armand Ross, og han skaffa seg alle
bøkene om sosialisme som han kunne finne og alle
pamflettene og eksilavisene som blei publisert av Den
første internasjonales seksjoner over hele Europa. I løpet
av prosessen blei han overbevist om at blant arbeiderne i
Vest-Europa eksisterte der nettopp den bevisstheten om
deres egen identitet og deres egen makt som han håpa å
vekke blant bøndene i sitt eget land.

”Jo mer jeg leste, desto mer så jeg at jeg stod overfor en ny verden,
som var ukjent for meg, og totalt ukjent for de lærde mennene som
skaper sosiologiske teorier – en verden som jeg bare kunne kjenne til
ved å leve blant The Workingmen’s Association og ved å møte
arbeiderne i deres hverdagsliv.”

Han forlot Zürich og satte kursen mot Genève, et mer

aktivt sentrum for Den første internasjonale, og der blei
han klar over splittelsene som hadde oppstått innen
arbeidersammenslutningen. I fem uker hang han sammen
med marxistgruppa i Genève. Men de politiske
betraktningene som bevega Nicholas Utin, den ledende

299
russiske marxisten i Genève, irriterte ham snart, og han
søkte deretter opp Zhukovsky, som på denne tida var den
ledende bakuninisten i byen. Det var Zhukovsky som
sendte ham ut på den reisen til Jura som blei Kropotkins
vei til Damaskus.

Den første mannen han møtte i Jura, var James

Guillaume, som arbeida i sitt lille trykkeri i Neuchâtel, og
derfra dro han videre til Sonvillier, der han søkte opp
Schwitzguébel, og blei kjent med urmakerne i fjellene,
ved å snakke med dem i deres små familieverksteder når
bondehåndverkerne kom travende ned fra fjellene for å
diskutere den anarkistiske doktrinen som syntes å tilby
dem en sjanse til å etablere sosial rettferdighet samtidig
som de beholdt sin avholdte uavhengighet.

Det er vanskelig å se for seg en situasjon som var mer

troende til å appellere til Kropotkin. Entusiasmen som
prega Jura-landsbyene i løpet av de tidlige 1870-åra,
bekrefta alle forhåpningene som han hadde fått da han
leste Den første internasjonales pamfletter i Zürich. De
anarkistiske teoriene som han hørte blei lagt fram av
Guillaume og Schwitzguébel og diskutert på glødende vis
av urmakerne, ”appellerte sterkt til mitt sinn,” forteller
han oss,

”men de egalitære relasjonene som jeg fant i Jura-fjellene; den

uavhengige tenkningen og uttrykksmåten som jeg så utvikla seg hos
arbeiderne og deres ubegrensa hengivenhet overfor saken, appellerte
enda sterkere til mine følelser, og da jeg reiste fra fjellene, etter ei

300
ukes opphold hos urmakerne, var mine synspunkter på sosialismen
fastlagt; jeg var en anarkist.”

I sin hurtige og emosjonelle karakter hadde Kropotkins

erfaringer alle elementene av en omvendelse, ja, de fastla
mønsteret for hans tenkning for resten av hans liv.

Det var kun med store vanskeligheter at Guillaume

overtalte Kropotkin fra å bli værende i Sveits og sjøl ty til
håndverkerens liv. Hans plikt, minna Guillaume ham
strengt på, lå i Russland, og Kropotkin sa seg enig. Kort
tid etter sin tilbakekomst til St. Petersburg ga han seg i
kast med aktiv propaganda som et medlem av
Tsjaikovskij-kretsen, den mest hylla av 1870-åras
narodnik-grupper.

Tsjaikovskij-kretsen innehar en liten plass i anarkismens

historie bortsett fra som settingen der Kropotkin begynte
å utvikle sine ideer om handling og organisering. Dens
medlemmer hadde på denne tida ingen tanke på
terroristisk aktivitet eller på å konspirere for å styrte
tsaren med rå makt, nei, de satte seg fore å være
propagandister, å skrive og publisere pamfletter, å
importere illegal litteratur fra Vest-Europa, og å utføre
den store oppgava med å utdanne folket. Flesteparten av
dem var moderate konstitusjonalister med en
forkjærlighet for sosialdemokrati, mens Kropotkin var
den eneste anarkisten blant dem, og hans ideer hadde

301
liten innflytelse på kretsen i sin helhet. Ja, da en krangel
brøt ut mellom tilhengerne av Bakunin og tilhengerne av
Lavrov vedrørende kontrollen over det russiske
biblioteket i Zürich, tok Tsjaikovskij-kretsen parti med
lavrovistene.

Det var like fullt på denne tida at Kropotkin skreiv sitt

første anarkistiske essay. Dette var en pamflett med
tittelen Bør vi befatte oss med å undersøke idealene for et
framtidig samfunn? En hemmelig rapport fra det
tsaristiske politiet hevder at pamfletten faktisk blei
publisert, men intet trykt eksemplar eksisterer, og kun et
manuskript blei lagt fram da den blei referert til som
bevis i den berømte rettssaken mot de hundre og nittitre,
som markerte slutten på den russiske populismens
fredelige fase i 1878.

Det denne pamfletten viser, er at til tross for hans aktive

tilhørighet til ei gruppe som ikke delte hans holdning, var
Kropotkin allerede i ferd med å utarbeide den anarkismen
som han seinere skulle komme til å utbre. På enkelte
måter var hans holdning på denne tida nærmere både
Proudhon og Bakunin enn den blei i hans modne år.
Innflytelsen fra Proudhon framkommer i et forslag om at
arbeidssjekker bør innføres i stedet for penger, og i
anbefalingen om at forbruker- og konsumentkooperativer
bør stiftes endog under det tsaristiske systemet, i det
minste som en form for propaganda. Hans framlegg i
favør av besittelsen av jord og fabrikker i regi av

302
arbeidersammenslutninger synes imidlertid å være langt
nærmere Bakunins kollektivisme enn mutualisme, og der
er ennå ikke noe som helst spor etter den kommunistiske
formen for fordeling som seinere hen i særlig grad blei
forbundet med Kropotkins navn.

Samtidig opponerer han eksplisitt mot nechayevisme og

ideen om revolusjon ved hjelp av konspiratoriske midler.
Revolusjonære kan ikke utføre revolusjoner, hevder han,
de kan bare knytte sammen og veilede anstrengelsene
som har sitt opphav hos det misfornøyde folket sjøl. Han
avviser staten, hevder at kroppsarbeid bør betraktes som
en universell plikt, og lanserer et argument som er
karakteristisk for hans seinere år når han tar til orde for
en form for utdanning der intellektuell trening vil bli
kombinert med en håndverkslærlingperiode.

I to år tok Kropotkin del i Tsjaikovskij-kretsens

aktiviteter, ved å anvende sitt geografiske arbeid som et
dekke for den agitasjonen som han utførte, forkledd som
bonden Borodin, i arbeiderklassekvartalene i St.
Petersburg. I 1874 blei han arrestert og fengsla i Peter-
og-Paul-festningen. Etter to år brøt hans helse sammen,
og han blei overført til fengselsavdelingen ved
militærsjukehuset i St. Petersburg. Det var herfra – og
ikke fra festningen som det så ofte har blitt sagt – at han
foretok sin berømte rømning, beskrevet med stor livlighet
i hans Memoirs of a Revolutionist. I august, 1876 nådde
han England, og tidlig i det påfølgende året reiste han til

303
Sveits og tok opp igjen de forbindelsene som han hadde
knytta for mer enn fire år siden med medlemmene av
Jura-føderasjonen.

Denne gang blei han raskt akseptert i den anarkistiske

bevegelsens indre kretser, utvilsomt på bakgrunn av hans
aktiviteter i Russland. Han begynte å skrive for Jura-
føderasjonens Bulletin og for andre mer flyktningbaserte
blader, og i august, 1877 deltok han på det som svært
gjerne vil ha kunnet vært den hemmelige alliansens siste
møte, og blei valgt som sekretær for et internasjonalt
korrespondansebyrå som den var formoda å skulle
etablere i Sveits. Seinere samme år reiste han som
delegat for de russiske émigré-gruppene til den siste
kongressen for Saint-Imier-internasjonalen i Verviers i
Belgia, og deretter fortsatte han til den internasjonale
sosialistkongressen i Ghent med det fåfengte håpet om å
gjenforene sosialistbevegelsen. Men han flykta på et
tidlig tidspunkt, under det inntrykket at det belgiske
politiet hadde til hensikt å arrestere ham, og vendte
tilbake til England, der han for en stund nøyde seg med å
studere i British Museum. Det var nå at han begynte å
utvikle en forestilling om anarkismen som en
moralfilosofi snarere enn som et blott program for
samfunnsforandring.

”Jeg begynte gradvis å innse at anarkismen representerer noe mer

enn en rein handlingsmåte og en rein forestilling om et fritt samfunn,
ja, at den er del av en natur- og sosialfilosofi som må utvikles på en
helt annerledes måte enn de metafysiske eller dialektiske metodene

304
som har blitt anvendt innen vitenskaper som tar for seg mennesker.
Jeg så at den må behandles med de samme metodene som
naturvitenskapene… på det solide grunnlaget av induksjon anvendt
på menneskelige institusjoner.”

Slike spekulasjoner måtte imidlertid vente, for Kropotkin

følte trangen til agitatorisk aktivitet altfor sterkt til å slå
seg ned med den slags frihetlig lærdom som dominerte
hans seinere år, og før 1877 var omme hadde han forlatt
lesesalen i British Museum for å samarbeide med Andrea
Costa og Jules Guesde i stiftelsen av de små gruppene
som kom til å danne kjerna i en anarkistisk bevegelse i
Paris. I april blei Costa arrestert, og Kropotkin flykta til
Sveits der han, bortsett fra korte turer til utlandet, forblei
værende fram til 1880.

Nå begynte hans mest aktive periode som agitator og

utgiver. Da han kom tilbake til Jura, blei han skuffa over
at den entusiasmen blant Jura-urmakerne som hadde
inspirert ham så mye i 1872 nesten hadde tatt slutt, ja,
Guillaume hadde trukket seg tilbake til en inaktivitet som
skulle komme til å vare i tjue år, Jura-føderasjonen var i
ferd med å svinne hen, og dens Bulletin, som lenge var
den reine bakuninismens halvoffisielle organ, hadde
opphørt å utkomme. I Genève hadde anarkistisk aktivitet
på den annen side blomstra opp igjen, langt på vei
gjennom nærværet av et antall energiske russiske og
franske eksiler, og med en av de sistnevnte, den unge

305
doktoren Paul Brousse, samarbeida Kropotkin om å
redigere L’Avant-garde, som hovedsakelig blei trykt for å
smugles over grensa i håp om å fostre anarkismens vekst
i Frankrike.

Mot slutten av 1878 blei L’Avant-garde knebla av de

sveitsiske autoritetene og Brousse blei fengsla; for å fylle
tomrommet etter at avisa forsvant grunnla Kropotkin nå
Le Révolté, som skulle komme til å bli den mest
innflytelsesrike anarkistiske avisa siden Proudhons Le
Peuple forsvant i 1850. Til å begynne med stod han for
nesten all skrivningen sjøl, ved siden av å tilbringe en
stor del av sin tid med forelesningsturneer i et forsøk på å
reaktivere Den første internasjonale i de små byene rundt
Leman-sjøen og i Jura. Han var i ferd med å bli bevisst
på – trolig under innflytelse fra de italienske anarkistene
som allerede var i ferd med å utbre teorien om ”dådens
propaganda” – at tida var inne for at den anarkistiske
bevegelsen bevega seg hinsides teoretisk diskusjon.

”Hva kan gjøres i praksis? [skreiv han til sin venn Paul Robin].
Uheldigvis har internasjonalen fram til nå, og er fremdeles, i særlig
grad kun en studiesammenslutning. Den har intet praktisk
aktivitetsfelt. Hvor kan man finne dette?”

En søken etter praktiske felter for aktivitet dominerte

hans arbeid for Le Révolté, som han forsøkte å gjøre
”moderat i tone, men revolusjonær i substans,” og der
han satte seg fore å drøfte på en enkel måte de historiske
306
og økonomiske spørsmåla som han følte burde
interessere de mer intelligente arbeiderne. Han skreiv på
en livlig journalistisk måte som var klar, men like fullt
uten det minste spor av nedlatenhet, og vigøren i Le
Révolté, sammenlikna med de kjedelige bladene som så
langt hadde blitt publisert av anarkistene, gjorde den
raskt populær blant de radikalt orienterte arbeiderne ikke
bare i Sveits, men også i det sørlige Frankrike, der den
bidro til å revitalisere anarkismen, som hadde
vansmektes siden Bakunins Lyon-revolt slo feil i 1870.

Kropotkin fortsatte som redaktør av Le Révolté inntil han,

etter å ha deltatt på den internasjonale anarkistkongressen
i London i juli, 1881, blei utvist fra Sveits på grunn av
det presset som blei utøvd av den russiske ambassadøren,
og slo seg ned i den lille franske byen Thonon langs
Leman-sjøens sørlige bredd. Endog der fortsatte han å
skrive regelmessig for avisa.

Kropotkins tidlige artikler i Le Révolté befatta seg for det

meste med samtidsstridsspørsmål, behandla med en
optimisme som i hver eneste streik eller hvert eneste
hungeropprør så et håpefullt varsel om desintegreringen
av de store nasjonalstatene som han anså som de særlige
fiendene av fred og sosial rettferdighet. Ja, i mange år
forventa han en revolusjon over hele Europa i den
umiddelbare framtida, og dette var han ikke aleine om,
for hans forventninger blei delt, ikke bare av flesteparten

307
av hans anarkistiske meningsfeller, men også blant
mange av hans marxistiske opponenter.

Han begynte snart å skrive mindre emnemessige artikler,

der han kritiserte det kontemporære samfunn og dets
institusjoner fra en frihetlig sosiologs ståsted, og forsøkte
å legge fram konkrete anarkistiske alternativer. To av
hans tidligere bøker, Paroles d’un révolté og The
Conquest of Bread, var faktisk sammensatt av artikler
som han hadde skrevet for Le Révolté og dens parisiske
etterfølger, La Révolte, slik som mange av hans
pamfletter som i seinere år sirkulerte rundt om i verden.
Enkelte av disse, slik som An Appeal to the Young,
Revolutionary Government og The Spirit of Revolt, har
beholdt mye av sin appell og blir fremdeles trykt og
distribuert av anarkistiske grupper i Europa og Latin
Amerika.

Det er fra disse artiklene at man kan datere Kropotkins

innflytelse som den siste av de store anarkistiske
teoretikerne, ja, endog hans seinere bøker, slik som
Mutual Aid, Fields, Factories and Workshops og den
posthume Ethics, var for en stor del designa for å skaffe
til veie vitenskapelig og filosofisk støtte til de generelle
oppfatningene som han utvikla i perioden der han bedreiv
militant journalistikk og agitasjon i løpet av 1880-åra. Av
denne grunn er det på sin plass å stanse opp i den
biografiske beretningen og drøfte de viktigere aspektene
ved ideene som han var i ferd med å utvikle.

308
Ønsket om å knytte teori opp mot praksis er åpenbart i
nesten alle Kropotkins bidrag til Le Révolté. Han drøfter
revolusjonen, ikke i den apokalyptiske formen bestående
av et svært ødeleggelsesinferno som så ofte hjemsøkte
Bakunin, men som en konkret begivenhet der de
opprørske arbeiderne må være klar over konsekvensene
av sine handlinger, slik at revolten ikke vil ende i
etableringen av nye maktorganer som vil stanse den
naturlige utviklingen av et fritt samfunn. Hans tema er
det samme som Proudhons i 1848. Revolusjoner kan ikke
foretas med ord aleine, nei, en kunnskap om den
nødvendige handlingen og en vilje i retning av den må
også eksistere.

”Dersom massene av folket ved inngangen til revolusjonen [sier han

i Opprørets ånd] kun har fraser til sin disposisjon, ja, dersom de ikke
erkjenner, gjennom klare og bindende fakta, at situasjonen har blitt
omforma til deres fordel, dersom styrtingen kun ender i en endring
av personer og formularer, vil intet ha blitt oppnådd… For at
revolusjonen skal være noe mer enn et ord, for at reaksjonen ikke
skal lede oss tilbake i morgen til gårsdagens situasjon, må erobringen
av i dag være verdt bryet å forsvare, ja, de fattige av i går må ikke
være de fattige i dag.”

Revolusjonen må med andre ord umiddelbart sikre to

ting: For det første frustreringen av ethvert forsøk på å
skape den sjøldestruktive anomalien, en ”revolusjonær
regjeringsmakt,” og for det andre et substansielt
framskritt i retning av sosial likhet. En orientering i

309
retning av en gradvis omveltning er fatal, for alle
aspekter ved det sosiale og økonomiske liv er så tett
forbundet med hverandre at intet mindre enn en
fullstendig og umiddelbar omforming av samfunnet vil
sørge for en effektiv garanti mot et tilbakefall av det
slaget som har fulgt i kjølvannet av enhver tidligere
revolusjon.

”Når disse dagene skal komme – og det er opp til dere å påskynde
deres komme – når en hel region, når store byer med deres forsteder
skal kvitte seg med sine herskere, er vårt arbeid klart; alt utstyr må
returneres til fellesskapet, de sosiale midlene som enkeltindivider
sitter på, må tilbakeføres til deres sanne eiere, alle og enhver, slik at
hver enkelt vil kunne få sin fulle andel i konsumet, slik at produksjon
vil kunne fortsette når det gjelder alt som er nødvendig og nyttig, og
slik at det sosiale liv, langt fra å bli forstyrra, vil kunne gjenopptas
med den største energi.”

Når Kropotkin sier at alt må returneres til fellesskapet,

mener han ikke dette på noen som helst vag og generell
måte, nei, han mener spesifikt at det må tas over av
kommunen. Dette er en term som er velkjent nok for
franskmennene, som han primært henvendte seg til; den
beskriver den lokale administrasjonsenheten som er
nærmest folket og deres anliggender, men den bærer også
i seg de revolusjonære bibetydningene i form av
Pariserkommunene i 1793 og 1871. Men Kropotkin

310
utvider ideen; for ham er ikke kommunen en aktør for
lokal regjeringsmakt, eller endog et uttrykk for politisk
føderalisme, slik som de to store kommunene var. Den er
en frivillig sammenslutning som forener alle sosiale
interesser, representert ved gruppene av individer som
befatter seg direkte med dem, og gjennom enhet med
andre kommuner frambringer den et nettverk som
erstatter staten.

Økonomisk sett vil kommunen komme til uttrykk i den

frie tilgjengeligheten av varer og tjenester til alle som
trenger dem, og her, i denne vektleggingen av behov
snarere enn arbeid som kriteriet for fordeling, kommer vi
til det punktet som differensierer Kropotkin fra
kollektivisten Bakunin og mutualisten Proudhon, som
begge to så for seg fordelingssystemer som var direkte
relatert til individets arbeidstid. Kropotkin er med andre
ord en anarko-kommunist, ja, for ham er lønnssystemet, i
alle og enhver av dets former, sjøl om det blir
administrert av folkebanker eller av
arbeidersammenslutninger gjennom arbeidssjekker,
ganske enkelt en annen form for tvang. I et frivillig
samfunn har det ikke lenger noen plass.

Hele teorien om anarko-kommunisme blir spesielt utvikla

i Conquest of Bread, som blei publisert i Paris så seint
som i 1892, sjøl om artiklene som den består av hadde
blitt skrevet i det forutgående tiåret. Det må imidlertid
understrekes at anarko-kommunismen ikke var ny endog

311
da Kropotkin skreiv om den på sidene i Le Révolté og La
Révolt. Han var dens store apostel og populariserer, men
det er tvilsomt om han var dens faktiske oppfinner.

Det trekket som skjelner anarko-kommunismen fra andre

frihetlige doktriner, er ideen om gratis distribusjon, som
er eldre enn anarkismen sjøl. Sir Thomas More tok til
orde for den i det sekstende århundre og Winstanley i det
syttende århundre; den var et trekk ved Campanellas
Solens by, og endog i falanksene som Fourier så for seg
ville de sjeldne individene som ikke kunne fås til å finne
arbeid attraktivt like fullt ha sin rett som mennesker til å
motta levnetsmidlene fra fellesskapet.

Det synes vitterlig sannsynlig at Fouriers idé var en av

kildene til anarko-kommunismen. Proudhon hadde
fordømt falanks-tilhengerne på grunn av den
regimenteringen som syntes å være involvert i deres
sosialistiske fellesskap, men Élisée Reclus var en aktiv
falanks-tilhenger før han kom i kontakt med Bakunin i
Den internasjonale brorskapens tidlige dager, og det er
sannsynlig at han brakte enkelte av Fouriers ideer med
seg da han blei en av den franske anarkismens ledere i
1870-åra.

Den tidligste publikasjonen som knytter anarkisme til

kommunisme på noen som helst måte er en pamflett av
Francois Dumartheray, en håndverker fra Genève som
seinere hjalp Kropotkin med å produsere Le Révolté. Den

312
har tittelen Aux travailleurs manuels partisans de l’action
politique, og blei publisert i Genève i løpet av 1876. På
dette tidspunktet hadde Kropotkin bare så vidt forlatt
Russland, og han nådde ikke Genève før i februar, 1877,
slik at Dumartheray knapt nok kan ha blitt influert av
ham. Élisée Reclus var derimot i Genève på den tida, og
vil svært gjerne ha kunnet omvendt Dumartheray, som
ikke framstår som en mann med et spesielt originalt sinn.

Det var i hvert fall slik at enten ideen hadde sitt opphav
hos Reclus eller hos Dumartehray sjøl, spredde den seg
raskt så snart den hadde blitt lansert. Cherkesov, den
georgianske fyrsten som var aktiv blant anarkistene i
Sveits i løpet av 1870-åra, sa at innen 1877, mindre enn
et år etter Bakunins død, hadde alle og enhver innen
sveitsiske frihetlige kretser akseptert ideen om anarko-
kommunisme uten å være villige til å anvende navnet.
Italienerne, som var i kontakt med trender i Sveits
gjennom Cafiero, Malatesta og andre militante som av og
til fant det klokt å krysse grensa inn i Ticino, skred også
innen 1877 fram i samme retning. Det endelige steget i
forhold til å akseptere tittelen anarko-kommunist blei tatt
både i Sveits og i Italia i løpet av 1880, da Kropotkin,
som han fortalte Guillaume lenge etterpå, Reclus og
Cafiero overtalte Jura-føderasjonens kongress til å
akseptere fri kommunisme som sin økonomiske doktrine.
Den gjenværende aktive seksjonen av den anarkistiske
bevegelsen på denne tida, i Spania, fatta ikke den samme

313
beslutningen, og forblei fram til 1939 under innflytelsen
fra Bakunins kollektivistiske ideer.

Jura-kongressen i 1880 var faktisk den første anledningen

der Kropotkin offentlig diskuterte anarko-kommunisme.
Under sitt revolusjonære psevdonym, Levashov,
presenterte han en rapport med tittelen Den anarkistiske
idé sett ut i fra dens praktiske realisering, som seinere
blei publisert i Le Révolté, som fra dette tidspunktet av
blei organet for det anarko-kommunistiske ståstedet.
Rapporten la vekt på behovet for at revolusjonen, når den
kom, måtte være basert på de lokale kommunene, som
ville utføre alle de nødvendige eksproprieringene og
kollektivisere produksjonsmidlene. Den nevnte ikke
spesifikt den kommunistiske fordelingsmetoden, men i
talen som ledsaga den gjorde Kropotkin det helt klart at
han betrakta kommunisme – i betydningen fri fordeling
og avskaffelsen av enhver form for lønnssystem – som
det resultatet som burde følge umiddelbart fra
kollektiviseringen av produksjonsmidlene.

I The Conquest of Bread, hvis artikler faktisk blei skrevet

midt på 1880-tallet, noen få år etter de som hadde blitt
samla i Paroles d’un révolté, framviser Kropotkin en mer
reflekterende holdning til sin presentasjon av anarko-
kommunisme. En tilsvarende dreining i vektleggingen
finner sted. Drøftingen av revolusjonær taktikk er ikke
fraværende, men den er ikke lenger framherskende, og
Kropotkins oppmerksomhet avledes for en stor del til en

314
drøfting av de vitenskapelige og historiske grunnene som
vil kunne lede oss til å akseptere et liv prega av
”velbefinnende for alle.” Det er ikke en Utopi, i den
forstand at man prosjekterer bildet av en ideell verden
presentert i minste detalj, for i likhet med alle anarkister
aksepterte Kropotkin det synet at samfunnet, spesielt
etter den sosiale revolusjonen, aldri vil opphøre å vokse
og endre seg, og at noen som helst uttømmende planer
for dets framtid er absurde og skadelige forsøk i regi av
de som lever i en ulykkelig samtid på å diktere hvordan
andre vil kunne leve i en lykkeligere framtid. Det han i
virkeligheten gjør, er å ta en serie av de viktigste sosiale
problemene som hjemsøker oss nå og drøfte på
innledende vis hvordan de vil kunne overvinnes i en
verden der produksjon foregår med sikte på anvendelse
snarere enn profitt og der vitenskapen vier seg til å drøfte
midlene gjennom hvilke alles behov vil kunne forsones
og tilfredsstilles.

The Conquest of Bread tar i virkeligheten utgangspunkt i

den formodning, som er utleda fra Proudhon, om at
menneskehetens arv er en kollektiv sådan der det er
umulig å måle bidraget fra noe som helst individ, og ved
at dette er slik må den arven nytes kollektivt.

”Alle ting er for alle mennesker, siden alle mennesker har behov for
dem, siden alle mennesker har arbeida etter beste evne for å
produsere dem, og siden det ikke er mulig å evaluere alle og enhvers
andel i produksjonen av verdens rikdom… Dersom mannen og
kvinna bærer sin rimelige andel i arbeidet, har de en rett til en

315
rimelig andel i alt som blir produsert av alle, og den andelen er
tilstrekkelig til å sikre deres velbefinnende.”

Det følger at ulikhet hva privateiendom angår må

avskaffes, men i stedet for kapitalistisk individualisme
bør der ikke dukke opp restriktivt statlig eierskap slik
som de autoritære sosialistene ser for seg, men et system
basert på frivillig kooperasjon som, slik Kropotkin
påpeker, har blitt funnet å være praktisk av regjeringer
sjøl i slike saker som internasjonale post- og
jernbaneavtaler. Der er ingen som helst grunn, antyder
han, til at slike frivillige avtaler ikke skulle utvides til å
omfatte alle funksjonene i et komplisert samfunn.

Kapitalismens urettferdighet og økonomiske kriser har

sine røtter, hevder Kropotkin, ikke i overproduksjon, men
i underkonsum, og i at arbeidskraft avledes til
uproduktive oppgaver. Dersom luksusvarer ikke lenger
blei produsert, og dersom all den energien som villedes
inn i byråkratiske og militære aktiviteter blei omdirigert
til sosialt nyttige oppgaver, så ville der ikke være noe
som helst problem å sørge for overflod til alle. Han
antyder faktisk, ved å innta ei tankelinje som allerede blei
fulgt av Godwin, at dersom alle mennesker arbeida med
sine hender så vel som med sine hjerner, ”fem timer om
dagen fra tjue- eller tjuefemårsalderen til førtifem- eller
femtiårsalderen,” ville det sikre alles fysiske komfort.
Etter sjøl å ha erfart gleden ved kreativ aktivitet som

316
vitenskapsmann innser han at fritid er like nødvendig
som brød for at menneskeånden skal utvikle seg.

”Mennesket er ikke et vesen hvis utelukkende formål i livet er å

spise, drikke og skaffe seg et husly. Så snart dets materielle behov er
tilfredsstilt, vil andre behov, som generelt sett vil kunne beskrives
som av en kunstnerisk karakter, tvinge seg fram. Disse behovene er
høyst mangfoldige, ja, de varierer fra individ til individ, og jo mer
sivilisert samfunnet er, desto mer vil individualitet bli utvikla, og
desto mer varierte vil ønsker og behov være.”

Akkurat slik som menneskets arbeidsliv vil bli organisert

gjennom kooperative arbeidersammenslutninger, vil
følgelig dets fritid bli berika av en svær utbredelse av
gjensidige interessefellesskap, slik som de nåværende
lærde selskapene, men nå ut til en svær befolkning
bestående av glødende amatører. Alle kunstnere og
vitenskapsfolk vil faktisk bli amatører i begge
betydninger av det ambivalente ordet, siden de alle
sammen, slik Kropotkin er overbevist om, vil ønske å
videreføre sitt manuelle arbeid og gjennom det utvide
den erfaringen som de tar med seg i sin kunstneriske eller
intellektuelle innsats.

Fra Fourier henter Kropotkin argumentet for ”attraktivt

arbeid,” som for ham, slik som for hans seinere venn
William Morris, blir en av betingelsene for at et fritt
samfunn skal lykkes. I en kapitalistisk verden er der
ingen som helst tvil om at flertallet av folket opplever sitt

317
arbeid som usmakelig og at de ville være glade for å
slippe unna det. Kropotkin hevder imidlertid at dette ikke
betyr at mennesket er lat fra naturens side, nei, det
foretrekker tvert i mot å befatte seg med og finne
tilfredsstillelse i arbeid som utføres fritt og under
behagelige omstendigheter. Arbeidsdeling og dårlige
fabrikkforhold ligger til grunn for den kjedsomheten og
frustrasjonen som arbeidere nå utholder, ja, dersom disse
kan erstattes av behagelige og sunne omgivelser, og av
variert arbeid som gir produsenten en følelse av sin
oppgaves nytte, så vil arbeidet miste sin utiltalende
karakter, og dets attraktivitet vil bli forsterka av den
moralske tilfredsstillelsen ved å kjenne seg sjøl som et
fritt menneske som arbeider for allmennhetens ve og vel.
Kropotkin antyder at her ligger et tilstrekkelig svar til de
som kommer med argumentet om at i en anarko-
kommunistisk verden, der hvert enkelt menneske kan
hente hva det nå enn trenger gratis fra lagerhuset, ville
der ikke lenger være noe incentiv til at mennesker skal
arbeide. Det beste incentivet er ikke trusselen om
knapphet, men bevisstheten om nyttig oppnåelse.

Her viser han en karakteristisk anarkistisk tillit til

menneskets naturlige trang til sosialt ansvar. Til forskjell
fra regjeringsmakt er samfunnet et naturlig fenomen, og
dermed – antyder han – når alle kunstige restriksjoner har
blitt fjerna, vil vi kunne forvente at mennesker agerer
sosialt, siden det er i samsvar med deres natur. Han
unnlater å ta høyde for det faktum at når mennesker har
318
blitt vandt til avhengighet, blir frykten for ansvar til en
psykologisk sjukdom som faktisk ikke forsvinner så snart
dens årsaker blir fjerna.

Ja, han sjøl vedgår så visst motvillig at enkelte asosiale

individer vil kunne motsette seg attraksjonene som arbeid
kan tilby i et fritt samfunn. Og her hevder han at
samfunnet har rett til å øve moralsk press, slik at der i
den frihetens Eden som klekkes ut i The Conquest of
Bread trer den offentlige opinionens slange inn som
Orwell oppdaga som en av beboerne av det anarkistiske
paradiset. Man lytter urolig til den formaningen som
Kropotkin på dette punktet retter til det unyttige
menneske.

”Dersom du er absolutt ute av stand til å produsere noe som helst

nyttig, eller dersom du nekter å gjøre så, ja, lev så som et isolert
menneske eller som en invalid. Dersom vi er rike nok til å gi deg
livets nødvendigheter, skal vi glede oss over å gi dem til deg… Du er
et menneske, og du har rett til å leve. Men etter som du ønsker å leve
under spesielle forhold, og forlate rekkene, er det mer enn sannsynlig
at du vil lide under det i dine daglige relasjoner til andre borgere. Du
vil bli sett på som et gjenferd fra det borgerlige samfunn, med
mindre dine venner, som oppdager at du er et talent, på vennlig vis
fritar deg fra alle moralske forpliktelser ved å utføre alt det
nødvendige arbeidet for deg.”

Et fritt samfunn der outsiderne, de som ikke ”tilhører

rekkene,” er gjenstand for den moralske fordømmelsen
fra sine naboer, vil kunne synes som en sjølmotsigelse.

319
Det er like fullt slik at Godwin la fram den samme ideen
hundre år før Kropotkin, og den er i tråd med den formen
for puritanisme som på urovekkende vis dukker opp igjen
og igjen gjennom den frihetlige tradisjonen, ja, i likhet
med alle teoretiske ekstremister lider anarkisten akutt
under fristelsen til sjølrettferdighet.

Drøftingen av Kropotkins anarko-kommunistiske ideer

har ført oss i forkant av hans livs faktiske forløp, og jeg
vender tilbake til det tidspunktet da han slo seg ned i det
franske Savoia etter å ha blitt utvist fra Sveits. Han
oppholdt seg kun noen få uker i Thonon, og deretter dro
han til England, men han fant få tegn der på den
sosialistiske bølgen som begynte seinere i tiåret, og etter
nesten et år i London fant han dens apatiske atmosfære
uutholdelig. I oktober, 1882 returnerte han til Thonon,
der han i det minste befant seg i nærheten av sine gamle
kamerater fra Genève.

Han ankom på et ubeleilig tidspunkt. I løpet av hans

måneder i England hadde der vært en bølge av
uroligheter i det sentrale Frankrike, som fikk sitt klimaks
i en serie opptøyer og dynamitteksplosjoner i Monceau-
les-Mines i Massif Central. I de franske autoritetenes sinn
var disse begivenhetene knytta til anarkismens vekst i det
sørlige Frankrike. Kropotkin hadde mista kontakt med
den franske bevegelsen i løpet av sitt opphold i England,
men hans forbindelse til Le Révolté, det sentrale frihetlige
tidsskriftet, og hans internasjonale renommé som en

320
revolusjonær teoretiker, så vel som det faktum at hans
tilbakevending til Frankrike tilfeldigvis sammenfalt med
et nytt utbrudd av vold, var tilstrekkelige årsaker til at
politiet anså ham som for farlig til å få være i fred. Da en
arrestasjonsbølge overfor anarkister blei utført mot
slutten av 1882, markerte hans arrestasjon kulmineringen
av kampanjen. Den 3. januar, 1883 blei han og femtitre
andre anarkister stilt for Lyon-politiets korreksjonsrett,
og fjorten andre menn som hadde gått i skjul blei også
inkludert i dommen. Siden der ikke fantes noen som helst
vitnesbyrd som antyda at noen som helst av fangene
hadde vært implisert i de nylige voldshandlingene,
påkalte retten en lov mot Den første internasjonale som
hadde blitt utstedt etter Kommunen, og slo fast at de
anklaga var aktive innen en forbudt organisasjon.

De tiltalte gjorde sitt beste for å gjøre begivenheten om

til en mulighet til å legge fram sine synspunkter.
Kropotkin forfatta utkastet til den prinsipperklæringen
som de alle sammen skreiv under på. Den fordømte
regjeringer og kapitalisme, krevde likhet ”som en
opphavelig betingelse for frihet” og at ”påtvunget disiplin
skulle skiftes ut med en fri kontrakt innen menneskelige
relasjoner, en kontrakt som til stadighet skulle kunne
revideres og som skulle gjelde for administrasjon og
legalt formynderskap,” og som endte i en ironisk steilhet:
”Ja, slyngler som vi er, krever vi brød til alle, og
uavhengighet og rettferdighet for alle på like fot.” Han
holdt også sin egen tale, der han fortalte hvordan og
321
hvorfor han blei en revolusjonær og oppfordra sine
dommere til ikke å videreføre klassehat, men til å slutte
seg til alle rettskafne mennesker i etableringen av et
samfunn der fraværet av nød ville fjerne årsakene til
strid.

Hans veltalenhet hadde ingen som helst innflytelse på

retten, og den var ikke en gang tilsikta for det formålet.
Sjøl om aktor blei tvunget til å vedgå at Den første
internasjonale ikke lenger eksisterte, blei fangene like
fullt funnet skyldige i å tilhøre den. Kropotkin og tre
andre ledende anarkistiske propagandister blei hver og en
dømt til fem års fengsel. De blei sendt til Clairvaux-
fengselet i det gamle St. Bernhard-abbediet, der de fikk
den privilegerte behandlingen som politiske fanger.
Kropotkins tid blei fylt av de mange syslene til en
ressurssterk og allsidig mann. Han sørga for kurs blant
sine medfanger innen språk, kosmografi, fysikk og
geometri; han eksperimenterte med intensiv dyrking i
fengselshagen; han skreiv artikler om Russland for
Nineteenth Century og om geografi for La Revue
socialiste, så vel som bidrag til Encyclopaedia Britannica
og til Élisée Reclus’ monumentale Géographie
universelle.

Mangfoldet av høyst respektable publikasjoner som var

rede til å akseptere Kropotkins verk fra et fransk fengsel,
illustrerer ikke bare i hvilken grad han blei anerkjent som
en seriøs lærd, men også den utbredte misbilligelsen

322
overfor hans rettssak og fengsling. Georges Clemenceau
la fram en anmodning om amnesti for
nasjonalforsamlingen, og den fikk mer enn hundre
stemmer. Moderate franske aviser som Journal des
économistes fordømte dommen, Det franske
vitenskapsakademiet tilbydde å sende Kropotkin enhver
bok som han trengte, og Ernest Renan stilte sitt bibliotek
til fangens disposisjon. Da Victor Hugo la fram en
petisjon overfor Frankrikes president fra britiske lærde og
litterære menn, talte den noen av de mest distingverte
navnene til det viktorianske England: Swinburne og
Morris, Watts-Dunton og Burne-Jones, Leslie Stephen og
Frederic Harrison, Sidney Colvin og Patrick Geddes,
John Morley, James Runciman og Alfred Russell
Wallace, så vel som femten professorer fra de store
universitetene og ledende tjenestemenn ved British
Museum.

Ingen av disse manifestasjonene på sympati og protest

fikk noen som helst umiddelbar virkning, og Kropotkin
gjennomgikk en alvorlig sjukdomsperiode som følge av
malaria – som var endemisk i Clairvaux-regionen – og
tilbakevendende skjørbuk. Etter dette, og etter at den
franske statsministeren, De Freycinet, hadde vedgått
russisk press ved å erklære at ”diplomatiske grunner stod
i veien for Kropotkins løslatelse,” tvang folkelig
indignasjon presidenten til å benåde ham og de andre
anarkistiske fangene.

323
Etter å ha sona tre år av sin dom blei Kropotkin løslatt
den 15. januar, 1886, og i mars, 1886 gikk han i land i
England for fjerde gang. Det skulle komme til å bli hans
hjem i mer enn tretti år, og hans ankomst der markerte
slutten på hans aktive liv som en utforsker og
revolusjonær, som hadde vart i et kvart århundre etter at
han ankom Sibir. Det er sant at han deltok i den engelske
anarkistbevegelsen, hjalp til med å grunnlegge tidsskriftet
Freedom og Freedom-gruppa, som har forblitt værende
den eneste varige anarkistiske organisasjonen i
Storbritannia, ja, han dro også av og til på
foredragsturneer i England og endog, ved to anledninger,
i Nord-Amerika, og han tok del i grunnleggelsen av en
rekke russiske eksiltidsskrifter. Men disse aktivitetene
var sporadiske, og han gjenopptok aldri rolla som
militant leder som han hadde innehatt i løpet av sin
redaktørperiode for Le Révolté. Han tenderte snarere til å
trekke seg tilbake til et liv som den lærde teoretiker, ved
å kombinere en omhu for anarkismens videre,
sosiologiske aspekter med en tilbakevending til sine
tidligere vitenskapelige interesser. I lange perioder levde
han tilbaketrukket i fjerntliggende forsteder, der han
kultiverte hager som hans naboer misunte ham og holdt
åpent hus i helgene for en rad av gjester, inkludert ikke
bare geografkolleger og anarkistiske kamerater, men også
engelske radikalere og intellektuelle av mange typer, fra
Bernhard Shaw til Tom Mann, og fra Frank Harris til
Ford Madox Ford. For anarkistene blei han den store

324
profetiske vismannen innen bevegelsen, som man ba om
råd og artikler fra, og som blei ønska velkommen når han
en sjelden gang dukka opp på et offentlig møte eller på et
gjenforeningstreff for en av de revolusjonære klubbene
som den gang lå tett i tett i Soho og Whitechapel. For den
utdanna britiske allmennheten var han et ærverdig
symbol på russisk motstand mot autokrati. Hans artikler i
The Times og i vitenskapelige tidsskrifter blei lest med
respekt, mens hans sjølbiografi, Memoirs of a
Revolutionist, og hans drøfting av kooperasjon som en
faktor innen evolusjon, Mutual Aid, raskt blei akseptert
som klassikere på sine egne felt.

Samtidig blei Kropotkins egen holdning langsomt

modifisert. Han understreka mer og mer det evolusjonære
aspektet ved sosial forandring, ved å relatere den til
fredelige utviklinger innen samfunnet snarere enn til brå
revolusjonære omveltninger, ja, i stadig mindre grad tok
han til orde for voldelige metoder, og så tidlig som i 1891
antyda han i en av sine taler at anarkismen ville kunne
”oppstå gjennom modningen av den offentlige opinion og
med den minst mulige grad av forstyrrelser.” Han led
genuine kvaler i forbindelse med handlingene til
anarkistiske attentatpersoner i løpet av denne perioden,
det vil si at han ikke ønska å fordømme dem, siden han
følte at deres impulser var ærlige og forståelige, men han
kunne ikke gå god for deres metoder.

325
Der var flere grunner til disse endringene i Kropotkins
holdning. Sviktende helse krevde en roligere eksistens,
og dette brakte hans naturlige vennlige sinnelag til
overflata. Han dreide i retning av evolusjon fordi det var
hans vennlige natur å foretrekke den, men også på grunn
av fornyingen av hans vitenskapelige interesser, som leda
ham til å reagere mot Bakunins apokalyptiske
romantisisme. Han erkjente at hans tidligere agitatoriske
aktiviteter ikke hadde frambrakt de hurtige resultatene
som han hadde forventa, og ved å registrere de konstante
tilbakeslaga som den revolusjonære bevegelsen
opplevde, blei han jevnt og trutt mindre sikker på seier i
den relativt nære framtid. Men den kanskje viktigste
enkeltstående innflytelsen på hans endrende synspunkter
var hans kontakt med den engelske sosialistiske
bevegelsen. Han var en nær venn av William Morris, han
kjente og satte pris på mange av fabianerne og enkelte av
grunnleggerne av Det uavhengige arbeiderpartiet, slik
som Keir Hardie, og sjøl om han og H. M. Hyndman, den
marxistiske lederen for Den sosialdemokratiske
føderasjon, konstant var uenige med hverandre, gjenstod
der en stor del personlig respekt mellom dem. Kropotkin
var imponert over den gjensidige toleransen som
eksisterte mellom de ulike seksjonene av den britiske
arbeiderbevegelsen. Han erkjente at britisk sosialisme
hadde et større frihetlig element enn dens kontinentale
marxistiske sidestykker, og han var, kanskje halvt
ubevisst, influert av håpet om å skride fram mot det

326
ideelle målet gradvis og på fornuftig vis, noe som
gjennomsyra den engelske arbeidertradisjonen. I stor
grad blei disse aspektene ved engelsk sosialisme utleda
fra den fortrengte innflytelsen fra William Godwin og
hans disipler, ja, det er av betydning at Kropotkin sjøl
oppdaga Godwin og anerkjente ham som en forgjenger.

Disse holdningsendringene betydde ikke at Kropotkin på

noen som helst måte gikk bort fra sine tidligere idealer.
Helt til siste slutt forblei han overbevist om ondene ved
kapitalismen og regjeringsmakt, ja, om behovet for en
endring som ville omforme hele samfunnet og skape en
fri kommunisme i stedet for et system dominert politisk
sett av staten og økonomisk sett av lønnssystemet.
Uansett hvor vennlig stemt han vil ha kunnet vært
overfor de engelske sosialistene, inngikk han aldri noe
som helst kompromiss vedrørende de grunnleggende
stridsspørsmåla som skilte ham fra dem. Men han
presenterte faktisk et svært annerledes aspekt ved
anarkismen enn det som blei antyda gjennom de
voldelige handlingene til dådens propagandister som
begynte å operere i det latinske Europa, og om
anarkismen i Frankrike og England framstod for mange
ikke-anarkister, slik som fabianeren Edward Pease, som
”en konsekvent og nesten sublim doktrine,” var dette,
som Pease videre bemerker, ”på grunn av den
framstående evnen og uklanderlige karakteren” til
Kropotkin og hans forbundsfeller. Kropotkins
vennligstemte tilstedeværelse som taler, den søte
327
rimeligheten som i hans skrifter erstatta de voldsomme
utbrudda fra Bakunin og den egenrådige
paradoksdyrkingen hos Proudhon, og talentet for
elskverdighet som gjorde ham like stuevarm i
landstedene til aristokrater som i krypinnene til
gruvearbeiderne i Durham, bidro alt sammen til denne
omformingen av bildet av anarkismen. Den begynte å
framstå, ikke som et credo der radikal kritikk var det
viktigste elementet, slik som hos Proudhon, eller der hvor
destruksjon av det gamle samfunnet blei ansett som den
påtrengende oppgava – mens den nye verden skulle ta
seg av seg sjøl – slik som hos Bakunin, men snarere som
en doktrine som, uten å være utopisk i den innskrenkende
forstand som man finner hos Cabet og de seinere
falankstilhengerne, like fullt presenterte et konkret og
gangbart alternativ til det bestående samfunn.

Kropotkins bidrag til generell anarkistisk teori ender med

publikasjonen av Mutual Aid i 1902, og i 1903 med en
lang pamflett med tittelen Staten. Hans seinere bøker,
Ideals and Realities in Russian Literature, The Great
French Revolution og den posthumt utgitte Ehics, er
perifere verker som er gjennomsyra av en frihetlig ånd,
men ikke direkte retta mot å presentere den anarko-
kommunistiske saken.

Mutual Aid var Kropotkins bidrag til kontroversen som

hadde sitt fjernere opphav i det verket som markerte den
teoretiske anarkismens reelle begynnelse, Godwins

328
Political Justice. Godwins oppfatning av universell
velgjørenhet var ikke ulik Kropotkins idé om gjensidig
hjelp, og på den baserte han sine påstander om at dersom
mennesker oppførte seg rasjonelt, utførte sin behørige
andel av sosialt nyttig arbeid, eliminerte ødslende
aktiviteter, og utnytta vitenskapelige oppdagelser i favør
av allmennheten, kunne alle nyte velbefinnende og
allikevel ha fritid til å utvikle sine åndelige jeg. Likheten
mellom disse argumentene og de som blei utvikla i The
Conquest of Bread er åpenbar.

I sitt svar til Godwin la T. R. Malthus i 1798 fram sin

hylla teori om at der er en naturlig tendens til at
befolkningen øker i en høyere rate enn den tilgjengelige
matvaretilførselen, og at balansen kun bevares gjennom
slike fenomener som sjukdom, hungersnød, krig og den
generelle kampen for livet der de svake elimineres.
Dersom Godwins forslag blei satt ut i live, ville de
ganske enkelt rokke ved befolkningens naturlige
begrensning, og ville således undergrave seg sjøl, siden
befolkningen på ny ville øke raskere enn de tilgjengelige
matvareforsyningene, og hungersnød ville gjenopprette
den naturlige balansen, og dermed er alt snakk om en
grunnleggende forbedring innen menneskelige forhold
ganske enkelt et narrespill.

Hazlitt og Godwin svarte begge to på Malthus’ utsagn,

men hans doktrine forblei stadig tilstedeværende innen
viktoriansk tenkning, og den fikk ny støtte på det

329
biologiske feltet da Darwin understreka konkurranse og
”kampen for tilværelsen” som dominerende elementer
innen den prosessen hvorigjennom naturlig utvalg
bevarer fordelaktige varianter og eliminerer ufordelaktige
sådanne. Sjøl om Darwin i sine seinere år erkjente at
kooperasjon innen arter ikke burde ignoreres som en
faktor innen evolusjon, forblei ideen om konflikt stående
som et langt viktigere element innen hans oppfatning av
den evolusjonære prosessen, og den blei understreka av
neo-darwinistene, slik som Thomas Henry Huxley med
hans syn på dyreverdenen som et vedvarende
”gladiatorshow” og på det primitive menneskes liv som
en ”kontinuerlig fri kamp.” I henhold til Huxley var ikke
strid ganske enkelt nødvendig som en betingelse for
framskritt, nei, den var også uunngåelig.

Overflatisk sett vil denne holdningen kunne synes å ha

mye til felles med de aspektene ved anarkistisk tenkning
som legger vekt på ideen om strid som nødvendig for
oppnåelsen av et fritt samfunn. Men anarkistene
framholder at strid er nødvendig kun med sikte på å
eliminere de negative konkurransebaserte aspektene ved
det bestående samfunn. Dersom konkurranse eksisterer i
det hele tatt i den framtida de ser for seg, vil den
omformes til sosialt nyttig kappestrid. Men den fortsatte
eksistensen av den slags vedvarende strid som neo-
darwinistene legger fram, ville være fatal for et
kooperativt samfunn. Det blei således nødvendig for
frihetlige tenkere å komme opp med et effektivt svar på
330
Malthus og Huxleys argumenter, og Kropotkin påtok seg
dette i Mutual Aid.

Hans interesse for de kooperative aspektene ved

evolusjon kan dateres tilbake til hans sibirske
utforskninger. Ved å observere dyrelivet i de ville
regionene som han reiste gjennom, hadde han oppdaga
færre vitnesbyrd om strid enn om kooperasjon mellom
individer av den samme arten. Hans omvendelse til
anarkisme skjerpa hans interesse for dyrs sosiabilitet, og i
april, 1882 bidro han med en artikkel til Le Révolté der
han drøfta darwinismen og forespeila sin egen teori om
gjensidig hjelp ved å hevde at ”solidaritet og
fellesskapsorientert arbeid – disse styrker arten i kampen
for opprettholdelsen av deres eksistens mot ugunstige
naturkrefter.” Litt seinere, mens han satt fengsla i
Clairvaux, blei han imponert over en forelesning som
vitenskapsmannen Kessler hadde holdt i Moskva, der han
argumenterte for betydningen av kooperasjon som en
faktor innen evolusjon. Men det var Huxleys skrift om
The Struggle for Existence and Its Bearing upon Man,
utgitt i 1888, som fikk Kropotkin til å forsøke seg på et
svar, og i 1890 begynte han å publisere i Nineteenth
Century den essayserien som til sjuende og sist utgjorde
Mutual Aid.

Han innleder denne boka med å antyde at i hele

dyreverdenen, fra insektene og opp til de høyerestående
pattedyra, ”er artene som lever i ensomhet eller i små

331
familier relativt få, og deres antall er begrensa.” Ofte
tilhører de arter som er i ferd med å forsvinne eller så
lever de slik de gjør på grunn av kunstige forhold skapt
gjennom menneskelig ødeleggelse av naturens balanse.
Gjensidig hjelp framstår faktisk som regelen blant de mer
vellykka artene, som Kropotkin viser gjennom en serie
imponerende observasjoner foretatt av ham sjøl og andre
vitenskapsfolk, og han antyder at det faktisk er det
viktigste elementet innen deres evolusjon.

”Liv i samfunn setter de svakeste dyr, de svakeste fugler og de

svakeste pattedyr i stand til å motstå eller beskytte seg mot de mest
fryktinngytende fugler og rovdyr; det borger for et langt liv; det
setter arten i stand til å oppfostre sine avkom med minst mulig
ødsling med energi og til å opprettholde sine antall til tross for en
svært langsom fødselsrate; det setter de selskapelige dyra i stand til å
migrere i søken etter nye tilholdssteder. Det er derfor slik at samtidig
som vi fullt ut vedgår at rå kraft, hurtighet, beskyttende farger, sluhet
og utholdenhet mot sult og kulde, som blir nevnt av Darwin og
Wallace, utgjør så mange kvaliteter som gjør individet eller arten til
den best tilpassede under visse omstendigheter, framholder vi at
under enhver omstendighet er sosiabilitet den største fordelen i
kampen for livet. De artene som velvillig går bort fra den, er dømt til
å forfalle, mens de dyra som vet best hvordan de skal inngå
kombinasjoner har den største sjansen til å overleve og utvikle seg
videre, sjøl om de vil kunne være underlegne i forhold til andre når
det gjelder hver enkelt av egenskapene som ramses opp av Darwin
og Wallace, bortsett fra den intellektuelle egenskapen.”

332
Kropotkin antyder at den intellektuelle egenskapen er
”eminent sosial,” siden den får næring fra språk,
imitasjon og akkumulert erfaring. Det er dessuten slik at
sjølve det faktum at individene lever i samfunn tenderer
til å utvikle – uansett i hvilken rudimentær form – ”den
kollektive anelsen om rettferdighet som vokser til å bli en
vane” som er sjølve essensen i det sosiale liv.

Kampen for tilværelsen er så visst viktig, men som en

kamp mot ugunstige omstendigheter snarere enn mellom
individer som tilhører den samme arten. Der den
eksisterer innen en art, er den skadelig snarere enn
omvendt, siden den ødsler vekk fordelene som blir
oppnådd ved sosiabilitet. Langt fra å blomstre på
bakgrunn av konkurranse, antyder Kropotkin, søker det
naturlige utvalg seg fram til midlene hvorigjennom den
kan unngås.

Slike betraktninger gjelder i like stor grad for mennesker.

Kropotkin imøtegår Huxleys rousseauanske visjon om
det opphavelige menneske som er engasjert i en
kontinuerlig fri kamp for tilværelsen med observasjoner
av faktiske primitive samfunn som antyder at mennesket
alltid vil ha kunnet levd i stammer eller klaner der loven
slik vi kjenner den blir erstatta av sedvaner og tabuer som
sikrer kooperasjon og gjensidig hjelp. Kropotkin hevder
at mennesket er og alltid har vært en sosial art. Han ser
gjensidig hjelp nå sitt toppunkt i middelalderbyenes rike
kommunale liv, og viser at endog det at tvangsbaserte

333
institusjoner slik som staten dukker opp, ikke har
eliminert frivillig kooperasjon, som forblir den viktigste
faktoren innen samkvemmet mellom menn og kvinner,
sett som individer. Trangen til sosiabilitet er fundamentet
for hvert eneste credo innen sosial etikk, og dersom den
ikke betinga nesten alle våre daglige handlinger overfor
våre medmennesker, kunne ikke den høyest organiserte
stat forhindre samfunnets desintegrering.

Jeg har nødvendigvis overforenkla en kompleks og

velargumentert bok som, med unntak av Memoirs of a
Revolutionist, forblir Kropotkins mest effektive verk. Til
tross for den fargerike optimismen blir hans vitnesbyrd
presentert på en god måte og faktaene argumenteres godt
for, ja, svært lite som biologi eller sosiologi har oppdaga
siden den gang vedrørende menneskers og dyrs atferd
underkjenner Kropotkins konklusjoner i særlig grad.

Mutual Aid skaper sjølsagt ikke noen ny retning innen

frihetlig tenkning. Den representerer snarere det klassiske
utsagnet vedrørende ideen som er felles for de fleste
anarkister, nemlig at samfunnet er et naturlig fenomen,
som har eksistert siden før mennesket oppstod, og at
mennesket er naturlig tilpassa til å følge dets lover uten
behovet for kunstige reguleringer. Hovedsvikten i Mutual
Aid er at den ikke erkjenner tyranniene i form av sedvane
og vane slik som den erkjenner de vedrørende
regjeringsmakt og regulering. Nok en gang viser
Kropotkin at han er villig til å akseptere moralsk tvang,

334
enten det dreier seg om sedvanens herredømme i en
primitiv stamme eller den offentlige opinion i et
anarkistisk samfunn, uten å vedgå i hvilken grad denne
krafta også negerer individets frihet. En innfødt i det
primitive Kongo som var hjemsøkt av tabuer, hadde i
virkeligheten langt mindre handlingsfrihet enn en borger
i det England som Kropotkin sjøl levde i med så liten
innblanding. Et statsløst samfunn vil med andre ord
kunne være svært langt unna et fritt samfunn hva det
personlige livet til dets medlemmer angår. Denne
muligheten var Kropotkin aldri villig til å drøfte på
seriøst vis.

I de seinere åra av Kropotkins liv var han hjemsøkt av

dårlig helse, og i 1914 separerte Den første verdenskrig
ham brått fra flertallet av hans anarkistiske kolleger. Ved
å følge den anti-militaristiske tradisjonen opponerte den
anarkistiske bevegelsen i sin helhet mot krigen, sjøl om
en rekke av dens ledere, inkludert Cherkesov og Grave,
støtta Kropotkins standpunkt i favør av de allierte.

Kropotkins egen holdning viste en tilbakevending til

narodnikene blant hvem han først hadde blitt en
revolusjonær. De tidligere russiske radikalerne så
Tyskland, og spesielt Prøysen, som en fiende av deres
egne idealer. De følte at de verste elementene ved
tsarveldet var utleda fra prøyssisk autokrati, transplantert
av den tyske kesierinna, Katharina den store og av
Nicholas I, som beundra junkernes militære metoder i så

335
stor grad at han introduserte dem i sin egen
administrasjon. I sine panslaviske dager vinka Bakunin
farvel til sin tidligere tilbedelse av Tyskland som
filosofiens hjemland, og hans mistro vokste til hat i løpet
av den fransk-prøyssiske krigen. Etter Kropotkins syn
hadde det tyske imperiet siden den gang blitt konsolidert
og endog tysk sosialisme hadde antatt en universelt sett
autoritær karakter. Han trodde at Tyskland og tyskerne
ønska en krig for å dominere Europa, og at en slik
dominasjon ville sette frihetens sak umåtelig mye tilbake.
Under disse omstendighetene kom han i vane for å
identifisere – mot sine egne teorier – stater med folk, og
der hvor Bakunin hadde snakka om en folkelig krig mot
prøyserne, en krig som ville tilintetgjøre alle stater,
argumenterte Kropotkin seg inn i den posisjonen der han
støtta England og Frankrike, som stater, mot den tyske
staten.

Bruddet med anarkistene var trolig den mest ulykkelige

begivenheten i Kropotkins liv. Det så ut som om han
nærma seg den ensomme og melankolske slutten på en
aktiv karriere da nyheten ankom i mars, 1917 om at det
russiske folket hadde revoltert og autokratiet var ved veis
ende. Kropotkin fryda seg. Hans eget folk hadde befridd
seg fra tyranni, og hans siste dager ville når alt kom til alt
kunne bli dedisert til tjenesten for sitt hjemland.
Sommeren 1917 forlot han England og ankom Finland-
stasjonen i Petrograd, der han blei ønska velkommen av
Kerensky, et garderegiment og militærband som spilte
336
Marseillaisen. De russiske anarkistene var fraværende,
da de fleste av dem opponerte mot krigen.

Førti år i utlandet hadde ført til at Kropotkin hadde mista

kontakt med de russiske realitetene. Han innså ikke i
hvilken grad Februarrevolusjonen hadde blitt motivert av
krigstrettheten hos et folk som var involvert i en konflikt
som de ikke forstod, og han begynte umiddelbart – som
om det var den mest påtrengende oppgava av alle – å
oppfordre russerne til å følge opp krigen mot Tyskland
med en vigør som den germanofile tsaren hadde vært ute
av stand til å framkalle. Han avslo enhver andel i
regjeringsmakta, men på grunn av hans støtte til
videreføringen av krigen blei hans navn allikevel
forbundet med Kerenskys miskrediterte regime, samtidig
som han blei avskåret fra venstresiden – enten det dreide
seg om anarkister, sosialrevolusjonære eller bolsjeviker –
fordi de som støtta disse trendene opponerte mot krigen
og aksepterte Lenins politikk basert på revolusjonær
defaitisme. Følgelig blei Kropotkin raskt en ubetydelig
skikkelse på den endrende politiske scenen, og hele den
innflytelsen i retning av moderasjon som han ville ha
kunnet øvd i Russland, gikk til spille.

Oktoberrevolusjonens begivenheter fulgte på enkelte

måter det mønsteret som de anarkistiske teoretikerne,
inkludert Kropotkin sjøl, hadde sett for seg. Bøndene la
beslag på jorda og arbeiderne la beslag på fabrikkene,
slik at dekretene gjennom hvilke bolsjevikene legaliserte

337
disse faktaene ganske enkelt anerkjente det som allerede
var gjennomført. Flesteparten av anarkistene tok faktisk
del i Oktoberreisningen, ved i den å søke mulighetene for
en genuin frihetlig revolusjon. Allikevel fikk Kropotkin
rett på profetisk vis da han sa til Atabekian, en av de
gamle kameratene som han opprettholdt kontakten med
på denne tida, at ”dette begraver revolusjonen.”

I det lange løp førte bolsjevikenes maktovertakelse til at

Kropotkin blei gjenforent med de russiske anarkistene,
siden den på effektivt vis fjerna hovedårsaken til deres
meningsforskjeller, nemlig stridsspørsmålet vedrørende
krigen. Dessuten blei bevegelsen i sin helhet snart
tvunget til å opponere mot det bolsjevikiske regimet, ikke
bare på grunn av dets diktatoriske karakter, men også
fordi anarkistene var blant de første dissidentene som blei
gjenstand for chekaens forfølgelser. Kropotkin var for
berømt internasjonalt til at han blei gjenstand for noen
som helst diekte forfølgelse, men han protesterte så mye
han kunne mot begivenhetenes gang. Han møtte Lenin
ved flere enn en anledning for å kritisere hans politikk,
og i november, 1920 skreiv han et brev til ham der han på
modig vis angrep praksisen med å ta gisler. Men kanskje
det viktigste dokumentet i denne siste perioden var ”Brev
til verdens arbeidere” som han overbrakte til Margaret
Bondfield under hennes besøk i Russland.

I dette brevet, som blei publisert i det vide og breie i den

vesteuropeiske pressa, tok Kropotkin skarp avstand fra de

338
som tenkte på å tilintetgjøre bolsjevikene ved hjelp av
ytre rå makt, og oppfordra alle progressive elementer
innen vestlige land til å sette en sluttstrek for blokaden og
intervensjonskrigen, som ganske enkelt ville forsterke
diktaturet og vanskeliggjøre oppgava til de russerne som
arbeida for en genuin sosial rekonstruksjon. Han la
deretter fram sin egen anarkistiske visjon om et Russland
basert på det føderale forbundet av frie kommuner, byer
og regioner. Deretter oppfordra han folket i andre land til
å lære noe av Den russiske revolusjonens feiltrinn. Han
lovpriste enkelte aspekter ved revolusjonen, spesielt dens
store steg i retning av økonomisk likhet og den
opprinnelige ideen om sovjetene som institusjoner som
ville lede til den direkte deltakelsen fra produsentenes
side i administreringen av deres eget arbeidsfelt. Men han
bemerka at så snart de kom under et politisk diktaturs
kontroll, blei sovjetene redusert til den passive rolla i
form av instrumenter for autoritet.

”Det enorme konstruktive arbeidet som kreves av en sosial

revolusjon [hevda han] kan ikke gjennomføres av en
sentralregjering, sjøl om den kunne veiledes av noe mer substansielt
enn noen få sosialistiske og anarkistiske brosjyrer. Den krever
kunnskapen, hjernene og det velvillige samarbeidet fra en masse
bestående av lokale og spesialiserte krefter, som aleine kan hanskes
med mangfoldet av økonomiske problemer i deres lokale aspekter.
Det å feie det samarbeidet til side og sette sin lit til partidiktatorers
genialitet er å tilintetgjøre alle de uavhengige kreftene, slik som
fagforeninger og de lokale kooperative distribusjonsorganisasjonene,
ved å gjøre dem om til partiets byråkratiske organer, slik som det nå

339
gjøres. Men dette er måten Revolusjonen ikke fullendes på, nei, det
er måten dens realisering umuliggjøres på.”

Kropotkin beholdt allikevel tilstrekkelig optimisme til å

forespeile en eventuell verdensomspennende
gjenoppliving av sosialismen, og han oppfordra
arbeiderne til å etablere en ny internasjonale, løsrevet fra
politiske partier og basert på fritt organiserte
fagforeninger som tar sikte på frigjøring av produksjonen
fra ”dens nåværende slavebinding til kapitalen.”

Disse var modige ord på borgerkrigens og den stadig

dyperegående bolsjevikiske terrorens tid, og Kropotkins
siste år var blant hans verdigste i sin stoiske dedikasjon
til hans fundamentale idealer. Men hans ord hadde ingen
innflytelse på begivenhetene, verken i utlandet eller
hjemme i sjølve Russland. Ikke en gang for anarkistene
kunne han utrette noe som helst, siden flesteparten av
dem enten var i fengsel eller eksil, eller utkjempa sitt eget
slag innen Makhnos revolusjonære hær i Ukraina. Ved å
være bevisst på sin ensomhet, og på at hans nåværende
forhåpninger for Russland ikke hadde slått til, men
fremdeles mentalt aktiv og konstant arbeidende på sin
siste bok, Etikkens opprinnelse og utvikling, sykna
Kropotkin langsomt hen og døde den 8. februar, 1921. En
prosesjon som var fem engelske mil lang fulgte hans
kiste ned langs Moskvas gater, ja, det var den siste store
demonstrasjonen fra frihetselskernes side mot

340
bolsjevikene, og anarkistgruppenes bannere bar i
purpurrødt budskapet, ”Der hvor der er autoritet er der
ingen frihet.” På en slik dramatisk måte gled den siste av
de store anarkistiske teoretikerne over i historia.

Kropotkin sjøl ville ha kunnet hevda – sjøl om han ville

ha gjort så i all ydmykhet – at hans bidrag til den
anarkistiske tradisjon var tillempingen av den
vitenskapelige tilnærmelsesmåten til dens praktiske
problemer. Men hans ukuelige optimisme, hans
overdrevne respekt for attenhundretallets evolusjonskult,
hans irrasjonelle tiltro til menn av folket, frarøva ham
sann vitenskapelig objektivitet. Hans tilnærming var, som
han av og til erkjente, vel så mye intuitiv som
intellektuell, og hans medfølende emosjoner tok alltid
innersvingen på hans kalde resonnering. Jeg ville antyde
at hans virkelige bidrag snarere var humaniseringen av
anarkismen, den konstante relateringen av teori til
detaljer i det faktiske liv, som ga doktrinen en konkrethet
og en relevans for den hverdagslige eksistens som den
sjelden framviser i skriftene til Godwin, Proudhon eller
Bakunin. Men hans konkrete tilnærmelsesmåte var alltid
gjennomstrålet av personlighetens kvalitet; Kropotkin
trodde glødende på menneskelig solidaritet fordi alt i
hans karakter var tiltrukket av ideen. Han var en mann
med uklanderlig ærlighet, vennlig og bevisst på andres
behov, sjenerøs og gjestfri, modig og ukomfortabelt
hengiven overfor oppriktighet. Hans velbalanserte godhet
synes så visst nesten for innsmigrende og uklanderlig i
341
vår moderne tidsalder, hvor man lett gjør seg den
formodning at genialitet må ha sitt utspring i frustrasjon
og helgenaktighet i en eller annen dostojevkisk plett.
Men allikevel var den godheten reell, og det er den vi kan
takke for det spesielt fordelaktige synet hos Kropotkin på
menneskenaturen og, i mindre direkte grad, den
komplekst organiserte, men allikevel helhjerta visjonen
om en jordisk og agnostisk Guds by som han krona den
anarkistiske tenkningens rablende byggverk med.

Fotnoter:
1
George Woodcock og Ivan Avakumovic: The Anarchist Prince,
London, 1950.
2
Det er av betydning at han aldri støtta den gruppa av voldelige
anarkister som gjorde livet innen The Socialist League så vanskelig
for Morris.

342
 Kapittel VIII

Profeten
STEFAN ZWEIG beskreiv en gang Tolstoj som ”vår tids
mest lidenskapelige anarkist og anti-kollektivist.” Man
vil kunne bestride dette utsagnets ekstreme karakter, men
en drøfting av Tolstojs tenkning og lære i løpet av de
siste tretti åra av hans liv, og av de dårlig skjulte
tendensene i de store romanene skrevet før han blei
omvendt, etterlater liten tvil om dets generelle sannhet.
Tolstoj kalte ikke seg sjøl en anarkist, fordi han anvendte
navnet på de som ønska å forandre samfunnet ved hjelp
av voldelige midler, så han foretrakk å tenke på seg sjøl

343
som en bokstavtro kristen. Like fullt var han ikke
fullstendig misfornøyd da den tyske lærde, Paul
Eltzbacher, i 1900 skreiv en pioneroversikt over de ulike
trendene innen anarkistisk tenkning og inkluderte
Tolstojs ideer blant dem, ved å demonstrere at samtidig
som han tok avstand fra vold passa hans grunnleggende
doktrine – og spesielt hans kategoriske avvisning av
staten og av eiendom – klart inn i det generelle
anarkistiske mønsteret.

Tolstojs bindeledd til anarkister av andre typer var få,

men viktige. I 1857 leste han et eller annet uspesifisert
verk av Proudhon (trolig Hva er eiendom?), og de
notatene som han blei stimulert til å skrive på denne tida
antyder at den franske anarkisten allerede hadde hatt en
dyptgripende innflytelse på ham. ”Nasjonalisme er det
eneste hinderet for frihetens vekst,” kommenterte han.
Og av enda større betydning er det at han tilføyde
følgende: ”Alle regjeringer er like gode og onde. Det
beste idealet er anarki.” Tidlig i 1862, på en reise til
Vest-Europa, foretok han en lang omvei for å besøke
Proudhon i Brussel. De snakka om utdanning – som
Tolstoj var svært opptatt av i denne perioden – og Tolstoj
erindra seinere at Proudhon var ”den eneste mannen i vår
tid som forstod betydnigen av offentlig utdanning og av
trykkepressa.” De snakka også om Proudhons bok, La
Guerre et la paix, som var i ferd med å fullendes da
Tolstoj tok kontakt, ja, det er liten tvil om at Tolstoj
henta langt mer enn tittelen på sin største roman fra
344
denne avhandlingen om krigens røtter og evolusjon i den
sosiale psyken snarere enn i beslutningene til politiske og
militære ledere.

Bakunins pan-destruksjonisme appellerte helt klart ikke

til Tolstoj, men allikevel hadde disse to opprørske, men
egenrådige baronene mer til felles enn noen av dem ville
ha kunnet bry seg om å innrømme. For Tolstoj var en
ikonoklast og en tilintetgjører på sin egen måte, som
ønska å se en slutt – endog sjøl om den måtte bli oppnådd
ved hjelp av moralske og pasifistiske midler – på hele
overklasesamfunnets og storpolitikkens verden. Men for
Kropotkin, som han aldri møtte, hadde Tolstoj den største
personlige respekt. Romain Rolland har endog antyda at i
denne fyrsten, som hadde gitt opp sin rikdom og sin
sosiale posisjon for folkets sak, så Tolstoj et levende
eksempel på den oppofrelsen som han sjøl kun hadde
oppnådd i sin tenkning og i sine skrifter. Tolstoj beundra
så visst Kropotkins Memoirs of a Revolutionist, og i
likhet med Lewis Mumford i våre egne dager anerkjente
han den store originaliteten og anvendeligheten ved
Fields, Factories and Workshops, som han tenkte at ville
bli en manual for reformeringen av russisk jordbruk.
Hans disippel, Vladimir Chertkov, som befant seg i eksil
i England, tjente som et bindeledd for kontakt mellom
Tolstoj og Kropotkin, og én utveksling av beskjeder er
spesielt interessant. På heller skarpsindig vis kom Tolstoj
til den konklusjon at Kropotkins forsvar av vold var
motvillig og i strid med hans sanne karakter.
345
”Hans argumenter i favør av vold [bemerka han til Chertkov] synes
ikke for meg å være uttrykket for hans oppfatninger, men kun for
hans troskap overfor det banneret som han har tjent på så ærlig vis
hele sitt liv.”

Kropotkin, som i sin tur hadde den største respekt for

Tolstoj og beskreiv ham som ”den mest gripende elskede
mannen i verden,” blei åpenbart uroa over denne
oppfatningen, og han bemerka til Chertkov at:

”For å forstå i hvilken grad jeg sympatiserer med Tolstojs ideer, er

det tilstrekkelig å si at jeg har skrevet et helt bind for å demonstrere
at livet blir skapt, ikke av kampen for tilværelsen, men av gjensidig
hjelp.”

Det Kropotkin mente med ”gjensidig hjelp” var ikke så

langt fra det Tolstoj mente med ”kjærlighet,” og når vi
kommer til å undersøke utviklingen av Tolstojs sosiale
tenkning og sammenlikne den med den til andre
anarkister, innser vi hvor solid hans doktrine passer inn i
den frihetlige tradisjonen.

I likhet med hans rasjonelle kristendom blei Tolstojs

anarkisme utvikla gjennom en serie avgjørende
erfaringer. Hans år som offiser i Kaukasus, i kontakt med
stammefolka i fjellene og kosakker som levde på sin
tradisjonelle måte, lærte ham dydene hos enkle samfunn
som var nær naturen og langt unna urban korrumpering,
ja, lærdommene som han trakk av sin erfaring var svært
like de som Kropotkin trakk av liknende møter i Sibir.
346
Hans nærvær under beleiringen av Sevastopol, under
Krimkrigen, forberedte ham på hans seinere pasifisme.
Men kanskje den avgjørende erfaringen i Tolsojs liv var
en offentlig henrettelse med giljotinen som han var vitne
til i Paris i løpet av 1857. Operasjonens kalde,
umenneskelige effektivitet vekka hos ham en gru som var
langt større enn noen som helst av krigsscenene hadde
gjort, og giljotinen blei for ham et skrekkelig symbol på
den staten som anvendte den. Fra den dagen av begynte
han å snakke politisk – eller anti-politisk – med en
anarkists røst:

”Den moderne staten [skreiv han til sin venn Botkin] er intet annet
enn en konspirasjon for å utbytte, men framfor alt for å demoralisere
dens borgere… Jeg forstår moralske og religiøse lover, som ikke er
tvingende for alle og enhver, men som leder framover og gir løfter
om en mer harmonisk framtid; jeg føler kunstens lover, som alltid
bringer lykke. Men politiske lover synes for meg å være slike uhørte
løgner, at jeg ikke makter å se hvordan man kan skjelne noen bedre
eller verre blant dem… Heretter skal jeg aldri tjene noen som helst
regjeringsmakt noe sted.”

I løpet av de resterende åra av sitt liv utarbeida Tolstoj

denne doktrinen i mange former og på en langt mer
omfattende måte, men kjerna i den forblei værende den
samme, og man kan fra skriftene i hans siste tiår hente
utsagn som minner om det han hadde sagt førti år
tidligere da minnet om giljotinen hjemsøkte hans
drømmer og forarga hans menneskelighet.

347
”Jeg betrakter alle regjeringer [sa han helt mot slutten av sitt liv],
ikke bare den russiske regjeringa, som intrikate institusjoner,
helliggjort gjennom tradisjoner og sedvaner, med det formål å begå
de mest frastøtende forbrytelser ved å ty til rå makt og det uten å
straffes for det. Og jeg tenker at anstrengelsene til de som ønsker å
forbedre vårt sosiale liv burde rettes mot frigjøringen av dem sjøl fra
nasjonale regjeringer, hvis ondskap, og framfor alt fruktesløshet, i
vår tid er i ferd med å bli mer og mer åpenbar.”

Det å erkjenne kontinuiteten i det anarkistiske innslaget

hos Tolstoj fra hans tidlige manndom og fram til hans
død er viktig, siden der er et standhaftig syn på Tolstoj
som ser ham som to ulike og endog gjensidig
antagonistiske vesener. Perioden prega av fryktelig tvil
og åndelige kvaler som ledsaga fullendelsen av Anna
Karenina og som langt på vei blei nedtegna i dens siste
kapitler, altså perioden som Tolstoj betrakta som sin
omvendelsesperiode, blir sett som et stort vannskille som
delte livet hans i to. På den ene siden ligger landet
bestående av pulserende sollys og duggfriske skoger som
tilhører de store romanene. På den andre siden ligger den
ørkenen av åndelig anstrengelse der Tolstoj, i likhet med
døperen Johannes på hans eldre dager, søker
moralismens grashopper og den åndelige gledens ville
honning. På den ene siden står kunstneren og på den
andre siden står den kombinerte helgenen og anarkisten,
og man velger ens egen bestemte Tolstoj i henhold til ens
smak.

348
Det synes for meg som at dette synet, som jeg en gang
hadde og forsvarte, er et uriktig sådant, ja, at det
ignorerer de mange trådene som forener den seinere og
den tidligere Tolstoj. Vi ser at trekka endrer seg, slik som
menneskets trekk endrer seg med tida, men ansiktet er
alltid det samme, ved alltid å være prega av lengten etter
rettferdighet og kjærlighet, og alltid gjenstand for
forlokkelsen ved naturens verden i all dens skjønnhet.
Kunstneren og anarkisten lever begge to i det ansiktet,
slik som de levde sammen gjennom Tolstojs liv.

For der var for det første intet tidspunkt da Tolstoj

virkelig vinka farvel til litteraturkunsten. Ikke engang i
sine mest propagandistiske øyeblikk var han noensinne
fri fra ønsket om å søke kunstnerisk uttrykk, og helt til
slutten av hans liv var hans sinn fullt av planer og ideer
for romaner, fortellinger og skuespill, slik som hans
dagbøker for 1880- og 1890-åra vitner om, ja, mange blei
påbegynt og lagt til side, men i hvert fall enkelte blei
fullbyrda. Så seint som i 1904 ferdigstilte Tolstoj en av
sine fineste noveller, Hadji Murad, i en akutt tilstand av
fryd over sin oppnåelse blanda med skyldfølelse over sin
nytelsessjuke. De beste av hans seinere verker –
fortellinger som Herre og menneske og Ivan Ilyich’ død –
viser ingen som helst svekkelse når det gjelder hans
særegne evne til å gjøre livet om til kunst og allikevel
bevare dets friskhet intakt. Det som skjer er en
manglende evne til å gjennomføre lengre verker på et
konsekvent høyt kunstnerisk nivå, for den ene romanen
349
som Tolstoj skreiv i løpet av denne perioden,
Oppstandelse, lykkes ikke i sin helhet sjøl om dens deler
er utmerkede. Det har ofte blitt antyda at feilene og
manglene ved Oppstandelse skyldes den framherskende
moralismen hos Tolstoj på denne tida, men jeg ville
antyde at sjøl om moralismen er framherskende, er
hovedsvikten en kunstnerisk sådan, en svikt hva form og
følelse angår som følge av emosjonelle katastrofer. Jeg
har analysert den svikten andre steder, så her ønsker jeg å
understreke det faktum at Tolstoj helt til det siste aldri
mista interessen for litteratur som sådan, og et tiår før sin
død skreiv han verker som ville ha vært store oppnåelser
for enhver forfatter i syttiåra.

Tolstojs omvendelse ødela ham dermed ikke som

kunstner. Ei heller gjorde den ham om til en kristen
anarkistisk reformator av verden, for det var ingen ny
ting for Tolstoj å vende blikket bort fra litterært arbeid
for å befatte seg med andre absorberende aktiviteter.
Mesteparten av sitt modne liv var han mistroisk overfor
enhver antydning om at litteratur var et mål i seg sjøl.
Han var sterkt uenig med Turgenjev på dette punktet, og
mer enn tjue år før sin omvendelse, i 1850-åra, hevda han
at et menneskes hovedaktiviteter burde være utafor
litteraturen. Til tider, endog i denne tidligere perioden,
snakka han om å gi opp skrivning helt og holdent. Han
gjorde ikke så, like lite som han gjorde seinere i livet,
men i lange perioder syntes hans anstrengelser for å være
en god bonde, eller for å forbedre bøndenes kår, eller for
350
å lindre ofrene for hungersnød, eller for å utvikle et
progressivt utdanningssystem, som mer påtrengende enn
skrivning. I slike anstrengelser framviste han en hug for
handling og praktisk evne som avspeila den ekstremt
konkrete karakteren ved hans litterære visjon. Sjøl midt
oppe i hans arbeid med Anna Karenina i løpet av 1870-
åra blei han så involvert i sine utdanningseksperimenter
at han midlertidig la romanen til side, og på utålmodig
vis bemerka til en av sine slektninger at: ”Jeg kan ikke
løsrive meg fra levende skapninger for å bry meg om
imaginære sådanne.” Hans undervisning var dessuten av
en høyst frihetlig karakter, og den slags fritt samarbeid
mellom lærere og elever som han forsøkte å oppnå i
praksis, minna svært mye om de metodene som William
Godwin tok til orde for i sitt pionerverk om anarkistisk
utdanningsteori, The Enquirer.

Man må huske at Tolstojs konekvente motvilje mot å

akseptere en altoppslukende litterær disiplin og hans
tilbøyelighet til å betrakte den lærde manns faktiske
profesjon som en slags prostitusjon ikke helt og holdent
hadde sitt utspring i moralske skrupler. Den hadde langt
på vei sitt ophav i et aristokratisk syn på litteraturen som
en av en adelsmanns bedrifter. Anelsen om noblesse
oblige var sterk hos Tolstoj. Endog hans radikalisme, i
likhet med den til de to andre store russiske anarkistene,
Bakunin og Kropotkin, var basert på en tradisjonell
relasjon mellom aristokrat og bonde. Alle tre ønska de å

351
snu om på relasjonen, men den forblei like fullt et viktig
element innen deres tenkning og agering.

Det jeg har søkt å vise, er at hos Tolstoj var

spenningsforholdet mellom forfatteren og reformatoren
alltid tilstedeværende og stimulerte vanligvis begge
sidene av hans liv, ja, det blei først ødeleggende helt mot
slutten, da hans kunstneriske impulser blei svekka. I hans
mest fruktbare år som romanforfatter støtta hans litterære
talenter og hans anelse om moralsk formål hverandre i
stedet for å komme i konflikt med hverandre. Hans
tidligere romaner – Krig og fred, Anna Karenina og
Kosakkene – har den uanstrengte didaktikken som så ofte
karakteriserer stor litteratur, og de presenterer hans
synspunkter på emner som berører ham på lidenskapelig
vis med så små overtramp mot kunstneriske proporsjoner
som man finner i Miltons rettferdiggjøring av Guds
væremåte overfor mennesket i Paradise Lost. Ingen av
disse verkene er med overlegg propagandistiske på
samme måte som Oppstandelse, og det ville være å dra
det for langt å kalle dem anarkistiske romaner i ordets
fulle forstand. Allikevel avdekker de, på en like mektig
måte som hvilket som helst av Tolstojs pamflettskrifter,
en hel serie holdninger som vi har sett er karakteristisk
anarkistiske.

Der er for det første den naturalismen – moralsk så vel

som litterær – som gjennomsyrer alle disse verkene, med
en anelse om at mennesket er best, eller i det minste

352
bedre, dersom det avviser sivilisasjonens kunstigere
manifestasjoner og lever i et organisk forhold til naturens
verden, ved at det sjøl er et naturlig vesen. En slik
eksistens er relatert til begrepet om det ”virkelige livet”
som Tolstoj gjør et så stort nummer ut av i Krig og fred.

”I mellomtida fortsatte livet – det virkelige livet, med dets

essensielle interesse for sunnhet og sjukdom, slit og hvile, og dets
intellektuelle interesse innen tenkning, vitenskap, poesi, musikk,
kjærlighet, vennskap, hat og lidenskap – ja, dette livet fortsatte som
vanlig, uavhengig av og løsrevet fra politisk vennskap eller
fiendskap med Napoleon Bonaparte og fra alle planer om
rekonstruksjon.”

I alle sine tidlige romaner ser Tolstoj livet som desto mer
”virkelig” jo nærmere naturen man lever det. Olenin,
helten i Kosakkene, lever som en offiser i en landsby
bestående av halvt ville bønder i den kaukasiske
villmarka, og hans liv synes for ham på dette tidspunktet
som mer meningsfullt enn det til hans tidligere venner i
St. Petersburg.

Ӂ, hvor usle og ynkelige dere alle synes for meg [skriver han til en
av dem i et brev som han ikke sender fordi han frykter at det ikke vil
bli forstått]. Dere vet ikke hva lykke er, dere vet ikke hva livet er.
Man må smake livet i hele dets naturlige skjønnhet, ja, dere må se og
forstå det jeg hver dag har foran mine øyne – den evige,
utilgjengelige snøen på fjelltoppene og ei kvinne utrusta med all den
verdigheten og uforderva skjønnheten som prega den første kvinna
som må ha kommet fra skaperens hand – og deretter vil det bli svært
klart hvem av oss, dere eller jeg, som går til grunne, hvem av oss

353
som lever på en ekte måte og hvem som lever falskt… Lykke er å
være med naturen, se naturen og utveksle med henne.”

Det som blir uttrykt på en nesten naiv måte i Kosakkene,

blir utarbeida på en mer sofistikert og dypere måte i Krig
og fred og Anna Karenina. Et liv nærmere naturen,
antyder Tolstoj igjen og igjen, bringer oss nærmere
sannheten enn et liv bundet av omfattende bånd basert på
lov og moter. Dette blir indikert med en overveid sosial
vektlegging i Anna Karenina. Der blir skillelinja
opprettholdt gjennom hele romanen mellom by og land,
mellom kunstferdig urban sivilisasjon, som alltid tenderer
mot det onde, og naturlig ruralt liv, som alltid tenderer
mot det gode dersom det får følge sitt eget forløp. Ved å
være dominert av byen og korrumpert av dens unaturlige
standarder blir Anna Karenina moralsk og til slutt fysisk
ødelagt. Levin, en landsens mann, gjennomgår mange
prøvelser hva angår kjærlighet og tro, men lykkes til slutt
i sitt ekteskap, og mot slutten av en lang prosess prega av
åndelig slit oppnår han opplysning.

Men som Levin innser, er det bonden – mannen av folket

– som er nærmest naturen og, gjennom sitt enkle liv,
nærmest sannheten. Allerede i Krig og fred blir dette
temaet vedrørende det naturlige menneske introdusert i
karakteren til Platon Karataev, bondesoldaten som Pierre
møter blant sine medfanger når han blir arrestert av
franskmennene i Moskva. Karataev er for Pierre en

354
”uutgrunnelig, velbalansert og evig personifisering av
enkelhetens og sannhetens ånd,” og han er så fordi han
lever naturlig og uten bevisst intellektualisme. ”Hans ord
og handlinger flyter fra ham like jevnt, uunngåelig og
spontant som vellukten utsondrer fra en blomst.” På
liknende vis blir Levins omvendelse i Anna Karenina
påskynda når han hører om en bonde, også ved navn
Platon, som lever ”for sin sjel, på den rette måten, ja, på
Guds måte.”

Knytta til denne søken etter det naturlige liv er trangen til
universell brorskap som går som en rød tråd gjennom alle
romanene og som prosjekterer en drøm som Tolstoj
hadde delt med sine brødre tidlig i barndommen, da de
trodde at deres egen lille krets kunne bli utvida i det
uendelige til hele menneskehetens brorskap. I Kosakkene
lengter Olenin etter kameratskap med de primitive
innbyggerne i Kaukasus, og den samme visjonen
hjemsøker Pierre i Krig og fred, og blir knytta til Tolstojs
kristendom i Anna Karenina når Levin sier til seg sjøl at:
”Jeg forener ikke meg sjøl i så stor grad som jeg er
forent, enten jeg vil det eller ei, med andre mennesker i
én forsamling av troende.”

Om så mange av de generelle holdningene i Tolstojs

romaner – naturalismen, populismen, drømmen om
universell brorskap, mistro overfor myten om framskritt
– er parallelle i forhold til den anarkistiske tradisjon,
finner man også mange spesifikt frihetlige ideer antyda i

355
dem. Kosakkenes røffe egalitære struktur blir kontrastert
med den russiske hærens hierarkiske struktur;
lederskapskulten blir med overlegg angrepet i Krig og
fred; den moralske svikten ved et sentralisert politisk
system og skavankene ved patriotisme blir eksponert i
Anna Karenina.

Når vi vender blikket fra antydningene i Tolstojs romaner

og over på de eksplisitte utsagna i hans pamflettverker,
finner vi at hans anarkisme er det eksterne aspektet,
uttrykt i atferd, av hans kristendom. Mangelen på noen
som helst reell konflikt mellom de to skyldes det faktum
at hans religion er en religion uten mystisisme, ja, en
religion endog uten tro, for i likhet med Winstanley
baserer han sine trosoppfatninger på fornuften og setter
dem på sannhetens prøve. Kristus er for ham læreren,
ikke den inkarnerte Gud, ja, hans doktrine er ”sjølve
fornuften,” og det som utmerker mennesket i
dyreverdenen, er dets evne til å leve i henhold til den
fornuften.

Her er en humanisert religion; vi søker ikke Guds

kongedømme utafor, men inne i oss sjøl. Og av denne
grunn presenterer Tolstoj en holdning som helt klart
tilhører den anarkistiske tenkningens domene, ja, hans
idé om Guds immanente kongedømme er relatert til
Proudhons idé om en immanent rettferdighet, og hans
oppfatning av religion som hvilende på fornuften trekker
ham inn i en nær relasjon til både Godwin og Winstanley.

356
Og endog i sin religiøse fase avviser han ikke naturens
verden, nei, han ser for seg at livet etter døden, dersom
det eksisterer, finner sted i et domene som er lite annet
enn den omforma naturen. Dette gjorde han klart i det
rørende brevet som han skreiv til sin kone i løpet av
1890-åra da han tilfeldigvis red en kveld gjennom
skogene som en gang hadde tilhørt hans venn Turgenjev,
som nå for lengst var død.

Innen Tolstojs verden bestående av fornuft og natur

senker tida tempoet, slik som den gjør i den lange
frihetens sommerettermiddag slik William Morris drømte
om den. Framskritt blir avvist som et ideal; frihet,
brorskap og kultiveringen av menneskets moralske
karakter er viktigere, og framskrittet må underordnes
disse. Det er sant at Tolstoj, i likhet med Morris,
protesterer mot en fortolkning av sine doktriner som
framstiller ham som motstanderen av alt framskritt, ja, i
Vår tids slaveri hevder han at han kun opponerer mot
framskritt som blir oppnådd på bekostning av
menneskelig frihet og menneskelige liv.

”Virkelig opplyste folk [sier han] vil alltid gå med på å gå tilbake til
å ri på hester og anvende pakkhester, eller endog til å pløye jorda
med kjepper og med sine egne hender, snarere enn å reise med
jernbaner som regelmessig knuser en rekke mennesker, slik som
foregår i Chicago, ganske enkelt fordi jernbaneeierne finner det mer
profitabelt å yte kompensasjon til de som blir drept enn å bygge linja
slik at den ikke vil drepe folk. Mottoet for virkelig opplyste

357
mennesker er ikke fiat cultura, pereat justicia, men fiat justicia,
pereat cultura.

Men kultur, nyttig kultur, vil ikke bli tilintetgjort… Det er ikke for
ingenting at menneskeheten, i sitt slaveri, har oppnådd et slikt stort
framskritt innen teknologiske anliggender. Dersom det bare blir
forstått at vi ikke må ofre livene til våre medmennesker for vår egen
nytelse, vil det være mulig å tillempe tekniske forbedringer uten å
ødelegge menneskers liv.”

Til tross for slike protester skua imidlertid ikke Tolstoj

fram mot et rikeligere liv i fysisk forstand. For ham, som
for bondeanarkistene i Andalusia, var det moralske
idealet det enkle og asketiske liv, der et menneske i så
liten grad som mulig ville sette sin lit til andres arbeid.
Likheten i forhold til Proudhon er slående, ja, Tolstoj må
ha lest med glede den filosofens lyriske lovprisning av
glorien ved verdig fattigdom. Det er hatet overfor luksus,
ja, ønsket om at kulturen burde tjene mennesker snarere
enn å bli tjent av dem, som forklarer hans tilsynelatende
eksentriske avvisning av kunstverkene som appellerer til
”de heldige få”; for ham blei ekte kunst den som
kommuniserte sitt budskap til alle mennesker og ga dem
håp.

Sentral for Tolstojs sosiale doktrine er hans avvisning av

staten, men like viktig er hans benektelse av eiendom. Ja,
han ser de to som gjensidig avhengige av hverandre.
Eiendom er en dominasjon i regi av enkelte menn over

358
andre, og staten eksisterer for å garantere videreføringen
av eiendomsrelasjoner. Derfor må begge avskaffes, slik
at mennesket vil kunne leve fitt og uten dominasjon, i en
tilstand av fellesskap og gjensidig fred som er Guds
sanne kongedømme på jorda. Til den innvendingen at
samfunnets positive funksjoner ikke kan eksistere uten
regjeringsmakt, svarer Tolstoj i ordelag som minner om
Kropotkins argumenter i Mutual Aid og The Conquest of
Bread:

”Hvorfor tenke at ikke-offisielle folk ikke kunne arrangere sine liv

for seg sjøl, like godt som regjeringsfolk kan arrangere det, ikke for
seg sjøl, men for andre?

Vi ser tvert i mot at i de mest mangfoldige saker arrangerer folk i vår

tid sine egne liv uten sammenlikning bedre enn de som styrer dem
arrangerer ting for dem. Uten den aller minste bistand fra
regjeringsmakt, og ofte til tross for regjeringsmaktas innblanding,
organiserer folk alle slags foretak – arbeiderforbund, kooperative
selskaper, jernbanekompanier, artel’er og syndikater. Dersom
samlinger for offentlige verker trengs, hvorfor skulle vi formode at
frie mennesker ikke kunne, uten vold, frivillig samle inn de
nødvendige midlene og utføre noe som helst som nå blir utført ved
hjelp av skatter, dersom det aktuelle foretaket bare er virkelig nyttig
for alle og enhver? Hvorfor formode at der ikke kunne være
tribunaler uten vold? Det å stille folk for retten, i regi av folk som er
betrodd av disputantene, har alltid eksistert og vil alltid eksistere, og
trenger ingen som helst vold… Og på samme måte er der ingen
grunn til å formode at folk ikke kunne, gjennom felles enighet,
bestemme hvordan jorda skal fordeles med sikte på bruk.”

359
Tolstoj er like motvillig som andre anarkister mot å skape
utopier, altså å skissere planen for samfunnet som ville
kunne eksistere dersom mennesker ikke lenger var
underlagt regjeringer.

”Detaljene i en ny livets orden kan ikke være kjent for oss. Vi må

skape dem sjøl. Livet består utelukkende i søkenen etter det ukjente
og i vårt arbeid av å harmonisere våre handlinger med den nye
sannheten.”

Han ser allikevel for seg et samfunn der staten, lov og

eiendom alle sammen vil være avskaffa, og der hvor
kooperativ produksjon ville ta deres plass, mens
distribusjonen av arbeidets produkter i et slikt samfunn
vil følge et kommunistisk prinsipp, slik at mennesker vil
motta alt de trenger, men – av hensyn til dem sjøl så vel
som til andre – ingen overflod.

For å oppnå dette samfunnet tar Tolstoj – i likhet med

Godwin og i stor grad i likhet med Proudhon – til orde
for en moralsk snarere enn en politisk revolusjon. En
politisk revolusjon, antyder han, bekjemper staten og
eiendom utafra, mens en moralsk revolusjon virker
innafra på det onde samfunnet og sliter ned sjølve dets
fundament. Tolstoj trekker faktisk opp et skille mellom
en regjerings vold, som er helt og holdent ond fordi den
er overveid og virker gjennom perverteringen av
fornuften, og volden til et sint folk, som kun delvis er ond
fordi den har sitt opphav i uvitenhet. Det er allikevel slik
360
at den eneste måten han ser for å forandre samfunnet går
gjennom fornuften og, til sjuende og sist, gjennom
overbevisning og eksempel. Det menneske som ønsker å
avskaffe staten, må opphøre å samarbeide med den, nekte
militærtjeneste, polititjeneste, jurytjeneste og betaling av
skatter. Det å nekte å adlyde er med andre ord Tolstojs
store våpen.

Jeg tenker at jeg har sagt nok til å vise at i sine

essensielle trekk er Tolstojs sosiale lære en ekte
anarkisme, ved at den fordømmer det bestående
samfunnets autoritære orden, foreslår en ny frihetlig
orden, og foreslår midlene som den vil kunne oppnås
gjennom. Siden hans religion er en naturlig og rasjonell
sådan, og søker sitt kongedømme i rettferdighetens og
kjærlighetens hegemoni på denne jorda, transcenderer
den ikke hans anarkistiske doktrine, men er
komplementær i forhold til den.

Tolstojs innflytelse har vært svær og mangesidig.

Tusener av russere og ikke-russere blei hans
lidenskapelige disipler, og grunnla tolstoyanske kolonier
basert på kommunal økonomi og et asketisk levesett,
både i Russland og i utlandet. Jeg har aldri støtt på en
omfattende nedtegnelse over disse fellesskapa, men alle
jeg har vært i stand til å spore slo feil i løpet av en relativt
kort periode, enten på grunn av den manglende
personlige egnetheten hos deltakerne eller på grunn av
mangelen på praktisk jordbrukserfaring. Like fullt

361
fortsatte en aktiv tolstojansk bevegelse å eksistere i
Russland helt fram til 1920-åra, da den blei slått ned av
bolsjevikene. Utafor Russland influerte Tolstoj så visst
de anarkistiske pasifistene i Nederland, Storbritannia og
De forente stater. Mange britiske pasifister i løpet av Den
andre verdenskrig deltok i neo-tolstojanske fellesskap,
hvorav få overlevde slutten på fiendtlighetene. Det
kanskje mest imponerende eksempelet på tolstojansk
innflytelse i den kontemporære vestlige verden har vært –
ironisk nok sett i lys av Tolstojs mistro overfor
organiserte kirker – den romersk-katolske gruppa som i
De forente stater er forbundet med Catholic Worker og
spesielt med den helgenaktige representanten for kristen
anarkisme i vår tid, Dorothy Day.

Men den viktigste enkeltstående tolstojanske omvendte

var utvilsomt Mahatma Gandhi. Gandhis oppnåesle i
forhold til å vekke det indiske folket og lede dem
gjennom en nesten blodløs nasjonal revolusjon mot
fremmed styre ligger kun i periferien av vårt emne, men
på dette punktet er det verdt å huske at Gandhi var
influert av flere av de store frihetlige tenkerne. Hans
ikke-voldelige teknikk var utvikla langt på vei under
innflytelse fra Thoreau så vel som fra Tolstoj, og han blei
oppmuntra i sin idé om et land bestående av
landsbyfellesskap gjennom en iherdig lesning av
Kropotkin.

362
I sjølve Russland gikk Tolstojs innflytelse langt hinsides
de snevrere kretsene bestående av hans disipler, som ofte
gjorde ham forlegen gjennom sin ekstremt underlige
atferd. Det var snarere som Russlands lidenskapelige
uoffisielle og uortodokse samvittighet enn som lederen
for en bevegelse at Tolstoj stod fram i løpet av de siste to
tiåra av sitt liv. Ved å dra fordel av den
verdensomspennende prestisjen som gjorde ham, nesten
aleine blant russere, forskåna fra forfølgelse av et direkte
slag, fordømte han gang på gang den tsaristiske
regjeringa for dens overtramp mot rasjonell moralitet og
kristen lære. Han snakka uten frykt, og han lot seg aldri
forstumme. Opprørere av ethvert slag følte at de ikke var
aleine i den store politistaten Russland mens Tolstoj var
der for å snakke slik som hans rettferdighetssans bevega
ham, og hans utrettelige kritikk spilte utvilsomt sin rolle
når det gjaldt å undergrave fundamentet for Romanov-
imperiet i løpet av de skjebnesvangre åra fra 1905 til
1917. Her var på ny en lære som er kjær for anarkistene,
nemlig at den moralske styrken til en enkelt mann som
insisterer på å være fri, er større enn den til en hop av
tause slaver.

363
 Del II

Bevegelsen
Kapittel IX

Internasjonale forsøk
MENNESKEHETEN er én, underlagt de samme
betingelsene, og alle mennesker er like. Men alle
mennesker er forskjellige, og innerst inne i sitt hjerte er
mennesket faktisk ei øy. Anarkister har vært spesielt
bevisste på denne dualiteten mellom det univeselle
menneske og det bestemte menneske, og mye av deres
tenkning har vært via til å søke en balanse mellom krava
på vegne av generell menneskelig solidaritet og krava på

364
vegne av det frie individet. De har spesielt søkt å forsone
internasjonalistiske idealer – ideen om en verden uten
grenser eller rasebarrierer – med en standhaftig
insistering på lokal autonomi og personlig spontanitet.
Og endog seg i mellom har de sjelden vært i stand til å
oppnå denne forsoningen. I mer enn et århundre har de
forsøkt å skape en effektiv verdensorganisasjon for
anarkister, men deres anstrengelser har blitt frustrert av
en intoleranse overfor enhver form for sentralisme og en
tendens til å trekke seg tilbake til den lokale gruppa, noe
som begge deler blir oppmuntra av den anarkistiske
aktivitetens natur. Siden anarkistene ikke søker valgseire,
finnes der intet behov for å skape omfattende
organisasjoner på linje med de politiske partienes
sådanne, ei heller er der noe behov for å utforme
generelle handlingsprogrammer; de fleste
anarkistgrupper har faktisk vært dedikert overfor
individuelt motivert propaganda – enten i form av ord
eller handling – og innen aktivitet av dette slaget er de
enkleste bindeledd mellom byer, regioner og land
vanligvis tilstrekkelig. Det er av betydning at kun på det
marginale feltet anarkosyndikalisme, som er basert på
masseorienterte fagforeningsdannelser snarere enn på
små propagandagrupper, har lokale og individuelle
interesser i tilstrekkelig grad blitt underordna for å tillate
dannelsen av en varig og relativt effektiv form for
frihetlig internasjonal organisasjon.

