Translator: Mari Thomassen

Reviewer: Martin Hassel

Jeg kommer til å snakke til dere

ved hjelp av språk...

fordi jeg kan.

Dette er en av de magiske egenskapene

vi mennesker har.

Vi kan overføre veldig vanskelige tanker

til hverandre.

Så, det jeg gjør nå

er at jeg lager lyder med munnen

når jeg puster ut.

Jeg lager toner,

vislelyder og puff

og disse skaper
vibrasjoner i luften.

De vibrasjonene
beveger seg mot deg,

de treffer trommehinnene dine,

og så tar hjernen
vibrasjonene fra trommehinnene

og omformer dem til tanker.

Håper jeg.

(latter)

Jeg håper det skjer.

På grunn av denne egenskapen,

kan vi mennesker overføre ideene våre

på tvers av tid og sted.

Vi har muligheten til å spre

kunnskap på tvers av hjerner.

Jeg kan gi deg en bisarr idé

akkurat nå.

Jeg kunne si,

"Forestill deg en manet

som danser vals i et bibliotek

mens den tenker på kvantemekanikk."

(latter)

Hvis alt har gått noenlunde greit

i livet ditt så langt,

har du sannsynligvis ikke

tenkt den tanken før.

(latter)

Men nå har jeg akkurat

fått deg til å tenke den

gjennom språk.

Det er, selvfølgelig,

ikke bare ett språk i verden,

det snakkes omtrent 7000 språk

rundt omkring i verden.

Og alle språkene er ulike fra de andre

på alle mulige måter.

Noen språk har ulike lyder,

de har ulike vokabular,

og de har ulike strukturer -

veldig viktig, ulike strukturer.

Dette reiser spørsmålet:

Former språket vi snakker

måten vi tenker på?

Det er et eldgammelt spørsmål.

Folk har fundert på

dette spørsmålet bestandig.

Karl den Store, romersk keiser, sa:

"Å snakke et annet språk

er å ha en annen sjel" -

en sterk påstand om
at språk former virkelighet.

På den annen side,

Shakespeare får Julie til å si:

"Hva er et navn?

Det vi kaller rose

ville lukte like søtt med annet navn."

Det foreslår at språk

kanskje ikke former virkelighet.

Disse påstandene har gått

fram og tilbake i tusener av år.

Inntil nylig,
har det ikke vært noe data

som kan hjelpe oss å avgjøre

det ene eller andre.

Nylig, i min lab,

og i andre laber rundt i verden

har vi begynt å forske,

og nå har vi ekte vitenskapelig data

med betydning for dette spørsmålet.

La meg gi deg noen av

mine favoritteksempler.

Jeg vil starte med et eksempel fra

et aboriginersamfunn i Australia

som jeg fikk muligheten til å jobbe med.

Dette er Kuuk Thaayorre- folket.

De lever i Pormpraaw
helt vest i Cape York.

Det kule med Kuuk Thaayorre er,

i Kuuk Thaayorre, bruker de ikke

ord som "venstre" og "høyre",

i stedet,
er alt i kardinalretningene:

nord, sør, øst og vest.

Og når jeg sier alt,

så mener jeg virkelig alt.

Du ville ha sagt noe slikt som,

"Å, det er en maur

på det sørvestlige benet."

Eller, "Flytt koppen din

litt mot nord-nordøst."

Faktisk, måten du sier "hei" på

i Kuuk Thaayorre er at du sier,

"Hvilken vei går du?"

Og svaret ville være,

"Nord-nordøst i det fjerne.

Og du?"

Så forestill deg at du går gjennom dagen,

og til hver person du hilser på

må du si hvilken retning du skal.

(latter)

Det ville faktisk gjort deg orientert

ganske raskt, ikke sant?

Fordi du kunne ikke

kommet lenger enn "hei",

om du ikke visste
hvilken vei du gikk.

Folk som snakker slike språk

blir godt orientert.