365
Siden denne langt på vei mislykka søkenen etter en
effektiv internasjonal organisasjon på en så klar måte
illustrerer det sentrale frihetlige problemet vedrørende en
forsoning mellom menneskelig solidaritet og
menneskelig frihet, synes det å være på sin plass å drøfte
anarkismen som en internasjonal bevegelse før man
drøfter dens bedrifter i individuelle land. Tilnærmingen
rettferdiggjøres ytterligere av det faktum at den
anarkistiske bevegelsen dukka opp for første gang innen
Den første internasjonale og i de kosmopolittiske
brorskapene som blei stifta av Bakunin, og som seinere
blei separert i de nasjonale bevegelsene som den blei
utvikla i.

Den anarkistiske internasjonalismens historie faller i fem

perioder. Fra de proudhonske mutualistenes deltakelse i
diskusjonene som førte til stiftelsen av Den første
internasjonale, og fram til bruddet med marxistene etter
Haag-kongressen i 1872, søkte anarkistene – enten de
fulgte Proudhon eller Bakunin – å fullende sine
internasjonalistiske aspirasjoner i samarbeid med
sosialister av andre slag. Fra 1872 til den berømte ”sorte
internasjonale” kongressen i 1881 forsøkte de å skape en
reint anarkistisk internasjonale, og denne trangen
fortsatte på en svak måte gjennom en serie feilslåtte
kongresser i løpet av 1880-åra og de tidlige 1890-åra. I
den tredje perioden, fra 1889 til 1896, konsentrerte
anarkistene seg om et forsøk på å oppnå et fotfeste innen
den sosialistiske andre internasjonale. Deres endelige
366
utvisning fra sosialistkongressen i London i 1896 initierte
en ytterligere periode, som nådde sitt klimaks på
Amsterdam-kongressen i 1907, der man på ny søkte en
organisasjon innskrenka til overbeviste anarkister, og
denne perioden tok slutt i og med utbruddet av Den første
verdenskrig i 1914. Perioden fra 1919 til 1939 var
dominert av anarkosyndikalistenes relative suksess, som
etter flere mislykka oppstartsforsøk til slutt, i Berlin i
1922, skapte sin egen organisasjon for frihetlige
fagforeninger, The International Workingmen’s
Association, som fremdeles overlever i Stockholm nesten
seksti år etter dens stiftelse. Til slutt, etter Den andre
verdenskrig, blei det reetablert bindeledd mellom
individuelle anarkister og etterlevninger etter grupper og
bevegelser i ulike land, og dette førte til en serie av
internasjonale kongresser, som langt på vei begynte som
gjenforeninger av de overlevende etter anarkismen før
Den andre verdenskrig, men som med åra har ekspandert
til å inkludere nykommere fra radikale studentgrupper,
fra fredsbevegelser og fra miljøbevegelser, slik at slike
samlinger, i likhet med deres forløpere, faktisk har
avspeila den endrende karakteren ved anarkistiske sysler
og de endrende mennesketypene som blei involvert i
anarkistiske aktiviteter.

Som jeg har vist var Proudhon allerede i løpet av 1840-

åra i ferd med å spekulere på utsiktene til en internasjonal
sammenslutning av produsenter, og det er således på sin
plass at hans tilhengere skulle ha spilt en avgjørende rolle
367
i forhandlingene som leda til stiftelsen av Den første
internasjonale. Disse forhandlingene begynte da
Napoleon III, som del av sin politikk som gikk ut på å fri
til de franske arbeiderne, oppmuntra en
håndverksdelegasjon til å besøke den internasjonale
utstillingen i London i 1862. Blant dem var flere
mutualister som seinere hen undertegna De sekstis
manifest, og som ved denne anledningen innleda
samtaler med engelske fagforeningsaktivister og med de
tyske eksilene som samla seg rundt Karl Marx. Året etter,
1863, dro tre fra den samme gruppa – Tolain, Limousin
og Perrachon – på ny til England etter invitasjon fra The
London Trades Council. Deres angivelige formål var å ta
del i et møte til støtte for polsk frihet, som blei avholdt i
St. James’ Hall den 22. juli, men nok en gang var der
samtaler om mulighetene for internasjonal organisering.
Til slutt, i september, 1864, ankom en fransk
sosialistdelegasjon London med det mål å samarbeide om
den faktiske stiftelsen av en sammenslutning. Alle
delegatene var parisiske håndverkere. Tre av dem,
Tolain, Limousin og Fribourg, var mer eller mindre
ortodokse proudhonianere, mens den fjerde, Eugène
Varlin, var en nesten-anarkist av et annet slag, som
samtidig som han avviste autoritær sosialisme, hadde
kollektivistiske synspunkter som likna på Bakunins
sådanne. De franske delegatene tok del på det store møtet
som blei avholdt i St. Martins Hall den 28. september, og

368
det var de som la fram resolusjonen som foreslo stiftelsen
av The International Workingmen’s Association.

Tolain, Limousin og Fribourg blei valgt som franske

korrespondenter for internasjonalen, og byrået som de
etablerte i Paris var det virkelige senteret for anarkistisk
organisering i det landet, og i denne forstand vil det bli
drøfta på en mer fullstendig måte når jeg skal ta for meg
bevegelsen i Frankrike. Hva angår Den første
internasjonale i sin helhet, blei oppgava med å
implementere St. Martin’s Hall-resolusjonen overlatt til
sentralkomiteen betående av tjueen medlemmer, betrodd
med oppgava med å trekke opp reglene og en
konstitusjon, og siden London syntes å være det tryggeste
stedet for en slik forsamling å operere fra, falt kontrollen
i hendene på engelske fagforeningsaktivister og
utenlandske flyktninger, inkludert Marx og hans tyske
tilhengere, noen få franske blanquister og mazzinieren
major Wolff. Denne situasjonen, som fortsatte etter at
sentralkomiteen blei erstatta av generalrådet på Genève-
kongressen i 1866, betydde at anarkistene, enten de var
overbeviste proudhonianere eller bakuninister, aldri
hadde noe fotfeste innen Den første internasjonales
eksekutive senter, og var innskrenka til å framvise sin
styrke på de ulike kongressene, slik at de bare kunne
influere på relativt generelle felt av politikken.

Konsekvensene av denne delingen av kontroll blei ikke

umiddelbart åpenbare. Genève-kongressen –

369
internasjonalens første plenærsamling – kom i kjølvannet
av en interimkonferanse i London, der man utveksla
rapporter om arbeiderklassebevegelser i ulike land, og
noen få generelle resolusjoner vedrørende slike
ukontroversielle emner som det polske spørsmålet og den
beklagelige innflytelsen til det russiske autokratiet på
europeiske anliggender blei utstedt. Den generelle
atmosfæren på denne samlingen var vennligstemt, sjøl
om Marx anstrengte seg kraftig for å baktale Proudhon
overfor Tolain og Fribourg i håp om å lede disse to
innflytelsesrike delegatene inn i sin egen leir. Han lyktes
ikke; franskmennene forblei besluttsomt antiautoritære,
slik som den belgiske delegaten, Caesar de Paepe, også
gjorde.

På Genève-kongressen var skillelinja mellom frihetlige

og autoritære innen Den første internasjonale allerede i
ferd med å vise seg klart og tydelig. De franske
delegatene, som utgjorde nesten en tredel av kongressen,
var for det meste proudhonianere, sjøl om kollektivister
som Benoît Malon og Eugène Valrin var til stde, og det
samme var Albert Richard fra Marseille – som snart
skulle komme til å bli en hengiven bakuninist – og blant
de sveitsiske representantene var James Guillaume og
Adhemar Schwitzguébel, anarkismens seinere ledere i
Jura. Men Bakunin var ennå ikke medlem av
internasjonalen, og det var mutualistene som på dette
tidspunktet opprettholdt striden mot de autoritære i favør
av et strengt arbeiderklasseprogram basert på
370
sammenslutning og gjensidig kreditt, i en ånd som var
basert på Proudhons forslag i De la capacité politique des
classes ouvrières.

I samsvar med denne holdningen søkte mutualistene å

innskrenke medlemskap i Den første internasjonale til
faktiske kroppsarbeidere; de blei nedkjempa som et
resultat av sterk opposisjon fra de britiske
fagforeningsaktivistene. De blei også nedkjempa da de
opponerte mot en marxistisk resolusjon som, under dekke
av å godkjenne lovgivning for å beskytte arbeid, på
subtilt vis introduserte begrepet om ”arbeiderstaten,”
siden den hevda at ”ved å tvinge gjennom adopsjonen av
slike lover vil ikke arbeiderklassen konsolidere de
herskende maktene, men tvert i mot gjøre den makta som
per nå blir anvendt mot den, om til sitt eget instrument.”
På den annen side oppnådde de en mindre seier ved å
overtale kongressen til å utstede en resolusjon for
etableringen av en gjensidig kredittbank, så vel som å
sikre godkjenning for promotering av kooperative
produsentselskaper som en vital del av den generelle
kampen for arbeideres frihet.

En markert dreining kom snart til syne i maktbalansen

innen Den første internasjonale. I Lausanne i 1867 var
mutualistene påtakelig svakere, langt på vei på grunn av
spredningen av det kollektivistiske synspunktet i
Frankrike. Dette resulterte i at Tolain og hans tilhengere
inngikk kompromisser i forbindelse med resolusjoner

371
som tok til orde for statlig intervenering i utdanning og –
enda viktigere – for offentlig eierskap over transport- og
utvekslingsmidlene. Den bevisst tvetydige ordleggingen
av den sistnevnte resolusjonen gjorde den akseptabel
både for de som ønska seg statseie og de som foretrakk
kontroll i regi av arbeidersammenslutninger. Allikevel
oppnådde mutualistene nok en gang en liten suksess ved
å oppnå utsettelse av spørsmålet om offentlig eie av
jorda, ved i stedet å foretrekke bondebesittelse, inntil den
neste kongressen.

Mutualistene var fremdeles en kraft å regne med på

Brussel-kongressen i september, 1868, men allikevel
markerte denne samlingen til slutt en klar dreining i
retning av en politikk basert på økonomisk kollektivisme.
Den proudhonianske opposisjonen mot sosialisering av
jorda strakk nå ikke til, siden de belgiske kollektivistene,
anført av Caesar de Paepe, kontrollerte mer enn
halvparten av stemmene, og en resolusjon som tok til
orde for offentlig eie av gruver, transport og jord blei
vedtatt med stort flertall. På den annen side oppnådde
mutualistene en siste triumf da belgisk støtte satte dem i
stand til nok en gang å utstede en resolusjon som
godkjente stiftelsen av gjensidige kredittbanker.

Brussel-kongressen etablerte en sosialisert økonomi som

det framtidige målet for den europeiske
arbeiderklassebevegelsen. Den avgjorde ikke det vitale
spørsmålet om hvorvidt den sosialiseringen burde

372
gjennomføres med autoritære eller frihetlige midler, men
det synes klart at samlingens ånd tenderte i sistnevnte
retning, og scenen var nå satt for den andre bølgen av
Proudhons tilhengere, de som aksepterte kollektivisme,
men beholdt hele mesterens hat overfor autoritet. De
presenterte seg på Basel-kongressen i 1869 under
Bakunins lederskap. I likhet med Proudhon hadde
Bakunin lenge drømt om en internasjonal organisasjon
for frigjøringen av arbeiderklassen, og jeg har spora
forsøka han gjorde i løpet av perioden før han entra
internasjonalen, teoretisk sett som et individuelt medlem,
men i virkeligheten som lederen for bevegelser i Italia,
Spania, Jura og det sørlige Frankrike, som alle sammen
blei danna langt på vei under hans innflytelse.

Det er unødvendig å gjenta skildringene av Den første

internasjonales Genève- og Haag-kongresser der
stridsspørsmåla mellom Marx og Bakunin blei utkjempa
og sjølve organisasjonen falt fra hverandre i de døende
marxistiske etterlevningene sentrert rundt generalrådet i
New York og det antiautoritære flertallet sentrert rundt
den bakuninistiske Jura-føderasjonen. Men det er
ønskverdig å drøfte enkelte av faktorene som lå til grunn
for den endelige framveksten av en i all hovedsak
anarkistisk internasjonale i 1872.

Konflikten mellom Bakunin og Marx var det dramatiske

sammenstøtet mellom to historisk sett viktige individer,
og av denne grunn er man frista til å fortolke

373
begivenhetene i episke termer som en personlig strid.
Men en slik fortolkning kan ikke forklare fullt ut verken
den betydelige tilhengerskaren som Bakunin samla rundt
seg i løpet av sin strid mot Marx eller det faktum at en
slik substansiell andel av Den første internasjonale – ved
så visst å representere størstedelen av dens faktiske
medlemsmasse – til slutt entra den bakuninistiske leiren.

Faktum er at skismaet ikke ganske enkelt var mellom

overbeviste marxister og overbeviste bakuninister. Da
delegatene fra Jura-føderasjonen og noen få forviste fra
Genève møttes i Sonvillier i november, 1871, på den
konferansen som markerer den virkelige begynnelsen på
forsøket på å danne en anarkistisk internasjonale, fikk de
utstøttes rundskriv støtte fra de bakuninistiske
føderasjonene i Spania og Italia, men også fra de belgiske
tilhengerne av Caesar de Paepe, som stod midt i mellom
anarkisme og sosialdemokrati, samtidig som det vekka
interesse i Nederland og England. Appellen det la fram
skyldtes ikke det anarkistiske ståstedet til de som utforma
det, men det faktum at det var et ekko av økende
misnøye, endog blant Marx’ tidligere tilhengere, med den
måten han søkte å bringe sentralrådets sentraliserte
autoritet under sin egen kontroll på. Enten trusselen blei
betrakta som en som dreide seg om personlig diktatur
eller om organisatorisk rigiditet, var den frastøtende ikke
bare for anarkistene, men også for mennene som var
oppfostra i de demokratiske tradisjonene til
arbeiderbevegelser i Storbritannia og Benelux-landene.
374
Dette var grunnen til at de responderte på fordelaktig vis
på nøkkelparagrafen i Sonvillier-rundskrivet, som med en
moderasjon som var sjelden innen sosialistisk polemikk i
det nittende århundre slo fast det frihetlige idealet om en
desentralisert arbeiderklasseorganisasjon.

”Vi ønsker ikke å anklage generalrådet for onde intensjoner. De

personene som utgjør det, er ofrene for en fatal nødvendighet. De
ønska i god tro, og for at deres bestemte doktriner ville kunne
triumfere, å introdusere den autoritære ånden i internasjonalen, ja,
omstendigheter har syntes å gå i favør av en slik tendens, og vi anser
det som helt naturlig at denne tankeretningen, hvis ideal er
erobringen av politisk makt i regi av arbeiderklassen , bør tro at
internasjonalen, etter begivenhetenes nylige gang, må endre sin
forhenværende organisasjon og bli omforma til en hierarkisk
organisasjon veileda og styrt av en eksekutiv forsamling. Men sjøl
om vi vil kunne erkjenne at slike tendenser og fakta eksisterer, må vi
like fullt kjempe mot dem i navn av den sosiale revolusjonen som vi
arbeider for, og hvis program blir uttrykt med orda, ’Frigjøring av
arbeiderne i regi av arbeiderne sjøl’, uavhengig av all veiledende
autoritet, endog sjøl om en slik autoritet skulle ha fått medhold og
blitt utnevnt av arbeiderne sjøl. Vi krever at prinsippet om
seksjonenes autonomi bør opprettholdes innen internasjonalen
akkurat slik som det inntil nå har blitt anerkjent som basisen for vår
sammenslutning, ja, vi krever at generalrådet, hvis funksjoner har
blitt modifisert gjennom Basel-kongressens administrative
resolusjoner, bør vende tilbake til sin normale funksjon, som er å
agere som et korrespondanse- og statistisk byrå… Internasjonalen,
den kimen til framtidas menneskesamfunn, må være… en trofast
representasjon av våre prinsipper om frihet og føderering, ja, den må
avvise ethvert prinsipp som vil kunne tendere i retning av
autoritarianisme og diktatur.”

375
Sonvillier-mennene så det slik at de opprettholdt
internasjonalens opprinnelige målsettinger, og det var i
denne ånden at Saint-Imier-kongressen trådte sammen i
1872, etter det store skismaet som oppstod i Haag. Der
var delegater fra Spania, Italia og Jura, og de inkluderte
mange av de store navnene innen anarkistisk historie –
Bakunin, Cafiero, Malatesta, Costa, Fanelli, Guillaume
og Schwitzguébel. To kommunardflyktninger, Camet og
Pindy, representerte Frankrike, og en annen, Gustave
Lefrancais, representerte to seksjoner i De forente stater.
Saint-Imier-kongressen befatta seg for det meste med
etableringen av den nye internasjonalen eller snarere,
som dens medlemmer hevda, med reformeringen av den
gamle. For bakuninistene betrakta alltid sin
internasjonale som den ekte arvingen etter
organisasjonen som blei etablert i 1864, og talte sine
kongresser fra den første (Genève-) kongressen i 1866.

Der var en viss rettferdiggjøring for dette synspunktet,

siden det snart blei klart at restene etter den marxistiske
leiren, med sitt hovedkvarter i New York, knapt nok
hadde beholdt noen som helst støtte blant
internasjonalens menige medlemmer. Deres ene forsøk
på en kongress, i Genève i 1873, var som den
bolsjevikiske historikeren Stekloff vedgikk, ”en sørgelig
affære,” der det nesten kun var sveitsere og tyske eksiler i

376
Sveits som deltok. ” ”Spillet var over,” som Marx utbrøt
da han hørte om den.

Ved å bli samla på sin kongress i 1873 (også i Genève)

talte Saint-Imier-internasjonalen et rimelig antall
delegater, ikke bare fra Spania, Italia og Jura, men også
fra Frankrike, Nederland, Belgia og Storbritannia,
inkludert den mest overraskende fangsten av alle, Marx’
tidligere fortrolige Eccarius. Hvor mange faktiske
tilhengere av internasjonalen som disse delegatene
representerte er like vanskelig å anslå som det er å anslå
internasjonalens tallmessige støtte i noen som helst
periode av dens eksistens. Stekloff refererer til anslag
som setter den forente organisasjonens tilhengere i 1870
til et så høyt antall som fem eller endog sju millioner,
men han avfeier med rette disse talla som ”rein
innbilning,” ja, rimelig pålitelige anslag over
internasjonalens medlemsmasse før Haag-kongressen var
trolig færre enn en million, og at på dens høydepunkt i
1873 hadde Saint-Imier-internasjonalen betydelig færre
tilhengere, hvorav mange ikke kan ha vært mer enn
inaktive bærere av medlemskortet. Like fullt kan man
trygt formode at fra 1872 til 1877 hadde bakuninistene en
tilhengerskare som var langt større enn marxistenes
sådanne.

Den krympede internasjonalen begynte ikke umiddelbart

å anta en spesifikt anarkistisk karakter. Kongressen i
Saint-imier befatta seg for det meste med organisatoriske

377
spørsmål, og dens beslutninger var akseptable for et vidt
spekter av anti-marxister som stod så langt fra hverandre
som konservative engelske fagforeningsaktivister og
ytterliggående anarkistiske opprørere. Den proklamerte
seksjonenes og føderasjonenes autonomi, og benekta
kongressenes lovgivende kompetanse, kongresser som
burde innskrenke seg til å uttrykke ”proletariatets
aspirasjoner, behov og ideer i ulike lokaliteter eller land,
slik at de vil kunne harmoniseres eller forenes.” Den
etablerte ”en vennlig pakt for solidaritet og gjensidig
forsvar” retta mot trusselen i form av sentralisme.

Kun en resolusjon i Saint-Imier var spesifikt anarkistisk,

og den tilbakeviste vekta som blei lagt på politisk agering
på forutgående kongresser siden Lausanne-samlingen i
1867. ”Proletariatets aspirasjoner,” framholdt den i
karakteristisk bakuninistiske ordelag, ”kan ikke ha noe
annet mål enn dannelsen av en absolutt fri økonomisk
organisasjon og føderasjon basert på arbeid og likhet og
helt uavhengig av noen som helst politisk regjeringsmakt,
og … en slik organisasjon kan bare oppstå gjennom den
spontane ageringen til proletariatet sjøl, gjennom dets
fagforeninger, og gjennom sjølstyrte kommuner.” Og den
gikk helt klart til angrep på den marxistiske visjonen om
en arbeiderklassestat ved å erklære at ”ingen politisk
organisasjon kan være noe annet enn organiseringen av
herredømme i én klasses interesse og til skade for
massene, og … proletariatet ville, dersom det skulle gripe
makta, bli en herskende, ja, en utbyttende klasse.” På
378
grunnlag av disse påstandene utstedte kongressen en anti-
politisk resolusjon, ved å erklære at ”tilintetgjøringen av
enhver slags politisk makt er proletariatets første
oppgave.”

Det anarkistiske innslaget i en slik resolusjon er åpenbart,

men allikevel var der tilstrekkelig moderasjon i dens
uttrykk til å gjøre den akseptabel for både de belgiske og
de hollandske kollektivistene og for de engelske
fagforeningsaktivistene, som beholdt den mistroen
overfor politiske metoder som de hadde arva fra den
owenittiske fortida. Den belgiske føderasjonen, som
hadde en betydelig massetilhengerskare i de wallonske
gruve- og vevebyene, erklærte seg i favør av Saint-Imier-
internasjonalen i desember, 1872, og i januar, 1873
utstedte det marxistiske generalrådet i New York en
uttalelse som suspenderte Jura-føderasjonen, noe som ga
en bekvem unnskyldning for den italienske, spanske,
belgiske og hollandske føderasjonen til offisielt å bryte
forbindelsene til det. Mot slutten av januar holdt den
britiske føderasjonen sin kongress, der enkelte av Marx’
gamle tilhengere innen generalrådet, nærmere bestemt
Hales, Eccarius og Hermann Jung, fordømte de
diktatoriske forsøka fra sin tidligere leder. Til slutt
avgjorde delegatene at Haag-kongressen hadde blitt
konstituert på en illegal måte, og at dens resolusjoner var
i strid med sammenslutningens regler. Men med
sedvanlig britisk forsiktighet slutta de imidlertid ikke

379
spesifikt opp om Saint-Imier-internasjonalen, men sendte
allikevel sine delegater til dens Genève-kongress i 1873.

Dette var den største kongressen til den antiautoritære

internasjonalen, sjøl om kun trettito delegater fra sju land
faktisk deltok. Hales og Eccarius kom fra England,
Farga-Pellicer fra Spania, Pindy og Brousse fra
Frankrike, Costa fra Italia, og Guillaume og
Schwitzguébel fra Sveits. Det var en kontroversiell
samling, der forskjellene mellom anarkister og ikke-
anarkister raskt kom til syne. Den første viktige
diskusjonen dreide seg om spørsmålet om generalrådet.
Der var ingen som helst tvil om dets avskaffelse; dette
blei vedtatt på entusiastisk enstemmig vis. Men når
spørsmålet oppstod vedrørende det å etablere en annen
forsamling for sentralisert administrasjon, var der skarpe
meningsforskjeller. Ironisk nok var det Paul Brousse og
Andrea Costa, som seinere blei ledere for sosialistiske
politiske partier i Frankrike og Italia, som framholdt den
ekstreme anarkistiske holdningen i form av å opponere
mot enhver fortsatt sentralorganisasjon. Den engelske
fagforeningsaktivisten John Hales gikk direkte til angrep
på deres ståsted, og hans kommentarer avdekka
umiddelbart de vide meningsforskjellene innen de anti-
marxistiske rekkene.

”Anarkisme [erklærte han] er ensbetydende med individualisme, og

individualisme er fundamentet for den eksisterende samfunnsformen,
altså den formen som vi ønsker å styrte. Anarkisme er uforenlig med

380
kollektivisme… Anarkisme er dødens lov, mens kollektivisme er
livets lov.”

Delegatene fra Belgia og Jura danna en bro mellom de to

ytterpunktene, og sørga for en kompromissavgjørelse om
å etablere et føderalt byrå som ikke ville ha noen som
helst eksekutiv autoritet og som kun ville befatte seg med
å samle inn statistikk og opprettholde en internasjonal
korrespondanse. For å unngå enhver sjanse for at kontroll
blei etablert av ei lokal gruppe, slik som hadde skjedd i
tilfellet med generalrådet i London, blei det beslutta at
det føderale byråets operasjon skulle forflyttes hvert
eneste år til det landet der den neste internasjonale
kongressen ville bli avholdt. Men siden internasjonalen
var forbudt i Frankrike etter Pariserkommunen og levde
et turbulent liv i Spania og Italia i løpet av 1870-åra, blei
påfølgende kongresser faktisk avholdt kun i Sveits og
Belgia, og dette betydde at i virkeligheten var den
antiautoritære internasjonalens skjebne nært forbundet
med utviklinger innen den belgiske føderasjonen og Jura-
føderasjonen.

Uenighet oppstod også vedrørende spørsmålet om

generalstreiken, som belgierne, ved å komme
anarkosyndikalistene i et seinere tiår i forkjøpet, forsvarte
som hovedmiddelet til å innvie den sosiale revolusjonen.
Hollenderne og italienerne støtta deres argument, men
britene opponerte mot det, på det grunnlaget at de

381
nødvendige forberedelsene for en generalstreik ville
gjøre den upraktisk i kritiske situasjoner. Jura-
delegasjonen fulgte på ny den gylne middelvei, ved å
erklære, med James Guillaumes ord, at en generalstreik
var ”den eneste type streik som er i stand til å
avstedkomme den fulstendige frigjøringen av
arbeiderne,” men at den partielle streiken ikke burde
foraktes som et effektivt våpen i løpet av stridens pre-
revolusjonære stadier. Intet effektivt generelt syn blei
resultatet av disse diskusjonene, og delegatene nøyde seg
med en svak kompromissresolusjon:

”Ved å se det slik at i internasjonalens nåværende

organisasjonstilstand er ingen fullstendig løsning på spørsmålet om
generalstreiken mulig, anbefaler kongressen arbeiderne innstendig til
å påta seg internasjonal fagforeningsorganisering og til å engasjere
seg i aktiv sosialistisk propaganda.”

De to første kongressene til Saint-Imier-internasjonalen

var således enestående blotta for original tenkning eller
diskusjon, og viste en tendens i retning av vassent
kompromiss som skuffa de seksjonene av bevegelsen
som ivra etter spektakulær agering. Resultatene begynte å
melde seg da den neste kongressen trådte sammen i
Brussel i løpet av september, 1874. Ved denne
anledningen deltok en tysk delegasjon for første gang;
dens to medlemmer var lasallianere, et faktum som i det
minste illustrerer mangelen på partisansk rigiditet innen
den reformerte internasjonalen. På den annen side nekta
de italienske anarkistene å delta. De hadde danna en

382
italiensk sosialrevolusjonær komité som, etter å ha
organisert den mislykka Bologna-reisningen, nå blei
drevet i undergrunnen som følge av regjeringas
forfølgelse. Deres budskap til kongressen påpekte at
siden omstendighetene hadde tvunget dem over i
konspiratoriske handlingsmåter, var det åpenbart absurd
for dem å ta del i en åpen kongress, og i deres daværende
stemning syntes de forståelig nok å foretrekke
opphisselsen ved opprørske drømmer framfor de
søvndyssende diskusjonene som hadde lagt beslag på
kongressene siden 1872.

I Brussel blei det klart at det eneste reelle båndet mellom

de nasjonale gruppene var deres opposisjon mot Marx’
og det nå inoperative generalrådets sentraliserende
taktikk, og at den gamle skillelinja mellom de frihetlige
og de autoritære faktisk hadde blitt overført til den nye
organisasjonen. Der var ingen som helst enighet om slike
viktige spørsmål som politisk agering, proletariatets
diktatur, statens skjebne, og muligheten for en
overgangsperiode før oppnåelsen av et samfunn basert på
fellesskapsorientert organisering. De tyske delegatene og
Eccarius, som representerte Storbritannia, stod for
statssosialisme, mens delegatene fra Spania og Jura,
sammen med enkelte av belgierne, framholdt en
reinskåren anarkisme. De Paepe, den ledende skikkelsen
blant belgierne, inntok en mellomposisjon som forespeila
hans seinere dreining i retning av statssosialisme, ja, det
var hans rapport om ”organiseringen av de offentlige
383
tjenestene” som brakte stridsspørsmålet fram i lyset og la
beslag på mesteparten av diskusjonene i løpet av Brussel-
kongressen.

De Paepe la fram en plan som langt på vei var utleda fra

Proudhons føderalisme, ja, den så for seg et samfunn
organisert i et nettverk av kommuner, føderasjoner av
kommuner og til slutt en verdensomspennende
føderasjon av føderasjoner. Kommunene ville ta seg av
alle saker av lokal interesse, mens verdensføderasjonen
ville ta seg av generell koordinering mellom regionale
organisasjoner og av slike saker av verdensinteresse som
utforskningen og ”irrigasjonen av Sahara.” I løpet av sin
rapport anvendte de Paepe ordet ’staten’ på en noe
tvetydig måte for å definere sin idé om overkommunal
organisering:

”Oppmot den liberale oppfatningen av politiet setter vi forestillingen

om staten som ikke er basert på væpna makt, men hvis funksjon er å
utdanne de yngre medlemmene av befolkningen og å sentralisere
slike offentlige aktiviteter som kan utføres bedre av staten enn av
kommunen.”

Slike vage fraser vil ha kunnet gått ubemerka hen dersom

de Paepe ikke på et tidspunkt uttrykte en betinga støtte til
ideen om ”kollektivt diktatur” i en overgangsfase. I et
avsnitt som anarkistene betrakta som spesielt støtende,
hevda han at:

384
”I lys av arbeiderklassens politiske trend i visse land, og særlig i
Storbritannia og Tyskland, en politisk trend hvis framdrift er
konstitusjonell i dag, men vil kunne være revolusjonær i morgen, en
som ikke tar sikte på å styrte den eksisterende staten ovenfra og
nedover, men på å gripe statsmakta og nyttiggjøre seg av den
gigantiske sentraliserte makt med det formål å frigjøre
prolatariatet… vil vi svært gjerne kunne spørre oss sjøl om hvorvidt
rekonstitueringen av samfunnet på den industrielle gruppas
fundament, organiseringen av staten nedenfra og opp, i stedet for å
være utgangspunktet og signalet for verdensrevolusjonen, ikke ville
kunne vise seg å være dens mer eller mindre fjerne resultat… Vi blir
leda til å granske hvorvidt omstendighetene, før grupperingen av
arbeiderne i henhold til industri når tilstrekkelig langt, ikke ville
kunne tvinge proletariatet i de store byene til å etablere et kollektivt
diktatur over resten av befolkningen, og dette for en tilstrekkelig
lang periode til å feie til side de hindringene som der nå enn ville
være for frigjøringen av arbeiderklassen. Dersom dette skulle skje,
synes det opplagt at en av de første tingene som et slikt kollektivt
diktatur ville måtte gjøre, ville være å legge hand på alle de
offentlige tjenestene, å ekspropriere til offentlig fordel
jernbaneselskapene, de store ingeniørverkene – altså å erklære at alle
deres besittelser, maskineri, bygninger og jord hadde blitt statlig
eiendom, ja, hadde glidd over i offentlig eie.”

Jura-delegatene protesterte i anarkismens navn, og endog

enkelte av belgierne opponerte mot de Paepe, ja, spesielt
Verrycken framholdt at det å plassere arbeiderne i stedet
for bourgeoisiet i autoritetens posisjon ikke ville være
noen vinning av noe som helst slag. Men de Paepe stod
fast på sitt, og ved å gjøre så understreka han hva
diskusjonen klarla uansett: At skismaet innen den gamle

385
internasjonalen ikke hadde forstumma den
grunnleggende dialogen om revolusjonær strategi. Han
insisterte på at ”alternativene bestående av arbeiderstaten
og anarki står fremdeles opp mot hverandre.” Det var i
stilltiende erkjennelse av denne meningsforskjellen, som
marxistene hadde etterlatt som et stridens eple i sjølve
sentrumet av Saint-Imier-internasjonalen, at kongressen
bestemte seg for ikke å foreta noen som helst votering i
det hele tatt vedrørende spørsmålet om offentlige
tjenester i et framtidig samfunn. Det blei henvist til
drøfting i det kommende året.

Vedrørende politisk agering, et spørsmål som på ny

meldte sin kontroversielle tilstedeværelse, var der mer
enstemmighet. Kun Eccarius og lasallianerne hevda at
arbeiderne burde engasjere seg i konstitusjonell og
parlamentarisk aktivitet. Belgierne forente seg med Jura-
delegatene og spanjolene ved helt og holdent å benekte
nytten av arbeiderklassens deltakelse i parlamentariske
aktiviteter. Allikevel var beslutningen nok en gang basert
på et kompromiss. ”Det må overlates til hver enkelt
føderasjon og det sosialdemokratiske partiet i hvert
enkelt land å avgjøre sin egen politiske atferdslinje.” I
sine glødende forsøk på å nå fram til beslutninger som
ikke støtte noen som helst hadde Brussel-kongressen
ganske enkelt aksentuert spliden innen internasjonalen og
påskynda det forfallet som allerede viste seg.

386
Det er sant at internasjonalen geografisk sett og på andre
måter syntes å vokse i løpet av 1875 og 1876. Dens
innflytelse var i ferd med å bli sterkt gjenopplivet i
Frankrike og rundt Leman-sjøen, og den gjorde krav på
nye grupper av tilhengere i Latin-Amerika, Portugal,
Alexandria og Hellas. Men den mista til den
parlamentariske sosialismen slike innflytelsesrike eks-
kommunarder som Jules Guesde og Benoît Malon,
samtidig som dens styrke i landene som grensa til
Nordsjøen svant kraftig hen. Ingen kongress i det hele
tatt trådte sammen i 1875. Der var snakk om å organisere
en i Paris i løpet av våren 1876, men denne materialiserte
seg ikke, og den neste plenære samlingen fant sted i Bern
mot slutten av oktober, 1876, mer enn to år etter Brussel-
kongressen.

I Bern vendte italienerne tilbake, med Malatesta og

Cafiero i spissen, mens spanjolene, franskmennene og
sveitserne var behørig representert, ja, der var endog for
første gang en tysk-sveitsisk delegat. Men ingen kom fra
Storbritannia, og belgierne og hollenderne sendte kun en
enkelt delegat i fellesskap, de Paepe, som brakte med seg
til kongressen nyheten om i hvilken grad arbeiderne i
Benelux-landene blei influert av tyske og engelske
eksempler og trakk seg tilbake til et nordeuropeisk
sosialdemokratisk mønster som begynte å differensiere
seg skarpt fra det anarkistiske mønsteret i Alpe- og
Middelhavsregionene.

387
Italienerne liva opp prosedyrene med lidenskapelige taler
i favør av ”dådens propaganda,” men jevnt over var hele
kongressen en mer enn vanlig livløs samling. De mer
aggressive autoritarianerne hadde bakka ut, mens de
Paepe var villig til å inngå terminologiske kompromisser
med bakuninistene som ikke virkelig betydde at han gikk
bort fra den posisjonen vedrørende arbeiderstaten som
han hadde forsvart i Brussel.

Innen nå var det i ferd med å bli opplagt at

internasjonalen slik den da var, hadde liten
eksistensberettigelse, og de Paepe understreka
situasjonen ved å foreslå at det året etter burde innkalles
til en universell sosialistkongress i håp omå gjenforene
den europeiske arbeiderbevegelsen. Spanjolene
opponerte mot forslaget, men avstod fra å stemme, slik
som italienerne gjorde, som stod ved siden av dem på den
ytterste anarkistiske venstresiden. De Paepe avga den
belgiske og den hollandske stemmen i favør av forslaget
og blei støtta av franskmennene og Jura-delegatene, som
utgjorde det moderate anarkistiske sentrum.

Den universelle sosialistkongressen fant faktisk sted i

Ghent fra den 9. til den 16. september, 1877.
Umiddelbart i forkant avholdt Saint-Imier-
internasjonalen sin egen kongress, fra den 6. til den 8.
september, i industribyen Verviers, der de wallonske
veverne var sterkt anarkistiske. Det skulle komme til å bli
internasjonalens siste kongress, ja, den var også den

388
eneste som kunne kalles fullstendig anarkistisk hva både
sammensetning og beslutninger angår.

Mange av de viktige anarkistlederne var til stede.

Kropotkin, under navnet Levashov, representerte de
russiske eksilgruppene. Paul Brousse anførte den franske
delegasjonen og Gonzales Morago den spanske.
Guillaume representerte de fransktalende og Werner de
tysktalende sveitserne. Andrea Costa innehadde mandater
fra grupper i Hellas og Alexandria, så vel som fra
italienerne. Og Costas vakre elskerinne, Anna Kulichov,
som seinere skulle komme til å spille en viktig rolle i
grunnleggelsen av Det italienske sosialistpartiet, var til
stede i en noe skyggeaktig rolle som en delegat med en
konsulterende røst. I tillegg var anarkistgrupper i
Tyskland, Mexico, Uruguay og Argentina representert.
Den mest betydelige fraværende var de Paepe, som etter
å ha gjort et poeng ut av å unngå møtet i Verviers tok del
i den universelle sosialistkongressen i Ghent to dager
seinere.

Verviers-kongressens beslutninger var de mest utvetydig

anarkistiske som internasjonalen noensinne hadde
vedtatt. Mye av diskusjonen sentrerte rundt fordelingen
av arbeidsproduktet, og sjøl om man ikke nådde fram til
noen som helst bestemt konklusjon, var det klart at den
generelle følelsen dreide i retning av den anarko-
kommunistiske ideen om å dele vareforrådet på grunnlag
av behov. Oppgava med å kollektivisere eiendom –

389
avgjorde delegatene – må arbeidergrupper påta seg uten
intervensjon ovenfra. Alle politiske partier – sjøl om de
kalte seg sosialistiske – må bekjempes, siden de alle
sammen var reaksjonære i sin tiltro til makt og i sin
mangel på å erkjenne at de sanne skillene i samfunnet
ikke går langs politiske, men økonomiske linjer. Sist,
men ikke minst, vedrørende spørsmålet om
fagforeninger, adopterte delegatene i Verviers en
resolusjon som på slående vis kom krava fra
anarkosyndikalistene tjue år seinere i forkjøpet.
Fagforeninger var inadekvate der hvor de ganske enkelt
tok sikte på å øke lønninger eller redusere arbeidstida, ja,
de burde arbeide i retning av tilintetgjøringen av
lønnssystemet og overtakelsen av kontrollen over
produksjonen.

Verviers-kongressen framstod i det minste på bedragersk

vis som vigorøs og enhetlig. Ghent-kongressen, langt fra
å frambringe sosialistisk solidaritet, avslørte ganske
enkelt dens belgiske sponsorers forhåpninger ved å
understreke forskjellene mellom anarkistene og deres
rivaler. Kun elleve anarkister dro fra Verviers til Ghent,
mens flesteparten av de gjenværende trettien delegatene
var autoritarianere, som spente fra Wilhelm Liebknecht
til de Paepe og hans tilhengere. Kun et stridsspørsmål
frambrakte universell enighet, ja, kongressen proklamerte
enstemmig – med kun Andrea Costa som avstod fra å
stemme – ønskverdigheten av å grunnlegge en
internasjonal føderasjon av fagforeninger og utsedte en
390
resolusjon som oppfordra alle arbeidere som ikke
allerede hadde gjort så, til å organisere seg på industrielt
grunnlag. Men vedrørende slike stridsspørsål som statseie
av produksjonsmidlene og arbeiderklassens politiske
aktivitet stemte anarkistene i en kompakt minoritet mot
resten av kongressen.

Spliden mellom delegatene var for dyp og åpenbar til å

bli ignorert av de mest optimistiske tilhengerne av
sosialistisk enhet, og dette blei erkjent da
nøkkelresolusjonen for en solidaritetspakt mellom de
deltakende bevegelsene blei nedstemt. Der skulle ikke
komme til å bli noen ny omfattende internasjonale, og de
to fraksjonenes uforsonlighet blei understreka da
sosialdemokratene holdt et hemmelig møte samme kveld,
der anarkistene ikke var invitert. Der blei faktisk en
begrensa solidaritetspakt utarbeida, og det blei gjort
forordninger for å etablere et sentralt hovedkvarter i
Ghent.

Før den løste seg opp kom kongressen på nye tanker

vedrørende spørsmålet om solidaritet, og bestemte seg i
det minste for å etablere et korrespondanse- og
statistikkontor for arbeiderklassesosialister, som skulle
situeres i Verviers på permanent basis. Faktum er at
verken dette kontoret eller det sosialdemokratiske
hovedkvarteret i Ghent blei etablert, og den universelle
sosialistkongressen foretok seg lite annet enn å etablere, i

391
det minste i de kontinentale sosialistenes sinn, ideen om
at det var umulig å samarbeide med anarkistene.

I mellomtida gikk sjølve Saint-Imier-internasjonalen

raskt i oppløsning, og dette skjedde på en tid da den
spanske og den italienske bevegelsen var vigorøse, da
bevegelsen i Frankrike våkna til live på ny og da
anarkistiske ideer fikk en svært økende utbredelse
gjennom etableringen av føderasjoner i flere
latinamerikanske land. Internasjonalens kollaps stamma
hovedsakelig fra det faktum at den siden skismaet i 1872
hadde vært basert på aksen mellom Belgia og Jura, de to
regionene der politiske forhold tillot vedvarende og åpen
aktivitet. De tallmessig store bevegelsene i Spania og
Italia og de aktive kjernene i Frankrike led alle sammen
under regjeringsbasert forfølgelse som gjorde det
vanskelig for dem endog å opprettholde sine egne
organisasjoner og som oppmuntra til den slags
separatisme som kom til syne ved at italienerne nekta å
være representert ved Brussel-kongressen i 1874. Enhver
endring i situasjonen i Belgia og Jura var derfor nødt til å
påvirke internasjonalen i sin helhet. Og vi har allerede
sett hvordan de Paepe sammen med flertallet av de
belgiske sosialistene hadde bevega seg i rretning av
sosialdemokrati. Innen utgangen av 1876 hvilte
sammenslutningens fortsatte eksistens på Jura-
føderasjonen.

392
Det var imidlertid slik at også i Jura hadde situasjonen
endra seg siden den tidlige anarkismens dager som
Kropotkin hadde vært vitne til i 1872. Økonomiske
forhold hadde forverra seg, og bondehåndverkere var
langt mer avhengige av urmakerne enn noen få år
tidligere. Dette førte til større forsiktighet, og Jura-
føderasjonens svekka vitalitet kom til syne da dens
Bulletin, som for en stund hadde vært det ledende
anarkistiske tidsskriftet, ikke lenger utkom fra mars, 1878
av. Endog enkelte av dens mest aktive militante falt fra
bevegelsen. James Guillaume, Bakunins nære disippel,
som hadde vært den mest aktive inspiratoren til Jura-
føderasjonen og et av nøkkelmedlemmene i Saint-Imier-
internasjonalen, blei desillusjonert som følge av at de
ulike kongressene hadde mislyktes i å oppnå noen som
helst positive resultater, ja, han dro av sted til Paris utpå
vårparten 1878 og trakk seg der tilbake til politisk
inaktivitet, for så å dukke opp etter mer enn to tiår som
en talsmann for syndikalisme. Av de viktige innfødte
lederne var det kun Schwitzguébel som forblei værende
aktiv, og de siste kongressene i Jura, avholdt i 1879 og
1880, var dominert av utenlandske ledere, Kropotkin,
Reclus og Cafiero, som anvendte anledningen til å hamre
ut sine teorier på trygg avstand fra faren representert ved
fiendtlige politistyrker. En kort stund etterpå svant den en
gang innflytelsesrike Jura-føderasjonen hen fra scenen
som en aktiv organisasjon.

393
Endog før den tid hadde Saint-Imier-internasjonalen
glidd stille over i inaktivitet. Den blei aldri formelt
oppløst, men ingen kongress blei sammenkalt etter 1877.
Men ideen om en internasjonal organisasjon hadde ikke
blitt skrinlagt, og i 1880 avholdt de belgiske
anarkistgruppene, som hadde omorganisert seg etter at de
Paepe falt fra og fremdeles hadde en viss styrke blant de
wallonske gruvearbeiderne, en kongress i Brussel der
ideen om å rekonstituere internasjonalen blei diskutert.
Belgierne oppretta kontakt med anarkister i andre land,
og oppnådde støtte til sin plan om en kongress som tok
sikte på å konstituere en helt og holdent frihetlig
organisasjon. London blei valgt som møtestedet, og en
komité blei etablert der, med Gustave Brocher som sin
formann og Malatesta som et aktivt medlem.

Da kongressen trådte smamen den 14. juli, 1881, i

klubblokalene til et vertshus i Charrington Street, dukka
rundt førtifem delegater opp, som hevda å representere
seksti føderasjoner og femtini individuelle grupper, med
en total medlemsmasse på 50 000. Mange av
organisasjonene eksisterte kun på papiret, og det er
sannsynlig at det anslåtte medlemstallet blei overdrevet.
Den var like fullt en samling som var formidabel nok til å
vekke uro innen europeiske regjeringskretser, ja, den
britiske ambassadøren i Paris, for eksempel, rapporterte
at den franske utenriksministeren hadde uttrykt
bekymring over at den britiske regjeringa skulle ha tillatt
en slik samling å finne sted på sin jord. Til tross for
394
fraværet fra slike krumtapper på tidligere kongresser som
Guillaume, Cafiero (som var sjuk i Italia), og Costa og
Brousse, som hadde gått over til den parlamentariske
sosialismen, inkluderte dens delegater et rimelig vidt
spekter av anarkismens hylla navn. Malatesta og Merlino,
Kropotkin og Nicholas Tsjaikovskij, Louise Michel og
Émile Pouget, representerte sine ulike land, og blant de
engelske delegatene var Joseph Lane og Frank Kitz, som
seinere skulle komme til å spille viktige roller innen den
anarkistiske fraksjonen av Det sosialistiske forbund,
mens Dr. Edward Nathan-Ganz representerte den
mexicanske arbeiderføderasjonen og ei eldre kvinne fra
New England, Miss M. P. Le Comte, kom på vegne av de
revolusjonære i Boston. Blant de franske delegatene var
minst én politispion, Serreaux, som redigerte det
”anarkistiske” tidsskriftet La Révolution sociale med
penger skaffa til veie av den parisiske politiprefekten, og
enkelte av de andre delegatene blei mistenkt for å være
agents provocateurs, ja, Kropotkin hevda seinere at der
var minst fem slike i tillegg til Serreaux, men dette synes
å ha vært en overdrivelse.

Mangfoldet av holdninger som karakteriserte anarkister

mot slutten av attenhundretallet, var allerede åpenbart
under London-kongressen. Enkelte tenkte ut i fra
konspiratorisk aktivitet, mens andre, i likhet med
Kropotkin, framholdt at en revolusjonær bevegelse alltid
må ha sitt utspring i en brei strømning blant folket. Ideen
om dådens propaganda, og de ulike aspektene ved
395
revolusjonær vold, blei gjenstand for omfattende
diskusjoner. Der synes å ha vært enighet om voldens
generelt sett uunngåelighet (for den pasifistiske
strømningen hadde ennå ikke entra den anarkistiske
bevegelsen), men dens mer ekstreme former vekka
betydelig disputt. Den terroristiske fasen av anarkismen
hadde ennå ikke begynt, men kongressen blei avholdt en
kort stund etter attentatet mot Alexander II i regi av
Folkets vilje, og denne begivenheten hadde sin
innflytelse på diskusjonene. De som tok til orde for
esktrem vold, var motivert av ulike hensyn. Serreaux,
politiagenten, var naturlig nok en av de mer høylydte
vedrørende dette emnet. På den annen side er der ingen
som helst grunn til å betvile oppriktigheten til Dr.
Nathan-Ganz fra Mexico, som var besatt av ideen om
”kjemi” som et våpen i klassekampen og av behovet for
paramilitær organisering. Han foreslo endog et
”militærakademi” for anarkister, og avbrøt stadig vekk
prosedyrene for å trekke oppmerksomhet mot behovet for
”utdanning innen kjemi.”

Kropotkin forsøkte å bringe en mer realistisk tone til

forsamlingen. Ved å uttale seg som vitenskapsmann
rakka han spesielt ned på det løse snakket som han hørte
vedrørende bruken av kjemi. Det var allikevel slik at til
tross for slike menns modererende innflytelse er der
ingen som helst tvil om at økende regjeringsmessig
fiendtlighet i mange land frista anarkistene til å tenke i
lys av undergrunnsorganisering og spektakulære dåder,
396
og i denne forstand innleda 1881-kongressen en periode,
som strakte seg inn i 1890-åra, da anarkister generelt sett
dreide bort fra ideen om store arbeiderklassebevegelser
og i retning av ideen om hemmelige grupper bestående
av direkte-aksjonister. I sinnene til flesteparten av
delegatene var der en ubesluttsomhet i forhold til om de
ønska å skape en åpen organisasjon i likhet med den
nedlagte internasjonalen eller en hemmelig organisasjon
slik som Bakunins internasjonale brorskap. Til og med
Kropotkin tok, i hvert fall på tomannshånd, til orde for
parallelle offentlige og hemmelige bevegelser.

I siste instans blei det beslutta å danne en ny åpen

internasjonale, om å etablere et permanent
korrespondansebyrå, og om å sammenkalle en kongress i
London året etter, mens en omfattende politisk resolusjon
skua framover mot en periode med store revolusjonære
strider og tok til orde for utviklingen av ukonstitusjonelle
metoder, etableringen av utbredte hemmelige trykkerier,
oppmuntringen av dådens propaganda (med et vennlig
nikk til ”de tekniske og kjemiske vitenskapene”), og
agitasjon blant de tilbakestående rurale arbeiderne, der
anarkistene med rette innså at de kunne ha en større
appell enn det som var tilfellet med de autoritære
sosialistene.

I praktisk forstand oppnådde kongressen svært lite. Den

”sorte internasjonalen” som den stifta, skulle i lang tid
komme til å forbli et gruoppvekkende innbilt skue i

397
sinnene til regjeringer, men den var intet mer enn et
innbilt skue, og dens fantomtilstedeværelse synes kun å
ha influert arbeiderklassebevegelsen i De forente stater.
Som organisasjon fungerte den aldri, ja,
korrespondansebyrået kom aldri i gang, og den foreslåtte
London-kongressen i 1882 trådte aldri sammen.

Det var så visst ikke før i 1907 at den neste reelle

internasjonale anarkistkongressen fant sted. I løpet av det
kvarte århundret som hadde gått, var der noen få
samlinger som av og til blei nevnt som internasjonale
kongresser, men de var alle sammen enten mislykka eller
begrensa i sitt omfang. En kongress av det sistnevnte
slaget blei avholdt i Genève i 1882. Bortsett fra en enkelt
italiensk delegat var de som deltok alle sammen enten fra
Frankrike eller Jura; man la stor vekt på gruppers
absolutte autonomi ”innen tillempingen av midlene som
for oss syntes å være de mest effektive,” og samlingens
ånd blei indikert da delegaten fra Cette fikk unisont bifall
ved å avrunde sin tale med orda, ”Vi er forente fordi vi er
delte.”

Dette var faktisk en tid da anarkister hadde en hang til

ekstrem separatisme. Et forslag om å avholde en
internasjonal kongress i Barcelona i løpet av 1884 falt
gjennom fordi det blei møtt med likegyldighet i de fleste
landene og positiv fiendtlighet i Frankrike. I 1887 rant et
liknende forslag om en kongress i Paris ut i sanda, men i
1889, i anledning Verdensutstillingen i den byen, fant en

398
konferanse faktisk sted i Faubourg du Temple, der det
deltok et dusin delegater fra England, Tyskland, Spania
og Italia, sammen med representanter fra de franske
gruppene. Denne konferansen synes å ha blitt holdt i
henhold til de strengeste anarkistiske prinsipper; ingen
resolusjoner blei utstedt, ingen avstemninger blei foretatt,
ingen planer for organisering blei drøfta, og møtene
synes ganske enkelt å ha vært via til en vidløftig
utveksling av emner av saksorientert betydning. I 1892
rapporterte det franske politiet at ei gruppe Paris-
anarkister var i ferd med å planlegge etableringen av et
internasjonalt korrespondansebyrå, men der finnes ingen
andre vitnesbyrd om dette, og hele planen vil ha kunnet
blitt skapt i sinnet til en agent som var i mangel på
interessante fakta å rapportere om. Året etter kunngjorde
anarkistene i Chicago en kommende kongress, og
redaktørene av La Révolte i Paris oppfordra de
europeiske bevegelsene til å ta del i den, men ingen
delegater kryssa Atlanteren, og sjølve kongressen var
åpenbart en svært så tam affære. I henhold til Emma
Goldman hadde den blitt forbudt av Chicago-politiet og
fant sted i all hemmelighet i et rom i rådhuset, dit de
dusin delegatene blei smugla av en vennligstemt
kontorist.

Disse heller ynkelige anstrengelsene er de eneste

spesifikt anarkistiske internasjonale kongressene som jeg
har vært i stand til å spore fra 1881 og fram til slutten av
det nittende århundre. Deres magre karakter skyldes i det
399
minste delvis det faktum at mellom 1889 og 1896 var der
en vedvarende anstrengelse fra anarkistenes side for å
infiltrere Den andre internasjonales kongresser, en
internasjonale som sosialdemokratene den gang var i ferd
med å etablere.

Den andre internasjonale så dagens lys i 1889, da to

rivaliserende sosialistkongresser blei avholdt i Paris. En
av dem blei organisert av Jules Guesdes tilhengere, og til
denne kom marxistene fra Europa for øvrig. Den andre
blei organisert av de possibilistiske tilhengerne av Paul
Brousse, som nå lå i strid med sin forhenværende
anarkistiske kampfelle Guesde om kontrollen over den
parlamentariske sosialismen i Frankrike. Med
beundringsverdig upartiskhet infiltrerte anarkistene
begge samlingene. Til guesdistene dro Sebastien Faure,
Domela Nieuwenhuis (lederen for den gjenoppståtte
anarkistiske bevegelsen i Nederland) og engelskmannen
Frank Kitz, mens til den possibilistiske samlingen dro
italieneren Saviero Merlino og den franske snekkeren og
taleren Joseph Tortelier, som har blitt hylla som en
forkjemper for generalstreiken. På begge samlingene la
anarkistene på vigorøst vis fram sitt synspunkt, ja, den
videre rivaliseringen mellom de to kongressene forklarer
kanskje hvorfor der ikke blei gjort noe samstemt forsøk
på å utvise dem.

Da sosialistene forente seg på Brussel-kongressen i 1891,

blei imidlertid anarkistenes tilstedeværelse et av

400
hovedstridsspørsmåla. De var med overlegg ikke invitert,
men de dukka opp, og blei håndtert på en svært så
forvirra måte. Dr. Merlino, italieneren som allerede
hadde utmerka seg med sine oppildna avbrytelser i 1889,
fikk overraksende nok adgang, men på dag to blei han
deportert av det belgiske politiet, og anarkistene anklaga
seinere hen marxistene for å ha angitt ham. Sjølve
kongressen utviste de spanske anarkistene på dag to, men
de belgiske anarkistene hadde blitt holdt på en
armlengdes avstand helt fra begynnelsen av. Til slutt fikk
Domela Nieuwenhuis lov til å bli værende, og forsøkte
forgjeves å ta opp til diskusjon slike tornefulle spørsmål
som parlamentarisme og universell stemmerett.
Nieuwenhuis, som i virkeligheten starta den pasifistiske
trenden innen anarkistbevegelsen (for Tolstoj og hans
tilhengere forblei alltid stående utafor den organiserte
anarkismen og var endog noe fiendtlig innstilt til den), la
fram forslaget til en sterk resolusjon i favør av
generalstreiken i tilfelle krig, men blei ndstemt av den
marxistiske majoriteten.

På Den andre internasjonales kongress i Zürich i 1893

dukka anarkistene opp med full styrke, ved å søke
adgang på det grunnlaget at de også var sosialister og
arvinger etter Den første internasjonale. Den tyske
marxisten Bebel førte an i angrepet mot dem. Bebel
hadde en hang til skjellsorda som stadig vekk blei uttrykt
av Marx’ tilhengere, og han ropte ut, midt i blant
indignerte utbrudd fra hans motstandere: ”De har verken
401
noe program eller noen prinsipper, om det ikke er det
felles målet om å bekjempe sosialdemokratene som de
anser for å være større fiender enn bourgeoisiet. Vi kan
ikke ha noen som helst relasjon til dem.” Anarkistene
blei utvist med rå makt, under høylytte protester. Den
gamle garibaldieren Amilcare Cipriani talte ut om
marxistenes brutale intoleranse og trakk seg deretter fra
sitt mandat. Deretter blei en fransk resolusjon utstedt,
som erklærte at kun de sosialistene som vedgikk
nødvendigheten av politisk agering skulle gis adgang til
Den andre internasjonales framtidige kongresser. Etter å
ha blitt utvist holdt anarkistene, i et antall av seksti, sin
egen improviserte kongress, og seinere hen et offentlig
møte der det deltok noen få hundre mennesker, men det
var lite annet enn en manifestasjon på gjensidig
solidaritet. La Révolte kommenterte følgende, i ordelag
som ville ha kunnet blitt anvendt om nesten enhver annen
anarkistisk internasjonal samling:

”Der var mye snakk og lange taleflommer, men vi ser ikke at denne
samlingen har frambrakt noe som helst praktisk resultat. En kongress
blir ikke improvisert i løpet av tjuefire timer, og så, hva godt
kommer det ut av å rope fra hustakene at man vil gjøre dette og hint?
Den slags ødsling med spytt bør overlates til sosialdemokratene.”

Det siste slaget vedrørende adgang til Den andre

internasjonale blei utkjempa i London i 1896, ja, det var
også det bitreste. Denne gang var anarkistene sterkt

402
forskansa innen den franske og den hollandske
delegasjonen, og mange av deres ledere hadde kommet til
London med den intensjon å avholde en parallell
kongress i tilfelle de, som de forventa, kom til å bli utvist
fra Den andre internasjonale. De inkluderte Kropotkin,
Malatesta, Nieuwenhuis, Landauer, Pietro Gori, Louise
Michel, Elisée Reclus og Jean Grave, så vel som ei sterk
syndikalistisk gruppe fra Frankrike anført av lederne for
den revolusjonære fløyen av Confédération Générale du
Travail (CGT), slik som Pelloutier, Tortelier, Pouget og
Delesalle.

Disputten vedrørende anarkistene gjorde London-

kongressen til den mest stormfulle av alle Den andre
internasjonales samlinger. Bortsett fra de franske
syndikalistene, som blei sluppet inn gjennom en
inkonsekvent bestemmelse som fritok
fagforeningsdelegater fra å vedgå behovet for politisk
agering, var der mer enn tretti anarkistiske delegater. Den
tyske formannen, Paul Singer, forsøkte å avrunde
spørsmålet om adgang uten å tillate anarkistene å tale.
Keir Hardie, lederen for Det uavhengige arbeiderpartiet,
som var stedfortredende formann den dagen, innvendte at
begge sider burde få komme til orde fullt ut før
avstemningen blei foretatt. Gustav Landauer, Malatesta
og Nieuwenhuis talte alle sammen lenge og vel, og
sistnevnte oppsummerte på effektivt vis deres påstander
da han sa at:

403
”Denne kongressen har blitt sammenkalt som en generell
sosialistkongress. Invitasjonene sa ingenting om anarkister og
sosialdemokrater. De snakka kun om sosialister og fagforeninger.
Ingen kan benekte at folk som Kropotkin og Reclus og hele den
anarko-kommunistiske bevegelsen står på den sosialistiske basisen.
Dersom de blir ekskludert, har kongressens formål blitt feil
framstilt.”

Beslutningen vedrørende anarkistenes adgang blei

forsinka som følge av en krangel innen den franske
delegasjonen vedrørende nettopp dette stridsspørsmålet,
som opptok mesteparten av kongressens andre dag. Med
et flertall på femtisju mot femtifem hadde franskmennene
stemt i en privat avstemning mot ekskluderingen av
anarkistene. Men snarere enn å akseptere en
flertallsbeslutning som var så usmakelig for dem sjøl
bestemte de franske marxistene, anført av Millerand, seg
for å trekke seg tilbake, og ba kongressen om å autorisere
to franske delegasjoner, hver enkelt med sin egen
stemme. Et slikt forslag var i strid med Den andre
internasjonales generelle prosedyre, som ga hvert enkelt
land en enkelt stemme, og blei støtta av de tyske
marxistene kun fordi det tilfeldigvis tjente deres
interesser. Både Bernard Shaw og den belgiske
sosialisten Vandervelde gikk til angrep på framlegget, og
det blei kun vedtatt fordi tyskerne fikk støtte fra en rekke
ørsmå delegasjoner slik som de fra Polen, Bulgaria og
Romania.

404
Anarkistene blei til slutt utvist på dag nummer to, på
bakgrunn av et framlegg som på ny spesifikt fritok
fagforeningsdelegatene: Alle delegasjonene stemte til
sjuende og sist for utvisning bortsett fra den franske
syndikalistiske fraksjonen og hollenderne. Men mange
anarkister blei imidlertid værende som
fagforeningsdelegater for så å føre videre disputten i
løpet av verifiseringen av mandater, slik at til slutt blei
det lite tid til overs for å debattere stridsspørsmåla som
kongressen hadde trådt sammen for å diskutere. Til tross
for ekskluderingen av anarkistene hadde anarkismen
faktisk dominert Den andre internasjonales London-
kongress.

Det anarkistene sjøl tapte ved å bli utvist, vant de i

publisitet og i sympatien fra de mer libaralt orienterte
sosialistene. De hadde planlagt et kveldsmøte i rådhuset i
Hoborn den 28. juli, og deres utvisning den dagen gjorde
samlingen til en stor suksess. Så vel som alle
anarkistlederne dukka Keir Hardie og Tom Mann opp på
talerstolen for å holde taler der de hevda minoriteters
rettigheter, og William Morris, som nå nærma seg sin
død, sendte en beskjed for å si at kun sjukdom forhindra
ham fra å tilføye sin røst til protestkoret. Men
anarkistenes virkelige triumf forblei deres suksess i
forhold til å gjøre Den andre internasjonales kongress om
til en slagmark vedrørende stridsspørsmålet om frihetlig
versus autoritær sosialisme. Ikke bare framstilte de seg på
effektivt vis som forkjempere for minoritetsrettigheter;
405
de provoserte også de tyske marxistene til å demonstrere
en diktatorisk intoleranse som var en faktor i forhold til å
forhindre den britiske arbeiderbevegelsen fra å følge den
marxistiske retningen som blei indikert av slike ledere
som H. M. Hyndman.

Det var helt klart at der etter London-kongressen ikke

kunne være noe mer snakk om enhet mellom de to
motestningsfylte fløyene av den sosialistiske bevegelsen.
Sosialdemokratene erkjente det ved å utstede en
resolusjon som, ved å dirigere politikken når det gjaldt å
utstede invitasjoner til framtidige kongresser, for første
gang spesifikt slo fast at ”Anarkister vil bli ekskludert.”
Anarkistene erkjente det ved at de ikke gjorde noen
ytterligere forsøk på å invadere Den andre internasjonale.

Det var allikevel ikke før i 1907, etter at planer om en

kongress i Paris hadde blitt frustrert av politiet i 1900, at
de til slutt kom sammen for å planlegge sin egen
internasjonale på ny. I løpet av perioden som hadde gått
hadde de reinskårne anarkistene, kanskje som en reaksjon
på den organisatoriske kompleksiteten til bevegelsens
syndikalistiske fløy, tendert til å legge vekt på mønsteret
bestående av at individuelle militante grupper agerte
autonomt, i en slik grad at i Frankrike (som riktignok var
et ekstremt eksempel) var der ikke en gang noen slags
nasjonal føderasjon i løpet av de tidlige åra av det tjuende
århundre. Dette faktum betydde ikke at nasjonale og
internasjonale bånd var fraværende, men de var ikke av

406
et organisatorisk slag. Anarkistisk litteratur gled fritt fra
land til land, og verkene til menn som Bakunin,
Kropotkin og Malatesta blei oversatt til mange språk. I
tillegg til denne utvekslingen av ideer og propaganda var
der også et konstant samkvem mellom anarkistiske
militante, langt på vei som følge av det faktum at livet til
de dedikerte revolusjonære ofte tvang dem til å dra i
midlertidig eksil eller endog søke et helt nytt hjem i
utlandet. Errico Malatesta agiterte og konspirerte, ikke
bare i Italia, men også i Frankrike, England, Spania,
Levanten, De forente stater og Argentina, og der var
mange som ham. På denne måten hadde anarkistiske
grupper stadig vekk muligheten til å hyre inn utenlandske
intellektuelle og til å høre deres oppfatninger, mens
personlige vennskapsbånd eller felles erfaring skapte en
slags skyggekrets av ledere, som var enda mindre
substansiell enn den mystiske internasjonale
organisasjonen som lå i bakhodet til Henry James da han
skreiv The Princess Casamassima, men kanskje like
innflytelsesrik på sin egen måte. Anarkismen var
internasjonal både i sin teori og i stor grad i sin praksis
sjøl om den kun sporadisk var så når det gjaldt
organisering.

Sjøl om flertallet av anarkister i 1907 var å finne i de

latinske landene, blei initiativet til Amsterdam-
kongressen tatt av de belgiske og hollandske gruppene.
Den trådte sammen fra 24. til 31. august, og var den
største samlingen i sitt slag inntil nylig, der det deltok åtti
407
delegater fra nesten hvert eneste europeiske land, så vel
som fra De forente stater, Latin-Amerika og Japan. Dens
prosedyrer blei dominert av Malatesta, ikke bare på
grunn av hans prestisje som en forbundsfelle av Bakunin
og fordi han var en veteran når det gjaldt oppstand og
konspirasjon i mange land, men også på grunn av hans
dynamiske personlighet og utsøkte veltalenhet. De andre
delegatene inkluderte mange yngre menn og kvinner som
hadde brakt ny vigør til bevegelsen i nylige år, slik som
Emma Goldman, Rudolf Rocker, den italienske
intellektuelle Luigi Fabbri, russeren Alexander Schapiro,
Tom Keell (redaktøren for Freedom), den hollandske
syndikalisten Christian Cornelissen, og Pierre Monatte,
en ung og kapabel militant fra den revolusjonære fløyen
av det franske CGT.

Som følge av det mentale kaliberet til de som deltok, var

dette en av de livligste anarkistkongressene, og den fant
sted i en atmosfære prega av sjøltillit, langt på vei på
grunn av framdriften som blei gitt til anarkistisk lære
gjennom utvidelsen av revolusjonær syndikalisme fra
Frankrike til Spania, Italia, Latin-Amerika og de
germanske landene i nord, der anarkosyndikalistiske
minoriteter eksisterte i Tyskland, Sverige og Nederland.

Det syndikalistiske stridsspørsmålet blei dramatisert

gjennom en stor debatt mellom Malatesta og Monatte
som understreka nærværet av to klart identifiserbare
strømninger hva anarkistiske oppfatninger angår i denne

408
perioden. Monatte så den revolusjonære fagforeningen
som middelet og målet for revolusjonær agering.
Gjennom fagforeninger kunne arbeiderne utføre sin strid
mot kapitalismen og påskynde dens endelige endelikt
gjennom den avgjørende generalstreiken, og deretter
kunne fagforeningene bli den grunnleggende strukturen i
det nye samfunnet, der arbeidernes solidaritet ville finne
konkret form gjennom industriell organisering.

Til tross for sin idealistiske hengivenhet overfor den

anarkistiske saken hadde Malatesta et for praktisk sinn til
å ignorere det våpenet som syndikalistiske former for
agering ville kunne plassere i dens hender. Men han
insisterte på at syndikalismen bare kunne anses som et
middel, og dertil et imperfekt sådant, siden den var basert
på en rigid klasseoppfatning av samfunnet som ignoerte
det faktum at arbeidernes interesser varierte så mye at
”av og til står arbeidere økonomisk og moralsk sett mye
nærmere bourgeoisiet enn proletariatet.” Dessuten var
fordypning i fagforeningsanliggender og en enkel tro på
generalstreiken ikke bare urealistisk; den førte også til at
revolusjonære militante neglisjerte andre kampmidler, og
spesielt til at de ignorerte det faktum at den store
revolusjonære oppgava for arbeiderne ikke ville være at
de stansa sitt arbeid, men, som Kropotkin hadde påpekt,
at de ”fortsatte å arbeide for egen del.” Etter Malatestas
syn søkte de ekstreme syndikalistene en illusorisk
økonomisk solidaritet i stedet for en reell moralsk
solidaritet, ja, de satte en enkelt klasses interesser over
409
det sanne anarkistiske idealet om en revolusjon som
søkte ”den fullstendige frigjøringen av menneskeheten,
som per nå er slavebundet, sett fra det tredelte
økonomiske, politiske og moralske ståstedet.”

De to andre stridsspørsmåla, anti-militarisme og

organiseringen av den anarkistiske bevegelsen, la beslag
på kongressens oppmerksomhet. Dens delegater
identifiserte kampen mot krig med kampen mot et
autoritært samfunn, og resolusjonen som til sjuende og
sist blei vedtatt, kombinerte begge konseptene.

”Anarkistene oppfordrer sine kamerater og alle mennesker som

aspirerer i retning av frihet til å kjempe i henhold til
omstendighetene og sine egne temperamenter, og ved hjelp av alle
midler – individuell revolt, isolert eller kollektiv militærnekting,
passiv og aktiv ulydighet og militærstreiken – for den radikale
tilintetgjøringen av dominasjonens instrumenter. De uttrykker håpet
om at alle de berørte folkene vil svare på enhver krigserklæring med
opprør og ser det slik at anarkister bør lede an med sitt eksempel.”

Det var en djerv, men vag resolusjon, og som en av

delegatene var raskt ute med å antyde, skaffa den ikke til
veie det som virkelig trengtes, nemlig ”et konkret
program for propaganda og anti-militaristisk agering.”
Men gitt den anarkistiske vektleggingen av autonom
agering og mistro overfor enhver slags sentralisert
beslutningstaking som ville kunne fortolkes som
bindende for grupper og individer, var et konkret

410
program nettopp den tingen en internasjonal kongress
ikke kunne komme opp med.

Organisering var på dette tidspunktet et avgjørende

stridsspørsmål innen den anarkistiske bevegelsen. Mange
militante, spesielt blant franskmennene, hadde holdt seg
borte fra kongressen på grunn av sin opposisjon mot
enhver organisering som var mer omfattende enn den
løse lokale gruppa, og allikevel var der en betydelig
debatt vedrørende spørsmålet om hvor langt man skulle
dra organiseringen. Til sjuende og sist kom kongressen til
den konklusjon – som blei avvist av mange kritikere
innen bevegelsen – at ”ideene om anarki og organisering,
ved langt fra å være uforenlige, slik som man av og til
har sett for seg, faktisk komplementerer og opplyser
hverandre.” Som en praktisk manifestering av denne
troen bestemte de samla anarkistene seg for å etablere
nok en internasjonale, og for å etablere et byrå, som
Malatesta, Rocker og Schapiro var medlemmer av, og
som fikk ansvaret for å ”skape internasjonale anarkistiske
arkiver” og opprettholde forbindelser til anarkister i ulike
land. Byrået skulle arbeide i London, og arrangere en
ytterligere internasjonal kongress i 1909.

Faktum er at et velkjent mønster blei gjentatt.

Kongressen i 1909 fant aldri sted, og den nye
internasjonalen førte en kortvarig, svakelig eksistens.
Dens byrå starta å publisere en månedlig
informasjonsbulleteng, men denne opphørte å utkomme

411
tidlig i 1909 med det tolvte nummeret, etter at man klaga
over at ”apatien har hjemsøkt alle de som var mest
høylytte på kongressen vedrørende behovet for den
anarkistiske internasjonalen.” Innen 1911 hadde byrået –
og internasjonalen med det – opphørt sine aktiviteter.

Innen 1914 hadde pendelen på ny svinget bort fra

likegyldighet, og et prosjekt for en ny internasjonal
kongress i London blei kunngjort av jødiske grupper på
østkanten, men krigen brøt ut før den kunne finne sted.
Med krigen kom ikke bare isoleringen av nasjonale
bevegelser som følge av fiendtlige grenser og deres
forfølgelse i regi av de krigførende regjeringene i
sikkerhetens interesse, men også skismaet i forhold til
spørsmålet om å støtte de allierte som jeg allerede har
drøfta i forbindelse med Kropotkin. Av disse ulike
grunnene kom de anarkistiske bevegelsene, bortsett fra i
det nøytrale Spania, svært svekka ut av krigen, og
Amsterdam-kongressen forblei deres siste viktige
internasjonale samling fram til etter Den andre
verdenskrig.

Allikevel oppstod en måtelig vellykka og, for første

gang, en varig antiautoritær internasjonale i løpet av
1920-åra ut i fra bevegelsens anarkosyndikalistiske fløy.
I syndikalismens tidlige periode opptrådte anarkistene,
spesielt i Frankrike og Italia, sammen med reformistiske
fagforeningsaktivister i de samme føderasjonene. Disse
forsamlingene søkte først enhet innen

412
fagforeningsinternasjonalen, som blei stifta i Amsterdam
i 1905. Her utgjorde anarkosyndikalistene i noen år en
vedvarende ubekvem venstrefløy, og innen 1911 nådde
ønsket om å skille lag med Amsterdam-internasjonalens
reformistiske majoritet et punkt der de begynte å
diskutere seriøst det å danne en uavhengig organisasjon.
Ideen hadde faktisk sirkulert siden anarkistkongressen i
1907, da Christian Cornelissen grunnla en Bulletin
international du mouvement syndicaliste, som tjente som
et middel til å uveksle synspunkter og informasjon
mellom de revolusjonære syndikalistiske fraksjonene
innen de ulike europeiske og amerikanske landene.

Mot slutten av 1913 deltok delegater fra tolv land i

Europa og Sør-Amerika på en internasjonal
syndikalistkongress i London. Krigen forhindra
organisasjonen som den søkte å stifte før den kunne
komme i gang, og innen 1918 blei det syndikalistiske
forsøket på å skape en internasjonal organisasjon
midlertidig forkludra av Den russiske revolusjon. Etter
oktober, 1917 fridde bolsjevikene iherdig til
anarkosyndikalistene i de landene der de representerte et
flertall av de revolusjonære bevegelsene, og ved
stiftelseskongressen til Komintern i juli, 1920 dukka der
opp representanter fra nesten alle de
anarkosyndikalistiske organisasjonene i Europa, så vel
som fra den amerikanske IWW.

413
Det var klart fra starten av denne kongressen av at
syndikalistene var misfornøyde med den rigid partisanske
formen som bolsjevikene hadde til hensikt å påtvinge
Komintern, og de russiske lederne beslutta derfor at det
ville kunne være enklere å innlemme dem i en separat
organisasjon for revolusjonære fagforeninger. Etter et år
med forberedelser trådte en kongress sammen med denne
hensikten i Moskva i løpet av juli, 1921 for å grunnlegge
Den røde internasjonalen for arbeiderforbund, bedre kjent
som Profintern. Anarkosyndikalistene, som hadde
avholdt et kortvarig internasjonalt møte i Berlin i løpet av
desember, 1920 for å diskutere sin holdning overfor
Profintern, blei enige om å ta del i den forutsatt at den
blei fullstendig uavhengig av politiske partier og tok sikte
på å rekonstruere samfunnet ved hjelp av ”de
produserende klassenes økonomiske organisering.” Dette
forsøket på å skape en syndikalistisk politikk for en
kommunistisk forsamling blei frustrert av det faktum at
Profintern-kongressen på effektivt vis blei dominert av
den bolsjevik-kontrollerte Sentralalliansen for russiske
fagforeninger.

Det umiddelbare resultatet var en splittelse innen de

anarkosyndikalistiske rekkene. De mindre
organisasjonene i Nord-Europa – Tyskland, Sverige,
Nederland og Norge – trakk seg umiddelbart ut, men de
større spanske, italienske og franske organisasjonene
forblei værende for en stund i håp om å utgjøre en
effektiv minoritet. Etter initiativ fra det tyske Freie
414
Arbeiter Union holdt gruppene som trakk seg ut, en
konferanse i Düsseldorf i løpet av oktober, 1921 og
bestemte seg for å sammenkalle til en generell
revolusjonær syndikalistisk kongress i Berlin mot slutten
av det påfølgende året. I mellomtida forlot de italienske
og spanske organisasjonene Profintern i løpet av 1922, og
den anarkistiske fløyen av det franske CGTU skilte lag
med hoveddelen av den organisasjonen og etterlot den i
den kommunistiske leiren. Sjøl om mange individuelle
syndikalister blei omvendt til kommunismen, hadde
således flesteparten av de vesteuropeiske
anarkosyndikalistiske organisasjonene brutt sine bånd
med Moskva innen den tid Berlin-kongressen trådte
sammen den 22. desember, 1922.

På denne kongressen deltok der delegater fra tolv land,

som representerte organisasjoner som gjorde krav på noe
i overkant av en million medlemmer. De viktigste var
Unione Sindicale Italiana, med 500 000 medlemmer;
Federación Obrera Regional Argentina, med 200 000
medlemmer; den portugisiske Confederacão General de
Trabalho, med 150 000 medlemmer; og den tyske Freie
Arbeiter Union, med 120 000 medlemmer. Der var
mindre organisasjoner fra Chile, Danmark, Norge,
Mexico, Nederland og Sverige, hvis Sveriges Arbetares
Central, som den gang hevda å ha mer enn 30 000
medlemmer, har forblitt det mest varige av alle
syndikalistiske forbund. Den franske Comité de Défense
Syndicaliste Révolutionnaire representerte 100 000
415
anarkosyndikalister som hadde brutt ut av Profintern, og
30 000 bygningsarbeidere i Paris sendte en separat
delegasjon. Sist, men ikke minst var der representanter
for de eksilerte russiske anarkosyndikalistene.

Kongressens hovedbeslutning var å etablere en

internasjonale bestående av revolusjonære syndikalister
og å understreke dens kontinuitet med den anarkistiske
fortida ved å ta det gamle navnet International
Workingmen’s Association. Delegatene vedtok også et
lengre dokument kalt ”The Principles of Revolutionary
Syndicalism,” hvis ti paragrafer på en presis måte gjentok
den revolusjonære fagforeningsaktivismens
grunnleggende prinsipper, avviste nasjonalisme,
militarisme og politisk aktivitet, og ved å erklære at
målet med de syndikalistiske anstrengelsene var fri
kommunisme, bøyde man seg i det minste pliktskyldigst
for den andre strømningen innen anarkistisk tenkning og
dens døde leder, Kropotkin.

I løpet av 1920-åra ekspanderte den nye internasjonalen i

betydelig grad. Den spanske CNT hadde entra med
nesten en million medlemmer i 1923, og små
føderasjoner i Polen, Bulgaria og Japan slutta seg også
til. I Latin-Amerika blei en Kontinental
arbeidersammenslutning grunnlagt i 1928, bestående av
syndikalistiske forbund i Argentina, Mexico, Brasil,
Costa Rica, Paraguay, Bolivia, Guatemala og Uruguay,
med sitt hovedkvarter først i Buenos Aires og seinere hen

416
i Montevideo. Denne organisasjonen entra The
International Workingmen’s Association som dens
amerikanske avdeling.

På sitt høydepunkt talte The International Workingmen’s

Association mer enn tre millioner medlemmer, men man
må huske at ikke alle på noen som helst måte var
overbeviste anarkister, og at medlemsmassen i enkelte av
organisasjonene som den bestod av, slik som den spanske
CNT, varierte i stor grad i henhold til økonomiske og
politiske omstendigheter. Dessuten begynte spredningen
av diktatur i løpet av mellomkrigstida snart å tære på den
syndikalistiske bevegelsen. Det var de største
organisasjonene som blei de tidligste ofrene. Unione
Sindicale Italiana kollapsa da fascismen tok over, og dens
utslettelse blei etterfulgt av de portugisiske, argentinske
og tyske bevegelsene, og til sjuende og sist, i 1939, blei
den største av dem alle, CNT, redusert til en etterlevning
av eksiler som følge av Francos seier i borgerkrigen.

De politiske vanskjebnene gjorde livet til The

International Workingmen’s Association ytterst prekær.
Fra sin stiftelse i 1922 forblei sentrumet i et tiår i Berlin,
der det organisatoriske hovedarbeidet blei utført av
tyskere, svensker og hollendere, anført av Rudolf Rocker,
som i mange år var den ledende skikkelsen innen IWMA.
Da trusselen om nazi-diktatur vokste seg sterk i 1932,
blei det internasjonale byrået flytta til Amsterdam og det
forblei værende der fram til 1936. Det året inntok

417
syndikalismen en dramatisk rolle med utbruddet av Den
spanske borgerkrigen, og byrået flytta til Madrid, der det
midt oppe i konflikten spilte en viktig rolle i å legge fram
den anarkistiske saken for arbeiderbevegelser i andre
land. Ja, fordi den tiltrakk seg så mange utenlandske
frivillige som var villige til å slåss ved siden av eller på
andre måter bistå de spanske anarkistene, syntes
Barcelona i løpet av mesteparten av Den spanske
borgerkrigen å skaffe til veie en slags uoffisiell kohesjon
innen den internasjonale bevegelsen uten at noen som
helst kongress faktisk fant sted. Til slutt, i 1939, flytta
byrået for siste gang til Stockholm, der det har forblitt
værende helt siden den gang, i ly av og med støtte fra den
fremdeles aktive Sveriges Arbetares Central. Siden 1976
har IWMA opplevd en ny vår med gjenopplivingen, om
enn i en sterkt redusert form, av det som alltid var dens
viktigste gruppe, CNT i Spania.

Grunnen til at den anarkosyndikalistiske internasjonalen

har overlevd, om enn som en skygge av seg sjøl, mens de
mer reinspikka anarkistiske internasjonale
organisasjonene alle sammen har levd kortvarige og
ineffektive liv – eller endog har mislyktes i å overleve
kongressene som stifta dem – er i det minste delvis å
finne i karakteren ved syndikalistiske organisasjoner.
Deres mest militante medlemmer vil kunne være
hengivne libertære, men flesteparten av de menige vil
være arbeidere som søker det beste livet de kan finne her
og nå, og av denne grunn må endog det revolusjonære
418
syndikatet ha til felles med ordinære fagforeninger en
stabilitet og endog – sjøl om man jevnt over vil benekte
dette – en sentralisering hva struktur angår som man aldri
støter på blant de reinspikka anarkistiske gruppene som
er via til ordets eller dådens propaganda.

Den reinspikka anarkisten, enten han eller hun er en

intellektuell, en direkte aksjonist eller en sekulær profet,
er en individualist som arbeider sammen med andre
individer, mens den militante syndikalisten – sjøl nå han
eller hun kaller seg en anarkosyndikalist – er en
organisator som arbeider med massene. På sitt eget vis
utvikler vedkommende et organisatorisk ståsted, og dette
gjør ham eller henne mer kapabel til å sette temmelig
utarbeida planer ut i live og til å holde en kompleks
sammenslutning i gang over en lang periode. Det var
mennesker av dette slaget, som vi skal se, innen både den
franske CGT og den spanske CNT. Når det gjelder The
international Workingmen’s Association var de tyske,
svenske og hollandske intellektuelle som dreiv
organisasjonen, menn som kombinerte frihetlige idealer
med en rspekt for effektivitet som var utleda fra deres
egne germanske kulturer.

Når det gjelder anarkistene til forskjell fra

anarkosyndikalistene tenderte perioden etter Den andre
verdenskrig til å repetere i organisatorisk forstand
mønsteret fra tidligere tider. Nasjonale føderasjoner
dukka faktisk opp og overlevde endog i enkelte land slik

419
som Frankrike og Italia, sjøl om den anarkistiske
føderasjonen i Storbritannia brøt sammen i 1944, ved å
falle i de ekstreme syndikalistenes hender, og under deres
kontroll døde den hen, og seinere forsøk på å gjenskape
en britisk nasjonal organisasjon var bare delvis vellykka.
Ikke engang viljen til å skape en varig organisasjon ga
seg til kjenne på de ulike internasjonale kongressene, i
Bern, i Paris, i Carrara og i Venezia, som hadde funnet
sted i løpet av etterkrigstida.

Kongressen i Bern blei avholdt i 1946 for å markere

syttiårsdagen for Bakunins død i den byen. Det å reise i
Europa var fremdeles vanskelig så kort tid etter krigens
slutt, og de eneste deltakerne fra land utafor Sveits var
George Woodcock, som kom fra England, og to delegater
fra det sørlige Frankrike, som hadde kryssa grensa på
illegalt vis. Der var italienere, tyskere, polakker og andre
franskmkenn til stede, men de representarte kun seg sjøl,
siden de hadde tilbrakt krigsårene som flyktninger i
Sveits. For øvrig bestod kongressen av delegater fra ulike
områder av Sveits, som talte alle de sveitsiske språkene,
slik at der var en smak av internasjonalisme, spesielt ved
den mangespråklige seremonien ved Bakunins grav. Men
ingen varige bånd blei knytta på denne kongressen eller
på de seinere samlingene i 1950-åra, som fremdeles langt
på vei bestod av representanter for gjenoppliva
tradisjonelle bevegelser.

420
Atmosfæren var helt annerledes ved den internasjonale
kongressen som blei avholdt i Carrara i august, 1968, mot
slutten av de radikale 1960-åra, og i kjølvannet av Paris-
reisningen i mai og juni det året. Enkelte av de mer
dramatiske studentlederne, slik som Daniel Cohn-Bendit,
dukka opp, og kongressen avspeila gjenopplivingen av
anarkismen i nye former som hadde funnet sted i løpet av
tiåret. Den avspeila også en erkjennelse fra mange av de
yngre folka som var til stede om at protestens felt hadde
utvida seg til så mange fronter der anarkister blei
involvert med folk som ikke helt og fullt delte deres
synspunkter – miljøvernere, feminister og
atomvåpenmotstandere – at det var umulig å opprettholde
de tradisjonelle ortodoksiene som hadde vokst fram i det
nittende århundre. Én britisk delegat representerte de
endrede synspunktene da han hevda at ”vårt mål er ikke
kampen for anarkismen som et abstrakt ideal, men som
en revolusjonær bevegelse med den mest mulig frihetlige
karakter. Det er grunnen til at vi foretrekker å samarbeide
med store antall revolusjonære, hvorav enkelt ikke bærer
den anarkistiske merkelappen, snarere enn med visse
anarkister for hvem den eneste tingen som gjorde dem til
anarkister, var anvendelsen av sjølve merkelappen.”

Det er et bemerkelsesverdig trekk ved anarkismen som

bevegelse at den kan holde stand og blomstre på
bakgrunn av nettopp den uenigheten som gjør den
praktisk talt umulig å organisere, og Carrara-kongressen,
som mislyktes i skape en ny internasjonale, illustrerte den
421
fruktbare fleksibiliteten som har satt de mer doktrinære
anarkistene, som fremdeles tenker på den gammeldagse
måten i forhold til revolusjoner, og pragmatikerne, som
søker måter anarki kan realiseres på i det kontemporære
samfunn, i stand til å opprettholde kontakten og til å
arbeide sammen.

Det ville være vanskelig å finne et mer slående

vitnesbyrd på den internasjonale gjenopplivingen av
anarkismen enn den største av alle frihetlige kongresser,
avholdt i Venezia i løpet av sommeren 1984 og der intet
mindre enn tre tusen mennesker fra mange land deltok.
Enkelte reiste som delegater, men flere reiste som
enkeltindivider. Kongressen, som i all offentlighet blei
ønska velkommen av kommunen Venezia, avdekka at
sjøl om anarkismen ikke noe sted i verden hadde dukka
opp igjen som en massebevegelse, hadde den på ny gjort
krav på å bli tattpå alvor og på å bli møtt med respekt
aom en levedyktig sosiopolitisk orientering som hadde
mye å komme med til en problemfylt verden når det
gjelder kritisk og konstruktiv tenkning. Innen 1984 var
der ingen som engang tenkte på å skape en
internasjonale, ja, det blei stilltiende erkjent at slike
utdaterte organisatoriske ideer burde overlates til de
autoritære sosialistene som trengte rigide strukturer for å
stå samla, mens anarkistene alltid kunne komme sammen
som trekkfugler når behovet meldte seg for dem.

422
Når man skuer tilbake på de anarkistiske
internasjonalenes historie, synes det opplpagt at logisk
sett går den reinskårne anarkismen mot sin egen natur når
den forsøker å skape omfattende internasjonale eller
endog nasjonale organisasjoner, som trenger en viss
mengde rigiditet og sentralisering for å overleve. Den
løse og fleksible affinitetsgruppa er anarkismens
naturlige enhet. Ei heller synes den å trenge noe som
helst mer omfattende for å bli internasjonal i sin karakter,
siden anarkistiske ideer var i stand til å spre seg over hele
jorda – i de dagene da de var historisk sett på sin plass –
gjennom et usynlig nettverk bestående av personlige
kontakter og intellektuelle innflytelser. De anarkistiske
internasjonalene slo alle sammen feil, hovedsakelig fordi
de var unødvendige.

Men syndikalismen, endog i dens revolusjonære form,

trenger relativt stabile organisasjoner og lykkes i å skape
dem nettopp fordi den beveger seg i en verden som kun
delvis er styrt av anarkistiske idealer, fordi den må drøfte
og inngå kompromisser med arbeidslivets situasjon fra
dag til dag, og fordi den må opprettholde troskapen fra
massene av arbeidende mennesker som kun i fjern
forstand er bevisste på anarkismens endelige mål. Den
relative suksessen og i siste instans varigheten til den
andre International Workingmen’s Association er derfor
ingen ekte triumf for anarkismen, nei, den er snarere et
monument over en periode da enkelte anarkister lærte å

423
inngå dype kompromisser med aktualitetene i en pre-
anarkistisk verden.

Kapittel X

Anarkismen i Frankrike
I England, med Winstanley og Godwin, dukka
anarkismen først opp som en gjenkjennelig sosial
doktrine. I Spania fikk den sin største tallmessige støtte. I
Russland frambrakte den, med Kropotkin, Bakunin og

424
Tolstoj, sin mest distingverte gruppe av teoretikere. Det
er allikevel Frankrike som fortjener førsteplassen blant
landene som har bidratt til den anarkistiske tradisjon.
Dette er ikke ganske enkelt fordi det er hjemlandet til
Proudhon, som de fleste variantene av anarkismen henter
sin ultimative inspirasjon fra, eller fordi Proudhons
mutualistiske disipler innen Den første internasjonale
skapte prototypen på en organisert anarkistisk bevegelse.
Det er også fordi at i Frankrike blei anarkismens ulike
implikasjoner utforska med en lidenskap og en logisk
ekstremitet som var sjelden andre steder. I Frankrike blei
den eneste formen for anarkisme som oppnådde reell
massestøtte – anarkosyndikalismen – først utvikla; i
Frankrike blei den motsetningsfylte trenden i form av
ekstrem individualisme brakt til sine heslige
konklusjoner gjennom en serie dedikerte attentatmenn,
men i Frankrike fanga anarkismen, som en doktrine med
en nesten åndelig intensitet, også imaginasjonen til poeter
og malere i et slikt omfang at dens bånd til symbolismen
og post-impresjonismen utgjør et av de mest interessante
aspektene ved den fin-de-siècle-verdenen der den nådde
sitt fruktbare og sensasjonelle toppunkt.

Som jeg har vist er den franske anarkismens første kimer

å finne blant de såkalte enragés i 1793 og blant de
mutualistiske arbeiderne fra Lyon som Proudhon hadde
omgang med i løpet av 1840-åra. I 1848 var anarkismen
spesielt forbundet med Proudhon, og i en viss forstand
etablerte Proudhon og disiplene som hjalp ham med Le
425
Représentant du peuple og Folkebanken – Darimon,
Duchêne, Langlois og Ramón de la Sagra – den primitive
formen for den funksjonelle anarkistgruppa, ikke bare
dedikert til politisk aktivisme, men også til oppgavene
med propaganda og økonomisk organisering.

Jeg har allerde skrevet nok om Proudhons egen

innflytelse og måten han konsekvent personifiserte det
anarkistiske ståstedet på i løpet av de mørke
bonapartistiske dagene fra 1849 til hans død i 1865, men
før jeg begynner å drøfte utvidelsen av anarkismen til en
distinkt bevegelse gjennom hans tilhengeres aktiviteter,
er det ønskelig å drøfte tre mindre kjente menn som i
løpet av denne tidlige perioden ytte uavhengige bidrag til
den anarkistiske tradisjon i Frankrike.

Festeparten av de revolusjonære som dreide i retning av

anarkismen som en følge av 1848, gjorte så i
etterpåklokskap, men uavhengig av Proudhon foretok i
det minste én mann sitt forsvar av den frihetlige
holdningen i løpet av sjølve revolusjonenes år. ”Anarki er
orden; regjeringsmakt er borgerkrig.” Det var under dette
slagordet, som med hensikt var like paradoksalt som
noen som helst av Proudhons sådanne, at Anselme
Bellegarrigue gjorde sin kortvarige, obskure inntreden i
anarkistisk teori. Bellegarrigue framstår som en mann
med en viss utdanning, men lite er kjent om hans liv før
sjølve begivenhetene i 1848; han var tilbake i Paris den
23. februar fra en reise i De forente stater, der han hadde

426
møtt president Polk på en dampbåt på Mississippi og
hadde utvikla en beundring for de mer individualistiske
aspektene ved det amerikanske demokratiet. I henhold til
sin egen skildring var han like lite imponert som
Proudhon over den revolusjonen som brøt ut den første
morgenen da han var tilbake i Paris. En ung
nasjonalgardist utafor Hôtel de Ville skrøt til ham om at
denne gang ville ikke arbeiderne bli frarøva sin seier.
”De har allerede frarøva dere deres seier,” svarte
Bellegarrigue. ”Har dere ikke utnevnt en regjering?”

Det virker som om Bellegarrigue forlot Paris ganske

snart, for seinere i året publiserte han fra Toulouse det
første av sine verker som har overlevd, en pamflett med
tittelen Au fait! Au fait! Interprétation de l’idée
démocratique, mens overskriften til etterordet lyder som
følger: ”A people is always governed too much.” I løpet
av 1849 skreiv Bellegarrigue artikler der han gikk til
angrep på republikken i en Toulouse-avis, La
Civilisation, men innen tidlig i 1850 hadde han flytta til
den lille landsbyen Mézy, rett i nærheten av Paris, der
han sammen med en rekke venner som hadde danna en
Sammenslutning for fritenkere forsøkte å etablere et
fellesskap via til frihetlig propaganda og en naturlig
levemåte. Deres tilsynelatende harmløse aktiviteter
tiltrakk seg snart politiets oppmerksomhet, og en av deres
medlemmer, Jules Cledat, blei arrestert, og fellesskapet
blei deretter spredd for alle vinder.

427
Bellegarrigue dro tilbake til Paris, der han nå planla et
månedlig tidsskrift via til hans ideer. Det første
nummeret av L’Anarchie: Journal de l’ordre utkom i
april, 1850; det var det første tidsskriftet som faktisk
adopterte den anarkistiske merkelappen, og Bellegarrigue
kombinerte funksjonene som redaktør, administrator og
eneste bidragsyter. Som følge av mangel på driftsmidler
utkom kun to numre av L’Anarchie, og sjøl om
Bellegarrigue seinere planla en Almanach de l’anarchie,
synes ikke denne å ha blitt utgitt. En kort stund seinere
forsvant denne flyktige frihetlige pioneren til dypet av
Latin-Amerika, der han sies å ha vært en lærer i
Honduras og endog – for en kort stund – en slags
regjeringstjenestemann i El Salvador, før han døde – slik
han blei født – på et ukjent tidspunkt og sted.

Bellegarrigue stod nær Stirner i den individualistiske

enden av det anarkistiske spekteret. Han distanserte seg
fra alle de politiske revolusjonære i 1848, og endog
Proudhon, som han minna om i mange av sine ideer og
som han utleda mer fra enn han var tibøyelig til å vedgå,
behandla han med lite respekt, ved ganske enkelt å gå
god for at ”av og til tar han steget ut av den gamle rutinen
for å komme med noen få opplysende innspill av generell
interesse.”

Til tider snakka Bellegarrigue i ordelag som var prega av

solipsistisk egoisme. ”Jeg benekter alt mulig; jeg
bekrefter kun meg sjøl… Jeg er, og det er et positivt

428
faktum. Alt det øvrige er abstrakt og faller i kategorien
matematisk X, altså i det ukjente. Der kan på jorda ikke
være noen interesse som er min overlegen, ingen
interesse som jeg skylder endog delvis å ofre mine
interesser for.” I åpenbart motsetningsforhold til dette
slutta Bellegarrigue opp om den sentrale anarkistiske
tradisjonen i sin idé om samfunnet som nødvendig og
naturlig og vedkjente det ”en opphavelig eksistens som
motstår alle ødeleggelser og all desorganisering.”
Samfunnets uttrykk finner Bellegarrigue i kommunen,
som ikke er en kunstferdig konstruksjon, men en
”fundamental organisme” og som, forutsatt at herskere
ikke blander seg inn, kan settes lit til når det gjelder å
forsone interessene til individene som den består av. Det
er i alle menneskers interesse å følge ”reglene ved
forsynets harmoni,” og av denne grunn må alle
regjeringer, hærstyrker og byråkratier knebles. Denne
oppgava må ikke utføres verken av politiske partier, som
alltid vil søke å dominere, eller gjennom voldelig
revolusjon, som trenger ledere i likhet med enhver annen
militær operasjon. Så snart folket er opplyst, må det agere
for sin egen del.

”Det vil foreta sin egen revolusjon, utelukkende gjennom rettens

styrke, treghetens kraft, nærmere bestemt ved å nekte å samarbeide.
Fra det å nekte å samarbeide stammer avskaffelsen av lover som
legaliserer drap, og proklameringen av rettferdighet.”

429
Denne forestillingen om revolusjon gjennom sivil
ulydighet antyder at i Amerika vil Bellegarrigue i det
minste ha hatt kontakt med ideene til Thoreau, og der er
mye som forespeiler amerikansk individualistisk
anarkisme i Bellegarrigues vektlegging av besittelse som
en garanti for frihet, sjøl om han sjølsagt delte denne med
Proudhon. Hans bilde av det frie individets progresjon
plasserer ham helt klart utafor den kollektivistiske eller
kommunistiske trenden innen anarkismen.

”Individet arbeider og derfor spekulerer det; det spekulerer og derfor

oppnår det noe; det oppnår noe og derfor besitter det noe; det besitter
noe og derfor er det fritt. Gjennom besittelse etablerer det seg
prinsipielt sett i opposisjon mot staten, for statens logikk utelukker
på rigorøst vis individuell besittelse.”

En annerledes anarkistisk strømning er representert ved

to andre menn i 1850-åra som fortjener vår
oppmerksomhet. Til forskjell fra Proudhon og
Bellegarrigue var både Ernest Coeurderoy og Joseph
Déjacque fysisk involvert i revolusjonen i 1848. Som
unge menn i tjueåra tok de aktivt del i februarreisningen,
og i hvert fall Déjacque kjempa på barrikadene under
arbeideroppstanden i løpet av juni, 1848. Han blei
fengsla, men løslatt i tide til å ta del, i likhet med
Coeurderoy, i oppstanden den 13.juni, 1849, da ”fjellets”
republikanere i seineste laget reiste seg mot Ludvig-
Napoleons presidentskap. Coeurderoy flykta til Sveits og

430
blei dømt, in absentia, til landsforvisning. Déjacque
slapp unna med en mild dom, men to år seinere flykta
også han, for å unngå hard straff for å ha skrevet
revolusjonære vers; han blei dømt in absentia til to års
fengsel.

Coeurderoy tilbrakte resten av sitt liv i eksil, der han

reiste rastløst fra land til land – Spania, Belgia, Italia og
Sveits – og døde i fattigdom i Genève i 1862. Déjacque
reiste lenger, ja, han nådde New York i 1854 og tilbrakte
sju år i den byen og i New Orleans. I 1861 vendte han
tilbake til Frankrike, og det ser ut til at han døde en eller
annen gang i løpet av 1860-åra, sjøl om skildringene av
hans død er vage og motstridende; i henhold til én døde
han som sinnssjuk i 1864, men i henhold til en annen
begikk han sjølmord i 1867, mens i henhold til en tredje
fant han trøst i religion og døde fredelig på et uspesifisert
tidspunkt. Sjølve den tvilen som omgir hans bortgang
antyder hvor obskure hans siste leveår var. Ikke bare er
der bemerkelsesverdige paralleller mellom livene til
Coeurderoy og Déjacque, men deres skrifter avdekker
også den samme slags dystre desperasjonen, en
desperasjon som må ha vært utbredt blant det andre
imperiets desillusjonerte eksiler.