De forblir bedre orientert enn

vi pleide å tro at mennesker kunne.

Vi pleide å tro at mennesker

var verre enn andre skapninger

på grunn av en
biologisk unnskyldning:

"Å, vi har ikke magneter i nebbet

eller i skjellene."

Nei, om språket og kulturen din

trener deg til å gjøre det

så kan du faktisk gjøre det.

Det er mennesker rundt omkring i verden

som er godt orienterte.

Og bare for at vi skal være enige

om hvor ulikt dette er fra hvordan vi gjør det,

vil jeg at dere alle lukker øynene

i et lite øyeblikk

og pek mot sørøst.

(latter)

Hold øynene lukket. Pek.

Ok, nå kan dere åpne øynene.

Jeg ser at dere peker dit,
dit, dit, dit, dit...

Jeg vet ikke selv hvilken vei det er selv -

(latter)

Dere har ikke vært til mye hjelp.

(latter)

La oss si at nøyaktigheten
i dette rommet ikke var så høy.

Dette er en stor forskjell i kognitiv evne

på tvers av språk, ikke sant?

Hvor en gruppe - en veldig fremstående gruppe som dere -

ikke vet hvilken vei som er hvilken,

men i en annen gruppe,

kunne jeg ha spurt en femåring

og de ville ha visst det.

(latter)

Det er også store forskjeller på

hvordan folk tenker om tid.

Her har jeg bilder av bestefaren min

ved ulike aldre.

Dersom jeg ber en engelsktalende

om å organisere tid,

vil han kanskje legge det ut slik,

fra venstre mot høyre.

Dette har med skriveretning å gjøre.

Hvis du snakker hebraisk eller arabisk,

vil du kanskje gjøre det

i motsatt retning,

fra høyre mot venstre.

Men hvordan ville Kuuk Thaayorre,

denne aboriginergruppen
jeg nettopp fortalte dere om, gjøre det?

De bruker ikke ord

som "venstre" og "høyre".
La meg gi dere et hint.

Da vi satte folk med ansiktet mot sør,

organiserte de tid
fra venstre mot høyre.

Da vi satte dem med ansiktet mot nord,

organiserte de tid
fra høyre mot venstre.

Da vi satte dem med ansiktet mot øst,

kom tiden mot kroppen.

Hva er mønsteret?

Øst til vest, ikke sant?

For dem, låses ikke tiden mot kroppen

i det hele tatt,

den bestemmes ut fra landskapet.

Så for meg, hvis jeg har ansiktet

vendt denne veien,

så går tiden denne veien,

og hvis jeg har ansiktet vendt denne veien

går tiden denne veien.

Jeg ser denne veien, tiden går denne veien -

veldig egosentrisk av meg

å la tidsretningen jage meg rundt

hver gang jeg snur meg.

For Kuuk Thaayorre-folket

er tiden låst mot landskapet.

Det er en dramatisk annerledes måte

å tenke på tid på.

Her er nok et veldig smart,

menneskelig triks.

Sett at jeg spør deg

hvor mange pingviner det er.

Jeg vedder på at jeg vet hvordan

du løste det dersom du gjorde det.

Du tenkte, "En, to, tre,

fire, fem, seks, sju, åtte."

Du telte dem.
Du gav hver av dem et tall,

og det siste tallet du sa

var antall pingviner.

Dette er et lite triks

som du lærte å bruke som liten.

Du lærer tallrekken
og hvordan du skal bruke den.

Et lite lingvistisk triks.

Noen språk gjør ikke dette,

fordi noen språk

har ikke eksakte tallord.

Det finnes språk som ikke har

et ord som "sju"

eller et ord som "åtte",

folk som snakker disse språkene

teller faktisk ikke,

og de har problemer med

å holde styr på eksakte mengder.

For eksempel, om jeg ber dere om

å koble antall pingviner

mot samme antall ender,

ville dere kunne gjøre det ved å telle.

Men folk som ikke har den lingvistiske

egenskapen kan ikke gjøre det.

Språk er også ulike i hvordan

de deler opp fargespekeret -

den visuelle verden.

Noen språk har mange ord for farger,

noen har bare et par ord,

"lys" eller "mørk".

Språk er også ulike i

hvor de setter grenser mellom farger.

På engelsk er det, for eksempel, et ord for blå

som dekker alle fargene

som dere kan se på skjermen,

men på russisk, er det ikke ett ord.

Russisktalende må i stedet skille mellom

lyseblå, "goluboy",

eller mørkeblå, "siniy".

Russere har dermed

en livstid av erfaring med, språklig,

å skille mellom disse to fargene.

Når vi tester folks evne til sanselig å skille mellom disse fargene,

finner vi ut at
russisktalende er raskere

på denne lingvistiske grensen.

De er raskere til å se forskjellen

mellom en lys og en mørk blå.

Når du ser på folks hjerne

mens de ser på farger -

si at du har farger som skifter sakte

fra lyseblå til mørkeblå -

vil hjernen til de som bruker

ulike ord for lys og mørk blå

gi en overraskende reaksjon
idet fargene skifter fra lys til mørk,

lik, "Åh, noe har endret seg kategorisk,"

mens, for eksempel,

hjernen til engelsktalende,

som ikke gjør denne

kategoriske inndelingen,

ikke gir denne overraskelsen,

fordi ingenting er endret kategorisk.

Språk har alle typer

strukturelle underligheter.

Dette er en av mine favoritter.

Mange språk har grammatisk skjønn;

hvert substantiv har et kjønn,

ofte maskulint eller feminint.

Og disse kjønnene
varierer på tvers av språk.
Solen er, for eksempel, feminin på tysk,
men maskulin på spansk.

og månen er det motsatte.

Kan dette faktisk ha noen konsekvens

for hvordan folk tenker?

Tenker tysktalende på solen

som mer kvinnelig,

og på månen som mer mandig?

Det viser seg nemlig at det er tilfelle.

Hvis du ber en tysktalende

og spansktalende om å beskrive ei bru,

slik som denne -

"bru" er grammatisk feminin på tysk,

grammatisk maskulin på spansk -

er det større sannsynlighet for at tysktalende sier at bruer er "vakre", "elegante"

og stereotypisk feminine ord.

Spansktalende, derimot, sier helst

de er "sterke" og "lange",

disse maskuline ordene.

(latter)

Språk er også ulike i

hvordan de skildrer hendelser.

Ta, for eksempel, en hendelse som denne.

Et uhell.

På engelsk er det greit å si

"Han knuste vasen."

På et språk som spansk,

sier du heller kanskje,

"Vasen knuste.",

eller, "Vasen knuste seg selv."

Om det er et uhell,
sier du ikke at noen gjorde det.

På engelsk, merkelig nok,

kan vi si ting som dette,
"Jeg brakk armen."

På mange språk,

kan du ikke bruke den konstruksjonen

med mindre du er en galning

og du prøvde å brekke armen med vilje -

(latter)

og klarte det.

Om det var et uhell,

ville du bruke en annen konstruksjon.

Dette har konsekvenser.

Folk som snakker forskjellige språk

vil fokusere på ulike ting,

avhengig av hva som

kreves av språket deres.

Vi viser den samme ulykken

til engelsktalende og spansktalende,

de engelsktalende vil huske

hvem som gjorde det,

fordi på engelsk må du si,

"Han gjorde det; han knuste vasen."

Spansktalende, derimot, husker

sannsynligvis ikke hvem som gjorde det

dersom det var en ulykke,

men det er mer sannsynlig at

de husker at det var en ulykke.

De husker lettere intensjonen.

Så, to mennesker ser den samme hendelsen,

er vitner til det samme lovbruddet,

men ender opp med å huske

ulike ting fra hendelsen.