Coeurderoy, som var lege og en intellektuell, er best

kjent for en filosoferende sjølbiografi, med tittelen Jours
d’exil, som han publiserte i Brussel i løpet av 1854, men i
løpet av det samme tiåret skreiv han også en rekke

431
polemiske verker, inkludert Révolution dans l’homme et
dans la société, den bittert ironiske Hurrah! Ou la
révolution par les Cosaques og et Brev til Alexander
Herzen, hvis ideer influerte ham i betydelig grad.

Coeurderoys progresjon synes å ha leda ham fra

jakobisme, via blanquisme til at han i eksil avviste alle de
politiske og autoritære revolusjonære gruppene. Han
signaliserte sitt brudd med dem ved å publisere, i 1852,
en pamflett der han gikk til angrep blant annet på de
avholdte eksilene Mazzini, Ledru-Rollin, Cabet og Pierre
Leroux. Det er av betydning at han utelot Proudhon fra
de han la så stor vekt på å avvise.

Coeurderoy var ikke en veldig klar eller spesifikk

forfatter. Hans stil var romantisk frodig og han henga seg
til ordrike avsnitt der han profeterte på rapsodisk vis.
Samtidig nærte han en lidenskap for destruksjon som var
like usedvanlig som Bakunins. Han trodde at et nytt
barbari ville kunne bli nødvendig før samfunnet kunne
regenereres. Han lengta etter å sette fyr på den gamle
verden, ved å begynne med sin egen fars hus.

”Uorden er frelse, ja, det er orden [utbrøt han]. Hva frykter du fra
alle folkenes opprør, fra at alle instinktene slippes løs, fra
sammenstøtet mellom alle doktriner?... Anarkistiske revolusjonære,
vi kan finne håp kun i den menneskelige syndefloden, vi kan finne
håp kun i kaos, vi har ikke noe annet å ty til enn en generell krig.”

432
Ideen om den frigjørende generelle krigen, om folkenes
universelle opprør, hjemsøkte Coeurderoy, ja, intet sted
når det apokalyptiske innslaget i anarkismen helt den
samme intensiteten som i de profetiske avsnitta i Hurrah!
Ou la révolution par les cosaques, der destruksjonisme
og satanisme blir kombinert i en oppsiktsvekkende visjon
om mennesket som reiser seg og hevder sin verdighet
gjennom de paradoksalt livgivende krigsprosessene:

”Fremad! Fremad! Krig er befriende! Gud ønsker den, de kriminelle,

de undertrykte, opprørerne og de fattige sin Gud, ja, guden til alle de
plagede, den sataniske du hvis legeme er av svovel, hvis vinger er av
ild og hvis sandaler er av bronse! Motets og oppstandens Gud som
slipper løs raseriet i våre hjerter – vår Gud! Ingen flere isolerte
konspirasjoner, ingen flere plaprende partier, ingen flere hemmelige
samfunn! Alt det er intet og kan ikke oppnå noe som helst! Reis deg,
menneske, reis dere, folk, stå opp, alle som ikke er tilfredse! Stå opp
for rettferdighet, velbefinnende og liv! Stå opp, om noen få dager vil
dere være millioner. Fremad i store menneskelige flommer, i store
masser av messing og jern, til ideenes storslagne musikk! Penger vil
ikke lenger strekke til i en verden som reiser seg! Fremad fra pol til
pol, fremad alle folk fra soloppgang til solnedgang! La kloden
skjelve under deres føtter. Fremad! Krig er liv! Krigen mot ondskap
er en god krig!”

Det er visjonen om verdensrevolusjonen i et bilde som

bærer preg av Armageddon, men det er allikevel slik at
under alle de voldelige frasene lurer ideer som blei
fremma på en mer edruelig måte av Kropotkin og endog
av Proudhon: At politiske metoder ikke strekker til, at

433
folkets frigjøring er deres egen oppgave, at ingen som
helst makt kunne stå opp mot en menneskehet som var
fast bestemt og forent i krigen mot urettferdighet og
sosial ondskap.

Coeurderoy satte seg opp mot konspirasjoner og

hemmelige samfunn, trekk ved hans egen blanquistiske
fortid, og i denne forstand forespeiler ikke hans
oppfordring til vold i virkeligheten holdningen til de som
stod fram i 1870-åra som dådens propagandister. Han så
ikke dåden som en isolert provokativ eller forberedende
handling, nei, han så den som et apokalyptisk faktum, ja,
som en del av en kumulativ og uimotståelig
frigjøringsprosess gjennom destruksjon.

I Déjacque møter vi på den annen side den ekte

stamfaren til de som teoretiserte rundt dådens
propaganda, og til 1890-åras asketiske attentatmenn. Men
vi møter også en mann for hvem paradokset bestående av
en naturlig orden som vokser fram av uorden var like
provoserende som det hadde vært for Proudhon. I likhet
med Proudhon var Déjacque en kroppsarbeider – en
salmaker – og i likhet med ham hadde han et originalt
sinn, en naturlig evne til å skrive, og han var i betydelig
grad sjøllært. Han kalte seg en ”sosial poet,” og
publiserte to bind med tunge didaktiske vers –
Lazaréennes og Les Pyrénées nivelées. I New York, fra
1858 til 1861, var han redaktør for en anarkistisk avis
med navnet Le Libertaire, journal du mouvement social1

434
– og på dens sider trykte han som en serie sin visjon om
den anarkistiske utopien, under tittelen L’Humanisphère.
Og han la fram sin ”krig mot sivilisasjonen ved hjelp av
kriminelle midler” i en avhandling med tittelen La
Question révolutionnaire, som blei skrevet i 1852 midt i
blant de fredelige hagene i Jersey og opplest for et
enstemmig negativt innstilt publikum i New York før den
til sjuende og sist blei publisert i den byen i løpet av
1854.

Déjacque tok til orde for vold på en så ekstrem måte at

det foruroliga endog anarkistene i en seinere generasjon,
for da Jean Grave kom til å gjenopptrykke
L’Humanisphère i 1899 eliminerte han mange avsnitt
som ville ha kunnet blitt fortolka som oppfordringer til
kriminelle handlinger. Til forskjell fra Coeurderoy
beholdt Déjacque ideen om konspiratisk og hemmelig
agering som midler til å tilintetgjøre det gamle samfunnet
med sikte på å bane vei for det nye. Han så for seg en
kampanje for den endelige avskaffelsen av religion og
eiendom, familien og staten, som ville bli utført av små
anarkistiske grupper, som hver og en inneholdt tre eller
fire direkte aksjonister som ville være villige til å
anvende stål, gift og ild for å påskynde tilintetgjøringen
av den gamle ordenen. Det er helt klart at Déjacque, til
tross for sin erklærte beundring for Proudhon, gikk langt
lenger enn ham, ved å angripe institusjoner – slik som
familien – som Proudhon anså som den hellige kjerna i et
fritt samfunn, og anbefale midler som Proudhon, sjøl om
435
han aldri erklærte seg som en pasifist, ville ha ansett som
frastøtende på grunn av deres amoralske karakter. I sin
overbevisning om at alle moralske tøyler måtte slakkes i
revolusjonens sak, kom Déjacque Nechayev i forkjøpet,
men han aksepterte ikke Nechayevs begrep om hierarkisk
disiplin som nødvendig for den revolusjonære
bevegelsen.

Déjacque balanserte en lidenskap for destruksjon med en

like sterk lidenskap for orden, som han utvikla i
L’Humanisphère. Av grunner som jeg allerede har drøfta,
konstruerte anarkister sjelden utopier, men Déjacques
humanisfæriske verden, som han så for seg ville ha
kunnet utvikla seg innen år 2858, står i den ekte utopiske
tradisjonen og på enkelte bemerkelsesverdige måter
forespeiler den visjonen om framtida som H. G. Wells så
for seg i Men Like Gods.

”Mennesket som i sin hand holder vitenskapens septer [sier

Déjacque], har heretter makta som man tidligere tilskreiv gudene, i
de gode gamle dager prega av uvitenhetens hallusinasjoner, og i
henhold til sin egen vilje lager det regn og godt vær og kommanderer
årstidene.”

Som et resultat av disse gudeliknende evnene får det

humanisfæriske menneske ørkenen til å blomstre og
bringer evig vår til polene, ja, det har kanalisert vulkaners
varme og temma rovdyrene, slik at løver er barns
kjæledyr. I denne formen for futuristisk fantasi begynner

436
man snart å se Fouriers innflytelse, og når vi kommer til
Déjacques faktiske forslag for sosial organisering, er den
falanksaktige innflytelsen åpenbar, ja, det er Fourier
modifisert av hans motsetning, Proudhon.

I Déjacques framtidsverden vil det nittende århundres

metropoler forsvinne, og på deres lokaliteter vil det reises
enorme monumentale møtehaller, kalt cyclideoner, som
hver enkelt er i stand tilå romme millioner av mennesker,
og som oppfattes av Déjacque som ”den sosiale kultens
altere, ja, anarkiske kirker for den utopiske
menneskeheten.” Der, i diskusjonens totale frihet, vil
”allmennhetens frie og store røst” bli hørt, ja, der vil den
frihetlige verdens og dens svære universelle utstillinger –
en idé som hjemsøkte det attende århundres anarkister i
vel så stor grad som viktorianske liberale fyrster – finne
sted i høystemt storslagenhet.

Samtidig vil folkets faktiske arbeidsliv bli sentralisert i

humanisfærer, som minner sterkt om Fouriers falankser,
uten deres hierarkiske organisering. Hver enkelt vil
inneholde fem eller seks tusen mennesker, som vil bli
husa i en stor bygning bestående av tolv enorme fløyer.
Sjøl om det humanisfæriske fellesskapets fysiske form
blir etablert på en så rigid måte av forfatteren, vil livet
innafor det leves i henhold til prinsippene om fullstendig
frihet, slik at medlemmer vil få lov til å utveksle
leiligheter og endre sitt arbeid når enn de ønsker det,
siden arbeid vil bli organisert ut i fra Fouriers prinsipp

437
om tiltrekning. Familien vil bli avskaffa, kjærlighet vil
være fri, og barn vil losjeres separat og bli tatt hand om
av de som har velutvikla instinkter for morskap eller
farskap. Verksteder og forretninger vil intergreres i
humanisfærens stjernestruktur, og i sentrum vil der være
en forsamlingshall, stedet der man tar seg av ”spørsmål
vedrørende sosial organisering,” der humanisfærens
tilsynelatende rigide fysiske struktur vil veies opp av
dens intellektuelle frihet.

”I dette anarkiets parlament er hver enkelt sin egen representant og

sine forbundsfellers likemann. Å, det er en svært annerledes form
enn den som rår blant de siviliserte; man holder ikke vidløftige taler,
man debatterer ikke, man stemmer ikke, og man gir heller ikke lover,
men alle, unge og gamle, menn og kvinner, konfererer i fellesskap
vedrørende humanisfærens behov. Det er hvert enkelt individs eget
initiativ som innvilger eller nekter ham tale, i henhold til om han
eller hun tror det er nyttig å tale eller ei… Verken majoriteten eller
minoriteten utformer noensinne loven. Dersom en proposisjon kan
samle nok arbeidere til å sette den ut i live, enten de er i flertall eller
mindretall, blir den iverksatt, så lenge den samsvarer med viljen til
de som støtter den. Og det forekommer vanligvis at flertallet slutter
opp om mindretallet, eller mindretallet om flertallet… ved at hver
enkelt gir etter for tiltrekningen ved å oppleve å bli forent med de
øvrige.”

Naturlig solidaritet blir med andre ord humanisfærens

forenende og aktiverende kraft, slik den er i verden slik
alle anarkister ser det. Det er sant at et administrativt byrå
vil eksistere i hver enkelt humanisfære, men ”dets eneste

438
autoritet er statistikkboka.” Akkurat slik som hvert enkelt
individ vil være sin egen herre i ethvert henseende, vil
hver enkelt humanisfære være autonom, og den eneste
relasjonen som vil eksistere mellom de ulike fellesskapa
vil være økonomisk, basert på utvekslingen av produkter.
Men denne utvekslingen vil være av en fri karakter, ved å
være utleda fra universell velgjørenhet og uten
forpliktelser.

”Varehandel finner sted på en naturlig og ikke vilkårlig måte.

Således vil én menneskelig sfære kunne gi mer én dag og motta
mindre; det spiller liten rolle, siden det i morgen utvilsomt vil motta
mer og gi mindre.”

Her, blanda med så mye som åpenbart er utleda fra

Fourier og fra Proudhon, har vi en klar forespeiling av
ideene om økonomisk organisering som blei utarbeida av
Kropotkin i Conquest of Bread, ja, siden Jean Grave
gjenutga L’Humanisphère er det mulig at hans venn
Kropotkin var klar over Déjacques ideer.

Jeg har dvelt en del ved Bellegarrigue, Coeurderoy og

Déjacque med sikte på å vise den mangfoldige
tenkningen blant franske anarkister endog i løpet av den
tidlige perioden i 1850-åra. Men ingen av disse mennene
øvde noen som helst påtakelig innflytelse, verken direkte
eller indirekte, og da anarkismen begynte å bli viktigere i
Frankrike i løpet av 1860-åra, var den først mutualistisk i
sin karakter, ved nesten helt og holdent å utledes fra
439
ideene som Proudhon utarbeida i løpet av sine siste
måneder i De la capacité politique des classes ouvrières.
Sjøl om enkelte av de mutualistiske lederne, slik som
Tolain og Limousin, skilte lag med Proudhons
avstandstaken fra poltisk agering ved å stille som
kandidater ved valg, var bevegelsen essensielt sett ikke-
politisk i sin karakter og søkte å influere
arbeidersammenslutninger av ulike slag som begynte å
dukke opp som et resultat av Napoleon III’s politikk som
gikk ut på å fri til de laverestående klassene. Ikke bare
blei mutualismen en dominerende innflytelse i mange av
disse organisasjonene, spesielt der de hadde en
kooperativ orientering; dens talsmenn begynte også, i
ulike retninger, å gjenopplive frihetlig journalistikk.

Enkelte av de mest aktive propagandistene var venner av

Proudhon, slik som Darimon, som tok til orde for
folkebankvirksomhet i La Presse, og Langlois, som
skreiv i Rive gauche, organet til de yngre republikanske
intellektuelle. Men mer typisk for den rådende trenden
var de proudhonianske arbeidernes ønske om å etablere
sine egne tidsskrifter, og i juni, 1865 dukka La Tribune
ouvrière opp, kunngjort av sine redaktører som ”et slags
termometer for de arbeidende klassenes intellektuelle
utvikling.” I de fire numrene av La Tribune ouvrière var
de mest aktive bidragsyterne håndverkerne som allerede
var involvert i dannelsen av internasjonalen, spesielt
Tolain og Limousin. De unngikk direkte politiske angrep
på regjeringa, og konsentrerte seg for en stor del om å
440
kritisere borgerlige oppfatninger av kunst og vitenskap
sett ut i fra ståstedet som Proudhon la for dagen i Du
Principe de l’art, men deres åpenbare anti-geistlige
holdning var usmakelig for regjeringa, og deres tidsskrift
blei snart knebla. Dets redaktører forsøkte deretter å utgi
et tidsskrift i Brussel som var ment å importeres til
Frankrike. Men det første nummeret av La Presse
ouvrière blei beslaglagt av tolltjenestemennene, og sjøl
om et nummer av dets etterfølger, La Fourmi, fikk lov til
å passere grensa, utsedte politiet en advarsel om at noen
som helst ytterligere numre ville bli beslaglagt. Ved at de
opponerte mot undergrunnsaktivitet, aksepterte
mutualistene situasjonen og begynte å bidra med artikler
til en vennligstemt republikansk avis, L’Avenir national.

Arbeidersammenslutning og gjensidig kreditt var

universalmidlene som mutualistene la fram i L’Avenir
national, slik de gjorde i den erklærte proudhonianske og
sosialistiske avisa, Le Courrier francais, som poeten
Vermorel etablerte en kort stund etterpå. Vermorel sjøl
var en skarp, kompromissløs journalist, og på sidene til
Le Courrier francais vendte noe av den proudhonianske
ilden fra 1848 og 1849 tilbake til parisisk journalistikk.
Duchêne og Tolain, Jules Guesde og Paul Lafargue
skreiv alle sammen for den, og deres vigorøse kritikk av
så vel regjeringsmakt som finanselite underbygde
Vermorels påstand om at han på ny hadde heist
sosialismens banner og hadde kommet opp med dens
første erklærte autentiske organ siden Le Peuple la inn
441
årene. Dens skjebne var ikke ulik den til Proudhons
aviser. Ved å bli lamma av forfølgelser, bøter og
rettsstevninger utga den sitt siste nummer i 1868.

I mellomtida var imidlertid en betydelig

arbeiderklassebevegelse, langt på vei dominert av
proudhonianske ideer, i ferd med å oppstå som et resultat
av internasjonalens aktiviteter. Sammenslutningsånden
hadde hatt en treg start i Frankrike. Tolian, Fribourg og
Limousin blei utnevnt til franske korrespondenter på
stiftelseskongressen i London i 1864, men det var først ni
måneder seinere, den 8. juli, 1865, at de åpna
internasjonalens byrå i Paris. Det var til å begynne med
liten støtte å finne, langt på vei fordi blanquistene, som
frykta at internasjonalen ville trekke bort en stor del av
deres tilhengerskare blant de parisiske arbeiderne,
anklaga organisasjonen for å være et redskap for
bonapartistene, en antydning som i det minste bar et visst
preg av Jerome Bonapartes interesse for
arbeiderdelegasjonen til London-utstillingen i 1862. Til
sjuende og sist sammenkalte kommisjonens medlemmer,
i et forsøk på å fjerne mistanken, 150 militante parisiske
arbeidere til et hemmelig møte. Her insisterte de på sin
organisasjons arbeiderklassekarakter, på sitt ønske om å
rekruttere så mange republikanere som mulig, og på sin
intensjon om å unngå politisk agering. Deres anstrengelse
lyktes, og en ny og utvida kommisjon, som inkluderte
enkelte av de tidligere kritikerne, blei oppnevnt, og
internasjonalen begynte å spre seg til provinsene, slik at
442
innen september, 1865 kunne delegatene til London-
konferansen rapportere om korrespondenter i Lyon,
Marseilles, Rouen, Nantes og en rekke mindre byer.

Like fullt forblei internasjonalens faktisk medlemsmasse

i Frankrike lenge forsvinnende liten. På Genève-
kongressens tid i 1866 virker den å ha vært mindre enn
500. Allikevel gjorde internasjonalen, knappe fire år
seinere, ved inngangen til den fransk-prøyssiske krigen,
krav på en medlemsmasse på 245 000 i Frankrike. Der er
flere grunner til denne hurtige veksten. Arbeiderne som
organiserte seg i yrkessammenslutinger, hadde lenge
holdt seg på en armlengdes avstand fra internasjonalen,
langt på vei fordi dens ledere til å begynne med så ut til å
vende tommelen ned for streiker. Deretter, tidlig i 1867,
gikk bronsearbeiderne ut i streik, og internasjonalen
bestemte seg for å støtte dem. Tolain dro over til London
for å samle inn midler til et streikefond, og hans suksess
imponerte arbeidsgiverne i så stor grad at de gikk med på
de streikendes krav. Som et resultat av dette entra den
ene arbeidersammenslutningen etter den andre
internasjonalen, som i løpet av denne perioden prega av
arbeideruro fortsatte å bistå arbeidere når enn de gikk ut i
streik.

Så snart internasjonalen begynte å framvise aktivitet av

dette slaget, tok den toleransen som den imperiale
regjeringa til å begynne med la for dagen, slutt.
Unnskyldningen for de første offisielle prosedyrene mot

443
organisasjonen var dens medlemmers deltakelse i
republikanske demonstrasjoner i løpet av november,
1867. Den 30. desember blei Tolain og hans kollegaer
innen Paris-kommisjonen anklaga for å tilhøre en
uautorisert organisasjon med mer enn tjue medlemmer. I
mars, 1868 blei de bøtelagt, og sammenslutningen blei
oppløst. Den fortsatte å vokse halvveis i hemmelighet.
Før den første kommisjonen blei dømt, hadde en
kommisjon nummer to allerede blitt valgt, den 8. mars,
1868; Eugene Varlin og Benoît Malon var dens ledende
medlemmer. Innen noen få måneder blei også de arrestert
fordi Varlin hadde organisert innsamlingen av
streikemidler til støtte for en bygningsarbeiderstreik i
Genève, og denne gang blei de dømte mennene fengsla i
tre måneder hver, og internasjonalen blei nok en gang
oppløst. Den opererte imidlertid fremdeles, og blomstra
endog opp som følge av en tredje rettssak, slik at ved
begynnelsen av den fransk-prøyssiske krigen var den
legalt sett ikke-eksisterende franske føderasjonen
tallmessig sett den sterkeste innen hele internasjonalen.

Varlin og Malons tiltredelse i innflytelsesrike posisjoner

indikerte dype endringer i den franske internasjonalens
orientering, som tok til tidlig i 1868. Den forblei inspirert
av anarkistiske ideer, men rekrutteringen av store
forsamlinger av organiserte arbeidere dreide
vektleggingen bort fra mutualisme og i retning av
kollektivisme. I tillegg begynte nå innflytelsen fra
Bakunin og hans allianse å operere i Frankrike. Élie og
444
Élisée Reclus hadde vært nært forbundet med Bakunin
siden 1864. I løpet av åra umiddelbart etterpå slutta en
rekke andre prominente franske militante seg til hans
allianse, inkludert Benoît Malon, Albert Richard fra Lyon
og Bastelica fra Marseilles, mens Varlin, som et resultat
av sine aktiviteter i Genève, etablerte varige kontakter
med Jura-føderasjonen. Gjennom disse mennene, og
mange mindre kjente militante, spesielt i sør, begynte
Bakunins ideer å spre seg innen en
arbeiderklassebevegelse som innen 1869 allerede begynte
å etablere fødererte yrkessammenslutningskamre som
forespeila de såkalte Bourses de Travail som blei utvikla
av anarkosyndikalistene tjue år seinere. L’Égalité, som
blei utgitt i Genève, men som primært tok sikte på
distribusjon i Frankrike, øvde en betydelig ideologisk
innflytelse på disse begivenhetene i Frankrike. Dette
tidsskriftet hadde opprinnelig blitt starta som et organ for
den bakuninistiske alliansen, men seinere blei den det
første talerøret for den frihetlige trenden innen
internasjonalen, og blant dets bidragsytere var mennene
som innen 1868 var i ferd med å forme bevegelsens
holdninger i Frankrike – Reclus, Malon, Varlin og
Richard.

Samtidig var ikke på noen som helst måte alle de franske

kollektivistene innen internasjonalen personlige disipler
av Bakunin. Til tross for sine bånd til Jura- og Genève-
anarkistene synes Varlin å ha bevega seg på uavhengig
vis i retning av sin kollektivistiske posisjon. Rein
445
bakuninisme var innflytelsesrik kun i Rhône-dalen, og
det var nærværet av grupper bestående av personlige
tilhengere i byene i Midi som fikk Bakunin, i september,
1870, til å spille sin eneste direkte rolle i den franske
anarkismens historie, da han reiste til Lyon for å ta del i
den kommunalistiske reisningen der anarkister spilte en
nevneverdig rolle. Jeg har allerede beskrevet den heller
komiske fiaskoen, hvis hovedbetydning i denne
konteksten er dens illustrasjon på hvor uforberedte
bakuninistene i Midi var på noen som helst seriøs
agering. Det kanskje mest overraskende aspektet ved
Lyon-reisningen er at den ikke vanæra anarkismen i
Rhône-dalen, ja, det faktum at anarkistene var de eneste
folka som i det hele tatt forsøkte seg på seriøs
revolusjonær agering i regionen i denne perioden, vil ha
kunnet tale til deres fordel. Det var riktignok slik at da
doktrinen dukka opp på ny i Frankrike etter forbudene
som fulgte i kjølvannet av Pariserkommunen, var det i
Lyon at den la fram sin første vellykka appell.

I mellomtida, under Pariserkommunen i 1871, spilte

internasjonalistene en betydelig og modig rolle. I løpet av
den fransk-prøyssiske krigen hadde deres holdning vært
forvirra, ja, Tolain og hans forbundsfeller hadde publisert
en uttalelse som på vagt vis proklamerte arbeidernes
internasjonale solidaritet, og tidlig i august, 1870 hadde
internasjonalistene i Paris klekka ut et plott, som for
øvrig rant ut i sanda, om å erobre Palais-Bourbon og
proklamere den sosiale republikken, men anti-
446
militarismen som i seinere tiår blei den framherskende
anarkistiske holdningen, dukka ikke opp i noen som helst
klar form. Ikke engang i løpet av Kommunen var de
franske seksjonene av internasjonalen forente i sin støtte,
for Tolain og enkelte av de andre mutualistene holdt seg
på sidelinja. Like fullt blei det ytt et betydelig bidrag til
Kommunens aktiviteter og spesielt til organiseringen av
de offentlige tjenestene i regi av medlemmer av ulike
anarkistiske fraksjoner, inkludert mutualistene Courbet,
Longuet og Vermorel, de frihetlige kollektivistene
Varlin, Malon og Lefarncais, og bakuninistene Élie og
Élisée Reclus og Louise Michel. Like fullt står
Kommunen virkelig på sine egne bein som en episode
innen revolusjonær historie. Verken blanquistene eller
anarkistene, og langt mindre marxistene, kan gjøre krav
på den som sin egen. I en større forstand vil det kunne
være sant at Kommunen kjempa under den
proudhonianske føderalismens banner, ja, der var
setninger i dens manifest til det franske folket datert den
19. april, 1871 som ville ha kunnet blitt forfatta av
Proudhon sjøl:

”Kommunens autonomi, utvida til å omfatte alle Frankrikes

lokaliteter, for å sikre hver enkelt dens integrerte rettigheter og hver
enkelt franske borger hans eller hennes hele og fulle utøvelse av
vedkommendes talenter som menneske, borger og arbeider.
Kommunens autonomi vil ha som sine grenser kun alle andre
fellesskaps autonomi, fellesskap som slutter seg til kontrakten, ja,
deres sammenslutninger må sikre Frankrikes frihet.”

447
Det var allikevel slik at mutualistene og kollektivistene
innen Kommunen gjorde små anstrengelser for å sette
sine ideer ut i live i løpet av den perioden da de sammen
hadde kontroll over Paris, ja, de nøyde seg med å gjøre
sitt beste for å utføre de eksisterende tjenestene og, med
noen få reformistiske tiltak, for forbedringen av
arbeidsforholda. Det meste som kan sies er at de ofte
viste at arbeidere kan være effektive administratorer.

Sett ut i fra anarkistisk historie var Kommunens

ettervirkninger kanskje viktigere enn sjølve reisningen.
Det umiddelbare resultatet av dens nederlag var
undertrykkingen av alle sosialistiske aktiviteter og
utstedelsen av en spesifikk lov i mars, 1872 som forbød
internasjonalen som en undergravende organisasjon.
Dette betydde at i mer enn et tiår var all sosialistisk og
anarkistisk aktivitet i Frankrike illegal og måtte foretas i
all hemmelighet. Det andre viktige resultatet var en
masseflukt i regi av alle de ledende internasjonalistene
som ikke – slik som Varlin – blei skutt på summarisk vis
av Versailles-troppene eller – slik som Louise Michel –
blei transportert til straffekoloniene. Mange av disse
landsforviste slo seg ned rett over grensa i de
fransktalende kantonene av Sveits, og der utgjorde de et
viktig element innen Saint-Imier-internasjonalen og søkte
å skape en base hvorfra de kunne dirigere propaganda inn
i Frankrike.

448
I sjølve Frankrike var det i den sørøstlige regionen,
nærmest Sveits og derfor mest åpen for innflytelsen fra
Jura-føderasjonen og kommunard-eksilene, at anarkistisk
aktivitet først begynte å dukke opp etter månedene med
undertrykkelse som etterfulgte Kommunen. De tidligste
organisasjonene var små hemmelige grupper som mot
slutten av 1872 begynte å reetablere forbindelser til
bakuninistene over grensa, å holde hemmelige møter i
Lyon og Saint Étienne, og å importere litteratur fra
Genève. Høsten 1872 blei en liten hemmelig kongress i
regi av lokale militante avholdt i Saint Étienne. Dens
deltakere slutta seg alle sammen til Saint-Imier-
internasjonalen, og dens resolusjoner, i favør av
autonome grupper og avholdenhet fra parlamentariske
aktiviteter, var anarkistiske i sin grunntone. En kort stund
etterpå etablerte ei gruppe bakuninistiske flyktninger fra
det sørlige Frankrike en propagandakomité i Barcelona
og i begynnelsen av juni, 1873 publiserte de det første
nummeret av La Solidarité révolutionnaire, som utkom
med ti numre og fikk en betydelig innflytelse på de
gryende gruppene i Midi og spesielt på den første viktige
anarkistiske kongressen i Frankrike etter Kommunen,
som blei avholdt natta til den 15. august i den mørklagte
kjelleren i et vertshus i Lyon.

De tretti delegatene var alle sammen kollektivister, for

sjøl om mutualistene dukka opp igjen seinere i 1870-åra
og endog beholdt en viss innflytelse innen
fagforeningene fram til utgangen av 1880-åra, skilte de to
449
frihetlige strømningene, fra dette tidspunktet av, seg
skarpt fra hverandre. Mens kollektivistene blei stadig mer
ekstreme i sin revolusjonære holdning, blei mutualistene,
ved å følge Tolains eksempel, som nå hadde foretatt sine
kompromisser og entra respektabilitetens rekker som en
senator i den tredje republikken, stadig mer reformistiske,
slik at det ikke lenger var mulig å betrakte dem på en slik
måte at de var i nærheten av å representere et anarkistisk
ståsted.

Lyon-kongressen befatta seg for en stor del med

organisatoriske spørsmål, og den viste at de anti-
autoritære – som ennå ikke åpenlyst kalte seg anarkister –
planla å gjenskape en nasjonal bevegelse. Enkelte
grupper i regionen hadde allerede akseptert Bakunins råd
– formidla gjennom en Saint Étienne-arbeider ved navn
Gillet – om å omorganisere seg i henhold til det
tradisjonelle konspiratoriske mønsteret i form av grupper
bestående av fem medlemmer, men det er tvilsomt om
denne slags segmentering noensinne blei gjennomført på
gjennomgripende vis, og der var en kompenserende
dreining i retning av en mer omfattende form for føderal
organisering. Dette forsøkte den hemmelige kongressen i
Lyon å oppnå. Gruppers autonomi blei bekrefta, men
samtidig blei et regionalt råd for det østlige Frankrike
danna, og liknende råd blei planlagt for de nordlige
områdene, sentrum og i sør. Det regionale rådet i øst
oppstod vitterlig, langt på vei gjennom Gillets energiske

450
innsats, og sendte sine delegater til Saint-Imier-
internasjonalens Genève-kongress.

Håpet om å reetablere internasjonalen i Frankrike blei

forkludra mot slutten av 1873 gjennom en rekke
arrestasjoner av aktive propagandister som førte til
plottrettsaken i Lyon i april, 1874. Tjueni bakuninister
blei anklaga for å ha plotta mot staten, og der synes ikke
å være noen som helst tvil om at i det minste enkelte av
dem, slik som Gillet og Camille Camet, en gammel
forbundsfelle av Bakunin innen Lyon-kommunen, hadde
forsøkt å danne en opprørsk organisasjon for å dra fordel
av forvirringen som ville kunne følge av et svært så
forventa forsøk på å gjeninnføre monarkiet. Vitnesbyrdet
var imidlertid utilstrekkelig til å underbygge aktors sak,
og de anklagede blei til slutt dømt for sin tilhørighet til
den forbudte internasjonalen og for å skjule våpen; på det
tidspunktet da han blei arrestert, var Camet godt bevæpna
med en ladd revolver, en kniv og en dolk. Alle bortsett
fra tre av de anklagede blei fengsla, og internasjonalen
opphørte å fungere i Frankrike endog som en hemmelig
organisasjon.

Det tok flere år før en identifiserbar anarkistisk bevegelse

på ny dukka opp på fransk jord, og da den gjorde så, var
ikke de antiautoritære lenger den dominerende krafta
innen fransk sosialisme. Politisk orienterte bevegelser
hadde meldt seg på i mellomtida, og ironisk nok var
deres viktigste ledere henta fra de anarkistiske rekkene.

451
De første til å bryte ut var Jules Guesde, som i november,
1877 grunnla ei sosialistisk ukesavis som bar det gamle
bakuninistiske navnet L’Égalité, men som tenderte i
retning av den marxismen som skulle komme til å
dominere Parti Ouvrier som Guesde stifta i 1882. Den
antiautoritære rivalen til L’Égalité var Paul Brousses
L’Avant-garde, som begynte å utkomme i løpet av
august, 1877 i Chaux-de-Fonds i det sveitiske Jura. I
denne perioden var Brousse en av de mest
kompromissløse av de franske anarkistene i eksil, ja, det
første nummeret av hans avis utkom under slagordet
”Kollektivisme, anarki, fri føderasjon,” og krevde den
fullstendige tilintetgjøringen av staten og at den skulle bli
erstatta av et samfunn basert på kontrakt og ”den frie
dannelsen av menneskelige grupper rundt hvert enkelt
behov, hver enkelt interesse og den frie fødereringen av
disse gruppene.” Det var imidlertid slik at etter
kneblingen av L’Avant-garde mot slutten av 1878 og
hans egne kortvarige fengsling endra Brousse raskt
ståsted inntil også han entra de sosialistiske rekkene og
blei lederen av en dissidentfraksjon innen Parti Ouvrier
som tok til orde for den høyst ikke-anarkistiske
possibilistiske doktrinen og søkte en vei til sosialismen
gjennom fabrikklovgivning og kommunal
regjeringsmakt.

Men før denne usedvanlige saltomortalen hadde Brousse

vært en av de mest aktive promotørene for
gjenopplivingen av fransk anarkisme. Han vendte i all
452
hemmelighet tilbake til Frankrike tidlig i 1877 for å
reetablere kontakter med de militante i Lyon, og starta en
rekke samlinger i den sveitsiske grenselandsbyen Perly.
Rundt femti franskmenn kryssa grensa i hemmelighet i
anledning det første av disse møtene, og seinere, på en
spesialkongress i Chaux-de-Fonds i august, 1877, kom
delegatene fra tolv grupper sammen for å stifte den
franske føderasjonen av internasjonalen på ny, med et
program som aksepterte prinsippet om dådens
propaganda som allerde hadde blitt løfta fram av den
italienske og den spanske føderasjonen. Sjølve
internasjonalen var innen den tid dødsdømt, men
samlingene i 1877 indikerte i det minste en
gjenoppblomstring av anarkistiske holdninger i Rhône-
dalen. Året etter, langt på vei som følge av aktivitetene til
Kropotkin og Andrea Costa, begynte de første parisiske
gruppene å dukke opp, sjøl om deres vekst led et
tilbakeslag da Costa og en rekke av hans forbundsfeller
blei arrestert.

Det var ikke før i 1881 at den anarkistiske bevegelsen

klart og tydelig skilte lag med den generelle sosialistiske
trenden i Frankrike. Inntil den tid deltok guesdistene,
mutualistene og de kollektivistiske anarkistene – som nå
dreide i retning av anarko-kommunisme – alle sammen i
den serien av nasjonale arbeiderkongresser som blei
avholdt i løpet av siste halvdel av 1870-åra i håp om å
danne en forent arbeiderbevegelse, ja, det var kun
blanquistene, anført av Édouard Vaillant, som holdt seg
453
på sidelinja. Den første og den andre av disse
kongressene, i Paris (1876) og Lyon (1878), blei for en
stor del dominert av moderate mutualister. Innen den tid
da den tredje kongressen blei avholdt i Marseilles i 1879,
var en betydelig endring åpenbar innen Frankrikes
generelle politiske klima, ja, den tredje republikkens
reaksjonære tendenser var i ferd med å avta, og ulike
venstrefløybevegelser begynte å komme til syne. På
1879-kongressen blei den nye atmosfæren avspeila i
kollektivismens triumf over mutualismen, og sosialistene
og anarkistene stemte sammen i favør av offentlig eie av
produksjonsmidlene. De var imidlertid uenige
vedrørende spørsmålet om parlamentarisk aktivitet, og
den guesdistiske seieren på dette punktet var en
innledning til sammenbruddet i den skjøre enheten
mellom de ulike fraksjonene.

Seinere i 1879 vedtok nasjonalforsamlingen et generelt

amnesti for de som hadde tatt del i Kommunen. Eksilene
vendte tilbake fra landene de hadde søkt ly i, og fangene
kom tilbake fra New Caledonia og blei ønska velkommen
av entusiastiske folkemengder på stasjonene.
Tilstrømningen av dedikerte militante oppmuntra de
ulike sosialistiske fraksjonene, men den skjerpa også
deres meningsforskjeller. På regionale kongresser i
Marseilles og Lyon, i løpet av juli, 1880, fikk anarkistene
vedtatt resolusjoner som avviste politisk aktivitet, mens i
Paris seira de autoritære sosialistene. Den virkelige
pulveriseringen av bevegelsen begynte på den nasjonale
454
arbeiderkongressen i 1880 i Le Havre, der mutualistene
trakk seg fullstendig ut for så å danne sin egen kortlivede
Union des Chambres Syndicalistes. Anarkistene forblei
værende, men de uforsonlige meningsforskjellene
vedrørende taktikk som kom til syne i løpet av Le Havre-
kongressen, gjorde videre samarbeid mellom den og
sosialistene vanskelig. Den endelige krisa oppstod i mai,
1881 vedrørende et relativt uvesentlig prosedyrepunkt på
den regionale kongressen i sentrum av Paris. De ni
deltakende anarkistiske organisasjonene ba om at
delegater skulle identifisere sine grupper uten å avdekke
personlige navn. Den guesdistiske majoriteten nekta å
akseptere denne betingelsen, og anarkistene trakk seg ut
for å holde sin egen revolusjonære sosialistiske kongress
fra 25. til 29. mai; der deltok rundt 200 militante som
stemte i favør av dådens propaganda og avskaffelsen av
eiendom – endog kollektiv eiendom – og mot deltakelse i
politisk agering. Liknende skismaer fulgte i provinsene,
og den anarkistiske bevegelsens separate identitet i
Frankrike blei ytterligere understreka gjennom
deltakelsen fra mange grupper og en rekke viktige
anarkistiske ledere i den ”sorte internasjonale”
kongressen i 1881.

Man kan således betrakte 1881 som året da en separat og

erklært anarkistisk bevegelse begynte sin uavhengige
karriere i Frankrike. Denne bevegelsens faktiske styrke i
dens tidlige stadier er vanskelig å fastslå. I lys av så vel
grupper som medlemmer synes den å ha vært langt
455
mindre enn dens renommé i Frankrike i løpet av 1880-åra
ville kunne antyde. Anarkistene sjøl la ofte fram
ekstravagante påstander, ja, for eksempel i 1882 snakka
delegatene som deltok på den internasjonale kongressen i
Genève om 3000 militante i byen Lyon aleine og
ytterligere 2000 i den omkringliggende regionen. Av
andre grunner forsøkte de konservative avisene også å
overdrive anarkistenes styrke, og i 1883 anslo L’Univers
at der var 5000 aktive medlemmer av bevegelsen i Paris.
Men vitnesbyrdet som Jean Maitron nylig henta fra
konfidensielle politirapporter og mer edruelige
anarkistiske anslag2, antyder at i 1882 var der omtrent
førti grupper i hele landet, med en aktiv medlemsmasse
på rundt regna 2500. Lyon og Paris var de mest aktive
sentraene, med 500 militante hver, mens der var sterke
grupper i Bordeaux, Marseilles og Saint-Étienne. I løpet
av det neste tiåret var ikke veksten hva tallmessig styrke
angår stor; et anslag fra politiet mot slutten av 1894 tilsa
et totalt antall på litt flere enn 4500 aktivister, men dette
virker å ha vært basert delvis på abonnementslistene til
anarkistiske tidsskrifter, og abonnenter var ikke
nødvendigvis aktive anarkister; poeten Stéphane
Mallarmé abonnerte regelmessig på frihetlige aviser, men
ikke engang den mest tøyelige imaginasjon tilsier at man
kan betrakte ham som en militant anarkist.

På grunnlag av disse talla synes det rimelig å anta at i

løpet av 1880-åra var der omkring femti anarkistiske
grupper i Frankrike med en aktiv medlemsmasse på
456
gjennomsnittlig 3000 og en ekstra sum av sympatisører
hvis styrke blir antyda gjennom det faktum at mot slutten
av tiåret solgte de to ledende anarkistiske tidsskriftene,
Le Révolté og Le Père peinard, til sammen mer enn
10 000 eksemplarer hver eneste uke.

Der var få organisatoriske bånd mellom gruppene. Etter

en rekke fruktesløse forsøk på regional, nasjonal og
internasjonal organisering i 1881 og 1882 blei trenden i
retning av gruppeautonomi stadig sterkere, og ingen
nasjonal organisering av franske anarkister oppstod før
ved inngangen til Den første verdenskrig. Men
manglende organisatorisk enhet betyr ikke nødvendigvis
et fravær av verken solidaritet eller kommunikasjon, og i
praksis var der reelle følelser av enhet innen den franske
bevegelen og et konstant intellektuelt samkvem mellom
grupper og individer, oppmuntra av framveksten av
tidsskrifter som sirkulerte på nasjonal basis og av
nærværet av en rekke framstående propagandister som
nøt prestisjen, om ikke makta, som vanligvis tilskrives
politiske ledere. Élisée Reclus, den internasjonalt
berømte geografen; Louise Michel, heltinna fra
Kommunen og en veteran fra straffekoloniene; Jean
Grave, skomakeren som blei til en utrettelig redaktør og
propagandist; Sébastien Faure, den forhenværende
jesuittpresten som blei en ledende frihetlig filosof og
pedagog; Émile Pouget, redaktøren for den fryktløse
Père peinard og seinere en hengiven fortolker av
anarkosyndikalismen: Disse mennene og kvinnene var
457
nasjonale skikkelser i Frankrike i løpet av fin-de-siècle,
og deres aktivitet som forfattere og omreisende
foredragsholdere ga den anarkistiske bevegelsen en langt
større betydning, i så vel arbeidere som intellektuelles
øyne, enn dens tallmessige styrke ville kunne få en til å
forvente.

Man må dessuten huske at de franske anarkistene med

overlegg innskrenka sine grupper til menn og kvinner
som var villige til å ta del i regulær propaganda gjennom
tale, skrift og dåd. Etter at Den første internasjonale
kollapsa, forsøkte de ikke lenger å etablere de store
medlemsmassene som politiske partier vanligvis sikter
mot. Deres reelle innflytelse – sett opp mot deres
tallmessige styrke – skulle komme til å vise seg før
utgangen av århundret gjennom deres evne til i det
minste i et tiår å dominere den største
arbeiderklassebevegelsen i Frankrike før 1914, den
revolusjonære syndikalistiske bevegelsen som nådde sitt
toppunkt i CGT’s gylne år. De oppnådde denne
innflytelsesrike posisjonen, ikke på grunn av sine antall,
men på grunn av sin lidenskapelige hengivenhet overfor
idealer som syntes å sammenfalle med de franske
arbeidernes lengten og erfaring i den tidsalderen da den
uforskammete framvisningen av rikdom gikk hand i hand
med armod og fattigdom, ja, da arrogant korrupsjon og
naken undertrykkelse frista de fattiges sinn til desperate
drømmer om en idyllisk likhet oppnådd gjennom sosial
revolusjon.
458
Men før den syndikalistiske fasen av den franske
anarkismen begynte å innledes, var der en klart definert
periode av en noe annerledes karakter som starta med
anarkistenes separasjon fra hovedtyngden av den
sosialistiske bevegelsen i 1881 og endte med rettssaka
mot de tretti i 1894. Det var framfor alt en periode med
dramatiske gestuser og kulten i form av romantisk vold,
og den toppa seg i den rekka av sensasjonelle
terroristiske handlinger som markerte starten av 1880-
åra. Det var på ingen som helst måte alle anarkister i
denne perioden som var terrorister; faktum er at kun en
ørliten minoritet var implisert i voldshandlinger. Men
ideen om vold øvde en usedvanlig fascinasjon på endog
de hvis vennligere sjeler vek tilbake fra dens praksis.

Flere innflytelseskilder bidro til denne holdningen. I

1877 blei Paul Brousse, hvis andel i anarkismens
gjenoppliving etter Kommunen vi allerde har bemerka,
omvendt til ideen om dådens propaganda som allerede
hadde blitt utvikla av de italienske internasjonalistene, og
året etter la Andrea Costa – en av de ledende
eksponentene for denne trenden i Italia – fram dette
ståstedet i Paris. Anarkistenes bakuninistiske tendenser i
Rhône-dalen gjorde dem naturlig nok sympatisk innstilt
til ideen om konspiratorisk vold, og de lidenskapelige
diskusjonene på den internasjonale kongressen i London i
1881 vedrørende spørsmåla om oppstand og terrorisme
oppmuntra denne tendensen. Separasjon fra andre
strømninger innen den sosialistiske bevegelsen fjerna
459
utvilsomt visse modererende innflytelseskilder, og
oppmuntra samtidig utviklingen av nettopp de trekka ved
teori og taktikk som skjelna anarkistene fra marxistene
og mutualistene. Sist, men ikke minst var der den
urovekkende innflytelsen fra den parisiske
politiprefekten, Louis Andrieux, og hans
medsammensvorne Serreaux, en belgisk agent
provocatuer hvis virkelige navn var Égide Spilleaux.

Serreaux fikk kontakt med de parisiske gruppene i løpet

av 1880 og trakk oppmerksomhet mot seg sjøl gjennom
sitt veltalende forsvar av vold. En kort stund etter at han
dukka opp, begynte han å snakke om å stifte et
anarkistisk tidsskrift, og tilbød 3000 franc for
obligasjonen som loven krevde og et subsidium på 1500
franc i måneden i seks måneder for å sikre etableringen
av avisa. Pengene kom i virkeligheten fra Andrieux, men
Serreaux hevda at de var en gave fra ei eldre kvinne i
London som var sympatisk innstilt til den anarkistiske
saken. Han sørga for å finne en medsammensvoren som
ville agere på vegne av den velgjørende arverinna, og
hun spilte rolla godt nok til å narre en av de ledende
franske anarkistene, Émile Gautier, som dro over for å
besøke henne. Jean Grave og Élisée Reclus, som
Serreaux først gjorde tilnærmelser overfor, var begge to
mistenksomme overfor hans historie, og det samme var
Kropotkin og Malatesta, men ønsket om å ha sitt eget
tidsskrift døyva den bange anelsen til flesteparten av

460
Paris-kameratene, og den 12. september, 1880 blei et
ukeblad lansert under navnet La Révolution sociale.

La Révolution sociale var det første anarkistiske

tidsskriftet som utkom i Frankrike siden Kommunen blei
slått ned, og bevegelsen i sin helhet var entusiastisk, og
det samme var dets grunnlegger, Andrieux, som i sine
memoarer bemerka at: ”Det å gi anarkistene et tidsskrift,
var å etablere ei telefonlinje mellom det konspiratoriske
senteret og politiprefektens kontor.” Men Serreaux’ rolle
var ikke ganske enkelt å spionere; den var også å
provosere, og spaltene i La Révolution sociale, som
Gautier, Merlino, Caffieroog Louise Michel alle sammen
bidro til, framholdt en voldelig tone – med veloverveid
indiskresjon – ved å publisere navnene og endog
addressene til anarkistiske grupper og deres ledende
medlemmer. De stautere kameratenes mistanker blei
snart vekka, men La Révolution sociale fortsatte i mer
enn et år, og det la inn årene i september, 1881 kun fordi
Andrieux forlot prefekturet.

Det var ikke før i 1885 at et reglemessig anarkistisk

tidsskrift på ny utkom i Paris, da Le Révolté, som Jean
Grave hadde dratt til Genève for å redigere i 1883, blei
overført til den franske hovedstaden – samtidig som det
endra sitt navn til La Révolte – inntil den bølgen av
politiundertrykking som førte til at det forsvant i mars,
1884.

461
I tidsrommet mellom 1881 og 1885 dreide sentrumet for
anarkistisk journalistikk til den militante byen Lyon, med
dens tette bånd til anarkistene i Genève og det nordlige
Italia og dens tradisjonelle lojalitet overfor den
bakuninistiske tradisjonen. Der, tidlig i 1882, utkom det
første nummeret av Le Droit social. Dets utgivere var
menn med en usedvnalig entusiasme og standhaftighet,
og med en uttalt militant holdning som kontinuerlig ga
deres avis problemer med autoritetene. Le Droit social
forsvant som følge av bøtebyrden i juli, 1882, men
mindre enn tre uker seinere blei dens etterfølger,
L’Étendard révolutionnaire publisert, og i mer enn to år
fortsatte raden av aviser med ulike navn, men med den
samme politikken og de samme bidragsyterne, fram til
det siste nummeret av Le Droit anarchique utkom den
22. juni, 1884. Den var den niende i rekka av anarkistiske
aviser i Lyon, og den sjuende hadde, med trasssig humor,
blit kalt L’Hydre anarchiste. Redaktørene for dette
begivenhetsrike dynastiet av Lyon-aviser hevda at
gjennomsnittlig 7000 eksemplarer blei distribuert, og sjøl
om man tar høyde for de sedvanlige overdrivelsene, er
der ingen som helst tvil om at Le Droit social – sammen
med Le Révolté i Gèneve som sin eneste rival – og dens
etterfølgere spilte en ekstremt viktig rolle i utformingen
av fransk anarkisme i løpet av de tidlige 1880-åra.

Der gjenstår en anarkistisk avis fra det tiåret som etter

min oppfatning på en mer veltalende måte enn noen av
dem jeg har nevnt, avspeiler ånden i perioden prega av
462
dådens propaganda. Dette er Le Père peinard, hvis første
nummer utkom den 24. februar, 1889 under den svært så
livlige redaksjonen til Émile Pouget. Den representerte
en ny retning innen anarkistisk journalistikk. I hendene til
Kropotkin og Grave hadde Le Révolté talt med de
utdannedes språk, forenkla og ribba for akademisk jåleri,
men ukorrumpert av språkbruken. Pouget revolterte mot
middelklassespråk så vel som mot middelklassemoralitet
og middelklassepolitikk, og han oppmuntra med overlegg
sine skribenter til å anvende den såkalte argot i
utkantområdene. Dessuten lot han ikke, i sine
formaninger til sine lesere – ”les bons bougers” – noen
som helst mulighet gå til spille når det gjaldt å anbefale
avgjørende og dramatisk agering. Resultatet var en
humørfylt, uforutsigbar, uanstendig og hissig avis som
fremdeles er underholdende som følge av sin vigør og
eksentrisitet, mens Graves høytidelige pedantiske
utlegninger i Le Révolté krever en anstrengelse fra endog
den mest oppriktige moderne gransker.

Datidas voldelige ånd manifesterte seg på mange andre

måter. Den viste seg i navnene som anarkistiske grupper
tok – La Panthère i Paris, La Haine i Bordeaux og Les
Terribles i La Ciotat. Den viste seg i sangene skrevet av
anarkistiske chansonniers, hvorav ”La Dynamite” av
Marie Constant, en av datidas tallrike revolusjonære
skomakere, var blant de mest populære:
”Nos pères ont jadis dansé

463
 Au son du canon du passé;

Maintenant la danse tragique

Veut une plus forte musique:

Dynamitons, dynamitons.”

Der var mange som ikke bare snakka om dynamitt. Ja,

sett i lys av mengden voldelig muntlig og skrevet
propaganda som begynte å utsondre fra anarkistiske
kilder i Frankrike etter London-kongressen i 1881, og
entusiasmen som blei vekka av det populistiske attentatet
mot Alexander II i 1881, er det overraskende at bølgen av
terrorisme så langsomt nådde sitt toppunkt i begynnelsen
av 1890-åra.

Den første voldshandlingen som fikk brei omtale i løpet

av denne perioden, var et forsøk på å sprenge en statue av
Thiers i lufta i St. Germain i juni, 1881, og siden
prefekten Andrieux vedikk en forutgående kjennskap til
planen og ikke foretok seg noe som helst for å forhindre
den, vil denne handlingen svært gjerne ha kunnet vært
planlagt av ham og Serreaux og kan derfor ikke anses
som en genuin dådens propaganda fra anarkisters side.
Noen få måneder seinere blei det første attentatforsøket
foretatt av en fransk anarkist. Émile Florian, en ung
arbeidsløs vever, traska fra Reims til Paris med den
intensjon å skyte den republikanske lederen Gambetta.

464
Ved å mislykkes i å komme i nærheten av sitt tilsikta
offer bestemte Florian seg for å drepe den første
storborgeren han kom over, og den 20. oktober skjøt og
såra han en viss Dr. Meymar, og forsøkte etterpå å ta sitt
eget liv. Hans forsøk er viktig kun fordi det etablerte et
mønster, ja, alle terroristhandlingene i regi av franske
anarkister skulle komme til å bli handlinger i regi av
enkeltindivider eller i høyden av ørsmå kretser bestående
av tre eller fire mennesker, tilskynda av personlige
snarere enn gruppebaserte beslutninger. I denne forstand
skilte terrorismen i Frankrike seg merkbart fra den i
Russland, der nesten alle de politiske attentatene blei
utført av grupper organisert innen Det
sosialrevolusjonære partiet.

Det første faktiske attentatet fant ikke sted før våren

1884, da en gartner ved navn Louis Chavès, en
overbevist talsmann for dådens propaganda som hadde
blitt sparka fra sitt arbeid ved et kloster i Marseilles,
bestemte seg for å ta hevn gjennom det som for ham
syntes å være en banebrytende propagandahandling. Han
aksepterte sin egen utslettelse som uunngåelig, og sendte
et forklaringsbrev til L’Hydre anarchiste som han regna
med at ville ankomme etter hans død.

”Man starter med en for å komme til hundre. Så jeg ville like æren
av å være den første til å starte. Det er ikke med ord eller papir at vi
skal endre eksisterende forhold. Det siste rådet jeg har til ekte
anarkister, til aktive anarkister, er å bevæpne seg i henhold til mitt
eksempel med en god revolver, en god dolk og en fyrstikkeske…”

465
Han vendte deretter tilbake til klosteret og drepte dets
overordnede, ei kvinne. Da politiet kom for å arrestere
ham, skjøt han mot dem uten advarsel og døde som følge
av deres kuler.

Chavès blei et ni dagers under for de anarkistiske

avisene, som lovpriste hans heroisme og holdt fram hans
handling som et eksempel. En avis starta endog en
innsamling til en revolover for å hevne ham, men ingen
stod fram klar til å anvende den, og nesten åtte år gikk før
en annen anarkistisk attentatmann lyktes i sitt forsøk.

Det var direkte aksjon av et annet slag som i mellomtida

førte til noen av de mest dramatiske hendelsene innen
den franske anarkismens historie. Serien av begivenheter
begynte i gruvebyen Monceau-les-Mines, som var
dominert av et særlig hensynsløst selskap hvis løse
administrasjon kirkas lokale representanter og staten
samarbeida villig med. En organisasjon kjent som Den
sorte banden begynte å sende advarende brev til styrerne
og regjeringstjenestemenn, og i august, 1882 skred
bandens medlemmer fram til en rekke antireligiøse
handlinger, ved først å velte korsene langs veien og
deretter, natta til den 15. august, samle seg i betydelige
antall for å plyndre og brenne et kapell og en religiøs
skole i en landsby i nærheten, for så å begynne å ringe
med alarmklokka og begynne å marsjere mot Monceau,
men løse seg opp før de nådde byen. Autoritetene agerte
466
raskt, og arresterte tjuetre mann, som blei stilt for retten i
en atmosfære prega av opphisselse og frykt, ja, retten blei
bevokta av infanterikompanier og gendarmer.
Vitnesbyrdet som blei lagt fram under rettssaka antyder
at Den sorte banden, hvis medlemstall blei anslått til 800,
var en arbeiderklassebasert terroristorganisasjon av det
primitive slaget som dukker opp når desperasjonen til
halvt utdanna og halvt utsulta arbeidere blir konfrontert
med skånselløs og ufattelig undertrykking. Dens
medlemmer møttes om natta i skogene, og nyopptatte
medlemmer blei innvia gjennom omfattende seremonier
ledsaga av makabre eder.

Til tross for påtalemyndighetens anstrengelser for å

framstille anarkistene som delaktige i Monceau-les-
Mines-hendelsene kom de ikke opp med noen som helst
fakta som antyda at de hadde noe som helst med dem å
gjøre. Tvert i mot blei Lyon-anarkistene overraska og
stilte seg beundrende da de hørte om gruvearbeidernes
bedrifter og sendte umiddelbart sine representanter inn i
regionen. Der er imidlertid ingen som helst tvil om at
medlemmer av lokale anarkistgrupper tok del i en seinere
serie av dynamitteksplosjoner retta mot kirker og
gruveledelsens hus i løpet av 1883 og 1884, sjøl om det
også blei vist at minst en av dem var iscenesatt av en
politiagent med det mål å implisere mistenkte terrorister.

Begivenhetene i Monceau-les-Mines ville snart ha kunnet

blitt glemt dersom den franske regjeringa ikke hadde

467
kommet på den ideen at den første serien av overtramp
var tegn på et omfattende opprørsplott fra den allerede
utrydda Saint-imier-internasjonalens side. Ved å agere ut
i fra denne formodningen innleda politiet i midten av
oktober en serie arrestasjoner i Paris og det sørøstlige
Frankrike, og den 8. januar, 1883 blei sekstifem
framstående anarkister stilt for retten i Lyon, ja, ved
siden av Peter Kropotkin og Émile Gautier var nesten alle
de ledende militante i det østlige Frankrike blant dem.

Atmosfæren som Lyon-rettssaken fant sted under blei

svært spent som følge av at det blei detonert ei bombe, en
kort stund etter at arrestasjonene begynte, som var
plassert i restauranten i Théatre Bellecour i Lyon, et sted
som allerede hadde blitt fordømt i Le Droit social som et
samlingssted for ”det fine bourgeoisiet” som skulle
tilintetgjøres som revolusjonens første handling; kun én
ansatt ved restauranten blei drept. Forbrytelsen blei aldri
tilfredsstillende oppklart, sjøl om en anarkistisk journalist
ved navn Cyvoct blei dømt mot slutten av 1883, ut i fra
svært så tvilsomme bevis, til straffarbeid på Djeveløya.
Anarkistene benekta konsekvent enhver befatning med
affæren og proklamerte Cyvocts uskyld. Når man husker
på hvor ivrige de var etter å hylle andre terrorister som
helter i den perioden, er man frista til å akseptere deres
benektelser og til å mistenke at overtrampet, i likhet med
minst en av dynamittsprengningene i Monceau-les-
Mines, så visst vil ha kunnet vært politiinspirert. Det
kunne ikke ha funnet sted på et mer beleilig tidspunkt – i
468
løpet av den faktiske rettssaka mot medlemmene av Den
sorte banden og ved innledningen til de utbredte
arrestasjonene av anarkistledere.

Jeg har allerede, i mitt kapittel om Kropotkin, drøfta

hovedtrekka ved Lyon-rettssaka. Ved å bli anklaga for å
tilhøre den forbudte internasjonalen beviste Kropotkin,
Gautier og enkelte av de andre tiltalte på effektivt vis at
internasjonalen ikke lenger eksisterte, men dette
forhindra ikke at de blei idømt dommer som viste klart
og tydelig den franske regjeringas intensjon om å kappe
hodet av den anarkistiske bevegelsen før den vokste seg
for sterk. Kropotkin og Gautier, de to intellektuelle av
nasjonal betydning, og Bernard og Bordat, lederne for
den sterke Lyon-bevegelsen, blei idømt fem års fengsel
hver. Liégon, Ricard og Martin, de mest aktive mlitante i
henholdsvis Villefranche, Saint-Étienne og Vienne, blei
idømt fire års fengsel hver.

Den samme iveren fra regjeringas side på å manipulere

rettsvesenet med sikte på det som var hensiktsmessig
politisk sett, var opplagt i den andre hylla rettssaka mot
anarkister i 1883, den mot Louise Michel og Émile
Pouget. I løpet av 1880-åra, før anarkistene begynte å
entre den organiserte arbeiderbevegelsen i store antall,
tenderte de til å konsentrere seg om samfunnets mer
underkua grupper, og spesielt, i Paris, om de arbeidsløse,
som de oppmuntra til å protestere mot sin tilstand
gjennom illegale handlinger. Den 9. mars, 1883 blei et

469
friluftsmøte for de arbeidsløse i nærheten av Invalides
brutt opp av politiet, og omkring 500 av demonstrantene,
anført av Louise Michel og Pouget, som bar et sort flagg,
marsjerte av sted i retning av Boulevard Saint-Germain. I
Rue des Canettes plyndra demonstrantene et bakeri, mens
de ropte ”Brød, arbeid eller bly!” To andre forretninger
blei på liknende vis plyndra og brødet som de inneholdt
blei fordelt blant de som deltok i marsjen. Deretter
angrep politiet dem, etter å ha tillatt prosesjonen å nå så
langt som til Place Maubert. Pouget kjempa i mot på
ridderlig vis for å tillate Louse Michel å unnslippe, men
hun blei arrestert og dukka med tid og stunder opp i
retten. Saken var ekstra komplisert som følge av det
faktum at det blei funnet løpesedler i Pougets rom som
henvendte seg til ”soldater som har bestemt seg for å
bistå Revolusjonen,” oppfordra dem til å brenne ned sine
brakker, drepe sine offiserer, og slutte seg til det
opprørske folket i deres kamp mot politiet. Løpesedlene
hadde blitt trykt i Genève, men Pouget hadde påtatt seg
oppgava med å distribuere dem i Frankrike. Louise
Michel blei, på svært tynt bevisgrunnlag, anklaga for å ha
initiert plyndringen av bakeriene. Hun blei dømt til seks
års fengsel i isolat og Pouget til åtte års fengselstraff.

På dette tidspunktet må den franske regjeringa ha

gratulert seg sjøl med å ha tøyd rettsvesenet på en måte
som hadde fjerna de mest aktive og intelligente
anarkistene i Frankrike i en lang periode. Men den
offentlige opinion var uroa over rettssaka og dommene,
470
og tvang til sjuende og sist gjennom et amnesti som satte
så vel Louise Michel og Pouget som de dømte i Lyon-
rettssaka fri. Så langt fra å skade den anarkistiske
bevegelsen økte rettssakene i Lyon og Paris dens
prestisje både blant arbeiderne og blant store seksjoner av
de utdanna klassene.

Ja, innen utgangen av 1880-åra blei anarkismens plass

blant det komplekse mønsteret bestående av en trang til
frigjøring fra sosiale, moralske og kunstneriske bånd som
karakteriserte fin-de-siècle i Frankrike, anerkjent av både
intellektuelle og kunstnere. Den første gruppa bestående
av anarkistiske studenter blei danna i Paris i 1890, og fra
det året av begynte mange forfattere og malere å
identifisere seg med anarkismen, som blei noe som
minna om en mote innen litterære og kunstneriske
kretser, slik den skulle komme til å bli i London, New
York og San Francisco i 1940-åra. Den besøkende
celebriteten Oscar Wilde, som stilte opp i en
spørsmålsrunde som det symbolistiske tidsskriftet
L’Hermitage presenterte for ulike forfattere i 1893,
bemerka at han en gang politisk sett hadde støtta
tyranner, men at han nå var en anarkist. Han snakka for
svært mange av sine franske kollegaer, som man kan se
ut i fra de anarkistiske tidsskriftene og de nesten
anarkistiske litterære magasinene.

Blant malerne var Camille Pissaro og hans sønn Lucien

begge to intimt involvert i den anarkistiske bevegelsen,

471
og bidro regelmessig med tegninger og litografier til Le
Père peinard og til Les Temps nouveaux, tidsskriftet som
Jean Grave grunnla i 1895 etter at La Révolte hadde lagt
inn årene. Grave tiltrakk faktisk til sine sider mange av
de eksperimentelle malerne og de mer vigorøse
karikaturtegnerne i 1890-åra; ikke bare de to Pissaro’ene,
men også Paul Signac, Van Dongen, Felix Vallotton,
Steinlen, Caran d’Ache og Van Rysselberghe leverte
illustrasjoner til Les Temps nouveaux, mens Vlaminck og
andre Fauve-malere opplevde anarkismen som en
forlokkende doktrine.

Når det gjelder forfatterne hang mange av de

karakteristiske skikkelsene i nittiåra som praktfulle og
fascinerte insekter rundt anarkismens farlige flamme.
Octave Mirbeau, Richepin, Laurent Tailhade, Bernard
Lazare og Paul Adam bidro alle sammen til Les Temps
nouveaux, mens den symbolistiske poeten Stuart Merrill
var en av ”englene” som hjalp tidsskriftet ut av dets
periodevise finansielle kriser. I 1892 gjorde en annen
ledende symbolist, Francis Vielé-Griffin, sitt tidsskrift,
Les Entretiens politiques et littéraires, om til et organ for
litterær anarkisme, og hans bidragsytere inkluderte Paul
Valéry, Henri de Regnier, Remy de Gourmont og
Stéphane Mallarmé. Det mest innbitte anarkistiske
tidsskriftet, L’Endehors, et slags intellektuelt Père
peinard drevet av en fargerik eksentriker som kalte seg
Xo d’Axa, men hvis virkelige navn var Galland, utga
verket til slike forfattere som Émile Verhaeren og Saint-
472
Pol Roux. På en eller annen måte var nesten enhver
viktig symbolistisk forfatter knytta til anarkismen i dens
litterære aspekter.

Det som trakk forfatterne og malerne mot anarkismen,

var helt klart ikke gruppenes prosaiske daglige aktivitet.
Det var kanskje ikke engang hovedsakelig ideen om
anarki som sådan, men snarere en ånd prega av vågemot
og granskning som Mallarmé uttrykte på en uttryksfull
måte da han vitna på vegne av en anarkistisk venn under
rettssaka mot de tretti i 1894, og beskreiv ham som ”en
fin ånd, nysgjerrig på alt som er nytt.” Det var den
anarkistiske dyrkingen av sinnets uavhengighet og
handlingsfrihet og erfaring for dens egen skyld som
appellerte til kunstnerne og de intellektuelle. Det er av
betydning at da terroristene utførte sin sensasjonelle serie
av forsøk og attentater i løpet av 1892 og 1893, så den
frihetlige intelligensiaen i disse isolerte
protesthandlingene store uttrykk for individualitet, og
vinka på langt nær farvel til anarkismen. De så også, med
sin fin-de-siècle-hunger etter erfaringsmangfold, en
fryktelig, men fengslende sensasjonalisme i
attetntatmennenes liv. Ja, kanskje først og fremst
gjenkjente de elementet av pervertert mystisisme som
utgjorde en del av den terroristiske holdningen, og som
Paul Adam identifiserte da han refererte til Ravachol, den
mest formidable av alle attentatmennene, som ”le
Rénovateur du Sacrifice Essentiel.”

473
Den serien av terrorhandlinger som Ravachol initierte i
mars, 1892 utgjør det mest dramatiske og kontroversielle
avsnittet i den franske anarkismens historie. Den varte
kun en kort periode – fra mars, 1892 til juni, 1894 – men
i løpet av den tida var der elleve dynamitteksplosjoner i
Paris der ni mennesker blei drept, ja, den serbiske
ambassadøren blei alvorlig såra av en anarkistisk
skomaker, og republikkens president blei drept av dolken
til en attentatmann. Som et resultat av disse handlingene
blei fire av attentatmennene henretta, repressive lover
blei utstedt mot revolusjonære grupper, og den
anarkistiske bevegelsen stod overfor og overlevde sin
verste krise, for så til slutte å komme ut av den uforandra
og fornya.

Som jeg har vist hadde 1890-åras terrorisme blitt

forberedt gjennomet tiår der franske anarkister hadde
snakka mye om vold uten å vise særlige tilbøyeligheter til
å gjøre sitt snakk om til handling. Så lenge etter
begivenheten er det ikke enkelt å slå fast hvorfor det var
slik at i 1892 skulle en rekke unge menn dukke opp på en
og samme tid, fast bestemt på å agere voldelig og villige
til å ofre seg sjøl for det de oppfatta som rettferdighet. Til
forskjell fra sine middelalderske paralleller tilhørte ikke
disse attentatmennene noen som helst orden og arbeida
ikke innafor noen som helst disiplinert gruppe. De agerte
ut i fra sitt eget initiativ, ved å bringe individualismen til
en stirnersk ekstremitet. Samfunnet betrakta dem som
kriminelle, mens de sjøl betrakta seg som dommere og
474
bødler. Mange av deres anarkistiske meningsfeller
applauderte dem, og løfta dem endog opp til
martyrstatus, men for det meste avslo de å imitere dem.
Og i denne motviljen mot å imitere hadde de rett sett fra
sitt anarkistiske ståsted, siden det å drepe er den høyeste
formen for maktutøvelse, og terroristen som dreper på
eget ansvar er vitterlig den mest uansvarlige av tyranner.
Attentathandlingen fullender faktisk en sirkel som
forener anarkismen med dens motsetning. Man vil
kanskje kunne være bevega av disse mennenes oppriktige
intensjoner og deres mørke skjebner, men deres dåder
forblir like negative som ethvert annet drap. Like fullt
kaster de skygger over enhver som befatter seg med
anarkismens historie; han eller hun kan ikke avfeie dem
som inntrengere på veien. I kraft av sine tragiske aspekter
aleine krever de sin plass.

Terrorhandlingene i 1892 og 1894 følger en underlig

årsaks- og virkningskjede som begynte med en
tilsynelatende ubetydelig hendelse i utkanten av Paris.
Den 1. mai, 1891 forsøkte ei gruppe anarkister å holde en
demonstrasjon i forstaden Levallois. Politiet spredde dem
og la i vei på jakt etter dens ledere, som de konfronterte i
ei vinsjappe i Clichy. Anarkistene var bevæpna, og en
skuddveksling fulgte der en av dem blei såra. Den såra
mannen og to andre blei arrestert og stilt for retten, der
aktoren Bulot la ned påstand om dødsstraff, men juryen
frikjente den såra mannen og på oppfordring fra rettens

475
formann, Benoît, dømte den de to andre til lange
fengselsstraffer.

Denne saken, som vekka relativt få kommentarer i den

anarkistiske pressa, vekka sinnet til en tekstilfarger ved
navn Koenigstein, som gikk under navnet Ravachol.
Ravachol hadde blitt omvendt til anarkismen som ung
gutt, og som følge av sin ekstreme fattigdom hadde han
glidd over til den kriminelle underverdenen. Det var på
en tid da rettferdiggjøringen av ran blei debattert i det
vide og breie innen anarkistiske kretser. Menn med
høyverdige prinsipper og et eksemplarisk liv, slik som
Élisée Reclus og Sébastien Faure, var så revet med av sin
overbevisning om eiendommens umoralske karakter at de
var rede til å unnskylde ethvert slags tjuveri på reint
teoretisk grunnlag, mens andre, slik som Jean Grave, så i
en forbrytersk praksis en korrumpering som ville gjøre
mennesker uegna for et fritt samfunns høye idealer.
Ravachol var en av de som satte teoriene til Reclus og
Faure ut i live, og hans liv er kanskje en leksjon i
sannheten i Graves argumenter. Han begynte med
småtjuverier, og fortsatte videre med brennevinssmugling
og bedragerier, men lyktes ikke videre godt med noen av
delene. I løpet av denne tida utvikla han en primitiv
filosofi som på naivt vis kombinerte et forsvar av vold i
samtida med en idyllisk visjon om framtidig brorskap.
Han uttrykte den på følgende måte i en av sangene som
han pleide å synge til akkompagnementet av sitt eget
trekkspill:
476
 ”Pour établir l’Égalité

Il faut le cæur plein de colère.

Réduire les bourgeois en poussière;

Alors au lieu d’avoir la guerre,

Nos aurons la Fraternité.”

Han bestemte seg snart for å gå bort fra uprofitable

småforbrytelser og i stedet gi seg i kast med storskala
ran, og i løpet av forsommeren 1891 begikk han to
vemmelige forbrytelser som det blei kasta lys over først
en stund seinere og som på ingen som helst måte faller i
kategorien dådens propaganda. En av disse forbrytlsene
var å plyndre grava til Comtesse de la Richetaillée i
Terrenoire på jakt etter ringer og juveler; han fant
ingenting av verdi, og en måned seinere var han
innblanda i det ene drapet som han beviselig stod bak.
Offeret var Jacques Brunel, en nittiårig gjerrigknark kjent
som eneboeren i Chambles, som hadde levd på almisser i
femti år og hadde et renommé for å ha akkumulert en
betydelig formue. Ryktene, som i slike tilfeller er falske,
var sanne i eneboerens tilfelle, og da Ravachol og hans
medsammensvorne drepte den gamle mannen, tok de
med seg 15 000 franc. Da han blei stilt for retten året
etter for drapet, erklærte Ravachol at hans motiver ikke
var helt og holdent egennyttige:

477
”Dersom jeg drepte var det først av alt for å tilfredsstille mine
personlige behov, og dernest bistå den anarkistiske saken, for vi
arbeider for folkets lykke.”

Hvor mye han ga til saken er ukjent, men det er sikkert at

han anvendte en del av sin vinning til å understøtte
familiene til mennene som hadde blitt fengsla i
forbindelse med Clichy-affæren. I mellomtida blei fire av
hans medsammensvorne i drapet på eneboeren i
Chambles anholdt og fengsla for sine roller i affæren.
Ravachol blei arrestert, men rømte, og politiet viste en
enestående mangel på interesse for å spore ham opp.
Dette førte til rykter om at han var en informant, og en
skribent i Le Révolté beskreiv ham som ”intet mer enn en
ny utgave av agenten Serreaux som tidligere publiserte
La Révolution sociale som et trist minne om Monsieur
Andrieux.”

Et ønske om å bli kvitt dette stigmaet vil ha kunnet vært

et av motivene som nå leda Ravachol til en serie
forbrytelser som verken kunne bli fortolka som
handlingene til en politiagent eller som blei begått for
personlig vinnings skyld. Ofrene han valgte var de som
hadde spilt den mest framstående rolla i forfølgelsen av
mennene som hadde vært involvert i Clichy-hendelsen.
Den 11. mars, 1881 sprengte han huset til president
Benoït i lufta. Seksten dager seinere, den 27. mars,
sprengte han huset til aktoren, Bulot, i lufta. Ingen blei

478
skadd i noen av eksplosjonene. To dager seinere blei
Ravachol arrestert, etter et dramatisk basketak, i en
restaurant der en av kelnerne hadde gjenkjent ham og
informert politiet.

Den 26. april, i et tungt bevæpna rettslokale, blei Rvachol

dømt til straffarbeid på livstid. To måneder seinere dukka
han opp i Montbrison for å bli stilt for retten for å ha
drept eneboeren i Chambles. Han fikk nå en dødsdom
mot seg, men i retten framviste han en ro som forbløffa
de som så ham. Han tok i mot dødsdommen med ropet
”Vive l’Anarchie” og gikk til giljotinen mens han sang en
anti-geistlig sang.

Ravachol tilhørte den heroiske bandittradisjonen. Til og

med hans idealisme og hans anelse om å ha et oppdrag
synes å ha vært oppriktig. Han trodde virkelig at hans
grufulle handlinger ville lede til en verden der slike
grufulle handlinger aldri igjen trengte å gjøres av
mennsker overfor andre mennesker. Han så på seg sjøl
slik som romanforfatteren Octave Mirbeau beskreiv ham
– ”tordenskrallet som blir etterfulgt av solskinn og en
fredfull himmel.” Fattigdom og erfaringen av
urettferdighet begått mot ham sjøl og andre hadde gjort
ham dypt bitter, og han agerte for mål som han tenkte var
rettferdige. Men han glemte i hvor stor grad midlene kan
forvrenge målet, ja, hvordan forakten for individuelle liv
– endog livet til en verdiløs gammel mann som
eneboeren i Chambles – kan føre til forakt for livet i sin

479
helhet. Han tok feil på tragisk vis, og han betalte på
stoisk vis for sine feiltrinn.

Da Ravachol stod foran sine dommere i Montbrison, sa

han følgende ord: ”Jeg har ofra meg sjøl. Dersom jeg
fremdeles kjemper, er det for den anarkistiske ideen.
Hvorvidt jeg blir dømt, spiller liten rolle for meg. Jeg vet
at jeg kommer til å bli hevna.” Hevnprosessen hadde
begynt da han uttalte disse orda. Fire dager etter hans
første dynamittsprengning eksploderte ei bombe på
mystisk vis utafor Lobau-brakkene i Paris. Deretter,
dagen før han blei dømt under sin første rettssak, drepte
ei annen bombe, plassert i restauranten der han hadde
blitt arrestert, innehaveren og en kunde. Det var ikke før i
1894 at den som stod bak disse handlingene blei arrestert
i London og stilt for retten i Frankrike. Vedkommende
het Théodule Meunier, en møbelsnekker, og han
representerte en helt annerledes type terrorist enn
Ravachol. Ved å være en ung mann med et eksemplarisk
liv, en utmerket og edruelig arbeider, var han også, som
hans tidligere kamerat Charles Malato beskreiv ham,
”den mest bemerkelsesverdige revolusjonære
opplysningsmann, en asket og visjonær, som var like
lidenskapelig i sin søken etter idealsamfunnet som det
Saint-Just var, og like nådeløs i sin søken etter en vei i
retning av det.” Den naturlige volden som blussa opp hos
Ravachol, var ikke en del av Meuniers karakter, men den
kalde rasjonaliteten som dreiv ham var akkurat like
destruktiv. Meunier unnslapp giljotinen, men i løpet av
480
de lange åra som han utholdt i straffekolonien viste han
aldri anger overfor drapet på uskyldige personer som
hans handling hadde ført til. ”Jeg gjorde bare det jeg
måtte gjøre,” fortalte han Jean Grave mer enn tjue år
seinere. ”Dersom jeg kunne begynne på nytt, ville jeg ha
gjort det samme.”

Etter henrettelsen av Ravachol var det stille i flere

måneder i den terroristiske kampanjen. Deretter, den 8.
november, 1892, blei ei bombe plassert i kontorene til et
gruveselskap i gata l’Opéra. Fire politimenn blei drept da
den eksploderte på politistasjonen i Rue des Bons-
Enfants. Attentatmannen blei ikke umiddelbart oppdaga,
og det gikk mer enn et år før terroristfeberen plutselig
nådde sitt klimaks i en hel serie sensasjonelle handlinger.

De begynte den 13. november, 1893, da en annen ærlig,

edruelig og fanatisk arbeider, Léauthier, ved å la seg
inspirere av tanken på at ”Jeg skal ikke ramme en
uskyldig dersom jeg rammer den første spissborgeren jeg
treffer på,” angrep den serbiske ambassadøren med en
skomakerkniv og såra ham alvorlig. Og fire uker seinere,
den 9. desember, kasta Auguste Vaillant ei bombe fra
galleriet i nasjonalforsamlingen og sådde frykt i de
franske herskernes hjerter.

Til forskjell fra Meunier og Léauthier var Valliant en

elskverdig bohem, oppfostra i fattigdom og ved stadig
vekk å skifte yrke blei han omvendt til sosialismen og

481
deretter til anarkismen, for så til slutt å emigere til
Argentina, der han i tre år forsøkte å drive en
forpaktereiendom i Chaco-provinsen. Han mislyktes og
dro tilbake til Frankrike i mars, 1893. Der forsøkte han å
skaffe seg den slags arbeid som ville bringe komfort til
hans livsledsager og hans datter, og var uroa over den
fattigdommen som de var tvunget til å leve under. Dette
gnagde så mye i sjela hans at han til slutt bestemte seg
for å begå en symbolsk dåd som ville bli ”oppropet til en
hel klasse som krever sine rettigheter og snart vil gjøre
ord om til handling.” De opplagte mentale kvalene som
fikk ham til å planlegge og utføre sitt forsøk, gjør ham til
en av de mer sympatiske terroristene, ja, her har vi i det
minste å gjøre med et sinn som arbeida på lidenskapelig
vis, var bevega av hengivenhet overfor og medfølelse
med mennesker som stod hans hjerte nær, og som på
forvirra vis trodde at en stor gestus ville kunne vekke
mennesker fra urettferdighetens mareritt.

Men frykten som hans forsøk vekka, etterlot intet rom for
medfølelse eller for forståelse. Ingen hadde dødd som
følge av denne handlingen, men han blei dømt til døden,
ja, det var første gang siden begynnelsen av århundret at
en slik dom hadde blitt ustedt mot en mann som faktisk
ikke hadde drept en annen. Men til tross for en petisjon
som blei sirkulert av en av de såra tjenestemennene,
nekta president Sadi Carnot å undertegne en benådning.

482
Vaillant gikk til giljotinen på like modig vis som
Ravachol hadde gjort, ved å rope ”Lenge leve anarkiet!
Min død skal bli hevna!” Og hevna blei den, på grufullt
vis og gjentatte ganger. Ei uke etter hans henrettelse blei
ei bombe kasta inn i Café Terminus på Gare St-Lazare.
Tjue mennesker blei såra, men ingen av dem døde.

Bombekasteren, som blei arrestert umiddelbart, var en

ung mann ved navn Émile Henry, sønnen til en berømt
kommunard; seinere vedgikk han med stolthet at han
hadde plassert bomba som eksploderte på politistasjonen
i Rue des Bons-Enfants. Henry var kanskje den mest
bemerkelsesverdige – og så visst den mest blodtørstige –
av de franske terroristene. Han hadde en usedvanlig
intelligens og betydelige litterære evner, men han hadde
ofra muligheten for en god karriere for å vie seg til
anarkistisk propaganda. Til å begynne med hadde han
vært en motstander av dådens propaganda, men
henrettelsen av Ravachol fikk en stor innvirkning på ham
og seinere hen blei sirkelen slutta ved at han blei en
forsvarer av de voldelige handlingene som ”vekker
massene… og viser dem bourgeoisiets sårbare side.”
Med den ubønnhørlige logikken som erstatter lidenskap i
et kaldt sinn fulgte Henry sin nye kurs til dens
ekstremitet, og den ekstremiteten leda ham til det
vilkårlige angrepet på folk som vitterlig var uskyldige i
den urettferdigheten som han hata. Det eneste han
beklaga seg over, sa han i ettertid, var at eksplosjonen
ikke hadde krevd flere ofre.
483
Henrys forbrytelse sendte en fryktbølge gjennom
Frankrike, og den sjokkerte anarkistene sjøl til å innse
hvor deres tiår med voldelige drømmer hadde ført dem.
”Henrys handling,” sa den militante Charles Malato, ”har
mest av alt ramma anarkiet.” Begivenheten fikk en
liknende nyktrende virkning på de litterære anarkistene.
Laurent Tailhade hadde sett ”en vakker gestus” i
Vaillants forsøk; Victor Barracund hadde betrakta
Ravachol som ”en slags voldelig Kristus,” men der var få
som, etter Henrys gruoppvekkende handling, ikke sa seg
enige i Octave Mirabeaus beunderingsverdige ord da han
på følgende vis løsreiv essensiell anarkisme fra
handlingene som blei begått i dens navn:

”En dødelig fiende av anarki kunne ikke ha agert påen bedre måte
enn denne Émile Henry da han kasta sin uforklarlige bombe midt inn
i blant fredelige og anonyme personer som hadde kommet til en kafé
for å drikke et glass øl før de gikk hjem til sengs… Émile Henry sier,
bekrefter og hevder at han er en anarkist. Det er mulig. Det er på
moten nå til dags blant kriminelle å anvende den som sin
rettferdiggjøring når de har utført et vellykka kupp… Ethvert parti
har sine kriminelle og sine idioter, fordi ethvert parti har sine
mennesker.”

Lærdommen gikk ikke anarkistene hus forbi. Fra

eksplosjonen i Café Terminus kan man datere
begynnelsen på en ny trend innen fransk anarkisme i
retning av at man påtok seg et mer realistisk ansvar i
datidas verden. Men terrorens tidsalder var ikke helt

484
over. En serie på tre ekspplosjoner en kort stund etter
arrestasjonen av Henry endte da en belgisk anarkist,
Pauwels, sprengte seg sjøl i lufta i Madeleine. Den 4.
april skada en eksplosjon i en restaurant – det siste av
bombeovertrampa – ironisk nok beundreren av Vaillant,
Laurent Tailhade. Men den endelige hevnen som Vaillant
hadde oppfordra til, var fremdeles i vente, og den satte en
dramatisk sluttstrek for åra som var fylt av vold. Den 24.
juni ankom president Carnot Lyon på et statsbesøk.
Samme dag ankom den italienske anarkisten Caserio fra
Cette, og klokka ni om kvelden blanda han seg inn i
folkemengden som pressa på rundt presidenten og dolka
ham i levra, mens han ropte ”Vive la Révolution! Vive
l’Anarchie!” på det som hadde blitt den sedvanlige
måten. Carnot døde av skadene. Det var en handling som
bar preg av primitiv rettferdighet. Carnot hadde ikke vist
noen som helst nåde for Vaillant, og blodhevneren
Caserio viste ingen nåde for ham. Men for de som søker
noe hinsides vendettaens lov, var den ganske enkelt den
siste i rekka av heroiske og nytteløse offerhandlinger som
verken fremma anarkismens sak eller minska den byrden
av urettferdighet som blei båret av det nittende århundres
menneske.

Dette innså anarkistene snart, bistått av den kampen for

livet som bevegelsen måtte gjennomgå som det indirekte
resultatet av terroristkampanjen. I panikken som
etterfulgte Vaillants forsøk, satte nasjonalforsamlingen i
verk en serie tiltak som blei berykta innen fransk politisk
485
historie som les lois scélérates. Det første gjorde det til
en forbrytelse, ikke bare å initiere kriminelle handlinger,
men endog å unnskylde dem. Det andre vedrørte
”sammenslutninger av skadegjørere,” og definerte dem ut
i fra intensjon snarere enn handling. Sist, men ikke minst,
etter Carnots død, forbød en tredje lov handlinger prega
av anarkistisk propaganda ”uansett virkemidler.”

En rigorøs anvendelse av disse lovene kunne i det minste

ha drevet den anarkistiske bevegelsen fullstendig ned i
undergrunnen. Og dette var hva regjeringa håpa å gjøre.
Dens første mål var den anarkistiske pressa. Den 21.
februar, 1894 blei La Père Peinard tvunget til å legge inn
årene. Mindre enn tre uker seinere opphørte utgivelsen av
La Révolte. Mange anarkistiske intellektuelle blei
arrestert, og den 6. august blei noen av de mest kjente
stilt for retten i rettssaka mot de tretti.

Aktoratet arrangerte rettssaka mot de tretti på en

machiavellisk måte som undergravde seg sjøl. Blant de
tiltalte blei det plassert en hylla gjeng bestående av
”ulovlige anarkister” anført av en mexicaner ved navn
Ortiz, og for å si det på en mer likefram måte var de
profesjonelle innbruddstjuver som overleverte en del av
sin fortjeneste til saken. Ved å plassere nitten velkjente
anarkistiske teoretikere i tiltaleboksen ved siden av disse
nymotens Robin Hood-skikkelsene håpa aktoratet å
tilsløre stridsspørsmålet for juryen, og å presentere menn
som Jean Grave og Sébastien Faure, Paul Reclus og

486
Émile Pouget som kriminelles medsammensvorne.
Rettssaka varte i ei uke, og til tross for dommernes
åpenbart forutinntatte holdning blei bindeledda som
aktoratet søkte å etablere, tilbakevist på en enkel måte.
Dommen som frikjente de faktiske anarkistene
representerte slutten, ikke bare på den terroristiske
epoken, men også på den reaksjonen som den hadde
frambrakt.

Den franske anarkismens essensielle vitalitet og dens

solide røtter i det nittende århundres politiske terreng blei
vist gjennom hvor hurtig bevegelsen kom seg opp av
bølgedalen i 1894, da dens presse blei tilintetgjort, dens
ledere blei stilt for retten, og dens struktur bestående av
autonome grupper nesten blei fullstendig oppløst, i
retning av dens høyeste innflytelsespunkt, som kom i de
siste åra avdet nittende århundre og de tidlige åra av det
tjuende århundre. Perioden fra 1881 til 1894 hadde vært
en isolasjonens tid, da anarkistene vandra omkring i en
villmark bestående av marginale sosiale grupper og søkte
etter en vei i retning av tusenårsriket gjennom desperate
handlinger på den ene side og idylliske visjoner på den
andre. I perioden fra 1894 til 1914 var man vitne til en
fruktbar likevekt mellom det visjonære og det praktiske,
ledsaga av en tendens til å eksperimentere, ikke bare med
måter å trene menn og kvinner til et rikere og friere liv
på, og endog i form av organisasjoner som ville kunne bli
betrakta som fragmentariske skisser av framtida.
Anarkosyndikalismen, så vel som bevegelsen for å
487
etablere anarko-kommunistiske kolonier på den franske
landsbygda (som resulterte i dannelsen av mange
fellesskap som varte helt fram til 1930-tallet), og den
friheltige pedagiske bevegelsen (som førte til dannelsen
av enkelte berømte progressive skoler, inkludert Faures
La Ruche, og Universités Populaires med deres
kveldskurs for voksne), viste alle sammen at anarkismen
søkte konstruktive løsninger.

Det er sjølsagt sant at der var andre aktivitetsfelter der

kun motstand mot etablert autoritet var involvert. Dette
var spesielt tilfelle med Ligue Antimilitariste og andre
militærnekterorganisasjoner der anarkister utgjorde det
mest aktive elementet. Sist, men ikke minst førte ikke
slutten på den terroristiske tidsalderen og fengslingen av
den mye omtalte Ortiz til at det blei slutt på illegale
aktiviteter. I utkanten av bevegelsen, og spesielt innen
den individualistiske fraksjonen som blei relativt sterk
etter 1900 og begynte å publisere sin egen sekteriske
avis, L’Aanrchie (1905-14), var der grupper og individer
som langt på vei livberga seg gjennom forbrytelser. Blant
dem var enkelte av de mest originale så vel som enkelte
av de mest tragiske skikkelsene innen anarkistisk
historie. Gjengen anført av Marius Jacob opererte med
hell i fem år, fra 1900 til 1905, ved å utføre hundrevis av
ran og ved å bekjenne sin stolthet over kun å rane de
uproduktive.3 Men der var også den langt mer
urovekkende Bonnot-gjengen bestående av neo-
stirnerittiske individer, som i 1913 bega seg inn på en
488
karriere prega av storskala bandittvirksomhet; de flste av
dens medlemmer døde i skuddvekslinger med politiet.
Men disse var unntak som stred mot de generelt sett
konstruktivistiske tendensene innen anarkismen i løpet av
de to tiåra etter 1894.

Siden jeg ikke har plass til å ta for meg alle disse
variasjonene innen fransk anarkistisk aktivitet i dens mest
fruktbare tidsalder, vil jeg innskrenke meg til å si noe om
bevegelsens organisering og presse, og heller mer om
anarkosyndikalismen og dens relasjon til den anarkistiske
bevegelsen i snevrere forstand. For fra 1890-åra av støter
vi faktisk på to parallelle og gjensidig forbundne former
for frihetlig doktrine – eller kanskje endog med tre
dersom man tar individualistene med i betraktningen,
individualister som på innbitt vis motsatte seg den
syndikalistiske trenden og endog avviste anarko-
kommunismen som kom forut for den. Den anarkistiske
bevegelsen som sådan forblei værende en organisasjon av
propagandister – nå ordets snarere enn dådens
propagandister – som for det meste slutta opp om
Kropotkins frie kommunistiske doktrine, og som tidligere
var organisert i autonome grupper. Mistroen overfor
organisatorisk enhet stod ved lag nesten fram til
utbruddet av Den første verdenskrig. Det var først i 1908,
under stimuliene fra den internasjonale kongressen i
Amsterdam i 1907, at trenden begynte å endre seg, og de
første anstrengelsene for å oppnå en regional
organisering blei foretatt i det nordlige og sentrale
489
Frankrike. Seinere, i 1911, blei en kommunistisk-
anarkistisk allianse danna, med svak støtte fra
individuelle medlemmer, men ut i fra denne blei der til
sjuende og sist avholdt en nasjonal kongress i Paris i
løpet av august, 1913, som danna en
nasjonsomspennende Fédération Comministe
Révolutionnaire Anarchiste. FCRAs korte eksistens kom
til veis ende ved utbruddet av Den første verdenskrig,
men under ulike navn har dens etterkommere
opprettholdt en prekær eksistens i fredstid i Frankrike
helt fram til i dag.

Bevegelsens tallmessige styrke i løpet av det tjuende

århundre er vanskelig å fastslå som følge av mangelen på
noe som helst forsøk på å føre nedtegnelser over
medlemsmassen. Seksti grupper deltok på kongressen i
august, 1913, men siden der var opposisjon mot
kongressen, eksisterte der helt klart andre grupper. Når
det gjelder enkeltindivider anslo en av datidas
anarkistledere, A. Hamon, anarkismens tilhengere ved
århundreskiftet til 60 000 ”eller kanskje 100 000,” et
utsagn hvis sjølve vaghet gjør det suspekt. Ved å kritisere
Hamon la Jean Maitron fram tall som antyda at i Paris-
gruppene var der bare litt flere enn 500 militante, slik
som der hadde vært tjue år tidligere, og ut i fra slike
vitnesbyrd hevder han at bevegelsen i Frankrike ikke var
noe større på begynnelsen av nittenhundretallet enn den
hadde vært i 1880-åra. Det er imidlertid slik at når man
tar i betraktning de mange ulike formene for anarkistisk
490
aktivitet som hadde utvikla seg utafor de faktiske
propagandagruppene, og når man husker på antallet
overbeviste anarkister som arbeida innen syndikatene,
synes det sikkert at de aktive tilhengerne av ulike former
for anarkisme var betydelig mer tallrike enn de 3000
franske militante i 1880-åra, sjøl om endog det lavere av
Hamons tall synes å være altfor sjenerøst.

Anarkistene øvde sin sterkeste innflytelse i løpet av tiåra

etter 1894 gjennom sin presse og sin aktive deltakelse i
fagforeninger. Den anarkistiske pressa kom berika ut av
forfølgelsene i 1894. Pouget, som hadde flykta til
England for å unngå rettssaka mot de tretti, fortsatte å
utgi Le Pére peinard i eksil, og etter at han kom tilbake
til Frankrike i 1895 grunnla han La Sociale, men året
etter tok han tilbake den gamle tittelen, og Le Pére
peinard fortsatte fram til 1900, da Pouget ga den opp
med sikte på å redigere dagsavisa til Confédération
Générale du Travail, som fikk den gamle proudhonianske
tittelen La Voix du peuple. I mellomtida kom Jean Grave,
bevisst på at en ny æra hadde begynt innen anarkistiske
aktiviteter, tilbake til journalistikken med tidsskriftet med
det passende navnet Temps nouveaux, som ikke ganske
enkelt var en erstatning for La Révolte, siden det tok en
ny retning ved helt fra begynnelsen av å støtte den
anarkosyndikalistiske trenden som var i ferd med å
utvikle seg. Til slutt, i desember 1895, etablerte Sébastien
Faure den mest varige av alle de nasjonalt distribuerte

491
avisene, Le Libertaire, som fortsatte å utkomme fram til
slutten av 1950-åra, kun avbrutt av to verdenskriger.

I løpet av denne perioden var der også anstrengelser for å

skape anarkistiske dagsaviser, men med unntak av La
Voix du peuple, som var et fagforeningstidsskrift og kun
delvis anarkistisk i sin oprientering, var ingen av dem
suksessfulle i det lange løp. Den viktigste var Le Journal
du peuple, grunnlagt av Sébastien Faure i løpet av
Dreyfus-sakens mest turbulente dager; den trykte artikler
av venstrefløysosialister så vel som av anarkister, og
fulgte ei skarpt anti-geistlig linje, men var finansielt sett
aldri en suksess og forsvant i desember, 1899 etter å ha
blitt utgitt i ni måneder. To år seinere grunnla Faure i
Lyon en anarkistisk dagsavis nummer to, Le Quotidien,
som utkom med nesten 300 numre, inntil den også la inn
årene som følge av mangel på adekvat støtte. Det er helt
klart at utafor fagforeningene var ikke anarkistenes
tilhengerskare brei nok til å støtte noe som helst mer
hyppig enn ukeaviser, og til og med disse var alltid tynga
av gjeld og måtte subsidieres av støttegrupper.

Det var gjennom den økende deltakelsen fra franske

anarkister i fagforeningsbevegelsen i løpet av 1890-åra at
anarkosyndikalismens doktrine utvikla seg, og i løpet av
de påfølgende åra spredde den seg utafor Frankrike og
erstatta langt på vei anarko-kommunismen som den
dominerende frihetlige holdningen, ikke bare i de

492
latinske landene, men også i Tyskland, Nederland og
Skandinavia.

Verken anarkosyndikalismens grunnleggende tilnærming

eller de formene for agering som dens tilhengere tok til
orde for, var noe helt nytt. I England i 1830-åra, under
Robert Owens teoretiske innflytelse, hadde The Grand
National Consolidated Trades Union ikke bare satt seg
fore å presse fram arbeidernes krav om bedre forhold
under kapitalismen; den hadde også sett for seg
etableringen av et sosialisert samfunn ved hjelp av en
bevegelse løsrevet fra politisk aktivitet. Og metoden som
de owenittiske fagforeningsaktivistene foretrakk for å
gjøre slutt på kapitalismen og initiere den nye verden, var
The Grand National Holiday of the Working Class – en
tidlig versjon av generalstreiken, uttenkt og fremma av
den engelske restaurantinnehaveren William Benbow i
1833. Til og med i Frankrike kunne den syndikalistiske
vektleggingen av arbeidsfolks behov for å oppnå sin egen
frigjøring dateres tilbake til Proudhons De la capacité
politique des classes ouvrières, og Varlin og de franske
bakuninistene hadde også, før Kommunen, anerkjent
fagforeningenes rolle i den sosiale striden, og
generalstreiken hadde blitt støtta av de ikke-marxistiske
kollektivistene innen internasjonalen, spesielt som et
middel til krigsmotstand. Det som var originalt ved
anarkosyndikalismen, var dens tilpasning av disse
elementene fra fortida til den industrielle verdens
omstendigheter mot slutten av det nittende århundre, og
493
dens dannelse av en teori som gjorde fagforeningen til
sentrumet i klassestriden og også til kjerna i det nye
samfunnet. Vektleggingen av syndikatet snarere enn
kommunen som den grunnleggende sosiale enheten, og
av industriell agering i motsetning til konspiratorisk eller
opprørsk agering, var de to punktene der
anarkosyndikalister hovedsakelig skilte lag med anarko-
kommunistene og kollektivistene.

Fagforeningsbevegelsen begynte å bli omforma i

Frankrike etter lovgivningen i 1884 som tillot
arbeiderklassesammenslutninger med sikte på forsvaret
av økonomiske interesser. Nesten umiddelbart begynte
anarkister å entre de nye fagforeningene, og blant de
første av dem var snekkeren Joseph Tortelier, en hylla
taler og en stor talsmann for generalstreiken som
middelet til den sosiale revolusjonen.

Det tok imidlertid en viss tid før en klart revolusjonær

trend begynte å dukke opp innen fagforeningene. Deres
første generelle organisasjon, Fédération Nationale des
Syndicats, blei danna i 1886, og den var en reformistisk
forsamling kontrollert av sosialistene i Guesdes Parti
Ouvrier. To år seinere begynte en anarkistisk tendens å
dukke opp. Ved å bli oppmuntra av Waldeck-Rousseaus
regjering, som håpa å oppnå sosial fred ved å fri til
arbeiderne, grunnla fagforeningene i Paris i 1888 en
Bourse de Travail, eller arbeidsutveksling, for å
konkurrere med det såkalte bureaux de placement som

494
blei drevet i arbeidsgivernes interesse. Man håpa at
aktivitetene til Bourses de Travail ville kunne moderere
arbeidernes militante holdning, men det motsatte skjedde.
De lokale grupperingene av forbund som blei danna av
disse bourses, appellerte til anarkistisk desentralisme og
tilbydde et middel til å opponere mot guedistenes
sentraliserende tendenser innen Fédération Nationale des
Syndicats. Dessuten håpa anarkistene at de nevnte
bourses ville resultere i at fagforeningene fikk kontroll
over tilbudet av arbeidskraft og således etablere et nyttig
økonomisk maktinstrument.

Bevegelsen spredde seg raskt. Bourses de Travail blei

etablert i mange provinsbyer, og anarkistene etablerte
raskt kontroll over de viktigste. Innen 1892 var der
tilstrekkelig til å danne en Fédération des Bourses de
Travail, som anarkistene også infiltrerte på effektivt vis; i
1894 blei Fernand Pelloutier assisterende sekretær for
føderasjonen, og i 1895 steg han til posisjonen som
generalsekretær, mens en annen anarkist, Paul Delesalle,
blei gjort til hans assistent. Pelloutier var en briljant ung
journalist som hadde starta som en radikaler og fortsatt
videre til guesdistene, men ved å bli desillusjonert over
sin erfaring med politiske partier, bestemte han seg for at
industriell agering, som kulminerer i generalstreiken, var
den beste beskyttelsen for arbeiderne under de
eksisterende forholda og også deres beste vei i retning av
den eventuelle sosiale revolusjonen. Det er en
overdrivelse å si – som G. D. H. Cole har sagt – at
495
”Pelloutier grunnla syndikalismen,” men det er i det
minste sant at hans idealistiske og oppriktige entusiasme
gjorde ham til dens første og viktigste leder. Anarkistene
brakte generelt sett med seg inn i Bourses de Travail sitt
hat overfor staten og sin ekstreme anti-militarisme,
spesielt representert ved Georges Yvetot, som etterfulgte
Pelloutier som føderasjonens generalsekretær etter
sistnevntes premature død i 1901.

I mellomtida hadde anarkistene også begynt å trenge inn i

den rivaliserende Fédération Nationale des Syndicats. I
allianse med blanquistene og den revolusjonære
sosialistgruppa anført av Jean Allemane lyktes de i å frata
guesdistene deres kontroll over FNS. Kollaborasjon
mellom de to organisasjonene blei nå mulig, og på en
felles kongress i Nantes i 1894 beslutta et stort flertall av
delegatene at ”det ultimative revolusjonære middelet er
generalstreiken,” og etablerte en spesialkomité,
kontrollert av de revolusjonære fraksjonene, for å
overføre denne tusenårsrikeideen til arbeiderne.

En faktisk amalgamering av de to føderasjonene fant ikke

sted umiddelbart (sjøl om den allerede hadde blitt tatt til
orde for på en felkles kongress i 1893), langt på vei fordi
de militante innen Bourses de Travail var motvillige mot
å gi avkall på sin desentraliserte organisasjonsform. Som
en konsekvens av dette var det ikke før i 1902 at den
syndikalistiske bevegelsen i Frankrike til slutt blei forent.
Et første skritt i retning av samling blei foretatt i 1895 da

496
Fédération Nationale des Syndicats omforma seg sjøl til
Confédération Générale de Travail, og ved å komme opp
med en struktur bestående av to seksjoner – en bestående
av nasjonale syndikater og den andre av lokale
føderasjoner – håpa den å tiltrekke seg Bourses de
Travail, men Pelloutier og hans tilhengere entra
konføderasjonen for noen få måneder og trakk seg så ut. I
mellomtida, i 1898, planla CGT å foreta et forsøk på
generalstreiken, til støtte for en planlagt streik blant de
jernbaneansatte, som ved å være offentlige tjenestemenn
var unntatt fra forordningene i fagforeningsloven om
legaliserte streiker, men de jernbaneansatte blei
intimidert av regjeringas trusler, og den store
eksperimentelle generalstreiken endte i en fiasko som
miskreditterte de moderate innen CGT, som hadde tillatt
planene om streiken å nå autoritetene. Dette satte
anarkistene i stand til å styrke sin innflytelse innen
konføderasjonen, og innen 1902 var de to
organisasjonenes holdninger tilstrekkelig like til at en
enhet kunne bli oppnådd. I den utvida CGT blei en
forhenværende blanquist, Victor Griffuelhes,
generalsekretær, men anarkistene Yvetot og Delesalle
anførte seksjonen representert ved Bourses de Travail
mens Pouget anførte seksjonen bestående av nasjonale
føderasjoner og redigerte også La Voix du peuple.

I åra fra 1902 til 1908 nådde anarkistene toppunktet av

sin innflytelse blant de franske arbeiderne. CGT var
sjølsagt aldri en fullstendig anarkistisk organisasjon. En
497
stor minoritet blant dens medlemmer forblei
reformistiske i sin holdning, mens blant det
revolusjonære flertallet konkurrerte anarkistene med
blanquistene, allemanistene og en ny generasjon av
”reine” syndikalister, som Pierre Monatte var den typiske
representanten for, som i den militante fagforeningen så
det eneste middelet og det eneste målet for revolusjonær
aktivitet. Ei heller representerte CGT i sin helhet en
majoritet blant Frankrikes arbeidere; de
anarkosyndikalistiske teoretikerne ønska dette faktum
velkommen, siden de følte at en relativt liten
organisasjon bestående av dedikerte militante kunne
aktivisere de likegyldige massene i en kritisk situasjon,
og i mellomtida ikke ville miste sin potens ved å
innlemmes i en masse bestående av inaktive medlemmer.
Den bakuninistiske forestillingen om en revolusjonær
elite spilte en betydelig rolle innen anarkosyndikalistisk
teori.

I løpet av det første tiåret av det tjuende århundre satte

CGT tempoet for arbeideragering, og gjorde dette til en
intens periode prega av streiker, sabotasje, politivold og
syndikalistiske forsøk på å undergrave de væpna
styrkenes moral. Det er kanskje slik at man ikke
oppnådde særlig mye materielt sett innen forbedringen av
arbeidsforhold, men dette syntes ikke å være viktig for
anarkosyndikalistene, for de ønska å skape en
kampatmosfære der fiendskap mellom klassene ville

498
skjerpes og arbeiderne ville lære fra erfaring behovet for
en revolusjonær løsning på det sosiale problemet.

I denne konteksten prega av intens strid utarbeida de

revolusjonære syndikalistene sine teorier. Ved å ta
utgangspunkt i forestillingen om et samfunn som var
splitta mellom produsenter og parasitter, så de
syndikatene som en enhetlig strid fra produsentenes side,
en enhet styrka gjennom det faktum at den bandt folk
sammen gjennom de mest fundamentale bånd – båndene
bestående av felles arbeid og felles økonomiske
interesser. I den industrielle striden aleine konfronterer
arbeideren faktisk sin næreste fiende, kapitalisten, og i
den striden aleine kan vedkommende praktisere ”direkte
aksjon,” altså aksjon som ikke blir pervertert av noen
som helst mellomledd. I den revolusjonære
syndikalistens øyne kan agering være voldelig eller ei.
Den kan ta form av sabotasje, boikott eller streik. Dens
høyeste form er generalstreiken, som
anarkosyndikalistene betrakter som middelet til ikke bare
å styrte kapitalismen, men også staten, og til å
introdusere det frihetlige tusenårsriket. Dette var en lære
som forsterka anarkistens tradisjonelle avvisning av
politisk agering, siden syndikatet syntes å skaffe til veie
et praktisk alternativ til det politiske partiet, ja, den
beholdt også sitt hat overfor staten, kirka og hæren, som
alle sammen stod i bakgrunnen som støttespillere for den
direkte fienden, kapitalisten.

499
En slik doktrine var ikke bare tiltrekkende for de
militante arbeiderne, men også for de intellektuelle som
de mistrodde. Blant disse var den med den livligste
imaginasjonen Georges Sorel. Sorel, hvis ideer blei
fullest utvikla i hans Refleksjoner om vold, hadde ikke
noen direkte forbindelse til den syndikalistiske
bevegelsen, og han blei tilbakevist av dens teoretikere,
Pelloutier, Pouget, Pataud og Yvetot. Han var en ingeniør
av yrke som hadde blitt interessert i Marx og deretter i
Bergson, og som forsøkte å kombinere ideene til disse to
svært så ulike filosofene med den syndikalistiske
bevegelsens praktiske erfaring med sikte på å skape sin
egen teori om sosial utvikling. I henhold til denne teorien
var klassestriden verdifull fordi den bidro til samfunnets
sunnhet og vigør, og burde etterstrebes på voldelig vis
fordi – sier Sorel med ord som synes å komme forfattere
som Malraux og Sartre i forkjøpet – voldelig agering
bidrar til ekstreme øyeblikk ”der vi foretar en
anstrengelse for å skape et nytt menneske inne i oss sjøl”
og ”få kontroll over oss sjøl.” For Sorel er disse
øyeblikka den sanne friheten, ja, han skuer ikke etter
noen som helst verden som strekker seg hinsides dem.
Og samtidig som han lovpriser forestillingen om
generalstreiken, gjør han ikke så fordi han tenker at den
noensinne vil oppnå sitt mål om tusenårsriket, men fordi
ideen om dens suksess er en uvurderlig ”sosial myte” for
å underbygge arbeidernes entusiasme og opprettholde
deres vilje til å ta del i striden – som er evigvarende. Der

500
er elementer hos Sorel som så visst minner en om
Proudhon, som han beundra, men han gjorde aldri krav
på å være en anarkist, og hans plass innen anarkistisk
historie er perifer. For hans ideer kunne like gjerne ha
leda ham til høyre som til venstre, ja, seinere hen blei han
involvert i monarkistiske og antisemittiske bevegelser, og
til sjuende og sist fant han en nisje blant den italienske
fascismens profeter.

Anarkosyndikalismens innflytelse nådde sitt toppunkt i

Frankrike rundt 1906, med det mye omtalte Amiens-
charteret, som kunngjorde den syndikalistiske
bevegelsens fullstendige autonomi og benekta enhver
politisk tilhørighet, så vel til høyre som til venstre. Den
begynte å svinne hen i 1908. Dette skyldtes til dels en
serie katastrofale streiker som førte til fengslingen av den
revolusjonære syndikalismens hovedledere – Griffuelhes,
Pouget, Yvetot og andre – og til at de blei erstatta av den
”reine” syndikalistiske gruppa anført av Léon Jouhaux,
som bevega seg jevnt og trutt mot høyre. Som et resultat
av dette oppnådde de nasjonale fagforeningene, som
alltid hadde en tilbøyelighet i retning av den britiske
fagforeningsbevegelsens reformisme, gradvis større makt
innen konføderasjonen; anarkistene forblei vel forskansa
innen Bourses de Travail, men deres innflytelse over
CGTs politikk svant raskt hen fra 1909 til 1914, deres
grep om nøkkelposisjoner blei svekka, og organisasjonen
opphørte å ha sitt særegne preg.

501
I løpet av anarkosyndikalismens glansdager fortsatte de
strengt anarkistiske propagandagruppene sitt virke, og
relasjonen mellom disse to strømningene av bevegelsen
var ofte anstrengt. Helt fra starten av motsatte
individualistene seg enhver deltakelse i fagforeninger. På
den motsatte ytterkanten var Jean Grave og Temps
nouveaux generelt sett vennlig stemt overfor
syndikalistene. I Le Libertaire framholdt Sébastien Faure
i flere år en opposisjon basert på en reindyrka
forestilliing om anarko-kommunisme, men dreide seinere
hen over til vennlig stemt nøytralitet. Etter hvert som tida
gikk og de yngre syndikalistene begynte å tenke på
revolusjon kun gjennom industriell aktivitet, blei mange
anarkister utafor syndikatene uroa over utsiktene til en
framtid dominert av monolittiske syndikater, og debatten
mellom Malatesta og Pierre Monatte på den
internasjonale kongressen i Amsterdam i 1907
understreka to ulike ståsteder hvis avstand blei større
etter hvert som en type revolusjonær syndikalisme
begynte å utvikle seg og hvis eksponenter ikke lenger
fant det nødvendig på noen som helst måte å erklære sin
troskap overfor anarkismen.

For så vel anarko-kommunismen som

anarkosyndikalismen satte Den første verdenskrig fart på
en nedgang som allerede hadde begynt flere år tidligere.
Verken anarkistenes og syndikalistenes høylydte anti-
militarisme frambrakte noen som helst spektakulære
virkninger da krigens test meldte seg for dem.
502
Flesteparten av anarkistene i militær alder meldte seg til
tjeneste uten motstand, og mange av deres ledere,
inkludert Jean Grave, Charles Malato og Paul Reclus,
erklærte sin støtte til de allierte. Det er sant at Sébastien
Faure og E. Armand, den ledende individualisten, stod
fast på sitt i opposisjon, men spliden innen bevegelsen
påskynda dens nedgang. De anarkistiske avisene
opphørte å utkomme; de anarkistiske gruppene blei
oppløst; ingen effektiv undergrunnsbevegelse oppstod.

Da krigen var over, blei Den russiske revolusjon, med

dens konkrete oppnåelser, en like desintegrerende
innflytelse. Innen CGT skapte den svære
meningsforskjeller. Kommunistene og de revolusjonære
syndikalistene inngikk først en allianse og danna et
Centre Syndicaliste Révolutionnaire innen
konføderasjonen, som anarkistene, anført av Pierre
Besnard, fikk midlertidig kontroll over. I 1921 trakk
Centre seg ut for så å danne en rivaliserende
organisasjon, CGT Unitaire. På ny syntes
anarkosyndikalistene å ha overtaket, og de lyktes i å
framprovosere, i ulike deler av Frankrike, en
streikebevegelse hvis mislykka forsøk vanærte dem og
satte kommunistene i stand til å ta kontroll over CGTU
på dens Saint-Étienne-kongress i 1922. En kort stund
etterpå slutta CGTU seg til Profintern, og en ytterligere
splittelse fulgte, etter som anarkistene brøt ut for så å
danne en Føderalt forbund av autonome syndikater, som
allierte seg med The International Workingmen’s
503
Association som nylig hadde blitt stifta i Berlin, og som i
1925 blei til CGT Syndicaliste Révolutionnaire. CGTSR
overlevde fram til 1939, men den var aldri noe mer enn
en liten sekterisk bevegelse, og fra 1923 av spilte
anarkosyndikalismen en ubetydlig rolle innen fransk
arbeiderklasseaktivitet.

Nedgangen innen sjølve den anarkistiske bevegelsen

gjaldt dens grad av militant karakter snarere enn dens
antall. Anarkistiske tidsskrifter og grupper blomstra opp
igjen etter 1918, men den revolusjonære glamouren som
anarkismen i dens ulike former nesten hadde monoplisert
i åra fra 1880 til 1910 svant hen i lys av Den russiske
revolusjon, og mange av de yngre aktivistene deserterte
til Kommunistpartiet, samtidig som ingen nye staute
ledere dukka opp, og mange av de overlevende som
tilhørte eliten fra tida før krigen, blei brakt i vanry som
følge av sin støtte til krigen. Fransk anarkisme tok ingen
nye retninger. Den fulgte bare med minska vigør de
veiene som hadde blitt fastlagt i de fruktbare åra etter
1894. Med nedgangen hva betydning angår for den
håndverksklassen som i så stor grad hadde bidratt til dens
rekker i fortida, syntes den ikke å finne gjenklang hos de
moderne franske arbeiderne, men allikevel blei den holdt
i live langt på vei gjennom den fascinasjonen som
logikken i ekstreme doktriner øver på visse typer
franskmenn fra alle klasser.

504
Det var allikevel slik at om den frihetlige bevegelsen blei
en slags levende fossil i løpet av åra mellom 1918 og
1939, forblei Paris og deler av det sørlige Frankrike
nevneverdige anarkistiske sentra på grunn av at
flesteparten av de franske regjeringene i løpet av 1920-
og 1930-åra var villige til å gi asyl til politiske
flyktninger. Bølge etter bølge stimla de utenlandske
anarkistene sammen i Frankrike etter hvert som det
totalitære marerittet ramma Europa. Først kom de fra
Russland, deretter fra Italia og Tyskland og til slutt fra
Spania, inntil der innen 1939 trolig var flere utenlandske
enn innfødte anarkister på fransk jord. Nestor Makhno og
Alexander Berkman døde der; Camillo Berneri, den siste
av de store italienske anarkistene, levde der inntil hans
pliktfølelse kalte ham til hans død i Spania. Men disse
var kun midlertidig tilstedeværende i Frankrike, som –
vanligvis forgjeves – venta på den dagen da skjebnen
ville kalle dem tilbake til striden i deres egne land. De
hadde svært liten innflytelse på den franske bevegelsen,
og deres nærvær bidro ikke til å stanse den nedgangen
som hadde kommet som følge av uttørkingen av dens
røtter i det folkelige liv.

I løpet av Den andre verdenskrig var der utvilsomt

individuelle anarkister som spilte en aktiv rolle innen
motstandsbevegelsen, men der var ingen organisert
tilstedeværelse i likhet med den til kommunistene, og det
var derfor slik at da krigen tok slutt, mislyktes den
gjenoppliva franske anarkistføderasjonen, med sin avis
505
oppkalt etter Faures Le Libertaire, i å tilby det slags bilde
av sosial regenerering som kommunistene tilegna seg
som et resultat av sine godt publiserte aktiviteter i
krigstid, gjennom hvilke de var i stand til å viske bort det
ubekvemme minnet om den såkalte rapprochement tidlig
i krigen mellom Stalin og Hitler. Således tenderte den
gjenoppliva anarkistbevegelsen til å få et arkaisk preg,
spesielt etter som den ikke lenger beholdt noen som helst
synlig innflytelse på fagforeningsbevegelsen, og dens
ideologiske tilstivnelse fikk sin parallell i en tendens i
retning av organisatorisk rigiditet som yngre anarkister
begynte å gjøre opprør mot, spesielt da en udifferensiert
utilpassethet spredde seg blant ungdommen i Frankrike
på en like brei måte som ellers i den vestlige verden, og
grupper av unge anarkister løsrevet fra hovedbevegelsen
begynte å dukke opp og publisere sine egne tidsskrifter,
slik som Noir et rouge.

Opp mot den organisatoriske dorskheten til den

”offisielle” franske anarkismen i etterkrigstida må man
sette begivenhetene i nesten-revolusjonen som blei
foranlediga av studentopprøret i mai, 1968 og som fikk
tilslutning fra yngre arbeidere, ikke bare i Paris, men
også i mye av landet for øvrig. Her, i ideene om spontan
oppstand og arbeiderkontroll som sirkulerte og blei gitt et
praktisk uttrykk på denne tida, kan man se den varige
innflytelsen til Proudhons lære slik den blei utvikla av
Lyon-mutualistene i 1840-åra og videreført til de

506
frihetlige innen internasjonalen og så til
anarkosyndikalistene.

I løpet av reisningen i 1968, som lederne for den franske

anarkistføderasjonen vedgikk at de ikke hadde noen som
helst innflytelse på som organisasjon og som de ikke
engang hadde forutsett, blomstra denne tradisjonen på
imponerende vis opp ut av fortida da arbeiderne ikke bare
gikk til streik, men okkuperte sine fabrikker, ja, i
Frankrike var det slik at til tross for en så langvarig og
kvelende kontroll over fagforeningene i regi av det
kommunistiske apparatet, ligger ikke minnene om fortida
da anarkistene leda dem i stridende syndikalistiske
organisasjoner dypt begravd, og den militante fra den
franske arbeiderklassen lar seg sannsynligvis fremdeles
inspirere – uansett hva slags partitilhørighet
vedkommende nå enn måtte ha – av en tro på arbeiderens
kompetanse til å kontrollere sine egne anliggender, på
arbeidsplassen som andre steder, som i langt mindre grad
er utleda fra noe som Marx noensinne skreiv enn fra
Proudhons De la capacité politique des classes ouvrières.

Begivenhetene i Frankrike i 1968 viser på

beundringsverdig vis den måten anarkistiske ideer og
anarkistisk taktikk kan dukke opp spontant på i en
situasjon der aktørene for det meste ikke betrakter seg
som anarkister og har liten kjennskap til anarkistisk
historie eller til de klassiske frihetlige skriftene. De
aldrende intellektuelle som offentlig representerte

507
anarkismen i Frankrike, spilte ingen som helst rolle i å
inspirere begivenheten og den tradisjonelle bevegelsen
spilte ingen reell rolle. Visse dissidentgrupper bestående
av anarkistiske studenter og andre fraksjonsmessige
frihetlige bevegelser var aktive, og der var anarkistiske
elementer blant situasjonistene (der den tradisjonelle
alliansen mellom anarkismen og surrealismen blei
videreført) og blant lederne for 22. mars-bevegelsen som
utvikla seg i Nanterre. Like fullt var det ikke alltid enkelt
å avgjøre i hvor stor grad deres ideer om arbeiderråd, for
eksempel, var utleda fra tyske venstrekommunistiske
teorier, som så visst influerte på situasjonistene, og i hvor
stor grad de var utleda fra overlevende
anarkosyndikalistiske tradisjoner.

Synet av anarkismens sorte flagg som vaia side om side

med sosialismens røde flagg over Sorbonne og børsen,
symboliserte virkelig den eklektiske holdningen overfor
revolusjonære doktriner som inspirerte flesteparten av
student- og arbeideropprørerne utafor de sekteriske
gruppene bestående av maoister og trotskister, som var
nesten fullstendig fremmede for bevegelsens ånd. Denne
følelsen av solidaritet mellom de ulike avskygningene av
den antiautoritære venstresiden blei uttrykt i en leder i
Noir et ruge noen få måneder etter reisningen (november,
1968), som bemerka at ”den virkelige splittelsen er ikke
mellom ’marxismen’ eller det som blir beskrevet som
sådan, og anarkismen, men snarere mellom den frihetlige
ånd og idé, og den leninistiske, bolsjevikiske,
508
byråkratiske forestillingen om organisering,” og fortsatte
slik: ”Vi er ikke redde for å si… at vi føler oss nærmere
’marxistene’ innen fortidas rådskommunistiske bevegelse
eller til… mange venner innen 22. mars-bevegelsen enn
vi føler overfor offisielle ’anarkister’ som har en semi-
leninistisk oppfatning av partiorganisering.”

Betydningen av det anarkistiske bidraget til

begivenhetene i mai, 1968 blei anerkjent av sosiologer
som seinere studerte begivenhetene. I Le Mouvement de
mai bemerka Alain Touraine at ”enheten mellom det røde
flagget og det sorte flagget var symbolet på mai-
bevegelsene,” og i Mai 1968: La Brêche sa Edgar Morin
at ”det var en tid prega av intellektuell
gjenoppblomstring for anarkismen, ispedd frihetlig
marxisme og situasjonisme.” Andre kommentatorer
bemerka hvor nært anarkistene stod i forhold til ånden i
det som skjedde, og Morin bemerka det åpne sinnet som
utmerka de unge anarkistene:

”De er ikke fanga av en dogmatisk skolastikk, slik som er tilfellet

med mange militante tilhørende de offisielle marxistiske,
trotskistiske eller maoistiske partiene. De er i mindre grad gjenstand
for begrensningene ved rigid tenkning.”

Det var da også så visst blant de menige deltakerne i

bevegelsen av mai, 1968, snarere enn blant demagogiske

509
romantikere som Daniel Cohn-Bendit, at den anarkistiske
ånden dukka opp i sine reineste former. Man husker den
lakoniske plakaten til Jeunesse Anarchiste Communiste
der det stod skrevet et eneste ord, ”Skap!” Og den andre
anonyme plakaten som syntes å gi uttrykk for alt som var
godt og idealistisk i 1960-åras ungdomsbevegelser.
”Fremmedgjøringens samfunn må forsvinne fra historia.
Vi finner opp en ny og original verden. Imaginasjonen
griper makta!” Merk deg ordleggingen. Det er ikke
mennesker som griper makta, eller partier som griper
makta, eller endog studenter som griper makta, men
imaginasjonen! Dette er så visst den eneste
maktovertakelsen som kunne finne sted uten
korrumpering!

Bevegelsen i mai, 1968 var et imponerende eksperiment

innen fri organisering, og kanskje det nærmeste verden
noensinne har vært en ekte anarkistisk revolusjon. Men
som en revolusjon slo den til sjuende og sist feil, langt på
vei på grunn av at den blei forrådd av kommunistene som
entra bevegelsen på et seint stadium for å berge sin
innflytelse over arbeiderklassen. I åra som fulgte tenderte
opprørstrangen som den hadde uttrykt, til å dø hen eller
til å bli avleda inni de politiske kanalene som til sjuende
og sist førte til valget av Mitterand og et sosialistisk
regime som stod fjernt fra opprørernes ånd i 1968.

Det var imidlertid slik at da opphisselsen var over,

beholdt anarkismen mye av den anseelsen blant de unge

510
som dens aktivister hadde oppnådd i løpet av mai-
dagene. Ved i en viss forstand å bli gjenoppliva av
begivenhetene fortsatte den franske anarkistføderasjonen,
ved å absorbere Alliance Syndicaliste og publisere Le
Monde libertaire som en etterfølger til den nå nedlagte
Le Libertaire. Men andre frihetlige grupper har blomstra,
ved av og til å komme sammen i allianser vedrørende
spesifikke stridsspørsmål, men for øvrig ved å følge sin
respektive autonome kurs. Enkelte er propagandagrupper,
mens andre er via til spesifikke områder av interesse for
arbeidere eller studenter. De har inkludert Union des
Travailleurs Communistes Libertaires, koordineringen
Libertaire Étudiante, organisasjonen Communiste
Libertaire og Contre-Pouvoir, tidligere Tribune
Anarchiste Communiste. Slike grupper utgir et mangfold
av tidsskrifter som uttrykker ulike anarkistiske ståsteder,
inkludert L’Entraide, Courant Alternatif, Lutter og
Agora. I de seinere åra har de ulike anarkistiske
formasjonene vært spesielt disponert for å forene seg der
hvor det dreier seg om overlevende fransk imperialisme,
og i 1985 etablerte de i Paris det koordinerende Libertaire
contre les Impérialisms, med dens spesifikke hensikt å
samle støtte i Frankrike til Kanak-folkenes sak i New
Caldonia som søker frigjøring fra det som er et av de
siste overlevende koloniale regimene. Dette er en sak
som har sine røtter tilbake til den franske anarkismens
store militante dager, for i 1878 støtta Louse Michel, en
eksil i New Caledonia, kanakkene som reiste seg i opprør

511
det året, og seinere organiserte hun en kampanje for lese-
og skrivedyktighet blant dem og blei så akseptert som
deres forkjemper at tjue tusen stammemedlemmer samla
seg på kaia i Noumea for å ta farvel da hun dro hjem fra
eksil.

Som en kritisk bevegelse, en venstrefløybasert

samvittighet som rører ved nerven i den venstresiden som
er innsatt i Élysée Palace, opprettholder anarkistene sin
spesielle rolle innen det franske politiske spektrumet.

Fotnoter:
1
Sébastien Faure, som grunnla Le Libertaire i 1895, blir ofte
vedkjent æra for å ha funnet opp ordet libertær som et bekvemt
synonym for anarkist. Det er imidlertid slik at Déjacques anvendelse
av ordet så tidlig som i 1858 antyder at det vil ha kunnet vært i bruk
lenge før Faure tok det i bruk.
2
Histoire du mouvement anarchiste en France (1880-1914), Paris,
1955.
3
En gang brøt Jacob seg inn i et hus da han innså at det tilhørte
forfatteren Pierre Loti, og han dro fra åstedet uten å ta noe som helst.

512
 Kapittel XI

Anarkismen i Italia
TENDENSEN blant anarkistiske bevegelser til å anta
lokale karakteristikker har vært spesielt åpenbar i Italia,
der den revolusjonære holdningen som blei utvikla i løpet

513
av Risorgimento var en av de formende
innflytelseskildene på den friheltlige bevegelen. De første
anarkistiske militante i landet var forhenværende
mazziniere eller garibaldister, ja, under Savoia-monarkiet
fortsatte anarkismen i lange perioder det samme slags
hemmelige liv som de republikanske bevegelsene
tidligere i det nittende århundre, og tradisjonene med
konspirasjon, oppstander og dramatiske dåder som blei
utvikla av Carbonari-bevegelsen bidro til å bestemme
anarkistiske måter å agere på. Til og med bevegelsens
løselige organisering minna om den som Carbonari-
bevegelsen hadde mens den blei forfulgt, og de typiske
frihetlige heltene, slik som Errico Malatesta og Carlo
Cafiero, levde på den samme prangende måten som
Garibaldi og Pisacane.

Det var imidlertid slik at om bevegelsen for nasjonal

frigjøring influerte på italiensk anarkisme – og, som vi
skal se, gjennom den på anarkistiske metoder i andre land
– influerte ideene til utenlandske anarkister i sin tur på
den generelle utviklingen av revolusjonære bevegelser i
Italia. Til og med før Bakunins ankomst i 1864 hadde
Proudhons ideer allerede sin innvirkning på italiensk
republikansk tenkning, spesielt gjennom skriftene og
talene til Risorgimento-bevegelsens Don Quijote, Carlo
Pisacane, hertugen av San Giovanni.

Pisacane hadde spilt en distingvert rolle som ung mann i

revolusjonen i 1848, da han var stabssjef i Mazzinis

514
romerske republikanske hær. I 1857 kom han Garibaldis
sicilianske eventyr i forkjøpet, men med mer tragiske
resultater, ved å seile fra Genova med en liten hær
bestående av republikanere i dampskipet Cagliari og gå i
land langs Calabria-kysten. De lokale opprørerne som
han hadde forventa, slutta ikke opp om ham, og han blei
beseira av Bourbon-kreftene, mens han sjøl døde på
slagmarka.

Pisacane blei en av heltemartyrene til Risorgimento-

bevegelsen, men det var først etter hans død, med
publiseringen av hans samla essayer i Paris (under
tittelen Saggi), at hans frihetlige ideer blei viden kjent. I
løpet av eksilåra mellom 1848 og det fatale calabriske
eventyret hadde han lest Proudhon og Fourier grundig, og
hadde tatt del i polemiske diskusjoner med Mazzini
vedrørende den kommende italienske revolusjonens
karakter. Pisacanes holdning var ikke ulik den til
Bakunin i løpet av hans panslaviske fase, ja, han skua
etter en nasjonal revolusjon ved hjelp av en sosial
revolusjon. Bøndene måtte vekkes før nasjonen kunne bli
fri, og dette kunne bare gjøres ved å tilby dem økonomisk
frigjøring, frigjøring fra deres umiddelbare tyranners,
godseiernes, åk. Av denne grunn blei Pisacane en
proudhoniansk sosialist. I likhet med Proudhon krevde
han at ethvert menenske har fruktene av sitt eget arbeid
garantert” og at ”all annen eiendom ikke bare avskaffes,
men fordømmes som tjuveri.” Pisacane gikk faktisk
lenger enn Proudhon i retning av kollektivisme, siden han
515
ønska at industrianlegg skulle bli kollektiv eiendom og at
jorda skulle dyrkes av kommunene på en slik måte at
folket skulle ha en like stor andel i jordbruksproduktene.

Ikke bare aksepterte Pisacane Proudhons grunnleggende

økonomiske teori. Han adopterte også hans ideer om
regjeringsmakt, og så ikke revolusjonens ultimative mål
som jakobinernes og blanquistenes sentraliserte stat, men
kun som ”den eneste rettferdige og sanne formen for
regjeringsmakt; anarkiet til Proudhon.” Han krevde
forenklingen av sosiale institusjoner, og erklærte videre
at ”samfunnet, konstituert i sine reelle og nødvendige
relasjoner, utelukker enhver idé om regjeringsmakt.”
Men det kanskje mest slående bindeleddet mellom
italiensk anarkisme og Rigorimento-bevegelsens tidligere
tradisjoner er å finne i de orda som Pisacane ytrer i favør
av det som seinere blei kjent som dådens propaganda.

”Ideens propaganda er et narrespill [skreiv han]. Ideer er et resultat

av dåder, snarere enn omvendt, og folket vil ikke være fritt når det er
utdanna, men vil bli utdanna når det er fritt. Det eneste arbeidet en
borger kan yte til fellesskapets beste, er det som går ut på å
samarbeide med den materielle revolusjonen; derfor er
konspirasjoner, plott, attentatforsøk, etc. den serien av dåder
gjennom hvilken Italia skrider fram mot sitt mål.”

Det ville være enkelt å skrive anarkismens historie i Italia

som en nedtegnelse over anstrengelsen for å følge disse
oppfordringene i praksis.

516
Pisacane etterlot seg ingen bevegelse. Like fullt hadde
han en stor innflytelse på de yngre republikanerne, både
gjennom sine personlige forbundsfeller og posthumt
gjennom sine skrifter, og den innflytelsen bidro til å
forberede den vennlige mottakelsen som Bakunin fikk da
han nådde Firenze i 1864. Det er av betydning at blant
både Den firenziske brorskapen og Den internasjonale
brorskapen som seinere blei grunnlagt i Napoli, var der
flere gamle kamerater av Pisacane.

Proudhons innflytelse gjennomsyra også Italia i den mer

direkte formen bestående av mutualisme, og det første
sosialistiske tidsskriftet som blei grunnlagt i Italia, Il
Proletario, redigert av firenzeren Nicolo lo Savio, var
inspirert av Proudhon. Det var imidlertid slik at slik som i
Frankrike tenderte mutualistene i Italia i retning av
moderasjon og konservatisme, og deres rolle i
utviklingen av anarkismen der var forsvinnende liten.
Den italienske anarkistbevegelsen starter praktisk talt
med Bakunins ankomst.

Jeg har allerede vist hvordan Bakunin i Firenze til slutt

ga opp sin tidlige panslavisme og adopterte anarkismen
som sin revolusjonære doktrine, og som en konsekvens
av dette sammenfalt anarkismens fødsel i Italia med den
internasjonale anarkistbevegelsens fødsel i dens
rudimentære prototype, Den firenziske brorskapen. Jeg
har også fortalt det lille som er kjent om den kortlivede
organisasjonen, som en begivenhet i Bakunins liv og

517
innen anarkismens internasjonale utvikling. Her skal jeg
drøfte Den internasjonale brorskapen i den grad den kan
betraktes som en italiensk bevegelse.

I de konstitusjonelle dokumentene som blei trukket opp

av Bakunin og hans umiddelbare forbundsfeller, blei den
italienske seksjonen av brorskapen vekselvis kalt La
Società per la Rivoluzione Democratica Sociale og La
Società dei Legionari della Rivoluzione Sociale Italiana.
Der er ingen grunn til å formode at disse var separate
organisasjoner; Bakunins lidenskap for høytravende titler
er tilstrekkelig til å forklare dupliseringen. Selskapets
overkommando synes å ha sammenfalt grovt sett med
Bakunins sentralkomité for Den internasjonale
brorskapen i Napoli. Flere medlemmer av denne bolken
bestående av initierte militante skulle seinere komme til å
spille betydelige roller innen anarkistisk historie.
Giuseppe Fanelli, en veteran fra 1848, var faktisk en
utsending til det italienske parlamentet, men han kom i så
stor grad under Bakunins innflytelse at han la i vei på et
underlig, men vellykka oppdrag for å omvende de
spanske massene til anarkismen. Saverio Friscia, en
siciliansk homeopatlege, var også medlem av
nasjonalforsamlingen, men viktigere for Den
internasjonale brorskapen som en trettitredje grads
frimurer med stor innflytelse innen losjene i Sør-Italia. 1
Carlo Gambuzzi, en napolitansk advokat, skulle komme
til å bli en nær personlig venn av Bakunin og elskeren til
hans kone Antonia, så vel som han i mange år forblei en
518
aktiv leder for den italienske anarkistbevegelsen. Det
siste viktige medlemmet av denne tidlige eliten var
Alberto Tucci, nok en ung napolitansk advokat.

Størrelsen på den bevegelsen som disse mennene leda er

vanskelig å fastslå, langt på vei på grunn av den
pretensiøse karakteren til dens avisorganisasjon. En
italiensk sentralkomité blei danna, og hele landet blei på
optimistisk vis inndelt i regioner, og i hver enkelt av
disse ville medlemmene bli kontrollert av en generalstab
utnevnt av sentralkomiteen, for på dette stadiet hadde
ikke bakuninistene, samtidig som de aksepterte generelt
sett anarkistiske organisasjonsideer, ennå ikke rista seg
løs fra de autoritære formene for den konspiratoriske
tradisjonen innen sin egen organisasjon. Det synes
imidlertid klart at de eneste delene av Italia der
forgreininger av brorskapen blei aktiv, var i byene
Napoli, Palermo og Sciacca på Sicilia; ingen pålitelige
tall for medlemsmassen til noen av disse gruppene
eksisterer, men de var trolig små. I tillegg vil noen få av
Bakunins gamle forbundsfeller i Firenze kanskje ha
kunnet slutta seg til som individuelle medlemmer av
brorskapen, men der finnes intet spor etter en firenzisk
forgreining. Til og med seksjonene som eksisterte synes å
ha vansmektes så snart Bakunin forlot Napoli i favør av
Genève i august, 1867, og man kan trygt anta at Den
internasjonale brorskapen, som ikke blei formelt oppløst
før i 1869, i Italia som andre steder blei en

519
skjelettorganisasjon bestående av Bakunins umiddelbare
forbundsfeller.

I disse tidlige åra var sammenslutningen mellom Bakunin

og hans italienske tilhengere tett. Fanelli, Friscia og
Tucci ledsaga ham alle sammen inn i Forbundet for fred
og frihet og trakk seg seinere ut sammen med ham for så
å bli stiftende medlemmer av Den internasjonale
alliansen for sosialdemokrati. Fanelli, Gambuzzi, Tucci
og Friscia, sammen med Raffaele Mileti fra Calabria og
Giuseppe Manzoni fra Firenze, utgjorde kjerna i
alliansens nasjonale komité. Det er igjen vanskelig å si
hvilken styrke alliansen oppnådde i Italia, siden
organisasjonen blei oppløst tidlig i 1869, og dens
forgreininger blei automatisk seksjoner av The
International Workingman’s Association. De italienske
militante hadde opponert mot dette steget, men det var
fra dennen tida av – de tidlige månedene av 1869 – at en
innflytelsesrik anarkistisk bevegelse begynte å vokse
fram i Italia.

Til å begynne med var den innskrenka til Mezzogiorno-

regionen, og dens mest aktive forgreining var i Napoli,
under lederskapet til Gambuzzi og skredderen Stefano
Caporosso. Mange lokale håndverkere slutta seg til den,
og på internasjonalens Basel-kongress i september, 1869
rapporterte Caporosso en medlemsmasse på 600. To
måneder seinere grunnla Napoli-seksjonen det første
italienske tidsskriftet, L’Eguaglianza, redigert av den

520
forhenværende presten Michelangelo Statuti, hvis ideer
synes å ha kommet de som seinere blei utvikla av
Georges Sorel i forkjøpet, siden han framholdt at streiker
var nyttige kun fordi de utvikla solidaritetsånden blant
arbeiderne.

Etter tre måneder blei L’Eguaglanzia knebla av politiet,

men den napolitanske seksjonen begynte å blomstre. Ja,
etter å ha intervenert i en lærarbeiderstreik ekspanderte
det så raskt at tidlig i 1870 rapporterte det lokale politiet
en medlemsmasse på 4000. Andre forgreininger dukka
opp i Campania og på Sicilia, men det tok like fullt en
viss tid før bevegelsen spredde seg til resten av Italia.
Faktum er at politiforfølgelse, fengslingen av Gambuzzi
og Caporosso, og oppdagelsen av agents provocateurs
blant medlemmene av Napoli-seksjonen resulterte i en
nedgang endog i sør.

Midt i 1871 dukka imidlertid ei ny gruppe militante opp

som var annerledes i sin karakter enn de veteranene fra
tidligere strider som først hadde samla seg rundt
Bakunin. Lederne blant dem, Carlo Cafiero, Errico
Malatesta og Carmelo Palladino, var alle sammen unge
menn tidlig i tjueåra, de utdanna sønnene av søritalienske
jordeiere, ja, de kom alle sammen fra regioner der
bondefattigdommen var endemisk (Cafiero og Palladino
fra Apulia og Malatesta fra Capua i Campania); de var
faktisk de italienske sidestykkene til de samvittghetsfulle
russiske adelsmennene som i det samme tiåret følte det

521
brennende ønsket om å ”oppsøke folket.” Deres anelse
om urettferdighet som blei øvd overfor de fattige og
forsvarsløse gjorde dem intolerante overfor Mazzinis
pietistiske liberalisme, og – med Garibaldi aldrende og
motvillig mot på ny å bli involvert i striden – Bakunin
var lederen som de henvendte seg til, sjøl om Cafiero en
kort stund flørta med Engels og Marx. Triumviratet
Cafiero, Malatesta og Palladino rekonstruerte seksjonen
av internasjonalen i Mezzogiorno-regionen, men deres
arbeid skred langsomt fram, hemma av ytterligere
politiforfølgelse, og det ville ha kommet lite ut av det
dersom den ikke hadde bestemt seg for en handlingskurs
som dreiv den over i Bakunins hender og ga ham
muligheten til å intervenere massivt i italiensk
venstrefløypolitikk.

På sine eldre dager hadde Mazzini blitt stadig mer

konservativ og mer mistroisk overfor de aktivistiske
elementene innen den italienske republikanske
bevegelsen. Han var uroa over sosialismens økende
innflytelse i Europa, og han hadde allerede fordømt
Pariserkommunen for dens gudløshet og dens benektelse
av sann nasjonalisme. Nå vendte han blikket på ny mot
internasjonalen, og angrep den på liknende vis i La Roma
del popolo. Mange av hans egne tilhengere, som hadde
beundra kommunardenes heroisme og visste at enkelte av
de beste av dem var internasjonalister, blei frastøtt av
hans holdning, og et av de republikanske
venstrefløytidsskriftene, Il Gazzetino Rosso i Milano,
522
publiserte den 24. juli, 1871 et skarpt svar fra Bakunin,
under tittelen Svaret fra en internasjonalist til Giuseppe
Mazzini; Bakunin anklaga veteranlederen for å ”snu
ryggen til proletariatets sak” på en tid da den hadde lidd
under gruen i løpet av Kommunens siste dager.
Umiddelbart etter å ha fullendt denne artikkelen satte
Bakunin, som innså at på dette tidspunktet stod
anarkismens innflytelse i Italia på spill, i gang med å
arbeide på et mye lengre essay med tittelen Mazzinis
politiske teologi og internasjonalen, som utkom høsten
1871.

Den umiddelbare virkningen av disse polemikkene var en

spredning av internasjonalistisk organisering, som nå
begynte å trenge ut av Mezzogiorno-regionen og inn i
dens seinere bastioner i Toscana, Romagna og
lavlandsområdene. Den 18. oktober ga Cafiero Engels en
liste over byer der internasjonalistisk aktivitet hadde
begynt, og de inkluderte, ved siden av de gamle sørlige
sentraene, Firenze, Parma, Ravenna, Pisa, Torino,
Milano, Roma og Bologna. Hvor mange av disse byene
som hadde aktive seksjoner på denne tida, er vanskelig å
si, men da Jura-føderasjonen utstedte sitt Sonvillier-
rundskriv mot generalrådet i november, 1871, støtta
forgreininger i Bologna, Milano og Torino den sammen
med de i Sør-Italia.

Omtrent på denne tida begynte imidlertid en hurtig

endring. Bakunin hadde på en mazzinisk

523
arbeiderkongress i november, 1871 distribuert en fersk
pamflett med tittelen Rundskriv til mine italienske
venner, som fikk enkelte av delegatene til å trekke seg fra
kongressen snarere enn å tolerere Mazzinis holdning. I
den påfølgende måneden dukka en bevegelse ved navn
Fascio Operaio (Arbeiderforbund) opp i det sentrale
Italia; denne bevegelsen var fra begynnelsen av
sosialistisk innstilt, og i februar, 1872 allierte en samling
for dens medlemmer fra Ravenna, Lugo og Forli seg med
internasjonalen og adopterte det anarkistiske kravet om
autonome kommuner. Måneden etter innkalte de fjorten
Romagna-seksjonene av Fascio-bevegelsen til den første
anarkistiske samlingen i Bologna som virkelig var av et
nasjonalt omfang, siden der også var delegater fra
Napoli, Torino, Genova, Mantua og Mirandola.
Kongressen blei dominert av ei gruppe unge
Romagnol’er, anført av Andrea Costa, en filologistudent
som hadde blitt leda inn i internasjonalen gjennom sin
entusiasme for Pariserkommunen, og som skulle komme
til å slutte seg til Malatesta og Cafiero som den italienske
anarkismens ledende ånder i løpet av størstedelen av
1870-åra.

Bologna-kongressen tilintetgjorde ethvert håp som

marxistene vil ha kunnet hatt i forhold til å etablere sin
innflytelse, i det minste inntil videre, innen den gryende
italienske sosialistbevegelsen. Vedrørende spørsmålet om
politisk agering som splitta Marx og Bakunin, stemte
dens delegater mot deltakelse i valg og uttrykte i klare
524
ordelag at ”enhver autoritær regjeringsmakt er de
privilegertes verk, til skade for de arveløse klassene.” De
erklærte seg også i favør av en generell oppstand som
skulle ta sikte på løsningen av det sosiale problemet.
Organisatorisk sett resulterte kongressen i grunnleggelsen
av Bologna-regionens føderasjon, som la enhver
beslutning vedrørende Marx-Bakunin-striden på hylla
ved å bestemme seg for å forbli autonom og å behandle
generalrådet og Jura-føderasjonen på like fot som
korrespondansebyråer. Marx og Engels, som trodde at
den som ikke var med dem, var mot dem, slo fast at
italienerne hadde ”avslørt seg som reine bakuninister,”
og som tidas gang raskt viste, tok de ikke feil.

Romagna blei nå sentrumet for militant anarkistisk

aktivitet, langt på vei på grunn av Costas energiske
organisatoriske arbeid. I Italia for øvrig blei det danna
mange seksjoner av internasjonalen, men der var liten
regional koordinering, bortsett fra i Umbria, og det var
bare initiativet til romagnol’ene og Fanelli i Napoli,
iherdig bakka opp av Bakunin – som ønska å konsolidere
sine krefter for striden innen internasjonalen – som
brakte landets anarkister sammen på en nasjonal
kongress. Denne kongressen, som trådte sammen i
Rimini den 4. august, 1872, var av historisk betydning,
siden den ikke bare etablerte sosialismens antiautoritære
tendens i nesten et tiår, men også indirekte avgjorde
internasjonalens skjebne i sin helhet.

525
Tjueen seksjoner var representert, og deres fordeling
viste de geografiske endringene som var i ferd med å
finne sted innen anarkistisk innflytelse. Den en gang
dominante Mezzogiorno-regionen sendte delegater for
kun to seksjoner; i denne regionen bestående av fattige
bønder hadde anarkismen vært ute av stand til å gjøre
noen som helst framskritt utafor de større byene. Bortsett
fra én romersk seksjon kom resten av delegatene fra de
nordlige og sentrale provinsene – Romagna, Toscana,
Umbria og Emilia. Milano, hvis delegat Vincenzo Pezza
fremdeles var sjuk som følge av nylig fengsling, sendte
en beskjed som var forfatta i glødende anti-marxistiske
ordelag. Begge generasjonene av militante var
representert blant delegatene – Fanelli og Friscia fra den
gamle republikanske venstresiden, og og Costa, Cafiero
og Malatesta fra den yngre generasjonen.

Kongressen etablerte den italienske føderasjonen av

internasjonalen som et enkelt nettverk bestående av
autonome seksjoner, hvis eneste felles organer ville være
et korrespondanse- og et statistisk byrå. De sedvanlige
anarkistiske resolusjonene mot politisk agering blei
vedtatt enstemmig, og deretter, på sin tredje dag, bevega
kongressen seg videre til spørsmålet om dens relasjoner
til generalrådet og dens holdning til Haag-kongressen.
Bakunin og hans tilhengere innen den spanske
føderasjonen og Jura-føderasjonen hadde tatt til orde for
at Italia skulle sende så mange delegater som mulig til
Haag, men anført av de innbitte talene til Cafiero og
526
Costa utstedte italienerne en drastisk omfattende
resolusjon der de avbrøt ”all solidaritet med generalrådet
i London,” nekta å anerkjenne Haag-kongressen, og
oppfordra alle internasjonalister som delte deres
opposisjon mot autoritære metoder til å sende
representanter til en separat anti-autoritær kongress i
Neuchâtel. Således var den italienske føderasjonen, som
var den siste til å bli stifta i den gamle internasjonalens
liv, den første til å innlede det bruddet som alle anarkister
visste i sine hjerter at var uunngåelig.

Italienerne holdt fast ved sin resolusjon om ikke å støtte

Haag-kongressen. Carlo Cafieri dro dit, men kun som
observatør; da han reiste tilbake gjennom Sveits, traff han
fire andre delegater fra Italia og tok del i kongressen i
Saint-Imier som bekrefta bruddet med de marxistiske
seksjonene av internasjonalen.

Den militante karakteren som blei framvist av de

italienske anarkistene på Rimini-kongressen, avtok ikke i
løpet av de påfølgende månedene. Ikke bare kutta de sine
forbindelser til marxistene; de nekta også enhver allianse
med venstrefløyrepublikanerne, og dreide dag for dag
nærmere en konsekvent bakuninistisk holdning. Dette
innebar ikke ganske enkelt en insistering på frihetlige
former for sosial og økonomisk organisering; det betydde
også beslutningen om at, som et undergrunnstidsskrift
erklærte,” i dag er propaganda ikke lenger tilstrekkelig;
nå må vi organisere oss for striden.” Det var helt klart

527
den opprørske striden man mente. Etter hvert som dens
holdning blei mer ekstrem, vokste den anarkistiske
bevegelsen i Italia seg også sterkere, og da den andre
nasjonale kongressen fant sted i Bologna i mars, 1873,
representerte dens femtitre delegater 150 seksjoner, sju
ganger så mange som hadde vært representert sju
måneder tidligere på den første kongressen.

Denne hurtige veksten for føderasjonen blei påpekt med

uro av den italienske regjeringa, ja, innenriksministeren
sendte instruksjoner til de provinsielle autoritetene om å
tilintetgjøre internasjonalen i deres regioner. Politiet raida
Bologna-kongressen og arresterte Cafiero, Costa og
Malatesta, men de gjenværende delegatene endra ganske
enkelt møtestedet og førte videre sine diskusjoner, med
velegna trossende resolusjoner som angrep den
forfølgelsen som de hadde vært gjenstand for. Bortsett fra
bekreftelsen av generelle prinsipper var den viktigste
resolusjonen som blei vedtatt av1873-kongressen, en som
tok til orde for propagandaarbeid blant bøndene, i håp om
å dra nytte av det store reservoaret bestående av ”fjorten
millioner bønder i Lombardia og de sørlige provinsene
som vansmektes som følge av feber og sult og som higer
etter frigjøringsøyeblikket.” Forsøket på å oppfylle disse
forhåpningene og anspore bøndene til agering skulle
komme til å øve en stor innflytelse på framtidig
anarkistisk aktivitet.

528
I det nittende århundres Italia var der intet vanærende
eller endog fryktinngytende ved politiforfølgelse.
Lidelsene til heltene fra Risorgimento-bevegelsen hadde
gjort den nesten til en ære, og regjeringas anstrengelser
for å fjerne internasjonalen brakte ganske enkelt nye
rekrutter til dens seksjoner, slik at innen de tidlige
månedene av 1874, som skulle komme til å bli et av den
italienske anarkismens dramatiske år, kom politiet og
anarkistene – ved å legge fram separate anslag – grovt
sett til den samme konklusjonen: At internasjonalens
medlemsmasse hadde økt til mer enn 30 000. Det var
dessuten slik at langt på vei som følge av Costas
aktiviteter, en mann som var i konstant kontakt med
Bakunin, blei denne lille hæren av anarkister til slutt
forent gjennom et organisatorisk nettverk som opererte
gjennom ti regionale føderasjoner, som strakte seg inn i
hvert eneste distrikt av Italia og endog ut på Sardinia.

Det var på denne tida at de italienske anarkistene

bestemte seg for å dreie sitt aktivitetssentrum fra
kongresshallene til den revolusjonære stridens åpne felt.
Det var ikke før i 1876 at Cafiero og Malatesta faktisk
framstod som talsmenn for dådens propaganda, ved å
bringe den som et nytt budskap til resten av den
internasjonale anarkistiske bevegelsen. I det året erklærte
Malatesta i Jura-føderasjonens bulleteng at: ”Den
italienske føderasjonen tror at den opprørske dåden, som
er forutbestemt til å bekrefte sosialistiske prinsipper
gjennom handlinger, er det mest effektive
529
propagandamiddelet.” Ved å bli plukka opp av
teoretikere i Frankrike og Spania dominerte dette
italienske synspunktet europeiske anarkistiske aktiviteter
i løpet av 1880-åra. Men som en sak vedrørende praktisk
taktikk dukka det opp ut i fra omstendighetene innen den
italienske bevegelsen så tidlig som i 1873.

Anarkistene hadde nå oppnådd en betydelig folkelig

støtte, men – når man husker på italienske revolusjonære
tradisjoner – innså de at de bare kunne opprettholde sin
posisjon dersom de på dramatisk vis målte seg mot
garibaldiernes og mazzininistenes bedrifter. ”Voldelig
agering,” sa Andrea Costa når han erindra disse dagene,
”blei ansett… som en nødvendighet… for å løfte fram
problemet, for å vise det nye idealet framfor de gamle
sådanne.” Vinteren 1873-74 var prega av bekymring og
uroligheter, og dens streiker og sultdemonstrasjoner ga
anarkistene en mulighet til å demonstrere sin direkte
aksjonisme i en liten skala. Men dette var ikke nok; et
omhyggelig planlagt handlingsprogram trengtes, og for
dette formålet gjenoppliva føderasjonens ledere Bakunins
gamle idé om en hemmelig indre organisasjon som skulle
initiere opprørsk agering. Mot slutten av 1873 etablerte
de følgelig, som ei skyggegruppe innen internasjonalen,
en italiensk komité for den sosiale revolusjonen, som
agerte helt og holdent gjennom hemmelige midler. Dens
formål var å framprovosere en serie godt planlagte
reisninger i omhyggelig utvalgte deler av Italia, som man
håpa ville kunne sette i gang, gjennom en kjedereaksjon,
530
en hel serie regionale oppstander der internasjonalens
seksjoner ville veilede massereisninger i retning av en
generell sosial revolusjon.

Komiteen for den sosiale revolusjonen planla en

omfattende agering for sommeren 1874. Natta til den 8.
august ville anarkistene i Romagna ta kontroll over
Bologna, og nyheten om deres suksess ville være signalet
for reisninger i Roma, Firenze, Palermo og Leghorn, og
også i de landlige distriktene i Apulia og på Sicilia, og
etter dette håpa man at reisningen ville spre seg over hele
Italia og den ”sosiale likvideringen” ville bli fullendt. Det
var et fryktinngytende prosjekt, men internasjonalistenes
opptreden var på langt nær på høyde med deres
intensjoner. Gjennom informanter fikk politiet en rimelig
god kjennskap til deres planer, og dagen før den store
reisningen arresterte de Andrea Costa, oppstandens
nøkkelorganisator. Konspirasjonen hadde blitt kvalt i
fødselen: Den hadde ikke blitt tilintetgjort, og om
morgenen den 7. august dukka der opp en proklamasjon
fra komiteen for den sosiale revolusjonen i større og
mindre byer over hele Italia, som oppfordra arbeiderne
”til å kjempe til siste slutt for avskaffelsen av ethvert
privilegium og den fullstendige frigjøringen av
menneskeheten.”

Planene for Bologna-oppstanden var omfattende. Tusen

bolognesere ville samle seg på to steder utafor byen, der
de ville få tilslutning fra 3000 opprørere fra andre byer i

531
Romagna. Den forente styrken ville marsjere i to
kolonner inn i byen, der Bakunin venta på å slutte seg til
dem; én kolonne ville angripe arsenalet – to sersjanter
hadde allerede lova å åpne portene – og deretter
distribuere våpnene til de andre opprørerne, som i
mellomtida ville ha reist barrikader av materialer som
allerede hadde blitt samla inn på nøkkelpunkter.

De bolognesiske opprørerne samla seg i betydelige antall,

men av styrkene fra andre byer som hadde lova å samle
seg i Imola, ankom færre enn 200 av de forventa 3000.
Dise la i vei mot Bologna, men de blei stansa på veien av
carabinieri og tropper, og de som unnslapp arrestasjon
flykta opp i fjellene. Etter å ha venta forgjeves på den
støttende kolonnen begravde bologneserne sine våpen i
åkrene og løste seg opp. De prosjekterte reisningene i
andre italienske byer blei frustrert gjennom ageringen fra
det årvåkne politiet, og kun i Apulia heiste Malatesta på
virkelighetsfjernt vis revoltens banner endog når hans
forhåpninger helt klart var dømt til ikke å gå i
oppfyllelse. Der er en tørr humor i hans egen beskrivelse
av begivenheten som viser kvaliteten til denne mannen
som snart skulle komme til å bli lederen for italiensk
anarkisme og forbli så i et halvt århundre.

”Flere hundre forbundsfeller hadde lova å være ved Castel del

Monte. Jeg ankom der, men av alle de som hadde sverga å komme,
fant vi at vi kun talte seks mann. Det spiller ingen rolle, våpenkassa
blir åpna, og den er full av gamle munnladere; non fa niente, vi
bevæpner oss og erklærer krig mot den italienske hæren. Vi

532
utkjempa kampanjen i flere dager, ved å søke å involvere bøndene på
vår side, men uten å få noen som helst respons. Den andre dagen
hadde vi en strid mot åtte carabinieri, som fyrte løs mot oss og så for
seg at vi var svært tallrike. Tre dager seinere så vi at vi var omringa
av soldater, og der var kun én ting å gjøre. Vi begravde geværene og
bestemte oss for å løse oss opp. Jeg gjemte meg i ei høyvogn og
lyktes således i å komme meg ut av faresonen.”

Malatesta blei faktisk arrestert i Pesaro på sin vei

nordover i retning av Sveits, og slutta seg til de andre
anarkistlederne i fengsel. Det endelige resultatet av den
store planen for sosial likvidering var at internasjonalen i
Italia blei forkrøpla i mange måneder. Flesteparten av
dens aktive militante var bak lås og slå eller i eksil, dens
seksjoner blei oppløst, og dens presse blei knebla. På den
annen side vant opprørerne en god del folkelig sympati,
ikke fordi de var anarkister, men fordi de hadde trossa
regjeringa til Victor Emmanuel, og den konsekvente
frikjenningen i regi av respektable jurier av menn som
åpenbart var skyldige overfor loven, blei en kumulativ
folkelig gestus mot et regime som hadde gjorde lite for å
fjerne økononiske og sosiale onder. Innen juni, 1876
hadde alle opprørerne blitt funnet ”ikke skyldige” og satt
fri, ja, deres hovedlidelse hadde sin opprinnelse i lovens
forsinkelse, som holdt enkelte av dem i fengsel i nesten
to år uten rettssak.

Ved å fatte nytt mot gjennom propagandasuksessen i

forbindelse med rettssakene, med deres endeløse

533
revolusjonære taler – Andrea Costa aleine forblei stående
i vitneboksen i tre dager – og gjennom tilbakevendingen
av de mest militante til det offentlige liv, begynte
internasjonalen i 1876 å gjenoppbygge sin organisasjon.
Regionale føderasjoner blei rekonstruert og holdt
konferanser i Bologna, Firenze og i Jesi, uten å bli
antasta av politiet. Den anarkistiske pressa blei
gjenoppliva ved at Il Nouvo Risveglio og Il Martello
dukka opp i henholdsvis Leghorn og Fabriano. Til slutt
blei det kalt inn til en nasjonal kongress i Firenze. Denne
gang gikk politiet igjen til aksjon, i frykt for – eller i
pretendert frykt for – at kongressens virkelige mål ville
være å planlegge nok en serie reisninger. Andrea Costa
og andre delegater blei arrestert på togstasjonen i det de
ankom Firenze, samtidig som kongresshallen blei
okkupert av politiet. Men nesten femti delegater forblei
værende i frihet, og kongressen fant til slutt sted i en
skog ved foten av Apenninnene, i er regnvær som falt
hele dagen i gjennom.

Cafiero og Malatesta dominerte kongressen, og under

deres innflytelse adopterte delegatene et uforsonlig
opprørsk og anti-politisk program. Men i det minste
teoretisk sett viktigere var en resolusjon som viste at
italienerne bevega seg bort fra bakuninistisk
kollektivisme og i retning av anarko-kommunisme.

”Hver enkelt må gjøre for samfunnet alt det hans eller hennes evner
tillater vedkommende å gjøre, og han eller hun har rett til å kreve fra

534
samfunnet tilfredsstillelsen av alle sine behov, ut i fra hva
produksjonstilstanden og de sosiale kapasitetene gir rom for.”

Det var imidlertid slik at uansett hva deres tanker var om

slike økonomiske spørsmål, hjemsøkte drømmene om
den revolusjonære dåden som ville agere som steinen
som bar bud om et skred, fremdeles de anarkistiske
ledernes sinn. Til tross for at den apuliske reisningen
hadde mislyktes i 1874, forblei Cafiero og Malatesta
overbevist om at der var brennbart materiale i hjertene til
de sør-italienske bøndene, og sommeren 1877, etter
omfattende forberedelser, etablerte de sitt hovedkvarter i
fjellandsbyen San Lupo, i nærheten av Benevento i
Campania. De hadde rekruttert den russiske
revolusjonære Stepniak og også en fjellguide ved navn
Salvatore Farina, som til slutt viste seg å være en
politispion. Hans aktiviteter førte til at carabinieri ankom
før konspiratørenes planer hadde modna, og etter en frisk
skuddveksling der en av polititjenestemennene blei
dødelig såra, lasta tjueseks anarkister sitt utstyr på
muldyr og la i vei opp i Apenninnene. To dager seinere,
om morgenen den 8. august – det var en søndag – entra
den lille troppen landsbyen Letino mens de bar sine røde
og sorte flagg. I nærvær av de forsamla bøndene avsatte
Cafiero kong Victor Emmanuel, og hans kompanjonger
brant på høytidelig vis alle de lokale skattelistene.
Landsbyboerne applauderte den sistnevnte handlingen,

535
og Fader Fortini, presten i Letino, ønska anarkistene
velkommen som ”ekte apostler som hadde blitt sendt av
Herren for å predike den guddommelige loven.”
Militsens musketter blei utdelt, og Cafiero oppfordra
folket til å ta dem i bruk og sikre sin egen frihet. Deretter
satte den anarkistiske gjengen av sted, veileda av Fader
Fortini, i retning av den neste landsbyen Gallo, der Fader
Tamburini kom ut for å ønske dem velkommen, og gikk
fra hus til hus mens han ropte til folket, ”Frykt intet. De
er ærlige folk. Der har vært en endring i regjeringsmakta
og skattelistene har blitt brent.” I Gallo brant ikke
opprørerne bare skattelistene, men tilegna seg også
kontantene i skatteinnkreverens safe og knuste redskapet
som blei brukt til å fatstslå skatten på mel i den lokale
mølla. Alt dette fryda bøndene, ja, det var en god praktisk
agering som ville kunne spare dem for noen få lire i skatt
som følge av forvirringen som ville oppstå. Men verken
mennene i Letino eller mennene i Gallo var tilbøyelige til
å ty til våpnene for saken. De bemerka fornuftig nok at
mens de var takknemlige overfor opprørerne for hva de
hadde gjort, kunne ikke deres sokn forsvare seg mot hele
Italia. ”I morgen vil soldatene komme og alle og enhver
vil bli skutt.” Deres profetier var delvis korrekte. En og
en halv infanteribataljon, to kavaleriskvadroner og to
Bersaglieri-kompanier blei sendt ut mot den lille gjengen
av opprørere, som nok en gang tok seg opp i fjellene. De
blei dynka i regn, som så gikk over til snøbyger, og gikk
seg til sjuende og sist vill i tåka. Til slutt søkte de ly i en

536
bondes hus, og der blei de omringa og tatt til fange, for
utmatta til å yte noen som helst effektiv motstand. Deres
komiske lille forsøk var et varsel om skjebnen til
anarkistiske anstrengelser for å nå ut til den italienske
bondestanden, for til forskjell fra landarbeiderne i det
sørlige Spania var de i Sør-Italia uimottakelige for
frihetlige drømmer om tusenårsriket, og anarkismen i
Italia skulle for det meste komme til å forbli en bevegelse
med fotfeste i de mindre byene.

Benevento-reisningen satte i gang nok en syklus av

undertrykking fra regjeringas side – fengslinger, forbud
mot aviser og organisasjoner, etterfulgt av sedvanlige
frifinnelser av internasjonalistiske fanger i regi av juryer
som var fiendtlig innstilt til Savoia-monarkiet. Innen
utgangen av året var den legalt sett undertrykte
internasjonalen i ferd med å omorganisere seg, og i april,
1878 bestemte en hemmelig kongress i Pisa seg for en
”generell oppstand” i en nasjonal skala, ”uten å ta høyde
for ofrene, siden den dagen ikke er langt unna da det
bevæpna proletariatet vil avstedkomme nedgangen til det
som nå enn gjenstår av bourgeoisiet, tronen og alteret.”
En serie lokale kongresser godkjente på pliktskyldig vis
planen, men de mislykka forsøka i Bologna og Apulia
hadde undergravd entusiasmen hos endog de mest
militante opprørerne, og planene for en
landsomspennende revolusjon kom aldri lenger enn til
snakkestadiet.

537
I stedet, kanskje som et resultat av kollektiv frustrasjon,
starta en serie individuelle voldshandlinger. Den 17.
november, 1878, i det den nye kongen Umberto kjørte
gjennom Napolis gater, hoppa en kokk ved navn
Giovanni Passanante inn i vogna hans og forsøkte å dolke
ham med en kniv der det stod inngravert, ”Lenge leve
den internasjonale republikken.” Der var ingen
vitnesbyrd som knytta Passanante til noen som helst
anarkistisk gruppe, men den folkelige opinion så –
kanskje ikke uten grunn – en forbindelse mellom hans
handling og oppfordringene som nylig hadde stått på
trykk i de frihetlige avisene om å tilintetgjøre ”alle
konger, keisere, presidenter og prester innen alle
religioner,” som ”ekte fiender av folket.” Dagen
umiddelbart etter Passanantes forsøk blei ei bombe kasta
inn i en monarkistisk parade i Firenze og fire mennesker
blei drept; to dager seinere eksploderte ei bombe midt i
blant en folkemengde i Pisa, uten noe som helst fatalt
resultat. Der er store muligheter for at bomben i Firenze
vil ha kunnet blitt kasta av en agent provocateur, mens
det er sikkert at bomben i Pisa blei kasta av en anarkist.

Disse handlingene blei unnskyldningen for enda sterkere

forfølgelse av internasjonalen. Innen utgangen av 1878
var enhver framstående anarkistisk militant, enten
vedkommende var mistenkt for delaktighet i
terrorhandlinger eller ei, enten i fengsel eller i eksil, og
regjeringa forsøkte å overtale rettsforsamlingene til å
anse internasjonalen som en sammenslutning av
538
skadegjørere, noe som automatisk ville rettferdiggjøre at
dens medlemmer blei pågrepet. Dette forsøket mislyktes,
siden rettsforsamlingene innså at internasjonalen som
sådan ikke kunne holdes ansvarlig for handlinger til
individer som – i likhet med Passanante – ikke en gang
ville kunne tilhøre den, men resultatet av det
ubønnhørlige presset som politiet opprettholdt i løpet av
vinteren 1878 og 1879, var internasjonalens endelige
sammenbrudd som organisasjon.

Det at den mislyktes i å blomstre opp igjen, skyldtes

langt på vei det faktum at de dynamiske unge lederne
som hadde veileda bevegelsen gjennom åra mellom
1871og 1877, ikke lenger var aktive i Italia. Cafiero og
Malatesta var begge i eksil, der den førstnevnte presiderte
over den gruppa av landflyktige som samla seg i Lugano,
og sistnevnte trava gjennom Europa og Levanten på
søken etter revolusjonære eventyr. Enda alvorligere enn
deres fravær var Costas frafall. I 1877 dro Costa til Saint-
Imier-internasjonalens siste kongress i Verviers, og der
fulgte han, i kollaborasjon med Paul Brousse, ei
konsekevent ekstremistisk linje. En kort stund seinere, i
Paris, blei han arrestert og fengsla i to år for aktiviteter i
forbindelse med den anarkistiske bevegelsens
gjenoppblomstring der. I 1879, mens han fremdeles satt i
fengsel, kunngjorde han at han vinka farvel til
anarkismen, og skriv et brev, som den moderate
sosialisten Bignami publiserte i Il Plebe i Milano, der han
kunngjorde at han nå trodde på politisk agering. Sjøl om
539
det er umulig å spore den mentale utviklingen som leda
Costa til hans endrede ståsted, er det av betydning at han
allerede i 1877 hadde vendt seg så sterkt mot
opprørsånden at han forsøkte å overtale Cafiero og
Malatesta til å gi opp sine planer for Benevento-
reisningen. Costa skulle komme til å anvende sin store
veltalenhet og sin popularitet i Romagna i favør av den
parlamentariske sosialismens sak, og i 1882 blei han
valgt inn i nasjonalforsamlingen, for så i løpet av de
påfølgende åra å spille en ledende rolle i dannelsen av
Sosialistpartiet i Italia.

Alle Costas nære forbundsfeller blant den anarkistiske

eliten fordømte ham. Men minst én av dem, Cafiero,
fulgte ham til sjuende og sist inn blant de frafalne, for i
mars, 1882 utstedte han uventa en uttalelse i Milano der
han oppfordra italienske anarkister til å adoptere
sosialdemokrati, og en kort stund seinere støtta han
kandidaturene til parlamentariske sosialister. Hans
tidligere venner fant imidlertid en gunstig forklaring på
Cafieros frafall da han, om våren 1883, blei funnet
vandrende omkring naken i fjellene utafor Firenze; han
kom aldri til sans og samling igjen, og døde på et hjem
for sinnssjuke, hjemsøkt av tanken på at vinduene i hans
rom ville kunne gi ham mer enn hans berettiga andel av
sollys.

Costas frafall var resultatet av endrede personlige

overbevisninger, men det sammenfalt med en generell

540
dreining i retning av parlamentarisk sosialisme blant
Italias arbeidere, og fra 1878 av blei anarkistene en stadig
mer redusert minoritet. Det er sant at i desember, 1880,
da en sosialistisk kongress bestående av delegater fra
femten norditalienske byer trådte sammen i byen
Chiasso, sikra de anarkistiske flyktningene fra Lugano
seier for sitt ståsted. Som kongressens formann tok
Cafiero på veltalende vis til orde for politikken som gikk
ut på å avstå fra politisk agering, og anarkistene fikk en
ny og formidabel rekrutt i Amilcare Ciprianis person, en
evig ung veteran fra Risorgimento-bevegelsen som hadde
kjempa sammen med Garibaldi i Aspromonte og nylig
hadde vendt hjem fra New Caledonia, dit han hadde blitt
transportert for sin rolle i Pariserkommunen. Det var
Cipriani som forfatta utkastet til en deklarasjon som det
store flertallet på kongressen slutta seg til, og som
erklærte at kun en væpna oppstand tilbydde noe som
helst håp for den italienske arbeiderklassen. Men denne
deklarasjonen var hovedsakelig verket til eksiler som
allerede var i ferd med å miste de italienske realitetene av
syne ved inngangen til 1880-åra, og dens ineffektivitet
kom til syne gjennom dens skrinne utslag i reell agering.

Eksilene i Lugano etablerte faktisk en ny

revolusjonskomité og – dersom man kan stole på
politirapportene – planla en reisning i Romagna neste vår
der de italienske anarkistene ville få bistand fra en legion
bestående av russiske politiske eksiler og franske eks-
kommunarder, anført av Cipriani. Det er sikkert at
541
Cafiero og Cipriani kryssa grensa og dro i all
hemmelighet til Roma i januar, 1881, men Cipriani blei
arrestert og Rimini og Cafiero dro tilbake over grensa.

Innen denne tid hadde anarkistisk akativitet i Italia

faktisk sunket hen til den sporadiske virksomheten til
lokale grupper, med liten gjenværende regional og ingen
nasjonal organisering. På den internasjonale kongressen i
1881 var kun to italienske delegater til stede, Malatesta
og Saverio Merlino, en ung advokat som hadde vært
Malatestas skolekamerat, og hadde blitt brakt inn i
bevegelsen gjennom sin interesse for Benevento-
opprørernes sak. Malatesta representerte én regional
føderasjon, den i Toscana, og omtrent seksten
individuelle grupper, for det meste i Mezzogiorno,
Piemonte og Romagna, var også representert. Men
verken Malatesta eller Merlino hadde mandater fra
grupper i slike tidligere anarkistiske bastioner som
Bologna, Roma eller Milano. På den annen side
representerte Malatesta landflyktige grupper i
Konstantinopel, Marseilles, Genève og Alexandria.

Her framkommer allerede et mønster som skulle komme

til å karakterisere italiensk anarkisme i minst et kvart
århundre. Der var mange individuelle anarkister i Italia i
løpet av denne perioden, og de fortsatte å danne lokale
grupper, men delvis som følge av politiforfølgelse og
delvis som følge av en mistro overfor organisering danna
de sjelden føderasjoner slik som i 1870-åra. Det blei gitt

542
et villedende inntrykk av rik aktivitet gjennom antallet
anarkistiske tidsskrifter som utkom. I de seks åra fra
1883 til 1889 lister den utrettelige biografen Max Nettlau
for eksempel opp tretten byer der slike aviser blei utgitt,
men alle disse tidsskriftene var imidlertid flyktige, ved at
enkelte kun overlevde et enkelt nummer og de som levde
lengst varte ikke mer enn i noen få måneder. I stor grad
blei anarkismen i Italia nå opprettholdt gjennom den
fenomenale aktiviteten til noen få individer, og blant dem
var Merlino og Malatesta spesielt framtredende i løpet av
1880-og 1890-åra. Gruppene som eksisterte, forsvant
konstant og endra sin medlemsmasse, ikke bare på grunn
av politiforfølgelse, men også fordi anarkistene delte
trangen hos så mange italienere i denne perioden til å
emigrere dit der var en sjanse til et bedre liv.

Det som utmerka italienerne fra anarkister i andre land er

i hvilket omfang de, ved å emigrere, blei misjonærer for
sine ideer. Menn og kvinner som Malatesta, Merlino,
Pietro Gori, Camillo Berneri og hans datter, Marie-
Louise Berneri, øvde en vedvarende innflytelse på
internasjonal anarkistisk tenkning og aktivitet helt fram
til midten av det tjuende århundre. Over hele Levanten
var de første anarkistiske gruppene italienske, samtidig
som de italienske immigrantene spilte en svært stor rolle i
Latin-Amerika og De forente stater når det gjaldt
spredningen av anarkistiske ideer i løpet av 1890-åra, og
utga flere eksiltidsskrifter enn alle andre nasjonale
grupper samla sett.
543
Det var dessuten slik at sjøl om de anarkistiske lederne,
og spesielt Malatesta, motsatte seg individuelle
terrordåder, oppnådde italienske attentatmenn en tvilsom
berømmelse i løpet av de siste åra av det nittende
århundre på grunn av den hensynsløse måten de agerte på
som sjølutnevnte statsoverhoders bødler i mange deler av
Europa. Caserios attentat mot den franske presidenten,
Sadi Carnot, i 1894 var det første i en serie spektakulære
politiske drap som blei utført av italienere. I 1897 reiste
Michele Angiolillo til Spania og skjøt den reaksjonære
statsministeren, Antonio Canovas. I 1898 utførte Luigi
Luccheni et av de mest avskyelige av alle politiske
attentater ved å dolke den tragiske og vennlige keiserinne
Elizabeth av Østerrike i Genève. Og i 1900 blei kong
Umbero av Italia, som allerede hadde unnsluppet to
attentatforsøk, til slutt skutt av Gaetano Bresci i det han
deltok på en landsens fest i Mosca. Caserio, Angiolillo og
Luccheni synes alle sammen å ha vært besatte fanatikere
som agerte ut i fra sitt eget initiativ, basert på et ønske
om å slå til mot de symbolske lederskikkelsene i det
urettferdige og autoritetsbefegngte systemet de avskydde,
mens Bresci på den annen side synes å ha vært den
utvalgte agenten til ei anarkistisk gruppe i Paterson, New
Jersey.

Det var imidlertid slik at sjøl om disse attentatmennenes

handlinger bidro til å gi anarkismen et dårlig rykte og
skaffa til veie unnskyldninger for fortsatt forfølgelse av
bevegelsen generelt sett i regi av den italienske
544
regjeringa, var de på ingen måte typiske for bevegelsen i
løpet av 1880- og 1890-åra. Der var andre italienske
anarkister som reiste utenlands i håp om å etablere
utopiske kolonier som gjennom eksperiment ville vise
muligheten for å leve i frivillig kommunisme. Den mest
berømte var Cecilia-kolonien i Brasil. En rekke
anarkister forlot Italia i februar, 1890 for å bosette seg på
jord som blei lova dem av den brasilianske regjeringa i
samsvar med dens politikk som gikk ut på å oppmuntre
til immigrasjon. En vellykka start blei foretatt i løpet av
det første året, og innen våren 1891 levde og arbeida
rundt regna 200 mennesker i kolonien. Men den varte
kun i fire år, for innen utgangen av 1894 hadde de siste
av dens medlemmer forlatt stedet. Den mislyktes på
grunn av en rekke årsaker; utvilsomt var den uegna
karakteren ved jorda som blei tildelt dem, en av årsakene,
men enda viktigere var de stadig bitrere
meningsforskjellene som oppstod vedrørende ethvert
vesentlig punkt når det kom til agering og organisering,
og som til slutt splitta fellesskapet – slik som så mange
andre fellesskape har blitt splitta – opp i uforsonlige
fraksjoner.

Flertallet av de italienske anarkistene var imidlertid

verken individualistiske attentatmenn eller
fellesskapsorienterte utopister; i denne perioden, enten
det var i Italia eller i utlandet, kombinerte de agitasjon
med en prekær økonomisk eksistens, og samtidig som
den var eksepsjonell i sine dramatiske eventyrliknende
545
aspekter synes Malatestas karriere i løpet av disse åra
nærmest å være en sammenfatning av bevegelsens
karakter etter at internasjonalen kollapsa mot slutten av
1880-åra.

Malatesta som, til tross for legendene som raskt blei

knytta til ham, på ingen som helst måte var forbundet
med tyrannen i Rimini, kom fra den søritalienske
jordeierklassen. Som medisinstudent ved universitetet i
Napoli slutta han seg til den republikanske
studentbevegelsen og blei utvist for å ha tatt del i
demonstrasjoner. En kort stund etterpå blei han en
anarkist, og på bakgrunn av sin omvendelse bestemte han
seg for å underordne alle sine andre interesser under den
revolusjonære saken. Han lærte seg elektrikeryrket, og da
hans foreldre etterlot ham en eiendom i Capua, kvitta han
seg med den umiddelbart ved å gi husene til forpakterne.

Malatestas aktiviteter i Italia i løpet av 1870-åra, som vi

allerede har beskrevet, blei avbrutt av hans tidligste
ekspedisjoner i utlandet. Etter å ha blitt frikjent i
forbindelse med den apuliske reisningen i 1874, vandra
han omkring i to år i middelhavsområdet, mens han
konspirerte i Spania og forsøkte forgjeves å nå Bosnia
med sikte på å ta del i revolten mot tyrkerne som brøt ut i
1875. Han var tilbake i Italia for å lede Benevento-
oppstanden i 1877, men etter sin frikjennelse i
forbindelse med denne affæren la han på ny ut på sine
vandringer, som brakte ham fra Alexandria gjennom

546
Syria og Tyrkia til Hellas, mens han blei jakta av politiet
og grunnla anarkistiske grupper i nesten hvert eneste land
som han entra. Etter et kort opphold i Romania reiste han
for en stund i de fransktalende landene, og i Paris
utfordra han den frafalne anarkisten Jules Guesde – som
allerede var en ledende parlamentarisk sosialist – til en
duell som aldri fant sted. Til slutt nådde han London, i
tide til å rekke den internasjonale kongressen i 1881. Der
støtte han på Cafiero, og samarbeida med ham i den
kortlivede Insurrezione, trolig det første landflyktige
italienske tidsskriftet som dukka opp utafor Sveits.

Malatesta returnerte ikke til Italia før i 1883, da han og

Merlino forsøkte å omorganisere internasjonalen for så å
demme opp mot Costas økende innflytelse og hans
politiske propaganda. Under deres innflytelse blei
gruppene i Roma, Firenze og Napoli styrka, og Malatesta
grunnla et tidsskrift, La Questione Sociale, spesielt via til
å angripe sosialistpartiet. En kort stund etterpå blei han
og Merlino arrestert; de blei stilt for retten i Roma i
februar, 1884 og fikk dommer på tre års fengsel for å
tilhøre en forbudt organisasjon, mens fentiåtte firenzere
som undertegna en erklæring til støtte for dem, fikk tretti
måneders fengsel hver. Dommene blei anka, og til
sjuende og sist blei de redusert et år seinere. I mellomtida
var fangene frie, og utførte sine propagandaaktiviteter
inntil koleraepidemien i 1885 brøt ut i Napoli. Deretter la
Malatesta og hans venner i vei i retning av den ramma
byen, der de arbeida uten å ta noen som helst hensyn til
547
sin egen sikkerhet fram til slutten på epidemien. Den
italienske regjeringa sies å ha tilbudt Malatesta en
medalje, men den tenkte ikke på å annulere hans dom, og
følgelig rømte han og mange av hans firenziske
kamerater til Argentina før tida var inne for dem til å
overgi seg til retten. Malatesta-legenden forteller hvordan
han, ved konstant å bli holdt øye med av politiet, hadde
spikra seg inne i ei kasse som formodentlig skulle
inneholde en symaskin, og på denne måten blei han ført
om bord i skipet av en vennlig kaptein.

I Buenos Aires fant Malatesta starten på en bevegelse

inspirert av Ettore Mattei, en emigrant fra Leghorn som i
1884 grunnla Circolo Comunista-anarchico. Malatesta
åpna et mekanisk verksted og starta opp igjen La
Questione Sociale, og med en misjonerende intensjon
som var typisk for ham, gjorde han det til et tospråklig
spansk-italiensk tidsskrift. Da der blei mangel på
driftsmidler, la Malatesta og ei gruppe av hans kamerater
i vei på en forventningsfull ekspedisjon inn i Patagonias
villmark. De fant faktisk gull i en av elvene, men det blei
det nesten umiddelbart fratatt av et selskap som hadde
bestukket regjeringstjenestemennene til å overføre
konsesjonen.

Malatesta vendte tilbake til Europa sommeren 1889. Han

slo seg ned i Nice, hvorfra han håpa å influere på
anliggendene i sitt eget land ved å publisere et tidsskrift,
Associazone, som i all hemmelighet skulle distribueres i

548
Italia. Det franske politiet begynte å granske hans
aktiviteter, og han forlot stedet i favør av den mer
tolerante atmosfæren i London, der han leide et hus i
Fulham, installerte ei trykkepresse, og gjenopptok
utgivelsen av Associazone; tidsskriftet opphørte å
utkomme da Malatesta pådro seg lungebetennelse og en
av hans kamerater stakk av gårde med driftsmidlene.

I mellomtida hadde der vært nye utbrudd av uroligheter i

Italia, spesielt i forbindelse med 1. mai-feiringen i 1890.
Disse urolighetene, hvorav enkelte var oppvigla av
republikanere og anarkister, og andre åpenbart spontane
reaksjoner mot økonomisk nød, bidro til å avstedkomme
en påtakelig gjenoppliving av anarkistisk innflytelse, og i
januar, 1891 trådte åttiseks delegater, som hevda å
representere flere hundre grupper fra alle deler av Italia,
sammen i Capolago i Ticino-regionen. Malatesta og
Cipriani var de ledende talerne under denne samlingen,
som bestemte seg for å grunnlegge et anarkistisk,
sosialistisk og revolusjonært parti med sikte på å forene
alle de spredte frihetlige organisasjonene og ståstedene til
en opprørsk bevegelse som motsatte seg regjeringsmakt
av ethvert slag, så vel på høyresiden som på venstresiden.
Skillet mellom de to venstrefløytrendene blei endelig
etablert da sosialistene, som trådte sammen en kort stund
etterpå, i Genova, bestemte seg for å danne et nytt forent
parti som anarkistene formelt sett ville bli ekskludert fra.

549
Etter kongressen dro Malatesta i all hemmelighet inn i
Italia, der han tilbrakte noe tid med å organisere grupper i
Carrara-regionen; der var det en sterk anarkistisk
tradisjon blant marmorarbeiderne som fortsetter til den
dag i dag. Da han returnerte til Sveits, blei han arrestert i
Lugano; italienerne krevde at han skulle utleveres, men
sveitserne nekta, og i september, 1891 returnerte
Malatesta til London. Året etter var han i Spania, og i
1894 var han tilbake i Italia. I 1896 tok han del i de
stormfulle sesjonene til Den andre internasjonales
London-kongress, der anarkistene til slutt blei utvist fra
verdenssosialismens rekker, og året etter returnerte han
på ny til Italia og slo seg ned i Ancona. Der begynte han
å publisere nok ei avis, og oppnådde en så omfattende
innflytelse blant fabrikk- og havnearbeiderne at
autoritetene snart blei engstelige vedrørende hans
nærvær, ja, det blei funnet en unnskyldning for å
arrestere ham og dømme ham til seks månderes fengsel
for agitatoriske aktiviteter. Kanskje var det godt for hans
egen sikkerhet at han tilfeldigvis befant seg i fengsel i
løpet av maidagene i 1898, da der brøt ut alvorlige
opptøyer i Mezzogiorno-regionen som spredde seg til
Firenze og Milano; i byene var der gatekamper, og
demonstranter blei skutt ned av regjeringsstyrkene. Det
var som hevn for den strenge undertrykkingen dette året
at at Bresci seinere drepte kong Umberto.

Som et resultat av den spente atmosfæren som etterfulgte

reisningen i 1898, blei ikke Malatesta løslatt da hans
550
soningstid var over, men i stedet blei han, sammen med
en rekke andre av bevegelsens ledere, sendt i eksil til øya
Lampedusa i fem år. Han forblei ikke værende der lenge.
En stormfull dag tilegna han og tre av hans kamerater seg
en båt og la ut til sjøs til tross for de høye bølgene. De
var heldige nok til å bli plukka opp av et skip på vei til
Malta, hvorfra Malatesta seilte til De forente stater. Der
tok hans liv på ny en sensasjonell vending, som denne
gang nesten satte en sluttstrek for det. Han blei involvert i
en disputt mot de individualistiske anarkistene i Paterson,
som insisterte på at anarkismen innebar ingen
organisering i det hele tatt, og at ethvert menneske må
agere utelukkende ut i fra sine egne impulser. Til slutt, i
en høylydt debatt, dirigerte den individuelle impulsen en
viss kamerat ham til å skyte Malatesta, som blei alvorlig
såra, men på sta vis nekta å navngi ham som hadde skutt
ham. Mannen som hadde begått attentatforsøket flykta til
California, og Malatesta kom til sjuende og sist til
hektene igjen; i 1900 satte han seil med kurs for London,
som nå hadde blitt hans favorittsted i eksil.

Han vendte ikke tilbake til Italia før i 1913, og tilbrakte

mesteparten av tida i mellom med å drive et lite
elektrikerverksted og forsøkte å influere på
begivenhetene i hjemlandet ved å skrive for tidsskrifter
og utgi pamfletter som hadde en omfattende sirkulasjon i
Italia, der hans innflytelse, endog fra eksil, forblei sterk,
spesielt i sør og i Toscana og Romagna.

551
Ikke engang i London, der han spilte en forsvinnende
liten rolle i den anarkistiske bevegelsen sentrert rundt
Kropotkin og Freedom, kunne Malatesta holde seg unna
trøbbel. Han unnslapp så vidt å bli innblanda i den
berømte Sidney Street-affæren, siden et medlem av
gjengen bestående av latviske terrorister som var
involvert i det underlige slaget, hadde vært en mekaniker
i hans verksted. To år seinere, i 1912, blei han fengsla for
ærekrenkelse, fordi han på helt nøyaktig vis hadde
beskrevet en viss Belleli som en politispion, ja, han blei
også dømt til deportasjon, og kun de energiske
henstillingene som Kropotkin kom med overfor John
Burns, som den gang var en minister i Campbell-
Bannermans regjering, forhindra ordren fra å bli
eksekvert.

I løpet av Malatestas fravær forblei den italienske

anarkistbevegelsen en minoritet, og ikke alltid en aktiv
sådan, sammenlikna med de parlamentariske sosialistene.
Like fullt blei deres innflytelse opprettholdt delvis
gjennom stadig tilbakevendende økonomisk nød og
delvis gjennom de voldelige metodene som på sedvanlig
vis blei anvendt av regjeringa til å slå ned streiker og
demonstrasjoner, som leda mange arbeidere i stridstid til
å bli veileda av anarkistiske råd vedrørende direkte
aksjon. Av denne grunn fluktuerte bevegelsen sterkt når
det gjelder antallet tilhengere. Enkelte steder, slik som
Carrara, Forli, Lugo, Ancona og Leghorn, forblei
konsekvent anarkistiske bastioner, og bevegelsen var
552
generelt sett innflytelsesrik i Toscana og i regionene
Romagna og Napoli, men overalt tenderte grupper til å
være flyktige på grunn av politiforfølgelse, og forsøk på
å skape en nasjonal organisasjon slo feil på grunn av
vektleggingen av lokal autonomi som italienerne hadde
til felles med franskmennene. Det anarkistiske,
sosialistiske og revolusjonære partiet som blei grunnlagt i
1890-åra, rant ut i sanda, og en generell anarkistisk
kongress som blei avholdt i Roma i 1907, under
innflytelse fra Amsterdam-kongressen samme år, førte
ikke til noen som helst effektiv nasjonal organisasjon.
Enkelte av de anarkistiske intellektuelle, anført av Luigi
Fabbri, forsøkte å danne en progressiv
utdanningsbevegelse rundt Fabbris tidsskrift, Università
Populare, og på dette feltet hadde de en begrensa
innflytelse.

Som i Frankrike var det syndikalismen som avstedkom

en reell gjenoppliving av den frihetlige trenden i Italia
tidlig i det tjuende århundre, og dette forklarer Malatestas
vektlegging av forbindelsen mellom anarko-
kommunisme og syndikalisme på Amsterdam-
kongressen. I de tidlige åra av århundret dukka to
grupper opp innen de italienske fagforeningene –
føderalistene, som tok til orde for sterke nasjonale
fagforeninger, og cameralistene, som la vekt på lokal
solidaritet gjennom arbeiderkamre som minna om de
franske Bourses de Travail. Til å begynne med arbeida de
to trendene side om side, men der oppstod raskt disputter
553
vedrørende spørsmålet om generalstreiken, som
cameralistene (som seinere blei til syndikalistene) støtta.
Et nasjonalt motstandssekretariat blei danna i 1904, og
syndikalistene skaffa seg kontroll over dette, men i 1906,
da en nasjonal kongress for fagforeninger blei
sammenkalt for å drøfte etableringen av en generell
arbeiderkonføderasjon (CGL), i imitasjon av den franske
CGT, var de en minoritet. Konføderasjonen blei fra
starten av kontrollert av de sosialistiske moderate, opp
mot hvem syndikalistene i 1907 etablerte en komité for
motstandssamfunn basert på arbeiderkamre og lokale
fagforeninger. Mange anarko-kommunister slutta seg til
denne organiasjonen, som vant styrke og prestisje
gjennom jernbanearbeidernes tilslutning. En kort stund
etter dens dannelse leda syndikalistene an i en streik i
Milano og en streik blant jordbruksarbeiderne i Toscana
som førte til alvorlige kamphandlinger mellom politiet og
de streikende. Det at disse streikene mislyktes, svekka
midlertidig syndikalistene, og i 1909 avholdt de en
kongress for syndikalistisk motstand i Bologna, der det
deltok delegater fra lokale arbeiderkamre og fra
jernbanearbeiderne, der de bestemte seg for å slutte seg
til den reformistiske CGL med det formål å infiltrere den.
Taktikken var ineffektiv, og i 1911 forlot
jernbanearbeiderne CGL, etterfulgt av mange av
arbeiderkamrene og de lokale syndikatene. Til slutt, i
november, 1912, avholdt syndikalistene en kongress i
Modena for å drøfte stiftelsen av sin egen organisasjon.

554
Delegatene representerte 100 000 arbeidere, hvorav
jernbanemennene, jordbruksarbeidere, bygningsarbeidere
og metallarbeidere utgjorde de største gruppene. Deres
resolusjoner viste den franske anarkosyndikalismens
sterke innflytelse; de støtta metodene som gikk ut på
direkte aksjon og erklærte at ”en generalstreik i regi av
alle arbeiderne innen alle greiner av produksjonen er den
eneste måten for å avstedkomme den definitive
eksproprieringen av de borgerlige klassene.” Sist, men
ikke minst etablerte kongressen den såkalte Unione
Sindicale Italiana som en åpen rival til CGL. Dens
innflytelse vokste raskt, og sjøl om en minoritet fra USI
som støtta de allierte brøt ut under krigen, hevda den
innen 1919 å ha en medlemsmasse på 500 000, for en
stor del blant industriarbeiderne i Torino og Milano. Den
utvikla endog sin egen gruppe av intellektuelle, blant
hvem Arturo Labriola var den viktigste; hans ideer var
langt på vei utleda fra Pelloutier, med et snev av
soreliansk mystisisme.

I mellomtida, i 1913, returnerte Malatesta til Italia i håp

om å gjenopplive den ortodokse anarkistiske bevegelsen
for så å demme opp mot syndikalistenes økende
innflytelse. Nok en gang starta han en ukeavis i Ancona,
og utførte sin propaganda til tross for konstant
innblanding fra politiet, helt fram til folkelig misnøye
plutselig blussa opp i Adriaterhavsregionen i juni, 1914
som følge av at politiet skjøt ned en rekke arbeidsløse
demonstranter. Under Malatestas lederskap blei det
555
umiddelbart erklært generalstreik i Ancona, og den
spredde seg raskt gjennom Romagna og slettelandet, ved
å involvere både rurale og urbane arbeidere, og deretter
til andre deler av Italia. I løpet av den ”røde uka” som
fulgte, stod jernbanetjenestene langt på vei stille, og
alvorlige kamphandlinger brøt ut i mange av byene og
også i de landlige distriktene. For anarkistene syntes det å
være begynnelsen på det Malatesta seinere hen kalte ”en
periode med borgerkrig, som ville ende med at vårt ideal
skinte på seiersrikt vis.” I noen få dager syntes den
nasjonsomfattende bevegelsen, under lederskapet til
anarkistene og Unione Sindicale Italiana, å være på
randen til å styrte monarkiet. Ja, det var i mindre grad
regjeringas makt enn frafallet til de moderate
fagforeningsaktivistene som satte sluttstrek for
bevegelsen; etter en kort periode med nøling beordra
CGL sine medlemmer tilbake til arbeidet, og streiken
kollapsa.

Ved slutten på den første verdenskrig var man vitne til en

ny gjenoppvekking av revolusjonære forhåpninger i
Italia, for eksempel oppmuntra av Den russiske
revolusjonens eksempel. Da Malatesta returnerte fra
London mot slutten av 1919, der han hadde tilbrakt
krigsåra i fornya eksil, blei han ønska velkommen som en
folkehelt, og i 1920 grunnla han i Milano den første
italienske dagsavisa, Umanità Nova. I det året gikk det en
streikebølge over hele Italia, og i august, langt på vei
under innflytelse fra Unione Sindicale Italiana, anført av
556
Armando Borghi, okkuperte metallarbeiderne i Milano
og Torino fabrikkene. Nok en gang syntes det å være
starten på en revolusjonær tidsalder, ja, en generasjons
store sjanse. ”Dersom vi lar dette gunstige øyeblikket
passere,” sa Malatesta, ”skal vi seinere betale med tårer
av blod for frykten vi har innpoda hos bourgeoisiet.”
Men mønsteret som hadde blitt etablert i den røde uka i
1914, blei gjentatt. CGL råda til moderasjon, arbeiderne
ga opp fabrikkene i bytte mot vage reformløfter, og innen
noen få uker kom der til massearrestasjoner av
streikeledere og av anarkistiske og syndikalistiske
militante, inkludert Malatesta og Borghi, som blei holdt i
fengsel i ti måneder uten rettssak før de til slutt blei
frikjent i 1922.

På dette tidspunktet, oppmuntra av desillusjonen som

etterfulgte generalstreikens sammenbrudd, intervenerte
de terroristiske individualistene som – til tross for
Malatestas innflytelse – alltid overlevde som en liten
minoritet blant italienske anarkister, på en
fryktinngytende og tragisk måte. Natta til den 23. mars,
1921 skred ei gruppe av dem til verket i Milano, ved å
plassere bomber i et teater, en kraftstasjon og et hotell. I
teateret blei tjueen mennesker drept og mange flere blei
såra. Dåden gjorde enorm skade for anarkistenes rykte, så
vel blant arbeiderne som blant de andre klassene, og ved
siden av å føre til ytterligere arrestasjoner ga den
fascistene en rettferdiggjøring for deres kampanje mot
venstresiden og en unnskyldning for å øve vold til
557
gjengjeld. De raida og tilintetgjorde kontorene til
Umanità Nova, og gjennom trusler og forfølgelser
forhindra de at den dukka opp på ny i Milano.

Italia befant seg allerede på god vei mot diktatur, og

anarkistene blei like paralysert gjennom sin egen mangel
på besluttsomhet som sosialistene og kommunistene.
Malatesta starta opp igjen Umanità Nova i Roma, men
den overlevde kun i noen få måneder, inntil Mussolini
grep makta. Deretter, etter hvert som den fascistiske
terroren spredde seg, blei alle anarkistiske
organisasjoner, så vel som Unione Sindicale Italiana,
knebla på skånselløst vis. De militante flykta enten til
utlandet eller forsvant inn i fengsler og til straffekolonier.
Kun Malatesta blei værende, overvåka av politiet, men
uten å bli videre plaga, helt fram til sin død, i
åttitoårsalderen, i 1932. Kanskje var der når alt kom til
alt en viss oppriktighet i erklæringene om respekt som
den frafalne revolusjonære Mussolini ofte hadde uttrykt
overfor ham, og kanskje var det ganske enkelt det at hans
bedrifter hadde gjort ham, i likhet med Tolstoj i
Russland, i for stor grad til et kjent navn i verden til at
han med enkelhet kunne skyfles inn i glemselen. Han
forblei i Italia symbolet på en bevegelse som ellers
overlevde den fascistiske terroren i eksil. De landflyktige
gruppene, spesielt på de amerikanske kontinentene, holdt
italiensk anarkisme i live inntil etter 1944, da den kunne
gjenopplives på ny i sitt eget land der den, sjøl om dens
innflytelse er langt mindre enn i fortida, har blitt en av de
558
sterkeste av de ørsmå frihetlige bevegelsene som
overlever i 1980-åras verden.

I løpet av fascistregimet gikk italiensk anarkisme enten i

undergrunnen eller dro til utlandet. Den overlevde
hovedsakelig blant landflyktige grupper, bestående av
italienske immigranter i De forente stater, og av
flyktninger i Paris, Genève og Lugano. Italienske
anarkister kjempa som frivillige mot italienske fascister i
Den spanske borgerkrigen, og her og der på sine
eksilsteder holdt de gående aviser og små forlagshus som
holdt tradisjonen i live.

Etter Den andre verdenskrig returnerte de overlevende

flyktningene, til forskjell fra immigrantene, til Italia, og
sammen med de som hadde overlevd hjemme satte de seg
fore å gjenskape bevegelsen. I 1945 blei den italienske
anarkistiske føderasjonen (FAI) stifta på ny med sin
bastion i Carrara, og en kort stund seinere begynte
Malatestas avis Umanità Nova å utgis på ny, og den har
fortsatt helt til den dag i dag. Anarkistiske tradisjoner
blomstra opp igjen i mange av de andre tidligere
aktivitetssentraene i Nord-Italia, inkludert Ancona,
Genova, Forli, Imola, Reggio Emilia og Leghorn. I sør,
der den italienske anarkismen hadde starta gjennom
Bakunins anstrengelser, blei Napoli et aktivitetssentrum
nok en gang, og der grunnla Giovanna Berneri (Camillos
kompanjong) og Cesare Zaccaria et anarkistisk tidsskrift,
Volontà, som nå utgis i Milano, som lenge forblei det

559
ledende teoretiske tidsskriftet til de italienske frihetlige
aktivistene. Nylig har et rivaliserende tidsskrift orientert
mot den yngre generasjonen av intellektuelle, Rivista A,
begynt å utkomme, nærmere bestemt i Milano.

Den italienske anarkismen etter fascistperioden skiller

seg i mange henseender fra dens tidligere
manifestasjoner. Anarkister i de nordlige byene med
gamle frihetlige tradisjoner har fortsatt med å innpode sin
militante karakter i de lokale fagforeningsbevegelsene,
men der har ikke funnet sted noen som helst
gjenoppliving av en sterk revolusjonær syndikalistisk
organisasjon slik som Unione Sindicale Italiana under
Armando Borghis lederskap. Det var på liknende vis slik
at sjøl om den anarkistdominerte byen Carrara bestemte
seg for å reise et monument over Gaetano Bresci,
mannen som begik attentatet mot Umberto I, har det ikke
vært de frihetlige, men de autoritære innen de røde
brigadene og de ny-fascistiske gruppene som har utført
de nylige terrorhandlingene i Italia. Anarkistene har nøyd
seg med å organisere kooperativer. De har også vært
spesielt aktive når det gjelder å fostre et internasjonalt
syn på anarkismen, slik at de to viktigste samlingene i
etterkrigstida, i Carrara i 1968 og i Venezia i 1985, har
blitt avholdt av den italienske bevegelsen. Dette er rett og
rimelig, siden Bakunin stifta Den internasjonale
brorskapen i Napoli i 1866 og med den handlingen
etablerte tradisjonen med anarkistisk kollaborasjon på
tvers av nasjonale grenser.
560
Fotnote:
1
I likhet med Proudhon var Bakunin sjøl en frimurer, ja, et studium
har ennå til gode å bli foretatt vedrørende båndene mellom
kontinentalt frimureri og den tidlige anarkistiske bevegelsen.