Dette har, selvfølgelig, en betydning

for øyenvitners forklaringer.

Det har også betydning for

skyld og straff.

Om du da tar engelsktalende

og jeg bare viser dere

at noen knuser en vase,

og jeg sier, "Han knuste vasen",

i motsetning til "Vasen knuste",

til tross for at dere kan se det selv,

dere kan se videoen,

dere kan se forbrytelsen mot vasen,

vil dere straffe noen mer,

dere vil straffe noen mer

om jeg bare sa, "Han knuste den",

i motsetning til,
"Den knuste.".

Språket veileder vår resonnering

over hendelser.

Jeg har gitt dere noen eksempler

på hvordan språk totalt

kan forme måten vi tenker på,

og det gjør det på

en mengde ulike måter.

Språk kan ha stor effekt,

som vi så på tid og sted,

hvor folk kan plassere tid og sted

i helt ulike koordinater enn andre

Språk kan også ha

virkelig stor effekt -

det var det vi så

i saken om tall.

Å ha ord for å telle i språket,

å ha tallord,

åpner en hel verden av matematikk.

Så klart, kan du ikke telle,

kan du ikke algebra,

kan du ikke gjøre

noen av disse tingene

som ville kreves for å bygge

et rom som dette
eller for å lage denne sendingen.

Det lille trikset med tallord er et steg

inn i en hel kognitiv verden.

Språk kan også ha

veldig tidlig effekt,

som vi så i eksempelet med farge.

Dette er veldig enkle, grunnleggende,

sanselige avgjørelser.

Vi tar tusener av dem hele tiden,

og likevel, språket kommer seg inn der

og blander seg inn i disse bittesmå

sanselige avgjørelsene vi tar.

Språk kan ha bred påvirkning.

Saken om grammatisk kjønn kan virke dumt,

men på samme tid,

alle substantiv har grammatisk kjønn.

Det betyr at språk kan forme

hvordan man tenker

om alt som kan kalles et substantiv.

Det er mange ting.

Til slutt, jeg gav dere et eksempel på

hvordan språk kan forme ting

som har en personlig

innflytelse på oss -

tanker som skyld og straff

eller øyenvitnets minne.

Dette er viktige ting i dagliglivet vårt.

Det fine med lingvistisk mangfold

er at det viser oss

akkurat hvor genial og fleksibel

menneskehjernen er.

Menneskehjerner har ikke oppfunnet

bare ett kognitivt univers, men 7000 -

Det snakkes 7000 språk

rundt omkring i verden.

Og vi kan skape mange flere -

språk er, selvfølgelig, levende ting,

ting vi kan finslipe

og tilpasse til våre behov.

Den tragiske biten er at vi mister så mye

av dette språklige mangfoldet

hele tiden.

Vi mister omtrent ett språk hver uke,

og ifølge noen beregninger,

vil halvparten av jordens språk være borte

i løpet av de neste hundre årene.

En enda verre nyhet er

at akkurat nå,

er alt vi vet om menneskets sinn og hjerne

vanligvis basert på studier av

amerikansk-engelsktalende studenter

på universiteter.

Det ekskluderer nesten alle mennesker.

Det vi vet om menneskesinnet er faktisk utrolig smalt og ensidig,

og forskningen vår må bli bedre.

Jeg vil ta farvel med dere

med denne siste tanken.

Jeg har fortalt dere om hvordan talende av ulike språk tenker ulikt,

men det handler selvfølgelig ikke om

hvordan folk andre steder tenker.

Det handler om hvordan du tenker.

Det er hvordan språket du snakker

former måten du tenker på.

Og det gir deg muligheten til å spørre,

"Hvorfor tenker jeg slik jeg gjør?"

"Hvordan kan jeg tenke annerledes?"

Og også,

"Hvilke tanker ønsker jeg å skape?"

Tusen takk.
(applaus)