Kapittel XII

Anarkismen i Spania
I relasjon til resten av Europa har Spania alltid vært et
isolert land, så vel geografisk som økonomisk og
historisk sett, ja, et land som på en og samme tid er
konservativt og revolusjonært og som lever i henhold til
tradisjoner og som er prega av temperamentsmessige
ekstremiteter; et land hvis folk er voldelige og sjenerøse,
uavhengige og moralsk rigorøse, ja, et land der folk flest

561
lever – så godt som de kan leve – av jordsmonnet, og der
hvor det å være fattig ikke er det samme som å miste
verdighet. I dette landets nådeløse framtoning og i dets
innbyggeres stolte sjeler fant anarkismen det mest
vennligstemte av alle sine hjem, og i femti år, inntil lenge
etter at den hadde opphørt å være en viktig bevegelse noe
som helst annet sted ellers i verden, ga den Spania en idé
som vekka imaginasjonen til de fattige og en sak som
vant hundretusener av tilhengere blant fabrikkarbeiderne
i Barcelona og blant landarbeiderne i Madrid-regionen,
og framfor alt blant bøndene i Andalusia og Aragón, i
Levante og Galicia. Under disse fordelaktige
omstendighetene utvikla anarkismen en moralsk
intensitet som fikk den til å overgå det reint sosiale og
politiske inntil den, i mange deler av Spania, antok den
åndelig frigjørende formen av en ny religion. Spanske
anarkister skilte seg ikke bare ut ved sine antall, men
også i sin karakter, fra anarkister i Europa for øvrig.

Allikevel kom deres doktrine fra den samme kilden, og

delte de samme profetene – først Proudhon, deretter
Bakunin, med Kroptkin som en mindre viktig tredje.
Proudhons appell kom tidlig, for i 1845 grunnla hans
disippel Ramón de la Sagra, som Max Nettlau har
beskrevet som den første spanske anarkisten, i Coruña et
tidsskrift kalt El Porvenir, som raskt blei knebla av
autoritetene, og som med en viss rett kan betraktes som
det første av alle anarkistiske tidsskrifter, ved at det så
dagens lys tre år før Proudhons varigere Le Représentant
562
du peuple. Ramón de la Sagra var i Paris under 1848-
revolusjonen, da han tok del i Proudhons aktiviteter,
spesielt Folkebanken, men hans innflytelse i Spania var
relativt liten, og han døde i eksil.

Like fullt blei bevegelsen som vi nå tenker på som

spansk anarkisme, med dens ekstremisme og dens
lidenskap for tusenårsriket, forutgått av det Max Nettlau
har kalt ”en føderalistisk lærlingperiode,” en tid da
Proudhons innflytelse i dens moderate form spilte en
viktig rolle innen spansk politisk historie.
Hovedinspiratoren bak spansk føderalisme, og den mest
hengivne av Proudhons apostler, var en bankansatt fra
Madrid ved navn Pi y Magall; det er av betydning at han
fra fødselen av var en catalaner, og derfor predisponert til
å avvise all politisk sentralisering. Pi trådte fram i
forgrunnen på den mislykka spanske revolusjonens tid i
1854, da han utga sin første bok, La Reacción y la
revolución. Han tok ikke til orde for rein anarkisme, for
politisk sett stod han kanskje nærmere Jefferson enn
Proudhon, siden han så for seg dannelsen av en
regjeringsmakt som ville skride fram i en revolusjonær
retning gjennom gradvise reformer: ”Jeg skal dele opp
makt, og dele den opp igjen, ja, jeg skal gjøre den
foranderlig og fortsette med å tilinitetgjøre den.” I enden
av perspektivet lå til sjuende og sist anarki, men til
forskjell fra de ekte anarkistene var Pi villig til å se for
seg maktovertakelse med sikte på å oppløse
maktstrukturen.
563
Seinere blei Pi den viktigste oversetteren av Proudhon
verker til spansk, ved å starte med Du principe fédératif
og seinere følge opp med Solution du problème social,
De la capacité politique des classes ouvrières og Système
des contraditcions écomomiques. Innen den tid da det
siste av disse verkene utkom, i 1870, var et tilstrekkelig
antall av Proudhons verker tilgjengelig på spansk til å
skaffe til veie en effektiv introduksjon til de mest
betydningsfulle aspektene ved hans tenkning. Disse
oversettelsene skulle komme til å få en dyptgripende og
varig virkning på utviklingen av spansk anarkisme etter
1870, men før den tid skaffa allerede proudhinianske
ideer, slik de blei fortolka av Pi, til veie mye av
inspirasjonen for den føderalistiske bevegelsen som
oppstod i 1860-åra. Føderalismen blei sjølsagt på ingen
som helst måte skapt av eksterne ideologiske
innflytelseskilder; den oppstod ut i fra den tradisjonelle
spanske vektleggingen av regionalisme, fra patria chica-
kulten, og fra naget over at Castilla dominerte over
Catalonia, Galicia og Aragon. I løpet av revolusjonen i
1873 skulle føderalistene, anført av Pi y Margall, komme
til å ha sine glansdager, men innen denne tid hadde en
seinere og tøffere variant av anarkismen, utleda fra
Bakunin, allerede entra Spania.

Pi y Magalls tilpasning av proudhoniansk føderalisme

appellerte for det meste til den lavere middelklassen,
spesielt utafor Castilla, som i det nittende århundre bidro
til de spanske revolusjonære bevegelsenes hovedstyrke.
564
Bakuninistisk anarkisme appellerte umiddelbart til
håndverkerne, spesielt i Barcelona og Madrid, og her
eksisterte på ny et gunstig klima. Helt siden den
revolusjonære bevegelsen i 1854 kollapsa, hadde der
vært en påtakelig misnøye blant både utbane og rurale
arbeidere. I 1855 var man vitne til en generalstreik i
Barcelona og andre catalanske byer, i 1861 var der en
serie reisninger blant de andalusiske landarbeiderne, i
1866 var der et alvorlig opprør i Madrid, og i 1867, året
før bakuninistene dukka opp, spredde en utbredt
bevegelse for rural oppstand seg gjennom Catalonia,
Aragon og Valencia.

Parallelt med disse utbrudda av uorganisert harme hadde

arbeiderklasseorganisasjoner av ulike slag dukka opp helt
siden fagforeninger blei legalisert i 1839. Veverne i
Barcelona begynte å slutte seg sammen i 1840, og
forsøkte uten hell å etablere en føderasjon av
fagforeninger i byen. Der var endog forsøk på å danne
sosialistiske grupper. I 1846 grunnla Fernando Garrido,
en disippel av Fourier, et sosialistisk tidsskrift i Madrid,
La Attración, og i løpet av 1860-åra blei han en glødende
talsmann for kooperasjon. Betydelig til venstre for
Garrido stod Antonia Gusart, som begynte å utgi El
Obrero i Barcelona i løpet av 1864, og i 1865
sammenkalte han til en kongress for førti
arbeidersammenslutninger for å danne en føderasjon av
kooperativer. I 1862 virker spanske delegater til London-
utstillingen å ha tatt del i de tidligste diskusjonene som
565
kom forut for stiftelsen av Den første internasjonale,
mens i 1865 kunngjorde sammenslutningens Paris-byrå
at den stod i korrespondanse med ”spanske demokrater.”
Til slutt, på internasjonalens Brussel-kongress i 1868,
dukka den første spanske delegaten, en catalansk
metallarbeider, under navnet Sarro Magallan, opp; hans
virkelige navn var A. Marsal y Anglosa, og han
representerte Arbeidersammenslutningen i Catalonia og
Legión Ibérica del Trabajo. Marsal bidro til et bindeledd
mellom to stadier av arbeiderklassebevegelsen i Spania,
siden han i 1870 skulle komme til å dukke opp på
stiftelseskongressen til den spanske føderasjonen av
internasjonalen.

Den anarkistiske bevegelsens virkelige begynnelse i

Spania blei imidlertid initiert av revolusjonen i
september, 1868, som dreiv dronning Isabella i eksil.
Dette syntes for Bakunin å være en gyllen mulighet til å
etablere internasjonalen – under hans egen snarere enn
Marx’ lederskap – på den andre siden av Pyreneene. Han
organiserte følgelig en misjonærkampanje av betydelige
dimensjoner. Élie Reclus, Élisées antropolog-bror, og
minst to av Bakunins disipler i Marseilles, Bastelica og
Charles Alerini, dro til Spania på Bakunins vegne i løpet
av de siste månedene av 1868, men spanske anarkistiske
tradisjoner har helt korrekt gitt mesteparten av æren for å
ha etablert deres bevegelse til Giuseppe Fanelli, som
ankom Barcelona nesten pengelens i oktober, 1868.
Underlig nok, sett i lys av Barcelonas seinere renommé
566
som den spanske anarkismens sentrum, var Fanelli ute av
stand til å skaffe seg noen som helst kontakter der, og
han dro til Madrid der Fernando Garrido henviste ham til
noen unge føderalistiske trykkere som allerede hadde
kommet over frihetlige ideer gjennom Pis oversettelser
av Proudhon. Gonzales Morago, det eneste medlemmet
av gruppa som kunne litt fransk og derfor kunne
kommunisere med Fanelli, arrangerte et møte som kun
kan beskrives som høytidsstemt. Flere av de unge
mennene som var til stede den kvelden, skulle komme til
å bli livslange ledere av anarkismen i Spania, og en av
dem, Anselmo Lorenzo, har etterlatt seg en veltalende
beskrivelse av anledningen.

”Fanelli var en høyreist mann med et vennlig og alvorlig uttrykk, et

tjukt, sort skjegg, og store, uttrykksfulle øyne som glimta til som
lynet eller antok utseendet av vennlig medfølelse i henhold til
følelsene som dominerte ham. Hans røst hadde en metallisk tone, og
var mottakkelig for alle betoningene som egna seg for det han sa, og
som gled hurtig fra sinneutbrudd og trusler mot tyranner og utbyttere
til å anta medfølelsens, beklagelsen og trøstens tone når han snakka
om de utbyttedes smerter, enten som en som uten å lide under dem
sjøl allikevel forstår dem, eller som en som gjennom sine altruistiske
følelser fryder seg over å legge fram et ultra-revolusjonært ideal om
fred og brorskap. Han talte på fransk og italiensk, men vi kunne
forstå hans uttrykksfulle mimikk og følge hans tale.”

I den usedvanlige stunden hva kommunikasjon på tvers

av språkbarreierene angår, begynte den spanske

567
anarkismen sitt liv. Flesteparten av de som lytta til
Fanellis taler, blei umiddelbart omvendt til den
bakuninistiske doktrinen, og noen få dager seinere, etter
at han kom tilbake til Barcelona, gjentok Fanellis sin
misjoneringsbedrift. I løpet av de få ukene han oppholdt
seg i Spania lærte han seg knapt nok et eneste ord spansk,
men han lyktes på møte etter møte i å omvende de som
ikke hadde noe annet språk. Verken før eller siden viste
Fanelli slike usedvanlige misjoneringsevner, og den
eneste forklaringen på hans suksess er å finne i
formodningen om at på dette tidspunktet prega av sosiale
uroligheter, da arbeiderne og de yngre intellektuelle fant
Pi y Margalls føderalisme for mild og for gradvis for sine
utålmodige ønsker, var Bakunins anarkisme – som
inneholdt, men gikk lenger enn føderalismens
grunnleggende doktriner – nettopp det credoet som de
hadde venta på.

En betydelig bevegelse vokste raskt på grunnlag av

denne spede begynnelsen. Internasjonalistiske aviser
begynte å utkomme – La Federación i Barcelona og
Solidaridad i Madrid. Seksjoner av internasjonalen blei
danna i Andalusia, i Valencia, i Nord-Spania, og innen
begynnelsen av 1870 hadde den spanske medlemsmassen
i sammenslutningen allerede nådd 15 000. To spanske
delegater, Dr. Gaspar Sentiñon og trykkeren Rafael
Farga-Pellicer, deltok på internasjonalens Basel-kongress
i 1869, og utgjorde en del av Bakunins majoritet i den
vellykka første runda av hans strid mot Marx. Mens de
568
var der innrullerte Bakunin dem i sin gryende
internasjonale brorskap, og etter hans forslag grunnla de,
da de kom hjem, en spansk allianse for sosialdemokrati.
Denne synes å ha vært en separat organisasjon fra den
gamle alliansen, og den utgjorde en hemmelig kjerne av
initierte militante innen internasjonalens spanske
føderasjon.

Føderasjonen sjøl blei grunnlagt på en generell kongress

avholdt i Barcelona i løpet av juni, 1870. Nitti delegater
representerte 150 arbeidersamfunn med 40 000
medlemmer, men enkelte av disse var fagforeninger som
ennå ikke hadde slutta seg til internasjonalen offisielt
sett, og internasjonalistenes faktiske antall var trolig
rundt 20 000. Jura-føderasjonens statutter blei adoptert
for Spania, og kongressen etterlot ingen som helst tvil i
det hele tatt om sine bakuninistiske tilbøyeligheter. Det er
sant at en kort stund etterpå oppstod der en splittelse som
følge av aktivitetene til Paul Lafargue, som Marx hadde
sendt til Madrid i håp om å avvende spanjolene fra deres
bakuninistiske lojalitetsbånd, men kun en ørliten
minoritet slutta seg til de autoritære seksjonene, og den
spanske arbeiderklassebevegelsen i sin helhet forblei
orientert mot anarkismen.

I mellomtida hadde Amadeus fra det savoiiske hus

akseptert Spanias krone, og i de tidlige månedene av hans
regentskap økte ikke bare internasjonalen sin
medlemsmasse, men leda også en rekke vellykka streiker

569
i Barcelona. Suksess framkalte undertrykking, ja, politiet
begynte å arrestere internasjonalistiske ledere, og det
regionale rådet migrerte til Lisboa, der de etablerte en
seksjon som blei den første kjerna i anarkistisk aktivitet i
Portugal. De forblei værende der i tre måneder, levde
kollektivt og avventa et passende tidspunkt for å
returnere til Spania. Forfølgelsen av internasjonalen blei
snart slakka av, og i september var lederne tilbake i
Valencia for å delta på en kongress, som skapte en
omfattende struktur av lokale føderasjoner og som
bestemte seg for å etablere fagforeninger innen bestemte
industrier innen internasjonalens større rammeverk. I
januar året etter oppløste regjeringa, ved å bli uroa over
disse tegnene på fornya aktivitet, offisielt
internasjonalen, på det grunnlaget at den var en
organisasjon med tilhørighet utafor Spania.
Sammenslutningen ignorerte ediktet, og i løpet av våren
1872 dro Anselmo Lorenzo på en apostolisk reise
gjennom den andalusiske landsbygda, der han begynte å
omvende småbrukerne og de jordløse arbederne som
seinere skulle komme til å danne et slikt viktig element
av den spanske anarkistbevegelsen.

I mellomtida hadde den spanske føderasjonen inntatt sin

posisjon i disputten innen internasjonalen. Anselmo
Lorenzo hadde dratt som en delegat til London-
konferansen i 1871, og en kort stund seinere ga de
spanske internasjonalistene sin godkjenning til
Sonvillier-rundskrivet. På Haag-kongressen var deres
570
delegater blant den bakuninistiske minoriteten, og tok
seinere aktivt del i Saint-Imier i forbindelse med
stiftelsen av den anti-autoritære internasjonalen. Til slutt,
i desember, 1872 godkjente en generell kongress i
Cordoba enstemmig Saint-Imier-kongressens handlinger,
og aksepterte inne i Spania den samme typen
desentralisert organisasjon som hadde blitt etablert for
internasjonalen, ved at de lokale seksjonene blei betrakta
som autonome og det regionale rådet blei nedskalert til et
korrespondanse- og statistikkbyrå. Der gjenvar imidlertid
en slags skyggeorganisasjon bestående av ledende
militante, som sjøl om den ikke hadde noen som helst
offisiell eksistens, praktisk talt kontrollerte
internasjonalens politikk.

Innen juni, 1873, da kong Amadeus bestemte seg for å gi

avkall på den vaklevorne spanske tronen og en ny
republikk blei proklamert, hadde internasjonalens styrke
på ny økt betydelig, og for første gang kom flertallet av
dens medlemmer, som nå talte 50 000, fra de rurale
distriktene i sør. I den nye repblikken spilte den
føderalistiske linja til Proudhons etterkommere en viktig
rolle. Det var Pi y Magall som la fram et forslag i Cortes
(den spanske nasjonalforsamlingen. O. a.) om at Spania
burde bli en føderal republikk og som blei dens president,
ved å love å lede landet i retning av en desentralisert
administrasjon der regionene langt på vei ville bli
autonome kantoner, der kirkas makt ville bli sterkt tøyla,
og der bondefellesskap ville ta over de udyrka
571
landområdene tilhørende de store latifundiene i sør. Men
Pis presidentperiode var kortvarig og ulykkelig, for
republikken brøt raskt sammen, delvis på grunn av de
carlistiske reaksjonæres reisning i nord, og delvis fordi de
føderalistiske entusiastene i sør bestemte seg for å ta sin
uavhengighet for gitt endog før den hadde blitt fastslått i
lovlige former. Flesteparten av de store byene i
Andalusia og Levante – Sevilla, Granada, Valencia,
Cadiz, Malaga og Cartagena – erklærte seg sjøl som frie
kantoner. Komiteer for offentlig sikkerhet blei etablert,
og kirkene blei stengt og de rike blei skattlagt. Pi y
Margall fratrådte i ulykkelig protest da den provisoriske
regjeringa i Madrid bestemte seg for å sende sine tropper
sørover. Reisningene kollapsa raskt overalt bortsett fra i
Cartagena, der de føderalistiske ekstremistene fra hele
regionen samla seg, og stod i mot en beleiring som varte i
nesten fem måneder.

Anarkistene spilte kun en mindre rolle i denne striden på

liv og død for deres føderalistiske fettere. Internasjonalen
som organisasjon avstod fra enhver agering, etter å ha
utstedt en resolusjon som fordømte all politisk aktivitet,
men individuelle medlemmer stod fritt til å følge sine
egne tilbøyeligheter, og enkelte av dem slutta seg til de
kantonalistiske reisningene og tjenestegjorde endog i
komiteene for offentlig sikkerhet. Anarkistene blei
imidlertid involvert i visse uavhengige aktiviteter, som
var av mindre betydning, men nokså profetiske, i løpet av
begivenhetene i 1873. De framprovoserte en rekke
572
mindre andalusiske landsbyreisninger, men den viktigste
internasjonalistiske bedriften i perioden var
miniatyrrevolusjonen i papirindustribyen Alcoy, i
nærheten av Valencia. Alcoy var en tidlig
internasjonalistisk bastion, langt på vei takket være
aktivitetene til en anarkistisk skolelærer, Albarracín. Så
snart republikken blei erklært, gikk papirarbeiderne ut i
streik til fordel for åttetimersdagen, som var en del av
den føderalistiske regjeringas industriprogram. Mens
arbeiderne demonstrerte utafor rådhuset, åpna politiet ild
mot dem, og et generelt slag fulgte, som varte hele natta
og videre dagen etter. Ved i henhold til legenden å bli
anført av Albarracín på en hvit hest vant arbeiderne
kontroll over byen etter å ha drept et dusin politimenn.
De skjøt borgermesteren, som de holdt ansvarlig for å ha
starta kamphandlingene, satte fyr på enkelte fabrikker og
villaer, og i et siste grotesk utbrudd paraderte de hodene
til sine døde fiender gjennom gatene i triumf.

Vold av det slaget som manifesterte seg i Alcoy, var ikke

noe nytt i Spania. Den hadde forekommet ofte i
forbindelse med folkelige reisninger, og var mild
sammenlikna med grusomhetene som blei begått av
carlistene i Navarra overfor liberale som falt i deres klør.
Dessuten viser sjølve den isolerte karakteren ved Alcoy-
hendelsen hvor langt internasjonalen i sin helhet på
denne tida stod fra en generell politikk som gikk ut på
vold. Men den vekka et ramaskrik som ikke så mye
skyldtes det kjente nærværet av vold som ideen om at
573
folkelig uro, som hittil hadde vært sporadisk og uten
retning, nå blei kanalisert av en mektig revolusjonær
organisasjon. Og der er ingen som helst tvil om at til
tross for dens generelle inaktivitet i 1873, og til tross for
raseriet som blei sluppet løs mot den etter Alcoy-
episoden, økte internasjonalen hva så vel innflytelse som
medlemsmasse angår som et resultat av det generelle
spenningsforholdet som prega republikkens tidlige
måneder. De spanske delegatene til Genève-kongressen
og Saint-Imier-internasjonalen i 1873 hevda faktisk at de
representerte 300 000 medlemmer, men dette var
utvilsomt en grov overdrivelse, og mer pålitelige anslag
oppgir den reelle medlemsmassen i 1873 til mellom
50 000 og 60 000.

Internasjonalens jevne vekst tiltrakk seg fiendskapet fra

alle de reaksjonære kreftene i Spania, og da hæren tok
kontroll over landet i 1874, og oppløste Cortes som en
forberedelse på å gjeninnsette Bourbon-monarkiet, var en
av dens første handlinger å undertrykke den spanske
føderasjonen. Denne gang blei autoritetenes intensjoner
understøtta av rigorøs agering; lokale seksjoner,
fagforeningsgreiner og arbeiderdiskusjonsgrupper blei
alle sammen oppløst, og 500 aktive militante blei fengsla,
mens mange flere dro i eksil. Forbudet mot
arbeiderklasseorganisasjoner varte i sju år, men
anarkistene fortsatte i hemmelighet sine aktiviteter med
en rimelig mengde suksess. Kun noen få måneder etter
den offisielle undertrykkingen av internasjonalen, i juni,
574
1874, deltok der delegater fra mer enn 400 seksjoner fra
alle deler av Spania på en hemmelig kongress. Andre
kongresser fulgte, og undergrunnsaviser blei distribuert i
det vide og breie, spesielt i Andalusia, der anarkismen
overlevde som en massebevegelse i løpet av åra da den
måtte operere i det skjulte. I byene var fagforeningene
ute av stand til å fungere, og kun eliten stod igjen, ved å
møtes i hemmelighet og oppnå svært lite. Men i
landdistriktene i sør var det på denne tida at
bondeanarkismen, med dens særegne halvreligiøse
entusiasme, begynte å utvikle seg til en bevegelse som
skulle komme til å forbli mektig i Andalusia i mer enn et
halvt århundre. Dens karakter har blitt godt beskrevet av
Gerald Brenan, som levde i det sørlige Spania i denne
perioden og observerte landsbyanarkistene i aksjon svært
tett:

”Karakteren ved den rurale anarkismen som vokste fram i det sørlige
Spania, skilte seg… fraden som blei utvikla seg innen de store byene
i nord. ’Ideen’, som den blei kalt, blei brakt fra landsby til landsby av
anarkistiske ’apostler’. I landarbeidernes gañanis eller brakker, i små
hytter opplyst av talglys, snakka apostlene om frihet, likhet og
rettferdighet for å henføre lyttere. Små kretser blei danna i byer og
landsbyer som starta nattskoler der mange lærte å lese, dreiv
antireligiøs propaganda og ofte praktiserte vegetarianisme og
totalavhold fra alkohol. Endog tobakk og kaffe var bannlyst av
enkelte, og en av disse gamle apostlene som jeg kjente framholdt at
når frihetens tidsalder inntrådte, ville mennesker leve av råkost dyrka
med deres egne hender. Men hovedkarakteristikken ved andalusisk
anarkisme var dens naive forestillinger om tusenårsriket. Man tenkte
at enhver ny bevegelse eller streik var budbringeren om den nye

575
overflodstidsalderens komme, da alle – endog sivilgarden og
jordeierne – ville være frie og lykkelige. Hvordan dette ville skje,
kunne ingen si. Utover beslagleggelsen av jord (og ikke engang det
enkelte steder) og brenningen av soknekirkene var der ingen positive
forslag.”

Hvor naive disse drømmene om tusenårsriket nå enn vil

ha kunnet vært, var denne revolusjonære holdningen
blant bøndene i Andalusia ingen pervertering av den
anarkistiske doktrinen. Ja, på sin egne reine og primitive
måte eksponerte den visse elementene innen anarkismen
som mer sofistikerte talsmenn har tendert til å glatte over;
spesielt det moralistiske elementet, og den mentale
dreiningen over i en tidløs verden, ute av framskrittet og
befridd for materielle fristelser, som synes å være den
nødvendige troen til den ekte sorte anarkisten.

I 1878 begynte en ny og mer voldelig æra innen spansk

anarkisme da en ung tarragonesisk tønnemaker, Juan
Oliva Moncasi, forsøkte å drepe kong Alfonso XII.
Massearrestasjoner av anarkister og militante
fagforeningsaktivister fulgte, og i løpet av de neste to åra
var der gjengjeldelser i Catalonia og nedbrenning av
gårdsbruk i Andalusia, som regjeringa svarte på med
ytterligere undertrykkelse. Den onde sirkelen fortsatte
fram til 1881, da et liberalt ministerium bestemte seg for
å bryte den ved å legalisere arbeiderklasseorganisasjoner
nok en gang. Internasjonalen stod åpent fram og oppløste

576
seg sjøl umiddelbart, for så å gjenoppstå noen få måneder
seinere ut av sin egen aske under det nye navnet
Føderasjon av arbeidere i den spanske regionen. Den
gjenvant raskt en medlemsmasse som var tett opp mot
hva den hadde på den tida da den blei oppløst i 1874,
men helt fra begynnelsen av var føderasjonen hjemsøkt
av regionale forskjeller mellom catalanerne, som ønska å
konsentrere seg om fagforeningsaktiviteter, og de mer
fanatiske andalusiske bøndene, spesielt
vingårdarbeiderne fra Jerez, som foretrakk en
vektlegging av voldelig agering. Disse forskjellene
tilspissa seg på Sevilla-kongressen i 1882, der ei gruppe
som kalte seg ”Los Desheredados” (”De arveløse”) brøt
ut for så å danne sin egen terrororganisasjon. Læren til
disse desheredado’ene blei fordømt av resten av
anarkistene på føderasjonens Valencia-kongress i 1883,
men dette resulterte ganske enkelt i trusler – som aldri
blei satt ut i live – mot livene til Farga-Pellicer og andre
ledere for arbeiderføderasjonen.

Det er vanskelig å fastslå i hvor stor grad de nevnte

desheredado’ene virkelig satte sin lære om vold ut i live,
men det er sikkert at deres vilkårlige utspill i favør av
attentater var ekstremt nyttige for sivilgarden i den
mystiske affæren kjent som La Mano Negra (Den sorte
hand), som i 1883 tjente som en unnskyldning for den
midlertidige tilintetgjøringen av den anarkistiske
bevegelsen i Andalusia. En krovert fra en landsby i
nærheten av Jerez, som var mistenkt for å være en
577
politispion, blei drept av noen av de lokale bøndene.
Sivilgardekommandanten som undersøkte drapet hevda å
ha oppdaga vitnesbyrd om at det var verket til et stort
hemmelig samfunn kalt La Mano Negra som plotta med
sikte på å drepe alle jordeierne og fogdene i Andalusia.
Politiet satte umiddelbart i gang med å arrestere alle de
aktive anarkistene de kunne finne; der var en mengde
informanter og agents provocateurs, og tortur blei
anvendt i utstrakt grad for å presse fram bekjennelser. Til
slutt blei flertallet av fangene løslatt, men hundre blei
stilt for retten, og fjorten blei dømt til døden, mens sju av
dem faktisk blei strangulert på torget i Jerez. Sannheten
om La Mano Negra har aldri blitt slått fast på
tilfredsstillende vis, men flesteparten av de upartiske
granskerne som har studert saken, har betvilt eksistensen
av noen som helst storskala organisasjon. Det er
sannsynlig at der var små terroristgrupper i Jerez-
området, av det samme primitive slaget som Den sorte
banden i Monceau-les-Mines, og at enkelte av
desheredado’ene var forbundet med dem, men kun tre
drap – på informanter – blei bevist, og det virker
usannsynlig at alle mennene som blei henretta eller sendt
i fengsel var involvert i disse drapene.

Enten den eksisterte eller ei, anvendte politiet La Mano

Negra som en unnskyldning for et utbredt forsøk på å
luke vekk anarkismen fra Andalusia. De lyktes i det
minste midlertidig. Føderasjonens etterlevninger blei
tvunget ned i undergrunnen i mesteparten av de sørlige
578
områdene, og de hemmelige seksjonenes medlemstall
blei pressa ned til den dedikerte kjerna av overbeviste
militante. Av de 30 000 andalusiske medlemmene som
føderasjonen kunne vise til i 1882, var knappe 3000 igjen
etter at Mano Negra-affæren var over.

Samtidig, men av andre grunner, var føderasjonen i ferd

med å brytes opp i Catalonia. Mens anarkistene i Italia,
Sveits og Frankrike hadde bevega seg fra bakuninistisk
kollektivisme til anarko-kommunisme seint på 1870-
tallet, blei ikke spanjolene skarpt klar over konflikten
mellom de to doktrinene før midt på 1880-tallet, da
Kropotkins skrifter for første gang blei oversatt til
spansk. Men den var ikke ganske enkelt en strid mellom
to syn på måten fordelingen av arbeidets produkter burde
foregå på; stridsspørsmålet var ytterligere komplisert som
følge av ulike holdninger overfor gruppeorganisering.
Anarko-kommunistene som nå begynte å dukke opp i
Barcelona, adopterte det synet som nå er gjengs i
Frankrike og Italia, om at det var nødvendig å organisere
seg i grupper som utelukkende bestod av dedikerte
anarkistiske propagandister i form av ordets og dådens
propaganda. Ved å beholde den gamle internasjonalens
holdning tenkte kollektivistene ut i fra store
arbeiderorganisasjoner som ville ha en innflytelsesrik
elite av overbeviste anarkister, men som ikke ville kreve
en total omvendelse fra medlemsmassens side.

579
Innen 1888 hadde de to fraksjonene i Barcelona erkjent
sine meningsforskjeller i den grad at de etablerte separate
organisasjoner. Fagforeningene danna Solidaritets- og
motstandspakten, og de reinskårne militante skapte en
Anarkistisk organisasjon for den spanske regionen,
hvorav enkelte medlemmer tilhørte Solidaritetspakten,
slik at skillelinjene aldri var klart definerte. Denne todelte
organiseringen av frihetlige fagforeningsaktivister og
anarkistiske militante fortsatte i Spania helt fram til
slutten av 1930-åra, og til tross for deres
meningsforskjeller innvirka de to tendensene konstant i
på hverandre, og ville så visst trolig aldri ha overlevd på
egen hand.

Som i Frankrike var de tidlige 1890-åra i Spania

karakterisert ved et plutselig oppsving i opprørsk
virksomhet, bombekasting og attentater. Tidlig i 1892
kom landdistriktene til hektene igjen i et av de periodiske
utbrudda av entusiasme som er så karakteristisk for
andalusisk anarkisme. Fire tusen bønder, bevæpna med
ljåer mens de ropte ”Lenge leve anarkiet!”, marsjerte inn
i Jerez og drepte noen få upopulære
forretningsinnehavere. Etter ei natt med sporadiske
kamphandlinger mellom opprørerne og sivilgarden
ankom en kavaleristyrke og opprøret blei raskt slått ned.
Fire av bondelederne blei henretta og mange andre blei
idømt lange fengselsstraffer; det spanske rettsapparatets
karakter i den perioden kommer til syne gjennom det
faktum at blant de sistnevnte befant én mann seg i
580
fengsel i Cadiz for en annen politisk overtredelse da
reisningen fant sted.

Omtrent på samme tid som Jerez-reisningen erklærte

fagforeningene i Barcelona en generalstreik for
åttetimersdagen, og en serie bombeattentater, som hadde
starta med et forsøk på å sprenge Fomento-bygningen i
lufta i 1891, vokste til epidemiske proporsjoner, uten at
de innledningsvis forårsaka noen større skade på verken
eiendom eller personer. Enkelte av bombene blei
utvilsomt kasta eller planta av anarkister, blant hvem ei
lita gruppe italienere var spesielt aktive, men andre var
verket til agenter sysselsatt av politiet eller av
arbeidsgiverforeningen, hvis innhyra geværmenn på
denne tida innleda en stadig tilbakevendende geriljakrig i
gatene mot militante anarkister. Innen 1893 antok volden
en dødeligere form. En ung anarkist ved navn Pallas, som
hadde vært med Malatesta på hans
planleggingsekspedisjon i Patagonia, kasta ei bombe mot
Martínez Campos, generalkaptien i Barcelona. Han
bomma, men dette forhindra ikke at han blei stilt for
krigsrett og henretta. Som revansje kasta hans venn
Santiago Salvador ei bombe inn i Liceo-teateret og drepte
tjuetre mennesker. Gruen som blei vekka av denne
fryktinngytende handlingen blei anvendt av regjeringa til
å rettferdiggjøre dannelsen av en spesialpolitistyrke som
var retta mot anarkistene, en styrke som blei kalt Brigada
Social, og også til å pågripe på vilkårlig vis så mange
anarkistledere som man kunne finne. En rekke av dem,
581
som helt opplagt var uskyldige, blei henretta samtidig
med den virkelig skyldige, Salvador.

Slike handlinger fra autoritetenes side førte til en

intensivering av voldsbølgen i Barcelona.
Bombekastinger og skuddvekslinger økte i antall, og
politiet svarte med ytterligere arrestasjoner og en ledig
bruk av tortur for å skaffe til veie bekjennelser. Så, i juni,
1896, blei ei bombe kasta fra et vindu i de øvre etasjene
på Corpus Christi-prosesjonen i det den passerte gjennom
Barcelonas gater. Gjerningsmannen bak denne
handlingen blei aldri funnet, men et faktum som tiltrakk
seg oppmerksomhet var at bomba ikke blei kasta mot
fronten av prosesjonen, der alle tjenestemennene som var
forhatt av anarkistene marsjerte, men mot prosesjonens
bakre rekker, der den ganske enkelt drepte arbeidende
menn og kvinner. Så vel republikanerne som anarkistene
anklaga de geistlige for å ha stått bak den hårreisende
handlingen, men general Weyler, den nye
generalkapteinen i Barcelona (som seinere utmerka seg
for sine grusomheter på Cuba), anvendte den som en
unnskyldning for en generell pågripelse av regimets og
kirkas motstandere – anarkister, republikanere,
sosialister, fritenkere og catalanske separatister – inntil
rundt 400 fanger blei stua inn i cellene og fangehulla i
Montjuich-fengselet, utafor Barcelona, der bøllene innen
Brigada Social påførte dem en slik gruoppvekkende
tortur at flere fanger døde før de i det hele tatt nådde
rettssaka. Rundt åttisju personer blei i siste instans dømt,
582
men innen denne tid hadde nyhetene om torturen i
Montjuich-fengselet nådd over Pyreneene og vekka en
storm av internasjonale protester, slik at retten dømte kun
tjueseks av dem, åtte til døden og de øvrige til lange
fengselsstraffer. Til slutt blei fem henretta, men det blei
ikke bevist på noen som helst overbevisende måte at
noen av dem hadde hatt noe som helst med
bombekastingen i juni, 1896 å gjøre. Endog de sekstien
frikjente mennene blei forfulgt på hevngjerrig vis av
regjeringa til Canovas, som bestemte seg for å
transportere dem til det dødelige klimaet i den afrikanske
kolonien Rio d’Oro. I likhet med Sadi Carnot høsta
Canovas fruktene av sin umenneskelighet; ved det
pyreneiske vannhullet Santa Aguada blei han skutt av
Michele Angiolillo, en italiensk anarkist som hadde reist
fra London med den spesifikke intensjon å hevne
grufullhetene i Montjuich-fengselet.

I løpet av 1890-åra hadde den spanske og den franske

anarkismen ikke bare sin terrorisme til felles, men også
sin tiltrekningskraft på intellektuelle og kunstnere. Det
var i 1896 at det viktigste anarkistiske teoretiske
tidsskriftet i Spania, La Revista Blanca, blei grunnlagt,
og til dets sider bidro universitetslærere, ingeniører,
lærde menn og endog enkelte forhenværende offiserer
innen hæren. Mens den spanske anarkismen aldri tiltrakk
seg så mange distingverte forfattere og malere som det
bevegelsen i Frankrike gjorde, kunne den inkludere blant
sine sympatisører ikke bare – i det minste inntil videre –
583
den unge Pablo Picasso, men også den store
romanforfatteren Pío Baroja, som skreiv minst ei bok,
Aurora Roja, som var utleda fra hans direkte forbindelse
til anarkistene. En annen manifestasjon på anarkistisk
intellektualisme var framveksten til bevegelsen for å
skape frihetlige skoler. Som følge av de uheldige
omstendighetene rundt hans åpenbart urettferdige
henrettelse i 1909, som jeg skal drøfte på en mer detaljert
måte seinere, skulle Francisco Ferrer i kraft av sin
martyrdom komme til å bli den mest hylla talsmannen for
denne bevegelsen. Det var imidlertid slik at Ferrers
Escuela Moderna kun var et av mange eksperimenter i
Catalonia og i Andalusias landsbyer som spesielt tok
sikte på å bringe lese- og skrivedyktighet til voksne
bønder og industriarbeidere. For propagandaformål blei
Ferrers personlige renommé som pedagog blåst opp
hinsides alle proporsjoner av anarkistene etter hans død,
ja, han var faktisk en heller treg ortodoks rasjonalist, med
et snevert og lite fantasifullt sinn, og de få skriftene han
etterlot seg vitner ikke i særlig grad om en original
oppfatning av utdanning. Men det å gjøre opprør mot
kirkas dominasjon over utdanningen i Spania seint på
attenhundretallet var kanskje tilstrekkelig å forvente av
noe som helst menneske, som Ferrers skjebne skulle
komme til å vise.

Enda viktigere enn den pedagogiske bevegelsen var

gjenopplivingen av fagforeningsaktiviteten rundt
århundreskiftet, da den franske revolusjonære
584
syndikalismens eksempel ga nytt liv til den
kollektivistiske fløyen av spansk anarkisme.
Forestillingen om generalstreiken, som blei gjenreist av
franske teoretikere til den overordna revolusjonære
strategien, appellerte umiddelbart til de spanske
forkjemperne for tusenårsriket. En streik i regi av
metallarbeiderne i Barcelona i 1902 utvikla seg faktisk til
en generell streik som omfatta hele byen; det at den slo
feil førte til at det nyligste forsøket på å gjenskape den
gamle internasjonalen – den nye føderasjonen av
arbeidere i den spanske regionen som hadde blitt
grunnlagt i 1900 – kollapsa. En kort stund etterpå
spredde bevegelsen seg til de rurale distriktene, spesielt i
provinsene Cadiz og Sevilla, der streikene blei ledsaga av
krav om en oppdeling av de store eiendommene. De slo
alle sammen feil fordi arbeiderne levde på sultegrensa
sjøl når de hadde jobb, og hadde ingen som helst
ressurser til en vedvarende strid, og det var dessuten slik
at med sitt snevre syn på patria chica,
landsbyfellesskapet, skua de sjelden utover sine egne
horisonter, og slik hadde det seg at de, i stedet for å
legemliggjøre en koordinert bevegelse som i det minste
ville kunne ha hatt en viss innvirkning i forhold til å
forbedre sine betingelser, bega seg inn på en serie
sporadiske og isolerte utbrudd som sviligarden slo ned
uten større vanskeligheter.

I mellomtida fortsatte suksessen til CGT i Frankrike,

langt på vei under inspirasjonen fra anarkister som hadde
585
oppnådd innflytelsesrike posisjoner innen dets hierarki, å
imponere arbeiderne i Barcelona, og i 1907 trådte de
frihetlige fagforeningene i Catalonia sammen i en
spesifikt syndikalistisk føderasjon kjent som Solidaridad
Obrera, som raskt spredde seg til resten av Catalonia og
avholdt sin første kongress tidlig i 1908.

Den nye bevegelsen agerte i en dramatisk skala i juli,

1909, da den spanske hæren led tunge tilbakeslag i en av
sine langvarige kriger mot riffene i Marokko, og
regjeringa bestemte seg for å kalle inn Catalonias
reservister. Det er vanskelig ikke å se en provokativ
hensikt i det faktum at kun menn fra denne innbitt
separatistiske provinsen blei inkludert i ordren.
Anarkistene, sosialistene og syndikalistene blei enige om
felles agering, og Solidaridad Obrera erklærte en
generalstreik. I løpet av den ”tragiske uka” som fulgte,
var der kraftige gatekamper i Barcelona, ja, det tok
politiet og troppene fem dager å etablere kontroll. Nesten
200 arbeidere blei drept i gatene aleine, og – i utbruddet
av de anti-geistlige lidenskapene som vanligvis følger
med folkelige reisninger i Spania – blei mer enn femti
kirker og klostre brent og en rekke munker blei drept.
Den konservative regjeringa reagerte på den sedvanlige
måten med massearrestasjoner, tortur i Montjuich og
summariske henrettelser, inkludert den av Francisco
Ferrer. Ferrer befant seg faktisk i England i løpet av den
tragiske uka, men han blei like fullt stilt for krigsrett og
skutt på bakgrunn av en falsk anklage om å ha gitt næring
586
til reisningen. Slik som etter Montjuich-grusomhetene i
1896, var der store protester i utlandet; Ferrer blei en
internasjonal martyr, og sjøl i Spania tvang ropene i
avsky overfor metodene som autoritetene tok i bruk, den
konservative statsministeren Maura til å fratre og førte
den liberale regjeringa til Canalejas til makta.

Den tragiske uka og dens etterspill overbeviste de

spanske frihetlige om behovet for en sterkere
kamporganisasjon, og i oktober, 1910 trådte
representanter for fagforeninger fra hele Spania sammen i
Sevilla med sikte på en historisk kongress. Kun de
sosialistiske fagforeningene som allrede var fødererte i
UGT holdt seg på sidelinja, mens det store flertallet av de
gjenværende fagforeningene sendte sine representanter,
og det blei beslutta å danne en ny organisasjon, den
berømte Confederación National del Trabajo, bedre kjent
som CNT.

CNT blei danna under inspirasjon fra den franske CGT,

men i utviklingsprosessen kom den til å skille seg fra den
på en rekke viktige måter. For det første kom den
umiddelbart, og forblei alltid værende, under
anarkistledernes hele og fulle kontroll. Det er sant at
mange ikke-anarkistiske arbeidere, og endog enkelte
sosialister, slutta seg til den, men der var aldri en tid da
de oppnådde noen som helst effektiv andel i lederskapet.
Dessuten blei ikke CGTs todelte organisasjon – de lokale
Bourses de Travail og de nasjonale håndverksforbundene

587
smelta sammen i en omfattende konføderal struktur – til å
begynne med imitert. CNT tenderte snarere til å basere
seg på de lokale Sindicatos Únicos, som ville bringe
sammen arbeiderne innen alle håndverk i én fabrikk eller
endog i én by. Således tenderte fagforeningen og
lokaliteten å bli identifisert med hverandre, i samsvar
med den tradisjonelle anarkistiske vektleggingen av
kommunen som den grunnleggende sosiale enheten, og
Sindicatos Únicos blei løselig knytta sammen i den
regionale, og til slutt i den nasjonale, føderasjonen. Noe
som helst i form av et permanent byråkrati blei så
omhyggelig unngått at CNT kun hadde én lønna
tjenestemann; resten av denne enorme organisasjonen
blei opprettholdt av arbeidere som blei delegert av sine
kamerater. Dette var mulig fordi CNT aldri adopterte den
ordinære fagforeningens velferdssamfunnsfunksjon, og
ikke en gang opprettholdt streikefond; den instinktive
solidariteten blant arbeidere blei sett på som tilstrekkelig
beskyttelse i en strid som aldri så tusenårsriket som langt
unna. Fra begynnelsen av betrakta anarkistene CNT som
et revolusjonært våpen, men det tilhører
masseorganisasjoners karakter å utvikle sin egen treghet,
og CNT skulle i sin tur komme til å avdekke de
reformistiske trendene og tendensen til å se den syndikale
organiseringen av revolusjonen legemliggjort (midler og
mål) som leda den franske CGT langt vekk fra rein
anarkosyndikalisme.

588
Entusiasmen som blei generert gjennom grunnleggelsen
av CNT, førte til en umiddelbar gjenoppliving av
anarkismen i de rurale områdene av Andalusia og til en
streikebølge andre steder. En spektakulær generalstreik i
Saragossa utvikla seg til en væpna reisning. Andre
streiker brøt ut i Sevilla og Bilbao, der UGTs
sosialistiske arbeidere gjorde felles sak med
anarkosyndikalistene. I Cullera, i nærheten av Valencia,
erklærte de streikende arbeiderne byen som en kommune
som var uavhengig av Spania, en prosedyre som i seinere
år skulle komme til å bli imitert av landsbyopprørere i
mange deler av de sørlige provinsene. Canalejas svarte på
disse manifestasjonene på gjenfødt anarkisme ved å legge
ned forbud mot CNT, og i 1912, da jernbaneforbundene
gikk ut i streik, tvang han arbeiderne tilbake på jobb ved
å mobilisere dem i henhold til militærloven. Men CNT
fortsatte å blomstre som en undergrunnsorganisasjon, og
Canalejas betalte for sine handlinger på samme måte som
Canovas: Han blei skutt og drept av en anarkistisk
revolvermann i en bokhandel i Madrid.

I 1914 trådte CNT fram i full åpenhet igjen, svært styrka

gjennom spredningen av rural anarkisme i løpet av åra i
foveien fra Andalusia og inn i Levante, og i løpet av Den
første verdenskrig førte en rekke omstendigheter til
ytterligere suksesser. I 1917 erklærte UGT-lederne en
nasjonal generalstreik for en demokratisk og sosialistisk
republikk. CNT tok del, men da streiken mislyktes, høsta
den fordelen gjennom den midlertidige miskreditteringen
589
av sosialistlederne. Den russiske revolusjonens suksess
styrka også CNTs appell som en uttalt revolusjonær
organisasjon, og i 1918 avholdt de mer dedikerte
militante en nasjonal anarkistkongress i Mexico for å
drøfte sin holdning overfor syndikalismen i den store
striden som det nå syntes å brygge opp til. Til forskjell
fra anarkister i Frankrike og Italia var de nesten
enstemmige i sin beslutning om at sjøl om CNT som
sådan ikke kunne betraktes som en fullt ut anarkistisk
organisasjon, måtte de gjennomsyre og lede den, slik at
endog dens mindre forplikta medlemmer ville bli inngytt
den frihetlige ånden. Innen 1919, da CNT avholdt sin
kongress i Madrid, hadde dens medlemsmasse økt til
700 000, de fleste av dem i Catalonia, Andalusia,
Levante og Galicia, der bevegelsen nylig hadde etablert
et nytt aktivitetssentrum.1

Som den mest innflytelsesrike revolusjonære

organisasjonen i Spania blei CNT iherdig fridd til av den
nylig grunnlagte Kommunistiske (Tredje) internasjonale.
Til å begynne med blei dens medlemmer tiltrukket av
glamouren ved den vellykka revolusjonen i Russland, og
ei gruppe delegater til Moskva, anført av Andres Nin og
Joaquin Maurin (seinere lederne for det marxistiske
dissenterpartiet Obrero de Unificación Marxista), bedyra
konføderasjonens støtte til den kommunistiske
organisasjonen. I 1921 returnerte nok en syndikalistleder,
Ángel Pestaña, fra Russland med nyhetene om
forfølgelsen av anarkister der og den brutale måten
590
Kronstadt-sjøfolkas oppstand blei slått ned på. Hans
rapporter forårsaka en kraftig avsky blant spanske
anarkister og syndikalister, og på Saragossa-kongressen i
1922 hevda CNT påny sin tro på frihetlig kommunisme,
og bestemte seg for å trekke seg ut av Den tredje
internasjonale og gi sin troskap til den nye
syndikalistiske organisasjonen, The International
Workingmen’s Association, som var i ferd med å bli
stifta i Berlin. Der var i ettertid ingenting som minna om
franske anarkosyndikalistiske militantes masseflukt inn i
det nylig stifta Kommunistpartiet i løpet av de tidlige
1920-åra. De spanske anarkistenes rekker forblei solide.

Åra fra 1919 til etableringen av Primo de Riveras diktatur

i 1923 blei formørka av en bitter krigføring mellom CNT
og arbeidsgiverorganisasjonene i Barcelona. Volden som
blei generert i løpet av denne perioden og i løpet av
CNTs gjenværende historie fram til slutten på Den
spanske borgerkrigen i 1939 må, som jeg allerede har
antyda, ses i konteksten av den generelle tradisjonen med
politisk vold som har eksistert i Spania siden
Napoleonskrigene. Hvor frastøtende og fruktesløs man nå
enn vil finne den spanske anarkistiske tendensen til å ty
til attentater, er det bare rimelig å huske på at politiet,
hæren og arbeidsgivernes pistoleros var enda mer
tilbøyelige til å ty til vold og langt mer sadistiske i sine
metoder. Uansett hvor feil de tok, drepte anarkistene
vanligvis i hevn for urett som blei begått mot deres
kamerater. Det var for eksempel som et resultat av
591
anvendelsen av ley de fugas (den formildende
omskrivningen for politiets praksis med å skyte arresterte
menn på vei til fengselet og hevde at de blei skutt i det de
forsøkte å rømme) at den konservative statsministeren
Eduardo Dato blei drept i 1921. Det var som hevn for
drapet på CNT-lederen Salvador Segui av politiet på
gatenivå at erkebiskopen av Saragossa blei skutt av den
hylla geriljalederen Buenaventura Durutti. Siden
anarkismens grunnleggende doktriner benekter
gjengjeldelse og straff, var slike dåder faktisk ikke-
anarkistiske, men de var typiske for Spania i sin tid, og
de understreker behovet for å drøfte spansk anarkisme i
mange henseender som en egen kategori.

Dessuten må man huske at endog i den eksplosive

situasjonen som eksisterte mellom 1919 og 1923, gikk på
ingen måte alle anarkosyndikalistene inn for voldelige
midler. Salvador Segui sjøl og Ángel Pestaña førte an en
moderat trend innen CNT som var villig til å søke
kompromisser med arbeidsgiverne og endog med staten.
På den annen side var ekstremistene, anført av fanatikere
som Durutti og hans uadskillelige kompanjong Ascaso,
villige til å anvende ethvert middel for å framskynde det
revolusjonære tusenårsriket. Siden de verken frykta
autoritetene eller respekterte de moderate innen sine egne
rekker, pressa disse mennene kontinuerlig opp tempoet
og bandt bevegelsen til den onde repetisjonen av drap og
kontra-drap. Dessuten samla menn som Durutti, som sjøl
var idealister, rundt seg mindre reine elementer, og i
592
Barcelona på denne tida oppstod der en hel klasse av
profesjonelle pistoleros, som svingte fra side til side, ved
av og til å slåss for anarkistene, og av og til for
arbeidsgiverne eller endog for politiet, og som i seinere
år allierte deg med den gryende Falange. Der er ingen
som helst tvil om at den anarkistiske tendensen til å
sentimentalisere den kriminelle som en opprører mot et
autoritært samfunn, langt på vei var ansvarlig for den
barbariske framferden som karakteriserte industristrid i
Barcelona i løpet av åra før Primo de Rivera påtvang
byen en vaklevoren fred.

Perioden jeg har beskrevet, begynte tidlig i 1919 med en

streik anført av moderate tilhørende CNT ved det store
elektrisitetsverket i Barcelona kjent som Canadiense. De
streikendes krav var så rimelige at den første
administrasjonen var tilbøyelig til å nå fram til en
overenskomst med dem, men Barcelonas generalkaptein,
Milans del Bosch, intervenerte og stansa forhandlingene.
Streiken spredde seg, Barcelona blei frarøva elektrisitet,
og etter å ha arrestert fagforeningslederne proklamerte
Milans del Bosch unntakstilstand. CNT erklærte
umiddelbart en generalstreik, og der kom til full stans av
arbeidet ved fabrikkene i Barcelona. Det var en
fullstendig fredelig streik som demonstrerte hvor
effektivt arbeiderne kunne agere uten å anvende vold.
Hæren svarte med de vanlige massearrestasjonene,
etterfulgt av krigsretter som idømte strenge dommer, og
raden av proteststreiker og arbeidsgiverlockouter fortsatte
593
resten av året, med vold som på ny blei øvd på begge
sider. Resultatat var at innen utgangen av 1919 begynte
CNT, etter at man ikke hadde vunnet noen klar seier, og
etter å ha avvist en samarbeidsavtale med det
sosialistiske UGT som Segui hadde foreslått, å tape
terreng blant de catalonske arbeiderne.

I mellomtida livna landdistriktene i Andalusia til igjen,

anspora av ryktene om Den russiske revolusjonen og
nyheten om den store generalstreiken i Barcelona. Som
ved andre anledninger feide anarkistisk millenarisme
over landsbygda som en stor religiøs gjenoppliving. I sin
History of Agrarian Agitations in the Province of
Cordoba2 har Díaz del Moral etterlatt en fascinerende
beskrivelse av prosessen som var i sving:

”Vi som gjennomlevde den tida i 1918-19, vil aldri glemme det
forbløffende synet. På jordene, i hyttene og rettsforsamlingene, hvor
enn bønder møttes for å snakke, uansett med hvilket formål, var der
kun et samtaleemne, som alltid blei diskutert på seriøst og glødende
vis: Det sosiale spørsmålet. Når menn hvilte fra arbeidet, i løpet av
røykepausene på dagtid og etter kveldsmåltidet seinere på dagen,
ville den som nå enn var mest utdanna lese løpesedler og tidsskrifter
høyt mens de andre lytta med stor oppmerksomhet. Deretter kom
utlegningene, som bekrefta det som nettopp hadde blitt lest, og en
endeløs serie av taler som lovpriste det. De forstod ikke alt. Enkelte
ord kjente de ikke til. Enkelte fortolkninger var barnslige, andre
ondskapsfulle, avhengige av den aktuelle mannens personlighet, men
i bunn og grunn var alle enige. Hvordan skulle det ellers være? Var
ikke alt de hadde hørt, den reine og skjære sannheten som de hadde
følt hele sitt liv, endog sjøl om de aldri hadde vært i stand til å
uttrykke den?

594
Innen noen få uker ville den opprinnelige kjerna av 10 eller 12
kjennere bli omdanna til en på 200, og i løpet av noen få måneder
spredde hele den arbeidende befolkningen, grepet av en ihuga
omvendelsestrang, det brennende idealet på glødende vis. De få som
stilte seg tvilende, enten fordi de var fredelig innstilt eller forsiktige,
eller redde for å miste offentlig respekt, ville bli oppskt av grupper
av de overbeviste i fjellsidene, i det de utførte sitt pløyningsarbeid,
hjemme i sine hytter, på kroene, i gatene og på torgene. De ville bli
bombardert med årsaker, forbannelser, forakt og ironi inntil de sa seg
enige. Motstand var umulig. Så snart landsbyen var omvendt,
spredde agitasjonen seg… Alle og enhver var en agitator. Således
spredde ilden seg hurtig til alle de lett antennelige landsbyene.”

Med omvendelsens gnister spredde dessuten streiker seg

over landsbygda inntil hele det sørlige Spania stod i
flammer, og godsherrene gikk enten med på deres krav
eller flykta i skrekk. Til slutt, i mai, 1919, blei en regulær
militærekspedisjon sendt inn i Andalusia, CNT blei
forbudt i provinsen, og streikebevegelsen svant hen, like
mye på grunn av landarbeidernes sult som på grunn av
soldatenes nærvær.

I mellomtida var der nye uroligheter i Catalonia, der

arbeidsgiverne hadde begynt å danne fagforeninger under
deres egen kontroll – de såkalte Sindicatos Libres – i
rivalisering mot CNT og UGT. I begynnelsen av 1920
erklærte CNT en ny generalstreik i Barcelona. Alle
fagforeningene bortsett fra de som blei støtta av
arbeidsgiverne, blei umiddelbart knebla i Barcelona, og

595
CNTs nasjonale komité blei fengsla, men dette forhindra
ikke at streiker fortsatte gjennom hele året, med
betydelige gevinster i form av økte lønninger, som ga
CNT ny prestisje og satte den i stand til å etablere sterke
fotfester i sosialistiske bastioner som Madrid og Asturia.

Der var en midlertidig pause i voldshandlingene i løpet

av siste halvdel av 1920, men den bitre striden som var i
ferd med å gjøre Barcelona notorisk berykta over hele
Europa, blussa opp igjen da kong Alfonso XIII tvang
regjeringa til å utnevne som sivilguvernør den brutale
tyrannen general Martínez Anido, som skulle komme til å
ende sitt liv som Francos innenriksminister. Martínez
Anido kombinerte den spanske militære kastens brutalitet
på sitt verste med en helhjerta støtte til de mest
reaksjonære arbeidsgiverne i byen, og det var han som
organiserte, gjennom sin politiavdeling, en nådeløs
attentatkampanje mot de militante innen CNT. I løpet av
hans embetsperiode fant gjennomsnittlig femten politiske
drap i uka sted i Barcelonas gater, og omtrent halvparten
av disse blei begått av politidirigerte terrorister og den
andre halvparten av anarkistiske pistoleros, som utførte
sine represalier med matematisk nøyaktighet. Til slutt
blei den spanske offentlige opinion så uroa over pressas
eksponering av hans metoder at Martínez Anido blei
avskjediga, men striden han hadde fostra, svant ikke hen
før etter etableringen av Primo de Riveras diktatur i
september, 1923, da det blei gjort et forsøk fra
regjeringas side på å fremme rimelige kompromisser
596
mellom arbeiderne og arbeidsgiverne og på å oppnå
kontroll ved hjelp av mindre brutale midler enn de til
Martínez Anido og hans polititjenestemenn.

Det at Primo de Rivera kom til makta betydde en lang

periode med hemmelighold for anarkismen i Spania.
Sammenlikna med general Franco synes Primo de Rivera
i ettertid å være en modell for progressivt styre. Han
hadde en reell anelse om Spanias økonomiske problemer,
og ingen fordommer mot arbeiderklassen som sådan.
Hans eget ønske om et balansert og velordna samfunn –
som var så annerledes enn hans kaotiske personlige liv –
gjorde ham tiltalende for sosialistene, og i løpet av hans
regime dukka der opp en underlig allianse mellom denne
drikkfeldige og likanes andalusiske aristokraten og den
bombastiske Madrid-gipsarbeideren Largo Caballero,
som seinere skulle komme til å se på seg sjøl som den
spanske Lenin. Men mellom anarkistene og diktatoren
var der ingen som helst felles grunn, og CNT imøtekom
hans makttiltredelse ved å erklære en generalstreik. Den
slo feil, fordi den sosialistiske UGT nekta å delta.

I mai, 1924 blei CNT oppløst etter ordre fra Primo de

Rivera, dens aviser blei knebla, og alle dens Sindicatos
Únicos blei stengt, samtidig som flere hundre av dens
aktive medlemmer blei arrestert. Primo de Rivera var
mindre brutal, men mer effektiv i sin undertrykkelse enn
sine forgjengere, og som masseorganisasjon opphørte
CNT praktisk talt å eksistere inntil han falt. Dens

597
medlemmer slutta seg til, og gjorde sitt beste for å
forstyrre, de nevnte Sindicatos Libres som blei omfavna
av diktatoren, og de av dens ledere som beholdt sin frihet
opprettholdt enten et undergrunnsskjelett av
organisasjonen, som – slik som alltid skjedde i perioder
med hemmelighold – falt under de anarkistiske
ekstremistenes innflytelse, eller flykta til eksil i
Frankrike. Derfra organiserte de en heller fruktesløs
væpna marsj inn i Navarra vinteren 1924, og seinere hen
slo de seg til tåls med den alvorlige oppgava med å
omorganisere bevegelsen. Mot slutten av 1926 trådte de
sammen i en kongress i Lyon, og bestemte seg for å
etablere en iberisk anarkistføderasjon i eksil. Ideen
spredde seg til Spania, og i juli, 1927, ved å møtes i all
hemmelighet i Valencia, aksepterte representantene for
de spredte anarkistgruppene ideen om å etablere Den
iberiske anarkistføderasjonen (bedre kjent som FAI) som
en undergrunnsorganisasjon dedikert til det
revolusjonære formålet. FAI, som først trådte åpenlyst
fram i begynnelsen av borgerkrigen i 1936, var den første
tett sammenknytta nasjonale organisasjonen for
anarkister som hadde eksistert over tid i Spania, og dens
varighet – for den levde videre i eksil etter
tilintetgjøringen av republikken i 1939 – kan i stor grad
tislrives det faktum at hele dens liv var ei tid prega av
sosial uro og opphisselse, som begynte i den siste fasen
av Primo de Riveras diktatur og som fortsatte i løpet av
republikkens stormfulle år og borgerkrigens tragiske år.

598
Den blei stifta langt på vei med den intensjon å demme
opp for den reformistiske trenden blant syndikalistene,
anført av Ángel Pestaña, og den etablerte raskt et
overherredømme over CNT slik at den svært lille
anarkistiske minoriteten innehadde nesten alle dens
viktige stillinger innen den store fagforeningsbolken og
dominerte dens byråer og komiteer. På denne måten,
trolig for første og siste gang innen anarkismens historie,
oppstod Bakunins plan om en hemmelig elite av
hengivne militante som kontrollerte en offentlig
masseorganisasjon bestående av delvis omvendte
arbeidere. Men FAI inkluderte ikke bare hardtarbeidende
fagforeningsledere og den spanske anarkismens
teoretikere, men også en tvilsom kontingent fra
underverdenen i Barcelona. Som Franz Borkenau
kommenterte i The Spanish Cockpit:

”FAI som sådan avspeiler på nøyaktig vis det eiendommelige

fenomenet som spansk anarkosyndikalisme er i sin helhet. Ved å ha
til hensikt å gruppere alle de elementene som ikke ganske enkelt er
enkle CNT-fagforeningsaktivister, men overbeviste og dyktige
anarkister, forener den innen sine rekker på den ene side
anarkistbevegelsens elite, den aktive fortroppen som har
gjennomlevd utallige strider, fengslinger, emigrasjon og dødsstraffer,
og som utvilsomt er et av de mest idealistiske elementene i verden,
sammen med tvilsomme elementer som andre grupper ville kunne
nøle med, ikke bare å betro ansvarsposisjoner, men ganske enkelt å
akseptere som medlemmer.”

599
Her igjen vil man kunne bemerke at arven fra Bakunin
synes opplagt, for det var han som la mest vekt på
alliansen mellom idealistene og de marginale sosiale
elementene som var nødvendige for å styrte staten og
berede grunnen for det frie samfunn. Allikevel har den
særegne kombinasjonen av tendenser innen FAI også
sine paralleller innen spansk historie, spesielt blant de
militære religiøse ordnene, og endog blant jesuittene i
den perioden da de blanda idealistisk hengivenhet overfor
en sak med en smak for konspirasjoner, en
rettferdiggjøring av illegal virksomhet og drap på
tyranner, og – spesielt i Paraguay – en hang til sosiale
eksperimenter av en primitiv kommunistisk karakter.

Denne sammenlikningen tvinger fram et opplagt

spørsmål. FAI hevda å være en anti-religiøs organisasjon,
og dens medlemmer, i løpet av republikken og i de tidlige
åra av borgerkrigen, var blant de mest aktive
kirkebrennerne. Men spansk anarkistisk opposisjon mot
kirka er et særegent lidenskapelig fenomen, helt
forskjellig fra den rolige rasjonaliteten til fritenkerne på
den andre siden av Pyreneene. Dens talsmenn deler den
ikonoklastiske gløden til Reformasjonens radikale sekter,
og denne parallellen bringer oss til den iinteressante
antydningen som har blitt lagt fram av Gerald Brenan om
at i Spania, der inkvisisjonen på effektivt vis kvalte
enhver tendens i retning av religiøs dissens iløpet av det
sekstende århundre, har anarkismen faktisk antatt
karakteren av en forsinka reformasjonsbevegelse.
600
All anarkisme har sjølsagt et moralsk-religiøst element
som skjelner den fra ordinære politiske bevegelser, men
dette elementet er langt sterkere utvikla i Spania enn
andre steder. Nesten enhver årvåken observatør av
anarkismen i det landet har påpekt det faktum at her var
det som Borkenau har kalt ”en halvt religiøs utopistisk
bevegelse,” og igjen er det Brenan som på det mest
overbevisende vis har vist hvorfor dens religiøse
lidenskap skulle ha vendt seg så innbitt mot kirka. Jeg
kan ikke gjøre noe bedre enn å sitere en del av hans
utmerkede drøfting av emnet i The Spanish Labyrinth,
som er understøtta av førstehands kjennskap til spanske
anarkister som strakte seg over mange år.

”Anarkistenes fanatiske hat overfor kirka og deres usedvanlige

voldelige angrep på den under borgerkrigen er ting som er kjent for
alle og enhver… Det kan etter min oppfatning bare forklares som
kjetteres hat overfor den kirka som de har sitt utspring i. For i de
spanske frihetliges øyne innehar den katolske kirka posisjonen til
anti-krist i den kristne verden. Den er langt mer for dem enn en blott
hindring for revolusjonen. De ser i den kilden til alle onder,
korrumperingen av ungdommen med sin ondsinna doktrine om
arvesynden, med et blasfemisk syn på naturen og naturens lover, som
de kaller Salud eller sunnhet. Den er også religionen som med sine
pretensjoner om broderlig kjærlighet og gjensidig tilgivelse håner
det store idealet om menneskelig solidaritet…

Jeg vil dermed antyde at de spanske anarkistenes vrede overfor kirka

er vreden til et intenst religiøst folk som føler at de har blitt forlatt og
bedratt. Prestene og munkene forlot dem i et kritisk øyeblikk av
deres historie og gikk over til de rikes side. De humane og opplyste
prinsippene til de store teologene i det syttende århundre stod på én

601
side. Folket begynte deretter å mistenke (og de nye ideene som
liberalismen brakte på bane bistod dem sjølsagt) om at alle kirkas
ord var hykleri. Da de bega seg inn på striden for den kristne
utopien, var det derfor mot kirka og ikke med den. Til og med
volden deres vil kunne kalles religiøs. Når alt kommer til alt har den
spanske kirka alltid vært ei militant kirke, og helt fram til det tjuende
århundre trodde den på det å tilinitetgjøre sine fiender. Det er ingen
som helst tvil om at anarkistene følte at dersom de, ved å anvende de
samme metodene, bare kunne bli kvitt alle som ikke tenkte slik som
de sjøl, ville de gjøre en bedre jobb enn kirka hadde gjort i å
introdusere det jordiske paradiset. I Spania aspirerer ethvert credo til
å bli totalitært.”

I den striden fra fundamentalt religiøse menneskers side

på å vinne Spania fra en pervertert kristendom har FAI
spilte en rolle som ikke er ulik den til de militære
ordnene i den langt eldre striden for å vinne Spania fra
islams troløshet. Men siden anarkismen er en sosial så
vel som en kvasi-religiøs bevegelse, har FAI hatt andre
funksjoner enn oppviglingen av anti-geistlige
lidenskaper, og den har først og fremst helt fra sin
begynnelse av søkt å gi en konsekvent snarere enn en
periodevis tilbakevendende revolusjonær retning til den
større frihetlige bevegelsen legemliggjort i CNT. I året
etter grunnleggelsen av FAI begynte CNT å danne
handlingskomiteer for strid mot diktaturet, og å
samarbeide med andre grupper og bevegelser i forsøket
på å forandre regimet. På denne tida var de spanske
anarkistene villige til å akseptere den midlertidige

602
løsningen i form av en demokratisk republikk, sjøl om de
ikke hadde noen som helst intensjon om å anvende den
som noe annet enn et springbrett hvorfra de så raskt som
mulig kunne sette i gang sin egen revolusjon. I dette var
de ikke noe unntak. Da diktaturet til Primo de Rivera falt
i 1930, var det klart at monarkiets liv nesten var en saga
blott, og enhver politisk fraksjon i Spania begynte sine
forberedelser for å gjøre det beste ut av situasjonen som
ville følge etter dets kollaps. Sosialistene, kommunistene,
de catalanske separatistene og hæren, så vel som
anarkistene, støtta den republikanske saken, i den grad de
støtta den, for sine egne formål.

CNT stod åpent fram i 1930, tallmessig sterkere enn

noensinne, og inspirert av den militante holdningen til
FAI-aktivistene. Kongen forlot landet i april, 1931, som
et resultat av anti-monarkistiske seire i lokalvalgene, og
anarkistene forberedte seg på en revolusjonær strid som
mange av deres ledere følte at bare kunne være snakk om
måneder unna. I juni omorganiserte CNT seg ved å danne
nasjonale føderasjoner innen enhver industri i tillegg til
Sindicatos Únicos, ved på heller forsinka vis å imitere
CGTs todelt struktur, i henhold til den overbevisningen at
tida snart var inne da en koordinert fagforeningsstruktur
ville trengs for å ta seg av Spanias revolusjonære
anliggender. På seinsommeren og utpå høstparten 1931
begynte de å demonstrere, gjennom en serie lokale
streiker i Sevilla, Madrid og Barcelona, at de ikke hadde
noen som helst tanker om å skjelne mellom ulike
603
regjeringer og hadde til hensikt å føre videre sin
uavhengige agering på like rigorøst vis under en
republikk som under et monarki. I denne situasjonen
spilte FAI en provokativ rolle, og fornærma CNT-lederne
nesten like mye som den republikanske regjeringa ved å
organisere mindre opptøyer med sikte på å skape en spent
atmosfære over hele landet. De forsøkte å ta
telefonsentralbygningen i Madrid gjennom et angrep, og
tidlig i 1932 leda de an en reisning i Llobregat-dalen i
Catalonia som blei designa som en miniatyrøvelse med
sikte på den generelle revolusjonen, ja, en av dens
sentrale handlinger var delingen av en rekke store
eiendommer blant de lokale bøndene. Den republikanske
regjeringa tjente FAIs sak ved å adoptere en politikk som
gikk ut på streng undertrykking uten at den blei ledsaga
av noe som helst seriøst forsøk på å løse hovedproblemet
som hadde hjemsøkt Spania i generasjoner, problemet
vedrørende jordreformer. Spesielt i sin håndtering av
oppstanden i Llobregat tydde de til de elendige gamle
metodene som tidligere regjeringer hadde anvendt ved å
deportere mer enn hundre ledende anarkister til spansk
Guinea uten i det hele tatt å ty til formalitetene i form av
rettssaker. I januar, 1933, som en protest mot den
vedvarende illegale landsforvisningen av disse mennene,
organiserte anarkistene en ytterligere oppstand i
Barcelona og Valencia, og nyhetene om denne ga støtet
til en liten reisning i den andalusiske landsbyen Casas
Viejas, der ei gruppe arbeidere, anført av en rural

604
anarkistisk apostel med klengenavnet Seks fingre,
proklamerte slutten på eiendomsretten og regjeringsmakt,
og beleira sivilgardens brakker. Etter ordre fra den
sentrale regjeringa om å slå ned reisningen for enhver
pris gikk hæren løs på Casas Viejas, beleira i sin tur Seks
fingre og hans menn og drepte flesteparten av dem, enten
i sjølve slaget eller i ettertid i henhold til ley de fugas.

Tragedien i Casas Viejas vekka indignasjon overfor

regjeringa i hele Spania, og den satte spesielt både
bøndene og industriarbeiderne opp mot republikanerne
og endog mot sosialistene som støtta dem i
nasjonalforsamlingen. Streiker spredde seg over hele
landet, og CNT vokste i prestisje og makt i et slikt
omfang at sjøl om den blei offisielt forbudt to ganger i
løpet av det året fortsatte den å operere åpenlyst, og i
desember, 1933 iscenesatte CNT en betydelig reisning i
Aragón, som varte i fire dager; fabrikker i Saragossa og
Huesca blei tatt over av arbeiderne og man forsøkte seg
på å kollektivisere jorda.

I mellomtida hadde CNT sine egne interne problemer,

langt på vei gjennom meningsforskjellene mellom
lederne av generasjonen før Primo de Riveras diktatur,
som ofte hadde dreid i retning av reformisme og for det
meste var opptatt av å oppnå bedre leveforhold for
arbeiderne innen det eksiterende samfunnet, og FAIs
elite, som betrakta enhver handling kun ut i fra dens nytte
i forhold til å avstedkomme en sosial revolusjon på det

605
tidligst mulige tidspunkt. Delvis på grunn av FAIs
enhetlige formålsrettethet og dens medlemmers nesten
religiøse hengivenhet til saken, og delvis på grunn av den
karismatiske appellen til de mer flamboyante opprørske
lederne som Durutti og García Oliver, var ekstremistene i
stand til å oppnå kontroll over CNT i en slik grad at de
avsatte organisasjonens veteransekretær, Ángel Pestaña,
og Juan Peiro, redaktøren for konføderasjonens avis,
Solidaridad Obrera. Pestaña, Peiro og en rekke andre
ledere som mistrodde styringen av FAI innen
fagforeningsanliggender, utstedte en offentlig protest,
siden den bar signaturene til tretti mann, og de som støtta
den blei kjent som de såkalte treintistas. Med en nesten
totalitær intoleranse iverksatte deres opponenter
utvisningen av disse dissenterne fra CNT, men
reformistene var ikke helt uten støtte, og en rekke lokale
fagforeninger i Valencia og de mindre catalanske byene
fulgte dem over i en minoritetsbevegelse kjent som
Sindicatos de Oposición. Bruddet blei til sjuende og sist
lega i 1936, men det etterlot harde følelser innen
bevegelsen som overlevde gjennom borgerkrigen og
endog inn i eksilperioden, da de spanske anarkistene i
Frankrike, Storbritannia og Mexico nok en gang blei
splitta opp i rivaliserende fraksjoner som følge av
spørsmålet vedrørende revolusjon eller reform.

I mellomtida gikk den republikanske regjeringa av, langt

på vei på grunn av den avskyen den hadde pådratt seg
som følge av sin håndtering av Casas Viejas-affæren, og
606
blei slått ettertrykkelig av høyrefløypartiene i valgene i
november, 1933. Mer enn noe annet var anarkistenes
fiendtlighet ansvarlig for dette tilbakeslaget. I
lokalvalgene som hadde foranlediga kongens avskjed,
hadde mange anarkister gått til valgurnene – i strid med
sine offentlig proklamerte prinsipper – av den taktiske
grunn at en republikk syntes å være mer fordelaktig for
deres målsettinger enn et monarki. I 1933 førte CNT en
vigorøs kampanje for å få sine medlemmer til å avstå fra
å stemme ved valgene, og mangelen på den millionen
stemmer som den kontrollerte betydde nederlag for
venstresiden og to år med reaksjonært høyrefløystyre.

Anarkistene satte i gang med å hanskes med den nye

regjeringa på sin egen måte, med streiker i Saragossa,
Valencia og Andalusia, men Catalonia forblei relativt
rolig, og mot slutten av 1934 kom en av de periodiske
utmattelsesperiodene over bevegelsen i sin helhet, slik at
i opprøra som blei satt i gang i oktober det året av
sosialistene og de catalanske separatistene, spilte ikke
anarkistene noen som helst rolle, bortsett fra i Asturias,
der CNT-syndikatene i Gijon og La Felguera (som
ironisk nok støtta den reformistiske treintistas) kjempa
lojalt side om side med sosialistene og led sammen med
dem under grusomhetene som blei begått av
Fremmedlegionen og maurerne, som for første gang blei
brukt av spanjoler mot spanjoler.

607
Til tross for et midlertidig tap av terreng blant arbeiderne
på grunn av prestisjen som UGT oppnådde i Asturias,
opprettholdt CNT sin styrke gjennom perioden med
høyrefløyregjering. Mot slutten av 1934 anslo en
politirapport dens tilhengerskare til en og en halv million,
og dette var trolig ikke et helt galt anslag, siden alle
arbeiderklasseorganisasjonene i Spania økte sine
medlemsmasser jevnt og trutt i løpet av den
republikanske perioden.

Da partiene på venstresiden kom sammen i en

Folkefront-koalisjon, var Ángel Pestaña og en liten
gruppe av hans umiddelbare tilhengere de eneste
anarkistene som slutta seg til dem. De øvrige holdt seg på
sidelinja, men bestemte seg like fullt for å stemme ved
valgene igjen i desember, 1935, ved å rettferdiggjøre seg
sjøl gjennom argumentet om at store antall av deres egne
militante befant seg i fengsel og Folkefront-lederne
hadde lova et amnesti. Nok en gang spilte de rolla som
kongemakere, og deres stemmer brakte suksess til
partiene som deres avholdenhet fra å stemme hadde
beseira i 1933.

Det var imidlertid slik at i likhet med de fleste

kongemakere hadde anarkistene ingen som helst
intensjon om å adlyde regjeringa de hadde plassert ved
makta. Med sine rekker fylt opp gjennom løslatelsen av
de mest aktive lederne fra fengsel og eksil, og gjennom
tilbakevendingen til deres rekker av de 60 000

608
medlemmene av Sindicatos de Oposicón ved Saragossa-
kongressen til CNT i mai, 1936, holdt de seg unna
sosialistene, som snakka om en revolusjonær allianse
mellom UGT og CNT (som ikke materialiserte seg før i
1938, da det var altfor seint), og fulgte sin egen politikk
som gikk ut på å holde landet i en tilstand av forventning
og uro gjennom en rad av streiker. Ideen om revolusjon i
den nære framtida var så visst i deres tanker, men
hvorvidt de ville ha forsøkt seg på noe som helst i en
større skala enn de begrensa reisningene i republikkens
tidlige dager er en akademisk spekulasjon i lys av det
faktum at det var høyresiden og hæren som hadde utløst
borgerkrigen gjennom generalenes reisning i juli, 1936.

Historia om borgerkrigen har blitt fortalt i detlaj andre

steder. Her vil jeg begrense meg til å drøfte de aspektene
ved krigen som belyser den spanske anarkismens
karakter og utvikling. For dette formålet kan krigen bli
inndelt i to faser: En tidligere, dynamisk periode, som
varte fra juli, 1936 til de tidlige dagene av 1937, der CNT
og FAI var blant de dominante gruppene innen det
republikanske Spania, og en seinere periode, som kan
dateres fra mai, 1937, og i løpet av denne perioden avtok
disse bevegelsene både i innflytelse og framdrift etter
hvert som sentralisering innen militære og administrative
anliggender med hell brakte lojalistiske regioner av
Spania under den republikanske regjeringas kontroll, med
en påfølgende styrking av kommunistisk innflytelse.

609
Begivenhetene sommeren og høsten 1936 avslørte både
dydene og utilstrekkeligheten ved de spanske frihetlige
organisasjonene. I ei årrekke hadde FAI trent med sikte
på den slags situasjon der en generalstreik og en
kortvarig, skarp opprørperiode ville styrte staten og
avstedkomme tusenårsriket i form av communismo
libertario. De var eksperter på gatekamper og geriljakrig,
og i den kritiske situasjonen skapt av militærkuppet den
19. juli var de på sitt beste. I Barcelona og Valencia, i de
rurale distriktene av Catalonia og deler av Aragón, og
endog til en viss grad i Madrid og Asturias, var den
betimelige ageringen til FAI-eliten og arbeiderne innen
CNT-fagforeningene som nedkjempa generalene lokalt
og redda disse byene og regionene for republikken.

Arbeiderklasseorganisasjonenes triumf skapte en

revolusjonær atmosfære og endog en midlertidig
revolusjonær situasjon i Catalonia, Levante og deler av
Aragón. I flere måneder var de væpna styrkene i disse
regionene for det meste anarkistisk kontrollerte
militsenheter. Fabrikkene blei langt på vei tatt over av
arbeiderne og drevet av CNT-komiteer, mens hundrevis
av landsbyer enten delte ut eller kollektiviserte jorda, og
mange av dem forsøkte å etablere frihetlige kollektiver
av det slaget som Kropotkin hadde tatt til orde for. I
tusen små detaljer endra livet sin ytre form, slik som
George Orwell nedtegna på så livlig vis i Homage to
Catalonia da han beskreiv Barcelona i løpet av dagene da
anarkistene hadde overtaket:
610
”Enhver forretning og kafé hadde et skilt som sa at den hadde blitt
kollektivisert, ja, endog skopussersjappene hadde blitt kollektivisert
og deres bokser blei malt røde og sorte.3 Kelnere og butikkansatte så
deg inn i øynene og behandla deg som en likemann. Servile og
endog seremonielle former for tale hadde forsvunnet midlertidig.
Ingen sa ’Señor’ eller ’Don’ eller endog ’Usted’; alle kalte hverandre
for ’kamerat’ og ’du’og sa ’Salud’ i stedet for ’Buenos dias’… Der
var ingen privatbiler, de hadde alle sammen blitt kommandert, og
alle trikkene, taxiene og mye av den andre transporten blei malt i
rødt og sort. De revolusjonære plakatene var overalt, som lyste opp
fra veggene i klare røde og blå farger som fikk de få gjenværende
annonsene se ut som sølepytter. Ned langs Ramblas, byens store
arterie der folkemengder strømte konstant til og fra, pøste
høyttalerne ut revolusjonære sanger hele dagen lang og til langt ut på
natta. Og det var synet av folkemengdene som var det underligste av
alt. I sin ytre framtoning var det en by der de velstående klassene
praktisk talt hadde opphørt å eksistere. Bortsett fra et lite antall
kvinner og utlendinger var der ingen ’velkledde’ folk i det hele tatt.
Praktisk talt alle og enhvher var iført røffe arbeiderklasseklær, eller
blå overaller, eller en eller annen variant av militsuniformen. Alt
dette var underlig og rørende.”

Det kanskje viktigste elementet i situasjonen var fraværet

av effektiv autoritet. Den sentrale regjeringa var svak og
befant seg langt unna, og lokalt i Catalonia var FAI og
CNT, i det minste inntil videre, mektigere enn en hvilken
som helst skyggeautoritet som nå enn hadde noe som
minna om en eksistens. Men ikke en gang CNT og FAI
kunne opprettholde enighet om det de med en heller mild
omskrivning kalte ”organisert udisiplin.” Mye som
skjedde i Spania i løpet av de tidlige dagene av
611
borgerkrigen, var verket til små grupper som agerte ut i
fra sitt eget anarkiske ansvar. Av og til var deres
initiativer gode; ofte var de dårlige. Det var for eksempel
slike grupper av anarkister som utførte flesteparten av
kirkebrenningene som blei en veritabel epidemi
sommeren 1936, og som i prosessen ødela mange
religiøse kunstverker; ironisk nok fikk deres respekt for
kultur dem til å bevare de hylla maleriene produsert av en
aristokratisk kultur, mens det for det meste var genuine
folkekunstverker, eksempler på den folkelige oppnåelsen
som de verdsatte så høyt, som de brente og hakka i filler.
Det var slike grupper som utførte mange av de
summariske henrettelsene av mistenkte fascister som fant
sted i løpet av den samme innledende perioden, ja, disse
handlingene blei vanligvis begått, ikke av alminnelige
arbeidere innen CNT, eller av de enda mer
ansvarsbevisste militante innen FAI, men av relativt små
grupper, av og til av profesjonelle pistoleros, men oftere
av glødende unge fanatikere som tilhørte Den frihetlige
ungdomsorganisasjonen. Deres favorittofre inkluderte
prester og munker på den ene side, og halliker og
mannlige prostituerte på den annen side; begge klassene
skjøt de ut i fra en moralsk fanatisme som var
karakteristisk spansk – de mente at prestene hadde håna
idealet om menneskelig brorskap og at hallikene og de
mannlige prostituerte hadde forbrudt seg mot naturens
lov. Anarkismen som filosofi hadde lite å gjøre med slike
utskeielser, som ikke fant sted i noe annet land enn i

612
Spania. De hadde snarere sitt utspring i et fatalt
sammenfall mellom Bakunins personlige
ødeleggelsesfantasier og den underlige dødskulten som
har innpoda vold i de politiske og religiøse
stridsspørsmåla i Spania helt siden gjenerobringens
dager. På dette nivået er der i virkeligheten ikke stort å
velge mellom den anarkistiske minoriteten som drepte
prester og halliker i Catalonia, og den falangistiske
minoriteten som drepte fagforeningsaktivister i Granada;
begge to var produktene av spansk historie snarere enn av
de politiske filosofiene som de hevda å representere.

På godt eller ondt var de spanske anarkistene fulle av

energi og praktisk kapabilitet i løpet av den tidlige,
omvekslende perioden av borgerkrigen. Men deres dyder
var dynamiske sådanne, som alltid hadde blomstra i tider
prega av spenning og blitt holdt høyt til andre tider. Ved
at de var sterke i sine spontane impulser, var de ute av
stand til den slags standhaftighet som er nødvendig for å
holde på det de nå enn oppnådde. Deres mot og
foretaksomhet i de første dagene av den militære revolten
blei avløst av kjedsomhet og ineffektivitet etter hvert som
konflikten trakk i langdrag, og sjølve deres motstand mot
disiplin og autoritet gjorde dem uskikka for oppgavene
vedrørende en reell og langvarig krig, som i sjølve sin
natur er en totalitær prosess. Etter det første spektakulære
framstøtet fra Durrutis frivillige kolonne inn i Aragón,
blei den anarkistiske favorittfronten en av de mest
statiske i hele krigen, og den gamle anarkistiske
613
bastionen Saragossa, kampanjens mål, blei aldri tatt.
Dette skyldtes delvis at anarkistiske enheter mangla
våpen som følge av den republikanske regjeringas
politikk, som forsøkte å tvinge de uavhengige militsene
inn i en disiplinert hær under sentralisert kontroll, og
delvis skyldtes det lokale lojaliteter, som fikk
anliggender i Catalonia, i fabrikkene og på de kollektive
gårdsbruka ofte til å synes viktigere enn det som foregikk
på den fjerntliggende fronten, samt på grunn av en halvt
bevisst erkjennelse av at et autoritært mønster
uunngåelig, etter hvert som krigen fortsatte, blei påført
landet der de frihetlige eksperimentene som hadde blitt
starta på så entusiastisk vis i 1936, ikke kunne overleve.

Her må man igjen huske at omstendighetene hadde

plassert anarkistene i et svært vanskelig dilemma. Deres
orgainsering, deres taktikk og sjølve deres mentale
holdning hadde blitt forma gjennom en generasjon med
det formål å yte motstand mot etablert autoritet, og i
enden av dette ville det anarkiske armageddon bli
utkjempa og de frihetlige helgenene ville marsjere inn i
den paradisiske comunismo libertario som ville vokse
fram av ruinene etter en død verden. Men innen
seinhøsten 1936 blei det klart at den virkelige
revolusjonen ikke hadde funnet sted, at comunismo
libertario i beste fall hadde blitt oppnådd stykkevis og
delt, og at med sikte på å føre videre striden mot den
eksterne aggressoren måtte anarkistene mot sin vilje

614
samarbeide med den republikanske regjeringa og de
autoritære partiene som de tidligere hadde stått opp mot.

I denne situasjonen valgte anarkistlederne kompromissets

vei, og etter å ha valgt den fulgte de den i den grad at de
benekta alle anarkistiske tradisjoner og entra først den
catalanske regjeringa i september, 1936, og deretter
Madrid-regjeringa til Largo Caballero i desember, 1936.
Det var ikke ganske enkelt medlemmer av den
reformistiske trenden innen CNT som inntok
ministerposter; de fikk tilslutning av FAIs opprørsleder,
García Oliver, som blei justisminister og synes å ha hatt
glede av sin posisjon. FAIs iberiske komité gjorde seg
bemerka i oktober, 1936 ved å rettferdiggjøre deltakelse i
regjeringsinstitusjoner fordi situasjonen krevde det. Men
deltakelse betydde praktisk talt en abdikasjon av
anarkistiske revolusjonære forhåpninger, ja, den betydde
at anarkistlederne styrka de regjeringsinstitusjonene som
var deres naturlige fiender, og som må søke å tilintetgjøre
deres innflytelse som frihetlige.

Tilstedeværelsen av anarkistiske ministre forhindra ikke,

men oppmuntra kanskje endog, statskuppet i mai, 1937,
da kamphandlinger brøt ut i Barcelona på grunn av et
angrep mot det kommunistdominerte PSUC-partiet i
Telefonbygningen, som hadde vært i anarkistenes hender
siden borgerkrigens begynnelse. Etter flere dager med
gatekamper, da mange av de anarkistiske menige stod i
mot PSUC og regjeringsstyrkene i tross mot sine egne

615
lederes opprop om en våpenhvile, blei den
framherskende anarkistiske innflytelsen i Catalonia
tilintetgjort. Fra det tidspunktet av opphørte CNT å telle
på den spanske scenen. Dens medlemstall forblei høyt,
og nådde tilnærmelsesvis to millioner, og ved å ha
bestemt seg for å løsne opp i sin organisasjon vokste FAI
fra 30 000 i 1936 til 150 000 i 1938. Men begge
organisasjonene hadde mista sin spirit som et resultat av
å inngå kompromisser snarere enn å yte motstand, og fra
midten av 1937 av trakk de seg tilbake på ethvert
handlingsfelt. Krigføringen i seg sjøl falt mer og mer
under kommunistenes og de russiske militære
ekspertenes kontroll. De kollektiviserte fabrikkene blei
tatt over av regjeringa, og mange av
jordbrukskollektivene blei tilintetgjort da Listers
kommunistiske tropper marsjerte inni Aragón. Alt dette
skjedde uten noen som helst påtakelig anarkistisk
motstand, og bevegelsens demoralisering blei endelig
avdekka i januar, 1939, da Francos tropper entra
Barcelona, den spanske anarkismens bastion, uten den
minste motstand.

Til og med etter Barcelonas fall oppnådde anarkistene

faktisk en bitter triumf, ikke over nasjonalistene, men
over sine kommunistiske fiender bak de republikanske
linjene, for en rekke av deres ledere, inkludert José
Garcia Pradas, Gonzales Marin og Eduardo Val, brakte
kompromisset til et endelig stadium ved å ta del i plottet
gjennom hvilket oberst Casado og andre republikanske
616
offiserer grep makta etter Negrin-regjeringas flukt i mars,
1939, ja, Casados kupp blei muliggjort kun gjennom
anvendelsen av hærkorpset kommandert av anarkisten
Cipriano Mera. Men sjøl om dette til slutt innebar at
kommunistene blei fordrevet fra makta i det som gjenvar
av det republikanske Spania, og anarkistene i denne
forstand fikk sin hevn, gjorde det ingenting for å endre
krigens forløp. Francos militære overlegenhet var nå
overveldende, og ubetinga kapitulasjon var uunngåelig.

Det er sant at ikke alle anarkistene i Spania var enige i

kompromisspolitikken. Enkelte av de mer gjenstridige
medlemmene av FAI stod fram for en gjennomgripende
anarkistisk tilnærming til situasjonen; de sentrerte rundt
ei gruppe som kalte seg Durrutis venner (til minne om
geriljalederen som blei skutt i ryggen vinteren 1936 av
politiske fiender på Madrid-fronten) og som leda den
anarkistiske motstanden i løpet av kamphandlingene i
Barrcelona i mai det året. De blei støtta av enkelte av de
italienske, franske og tyske anarkistene som hadde dratt
til Spania ved utbruddet av borgerkrigen, og spesielt av
den italienske intellektuelle Camillo Berneri, som
kommunistene anså som så farlig for sine planer om å
immobilisere anarkistene at de myrda ham på gata i
Barcelona. Men det å påpeke at der var anarkister i
Spania som holdt seg rigorøst til sine idealer, er ikke det
samme som å antyde at endog de ville ha funnet en måte
å skape og bevare et anarkistisk samfunn på midt oppe i
begivenheter som var så ufordelaktige for frihetlige
617
prinsipper og praksis som en moderne krig. Situasjonen
tatt i betraktning synes problemet å ha vært uløselig i
anarkistisk forstand.

Anarkistene i Spania mislyktes både militært og politisk

fordi de ikke kunne forbli anarkister og ta del i
regjeringer og total krig. Ved å inngå kompromisser
gjorde de ikke sitt nederlag mindre sikkert, nei, de gjorde
det bare mer ydmykende. Men når man foretar en endelig
oppsummering, må man drøfte hva de overlevende fra de
tragiske dagene anså som sine konstruktive oppnåelser. I
deres drift av fabrikkene, og i deres effektive
kollektivisering av jordbruket, har det ofte blitt antyda av
frihetlige apologeter at de spanske anarkistene
demonstrerte på triumferende vis at arbeidere på effektivt
vis kan kontrollere sine egne industrier og at Kropotkins
ideal om frihetlig kommunisme så visst er praktisk
gjennomførbart i den moderne verden.

Den hele og fulle historia om anarkistisk industriell og

jordbruksmessig kollektivisering i Spania har aldri blitt
skrevet, og det er mulig at nedtegnelsene som den ville
ha kunnet blitt basert på, ikke lenger eksisterer. Men de
vitnesbyrda som har blitt bevart, antyder at disse
eksperimentene i stor grad var vellykka. Spania, med sine
tradisjoner med landsbydemokrati og kollektive foretak,
var et land som var naturlig tilpassa for slike foretak. I de
rurale distriktene i Navarra, Asturias og Pyreneene
eksisterte der fremdeles landsbyer der jorda blei dyrka og

618
dyreflokkene blei eid kollektivt på bakgrunn av et system
som i fortida må ha vært langt mer utbredt. Sjøl i de
rurale distriktene i sør, som var inndelt i store
eiendommer, overlevde fremdeles en gyllen tidsalders
tradisjoner basert på landsbykommunisme, og det var fra
disse distriktene at Barcelonas fabrikker rekrutterte sine
arbeidere. I sin propaganda for kollektivisering appellerte
de spanske anarkistene faktisk – slik anarkister ofte gjør
– til en nostalgisk drøm om en tapt fortid så vel som om
en aspirasjon om en bedre framtid.

Kollektiviseringens begynnelse synes å ha vært lik i

landsbyer og fabrikker. Godsherrene i landsbyene hadde
flykta, sivilgarden hadde blitt drept eller jagd bort, og
landsbysyndikatet ville omforme seg sjøl til en
folkeforsamlinig der hver enkelt landsbyboer kunne delta
direkte i fellesskapets anliggender. En administrativ
komité ville bli valgt, men denne ville operere under
befolkningens konstante overoppsyn, ved å tre sammen
minst en gang i uka i den fulltallige folkeforsamlingen
for å påskynde oppnåelsen av den frie kommunismen. I
fabrikkene var prosessen tilsvarende, med en
arbeiderkomité som blei ansvarlig overfor syndikatets
generelle forsamling, og teknikere (i noen få tilfeller de
forhenværende eierne eller administratorene) som planla
produksjonen i samsvar med arbeidernes synspunkter.

Perioden med nesten komplett arbeiderkontroll i

Barcelona varte fra juli til den 24. oktober, 1936, da

619
Generalitat, provinsregjeringa i Catalonia, utstedte et
kollektiviseringsdekret som erkjente det gjennomførte
faktum at arbeiderne hadde tatt over ansvaret for
fabrikkene, men samtidig etablerte et
koordineringsapparat som var det første stadiet i
regjeringas overoppsyn og – til sjuende og sist –
regjeringskontroll. Men i mer enn fire måneder, fra 19.
juli og fram til dekretet begynte å tre i kraft, blei
fabrikkene i Barcelona drevet av arbeiderne uten statlig
bistand eller innblanding, og for det meste uten erfarne
administratorer.

Offentlige tjenester blei utført på samme måte, og

Barcelona, en stor moderne by med komplekse behov,
blei holdt i fungerende stand av CNT med en
overraskende grad av effektivitet. Som den engelske
frihetlige forfatteren Vernon Richards har påpekt:

”Det er til stor kreditt for deres organisasjonskapasiteter og

intelligens at de catalanske arbeiderne var i stand til å ta over
jernbanene og gjenoppta tjenestene med minimale forsinkelser; at
alle transporttjenester i Barcelona og dens forsteder blei organisert
under arbeidernes kontroll og fungerte på en mer effektiv måte enn
tidligere; at offentlige tjenester under arbeidernes kontroll, slik som
telefoni, gass og lys, fungerte normalt innen 48 timer etter at general
Goded mislyktes med sin reisning; at abekernes kollektive
virksomhet i Barcelona sørga for at så lenge de hadde mel (og
Barcelonals behov var gjennomsnittlig 3000 sekker per dag), ville
befolkningen ha sitt brød:”4

620
En mindre partisk kommentator, Franz Borkenau, som
ankom tre uker etter Juli-reisningen, gir i The Spanish
Cockpit (1937) et svært liknende inntrykk ut i fra direkte
observasjoner:

”Mengden ekspropriering i de få dagene siden 19.juli er nesten

utrolig [bemerka han i sin dagbok for 5. august]. I mange henseender
blei livet langt mindre forstyrra enn jeg hadde forventa etter
avisrapporter i utlandet. Trikker og busser gikk som normalt, og
vanntilførsel og elektrisitet fungerte.”

Kommentarene vedrørende effektiviteten til de

kollektiviserte fabrikkene har variert betydelig, og der er
ingen som helst tvil om at enkelte av dem var ute av
stand til å operere tilfredsstillende i mangel på
råmaterialer. Men Gerald Brenan bemerker imidlertid at
vitnesbyrdet viser at kollektivisering har vært vellykka i
mange anledninger ”i overraskende grad,” og her igjen
gir Borkenau en forsiktig, men fordelaktig rapport om
hva han så den 8. august, 1936, da han besøkte de
kollektiviserte verkstedene til det generelle busselskapet i
Barcelona:

”Fabrikken som jeg så, er utvilsomt en stor suksess for CNT. Kun tre
dager etter starten på borgerkrigen, to uker etter slutten på
generalstreiken, synes den å fungere så smidig som om ingenting har
skjedd. Jeg besøkte mennene ved deres maskiner. Rommene så
ryddige ut, og arbeidet blei utført på en regelmessig måte. Siden
sosialiseringen har denne fabrikken reparert to busser, ferdigstilt en
som hadde vært under konstruksjon og konstruert en helt ny sådan.

621
Den sistnevnte bar påskriften ’konstruert under arbeidernes kontroll’.
Administrasjonen hevda at den hadde blitt ferdigstilt i løpet av fem
dager, sett opp mot gjennomsnittlig sju dager under den tidligere
administrasjonen. Komplett suksess, altså.

Den er en stor fabrikk, og ting kunne ikke ha blitt rigga til for å se
fine ut for en besøkende, dersom de virkelig hadde vært i en elendig
forfatning. Ei heller tror jeg at der hadde blitt foretatt noen som helst
forberedelser for mitt besøk…

Men om det ville være overilt å generalisere ut i fra nettopp det

fordelaktige inntrykket som denne bestemte fabrikken gjorde,
gjenstår et faktum: Det er en usedvanlig oppnåelse for ei gruppe
arbeidere å ta over én fabrikk, uansett hvor fordelaktige betingelsene
er, og innen noen få dager å få den til å operere med komplett
regularitet. Det vitner på briljant vis om den generelle standarden
ved den catalanske arbeiderens effektivitet og om
organisasjonskapasiteten til fagforeningene i Barcelona.”

På bakgrunn av det vi faktisk vet om anarkistisk urban

kollektivisering, tenker jeg at vi trygt kan si at de
offentlige tjenestene i de større og mindre byene blei
drevet på en like adekvat måte som de hadde blitt før
borgerkrigen, og at i det minste enkelte av fabrikkene
blei drevet bemerkelsesverdig godt. Spanske kommunale
tradisjoner og den lange absorberingen av anarkistisk
lære om frivillig kooperasjon synes her og der å ha båret
gode frukter. I sin omfattende studie Collectives in the
Spanish Revolution påpeker Gaston Leval at all industri
og alle offentlige tjenester blei kollektivisert i Catalonia,
det anarkistiske kjerneområdet, og rundt 70 prosent i
622
Levante, sjøl om andelen ikke var så høy i Castilla, der
frihetlige tradisjoner var svakere. I de tre provinsene
Levante, Aragón og Castilla aleine anslår han at der var
1600 jordbrukskollektiver, som hver enkelt vanligvis
bestod av en hel landsby; dette anslaget tar ikke med
Catalonia og Andalusia, der hver eneste landsby som
unnslapp det første anslaget fra nasjonalistene,
automatisk kollektiviserte sin jord. I likhet med mye
statistikk forbundet med anarkismen i Spania er hans
anslag om at mellom fem og sju millioner mennesker var
direkte eller indirekte involvert i industri- eller
jordbrukskollektiver, utvilsomt en overdrivelse, ja, andre
anslag beløper seg til et så lavt tall som to millioner, og
virkeligheten ligger et sted midt i mellom. Men sjøl om
man antar at kun tre millioner mennesker var involvert,
er det en imponerende høy andel av befolkningen bak de
republikanske linjene.

I områdene der anarkistene hadde innflytelse, blei så visst

flesteparten av landsbyene kollektivisert og det store
flertallet av bøndene deltok. I hvor stor grad deltakelsen
var frivillig eller ei, er vanskelig å si. Leval insisterer på
at ”det er usant å si at de som tok del i kollektivene, blei
tvunget til å gjøre så,” men der er vitnesbyrd om at i
mange landsbyer blei motvillige bønder brakt inn ved at
de frykta for sine liv eller kanskje oftere gjennom frykt
for det store anarkistiske substituttet for åpenlys autoritet,
den offentlige opinionens makt, og det var dessuten slik

623
at de som sa seg dypt uenige i den nye ordenen, ville ha
flykta før kollektiviseringen begynte.

Landsbykollektivene betrakta seg vanligvis som

uavhengige kollektiver, hver enkelt i sin egen patria
chica, ved å inngå likeverdige relasjoner til
omkringliggende landsbyer. Generelt sett blei jorda
drevet kollektivt i stedet for å bli inndelt i like store
jordlapper, sjøl om der var store variasjoner i
organisasjonsmetodene i forhold til arbeid og fordeling
av produktene. Nesten alle landsbyene satte seg fore å
avskaffe anvendelsen av penger, der de var fullt ut på
linje med Paulus, ja, enkelte tydde til arbeidssjekker i
proudhoniansk forstand, men andre gikk hele veien til
comunismo libertario og etablerte et system gjennom
hvilket bøndene blei forsynt med varer fra landsbylageret
uten noen som helst slags betaling. Leve- og
arbeidsstandarder varierte fra region til region. I
Andalusia var det asketiske innslaget sterkt, og en
forenkling av livet som ville frambringe en verdig, fri og
lik fattigdom var målet. I Aragón og Catalonia
frambrakte folkets progressive temperament et ønske om
å forbedre dyrkingsmetodene, slik at her gikk tendensen i
retning av vitenskapelig jordbruk og så mye
mekanisering som mulig. Nesten alle de kollektiviserte
landsbyene synes å ha vært høyst bevisst på behovet for
utdanning, slik at de etablerte ambisiøse planer for å få en
slutt på analfabetisme blant voksne, ved siden av at de

624
forsøkte å etablere legetjenester og å sørge for omsorgen
for folk som var ute av stand til å arbeide.

Det er vanskelig å generalisere vedrørende

jordbrukskollektiviseringens suksess, siden den ingen
steder overlevde mer enn to og en halv driftssesong, og
på enkelte steder der den nasjonalistiske framrykkingen
var hurtig, varte den ikke lenger enn til den første
innhøstningen. Den ene store oppnåelsen var at for første
gang i manns minne i mange deler av det rurale Spania
var der arbeid og mat, om ikke luksus, for alle. Jord som
hadde ligget udyrka i generasjoner, blei dyrka på ny og
intet menneske sulta. Men slik som så ofte skjer i Spania
var det utafor landsbyenes eller distriktenes grenser at
problemene begynte. Fordelingssystemene, som
regjeringa snart begynte å blande seg inn i, var ofte
ineffektive, og bønder som dyrka spesialiserte avlinger,
slik som appelsiner eller oliven, som hadde mista sine
normale utenlandsmarkeder, led trolig langt mer enn de
som dreiv blanda eller kornbasert jordbruk og langt på
vei levde av sin egen avkastning.

Det er allikevel slik at også i denne sammenheng må

dommen være fordelaktig. Bøndene i anarkistiske
regioner av Spania lyktes i tilstrekkelig grad til å
overbevise mange observatører om at kollektivisering av
et eller annet slag er den eneste reelle løsningen på det
vedvarende problemet vedrørende jorda i Spania.

625
Kollektivisering i løpet av de tidlige månedene av
borgerkrigen var derfor et oppnåelsesfelt som man må gi
verdens siste store anarkistbevegelse æren for. Når det
gjelder krigskunst, mislyktes de spanske anarkistene for
det meste, og deres organisering blei tilintetgjort, i det
minste i sjølve Spania, og deres tilhengerskare smuldra
opp.

Men i sin fredskunst viste de at deres tro på arbeideres og

bønders organisatoriske evner, og på vanlige folks sosiale
dyder og deres evne til å improvisere under
kriseomstendigheter, ikke hadde vært malplassert. Sjøl
dersom man tar høyde for landets og tidas spesielle
omstendigheter, forblir kollektiviseringen av spanske
fabrikker og gårdsbruk under anarkistisk inspirasjon et
praktisk eksperiment i stor skala som ikke kan ignoreres i
en endelig vurdering av de anarkistiske påstandene om å
ha oppdaga en måte å leve på i et fritt og fredelig
fellesskap.

I løpet av Francos lange regentperiode, som varte fra

1939 til hans død i 1975, vendte spansk anarkisme
tilbake til hemmelighold. En liten undergrunnsbevegelse
overlevde i landet under store vanskeligheter og stor fare,
og det er nesten umulig å rekonstruere dens historie, sjøl
om det framkommer at intet mindre enn atten nasjonale
komiteer blei danna i løpet av denne perioden for så å bli
brutt opp av autoritetene, ved at deres medlemmer enten
blei fengsla eller flykta over Pyreneene. Alt man kan si er

626
at denne farlige og dedikerte aktiviteten hadde liten
innvirkning på begivenhetenes gang i Spania.

Etter Barcelonas fall i 1939 flykta mange medlemmer av

CNT, FAI og anarkistiske militsenheterover grensa og
inn i Frankrike, og andre fant sin vei til Storbritannia og
til visse latinamerikanske land. Vanskelige år fulgte,
spesielt i Frankrike i løpet av Vichy-regimet, men CNT-
FAI blomstra opp igjen som en landflyktig organisasjon,
spesielt etter 1945 i Frankrike, der den blei anført av
Federica Montseny, og i Mexico, dit García Oliver hadde
flykta.

I løpet av de trettiseks åra som Francos styre varte,

skrumpa imidlertid bevegelsen hva antall angår gradvis
inn etter hvert som dens medlemmer døde bort eller mista
motet, og da tida var inne for den til å stå åpent fram ved
slutten på diktaturet, og de som hadde overlevd i eksil på
skjørt grunnlag blei gjenforent med de som hadde forblitt
værende for å arbeide i hemmelighet, stod de overfor et
Spania som hadde forandra seg dramatisk fra hva landet
var i 1939. En middelklasse hadde oppstått, som langt på
vei fylte den tradisjonelle iberiske kløfta mellom de rike
og de fattige, og endog de fattige hadde for det meste
rømt fra den klassiske spanske armoden under hvilken en
arbeider på et av storgodsa ville måtte nøye seg med et
brødmåltid med hvitløk inntil.

627
CNT stod på ny fram som en åpen organisasjon i januar,
1976, og i mars, 1977 tiltrakk en offentlig samling i
okseringen i San Sebastian de los Reyes seg mer enn
20 000 mennesker. Innen sommeren 1977 hevda
bevegelsen å ha 24 000 medlemmer, og sjøl om slike tall
er store sammnelikna med kontemporære anarkistiske
bevegelser i andre land, representerer de en slående
reduksjon fra CNTs medlemsmasse i 1930-åra og spesielt
under borgerkrigen. Siden 1976 har CNT vokst langsomt
som en kombinasjon av doktrinære veteraner og unge
mennesker med mindre tradisjonelle synspunkter på
anarkismens rolle. Ikke engang i dens gamle sentrum
Barcelona er anarkismen lenger en massebevegelse, den
anerkjente rivalen til sosialistene og kommunistene, og
dette er langt på vei fordi utdanning og økende velstand
har erodert dens tradisjonelle nedslagsfelt blant
undertrykte andalusiske bønder og catalanske arbeidere
som var i en vedvarende konflikt med nådeløse
arbeidsgivere.

Fotnoter:
1
Her bør man vise den nødvendige forsiktighet i forhold til å
akseptere tall presentert av spanske anarkister, spesielt siden CNT
var notorisk slappe med å føre nedtegnelser over medlemsmassen.
Det er midlertid verdt å bemerke at endog en så objektiv forfatter
som Gerald Brenan har antyda at ”der var øyeblikk da den
anarkosyndikalistiske bevegelsen leda fra en million til halvannen

628
million arbeidere,” sjøl om han modererer dette utsagnet med den
bemerkning at CNTs ”kjerne av vedvarende trofaste tilhengere ikke
oversteg 200 000.”
2
Sitert i E. J. Hobsbawm i Primitive Rebels: Studies in Archaic
Forms of Social Movement in the 19th and 20th Centuries,
Manchester, 1959.
3
Det anarkosyndikalistiske flagget i Spania var sort og rødt, delt
diagonalt. I internasjonalens dager bar anarkistene, i likhet med
andre sosialistiske sekter, det røde flagget, men seinere tenderte de til
å skifte det ut med det sorte flagget. Det sorte og røde flagget
symboliserte et forsøk på å forene den seinere anarkismens ånd med
internasjonalens masseappell.
4
Lessons of the Spanish Revolution, London, 1953.

Kapittel XIII

Anarkismen i Russland
VED første øyekast synes russisk anarkisme å ha vært
forbausende ubetydelig. I verkene og livene til Bakunin,
Kropotkin og Tolstoj bidro Russland trolig mer enn noe
annet land til anarkistisk teori og endog til dannelsen av
en internasjonal anarkistisk bevegelse. Det var allikevel
slik at i Russland sjøl dukka ikke en spesifikt anarkistisk
bevegelse opp før midt på 1880-tallet, og gjennom det
kvarte århundret den eksisterte, forblei den den minste av
de revolusjonære grupperingene, ved i overveldende grad

629
å bli overgått av Det sosialrevolusjonære partiet i de
rurale distriktene, i byene av henholdsvis den
mensjevikiske og den bolsjevikiske halvparten av Det
sosialdemokratiske partiet, og i Polen av det såkalte
Bund. Først helt mot slutten av sin eksistens, mellom
1918 og 1921, oppnådde russiske anarkister en kortvarig
og plutselig glorie da bøndene i det sørlige Ukraina
flokka seg i titusenvis rundt de sorte bannerne til
geriljalederen Nestor Makhno. Med den endelige
tilintetgjøringen av Makhnos revolusjonære opprørshær i
1921 sank russisk anarkisme hurtig hen mot utslettelse
under chekaens ubønnhørlige forfølgelse.

Det var allikevel slik at parallelt med denne magre

historia strekker der seg en mye dypere historie
vedrørende den anarkistiske ideen. Det var ikke før
stiftelsen av den tidligste marxistiske gruppa i 1883 av
Plekhanov, Axelrod og Vera Zasulich at revolusjonære
inne i Russland begynte å dele seg langs de rigide
partilinjene som hadde skilt anarkister fra autoritære
sosialister i Vest-Europa siden skismaet innen
internasjonalen. De sekteriske formene for anarkistisk
organisering som Bakunin allerede hadde skapt i Europa,
virka ikke tiltrekkende på de russiske aktivistene i 1870-
åra, men allikevel var hele den populistiske bevegelsen
helt fram til 1881 gjennomsyra av frihetlige holdninger
og idealer. Som Isaiah Berlin bemerker i sin introduksjon
til Franco Venturis monumentale verk om populistene,
”fant der sted voldsomme disputter vedrørende midler og
630
metoder, og om timing, men ingenting vedrørende
ultimative formål. Anarkisme, likhet og et fullverdig liv
for alle – alt dette blei universelt akseptert.”

I den grad de anarkistiske elementene innen russisk

revolusjonær tenkning i 1860- og 1870-åra kom fra Vest-
Europa, blei de overført gjennom skriftene til
individuelle teoretikere snarere enn gjennom den
organiserte anarkistbevegelsen, som inntil utgangen av
århundret hadde få og spinkle kontakter med
revolusjonære inne i Russland. Professor Venturi har
med rette bemerka om Bakunin at ”han var i stand til å
inspirere en revolusjonær ånd inne i Russland, men ikke
en organisasjon.” Ja, endog da en åpent anarkistisk
bevegelse faktisk dukka opp i Russland mot slutten av
1890-åra, vokste den på sin egen uavhengige måte, langt
på vei ved å ignorere formaningene til respekterte
landflyktige ledere som Kropotkin, og den endte med å
produsere, i form av makhnovist-bevegelsen i 1918-21,
en frukt av forbløffende russianisme.

Ja, folk som studerer russiske revolusjonære bevegelser

har til tider vært tilbøyelige til å minimere innflytelsen
fra lære fra utlandet, og til å tilskrive den utbredte
appellen til frihetlige ideer i løpet av størstedelen av det
nittende århundre til en anarkistisk tradisjon som var
innfødt i det russiske samfunnet. I likhet med Bakunin
har de spesielt pekt på de store bonderevoltene anført av
Stenka Razin og Pugachev, og på motstanden mot

631
sentralisert autoritet som blei vist i de tidlige kosakkenes
kamper for uavhengighet, og på tendensen hos russiske
dissentersekter til å avvise enhver verdslig autoritet og
leve i henhold til et indre lys.

Det som i størst grad forente alle de hjemlige russiske

opprørsbevegelsene var ikke så mye deres hunger etter
frihet som deres hat overfor en fjerntliggende makt, ja, de
var opprøra – enten gjennom oppstander eller
tilbaketrekking – fra bønders side som ønska å leve i
henhold til sine egne sedvaner og i sine egne fellesskap.
De kjempa mot livegenskapen og mot fremmede
herskeres dominasjon. Men de kjempa ikke som
anarkister. Bonderevoltene frambrakte sine egne
autokratiske ledere og pretenderte tsarer, og endog slike
sekter som doukhoborene avviste ganske enkelt en
Romanov-autokrat for så å akseptere dominasjonen til en
profet eller ”levende Kristus” av deres egen herkomst,
som utøvde både verdslig og åndelig autoritet innen
fellesskapet.

Alle disse bevegelsene understreka autonomien til mir’en

eller obschchina’en, det naturlige bondefellesskapet, og
det idealiserte bildet av denne institusjonen blei en slags
platonisk myte som forente et stort mangfold av russiske
tenkere i løpet av det nittende århundre. Menn som på
andre måter syntes å være hverandres naturlige
motsetninger – Aksakov og Bakunin, Dostojevski og
Tolstoj – gjorde den til hjørnesteinen i sitt visjonære

632
Russland. For både anarkister og slavofile syntes den å
være det magiske bindeleddet mellom en tapt gyllen
tidsalder og en framtid prega av idylliske forhåpninger.

Ja, deres tendens til å sette opp mot den sentraliserte

vestlige staten et organisk samfunn basert på naturlige
bondeinstitusjoner brakte de slavofile på visse punkter så
nær den frihetlige posisjonen at enkelte av deres tidlige
ledere – spesielt Konstantin Aksakov – så visst har blitt
regna blant den russiske anarkismens stamfedre. Til og
med Bakunin bemerka, på høydepunktet av sin
anarkistiske periode i 1867, at så tidlig som i 1830-åra,
”var Konstantin Sergeevich og hans venner fiender av
Petersburg-staten og av statsorientering generelt sett, og i
denne holdningen kom han endog oss i forkjøpet.” Her
igjen er det imidlertid nødvendig å nærme seg påstandene
om en antatt stamfar med skepsis.

Det er sant at Aksakov, i likhet med Dostojevski, la fram

kontrasten mellom samvittighetens vei og loven og
tvangens vei. Dette leda ham til en drøfting av den
politiske staten slik den hadde blitt utvikla i Vest-Europa
og importert til Russland av Peter den store:

”Uansett hvor vidt og liberalt staten vil kunne utvikle seg, om den
endog skulle komme til å nå den ekstreme formen for demokrati, vil
den like fullt forbli et prinsipp om tvang, om ytre press – en gitt,
bindende form, en institusjon. Jo mer staten utvikler seg, desto mer
kraft setter den inn på å bli til et substitutt for menneskets indre
verden, og desto dypere og tettere blir mennesket innskrenka av

633
samfunnet, sjøl om samfunnet skulle synes å tilfredsstille alle dets
behov. Dersom den liberale staten skulle komme til å nå den
ekstreme formen demokrati, og ethvert menneske skulle komme til å
bli en statlig tjenestemann, en politimann over seg sjøl, ville staten til
slutt ha ødelagt den levende sjelen i mennesket… Uriktigheten ligger
ikke i denne eller hin form for stat, men i staten som sådan, som en
idé, som et prinsipp; vi må befatte oss, ikke med det gode eller onde
ved en bestemt form for stat, men med staten som uriktig i seg sjøl.”

Således avviste Aksakov, i likhet med resten av de store

slavofile helt fram til Dostojevski, den moderne staten –
autokratisk eller demokratisk – i ordelag som på
bedragersk vis minner om de som anarkistene anvendte.
Som Herzen, hans ideologiske fiende, sa om ham:

”Hele hans liv var en kompromissløs protest mot det russiske

tjenestemannsveldet, mot Petersburg-perioden, i navn av det ikke
anerkjente, undertrykte russiske folket… Han var rede til å dra til
markedsplassen for sin tro, ja, han ville ha gått til skafottet, og når
det blir følt bak en manns ord, blir de fryktelig overbevisende.”

Det var allikevel slik at om Aksakov avviste staten i dens

moderne form, avviste han ikke ideen om regjeringsmakt.
Han drømte tvert i mot om et ideelt autokrati, et autokrati
som returnerte til en primitiv form som aldri virkelig
hadde eksistert bortsett fra i den slavofile imaginasjonen
som en del av myten om Det hellige Russland. I et slikt
autokrati ville tsaren bli en slags offerkonge som folket
ville gi autoritetsbyrden slik at de ville kunne bli frigjort
634
fra dens moralske onde og satt frie til å konsentrere seg
om den reelle, ikke-politiske oppgava med å leve gode
liv. Aksakov hata autoritet, men han kunne ikke
overbevise seg sjøl om at den var unødvendig, så han
valgte å se for seg dens overføring snarere enn dens
avskaffelse. Hans reelle bidrag til den russiske frihetlige
tradisjonen hadde sitt utspring i hans insistering på
verdien av den sosiale kooperasjonens grunnleggende
enheter: Bondefellesskapet og håndverkernes
tradisjonelle kooperative sammenslutning.

Et mer ekte bånd knytter anarkismen til Alexander

Herzen, som står ved begynnelsen av hele den russiske
opprørstradisjonen som begynte å dukke opp i tiåra etter
desembristenes nederlag. Herzen var den første russeren
som innså betydningen av Proudhons innvendinger mot
autoritær kommunisme, og i 1840-åra begynte han å spre
den franske anarkistens ideer blant de radikale
diskusjonsgruppene i Moskva. Seinere hen, i eksil i
Europa, desillusjonert over revolusjonene i 1848 og
1849, fant han i Proudhon den mannen som på det mest
veltalende vis uttrykte hans egne bange anelser
vedrørende feiltrinna ved jakobinsk politikk og
sosialistisk utopisme. Det var av denne grunn at han
finansierte publiseringen av Proudhons La Voix du
peuple. Han innså på det tidlige tidspunktet det man nå
ser i et historisk perspektiv; at styrken hos tenkere som
Proudhon ligger i deres benektelser snarere enn i deres
bekreftelser.
635
”Det er i benektelsen, tilintetgjøringen av den gamle sosiale
tradisjonen, at Proudhons kraft ligger; han er vel så mye
dialektikkens poet som det Hegel er, med den forskjell at den ene
hviler på den filosofiske bevegelsens rolige høyder, mens den andre
blir slynga ut i turbulensen bestående av folkelige lidenskaper og
håndgemeng mellom politiske partier.”

Herzen sjøl var en vennligstemt skeptiker som stod fast

på sitt, noe som blei vist gjennom de åra han nærmest
egenhendig forsøkte å stimulere russisk radikal tenkning
gjennom sitt landlyktige tidsskrift, Kolokol, sjøl om han
stadig vekk tvilte på russerne. Han lengta etter fredelig
og konstruktiv endring, men han følte at den verdenen
han levde i ville gjøre enhver endring stormfull og
destruktiv. Der er en ekte klang av negative anarkisme i
budskapet til hans sønn som han skreiv i et forord i sin
bok fra 1855, Fra den andre kysten:

”Vi bygger ikke, vi ødelegger; vi proklamerer ikke en ny åpenbaring,

vi eliminerer den gamle løgnen. Det moderne mennesket, den
melankolske Pontifex Maximus, bygger bare en bro – det vil bli opp
til framtidas ukjente menneske å passere over den. Du vil kunne
være der for å observere ham eller henne… Men forbli ikke værende
langs denne kysten… Det er bedre å bukke under i revolusjonen enn
å søke ly i reaksjonens almissehus.”

I likhet med Proudhon skapte ikke Herzen systemer og

han var motvillig til å iføre seg merkelapper. Allikevel
snakka han til tider om anarki i den proudhonianske
636
forstand som et ideal for samfunnet, og satte sine
forhåpninger for Russland til adelsmennenes ”anarkisme”
og bøndenes ”kommunisme.” Med ”kommunisme”
mente han frivillige økonomiske ordninger som er helt
forskjellige fra noe av det Marx så for seg, ja,
kommunisme slik den blei forstått av Vest-Europas
politiske tenkere avviste han med bemerkningen om at
den var ”russisk autokrati snudd på hodet.”

I sin desillusjon over Vesten etter 1848 vendte han nok

en gang blikket mot Russland, sjøl om ståstedet som han
nå så det fra uunngåelig blei forma av nettopp de
begivenhetene og tendensene han avviste, og slik sett var
holdningen som han formidla til den populistiske
tradisjonen en blanding av russiske og vestlige elementer
der proudhonisme på underlig vis blei forent med en
slavofil innstilling.

Herzen forblei en sosialist i proudhoniansk forstand, ved

å avvise regjeringsbasert sosialisme som et ideal i favør
av et samfunn basert på modifiseringer av bondemiren og
arbeidernes artel. Han var alltid anti-bourgeois og så med
mistro på konvensjonelt demokrati som han, i likhet med
Tocqueville, frykta ville kunne ende i den universelle
middelmådighetens herredømme. Han mislikte
industrialisme slik han så den utvikle seg i England og
Frankrike, men han avviste ikke ideen om å tillempe
vitenskap til produksjon, forutsatt at den var basert på
”menneskets relasjon til jordsmonnet,” som han betrakta

637
som ”et opphavelig faktum, et naturlig faktum.” Framfor
alt betrakta han den monolittiske staten som skadelig for
frihet og også som anti-russisk.

”Sentralisering er fremmed for den slaviske ånd – frihet er langt mer

naturlig for den. Først når de blir gruppert i et forbund av frie og
uavhengige folk, vil den slaviske verden til slutt begi seg inn på sin
genuine historiske eksistens.”

Det syntes for ham som om det rurale Russlands

primitive kollektive former skaffa til veie den settingen
der folket lærte å være ansvarlige og sosialt aktive.

”Den russiske bondestandens liv har hittil vært innskrenka til

kommunen. Det er kun i relasjon til kommunen og dens medlemmer
at bonden erkjenner at han har rettigheter og plikter.”

Og i den usedvanlige varigheten ved det kollektive

systemet så han, i likhet med andre av hans landsmenn, et
middel gjennom hvilket Russland kunne oppnå et fritt
samfunn uten å gjennomgå stadiene bestående av
kapitalisme og sosialistisk revolusjon som Vest-Europa
syntes å ha begitt seg inn på.

”Sjøl om det kollektive systemet har lidd under voldsomme sjokk,

har det stått stand mot autoritetenes innblanding, ja, det har overlevd
på vellykka vis fram til utviklingen av sosialismen i Europa.
Omstendigheten er av uendelig stor betydning for Russland.”

638
Tanken om at verdens framtid ligger i de uprøvede
landene hjemsøkte Herzens imaginasjon, og bak alle
skriftene fra hans seinere år stod visjonen – og hvor
profetisk den var, er man nå urolig klar over – om at
Russland og Amerika konfronterte hverandre vedrørende
et mismodig Europa. I alt dette så han den fullstendige
elimineringen av staten som en ønskverdig, men nesten
uendelig svinnende mulighet. I likhet med Thomas Paine
var han aldri en tilstrekkelig optimist til å la sin
anarkisme komme fullt og helt til uttrykk. Nesten aleine,
bortsett fra sin venn, poeten Ogarev, vekka han
ungdommen i sitt land til en anelse om og ansvaret for
frigjøringen av det russiske folket, men i likhet med
Moses hadde han ikke noe mer enn et lite glimt av det
lovede landet, og innen slutten på hans karriere hadde
han blitt så forsiktig at han gjorde konstitusjonell
liberalisme til sine anstrengelsers effektive mål.

Det er allikevel slik at sjøl om Herzens anarkisme aldri

blei fullt utvikla og endog sjøl om han med overlegg
anvendte sin innflytelse i retning av moderasjon, beredte
hans åpenbare mistro overfor staten og hans tro på folkets
sosiale potensialiteter ikke bare veien for den store
populistiske bevegelsen som begynte å dukke opp tidlig i
1860-åra, men også for dens essensielt sett anarkistiske
holdning overfor samfunnets politiske organisering.

639
Den anarkistiske holdningen blei skjerpa og gitt form av
Bakunin. Bakunins innflytelse i Russland var
nødvendigvis indirekte og uregelmessig. Han sjøl blei
ikke en overbevist anarkist før minst tre år etter at han
rømte fra russisk jord i 1861. Han influerte en rekke unge
populister mens han var i Sibir, men der er få vitnesbyrd
om at de spilte noen som helst rolle i spredningen av hans
ideer, med det mulige unntaket for Ivan Yakovlevich
Orlov, som blei den første russiske revolusjonære som
”gikk til folket” ved å predike den populistiske doktrinen
på en ”apostolisk reise” gjennom den russiske
landsbygda og som seinere blei involvert i Kazan-
konspirasjonen blant studenter og offiserer for å oppildne
til et bondeopprør i samspill med den polske reisningen i
1863. Orlovs handlinger antyder at han i det minste vil ha
kunnet vært influert av vektleggingen av
bondeoppstander som var et trekk ved Bakunins lære i
alle hans revolusjonære faser.

I hans siste, anarkistiske periode spredde Bakunin sin

doktrine i Russland både muntlig, gjennom
tilbakevendende émigrés, og i form av sine skrifter, som
blei smugla inn i landet og distribuert av nettverket av
revolusjonære grupper. Hans direkte kontakter med
aktivister inne i Russland var få og kortvarige, som følge
av de uunngåelige vanskelighetene med å drive
hemmelig korrespondanse, noe som blei gjort ytterligere
komplisert gjennom manglende diskresjon fra hans side
som førte flere enn en av hans forbundsfeller inn i et
640
tsaristisk fangehull. I likhet med alle de russiske lederne i
eksil visste han lite om den raskt endrende situasjonen
inne i landet hvis politiske skjebne han forsøkte å influere
på, og dette førte til menings- og fortolkningsforskjeller
mellom ham og de militante som faktisk var involvert i
striden mot tsarveldet. Som følge av hele situasjonens
natur hadde han ingen som helst innflytelse på de
revolusjonæres spesifikke handlinger, men hans
innflytelse på deres holdninger var sterk nok til at en
anerkjent bakuninistisk trend blomstra gjennom 1870-
åra, spesielt i Ukraina.

Bakunins anarkisme oppnådde sin første substansielle

innflytelse inne i Russland i 1869. Det er sant at han kort
tid etter sin rømning fra Sibir etablerte skjøre kontakter
med lederne for den første Zemlya i Volya (Jord og
frihet) bevegelsen, og at han i september, 1862, etter at et
sterkt politisk manifest hadde blitt utstedt av ei gruppe
som kalte seg Det unge Russland, publiserte hos Herzens
Frie russiske presse en pamflett med tittelen Folkets sak;
Romanov, Pugachev eller Pestel? Men dette var lite
annet enn et opprop om enhet blant de ulike kreftene som
arbeida for en fullstendig frigjøring av folket. Etter 1863
og fiaskoen i forbindelse med hans polske eventyr dreide
Bakunins oppmerksomhet bort fra russiske anliggender
og over på de til den sosialistiske bevegelsen i Vest-
Europa. Mens han bygde opp sin rad av brorskaper i
Italia, synes han å ha gjort små anstrengelser for å
etablere kontakt med sine egne landsmenn. Russere som
641
passerte gjennom Italia ville ofte besøke ham, men den
unge vitenskapsmannen L. Mechnikov var den eneste av
dem som blei nært forbundet med ham. Og Mechnikov,
som trolig var et medlem av den firenziske brorskapen,
hadde kjempa under Garibaldi og som, i likhet med ham,
var litt av en internasjonal revolusjonær.

Det var Bakunins tilbakevending til Genève i 1867 som

brakte ham tilbake til de russiske eksilenes verden.
Mange hadde slått seg ned i sjølve Genève og langs
Leman-sjøens bredder i Vevey. Blant dem var Nicholas
Zhukovsky, som Bakunin hadde møtt i 1862, og som nå
tjenestegjorde sammen med ham innen komiteen til
Forbundet for fred og frihet, og som seinere blei et av
medlemmene som var med på å stifte Alliansen. I Vevey
danna Bakunin en liten russisk seksjon av Den
internasjonale brorskapen; dette var den første russiske
anarkistiorganisasjonen, men den var verken aktiv eller
stor, siden flesteparten av eksilene, anført av Nicholas
Utin og Alexander Serno-Soloveich, slutta seg til den
marxist-orienterte seksjonen av internasjonalen som blei
stifta i Genève i 1869.

Bakunins eneste oppnåelse innen feltet russiske

anliggender på denne tida var grunnleggelsen, i
samarbeid med Zhukovsky, av Narodnoe Delo (Folkets
sak). Det første nummeret av dette tidsskriftet, skrevet
helt og holdent av Bakunin og Zhukovsky, blei med hell
smugla inn i Russland av Ivan Bochkarev, seinere en nær

642
forbundsfelle av Tolstoj, og distribuert i St. Petersburg av
Stepniak. For studentene som leste det, syntes Narodnoe
Delo å gi veiledningen som de hadde venta så sterkt på i
et stadium prega av ubesluttsomhet i en overgangsfase,
og dets stimulerende innflytelse inne i Russland var svært
stor.

I Narodnoe Delo erklærte Bakunin at tida nå hadde

kommet for de intellektuelle til å gi opp sin avstand til
folket og til å vekke den revolusjonære ånden i dem.
Revolusjonen, den ”sosioøkonomiske” frigjøringen av
bøndene, burde være første prioritet, og etter den ville
deres mentale lenker falle bort. De må avvennes fra sin
eldgamle tro på tsaren, og i deres sinn må der vekkes ”en
bevissthet om deres egen styrke, som har ligget i dvale
siden Pugachev.” Revolusjonens mål må være
kollektivistiske og anarkistiske; tilbakeleveringen av
jorda til de som dreiv den og den fullstendige
destruksjonen av staten, som må erstattes av ”en
framtidig politisk organisering bestående utelukkende av
en fri føderasjon av frie arbeideres arteller, så vel
jordbruksmessige som industrielle.” I Narodnoe Delo
søkte Bakunin å tilpasse til russiske omstendigheter det
programmet som han var i ferd med å forsvare blant
internasjonalens vesteuropeiske revolusjonære, og han
erklærte at ethvert syn på Russlands messianske skjebne
må legges til side, for ”revolusjonens sak er den samme
overalt.”

643
Det er fra denne omfattende utlegningen av det
anarkistiske ståstedet slik det hadde blitt utvikla innen
den internasjonale brorskapen, at den bakuninistiske
trenden innen den revolusjonære bevegelsen virkelig
begynte. Hva Bakunin sjøl angår, forblei den i noen år en
isolert anstrengelse, siden de anti-bakuninistiske
flyktningene, anført av Utin, lyktes i å vinne den rike
Olga Levashov over til sin side, ei kvinne som finansierte
Narodnoe Delo, og tidsskriftet gled over fra Bakunin og
Zhukovsky til den russiske seksjonen av internasjonalen.

Bortsett fra hans katastrofale samkvem med Nechaev

trakk hans involvering innen internasjonalen og Lyon-
kommunen Bakunin bort fra russiske anliggender i åra
som fulgte umiddelbart etter tapet av Narodnoe Delo. I
1872 blei han imidlertid tiltrukket av den store
konsentrasjonen av russiske studenter og radikale av alle
slag som hadde slått seg ned i Zürich. Her samla han til
slutt rundt seg en krets av unge menn som absorberte
hans ideer med entusiasme og skapte en organisasjon for
å spre dem. De kom til ham via ulike veier. Enkelte
hadde vært Nechaevs forbundsfeller; disse inkluderte de
to mennene som trolig var mest innflytelsesrike når det
gjaldt å overføre Bakunins ideer til de hemmelige
gruppene i Russland – Z. K. Ralli og Mikhail Sazhin,
bedre kjent under navnet Armand Ross, som han hadde
tatt i løpet av et kortvarig besøk til De forente stater.
Andre, som Varfomeley Zaystev og Nicholas Sokolov,
hadde vært medlemmer av den løse nihilistiske gruppa
644
som samla seg rundt Pisarev og hans tidsskrift Russkoe
Slovo tidlig i 1860-åra. En enda yngre gruppe bestående
av medisinstudenter hadde kommet rett fra agitasjon ved
og utvisning fra universitetet i St. Petersburg, og av disse
var de mer aktive V. Holstein og A. Oelsnitz.

Allerede våren 1872 hadde Bakunin omforma sin

russiske brorskap som en grein av alliansen, med Ralli,
Holstein og Oelsnitz som sine stiftende medlemmer. I
Zürich økte brorskapen sitt medlemsantall og kom i skarp
konflikt med Peter Lavrovs tilhengere, som representerte
den gradvis orienterte trenden innen den populistiske
bevegelsen. Brorskapen etablerte sin egen trykkepresse i
Zürich og begynte tidlig i 1873 å trykke en serie
pamfletter, inkludert Bakunins Staten ag anarkismen.
Men interne disputter tilintetgjorde raskt dette forsøket.
Mikhail Sazhin var en mann med en stolt og eksplosiv
karakter, og han krangla snart med Ralli og andre
medlemmer av gruppa. Bakunin tok på taktløst vis parti
med Sazhin, og som et resultat av dette mista han
flertallet av sine russiske tilhengere. Ralli, Holstein og
Oelsnitz dro til Genève, der de i samarbeid med Nicholas
Zhukovsky etablerte sitt eget revolusjonære fellesskap av
russiske anarkister og ei ny trykkepresse, som begynte å
operere i september, 1873 med publiseringen av en
pamflett med tittelen Til de russiske revolusjonære.

Den personlige konflikten blei ikke til en konflikt

vedrørende prinsipper, for det revolusjonære fellesskapet

645
fortsatte å spre Bakunins ideer og tilpasse dem til
russiske problemer. Bakunin trakk seg halvveis tilbake,
og befatta seg nesten utelukkende med italienske
anliggender fram til sin død i 1876, ja, han syntes å
oppleve italienerne som temperamentmessig sett mer
sympatiserende enn hans egne landsmenn. Men de ”unge
bakuninistene” fortsatte, og i noen år var pressa som de
dreiv et av de viktigste sentraene i Vest-Europa for
produksjonen av litteratur distribuert hemmelig i
Russland.

I 1875, i samarbeid med Den panrussiske

sosialrevolusjonære organisasjonen, ei gruppe i Moskva
anført av Vera Figner, begynte de å utgi et
månedstidsskrift kalt Rabotnik (Arbeideren). Dette var
det første russiske tidsskriftet som med overlegg tok sikte
på arbeiderne i både byer og rurale områder; takket være
de tette kontaktene som dets forfattere opprettholdt med
gruppa i Moskva, var de i stand til å vie betydelig
oppmerksomhet til faktiske arbeidsforhold i sjølve
Russland, sjøl om de aldri mista av syne den
bakuninistiske vektleggingen av enhet innen den
internasjonale revolusjonære striden. Rabotnik fortsatte
fram til de tidlige månedene av 1876, og det blei
etterfulgt i 1878 av Obshchina (Fellesskap), der
medlemmene av Det revolusjonære fellesskapet
samarbeida med Stepniak, Axelrod og andre bakuninister
som nylig hadde flykta fra Russland. Tonen i Obshchina
var forsiktig og forsonende, men den forblei
646
bakuninistisk i sin avvisning av den liberale ideen om
konstitusjonell regjeringsmakt og i sin insistering på at
bøndene og arbeiderne måtte vinne sin frihet på egen
hand.

Den revolusjonære komiteen og pressa som den dreiv,

var åpent og oppriktig anarkistisk og responderte på
situasjonen i Vest-Europa, der Ralli og Zhukovsky
oppretthold tette bånd til Saint-Imier-internasjonalen og
spesielt til Élisée Reclus og gruppa som var forbundet
med anarkistavisa i Genève, Le Travailleur. Underlig nok
hadde de lite med Kropotkin å gjøre, en mann som på
denne tida slutta opp om Brousses rivaliserende avis,
L’Avant-garde, og hvis kontakter med den russiske
bevegelsen etter at han flykta i 1876 skulle komme til å
forbli skrinne i nesten tjue år da han via seg til den
internasjonale anarkismens sak.

Sjøl om Den revolusjonære komiteens publikasjoner blei

distribuert i det vide og breie, og på en innflytelsesrik
måte i Moskva, St. Petersburg og Ukrainas byer, vokste
ingen tilsvarende anarkistisk gruppe fram på russisk jord
i løpet av 1870-åra. Der dukka snarere opp en
bakuninistisk tendens innen den større Zemlya i Volya-
bevegelsen; dens tilhengere blei vanligvis kalt buntarer,
på bakgrunn av deres vektelgging av bunt, eller opprør.
Situasjonen i Russland blei raskt den motsatte av den
blant flyktningene i Sveits, der lavrovistene var i flertall.
I løpet av 1875 og 1876 vokste der fram sterke buntar-

647
bevegelser i Kyiv og Odessa, der de levde i fellesskap, i
hemmelighet samla inn våpen, og stadig vekk plotta
rurale oppstander.

I et område, i distriktet Chigirin i nærheten av Kyiv,

lyktes tre bakuninistiske agitatorer i å organisere en
betydelig konspirasjon, og deres underlige
machiavelliske metoder – om enn noe på kant med
anarkistisk ortodoksi – viste i det minste en viss realisme
i deres grep om bondepsykologien. Ved å sette sin lit til
den utbredte rurale troen på at tsaren elska sitt folk og
ikke var klar over grusomhetene som blei begått i hans
navn, forberedte konspiratørene to dokumenter for
distribusjon blant bøndene i Chigirin. Et var et hemmelig
imperialt charter, der ”tsaren” anerkjente bøndenes rett til
jorda, klaga over at han ikke var sterk nok til å tvinge
adelsmennene til å gi opp sine eiendommer, og instruerte
landarbeiderne til å danne sine egne hemmelige
militsorganisasjoner for så å bli rede til å revoltere på det
passende tidspunktet. Det andre dokumentet – den
hemmelige militsens statutter – la fram planen for å
organisere opprørerne; den inkluderte kompliserte eder
og ga den revolusjonære organisasjonen en omfattende
hierarkisk struktur som ville ha fryda Bakunin i hans
konspiratoriske dager. Dette bisarre plottet appellerte til
bøndene. De trodde implisitt på alle fiksjonene som blei
presentert for dem, og mer enn tusen av dem slutta seg til
militsen. De holdt så godt på hemmeligheten at det tok
nesten et år før en tilfeldig indiskresjon satte politiet på
648
sporet av plottet. Hundrevis av bønder blei arrestert og
sendt til Sibir. De tre bakuninistene som var ansvarlige
for det hele, blei også fengsla, men de unnslapp gjennom
et knep som nesten var like underlig som deres
opprinnelige plott; en av deres kamerater blei en vakt i
fengselet der de blei holdt og arbeida trofast i måneder
inntil muligheten bød seg for ham til å befri sine venner
og rømme i deres selskap.

Andre bakuninister via seg til forsøk på å organisere de

urbane arbeiderne. De var spesielt aktive innen de ulike
flyktige Fagforeningene for arbeiderne i sør som blei
organisert i Odessa (1875) og Kyiv (1879 og 1880). Til
og med Den nordlige fagforeningen for russiske
arbeidere, stifta i 1878, adopterte et grunnleggende
anarkistisk program for avskaffelsen av staten og for å
erstatte den med en føderasjon av bondefellesskap og
industri-arteller.

Innen utgangen av tiåret entra en ny trend i retning av

organisert terrorisme den russiske revolusjonære
bevegelsen. Bakuninistene opponerte ikke mot terrorisme
som sådan, men de motsatte seg begrepet om en
disiplinert organisasjon som nå ledsaga den i sinnene til
den gruppa som kalte seg Den eksekutive komiteen,
anført av Zhelyabov og Sofya Perovskaya. Disse
organiserte terroristene, som gjennom selektive attentater
søkte å avstedkomme en politisk og konstitusjonell
løsning på Russlands vanskeligheter, gikk sammen i

649
partiet Narodnaya Volya (Folkets vilje). Bakuninistene,
som ønska å videreføre sitt arbeid blant bøndene og
fabrikkarbeiderne og å sikte mot en generell revolt som
ville lede til en sosioøkonomisk løsning gjennom en
føderasjon av kommuner, skilte lag med dem og danna
organisasjonen kjent som Cherny Peredel (Sort deling).

Men perioden med bakuninistisk overtak, da en sterk

frihetlig trend eksisterte innen den russiske revolusjonære
bevegelsen uten å akseptere navnet anarkisme, gikk nå
mot slutten. Attentatet mot Alexander II i 1881 i regi av
Narodnaya Volya førte til en skånselløs forfølgelse av
alle revolusjonære som opererte på russisk jord, inntil
nesten enhver militant av enhver meningsavskygning
befant seg i fengsel, i eksil eller død. I nesten et tiår
eksisterte den revolusjonære bevegelsen i den skjøreste
form, bortsett fra blant de mange landflyktige i Vest-
Europa. Og endog der blei den anarkistiske tendensen
reversert da lederne av Cherny Peredel, Plekhanov,
Axelrod og Vera Zasulich, blei omvendt til marxisme og
danna den tidligste organisasjonen for russiske
sosialdemokrater.

Først seinere i 1890-åra blei initiativet til Ralli,

Zhukovsky og Det revolusjonære kollektivet for russiske
anarkister gjenopptatt i Vest-Europa, og fra den samme
perioden kan man datere de første åpenlyst anarkistiske
gruppene i sjølve Russland. Sjølve deres nærvær var en
indikasjon på den endra karakteren ved den

650
revolusjonære bevegelsen som omforma seg sjøl i
Russland i løpet av de siste åra av det nittende århundre.
Forfølgelsene etter 1881 hadde praktisk talt tilintetgjort
både Narodnaya Volya og Cherny Peredel. Arvingene
etter Narodnaya Volya omforma seg sjøl til Det russiske
sosialrevolusjonære parti, som arva sine forgjengeres
terrorisme, blei enda mer konstitusjonalistiske i sine
målsettinger, og utvikla en betydelig tilhengerskare blant
bøndene. Lederne for Cherny Peredel kom i 1883
sammen i ei marxistisk gruppe kalt Frigjøring av arbeid,
og var heretter tapt for bakuninismen; i 1898 utvikla
deres organisasjon seg til Det russiske
sosialdemokratiske parti, og ut av dette utvikla
mensjevikene og bolsjevikene seg som følge av et
skisma.

I denne endrede situasjonen var de frihetlige ideenes

innflytelse langt skrinnere enn den hadde vært i 1870-åra.
Hva målsetting og organisering angår, tenderte de større
gruppene til å bli mer snarere enn mindre autoritære.
Trangen til å skape en anarkistisk bevegelse på russisk
jord kom nå utafra og hovedsakelig fra Kropotkins
disipler i Vest-Europa. I 1893 besøkte en armensk lege,
Alexander Atabekian, Kropotkin i England med planer
om en hemmelig distribusjon av anarkistisk litteratur i
Russland, og en kort stund seinere grunnla han Det
anarkistiske biblioteket i Genève. Hans gruppe hadde
ikke tilstrekkelig med midler til å trykke et tidsskrift,
men de makta å produsere pamfletter av Bakunin og
651
Kropotkin som blei anvendt av de første
anarkistgruppene som dukka opp i det sørlige Russland i
løpet av 1890-åra. Gjennom en naturlig prosess bidro det
at en bevegelse dukka opp i Russland til at antallet
anarkistiske eksiler i Sveits, Frankrike og England økte
gradvis, og fra 1903 av dukka der opp en rad av
landflyktige grupper i Paris, Genève, London og Zürich,
dedikerte til å produsere propagandamateriale. Miinst ti
landflyktige aviser blei utgitt fra disse sentraene mellom
1903 og 1914; enkelte varte kun i noen få numre, men tre
av dem var tidsskrifter som i stor grad stimulerte
utviklingen av anarkisme inne i Russland. Disse var Hleb
i Volya (Genève 1903-05), Burevestnik (Paris, 1906-10),
og Rabotchi Mir (Paris, 1911-14).1

Hleb i Volya var det første anarkistiske tidsskriftet på det

russiske språket som dukka opp siden Obshchina i 1878.
Det var direkte inspirert av Kropotkin, som bidro
regelmessig med artikler til dets sider. Redaktøren, og
praktisk talt lederen for gruppa i Genève, var en
georgianer som gikk under psevdonymene K. Orgheiana
og K. Illiashvili, men hans virkelige navn var C.
Goghelia.

Tida var så visst gunstig for å starte en avis under den

prestisjefulle skyggen til Kropotkins navn, for
situasjonen i Russland i løpet av 1903 var prega av
økende uro, ja, industristreiker, bonderevolter og
studentdemonstrasjoner etterfulgte hverandre med stadig

652
sterkere kraft, og der var misnøye innen hæren og endog
blant kosakkene. Hleb i Volya tok med overlegg sikte på
å influere på denne situasjonen i en frihetlig retning, og
fra det tidspunktet av da det utkom for første gang økte
antallet anarkistgrupper i Russland jevnt og trutt.

Det er vanskelig å anslå i hvilken grad disse gruppene

bidro til å avstedkomme revolusjonen i 1905, som langt
på vei var et utbrudd av folkelig indignasjon og som
overraska mange av de profesjonelle revolusjonære. ”Det
er ikke sosialdemokratene eller revolusjonære sosialister
eller anarkister som tar føringen i den pågående
revolusjonen,” sa Kropotkin. ”Det er arbeidskrafta – det
arbeidende menneske.” De anarkistiske teoriene
vedrørende spontan revolusjon syntes å bli bekrefta, og
begivenhetene i 1905 syntes også å rettferdiggjøre det
anarkistiske snakket i favør av generalstreiken. Det var
dessuten slik at da revolusjonen hadde slått feil, var der
motvillige følelser overfor sosialdemokratene, som hadde
forsøkt å ta lederskapet over den, og anarkistene vant på
dette. Innen 1906 hadde de danna grupper i alle de større
byene, og bevegelsen var spesielt sterk i Ural-området,
blant den jødiske befolkningen i Polen, og framfor alt i
Ukraina, den gamle bastionen til buntarene og Cherny
Peredel, der anarkismen dukka opp som en rural
bevegelse i markedsbyene og endog i landsbyene.

Innen 1907, da regjeringas reaksjon vokste seg sterk

igjen, begynte anarkismens framdrift å svekkes, og den

653
frihetlige bevegelsen vokste seg aldri ut av sin
tallmessige underlegenhet i forhold til sosialdemokratene
og de sosialrevolusjonære. Dette skyldtes trolig langt på
vei det faktum at den var en bevegelse bestående av
isolerte grupper som ofte var svært løselig sammenknytta
og som i betydelig grad skilte seg fra hverandre hva
filosofi og taktikk angår. Kun flyktningene i Vest
forsøkte seriøst å skape føderale organisasjoner, ved å
holde konferanser for dette formålet i Genève i 1906 og i
Paris i 1913, men endog deres anstrengelser rant ut i
ingenting. De anarkistiske gruppene inne i Russland
kunne grovt sett inndeles i tre trender: Anarko-
kommunistene, individualistene (som via seg til ”terror
uten motiv” og som var svært frykta av politiet), og
anarkosyndikalistene. Anarkosyndikalismen dukka ikke
opp før på 1905-revolusjonens tid, men den samla raskt
en sterk tilhengerskare, ja, blant eksilene i De forente
stater aleine rekrutterte den anarkosyndikalistiske
Fagforeningen for russiske arbeidere 10 000 medlemmer,
og den hemmelige bevegelsen i Russland var tilsvarende
sterk. Alle disse tendensene kunne skjelnes fra
tolstojanerne, som vil kunne betraktes som en fjerde
anarkistisk trend på den tida, gjennom sin vektlegging av
anvendelsen av vold, som innen nå hadde blitt en
standard praksis for ethvert russisk revolusjonært parti,
inkludert sosialdemokratene. Ledere utafor Russland var
ofte urolige over denne situasjonen, og på en hemmelig
samling avholdt i London i løpet av desember, 1904, og

654
der det deltok delegater fra grupper inne i Russland,
oppfordra Kropotkin dem til i det minste å gi opp
praksisen med ”ekspropriering” som de og medlemmer
av andre bevegelser anvendte for å skaffe seg
driftsmidler. (Man vil huske at Joseph Stalin var en
behendig bankraner for bolsjevikene.) ”Bourgeoisiets
penger er ikke nødvendige for oss,” hevda Kropotkin,
”verken i form av donasjoner eller tjuveri.” Men de
revolusjonære inne i Russland insisterte på å gå sin egen
vei til tross for hans appeller. Det var imidlertid slik at
etter hvert som anarkosyndikalismen vokste seg sterkere,
var der en påtakelig dreining fra attentater og
bandittvirksomhet til ansporingen av streiker som et
middel til å undergrave den tsaristiske staten.

Aktivitet både inne i Russland og blant de landflyktige

døde hen i løpet av Den første verdenskrig, og
anarkistene spilte en overraskende liten rolle i
Februarrevolusjonen i 1917. Ja, det var ikke før de
landflyktige begynte å vende tilbake fra utlandet i løpet
av sommeren at den frihetlige bevegelsen i Russland
antok noe mer enn en skygge av fornya liv. Poeten
Voline, denne periodens viktigste russiske anarkistiske
intellektuelle,2 erindra at da han nådde St. Petersburg fra
Amerika i juli, 1917, så han ikke en eneste anarkistisk
avis eller plakat, ei heller støtte han på noe som helst
vitnesbyrd om muntlig propaganda i regi av ”de få svært
så primitive gruppene der.” I Moskva var situasjonen noe
bedre, siden en lokal føderasjon hadde blitt etablert der
655
og en dagsavis, Anarki, blei utgitt. Noen få hærenheter i
Moskva og mange av sjøfolka på Kronstadt hadde
anarkistiske sympatier, mens der var en sterk
anarkosyndikalistisk innflytelse innen fabrikkomiteene
som opponerte mot de sentraliserende anstrengelsene fra
de mensjevikdominerte fagforeningene. Sist, men ikke
minst, helt i sør, i den stadig voksende ukrainske
”landsbyen” Gulyai-Polye (den hadde faktisk 30 000
innbyggere), hadde en ung arbeider ved navn Nestor
Makhno, som nylig hadde blitt løslatt fra Butirky-
fengselet i Moskva, blitt valgt til president for det lokale
sovjetet. Allerede i august, 1917 hadde han og den
håndfullen av anarkister som støtta ham vunnet de fattige
bøndenes tillit og hadde begynt å dele de lokale
eiendommene opp blant de jordløse og å overhende
distriktets småindustrier til arbeiderne.

Oktoberrevolusjonen, der mange av anarkistene deltok

under den illusjon av den virkelig ville lede til deres type
tusenårsrike, ga et midlertidig støt til frihetlige
aktiviteter. Et anarkosyndikalistiske propagandaforbund
blei danna i St. Petersburg og begynte å utgi en dagsavis,
Golos Truda (Arbeidets røst), som seinere blei overført
til Moskva. Føderasjonen av anarkistiske grupper i
Moskva begynte å spre sin propaganda inn i de rurale
distriktene av det sentrale Russland, og Kropotkins gamle
håndlanger, Atabekian, starta et teoretisk tidsskrift. Til
slutt, mot slutten av 1918, kom anarkistene i sør sammen
i Nabat (Alarmklokka), konføderasjonen av anarkistiske
656
organisasjoner i Ukraina. Nabat-bevegelsen, hvis
aktiviteter sentrerte rundt byene Kharkiv og Kursk,
tiltrakk seg de mest energiske blant russiske anarkister i
løpet av revolusjons- og borgerkrigsperioden, inkludert
Voline, Yarchuk, Peter Arshinov, Olga Taratuta, Senya
Fleshin, og Aaron og Fanya Baron. Dens medlemmer
søkte å forene de ulike kropotkinistiske, individualistiske
og syndikalistiske trendene til én vigorøs bevegelse, og
opprettholdt en tett forbindelse til Makhno da hans
bevegelse helt i sør entra sin militante fase.

Anarkistene i Russland var i første omgang splitta i sine

holdninger overfor den bolsjevikiske regjeringa og også
overfor sovjetene. Enkelte av dem blei kommunister.
Andre, slik som den idealistiske Alexander Schapiro,
håpa å avstedkomme en lindring av forholda gjennom å
samarbeide med det nye regimet, og gjorde så på en
kortvarig og ulykkelig basis. Men flertallet vurderte på
nøyaktig vis den bolsjevikiske regjeringa som et
partidiktatur som var fremmed for alle deres frihetlige
verdier og ga seg i kast med å opponere mot den. Deres
holdning overfor sovjetene endra seg langsommere. Til å
begynne med betrakta de disse råda som genuine uttrykk
for viljen til arbeiderne og bøndene som de bestod av,
men seinere kom de til at bolsjevikene gjorde dem om til
instrumenter for sin egen politikk. Den generelle
anarkistiske holdningen blei uttrykt i en resolusjon fra
Nabat-kongressen i april, 1919; den opponerte mot ”all
deltakelse i sovjetene, som har blitt til reint politiske
657
organer, organisert på en autoritær, sentralistisk og
statsorientert basis.”

En slik holdning framprovoserte uunngåelig

bolsjevikenes fiendtlighet, og det er en av de mer kuriøse
historiske ironiene på den tida at Leo Trotsky, en seinere
martyr som blei offer for kommunistisk intoleranse,
skulle ha vært en av de mest innbitte i sin
rettferdiggjøring, ikke bare av den politiske
undertrykkingen, men også av den fysiske likvideringen
av hans anarkistiske motstandere, som han hadde for
vane å beskrive som ”banditter.” Litt mer enn seks
måneder etter Oktoberrevolusjonen starta forfølgelsene
med et Cheka-raid mot kontorene til Anarki i Moskva.
Samtidig blei anarkistiske aktiviteter i Petrograd knebla.
Nabat-føderasjonen blei etterlatt på egen hand for en
stund, og ikke engang i de nordlige byene var
undertrykkingen umiddelbart komplett. En innskrenka
aktivitet blei fortsatt tillatt, spesielt for
anarkosyndikalistene, fram til begynnelsen av 1921, sjøl
om utilbørlig aktive militante alltid stod i fare for å bli
fengsla av Cheka’en. Deretter, i februar, kom Kropotkins
begravelse, med dens store offentlige uttrykk for støtte til
den frihetlige kritikken av regimet, og i mars hadde man
reisningen blant Kronstadt-sjøfolka mot det de betrakta
som det kommunistiske forræderiet mot revolusjonen.
Kronstadt-mennene hadde så visst blitt influert av
anarkistiske argumenter, og bolsjevikene bestemte seg
for at tida var inne for et endelig oppgjør.
658
Etterlevningene etter den anarkistiske bevegelsen blei
raskt eliminert i Petrograd, Moskva, Kharkiv og Odessa.
Hundrevis av anarkister blei arrestert. Fanya Baron og
åtte av hennes kamerater blei skutt i kjelleren til Cheka-
fengselet i Moskva i løpet av september, 1921. Andre
henrettelser fulgte, og snart var også tolstojanerne i ferd
med å bli drept i fangehulla; siden de knapt nok kunne bli
anklaga for bandittvirksomhet, blei de skutt for å nekte å
delta i Den røde hær. Historias klokke hadde nådd
midnatt i løpet av fire år, for aldri var de tsaristiske
autoritetene så skånselløse i sin forfølgelse av opponenter
som det bolsjevikene var i de dagene da Stalins store
utrenskninger fremdeles var en skygge i horisonten.
Innen utgangen av 1922 var anarkistene i Russland enten
døde, fengsla, landsforvist eller tause. For dem i eksil
gjenstod bitterheten over å ha sett revolusjonen bli til det
motsatte av alle deres forhåpninger, ja, i høyden kunne de
finne en melankolsk trøst i at deres stamfar Bakunin, ved
å kaste et blikk på marxistisk sosialisme et halvt århundre
tidligere, hadde forutsett alt sammen.

Det var allikevel i løpet av disse siste desillusjonerende

åra at russisk anarkisme på dramatisk vis dukka opp på
historias scene, med bevegelsen sentrert rundt den
dynamiske og dostojevskiske personligheten til Nestor
Makhno. Vi forlot Makhno i august, 1917, som en rural
anarkistleder som organiserte landsbygda ut i fra den frie
kommunismens prinsipper. Det var Brest-Litovsk-
traktaten som frambrakte hans metamorfose fra den
659
politiske sjefen i en forvokst landsby til den mest
formidable av alle anarkistiske geriljakrigere.

Som et resultat av traktaten marsjerte de tyske og

østerrikske hærstyrkene inn i Ukraina og etablerte
nikkedokkeregimet til hetman Skoropadsky. Makhno
flykta østover til relativ trygghet i Taganrog og dro
deretter til Moskva for å søke hjelp og råd fra de
anarkistiske lederne der. Forfølgelsen av bevegelsen
hadde allerede begynt da han ankom, og han bestemte
seg for å returnere til sitt eget territorium og sette sin lit
til sine bondenaboers lojalitet og naturlige anarki.

Hans beslutning var ikke feilslått. Hetmanens regime og

de invaderende hærstyrkene hadde vekka et bittert nag
ved å levere jorda tilbake til dens forhenværende eiere,
og Makhno rekrutterte raskt en gjeng bestående av
bondepartisaner. Han begynte å angripe store
eiendommer i regionen mellom Dnieper og Azov-havet,
ja, beretningene om hans bedrifter i denne perioden
framstiller ham som en anarkistisk Robin Hood, for han
og hans menn ville ofte kle seg ut som offiserer innen
hetmanens hær, ta kontakt med godseierne, nyte deres
gjestfrihet, og deretter i et dramatisk øyeblikk avdekke
seg sjøl og slippe løs folkets rettferdige vendetta mot dets
fiender. Ethvert raid brakte inn nye våpen, forsyninger og
hester, og rekruttene strømte til i hundrevis til Makhnos
hovedkvarter, som synes å ha vært ukjent kun for
autoritetene. I september, 1918 var han sterk nok til å

660
erobre Gulyai-Polye; han blei drevet ut igjen, men en
kort stund seinere beseira hans hær en hel tysk divisjon
som hadde blitt sendt for å ta ham. Innen den tid da
sentralmaktene begynte å trekke seg tilbake fra russisk
territorium etter våpenhvilen i november, 1918, var
Makhno allerede en legende over hele det sørlige
Ukraina, ja, bøndene så på ham som en ny Pugachev som
hadde blitt sendt for å realisere deres drøm om jord og
frihet, og den bevæpna gjengen rundt ham hadde vokst til
en opprørhær som var så stor at innen januar, 1919, da
han støtte på Den røde hær i Alexandrovsk, var de
bolsjevikiske autoritetene glade for å inngå en
overenskomst med ham med sikte på felles agering mot
Den hvite hæren som rykka fram nordover under general
Denikin.

I sju måneder, fra november, 1918 til juni, 1919 var

Makhnos region øst for Dnieper urørt av så vel Den hvite
som Den røde hær. I løpet av den korte fredsperioden blei
det gjort et forsøk på å skape et fritt kommunistisk
samfunn og, dersom man aksepterer den heller naive
beskrivelsen av bondefellesskap som Makhno ga i sin
egen skildring av opprøret i sør, deres anstrengelser
minna snarere om de til de anarkistiske bøndene i
Andalusia:

”I hver eneste av disse kommunene var der noen få anarkistiske

bønder, men flertallet av deres medlemmer var ikke anarkister. Det
var like fullt slik at i sitt kollektive liv skred de fram med den
anarkistiske solidariteten som, i det alminnelige liv, kun slitere er i

661
stand til, hvis naturlige enkelhet ennå ikke har blitt påvirka av byenes
politiske gift. For byene stinker alltid av løgn og bedrageri som
mange, endog blant de kameratene som kaller seg anarkister, ikke er
fritatt fra.

Hver enkelt kommune bestod av ti bonde- og arbeiderfamilier, det

vil si totalt sett 100, 200 eller 300 medlemmer. Gjennom en
beslutning fra agrarkommunenes regionale kongress mottok hver
enkelt kommune en normal mengde jord, det vil si så mye som dens
medlemmer kunne kultivere, situert i umiddelbar nærhet av
kommunen og bestående av jord som tidligere tilhørte
pomeschiki’ene. De mottok også kveg og landbruksutstyr fra disse
tidligere eiendommene.

Det absolutte flertallet av arbeiderne… så i jordbrukskommunene

den heldige kimen til et nytt sosialt liv, som ville fortsette etter hvert
som revolusjonen nærma seg klimakset i sin triumferende og
kreative marsj, å utvikle seg og vokse, og å stimulere organiseringen
av et analogt samfunn i landet i sin helhet, eller i det minste i vår
regions landsbyer.”

Den siste frasen avdekker hele hemmeligheten ved

Makhno og hans bevegelse, deres styrke og deres
svakhet. Innerst inne var han både en landsens mann og
en regionalist, ja, han hata byene og den urbane
sivilisasjonen, og han lengta etter ”naturlig enkelhet,”
etter tilbakevendingen til en tidsalder da, slik som i
bondelegendenes fortid, ”de frie sliterne” ville ”sette i
gang med å arbeide til lyden av frie og lystige sanger.”
Dette forklarer hvorfor de, i en seinere fase, da
makhnovistene erobra en rekke temmelig store byer i

662
Dnieper-dalen, aldri virkelig stod overfor problemet med
å organisere industri og aldri oppnådde lojaliteten til mer
enn noen få urbane arbeidere.

Der var imidlertid en annen faktor i situasjonen – Den

revolusjonære opprørshæren. Teoretisk sett var denne
under bonde-, arbeider- og opprørerkongressens kontroll,
men i praksis blei den styrt av Makhno og hans
kommandanter, og i likhet med alle hærstyrker var den
frihetlig kun i navnet. Den anvendte sin egen form for
tvangsutskrivning, og en røff disiplin blei fulgt som ikke
etterlot noen som helst tvil om at Makhno var sjef og ofte
var involvert i hurtige og voldelige avstraffelser. Hærens
karakter var faktisk langt på vei en projisering av
Makhnos egen karakter. Han var svært modig og
ekstremt ressurssterk når det kom til geriljakrigføringens
kunster. Hans hær inneholdt til tider så mange som
50 000 mann, men den opphørte aldri å være hurtig i sine
operasjoner; ikke engang infanteriet marsjerte, men rykka
fram i lette bondevogner, og det var Makhnos
usedvanlige mobilitet som brakte ham de fleste av hans
seire og bevarte ham i så lang tid fra endelig utslettelse.
Men han hadde feilene og manglene som ofte følger med
hensynsløse ferdigheter. Hans utskeielser var i en
karamazovsk skala, ja, endog hans beundrer Voline
vedgikk dem og tilføyde alvorligere anklager:

”Under påvirkning av alkohol blei Makhno uansvarlig i sine

handlinger, ja, han mista kontroll over seg sjøl. Så var der personlige

663
innfall, ofte understøtta av vold, som plutselig erstatta hans anelse
om revolusjonær plikt, ja, der var despotiet, de absurde
kjeltringstrekene og den diktatoriske væremåten til en krigerhøvding
som på underlig vis erstatta rolig refleksjon, klarsynthet, personlig
verdighet og sjølkontroll i hans holdning overfor andre og overfor
den saken som en mann som Makhno aldri burde ha gitt avkall på.

Det uunngåelige resultatet av disse utskeielsene og avvika var en

overdreven ’krigerholdning’ som førte til dannelsen av en militær
klikk eller et ditto kameraderi rundt Makhno. Klikken fatta av og til
beslutninger og begikk handlinger uten å ta høyde for oppfatningen
til rådet eller til andre institusjoner. Den mista sin anelse om
proporsjoner, viste forakt overfor alle de som befant seg utafor den,
og løsreiv seg mer og mer fra massen av stridende og den arbeidende
befolkningen.”

Parallellen mellom makhnovistene og anarkistene i Den

spanske borgerkrigen er slående. Begge virker å ha hatt
en viss suksess når de satte i gang med å skape rurale
økonomiske institusjoner som responderte både på
anarkistiske idealer og en lengten blant bøndene. Begge
mista sine reine idealer når de blei involvert i militære
aktiviteter. Men der er den nevneverdige forskjellen at
mens de spanske anarkistene, med sjeldne unntak som
Cipriano Mera, mislyktes militært endog når de hadde
inngått kompromisser med moderne krigføring, var
Makhno en av de mest briljante taktikerne innen militær
historie. Jeg vil avrunde dette kapittelet med en kortfatta
skildring av hans oppnåelser.

664
Fra januar til juni, 1919 agerte Den revolusjonære
opprørshæren som en halvt autonom enhet innen Den
røde hær i dens heller ineffektive motstand mot Denikin.
Deretter, i midten av juni, da anarkistene hadde
sammenkalt en kongress i Gulyai-Polye og inviterte
soldatene fra Den røde hær til å sende sine delegater,
forbød Trotsky på egenrådig vis kongressen og beordra
Makhno til å overgi sin kommando. Makhno bløffa. Han
forlot sine enheter, med instruksjoner om å møte ham når
enn han sammenkalte dem, og la i vei med en
kavalerivakt til et nytt territorium vest for Dnieper. Der
førte han videre geriljakrigføring mot de hvite og i
mellomtida fjerna han de bolsjevikiske kommisærene fra
landsbyene og etablerte frihetlige kommuner. I august,
1919 kalte han tilbake mennene som han hadde etterlatt
innen Den røde hær, og innleda en generell kampanje
mot Denikin, som Den røde hær åpenbart var ute av stand
til å beseire. I første omgang syntes kampanjen å gå
dårlig, og Makhno blei drevet nordvestover til Uman,
langt borte fra hans eget landområde. Deretter gikk han
til motangrep, påførte de hvite et avgjørende nederlag, og
dreiv tvers over deres baktropper til Azov-havet og
deretter til Ekaterinoslav i en skånselløs, lynhurtig
kampanje som tilbakela hunudrevis av engelske mil med
territorium i løpet av knappe tre uker. Denikins
forsyningslinjer blei avskåret, og han blei tvunget til å
trekke seg tilbake. Et område på mange tusen engelske
kvadratmil var nå under anarkistisk kontroll, og i

665
regionen der Den revolusjonære opprørshæren marsjerte
fram og tilbake, eksisterte der ingen som helst sivil
autoritet; bøndene tok hand om sine egne anliggender i
relativ frihet kun pletta av hærens konstante krav om mat
og menn.

I desember, 1919 nådde Den røde hær på ny områdene i

sør, og ved utgangen av året – etter å ha godtgjort for
tjenestene han hadde ytt – beordra de Makhno til å ta
med seg sin hær til den polske fronten, et framstøt som
helt klart tok sikte på å etterlate Ukraina åpent for den
intensive etableringen av kommunistisk kontroll.
Makhno nekta og blei erklært fredløs, og umiddelbart
starta en bitter geriljakrig der Makhno slo tilbake i ni
måneder mot de tallmessig overlegne styrkene, mens han
mista og vant territorium i forvirrende rekkefølge, og
lyktes i å holde Den revolusjonære opprørshærens
organisasjon intakt.

Denne fasen av striden endte da en ny hvit hær, anført av

Wrangel, med hell begynte å rykke fram nordover fra
Krim. På ny bestemte Den røde hær seg for at den ikke
kunne klare seg uten Makhno, og en våpenhvile,
etterfulgt av en traktat, blei ordna. Blant andre løfter
påtok bolsjevikene seg å løslate alle de anarkistiske
fangene og å tillate dem full frihet til å uttrykke sine
ideer. Foretaket blei aldri gjennomført. Ja, kun et par
uker seinere, da Makhnos styrker hadde spilt en
uunnværlig rolle i forseringen av Perekop-neset og

666
tilintetgjøringen av Wrangels hær på Krim, utførte Den
røde hærs ledere og chekaen seg i mellom et av de mest
gemene kuppene innen kommunistisk historie. Den 26.
november, 1920, i en samkjørt serie av framstøt,
arresterte chekaen alle de kjente anarkistene i de delene
av Ukraina som var under deres kontroll, inviterte de
makhnovistiske kommandantene på Krim til en
konferanse der de blei pågrepet og umiddelbart skutt, og
avvæpna alle deres menn bortsett fra en enkelt
kavalerienhet som kjempa seg ut derifra og la i vei til
Gulyai-Polye.

Der blei Makhno i mellomtida angrepet av store styrker

fra Den røde hær. I de første ukene samla han det som
gjenstod av sin hær, og påførte fiendens enheter tunge
tap, hvorav mange av dem sjøl var ukrainske bønder og
kjempa motvillig mot ham. Men han kunne ikke kjempe i
det uendelige mot hele Den røde hær, sjøl om han førte
krigen i ytterligere ni måneder, inntil hans forsyninger
var uttømt og nesten alle hans tilhengere var drept. Han
overga seg aldri. Den 28. august, 1921 rømte han inn i
Romania, og påbegynte en miserabel pilegrimsferd
gjennom fengslene i Romania, Polen og Danzig inntil
han nådde eksilets frihet i Paris, der han levde videre,
turberkuløs, alkoholisert, en bitter og ensom bonde som
hata byen, fram til 1935. Kun de spanske anarkistene
huska hans episke år og holdt sulten unna ham.

667
Den dagen da Makhno kjempa seg i vei over Dniester og
inn i eksil, opphørte anarkismen å eksistere som en vital
kraft i Russland. At bolsjevikene skulle ha bekjempa den
på så innbitt og bedragersk vis antyder at de, i det minste
i sør, betrakta den som en reell fare for deres
overherredømme. Sett fra deres ståsted hadde de
utvilsomt rett. Først da anarkistene hadde blitt fordrevet
fra Ukraina, kunne den formidable oppgava med å
tilpasse bondeverdenen til den marxistiske staten settes i
gang i seriøs grad.

Enkelte av de ledende anarkistene som hadde vært i stand

til å forlate Russland i begynnelsen av 1920-åra, var blant
de første til å eksponere fra venstresiden den
undertrykkelsen som blei instituert av bolsjevikene
nesten helt fra begynnelsen av deres regime. Disse
inkluderte Emma Goldman med My Disillusionment with
Russia (på norsk under tittelen Hva gikk galt med Den
russiske revolusjon i 1917?. O. a.), Alexander Berkman
med Den bolsjevikiske myten (1925), og G. P. Maximoff
med The Guillotine at Work: Twenty Years of Terror in
Russia (1940). Ved langt på vei å være ekskludert fra De
forente stater på grunn av immigrasjonslovene, og ofte
uvelkomne i landene i Vest-Europa, levde de russiske
anarkistene i eksil ustabile og vanskelige liv, og der var
ingen gjenoppliving av den slags landflyktige russiske
anarkistgrupper som hadde eksistert mange steder, fra
Sveits til De forente stater, før Den første verdenkrig.

668
Enkelte anarkister overlevde inaktivt i Russland,
hovedsakelig i fengsler og arbeidsleire fram til 1930-åra,
men ethvert spor etter dem forsvant under den
stalinistiske undertrykkingen seinere i tiåret, og man kan
trygt anta at den siste av dem blei eliminert i den
tidsalderens utrenskninger. I 1938 blei Kropotkin-museet
stengt, og dette var det endelige bruddet med den
frihetlige strømningen innen Russlands revolusjonære
tradisjon. I 1949, da Ivan Avakumovicog jeg forberedte
vår biografi om Kropotkin, The Anarchist Prince,
forsøkte vi gjennom ulike kanaler å oppnå informasjon
fra Russland. Vi møtte en ubrutt taushet. De store
russiske anarkistene hadde blitt ikke-personer i historia
slik den blei omskrevet av russiske kommunister.

Fotnoter:
1
I tillegg til de russisktalende landflyktige gruppene i denne
perioden var der den jiddisk-talende bevegelsen bestående av
russiske og polske jøder på Londons østkant, som utgjorde sin helt
egne føderasjon. Dette var den største gruppa av russiske
anarkistiske eksiler i Vest-Europa. I mange år utga de sin egen avis,
Der Arbeter Fraint. Den blei imidlertid hovedsakelig skrevet med
sikte på distribusjon i England, mens de russiskspråklige avisene
som jeg har nevnt, alle var forberedt for anvendelse i Russland, og
utgjorde derfor en integrert del av den russiske bevegelsen.
2
Hans virkelige navn var Vsevolod Mikhailovich Eichenbaum.
3
La Revolution russe en Ukraine, Paris, 1927.

669
 Kapittel XIV

Ulike tradisjoner: Anarkismen i Latin-

Amerika, Nord-Europa, Storbritannia og
De forente stater
ANARKISMEN har trivdes best i solfylte land, der det er
lett å drømme om gylne dager i en bekvem og enkel
tilstand, men allikevel der det klare lyset også kaster
skygger over eksisterende elendighet. Det er mennene fra
sør som har flokka seg i tusenvis under den anarkiske
revoltens sorte banner, italienerne, andalusianerne og
ukrainerne, mennene fra Lyon og Marseilles, fra Napoli
og Barcelona. Men sjøl om middelhavsområdet og det
sørlige Russland har vært dens sterke bastioner, har
anarkismen en plass som ikke kan ignoreres i det
politiske og intellektuelle livet i mange land. I et generelt

670
historieverk kan man ikke beskrive enhver frihetlig
bevegelse på så gjennomgripende vis som den iboende
sett ville kunne fortjene, men i dette nest siste kapittelet
har jeg til hensikt i det minste å skissere nedtegnelsen
over anarkismen i Latin-Amerika, i Nord-Europa, og
spesielt i Storbritannia og i De forente stater.

I løpet av det nittende århundre var landene i Latin-

Amerika relatert til Spania og Portugal, ikke bare
gjennom kulturelle og lingvistiske bånd, men også
gjennom liknende sosiale forhold. Dette var en relasjon
som favoriserte overføringen av revolusjonære ideer, og
det var for det meste de spanske immigrantene som
spredde anarkistiske ideer i Latin-Amerika, sjøl om det
var slik at i Argentina spilte også italienerne, som vi har
sett, en viktig rolle i å spre budskapet. De tidligste
anarkistiske gruppene dukka opp i Mexico, på Cuba og i
Argentina i begynnelsen av 1870-åra; disse landene og
Uruguay var representert på den siste kongressen til
Saint-Imier-internasjonalen i 1877, mens et bakuninistisk
forbund blei stifta i Mexico by i 1878.

Anarkistene blei raskt aktive i forhold til å organisere

håndverks- og industriarbeidere over hele Sør- og
Sentral-Amerika, og fram til de tidlige 1920-åra var
flesteparten av fagforeningene i Mexico, Brasil, Peru,
Chile og Argentina anarkosyndikalistiske hva generelt
ståsted angår, ja, prestisjen til den spanske CNT som en
revolusjonær organisasjon var utvilsomt i stor grad

671
ansvarlig for denne situasjonen. Den største og mest
militante av disse organisasjonene var Federación Obrera
Regional Argentina, som blei stifta i 1901, langt på vei
under italieneren Pietro Goris inspirasjon; den vokste
raskt til en medlemsmasse på nesten en kvart million, noe
som gjorde de rivaliserende sosialdemokratiske
fagforeningene til reine dverger å regne. Fra 1902 til
1909 førte FORA en langvarig kampanje med
generalstreiker mot arbeidsgiverne og mot anti-
arbeiderlovgivning. Mot slutten av denne perioden
oppstod der i Buenos Aires en situasjon der autoritetenes
brutalitet og arbeidernes militante holdning oppvigla
hverandre på dramatisk vis, inntil en gigantisk
demonstrasjon på 1. mai, 1909 marsjerte gjennom gatene
i Buenos Aires og blei brutt opp av politiet, som påførte
fagforeningsaktivistene mange skadde og døde. Som
gjengjeldelse drepte en polsk anarkist oberst Falcon,
politisjefen i Bienos Aires som hadde vært ansvarlig for
dødsfallet til mange syndikalister. Etter denne hendelsen
fant en rigorøs undertrykking av anarkistiske grupper og
aviser sted, men bevegelsen kom til hektene igjen, og
FORA og dens avis, La Protesta, fortsatte på vigorøst vis
fram til 1930-åra, sjøl om den tapte noe terreng etter at
den sosialistdominerte og reformistiske fagforeningen,
CGT, blei stifta i 1929. I mellomtida, etter en lang
periode med splid, kom anarkistene sammen i 1935 for å
danne Den argentinske anarko-kommunistiske
føderasjonen, som til sjuende og sist, i 1955, blei til Den

672
argentinske frihetlige føderasjonen. Under Peron-regimet
blei anarkistene og syndikalistene tvunget ned i
undergrunnen, etter som kun de fagforeningene som
støtta diktatoren blei tillatt å fungere. Etter diktaturet
dukka de anarkistiske gruppene og FORA opp igjen, men
svært svekka hva medlemstall og innflytelse angår, og
siden den tid, enten man opererte legalt eller hemmelig
slik som Argentina gjentatte ganger har svinget fra
demokrati til diktatur og tilbake igjen, har den
anarkistiske bevegelsen skrumpa inn til en liten,
nostalgisk og relativt inaktiv bevegelse.

I Mexico spilte anarkistene en betydelig rolle i den

revolusjonære tidsalderen som etterfulgte diktatoren
Porfirio Díaz’ fall i 1910. Spesielt én anarkist, Ricardo
Flores Magon, huskes fremdeles blant Den mexicanske
revolusjonens fedre. Sammen med sine brødre Jesús og
Enrique grunnla han i 1900 et anarkosyndikalistisk
tidsskrift, Regeneración, som spilte en svært viktig rolle i
løpet av de neste ti åra når det gjaldt å vekke den urbane
arbeiderklassen mot Díaz-diktaturet. Flores Magon-
brødrene tilbrakte mye av sine liv i eksil, der de
videreførte sin propaganda fra den andre siden av grensa
i De forente stater, der de flere ganger blei fengsla for
sine aktiviteter og der Ricardo døde i fengsel i 1922.

Sjøl om Ricardo Flores Magon primært befatta seg med å

omvende de urbane arbeiderne til sine
anarkosyndikalistiske ideer, etablerte han bånd til den

673
store jordbrukslederen Emiliano Zapata, hvis aktiviteter i
det sørlige Mexico i løpet av den revolusjonære
tidsalderen på slående vis minna om de til Makhno i
Ukraina, for i likhet med Makhno var han en fattig bonde
som viste en bemerkelsesverdig evne til å inspirere de
fattige bøndene i det sørlige Mexico og til å lede dem på
briljant vis i geriljakrigføring. Historikeren Henry
Bamford Parkes bemerka at zapatisthæren i sør aldri var
en hær i ordets ordinære forstand, for dens soldater
”tilbrakte sin tid med å pløye og høste sine nylig erverva
jordområder og tydde til våpnene kun for å stå i mot
invasjon; de var et opprørsk folk.” Zapatistbevegelsens
filosofi, med dens egalitære framtoning og dens ønske
om å gjenskape en naturlig bondeorden, med dens
insistering på at folket måtte ta jorda for egen del og styre
seg sjøl i landsbyfellesskap, med dens mistro overfor
politikk og dens forakt for personlig vinning, minna
svært mye om den rurale anarkismen som hadde vokst
fram under liknende omstendigheter i Andalusia. Det er
ingen som helst tvil om at enkelte av de frihetlige ideene
som inspirerte fagforeningene i byene og gjorde store
mexicanske malere, som Rivera og Dr. Atl, til
midlertidige anarkister, fant sin vei til Zapata i sør, men
hans bevegelse synes å ha fått sin anarkiske kvalitet først
og fremst fra en dynamisk kombinasjon av bøndenes
ønsker om utjevning og fra hans egen skånselløse
idealisme. For Zapata var den ene lederen for Den
mexicanske revolusjon som aldri inngikk kompromisser,

674
som aldri lot seg korrumpere verken av penger eller
makt, og som døde slik som han levde, en fattig og
nesten analfabetisk mann som kjempa for at rettferdighet
skulle ytes til menn som han sjøl.

Siden revolusjonen har anarkismen levd et underlig

dobbelt liv i Mexico. På den ene side har det permanent
regjerende Partiet for revolusjonære institusjoner praktisk
talt kanonisert enkelte av de tidligere frihetlige lederne,
som Zapata og Ricardo Flores Magon, som ved å være
trygt døde har inngått i den nasjonale revolusjonære
myten, uten at regjeringas politikk på noen som helst
måte har nærma seg anarkismens lære. Denne
inkorporeringen avden anarkistiske fortida i den
nasjonale tradisjonen betydde at ved slutten på Den
spanske borgerkrigen ønska regjeringa til president
Cardenas mange spanske anarkister velkommen som
flykta fra Francos seier, og det samme gjaldt også en
rekke europeiske militante som hadde arbeida i Spania og
ikke kunne returnere til sine egne hjemland; i 1953, i
Mexico by, traff jeg russerne Mollie Steimer og Senya
Fleshin, og også tyskeren Augustin Souchy. Det betydde
også at de anarkistiske gruppene i Mexico ikke
gjennomgikk den forfølgelsen som de måtte utholde fra
diktaturer i andre latinamerikanske land, enten høyre-
eller venstreorienterte sådanne, for siden de tidlige 1960-
åra har anarkister ikke blitt tillatt å operere på Castros
Cuba. Men denne tilsynelatende likegyldige
velgjørenheten har ikke oppmuntra til overlevelsen av en
675
vigorøs bevegelse, sjøl om enkelte grupper faktisk
fremdeles eksisterer, og av og til mottar jeg et eksemplar
av den anarkistiske avisa som bærer som sitt navn
slagordet til Flores Magons bevegelse, Tierra y Libertad.

I Mexico slår anarki en som det passende produktet av en

kaotisk historie, et dramatisk, delt land, og en lokalisme
som er like inngrodd som den i Spania. I de teutonske
landene som ligger inntil Nordsjøen og Østersjøen er
dens tilstedeværelse mindre forventa, men like fullt har
minst tre av disse landene, Tyskland, Nederland og
Sverige, frambrakt frihetlige bevegelser av betydelig
historisk interesse.

Tysk anarkisme fulgte et forløp som på underlig vis løp

parallelt med landets nasjonale utvikling. I 1840-åra, da
Tyskland var et lappverk av kongedømmer og
fyrstedømmer, gikk tendensen i retning av
individualisme, og blei på sitt mest ekstreme representert
ved Max Stirner. Fra 1870-åra av dreide den i retning av
kollektivisme, inntil den rådende trenden i det tjuende
århundre blei en moderat anarkosyndikalisme, som var
relativt ikke-voldelig i praksis og inspirert av en respekt
for effektivitet og intellekt.

Anarkismen dukka først opp i Tyskland under Hegels og

Proudhons innflytelse, og den begynte i 1840-åra med de
svært så ulike personlighetene til Max Stirner og
Wilhelm Weitling. Som vi har sett representerte Stirner

676
ubetinga egoisme, mens Weitling blei en kommunist som
var svært influert av Fourier og Saint-Simon. I likhet med
anarko-kommunistene avviste han både eiendom og
lønsssystemet, og hans tidligere verker, slik som
Garantien der Harmonie und Freiheit (1842), la han
fram en grunnleggende sett falanksorientert plan for et
samfunn der frigjorte menneskelige begjær ville bli
harmonisert til det beste for allmennheten. Sjøl om
Weitling ønska å tilintetgjøre staten slik den eksisterte,
var der elementer av utopisk regimentering i hans visjon
om et ”harmonisk” kommunistisk samfunn, men med tid
og stunder blei disse moderert gjennom Proudhons
innflytelse.

Etter Weitlings endelige avskjed da han satte kursen for

De forente stater i 1849, ga han opp sin kommunisme og
bevega seg enda nærmere proudhiniansk mutualisme. I
månedstidsskriftet Republik der Arbeiter, som han utga i
New York fra 1850 til 1854, kritiserte han de
eksperimentelle utopiske koloniene som fremdeles var
tallrike i De forente stater som avsporinger av
arbeidernes energi, som etter hans syn burde gå til angrep
på det vitale kredittproblemet gjennom grunnleggelsen av
en utvekslingsbank. Utvekslingsbanken, forteller han oss
i ekte proudhonianske ordelag, ”er sjela i alle reformer,
ja, fundamentet for alle kooperative anstrengelser.” Den
ville etablere lagre for råmaterialer og ferdigstilte
produkter, og utstede papirpenger basert på arbeidsverdi
for å legge til rette for deres utveksling. Forbundet med
677
banken vil der være yrkessammenslutninger av
håndverkere med sikte på kooperativ produksjon, og
fortjenesten fra transaksjonene vil sette banken i stand til
å sørge for utdanning, sjukehus og omsorgen for de eldre
og uføre. Ved hjelp av disse midlene, og uten statlig
intervenering eller elimineringen av den individuelle
produsent, vil banken tilintetgjøre kapitalistens monopol
og skaffe til veie en økonomisk struktur som vil gjøre
politiske institusjoner unødvendige. Disse seinere ideene
til Weitling var utvilsomt langt mer innflytelsesrike i den
neo-proudhinianske bevegelsen i det nittende århundres
forente stater enn i Tyskland.

Flere andre tyske samfunnsteoretikere kom under den

porudhonianske anarkismens innflytelse i løpet av 1840-
åra. Karl Grün, muligens den mest ihuga omvendte,
møtte Proudhon i Paris i løpet av 1844, og hans Die
Soziale Bewegung in Frankreich und Belgien var det
første verket som introduserte Proudhons ideer for den
tyske allmennheten. Grün var en allsidig lærd mann som,
i likhet med Proudhon, tjenestegjorde i en kortvarig,
desillusjonert periode som parlamentariker – i den
prøyssiske nasjonalforsamlingen i løpet av 1849 – og
tilbrakte mye av sitt liv i eksil, og døde i i Wien i 1887.
Det var i løpet av hans tidligere periode at Grün var mest
tiltrukket av den mutualistiske filosofien, ja, han våga seg
endog hinsides den, for han kritiserte Proudhon for å
unnlate å angripe lønnssystemet, og påpekte at
industriens økende kompleksitet gjorde det umulig å
678
avgjøre hvert enkelt menneskes produkt med noen som
helst nøyaktighet eller rettferdighet. Derfor må så vel
konsum som produksjon hvile på valg. ”La oss ikke ha
noen som helst rett i det hele tatt mot individets rett.”

Moses Hess, en annen tysk sosialist, som kjente

Proudhon og Bakunin i Paris i løpet av 1840-åra,
adopterte faktisk tittelen ”anarki” for sin egen
sosialfilosofi, som han la fram i 1843 i Die Philosophie
der Tat. Hess var en ensom og stridbar skikkelse som
utmerka seg blant sosialistene i Rhinland som Marx’
viktigste rival. Han stod aldri Proudhon så nær som Grün
blei, og han krangla seinere bittert med Bakunin, men
han sa seg enig med begge når det gjaldt å avvise staten
og avfeiingen av organisert religion som en form for
mental trelldom. Allikevel var hans doktrine underlig
tåkete. Ved å erklære at alle frie handlinger må ha
utgangspunkt i individuelle impulser, upletta av ekstern
innflytelse, kom han svært nær Stirner. Ved å se for seg
et samfunnssystem der mennesker ville arbeide i henhold
til sine tilbøyeligheter og samfunnet automatisk ville
sørge for ethvert menneskes rimelige behov, kom han
Kropotkin i forkjøpet. Men han knytta til sin frihetlige
drøm en rekke trekk, slik som allmenn stemmerett og
nasjonale verksteder, som ingen ekte anarkist ville begi
seg inn på.

Verken stirnersk eller proudhoniansk anarkisme fikk en

varig innflytelse. Stirner fikk ikke noen som helst tyske

679
tilhengere i det hele tatt før etter at Nietzsche hadde blitt
populær, og interessen for Proudhons ideer forsvant i den
generelle reaksjonen som etterfulgte de revolusjonære
bevegelsenes nederlag i 1848 og 1849. En hel generasjon
gikk nå før noen som helst påtakelig anarkistisk tendens
dukka opp på ny. I de tidlige åra av Den første
internasjonale hadde verken Bakunin eller Proudhon
noen som helst tyske tilhengere, og de lassalleanske
delegatene som deltok på kongressen til Saint-Imier-
internasjonalen, sa seg enige med anarkistene kun i deres
ønske om å stimulere kooperative eksperimenter.

I løpet av århundrets siste del begynte imidlertid

anarkistiske fraksjoner å dukke opp innen Det tyske
sosialdemokratiske partiet. I 1878 blei for eksempel
bokbinderen Johann Most, som tidligere hadde vært et
innbitt medlem av riksdagen, omvendt til anarkismen
mens han befant seg i eksil i England. Sammen med
Wilhelm Hasselmann, en annen som hadde blitt omvendt
til anarkismen, blei han utvist av sosialdemokratene i
1880, men hans tidsskrift, Die Freiheit, som først blei
utgitt i London i 1879 og deretter i New York, fortsatte å
øve innflytelse fram til utgangen av århundret på de mer
revolusjonære sosialistene både i Tyskland og i eksil. Et
lite antall anarkistiske grupper blei danna under hans
innflytelse i Berlin og Hamburg, men det er tvilsomt om
deres totale medlemsmasse i 1880-åra i særlig grad
overskred 200, ja, den særegne formen for vold som
Most predika, oppmuntra den konspiratoriske gruppa
680
snarere enn massebevegelsen. Ei slik gruppe, anført av en
maler ved navn Reinsdorf, plotta med sikte på å kaste ei
bombe mot keiseren i 1883. De lyktes ikke, men de blei
alle sammen henretta.

Mosts innflytelse ga seg til kjenne også i Østerrike, der

den mektige radikale fraksjonen av Det
sosialdemokratiske partiet var anarkistisk i alt annet enn
navnet. Frihetlige ideer trengte også dypt inn i
fagforeningene i Østerrike, Böhmen og Ungarn, og i en
kort periode fra 1880 til 1884 var den østerriksk-
ungarske arbeiderbevegelsen trolig mer prega av
anarkistiske innflytelser enn noen andre i Europa utafor
Spania og Italia. Enda mer innflytelsesrik enn Most var
böhmeren Joseph Peukert, som i Wien utga ei avis med
anarko-kommunistiske tilbøyeligheter kalt Zukunft. Da
de østerrikske autoritetene begynte å slå ned møter og
demonstrasjoner i 1882, stod anarkistene og radikalerne i
mot på voldelig vis, og en rekke politimenn blei drept.
Til slutt, i januar, 1884, blei autoritetene så uroa over
spredningen av anarkistisk propaganda og økningen i
voldelige sammenstøt mellom politiet og revolusjonære
at de erklærte en beleiringstilstand i Wien og promulgerte
spesielle dekreter mot anarkistene og sosialistene. En av
de anarkistiske lederne, Mosts disippel Stellmacher, blei
henretta, og de øvrige, inkludert Peukert, flykta fra
landet. Fra det tidspunktet av opphørte anarkismen å
være en bevegelse av noen som helst betydning i det
østerrikske imperiet, sjøl om små propagandagrupper
681
dukka opp i seinere år, og én frihetlig litteraturkrets i
Praha talte blant sine sympatisører og gjester både Franz
Kafka og Jaroslav Hasek, forfatteren av Den gode
soldaten Schweik.

I seinere år frambrakte Tyskland minst tre framstående

anarkistiske intellektuelle, Erich Muehsam, Rudolf
Rocker og Gustav Landauer. Muehsam, en av de ledende
samfunnsengasjerte poetene i Weimarrepublikken, spilte
en viktig rolle i den bayerske sovjetreisningen i 1919, og
blei til sjuende og sist slått i hjel i en nazi-
konsentrasjonsleir. Rudolf Rocker tilbrakte mange år i
England, som jeg skal si mer om på de kommende
sidene; etter å ha blitt internert under Den første
verdenskrig vendte han tilbake til Berlin, og blei en av
lederne for den anarkosyndikalistiske bevegelsen i løpet
av åra fram mot nazi-diktaturets periode. Han skreiv mye
og var en dyktig forfatter, og minst et av hans verker,
Nationalism and Culture, er et klassisk anarkistisk utsagn
mot dyrkingen av nasjonalstaten.

Gustav Landauer, som kalte seg sjøl en anarko-sosialist,

var en av de frie åndene som aldri finner noe lykkelig
sted i noen som helst organisert bevegelse. Som ung
mann i løpet av 1890-åra slutta han seg til Det
sosialdemokratiske partiet, og blei leder for ei gruppe
unge rebeller som til sjuende og sist blei ekskludert på
grunn av sine anarkistiske tilbøyeligheter. I noen år, som
en disippel av Kropotkin, redigerte han Der Sozialist i

682
Berlin, men innen 1900 hadde han dreid i retning av en
posisjon langt nærmere Proudhon og Tolstoj, ved å ta til
orde for passiv motstand i stedet for vold og skue mot
spredningen av kooperative foretak som den virkelig
effektive måten å oppnå samfunnsforandring på. Han
skilte seg fra de fleste andre anarkister ved spesielt å
appellere til de intellektuelle, hvis rolle i sosial endring
han anså som ekstremt viktig. Dette førte til at Der
Sozialist mislyktes, ved at den aldri oppnådde en
masseleserskare, og til en økende følelse av isolasjon for
Landauers del. I dag synes Landauers bøker – både hans
politiske kommentarer og hans litterære essayer – å være
overdrevent romantiske. Allikevel var han en av de
mennene med komplett integritet og lidenskapelig
kjærlighet til sannheten som representerer anarkismen på
sitt beste, kanskje desto mer fordi de står aleine. Til tross
for sin mistro overfor politiske bevegelser blei Landauer
dratt med i den bølgen av revolusjonær opphisselse som
feide over Tyskland i løpet av åra umiddelbart etter Den
første verdenskrig, og i likhet med Muehsam og Ernst
Troller blei han en av lederne for Det bayerske sovjetet. I
undertrykkelsen som etterfulgte dets fall, blei han drept
av soldatene som hadde blitt sendt fra Berlin. ”De slepte
ham ut i fengselsgården,” sa Ernst Troller. ”En offiser slo
ham i ansiktet. Mennene ropte, ’skitne bolsji! La oss
gjøre kål på ham!’ Dusinvis av slag fra riflekolbene
ramma ham. De trampa på ham til han var død.”
Offiseren som var ansvarlig for drapet på Landauer, var

683
en junker-aristokrat, major Baron von Gagern; han blei
aldri straffa eller i det hele tatt stilt for retten.

Tidlig i det tjuende århundre distanserte den

anarkosyndikalistiske tendensen raskt de små gruppene
av anarko-kommunister og kretsene av individualister
som framholdt ideene til Stirner og til John Henry
Mackay hva innflytelse angår.1 Syndikalismen hadde sitt
opphav i Tyskland med en dissentergruppe som kalte seg
sjøl lokalistene, som tidlig i 1890-åra opponerte mot de
sentraliserende tendensene til de sosialdemokratiske
fagforeningene og i 1897 brøt ut for å danne sin egen
føderasjon, Freie Vereinigung Deutscher
Gewerkschaften. I sine tidlige dager slutta flesteparten av
denne organisasjonens medlemmer politisk sett opp om
Det sosialdemokratiske partiets venstrefløy, men i åra
umiddelbart forut for Den første verdenskrig kom de
under de franske anarkosyndikalistenes innflytelse og
adopterte en anti-parlamentarisk holdning. På denne tida
var FVDG fremdeles en liten organisasjon, med omtrent
20 000 medlemmer, for det meste i Berlin og Hamburg.
Etter krigen, i 1919, anerkjente en kongress som blei
avholdt i Düsseldorf føderasjonen langs
anarkosyndikalistiske linjer og døpte den om til Freie
Arbeiter Union. Den omforma organisasjonen
ekspanderte raskt i den revolusjonære atmosfæren tidlig i
1920-åra, og innen den tid da den internasjonale
syndikalistiske kongressen i Berlin fant sted i 1922,
hadde den nådd en medlemsmasse på 120 000, som
684
ekspanderte ytterligere i løpet av tiåret til et toppunkt på
200 000. I likhet med alle andre tyske organisasjoner på
venstresiden blei Freie Arbeiter Union tilintetgjort av
nazistene da de kom til makta i 1933, og dens militante
flykta enten til utlandet eller blei fengsla i
konsentrasjonsleirene, der mange av dem blei drept eller
døde av prøvelsene.

Om den anarkistiske bevegelsen i Tyskland blei

tilintetgjort av nazistene, gjaldt ikke det alle dens
medlemmer, og jeg husker som om det var i går med
hvilken frydefull forbløffelse vi i Freedom i London
mottok i 1945 – hemmelig gjennom en vennligstent GI
innen de amerikanske okkupasjonsstyrkene – den første
beskjeden fra en anarkist som hadde overlevd
konsentrasjonsleirene og kom fra det med sine idealer i
behold. Men sjøl om de få gjenværende veteranene fra
fortida kom sammen i svært reduserte grupper, oppnådde
ikke anarkismen særlig oppmerksomhet i etterkigstidas
Tyskland før den revolterende ungdomsbevegelsen i
løpet av 1960-åra, og sjøl da, i Marx’ hjemland, måtte
den konkurrere med ulike former for
venstrekommunisme, fra intellektualismen til Adorno og
Marcuses tilhengere til den autoritære terrorismen til
Baader-Meinhof-gjengen og tilsvarende formasjoner,
som kun hadde sin vold til felles med fortidas
anarkistiske attentatmenn. Anarkistene burde ha funnet
sine naturlige tilhengere i de vigorøse freds- og
miljøbevegelsene som har blomstra i Tyskland, men
685
endog her måttede konkurrere med organisasjoner slik
som partiet Die Grünen som har avleda slike interesser
over i parlamentariske kanaler. Like fullt har Freie
Arbeiter Union kommet til hektene igjen, og blomstrer på
beskjedent vis i Köln, Düsseldorf og andre byer i Ruhr-
området, mens autonome grupper som er via til
propaganda og publisering er å finne spredt over hele
Vest-Tyskland, og fra disse har man slike aviser som
Graswurzelrevolution og det utmerkede kulturtidsskriftet
Trafik.

I Sverige eksisterer der fremdeles en organisasjon som er

svært lik den tyske Freie Arbeiter Union. Denne er
Sveriges Arbetares Central; i den baltiske atmosfæren
bestående av svensk nøytralitet har den blitt bevart fra
undertrykkingens og krigens katastrofer som
tilintetgjorde nesten enhver annen anarkosyndikalistisk
organisasjon, og den fungerer fremdeles som en virksom
føderasjon av fagforeningsaktivister.

Der var anarkister i Sverige siden 1880-åra, da de

infiltrerte det nydanna Sosialdemokratiske partiet, som de
blei utvist fra i 1891 i løpet av den generelle
utrenskningen av anarkister fra partier som tilhørte Den
andre internasjonale. Deretter arbeida de som
anarkosyndikalister innen fagforeningene inntil de, etter
en katastrofal generalstreik i 1909, bestemte seg for å
bryte ut og etablere sin egen føderasjon ved å imitere den
franske CGT. I 1910 grunnla de Sveriges Arbetares

686
Central. Den var til å begynne med en ørliten
organisasjon, med knappe 500 medlemmer, men dens
militante oppfordring til handling appellerte spesielt til
tømmerhoggerne, gruvearbeiderne og anleggsarbeiderne,
hvis arbeid var tungt og hvis lønninger generelt sett var
lave. Innen 1924, på toppen av sin innflytelse, hadde
SAC 37 000 medlemmer, og fremdeles, etter Den andre
verdenskrig, beholdt den mer enn 20 000 medlemmer,
utga sin egen dagsavis, Arbetaren, i Stockholm, og holdt
på lojalt vis den syndikalistiske International
Workingmen’s Association i live.

Der er en viss historisk interesse i å drøfte hvordan denne

sjeldne overleveren fra den revolusjonære
syndikalismens gylne tidsalder har tilpassa seg den
kontemporære verden, og en oversikt over verdens
arbeiderbevegelser i regi av amerikanske sosiologer2
inkluderer en verdifull beskrivelse av Sveriges Arbetares
Central i siste halvdel av det tjuende århundre.

Føderasjonens struktur har tilsynelatende forblitt den til

en ortodoks syndikalistisk organisasjon, basert på ”lokale
syndikater, som hvert og et omfatter alle medlemmene
innen et geografisk område uten hensyn til yrke eller
industri”; det lokale syndikatet forblir hovedsenteret for
fagforeningsmakt,” ved å være ”direkte tilslutta det
nasjonale senteret.”

687
Det synes imidlertid klart at fagforeningspraksisene har
blitt modifisert av endrede sosiale forhold. Som
forfatterne av oversikten påpeker, motsetter de svenske
syndikalistene seg kollektive arbeidsavtaler:

”Som et middel til å øve kontroll over arbeidsforholda har hvert

enkelt lokalt syndikat etablert en registerkomité hvis funksjon er å
forberede lønnsavtaler. Etter godkjenning fra syndikatet utgjør disse
planene lønningene som medlemmer vil kunne arbeide for. Svikten i
registermetoden i forhold til å sørge for bindende lønninger for
bestemte tidsperioder satte arbeidsgiverne i stand til å skjære ned på
lønningene i løpet av perioder med arbeidsledighet, og enkelte av
syndikatene har blitt tvunget til å inngå overenskomster.
Syndikalistene har tatt til orde for sympatistreiken som et middel til å
tvinge gjennom sine krav, samt andre metoder som å senke
arbeidstempoet gjennom å følge arbeidsreglene bokstavelig, tarvelig
arbeid og sabotasje. Men disse metodene har vist seg ikke å passe
inn i et så høyt organisert samfunn som det svenske, og
syndikalistene har faktisk praktisert kollektive arbeidsavtaler.”

Oversikten skrider fram ved å bemerke at ”de svenske

syndikalistene har forblitt trofaste mot sin doktrines
politiske læresetninger,” og at deres fagforeninger ”avstår
strengt fra politisk aktivitet.” Offisielt sett tar SACs
ledere fremdeles til orde for ”den endelige styrtingen av
kapitalismen gjenom den revolusjonære generalstreiken,”
men oversikten konkluderer med at ”hva den praktiske
fagforeningsaktivismen angår… er der ikke noen større
forskjell mellom de sosialistiske og de syndikalistiske
fagforeningene.”

688
Teoretisk sett har Sveriges Arbetares Central med andre
ord forblitt trofaste overfor den slags revolusjonære
syndikalisme som blei predika av Pierre Monatte på
Amsterdamkongressen i 1907, mens den i praksis har
akseptert standard moderne prosedyrer innen industrielle
relasjoner, og i teori og praksis har den bevega seg langt
bort fra rein anarkisme.

I Nederland har anarkismen delt med bevegelsene i

Tyskland og Sverige deres tendens i retning av
syndikalisme, men den har antatt sin egen karakter ut i
fra den militante pasifismen til mange av dens ledere, og
spesielt til Ferdinand Domela Niewenhuis.

Det var under Niewenhuis’ at hollandsk anarkisme

virkelig utvikla seg. Innen Den første internasjonale
samarbeida den lille hollandske føderasjonen tett med
belgierne anført av Caesar de Paepe; den støtta Bakunin i
hans krangel med Marx, opponerte mot generalrådets
sentralisme, og slutta seg til Saint-Imier-internasjonalen
uten noensinne å bli en organisasjon bestående av ekte
anarkister. Det var faktisk ikke før seint i 1880-åra at en
klart definert anarkistisk bevegelse begynte å dukke opp i
Nederland.

Den vokste fram fra gjenopplivingen av den hollandske

sosialistbevegelsen under Niewenhuis’ inspirasjon mot
slutten av 1870-åra. Niewenhuis starta sitt aktive liv som
en berømt lutheransk predikant i en fasjonabel kirke i

689
Haag. Han var fremdeles i tjueåra da han gjennomgikk ei
samvittighetskrise som minna mye om den til William
Godwin og bestemte seg for å forlate kirka og vie sitt liv
til arbeidernes sak. I 1879 fratrådte han sitt presteembete
og grunnla et tidsskrift, Recht voor Allen, der han tok til
orde for en etisk sosialisme basert på en sterk
følelsesmessig aversjon mot undertrykking og krig, og en
dyp anelse om menneskelig brorskap, ja, den var en
destillasjon av kristne prinsipper til moderne sosiale
termer. Niewenhuis opphørte å være en pastor, men han
opphørte aldri å være en religiøs mann i ordets sanne
forstand. Hans personlighets styrke og hans idealistiske
glød gjorde ham snart til den mest innflytelsesrike
personlighet blant de spredte gruppene av hollandske
sosialister, og da de kom sammen i 1881 for å grunnlegge
Det sosialistiske forbund, blei han dets ubestridte leder.

Forbundets tidlige år, da det dirigerte sine anstrengelser

mot anti-krigspropaganda og fagforeningsorganisering,
var svært stormfulle, og flesteparten av dets aktive
medlemmer, inkludert Niewenhuis sjøl, blei fengsla på et
eller annet tidspunkt, men de vant tilstrekkelig med
terreng til at Niewenhuis blei valgt inn i parlamentet i
1888 som en sosialist; han forblei værende der i tre år,
men i likhet med Proudhon og Grün opplevde han det
som en trist erfaring, og kom ut av det hele som en
overbevist anti-parlamentariker. Det var i løpet av sin
periode i parlamentet at han begynte å dreie i retning av
anarkisme, og å fremme, før den franske revolusjonære
690
syndikalismen hadde blitt utvikla, ideen om industriell
direkte aksjon og generalstreiken som midler for
arbeiderne til å befri seg fra politisk og økonomisk
undertrykking og til å bekjempe krig.

Allerede på den internasjonale sosialistkongressen i 1889

hadde Niewenhuis angrepet sosialisters deltakelse i
parlamentarisk aktivitet, og på Zürich-kongressen i 1891
la han fram, i voldsom opposisjon mot Wilhelm
Liebknecht, ideen om å gjøre en krig mellom nasjoner til
en internasjonal revolusjonær krig mellom klasser ved
hjelp av generalstreiken. På disse kongressene, og på ny i
1893 og 1896, stod han fram ved å forsvare ideen om at
internasjonalen burde inkludere sosialister av enhver
avskygning, fra de mest moderate reformister til de mest
ekstreme anarkister, og til slutt leda han den hollandske
delegasjonen ut av London-kongressen i 1896 som en
siste protest mot Den andre internasjonales ekskludering
av anarkistene.

I mellomtida hadde der oppstått dissens innen sjølve Det

hollandske sosialistiske forbund, mellom flertallet, som
fulgte Niewenhuis i hans dreining i retning av
anarkismen, og en sterk minoritet som var tiltrukket av
tysk sosialdemokrati. Meningsforskjellene tilspissa seg
på Groningen-kongressen i 1893, da majoriteten brakte
forbundet inn i den anarkistiske leiren og
parlamentarikerne trakk seg ut for så å danne sitt eget
sosialistparti.

691
Mens Niewenhuis og hans tilhengere var i ferd med å
vinne Det sosialistiske forbund over til anarkismen,
hadde deres anstrengelser for å organisere fagforeninger
også langt på vei vært vellykka, og i 1893 blei en
syndikalistisk føderasjon, Nationale Arbeids Sekretariat,
danna. Den utvikla seg under den ideologiske
innflytelsen fra Christian Cornelissen, som til sjuende og
sist blei en av de viktigste anarkosyndikalistiske
teoretikerne. Han var spesielt interessert i syndikalismens
internasjonale organisering, og den intellektuelle
karakteren ved hans holdning gjorde ham til et av de få
bindeledda mellom CGTs arbeiderklassemilitante slik
som Pouget og Yvetot, som han stod i direkte kontakt
med, og de teoretiske syndikalistene som samla seg rundt
Sorel og Lagardelle, og han bidro også til de sistnevntes
tidsskrift, Le Mouvement socialiste. Cornelissens
innflytelse innen den europeiske anarkistbevegelsen var
svært betydelig i løpet av de tidlige åra av det tjuende
århundre, men den svant hen til ingenting da han slutta
seg til Kropotkin og Guillaume i støtten til de allierte
under Den første verdenskrig.

I nesten et tiår forblei det nevnte National Arbeids

Sekretariat, hvis medlemsmasse på denne tida ikke nådde
mer enn 20 000, den mest aktive og innflytelsesrike
organisasjonen blant de hollandske fagforeningene. Dets
fall fra denne opphøyde posisjonen kom heller dramatisk
i løpet av generalstreiken i 1903, som starta ved
jernbanene, spredde seg til andre industrier og deretter, i
692
det øyeblikket da den tilsynelatende hadde oppnådd
suksess, kollapsa plutselig da regjeringa begynte å
arrestere lederne og å anvende soldater som
streikebrytere. Sosialdemokratene høsta fruktene av dette
nederlaget, og der var en masseflukt fra de
anarkosyndikalistiske fagforeningene. I flere år
opprettholdt National Arbeids Sekretariat intet mer enn et
lite brohode blant havnearbeiderne i Amsterdam og
Rotterdam, og innen 1910 hadde dets medlemsmasse
skrumpa inn til litt mer enn 3000.

Den anarkistiske bevegelsen utafor fagforeningene blei

også svekka hva medlemstall og innflytelse angår, men
den personlige prestisjen til Niewenhuis blei ikke særlig
skadelidende. Han var den slags idealist som ikke trenger
en bevegelse for å etablere moralsk innflytelse, og han
fortsatte gjennom Den første verdenskrig og fram til sin
død i 1919 å føre sine lidenskapelige anti-militaristiske
kampanjer, som seinere hen blei videreført av yngre
hollandske anarkistiske pasifister som Albert de Jong og
Bart de Ligt, forfatteren av den usedvanlige håndboka i
passiv motstand, Beseiringen av vold, som blei lest i det
vide og breie av britiske og amerikanske pasifister i løpet
av 1930-åra og som fikk mange av dem til å adoptere et
anarkistisk ståsted.

De hollandske anarkosyndikalistene vant langsomt

tilbake noe av det terrenget de hadde tapt i 1903, og
innen 1922 hadde National Arbeids Sekretariat, sjøl om

693
det nå var en minoritet sammenlikna med de andre
fagforeningene, gjenvunnet sin tidligere medlemsmasse:
Da det slutta seg til International Working Men’s
Association i 1922, hadde det nesten 23 000 medlemmer.
Men i likhet med den syndikalistiske bevegelsen i
Frankrike begynte det snart å lide under forbannelsen i
form av den skyggen russisk kommunisme kasta over
dets yngre militante. Til sjuende og sist blei sjølve
organisasjonen erobra av kommunistene, og en stor
minoritet som forblei trofaste mot anti-parlamentariske
tradisjoner, brøt ut i 1923 for så å danne Nederlandisch
Syndikalistisch Vakverbond. Det oppnådde aldri mer enn
en brøkdel av den dominante innflytelsen som National
Arbeids Sekretariat en gang hadde øvd innen den
hollandske arbeiderbevegelsen. Etter 1903 forsona
faktisk den hollandske anarkismen seg med å ha blitt en
permanent minoritetsbevegelse hvis svært så respekterte
ledere, slik som Niewenhuis og Cornelissen, nøt den
prestisjen som i nordlige land blir vedkjent de røstene
som roper i villmarka og som utgjør de bekvemt
eksternaliserte samvittighetene til folk som i stor grad er
via til ervervelsen og nytelsen av materiell velstand. I
løpet av 1930-åra slo den svinnende bevegelsen seg til ro
i en stemning prega av nostalgisk inaktivitet, og i Den
andre verdenskrig deltok anarkister i
motstandsbevegelsen som individer snarere enn som
grupper. Etter at krigen tok slutt våkna bevegelsen

694
langsomt til liv igjen, men de gamle kameratenes
samlinger var lite annet enn diskusjonsgrupper.

Denne tregheten står i desto større kontrast til

anarkismens gjenoppvåkning i løpet av 1960- og 70-åra
under ulike navn som en bevegelse for de unge. Den
første manifestasjonen var gruppa kjent som Provos, hvis
navn var utleda fraordet provokatør; de hadde ingen som
helst relasjon til den provisoriske fløyen av IRA, som
også ofte kalles Provos. Provo-bevegelsen starta i 1965,
som en koalisjon av for det meste unge misfornøyde som
delvis revolterte mot det tyranniske politisystemet som
eksisterte den gangen og delvis dedikert til ideen om
sosial revolusjon. I april utkom det første nummeret av
dens magasin Provo, og bevegelsens stil – radikal,
respektløs og improvisatorisk – var åpenbar ut i fra dens
prinsipperklæring.

”PROVO er ei månedsblekke for anarkister, provos, beatniks,

tilhengere av det enkle liv, sakseslipere, fengselsfulgler, magikere,
pasifister, sjarlataner, filosofer, smittebærere, vegetarianere,
syndikalister, julenisser, barnehagelærere, agitatorer, pyromaner,
assisterende assistenter, DJ’er og syfilikere, hemmelig politi og
annen berme.

PROVO har noe i mot kapitalisme, kommunisme, fascisme,

byråkrati, militarisme, professjonalisme, dogmatisme og
autoritarianisme.

PROVO må velge mellom desperat motstand og underdanig

utslettelse.

695
PROVO tar til orde for motstand hvor enn det er mulig.

PROVO innser at den vil tape i siste instans, men den kan ikke la
sjansen til å foreta i det minste et ytterligere forsøk på å provosere
samfunnet forbli uprøvd.

PROVO betrakter anarkismen som den inspiratoriske kilden til

motstand.

PROVO ønsker å gjenopplive anarkismen og lære den bort til de

unge.”

Provos bega seg inn på høylydte demonstrasjoner og

endog voldelige opptøyer, langt på vei med sikte på å
provosere politiet til kontra-vold og således å eksponere
deres brutalitet. Men de tenkte også ut originale former
for gjensidig hjelp, slik som en plan for å utplassere flere
tusen hvitmalte sykler på ulike steder i Amsterdam som
folket kunne anvende gratis og således minske strømmen
av motorisert trafikk i gatene. Provos var aldri en forent,
tett sammenvevd gruppe. Et av deres slagord var ”Vi er
enige om å være uenige,” og til tross for sitt utsagn om
anarkistiske prinsipper var deres tilhengerskare en
heterogen sammenstimling av ungdommelige
misfornøyde, med en høy andel av folk som slutta seg til
dem kun på grunn av den spenningen som Provo-
taktikken genererte. Ei heller var provos’ene dogmatiske
i sin tilsutning til anarkistiske prinsipper, for de stilte til
lokalvalgene i 1966, fikk 13 000 stemmer og vant en
taburett i bystyret i Amsterdam. Deretter, på en
696
happening den 13. mai, 1967, mindre enn to år etter at
det første Provo-manifestet utkom, erklærte de at ”Provo
var død.” De så det åpenbart slik at deres manifestasjoner
hadde vekka det hollandske folkets samvittighet i en slik
grad at politiets makt hadde blitt nevneverdig slakka av
og følte at deres spesielle form for agitasjon ikke lenger
var egna eller nødvendig.

En slik fleksibilitet hva holdninger angår, har tendert til å

være generelt karakteristisk for den ”nye” anarkismen
som dukka opp i vid forstand i 1960-åra, som skjelna den
fra den organisatoriske rigiditeten som hadde hjemsøkt
den ”gamle” bevegelsen og forhindra den fra å
respondere fritt på begivenhetenes gang. Gjæringen som
blei generert av Provos døde faktisk ikke hen, og
studentrevolter, alternative skoler, okkupasjon av tomme
hus i regi av squattere, og feministiske protester var blant
dens manifestasjoner i løpet av de påfølgende åra da der
foregikk en stille revolusjon som gjorde Amsterdam om
til en av de frieste byene – hva livsstil angår – i Vest-
Europa. Grunnen var beredt for at en ny bevegelse skulle
oppstå, og i januar, 1970 proklamerte ei gruppe som kalte
seg Kabouters (gnomene) eksistensen av en ny politisk
orden som de kalte Den oransje fristaten. I sitt manifest
fra den 5. februar erklærte de at:

”Ut av den eksisterende ordenens subkultur vokser et alternativt

samfunn fram. Undergrunnssamfunnet vokser opp av bakken nå og
det begynner – uavhengig av de fremdeles herskende autoritetene – å
leve sitt eget liv og å styre seg sjøl. Denne revolusjonen finner sted

697
nå. Den representerer slutten på undergrunnen, på protesten, på
demonstrasjonene; fra dette øyeblikket av anvender vi vår energi på
konstruksjonen av et anti-autoritært samfunn.”

Ved å være sterkt influert av Peter Kropotkin søkte

kabouter’ne å gjøre folk bevisste på alternativene til
eksisterende autoritære og kapitalistiske løsninger på
sosiale problemer, og i prosessen blei de involvert i
mange former for konstruktiv direkte aksjon –
treplanting, hjelp til de eldre, rydding av lekeplasser,
etablering av forretninger som solgte usprøyta frukt og
grønnsaker, og drift av aviser med originale navn som
Ontbijt op Bed (Frokost på senga). Til sjuende og sist
bega de seg, i likhet med Provos, inn på kommunal
politikk, og i valgene i juni, 1970 fikk de mer enn 37 000
stemmer – 11 prosent av det totale antall stemmer i
Amsterdam, og oppnådde fem taburetter i et bystyre
bestående av førtifem medlemmer. De oppnådde
ytterligere 17 000 stemmer og ytterligere sju taburetter i
fem andre kommuner. Deres relative effektivitet som
kommunestyremedlemmer tenderte til å tappe dem for
radikal vigør, og det tok ikke lang tid før kabouter’ne
begynte å se ut som nok et uortodokst politisk parti, slik
som De grønne i Tyskland, snarere enn en genuin
anarkistisk bevegelse.

Engelsk anarkisme har aldri vært noe annet en et kor av

røster som har ropt i villmarka, sjøl om enkelte av røstene

698
har vært bemerkelsesverdige. Ikke på noe som helst
tidspunkt hadde anarkistene endog den fjerneste sjanse til
å kontrollere den britiske arbeiderbevegelsen. De har
alltid vært en liten bevegelse, som i mange år knapt nok
eksisterte utafor London og Glasgow, og ved å tilpasse
seg situasjonen uten å vedgå den har de mer enn
frihetlige i andre land konsentrert seg om kunst og
intellektuell virksomhet. Det eneste offeret for anarkistisk
vold i England var en franskmann ved navn Marcel
Bourdin, som i 1894 ved et uhell blåste seg sjøl i lufta i
en park i Greenwich med ei hjemmelagd bombe som var
ment for bruk i utlandet, og til og med den hendelsen blei
litterært materiale, siden den ga Joseph Conrad et plott
for The Secret Agent, akkurat slik som aktivitetene til
Johann Most i England ga Henry James et tema for The
Princess Casamassima.

Men sjøl om der har vært en tilbakevendende frihetlig

kløe blant engelske forfattere helt siden Shelleys dager,
og enkelte av dens virkninger skal vi snart ta en titt på,
ville det være galt å gi inntrykket av at anarkismen i
England helt og holdent eller endog prinsipielt sett har
vært en sak for lærede menn. Tvert i mot viser den
beskjedne nedtegnelsen over den engelske bevegelsen en
eksperimentell ånd som har omfavna enhver slags
anarkistisk tenkning og har frambrakt enhver type
anarkistisk individ, med det eneste unntaket for den
praktiserende terroristen.

699
Anarkismen som bevegelse begynte i Storbritannia i
1880-åra, under innflytelse fra utenlandske snarere enn
hjemlige modeller. Verken skriftene til Godwin og hans
disipler eller den primitive syndikalismen til Robert
Owens Grand National Consolidated Trades Union eller
til William Benbow, med hans tidlige versjon av
tusenårsrikestreiken, bidra på en direkte måte til
anarkismen i siste halvdel av det nittende århundre. Om
noe hindra deres vedvarende innflytelse den, siden
avvisningen av makt som var deres arv til den generelle
engelske arbeiderbevegelsen, frambrakte en steil og
vedvarende mistro overfor sentralisert autoritet som til
tider fikk anarkismen til å framstå som en unødvendig
ekstremitet. Den moderne britiske anarkismens virkelige
fødested var klubbene for utenlandske arbeidere som
dukka opp i Soho så tidlig som i 1840-åra, og noe seinere
på Londons østkant. The Rose Street Club, Autonomie
Club i Windmill Street, og seinere (etter 1885) The
international Club i Berners Street, Whitechapel, var de
mest foretrukne sentrene for anarkistiske fraksjoner blant
de landflyktige.

The Rose Street Club var en bastion for tilhengerne av

Johann Most, som ankom England i 1878, og året etter
grunnla Die Freiheit, den første anarkistiske avisa som
blei publisert i England. Det diskret blinde øyet til
Scotland Yard lot vanligvis de landflyktiges politiske
aktiviteter i London forløpe uhindra, ja, gjennom en
stilltiende gentlemansavtale avstod flesteparten av de
700
utenlandske revolusjonære fra å blande seg inn i engelske
anliggender eller blamere den britiske regjeringa
internasjonalt. Men Most gikk hinsides diskresjon i 1881
da han via en lederartikkel prega av skadefro entusiasme
til attentatet mot tsar Alexander II, hvorpå han blei sendt
i fengsel i atten måneder. Kameratene som han etterlot
med ansvaret for Die Freiheit hadde intet som helst
ønske om å framstå som mindre modige enn sin leder, og
da de irske opprørerne begikk attentatet mot Lord
Cavendish i Phoenix Park, proklamerte de høylydt sin
solidaritet med drapsmennene. Dette var en utilbørlig
innblanding i britiske anliggender, og Die Freiheit blei
raida og knebla. Noen få numre blei utgitt i Sveits, og da
Most blei løslatt, flytta den til New York for en
ytterligere sensasjonell karriere, som tilhører en seinere
del av dette kapittelet.

Die Freiheit var tilsikta som propaganda for Østerrike og

Tyskland, og den hadde liten innflytelse i Emgland
bortsett fra blant de landflyktige. Det var snarere
gjennom den prsonlige aktiviteten til et lite antall
engelskmenn som tok del i de utenlandske klubbene at
kontinental anarkisme spredde seg inn i den langsomt
våknende sosialistiske bevegelsen i 1880-åra. Av seks
engelske delegater som deltok på den internasjonale
anarkistkongressen i 1881, hadde fire kreditiver fra
klubber i Soho.

701
Det var en kort stund etter den internasjonale kongressen
at den tidligste anarkistiske organisasjonen i
Storbritannia, The Labour Emancipation League, blei
danna av en revolusjonær fraksjon innen The Stratford
Radical Club. Dens leder var Joseph Lane, en eldre
vognmann som huska chartistenes dager og som lenge
hadde vært en aktiv friluftstaler. The Labour
Emancipation League, som oppnådde en beskjeden
tilhengerskare blant arbeiderne på Londons østkant, var
dominert av anarkismen til Lane og Frank Kitz, en av de
militante fra Rose Street Club, og det opponerte sterkt
mot både statssosialisme og parlamentarisk aktivitet.

I de rolige og lykkelige tidlige dagene til den engelske

arbeiderbevegelsen var der ennå ingen tanke på de
strenge grenselinjene mellom sosialisme og anarkisme
som Den andre internasjonale seinere tvang gjennom, og
i 1884 blei The Labour Emancipation League knytta til
Den sosialdemokratiske føderasjonen, som forente nesten
alle de små sosialistiske fraksjonene i England, med det
nevneverdige unntaket av det intellektuelle
Fabiansamfunnet, som holdt seg på en armlengdes
avstand. Enheten varte ikke lenge, takket være den
diktatoriske karakteren til H. M. Hyndman, føderasjonens
marxistiske leder. Innen desember, 1884 befant hele
føderasjonen seg i revolt, og flesteparten av dens ledende
personligheter, inkludert William Morris, Belford Bax og
Eleanor Marx Aveling, meldte seg ut i protest. The
Labour Emancipation League ledsaga dem over i den nye
702
organisasjonen som de skapte, Det sosialistiske forbund,
som en kort stund seinere begynte å utgi Commonweal
med William Morris som redaktør. Innen forbundet vant
den anarkistiske fraksjonen, under lederskapet til Lane,
Kitz og C. W. Mowbray, hurtig omvendte og blei stadig
mer dominerende.

De fant en midlertidig alliert i William Morris, hvis

relasjon til anarkismen er vanskelig å definere. I News
From Nowhere portretterte han intet mindre enn det
paradisiske anarkiet som frihetlige mennesker hadde
drømt om i tre århundrer. Til og med i den ikke-utopiske
samtida delte han fullt ut den anarkistiske forakten for
politikkens omskiftninger og kompromisser, og hans
anti-parlamentarisme fortsatte til siste slutt, siden det
meste han ville vedgå var at sosialistene i siste instans
ville bli rettferdiggjort i forhold til å entre parlamentet
dersom de var sikre på å oppnå en majoritet som var stor
nok til å stemme det ut av eksistens en gang for alle. For
ham, som for anarkistene, var det nødvendig å finne en
vei gjennom hvilken folket ”sjøl kunne tilintetgjøre sitt
slaveri.” Det er sant at han var uenig med anarkistene i
Det sosialistiske forbund vedrørende deres ekstreme
vektlegging av vold og revolusjonens destruktive
aspekter. Etter hans syn var en lang utdanningsprosess
nødvendig før kampen for å omforme samfunnet i det
hele tatt kunne begynne. Men samtidig som dette ga et
element av gradvis orientering til Morris’ sosialisme,
skilte det ham ikke fundamentalt fra den frihetlige
703
tradisjonen; Godwin og Proudhon tenkte det samme, og
Kropotkin kom svært nær å gjøre så i sine seinere år.

Det er sant at da han var såra over sine erfaringer innen

Det sosialistiske forbund, benekta Morris kategorisk at
han var en anarkist. Men hans utsagn om dette emnet
viste klart at han vurderte anarkismen i den snevre
individualistiske forstand.

”Anarkisme betyr, slik jeg forstår den, at man fjerner, og klarer seg
uten, lover og regler av alle slag, og at hver enkelt person tillates å
gjøre akkurat slik som han eller hun lyster. Jeg ønsker ikke at folk
gjør akkurat som de lyster; jeg ønsker at de vurderer og handler til
beste for sine medmennesker, ja, faktisk for fellesskapet. Det er nå
slik at hva som utgjør fellesskapet, eller en felles oppfatning av det
som er til det felles beste, vil og alltid må bli uttrykt i form av lover
av et eller annet slag – enten politiske lover, instituert av borgerne i
folkeforsamlinger, som i gamle dager i form av folkemøter, eller om
du vil av folkets råd eller parlamenter, eller av sosiale sedvaner som
vokser fram fra samfunnets erfaring.”

Ingen anarkist bortsett fra en ekstrem stirneritt ville

bestride Morris ideal om mennesker som agerte til beste
for sine medmennesker, ja, det er et sentralt anarkistisk
dogme at frihet slipper den menneskelige sosiabiliteten
fri til å følge sin naturlige kurs, mens anarkisters
vektelgging av den offentlige opinionens makt i forhold
til å disiplinere det anti-sosiale individet antyder at ingen
av dem ville ha innvendinger mot Morris’ idé om det
felles beste beskytta av ”sosiale sedvaner som vokser

704
fram fra samfunnets erfaring.” En anarkist ville, på den
annen side, ha innvendinger mot Morris’ aksept av lover
som blir vedtatt av forsamlinger eller folkelige råd. Og
det er i denne tynne grenselinja at den virkelige
forskjellen mellom Morris og anarkistene er å finne.
Morris vedgikk en grad av direkte demokrati som ville
overlate suvereniteten til folket; anarkistene benekter
demokrati av ethvert slag og reserverer suverenitet for
individet. Men Morris virker kun motvillig å ha tillatt
små fliker av folkelig autoritet. I News From Nowhere,
som var tilsikta som bildet av samfunnet slik han virkelig
ønska at det skulle være, er der intet fragment av ekte
autoritet eller regjeringsmakt igjen; det er en
gjennomgripende anarkistisk verden som Morris inviterer
oss til å entre. Man blir tvunget til den konklusjon at de
viktige forskjellene som seinere utvikla seg mellom
Morris og anarkistene i Det sosialistiske forbund var
spørsmål som angikk personlighet snarere enn ideologi,
og at en tettere forbindelse til Kropotkin ville ha kunnet
gitt Morris en klarere oppfatning av anarkismen og sin
egen relasjon til den.

Det var imidlertid slik at i Det sosialistiske forbunds

tidlige dager arbeida Morris og anarkistene fremdeles i
tilsynelatende harmoni, og sammen sikra de, i juni, 1887,
en flertallsbeslutning som forplikta forbundet til anti-
parlamentarisme. Marxistene og de moderate sosialistene
trakk seg deretter ut, og anarkistene oppnådde snart
kontroll. I 1889 oppnådde de et flertall innen det
705
eksekutive rådet, og umiddelbart gikk de løs på sin gamle
allierte Morris, og frarøva ham redaktørstillingen i
Commonweal. Det blei et eksklusivt anarkistisk tidsskrift,
som uttrykte et ståsted som var tett opp til det som Most
hadde tatt til orde for i Die Freiheit.

Erobringen av Det sosialistiske forbund var bare en av

manifestasjonene på et generelt oppsving innen
anarkistisk aktivitet i løpet av siste halvdel av 1880-åra.
Dette kom spesielt til syne ved at der dukka opp to
frihetlige tidsskrifter som uttrykte svært så ulike
tendenser. The Anarchist blei først publisert i 1885 med
Henry Seymour som redaktør, en disippel av den
amerikanske individualisten Benjamin Tucker, og
grunnleggeren av Den engelske anarkistiske kretsen, ei
lita gruppe av neo-proudhonianere som betrakta
individuelle besittelser som essensielt for frihet og et
rasjonelt varehandelssystem som nøkkelen til sosial
frigjøring. Det var imidlertid slik at Seymours interesser
favna vidt – de inkluderte endog en innbitt kamp for den
baconske teorien om forfatterskapet til Shakespeares
skuespill – og han publiserte ikke bare som en pamflett
den eneste oversettelsen av Bakunin som dukka opp i
England før det gikk mange år (det fragmentariske
essayet med tittelen Gud og staten), men inkluderte også
blant bidragsyterne til The Anarchist forfattere med så
ulike oppfatninger som George Bernard Shaw og Élisée
Reclus. I en kort periode i 1886 tilbydde Seymour sine
spalter til Kropotkin og hans disipler, men kløfta mellom
706
individualisme og anarko-kommunisme var for vid til at
samarbeidet varte i mer enn et nummer. The Anarchist
opphørte å utgis i 1888, men den individualistiske
tendensen fortsatte å være sterk helt fram til 1890-åra. I
1889 utga Seymour sjøl noen få numre av et nytt
tidsskrift, The Revolutionary Review, og fra 1890 til 1892
opprettholdt Albert Tarn den individualistiske posisjonen
i The Herald of Anarchy.

Den dominerende trenden innen den voksende

anarkistbevegelsen gikk imidlertid i retning av fri
kommunisme, og denne blei spesielt uttrykt i Freedom,
grunnlagt i 1886 av gruppa sentrert rundt Peter
Kropotkin, som i det året innleda sitt lange opphold i
England. Freedom-gruppa var en liten krets av
propagandister innen den klassiske anarkistiske
tradisjonen, via til publisering og foredragsvirksomhet,
og som unngikk enhver ambisjon om å bli til en
massebevegelse, sjøl om den opprettholdt løse
forbindelser til ulike anarkistiske grupper som begynte å
oppstå i London og i nord. Kropotkin var gruppas
intellektuelle mentor, og rundt ham samla der seg en
rekke distingverte landflyktige, inkludert Merlino og
enkelte andre forbundsfeller fra agitasjonsdagene i
Moskva, spesielt Stepniak og Nicholas Tsjaikovsky. De
mer aktive medlemmene var imidlertid engelske, og
ingen var mer militante enn den ordrappe, sorthårete
Charlotte Wilson, ei jente fra Girton som iførte seg
estetiske kjoler og hadde dratt for å leve i ei hytte i
707
utkanten av Hampstead Heath i stedet for å akseptere
inntektene til sin aksjemeklerektemann.

Charlotte Wilson hadde vært et aktivt medlem av Fabian-

samfunnet, og helt siden hennes omvendelse i 1883 var
hun dets eneste høylydte anarkist. Hun blei, og fortsatte å
være, redaktøren for og den virkelig organiserende krafta
bak Freedom, mens Kropotkin bidro med dets
ideologiske inspirasjon, slik han fortsatte å gjøre fram til
hans brudd med Freedom-gruppa i forbindelse med hans
støtte til de allierte i Den første verdenskrig.

I åtte år fortsatte Freedom og Commonweal å ta til orde

for anarkismen fra noe ulike ståsteder. Freedom
representerte bevegelsens intellektuelle, og Commonweal
representerte grasrotaktivistene. Men etter at Morris tok
avskjed blei tonen i Commonweal dempa i den grad at
det blei ei skingrende blekke uten ideologisk eller litterær
betydning. Sjølve Det sosialistiske forbund skrumpa inn
til en hard kjerne av hengivne militante, hvis verbale
terrorisme førte til den gjentatte forfølgelsen av
Commonweal inntil det kollapsa i 1894 under tyngden av
bøter og tapet av distribusjon. Til slutt, i 1895, slutta den
overlevende resten etter Det sosialistiske forbund seg til
Freedom-gruppa, og Freedom blei organet for en forent
anarkistbevegelse av små dimensjoner, men med
betydelig entusiasme.

708
De seine 1880- og 1890-åra var den første storhetstida til
engelsk anarkisme, da dens budskap spredde seg i mange
retninger og influerte en betydelig fraksjon av den
tallmessig lille sosialistbevegelsen. I sine erindringer fra
de dagene bemerka Fabian-historikeren Edward Pease,
som så visst ikke hadde noen som helst grunn til å
overdrive anarkistenes innflytelse, at:

”I åttiåra var opprørerne kommunistiske anarkister, og i hvert fall for

oss syntes de å være mer fryktinngytende enn den blanda hopen
bestående av suffragetter og gentlemen fra Oxford som før krigen
syntes å lede de syndikalistiske opprørerne. Anarko-kommunismen
var i hvert fall en konsekvent og nesten sublim doktrine. Dens
ledere, slik som fyrst Kropotkin og Nicholas Tsjaikovsky, var menn
med framstående evner og uklanderlig karakter, og de menige,
hvorav de fleste var flyktninger fra europeisk undertrykking, hadde
direkte relasjoner til liknende partier i utlandet, hvis eksakte omfang
og betydning vi ikke kunne regne oss fram til.”

To spesifikke grupper som anarkismen appllerte spesielt

til, var de jødiske immigrantene på Londons østkant og
1890-åras litterære og kunstneriske rebeller. De jødiske
immigrantene var for det meste folk som var ansatt – ofte
under urovekkende arbeidsforhold – i ulike greiner av
kledesvarehandelen. De var forståelig nok rasende over
tanken på at de hadde bytta ut politisk tyranni og
pogromer under tsarene med utbytting av medlemmer av
deres egen rase og religion i det frie England, og i tretti

709
år, fra 1880-åra til 1914, ga de anarkismen flere rekrutter
enn resten av Storbritannias befolkning.

Jødisk anarkisme i London sentrerte rundt Der Arbeter

Fraint, et jiddisk tidsskrift som begynte å utkomme i
1885 for å gi et litterært uttrykk til de ulike sosialistiske
ståstedene som blei diskutert på så høylydt vis uke etter
uke i Berners Street International Club i Whitechapel. I
1891, langt på vei som følge av Den andre
internasjonales ekskludering av anarkistene, blei Berners
Street Club ramma av politisk dissens, og denne striden
gikk anarkistene seirende ut av, ved å ta både klubben og
DerArbeter Fraint i sin besittelse.

Den jødiske anarkismens mest aktive periode i London

begynte med Rudolf Rockers ankomst i England i januar,
1895. Rocker var bokbinder av yrke, av ublanda tysk
blod, som ikke snakka noe som helst jiddisk og ikke
kjente noen som helst jøder før han blei introdusert for
anarkistene fra de polske ghettoene i Paris da han ankom
byen som politisk flyktning i 1893. Da han nådde
London, innleda han umiddelbart kontakt med den
jødiske gruppa i Whitechapel, lærte seg jiddisk, og i 1896
begynte han å skrive for DerArbeter Fraint. To år seinere
dro han til Liverpool og samarbeida om redigeringen av
ei lita avis, også på jiddisk, kalt Dos Freie Vort.

Mot slutten av 1898 tilbydde gruppa som utga Der

Arbeter Fraint ham redaktørstillingen; han aksepterte

710
tilbudet, og forblei den tyske redaktøren for en jiddisk
avis helt fram til han blei internert av de britiske
autoritetene i 1914.

Rocker overvant raskt enhver vanskelighet som ville

kunne oppstå ut i fra forskjeller hva bakgrunn angår, og
vant snart tilliten og lojaliteten fra sine jødiske kamerater.
Med tid og stunder fikk han en stor innflytelse innen
arbeiderbevegelsen på østkanten, der anarkistene i lang
tid var det mest aktive elementet blant den jødiske
befolkningen, og i løpet av den store streiken blant
fabrikkarbeiderne i 1912, da han gjorde Der Arbeter
Fraint til en dagsavis til fordel for de streikende og til
sjuende og sist leda dem til en nevneverdig seier,
oppnådde han respekt og takknemlighet fra tusener av
mennesker som ikke delte hans synspunkter.

”En dag da jeg rusla langs en smal gate i Whitechapel [erindra han
mange år seinere], stansa en gammel jøde med et langt hvitt skjegg
meg utafor sitt hus, og sa: ’Måtte Gud velsigne deg! Du hjalp mine
barn i deres nød. Du er ikke en jøde, men du er en mann!’ Denne
gamle mannen levde i en verden som var helt annerledes enn min.
Men minnet om takknemligheten som lyste ut av hans øyne, har aldri
forlatt meg i løpet av alle disse åra.”

Mellom 1898 og 1914 utvikla bevegelsen som sentrerte

rundt Der Arbeter Fraint seg til et komplekst nettverk av
sosiale og kulturelle aktiviteter. I 1902 blei Føderasjonen
av jødiske anarkistiske grupper i Storbritannia danna;

711
fram til 1914 opprettholdt den en kontinuitet hva agering
og kooperasjon angår som var sjelden blant anarkistiske
organisasjoner av tilsvarende størrelse. Der Arbeter
Fraint blei gradvis sentrumet for en betydelig jiddisk
publiseringsvirksomhet, som ikke bare ga ut sjølve
tidsskriftet, men også et kulturelt tidsskrift, Germinal, og
en nevneverdig serie av oversettelser av de store
kontemporære roman- og dramaforfatterne. I 1906, etter
etableringen av Jubilee Street Institute, blei det starta et
utdanningsprogram, med undervisning i engelsk for
immigranter fra Polen og Russland og forelesninger i
historie, litteratur og sosiologi langs linjene til
Folkeuniversitetene i Frankrike. Til slutt blei en gjensidig
hjelp-organisasjon kalt The Workers’ Circle stifta, og
som via seg til både progressiv utdanning og til omsorgen
for de sjuke og trengende. Disse allsidige aktivitetenes
suksess syntes å underbygge anarkistiske ideer om
frivillig organisering, men man må huske at de blei utført
av folk hvis tradisjoner gjennom århundrer hadde gjort
dem tilbøyelige til å praktisere en høy grad av
kooperasjon som beskyttelse mot ytre trusler.

De litterære rebellene som opptrådte i utkanten av den

anarkistiske bevegelsen i løpet av 1890-åra, var forent
kun gjennom en tro på at anarkismen og liknende
doktriner ga et sosialt sidestykke til deres egen
emosjonelle overbevisning om at individets frihet var
nødvendig for at kunsten skulle blomstre. De spente fra
viktige forfattere som William Morris og Edward
712
Carpenter, som forsvarte frihetlige drømmer uten fullt ut
å akseptere merkelappen anarkisme, til mindre,
dekadente poeter som Evelyn Douglas, som en gang ga
dådens propaganda et snev av engelsk eksentrisitet ved å
avfyre en revolver mot steinansiktet utafor Houses of
Parliament. De mest frydefulle medlemmene av den
litterær-estetiske ytterkanten var utvilsomt de to
tenåringsdøtrene til William Michael Rossetti, Olivia og
Helen, som blei inspirert av sin beundring for Kropotkin
til å publisere fra sitt pre-raphaelittiske hjem i 1895 et
tidsskrift som var innbitt oppriktig; det blei kalt The
Torch: A Revolutionary Journal of Anarchist
Communism. I lojalitet overfor sin utenlandske
avstamning spesialiserte Rossetti-søstrene seg på å
introdusere skriftene til kontinentale anarkister, og
Louise Michel, Malato, Malatesta, Zhukovsky og Faure
bidro alle sammen til The Torch. Det samme gjorde også,
litterært sett, Octave Mirbeau og endog Émile Zola, mens
en av de yngre bidragsyterne var den ungdommen som
blei Ford Madox Ford. The Torch brant raskt ut, og i
seinere år skreiv begge Rossetti-jentene med forbløffende
strenghet om sin anarkistiske barndom.

Det mest ambisiøse bidraget til litterær anarkisme i løpet

av 1890-åra var utvilsomt Oscar Wildes The Soul of Man
Under Socialism. Som vi har sett, erklærte Wilde seg
som en anarkist ved minst en anledning i løpet av 1890-
åra, og han var en stor beundrer av Kropotkin, som han
hadde møtt. Seinere, i De Profundis, beskreiv han
713
Kropotkins liv som et ”av de mest perfekte liv som jeg
har støtt på i min egen erfaring” og omtalte ham som ”en
mann med en sjel tilhørende den vakre hvitekrist som
synes å komme fra Russland.” Men i The Soul of Man
Under Socialism, som utkom i 1891, er det Godwin
snarere enn Kropotkin hvis innflytelse synes å være
dominerende.

Wildes mål i The Soul of Man Under Socialism er å søke

det samfunnet som er mest fordelaktig for kunstneren. Vi
merker oss umiddelbart en forskjell mellom hans
tilnærming og den til andre frihetlige forfattere, slik som
Proudhon og Tolstoj, som også har skrevet om kunst. For
Proudhon og Tolstoj er kunst et middel til målet om
sosial og moralsk regenerering. Men for Wilde er kunst
det overordna målet, som i seg sjøl inneholder
opplysning og regenerering, som alt annet i samfunnet
må underordnes. Om Proudhon og Tolstoj framstiller
anarkisten som en moralist, framstiller Wilde anarkisten
som en estetiker.

Siden kunst, etter Wildes syn, hviler på den hele og fulle

og frie utviklingen av personlige kapasiteter, må
samfunnet gjøre individualisme til sitt mål, og Wilde
søker – med det som ved første blikk synes å være et
karakteristisk paradoks – å oppnå individualisme
gjennom sosialisme. Wilde er like lidenskapelig som
Stirner når han tar til orde for den individuelle vilje, og i
sin fordømmelse av ”veldedighetens og godgjørenhetens

714
altruistiske impulser,” men han er ikke en ortodoks
individualist i den forstand at han betrakter individuell
besittelse som som en garanti for frihet. Han hevder tvert
i mot at eiendommens byrde er utålelig og at samfunnet
må fjerne den fra individers skuldre. Dette kan kun gjøres
gjennom ”sosialisme, kommunisme eller hva man nå enn
velger å kalle det,” som gjennom å omdanne privat
eiendom til offentlig rikdom, og erstatte konkurranse
med kooperasjon, vil tilbakeføre samfunnet til sin egnede
tilstand i form av en gjennomgripende sunn organisme.
Så langt kunne ingen fabianer si seg uenig. Men Wilde
tilføyer at rein sosialisering av eiendom ikke er
tilstrekkelig. Individualisme trengs som et korrektiv:

”Dersom sosialismen er autoritær, ja, dersom der er regjeringer

bevæpna med økonomisk makt slik som de nå er bevæpna med
politisk makt, ja, dersom vi med andre ord skal ha industrielle
tyrannier, så vil menneskets siste tilstand være verre enn den første.”

Her dreier Wilde over til en drøfting av dagens samfunn,

der noen få privilegerte mennesker nyter en begrensa
individualisme, og resten er dømt til et lite tiltalende
arbeid ”gjennom nødens kategoriske, urimelige og
degraderende tyranni.” Når han ser på de fattige, finner
Wilde håp, ikke blant de dydige, men blant de som er
”utakknemlige, misfornøyde, ulydige og opprørske.”

”I øynene til enhver som har lest historie, er ulydighet menneskets

opprinnelige dyd. Det er gjennom ulydighet at framskritt har blitt

715
oppnådd, gjennom ulydighet og gjennom opprør… Jeg kan godt
forstå et menneske som aksepterer lover som beskytter privat
eiendom og går god for dens akkumulering, så lenge vedkommende
sjøl under de forholda er i stand til å realisere en eller annen form for
vakkert og intellektuelt liv. Men det er nesten utrolig for meg
hvordan et menneske hvis liv er pletta og gjort avskyelig gjennom
slike lover, på noe som helst vis kan gå med på deres videreføring.”

Wildes interesse for opprør var ikke ganske enkelt en

reint romantisk posering. Han så sitt eget liv som et
opprør, og han respekterte på genuint vis revolusjonære –
”disse kristusene som dør på barrikadene” – sjøl om han
avskydde vilkårlig vold. I 1886 opplevde Shaw ham som
den eneste lærde engelskmannen som var villig til å
undertegne på en petisjon for livene til Chicago-
anarkistene, og i The Soul of Man Under Socialism
legger han på en klar måte fram sin sympati for de som
forsøker å vekke de fattige til opprør:

”Det som sies av store arbeidsgivere mot agitatorer, er utvilsomt

sant. Agitatorer er en gjeng mennesker som blander seg inn, og som
kommer ned til en eller annen fullt ut tilfreds klasse innen
fellesskapet og planter kimene til misnøye blant dem. Det er grunnen
til at agitatorer er så absolutt nødvendige. Uten dem, i vår
ukomplette tilstand, ville der ikke være noen som helst skritt i
retning av sivilisasjon.”

Denne drøftingen av opprør leder Wilde tilbake til hans

opposisjon mot en autoritær sosialisme, som bare vil

716
gjøre det tyranniet som noen få nå i det minste unslipper,
til et universelt fenomen. Et frivillig system er den eneste
mulige løsningen:

”Hvert enkelt menneske må stå helt fritt til å velge sitt eget arbeid.
Ingen form for tvang må utøves overfor ham eller henne. Dersom der
er noen slik tvang, vil vedkommendes arbeid ikke være godt for ham
eller henne, vil ikke være godt i seg sjøl, og vil ikke være godt for
andre… All sammenslutning må være helt frivillig. Det er kun i
frivillige sammenslutninger at mennesket har det bra.”

Ut i fra dette ståstedet utdyper Wilde, nesten i

godwinianske ordelag, det tyranniet som eiendom utøver
endog overfor de velstående, og der er enda et snev av
Political Justice i avsnittet der den påpeker at
avskaffelsen av eiendom også vil bety avskaffelsen av
familien og ekteskapet. Der må ikke være noen som helst
krav overfor personligheten som man ikke går med på på
fritt grunnlag; i en slik frihet vil kjærligheten som sådan
være ”mer vidunderlig, vakrere og mer foredlende.”

Wildes avvisning av tvang, hans bevissthet om at

”overfor konformitetens krav vil intet menneske forbli
fritt i det hele tatt,” leder ham på naturlig vis til hans
kritikk av regjeringsmakt. Autoritet er degraderende for
hersker og de som herskes over, og ingen form er fritatt;
til og med demokrati ”betyr ganske enkelt at folket blir
slått i hodet av folket for folket.” Sammen med autoritet
og eiendom vil også straff opphøre, siden kriminalitet –

717
når mennesker ikke lenger går sultne – for det meste vil
forsvinne, og der hvor den ikke vil forsvinne, ”vil den bli
behandla av leger som en svært så urovekkende form for
demens, som skal leges ved hjelp av omsorg og
vennlighet.” Så det statsapparatet som styrer, må bygges
ned, og alt som gjenstår vil være et administrativt apparat
(som Wilde på heller villedende vis fremdeles kaller en
stat) for å arrangere produksjonen og distribusjonen av
handelsvarer. Her – siden Wilde ikke har noen som helst
illusjoner om kroppsarbeidets verdighet – vil maskineri ta
menneskers plass, mennesker som blir befridd til å følge
sine kunstneriske eller vitenskapelige eller spekulative
sysler og produsere de tankene og tingene som kun
individer kan komme opp med.

Om Wilde følger Godwin i så mangt, er der et viktig

henseende der han skiller seg fra ham. Intet sted i The
Soul of Man finner man et hint om den tendensen til å
falle tilbake på offentlig opinion som et middel til sosiale
tøyler som Godwin og så mange andre anarkister har vist.
Wilde avskydde moralister av ethvert slag, ja, han hata
snakk om plikt og sjøloppfofrelse, og han framholdt at
”individualisme… forsøker ikke å tvinge folk til å være
gode.” Det han ville sette inn i stedet for offentlig
opinion, er ”sympati,” og sympati er produktet av frihet;
når mennesker ikke har noe som helst behov for å frykte
eller misunne sine medmennesker, vil de forstå dem og
respektere deres individualitet. Det er en visjon som ikke

718
er ulik Stirners, men den er moderert av Wildes naturlige
elskverdighet.

Storbritannia unnslapp ikke trenden i retning av

anarkosyndikalisme, sjøl om den kom seint og aldri
frambrakte en uavhengig bevegelse, og dessuten blei det
anarkistiske elementet fortynna i en slik grad at det
nesten forsvant. Tom Mann, som returnerte fra Australia
i 1910 med hodet fullt av IWW-teorier, var bevegelsens
reelle inspirator, en bevegelse som fikk sin største
betydning som et opprør mot det hierarkiet som hadde
danna seg innen fagforeningene og var i ferd med å
danne seg innen The Labour Party. Argumentene til
Mann og hans forbundsfeller i The Industrial Syndicalist
(1911) talte for en omfattende bevegelse bestående av
menige medlemmer som tok sikte på dannelsen av
industrielle fagforeninger, langs IWWs linjer, og på å
skifte ut nasjonalisering med arbeiderkontroll innen det
sosialistiske programmet. Disse ideene var spesielt sterke
i det sørlige Wales, der en hylla anonym pamflett, The
Miner’s Next Step (1912), tok til orde for kampen mot
den kapitalistiske staten gjennom en sterk, sentralisert
arbeiderorganisasjon, som ved hjelp av streik etter streik
til det punktet der kapitalismen ville kollapse og
arbeiderne ville ta over industriene som de arbeida i.
Vektleggingen av sentralisering i slik propaganda var
virkelig anti-frihetlig, og en nærmere tilnærming til
anarkosyndikalisme blei adoptert av ei mindre grippe,
anført av Guy Bowman fra The Syndicalist (1912), som
719
var influert av Bourses de Travail og understreka behovet
for lokale fagforeninger som det grunnleggende
industrielle mønsteret. Begge gruppene var bevega av
ideen om generalstreiken som ville lede til tusenårsriket,
og deres teorier fortsatte å influere den britiske
arbeiderbevegelsen helt fram til generalstreiken i 1926.

De mer ekte formene for anarkisme mista sin framdrift i

Storbritannia før 1900. Der var trolig ikke færre
anarkister i løpet av det neste tiåret, men deres antall
holdt ikke tritt med den generelle sosialistbevegelsens
vekst, og til tross for det faktum at de forgreina seg i
eksperimenter innen utdanning og fellesskapsliv, hvorav
Clousdon Hill og Whiteway var de viktigste, vant de lite
nytt terreng. Den første verdenskrig, som førte til
kneblingen av deres tidsskrifter og til splittelsen mellom
pro-krig og anti-krig-elementer, satte i gang en faktisk
nedgang, som påvirka både den jødiske bevegelsen og de
engelsktalende gruppene i London, Glasgow og det
sørlige Wales. Da Emma Goldman nådde England i
1924, opplevde hun at bevegelsen nesten var død, og i
1927 var Freedom ved veis ende som følge av mangel på
støtte.

Det var nesten et tiår seinere at den entusiasmen som blei

vekka av Den spanske borgerkrigen, ga anarkismen i
Storbritannia et nytt liv. I 1936 begynte Spain and the
World å utkomme; dens mest aktive grunnleggere, og de
virkelige inspiratorene bak britisk anarkisme i løpet av

720
1930- og 40-åra, var Vernon Richards, en ung ingeniør
hvis far hadde vært en venn av Malatesta, og hans kone
Marie-Louise Berneri, den talentfulle og vakre dattera til
Camillo Berneri. Den gjenoppliva bevegelsen var liten,
men vigorøs; Spain and the World og dens etterfølger,
Revolt (1939), tiltrakk seg ikke bare mange yngre
radikalere, men også en rekke litterære intellektuelle;
John Cowper Powys, Ethel Mannin og Herbert Read var
alle sammen bidragsytere. Read, som lenge hadde vært
vennlig stemt overfor frihetlige ideer, publiserte i 1938
sin Poetry and Anarchism, som han fulgte opp en kort
stund seinere med The Philosophy of Anarchism, og disse
verkene markerte begynnelsen på en ny periode, da
anarkismen for en stund blei et gjenkjennelig trekk ved
det britiske litterære landskapet.

Den britiske anarkismens vitalitet fortsatte gjennom Den

andre verdenskrig, da bevegelsen med dens publikasjoner
blei et av sentraene for motstand mot krigen. Høsten
1939 blei Revolt erstatta av War Commentary, som
fortsatte å utkomme regelmessig fram til mai, 1945, da
navnet blei endra til det til Kropotkins gamle avis,
Freedom, som fortsetter å utkomme.

I begynnelsen av krigen fikk den anarkistiske bevegelsen

ekstra styrke fordi de militante pasifistene innen
Forward-bevegelsen blei utålmodige med den forsiktige
tilnærmingen til The Peace Pledge Union, og en rekke av
dem – inkludert John Hewetson, Tony Gibson, Laurie

721
Hislam og Fredrick Lohr – trakk seg ut og begynte i
varierende grad å samarbeide tett med Freedom-gruppa,
som dreiv Freedom Press og utga War Commentary.

En kort stund seinere slutta George Woodcock, som

allerede var redaktør for Now som et pasifistisk litterært
tidsskrift, seg til Freedom-gruppa, og i en ny serie og i et
forstørra format blei Now et anarkistisk orientert
tiddskrift om kunst. Ved å fortsette fram til 1947 utga det
skrifter fra poeter og romanforfattere fra et vidt spekter
av den ikke-kommunistiske venstresiden, og Julian
Symons, som var en av bidragsyterne, huska det tretti år
seinere som ”det langt beste tidsskriftet av et radikalt slag
i England i løpet av de åra… For enhver som ønsker å
vite hva ikke-kommunistiske radikalere tenkte og håpa på
i løpet av de åra, må Now være et uunnværlig dokument,
noe for eksempel Horizon ikke er.” Blant forfatterne som
bidro til Now var ikke bare erklærte anarkister som
Woodcock, Read og Comfort, og som Denise Levertov,
Kenneth Rexroth og Paul Goodman, men også
venstrefløyforfattere som i høyden kunne kalles frihetlig,
slik som George Orwell, Henry Miller, George Barker,
Roy Fuller, Lawrence Durrell, André Breton, E. E.
Cummings, Victor Serge og William Everson.

Noe uventa var det faktisk i de engelsktalende landene at

anarkismen under Den andre verdenskrig demonstrerte
det største mangfoldet i den forstand at den fortolka
tradisjonen på nye måter. Den mest kreative innsikten

722
kom ofte utafra den organiserte bevegelsen, slik som
Read og Comfort i Storbritannia, som aldri slutta seg til
noen spesifikk gruppe, og dette var et forvarsel om den
seinere åpningen av anarkismen i mange nye retninger.

I to bestemte retninger blei anarkistiske perspektiver

nevneverdig utvida i løpet av 1940-åra. Helt siden
Kropotkins dager hadde frihetlige teoretikere forsøkt å
relatere sine doktriner til menneskets rådende
vitenskaper, og rundt midten av det tjuende århundre tok
psykologien over den plassen som biologien hadde
innehatt i spekulasjonene til forfatteren av Mutual Aid.
Alex Comfort skreiv om maktas psykologi (Authority
and Delinquency in the Modern State, 1950), og Herbert
Read tillempa Freud, Jung og Adlers innsikter til estetisk
og politisk kritikk; læren til Erich Fromm (spesielt i The
Fear of Freedom) og til Wilhelm Reich (spesielt slik den
blei anvendt på frihetlige problemer i Marie-Louise
Berneris essayer) hadde en nevneverdig appell hos
datidas anarkistiske intellektuelle. Den andre nye
retningen var en intensivert erkjennelse av behovet for en
ny type utdanning slik at mennesker kunne utholde og
akseptere frihet. Denne erkjennelsen blei uttrykt delvis i
anarkisters praktiske involvering i frie skoler, spesielt
Burgess Hill i Nord-London, og delvis gjennom deres
skrifter. Herbert Reads Education through Art og The
Education of Free Men fikk ikke bare en dyp og
vidtrekkende innvirkning på undervisningsmetodene
innen slolene i mange land, men tilbydde også anarkister
723
en ny revolusjonær teknikk; gjennom omformingen av
skolene ved å skifte ut utdanningen av sinnet med
utdanningen av sansene, forkynte Read, ville den slags
fredelig omforming av samfunnet som anarkister lenge
hadde drømt om, ennå kunne bli oppnådd. Andre
anarkister, som sjøl var lærere, slik som Tony Gibson og
Tom Earley, skreiv viktige pamfletter som bidro til
innsiktene som man erverva i praksis.

Før krigen tok slutt gjennomgikk den anarkistiske

bevegelsen i Storbritannia en serie kriser. I begynnelsen
av krigen hadde en hemmelig anarkistisk føderasjon for
Storbritannia blitt stifta; dens hovedforgreininger var i
London, Glasgow og Kingston. I 1944 oppnådde ei
gruppe syndikalister kontroll over føderasjonen, og
Freedom-gruppa trakk seg ut ved å ta med seg
bevegelsens trykkepresse og War Commentary. I 1954
omforma syndikalistene til sjuende og sist resten av Den
anarkistiske føderasjonen til Den syndikalistiske
arbeiderføderasjonen, som utga Direct Action fram til
1968, og virker deretter å ha svunnet hen som følge av
mangel på relevans i denne perioden da de unges revolt
hadde endra anarkismens perspektiver.

En kort stund etter splittelsen innen Den anarkistiske

føderasjonen blei fire av redaktørene for War
Commentary arrestert i henhold til en krigstidsregulering
på bakgrunn av anklager om å spre misnøye innen hæren.
Det at man kom med slike anklager i 1944, da krigens

724
slutt allerede var i sikte, vekka indignasjon innen hele
den engelske venstresiden, bortsett fra blant
kommunistene. Tre av redaktørene, Vernon Richards,
John Hewetson og Philip Sansom, blei dømt og fengsla i
ni måneder. Som kompensasjon for dette oppnådde
anarkistene en tidligere ukjent publisitet, for artikler som
hadde nådd War Commentarys fire tusen abonnenter, blei
trykt opp på ny, så snart de hadde blitt sitert i retten, av
nasjonale aviser med et opplag på millioner. Marie-
Louise Berneri blei frikjent på teknisk grunnlag, og hun
og George Woodcock førte redigeringen av War
Commentary videre, omforma det til Freedom ved
krigens slutt, og forhindra Freedom-gruppas kollaps, ei
gruppe som var den britiske anarkismens nervesenter på
den tida, og hvis kollaps spesialgreinen av Scotland Yard
hadde regna med som et resultat av straffeforfølgelsen.

Et av resultatene av rettssaka mot anarkistene i 1945 var

videreføringen av The Freedoom Press Defence
Committee som en breiere Freedom Defence Committee,
via til å forsvare alle mennesker som blei vilkårlig
fengsla eller på andre måter forfulgt i henhold til
krigstidsreguleringene. Herbert Read var formann, og det
organisatoriske arbeidet blei hovedsakelig foretatt av
anarkister, men George Orwell var en tett involvert
viseformann, og ledende medlemmer av ILP og Peace
Pledge Union, så vel som uavhengige forfattere som
Julian Symons, spilte aktive roller, mens komiteens
arbeid, som også inkluderte oppsyn med pressefriheten,
725
appellerte til et vidt spekter av intellektuelle, forfattere og
kunstnere, fra Harold Laski til Henry Moore, fra Cyril
Connolly til Bertrand Russell, fra Augustus John til
Osbert Sitwell, som alle sammen bidro med midler og
bidro med sine navn som sponsorer. På den tida var The
National Council for Civil Liberties under kommunistisk
kontroll og praktisk talt inaktivt bortsett fra i svært
begrensa retninger, og Freedom Defence Committee fylte
på nyttig vis tomrommet inntil utgangen av 1940-åra, da
gjenopplivingen av NCCL som en effektiv forsamling
gjorde dens eksistens unødvendig og den i stillhet
opphørte å operere. Freedom Defence Committee var et
tidlig eksempel på den slags kooperasjon mellom
anarkister og andre frihetlig orienterte grupper og
individer som seinere ville bli et langt mer generelt
mønster i Storbritannia.

De britiske anarkistene i denne perioden viste en spesiell

interesse for å skaffe husly til de fattige. Så tidlig som i
1944 publiserte George Woodcock en pamflett med
tittelen Homes and Hovels, og da Colin Ward blei et
aktivt medlem av Freedom-gruppa i 1945, brakte han
med seg en ekspertise innen byplanlegging og det urbane
miljø som leda anarkistene i denne perioden til å gi støtte
og oppmuntring til husokkupantene i den perioden,
hjemløse menn og kvinner som tok saken i sine egne
hender ved å okkupere ubrukte militærleire og flytte inn i
hus som hadde stått tomme i lengre tid. Noen få
anarkister var aktive blant husokkupantene og bevegelsen
726
i sin helhet framholdt sine handlinger som eksempler på
den slags direkte aksjon som anarkister hadde fremma
helt siden Kropotkins dager.

1950-åra var en periode prega av dorskhet for

anarkismen i Storbritannia. Bevegelsen mista to av sine
ledende skikkelser i 1949 da Marie-Louise Berneri døde
og George Woodcock tok avskjed for å starte et nytt liv i
Canada. Freedom overlevde, sjøl om dets opplag falt til
lave nivåer, og den flommen av pamfletter og bøker fra
Freedom Press som hadde vært karakteristisk for
krigsåra, tørka opp. I den traurige velferdsstaten som
vokste fram etter 1945, var stridsspørsmåla ikke så
skarpskårne som i tiårets tidligere del, og de unge var
ikke lenger så tiltrukket som de hadde vært under Den
spanske borgerkrigen og Den andre verdenskrig.

Men i 1960-åra endra alt seg. Den første nevneverdige

begivenheten i den renessansen som nå begynte, og
kanskje den viktigste i sine langsiktige konsekvenser, var
stiftelsen av Anarchy, et månedstidsskrift for anarkistisk
tenkning og forslag som blei starta av Colin Ward i 1961.
Anarchy utkom med Colin Ward som redaktør i ti år, helt
fram til utgangen av 1970, og deretter blei det overlatt til
andre redaktører som uheldigvis drepte det ved å gjøre
det om til ei rein propagandablekke.

Ward produserte de 118 numrene av Anarchy som han

redigerte ut i fra prinsippet, som han sa det, om ӌ bevege

727
seg med tidene, men ikke på kommando,”og Anarchy
representerte faktisk en ny slags anarkisme som hadde
unnsluppet den doktrinære lojaliteten overfor den
historiske bevegelsen og hadde begynt å respondere på
tidas påtrengende strømninger, akkurat slik som
anarkistene midt på 1800-tallet hadde respondert mer
sensitivt og mer originalt enn marxistene på den
situasjonen som hadde blitt skapt av Den industrielle
revolusjon og framveksten av nasjonalstaten.

Anarchy var ikke et litterært tidsskrift på samme måte

som Now hadde vært, sjøl om det viste en livlig interesse
for slike aspekter ved samtidskulturen som kunstmaling,
kinoen og teateret, som alle dets numre var via til, og
Colin Ward overtalte noen av de mer vitale yngre
forfatterene i perioden til å bidra, inkludert Alan Sillitoe,
Colin MacInnes, Simon Raven, Arnold Wesker, Adrian
Mitchell og Maurice Cranston.

Etter hvert som den nye pasifismen til The Campaign for
Nuclear Disarmament utvikla seg gjennom 1960-åra,
fulgte Anarchy den tett og viste hvor mye kampanjen
kunne vinne på studiet av anarkistiske begreper om
organisering gjennom affinitetsgrupper og hvor mye
anarkistene, på den annen side, kunne vinne både hva
angår inspirasjon og støtte på å ta del i en slik bevegelse.

Gitt den britiske bevegelsens tilbøyeligheter på den tida

var Anarchy naturlig nok svært interessert i ulike

728
aspekter ved utdanning, som det via en rekke numre til.
Det var et av de første venstreorienterte tidsskriftene som
ante den kommende bølgen av militant feminisme og til å
drøfte grundig kvinners problemer i en mannsdominert
verden. Da boligspørsmålet nok en gang blei et problem
seint på 1960-tallet og husokkupantene nok en gang
dukka opp i Storbritannias byer, ga Anarchy dem støtte
og anvendte anledningen til grundige studier av urbane
problemer. Det via spalteplass – og mer av den etter hvert
som tiåret skred fram – til miljø- og økologiske spørsmål
og til betydningen av nye teknologier i konteksten av
anarkistiske målsettinger. Og det via uunngåelig et
nummer til Wilhelm Reich, den uavhengige psykiateren
som blei en helt blant anarkister midt på 1900-tallet.

Anarchy var naturlig nok opptatt av 1960-åras spesielle

radikale stridsspørsmål. Det via to hele numre og mange
artikler til studentrevolt og årsakene som førte til de
unges opprør, men det identifiserte seg ikke med noen
bestemt gruppe, noe som var klokt, siden
studentrebellene hadde en svært skjør teoretisk basis og
var like troende til å bli overtatt av autoritære marxistiske
fraksjoner som til å stå konsekvent fast på de frihetlige
impulsene som deres handlinger så ofte syntes å være
styrt av. En bevissthet om graden av humbug som ofte
hjemsøkte studentgrupper blei demonstrert gjennom et
nummer om emnet med tittelen ”Playing at Revolution.”
Opp mot falske begreper om revolusjon satte Anarchy det
det av og til kalte ”gjør-det-sjøl-anarkisme,” og med dette
729
mente det – og Colin Ward – den konstante søkenen,
innen samfunnet slik der er, etter muligheter for å sette
anarkistiske prinsipper ut i live uten å vente på en
revolusjon, der den underliggende tanken var at
regjeringer og spesielt velferdsstater er så ødeleggende
for friheten og for individuelle og gjensidige initiativer at
dersom vi venter på en revolusjon, vil det kunne være for
seint å skape det frie samfunnet som anarkistene
drømmer om, fordi alle de naturlige sosiale impulsene vil
ha tørka ut. Mer enn noen annen publikasjon på den tida,
ja, mer enn Freedom, som fortsatte sitt parallelle forløp,
og mer enn de mindre blekkene med deres begrensa
leserskarer slik som Black Flag, Ludd og University
Libertarian, eksemplifiserte Anarchy den usedvanlig
utadvendte karakteren til anarkistiske interesser i
Storbritannia i løpet av 1960-åra, personifisert i de
sjølsikre og for det meste unge kontingentene som ville
være der bak de sorte bannerne i enhver Aldermaston-
marsj og ville figurere på prominent og ofte opprørsk vis
i demonstrasjonene i London og i de større byene.
Klimaet skifta på usedvanlig vis fra det forutgående
tiåret, 1930-åra. Der unge britiske rebeller i tiåret før Den
andre verdenskrig slutta seg til kommunistene, var de i
1960-åra mer troende til å bli anarkister. Merk deg
endringen, som gikk ut på at de blei anarkister sjøl
snarere enn bare å slutte seg til dem, noe som altså
representerte en bevissthetsendring snarere enn å tegne et
partimedlemskap. Doktrinær oppriktighet tenderte til å

730
bli erstatta av en opprørsk lystighet som den rådende
stemningen.

For store antall blant de unge i løpet av 1960-åra var

anarkismen en opprørsk fase, en rite de passage, og
mange blei ikke værende, akkurat slik som mange ga opp
sine roller som ”beatnicks” eller hippier. I likhet med
1950-åra var 1970-åra en periode da bevegelsen tenderte
til å skrumpe inn til sin kjerne av hengivne omvendte.
Men hver eneste gang har den overlevende kjernen vært
større. Når jeg tar en titt på sidene til Freedom i 1980-åra,
finner jeg den slags avis, som i tur og orden var forsiktig
og rå, som radikale grupper driver i perioder da deres
popularitet ikke er på sitt høyeste. Men jeg ser også tegn
til en landsomfattende anarkistisk aktivitet av et slag som
ikke eksisterte for førti år siden, da enhver slags
anarkistisk organisasjon syntes å være innskrenka til
London- og Glasgow-områdene. Nå, når jeg tar en titt
tilbake på sidene til Freedom, finner jeg mer enn femti
grupper i alle deler av landet, der man lister opp deres
adresser og av og til kunngjør deres lokale
propagandablekker – en Anarchist Times i Derby, en
Clydeside Anarchist i Glasgow. Sjøl i tider når den er i
midlertidig tilbakegang, blir anarkismen nå tatt alvorlig
som en politisk teori representert ved en identifiserbar
minoritetsbevegelse – som faktisk er mer seriøs enn på
noe som helst tidspunkt siden Kropotkins glansdager.

731
Der er faktisk tegn på et annet oppsving for den britiske
anarkismen. Anarkister, som var svært aktive innen de
opprinnelige Komiteene av de 100 i 1960-åra, har
beholdt sin betydning innen Kampanjen for kjernefysisk
nedrustning, og overalt inngår så visst et element av sivil
ulydighet i anti-krigsbevegelsen. I løpet av 1960-åra var
der så visst en tendens til at noen få grupper som The
Angry Brigade bevega seg hinsides ordinær sivil
ulydighet til voldelig sabotasje, sjøl om det var slik at på
sedvanlig britisk vis blei ingen drept i Brigadens relativt
få bedrifter. Men i nyligere år, sjøl om en viss mengde
verbal vold fremdeles brummer innen den anarkistiske
pressa, blir den ikke overført til handling, og metoder
som man forbinder med Gandhi snarere enn Bakunin
tenderer til å råde innen en bevegelse som forblir sensitiv
overfor sin tids stridsspørsmål, ved å agitere mot
industriforurensning og urbanisering, og bidra til litt av
en magnet for den arbeidsløse ungdommen i landet i
deres reaksjon mot ”Storesøster-politikken” og de ny-
imperialistiske eventyra til Thatcher-regjeringa.

Amerikansk anarkisme har en dobbel tradisjon – en i regi

av de hjemlige borgerne og en i regi av immigrantene.
Den hjemlige tradisjonen, hvis røtter strekker seg tilbake
til de tidlige åra av det nittende århundre, var sterkt
individualistisk. Immigrant-tradisjonen, som begynner
blant de tyske revolusjonære sosialistene i slutten av
1870-åra, var først kollektivistisk og seinere anarko-
kommunistisk.
732
Den hjemlige tradisjonen stammer langt på vei fra
skriftene til Thomas Paine, fra erfaringene med
sosialistiske fellesskap tidlig i det nittende århundre, og
fra William Godwins Political Justice, som det utkom en
amerikansk utgave av i Philadelphia i 1796. Godwins
innflytelse på tidlig amerikansk litteratur og politisk
tenkning var dyptgripende; Charles Brockden Brown,
hans fremste amerikanske disippel, overførte marerittet
til Caleb Williams til de mørkere tradisjonene innen den
amerikanske romantradisjonen, mens den lysere
drømmen om frihet og rettferdighet som er innbefatta i
Political Justice, fant et ekko i skriftene til Emerson og
Thoreau.

For Emerson var staten og dens lover alltid fiender av

frihet og dyd. Sjølve eksistensen av politiske institusjoner
innebar en svekkelse av individuell menneskelig
verdighet.

”Enhver faktisk stat er korrupt. Gode mennesker må ikke adlyde

loven for godt… Vill frihet utvikler en jernsamvittighet. Mangel på
frihet, ved å styrke lov og anstendighet, kveler samvittigheten.

Allikevel kan man ikke betrakte Emerson som en

komplett anarkist. For ham var staten et dårlig
midlertidig surrogat, men et surrogat som ville kunne
være nødvendig inntil utdanning og menneskelig
utvikling hadde nådd sitt mål i forhold til å frambringe

733
det kloke menneske. ”Staten eksisterer for å utdanne det
kloke menneske, og når det kloke menneske dukker opp,
forsvinner staten.”

Thoreaus fordømmelse av staten var mer

gjennomgripende, og i mange henseender passer han
bedre inn i det anarkistiske mønsteret enn Emerson
noensinne kunne gjøre. Walden, nedtegnelsen over et
beskjedent forsøk på å leve enkelt og naturlig, i en
fattigdom på materielt gods som skaffer til veie sine egne
immaterielle rikdommer, er inspirert av ønsket om å
forenkle samfunnet og å nøste opp den unødvendige
kompleksiteten ved det kontemporære liv som ligger til
grunn for det anarkistiske kravet om desentralisering av
det sosiale liv og nedbyggingen av autoritet. Bak begge
ligger troen på naturlig til forskjell fra menneskelig lov
som får alle frihetlig orienterte mennesker til å sette sin
lit til impulser som oppstår fritt snarere enn til regler som
blir anvendt på mekanisk vis.

Essayet On the Duty of Civil Disobedience, som Thoreau

skreiv i 1849, har forblitt en av de klassiske
rettferdiggjøringene av passiv og prinsippfast motstand
mot autoritet; det viser Thoreau i det han på solid vis
plasserer bedømmelsen av enhver handling innen
individets samvittighet, og demonstrerer klart og tydelig
regjeringsmaktas manglende evne:

”Jeg aksepterer av hele mitt hjerte mottoet – ’Den regjeringsmakta er

best som regjerer minst’, og jeg skulle like å se at det blei levd opp

734
til på en hurtigere og mer systematisk måte. I siste instans leder det
til dette, som jeg også tror på – ’Den regjeringsmakta er best som
ikke regjerer i det hele tatt’, og når mennesker er forberdet på det, vil
det bli den slags regjeringsmakt som de vil få. Regjeringsmakt er i
beste fall kun et knep, men de fleste regjeringer er vanligvis, og alle
regjeringer er fra tid til annen, uegna knep.”

For Thoreau var frihet ikke ganske enkelt et spørsmål om

politikk, og han trodde at Den amerikanske
uavhengighetskrigen hadde etterlatt seg hans landsmenn
som slavebundne så vel økonomisk som moralsk sett.
Som et komplementært element til republikken – res
publica – ba han om at det blei via oppmerksomhet til res
privata – menneskets private tilstand:

”Kaller vi dette landet de fries land? [spurte han bittert]. Hva er det å
være fri fra kong George og fortsette å være slaver av kong Fordom?
Hva er det å være født fri, men ikke leve fritt? Hva er verdien av
enhver politisk frihet annet enn et middel til moralsk frihet? Er det en
frihet til å være slaver, eller en frihet til å være frie, vi skryter av?”

Thoreau var mest opptatt av individuell protest; hans

mistro overfor massesinnet fikk ham til å vike unna den
kollektive dåd. ”Handling ut i fra prinsipper” var i seg
sjøl, for ham, ”essensielt sett revolusjonær,” ja, hvert
enkelt menneske må agere i henhold til sin samvittighet,
ikke i henhold til statens lover, og for mennesker som
agerte slik, slik som John Brown, var Thoreaus

735
beundring grenseløs. Han kom alltid tilbake til den friske,
utøyla personlige bedømmelsen, og det var av denne
grunn at han hata ”institusjonene til de døde uvennlige.”

Thoreau nølte alltid mellom å være opprøreren og

kunstneren, og samtidig som han skreiv noen av de mest
bemerkelsesverdige forsvara av individet mot staten,
overlot han til andre mennesker å gi et ekstensivt praktisk
uttrykk for slike holdninger.

Det er her at vi kommer til amerikansk individualistisk

anarkisme som en sosial doktrine. Den begynner i de
utopiske fellesskapas glansdager, tidsalderen da
owenitter og fourierister og icarianere og en mengde
mindre religiøse og politiske sekter søkte å skape, i de
breie landområdene til de unge forente stater, prototyper
på sine ideelle verdener. Flesteparten av de sosialistiske
koloniene var basert på rigide utopiske
organisasjonsteorier, ja, ledere som Owen, Cabet og
Considerant, Fouriers mest sentrale arving, forsøkte å
skape modellandsbyer som i hver eneste mulige detalj
ville rekonstruere sine forutbestemte planer for et
rettferdig samfunn. Siden fellesskapets suksess blei ansett
for å være avhengig av den egnete utarbeidingen av et
inspirert prosjekt, måtte der uunngåelig være regler og en
streng disiplin. En anelse om deres egen essensielle
rettskafne bedømmelse gjorde menn som Owen og Cabet
til paternalistiske autokrater, og dialektikken vedrørende

736
autokrati og et opprør fullt av nag satte en sluttstrek for
mange av fellesskapa.

En av mennene som var et sørgmodig vitne til at denne

prosessen utspilte seg i Robert Owens koloni New
Harmony, var en talentfull musiker og oppfinner ved
navn Josiah Warren. Warren forlot New Harmony i 1827
med den faste overbevisning om at Owens måte ikke var
den rette måten å løse problemene vedrørende et
kooperativt levesett på.

”Det syntes [sa han seinere hen da han analyserte årsakene til at New
Harmony slo feil] at forskjeller vedrørende oppfatning, smak og
formål økte nøyaktig proporsjonalt med kravet om konformitet…
Det virka som om det var naturens egen iboende lov om mangfold
som hadde overvunnet oss… Våre ’forente interesser’ var direkte i
krig mot individualitetene vedrørende personer og omstendigheter og
instinktet for sjølopprettholdelse… og det var opplagt at nøyaktig
proporsjonalt med kontakten mellom personer og interesser er
innrømmelser og kompromisser uunnværlige.”

Warren ga ikke opp den generelle ideen om kooperativt

fellesskap. Hele sitt liv følte han at veien til
samfunnsforandring lå i å lære menn og kvinner gjennom
praktiske eksperimenter hvordan de kunne leve sammen i
fellesskap. Men han tok til seg lærdommene fra New
Harmony, og ved å gjøre så utvikla han den teorien om
individuell suverenitet som førte til at han, med rette etter
mitt syn, blir betrakta som den første amerikanske

737
anarkisten. Han hevda at det ikke var individet som må
tilpasse seg samfunnet, men samfunnet som må tilpasses
individet:

”Samfunnet må omdannes slik at det bevarer SUVERENITETEN

TIL HVERT ENKELT INDIVID ukrenka. At det må unngå alle
kombinasjoner og forbindelser mellom personer og interesser, og
alle andre ordninger som ikke vil etterlate ethvert individ fritt til
enhver tid til å anvende sin person, sin tid og sin eiendom på enhver
måte som hans eller hennes følelser eller bedømmelse vil kunne
diktere, UTEN Å INVOLVERE ANDRES PERSONER ELLER
INTERESSER.”

I sin søken etter årsakene til at New Harmony blei

ødelagt, kom Warren til den konklusjon at de hadde
sentrert rundt svikten i forhold til å hanskes på adekvat
vis med spørsmålet om eiendom. Hans konklusjoner var
overraskende like de som Proudhon nådde fram til,
tilsynelatende helt uavhengig, noen få år seinere i
Frankrike. Alt et menneske hadde rett til individuelt sett,
var det materielle resultatet av sitt eget arbeid. Men
sivilisasjonens kompleksitet hadde gjort det umulig for
hvert enkelt individ å leve på sjølberga vis; arbeidsdeling
var en realitet som ikke kunne ignoreres, og de
økonomiske relasjonene mellom mennesker må baseres
på den. Han gjorde derfor ”arbeid for arbeid” til sitt
formular, og søkte å finne et middel til å realisere Owens
opprinnelige forslag for en utveksling av arbeid på en
time-for-time-basis, men med en fleksibilitet som ville

738
tillate individer å bli enige om en eller annen slags
justering når et menneskes arbeid, uavhengig av
arbeidstida, helt klart hadde vært mer anstrengende enn et
annets.

Umiddelbart etter sin tilbakekomst fra New Harmony til

Cincinnati starta Warren sitt første eksperiment, som han
kalte en ”Time Store.” Han solgte varer til kostnadspris,
og ba kundene om å godtgjøre ham for hans egne
anstrengelser ved å gi ham arbeidssjekker, ved å love å
donere til forretningsinnehaveren en ekvivalent tid innen
sine egne yrker for den som gikk med til å tjene ham. På
denne måten håpa han å utdanne sine kunder i ideen om
utveksling basert på arbeid og å rekruttere tilhengere som
var interessert i å ta del i hans planer om å grunnlegge en
kjede av mutualistiske landsbyer. Den nevnte ”Time
Store” varte i tre år, og Warren kom ut av eksperimentet
overbevist om at hans plan var mulig å gjennomføre. Han
tilbrakte de neste to åra med det som synes å ha vært den
første planen om en trykkepresse, og ut av inntektene fra
hans patenter når det gjelder stereotypering akkumulerte
han nok penger til å starte et tidsskrift med navnet The
Peaceful Revolutionist i 1833. Det siste stadiet i hans
omhyggelig planlagte handlingsplan var å grunnlegge en
modellandsby så snart hans ideer blei kjent gjennom hans
publikasjoner.

I 1834 kjøpte Warren og hans disipler en eiendom i Ohio

og grunnla The Village of Equity med et halvt dusin

739
familier, som bygde sine hus og dreiv et kooperativt
sagbruk på en arbeid-for-arbeid-basis. Den hierarkiske
strukturen til de owenittiske og fourieristiske fellesskapa
blei skrinlagt i favør av enkle gjensidige overenskomster,
og den var faktisk det første anarkistiske samfunn i noe
som helst land siden Winstanleys foretak på St. George’s
Hill nesten to århundrer tidligere. Det at den mislyktes,
skyldtes ikke noe som helst sammenbrudd i
utvekslingssystemet, som knapt nok fikk tid til å komme
skikkelig i gang, men sjukdom, for der var malaria i
bosettingens lavtliggende landområde, og en siste
influensaepidemi satte sluttstrek for fellesskapet.

Warren var for standhaftig og for overbevist om sine

teoriers essensielle gjennomførbarhet til å gi opp sine
forsøk. I 1846 grunnla han en koloni nummer to kalt
Utopia, langt på vei befolka av desillusjonerte
fourierister. Her blei mursteinbrennerier, steingruver og
sagbruk drevet på den warrenittiske basisen, og
fellesskapet forblei i noen år praktisk talt uavhengig av
samfunnet rundt det. Når det gjelder koloniens
organisering, var den så nær en reint individualistisk
anarkisme som synes å være menneskelig mulig. Våren
1848 skreiv Warren at:

”Gjennom alle våre operasjoner på bakken har alt blitt drevet så tett
opp til den individualistiske basisen at intet lovgivningsmøte har
funnet sted. Ingen organisering, ingen ubestemt delegert makt, ingen
’konstitusjon’, ingen ’lover’ eller ’bilover’, ’regler’ eller
’reguleringer’, bortsett fra slike som hvert enkelt individ utformer for

740
seg sjøl og sin egen business. Man har ikke tydd til noen som helst
offiserer, ingen prester eller profeter – ei heller har det vært
etterspørsel etter noen som helst slike. Vi har hatt noen få møter,
men de var for vennlig konversasjon, musikk, dans eller en eller
annen sosial og behagelig fritidssyssel. Ikke engang en eneste
forelesning om prinsippene som vi agerer ut i fra, har blitt holdt på
vårt område. Det var ikke nødvendig, for (som ei kvinne bemerka i
går) ”når emnet først er lagt fram og forstått, er der intet mer å
snakke om’ – Alt er handling etter det.”

Som en mutualistisk landsby varte Utopia i nesten tjue år,

inn i 1860-åra, med omtrent et hundre innbyggere og
enkelte små trearbeidsindustrier. Den overlevde Warrens
egen avskjed, da han i 1850 la i vei for å grunnlegge nok
et fellesskap, Modern Times, på Long Island, som også
opprettholdt sin mutualistiske karakter i minst to tiår, og
som i likhet med Utopia til sjuende og sist dreide over til
å bli en mer eller mindre konvensjonell landsby med
kooperative tendenser. Ingen av fellesskapa kan regnes
som mislykka faktisk sett, men begge to kunne i stor grad
takke den flytende karakteren ved det amerikanske
samfunn i løpet av perioden som de opererte i for sin
suksess, og begge tenderte til å oppløses snarere enn
kollapse etter hvert som samfunnet i de østlige forente
stater blei mer stabilisert etter borgerkrigen.

Fordi han i en så omfattende grad kombinerte teori med

praksis, var Warren utvilsomt den viktigste av de
amerikanske individualistiske anarkistene, sjøl om både

741
Stephen Pearl Andrews og Lysander Spooner på
veltalende vis viderutvikla ideene som han opprinnelig
hadde lagt fram. Seinere hen, langt på vei gjennom
innflytelsen til William B. Greene, blei Proudhons
mutualisme introdusert i De forente stater, og dens likhet
med hjemlig individualisme blei raskt erkjent.
Proudhonianerne forblei en liten sekt, men de og Warrens
disipler bidro begge mye til amerikansk populistisk
tenkning, med dens sterke vektlegging av valutareform.

I seinere år var den ledende amerikanske

individualistiske anarkisten Benjamin R. Tucker, som
grunnla Radical Review i 1878, og Liberty tre år seinere,
som varte inntil Tuckers trykkeri brant ned i 1907.
Tuckers egne ideer var en syntese av Warren og
Proudhon, med lite originalt tilføyd til dem, og han er
kanskje viktigst på bakgrunn av den fryktløsheten som
gjorde Liberty til et forum for hjemlig amerikansk
radikalisme, og som førte til at han blei beundra av H. L.
Mencken, George Bernard Shaw (en bidragsyter til
Liberty) og Walt Whitman, som erklærte at, ”Jeg elsker
ham; han er en fryd.” Tucker kalte seg en vitenskapelig
anarkist; han forblei solid individualistisk gjennom hele
sin karriere, og opponerte både mot anarkismens
kollektivistiske retninger – siden han trodde at frihet var
uforenlig med enhver form for kommunisme – og
tilhengerne av dådens propaganda, som slo ham som
essensielt sett umoralsk. Da Liberty forsvant, tok
tradisjonen med hjemlig individualistisk anarkisme
742
praktisk talt slutt. Tucker sjøl levde videre for så å dø i
Monaco i en alder av åttifem i 1939; i løpet av hans siste
år var han hjemsøkt av tvil, og samtidig som han
fremdeles betrakta anarkismen som ”et mål som
menneskeheten beveger seg i retning av,” var han i tvil
om hvorvidt veien til det målet ennå hadde blitt oppdaga.

Som jeg allerede har antyda var der liten direkte

forbindelse mellom de hjemlige individualistiske
anarkistene og immigrant-anarkistene. Dette skyldtes
ikke noen som helst form for isolasjonisme fra
individualistenes side. Både Lysander Spooner og
William B. Greene hadde vært medlemmer av Den første
internasjonale; Tucker foretok pioneroversettelser til
engelsk av Proudhon og Bakunin, og var i
utgangspunktet entusiastisk overfor Kropotkin, hvis
rettssak i Lyon så seint som i 1883 han via betydelig
spalteplass til i Liberty. Det som skilte ham og hans
forbundsfeller fra immigrant-anarkistene, var voldskulten
som prega og besudla deres bevegelse fra starten av.

Framveksten av immigrant-anarkismen begynner med

splittelsen mellom revolusjonære og reformister innen
Det sosialistiske arbeiderpartiet i 1880. Dette partiet
bestod for det meste av tyske immigranter, og til og med
opprørerne var teoretisk sett marxister, slik at deres
stiftelse av De sosialistisk-revolusjonære klubbene i New
York, Chicago og andre store byer kun var et forspill til
at anarkismen dukka opp. Begivenheten som førte de

743
sosialistiske revolusjonære over i den anarkistiske leiren,
var den internasjonale anarkistkongressen i 1881. Ingen
delegater fra de tyske gruppene i De forente stater tok
faktisk del i kongressen, sjøl om de var representert ved
mellommenn, ja, det var kanskje kombinasjonen av
distanse og imaginasjon som gjorde at kongressen syntes
å være så viktig i Amerika. Den nye internasjonalen som
blei grunnlagt på kongressen, som i virkeligheten førte en
fantomeksistens, syntes fra New York og Chicago å være
en mektig og ærefryktinngytende organisasjon. Som en
konsekvens av dette var der innen utgangen av 1881
faktisk to føderasjoner i De forente stater som bedyra
tilslutning til internasjonalen. Et konvent i Chicago for
sosialistiske revolusjonære fra fjorten byer i øst og
Midtvesten danna The International Working People’s
Association, også kjent som Den sorte internasjonale og
som for det meste bestod av immigranter fra Tyskland og
Det østerriksk-ungarske imperiet. Etter langvarig debatt
erklærte den seg mot politisk aktivitet, og dens
resolusjoner så helt klart for seg anvendelsen av vold.

Samtidig hadde ei gruppe innfødte amerikanere i San

Francisco, anført av Burnette G. Haskell, danna et
hemmelig selskap, organisert langs det gamle
konspiratoriske systemet basert på små, lukka grupper
som hver enkelt bestod av ni medlemmer, som også
knytta seg til London-internasjonalen og kalte seg The
International Workingmen’s Association, eller Den røde
internasjonale. Haskell var en velstående advokat som
744
også støtta den anti-kinesiske bevegelsen i California, og
hans bånd til reell anarkisme var for tynne til å bli tatt
seriøst.

Enhver tvil som de revolusjonære sosialistene i øst vil ha

kunnet hatt vedrørende valget mellom marxisme og
anarkisme, synes å ha fordufta innen Johann Mosts
ankomst i 1882. Most starta umiddelbart opp igjen Die
Freiheit i New York, og innleda en foredragsturné
gjennom alle byene der revolusjonære grupper eksisterte.
Hans skarpe journalistikk, hans flammende talekunst og
hans entusiasme for vold, på en måte som var på høyde
med Nechaevs, fikk en høyst ondsinna innflytelse på
kommende begivenheter.

Most var faktisk så besatt av revolusjonær vold at han i

hemmelighet fant seg en jobb i en dynamittfabrikk i
Jersey City, og seinere hen skreiv han en usedvanlig
pamflett med tittelen Revolutionäre Kriegswissenschaft,
som i virkeligheten var en håndbok om hvordan man
skulle ta i bruk bomber, om innbrudd og om brannstifting
til beste for saken, og om visse aspekter ved toksiologi
som allerede var kjent for Borgia-gjengen. Denne blei
supplementert ved artikler i Die Freiheit der han
lovpriste dynamitt og la fram enkle måter å framstille
nitroglyserin på. Most drøfta alle disse sakene med den
urovekkende entusiasmen til et ondsinna og ytterst
uansvarlig barn. Han anvendte aldri, og hadde trolig aldri
til hensikt å anvende, slike metoder for sin egen del; han

745
anbefalte dem for andre i stedet, og hans ansvar for
tragedien som fulgte i Chicago i 1886 var utvilsomt stort.

Chicago var det sentrumet der immigrant-anarkismen slo

sterkest røtter, utvilsomt som følge av byens bitre
industristrider og den notoriske brutaliteten til dens
politistyrke. Til internasjonalens andre kongress, avholdt
i Pittsburgh i løpet av 1883, sendte Chicago flere
delegater enn noen annen by, og etter diskusjonene i
Pittsburgh fikk bevegelsen i Chicago et umiddelbart
oppsving, både hva antall medlemmer og aktivitet angår.
Det faktiske antallet anarkister innen Chicago-gruppene
var trolig omtrent 3000, av internasjonalens totale
amerikanske medlemsmesse på 6000. De fleste av dem
var tyskere og tsjekkere, men der var også ei vigorøs
amerikansk gruppe bestående av et hundre medlemmer,
anført av den fargerike taleren Albert Parsons. Men
gruppenes medlemsmasse gir ikke i seg sjøl en hel og full
idé om den tilhengerskaren som anarkistene kunne skilte
med i Chicago mellom 1883 og 1886; denne blir kanskje
bedre antyda gjennom det faktum at internasjonalen
publiserte fem aviser i byen – en tysk dagsavis og to
tyske ukeaviser, en böhmisk ukeavis og en engelsk avis
som utkom hver fjortende dag, Alarm. Disse fem
tidsskriftenes samla opplag var over 30 000. Et sentralt
arbeiderforbund blei stifta i 1883 under internasjonalens
innflytelse, og innen begynnelsen av 1886 hadde det
allerede vunnet støtte fra mesteparten av den organiserte
arbeidskrafta i byen.
746
Da bevegelsen for åttetimersdagen starta utpå vårparten,
tok internasjonalen praktisk talt føringen, og 65 000
mann gikk ut i streik eller blei gjenstand for lockout fra
arbeidsgivernes side. I mellomtida hadde begge sider på
iherdig vis piska opp en voldelig stemning. Politiet
fortsatte å håndtere strikeende og demonstranter på
brutalt vis. Internasjonalen tok høylydt til orde for å øve
vold tilbake. I oktober, 1885 utstedte The Central Labour
Union en resolusjon som blei foreslått av anarkisten
August Spies:

”Vi oppfordrer innstendig lønnsarbeiderklassen til å bevæpne seg

med sikte på å sette inn mot utbytterne et slikt argument som aleine
kan være effektivt – Vold!”

Og den 18. mars, 1886 erklærte Die Arbeiter Zeitung,

internasjonalens tyske dagsavis, at:

”Dersom vi ikke snart belager oss på en blodig revolusjon, kan vi

ikke etterlate noe annet til våre barn enn fattigdom og slaveri.
Derfor, forbered dere! I all stillhet, forbered dere på Revolusjonen.”

Etter hvert som det nærma seg 1. mai, blei sentrumet for
striden McCormick Harvester Works, som hadde tydd til
lockout overfor sine arbeidere og hyra inn streikebrytere,
med 300 bevæpna Pinkerton-mann til å beskytte dem.
Møter blei holdt regelmessig utafor fabrikken, og like
regelmessig brøt politiet dem opp. Den 3. mai åpna
politiet ild mot folkemengden og drepte flere mann.

747
Dagen etter blei det innkalt til et protestmøte på
Haymarket Square. Regnet begynte å falle og
folkemengden brøt fredelig opp da 200 politimenn
marsjerte inn på torget. De hadde nettopp begynt å bryte
opp møtet da ei bombe blei kasta fra ei sidegate. Politiet
begynte å skyte inn i folkemengden, noen av arbeiderne
skjøt tilbake, politiet skjøt mot hverandre i forvirringen
som oppstod, og da det hele var over var sju politimenn
dødelig såra, flesteparten som følge av eksplosjonen, og
trolig tre ganger så mange demonstranter blei drept, sjøl
om det eksakte antallet aldri har blitt kunngjort.

En stor arrestasjonsbølge overfor anarkister fulgte

umiddelbart, og åtte av de lokale lederne, inkludert
Parsons, redaktøren for Alarm, og Spies, redaktøren for
Die Arbeiter Zeitung, blei stilt for retten for drap. Der var
intet forsøk på å bevise at noen av mennene hadde kasta
bomba. Aktoratet konsentrerte seg om å eksponere deres
revolusjonære overbevisning og deres voldelige utsagn,
som der ikke var noen som helst mangel på, og på
bakgrunn av dette blei sju dømt til døden. Fire blei
faktisk hengt. De overlevende blei løslatt noen få år
seinere da guvernør Altgeld beordra en granskning av
saken og ikke fant noen som helst vitnesbyrd som viste at
noen av de anklaga mennene hadde vært involvert i
bombeattentatet. Et justismord overfor de fire hadde
faktisk funnet sted.

748
Men erkjennelsen av den urettferdigheten som Chicago-
anarkistene hadde lidd under, og som gjorde dem til
arbeiderbevegelsens klassiske martyrer, har tendert til å
tilsløre et punkt. Som jeg har sagt har ingen noensinne
visst hvem som kasta Haymarket-bomba. Det vil ha
kunnet vært en agent provocateur. Det vil likeledes
ganske enkelt ha kunnet vært en eller annen ukjent
anarkist, som Frank Harris antyda i The Bomb, romanen
som han skreiv om hendelsen. Men den ville aldri ha blitt
kasta, og Parsons og Spies og deres kamerater ville ikke
ha blitt hengt, dersom det ikke hadde vært for den
flommen av oppfordringer til vold som hadde strømmet
ut fra de anarkistiske avisene i Chicago og fra Mosts Die
Freiheit i løpet av de kritiske åra mellom 1883 og 1886.

Chicago-hendelsen var begynnelsen på den populære

amerikanske fordommen mot anarkisme av ethvert slag. I
seinere år bega anarkister i De forente stater seg inn på
svært liten bruk av vold, men uheldigvis blei to av de få
hendelsene som de var involvert i, så notoriske at de i
stor grad økte anarkismens generelle og omfattende
upopularitet. I 1892 forsøkte russeren Alexander
Berkman uten hell å skyte finansmannen Henry Clay
Frick som hevn for drapet på streikende arbeidere i regi
av Pinkerton-menn i løpet av stålstreiken i Homestead.
Og i 1901 skjøt og drepte en polsk ungdom, Leon
Czolgosz, president McKinley. Czolgosz forblir
fremdeles, etter seksti år, en heller gåtefull skikkelse.
Under rettssaka hevda han å være en anarkist, og
749
opptrådte på samme stoiske måte som Ravachol og
Henry. Men han tilhørte ikken noen som helst anarkistisk
gruppe og hadde nylig blitt fordømt som en spion av en
frihetlig avis, Free Society, i Chicago. Han var høyst
sannsynlig en nevrotiker som i ensomhet hadde grubla
over verdens urettferdighet og på uavhengig basis hadde
bestemt seg for å utføre en symbolsk handling ved å
drepe den relativt moderate McKinley, som for ham
syntes å personifisere det systemet han hata. Det er
sikkert at de heller frenetiske anstrengelsene fra politiet
for å implisere anarkistiske grupper og individuelle
anarkistiske celebriteter som Emma Goldman var
fullstendig mislykka.

Det var imidlertid slik at i Theodore Roosvelts øyne,

mannen som etterfulgte McKinley som president, blei
Czolgosz den typiske anarkisten, og hendelsen førte til at
man i 1903 gikk bort fra den gode amarikanske
tradisjonen med å tilby asyl til politiske flyktninger,
uansett hva deres oppfatninger var; i det året blei det
vedtatt en lov som forbød fremmede anarkisters
inntreden i De forente stater.

Den anarkistiske bevegelsen i landet blei uunngåelig

påvirka av denne serien av sensasjonelle og tragiske
begivenheter. Haymarket-affæren endte den kortvarige
perioden da anarkismen kunne vise til endog en begrensa
massetilhengerskare. Den sorte internasjonale gikk i
oppløsning, og flesteparten av dens tidsskrifter forsvant.

750
De hjemlige amerikanske arbeiderne holdt seg mer på
sidelinja enn noensinne tidligere, og fra 1887 av blei
anarkismen prinsipielt en bevegelse bestående av
immigranter og barn av immigranter. Til og med tyskerne
falt fra, og det var kun med store vanskeligheter at Most
holdt Die Freiheit i live, en avis som forsvant etter hans
død i 1906. Det var hovedsakelig blant den jødiske
befolkningen i de større byene, blant italienerne og blant
de russiske flyktningene fra russisk forfølgelse at
anarkismen overlevde. Bortsett fra The Union of Russian
Workers, med sine 10 000 medlemmer, og en stor
føderasjon av jødiske grupper, blei den en bevegelse
bestående av små og relativert isolerte kretser. Noen få
dynamiske personligheter, slik som russerne Emma
Goldman og Alexander Berkman, som begge to ankom
Amerika rett etter Chicago-tragedien, og italieneren
Carlo Tresca, bevarte det offentlige lyset på anarkistiske
doktriner, og det var for det meste disse framstående
individene som produserte dens beste tidsskrifter – slik
som Emma Goldmans Mother Earth, som utkom fra
1906 til 1917, og Berkmans Blast, som hadde en
kortvarig, men livlig eksistens fra 1916 til 1917.
Berkman bidro med en mindre klassiker til frihetlig
litteratur, The ABC of Anarchism. Med sine emosjonelle
talegaver, sitt enorme mot og sin sjenerøse kamp for
upopulære saker tilhører Emma Goldman i virkeligheten
en større ramme enn den anarkistiske bevegelsen aleine
kan gi henne, for sjøl om hun var russisk fra fødselen av,

751
representerte hun i en svært brei forstand den
amerikanske radikalismens beste tradisjoner. Hun
konfronterte mang en fiendtlig folkemengde for
ytringsfrihetens sak, hun gikk i fengsel for å ha fremma
fødselskontroll, og hun bidro til å introdusere Ibsen og
hans samtidige for den amerikanske allmennheten.

I løpet av denne perioden var mange individuelle

anarkister aktive i forhold til å organisere jødiske og
italienske immigrantarbeidere i fagforeninger og i
forhold til å lede streiker, men ingen ekte
anarkosyndikalistisk bevegelse dukka opp, sjøl om den
framtidige kommunistlederen, William Z. Foster, grunnla
det mislykka Syndicalist League of North America i
1912 under innflytelse fra den franske CGT. Etter 1905
tenderte anarkistene som var interessert i
fagforeningsvirksomhet til å slutte seg til The Industrial
Workers of the World, som til en viss grad var influert av
fransk syndikalisme. Men de utgjorde kun én av en rekke
grupper innen den kaotiske organisasjonen, og de
kontrollerte den aldri. Faktum er at IWW, som henta så
mye av sin vigør og sine metoder fra de harde
tradisjonene forbundet med ”the American Frontier,” i
høyden var en parallell bevegelse til anarkismen. Den
inneholdt for mange marxistiske elementer til noensinne
å være ekte frihetlig, og dens sentrale idé om den Ene
store fagforeningen stod i et fundamentalt
motsetningsforhold til de lidenskapelige anarkistiske
idealene om lokalisme og desentralisering.
752
Den første verdenskrig, Den russiske revolusjon og den
anti-radikale undertrykkingen som nådde sitt toppunkt i
forbindelse med Palmer-raidene i 1919, gjorde alle
sammen sitt innhogg i det som gjenvar av anarkismen i
Amerika. The No Conscription League som Emma
Goldman og Berkman starta under krigen, blei knebla i
1917 og mange av medlemmene blei fengsla.
Februarrevolusjonen samme år var signalet for at
tusenvis av anarkister vendte tilbake til Russland, og i
1919 starta der en serie av deportasjoner der hundrevis av
aktive anarkister, spesielt fra Øst-Europa og Italia, blei
sendt tilbake til deres egne land; de inkluderte Emma
Goldman og Alexander Berkman. Til slutt kom
kommunismen på banen, en bevegelse som så vel i De
forente stater som i andre land tiltrakk seg mange av de
yngre anarkistene og syndikalistene inn i sine rekker.

Det som gjenvar av amerikansk anarkisme i løpet av tiåra

mellom krigene, entra den tilstanden som er vanlig for
sekter som legger sin militante tidsalder bak seg, mister
sin misjonerende framdrift, og slår seg til ro med
sjølinnskrenka inaktivitet. Der var tusener av anarkister
tilbake i landet, slik som der fremdeles er, og anarkistiske
aviser som den jødiske Freie Arbeter Shtimme og den
italienske L’Adunata dei refratteri fortsatte å utkomme.
Men det var kommunstene som i depresjonsåra tok den
slags initiativ som anarkistene og IWW i fortida ville ha
tatt, om enn med en helt annerledes intensjon. De
anarkistiske gruppene blei for en stor del sosiale og
753
utdanningsmessige kretser for de aldrende trofaste, og
ingen nye og friske personligheter dukka opp til å ta
Goldman og Berkmans plass, etter at de hadde blitt
deportert, eller plassen til Benjamin Tucker, som hadde
dratt i frivillig eksil i Europas siste eneveldige
fyrstedømme.

Det var allikevel slik at i sin nedgangsperiode mellom

krigene frambrakte amerikansk anarkisme en tragedie
som vekka harme og beundring over hele verden; jeg
refererer sjølsagt til saken vedrørende Sacco og Vanzetti.
Det at disse to elskverdige idealistene blei dømt til døden
på bakgrunn av syltynne anklager om bandittvirksomhet,
og de sju smertefulle åra som fulgte før de til slutt blei
henretta, på tross av verdensomspennende protester, av
staten Massachusetts i 1927, har blitt en del av
amerikansk og endog internasjonal historie, og har blitt
beskrevet så ofte at der ikke er noe behov for å fortelle
om det i detalj her. Det samme har den verdigheten som
Sacco og Vanzetti viste under lovprosessens lange
grusomhet, og det samme gjelder Vanzettis utsagn da han
fikk høre dødsdommen, det utsagnet som ga gjenklang i
hjertene og samvittigheten til en amerikansk generasjon
og som endog nå synes å utgjøre essensen i den troen
som for så mange mennesker har gjort anarkismen til mer
enn en politisk doktrine.

”Dersom det ikke hadde vært for dette, ville jeg ha kunnet leve mitt
liv til siste slutt, og tale på gatehjørnene til oppbrakte mennesker. Jeg

754
ville ha kunnet dødd som en ukjent og mislykka person. Nå er vi
ikke mislykka. Dette er vår karriere og vår triumf. Aldri i vårt fulle
liv kan vi yte et slikt arbeid for toleranse, for rettferdighet og for
mellommenneskelig forståelse som vi nå gjør ved en tilfeldighet.
Våre ord – våre liv – vår smerte – ingenting! Det at man tar våre liv
– livene til en god skomaker og en fattig fiskehandler – ingenting!
Det siste øyeblikket tilhører oss – den pinen er vår triumf!”

Slik som i Storbritannia begynte anarkismen i De forente

stater å komme til hektene igjen i løpet av 1940-åra, langt
på vei som et resultat av motstand mot krigen. Mens de
veteranbaserte jødiske og italienske gruppene fortsatte,
ved å publisere sine tidsskrifter på sine egne språk,
bestod de nye rekruttene for en stor del av yngre
intellektuelle, inkludert forfattere og kunstnere; mange av
dem blei leda til anarkismen som følge av det faktum at
de allerede stod i mot staten som samvittighetsfulle
militærnektere.

New York City og omegn og stillehavskysten var

hovedområdene for denne renessansen. I sjølve New
York begynte David Wieck og ei gruppe av hans
forbundsfeller, inkludert Paul Goodman, å utgi Why, som
seinere blei til Resistance, mens i staten New York
publiserte Holley Cantine og Dachine Rainer et
anarkistisk tidsskrift kalt Retort, som med en viss suksess
forsøkte å forene de to verdenene bestående av
anarkistisk teori og litterær skapelse. Gruppa Catholic
Worker, anført av Dorothy Day, dreide samtidig i retning

755
av en kristen anarkisme, særlig representert ved Ammon
Hennacy, som proklamerte seg sjøl som
”enmannsrevolusjonen,” og som gjennom sin mye
omtalte motstand mot skattemyndighetene ga en ny vri til
Gandhis tro på at én enkelt person som agerte på resolutt
vis, kan vekke tusener av mennesker. En nevneverdig ny
tilhenger var Dwight Macdonald, den forhenværende
redaktøren for Partisan Review, som i 1944 grunnla
Politics som et tidsskrift for filosofisk anarkisme og
pasifisme og tiltrakk seg enkelte bemerkelsesverdige
bidragsytere, inkludert George Orwell, Ignazio Silone og
Simone Weil. Macdonald lånte en tittel fra Kropotkin da
han publiserte sine radikale essayer i 1957 som Memoirs
of a Revolutionist.

I California var aktivitetens hovedsentrum San Francisco,

sjøl om et sekundært fokus var leiren for militærnektere i
Walport i Oregon, der en rekke unge poeter som hadde
blitt brakt sammen av omstendighetene – hvorav den
mest nevneverdige var William Everson – publiserte
minst to tidsskrifter med frihetlige tilbøyeligheter og
etablerte kontakt med likesinnede litterære mennesker i
San Francisco. San Francisco ga et fruktbart jordsmonn
for slike aktiviteter, siden der var en tradisjon med
arbeiderklasseradikalisme som var utleda fra IWW;
mange italienske anarkister hadde funnet sin vei dit for å
kultivere vingårder og frukthager, og en sterk litterær
bevegelse hadde vokst fram under lederskapet til poeten
Kenneth Rexroth, som sjøl hadde vært en anarkist i lang
756
tid. Anarchist Circle i San Francisco, som Rexroth hadde
stifta tidlig i 1940-åra, var en heterogen gruppe der
veterananarkister med italienske og jødiske røtter ville
sosialisere og av og til krangle med unge intellektuelle.
Blant poetene som var knytta til Anarchist Circle og dens
tidsskrift, The Arch, var Kenneth Patchen, Robert
Duncan og Philip Lamantia, og det var så visst en av
hovedkildene til den såkalte beat-bevegelsen, hvis
forfattere var blant de mer eksplistitte talsmennene for
1960-åras motkultur.

I løpet av 1960-åra var anarkismen blant en rekke

retninger som influerte på 1960-åras studentradikalisme,
og Paul Goodman, som hittil hadde vært en relativt
ukjent forfatter, oppnådde en viss nasjonal berømmelse
som en av dens talsmenn. Jeg skal drøfte Paul Goodmans
ideer og måten de bidro til å endre anarkistisk tenkning i
epilogen av dette bindet. Men før jeg forlater spørsmålet
om litterære innflytelseskilder, må jeg si noen ord om en
annen forfatter som den gang var bosatt i California.

Det var utvilsomt slik at en av faktorene som gjorde

anarkismen populær blant de unge – og ikke bare blant
journalister – var dens opposisjon mot Vest-Europas,
Nord-Amerikas, Japans og Russlands stadig mer
teknologiske kulturer. I tilfelle man er tilbøyelig til å
glemme – fordi de ortodokse anarkistene aldri aksepterte
ham – at hovedmellommannen var Aldous Huxley, hvis
eksperimentering med psykedeliske stoffer, hvis

757
pasifisme og tidlige erkjennelse av
befolkningseksplosjon, om økologisk ødeleggelse og
psykologisk manipulering, alt sammen blei kombinert i
en visjon som forespeila mange elementer innen
motkulturen i 1960- og de tidlige 1970-åra. I Brave New
World fra 1930-åra hadde Huxley allerede presentert den
første advarende visjonen om den slags åndsforlatt
materialistisk eksistens i et samfunn dominert av
teknologisk sentralisering ville kunne frambringe. I sitt
forord til 1946-utgaven av den romanen konkluderte
Huxley med at kun radikal desentralisering og forenkling
i økonomisk forstand, og gjennom en politikk som var
”kropotkinsk og kooperativ,” kunne farene som var
iboende i moderne sosiale trender bli unngått. I seinere
skrifter som Ends and Means, Brave New World
Revisited og hans roman After Many a Summer
aksepterte Huxley eksplisitt gyldigheten av den
anarkistiske kritikken av det bestående samfunn, og hans
siste roman, Island, var det nærmeste enhver forfatter
kom en anarkistisk utopi siden William Morris skreiv
News from Nowhere.

I det store kaleidoskopet bestående av nye radikale

trender og organisasjoner som dukka opp i De forente
stater i løpet av de motkulturelle 1960-åra, er der ingen
som helst tvil om at anarkismen spilte en viktig rolle, sjøl
om det ikke alltid er enkelt å fastslå dens tilstedeværelse,
siden eksplisitte utsagn i retning av anarkistisk lojalitet
var sjeldne og gruppene av erklærte anarkister var få og
758
spredte. Allikevel var innflytelsen sterkt til stede. I en
artikkel – ”Anarchism Revisited” – som jeg bidro med til
Commentary i 1968, bemerka jeg at:

”I praksis betrakter mange observatører anarkismen som et viktig og

sentralt element innen det pluralistiske spekteret innen ny radikal
tenkning. Det kanskje beste studiet av bevegelsen fra innsida ver
Jack Newfields A Prophetic Minority (1966), og Newfield nøler slett
ikke med å plassere anarkismen, sammen med pasifismen og
sosialismen, som en av Det nye venstres tre grunnleggende
innflytelseskilder. Av og til blir innflytelsen en lang, men konsentrert
stråle som strekker seg gjennom århundrene, for eksempel den i det
syttende århundre representert ved Winstanley på de moderne
’Diggers’. Generelt sett er det imidlertid vanskelig å finne
nordamerikanske nye radikalere som har lest en anarkistisk klassiker
som er så ny som Kropotkins Mutual Aid eller Memoirs of a
Revolutionist, sjøl om mange har lest den overlevende, men utypiske
gamle anarkisten, Paul Goodman. Generelt sett har anarkismens
grunnleggende ideer, i likhet med dem til tradisjonell sosialisme og
pasifisme, nådd de nye radikalerne (den generasjonen av frivillige
semi-litterære), ikke gjennom direkte lesning, men i form av en slags
mental næring bestående av etterlevninger etter de gamle ideologiene
som gjennomstrømmer lufta i visse settinger i New York, The Bay
Area, Los Angeles, Vancouver og Montreal. Men
nøkkellæresetningene som har vært på anarkistiske lepper i
genereasjoner, er fremdeles der: Avvisningen av staten, avstandtaken
fra det komfortable liv i favør av det gode liv, desentralisering, den
funksjonelle gruppas forrang, deltakelse.”

Sjøl om jeg undervurderte dem den gangen var der også

til stede etterlevninger etter bakuninistisk opprørsånd,

759
som mot slutten av tiåret, nettopp på den tida da
motkulturen var i ferd med å gå i oppløsning, kom fram i
forgrunnen som hippier influert av Abbie Hoffman og
Jerry Rubin, som tydde til gatevold og The Weathermen
som tydde til bombekasting og brannstiftelse. I denne
retningen var imidlertid signalene fra den nye radikale
bevegelsen kanskje mest forvirrende, siden de som tydde
til bakuninistisk taktikk samtidig ofte var tiltrukket av
leninistiske forestillinger om disiplinert konspirasjon,
med deres autoritære implikasjoner, slik som skjedde når
det gjaldt venstreorienterte terroristiske grupper i Italia
og Tyskland.

I 1980-åra befinner anarkismen i De forente stater seg i

en fase av midlertidig tilbaketrekking hva aktivitet angår,
sjøl om den vedvarende strømmen av bøker om
anarkistiske personligheter og begivenheter fra fortida
viser en betydelig offentlig interesse for doktrinen og
menneskene som spredde dem gjenstår. Til tross for
konservatismen som synes å ha forskansa seg midlertidig
i Washington og ha støtte fra en svær fundamentalistisk
tilhengerskare, blir anarkismens grunnleggende ideer –
knytta som de er til rådende trender i retning av
miljømessig ansvarlighet, sivile friheter og minoriteters
rettigheter – drøfta på en mer seriøs og mer fryktløs måte
enn på noe tidspunkt siden 1880-åra. Det er et eksempel
på det amerikanske samfunnets motsetninger at
anarkister fra utlandet fremdeles blir ekskludert fra De
forente stater i henhold til immigrasjonslovene, mens
760
deres skrifter og ideer sirkulerer fritt under beskyttelse
fra The First Amendment.

Fotnoter:
1
Mackay var en velstående skotte, født i Greenock, som blei en tysk
statsborger og som, ved siden av å skrive en biografi om Stirner,
publiserte sin egen roman, The Anarchists: A Picture of Society at
the Close of the Nineteenth Century, som avslørte ham som en slags
underordna frihetlig Gissing.
2
Walter Galenson (red.): Comparative Labor Movements, New
York, 1952.

Kapittel XV

Epilog
DEN beretningen som jeg nettopp har fullendt, etterlater
to spørsmål i ens sinn. Hvorfor feila den klassiske
anarkismen, den historiske bevegelsen skapt av Bakunin
og hans forbundsfeller for et og et kvart århundre siden,
tidlig i det tjuende århundre? Og hvorfor og hovrdan
overlevde den anarkistiske ideen, som er en langt mer
omfattende ting, for så å dukke opp igjen i nye former
seinere i det tjuende århundre?

761
For å besvare det første spørsmålet foreslår jeg at vi må
begynne med et motsetningsforhold mellom sjølbilde og
realitet. Anarkistene har alltid betrakta seg sjøl som
revolusjonære, og slik er de også i teorien. I praksis var
imidlertid den organiserte anarkismen i det nittende og
det tjuende århundre i virkeligheten en opprørsbevegelse
snarere enn en revolusjonær bevegelse. Den var en
protest, en dedikert motstand mot den
verdensomspennende trenden siden midten av det attende
århundre i retning av økonomisk og politisk
sentralisering, med alt hva den innebærer i form av
utskiftingen av personlige verdier med kollektive verdier,
og individets underordning under staten. Den moderne
tidsalders virkelige sosiale revolusjon har faktisk vært en
sentraliseringsprosess, som enhver utvikling innen
vitenskapelig og teknologisk framskritt har bidratt til,
som har støpt nasjoner ut av regioner og som i dag skaper
en enkelt verden der de grunnleggende forskjellene
mellom regioner, folk og klasser blir jevna ut til en
karakterløs homogenitet.

Anarkistene protesterte mot denne negative revolusjonen

i navn av menneskelig verdighet og individualitet, og
deres portest var nødvendig, ja, den var kanskje deres
største oppnåelse. Men den plasserte dem i en
opposisjonslinje i forhold til den dominerende trenden
innen moderne historie. De stod på utsida for å kritisere,
og deres kritikk blei gitt makt og brodd gjennom deres
forsmådde idealisme. De trossa det moderne samfunns
762
materialisme, dets regimentering, dets drift i retning av
konformitet, og samtidig som de skua fram mot en
idyllisk framtid, stod de også for de bedre aspektene ved
en døende fortid. Denne gjenværende konservatismen er
et trekk ved alle former for anarkisme, både gamle og
nye.

De klassiske anarkistenes nådeløse kritikk av samtida var

alltid deres store styrke. Det var deres hang til å fokusere
på fortida og framtida som svekka dem som bevegelse.
For de henta sin støtte hovedsakelig fra de sosiale
klassene som var på kant med den dominerende
historiske trenden og mista også jevnt og trutt innflytelse
og medlemmer. Vi har allerede sett hvor mange av deres
ledere som var samvittighetsnagede adelsmenn og
geistlige som revolterte mot sine kirker i en bokstavelig
kristendoms navn. Vi har sett hvor stor del av
bevegelsens menige medlemmer som bestod av
håndverkere, av fattige og primitive bønder, og av de
ustadige, opprørske seksjonene av de lavere klassene som
Shaw hylla som ”de ufortjent fattige” og som Marx
avfeide som Lumpenproletariat. I et av sine aspekter blei
anarkismen de eiendomsløses store opprør, ja, opprøret
til alle de som blei slynga til side av det uimotståelige
materielle framskrittet i det nittende århundre. Hver
enkelt av disse klassene stod, på sine egen måte, for
uavhengighet og individualitet, men endog i 1860-åra, da
de først begynte å stimle sammen under anarkismens
sorte bannere, var de allerede i ferd med å bli distansert
763
som følge av dyptgripende endringer innen samfunnets
struktur, i fordelingen av rikdom og i
produksjonsmetodene.

På samme måte var de landene og regionene der

anarkistene var sterkest de der industrien var minst
utvikla og der de fattige var fattigst. Etter hvert som
framskrittet innhylla anarkismens opprinnelige hjemland,
etter hvert som fabrikkarbeiderne erstatta håndverkerne,
og etter hvert som aristokratene blei løsrevet fra jorda og
absorbert i det nye plutokratiet, begynte anarkismen å
miste de opprinnelige kildene til sin støtte.

I mellomtida mislyktes den i å vinne over på sin side de

klassene som var mest involvert i trenden i retning av
sentralisering og uniformitet. I den klassiske tidsalder,
fram til 1939, kom byråkrater og forretningsfolk, fagfolk,
butikkinnehavere og kontorister opp med få rekrutter til
den anarkistiske saken, til tross for Marx’ avvisning av
den som et petit-bourgeois fenomen. Til og med blant
industriarbeiderne oppnådde anarkistene kun midlertidige
og begrensa seire. Det er sant at Barcelonas
fabrikkarbeidere forblei stående under anarkistisk
lederskap fram til slutten på Den spanske borgerkrigen,
men i sin opprinnelse var de for en stor del andalusiske
bønder som hadde blitt drevet fra jorda som følge av sin
ekstreme fattigdom. Det er også sant at
anarkosyndikalismen i en lang periode dominerte de
franske fagforeningene og spilte en viktig rolle innen den

764
hollandske og den italienske arbeiderbevegelsen. Men
disse var tvetydige triumfer, siden syndikalismen faktisk
representerte et kompromiss med trenden i retning av
sentralisering. Den søkte, som Malatesta antyda, å
imitere for tett datidas politiske og industrielle former,
altså å opponere mot statens og industriens massive
organisasjoner gjennom arbeidernes massive
organisasjoner, som til sjuende og sist bevega seg bort fra
anarkismen for så å bli en del av den sentralistiske
ordenen som de opprinnelig hadde opponert mot. Den
franske CGT gled fra anarkistisk kontroll over i hendene
på reformister som Jouhaux og til slutt over i
kommunistenes hender. Til og med CNT, som alltid var
frista av reformisme, sendte til sjuende og sist sine ledere
inn i den spanske koalisjonsregjeringa under
borgerkrigen, og der synes å være liten tvil om at dersom
republikken hadde overlevd, ville den ha bevega seg i
samme retning som den franske CGT, ja, dens allianse
med den sosialistiske UGT i 1938 var et tegn på den
retningen den bevega seg i. Så i det lange løp led den
anarkistiske bevegelsen et nesten fullstendig nederlag i
sitt forsøk på å vinne industriarbeiderne over på sin side.
Generelt sett bestod dens massetilhengerskare, når den
oppstod, av folk som befant seg i desperate
omstendigheter og den tenderte til å løse seg raskt opp
når de omstendighetene endra seg og livene til de som en
slik ekstrem doktrine appellerte til viste visse tegn til
forbedring; det at CNT mislyktes, en organisasjon som en

765
gang kunne skilte med mer enn en million medlemmer, i
å dukke opp igjen som en massebevegelse i Spania i
løpet av 1970-åra, er et godt eksempel på hva som skjer
med anarkistiske bevegelser av den gamle sorten når
levestandardene endrer seg.

Den klassiske anarkistiske bevegelsen led også under

svakheten ved sin egen revolusjonære taktikk.
Anarkistisk agering, som hadde spontanitet som sin
fremste dyd, hadde også den svakheten som bestod i en
nesten total mangel på koordinering. I sinnene til de mer
konspiratoriske anarkistene eksisterte der utvilsomt
programmer for den store strategien som til slutt ville
omfatte den sosiale revolusjonen som ville lede fram til
tusenårsriket. Men det anarkistiske opprørets historie
viser kun en forvirrende samling av små oppstander,
individuelle voldshandlinger og streiker som av og til
tjente til å holde samfunnet i en spenningstilstand, men
som ikke fikk noen som helst varige resultater. De
typiske anarkistiske opprøra var lokale reisninger slik
som de i Benevento, Saragossa og Lyon, som enkelt blei
nedkjempa på grunn av sin isolasjon og som gjennom
sine nederlag førte til en vanæring av den anarkistiske
saken i befolkningens øyne generelt sett. Dådens
propaganda viste seg altfor ofte til å være negativ
propaganda.

Det er sant at der faktisk eksisterte noe a la en

revolusjonær situasjon i Spania etter at anarkistene og

766
deres allierte innen CNT hadde beseira generalene i
Catalonia og Levante i begynnelsen av Den spanske
borgerkrigen. Men begivenheten blei kasta på
anarkistene, ikke skapt av dem, og deres mangel på
organisatorisk koherens forhindra dem fra å beholde
fordelene de hadde oppnådd, ja, innen noen få måneder
hadde revolusjonen glidd ut av deres hender. Det var
faktisk slik at overalt viste anarkistene seg i løpet av
denne klassiske perioden å være høyst individualistiske
amatøropprørere, og i denne rolla lyktes de av og til, men
ikke ved noen som helst anledning demonstrerte de noen
som helst kapasitet til den vedvarende anstrengelsen som
vinner og konsoliderer revolusjoner.

Knytta til anarkistenes svikt som revolusjonære

aksjonister var svakheten ved deres praktiske forslag for
det samfunnet som ville følge etter deres hypotetiske
revolusjon. Der var mye ærlighet i det at de nekta å
komme opp med omfattende oppskrifter på den nye
verdenen som de håpa å skape, men deres manglende
tilbøyelighet til å forsøke seg på spesifikke forslag førte
til at de la fram en vag og emmen visjon om et idyllisk
samfunn der instinktet for gjensidig hjelp ville sette
mennesker i stand til å skape et mangfold av kooperative
relasjoner som man ikke kunne se for seg i den
slavebundne samtida. Primitive og evangelisksinnede
folk som de andalusiske bøndene kunne akseptere denne
visjonen og gi den liv gjennom sin egen
tusenårsrikebaserte lengten etter guds jordiske
767
kongedømme der alle mennesker ville leve i enkel
brorskap. Intellektuelle og kunstnere kunne også
akseptere den som en slags arbeidsmyte som deres egne
fantasier og spekulasjoner kunne krystallisere seg rundt.
Men alminnelige arbeidere og middelklassefolk, som var
influert av det nittende århundres realitetsorientering,
avviste den anarkistiske visjonen fordi den, til forskjell
fra den profetiske imaginasjonen til H. G. Wells, mangla
den sikre konkrete karakteren og presisjonen som de
ønska seg.

Et annet urovekkende trekk ved den anarkistiske framtida

var at dens oppnåelse blei utsatt på ubestemt tid inntil
oppgjørets time da tusenårsriket skulle ringes inn, ja, den
var et slags revolusjonær tomsnakk, og man blei forventa
å gå for lut og kaldtvann i mellomtida. For anarkistene
som fulgte Bakunin og Kropotkin var politiske og sosiale
absolutister, og de framviste en uendelig og konsekvent
forakt for stykkevis reform eller for den slags
forbedringer av arbeidsforholda som fagforeninger søkte
og velgjørende eller fornuftige arbeidsgivere tilbydde. De
trodde at alle slike vinninger måtte være midlertidige og
illusoriske, og at først i det anarkistiske tusenårsriket ville
de fattige virkelig forbedre sin situasjon. Mange av de
fattige tenkte annerledes og fulgte reformistene. Hvor rett
de hadde – og hvor feil anarkistene tok – i reint materiell
forstand, har blitt vist gjennom den radikale endringen i
den moderne kapitalismens karakter, som har ført til en
bemerkelsesverdig forbedring av levestandarden og
768
omfanget av fritid i den vestlige verden, og også til at
velferdsstaten har dukka opp, med dens skadelige
nedsløving av nagets brodd og dens svekkelse av den
naturlige sosiale kooperasjonens krefter.

Den historiske anarkistiske bevegelsen mislyktes således

i å frambringe et alternativ til nasjonalstaten eller til den
kapitalistiske økonomien som på varig vis overbeviste
enhver stor seksjon av verdens befolkning. Den mislyktes
også i det lange løp i å konkurrere effektivt med de andre
radikale bevegelsene som var dens historiske samtidige;
marxismens varianter på venstresiden og fascismens
varianter på høyresiden.

I utgangspunktet, i løpet av 1870-åra og de tidlige 1880-

åra, oppnådde anarkistene betydelige seire over
marxistene i de latinske landene, men etter den tida,
bortsett fra i Spania, var de stadig vekk på vikende front i
møte med de sterkere politiske partiene og
fagforeningene som først blei skapt av sosialdemokratene
og deretter av kommunistene. Marxistenes organisering
var mer enhetlig, effektiv og troverdig, deres løfter var
mer konkrete og umiddelbare; de var villige til å kjempe
for reformistiske mål, og i sitt dogme om proletariatets
diktatur tilbydde de den illusjonen om å utøve makt uten
å akseptere ansvar som tidligere hadde forført arbeiderne
til å søke en universalløsning gjennom allmenn
stemmerett. Til alle disse marxistiske fordelene blei der
til slutt tilføyd den bolsjevikiske revolusjonens suksess,

769
som satte anarkistene, som ikke hadde lyktes i noen som
helst revolusjon, i en ultimativ ufordelaktig posisjon, ja,
glamouren ved Russland varte lenge nok til å trekke bort
fra anarkismen nettopp de radikale elementene blant
ungdommen i land som Frankrike og Italia, som
flesteparten av dens mest hengivne militante en gang
hadde blitt henta fra.

Når det gjelder fascismen og nazismen, de grovkorna og

primitive manifestasjonene på den sentralistiske trangen
som preger vår tidsalder, viste den anarkistiske
bevegelsen seg maktesløs i forhold til å bekjempe dem
effektivt i landene som de dominerte og invaderte, sjøl
om individuelle anarkister ofte hevda seg med
sjøloppofrende heroisme. Kun i Spania, mot Francos
hybrid av militarisme og fascisme, stilte anarkistene
faktisk opp med en besluttsom motstand, og til og med
der, til tross for dens enorme tilhengerskare, kollapsa den
plutselig på dramatisk vis den dagen da general Yaguë og
hans kolonne marsjerte inn i Barcelona uten at en eneste
fabrikk gikk ut i streik eller en eneste barrikade blei reist
i gatene. Dette var det siste, store nederlaget til den
historiske anarkistiske bevegelsen, altså den bevegelsen
som blei grunnlagt av Bakunin innen internasjonalens
rekker trekvart århundre tidligere. Der gjenvar kun
anarkister som var spredt individuelt og i små grupper
over hele verden, samt den anarkistiske ideen.

770
Tapte saker vil kunne være de beste sakene – ja, de er
vanligvis det – men så snart de er tapt, blir de aldri
vunnet igjen, og det var kun som en slags fossil tro, holdt
i live av italienske dagligvarehandlere og vindyrkere i De
forente stater og aldrende spanske flyktninger i
Languedoc og Mexico, at gjenferdet etter den historiske
anarkistiske bevegelsen levde videre i et par tiår etter
1939. Og dette er trolig alt sammen til det beste. For
bevegelser er som mennesker, og de bør tillates å dø
fredelig slik at der kan bli rom for de nye bevegelsene
som vil ta deres plass og kanskje lære av både deres
dyder og deres feiltrinn.

Her og nå må vi spørre oss om hvorvidt bedriftene var så

helt og holdent negative som jeg vil kunne synes å ha
antyda? Var der ikke positive aspekter ved den historiske
anarkismen som vi fremdeles vil kunne lære nyttige
leksjoner av? Faktum er at den anarkistiske bevegelsen jo
oppnådde begrensa og lokale suksesser når den nøyde
seg med å overlate framtida til seg sjøl og forsøke å
tillempe frihetlige ideer til umiddelbare og konkrete
oppgaver. Overtakelsen og driften av fabrikker og
offentlige tjenester i Barcelona, den effektive dannelsen
av velfungerende bondekollektiver i Spania og i det
makhnovistiske Ukraina, bevegelsene for voksen- og
ungdomsundervisning i Spania før borgerkrigen og
anarkistisk involvering i friskoleeksperimenter i
Storbritannia, Frankrike og andre land, institusjonene
basert på gjensidig hjelp skapt av jødiske anarkister i
771
Storbritannia og De forente stater; alt dette vil ha kunnet
vært beskjedne oppnåelser sammenlikna med de store
revolusjonære målsettingene til den anarkistiske
bevegelsen i dens mer optimistiske perioder, og de
beviser så visst ikke at et komplett anarkistisk samfunn
slik som for eksempel Kropotkin så for seg kunne oppstå
eller ville fungere dersom det gjorde så. Men de viste
faktisk at under visse omstendigheter vil frivillige
organisasjonsmetoder vedrørende økonomiske og
industrielle relasjoner kunne være mer praktiske enn
autoritære metoder, og at anarkismen hadde et konkret
aspekt som kunne tilby et umiddelbart alternativ til den
totalitære måten.

Der er imidlertid en annen positiv faktor å finne i enhver

anarkistisk bevegelse, så vel i fortida som i samtida, og
det er dens rolle som prøvestein, ved i sin logiske
ekstremitet og reinhet å framvise en holdning som er
nødvendig for at et fritt og humanistisk samfunn skal
overleve. Det å erkjenne eksistensen av den overveldende
styrken i bevegelsen i retning av universell sentralisering
som fremdeles har grepet om verden er ikke det samme
som å akseptere den. Dersom menneskelige verdier skal
overleve, må det settes fram et motideal til det totalitære
idealet om en homogen verden, og det motidealet
eksisterer nettopp i visjonen om rein frihet som har
inspirert de anarkistiske og nesten-anarkistiske
forfatterne i det minste fra Winstanley i det syttende
århundre og fram til den dag i dag. Det er åpenbart ikke
772
umiddelbart realiserbart, og siden det er et ideal, vil det
kanskje aldri bli realisert. Men sjølve nærværet av et slikt
begrep som rein frihet kan hjelpe oss i bedømmelsen av
vår tilstand og til å se våre målsettinger; det kan hjelpe
oss til å trygge de frihetene som vi fremdeles beholder
mot den ytterligere inntrengningen fra den
sentraliserende staten, ja, det kan hjelpe oss med å
konservere og endog utvide de områdene der personlige
verdier fremdeles opererer, og det kan hjelpe oss i den
påtrengende oppgava med blott overlevelse, altså med å
gjennomleve de kritiske tiåra foran oss inntil
verdenstrenden i retning av sentralisering mister sin
framdrift i likhet med alle historiske bevegelser
(inkludert Bakunins anarkisme), og de moralske kreftene
som hviler på individuelt valg og bedømmelse kan hevde
seg på ny midt oppe i dens korrumpering.

Implisitt i det jeg har sagt er en betydelig modifisering av

den revolusjonære reinhetsdyrkingen til mange klassiske
anarkister. For når vi vender blikket mot historia, innser
vi at de essensielle trekka ved den anarkistiske ideen ikke
bare er eldre enn den historiske bevegelsen. De har også
spredd seg langt hinsides dens grenser, både når det
gjelder å gi og motta impulser. Godwin, Tolstoj, Stirner,
Thoreau – ingen av dem aksepterte merkelappen anarkist.
Deres bidrag kom fra utsida av den historiske bevegelsen,
og i enkelte henseender, særlig når det gjaldt vold for
Godwin og Tolstojs del, opponerte de endog mot
argumentene til aktivister som Bakunin og Malatesta. På
773
den annen side har innflytelsen fra de grunnleggende
frihetlige og desentralistiske trekka ved anarkistisk
doktrine blitt funnet, ikke bare innen de organiserte
anarkistiske gruppene, men også innen bevegelser slik
som russisk og amerikansk populisme, spansk
føderalisme og radikale mexicanske jordbruksbevegelser.
Den ga Gandhi og hans forbundsfeller innen den indiske
nasjonalkongressen teknikkene i form av ikke-kooperativ
motstand som vant den store konflikten mot de britiske
overherrene, og med frigjøringen av India starta
imperienes kollaps over hele verden. Og den hjalp til å
inspirere enkelte bevegelser i vår egen periode som har
framvist oppmuntrende alternativer til den generelle
sentralistiske trenden, slik som de israelske kibbutzene,
landsbyfellesskapsbevegelsen i India, og endog
kredittforbunda i Nord-Amerika som er de fjerne
etterkommerne etter Proudhons folkebank.

Jeg har trukket fram disse ofte neglisjerte trekka ved den
historiske anarkismen – dens erkjennelse av de sterke
mutualistiske elementene som overlever innen
menneskesamfunn til tross for regjeringer, dens av og til
briljante improvisering av stykkevise løsninger på
umiddelbare problemer, dens ofte motvillige åpenhet for
ideer og impulser som kommer fra utsida, og dens
tendens til ofte ubevisst å bidra med vitale ideer til
bevegelser hinsides dens egne vilkårlig fastsatte grenser –
siden jeg tror at de representerer en strømning bestående
av pragmatisk aktivisme som har fortsatt uten å ta særlig
774
hensyn til de reine dogmene som har fortsatt blant reelle
om enn ikke sjølerklærte anarkister fra Winstanley i det
engelske samveldet i det syttende århundre og fram til
rebellene som, fra 1960-åra av, begynte å agere som
anarkister – sjøl om de ikke anvendte den merkelappen –
fordi de ut i fra erfaring ekstraherte de samme sannhetene
som tidligere anarkister hadde utleda fra refleksjon
vedrørende sine egne liv og verdener.

Det vi har sett i de siste tiåra av et århundre i en nesten

verdensomspennende skala, har ikke vært
gjenopplivingen av den historiske anarkistiske
bevegelsen, med dens martyrologi og dens slagord alt
sammen intakte. Det betydelige samtidsfenomenet har
vært noe helt annet, en autonom gjenoppliving av den
anarkistiske ideen, hvis usedvanlige evne til spontan
gjenoppliving, som jeg bemerker i prologen til denne
boka, skyldes dens manglende evne til å etablere varige
dogmer, dens varierende retninger og dermed dens
tilpasningsdyktighet.

Fordi anarkismen i sin essens er en anti-dogmatisk og

ustrukturert samling av relaterte holdninger som for sin
eksistens ikke hviler på noen som helst varig
organisasjon, kan den blomstre når omstendighetene er
fordelaktige og deretter, som en ørkenplante, ligge i
dvale i mange sesonger og endog i årevis, og vente på
regnet som vil få den til å blomstre på ny. Til forskjell fra
en ordinær politisk tro, der partiet blir dogmets redskap,

775
trenger den ikke en bevegelse til å bringe den fremad;
mange av dens viktige læremestre har vært solitære
mennesker, dedikerte individer slik som Godwin og
Stirner, og endog Proudhon, som nekta å gå med på
antydningen om at han hadde oppfunnet et ”system” eller
at et parti ville kunne bygges opp rundt hans lære. Det
som skjedde i løpet av anarkismens nylige
gjenoppblomstring, var en eksplosjon av ideer som bar i
seg de essensielle frihetlige doktrinene, og metodene
forbundet med dem, langt hinsides etterlevningene etter
de gamle anarkistiske organisasjonene, ved å skape nye
typer bevegelser, nye former for radikal agering, men
som med en overraskende grad av trofasthet reproduserte
– endog blant unge folk som knapt nok vet hva ordet
’anarkisme’ betyr – de essensielle ideene vedrørende den
ønskverdige omformingen av samfunnet som har blitt
forkynt av den frihetlige tradisjonens sentrale tenkere.

Den anarkistiske ideens oppsving fant faktisk sted

hovedsakelig utafor de gruppene som etter 1939 på tynt
grunnlag hadde videreført tradisjonen som stammer fra
Bakunin og Malatesta. Det avgjørende tiåret var 1960-
åra. 1950-åra, tiåret prega av forsiktige
karreiereorienterte ungdommer, hadde som vi har sett
vært en dvaleperiode for anarkistiske ideer. Anarkismen
bidro kanskje litt til datidas litterære og kunsteriske liv,
ja, dens innflytelse var så visst åpenbar blant de nye
apokalyptikerne og de nye romantikerne i Storbritannia
og ”beat”-poetene og romanforfatterne i De forente
776
stater, mens surrealisme blomstra opp igjen på det
europeiske kontinentet med en klart anarkistisk
orientering. Men det var ikke før ved utgangen av 1950-
åra at en fornya interesse for doktrinen i sin helhet
begynte å dukke opp. Ideen syntes da plutselig å komme
på moten igjen. Den utvikla seg på to måter.

Først var der en interesse blant de lærde. Den klassiske

anarkismen hadde innen begynnelsen av 1960-åra
svunnet tilstrekkelig hen til å gjøre den til materiale for
historikere, og fra tidlig i 1950-åra hadde biografier om
de ledende anarkistiske tenkerne – Kropotkin og Godwin,
Proudhon og Bakunin – begynt å utkomme i Frankrike, i
Storbritannia og i De forente stater, biografier som ikke
bare skildra deres ofte eksemplariske liv, men som
reetablerte anarkismen som en tradisjon innen politisk
tenkning som måtte studeres og drøftes på samme nivå
som marxismen og andre sosialistiske retninger. Deretter
blei det utgitt de første objektive historieberetningene om
tradisjonen, som verken søkte å dyrke eller fordømme
den. Den første utkom i Frankrike: Den ufullendte
Histoire de l’anarchie av Alain Sergant og Claude
Harmel i 1949 og Jean Maitrons definitive Histoire du
mouvement anarchiste en France i 1955, etterfulgt av
Daniel Guerins partiske og innskrenka, men livlige
slildring, L’Anarchisme, i 1965. Av verker på engelsk
utkom den nærværende boka (Anarchism) for første gang
i De forente stater i 1962 (et år før den britiske utgaven)
og James Jolls The Anarchists utkom i 1964. En rekke
777
antologier i løpet av 1960- og 1970-åra brakte tilbake til
en moderne offentlighet, ikke bare de mer hylla
anarkistiske tekstene, men også mange som var glemt,
fordi de lenge hadde gått ut av trykken, og slik blei et
introduksjonsutvalg av anarkistiske ideer tilgjengelig
endog før de klassiske verkene blei trykket opp på nytt,
noe som uunngåelig skjedde, slik at nye og lærde
redigerte versjoner av Godwin og Kropotkin, Proudhon
og Bakunin, begynte å nå allmennheten fra trykkepressa,
ja, av Godwins Political Justice, som ikke hadde blitt
trykt opp igjen på nesten hundre år, kom tre utgaver ut i
rask rekkefølge. De beste av antologiene var The
Anarchists, redigert av Irving Horowitz (1964), Patterns
of Anarchy, redigert av Leonard Krimerman og Lewis
Perry (1966), The Essential Works of Anarchism, redigert
av Marshall Shatz (1971), og The Anarchist Reader,
redigert av George Woodcock (1977).

Siden den gang har der blitt foretatt mange forsøk på å

pløye dypt i anarkismens fortid. Mindre, men interessante
skikkelser som Gustav Landauer og Élisée Reclus, Paul
Brousse og Voltairine de Cleyre har blitt brakt fram i
lyset, og så mange bøker har blitt skrevet om Emma
Goldman og Alexander Berkman siden Richard Drinnons
Rebel in Paradise utkom i 1961 at man kan begynne å
snakke om en romantisk kult. Historiske skildringer av
nasjonale bevegelser har også utkommet, slik som Paul
Avrich’ The Anarchists in the Russian Revolution (1973)
og John Quails The Slow-Burning Fuse: The Lost History
778
of the British Anarchists (1975), og dramatiske hendelser
innen anarkistisk historie, slik som Haymarket-tragedien
og de anarkistiske kollektivene i Spania, har blitt emner
for detaljerte studier. Det er åpenbart at anarkismen har
blitt et forterukkent jaktterreng for så vel akademiske
historikere som for populærhistorikere, men den har på
ingen som helst måte blitt deres enemerker, for deres
anstrengelser har ikke bare gitt den respektabilitet som en
filosofi og en innflytelsesrik bevegelse i løpet av en
viktig periode av europeisk og nordamerikansk historie.
De har også – som jeg med fryd nedtegner når jeg husker
hvor lite som hadde blitt skrevet om anarkismen på
seriøst vis endog innen 1940-åra og hvor få tekster som
den gang fantes på trykk – tilgjengeliggjort en svær
mengde kunnskap og originalt materiale for de som nå til
dags er tilbøyelige til å studere eller kanskje omfavne
anarkistiske trosoppfatninger.

Som de reviderte og oppdaterte historiske kapitlene i

denne boka vil ha vist, dukka anarkismen sjøl opp igjen
parallelt med denne aktiviteten blant lærde som en tro
blant unge folk som spredde seg raskt, spesielt blant
intellektuelle og studenter i mange europeiske og
amerikanske land. Siden jeg allerede har skissert mer
spesifikt hva som skjedde i de områdene, synes det her
passende å gå videre til mer generelle spørsmål relatert til
den anarkistiske renessansen i 1960-åra og videre
framover. Hvem var de unge folka som utgjorde den

779
gjenoppliva bevegelsen? Hvor kom de fra? Hva var det i
anarkismen som appellerte spesielt til dem?

Innledningsvis vil jeg si at de nye anarkistenes sosiale

bakgrunn er markert annerledes enn den til de gamle
anarkistene i deres glansdager. De blir ikke lenger
rekruttert fra de fattigste klassene, de analfabetiske
bøndene i Andalusia og i Ukraina, de sterkt utbytta
franske og lombardiske fabrikkarbeiderne rundt
århundreskiftet, marmorarbeiderne i Carrara,
havnearbeiderne i Ancona og Genova, eller urmakerne i
Jura. Ei heller blir de leda av en blanda elite av frafalne
aristokrater, frafalne geistlige og sjøllærte
arbeiderklasseintellektuelle, med impresjonistiske malere
og symbolistiske poeter langs flankene. Nå har de
samvittighetsfulle adelsmennene og de desperate
bøndene blitt erstatta av samvittighetsfulle
middelklassefolk, hvis desperasjon, hvor reell den nå enn
vil kunne være, vanligvis ikke er materiell, og sammen
med en sterkt økende bohemsk kontingent har de nesten
fullstendig erstatta den gamle anarkistiske
medlemsmassen bestående av bøndene og de fattige.

I løpet av 1960-åra gjennomførte det britiske anarkistiske

tridsskriftet Freedom en opplysende undersøkelse av sine
lesere. Av 457 som svarte på spørreskjemaet, var førti
engasjert i industrien, men seks av disse var
administratorer. Tjuetre arbeida med jorda, men av disse
dreiv åtte sine egne gårdsbruk og én var en

780
eiendomsforvalter. Nitten arbeida innen kommunikasjon
og transport. Og det – 15 prosent når man hadde sett bort
fra administratorene og eierne – var omtrent det totale
antallet av de som tilhørte de tradisjonelle grupperingene
av arbeidere og bønder. På den annen side var der femtito
lærere, tretti studenter, tjue arkitekter, seksten journalister
og forfattere, tjuetre som var involvert i kunst og
underholdning, tolv innen bokbransjen, tjuefem innen
vitenskapelig forskning og tjuefem innen helse og
velferd, og sist, men ikke minst var førti ansatt i ulike
administrative og kontorrelaterte stillinger.
Hvitsnipparbeidere eller i det minste ikke-
kroppsarbeidere var dominerende. Det samme gjelder
ungdommen. Anarkister i 1940-åra hadde inkludert en
høy andel av eldre mennesker, nostalgiske veteraner, men
i 1960-åra var 65 prosent under førti, og jeg har en
mistanke om at dersom en slik telling hadde blitt foretatt
over anarkister i 1980-åra, ville den vise en minst like
stor andel. Enda mer betydningsfull var den sterkere
klassedreiningen blant de unge. 45 prosent av de over
seksti var arbeiderklassefolk, sett opp mot 23 prosent av
de i trettiåra og 10 prosent av de i tjueåra. De nye
anarkistene i Storbritannia – og dette gjelder i vel så stor
grad for de såkalte kabouterene i Nederland, de nye
radikalerne i De forente stater og studentene som
revolterte i Paris i 1968 – skapte en bevegelse bestående
av dissenterungdom tilhørende middelklassen.

781
De nye anarkistene tenderte ikke bare til å komme fra
ulike klasser; de kom også fra ulike steder. Den
historiske anarkistiske bevegelsen var sterkest i land som,
bortsett fra Frankrike, var teknologisk og sosialt
tilbakestående og der autoritet antok en reaksjonær og
halvt føydal form, slik som i Spania, Italia og Ukraina.
Den nye anarkismen har på den annen side gjort de
største framskritta i teknologisk avanserte land der staten
har antatt et velferdsaspekt og der dens korrumperende
innflytelse på dagliglivet, etter som den opererer i et
samrøre med den multinasjonale korporative
kapitalismen, er det som vekker harme blant de unge,
snarere enn dens av og til synlige uttrykk for brutalitet.
Mitt eget land, Canada, som er vennligstemt overstyrt og
økonomisk dominert av multinasjonale korporasjoner
(for en stor del amerikanske) er et godt eksempel. Da jeg
først returnerte til landet i 1949, var der ikke en eneste
aktiv anarkistisk gruppe, ikke ei eneste anarkistisk blekke
som blei utgitt, og inntil 1960-åra oppdaga jeg ikke mer
enn et dusin uorganiserte individer som i det hele tatt
kalte seg anarkister. Nå om dagen er det slik at dersom
man skal dømme ut i fra sirkel-A-symbolene som man
ser på veggene, er der temmelig aktive sympatisører i alle
canadiske byer av enhver størrelse. Jeg er i kontakt med
fire grupper som fra tid til annen publiserer
propagandablekker, to i Toronto og to i Vancouver, mens
et teoretisk kvartalsmagasin som dukka opp som følge av
studentrevolten i 1960-åra, Our Generation, fortsetter

782
som et anarkistisk tidsskrift i Montreal. I Montreal er der
også et velfungerende frihetlig forlag, Black Rose Books,
mens den sterke akademiske tilstedeværelsen innen den
canadiske anarkistiske bevegelsen kommer til syne
gjennom eksistensen i den byen av et Anarchos-institutt
med breie internasjonale forbindelser. Men lærd interesse
er ikke det eneste aspektet ved anarkismen i Canada. Fem
Vancouver-militante, medlemmer av ei gruppe som kalte
seg Direct Action, soner nå fengselsdommer for ulike
sabotasjehandlinger, inkludert en eksplosjon ved en
fabrikk i Toronto som lager komponenter til
krysserrakettene. Denne gruppa var karakteristisk nok
ikke bare knytta til anti-krigsbevegelsen, men også til
miljøaktivistene (den sprengte et kontroversielt kraftverk
på Vancouver-øya i lufta) og radikal feminisme (den
satte fyr på videosjapper som solgte filmer som viste vold
overfor kvinner).

Når man drøfter hvorfor anarkismen skulle ha appellert

til slike ulike områder, og spesielt til de unge, kan man
ikke avfeie muligheten for at endog anarkismens
feiltrinn, hvor blendende og komiske de vekselvis har
vært, vil ha kunnet talt til dens fordel. Nær sagt aleine
blant moderne ideologier kan anarkismen gjøre krav på
den utvetydige meritten ved aldri virkelig å ha blitt
utprøvd. Ved at den aldri har kommet til makta, blei den
aldri miskredittert ved makta, og i denne forstand
framviser den et upletta og uforderva bilde, ja, bildet av
en idé som i praktisk forstand ikke har hatt noe annet enn
783
en framtid. Suksess har ikke besudla den, og for de unge
– spesielt i den stemningen de befant seg i i 1960-åra –
var dette en unik og mektig fordel. ”Blomster til
rebellene som mislyktes,” pleide de gamle anarkistene å
synge. Deres etterfølgere tilegna seg blomstene og stappa
dem inn i kanonene.

Sjøl om dens ideer opprinnelig blei utforma i situasjoner

som var totalt annerledes enn de som ungdommen i siste
halvdel avdet tjuende århundre har befunnet seg i, har
anarkismen – med sin spontanitetskult – alltid vist en
slående omskiftelighet i forhold til å tilpasse sin
tilnærming og sine metoder til spesielle historiske
omstendigheter. I borgerkrigstidas England konsentrerte
Winstanley seg om direkte aksjon for å dyrke opp
ødemarksområder; på Opplysningstidas høydepunkt
interesserte Godwin sjøl seg for spredningen av
diskusjonsgrupper; Proudhon arbeida gjennom
kredittforbunda som gikk i bresjen (hans folkebanker);
Bakunins romantiske opprørsånd blei balansert av
Kropotkinis vitenskapelige sosiologiske tilnærming, og
ut i fra denne vokste der fram enkelte sentrale innsikter i
relasjonene mellom by og land, industri og jordbruk; de
tragisk prangende gestene til terroristene i 1890-åra vek
plass til fordel for syndikalistenes myte om den
regenerende generalstreiken; de andalusiske bøndene i
Den spanske borgerkrigens tidlige måneder etablerte
kollektiver basert på idyllisk og altruistisk enkelhet.
Midlene var alltid smidige, og blei tilpassa endrende
784
sosiale normer, men beholdt alltid bakkekontakten og
kontakt med idealet om et dypt rotfesta fellesskap, og
holdt seg alltid borte fra ordinær politikk og fra makta.

Ingen av disse spesifikke fasene av den anarkistiske

fortida synes å spille noen særlig rolle for de nye
anarkistene. De har relativt liten befatning med historia,
og det som hovedsakelig angår dem vedrørende ideer, er
deres anvendelighet på deres egen situasjon. Her synes
anarkismen så visst å ha en god del å gi dem.

Ta den situasjonen i betraktning. Siden 1960-åra, i

varierende antall til ulike tider, har de revoltert mot et
samfunn dominert av materielle mål og av den etablerte
makta. Kanskje mer realistisk enn flesteparten av sine
forgjengere står de overfor den store revolusjonen som
automatisering har påført våre begreper om slitets
verdighet og nødvendighet; de ser at den verdenen som
sørger for materiell sikkerhet og økt fritid for mange
millioner, endog i Nord-Amerika og Europa etterlater
andre millioner i fattigdom og fremmedgjøring, med
arbeidsløshet som en permanent tilstand inntil vi endrer
fullstendig våre begreper om arbeidets organisering.
Dersom de var amerikanere i 1960-åra, var de vitne til
den mest fordømte krigen i landets historie, den i
Vietnam, som blei utkjempa i deres navn og – for mange
– med deres blod og lidelse. Seinere hen protesterte de
mot den økende trusselen om atomkrig for å gjøre slutt
på krig og alt annet. De har sett at de tradisjonelle

785
politiske partiene overalt er opptatt av usle mål om makt
og materiell belønning, men allikevel har de også
revoltert, vel så mye i Polen, Tsjekoslovakia og Ungarn
som i Vesten, mot den hierarkiske institusjonaliseringen
av revolusjonisme i regi av Det gamle venstre. De har
sett fagforeninger som nesten utelukkende er opptatt av
pengespørsmål og uten inspirasjon fra de radikale
visjonene om et omforma samfunn som en gang leda
syndikalistene og wobbli’ene til deres desperate strider.

Det den anarkistiske tradisjonen hadde å gi til de radikale

unge, var kanskje først og fremst visjonen om et samfunn
der enhver relasjon ville ha moralske snarere enn
politiske karakteristikker. Anarkisten tror på en moralsk
trang i mennesket som er mektig nok til å overleve
tilintetgjøringen av autoritet og fremdeles holde
samfunnet sammen i brorskapens frie og naturlige bånd.
Mange begivenheter i siste halvdel av det tjuende
århundre – borgerrettighetskampanjene, revoltene i De
forente staters sorte ghettoer, de underprivilegerte
landenes trassige atferd mot de velstående landene,
Solidaritet-bevegelsen i Polen, og de store protestene
som fortsetter mot stupiditeten ved
atomvåpenopprustning – har vist at endog i et
materialistisk samfunn vil ikke-materialistiske verdier gi
seg til kjenne, om enn på irrasjonelt, men overbevisende
vis. Relasjonene mennesker i mellom er moralske i sin
karakter, og verken politikk eller økonomi (pace Marx)

786
kan noensinne omfavne dem fullt ut. Dette har
anarkistene alltid insistert på.

Innen en slik ikke-materialistisk horisont har de alltid

stilt fram, i motsetning til sosialdemokratiske og
ortodokse fagforeningsanstrengelser for å bringe
arbeiderne materialt sett på linje med de rike, idealet om
en verdig fattigdom. Paul Goodman skreiv en hel del om
dette, men vi bør ikke glemme de strålende poetiske
avsnitta i La Guerre et la paix der Proudhon trekker opp
skillet mellom fattiggjøring og fattigdom. Han hevder at
fattiggjøring er forarming, mens fattigdom er den
tilstanden der et menneske oppnår fra sitt arbeid akkurat
nok til å dekke sine behov, og denne tilstanden lovpriser
Proudhon i lyriske ordelag som den ideelle menneskelige
tilstand, der vi er mest frie. Der vi – ved å være herrer
over våre sanser og vår appetitt – er best i stand til å
åndeliggjøre våre behov. I materiell forstand har
anarkister aldri bedt om noe mer den tilstrekkeligheten
som vil tillate mennesker å være frie; kollektivene i Den
spanske borgerkrigen viste mennesker som var villige til
å leve under de strengeste forhold slik at de ville kunne
oppnå sin frihet og verdigheten i forhold til å styre sine
egne anliggender i henhold til sine egne bedømmelser.

De store anarkistiske tenkerne la konstant vekt på det

naturlige, det spontane og det usystematiske. For dem
hadde individuell bedømmelse forrang; dogmer hindra
menneskers forståelse av livets kvalitet. De trodde at det

787
livet burde være så enkelt og så nærme naturen som
mulig. Denne trangen til det enkle, naturlige liv gjorde
menn som Kropotkin svært bekymra over
fremmedgjøringen av mennesker i moderne byer og
tilintetgjøringen av landsbygda, temaer som var kjære for
de unge radikalerne i 1960-åra og deres etterfølgere.
Anarkistene var også svært bevisste på eksperters
herredømme. Bakunin var oppriktig fiendtlig innstilt til
vitenskapsfolk. Kropotkin, som var en trent
vitenskapsmann, la vekt på den store rolla som amatøren
spilte innen vitenskapelig utvikling, og når det kom til
organiseringen av et yrke, en landsby eller et bykvartal
for å oppfylle dets eller dens materielle behov, trodde han
at ansvaret burde ligge hos de som stod nærmest
problemet. Folk må lære å fatte sine egne beslutninger.
Denne sterke anelsen om at de som er direkte berørt, er
best i stand til å fatte avgjørelser i alle saker som berørte
dem aleine, blei basisen for Proudhons føderalisme. Han
så samfunnet organisert i funksjonelle grupper av en
industriell og sosial karakter, der folk ville avgjøre hva
som burde gjøres på deres arbeidssted eller deres
levested, og over disse primære nivåene, og alltid
avhengig av dem, ville der bli konstruert – i den løsest
mulige føderale forstand – de få nasjonale og
internasjonale institusjonene som ville være nødvendige.
På hvert eneste nivå ville folket delta i så vid forstand
som mulig, men på det laveste nivået, i verksteder og
leveområder, ville deltakelsen være komplett.

788
Det er enkelt å se hvordan slike synspunkter ville
appellere til de nye radikalerne fra 1960-åra av, med
deres vekt på deltakende demokrati, kollektiv og
fellesskapsorientert organisering på grasrotnivå, og
spontane protestbevegelser, og så visst se i hvor stor grad
disse grunnleggende begrepene for motkulturens del
halvt bevisst blei utleda fra de som tilhører den
anarkistiske fortida. Men den måten som anarkistene på
det mest interessante vis har forespeila det den bevisste
ungdommen er opptatt av, og det samme gjelder alle
bekymra mennesker i dag, ligger i deres vektlegging av
det de trodde ville bli slutten på relasjonen mellom
mennesket og dets arbeid slik vi har kjent den. Så lenge
siden som i 1793, da han skreiv Political Justice, forutså
Godwin med stor nøyaktighet automatiseringens og den
tvungne fritidas tidsalder som vi i dag synes å stå overfor.

”Når vi ser på de kompliserte maskinene som menneskene har

kommet opp med, ulike slags møller, vevemaskiner og
dampmaskiner, blir vi så ikke forbløffa over den arbeidsmengden de
utøver? Hvem skal si hvor denne typen forbedring må stoppe?...”

Med et vågemot som syntes mer forbløffende for 190 år

siden enn det gjør i dag, våga Godwin seg på den
profetien at en dag ville mennesket ikke behøve å arbeide
mer enn gjennomsnittlig en halvtime om dagen. Resten
av dagen kunn det vie til dyrkingen av sin karakter. Da
Kropotkin skreiv The Conquest of Bread nesten et

789
århundre seinere, var han mer forsiktig enn sin
forgjenger, ved ganske enkelt å antyde noe som nå nesten
har blitt realisert i den vestlige verden: Samfunnets
fysiske komfort vil kunne sikres, hevda han, dersom alle
mennesker arbeida ”fem timer om dagen fra tjue eller
tjuefemårsalderen til førtifem eller femtiårsalderen.” Men
Kropotkin innså også det som blir stadig mer klart for oss
i dag, at den lille mengden arbeid som ville være
nødvendig i den nære framtida, vil være til langt mindre
besvær enn den lange stunden borte fra fabrikken og
kontoret. Vi står overfor problemet vedrørende hva som
skjer – for å følge ordleggingen til den andre gamle
frihetlige, William Morris – når unyttig slit blir eliminert
og vi trenger å finne nyttig arbeid. Kropotkin trodde på
optimistisk vis at når problemene vedrørende overdrevent
slit hadde blitt løst, ville mennesker tilpasse seg på en
kreativ måte.

”Mennesket er ikke et vesen hvis utelukkende formål i livet er å

spise, drikke og skaffe ly til seg sjøl. Så snart dets materielle behov
er tilfredsstilt, vil andre behov, som generelt sett vil kunne beskrives
som kunstneriske, komme i forgrunnen. Disse behovene er i høyeste
grad mangfoldige, ja, de varierer fra individ til individ, og jo mer
samfunnet blir sivilisert, desto mer vil individualitet bli utvikla, og
desto mer varierte vil begjær være.”

Slik skreiv Kropotkin i 1892. Jeg tenker at de nye

anarkistene i dag ville se problemet på nøyaktig samme

790
måte, sjøl om jeg tviler på om mange ville være like
optimistiske i forhold til å finne en enkel løsning.

Jeg deler fremdeles mange av de frihetlige holdningene

som jeg har beskrevet som konstante innen tradisjonen,
sjøl om mine dager som propagandist for lengst har tatt
slutt. Men som historiker er jeg ekstremt interessert i
fenomenet i form av ei gruppe ideer, som kun for et tiår
siden syntes knytta til det døende fenomenet representert
ved en arbeiderklassebevegelse slik den framstod i det
nittende århundre, men som i dag har blitt møtt med
interesse fra de unge og middelklassen, og som synes å gi
begge gruppene i det minste enkelte av svara de trenger
på kontemporære spørsmål.

Jeg er også interessert i fraværet av enkelte av

elementene som utgjorde en del av den klassiske
anarkismen. Til tross for den korte perioden prega av
vold fra blant annet Weatherman-gruppas side er det
lenge siden vi har hørt snakk om barrikader og
revolusjonær heroisme, og samtidig som ”direkte aksjon”
er et uttrykk som kontinuerlig er på leppene til moderne
anarkister og andre frihetlige, betyr det vanligvis noe tett
opp til gandhisk sivil ulydighet. Terroristisk taktikk har i
nylige tiår i streng forstand blitt overlatt til ekstreme
nasjonalistiske eller islamistiske grupper eller til
autoritære på venstresiden. Jeg tenker at anarkister lenge
har erkjent at det å drepe er den verste formen for
tyranni. Fortidas anarkister hadde faktisk en altfor stor

791
tilbøyelighet, til tross for sin glødende anti-marxisme, til
å akseptere stereotypiene ved venstresidens tenkning i det
nittende århundre; ideen om klassekampen som en
dominerende og konstruktiv kraft i samfunnet, den
romantiske kulten rundt opprørsånd og terror, og endog –
sjøl om dette sjelden vedgås – en visjon om proletært
diktatur som hang ved særlig blant anarkosyndikalistene
som så for seg et samfunn styrt av monolittiske
fagforeninger. De som åpent eller ubevisst tar til orde for
anarkistiske ideer i dag, har for det meste kvitta seg med
disse utdaterte og irrelevante begrepene, sammen med
mye annet av Det gamle venstres ideologiske bagasje.

Når det gjelder det slags samfunn som deres

anstrengelser vil kunne føre til, var anarkistene aldri store
utopister; de likte å holde framtida fleksibel og følte at
omfattende planer la byrder på generasjoner som ikke
hadde kommet opp med dem. Men som jeg allerede har
bemerka var der like fullt en ubøyelig rigiditet ved et
aspekt ved det gamle anarkistiske synet på framtida. Det
var et hardt, kompromissløst syn: Enten et samfunn
fullstendig uten regjeringsmakt eller ingenting i det hele
tatt. Alt annet blei betegna som reformistisk og blei
behørig fordømt. De gamle anarkistene var aldri i
nærheten av å oppnå et slikt mål, herav den gloriøse
nedtegnelsen over manglende suksess som nå i så stor
grad er til anarkismens fordel.

792
I dag tviler jeg på om noen som helst i Vesten seriøst tror
på muligheten for å skape et enhetlig samfunn av noe
som helst slag, og jeg har en mistanke om at også
russerne også raskt er i ferd med å gi opp et slikt håp, slik
som de kinesiske kommunistene allerede har gjort. Vi
tenker ikke lenger i endelige termer, paradoksalt nok
takket være trusselen om kjernefysisk destruksjon.
Framtida er helt åpen, og så langt som vi kan skue
framover vil vi trolig bli involvert i pluralistiske sosiale
omstillinger som vil omfatte mange filosofier, mange
institusjonelle mønstre og mange nyanser hva tilnærming
angår.

Anarkistene vil med andre ord aldri skape sin egen

verden; det frie samfunnet som de har drømt om, er en
like behagelig og fjern myte som det idylliske og
estetiske frihetlige samfunnet som William Morris
framstilte i News from Nowhere. Den moderne verdens
materielle og sosiale kompleksitet forkludrer åpenbart
slike overforenkla løsninger. Men dette betyr ikke at
ideene som har dukka opp innen den frihetlige
tradisjonen er – utafor en anarkistisk utopis kontekst –
irrelevante i den virkelige verden. Individuelt sett har de
ofte en slående relevans for rådende problemer. Samtidig
kan de bare bli tatt i bruk dersom de som respekterer de
positive og konstruktive aspektene ved anarkistisk
tenkning, er villige til å komme med en rekke radikale
innrømmelser.

793
Klassiske anarkister trodde for eksempel at
tilintetgjøringen av et autoritært samfunn måtte komme
forut for skapelsen av deres egne frihetlige etterfølger.
Men historia i de forutgående sytti åra – helt fra Den
russiske revolusjonens dager – har tendert til å vise at den
revolusjonære tilintetgjøringen av et autoritært samfunn
var troende til å ende med dannelsen av et mer effektivt
tvangsbasert samfunn i dets sted. Frigjøringen av
samfunnet er faktisk en evolusjonær snarere enn
apokalyptisk prosess, og kan bare oppnås ved at man på
resolutt vis griper mulighetene for stykkevise endringer.
Slike endringer må ikke oppnås ved å avvise alle lover,
siden enkelte tøyler åpenbart er nødvendige i ethvert
forutsebart framtidig samfunn, men ved å søke seg fram
til de områdene der autoritære og byråkratiske tiltak
åpenbart har slått feil eller forstrukket seg, og ved å
forsøke å gi praktisk uttrykk og anvendelighet for
frihetlige begreper om desentralisering, frivillighet og
direkte deltakelse i beslutninger. En slik innrømmelse
innebærer at tida er inne for de som fremdeles finner
visse dyder i grunnleggende frihetlig lære til å erkjenne at
anarkismen aldri har vært genuint ikke-politisk, slik som
dens apologeter pleide å hevde; den har alltid representert
politikk utført med andre midler. En erkjennelse av dette
slaget setter de som har frihetlige overbevisninger fri til å
plante kimene til de samfunnsforandringene som de
tenker er nødvendige innen et eksisterende politisk
rammeverk, som sjølsagt også er foranderlig. Og faktum

794
er at i løpet av 1960-åra og de tidlige 1970-åra så mange
essensielt sett frihetlige endringer dagens lys. I en brei
skala strakte de seg til seksuelle og kunstneriske friheter
og forbedra status for kvinner og for mange minoriteter. I
en mer lokal og regional skala blei det gjort kommunale,
utdanningsmessige og miljømessige framskritt som blei
foretatt gjennom ordinære borgeres initiativ og
deltakende agering. Sjøl i den mer reaksjonære
atmosfæren i 1980-åra har mange av oppnåelsene fra den
radikale perioden ikke gått tapt, ja, det er for eksempel
umulig å se for seg en tilbakegang som ville sette
kvinners eller sortes status tilbake til hva den var i 1950-
åra, eller til å tenke at Lady Chatterley’s elsker på ny blei
trukket for retten.

Jeg foreslår at man til sjuende og sist må akseptere et mer

eksistensielt syn på menneskenaturen enn det de
historiske anarkistene framholdt. Deres formodning var
at alle mennesker, om de ikke var gode fra naturens side,
var sosiale fra naturens side, forutsatt ideelle
omstendigheter. Gitt frihet og tilstrekkelighet og tida til å
lege sine psykiske sår ville mennesker kanskje begynne å
oppføre seg på en sosialt sett perfekt måte. Men dette er
igjen en utopisk visjon, som ikke er troende til å bli
realisert innen forutsebare omstendigheter. Vi lever i en
samtid der folk flest trolig er bedra egna til å påta seg
ansvar enn hva pessimistene formoder, og der et fåtall er
mer kronisk anti-sosiale enn optimistene ønsker å vedgå;
hvor umulig dette nå enn er å definere, er dette den
795
eneste menneskenaturen som vi kjenner til ut i fra
erfaring, som antyder at mennesker er forbederlige, men
ikke – som Godwin en gang synes å ha tenkt –
bokstavelig talt perfeksjonerbare. Vi må akseptere
sannsynligheten av imperfeksjon og begrense anti-sosiale
elementer der de virker inn på andres liv. Vårt mål burde
være å tilby så mye frihet som mulig til mennesker slik
de er, snarere enn å drømme om en hypotetisk total frihet
for mennesker slik de per nå ikke er.

Jeg er sikker på at klassiske anarkister ville klage over at

det jeg har etterlatt, ikke lenger er anarkisme. Men det er
et forsøk på å bringe de konstruktive innsiktene til
anarkistiske tenkere, som altfor ofte har blitt neglisjert i
fortida på grunn av taktikken de henga seg til, inn i en
kontekst der de til slutt vil kunne øve en viss positiv og
velgjørende innflytelse på utformingen av vårt samfunn.
Og det kommer tett opptil argumentene til de mest
oppfinnsomme av nylige anarkistiske forfattere, slik som
Colin Ward, Paul Goodman og Murray Bookchin.

I Anarchy in Action utvikler Colin Ward, som på så

briljant vis redigerte Anarchy, en effektiv kritikk av
utopistisk anarkisme, altså av argumentet om at vi må
vente på grunnleggende samfunnsendringer før vi kan
påbegynne frigjøringen av samfunnet. Ward hevder at
dette oppstår ut i fra at det på feilaktig vis stilles opp et
motsetningsforhold mellom det bestående samfunn og en
frihetlig framtid. Som han viser ved å anvende

796
Kropotkins argumenter vedrørende gjensidig hjelp og
Proudhons vedrørende føderalisme på samfunnet slik det
eksisterer, har faktisk flesteparten av våre institusjoner
sitt opphav i frivillig kooperasjon og opererer fremdeles
mest effektivt der det prinsippet blir opprettholdt.
Faktoren i form av fri kooperasjon gjennomtrenger
faktisk enhver sfære av livet, sjøl om det er skjult under
autoritære strukturer som gjør samfunnet fattigere ved at
det vender tommelen ned for og tilintetgjør folkelige
initiativer, altså ved å gjøre ting for folk i stedet for å la
dem gjøre det sjøl. ”Gjør-det-sjøl” er faktisk essensen i
anarkistisk agering, og jo mer folk anvender det på
ethvert nivå, innen utdanning, på arbeidsplassen og innen
familien, desto mer ineffektive vil restriktive strukturer
bli og desto mer vil avhengighet bli erstatta av individuell
og kollektiv sjølberging. Ward siterer det han kaller ”et
dyptgripende og enkelt” utsagn fra Gustav Landauer, den
tyske anarkisten og vennen til Martin Buber. ”Staten er
ikke noe som kan tilintetgjøres gjennom en revolusjon,
men er en tilstand, en viss forbindelse mellom
mennesker, en form for menneskelig atferd; vi tilintetgjør
den ved å inngå andre forbindelser, ja, ved å oppføre oss
annerledes.” Jo mer vi bygger og styrker et alternativt
samfunn, desto mer svekka blir staten. Et eksempel på
hva som kan gjøres, uten omfattende organisering, er den
byttehandeløkonomien som har utvikla seg i løpet av de
seinere åra innen så vel kommunistiske som kapitalistiske
land, og som frarøver staten skatter og andre

797
inntjeningsmuligheter, ja, dersom det blir tatt i bruk på
ytterligere konstruktivt vis, kunne det samme slags
folkelige initiativ på radikalt vis utvide det området for
sosial agering som blir tatt ut av regjeringers kontroll og
lagt i hendene på folket som agerer på kooperativt vis.

En liknende holdning inspirerte de tallrike bøkene til

Paul Goodman, inkludert Compulsory Miseducation og
People or Personell: Decentralizing and the Mixed
System. Goodman understreka det konservative elementet
innen ekte anarkisme. Han hevda at anarkismen
essensielt sett ikke var en destruktiv tradisjon. Den søkte
faktisk å bevare og utvide de positive sosiale faktorene
som staten satte i gang med å ødelegge. Goodman
adopterte en pragmatisk, stykkevis tilnærming som likna
på den som Gandhi tok til orde for da han adopterte som
sitt mott John Henry Newmans uttrykk, ”Et skritt er nok
for meg!” Goodman hevda at det ligger i anarkismens
natur å motsette seg endring som reduserer samfunnets
naturlige aspekter (noe som er en konservativ handling)
og å fremme endring som gjør samfunnet friere (noe som
er en radikal handling). Han erkjente at folk lever langt
på vei i henhold til anarkistiske prinsipper endog i det
mest autoritære samfunn, og at små skritt i retning av
forenkling ofte i enorm grad utvider frihetens omfang.
Han sa at anarkismens prosess

”alltid går ut på kontinuerlig å hanskes med den neste situasjonen, og

en årvåkenhet i forhold til å sørge for at tidligere friheter ikke går

798
tapt og ikke blir til det motsatte, slik som frie foretak blei til
lønnsslaveri og monopolkapitalisme, eller slik de uavhengige
rettsinstansene blei til monopolistiske sådanne, politifolk og
advokater, eller fri utdanning blei til skolesystemer.”

Goodmans realistiske vurdering var at det beste vi kan

forvente i enhver forutsebar framtid, er et vigorøst
pluralistisk samfunn.

Goodman tenderte til å konsentrere seg langt på vei om

utdanning. Murray Bookchin, i Post-Scarcity Anarchism
og Towards an Ecological Society, knytter anarkismens
mål til miljøaktivistenes sådanne, inkludert de som er
tilhengere av en alternativ teknologi. Akkurat slik som
Colin Ward i en moderne kontekst utvikla Kropotkins
innsikter i Mutual Aid, utvikler Bookchin, uten å gi ham
særlig kreditt, Kropotkins tilsvarende sådanne i Fields,
Factories and Workshops, der sistnevnte snakker om
industriell desentralisering, harmonisering av urbant og
ruralt liv, og integrereingen av arbeid og utdanning.
Bookchins bøker er spesielt nyttige fordi han i dem
demonstrerer i hvilken stor grad teknologiske framskritt
siden Kropotkins dager har muliggjort et samfunn som
ikke lenger hviler på sentralisert industri og som derfor
på et økonomisk nivå kan påbegynne de omformingene
som vil føre til et friere samfunn.

Slike bøker som disse viser at anarkister nå tenker om så

vel politiske som sosiale saker på en mer åpen og mer
799
pluralistisk måte enn i fortida. Og dette gjør det mulig for
ideer som oppstod innen den frihetlige tradisjonen å
spille en vital rolle i utformingen, ikke av en anarkistisk
utopi, men et samfunn som drar full fordel av de
frigjørende mulighetene ved teknologisk endring. Men
dette kan kun skje dersom, slik Paul Goodman gjør på så
beundringsverdig vis, frihetlige mennesker er villige til å
gjøre sin kritikk og sine reformforslag relevante for vår
konkrete og raskt endrende samtid snarere enn for en
eller annen idealisert framtid. På denne måten kan
anarkismen beholde sin styrke som en inspirerende kraft,
en aktiverende visjon, hvis sanne betydning blei uttrykt
av den anarkistiske poeten Herbert Read da han
gjennomgikk sitt liv og dets relevans – og også
anarkismens relevans – i boka som han fullendte en kort
stund før sin død i 1968, The Cult of Sincerity:

”Min forståelse av kulturhistoria har overbevist meg om at det

ideelle samfunn er et punkt på en hosrisont som stadig trekker seg
unna. Vi beveger oss stadig vekk mot det, men kan aldri nå det. Like
fullt må vi på lidenskapelig vis engasjere oss i den umiddelbare
striden.”

Utvalgt bibliografi
EN komplett biografi over anarkistisk litteratur ville
oppta betydelig mer plass enn hele teksten i denne boka. I
1897 hadde Max Nettlau allerede funnet nok materiale av
dette slaget til å fylle et temmelig stort bind, og for å

800
utvide hans oppgave fram til vår samtid, ville der kanskje
trengs to eller tre bind.

Den lista jeg presenterer her, består av bøkene som jeg

har funnet mest nyttige i forbindelse med skrivningen og
nå revideringen av min egen historieberetning. Der er
visse ting jeg har utelatt med overlegg. Om Proudhon,
Godwin og Kropotkin har jeg kun nevnt nøkkelverker
eller nylige verker, siden mine biografier vedrørende
disse forfatterne (den om Kropotkin i samarbeid med
Ivan Avakumovic) allerede inneholder temmelig
fullstendige bibliografier som jeg vil henvise den spesielt
interesserte leseren til. Jeg har avstått fra ethvert forsøk
på å liste opp den omfattende (og langt på vei utleda)
pamflettlitteraturen fra anarkistenes side. Jeg har også
utelatt tidsskrifter, da de viktigste allerede er klart
identifisert i teksten.

Enkelte av verkene som jeg har lista opp, slik som de til
Max Nettlau, G. D. H. Cole, Rudolf Rocker, P.
Eltzbacher, James Joll og E. V. Zenker, opplyser hele
anarkismens historie. Andre gjelder spesielt for
personligheter eller begivenheter, eller spesielle aspekter
ved anarkismen som i de fleste tilfeller kommer klart
fram av deres titler. Jeg har inkludert noen få av de
representative litterære verkene som er influert av
anarkistiske ideer eller anarkistisk historie, men her igjen
har jeg kun berørt en liten flik av et betydelig felt.

801
I tillegg til å liste opp hovedverkene som jeg har anvendt,
bør jeg nevne min spesielle gjeld til den svært så gjestfrie
og hjelpsomme staben ved The International Institute of
Social History i Amsterdam, som tillot meg å lese
gjennom betydelige samlinger av utkast og notater
etterlatt av Max Nettlau. I likhet med Max Nettlaus
utgitte verker var dette materialet en uvurderlig kilde til
fakta om anarkistiske begivenheter og personligheter
seint på attenhundretallet og tidlig på nittenhudretallet.
Jeg har også henta mye fra korrespondanse og minnene
om samtaler som jeg har hatt i løpet av de forutgående
tjue åra med folk som på en eller annen måte – direkte
eller indirekte – var involvert i anarkistisk historie; jeg vil
spesielt nevne J. Garcia Pradas. Lilian Wolfe, André
Prudhommeaux, Vernon Richards, Giovanna Berneri,
Herbert Read, S. Fleshin, Mollie Steimer, Marie-Louise
Berneri, G. P. Maximoff, Frederick Lohr, Rudolf Rocker,
Mat Kavanagh og Luigi Bertoni. De fleste av dem er nå
døde. Uansett hvilken informasjon som jeg nå kan takke
disse folka for, bør jeg understreke at mine konklusjoner
er mine egne.

Adamic, Louis: Dynamite: The Story of Class Violence in

America, London, 1931.

Andrews, Stephen Pearl: The Science of Society, New

York, 1852.

802
Andrieux, Louis: Souvenirs d’un préfet de police, 2 bind,
Paris, 1906-10.

Apter, David og Joll, James (red.): Anarchism Today,

London, 1971.

Arshinov, Peter: History of the Makhnovist Movement,

1918-21, Detroit, 1974.

Arvon, Henri: L’Anarchisme, Paris, 1951.

Avrich, Paul: An American Anarchist: The Life of

Voltairine de Cleyre, Princeton, 1978; The Anarchists in
the Russian Revolution, London, 1973; Bakunin and
Nechaev, London, 1974; The Haymarket Tragedy,
Princeton, 1984; Kronstadt, 1921, Princeton, 1970; The
Modern School Movement: Anarchism and Education in
the United States, Princeton, 1980; Russian Rebels, 1600-
1800, New York, 1972.

Bailie, W.: Josiah Warren; the First American Anarchist,

Boston, 1906.

Bakunin, Mikhail: Confession, Paris, 1932; God and the

State, Boston, 1893; Lettres à A. Herzen et N. Ogareff,
redigert av Michel Dragomanoff, Paris, 1896; Marxism,
Freedom and the State, London, 1950; Aeuvres, 6 bind,
Paris, 1896-1914; The Political Philosophy of Bakunin:
Scientific Anarchism, redigert av G. P. Maximoff,

803
Glencoe, Ill., 1953; Selected Writings, redigert av Arthur
Lekning, London, 1973.

Basch, Victor: L’Individualisme anarchiste: Max Stirner,

Paris, 1894.

Beard, Mary Ritter: A Short Historyof the American

Labor Movement, New York, 1928.

Bellegarrigue, Anselme: Au fait! Au fait! Interprétation

de l’idée démocratique, Paris og Toulouse, 1848.

Berens, L. M.: The Digger Movement in the Days of the

Commonwealth, London, 1906.

Berkman, Alexander: The ABC of Anarchism, London,

1942; The Bolshevik Myth, New York, 1925; Prison
Memoirs of an Anarchist, London, 1926.

Berneri, Camillo: Guerre de classes en Espagne, Paris,

1938; Peter Kropotkin: His Federalist Ideas, London,
1942.

Berneri, Marie-Louise: Journey Through Utopia,

London, 1950; Marie-Louise Berneri: A Tribute, London,
1949; Neither East nor West, London, 1952.

Bernstein, Eduard: Cromwell and Communism:

Socialism and Democracy in the Great English
Revolution, London, 1930.

804
Beslay, Charles: Mes souvenirs, Paris, 1973. La Verité
sur la commune, Paris, 1877.

Bluestein, Abe: Fighters for Anarchism: Mollie Steimer

and Senya Fleshin, Minneapolis, 1983.

Bolloten, Burnett: The Grand Camouflage: The

Communist Conspiracy in the Spanish Civil War,
London, 1961.

Bondurant, Joan V.: Conquest of Violence: The

Gandhian Philosophy of Conflict, Princeton, 1958.

Bookchin, Murray: Post-Scarcity Anarchism, New York,

1971; The Spanish Anarchists: The Heroic Years, 1868-
1936, New York, 1977; Towards an Ecological Society,
Montreal, 1980.

Borghi, Armando: Mussolini Red and Black, New York,

1935.

Borkenau, Franz: The Spanish Cockpit, London, 1937.

Bourguin, Hubert: Les Systèmes socialistes, Paris, 1923.

Brailsford, H. N.: Shelley, Godwin and their Circle,

London, 1913.

Brenan, Gerald: The Spanish Labyrinth, London, 1943.

Brissenden, Paul F.: The IWW: A Study of American

Syndicalism, New York, 1919.

805
Brock, Peter: Twentieth-Century Pacifism, New York,
1970.

Brogan, D. W.: Proudhon, London, 1936.

Carpenter, Edward: My Days and Dreams, London,

1916.

Carr, E. H.: Michael Bakunin, London, 1937; The

Romantic Exiles, London, 1933; New York, 1961;
Studies in Revolution, London, 1950.

Carr, Reg: Anarchism in France: The Case of Octave

Mirbeau, Manchester, 1977.

Carter, April: The Political Theory of Anarchism,

London, 1971.

Christie, Stuart og Meltzer, Albert: The Floodgates of

Anarchy, London, 1970.

Chronique de mouvement sosialiste en Russie. Et

konfidensielt dokument som det blei trykt og distribuert
hundre eksemplarer av i regi av det russiske
innenriksdepartementet, St. Petersburg, 1890.

Clark, John P.: The Philosophical Anarchism of William

Godwin, Princeton, 1977.

Coeurderoy, Ernest: Jours d’exil, Brussel, 1854.

806
Cole, G. D. H.: British Working Class Politics, 1832-
1914, London, 1941; AShort History of the British
Working Class Movement, 1787-1947, London, 1952; A
History of Socialist Thought, 5 bd., London, 1953-58.

Comfort, Alex: Authority and Delinquency in the Modern

State, London, 1950.

Compte rendu analytique des séances du Congrès

Anarchiste tenu á Amsterdam août, 1907, Paris, 1908.

Conrad, Joseph: The Secret Agent, London, 1907; Under

Western Eyes, London, 1911.

David, Henry: The History of the Haymarket Affair, New

York, 1936.

Day, Hem: L’Internationale de 1864, Paris, 1965.

Déjacque, Joseph: L’Humanisphère, Paris, 1899; La

Question révolutionnaire, New York, 1854.

De Leon, David: The American as Anarchist: Reflections

on Indigenous Radicalism, Baltimore, 1978.

Desjardins, Arthur: P.-J. Proudhon: Sa vie, ses aeuvres,

sa doctrine, 2 bd., Paris, 1896.

Dewar, Hugo: Assasins at Large, London, 1951.

Diehl, Karl: Über Socialismus, Kommunismus und

Anarchismus, Jena, 1911.

807
Dolgoff, Sam (red.): The Anarchist Collectives: Workers’
Management in the Spanish Revolution, 1936-39, New
York, 1974.

Dolléans, Eduard: Histoire de mouvement ouvrier, 2 bd.,

Paris, 1936-39; Proudhon, Paris, 1948.

Draper, Theodore: The Roots of American Communism,

New York, 1957.

Drinnon, Richard: Rebel in Paradise: A Biography of

Emma Goldman, Chicago, 1961.

Drinnon, Richard og Anna Maria (red.): Nowhere at

Home: Letters from Exile of Emma Goldman and
Alexander Berkman, New York, 1975.

Droz, Édouard: P.-J. Proudhon, Paris, 1909.

Dubois, F.: Le Péril anarchiste, Paris, 1894.

Dumartheray, Francois: Aux travailleurs manuels

partisans de l’action politique, Genève, 1876.

Edwards, Stewart (red.): The Communards of Paris,

1871, London, 1973.

Eltzbacher, P.: Anarchism, New York, 1908.

Falk, Candace: Love, Anarchy and Emma Goldman, New

York, 1984.

808
Faure, Sébastien: La Douleur universelle, Paris, 1895;
(red.) L’Encyclopédie anarchiste, 4 bd., Paris, u. å.

Figner, Vera: Memoirs of a Revolutionist, New York,

1927.

Fishman, William J.: East End Jewish Radicals, 1875-

1914, London, 1975.

Fleisher, David: William Godwin: A Study in Liberalism,

London, 1951.

Fleming, Maria: The Anarchist Way to Socialism: Elisée

Reclus and Nineteenth-Century European Anarchism,
London, 1979.

Footman, David: Red Prelude, London, 1944.

Foster, William Z.: History of the Three Internationals,

New York, 1955.

Fribourg, E. E.: L’Association internationele des

travailleurs, Paris, 1871.

Galenson, Walter (red.): Comparative Labor Movements,

New York, 1952.

Gerth, Hans (red.): The First International: Minutes of

the Hague Congress of 1872, Madison, 1958.

809
Gide, Charles: A History of Economic Doctrines,
London, 1917; Communist and Co-operative Colonies,
London, 1930.

Glasier, J. Bruce: William Morris and the Early Days of

the Socialist Movement, London, 1921.

Godwin, William: An Account of the Seminary That Will

Be Opened on Monday the Fourth Day of August at
Epsom in Surrey, 1783 (utgitt anonymt); The Enquirer,
London, 1797; An Enquiry Concerning the Principles of
Political Justice, and Its Influence on General Virtue and
Happiness, 2 bd., London, 1793. Faksimile av 3. utgave,
med fotnoter og introduksjon av F. E. L. Priestley,
Toronto, 1946; History of the Commonwealth of
England, 4 bd., London, 1824-28; Things as They Are,
or, The Adventures of Caleb Williams, London, 1794;
Thoughts on Man, London, 1831.

Goldman, Emma: Anarchism and Other Essays, New

York, 1911; Living My Life, London, 1931; My
Disillusionment with Russia, New York, 1923; My
Firther Disillusionment with Russia, New York, 1923.

Goodman, Paul: Compulsory Miseducation, New York,

1963; Drawing the Line: Political Essays, Taylor Stoehr
(red.), New York, 1977; Growing Up Absurd, New York,
1960; New Reformation: Notes of a Neolithic
Conservative, New York, 1969; People or Personell:
Decentralizing and the Mixed System, New York, 1963.

810
Grave, Jean: L’Anarchie, son but, ses moyens, Paris,
1899; L’Individu et la société, Paris, 1897; Le
Mouvement libertaire sous la Troisème République,
Paris, 1930; La Société future, Paris, 1895; La Société
mourante et l’anarchie, Paris, 1893.

Gray, Alexander: The Socialist Tradition: Moses to

Lenin, London, 1946.

Guérin, Daniel: Le Lutte des classes sous la lère

République, Paris, 1946; Anarchism, New York, 1970.

Guillaume, James: L’Internationale: documents et

souvenirs, 4 bd., Paris, 1905-10.

Hamon, Augustin: Psychologie de l’anarchiste-socialist,

Paris, 1895.

Hare, Richard: Pioneers of Russian Social Thought,

London, 1951; Portraits of Russian Personalities
Between Reform and Revolution, London, 1959.

Harris, Frank: The Bomb, London, 1908.

Haubtmann, Pierre: Marx et Proudhon, Paris, 1947.

Hepner, Benoît P.: Bakounine et le Panslavisme

révolutionnaire, Paris, 1950.

Hebert, Eugenia W.: The Artist and Social Reform:

France and Belgium, 1885-1898, New Haven, 1961.

811
Herzen, Alexander: From the Other Shore, London/New
York, 1956; My Past and Thoughts, 6 bd., London, 1924-
27.

Hilton-Young, W.: The Italian Left, London, 1949.

Hinds, William A.: American Communities, Chicago,

1902.

Hobsbawm, E. J.: Primitive Rebels: Studies in Archaic

Forms of Social Movement in the 19th and 20th Centuries,
Manchester, 1959.

Holloway, Mark: Heavens on Earth, London, 1951.

Horowitz, Irving (red.): The Anarchists, New York,

1964.

Hostetter, Richard: The Italian Socialist Movement, bd. I,

“Origins” (1860-82), Princeton, 1958.

Hunter, Robert: Violence and the Labor Movement, New

York, 1914.

Huxley, Aldous: Brave New World, London/New York,

1932.

Jackson, J. Hampden: Marx, Proudhon and European

Socialism, London, 1957.

James, Henry: The Princess Casamassima, London/New

York, 1886.

812
Jellinek, Frank: The Civil War in Spain, London, 1938;
The Paris Commune, London, 1937.

Joll, James: The Anarchists, 1964; The Second

International, London, 1955.

Kaminski, H. E.: Bakounine, la vie d’un révolutionnaire,

Paris, 1938; Ceux de Barcelone, Paris, 1937.

Kedward, Roderick: The Anarchists, London, 1971.

Kenafick, K. J.: Michael Bakunin and Karl Marx,

Melbourne, 1948.

Krimerman, Leonard og Perry, Lewis (red.): Patterns of

Anarchy, Garden City, 1966.

Kropotkin, Peter: The Conquest of Bread, London, 1906;

The Essential Kropotkin, Emile Capouya og Keitha
Tompkins (red.), New York, 1970; Ethics: Origin and
Development, New York, 1924; Fields, Factories and
Workshops, London, 1899; The Great French Revolution,
London, 1909; Ideals and Realities in Russian Literature,
London, 1905; Kropotkin’s Revolutionary Pamphlets,
Roger Baldwin (red.), New York, 1927; Memoirs of a
Revolutionist, Boston, 1899; Modern Science and
Anarchism, London, 1912; Mutual Aid: A Factor in
Evolution, London, 1902; Paroles d’un révolté, Paris,
1885; The Russian Revolution and Anarchism, London,
1907; Selected Writings on Anarchism and Revolution,

813
Martin A. Miller (red.), Cambridge, Mass., 1970; The
State: Its Historic Role; London, 1898.

Labry, Raoul: Herzen et Proudhon, Paris, 1928.

Lagardelle, Hubert: Le Socialisme ouvrier, Paris, 1911.

Lefrancais, Gustave: Souvenirs d’un révolutionnaire,

Paris, 1902.

Le Procès des anarchistes devant la police

correctionnelle et la cour d’appel de Lyons, Lyon, 1883.

Leval, Gaston: Collectives in the Spanish Revolution,

London, 1975; Social Reconstruction in Spain, London,
1938.

Ligt, Bart de: The Conquest of Violence, London, 1937.

Lissagaray, P. O.: History of the Commune of 1871,

London, 1886.

Lubac, Henri de: The Un-Marxian Socialist: A Study of

Proudhon, London, 1948.

Lytton, Edward Bulwer: The Coming Race, London,

1871.

Mackay, J. H.: The Anarchists: A Picture of Society at

the Close of the Nineteenth Century, Boston, 1891.

814
Maitron, Jean: Histoire du mouvement anarchiste en
France (1880-1914), Paris, 1955.

Makhno, Nestor: La Révolution russe en Ukraine, Paris,

1927.

Malatesta, Errico: Anarchy, London, 1949.

Malato, Charles: De la Commune à l’anarchie, Paris,

1894; Philosophie de l’anarchie, Paris, 1889.

Marshall, Peter H.: William Godwin, New York, 1984.

Martin, James J.: Men Against the State, New York,

1957.

Marx, Karl: La Misère de la philosophie, Paris, 1847.

Masters, Anthony: Bakunin: The Father of Anarchism,

New York, 1974.

Maurer, Charles A.: Call to Revolution: The Mystical

Anarchism of Gustave Landauer, Detroit, 1971.

Maximoff, G. P.: Constructive Anarchism, Chicago,

1952; The Guillotine at Work: Twenty Years of Terror in
Russia, Chicago, 1940.

Michel, Louise: La Commune, Paris, 1898.

Martin A. Miller: Kropotkin, Chicago, 1976.

815
Mintz, Jerome R.: The Anarchists of Casas Viejas,
Chicago, 1982.

Montseny, Federica: Militant Anarchism and the Reality

in Spain, Glasgow, 1937.

More, Sir Thomas: Utopia. Engelsk oversettelse av Ralph

Robinson, London, 1551.

Morris, William: The Letters of William Morris, Philip

Henderson (red.), London, 1950; News from Nowhere,
London, 1891.

Morton, A. L. og Tate, George: The British Labour

Movement, 1770-1920, London, 1956.

Mumford, Lewis: The Story of Utopias, New York, 1922.

Nettlau, Max: Der Anarchismus von Proudhon zu

Kropotkin, Berlin, 1927; Anarchisten und Social-
Revolutionäre, Berlin, 1931; Bibliographie de l’anarchie,
Brussel, 1897; Der Vorfrühling der Anarchie, Barlin,
1925.

New York State, Joint Legislative Committee

Investigating Seditious Activities, Revolutionary
Radicalism, 4 bd., Albany, 1920.

Nomad, Max: Apostles of Revolution, New York, 1933;

Dreamers, Dynamiters and Demagogues, New York,
1964; Rebels and Renegades, New York, 1932.

816
Oliver, Hermia: The International Anarchist Movement
in Late Victorian London, London, 1983.

Orwell, George: Homage to Catalonia, London, 1938;

1984, London/New York, 1949.

Ostergaard, Geoffrey og Currell, Melville: The Gentle

Anarchists, Oxford, 1971.

Paine, Thomas: The Selected Works of Thomas Paine,

Howard Fast (red.), New York, 1945.

Parsons, A. R. og andre: Anarchism: Its Philosophy and

Scientific Basis, Chicago, 1887.

Pataud, E. og Pouget, E.: Syndicalism and Co-operative

Commonwealth, Oxford, 1913.

Paz, Abel: Durutti: The People Armed, Montreal, 1976.

Pease, Edward R.: A History of the Fabian Society,

London, 1916.

Pelloutier, Fernand: Histoire des Bourses de Travail,

Paris, 1902.

Petegorsky, D. W.: Left-Wing Democracy in the English

Civil War, London, 1940.

Peter, Victor: Nestor Makhno: The Life of an Anarchist,

Winnipeg, 1971.

817
Pirou, Gaëtan: Georges Sorel, Paris, 1927.

Plamenatz, J. P.: The Revolutionary Movement in France,

1815-71, London, 1952.

Planche, Fernand og Delphy, Jean: Kropotkine, Paris,

1948.

Plekhanov, G. V.: Anarchism and Socialism, Chicago,

1908.

Poole, David (red.): Land and Liberty: Anarchist

Influences in the Mexican Revolution, Sanday, Orkney,
1977.

Posner, Charles (red.): Reflections on the Revolution in

France: 1968, Harmondsworth, 1970.

Postgate, R. W.: How To Make a Revolution, London,

1934; The Workers’ International, London, 1920.

Preaudeau, Marc de: Michel Bakounine: Le Collectivisme

dans l’internationale, Paris, 1912.

Proudhon, Pierre-Joseph: Avertissement aux

propriétaires, Besancon/Paris, 1841; Les Confessions
d’un révolutionnaire, Paris, 1849; Correspondance, 14
bd., Paris, 1874-75; De la capacité politique des classes
ouvrières, Paris, 1865; De la justice dans la révolution et
dans l’église, 3 bd., Paris, 1858; De l’utilité de la
célebration du dimanche, Besancon, 1839; Du principe

818
de l’art et de sa destination sociale, Paris, 1865; Du
principe fédératif et de la nécessité de reconstituer le
parti de la révolution, Paris, 1863; Essai de grammaire
générale, Besancon, 1839 (utgitt anonymt); La Guerre et
la paix, 2 bd., Paris, 1861; Idée générale de la révolution
au XIXe siècle, Paris, 1851,oversatt til engelsk under
tittelen The General Idea of the Revolution in the
Nineteenth Century av John Beverley Robinson, London,
1923; Aeuvres complètes, 26 bd., Paris, 1867-70;
Philosophie du progrès, Brussel, 1853; Qu’est-ce que la
propriété? Ou recherche sur le principe du droit et du
gouvernement, Paris, 1840, oversatt til engelsk under
tittelen What is Property? Av Benjamin Tucker,
Princeton, 1876; Selected Writings, Stewart Edwards
(red.), Garden City, N. Y., 1969; Solution du probleme
social, Paris, 1848, oversatt til engelsk og utgitt sammen
med andre skrifter om gjensidig bankvirksomhet under
tittelen Proudhon’s Solution to the Social Problem, New
York, 1927; Système des contradictions économiques ou
philosophie de la misère, 2 bd., Paris, 1846,oversatt
under tittelen System of Economic Contradictions, or,
The Philosophy of Misery av Benjamin Tucker, Boston,
1888.

Puech, J. L.: Le Proudhonisme dans l’association

internationale des travailleurs, Paris, 1907.

Pyziur, Eugene: The Doctrine of Anarchism of M. A.

Bakunin, Milwaukee, 1955.

819
Quail, John: The Slow-Burning Fuse: The Lost History of
the British Anarchists, London, 1975.

Ramus, Pierre: William Godwin: Der Theoretiker des

kommunistischen Anarchismus, Leipzig, 1907.

Read, Herbert: Anarchy and Order, London, 1954; The

Contrary Experience, London, 1963; The Cult of
Sincerity, London, 1968; The Education of Free Men,
London, 1944; Education through Art, London, 1943;
Existentialism, Marxism and Anarchism, London, 1949;
The Philosophy of Anarchism, London, 1940; Poetry and
Anarchism, London, 1938; The Politics of the
Unpolitical, London, 1943.

Reclus, Elisée: Correspondance, 3 bd., Paris, 1911-25.

Reichert, William O.: Partisans of Freedom: A Study of

American Anarchism, Bowling Green, Ohio, 1976.

Richards, Vernon: Errico Malatesta: His Life and Ideas,

London, 1965; Lessons of the Spanish Revolution,
London, 1953; Protest without Illusions, London, 1981.

Rocker, Rudolf: Anarcho-Syndicalism, London, 1938;

Johann Most; Das Leben einen Rebellen, Berlin, 1924;
The London Years, London, 1956; Nationalism and
Culture, Los Angeles, 1937; Pioneers of American
Freedom, Los Angeles, 1949.

820
Rodway, A. E. (red.): Godwin and the Age of Transition,
London, 1952.

Ruehle, Otto: Karl Marx: His Life and Works, London,

1929.

Russell, Bertrand: Roads to Freedom: Socialism,

Anarchism and Syndicalism, London, 1918.

Sacco, Nicola og Vanzetti, Bartolomeo: Letters of Sacco

and Vanzetti, M. D. Frankfurter og G. Jackson (red.),
New York, 1928.

Sainte-Beuve, Charles Augustin: P. J. Proudhon, sa vie

et sa correspondance, 1838-48, Paris, 1872.

Santillan, D. A.: After the Revolution, New York, 1937.

Sergent, Alain og Harmel, Claude: Histoire l’anarchie,

Paris, 1949.

Shatz, Marshall S. (red.): The Essential Works of

Anarchism, New York, 1971.

Shelley, Percy Bysshe: The Complete Works of Shelley,

10 bd., London, 1926-29.

Simmons, Ernest J.: Tolstoy, Boston, 1946.

Sorel, Georges: Les Illusions du progrés, Paris, 1909;

Réflexions sur la violence, Paris, 1908.

821
Souchy, Augustin: The Tragic Week in May, Barcelona,
1937.

Spooner, Lysander: Poverty: Its Illegal Causes and Legal

Cure, Boston, 1846.

Stafford, David: From Anarchism to Reformism: A Study

of the Political Activities of Paul Brousse, 1870-90,
Toronto, 1971.

Stekloff, Y. M.: History of the First International,

London, 1928.

Stirner, Max: Der Einzige und sein Eigentum, Berlin,

1845,oversatt til engelsk under tittelen The Ego and His
Own, av Steven T. Byington, London, 1907; Die
Geschichte der Rekation, Berlin, 1852.

Thomas, Edith: Louise Michel, Montreal, 1980.

Thomas, Hugh: The Spanish Civil War, London, 1961.

Tolstoj, Leo: The Kongdom of God Is Within You,

London, 1894; The Slavery of Our Time, London, 1900;
What I Believe, London, u. å.

Tridon, André: The New Unionism, New York, 1914.

Tucker, Benjamin: Instead of a Book, New York, 1893.

Varlet, Jean: Explosion, Paris, 1793.

822
Venturi, Franco: Roots of Revolution: A History of the
Populist and Socialist Movements in Nineteenth-Century
Russia, London, 1960.

Vizetelly, E. A.: The Anarchists: Their Faith and Record,

London, 1911.

Voline (psevd. For V. M. Eichenbaum: Nineteen-

Seventeen: The Russian Revolution Betrayed, New York,
1954; The Unknown Revolution, New York, 1955.

Walter, Nicholas: About Anarchism, London, 1969.

Ward, Colin: Anarchy in Action, London, 1973;

Violence: Its Nature, Causes and Remedies, London,
1970.

Warren, Josiah: Equitable Commerce, New Harmony,

1846; True Civilization, Boston, 1863.

Weill, G.: Histoire du mouvement social en France,

1852-1902, Paris, 1904.

Wexler, Alice: Emma Goldman: An Intimate Life, New

York, 1984.

Wilde, Oscar: The Soul of Man Under Socialism,

London, 1891.

Winstanley, Gerrard: Gerrard Winstanley: Selections

from his Works, Leonid Hamilton (red.), London, 1944;
The Lw of Freedom and Other Writings, Christopher Hill
823
(red.), Harmondsworth, 1973; The Works of Gerrard
Winstanley, G. H. Sabine (red.), Ithaca, New York, 1941.

Woodcock, George: Anarchism: A History of Libertarian

Ideas and Movements, Harmondsworth, 1962; The
Anarchist Reader, London, 1977; Pierre-Joseph
Proudhon, London, 1956; William Godwin, London,
1946.

Woodcock, George og Avakumovic, Ivan: The Anarchist

Prince: A Biography of Peter Kropotkin, London, 1950.

Yarmolinsky, A.: Road to Revolution, London, 1957.

Yaroslavsky, E.: History of Anarchism in Russia,

London, u. å. (ca. 1936).

Zenker, E. V.: Anarchism, London, 1898.

Zilliacus, K.: The Russian Revolutionary Movement,

London, 1905.

824